Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosial komiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [22:16:30]: (ordfører for saken): Det at alle skal gis mulighet til å få jobb, er en uhyre viktig sak. Det er ingen som mener at det skal være sånn at noen som ønsker, kan og vil i jobb, ikke får tilstrekkelig hjelp – med helseproblemer, kompetansemangel – eller andre tiltak for å komme i arbeid.

Derfor er mange at de forslagene som er fremmet i dag, forslag som vi framover er nødt til å vurdere. Men regjeringen jobber nå med en stortingsmelding som er varslet til Stortinget, om en gjennomgang av store deler av virkemiddelapperatet i Nav, knyttet til det at folk skal komme i arbeid. Det er viktig at den kommer, for vi vet at det er en del mennesker som absolutt trenger å få bedre tilrettelagt hjelp for å klare å komme i jobb.

Når det er sagt, har jeg også behov for å si at alle i samfunnet er akkurat like mye verdt, enten en er i jobb eller ikke. Det å være en likeverdig medborger i samfunnet må ikke knyttes til det å være i jobb. Det er behov for å si det, for denne diskusjonen rundt «utenforskapet» – som er et begrep som høyresida prøver å introdusere, også i denne saken – handler tydeligvis om noen som ikke er helt med i samfunnet. Hovedkriteriet for å komme inn i den statistikken er ikke nødvendigvis knyttet til om du har arbeid eller ikke, men at du mottar en ytelse. Det å motta en ytelse er en rettighet, og en nødvendighet, fordi det hindrer fattigdom hos dem som ikke har arbeid eller helse til å arbeide.

Veldig mange forslag ønsker vi å komme tilbake til når stortingsmeldinga kommer. Men jeg har også lyst til å presisere – for jeg tror det er viktig at vi tegner et riktig bilde nå – at tapte årsverk som følge av sykdom og arbeidsløshet har gått ned. Det kan av og til i debatten høres ut som om det er en mye verre situasjon nå enn det var før, og at det er mange flere utenfor arbeidslivet nå enn før. Det stemmer ikke, og det blir heller ikke flere tapte årsverk nå enn det var før.

Det man selvfølgelig må gjøre, er å ta hensyn også til befolkningssammensetningen når man ser på ulike typer statistikker, og da har f.eks. andelen på uføretrygd gått ned de siste årene.

Jeg har også behov for å legge til at det har vært mye diskusjon om unge uføre.

SV og regjeringen er veldig opptatt av at unge mennesker med funksjonsnedsettelser og sykdommer skal ha mulighet til å komme i jobb. Men jeg vil også understreke: Hvis man går inn i Navs statistikker og ser på diagnosene for veldig mange av dem som får uføretrygd i ung alder, er det veldig alvorlige diagnoser. Noe av økningen, skriver Nav sjøl, kommer jo av bedre medisinsk behandling nå – altså av at folk faktisk overlever – og av at folk i dag får inntektssikring, som de ikke fikk før.

Jeg har lyst til å si dette, for jeg mener at når vi nå skal behandle den stortingsmeldingen som regjeringen kommer til å legge fram, er det uhyre viktig at vi får på plass virkemidler som kan fungere raskere for mange, at ventetiden mellom tiltak kommer ned, og at flere kan få utdanning. Det vet vi hjelper, og vi vet at det hjelper enda mer for mennesker med funksjonsnedsettelse. Men det er viktig også at vi ikke diskuterer dette som om de som trenger en inntektssikring, gjør noe galt. De medisinske framskrittene som er gjort, og som gjør at mange i dag overlever det de ikke overlevde før, må vi omtale som en glede. Jeg er veldig glad for at det har skjedd, og jeg synes ikke det er et problem at de ungdommene har en inntektssikring.

Det er veldig viktig for denne regjeringen også å ha ordninger som gjør at man kan ha inntektssikringer mens man kvalifiserer seg. Derfor er vi imot de kuttene i overgangsstønaden som opposisjonen foretar.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [22:21:53]: Jeg er helt enig med representanten Andersen i at vi skal ha gode ordninger som sikrer inntekt for dem som av en eller annen grunn ikke kan jobbe. Det er heller ingen grunn til å skamme seg over det hvis man er syk, enten man har fått en sykdom, er født med en sykdom, eller har vært i en ulykke og fått en sykdom på den måten.

Derfor er det også viktig å si at i et velferdssamfunn som Norge skal vi ha anstendige og gode velferdsordninger for dem som ikke er i stand til å skaffe seg inntekt i arbeidslivet. Det er faktisk slik at hvis vi i virkelighetens verden hadde hatt null uføretrygdede, hadde vi sannsynligvis hatt et brutalt samfunn. Så det at vi har inntektssikringsordninger, er vi for.

Det som er bekymringen vår, er ikke bare basert på statistikk, selv om jeg jo også må minne om at det, litt avhengig av hvor man setter før-tallet, har vært en stor og kraftig økning av mennesker på helserelaterte og andre offentlige ytelser de siste årene. La oss si at fra 1980 og frem til i dag er det i hvert fall helt åpenbart, så cirka en dobling av antallet mennesker på forskjellige offentlige ytelser er helt ubestridelig. Det har da stått på stedet hvil omtrent de åtte årene med rød-grønn regjering.

Men man kan jo stille seg det retoriske spørsmålet: Ville vi godtatt det samme med arbeidsledigheten? Ville vi godtatt at hvis man hadde en arbeidsledighet på 9 eller 10 pst., ville vi sagt at jo da, men arbeidsledigheten har jo ikke gått opp de siste åtte årene, den står på stedet hvil – det er bare 9 pst. som er utenfor arbeidslivet, så derfor er ikke dette en problemstilling. Det tror jeg ingen politiske partier kunne sagt – i hvert fall ikke blitt gjenvalgt på – og jeg tror heller ingen politiske partier ville våget å mene det.

Så er det selvfølgelig riktig at det er mange og kompliserte årsaker til at folk faller utenfor arbeidslivet eller aldri kommer inn. Men det vi som politikere må adressere, er de årsakene vi faktisk kan gjøre noe med. Da er det ikke så mye det at regjeringen har gjort så mye galt i de åtte årene de har sittet, det er mer at de ikke har gjort så fryktelig mye. Litt av problemet er at hver gang denne debatten har kommet opp, har de rød-grønne partiene først advart mot Høyres virkelighetsbeskrivelser, så har de brukt taletiden sin på å advare mot Høyres ord og med vilje unnlatt å høre når vi understreker at vi også er tilhengere av offentlige ordninger for dem som trenger det, og så har man advart mot Høyres konkrete tiltak – de nye ideene og bedre løsningene som Høyre faktisk har fremmet.

For eksempel har Høyre i flere år tatt til orde for en styrket lese- og skriveopplæring for de mange i Nav- og tiltakssystemet som ikke kan lese og skrive godt nok. De mangler ikke stå-på-vilje eller evne til å stå opp eller noe slikt, de har rett og slett problemer med å lese og skrive. Det har regjeringen sagt at de er opptatt av, men ikke gjort noe med det.

Da Høyre lanserte tiltak for å få flere sosialklienter inn i aktivitet gjennom en styrking av aktivitetsplikten, sa regjeringen at det skulle man vurdere. Så bestemte man seg for at det var fint, akkurat som i dag.

Da Brofoss-utvalget kom med en gjennomgang som var basert på at tiltakssektoren i Norge – selv om det er mye bra – ikke leverer de resultatene man skulle forvente, og som da gjør at vi sender folk rundt og rundt i tiltakssystemet uten at de kommer ut i jobb, måtte statsråden og regjeringen nærmest dras til å innrømme Stortinget en melding om saken.

Dette er elleve konkrete forslag fra Høyres side. Noen av forslagene er relativt omfattende, f.eks. å lage helt nye indikatorer for hvordan man styrer tiltakssektoren. Andre av forslagene burde være enklere, f.eks. å sette i gang lese- og skriveopplæring for flere voksne.

Det de alle sammen har til felles, er at de enten er blitt nedstemt eller ikke lagt fram av den rød-grønne regjeringen de siste åtte årene. Det vitner om en manglende handlekraft – dessverre.

Én ting til slutt, siden jeg har 46 sekunder igjen: Overgangsstønaden har vært diskutert flere ganger tidligere i denne salen. Det er bare verdt å merke seg at selv om det er riktig som representanten Andersen sier, at de rød-grønne i denne perioden har fredet overgangsstønaden, så jeg at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram faktisk har adoptert nøyaktig det samme standpunktet som Høyre fikk kjeft for i denne sal for bare ett til to år siden. Så det er hyggelig å se at i hvert fall deler av den rød-grønne koalisjonen kommer etter.

Da vil jeg ta opp de forslagene som Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i denne saken.

Presidenten: Da har representanten Røe Isaksen tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:27:10]: Til tross for at Norge har høy sysselsetting, er det mange personer som står utenfor arbeidslivet. Det er veldig viktig med en aktiv politikk overfor disse, både fordi jeg tror arbeid er bra for den enkelte og fordi arbeid er en viktig ressurs.

Jeg deler også den bekymringen som ligger til grunn for forslagene, og er glad for engasjementet for mennesker som står utenfor arbeidslivet. Jeg ønsker et inkluderende arbeidsliv som kan romme flest mulig, samtidig som Arbeids- og velferdsetaten og leverandører av attføringstjenester skal sørge for at flest mulig skal kunne delta.

Jeg er positiv til flere av disse forslagene, og regjeringen vil diskutere flere problemstillinger som er fremmet her, i den kommende stortingsmelding om arbeid.

Jeg har kommentert alle enkeltforslagene i svarbrevet og vil derfor kommentere kun noen av disse nå. Men la meg først gå til det overordnede bildet om at det er flere på helserelaterte ytelser enn tidligere, hvis vi sammenligner med 1980-tallet. Det er riktig. Men samtidig er det en annen sterk trend siden jeg var ung på 1990-tallet. Det er at andelen sosialhjelpsmottakere har gått ganske mye ned. Det skyldes jo at vi stadig stiller økte krav til aktivitet. Det er viktig. Men det som Høyre foreslår, er jo noe samtlige høyrekommuner – enten det er Oslo, Tromsø, Bergen eller Stavanger – går inn for, nemlig at man skal ha en bestemmelse i loven om at man skal stille krav. Det vil være uheldig, for de som får tilbud om sosiale tjenester lokalt, er jo folk som både kan arbeide, kan få tilbud om aktivitet hvor de kan delta, og mennesker som ikke har noen mulighet til å delta på aktivitet – som f.eks. eldre mennesker. Så jeg mener at det er et lite hensiktsmessig forslag.

Samtidig er det også feil det representanten sier om overgangsstønaden. Vi har jo gjennomført ganske store endringer av overgangsstønaden og stilt krav om aktivitet. Det er jo pussig at representanten fra Høyre vil utvide ordningen med kontantstøtte, som ikke har et eneste krav om aktivitet, og fjerne overgangsstønaden før han og Høyre har fått på plass et alternativ – i hvert fall for dem som har barn over et år.

Så da mener jeg at vi skal jobbe stadig for endringer av overgangsstønaden, men vi vil jo ikke ta bort en støtte til enslige forsørgere som fungerer godt, og som kan videreutvikles, før vi har noe annet og bedre på tapetet.

Det som er viktig når det gjelder lavinntektsfamilier, er at det er veldig mange enslige forsørgere. Det å ta fra dem et tilbud nå, mener jeg er galt.

Forslagsstillerne mener altså at arbeids- og velferdsetaten har for mange mål å styre etter, og ber derfor om en gjennomgang av styringen av etaten.

Jeg vil minne om at det har vært en bevisst reduksjon i antall mål som det enkelte Nav-kontor rapporterer på. Det er en god og pågående dialog mellom departement og direktorat om dette. Jeg mener det er lite hensiktsmessig å sette i gang en parallell gjennomgang av etatstyringen. Det er viktig å få informasjon om effekten av de ulike arbeidsmarkedstiltakene. Den kommende stortingsmeldingen om flere i arbeid vil belyse bl.a. regjeringens politikk på områdene forskning, oppfølging og evaluering av ulike tiltak. Vi har allerede satt i gang et treårig forsøk med resultatbasert finansiering av arbeidsrettede tiltak for å se om dette kan gi bedre resultater enn dagens finansieringsmodell.

Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter i dag et tilskudd til sosiale entreprenører som arbeider for å bekjempe fattigdom og sosial eksklusjon. Erfaringene fra denne tilskuddsordningen og andre virkemidler for å tilrettelegge for sosialt entreprenørskap og innovasjon vil bli vurdert i 2013. Stortinget vil bli orientert om status for dette arbeidet i statsbudsjettet for 2014.

Så til forslaget om tidsbegrenset arbeidsskattefradrag og overgang fra trygd til arbeid. Det er vi motstandere av, så det skal jeg ikke si at jeg er tilhenger av.

Når det gjelder dem som er unge utenfor arbeidslivet, og som krever bedre oppfølging, har vi gjort noe med disse gruppene, bl.a. innført ungdomsgaranti, men det er absolutt behov for å se på kvaliteten på attføringsarbeidet for å sikre at flere kommer over i arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [22:32:11]: Jeg ble litt nysgjerrig på dette, for Høyres politikk med hensyn til overgangsstønaden har vært å støtte all innføring av aktivitetsplikt – dette har vi diskutert før – men så å redusere muligheten for å ha den fra tre år til ett år, men med mulighet for forlengelse dersom man har barn med spesielle behov eller man er under utdannelse.

Arbeiderpartiet går lenger i sitt program. Arbeiderpartiet sier at overgangsstønaden skal erstattes med en annen egnet stønad. Det er helt riktig som statsråden sier, at den rød-grønne regjeringen i denne perioden har sagt de er for overgangsstønaden. Men Arbeiderpartiet går til valg på at overgangsstønaden skal fjernes – bort – og erstattes med en annen type stønad som oppmuntrer til aktivitet og arbeid.

Har jeg misforstått noe i Arbeiderpartiets program?

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:33:13]: Det som er forskjellen på Høyres politikk og Arbeiderpartiets politikk, er at vi fjerner ikke støtten til dem som har barn som er to og tre år før vi har et alternativ. Det er viktig at de som har små barn og er aleneforsørgere, har en inntektssikring.

Så har vi krav om aktivitetsplikt i dagens overgangsstønad. Hvis vi skal gjøre om på den ordningen, er det helt uaktuelt å gjøre som Høyre sier, og ta vekk den økonomiske støtten til dem som har toåringer og treåringer.

Presidenten: Neste replikant er også representanten Torbjørn Røe Isaksen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [22:33:55]: Støtte må man selvfølgelig ha hvis man skal være i utdanning, i arbeidsrettede tiltak eller lignende. Det har aldri vært snakk om å kaste folk på gaten. Jeg bare lurer på hva det som står i Arbeiderpartiets program, innebærer. Det står på linje 2101:

«Erstatte overgangsstønaden for eneforsørgere med aktivitetsrettede tiltak og barnehageplass etter at barnet er fylt ett år».

Det høres for meg veldig fornuftig ut, men det høres også veldig likt det opplegget som Høyre foreslo for ett år siden og for to år siden.

Betyr dette at man skal erstatte overgangsstønaden med noe annet, eller betyr det at man ikke skal erstatte overgangsstønaden med noe annet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:34:42]: Det betyr i hvert fall ikke at vi vil ta bort det økonomiske grunnlaget for aleneforsørgere, slik Høyre foreslår. Vi vil arbeide for en endring av overgangsstønaden. Vi vil jobbe enda mer for arbeidsrettede tiltak. Mange aleneforeldre får en bedre situasjon når de kommer over i jobb. Det å styrke arbeidslinjen, er viktig, men det å ta vekk inntektssikringen først, slik Høyre foreslår, er ikke vår politikk.

Presidenten: Da ønsker representanten Røe Isaksen ytterligere en replikk, og det er anledning til det. Det er tildelt fem replikker, vi er nå på den tredje.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [22:35:19]: Jeg tar hintet.

Jeg skal bare igjen stille spørsmålet. Mener statsråden – ikke som statsråd, da mener hun vel det statsråden mener – er det sånn å forstå, at Arbeiderpartiet vil beholde overgangsstønaden i neste periode, eller har man programfestet – som det står på linje 2101 – å erstatte overgangsstønaden for eneforsørgere etc.? Betyr det at overgangsstønaden vil bli borte? Det er et ganske enkelt spørsmål.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:35:53]: Det som er viktig for Arbeiderpartiet, er at det skal være en økonomisk støtte til de aleneforsørgere som er i aktivitet. Det er vår politikk, det bidrar til flere i arbeid. Så vil vi se på endringer av overgangsstønaden for å bidra til en enda mer arbeidsrettet ordning. Men det å frata aleneforsørgere inntektssikring, det ønsker vi ikke.

Presidenten: Representanten Røe Isaksen tok allikevel ikke hintet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [22:36:24]: Beklager, president, men i denne programformuleringen står det ingenting om at man skal innføre en alternativ inntektssikring målrettet mot eneforsørgere. Det står at man skal erstatte overgangsstønaden for eneforsørgere med aktivitetsrettede tiltak og barnehageplass etter at barnet er fylt ett år. Det er pussig hvis Arbeiderpartiet mente at man skulle erstatte det bare med en ny ordning direkte for eneforsørgere, at man ikke programfestet det. Eller er det noe annet som ligger bak?

Jeg spør igjen: Kan statsråden garantere at overgangsstønaden vil overleve i fire år til hvis Arbeiderpartiet kommer i regjering?

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:37:00]: Det jeg kan garantere, er at aleneforsørgere skal ha støtte på samme nivå. Vi vil ikke ta fra aleneforsørgere støtte. Hva ordningen heter, vil vi komme tilbake til, men at vi ønsker en ordning som bidrar til at aleneforsørgere får midler slik at de ikke kommer uforholdsmessig dårlig ut, det er det vi står for. Det er ikke det samme Høyre har foreslått i denne saken. De har foreslått å fjerne overgangsstønaden for dem som har barn over ett år.

Presidenten: Det er anledning til ytterligere en replikk dersom noen skulle ønske det. Det er det ikke, og dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Yrvin (A) [22:37:56]: Bak mange av de forslagene som ligger på bordet i dag, ligger det en antakelse om at hvis de som er syke, bare trener mer, øver mer og får ny kompetanse, vil man få flere i arbeid. Men er det sikkert at man treffer på problemstillingen?

Ta f.eks. situasjonen for dem som har psykiske lidelser. Det er dokumentert stor vilje til å jobbe, men mange blir ikke ansatt. De får ikke sjansen. Det finnes dessverre veldig lite statistikk om arbeidsdiskriminering, og det håper jeg man kan legge merke til når man nå skal utarbeide en stortingsmelding – at på dette området mangler man det statistiske grunnlaget for å ta beslutninger.

Jeg vil gi et bilde på hva vi snakker om av diskriminering på et generelt grunnlag – som dekning for påstanden om diskriminering.

Eksemplene er stort sett tatt fra WHO-rapporten «Mental health and development».

En europeisk undersøkelse viser at bare 50 pst. av dem som har psykiske utfordringer, får hjelp. Har man diabetes, er sjansen for å få hjelp 92 pst.

I en undersøkelse gjort i 63 land, er det bare fire land som ikke har restriksjoner på stemmeretten til dem med psykiske tilstander. I Norge og USA kan man nektes forsikring om man har et alvorlig psykisk helseproblem. Det er litt mer alvorlig i USA, hvor helsesystemet er basert på forsikringer.

Med slike understrømmer er det ingen grunn til å tro at diskriminering ikke gjelder i arbeidslivet her hjemme. De få tallene vi har, viser at psykisk lidelse er den usynlige diagnosen som fører til diskriminering når den blir kjent. Da sier det seg selv at en handlingsplan for arbeid og psykisk helse er viktig, og det at man lykkes med inkluderende arbeidslivsavtalen, er viktig. Vi gjør de psykisk syke en bjørnetjeneste dersom vi ikke har mer fokusering på den jevne arbeidsgivers ansvar for den psykisk syke. Bevisbyrden må snus.

Det er bra at det tas opp særtiltak, men det er viktig at det ikke bare er særtiltak. Hele arbeidslivet må være inkluderende.

Noe av det som mangler, er kunnskap om psykiske lidelser. I Arbeiderpartiets partiprogram står det at man ønsker et kunnskapsløft på dette området, og det håper jeg at tas med i arbeidet som skal gjøres med stortingsmeldingen.

Til slutt: Å ikke-diskriminere krever jevnbyrdighet; at psykisk syke blir tatt på alvor som jevnbyrdige samfunnsborgere, og at flertallet tar et oppgjør med bruken av ordet «utenforskap», om oss som er annerledes. Vi er – og skal være – en del av samfunnet, om vi kan arbeide eller ikke.

Karin Andersen (SV) [22:40:35]: Først vil jeg takke representanten Yrvin for det innlegget. Jeg burde også ha sagt noe i mitt innlegg om det som hun pekte på nå, for dette er veldig viktig. Det foregår diskriminering i arbeidslivet. Man blir diskriminert av ulike grunner, fordi man har vært syk, har hull i CV-en, eller fordi man har psykiske problemer. Det er helt riktig – som representanten Yrvin sa – at vi også er nødt til å se på hvordan arbeidslivet fungerer, om man virkelig er villig til å ta imot folk med helseproblemer.

Høyresidens manglende innsats mot sosial dumping kommer her i et grelt lys, for det er klart at i et arbeidsliv som blir tøffere, med mindre beskyttelse enn i dag, vil det ikke være mulig for folk med helseproblemer å fungere, enten problemene er fysiske eller psykiske. Men man ser kanskje litt mer lempelig på å ta inn noen som kan jobbe døgnet rundt for dårlig betaling i en kort periode, inntil også de blir syke. Dette henger sammen.

Så til diskusjonen om ytelser mens man kvalifiserer seg. SV er veldig tilhenger av det, og vi er veldig tilhenger av overgangsstønaden – eller hva man nå kaller den. Jeg registrerer diskusjonen her nå. Poenget er at man kan kikke i budsjettene. Der har Høyre og Fremskrittspartiet fjernet over 1 mrd. kr på årsbasis, og det er de pengene familiene som har to og en halv gang så stor sjanse som andre til å bli fattige, skal leve av mens de kvalifiserer seg. Det er kravet i dag, og pengene er borte. Jeg tror dette er viktig for disse familiene.

Fremskrittspartiet går også til det skritt å fjerne Jobbsjansen, som jo også er en ordning som skal hjelpe folk som står utenfor – særlig gjelder dette innvandrerkvinner – med motivasjon og støtte for at de skal kunne komme i jobb. Også den fjerner Fremskrittspartiet.

Dette er jo ordninger som faktisk får folk som står utenfor arbeidslivet, i jobb, og de er evaluert. Fafo har evaluert hvordan overgangsstønaden virker. Den virker mest for innvandrerkvinnene. Folk kommer i jobb. Så går man løs på det, og da blir dette veldig vanskelig å forstå. Skjønner man ikke at det å ha en trygg inntektssikring mens man kvalifiserer seg for arbeidslivet – enten man er i en vanskelig sosial situasjon, en vanskelig helsesituasjon, eller det har skjedd et eller annet i livet som har gjort at man ikke har greid å stå i jobb – er nødvendig for at folk skal få et fotfeste? Skjønner man ikke at det faktisk er lurt å gjøre det? I tillegg er det jo sosialt riktig, fordi det forhindrer fattigdom. Det gjør det. Det skal vi diskutere mer etterpå.

Dette er jo en av de viktigste ordningene vi har, fordi den kombinerer sikring av inntekt mens du kvalifiserer deg for arbeidslivet. I stedet køler man på med kontantstøtte, som er betaling for å holde folk unna arbeidslivet.

Laila Dåvøy (KrF) [22:43:54]: Jeg hører at en del fra regjeringspartiene snakker mye om annet enn det som ligger i dette forslaget, som Kristelig Folkeparti mener er et godt forslag. Det er mange gode tiltak her. Vi trenger å gjøre en kraftanstrengelse for å få flere med nedsatt arbeidsevne i arbeid.

Det som har vært en gledelig utvikling når vi snakker med en del av arbeidsmarkedsbedriftene, er at det sies – i alle fall fra noen – at de faktisk får flere folk ut i det ordinære arbeidet nå enn tidligere. Det er veldig gledelig.

Jeg, personlig, har vært på besøk hos Telenor ute på Fornebu. De har to prosjekt, Telenor Open Mind og Telenor Integration, som faktisk klarer å få mennesker som har hatt vanskeligheter med å komme i arbeidslivet, ut i jobb igjen. Men det krever en litt annen tiltaksstruktur enn det som ligger i systemet i dag, for – som representanten Røe Isaksen også var inne på – mange går fra tiltak til tiltak. Vi vet også altfor lite om effekten av mange av de tiltakene som vi bruker i dag.

Egentlig tok jeg ordet for å vise til en undersøkelse som Arbeidsforskningsinstituttet kom med i 2012, som helt sikkert både departementet og statsråden kjenner til, men som jeg synes vi skal minne hverandre om. Arbeidsforskningsinstituttet påpeker at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å inkludere funksjonshemmede i arbeidslivet. Analysen viser at samfunnet vil spare milliarder ved å få flere i jobb. De skriver på sine nettsider at en økning på 5 pst. i f.eks. arbeidsdeltakelse vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på om lag 13 mrd. kr over en tiårsperiode. Hver enkelt nye arbeidstaker vil i tiårsperioden bidra med en samfunnsøkonomisk gevinst på nær 900 000 kr. Spennende tall, en vinn-vinn-situasjon, men da er det utrolig viktig å vite at de tiltakene vi setter i gang, virker. Jeg tror at for mange av dem som har nedsatt arbeidsevne, vil det kanskje være viktig å få et noe lengre tiltak, i stedet for å måtte gå noen måneder på hvert tiltak og så ha et opphold imellom, slik vi ser at mange har det i dag.

Så har jeg lyst til å slå et slag for at det offentlige går foran med et godt eksempel. Det offentlige er nesten fraværende når det gjelder å ta inn mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Der burde vi gjort en kraftanstrengelse alle sammen.

Robert Eriksson (FrP) [22:47:00]: (komiteens leder): Jeg er veldig glad for at dette representantforslaget er fremmet, og som man ser, er det en samlet opposisjon i komiteen som støtter alle forslagene, og som ønsker et krafttak for å hjelpe flere til å realisere drømmen om å være en del av arbeidslivet og det inkluderende samfunnet. Derfor hadde det vært godt om også flertallspartiene hadde kommet oss litt i møte på det, men jeg tror nok at undrenes tid nok er forbi, så man kan ikke forvente det.

Det som fikk meg til å ta ordet, var bl.a. det som representanten Karin Andersen henviste til. Ja, Fremskrittspartiet ønsker å redusere overgangsstønaden fra tre år til ett år. Ja, Fremskrittspartiet ivaretar de som er de mest sårbare. Både de som går på utdanning, og de som har syke barn, skal kunne beholde stønaden lenger og i inntil tre år.

Jeg synes at måten SV nærmer seg dette på, blir litt merkelig, i den forstand at man nærmest definerer alle enslige mødre som får rett til overgangsstønad, som fattige. Det er jo ikke situasjonen. Det er jo ikke tilfellet – langt derifra. Jeg synes det er en litt merkelig form for retorikk når man står på denne talerstolen og sier at dette virkelig vil ta vekk fundamentet for dem som er mest sårbare i forhold til fattigdomsbekjempelse. Det blir for meg litt merkelig.

Jeg registrerer replikkvekslingen mellom statsråden og representanten Røe Isaksen. Jeg registrerer også at Arbeiderpartiets nye program, som de går til valg på, går lenger enn det Fremskrittspartiet foreslo i sitt alternative budsjett. Man foreslår altså å fjerne overgangsstønaden. Vi foreslår at man i alle fall skal beholde overgangsstønaden.

Vi ble kjeftet huden full i denne salen. Samtidig – og det er jo helt uforståelig – går representanten Karin Andersen i strupen på Fremskrittspartiet på grunn av dette, men ivrer etter å få sitte i en regjering som vil fjerne den ordningen Fremskrittspartiet ønsker å beholde. Det synes jeg blir litt merkelig, men jeg registrerer i hvert fall – og jeg vil bruke Karin Andersens egen retorikk – at Karin Andersen og SV ivrer etter å få lov til å sitte i regjering med et parti som er dominerende, og som vil fjerne en av de viktigste ordningene for å bekjempe fattigdom. Det synes jeg er interessant.

Karin Andersen (SV) [22:49:57]: Først vil jeg si at det representanten Eriksson sier om overgangsstønaden, er feil. Du får ikke overgangsstønad hvis du ikke er enten helt arbeidsledig eller bare har lite grann jobb, for dette er en sterkt behovsprøvd ordning mot inntekt. Du er enslig, og du har ikke jobb – det er kombinasjonen for å få overgangsstønaden.

Realiteten er altså at Høyre og Fremskrittspartiet har fjernet over 1 mrd. kr på årsbasis, og da er det ikke så mye penger igjen inn i denne ordningen. Og så vidt jeg kan se, har de ikke styrket noen av de andre inntektssikringsordningene for å kunne ta av for at det skulle komme flere inn der og få inntektssikring, f.eks. gjennom arbeidsavklaringspenger – men alle disse ville jo ikke kvalifisere til det. Og rett til arbeidsledighetstrygd har de jo ikke, for de har ikke jobb. Det er en realitet at da har de iallfall rett på sosialhjelp. Jeg kan heller ikke se at de har styrket kommunesektoren eller noen ting for å ta høyde for det der, og det betyr rett og slett at man tar inntekten fra familien.

Det er realiteten. Jeg har vært med i denne salen lenge – jeg har sittet i opposisjon i åtte år og har vært med i en regjeringskonstellasjon i åtte år – og jeg ser hvor det er mulig å få til mest. Jeg har ikke finlest Arbeiderpartiets program, men jeg registrerer at vi er enige om at de pengene ikke skal tas fra de enslige forsørgerne. De skal ha inntekt mens de kvalifiserer seg, for det virker, og det er jeg veldig glad for at blir sagt nå, og det kommer til å være det SV står for, uansett, fordi vi vet at det virker. Det å holde denne ordningen oppe, hindrer massiv fattigdom, og det hjelper folk til å kvalifisere seg, for det har Fafo gått igjennom – de har undersøkte ordningen, og den virker!

Så jeg kan ikke forstå hvordan representanten Eriksson kan tolke det de sjøl har foreslått som noe annet enn det det faktisk er, også på Jobbsjansen, fordi innvandrerkvinner ikke skal få noe mer hjelp enn noen andre – sjøl om de står langt fra arbeidslivet, sjøl om vi vet at de kanskje ikke engang får lov til å tenke den tanken at de skal ut i arbeidslivet. Denne ordningen er jo nettopp en ordning for at de til og med skal få støtte hjemme hos seg sjøl for å kunne tørre å tenke tanken om å begynne i den jobben. Men neida, det skal vi ikke ha. Men kontantstøtte skal de få – for å være hjemme og for å holde ungen sin unna barnehagen – og etterpå klager man over at ungene ikke kan norsk når de begynner på skolen. Det er gale ordninger Fremskrittspartiet foreslår. Regjeringen foreslår ordninger som virker.

Robert Eriksson (FrP) [22:52:55]: Bare en kort oppklaring: For det første ønsker også Fremskrittspartiet å hjelpe både innvandrerkvinner og innvandrermenn inn i arbeidslivet, på samme måte som vi ønsker å hjelpe folk med nedsatt arbeidsevne, funksjonshemmede, inn i arbeidslivet. Og jeg vil minne representanten Andersen om at Fremskrittspartiets alternative budsjett ikke har fjernet inntektssikringen for denne gruppen. Vi kom med en egen jobbstrategi på 1,5 mrd. kr mer enn det som regjeringen la opp til. Vi styrket arbeidsavklaringspengene nettopp for å ta høyde for at man skulle ha inntektssikring. Men det vi ikke ønsket, var å gi folk passive ytelser fremfor å bli aktivt fulgt opp for å komme tilbake til arbeidslivet.

Jeg registrerer at der er det en stor forskjell: Fremskrittspartiet ønsker – og det står vi for – at folk skal hjelpes inn i arbeidslivet. Uansett om man er innvandrerkvinne, innvandrermann, funksjonshemmet eller en vanlig borger som er arbeidsledig, så skal man ha hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Derfor har vi også sikret en bedre jobbstrategi, og vi har sikret at vi skal ha mer på arbeidsavklaringspenger, slik at man har inntektssikring. Det hopper representanten Karin Andersen glatt over. Den store forskjellen er at vi ønsker å hjelpe dem inn mot arbeidslivet fremfor at de skal bli gående på passive ytelser, mens SV ønsker at de skal bli værende på passive ytelser. Det registrer jeg er den store forskjellen, og på det området tror jeg vår politikk er bedre enn SVs politikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 23.