Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:00:18]: Sjøl om det er en enstemmig innstilling, har jeg lyst til å knytte noen merknader til saken, fordi slike konflikter som fører til så sterke arbeidstvister, er det viktig å drøfte i denne salen.

Den norske modellen bygger på en balanse i makt mellom arbeidsgivere og ansatte, på samme måte som den bygger på en balanse i makt mellom fiskere og den som kjøper fisken, mellom en gårdbruker og den som foredler råvarene, altså næringsmiddelindustrien, eller innenfor handel.

Det som har gjort at Norge har et anstendig arbeidsliv, er at vi i veldig stor grad har nasjonale avtaler hvor det gis rettigheter, men hvor det også gis ansvar. Ikke minst når det gjelder det å inngå en avtale, gis det et ansvar. Det gis et medansvar for fagforeninger, enten de representerer sjølstendig næringsdrivende eller lønnsmottakere, i forhold til den avtale en inngår. Det har opp gjennom vår historie vært sentralt å ha nasjonale avtaler, for det er gjennom de nasjonale avtaler at vi sikrer dem som står svakest i yrkes- og næringsliv.

Det som er saken i denne innstillinga, er at Atea er selskapet som kjøpte opp Umoe IKT i 2010, og slik de så det, ble det inngått en avtale – også med EL & IT Forbundets velsignelse – om at Umoe-ansatte ikke skulle kreve tariffavtale, da de hadde en lokal avtale fra 2011. Dette forholdet er noe som EL & IT Forbundet bestrider, og som de fikk medhold i arbeidsretten for, og en enstemmig dom slo fast at forbundet om nødvendig kunne streike for å oppnå en tariffavtale. Megling mellom partene førte ikke fram. Selskapet Atea har IKT-avtaler med NTNU og mange kommuner. Det er altså en sentral, viktig og sterk bedrift.

Det som er saken, er spørsmålet om i hvilken grad en skal medvirke til å få til sentrale avtaler, og selskapet Atea er ikke spesielt glad i at en har kollektive avtaler. Derfor fikk en denne konflikten. Det førte til at regjeringa måtte gripe inn med tvungen lønnsnemnd, og det er det vi skal ta stilling til. Det er en enstemmig komité som går inn for det. Men jeg vil bare si at da EL & IT Forbundet hadde streiket i 18 dager, ble det varslet sympatistreiker i stort monn. Det er jo mange fagforeningsledere som vil påpeke at i arbeidsrettens historie er det en kjent måte å sikre at regjeringa griper inn på – og at arbeidsretten avgjør saken – at en utvider til sympatistreiker. Vi får i denne saken håpe at den rikslønnsnemnda som nå er satt til å ta stilling til saken, behandler det slik at en legger vekt på at en skal ha et arbeidsliv som sikrer at det er rettigheter og plikter, og at det er landsomfattende avtaler, noe som i større grad sikrer helhetlige vurderinger enn det som lokale avtaler gir.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 23.