Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sverre Myrli (A) [10:55:13]: (ordfører for saken): Det internasjonale engasjementet i Afghanistan har preget den internasjonale og den nasjonale politiske debatten i ti år – naturlig nok.

Det internasjonale samfunnet mente at noe måtte gjøres i Afghanistan. ISAF-operasjonen har vært en stor operasjon og en langvarig operasjon. Før eller seinere måtte tida komme da afghanerne sjøl skulle overta ansvaret for sikkerheten i eget land. Der er vi nå. Afghanske myndigheter overtar gradvis mer og mer, og det internasjonale militære engasjementet trappes ned og blir etter hvert utfaset – også det norske.

La meg presisere at det militære engasjementet trappes ned, men det sivile engasjementet må videreføres, kanskje også trappes opp. Norge må bidra til sosial utvikling i Afghanistan i lang tid framover. Vi skal ikke glemme Afghanistan.

Nylig feiret vi frigjørings- og veterandagen i Norge. Vi bør benytte enhver anledning til å takke de ca. 8 000 norske kvinner og menn som har tjenestegjort i Afghanistan. Ti nordmenn har mistet livet i innsatsen for fred i Afghanistan. Vi skal aldri glemme dem.

Venstre har fremmet et forslag om at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av Norges engasjement i Afghanistan – det vil si, det er egentlig litt forvirrende hva Venstre mener, for i representantforslagets overskrift heter det at det er et forslag om en helhetlig gjennomgang av Norges engasjement i Afghanistan, mens i sjølve forslaget heter det en uavhengig og helhetlig gjennomgang av Norges engasjement i Afghanistan. Hvilke nyanser som ligger i det, kan jo Venstres Borghild Tenden, som jeg nå ser står på talerlista, presisere i sitt innlegg, men vi må ta utgangspunkt i at det er ordlyden i sjølve forslaget som er det mest presise, og at det er det Venstre mener, og jeg vil bruke litt tid på det.

Det kan virke som det i det offentlige ordskiftet og den politiske debatten i Norge har blitt svært populært når vi snakker om viktige politiske spørsmål, å gjennomføre uavhengige gjennomganger, evalueringer og granskninger. Ja, det er nesten ikke grenser for hvilke saker som det er forslag om at det skal foretas uavhengige gjennomganger, evalueringer eller granskninger av. Alt fra sjukehusutbygging til nå engasjementet i Afghanistan skal altså uavhengige gjennomgå.

Vi må evaluere Norges innsats i Afghanistan. En enstemmig utenriks- og forsvarskomité er enig med Venstre i at vi skal gjennomføre en evaluering av vårt engasjement i Afghanistan, og at vi gjør det når transisjonsprosessen med avviklingen av ISAF er sluttført til neste år. Da er tida inne for å gjøre det. Det er vi enige om alle sammen. Men det er Stortinget som har ansvar for å foreta den evalueringa. Vi kan ikke «outsource» det til noen uavhengige.

Å fatte politiske beslutninger er å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Det er sjelden det finnes ett svar som er riktig og én løsning som er gal. Det er alltid nyanser. Ulike hensyn må veies opp mot hverandre, og så fattes det til slutt en politisk beslutning. Det er de som har fattet den politiske beslutningen, som står inne for og har ansvar for det vedtak som er fattet. Det er Det norske storting som har fattet beslutningen om Norges engasjement i Afghanistan, bidrag i ISAF, sivilt engasjement, bistand osv. Da er det også Stortinget som har ansvar for å foreta den evalueringen når den tid kommer. Det kan vi ikke overlate til noen andre.

Tom Staahle (FrP) [11:00:33]: Sakens ordfører holdt et godt innlegg, som jeg i stor grad støtter opp om. Jeg kommer tilbake til noe av det jeg er litt uenig i, helt til slutt i mitt innlegg.

Forslagsstillerne ønsker en helhetlig og systematisk gjennomgang av Norges engasjement i Afghanistan. Det er i utgangspunktet et naturlig ønske, og det er et fromt ønske. Men det er likevel et spørsmål om timing, og timingen er i denne sammenhengen litt gal.

Debatten om vårt engasjement i Afghanistan har vært og er omfattende i norsk offentlighet. Det har den vært gjennom år. Stortinget får seg forelagt en årlig redegjørelse, og det er en årlig debatt om dette temaet. Den står også på dagsordenen i offentligheten over tid. Når det nå er lagt et løp for at prosessen med avvikling av ISAF skal sluttføres i 2014, er det naturlig å ta opp spørsmålet om en gjennomgang av denne innsatsen på det tidspunktet – ikke nå.

Forsvaret selv har løpende evalueringer og vurderinger av det arbeidet de gjør på vegne av Norge, og dette er en del av ordskiftet når Stortinget får seg forelagt informasjon. Sånn sett har Stortinget et godt grunnlag for å forstå det som er og har vært situasjonen der nede.

For Fremskrittspartiet er det mer naturlig å peke på viktigheten av å etablere en reell praksis som avklarer hvilket omfang og hvilken varighet de ulike oppdrag skal ha, før de iverksettes – at vi blir bedre på det. Det må stilles krav til klare målsettinger om hva oppdraget skal løse, og hvordan det er tenkt løst. Man må også definere hvilke ressurser det er hensiktsmessig å bidra med, både rent politisk og fra eksempelvis Forsvarets side. Videre er det viktig at det foreligger konkrete beslutningsgrunnlag for hvordan framtidige operasjoner skal finansieres. Det er avgjørende at det foreligger klare rammer for hvor lenge de enkelte styrker skal bindes opp i oppdragene. I den forbindelse er det også av avgjørende betydning at man sikres tilstrekkelig rotasjon av personale.

Representanten Myrli var inne på noen historiske data om antallet skadde og drepte norske soldater i internasjonale operasjoner gjennom disse ti årene. Jeg er helt enig med representanten Myrli i at vi aldri må glemme den innsatsen våre kvinner og menn har nedlagt i sin tjeneste, og de offer de har måttet bære.

Om kort tid sender vi av gårde styrker ned til Adenbukta. Komiteen fikk god informasjon om det arbeidet og den innsatsen de skal gjøre, og om hvordan dette oppdraget er tenkt løst. Det ga den tryggheten som er nødvendig for at vi kan sende våre menn og kvinner ut i internasjonale operasjoner, slik vi nå skal.

Så må jeg til slutt komme inn på det jeg er litt uenig med representanten Myrli i, nemlig det han tok opp om temaet uavhengige gjennomganger. En generell betraktning har jeg lyst til å ta fra denne talerstolen: Det er viktig at vi faktisk har uavhengige gjennomganger av ulike temaer, nettopp for å sikre at vi får kartlagt de ulike ting som er viktige for at Stortinget senere skal kunne fatte riktige beslutninger, og også for å få vurdert om de beslutningene man faktisk har fattet i ulike saker, er gjort på et korrekt grunnlag. Jeg syntes bare det var naturlig å bringe det på bane.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:05:12]: (komiteens leder): På en dag som denne, når vi diskuterer den innsatsen våre menn og kvinner i uniform gjør og har gjort gjennom et langt engasjement i Afghanistan, er det viktig å minne om den innsatsen de faktisk har lagt ned. Det er mennesker som gir alt for at vi andre skal være trygge. Den innsatsen fortjener vår dypeste respekt og anerkjennelse.

Det er ingen uenighet om at vi skal lære av deltagelsen i Afghanistan. Det er den mest omfattende og komplekse internasjonale operasjonen vi har deltatt i – ikke minst med et vidt spekter av virkemidler, både sivile og militære. Vi må lære, og vi må høste erfaringer i flere sektorer. Et godt utgangspunkt for diskusjonen er å minne oss om hvorfor vi deltar i Afghanistan. Et ønske om å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli en frihavn for terrorisme, er grunnen til Norges engasjement gjennom over ti år i Afghanistan. Det er det vi må måle innsatsen ut fra når den tid kommer.

Det er heller ingen tvil om at Norge skal ut og delta i internasjonale operasjoner igjen, kanskje med samme fullspektrum av virkemidler, kanskje med andre virkemidler enn i dag.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg liker forsøkene på å gjøre dette til en konfliktsak. Vi er alle enige om at vi skal ha en grundig evaluering av vår innsats i Afghanistan når tidspunktet for det er riktig. Det er ingen uenighet om sakens substans, men spørsmålet er timingen og hvilke signaler vi sender.

La meg bruke litt tid på det. Mange tror at Norge er ute av Afghanistan. Det er vi på ingen måte. Vi er til stede med ca. halvparten av det bidraget vi har hatt på det meste. Vi har ca. 260 soldater i Afghanistan. Vi har spesialstyrkene, som er ute i farlige oppdrag hver eneste dag, vi har Telemark bataljon, som driver et politimentoreringsteam som også er ute i farlige oppdrag, og vi har også nå taktisk flytransport en periode til. Det signalet vi sender ved å skulle sette i gang en evaluering nå – før de prosessene vi har igangsatt, er ferdige, og mens vi fortsatt er tungt til stede – ville etter min og Høyres oppfatning være helt galt. Dessuten er Afghanistan – og også vår innsats – inne i en kritisk fase. 2014 er året da transisjonen skal være fullført, og det er varslet presidentvalg i april. Posisjoneringen foran det valget er allerede i full gang, og ved komiteens siste besøk i Afghanistan i 2012 fikk vi gode beskrivelser av dette. Det betyr at det kommer til å være krevende på veldig mange felt i Afghanistan framover, og ressursene til våre tilstedeværende, både sivile og militære, bør være fullt konsentrert på det oppdraget vi skal løse.

Debatten og erfaringsinnhentinga pågår løpende. Det betyr at man også klarer å ivareta historikken – frykten for at ting skal gå tapt underveis til en større evaluering, klarer vi på mange måter å ivareta. NORAD har gjort omfattende evalueringer av norsk utviklingsinnsats. Det har kommet rapporter og evalueringer fra Forsvaret og fra forskningsinstitusjoner som NUPI, både på eget initiativ og på bestilling. Det skjer selvfølgelig en erfaringsoverføring fra den ene kontingenten til den neste. Vi høster altså mange erfaringer.

Noen syns å ville legge opp til en slags gransking. Det er etter min oppfatning unødvendig, fordi det viktigste er en systematisert og erfaringsbasert læring der vi går inn i hvilke ting vi har lært, og hva vi skal gjøre bedre neste gang. Ikke minst har engasjementet vårt i Afghanistan blitt fulgt opp med løpende debatt – både politisk og ellers i samfunnet – og det har hatt en samlet støtte i Stortinget.

Afghanistan-redegjørelsen er et verdifullt tilskudd i så måte. Vi skal ha den neste 4. juni, med debatt 6. juni. Når det er sagt, er det selvfølgelig mye man kan evaluere særskilt. Kanskje bør vi spesielt vurdere bruken av den såkalt norske modellen, der man har hatt et klart skille mellom sivil og militær innsats.

Det er også viktig, som regjeringa skriver i sitt svarbrev til komiteen, å evaluere i samarbeid med våre allierte, ikke minst gjøre den militære evalueringa innenfor rammen av NATO. Den norske militære innsatsen inngår i en koalisjon, hvilket betyr at norske strategiske valg heller ikke har skjedd i en isolasjon.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:10:19]: Alle husker hvor de var 11. september 2001. Det angrepet var det verste terrorangrepet i fredstid noensinne. Det var brutalt, og det var umenneskelig. Det forandret vår verden, og så fikk det helt avgjørende konsekvenser for hele tiåret vi har vært igjennom – også i Norge. Vi vedtok ganske raskt en ny og omstridt terrorlov, f.eks. Debatten om religion og ekstremisme hardnet til, nye fiendebilder ble skapt, og etter en opprinnelig bølge med dyp sympati og solidaritet med USA ble verdenssamfunnet dypt splittet som følge av USAs globale krig mot terror.

Norge sluttet seg raskt til USAs krig i Afghanistan, og debatten som foranlediget Norges mest omfattende utenlandsoperasjon noensinne, må kunne sies å være noe man ikke kan være særlig stolt av, uansett hvilken holdning man hadde til Norges engasjement på det tidspunktet.

Jeg mener at krigen illustrerte en av utfordringene med Norges NATO-medlemskap, fordi en behandlet et brutalt terrorangrep som et uttrykk for en konvensjonell og summarisk form for krigføring ved å bruke NATOs artikkel 5. Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i, og jeg tror heller ikke så mange vil være uenig når jeg sier at mange norske politikeres forhold til krigen og den bruken av makt som vi ble med på i 2001, var preget av naivitet og manglende vilje til å sette seg inn i både Afghanistans og krigens virkelighet.

Da det omsider ble en stortingsdebatt om Norges deltagelse i desember 2001 – etter press fra Fremskrittspartiet og SV – ble mitt parti nærmest latterliggjort for våre advarsler mot en lang og blodig krig. Når jeg sier det, er det ikke for å si «hva var det jeg sa», men det er en erkjennelse av at alle partier og alle politikere – både de som var for, og de som var imot krigen – har måttet lære mye de siste ti årene. Mye av den kunnskapen burde vi hatt på forhånd.

Krigen er vunnet, nå gjenstår å vinne freden, sa Hilde Frafjord Johnson fra Kristelig Folkeparti i desember 2001. Man kunne ikke tatt mer feil enn det. Titusener av mennesker har mistet livet i Afghanistan og Pakistan nå tolv år senere. Store militære ressurser er brukt, og 8 000 modige norske menn og kvinner har tjenestegjort i Afghanistan.

La meg først understreke at politisk uenighet om engasjementet i Afghanistan på ingen måte innebærer noe mindre respekt eller heder til alle dem som har tatt den største risikoen og båret en stor byrde for Norge. Det burde være unødvendig å påpeke, men det er nå engang en sånn debatt vi har hatt i Norge. Det synes jeg er synd, for vi har en plikt til å diskutere grundig hvordan, når og hvor vårt demokrati skal benytte sine mest ytterliggående virkemidler. Ti norske soldater har mistet livet for Norge i Afghanistan, om lag 140 har blitt skadd. Vi minnes de falne sammen – og tenker på, og skal ta vare på, de skadde sammen.

Det sier seg selv at en krig med et så komplisert og skiftende rasjonale, så omfattende kamphandlinger og over så lang tid må gjennomgås og evalueres grundig. Var det riktig å gå inn? Hva er konsekvensene lokalt, regionalt og for oss selv over tid? Hva har vi gjort rett, og hva har vi gjort galt? Dette er spørsmål som det norske samfunnet har plikt til å søke svar på, og som vi har en plikt til å søke svar på. Der er jeg helt enig med forslagsstillerne.

Så er det også sånn at situasjonen i Afghanistan forandrer seg raskt. Jeg synes også forslagsstillerne i Venstre har et godt poeng i at viktig informasjon og læring kan gå tapt. Derfor hadde ikke jeg hatt noe imot om vi hadde startet et slikt arbeid nå. Men jeg registrerer at det er det stor uenighet om i Stortinget, og at det ikke er flertall for et sånt arbeid nå.

Jeg vil gi ros til Venstre, og ikke minst fordi Venstre, da de styrte landet, ikke var villige til å ta denne debatten. At de er villige til å gå gjennom den erkjennelsesprosessen nå, synes jeg er veldig positivt, og jeg mener det er veldig bra at både stortingsflertallet og – ikke minst – utenriksministeren så tydelig varsler at det er naturlig å komme tilbake til en helhetlig evaluering av hele innsatsen i Afghanistan. Det kommer også SV til å være en pådriver for.

Det kan være ubehagelig for en fredsnasjon som Norge å innse krigens egentlige virkelighet bak talene, pressemeldingene og pressebildene over tolv år. Men det plikter vi å gjøre, både for befolkningen i Afghanistan og for de 8 000 nordmennene og Forsvaret som har tjenestegjort der.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [11:15:30]: Norges engasjement i Afghanistan er stort og har vart i mange år. La meg si det helt klart: Kristelig Folkeparti mener at dette må evalueres grundig. I likhet med alle andre partier i utenriks- og forsvarskomiteen er vi åpne for det. Ja, vi ser fram til at evalueringen kommer. Vi har helt sikkert mye å lære av den. Det gjelder både den sivile utviklingsbistanden til Afghanistan, støtten til den politiske prosessen og ikke minst til det militære engasjementet vi har hatt i over ti år.

I brev fra regjeringen til komiteen fikk vi tidlig opplyst at den mente at en evaluering ikke burde gjennomføres før i 2014. Det året markerer en viktig milepel ved at afghanske sikkerhetsstyrker skal overta hovedansvaret for landets sikkerhet. Store utenlandsstyrker er i ferd med å trekkes ut, men langt fra helt.

Vi tar til etterretning at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener en slik evaluering ikke bør igangsettes før i 2014. Samtidig er vi fornøyd med at en enstemmig komité er positiv til en evaluering og uttaler i komiteens innstilling at «forslagsstillernes intensjon om en helhetlig gjennomgang vil bli ivaretatt».

At Kristelig Folkeparti er positive til en evaluering, fikk vi også bekreftet på vårt landsmøte i slutten av april. Der ble det vedtatt at Kristelig Folkeparti vil ha en bred evaluering av Afghanistan-innsatsen.

I Kristelig Folkeparti har vi notert oss at NORAD allerede har sørget for å få gjennomført en grundig evaluering av den sivile utviklingsbistanden gjennom det siste tiåret. Den evalueringen ble ferdig i fjor og hadde både kritiske og konstruktive konklusjoner.

Neste steg må bli en mer helhetlig gjennomgang, der både utviklingsbistanden, den politiske prosessen og det militære engasjementet for sikkerhet evalueres i sammenheng. Fra vår side kan vi godt tenke oss at Stortinget gis anledning til å diskutere premissene og rammene for en slik vurdering. Venstres forslag gir noen konstruktive innspill til det, men det finnes sikkert flere.

Det vil helt sikkert bli gjort evalueringer av NATOs samlede bidrag i Afghanistan. Vi må få derfor avklare i hvilken grad vi skal avgrense en evaluering til den norske innsatsen. Det kan bli et for smalt mandat. Det er også viktig å se på hvordan Norge har brukt sine muligheter til å påvirke de strategiske valgene som ble gjort for det internasjonale samfunnets bidrag til utviklingsbistanden, den politiske utviklingen og de militære strategiene.

Når det gjelder Norges spesifikke bidrag, kan det være verdt å se på hvordan de inngikk i den samlede strategien til den internasjonale alliansen og forholdet til de afghanske myndighetene. Et interessant spørsmål når det gjelder det militære engasjementet, er hvordan Norge utnyttet det handlingsrommet vi hadde innen den felles, overordnede strategien. Erfaringene fra samarbeid med andre partnere kan også bli verdifulle å ha med seg videre – for om oppdragene blir annerledes, kan det hende at mange av partnerne er de samme.

Jeg nevner disse problemstillingene mest for å illustrere betydningen av at vi klargjør rammene for den evalueringen som bør komme. Verdien av en evaluering vil jo avhenge av mandatet, uavhengigheten og kompetansen til dem som skal utføre undersøkelsen.

Forberedelsen av et slikt evalueringsoppdrag krever gjennomtenkning og tid til konsultasjoner. Nå er det jo snart bare en sommerferie og et regjeringsskifte igjen, og så står vi ved starten av 2014.

Verdien av en slik evaluering dreier seg ikke bare om etterpåklokskap – det vil det sikkert bli mer enn nok av det – men det dreier seg også om å skaffe seg et best mulig grunnlag for erfaringsbaserte strategiske valg for videreføringen av norsk bistand i årene som kommer, den framtidige politiske prosessen for å skape stabilitet og bedre styresett og arbeidet for en varig forbedring av sikkerhetssituasjonen til et folk som gjennom mange tiår har lidd av intern konflikt og krig, terror og grove brudd på fundamentale menneskerettigheter. Det er langt igjen til Afghanistans folk får leve i noe som ligner fred, velstand og trygghet. Det er derfor viktig at vi gjør kloke valg for framtiden, og at vi lærer av historien.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:20:26]: Komiteens merknader og innstillingen er kort, og det er heldigvis forbilledlig enighet og samstemthet i denne saken. Vi slår alle ring rundt det engasjementet som våre soldater – kvinner og menn – fortsatt i dag gjør i Afghanistan. Selv om det internasjonale samfunnet har begynt å avvikle engasjementet i Afghanistan, skjer det fortsatt en komplisert internasjonal operasjon for å motarbeide internasjonal terrorisme i Afghanistan.

Jeg har sagt det før: En grundig evaluering og helhetlig gjennomgang av innsatsen i Afghanistan skal skje, men dette skal skje etter at vi har avviklet hovedsaken av vår innsats i landet, ikke midt inne i en vanskelig situasjon, som det fortsatt er i Afghanistan.

Borghild Tenden (V) [11:21:32]: Venstre er dessverre ikke representert i utenriks- og forsvarskomiteen i denne perioden, men som forslagsstiller ønsker jeg å knytte noen kommentarer til innstillingen vi behandler i dag.

La meg aller først understreke at dette en sak Venstre har vært opptatt av lenge. Til tross for det langvarige norske nærværet i Afghanistan, som nå delvis går mot slutten, er det så langt ikke tatt noe initiativ til en helhetlig og systematisk gjennomgang av dette engasjementet.

Samtidig vet vi at alle som har vært i Afghanistan, både militære og sivile, sitter på viktig erfaringer og kunnskaper som bør samles og systematiseres. Dette er en av grunnene til at vi har fremmet forslaget. Det er viktig å ha åpenhet rundt hva som har fungert, og være ydmyk om hva som burde vært gjort annerledes.

For det andre mener vi at vi skylder de norske soldatene og andre som har bidratt i Afghanistan, en ordentlig og offentlig tilbakemelding om hva deres bidrag har betydd.

For det tredje er det avgjørende at det gjøres opp status for Norges innsats så langt – for eventuelt å justere innretningen på innsatsen i fortsettelsen, men også for å være bedre forberedt på liknende operasjoner dersom Norge blir bedt om å bidra med styrker utenfor NATOs tradisjonelle kjerneområde i fremtiden.

En gjennomgang slik som vi tar til orde for, bør bl.a. ha som mandat å evaluere det opprinnelige oppdraget Norge forpliktet seg til: strategisk og operasjonelt, samarbeidet og samordningen mellom sivilt og militært engasjement, sikkerhetssituasjonen for norsk personell og oppfølging av personell etter endt oppdrag.

Evalueringen bør også omfatte veteranoppfølging. De fleste som kommer hjem fra oppdrag i Afghanistan, klarer seg fint. Man må likevel ikke glemme at et slikt oppdrag er av en natur som innebærer risiko for både fysiske og psykiske skader, og det påhviler den norske stat et moralsk ansvar for å sørge for at de som har fått slike skader, får den hjelpen og oppfølgingen de trenger. Jeg er glad for at flere har vært inne på det her i dag.

Vi mener det er et selvstendig mål at evalueringen som gjøres, er helhetlig. Det vil si at man må se på alle aspekter knyttet til Norges engasjement i Afghanistan, samt at man fra regjeringens side sikrer uavhengighet i en slik gjennomgang.

I denne sal har det tidligere vært reist innvendinger om at en slik gjennomgang vil være for tidlig, gitt at Norge fortsatt vil ha et visst militært engasjement i Afghanistan i tiden som kommer, samt at Norges sivile bistandsengasjement vil fortsette på et høyt nivå. Det er jeg uenig i. Dette bør slett ikke være noe hinder for å påbegynne en helhetlig gjennomgang og evaluere Norges innsats så langt. Dette kan gi verdifull innsikt i hvordan man kan forbedre Norges engasjement i tiden som kommer.

Den sivile delen av Norges tilstedeværelse, som vil utgjøre hoveddelen av Norges engasjement i Afghanistan i tiden fremover, vil åpenbart kunne nyte godt av dette.

Videre har det blitt argumentert mot en slik gjennomgang med at dette vil kunne innebære å gi et feil signal til de menn og kvinner som tjenestegjør, og har tjenestegjort, i Afghanistan. Venstre deler ikke en slik oppfatning – snarere tvert imot. Jeg vil understreke at forslaget om å evaluere innsatsen bl.a. ble fremmet på grunn av alle innspillene som har kommet fra dem som har gjort jobben – enten militært eller sivilt – i Afghanistan, og som har sagt at det er viktig at man får en ordentlig gjennomgang av det oppdraget de har utført. Det skylder vi dem.

I brevet fra utenriksministeren og forsvarsministeren til komiteen om forslaget fremgår det at det vil være «naturlig å komme tilbake til spørsmålet om en gjennomgang av hele innsatsen» når transisjonsprosessen er sluttført en gang mot slutten av 2014. Det har komiteen sluttet seg til, og komiteen anser derfor at intensjonene i vårt forslag dermed er ivaretatt.

Jeg er imidlertid ikke enig i at man må vente til etter 2014, men mener at man allerede nå bør sette i gang prosessen med en helhetlig gjennomgang. Jeg har også merket meg at andre opposisjonspartier, særlig Kristelig Folkeparti, i media har gått langt i å ta til orde for dette. Jeg forventer derfor at Kristelig Folkeparti vil stemme for vårt forslag, som er omdelt i salen. Det forslaget som er omdelt, er selvsagt – hvis det skulle være tvil – det som gjelder.

Helt avslutningsvis til representanten Sverre Myrli: Uavhengighet betyr at vi vil ha en uhildet gjennomgang med mange aktører. Så skal Stortinget selvsagt vurdere dette i ettertid.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp det omtalte forslaget?

Borghild Tenden (V) [11:26:25]: Ja, jeg gjorde for så vidt det.

Presidenten: Da har representanten Borghild Tenden tatt opp det forslaget hun refererte til.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:26:44]: Jeg vil begynne med å si at jeg stiller meg fullt og helt bak og er helt enig i den vurderingen som gjøres av komiteen. Det er helt essensielt at vi i Norge har en skikkelig, grundig, åpen og ærlig gjennomgang – en evaluering av det vi har vært med på i Afghanistan. Jeg mener det også er riktig å si at evalueringen bør gjøres på det mest egnede tidspunkt, nemlig når den operasjonene vi nå er inne i, er avsluttet. Det er den ikke nå.

Jeg har lyst til å understreke et poeng som komitélederen meget tydelig og riktig – etter mitt syn riktig – ga uttrykk for: Det er ikke slik at det nesten er over, det er faktisk nå vi går inn i den aller viktigste fasen. Det er nå selve transisjonen skjer. Det er ikke hva vi gjorde isolert sett i 2008 eller i 2002 – eller i 2012 for den saks skyld – som er hovedpoenget med innsatsen. Det var å forberede afghanerne på å overta ansvaret selv, og det er akkurat den fasen vi nå har gått inn i. Etter min mening er det det underligst tenkelige spørsmål å evaluere oppdraget. Det blir omtrent som å evaluere byggingen av et hus mens man er nesten ferdig, men ikke har satt på taket – for så å konkludere med at det regner inn.

Derfor mener jeg det er riktig, som komiteen sier, å legge opp til at vi gjør dette når oppdraget er gjennomført. Så vil vi fortsatt forholde oss til Afghanistan i mange år etterpå, men det er dette jeg mener må evalueres. Det er i dette lys vi kan si hva som var riktig, hva som var galt, hva som bør gjentas, og hva som ikke bør gjentas. Jeg er allerede nå helt sikker på at vi kommer til å finne mye læring i ting hvor man har funnet gode løsninger, som man gjerne tar videre om en ny, lignende operasjon skulle gjentas. Jeg er like sikker på at vi kommer til å gjøre mange funn på ting som bør gjøres annerledes.

Jeg har veldig lyst til å si – og jeg har jobbet daglig med Afghanistan og med norsk Afghanistan-politikk, uansett hvilken tittel jeg har hatt, siden 2005 – at det har vært veldig mye læring underveis. For det første driver Forsvaret massiv egenlæring hele tiden. Det ligger i Forsvarets natur, det heter «Lessons Learned», og det drives det mye av. Det har vært gjort mange justeringer i doktrine og innretning underveis – som forsvarsministeren vil si mer om. Det har vært gjort en betydelig tilpasning i forståelsen av hvordan den sivile innsatsen skal innrettes. Der har man prøvd, feilet og justert.

Jeg vil allerede nå varsle at når vi kommer til neste redegjørelse, altså den 4. juni med debatt 6. juni, kommer jeg til å bruke mye av min tid til å snakke om oppsummeringen av det såkalte PRT-konseptet, for det er nemlig i ferd med å bli avsluttet nå. Ikke bare er vår PRT nå nedlagt, men de aller fleste andre er det eller er i aller siste fase. Der er det allerede en del observasjoner å ta. Der er jeg enig med komitélederen: Det kan være at vi er uenig om hvilken konklusjon vi trekker, men det er en viktig diskusjon å ta.

Så har det vært gjort mye arbeid med å forstå betydningen av å involvere grupper som opprinnelig ble ekskludert. Norge var et av de landene som først sa at det måtte være en form for dialog med Taliban. Vi var omtrent alene. Nå er alle enige om det, fra afghanske myndigheter til amerikanere og alle andre. Vi var også tidlig ute med å si at man trengte et mer regionalt perspektiv. Det er nå opplest og vedtatt som sannhet. Det har vært betydelig egenlæring i andre land og i vårt land, og jeg mener at vi underveis har gjort kloke observasjoner som vi bør oppsummere når tiden er inne.

Men det aller viktigste poenget for meg er at en slik evaluering, som for øvrig bør være solid forankret i Stortinget – det er Stortinget som har tatt beslutninger, det er Stortinget som har sendt ut, og det betyr ikke at man ikke skal trekke inn annen kompetanse, men oppsummeringen må jo til slutt skje her i denne sal, slik jeg forstår vårt demokratiske system – må ta høyde for at det er grenser for Norges handlingsrom. Norge er med i FN. Det er Sikkerhetsrådet som har skapt de politiske rammene for innsatsen i Afghanistan. Det var jo først Sikkerhetsrådets aksept av USAs krav om selvforsvar etter artikkel 51 i FN-pakten og deretter FN-mandatet til ISAF som la de politiske rammene, det politiske ansvaret. Så er det altså i NATO og ISAF at de militære og strategiske beslutningene er tatt. Der sitter Norge som ett av medlemslandene, men det er ikke beslutninger hvert enkelt land tar hver for seg. Så evalueringen kan ikke bare evaluere Norge, men må forstå Norge i den brede sammenhengen som Norge inngår i, når vi innenfor rammen av FN og NATO går inn i en slik operasjon. Til slutt må det vi gjør ta høyde for at svært mange nordmenn har stilt opp. Soldater – flere enn 8 000 – bistandsarbeidere, diplomater og folk fra frivillige organisasjoner har stilt opp i mange år, og det er utrolig viktig, uansett hvordan vi gjør det, at vi viser den størst mulige respekt for det arbeidet de har nedlagt.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Borghild Tenden (V) [11:32:11]: En forsker ved navn Arne Strand ved Chr. Michelsens Institutt har uttalt at han frykter at vesentlig informasjon kan gå tapt hvis man venter med en evaluering. Mitt spørsmål blir da: Er statsråden uenig i det?

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:32:37]: Til spørsmålet fra representanten Tenden vil jeg si at, ja, det er jeg uenig i, nettopp fordi jeg kjenner til hvordan både de militære og sivile organisasjonene faktisk samler opp og tar vare på informasjon allerede, men vi skal ta det med oss som en god påminnelse. Siden vi nå vet at alle er enige om at det skal evalueres, er det bare å samle på bruddstykker av informasjon allerede nå for å ta det med videre, men jeg er trygg på at dette er så grundig gjennomdokumentert i både militære og sivile kanaler at jeg rett og slett ikke er bekymret for at denne informasjonen forvitrer. Det drives bl.a. en betydelig debrifing av personell som har hatt nøkkelposisjoner, nettopp som en del av den løpende, naturlige læringen som uansett pågår under og etter en slik operasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:33:47]: Vårt engasjement i Afghanistan har vært omfattende, komplisert og risikofylt. Mer enn 8 300 norske kvinner og menn har tjenestegjort i Afghanistan det siste tiåret. Vi har hele tiden lagt stor vekt på en sterk politisk og offentlig forankring for vårt engasjement. Jeg vil, som utenriksministeren understreket i sitt innlegg, uttrykke tilfredshet med komiteens innstilling.

Da vi, sammen med våre allierte og partnere, engasjerte oss i Afghanistan i 2001, var vårt klare og overordnede mandat, med forankring i et enstemmig FNs sikkerhetsråd, å unngå at Afghanistan igjen skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme. For å nå dette målet har vi arbeidet for økt sikkerhet i landet. Dette har vi bl.a. gjort gjennom et internasjonalt militært engasjement for å etablere sikkerhet og for å støtte oppbygging av afghanske sikkerhetsstyrker.

Har så vår felles militære innsats hatt en effekt? Det må jeg besvare med et klart ja. I løpet av de siste ti årene har de internasjonale styrkene nedkjempet al-Qaida, og andre terrororganisasjoner har fått redusert spillerom i Afghanistan. Vi har også bistått afghanerne med å ivareta sikkerheten i eget land, og vi har bidratt med oppbyggingen og opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker. Det er dermed lagt et godt grunnlag for at Afghanistan på sikt selv kan overta og ivareta ansvaret for landets og borgernes egen sikkerhet.

Det er i denne sammenheng viktig å huske på at Afghanistan er et sammensatt land med mange ulike makthavere og en lang krigs- og konflikthistorie. I Faryab har dette vært spesielt tydelig. Der klarte vi å opprettholde relativ stabilitet, bl.a. ved å tilrettelegge for ukentlig dialog mellom partene. Samtidig var vi forberedt på at konfliktene og maktinteressene ville kunne komme tydeligere frem igjen etter at vi trakk oss ut av Faryab.

De afghanske myndighetene er nå i ferd med å overta sikkerhetsansvaret i hele landet. I dag lever om lag 87 pst. av den afghanske befolkning i områder der sikkerhetsansvaret enten er overført eller er i ferd med å overføres til afghanske styrker. Prosessen med overføring av sikkerhetsansvaret vil være fullført innen utgangen av 2014. Dette betyr også at vi nærmer oss slutten av det oppdraget den internasjonale militære stabiliseringsstyrken, ISAF, påtok seg i desember 2001. NATO planlegger å videreføre støtte til Afghanistan i form av rådgivning og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker også etter avslutningen av ISAF-operasjonen, men under et nytt navn og et helt nytt mandat.

Forsvaret gjennomfører en løpende gjennomgang av de militære operasjonene i Afghanistan, så vel som oppfølging av personell som har tjenestegjort i landet. Målet har hele tiden vært å trekke lærdom, benytte denne i pågående operasjoner og justere for eventuelle nye militære bidrag. I løpet av denne tiden har vi i Norge etablert en nødvendig og omfattende veteranpolitikk med en helt annen oppfølging av den enkelte soldat, nettopp som et resultat av denne erfaringen. Det faktum at vi har mistet ti soldater i Afghanistan, og at flere soldater har fått alvorlige skader, har gjort det ekstra viktig å ha en full gjennomgang av både det militære engasjementet og det andre engasjementet vårt når tiden er inne for det.

Norges militære innsats inngår som en del av en bred NATO-ledet internasjonal styrke. I dag bidrar 50 land til ISAF. Med hensyn til en helhetlig vurdering av de militære operasjonene, mener regjeringen at vårt militære engasjement må ses i en helhetlig kontekst. Vårt engasjement har over tid også endret karakter i takt med utviklingen på bakken og vil bli ytterligere endret frem mot – og etter – avviklingen av ISAF i slutten av 2014.

Det er derfor naturlig at den endelige evalueringsprosessen foretas på et senere tidspunkt, og at den også blir gjennomført innenfor rammen av NATO. Mye av den norske innsatsen har vært innenfor langvarig institusjonsbygging, og de samlede resultatene kan man ikke forvente å se på kort sikt.

Selv om vi går mot avvikling av ISAF, må vi huske på at transisjonsprosessen ikke vil være sluttført før ved utgangen av 2014. Overføring av sikkerhetsansvar i noen av de mest krevende og vanskelige områdene i øst og sør gjenstår. Når det er gjennomført, er det naturlig å komme tilbake til spørsmålet om en gjennomgang av hele innsatsen i Afghanistan.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Roald Hansen (A) [11:39:03]: Denne debatten har vist at det er bred enighet om at vi skal lære av det vi har gjort i Afghanistan. Det er viktig å ta med seg de erfaringene – jeg hadde nær sagt selvsagt – og så er det uenighet om hvilket tidspunkt som er best egnet. Jeg er selvsagt enig med dem som mener at dette ikke er tidspunktet for å gjøre det. Likevel tror jeg vi har behov for mer gjennomtenkning av hva det er vi skal lære av, og hvorfor vi skal lære det vi skal lære. Det er der jeg synes forslagsstillerens ønske om en «uavhengig og helhetlig gjennomgang» skaper assosiasjoner – som representanten Sverre Myrli også pekte på – i retning av en granskning, altså av at man ikke bare skal lære for å forbedre, men at man skal lære for å spørre: Gjorde vi rett?

Som vi har hørt statsråden understreke, og som vi har hørt hele tiden, ikke minst fra Forsvaret selv og fra forsvarssjefen: Forsvaret har lært hele tiden, og de har justert arbeidsmetoder, utstyr osv. i lys av erfaringen de har hentet fra starten og utover, men også i lys av endringer i situasjonen, også i lys av endringer i oppdraget – fra å skulle skape sikkerhet og opprettholde sikkerhet til nå å lære opp afghanske sikkerhetsstyrker og så overlate det til dem. Den sivile innsatsen er på samme måte løpende evaluert.

Hvorfor skal vi lære? Jo, for å bli bedre i nye operasjoner vi måtte bli kallet til. Selv om de etter all sannsynlighet vil være annerledes, vil det også kunne være læring å hente. Den læringen må gjøres løpende, men den kan etter mitt skjønn ikke gjøres uavhengig av dem som sto i jobben.

Er det noe i nærheten av en slags gransking man ønsker – om det var rett å gå inn, om det var rett av Norge å delta? Det er et politisk spørsmål som denne salen må vurdere. Det var og har vært bred støtte hele tiden. Det er ingen uavhengige organer som kan overprøve Stortingets beslutninger, men det kan vurderes om operasjonen som helhet har vært optimal, om det var rett balanse mellom militær, sivil og politisk innsats gjennom disse ti årene. Var vår optimisme for stor i forhold til hva man skulle oppnå – i tillegg til å forhindre at Afghanistan skulle forbli et arnested for internasjonal terror? Var vi for optimistiske i troen på at vi kunne omdanne Afghanistan til et mer stabilt og demokratisk samfunn?

Dette er også viktige vurderinger å gjøre, men igjen: Dette kan ikke gjøres ved å se på Norges innsats alene. Vi var ett av noen og førti land, og det var tross alt det amerikanske fotavtrykket som var det sterkeste, som har vært det sterkeste, og som vil være det sterkeste også når vi nå går over i en ny fase etter 2014.

Sverre Myrli (A) [11:42:17]: Jeg syns dagens debatt har vært veldig god, jeg syns vi har fått satt viktige temaer på dagsordenen, og vi er stort sett enige, men det er noen nyanser og lite grann som skiller oss. Jeg syns også at dette er en god debatt om Afghanistan, sjøl om innfallsvinkelen er litt annerledes her enn i mange andre Afghanistan-debatter vi har hatt, og denne debatten er et eksempel på at de som sier at det ikke finnes noen debatt i det norske storting om Norges engasjement i Afghanistan, tar feil. Jeg legger også merke til at de som til stadighet hevder dette i pressen, nok en gang glimrer med sitt fravær når Stortinget debatterer noe som har med Afghanistan å gjøre.

Som sagt syns jeg debatten har vært veldig god. Vi er enige om det aller meste – bare litt uenighet om tidspunktet. Så syns jeg også det er gledelig at Venstres taler slo fast at det er Stortinget som har ansvaret for at engasjementet vårt i Afghanistan blir gjennomgått og evaluert. Jeg la også merke til at Venstres taler – med mindre jeg overhørte noe – ikke brukte begrepet «uavhengig» i sitt innlegg, før hun helt på slutten kommenterte det jeg sa i mitt første innlegg.

Så som sagt: Med noen nyanser er vi enige om at vi skal gjøre dette på en skikkelig og ordentlig måte, og det er Stortinget som har ansvaret for at gjennomgang og evaluering finner sted.

Helt til slutt vil jeg bare presisere og igjen bruke noen sekunder på begrepet «uavhengig»: Det er ingen som er uavhengig i disse spørsmålene! Det finnes ingen uavhengig oppfatning av om det var riktig av Norge å bidra i ISAF-styrken. Det finnes ingen uavhengig oppfatning av hvordan det norske militære bidraget skulle være. Skulle vi bidra med kjøretøyer, med fly, med helikoptre? Det finnes ingen uavhengige synspunkter på det. Skulle bistanden vår innrettes slik eller slik? Det finnes argumenter for og det finnes argumenter mot, og det er ulike nyanser, men det er jo ingen uavhengige oppfatninger! Det er mitt poeng.

Med disse ord, og nå som debatten forhåpentligvis snart er slutt, vil jeg avslutte med å si at jeg tror vi skal finne gode løsninger på dette, og vi kommer til å lære av bidraget vårt i Afghanistan. Og la meg bare understreke nok en gang – og der synes jeg også komitélederen hadde veldig gode poenger – at vi er langt fra ute av Afghanistan. Vi kommer fortsatt til å ha et sterkt nærvær i Afghanistan.

Presidenten: Før debatten er slutt, vil presidenten også gi ordet til representanten Borghild Tenden. Vær så god.

Borghild Tenden (V) [11:45:21]: Jeg skal være veldig kort, men jeg måtte ta ordet, for jeg hadde en følelse en periode av at noen – noen få – prøvde å tillegge Venstre noe annet enn det som var intensjonen med dette forslaget vårt, og debatten har heller ikke overbevist meg; jeg forstår fortsatt ikke hvorfor man ikke kan påbegynne deler av evalueringen. En evaluering består av flere deler, og det kunne man påbegynne nå, og dét er – som jeg også sa i innlegget mitt – et sterkt ønske fra dem som står i jobben, som representanten Hansen snakket så varmt om i sitt innlegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.