Sakene nr. 6 og 7 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [11:49:09]: (komiteens leder og ordfører for sakene): Stortinget har nå til behandling viktige og helt nødvendige endringer i pasientrettighetsloven. Det foreslås fem hovedendringer, som det er enstemmighet rundt. Det første forslaget – og kanskje det viktigste – er at helseforetakene nå får ansvar for å gi beskjed til Helseøkonomiforvaltningen, HELFO, hvis de ikke er i stand til å innfri pasientenes medisinsk fastsatte tidsfrist for behandling, og ikke som i dag, at pasienten selv har ansvar for å kontakte HELFO. Dagens regelverk innebærer jo at det sannsynligvis er de mest ressurssterke pasientene som finner fram i et komplisert system. Derfor ser vi også at en veldig liten andel av pasientene tar kontakt med helseøkonomiforvaltningen når tidsfristen blir brutt. At helseforetakene får ansvar for å ta kontakt – ikke minst at de får ansvar for å ta kontakt umiddelbart – når de ser at de ikke har muligheten, vil sannsynligvis føre til at flere pasienter får innfridd sin rett til undersøkelse eller behandling innenfor den fristen som er satt.

Det andre, som er et forslag som også kommer til å bety mye for pasientene, er at helseforetakene ved første svar på henvisning får ansvar for å gi dato og time for undersøkelse eller behandling til dem som får en frist innen fire måneder. De som får en frist utover fire måneder, skal også få et tidspunkt, men da innenfor et ukesintervall.

Dette vil føre til at veldig mange pasienter vil oppleve svaret de får tilbake, som mye mer konkret og forståelig, og at mange vil slå seg til ro med det fordi man har en sykdom eller lidelse som det er greit å vente med, fram til den tiden man har fått, så lenge man har fått en konkret dato og time. Ikke minst vil det føre til at helseforetakene må ha bedre oversikt over egen tidsbruk og ledige timer.

Forslaget innebærer også at alle med rett til helsehjelp får en medisinsk frist, og at man opererer bare med to grupper: De som har rett til helsehjelp, og de som ikke har rett til helsehjelp. Forslaget innebærer også at dagens frist for vurdering på 30 dager endres til en 10-dagers frist for vurdering av henvisning. Det er i all hovedsak også realiteten og praktiseringen innenfor dagens system. Videre omfattes radiologi ved private røntgeninstitutter som har avtaler med helseforetakene, av ordningen med fritt sykehusvalg.

Alle disse forslagene innebærer i sum en forbedring av pasientenes rettigheter og er noe som Stortinget enstemmig slutter seg til. Jeg mener de to viktigste forslagene her – at helseforetakene får ansvar for å ta kontakt med HELFO, og at man får dato og time ved første henvendelse – er de forslagene som har størst betydning. Dette er også forslag som Høyre har fremmet som representantforslag tidligere i denne perioden. Den gang fikk de støtte fra hele opposisjonen, men ble nedstemt, men nå får de enstemmig tilslutning.

I tillegg fremmer opposisjonen tre andre forslag som også burde ha blitt vedtatt i dag, men som dessverre ikke blir vedtatt. Det første forslaget innebærer at man allerede nå hadde løftet rehabilitering sammen med røntgen inn i ordningen med fritt sykehusvalg. Det var en del av høringsutkastet til denne saken og fikk bred tilslutning, og opposisjonen mener at lovendringen kunne ha blitt gjennomført allerede i dag. Så kunne man ha utredet de praktiske konsekvensene av lovendringen på samme måten som de andre lovendringene vi gjør her, og hatt et ikrafttredelsestidspunkt samtidig med – eller eventuelt senere enn – de andre.

Det andre vi foreslår, er at de nasjonale forløpstidene, som er medisinsk begrunnet når det gjelder kreft, også skal gjøres juridisk bindende. Dermed hadde helseforetakene også der fått ansvar for å gi beskjed til HELFO hvis man ikke klarte å følge forløpstidene, eller hadde en medisinsk begrunnelse for at det ikke var nødvendig å følge forløpstidene.

Sist, men ikke minst, foreslår opposisjonen at det ikke bare skal være helseforetakenes plikt å opprette en pasientkoordinator; den enkelte pasient skal også ha rett til dette. Det er en sak som også har vært framme i mediene i det siste, og den har fått bred tilslutning bl.a. fra alle pasient- og brukerombudene og fra Per Fugelli i Aftenposten i forrige uke.

Så behandler vi også et representantforslag fra Fremskrittspartiet om å innføre det danske «pakkeforløpet» innen kreftomsorgen. Det får også tilslutning fra opposisjonen.

Jeg tar opp de forslagene som Høyre fremmer sammen med andre i sakene.

Presidenten: Representanten Høie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Wenche Olsen (A) [11:54:37]: Saken vi behandler nå, er en lovendring som vil bety mye for mange. I dag er det slik at man først venter i opp til 30 dager før man får svar på henvisningen, for så å vente enda lenger før man får tidspunkt for behandling. Er du ikke rettighetspasient, får du kanskje ikke noe konkret tidspunkt da heller.

Den lovendringen vi nå vedtar, vil endre dette systemet. Noen sykehus er allerede i gang, og ved Sykehuset Østfold har de vedtatt en målsetting om at folk skal få tidspunkt for behandling i svarbrevet på henvisningen. De er ikke helt der ennå, men de er på god vei.

Det å gi rettigheter er flott for dem som omfattes av rettigheten, men det kan føre til at det går på bekostning av andre. Derfor er jeg glad for at vi nå fjerner begrepet «rettighetspasient». I dag er det slik at noen pasienter blir vurdert til å ha rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og andre kun til å ha behov for helsehjelp, mens en tredje gruppe avvises eller henvises tilbake til den kommunale helsetjenesten. Dette skillet mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter er vanskelig å forstå og praktisere for både helsepersonellet og pasientene. Nå vil du enten ha behov for spesialisthelsetjeneste, eller du vil ikke ha det. Om du har behov, har du krav på at henvisningen din vurderes fortløpende og senest innen ti virkedager. Videre har du krav på at du innen ytterligere ti virkedager skal få et tidspunkt for når helsehjelpen skal starte. Det gjelder alle som har behov for spesialisthelsetjeneste – ikke bare en gruppe.

Det er veldig positivt at det nå blir helseforetakene selv som må melde fra til HELFO, når de ikke klarer å holde fristen for behandling. Det er bra på flere måter, og jeg tror det vil ha en større effekt på helseforetakene når de selv må melde fra. Jeg tror også at mange flere fristbrudd vil bli meldt til HELFO. I dag er det slik at den enkelte pasient må gjøre det selv, og mange kvier seg nok for å gjøre det. Det er viktig å påpeke at selv om helseforetakene nå blir pålagt dette, kan pasientene selvfølgelig fortsatt selv ta kontakt med HELFO.

Komiteen viser i innstillingen til spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om pasientkoordinator. Komiteen er bekymret for at denne lovbestemmelsen ikke følges tilstrekkelig opp av spesialisthelsetjenesten. Komiteens flertall mener derfor at det er behov for å vurdere ordlyden i bestemmelsen for å sikre at pasientenes rett til oppfølging og samordning av tjenestetilbudet blir ivaretatt.

Per Arne Olsen (FrP) [11:57:33]: I denne debatten behandler vi både endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og Fremskrittspartiets representantforslag om et såkalt pakkeforløp innen kreftomsorgen.

I løpet av et kort innlegg rekker jeg nok ikke å dekke alt i disse sakene, men jeg skal forsøke å konsentrere meg om frist for henvisning og frist for diagnose og behandling samt såkalt pakkeforløp etter dansk modell.

La meg først få understreke at jeg i disse sakene opplever de forslag og de merknader som ligger, både fra regjeringspartiene og fra opposisjonen, som et uttrykk for at vi alle ønsker å styrke pasientrettighetene, og at vi alle i denne sal er opptatt av å forbedre norsk helsevesen til beste for norske pasienter.

Selv om vi er uenige i en del virkemidler som rettighetsfesting, ressursbruk, stykkpris osv., samt at noen av oss – naturlig nok – er mer utålmodige enn andre, er det verdt å understreke det engasjementet for styrking av pasientrettigheter som vi alle har.

De rød-grønne partienes og proposisjonens forslag om at det er spesialisthelsetjenesten – ikke pasienten – som skal kontakte HELFO dersom den ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal gis, samt forslaget om at retten til fritt sykehusvalg også skal omfatte private radiologiske institusjoner som har avtale med et regionalt helseforetak, er begge forslag gode eksempler på at vi står sammen om å gå i riktig retning, selv om sistnevnte forslag kunne vært gjennomført med en gang.

Et faktum for oss alle som jobber med helsepolitikk – og for pasientene – er dessverre at ventelistedata fra Norsk pasientregister viser at det er store forskjeller i rettighetstildelingen mellom de regionale helseforetakene, og at det til dels er betydelige forskjeller selv på helseforetaksnivå og innenfor de enkelte pasientgrupper.

Fremskrittspartiet mener at regjeringens grep er positive, men dog utilstrekkelige. Selv om fristen for henvisning nå settes til ti virkedager, har dette etter vår oppfatning i realiteten liten innflytelse på hvor raskt pasienten faktisk får konsultasjon og behandling.

Det er helt klart positivt at pasientene nå i større grad har rett på informasjon enn tidligere, men vi tror de fleste pasientene faktisk er mer opptatt av hvor raskt man får behandling, og ikke bare den informasjonen de har behov for. Jeg tror dessverre den nye fristen ikke vil medføre vesentlig bedre tilbud for pasienter som har behov for rask behandling.

Omlegging der man endrer dagens ordning med pasienter som er inndelt i kategoriene rett til helsehjelp og ikke rett til helsehjelp, vil etter min oppfatning i stor grad kunne bli en teoretisk omlegging. Fremskrittspartiet mener det er sentralt at alvorlig sykdom blir prioritert først, og det skal selvfølgelig også gjelde etter omleggingen og reguleres gjennom prioriteringsforskriften. Jeg tror nok at proposisjonens forslag vil bety at helsetjenestenes prioriteringer vil fortsette som i dag, og at pasientene dessverre vil merke minimal endring.

Fremskrittspartiet deler Kreftforeningens bekymring over at pasientgrupper som ikke er tydelig diagnostisert med kreft – og som forskningen viser at det er ganske mange av – kan falle lenger bak i prioriteringen. Dette faktum understreker nok en gang behovet for et pakkeforløp innen kreftbehandling i tråd med Dokument 8:102 S, som også behandles i dag.

Fremskrittspartiet mener det er behov for en større gjennomgang av alle rettigheter til norske pasienter enn det regjeringen legger opp til i denne proposisjonen, og at pasientrettighetene bør styrkes på flere områder.

I Danmark opereres det med to ulike behandlingsgarantier. Den ene garantiene er på en måned og gjelder eksempelvis for kreftpasienter og pasienter med alvorlig hjertesykdom. Den andre garantien gjelder øvrige pasienter som er garantert oppstart av behandling innen to måneder. Dersom denne fristen ikke overholdes, får pasientene tilbud om å velge behandling ved andre offentlige eller private sykehus. I tillegg til dette innføres det i Danmark i disse dager en ny garanti for forundersøkelser og diagnostisering på en måned.

Fremskrittspartiet mener det er på høy tid å gi norske pasienter tilsvarende rettigheter som man har i Danmark. Jeg registrerer at regjeringspartiene er bekymret over et slikt forslag og mener at det vil koste for mye. Fremskrittspartiet er ikke bekymret over å bruke mer penger på å få pasienter friske, det er derimot god økonomi.

Jeg vil ta opp det forslaget som ikke på annen måte er tatt opp i de to nevnte saker.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [12:02:50]: Vi har eit rettsbasert helsevesen. Då vert ei av dei viktigaste oppgåvene for Stortinget å sørgja for rett til helsehjelp for alle, i tråd med lovgivaren sin intensjon. Lovgivaren sin intensjon må innebera ei prioritering av pasientar som varetar prinsippet om at den som treng hjelpa mest, skal få ho først. Eit for komplisert lovverk kan bidra til ei byråkratisering som verkar mot hensikta om å styrkja pasientrettane.

Lova må aldri verta så komplisert at ho står i vegen for dei kloke helsefaglege vurderingane. Det finst ikkje haldepunkt frå andre land for at stykkprisfinansiering, privatisering og marknadsretting av helsevesenet gir meir riktige prioriteringar, like rettar til helsehjelp i befolkninga eller betre økonomistyring, snarare tvert imot. Likevel registrerer eg at det er opposisjonen sitt svar på nær sagt alle utfordringar i helsevesenet.

Dagens lovendring styrkjer pasientrettane i forhold til rett til vurdering, òg ved fristbrot. At det frå no av skal vera spesialisthelsetenesta og ikkje pasienten sjølv som varslar HELFO om fristbrot, er ei endring som har vore etterlyst. Det styrkjer òg pasientrettane at fristen for retten til vurdering vert endra frå 30 til 10 dagar. Ved alvorleg eller livstruande sjukdom har pasienten rett til raskare vurdering og akutt hjelp.

Oppheving av skiljet mellom pasientar med rettar og pasientar utan rettar vil forhåpentleg verta eit positivt bidrag til mindre byråkratisering og meir effektiv pasienthandtering. Når Stortinget innfører nye rettar, må verknaden alltid verta følgd nøye opp for å kunna justera praksis dersom endringa får utilsikta konsekvensar. I tilfelle med rett til vurdering er det viktig at fokuset på spesialisthelsetenesta vert følgd av eit tilsvarande fokus på allmennmedisinaren sin kompetanse til raskast mogleg å oppdaga symptom som krev tilvising.

EU-domstolen har slått fast at helsetenester vert omfatta av reglane for fri rørsle av tenester i EFTA-traktaten, og dette er fundamentet pasientrettsdirektivet byggjer på.

Rett til sjukehusbehandling i andre land, dekt av trygdesystemet i heimlandet, vil påverka helsevesenet. Vi veit ennå ikkje korleis. Når ein behandlar pasientar i eit anna land enn der pasientane har sine andre plikter og rettar som borgar, vil behovet for å kategorisera og prisa ulike pasientgrupper og behandlingar auka. Behandlaren må sikra seg rett pris for utført teneste, ein rettferdig handel.

Pasientrettsdirektivet er resultat av ein lang prosess i EU-systemet, der drivarane ikkje har vore folket eller nasjonane, men EU-systemet. I forhandlingane var medlemslanda si bekymring dei behova for planlegging, kostnadskontroll og prioritering landa har.

I Noreg er pasientrettsdirektivet eit godt eksempel på korleis EØS-avtalen fungerer i det norske demokratiet. Det har ikkje vore eit folkekrav å verta ein del av eit felles europeisk helsevesen, og ingen politiske parti har hatt dette som ei kampsak, iallfall ikkje innanfor dagens politiske fleirtal. Likevel vert altså direktivet i dag til norsk lov.

I forhold til dagens rett utvidar pasientrettsdirektivet grenseoverskridande helsetenester til òg å omfatta sjukehusbehandling. Dette er ifølgje departementet regelfesting av EU-domstolen sin praksis som departementet seier er bindande for Noreg. EU-domstolen går altså først, så vedtar dei folkevalde nasjonale parlamenta den domstolskapte praksisen til lov i etterkant.

Direktivet fastsett at pasientane skal ha rett til å få helsehjelp i alle land som vert omfatta av den indre marknaden i EU. Pasientane skal ha rett til refusjon opp til kva behandlinga kostar i pasienten sitt heimland. Medlemslanda kan krevja førehandsgodkjenning for refusjon av enkelte helsetenester. Dersom ventetida i heimlandet er etter måten for lang, skal slik førehandsgodkjenning verta gitt. I prinsippet er nasjonal lovgiving underlagd EU-lovgivinga på alle område som vert omfatta av avgjerdene om fri rørsle av tenester. Idet eit område vert opna, vil rettsutviklinga på området verta fastsett i EU-domstolen. Dagens norske tolking av direktivet vil derfor kunna verta korrigert av avgjersler i EU-domstolen.

Direktivet tillèt nasjonal førehandsgodkjenning, men krev det ikkje. Refusjonsordning og store avstandar kan utfordra likebehandling som viktig verdi i helsevesenet. Moglegheit for endringar i nasjonale helsetilbod til eiga befolkning som følgje av at land med svært ulik betalingsevne skal verta harmoniserte, har vore lite omtalt.

Det er lang tradisjon for at land samarbeider om helsetenester over landegrenser. Det er sjølvsagt positivt når eit land sine spesialitetar vert gjorde tilgjengelege for pasientgrupper i andre land. Det er usikkert kva slags effektar det vil få dersom omfanget av helsereiser aukar betrakteleg for behandlingar der tradisjonen i dag er nærleik mellom pasienten sin geografiske tilhøyrsle og behandlaren.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:07:58]: Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven er viktige endringer som også er i tråd med noe av dagens praksis. Kristelig Folkeparti støtter de fire hovedendringene – rett til vurdering etter henvisning til spesialisthelsetjenesten, at den skal endres fra 30 til 10 dager, oppheving av skillet mellom rettighetspasienter og ikke rettighetspasienter, at spesialisthelsetjenesten får ansvar for å kontakte HELFO dersom fristen for helsehjelp ikke blir overholdt, og de nødvendige lovendringene for å kunne gjennomføre pasientrettighetsdirektivet fra EU.

Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg understreke noen tilleggspunkter. I gjeldende lov er det pasientenes helsetilstand som skal vurderes innen 30 virkedager, mens det nå er henvisningen. Dette er en endring i loven. Hvis dette skal oppleves som en styrking for den enkelte pasient, er henvisningen alfa og omega. Gode henvisninger er ikke bare viktig for å vurdere pasienten tidlig, men det er også viktig for å komme i gang med et godt og forsvarlig pasientforløp.

I proposisjonen pekes det på at det arbeides med å igangsette et prosjekt for utvikling av en nasjonal henvisningsveileder. Dette må bli et prosjekt med ekspressfart. Jeg ber om at statsråden redegjør nærmere for dette i sitt innlegg, hvordan dette prosjektet skal ivareta pasientene, for en dårlig henvisning til sykehus gjør at noen andre må gjøre jobben. Det er unødvendig, men det kan man leve med. Det man ikke kan leve med, er at mangelfulle henvisninger gjør at pasienten – den som er henvist – ikke får den hjelpen den trenger.

Videre gjøres det i proposisjonen et skille mellom uavklart og avklart tilstand hos pasient. Hos pasienter som har avklart tilstand, skal den individuelle juridiske fristen gjelde behandling, men har pasienten en uavklart tilstand, skal fristen gjelde utredning. For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at det ikke må bli en utglidning fra det vi i dag kaller avklart tilstand og dermed rett til behandling, over til de uavklarte tilstandene, som bare gir rett til utredning. Det er det viktig at statsråden legger seg på sinne.

Utover dette støtter jeg de bemerkninger som saksordføreren, representanten Høie, hadde i sitt innlegg når det gjelder pasientrettigheter, og at de kan velge rehabiliteringssted, når det gjelder dette med forløpstid til pasientbehandling, og dette med individuell rett til pasientkoordinator.

Så til representantforslaget fra Fremskrittspartiet om et «pakkeforløp» innen kreftomsorgen. Det skjer mye bra innen norsk kreftomsorg. Den er godt forankret i forskning som utgangspunkt for en klinisk god behandling. Men vi må aldri glemme, til tross for at vi gjør mye bra, at det er en stor belastning å få en kreftdiagnose – en stor belastning psykisk, men også når det gjelder det behandlingsmessige. Derfor er det viktig at man legger til rette for god behandling og behandlingsforløp.

Det er viktig for meg å understreke her at informasjon til den pasient som er rammet, og pårørende rundt også er viktig. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget fra Fremskrittspartiet om et «pakkeforløp» for kreftpasientene.

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:12:18]: Hovedformålet med lovendringene, som vi er bredt enige om i dag – og jeg er enig med representanten Olsen i at her har vi veldig like motiver – er å forenkle og forbedre regelverket og sikre bedre og mer ordnet tilgang til spesialisthelsetjenesten for pasienter som har behov for dette.

Innholdet i forslagene er gjengitt av flere talere, så jeg skal ikke gå inn på det i detalj, men jeg mener at det er en utvikling til det rette.

Jeg er glad for at en samlet komité slutter seg til de forslag til endringer regjeringen har fremmet i proposisjonen. Det er viktige endringer som vil bidra til å sikre at pasientene får gode og forsvarlige pasientforløp. Jeg vil også vektlegge det forholdet at sykehusene nå får ansvar for å ta affære om det bærer mot et fristbrudd. Det er å gi likeverdige tjenester, fordi det ofte er de ressurssterke som lettest har kunnet se at det bærer den veien, mens andre som ikke har innsikt og ressurser, kan bli stående igjen i en vanskelig situasjon.

Jeg vil understreke at vi ikke når målene våre alene ved å gjøre endringer i regelverket. Jeg er litt urolig for at det kan bli en tendens i løpet av denne dagen at vi tror at bare vi diskuterer rettighetsfesting, lovfesting og formulerte tekster, endrer virkeligheten seg i den kliniske hverdagen. Nei, dette er en bred utvikling i retning av bedre kommunikasjon, tydeliggjøring av rettigheter og bedre praksis. Dette må gjøres hver dag ute i sykehusene. De må arbeide med kompetanseheving, og de pasientadministrative systemene og bedre informasjon til pasientene må komme på plass for å kunne overholde de nye lovforslagene. De løftene vi gjør innenfor IKT, vil hjelpe til dette. Regjeringen, kan jeg love, skal være med og bidra til å sette sykehusene i stand til å nå målene.

Enkelte har kommentert forslaget om å endre vurderingsfristen. Blant annet har Kreftforeningen vært urolig for at alvorlig syke kan bli nedprioritert som følge av forslagene. Jeg vil understreke at dette forslaget ikke handler om å svekke rettighetene til dem som er alvorlig syke – tvert imot. Lovendringene skal gjelde alle pasienter som har behov for helsehjelp, både de som har kreft, og de som har tilstander som ikke krever like rask behandling. De nye reglene skal fungere som et sikkerhetsnett for alle pasienter. Det er selvsagt slik at de som blir akutt syke, eller der legen mistenker alvorlig sykdom, skal vurderes og behandles raskere enn dem med mindre alvorlige tilstander.

Jeg er enig med representantene fra Fremskrittspartiet i at kreftpasienter skal sikres rask, effektiv og god behandling. Samtidig vil jeg understreke at vi har god kvalitet i norsk kreftomsorg i dag, noe som gjør at stadig flere overlever sin kreftsykdom. Vi kjenner statistikken over det. Riktig og rask diagnostikk og utredning legger grunnlaget for gode behandlingsresultater. Vi har derfor et ambisiøst mål, fastsatt i dialog med fagmiljøene, om at 80 pst. av pasientene skal ha startet behandling innen 20 virkedager. Vi strekker oss mot det målet, og vi gjør fremskritt.

Regjeringens nye kreftstrategi, lagt fram for to uker siden, trekker opp nasjonale målsettinger på flere viktige områder. Et viktig mål er å få til godt koordinerte og forutsigbare pasientforløp. Det skal bl.a. gjøres gjennom å etablere standard pasientforløp i alle handlingsprogrammene og å videreutvikle de nasjonale handlingsprogrammene til å omfatte hele pasientforløpet.

Godt organiserte pasientforløp med anbefalte forløpstider skal sikre pasienten et raskt, forutsigbart og helhetlig forløp gjennom diagnostikk, utredning, behandling og oppfølging. Innholdsmessig vil standardiserte pasientforløp ha klare likhetstrekk med den danske modellen med «pakkeforløp» for kreftbehandling, tilpasset organiseringen av vår helsetjeneste.

Når det gjelder spørsmålet om lovfesting av forløpstider, mener jeg at dette ikke er veien å gå. Den enkelte pasient må vurderes individuelt ut fra hvor alvorlig sykdommen er, og hvor mye det haster for ham eller henne. Jeg mener det blir feil å lovfeste bestemte tidsfrister knyttet til diagnoser. Regelverket vil da bli mer komplisert og byråkratisk for både helsepersonell og pasienter, uten at det nødvendigvis fører til bedre pasientforløp.

Regjeringen er opptatt av at alle pasienter skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Disse lovendringene mener jeg vil bidra til dette.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [12:16:37]: Jeg skal få lov å stille spørsmål om dette med henvisningstiden, for det har jo blitt fremstilt – sikkert ikke av statsråden, men i hvert fall i media – som om man går fra 30 til 10 dager. Men egentlig er det snakk om to forskjellige ting. Det er en frist i dag, men man endrer lovteksten til at det er en 10-dagersfrist for henvisning, mens det som står i gjeldende lovtekst, er 30 dager for å få vurdert pasientens helsetilstand. Da snakker man om epler og bananer.

Jeg er veldig tilhenger av den 10-dagersfristen, men når den kommer til erstatning for en 30-dagersfrist som går på noe helt annet, må spørsmålet bli: Oppfatter statsråden at det å endre lovteksten er å styrke pasientrettighetene, når 30-dagersfristen for vurdering av helsetilstand bortfaller?

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:17:32]: Det jeg opplever, er at med den delen av 30-dagersfristen som representanten viser til her – at man skal være utredet innen 30 dager – er det en meget blandet praksis. For hva er en utredning? Det kan være en utredning som tar sikte på å gi svar fordi utredning i seg selv gir avklaringer, og det kan være en utredning for å begynne behandling. Det er et veldig lite treffsikkert mål, slik jeg hører det fra den kliniske hverdagen.

Poenget med den gjeldende teksten, som vi samles om i dag, er jo at en praksis som i dag ligger rundt 10 dager – den ligger til og med litt under, våre fastleger er gode til å henvise, og sykehusene mottar det – nå skal settes til 10 dager, slik at du som pasient blir innkalt og begynner ditt forhold til sykehuset.

Da mener jeg det er viktig at sykehuset tar din tilstand til vurdering individuelt. Om det er behov for å komme i gang med en utredning med en gang på grunn av tilstanden, må den beslutningen tas. Hvis det er en avklart tilstand som kan behandles litt fram i tid, må det tas, og hvis det er akutt og alvorlig, som for kreftpasienter, skal det selvfølgelig tas på det alvor som det er.

Jeg mener det ikke er en svekkelse, men tvert imot en forenkling – og en forenkling er stort sett bra for pasientene.

Bent Høie (H) [12:18:44]: Helsetilsynets tilsyn med tarmkreftpasienter viser at det er svært få av våre sykehus som har noen oversikt over pasientforløpet. Det betyr at det f.eks. settes nye frister uten å ta hensyn til pasientens samlede ansiennitet på sykehuset. Det beskrives også i dag i en kronikk i Aftenposten fra ansatte i Helsetilsynet. Vi har også lest om Per Fugelli som har beskrevet sine møter med 37 ulike leger.

I en situasjon der pasientene på den ene siden sier at dette er en av de tingene de opplever som mest ubehagelig i møtet med helsevesenet, og Helsetilsynet avdekker at selv for disse alvorlig syke pasientene er det ikke et system som ivaretar helheten i pasientforløpet, ville det ikke da være klokt at disse pasientene hadde rett til en pasientansvarlig lege, sånn at det som systemet ikke kan passe på, er det i alle fall et menneske som passer på?

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:19:47]: Det viktige her er at det er en lov, og at det er en plikt for sykehusene å sørge for at pasienten får den veiledning som han eller hun trenger. Om vi kaller det en kontaktperson eller en koordinator – eller hvilken kvalifikasjon vedkommende har – mener jeg må ses i lys av det behovet pasienten har. Derfor mener jeg at hvorvidt det må være en lege – at man insisterer på det – avhenger av hvilket behov koordinatoren eller kontaktpersonen skal ivareta. Jeg merker meg i dag at Kreftforeningen og LHL sier at det ikke er avgjørende at det er en lege – det må være en person med kompetanse, slik at helsebehovet blir ivaretatt.

Men det representanten har helt rett i, er at forbedringspotensialet i norske sykehus når det gjelder kommunikasjon, ivaretakelse av hele mennesket, det menneskelige behovet, er stort. Vi har dyktige behandlere, vi har mindre god kommunikasjonskunnskap i sykehusene. Men det å gjøre dette til en rettighet mener jeg er å skape mer byråkrati, mer av det som sykehusene roper at det er for mye av: skjemaer, rapporteringer, klager – alle mulige slike tilsyn. I dag har man en plikt, det står også i loven. Og Helsetilsynet har slik sett et ansvar for å se sykehusene i kortene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:21:00]: Etter at vi i dag har behandlet disse lovendringene, blir det slik at etter at det har gått ti virkedager, skal man kunne få et behandlingsløp når henvisningen er behandlet. Men det som da er alfa og omega, er at henvisningen er god, at man klarer å kommunisere kunnskap gjennom henvisningen, slik at spesialisthelsetjenesten ser de behovene som pasienten har.

Slik som jeg leser proposisjonen, har også regjeringen vært opptatt av at henvisningene må være gode, for man skal igangsette et prosjekt om å utvikle nasjonale henvisningsveiledere. Jeg spurte i mitt innlegg om statsråden kunne kommentere dette i sitt innlegg. Det gjorde han ikke, og derfor spør jeg nå om statsråden kan redegjøre for opplegget med nasjonale henvisningsveiledere – når dette prosjektet vil være ferdig, slik at de henvisningene som trengs, blir gode.

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:22:03]: Det jeg hører, er at norske fastleger er ganske gode til å henvise – gjennomgående er det gode henvisninger. Men det sier seg selv at når en henviser videre til spesialisthelsetjenesten, er det fordi den må overta en stafettpinne. Det jeg mener det da er viktig å gjøre, er å utarbeide slike veiledere som kan bidra til en type standardisering og veiledning for hvordan man tar det imot. Jeg kan ikke i dag gi en tidsfrist for det, men det jobbes med høy prioritet for å få dette ferdig. Når dette lovverket nå skal implementeres – det skal gi mange flere rettigheter, og det skal bli en forenkling – skal det også bli et løft for kompetansen. Jeg tror dét er en bedre vei å gå for å styrke ansvaret ute i sykehusene for å gjøre dette bedre, enn at vi som lovgivere skal komme opp med stadig nye rettigheter, stadig nye lover, stadig flere oppgaver som kommer til å føre til flere ord og mer byråkrati i en virkelighet i hverdagen. Så denne veilederen skal vi snart få på plass og få den ut til sykehusene – til hjelp for dem som skal gjøre den viktige jobben.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Are Helseth (A) [12:23:17]: Jeg viser til Innst. 451 S som overordnet tar opp hvordan vi kan få raskere behandling ved kreft. Kreftsykdom rammer mange, og vi kjenner alle kreftens ansikt, som pårørende, som venn eller fra egne erfaringer. Selv om behandlingsresultatene er i fremgang hos oss, følger det mye lidelse og utrygghet med kreftsykdom. Alle forslag for rask og minst like god utredning og behandling er derfor viktige. Dette forslaget knytter seg til et «pakkeforløp», slik det brukes i Danmark.

Ordet «pakke» skal være et mindre poeng i mitt innlegg, men jeg synes ordet passer dårlig og assosieres med noe kaldt og teknisk. Det vi ønsker å bruke, er prosesser som er godt planlagt, som har god fremdrift, og der de faglige ressursene finner hverandre i riktig rekkefølge – og der effektivitet ikke skader den gode omsorg.

Forslagsstillerne viser til erfaringer fra Danmark og tidsfrister der. Det er mange likheter mellom faglig organisering og samhandling for kreftpasienter i Danmark og i Norge. Vi har nasjonale handlingsplaner med faglige retningslinjer for en rekke kreftsykdommer. Dette har bidratt til felles behandlingsregimer i hele landet og gode resultater. For å bli enda bedre innførte regjeringen i 2011 anbefalte forløpstider for utredning og behandling av visse kreftsykdommer, og disse integreres i de nasjonale handlingsplanene. Vi sier at henvisning skal være vurdert innen fem dager, utredning skal være startet innen ti dager og behandling skal være påbegynt innen 20 virkedager. Sykehusene måles på om de oppnår dette for minst 80 pst. av pasientene. Av gode grunner, f.eks. svært vanskelig utredning på vei mot diagnose, vil forløpet for en del pasienter ta lengre tid.

Vet vi egentlig hva som er det ideelle målet på området, målt i antall dager?

Jeg tror ikke det. lntuitivt kunne målet være at samme dag som symptomet på kreft – eller uroen for kreft eller ikke kreft – kom fram, skal vi rett inn i et strømlinjeforløpet forløp. Kanskje ville det også være vanskelig for mange. Det er en erfaring at noe tid til bearbeiding av sjokk og angst, sammen med sine kjære, er viktig. Den delen av helingsprosessen er individuell, men må også få sin riktige tid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sakene nr. 6 og 7.