Anders Anundsen (FrP) [12:25:08]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg synes det er greit å innlede denne femte riksrevisjonsrapportsaken i Stortinget i dag med å si litt om at vi har vært vitne til en viss kritikk av Riksrevisjonen i vinter og i vår. Det har vært tidligere statsråder og det har vært tidligere medlemmer av embetsverket som har kritisert Riksrevisjonen for å gjøre en jobb som «ikke er særlig verdifull», som gir «skrint utbytte», at det er «detaljfokusert» og at riksrevisjonsrapportene egentlig ikke bidrar med stort.

Derfor synes jeg det er godt at vi nå har tre riksrevisjonsrapporter bak oss, hvor statsrådene hver eneste gang har vært enige med komiteen om at Riksrevisjonens rapport har vært viktig. Statsrådene har sagt at dette er viktig i deres arbeid, og sist fikk vi til og med en aldri så liten erkjennelse av at riksrevisjonsrapportene kan brukes i budsjettdiskusjonene i regjeringen.

Jeg synes det er viktig å merke seg dette, både for dem som kritiserer – både i og utenfor dette hus – og også fordi Riksrevisjonens rapporter spiller en viktig rolle i oppfølgingen av demokratiet. Det var vel bare én statsråd i dag som ikke hadde fått veldig stort utbytte av riksrevisjonsrapporten, og det var statsråd Liv Signe Navarsete, men jeg er ikke sikker på at det var riksrevisjonsrapportens skyld.

Riksrevisjonen gjennomførte en undersøkelse i årene 2006–2012 for å finne ut om det legges tilstrekkelig til rette for at ungdom med rett til videregående yrkesfaglig opplæring får fagopplæring i bedrift av høy kvalitet. Omtrent halvparten av elevene på videregående tar yrkesfaglig studieretning. Det er også på denne studieretningen vi kan snakke om frafall fra videregående opplæring. Frafallet fra allmennfagene er svært, svært lite, men på yrkesfagene er frafallet vesentlig større.

Det normale studieløpet på yrkesfaglig studieretning er to år i skole og to år i bedrift. Det er imidlertid ikke krav om lærlingplass, og det er derfor mulig å tilby hele opplæringsløpet i skolen. Det er også en viss grad av øvrige tilpasningsmuligheter i studieløpet.

Riksrevisjonen peker på at det er for lav tilgang på læreplasser, og at det kan ha konsekvenser for antallet som gjennomfører yrkesfaglig utdanning. Frafallet fra videregående opplæring har vært et viktig politisk tema siden vedtakelsen av Reform 94, og det er en kjensgjerning at det er for mange elever som faller fra opplæringen underveis. Riksrevisjonen har også avdekket svakheter i den statlige oppfølgingen av tilsyn, tilgangen på styringsinformasjon og forvaltningen av læreplanene. Det statlige ansvaret omfatter primært Fylkesmannens tilsynsansvar, Utdanningsdirektoratets ansvar for forvaltning av læreplanene og generelt tilgangen til styringsinformasjon. Riksrevisjonen peker også på at lærebedrifter og fylkeskommuner ikke følger opp bestemmelsene i opplæringsloven om kvalitetssikring og oppfølging av fagopplæringen.

La meg slå svært uttrykkelig fast at det er fylkeskommunen som har ansvaret for å sikre tilgangen på lærlingplasser og for å godkjenne opplæringsbedrifter. Undersøkelsen beveger seg således på dette området i grenselandet for hva Kunnskapsdepartementet kan bære det reelle ansvaret for, men departementet vil alltid ha som oppgave å sikre det overordnede rammeverket som fylkeskommunen må forholde seg til. Komiteen understreker imidlertid at et slikt overordnet ansvar ikke avlaster fylkeskommunens klare gjennomføringsansvar.

Det er først og fremst i retning av fylkeskommunen kritikken går, når Riksrevisjonens undersøkelse peker på manglende rapportering og manglende oppfølging fra fylkeskommunenes side overfor lærebedrifter for å sikre at lærlingene får oppfylt sine rettigheter. Det er ulike systemer i mange fylkeskommuner, og det er kritikkverdig at flere fylkeskommuner ikke har prioritert etablering av et tilfredsstillende system for oppfølging av lærebedriftenes opplæring. Det er alvorlig når Riksrevisjonen mener det er tvil om den enkelte lærling får oppfylt sine rettigheter eller ikke. Så er det grunn til å understreke at det er stor forskjell mellom fylkeskommunene. Noen løser dette på en mye bedre måte enn andre fylkeskommuner.

Så kan det imidlertid rettes kritikk mot statlig nivå for manglende kontroll og oppfølging gjennom tilsynsvirksomhet. Det gjennomføres årlige fellestilsyn på opplæringsområdet, og i perioden 2006–2011 er det ikke gjennomført et eneste slikt tilsyn med fag- og yrkesopplæringen som tema. Det er kun gjennomført ett egeninitiert tilsyn fra fylkesmennenes side i perioden, med fagopplæringen som tema.

Selv om det er et fylkeskommunalt ansvar å sikre tilgang på lærlingplasser, er det nødvendig og viktig å samarbeide bredt for at flest mulig skal få tilbud om opplæring i bedrift. Det er ingen tvil om at opplæring i bedrift påvirker motivasjonen til den enkelte elev.

Det er derfor positivt når staten og partene i arbeidslivet har inngått en samarbeidsavtale for å øke antallet godkjente lærlingkontrakter med 20 pst. innen 2015. Samtidig har det offentlige et annet ansvar, for det er en kjensgjerning at kommuner, fylkeskommuner og stat er for dårlig til selv å ta inn lærlinger på viktige velferdsfagområder. Det arbeidet må også styrkes ved at de ulike delene av forvaltningen er opptatt av å ta ansvar ved å ta inn lærlinger.

Med det tas denne enstemmige og svært gode innstillingen opp til eventuell debatt.

Elisabeth Aspaker (H) [12:31:05]: Yrkesfagopplæringen er en sentral del av utdanningssystemet og skal ruste ungdom best mulig i møte med det arbeidslivet som venter dem. En relevant og yrkesnær fagopplæring bidrar til at flere fullfører, og er avgjørende i kampen mot frafall i videregående opplæring. De to avsluttende årene i bedrift er nøkkelen til en vellykket fagopplæring.

Kunnskap om de ulike delene av utdanningssystemet er nødvendig for å se hva som fungerer, og hva som må forbedres for å oppnå mer vellykkede resultater. Riksrevisjonens undersøkelse av fagopplæringen i bedrift gir oss verdifull innsikt i hvordan denne avsluttende fasen av opplæringen på yrkesfag fungerer. Rapporten trekker fram noen funn som allikevel gir grunn til ettertanke og bekymring.

Riksrevisjonen slår tydelig fast at tilgangen på læreplasser ikke er god nok, og at dette gir økt risiko for at elever ikke fullfører fag- og yrkesopplæringen.

Jeg registrerer at Kunnskapsdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen viser til den inngåtte samfunnskontrakten. Jeg vil da henlede oppmerksomheten på tall fra Utdanningsdirektoratet som viser at per 1. desember 2012, altså sist høst, var det totalt 24 211 primærsøkere til læreplass, og at 7 714 av disse ikke fikk noe tilbud om læreplass. Vi er et samfunn med et stort og til dels skrikende behov for faglært arbeidskraft, og da må vi anstrenge oss langt mer for å fremskaffe flere bedrifter som kan påta seg det opplæringsansvaret det er å være lærebedrifter.

Når dette er sagt, blir det tydeligere og tydeligere at målet i samfunnskontrakten om 20 pst. flere lærlingplasser ikke er ambisiøst nok. Til alt overmål skal vi nå det målet i 2015, og vi vet altså nå at sist høst sto 7 700 potensielle lærlinger uten plass. Da er det helt opplagt, som også saksordføreren var inne på, at offentlige virksomheter må ta et større ansvar for å ta inn lærlinger. Vi må ha mer ambisiøse måltall for statlige virksomheter – det har Høyre påpekt en rekke ganger, og jeg gjør det igjen. Her har vi store virksomheter som Statens vegvesen, skatteetaten, Nav og sykehusene, som har mye å lære av Forsvaret. Høyre har for øvrig også foreslått å øke tilskuddet til lærebedrifter, som kan være en måte å stimulere bedrifter på til å se at de har muligheten til å påta seg dette ansvaret.

I denne situasjonen, hvor vi mangler så mange læreplasser, mener jeg det er svært betenkelig at det statlige opplæringskontoret som ble foreslått i statsbudsjettet som ble fremlagt høsten 2012, først vil kunne formidle sine første lærlinger i 2014, altså to år senere. Hvorfor er det ikke mulig å etablere dette kontoret tidligere når det er et så presserende behov for å få opp dampen og tempoet i formidlingen også av statlige læreplasser?

Fylkeskommunene har hovedansvaret for yrkesopplæringen, men det skader jo ikke at nasjonale myndigheter støtter aktivt opp om deres arbeid. Det er en kjensgjerning at frafallet varierer mye fra fylke til fylke, og at det er betydelige forskjeller også mellom ulike utdanningsprogrammer. Dette understreker også at nasjonale myndigheter er «hands on» for å gi flere elever muligheter til å fullføre det løpet de startet på, og de aller fleste, vil jeg tro, hadde til hensikt å skaffe seg et fagbrev.

Riksrevisjonen slår fast at sentrale myndigheter ikke har hatt god nok og systematisert kunnskap om fylkeskommunenes og lærebedriftenes oppfølging av det faglige innholdet i fagopplæringen. Dette underbygger betydningen av å få på plass gode verktøy som sikrer erfaringsdeling og forenkler rapporteringen for lærebedriftene. Kvalitetssikringen av læretiden er sentralt for å sikre at lærlingene faktisk får oppfylt sine opplæringsrettigheter.

God oppfølging av lærebedriftene er viktig for at lærlingene skal sikres maksimalt utbytte av læretiden og stå best mulig rustet den dagen de skal ut og søke sin første jobb, og det er viktig for å sikre at lærlingen selvsagt også er best mulig forberedt til den fagprøven som vedkommende elev skal opp til.

Jeg hadde selv gleden av å møte bilfaglærlinger i Haugesund i fjor høst, og fikk demonstrert et veldig bra IKT-basert verktøy for systematisk oppfølging av kompetansemål og tilbakemelding til lærlingene. Jeg håper at sånne gode verktøy kan få spredning til bilfagelever og lærlinger ikke bare i Rogaland, men også i det ganske land. Her er det definitivt ikke viktig at man sitter og finner opp hjulet hver for seg, men at man faktisk får til systemer som effektivt sørger for at man deler den type nyvinninger, som er – tror jeg – til styrke for eleven og lærlingen, som fikk løpende tilbakemeldinger, og som hadde god innsikt selv i hvor man lå etter, og hvor man var i tråd med det som var forventet fremdrift, men ikke minst også for bedriften, som følte trygghet for at her hadde man et system som sikret at man hadde oversikt, og at man kunne se hvor man lå i løypa.

Riksrevisjonens funn føyer seg inn i et bilde som viser at det er nødvendig med tiltak for å styrke yrkesfagene. Høyre har gjentatte ganger fremmet forslag som skal bidra til at flere velger og flere fullfører en yrkesfaglig utdanning. Forslagene har dessverre blitt møtt med det man vil kunne si er en kald skulder fra regjeringspartiene. Men vi ser at i Meld. St. 20, som ligger til behandling i utdanningskomiteen nå, har regjeringen lykkeligvis, får jeg si, tatt inn over seg at ganske mange av de forslagene som Høyre fremmet, var fornuftige forslag, slik at Stortinget nå skal kunne vedta dem denne våren.

Det er et alvorlig varsko når 19 pst. av opplæringskontorene og 25 pst. av lærebedriftene mener at kompetansemålene i læreplanen er lite relevante for opplæringen. Yrkesutøverne vet best hvor skoen trykker, og hvilken kunnskap det er nødvendig å ha for å mestre yrket. Da er det bare på nytt igjen viktig å understreke at en relevant og yrkesnær fagopplæring bidrar til å øke elevenes motivasjon og til at flere fullfører utdanningen. Derfor er det også viktig å komme videre med revisjon av opplærings- og utdanningsprogrammene, som i dag antakelig ikke er godt nok i takt med de bransjene som disse skal utdanne til.

Jeg har merket meg at statsråden i sitt svar til komiteen har fremhevet Ny GIV som et sentralt tiltak for å styrke gjennomføringen. Men problemet er at den delen av Ny GIV som er satt inn mot ungdomstrinnet, burde ha vært satt inn langt tidligere. Det er for lenge å vente til etter jul i 10. klasse når vi nå har rapporter som forteller oss at de elevene som mislykkes, og som gjør det dårligst på nasjonale prøver f.eks. i 8. klasse, er de elevene som man ser sliter mest når man kommer til avslutningen i 10. klasse, og som skal fanges opp av Ny GIV. Man skal kanskje ikke være stor spåmann for å skjønne at elever som har problemer i 8. klasse, vil få økende problemer utover i ungdomsskolen hvis man ikke setter inn hjelp tidligst mulig. Det er verken god tilpasset opplæring eller en god opplevelse for elever å gå igjennom store deler av ungdomsskolen før de får den hjelpen de trenger, som skal ruste dem til å mestre videregående opplæring. Min appell til statsråden er at man må gå gjennom Ny GIV-tiltakene, og så må man sørge for at dette er tiltak som kan komme elevene til gode tidligst mulig på ungdomsskolen, og ikke vente til etter jul og skippertak i 10. klasse, for vi ser at det ikke gir de resultatene som man kanskje kunne ønske seg.

Presidenten: Neste taler er representanten Hallgeir H. Langeland, som har en taletid på inntil 30 minutter.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:39:49]: Langeland kan lova å ikkje nytta seg av heile taletida.

Statsråden vil sikkert sjølv komma tilbake til den sytinga me no høyrde frå Høgre, for det er tydeleg at dei sjølve har gløymt at dei gjorde veldig lite med denne saka då dei var i posisjon. Men no skjer det faktisk ganske mykje, og ein har no lagt fram den stortingsmeldinga som Aspaker nemnde. Der blir det foreslått ei rekke tiltak når det gjeld å forbetra situasjonen, som Høgre i behandlinga sannsynlegvis vil vera einig i, bl.a. å auka talet med 20 pst. og å ha ei meir brukartilpassa opplæring.

Grunnen til at eg tek ordet, er eigentleg for å helsa heim, som ein seier. Då Riksrevisjonen la fram rapporten sin, la han stor vekt på at det var eitt fylke som skilde seg ut og gjorde ein god jobb. Det var Rogaland. Der samarbeider ein godt med fagbevegelsen, næringslivet, vaksenopplæringa og det politiske miljøet om å få på plass lærlingplassar. Rapporten nemnde ikkje det eg no skal gjera spesielt, Dalane videregående skole, som ved hjelp av kunnskapsministeren no har oppretta ei ny linje til ein framtidsretta jobb: vindmølleoperatør. Det er ei ny linje med dei nye behova me har knytt opp mot ny fornybar energi.

Eg registrerer at saksordføraren ikkje ønskjer å trekka fram fylke. Eg trur det er veldig lurt av oss som kontrollkomité, viss nokon gjer ein god jobb og får det påpeikt av Riksrevisjonen, at me òg fylgjer opp det frå Stortinget si side, sånn at me dermed òg kritiserer dei kommunane som ikkje gjer det. Der er jo utfordringa til Aspaker. Rogaland blir styrt av bl.a. Høgre no, og dei har altså gjort ein jobb. Men det er mange andre fylke som ikkje har gjort den jobben dei skal, som er Høgre-styrte. Så der kan Høgre reisa til sine eigne og få fylkeskommunane i gang med ei skikkelig jobbing knytt opp mot lærlingordninga.

Eg registrerte òg at kunnskapsministeren var på Godalen videregående skole. Det eg såg dei gjorde der, var å prøva forskjellige nye ting, nettopp for å komma i møte behovet for mindre teori og meir praksis – for det er der fråfallet i Noreg kjem frå. Det er ikkje minst òg mi erfaring som spesialpedagog i ungdomsskulen at undervisninga blei for teoretisk og for lite praktisk. Der er det altså ein skule som viser veg for andre.

Då er det berre å oppmoda alle parti i salen: Grip fatt i din eigen fylkeskommune – eller eigen kommune, for den saks skuld. I Sandnes har me eit noko spesielt styre, med bl.a. SV og Framstegspartiet i posisjon. Men eitt av krava som SV pressa fram i den konstellasjonen i budsjettet for 2013, var nemleg å bruka meir pengar på lærlingar. Det gjer no Sandnes kommune, og det kan òg andre kommunar gjera. Så reis heim og legg press på kommunen og på fylkeskommunen.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:43:40]: Jeg stiller meg gjerne bak det skrytet som mange av de videregående skolene i Rogaland får, og den jobben som gjøres der når det gjelder å framskaffe flere lærlingplasser. De lykkes godt. Mange andre fylker jobber også veldig godt og systematisk på dette området, og det har blitt en helt annen oppmerksomhet rundt yrkesfagene og behovet vi som samfunn har for flere med fag- og svennebrev, og hvor stor gjensidig nytte vi vil få av den enkeltes mulighet til å lykkes i livet gjennom å ta fagbrev og fullføre, og vårt behov for arbeidskraft framover.

Ny GIV-samarbeidet er et systematisk samarbeid mellom fylkene, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet for nettopp å klare å få til en bedre gjennomføring i videregående opplæring, der alle fylkene må ta sin del av det ansvaret.

Representanten Aspaker har rett i at tidlig innsats er det avgjørende i opplæringen. Derfor fokuserer vi veldig sterkt på det fra 1. klasse. Vi vet at hvis det er noen som har et lite problem med f.eks. lesing i 1. klasse, og man raskt er på plass med hjelp for at det lille problemet kan løses istedenfor å vokse seg til å bli et stort problem, har vi oppnådd veldig mye.

Jeg lærte én ting da jeg kom til Kunnskapsdepartementet, og det var følgende slagord: Det er aldri for sent med tidlig innsats. Det skyldes at når man oppdager at 14–15-åringer kan ha noen betydelige kunnskapshull som gjør at de kommer til å ha større utfordringer med å gjennomføre videregående opplæring, kan vi ikke si: Du er 14–15 år, det er for sent. Da setter vi i gang tiltak der – og tidlig innsats – og tenker at på et eller annet tidspunkt klarer vi å forebygge de problemene som en del ungdom drar med seg til ungdomstrinnet.

Nå tar vi de erfaringene vi har fra Ny GIV, med oss når vi lager et systematisk etterutdanningsopplegg for alle ungdomsskoler i hele Norge. Til høsten begynner vi med 250 ungdomsskoler som skal få skolebasert opplæring i klasseledelse, lesing, skriving og regning – alle lærerne, hele lærerværelset, tre semestre. På den måten skal vi heve kunnskapen sånn at vi kan bruke noen av de metodene som vi har hatt i Ny GIV – med godt hell – fra første dag i ungdomstrinnet: jobbe mer praktisk og variert og få flere ungdommer til å lykkes.

Som presidenten raskt vil forstå: Hvis jeg ikke stopper dette foredraget nå, kommer de 30 minuttene til å bli brukt, men jeg skal prøve å holde meg til Riksrevisjonens rapport. Den har viktige funn som utfyller det bildet og det arbeidet vi gjør i forbindelse med den stortingsmeldingen som også skal behandles før sommeren, Meld. St. 20 På rett vei. Der gjennomføres de største endringene innenfor yrkesopplæringen på 20 år. Det er på bakgrunn av at vi ønsker at mange flere skal kunne fullføre og lykkes. Samfunnet har behov for det.

Vi ser at vi trenger betydelig mer yrkesretting innenfor yrkesfagene. Det er vi i gang med allerede. Vi har nå FYR-skoler i hvert fylke. De er nettopp en kunnskapsbase for dette, og vi ser det i en sammenheng. I de årene jeg har hatt ansvaret for dette, har jeg vært veldig opptatt av hvordan vi skal få til en mer praktisk og relevant opplæring i alle ledd, men ikke minst hvordan vi skal sikre at flere lykkes og tar fagbrev og svennebrev. Så det er jeg glad for at vi skal behandle nå før sommeren.

Riksrevisjonens rapport omfatter perioden 2006–2012, og fokuset er fylkeskommunenes og statens ansvar for oppfølging av fagopplæring i bedrift. Det er veldig avgjørende for fullføring og for kvaliteten på den arbeidskraften vi får, at vi har høy kvalitet i hele opplæringsløpet. Det er sånn at hovedvekten av de lærlingene som går opp til fagprøve, består, og det er en god pekepinn på at kvaliteten i opplæringen er ganske god. Men likevel må vi sette oss større mål.

Sammen med alle arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene har vi underskrevet en samfunnskontrakt for å skaffe læreplasser til flere lærlinger. Disse samfunnskontraktene forplikter partene til en rekke tiltak. Målet er at antall godkjente lærekontrakter skal øke med 20 pst. fra utgangen av 2011 og fram til 2015. Det er et ambisiøst mål, og vi er på god vei, men behovet er stort.

Mange av dem som starter på yrkesfag, har svake grunnleggende ferdigheter, har med seg kunnskapshull, og har liten motivasjon for å arbeide med fag som matematikk, norsk og engelsk. Gjennom opplegget med Ny GIV har Kunnskapsdepartementet satt i gang et prosjekt for å gjøre opplæringen i nettopp disse fellesfagene mer relevant og mer yrkesrettet. I forbindelse med Ny GIV-prosjektet har det også vært gjennomført kompetanseheving for lærerne med nettopp dette. Evalueringen viser at lærerne er fornøyd med det faglige innholdet og med sitt eget utbytte av skoleringen – det gjelder både arbeidet med Ny GIV-elevene og annen undervisning.

Det er gitt støtte til etterutdanning og hospitering. Hospiteringsordninger betyr at yrkesfaglærere kan hospitere i bedrifter for faglig oppdatering og utvikling. På samme måte gir ordningen anledning for instruktører i lærebedrifter til å hospitere ved skoler, og her ser vi at det kan være en veldig viktig kunnskapsutvikling for å heve kvaliteten i alle ledd. Evalueringen av denne ordningen viser økt faglig kompetanse for lærere og bedre samarbeid mellom skole og bedrift, og det har positive ringvirkninger til andre tiltak, som f.eks. hvordan man benytter prosjekt til fordypning.

Som jeg allerede har vært inne på, er det fag- og yrkesopplæringen som får størst oppmerksomhet i denne stortingsmeldingen – Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei. Her foreslår Kunnskapsdepartementet at vi sammen med partene i arbeidslivet bl.a. skal styrke kvaliteten på og relevansen av fag- og yrkesopplæringen ved å gjennomgå tilbudsstrukturen samt gi elevene tidligere innføring i yrkene ved å åpne for at felles programfag på Vg2 kan splittes. Det er også foreslått at det i samarbeid med arbeidslivet utvikles flere alternative modeller til den såkalte 2+2-modellen, altså i hovedsak skolen som læringsarena de første to årene, og i hovedsak arbeidslivet som læringsarena de to siste årene. Ulike vekslingsmodeller kan gjøre at vi treffer behovene til næringslivet bedre og motiverer elevene bedre.

Vi er allerede godt i gang med å følge opp Riksrevisjonens anbefaling, å vurdere forbedringstiltak fra statlig hold på fag- og yrkesopplæringsområdet.

Riksrevisjonen nevner tilsyn som et mulig tiltak for å løse utfordringer i fag- og yrkesopplæringen. Jeg vil understreke at ved hjelp av risikovurderinger og vurderinger av kost–nytte må vi prioritere noen områder framfor andre når vi ser på tilsynstema. Det er et dilemma vi alltid står overfor. Jeg vil understreke at målet om økt kvalitet i fag- og yrkesopplæringen også kan nås gjennom andre virkemidler, bl.a. gjennom det pågående arbeidet vi har med å styrke styringsinformasjonen på området. Jeg kan særlig trekke fram arbeidet med å øke bruken av den nasjonale lærlingundersøkelsen. Her er et forslag om obligatorisk bruk av undersøkelsen på høring i disse dager, og det arbeides med å etablere et nytt nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for fag- og yrkesopplæringen. Vi forventer at det systemet blir operativt i 2015. Det er en litt annen innfallsvinkel for å nå noen av de samme målene som Riksrevisjonen er opptatt av.

Vi har også et pågående arbeid med å forbedre det statistiske grunnlaget for å vurdere utviklingen i videregående opplæring generelt og i fag- og yrkesopplæring spesielt.

Jeg vil understreke at statlig tilsyn som virkemiddel kan være viktig, men det er ikke tilstrekkelig for å sikre oss flere lærlingplasser. Det målet når vi bare i dialogen mellom næringslivet og fylkene. Det er forankret i denne samfunnskontrakten, og jeg har godt samarbeid med Samarbeidsrådet for yrkesopplæring, SRY, og de faglige rådene om dette.

Som en konkret oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse vil departementet bl.a. presentere undersøkelsen for KS. I samarbeid med KS vil departementet vurdere hvordan vi best kan følge opp fylkeskommunene slik at de etterlever opplæringslovens bestemmelser om kvalitetssikring og oppfølging av lærebedriftene. I den sammenheng har jeg merket meg at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at kontroll og oppfølging er en forutsetning for å sikre rettigheter til elever og lærlinger, og at det forutsetter et økt fokus på kontroll og oppfølging av fag- og yrkesopplæringen. Komiteen uttaler dessuten at departementet kan bidra til å øke kontrollfrekvensen i de fylkene hvor utfordringene er størst. I den forbindelse er det viktig å merke seg at Riksrevisjonens undersøkelse også viser at flere fylkeskommuner har et forsvarlig system for å kunne vurdere om lærebedriftene oppfyller kravene i opplæringsloven, og som følger opp lærebedriftene tett.

Like relevant som å føre tilsyn med fag- og yrkesopplæringen mener jeg det nå er viktig å spre erfaringene fra disse fylkeskommunene, slik at fylkeskommuner som strever med å få etablert et hensiktsmessig og forsvarlig system, kan lære av hvordan andre har gjort det. Det er altså kjernen i Ny GIV-samarbeidet.

Jeg vil også framheve de statlige myndigheters pågående arbeid med å støtte og veilede fylkeskommunene om lov- og regelverket på opplæringsområdet. Som komiteen peker på, er det viktig at målene i læreplanene er relevante. Fag- og yrkesopplæringen bygger på tett samarbeid mellom arbeidslivets parter og utdanningsmyndighetene, noe som er viktig for å sikre høy kvalitet på opplæringen. Gjennom de faglige rådene skal partene på ethvert tidspunkt kunne gi råd og innspill til innholdet i læreplanene.

I mandatene for de faglige rådene, fastsatt våren 2012, er det lagt vekt på at rådene skal arbeide for å utvikle kvaliteten i fagene og se trender og utviklingstrekk som dekker arbeidslivets, den enkeltes og samfunnets framtidige behov for kompetanse, på grunnlag av det behovet som er til stede.

Kunnskapsdepartementet vil videreformidle Riksrevisjonens rapport også overfor SRY og de faglige rådene. Vi vil ta det opp i våre samtaler med arbeidslivets parter og når vi vurderer behov for endringer i læreplanene. Vi vil også kartlegge utstyrssituasjonen i videregående opplæring for å sikre bedre kvalitet i opplæringen. Jeg er svært interessert i å heve standarden – og hvor mange som lykkes – på dette området. Derfor er denne rapporten fra Riksrevisjonen viktig, når vi nå skal sørge for at flere elever fullfører fag- og svennebrev. Det tjener de på, og det tjener samfunnet på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elisabeth Aspaker (H) [12:55:47]: Jeg vil tilbake til disse lærlingtallene – eller mangel på læreplasser.

Det Riksrevisjonen påpeker, er at utdanningen for de elevene som starter på yrkesfag, ikke er fullført før man har fått læreplass og kan gå opp til fagbrevet.

Jeg nevnte og viste til at høsten 2012, altså for bare noen får måneder siden, var det så mange som 7 700 elever som ikke fikk den læreplassen de trodde de skulle få – nesten en tredjedel av dem som søkte om læreplasser, altså av 24 000 i utgangspunktet.

Så sier statsråden at det er et ambisiøst mål å skulle få 20 pst. flere læreplasser fram til 2015. Det betyr altså at man har avskrevet at store deler av disse 7 700 faktisk får en læreplass.

Mener statsråden virkelig at det er en tilstrekkelig målsetting, eller vil man reforhandle innholdet i samfunnskontrakten på dette området?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:56:52]: Vi er godt i gang med å trappe opp antallet læreplasser. Jeg har et godt samarbeid med de ulike samarbeidspartnerne på dette området. Jeg er veldig opptatt av at vi hele veien skal ha et høyt ambisjonsnivå her. Nå kan vi få noen flere utfordringer, for denne vekslingsmodellen, som jeg håper at mange fylker vil benytte seg av, kan kreve at vi har noen andre måter å samarbeide med arbeidslivet på enn den 2+2-modellen som ligger i dagens lærlingordning.

Så er jeg veldig opptatt av at i den meldingen vi har fremmet, har vi også foreslått et forberedelsesår, eller et halvt års kursing av dem som er på vei ut i læreplass. For en del av de lærlingene som ikke får læreplass, har mye fravær og veldig dårlige karakterer, og arbeidslivet ser ikke på dem som aktuelle lærlinger. Derfor må vi sørge for at disse blir bedre forberedt på å være gode lærlinger.

Elisabeth Aspaker (H) [12:57:54]: Jeg er veldig enig med statsråden i at vi må lete etter andre alternative løsninger for de lærlingene vi ikke greier å skaffe læreplass til. Det betyr at man antagelig må ut og finne andre typer lærebedrifter, altså skaffe en større flora av lærebedrifter enn dem vi har i dag, og man kan tenke seg ulike vekslingsmodeller.

Men hvilke forslag er det som ligger i meldingen som på en måte skal trigge andre typer bedrifter, eller hva må ligge til rette for at vi skal få opp dette antallet? Vi snakker om mange tusen plasser, hvis vi skal ta på alvor at de som starter på yrkesfag, faktisk skal få et tilbud om å gå opp til fagbrevet, selv om det skjer på en annen måte enn med den tradisjonelle læretiden.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:58:40]: Jeg har vel til gode å høre et oppmuntrende tilrop fra representanten Aspaker, og jeg tror vel heller ikke at den dagen kommer, men jeg arbeider jevnt og trutt videre for å få til flere lærlingplasser. Det er historisk at vi har en samfunnskontrakt der partene forplikter seg til å øke antall lærlingplasser med 20 pst. Det er et godt utgangspunkt.

Så har vi veldig mye interessant forskning i forbindelse med den nevnte stortingsmeldingen. Vi har f.eks. undersøkelser som viser at det ikke er stor forskjell på de lærebedriftene som tar inn lærlinger, og de som ikke gjør det. Ergo er det noe med tradisjonene her som gjør at vi burde være i kontakt med mange flere bedrifter for å få dem til å bli lærebedrifter.

Det jobbes veldig godt i mange fylker, med tett kontakt med næringslivet på dette området. På mange områder må vi sørge for at vi får opp antallet lærlingplasser, men jeg tror også at vi har en utfordring som vi må ta, og det er å forberede lærlingene bedre. En del av de lærlingene som ikke får lærlingplass, er lærlinger som næringslivet kvier seg for å ta imot.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.