Sakene nr. 25 og 26 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten forslå at det åpnes for replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thor Erik Forsberg (A) [23:11:02]: (ordfører for sak nr. 26): Vi har til behandling et representantforslag om tiltak for å bekjempe fattigdom. Det er mange og til dels omfattende forslag, så jeg får ikke mulighet til å gå inn på alle, men vil berøre de jeg oppfatter som noen av de viktigste.

Alle trenger et sted å bo. Å disponere sin egen bolig er forutsetningen for å delta i arbeidslivet, for å ta utdanning, for å ha et sosialt liv og for å ta vare på sin egen helse. I stortingsmeldingen Byggje – bu – leve, som ble avgitt til Stortinget 8. mars 2013, varsler regjeringen en ny nasjonal strategi for boligsosialt arbeid. Strategien skal bidra til at flere får et egnet sted å bo, og at flere får den oppfølgingen de trenger for å mestre boforholdet. Noen grupper må ha særlig oppmerksomhet og hjelp for å få en mer varig bosituasjon. Det gjelder spesielt utsatte unge, personer med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser, flyktninger og vanskeligstilte barnefamilier. I en tid med høye leiepriser og et presset boligmarked er det viktig at kommunene kan tilby en stabil og trygg bolig til de mest vanskeligstilte. Her bør det spesielt nevnes at regjeringen har foreslått i revidert statsbudsjett for 2013 en videre styrking av Husbankens lånerammer med 5 mrd. kr, slik at den nå er totalt 25 mrd. kr. I stortingsmeldingen sier regjeringen at den vil gi opptil 40 pst. i tilskudd til utleieboliger for flyktninger og andre prioriterte grupper. Det vil være et viktig bidrag til mange presskommuner som opplever knapphet på boliger til vanskeligstilte.

Komiteens flertall mener at det er viktig at sosialhjelpsutmålingen til fattige barnefamilier behovsprøves ut fra de samme kriterier i alle kommuner, og at resultatet skal gi familien et forsvarlig livsopphold ut ifra individuelle vurderinger. Barn som lever i vanskeligstilte familier, skal ha god, rask hjelp og oppfølging. Da loven om sosiale tjenester i Nav ble vedtatt, forsterket Stortinget lovens formålsparagraf og satte inn en bestemmelse om hensynet til barn. Barn har egne behov, og det skal vurderes hva slags hjelp de kan trenge for at de kan få en trygg og god barndom.

Det er gjennomført tilsyn med hvordan kommunen følger opp loven, og det er avdekket både manglende oppfølging og lovbrudd i mange kommuner. En samlet komité understreker viktigheten av at loven om sosiale tjenester i Nav følges opp, slik at vanskeligstilte faktisk får den hjelp de har rett til.

Makspris i barnehager er det viktigste virkemiddelet for høy deltakelse i barnehage. Det eksisterer allerede et tilfredsstillende regelverk som sikrer barnefamilier med lavest betalingsevne, lavere utgifter eller fritak for utgifter til barnehageplass. SFO-tilbudet er i stor grad kommunenes ansvar, og det er allerede iverksatt moderasjonsordninger. Regjeringspartiene støtter at målet fortsatt er å utvide gratistilbudet, slik det blir gjort fra høsten 2013.

Uoverstigelige gjeldsproblemer er det etter hvert mange i vårt samfunn som opplever. Det er i dag flere frivillige organisasjoner som får støtte til gjeldsrådgivning. De utgjør et viktig supplement. Mange som sliter med gjeld, har også andre problemer, knyttet til bl.a. helse, sosiale problemer eller manglende tilknytning til arbeidslivet. Mange med gjeldsproblemer vil derfor parallelt med håndtering av gjeld ha behov for helsetjenester, sosialfaglig oppfølging og arbeidsrettet bistand. Det krever samarbeid mellom ulike instanser, og det kan det være vanskelig for en gjeldsrådgivningstjeneste i privat eller frivillig regi å ivareta. Regjeringspartiene vil derfor prioritere å sikre kvaliteten i de offentlige økonomirådgivningstjenestene. I denne sammenhengen er det også viktig å se til tiltak som et offentlig gjeldsregister for å forhindre at flere tar opp mer gjeld enn det er mulig å håndtere.

Flertallet er grunnleggende uenig i å gjeninnføre kontantstøtte for toåringer. Det er arbeid som er den beste veien ut av fattigdom. Mange kvinner har trukket seg ut av arbeidslivet i kortere eller lengre perioder som en følge av dette, og kontantstøtten i seg selv kan ha bidratt til at flere familier opplever lavinntekt. Å svekke kvinners tilknytning til arbeidslivet bidrar også til at det kan være vanskeligere å komme inn i arbeidslivet senere. Det er spesielt at høyrepartiene som ynder å snakke høyt om arbeidslinjen, støtter en ordning hvor man får betalt for å la være å bruke en barnehageplass. Det betyr færre kvinner i arbeidslivet, dårligere integrering og mer fattigdom på sikt. Samtidig ønsker Høyre og Fremskrittspartiet å kutte inntektssikringen til enslige forsørgere som ikke har arbeid, men som er i aktivitet, opplæring eller arbeidstrening, slik kravene er for å motta ytelsene. Det er ingen tvil om at dette vil øke barnefattigdommen og fjerne mulighetene de har til å ha en trygg inntekt mens de kvalifiserer seg. Å fjerne eller kutte barnetilleggene i uføretrygden vil også bety mer fattigdom hos barn. Et regjeringsskifte vil være et aktivt skritt mot økte forskjeller og mer fattigdom. Det burde forslagstillerne i Kristelig Folkeparti merke seg.

Jeg anbefaler med dette opp innstillingen fra komiteen.

Robert Eriksson (FrP) [23:16:13]: (komiteens leder): En av de viktigste måtene å få hjulpet barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, er naturlig nok å hjelpe foreldrene til å komme inn i ordinært arbeidsliv og få et lønnet arbeid og på den måten få bedre inntekt. Det har vært diskutert grundig bl.a. i foregående sak og i et par andre saker i dag. La det være det overordnede og det viktigste.

Men så ser vi også at det er mange barn som fortsatt lever i fattigdom. Det er barn som ikke kan delta på det som det er helt naturlig for andre barn å delta på. Det gjelder å kunne dra på skoleturer, det gjelder å oppleve en ferietur, det gjelder å delta sammen med resten av laget på en fotballturnering. Jeg har selv vært leder i et idrettslag der vi har hatt barn som vokser opp i familier med en vedvarende lav inntekt, og der vi har sett at foreldre har kviet seg for å melde på ungene for å delta på bl.a. Norway Cup med høye egenandeler. Det har vi klart å løse gjennom et samarbeid med frivilligheten, som har gjort at man også har fått de barna inkludert og aktivt med.

Det var ønsket at vi skulle få til en tverrpolitisk dugnad der alle partiene kunne sette seg ned og bli enige om noen felles forslag som kunne løfte flere barn ut av fattigdommen. Min partileder, Siv Jensen, tok det initiativet i Stortingets spørretime før jul. Regjeringspartiene sa nei. Så viktig var den valgkampsaken de gikk til valg på i 2005, da de skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk, at de ikke engang kunne sette seg ned med opposisjonen og prøve å finne frem til felles forslag og ha en felles dugnad. Det syns jeg er skuffende. Men dermed er jeg veldig glad for at alle de fire ikke-sosialistiske partiene har klart å komme frem til 14 gode forslag som vil hjelpe flere barn til å få en bedre hverdag uten å leve i en hverdag preget av fattigdom. Derfor er jeg også glad for at de fire partiene som står bak dette forslaget, har klart å finne bevilgninger på 70 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett som vil styrke innsatsen mot barnefattigdom for andre halvår 2013. Vi ønsker sterkere samarbeid med frivilligheten. Vi kan bruke Ferie for alle som et eksempel. Det er et av prosjektene til Røde Kors, der over 1 000 unger hvert år som egentlig er kvalifisert til å delta i prosjektet, ikke får muligheten. Det er ikke fordi Røde Kors eller frivilligheten ikke har kapasitet, men fordi man ikke har råd eller penger. Man har ikke rammen for å gjøre det. Vårt forslag ville gitt de 1 000 barna en ferieopplevelse. Det har vi fått klart bekreftet fra frivilligheten. Hadde vi fått de midlene som dere legger inn i revidert nasjonalbudsjett og fulgt opp de forslagene dere fremmer, kunne vi ha gitt de 1 000 barna en god ferieopplevelse i sommer. Det sier regjeringspartiene dessverre nei til.

Vi ønsker også å tenke nytt, bl.a. når det gjelder forslag nr. 12, hvor vi ville fått et bedre samspill mellom attføringsbedriftenes opplæringstilbud og de videregående skolene med en direkte linje der en kan ta tak i ungdommene som står i fare for å dette ut av skolen.

Det er en grunn til at man faller utenfor. Det er en grunn til at man ikke lenger ønsker å gå på skolen. Hvorfor ikke gi disse kompetanse, opplæring på en annen arena, i større grad enn det som gjøres i dag? Dette er ikke et nytt forslag. Vi har jobbet med bl.a. attføringsbedriftene om dette forslaget, som man synes er godt for å kunne hjelpe flere til å fullføre utdanning og komme ut i arbeidslivet.

Jeg har også lyst til å si noen ord om forslag nr. 13, som handler om å sette i gang et forsøksprosjekt mellom Nav og dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen har også sin egen bransjeskole. Kiwi er en av de dagligvarekjedene som ønsker å få ungdom som faller utenfor skolen, kvalifisert til arbeidslivet. Det har vært store problemer – man har i to år forsøkt å få til en avtale med Nav for å få det på plass. Det har man ikke klart å få til. Jeg skulle ønske vi hadde en statsråd som kunne vært midtbanemotor for å få det på plass. I stedet for at de ungdommene havner på uføretrygd, kunne man gitt dem de naturlige arenaene for å kunne komme seg inn i arbeidslivet. Det hadde også vært positivt for å forhindre fattigdom.

Jeg vil til slutt på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ta opp våre forslag i innstillingene til sakene nr. 25 og 26.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [23:21:35]: Jeg skal ikke bruke tid på å gjenta beskrivelsen av hvorfor det er viktig å gjøre noe med barnefattigdom. Jeg skal bare kort begrunne hvorfor Høyre mener at disse tiltakene er viktige, selv om de ikke er tilstrekkelige. Fattigdom har selvfølgelig dype, kompliserte og av og til strukturelle årsaker. Det betyr at den aller viktigste kampen mot fattigdom fører man f.eks. ved å ruste folk til arbeidslivet, gi folk behandling i helsevesenet hvis de har psykiske lidelser, hjelpe folk å mestre rusproblemer, sørge for at man ikke opplever sosial marginalisering og integreringspolitikk – alle de store tingene.

Så har fattigdomsbekjempelsen en annen side. Det gjelder de små, enkle tiltakene, som ikke har til hensikt å fjerne fattigdommen med et pennestrøk – som ikke har de voldsomt store ambisjonene, men som har et veldig enkelt siktemål, nemlig å sikre at de som er i den situasjonen at de vokser opp i en fattig familie, får en litt enklere hverdag. Det er i den kategorien disse forslagene som de fire opposisjonspartiene presenterer, havner i. Dette er forslag som er små, og som ikke vil løse fattigdomsproblemene i Norge. Det er på mange måter den stikk motsatte innfallsvinkelen av de store vyene om at man kan fjerne fattigdom med et pennestrøk, og at det bare handler om politisk vilje. Det er snarere små, viktige skritt som kan lindre effektene av fattigdommen for noen, men som ikke vil fjerne fattigdommen i Norge. Nettopp derfor er det tiltak som er så enkle å gjennomføre, og som regjeringspartiene selvfølgelig er mer enn frie til å stjele fra.

Jeg har lyst til å nevne en kombinasjon av tiltak, som jeg synes er spesielt viktige. Å få på plass integreringspolitikk, å få folk ut i jobb og å ruste folk for arbeidsmarkedet tar tid. Men det man kan gjøre med en gang, er å sikre at alle barn i Norge, uavhengig av hvilken kommune man bor i, har et minstemål av tilgang til en meningsfull fritid. I dag eksisterer det en fattigdomspott, som mange kommuner bruker på f.eks. utstyrslån. Noen kommuner har gode ordninger for at man f.eks. får dekket kontingenter. Andre kommuner har et slags kulturkort, som gjør at også barn som ikke har råd til det, kan delta på fotballkamper, teaterforestillinger og den slags.

Det er etter min mening ingen grunn til at ikke alle kommuner skal ha slike ordninger. Hvorvidt man burde pålegge det og uniformere ordningen fra sentralt hold, er jeg mer usikker på. Men det er ingen grunn til at ikke alle kommuner i Norge, uavhengig av om de er røde eller blå, styrt av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV eller Kristelig Folkeparti, skal ha slike enkle ordninger, nettopp fordi de er billige, fordi de skaper mye glede hvis man gjør det på en riktig måte, og fordi det er så fryktelig enkelt å sette i gang.

Karin Andersen (SV) [23:24:58]: Noen barns oppvekst er hele tida preget av dårlig råd. Det er også mange voksne som har det vanskelig, men jeg tror de sporene som dette setter hos en del unger, er mye dypere enn for mange andre. Jeg tror at det ikke først og fremst handler om den rene nød, men at man føler seg så mye mer annerledes enn alle andre, og at man ikke kan delta i det samfunnet som er så preget av at man har penger, og at alt koster penger. Ikke bare det: Det verste er kanskje at jeg ser stygge tendenser til at vi ikke respekterer folk med dårlig råd på samme måte som andre folk. Det merker ungene, og det tror jeg er det verste. Et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk er godt. Det er bra. Fra SVs side har vi et ønske om at forskjellene skal minske, og at vi må foreta enda større løft for de aller fattigste.

Regjeringen har gjort mye på dette området. Vi har greid å holde forskjellene nede. Vi har også greid å stoppe økningen på dette området. Vi har satt i gang viktige ting, f.eks. satsingen på barnevern, som vi vet er noe av det viktigste vi kan gjøre. For dette går i arv i generasjoner hvis vi ikke klarer å bryte den vonde sirkelen. Det er den viktigste fellesnevneren.

Kommunene kan gjøre svært mye på dette området. Vi har en lov om sosiale tjenester i Nav. Den har man ført tilsyn med. Resultatet av det tilsynet er etter mitt syn ganske oppsiktsvekkende forferdelig. For svært mange kommuner gjør ikke det som loven pålegger dem. De skal ta hensyn til barn, de skal sikre at barn får en god oppvekst og får de tingene som vi alle er opptatt av. Det er litt rart at en del av de forslagene som fremmes her i dag, gjelder kommunepolitikk. Jeg vet at forslagene blir fremmet i f.eks. Oslo og Tromsø. Da er det opp til kommunepolitikerne der å gjøre det som representanten Røe Isaksen var innom i stad. Som han sa: Det er små tiltak, og det er et kommunalt ansvar. Han var ikke engang sikker på om det er nødvendig at staten skal pålegge dem tiltakene. Jeg skulle veldig gjerne ha gjort det. I de kommunene som Høyre har ansvaret for, er det fullt mulig å sette i gang med dette. Så gjør det! Det er et ansvar, og kommunene tar ikke det ansvaret i dag. Stortinget har pålagt dem å gjøre det, og det må skje.

Det er ikke mulig å inngå i en felles dugnad med partier som faktisk øker barnefattigdommen. Man vil fjerne overgangsstønaden, som i dag er en stønad man får for å være i aktive tiltak for å komme seg i jobb. Det er ingen passiv ytelse, som Fremskrittspartiet sier – det er feil. Når man fjerner den, som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker, er det anslagsvis 17 000 barn som over natta vil miste familieinntekten. Den eneste inntekten som står igjen, er om man eventuelt kommer over på sosialhjelp – i stedet for at familiene skal ha en trygg inntekt i to år. Og det tar jammen to år hvis man skal greie å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet i dag. Det tar så lang tid. Veldig mange av disse foreldrene fullfører utdanning eller kommer i gang med utdanning. Etterpå tør de å fullføre på studielån.

Med Jobbsjansen er det likeens – den skal bort. Dette gjelder de familiene som Nav sjøl i sin rapport sier har to og en halv gangs risiko for å ende opp i evig fattigdom. Man går målrettet på dem og fjerner inntekten og grunnlaget de kan stå på mens de kvalifiserer seg. Ordningen virker. Det er over 1 mrd. kr. Fremskrittspartiet vil ta enda mer, for de vil i tillegg ta utdanningsstønaden fra disse familiene – og de vil fjerne Jobbsjansen for innvandrerkvinnene. Så kommer man jammen med forslag om økt kontantstøtte, som er betaling for å holde ungen unna barnehagen og mor unna jobb. Det virker, det også. Vi sliter med å få innvandrerkvinnene i jobb – ja, vi gjør det. Men de store, viktige tiltakene som opposisjonen fremmer forslag til, virker i motsatt retning. Derfor er SV imot dem.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [23:30:17]: Jeg må si at dette er en ganske spesiell debatt. Det foreligger et representantforslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre med 14 forslag om tiltak mot barnefattigdom. Det foreligger 9 forslag fra Kristelig Folkeparti om å bekjempe fattigdom.

Hvis jeg forholder meg til Høyre og Fremskrittspartiet, er de to partienes fremste kritikk av regjeringspartiene at man bruker for mye penger på fellesskapets hånd, at vi har en for stor del av bruttonasjonalproduktet over fellesskapet hvis formål er å sikre verdige forhold for mennesker.

Vi er i den situasjonen at disse 23 forslagene lider den skjebne at de «vedlegges protokollen», og at det så i en eller annen form skal framstilles som om regjeringspartiene er mindre offensive når det gjelder å gi verdige forhold blant mennesker enn det opposisjonen er.

Det er noe spesielt norsk over dette, synes jeg. Jeg vet ikke hvordan det er i andre land, men jeg må si at det er litt spesielt norsk at det er en slags konkurranse i å være hyggeligst mot hverandre og snillest mot hverandre på områder som i mange tilfeller er ganske små, når vi samtidig har de store skillelinjene, og regjeringspartiene blir angrepet for at en for stor andel av bruttonasjonalproduktet går over fellesskapet – nettopp fra spesielt Høyre og Fremskrittspartiet, men også i økende grad fra Venstre.

Det å ha det materielt trygt og godt har med verdighet å gjøre, og det er arbeidslivets organisering, det er de trygdeordningene vi har, det er den boligpolitikken vi kan føre, og det er den solidariteten vi har i hverdagslivet, som avgjør det. Det er rett og slett at en her inspirerer til eller engasjerer seg for å ha et Samholds-Norge som er varmere og bedre enn et Markeds-Norge. De samme partiene som her er veldig offensive når det gjelder fattigdom, er jo de som er de fremste i å gjøre strukturelle endringer med tanke på å fremme Markeds-Norge, hvor det blir mindre samhold.

Situasjonen i dag, etter Senterpartiets vurdering, er at forskjellene i inntekt øker blant mennesker i Norge – ikke blir mindre. Nasjonalstaten har ansvaret for trygghet og sikkerhet, men vi har en situasjon hvor det er friest mulig flyt av arbeid og kapital, og vi vet – ut fra historisk erfaring – at det fører til stadig større forskjeller. Det er avgjørende å ha en nasjonalstat som har herredømme over de nødvendige politiske virkemidler, sånn at man kan korrigere markedet og dermed sikre et samholdssamfunn som er vesentlig mer sentralt på viktige livsområder, enn det et markedssamfunn vil kunne være.

Dette med kommunal velferd er jo helt avgjørende. Vi ser en rekke kommuner som er dyktig på dette og greier å ha forebygging, som greier å ha en ansvarsoppbygging i hele livsløpet til mennesker, og som greier å gripe inn på et tidlig tidspunkt og hjelpe – det skal mange ganger ikke så veldig mye til, når en er tidlig ute. Vi vet at det er mange trygge lokalsamfunn rundt om i Norge, hvor det ikke er så stor grad av flytting, innflytting og det hele – det er en stor grad av stabilitet. Man kjenner naboen, det er sterke frivillige organisasjoner, og det er folk som tar ansvar og hjelper hverandre. Dette er noe av det som virkelig er den sterke delen av norsk kultur, som har gitt egalitære samfunn, og som er et bolverk mot ulike former for fattigdom.

Jeg vil avslutte med å si at en kan fremme slike forslag, og det er bra, men det er de store økonomiske og politiske linjene som avgjør i hvilken grad vi greier å skape verdighet mellom mennesker. Jeg kunne håpe at i hvert fall noen av de partiene som står bak dette, i større grad kunne være med på det laget som altså legger til rette for jamnbyrdige forhold i alle deler av samfunnslivet. Da ville diskusjonen om fattigdom få en større grad av ærlighet over seg.

Laila Dåvøy (KrF) [23:35:21]: Politikk handler om å skape et stadig bedre samfunn. Et samfunn som er godt for barna, er et samfunn som er godt for oss alle. Derfor er det klokt å satse på å gi barn trygge oppvekstsvilkår, hvor fattigdom ikke oppleves som hemmende eller nedverdigende. De foreliggende forslagene vil ikke løse fattigdomsproblematikken en gang for alle, men de vil være viktige skritt på veien mot en bedre fattigdomspolitikk.

Når det gjelder det ene dokumentforslaget, er det spisset nettopp mot barn. Tiltakene er konkrete, og det vil hjelpe mange fattige barn til å få gode tiltak som de i dag kanskje ikke har, som flere har vært inne på.

Jeg tror få av oss i denne sal forstår hvordan det er å vokse opp i fattigdom i dagens Norge. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, kan ikke på noen måte lastes for den økonomiske situasjonen de er i. Derfor bør vi ta et ekstra ansvar for å sikre at denne gruppen blir inkludert på så mange arenaer som mulig, på en likeverdig måte. Ingen er uenig i det.

Men vi må tørre å tenke bredere både om hva man kan gjøre for å bekjempe barnefattigdom, og hvem som kan gjøre det. Det viktigste er tross alt stadig å nærme oss målet om å løfte flest mulig barn ut av fattigdom, og nå har det gått litt den gale veien når det gjelder barn under 18 år.

Et egnet tiltak som jeg har lyst til å nevne, som vi fremmer, er å sikre at alle barn fra økonomisk vanskeligstilte familier skal få tilgang til utstyrslån til fritidsaktiviteter og ordninger tilsvarende opplevelseskort. Barnefattigdom i Norge dreier seg ikke bare om sosial nød eller mangel på forbruksvarer. Det handler heller ikke om å sammenlikne seg med de rikeste. For barna handler fattigdom kanskje først og fremst om manglende mulighet til å delta i aktiviteter på linje med andre barn. Det handler om barns verdighet og deres mulighet til utfoldelse og utvikling.

Det er bra at regjeringen støtter en prøveordning med opplevelseskort for barn og unge i lavinntektsfamilier i Møre og Romsdal. Et slikt tilbud er likevel noe vi skulle sett i alle fylker. Jeg er sånn sett skuffet over regjeringens manglende vilje til å satse større på dette.

Så har jeg lyst til å løfte frem de frivillige organisasjonene, som på en utmerket måte stiller opp hvor det offentlige ikke strekker til. Gjennom de frivillige organisasjonene får mange barn i en vanskelig situasjon et tilbud om aktivitet og deltakelse. Kristelig Folkeparti har lenge sagt at uten frivilligheten stopper Norge – også hva gjelder bekjempelse av barnefattigdom, ser er vi at frivilligheten er en avgjørende medspiller. Det er derfor svært viktig ikke å undervurdere frivillighetens innsats, men heller trappe opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner, og tar et krafttak slik at de kan yte fritidstilbud til barn som har behov for det.

Jeg vil også nevne det andre representantforslaget, som ikke så mange har vært inne på her i dag. Det er sak nr. 26 – det mer generelle representantforslaget fra Kristelig Folkeparti om fattigdom. Jeg vil ikke gå inn på alle forslagene der, men bare nevne noen.

Det er en bekymring som jeg synes er ganske stor. Det gjelder ikke i alle kommuner, men det gjelder faktisk i ganske mange. Etter at vi fikk maksimalprisen i barnehagene, har en del kommuner økt SFO-satsene, slik at de har eksplodert. Mange har faktisk ikke råd til å ha barna i SFO-ordningen. Sånn sett ønsker vi en ytterligere gradering både av barnehagesatser og SFO-satser for de aller fattigste.

Når det gjelder tannhelse, kunne jeg holdt et langt foredrag. Det er mange år siden – det var i første stortingsperiode til Stoltenberg-regjeringen – at tannhelse virkelig skulle settes på dagsordenen. Veldig lite har skjedd. Det har skjedd noe – noen små skritt – men vi venter alle på en tannhelsereform i større format. De aller fleste partiene i denne sal har tatt til orde for det.

Så til kontantstøtten: Den varer altså bare i ett år, jeg må få lov til å nevne det. Vi ønsker to år i dette forslaget. Men slik som en del representanter snakker her, skulle man nesten tro at kontantstøtten varer til de blir konfirmanter eller begynner på skolen.

Man skulle nesten tro at det var uheldig for en del barn at foreldrene satser på å være hjemme med dem, kanskje litt ut over ett- og toårsalder. Det er det faktisk ikke. Vi burde hatt valgfrihet – mer enn det denne regjeringen vi nå har, ønsker.

Til slutt tar jeg opp forslagene fra Kristelig Folkeparti i sak nr. 26.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [23:40:43]: Fattigdom rammer ofte uventet og tilfeldig. Det er ingen enkel forklaring på hvordan og hvorfor det skjer i verdens rikeste land, men det er et problem som vi, som landets nasjonalforsamling, har en plikt til å ta inn over oss med det aller, aller største alvor.

Førsteprioriteten må etter Venstre syn være å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier – nettopp fordi barn er helt uten skyld i den situasjonen de fødes inn i og vokser opp i. Ingen velger sin egen barndom. Derfor må støtteordningene som er avgjørende for barns livs- og oppvekstvilkår, være rause.

Venstre har vært opptatt av barnefattigdom lenge. Venstres forrige leder, Lars Sponheim, tok på et folkemøte i TV2 den 19. august i 2009 initiativ til et felles politisk løft for å redusere fattigdommen blant barn spesielt. Dette initiativet ble positivt møtt av både statsministeren og de øvrige partilederne. Med dette ferskt i minnet fremmet nåværende leder, Trine Skei Grande, den første dagen det nye Stortinget var samlet etter valget i 2009, et forslag til konkret oppfølging av et fellesløft for å bekjempe og redusere fattigdom blant barn og i barnefamilier. Dette var Venstres første forslag i en ny periode. Det viser hvor viktig dette er for Venstre.

Hun forventet at det var en reell vilje til å gjøre det alle var enige om tre uker før valget. Hun trodde at vi i det minste kunne bli enige om å legge all partipolitisk prestisje til side, og se om vi i fellesskap kunne finne fram til en tiltakspakke for å bekjempe fattigdom blant barn – men nei.

Det må unektelig være et paradoks for en regjering som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter åtte års regjeringstid har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge SSB er det nå 74 000 barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005.

Jeg skal ikke forlenge denne debatten. Jeg hevder ikke at Venstre har svar på alle problemene, men vi har i dag skissert 14 ulike tiltak i forbindelse med Innst. 481 S som kan bidra til å redusere fattigdommen.

Med dette tar jeg opp Venstres forslag som er omdelt i salen. I tillegg stemmer vi for forslagene nr. 1, 2, 3 og 13 i samme sak.

Presidenten: Det er notert. Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:43:50]: Jeg vil takke forslagsstillerne for framleggene. Denne regjeringen har satt fattigdom, og spesielt fattigdom som har med barn å gjøre, høyt opp på den politiske dagsordenen. Jeg forstår det slik at forslagsstillerne støtter denne dagsordenen og betydningen av en løpende diskusjon om hvilke grep som bør og kan tas.

De to representantforslagene inneholder en rekke enkeltforslag. Hvert enkeltforslag er kommentert i mine skriftlige svar til komiteen. Mange av inntektsområdene som foreslås styrket, er styrket – eller aktivitet er igangsatt – under denne regjeringen. Så i den grad representanten Røe Isaksen sier at det her er mange tips å hente for regjeringen, synes jeg at mange av de forslagene som er fremmet av opposisjonen, bærer preg av å være tips de har fått fra regjeringen selv. Ett eksempel på det var da jeg var kulturminister og vi ga støtte til kulturkort, som handler om at kommunen går foran og gir gratis adgang til kino, svømmehall, museer og teater. Det har ikke kostet kommunen noe, for de har brukt eksisterende tilbud, men det er jo ett eksempel på at fattigdom i vår tid handler mindre om at man ikke har penger til mat. Det handler om mangel på felles opplevelser, at det er noen unger og ungdommer som ikke har noe å fortelle fra helgen, som ikke deltar i svømmehallen og på fritidsaktiviteter, sånn som andre unger.

Vi har styrket mange av disse ordningene, bl.a. aktivitet og deltakelse for utsatte barn, i regi av frivillige organisasjoner. Vi har også mottatt kritikk fra en del av opposisjonspartiene for at vi er for instrumentelle i vårt syn på de frivillige organisasjonene. De mener at de skal ha en rolle med tanke på inkludering. Men jeg mener at dette nettopp er de frivillige organisasjonenes rolle.

Et knippe enkelttiltak – om de er aldri så gode – kan ikke alene løse fattigdomsutfordringene. Forslagsstillerne bak forslagene om tiltak mot barnefattigdom oppsummerer med at de viktigste tiltakene på lang sikt vil være et sosialt utjevnende skole- og arbeidsliv med plass til alle. Det er jeg fullt og helt enig i. Forslagsstillerne vil imidlertid med sine forslag prioritere målrettede tiltak mot dem som trenger det mest, framfor brede ordninger. Det er jeg ikke udelt enig i, da jeg mener at fattigdom må bekjempes på både kort og lang sikt.

Jeg mener at den nordiske velferdsmodellen med sterke fellesskapsløsninger og et universelt sikkerhetsnett har bidratt til en jevn inntektsfordeling, og begrenset omfanget av fattigdom. Et eksempel med gratis kulturskoletimer for alle er viktig fordi det er universelt. Det hjelper ikke bare dem som har minst, men det er et tilbud for alle.

Det å forebygge fattigdom hindrer at fattigdom overføres til nye generasjoner. Vi må derfor se på hvilke forhold i samfunnet, hvilke samfunnsstrukturer, som bidrar til å skape og opprettholde sosiale og økonomiske forskjeller, og da er lønnsarbeid og sterk tilknytning til arbeidslivet den viktigste enkeltfaktoren som forhindrer fattigdom.

Ifølge EUs lavinntektsgrense vil en familie kunne bli definert som fattig dersom man har tre barn, mor er hjemmeværende, og far tjener 600 000 kr eller mindre – da kommer en under det som er lavinntektsgrensen. Regjeringens arbeid er derfor rettet mot det å gi flere mulighet til å velge arbeid og aktivitet framfor stønad, og kvalifiseringsprogrammet er et eksempel på et målrettet tiltak som gir langtidsmottakere av stønad muligheten til å komme i arbeid. Et annet er Jobbsjansen, som representanten Andersen har snakket varmt og godt om i dag, som er et eksempel på tiltak som gir hjemmeværende innvandrerkvinner mulighet til å delta i opplæring og kvalifisering.

Jeg mener at velferdsordninger må utformes slik at de støtter opp om målet om arbeid til alle. Et reelt, rimelig og godt tilbud om barnehage og SFO er eksempler på samfunnsprioriteringer som er nødvendig for at valget ikke lenger skal måtte stå mellom arbeid eller omsorg. Stønadene må også være utformet på en slik måte at det er mer lønnsomt å arbeide enn å motta trygd. Derfor er det uforståelig at opposisjonen ønsker å øke og utvide kontantstøtten, all den tid vi vet at blant dem som står i fare for å havne i lavinntektsfamilier, er mor ofte utenfor arbeidslivet.

Regjeringens langsiktige innsats mot fattigdom må likevel kombineres med kortsiktige tiltak for å hjelpe barn som faller utenfor, her og nå – barn som ikke får dra på sommerferie eller delta i bursdager. Regjeringen vil derfor målrette og styrke ordninger som møter de ulike barnas behov for å delta i fritidsaktiviteter og ferietilbud.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Dåvøy (KrF) [23:49:05]: I brevet som statsråden har gitt komiteen, står det at det på enkelte områder er behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom. Det er vi nok alle enig i, så spørsmålet mitt til statsråden er: Mener statsråden at de tiltakene som regjeringen viser til at de har satt i gang, eller skal sette i gang, er offensive nok? Vil de kunne redusere fattigdommen blant barn under 18 år, som har økt de senere år?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:49:46]: Noen av tiltakene kan redusere antall barn under fattigdomsgrensen, men ikke alle.

Jeg har vært så heldig å ha vært barne- og likestillingsminister og har tatt over departementet etter representanten. De tiltakene som vi offensivt gjennomførte etter at Bondevik-regjeringen gikk av, reduserer ikke nødvendigvis antall barn under fattigdomsgrensen.

Det handler om å gi tilbud om ferie og fritidsaktiviteter. EUs fattigdomsgrense og OECDs fattigdomsgrense går utelukkende på inntekten. Det at vi har redusert barnehageprisene, reduserer ikke nødvendigvis det antall personer som er definert til å være under EUs fattigdomsgrense. Mange av tiltakene bidrar til at barnefamilier får det bedre – får billigere barnehager og flere fritidsaktiviteter.

Men det som virkelig gjør noe med fattigdomsgrensen, er en mor ute i jobb. Da er mer kontantstøtte et veldig dårlig forslag.

Laila Dåvøy (KrF) [23:50:45]: Jeg hører hva statsråden sier.

Jeg er enig i at vi skal ha målrettede tiltak. Statsråden snakker om ferie for barn. Jeg mener å huske at det koster ca. 8 mill. kr – kanskje mindre. Dersom Røde Kors hadde fått det, ville de kunne gitt 100 pst. av de barna som søkte om et ferietilbud, sommerferie denne sommeren. Dette utgjør egentlig ikke veldig mange midler i et stort statsbudsjett.

Mitt spørsmål er: Synes statsråden det er tilfredsstillende at et så godt tilbud som ferie for barn bare dekker 50 pst. av antallet som søker? Er det offensivt?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:51:34]: Det er i hvert fall mye mer offensivt enn det barne- og likestillingsdepartementet som Laila Dåvøy representerte, for det ga jo ingen type støtte til tiltak i den størrelsesordenen vi nå har fått. Det betyr at vi er mye mer offensive nå enn før.

Røde Kors har fått mer penger. Det har vi også gått inn for i statsbudsjettet for inneværende år på Navs område. De gir mer støtte til ferie- og fritidsaktiviteter. Det er viktig. Jeg er meget stolt over at denne regjeringen har hatt en langt mer offensiv holdning enn den forrige regjeringen på dette punktet.

Robert Eriksson (FrP) [23:52:17]: Statsråden sier selv at noe av det viktigste er å legge til rette for ferier og fritidsaktiviteter. Hun viser til at man har økt bevilgningene til frivilligheten og til Røde Kors.

Mitt enkle spørsmål er da: Når Røde Kors fortsatt må gi avslag til 1 000 barn som er kvalifisert for å delta på Ferie for alle, fordi man ikke har tilstrekkelige midler til prosjektet, vil statsråden ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2014 kunne garantere at disse barna får innvilget sin etterlengtede ferie – iallfall fra 2014? I en nasjon som i fjor hadde et overskudd på 400 mrd. kr, kan statsråden unne disse barna 10 mill. kr?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:53:09]: Det jeg kan garantere, er at vi bruker mer penger på ferietilbud enn før, og at Røde Kors har fått økte midler til sitt prosjekt Ferie for alle. De ble senest økt i 2013. Jeg er stolt av å kunne øke disse midlene.

Men svaret mitt – på dette området som på alle andre områder – er at når det gjelder statsbudsjettet for 2014, kommer jeg til å si hva som kommer, når det blir presentert.

Robert Eriksson (FrP) [23:53:46]: Jeg registrerer at statsråden ikke vil si hva som kommer. Det vil forhåpentligvis bli slik at statsråden får legge frem statsbudsjettet, men at det kommer en tilleggsproposisjon, slik at det blir et annet flertall som får på plass de gode tiltakene.

Mitt neste spørsmål går på at det er veldig mange ungdommer som dropper ut av skolen, og på dagligvarebransjens tilbud om bransjeskoler, der bl.a. Kiwi har jobbet veldig aktivt med å ta tak i disse ungdommene, i stedet for at de skal havne på uføretrygd. Arbeid er den beste måten å sikre inntekt og unngå fattigdom på. Vil statsråden ta initiativ til å løse floken mellom Kiwi og Nav, slik at man på en positiv måte kan bruke dagligvarebransjen til å få ungdom i aktivitet, og slik at de får en alternativ utdanning, fremfor å bli uføretrygdet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:54:45]: Det vi støtter, er at ungdom skal få flere tilbud om opplæring i ordinært arbeidsliv, for vi ser at det virker.

Når det gjelder den konkrete saken om Kiwi, er jeg helt sikker på at Nav har det for øye at vi skal få flere ungdommer ut i arbeid, og at de i større grad enn i dag ønsker å benytte seg av ordinært arbeidsliv. Men det er viktig at vi sikrer oss at tilbudet om utplassering i ordinært arbeidsliv bidrar til reell kvalifisering, og at dette ikke – som vi har sett i mange land – blir utnyttet av arbeidsplassen. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at dette på noen som helst måte gjøres i Norge i dag, men det er viktig at vi stiller krav til dem som tar imot ungdommer på utplassering.

Sylvi Graham (H) [23:55:45]: Jeg registrerer at regjeringspartiene, statsrådens partier, ikke har tenkt å stemme for særlig forslag nr. 10 – som jeg ønsker å løfte fram i et spørsmål – nemlig om å be regjeringen «styrke kommunenes tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer». I sitt svarbrev til komiteen sier statsråden:

«Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om økonomisk rådgivning (…) Oppgaven er plassert i NAV-kontoret og kan suppleres».

Er statsråden sikker på at alle kommunene har den nødvendige dimensjonen på den økonomiske rådgivningen? Min erfaring etter å ha vært ordfører i 14 år er nemlig at våre kommuner hadde et bedre økonomisk rådgivningskontor før Nav-reformen, som igjen ble erstattet med delvise stillinger rundt omkring i de forskjellige kommunene. Er statsråden trygg på at det er tilstrekkelig økonomisk rådgivning i kommunene?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:56:43]: Jeg er kjent med at kompetansen bør styrkes i en del kommuner. Derfor har fylkesmennene satt i gang opplæringstiltak på dette området for de ansatte ved Nav-kontoret. Arbeids- og velferdsdirektoratet gir tilskudd til forsøk med interkommunalt samarbeid, som kan være en god løsning for mange kommuner.

Den landsdekkende økonomirådgivningstelefonen ble etablert i 2009. Tjenesten er et lavterskeltilbud, som har som formål å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig og bidra til at personer med betalingsproblemer kommer raskere i gang med å finne en løsning. Dette tilbudet blir styrket når vi får bedre opplæring.

Mange kommuner har et veldig godt tilbud, men ikke alle tilbud er gode nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [23:57:52]: (ordfører for sak nr. 25): Arbeiderpartiet har i hele sin historie kjempet mot fattigdom og for frihet for grupper og personer. Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å bedre situasjonen for familier, barn og unge som sliter økonomisk.

Når jeg hører på debatten her i dag, hører jeg at den har to lag. Det ene er at høyresiden, opposisjonen, prøver å unngå alt som dreier seg om de grunnleggende strukturer i et samfunn, og det andre er at en snakker om enkelttiltak som om de skal redde verden.

Den viktigste grunnleggende strukturen i samfunnet i dag er at vi har skapt et samfunn som har arbeid til nesten alle. 340 000 nye arbeidsplasser er det viktigste tiltaket for å hindre at barn og voksne opplever fattigdom.

Thor Erik Forsberg, representanten fra Arbeiderpartiet, viste til tilsynsrapporten og undersøkelsen i Nav om hvorvidt de faktisk følger opp sitt ansvar for å ivareta barns behov, noe som under denne regjeringen kom inn i formålsparagrafen. De fant mye som de skulle forbedre. Nettopp fordi vi hadde fått det i lovs form, kunne Helsetilsynet foreta disse kontrollene på Nav-kontorene: Blir barn fulgt opp? Det er grunnleggende å få disse bestemmelsene inn i lovverket. Det har altså denne regjeringen gjort.

Der vi vil ha makspris på barnehageplass, vil høyresiden ikke love noe. Der vi sier at vi vil ha en forutsigbar kommuneøkonomi, er det svært usikkert hva slags kommuneøkonomi som kommer fra den blå-blå regjeringen. Det eneste det ligger an til, er at de som har mer, skal få mer. 100 mrd. kr i skattekutt til dem med høye inntekter er ikke godt for barna – heller ikke for fattige familier, som ikke har en inntekt å få skattekutt på. Vi vil ha mer kultur. Sannsynligvis blir det mindre kultur med en blå regjering. Vi vil ha flere tiltak for å gjøre integreringen bedre. Høyresiden vil ha færre. Vi vil at alle barn – rike og fattige – skal bli kjent med hverandre i en felles skole. Høyresiden vil fjerne valgfriheten for de fattigste. De vil aldri ha råd til å kjøpe privat utdanning eller private helsetjenester.

Kristelig Folkeparti har erfaring med å sitte i regjering. Forrige gang, da Laila Dåvøy var barne- og familieminister, økte andelen fattige fra 2 pst. til 4,94 pst. Hvorvidt det var Kristelig Folkeparti-politikk eller press fra Høyre, vites ikke, men godt for fattige barn og voksne var det definitivt ikke. Derfor er det underlig at Kristelig Folkeparti nå velger å garantere for en borgerlig regjering som faktisk fjerner de grunnleggende strukturene for å hindre fattigdom.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Sylvi Graham (H) [00:01:15]: Det har fra Senterpartiets representant vært snakk om å være i en konkurranse om å være snillest her i dag. Jeg må få lov å gjøre meg de refleksjoner at jeg synes det er noe som er litt uverdig ved denne debatten her i dag. Det å høre at regjeringspartiene prøver å overbevise seg selv eller velgerne – eller hvem det nå er – om at det bare er de som har sosial samvittighet, eller bare de som har ønske om å legge til rette for dem som virkelig har behov her i dette samfunnet, er ikke bra. Jeg kommer – riktignok for snart fire år siden – fra en kommunal tradisjon. Der satt jeg i 14 år og var helt enig med mine politiske kolleger om at vi kunne være enige om målet, og at vi kunne respektere hverandre selv om vi trodde på forskjellige midler for å nå det. Jeg ser ikke fnugg av det her i dag.

I 2005 var det – ifølge EUs målemetode for fattigdom – 91 000 barn i alderen 0–17 år, altså 8,7 pst., som kunne betegnes som fattige. I 2011 var tallet 106 000 barn, tilsvarende 9,5 pst., skriver Dagbladet. Antall og andel fattige barn har vokst under denne regjeringen – det er regnskapet etter åtte år med den regjeringen som sa de skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk, og at det kun handlet om politisk vilje. Vi bør kunne bli enige om én ting i denne salen, og det er at vi må sikre de sosiale sikkerhetsnettene som gjør at ikke barna som vokser opp i lavinntektsfamiliene, kan lastes på noen måte for det, og at samfunnet derfor bør ta et ekstra ansvar for å sikre at den gruppen blir inkludert på så mange arenaer som mulig, på en likeverdig måte.

Høyre har aldri trodd at dette var en enkel problemstilling, men de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, inkludert barnefattigdom, er selvfølgelig på lang sikt godt sosialt utjevnende skoler og et åpent arbeidsliv med plass til alle mammaer og pappaer. Disse «små» forslagene vi fremmer i dag, representerer 70 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett, som kommer om noen få dager. Det ville vært viktige skritt, og jeg synes det er uverdig at regjeringspartiene forsøker å late som om det bare er de som har sosial samvittighet, når de ikke stemmer for disse forslagene.

Karin Andersen (SV) [00:04:00]: Jeg tror representantene er ærlige på at de er opptatt av barnefattigdom, det har veldig mange representanter vist. Problemet er når man i andre saker fremmer forslag som fjerner det sikkerhetsnettet som representanten Graham nå var oppe og snakket om, f.eks. overgangsstønaden, som er en trygghet for de fattigste familiene der en har én forsørger. Dette funker for at folk skal komme i jobb. Det er da dette blir vanskelig.

Det er en del av disse forslagene som ikke er store, og de er i hovedsak – mange av dem – et kommunalt ansvar. Forslagene vil bli fremmet i Oslo og Tromsø av SV, og da er det fullt mulig for Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, som sitter med ansvar i disse kommunene, å gjøre dette. De er pålagt etter lov om sosiale tjenester i Nav å gjøre disse tingene. Det er mulig at Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet nå mener at dette ansvaret skal legges i sin helhet på staten – det er godt mulig. Det er SV uenig i. Vi ønsker at disse forslagene skal realiseres der de hører hjemme.

Representanten Graham sier også at hun kommer fra en kommunal tradisjon, der man samarbeider. Ja, det skjønner jeg, men det er også dessverre dokumentert nå i fire rapporter fra Helsetilsynet at den kommunale tradisjonen ikke er å følge sosialtjenesteloven. Det mener jeg er en meget alvorlig sak, som vi er nødt til å se nærmere på, og vi må få strammet opp dette.

Det er slik flere har sagt, at en del av de tingene vi alle sammen ønsker å gjøre, ikke vil endre på tallet på barnefattigdom. Bedre fritidstilbud, billigere barnehager, vi kunne hatt gratis tannlege, vi kan ha gratis husleie – det vil allikevel tallmessig være like mange fattige barn, fordi det bare er inntekten som teller.

Det er etterlyst samarbeid med de frivillige. Det er ikke mange uker siden jeg var på frivillighetssentralen på Hamar. De fikk tilskudd til frivillig arbeid for familier med enslige forsørgere. De forklarte selvfølgelig det vi skjønner alle sammen, at det å være aleine som forsørger for barn, er veldig vanskelig og tungt. Ikke bare har man dårlig råd, men man har ofte også et dårligere nettverk enn vi andre har vært heldige å ha. For å si det sånn; for å oppdra unger trenger en ofte mange voksne. Vi samarbeider i veldig stor utstrekning med de frivillige organisasjonene. Det skal vi fortsette med, fordi det er viktig, og det er riktig.

Robert Eriksson (FrP) [00:07:25]: Det er sent nok, og det er sørgelig at en må forlenge debatten, men det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Henriksen. Hun sa i sitt innlegg at fattigdom og frihet alltid har vært en grunnleggende tanke hos Arbeiderpartiet. Ja, vi merket det tidligere i kveld, da vi var innom både pleiepenger og de døvblinde. Vi merket det.

Jeg vil råde representanten Henriksen til heller å lytte til det som blir sagt i debattene fra denne talerstolen, fremfor å komme med manus som er skrevet ferdig kvelden før, for det kan være opplysninger som kommer fra denne talerstolen som er verdt å lytte til og verdt å ta med seg i debatten. Det vi står her og sier, mener vi faktisk. Det er ikke noe som er oppdiktet.

Vi har ikke sagt at vi fremmer enkelttiltak som om det skal redde verden, vi har sagt at dette er et lite, viktig steg i riktig retning. Ingen av oss har brukt begrep som at dette er saliggjørende og skal redde verden. Vi har sagt at det er et viktig og riktig steg i riktig retning.

Samtidig registrerer jeg – også innenfor denne regjeringsperioden – at vi nå har over 700 000 utenfor arbeidslivet. Når representanten Henriksen sier at høyresiden ikke vil ha en makspris på barnehager, vil jeg minne om at vi for en del år tilbake inngikk et barnehageforlik hvor alle politiske partier var enige om en makspris. Meg bekjent har ikke regjeringen foreslått å endre den maksprisen, verken i forrige eller inneværende periode, så det ligger vel fast når det gjelder barnehageforliket. Jeg synes man skal være litt mer edruelig når man bruker retorikk i sine innlegg fra denne talerstolen.

Representanten Karin Andersen har hengt seg opp i den ene tingen, og det er overgangsstønad. Hvis man ønsker å hjelpe de enslige mødrene også tilbake til arbeidslivet, hvorfor ikke da tilby dem arbeidsavklaringspenger mens de blir kvalifisert til å komme ut i arbeidslivet, som for mange av dem kan gi en bedre inntekt enn overgangsstønad? Hvorfor ikke sørge for at de får den individuelle oppfølgingen, den lange og tette oppfølgingen som gjør at de kommer tilbake til arbeidslivet? Hvorfor ha to ytelser som skal nå akkurat det samme, hvorfor ikke effektivisere det, gjøre det bedre og få en mer samlet opptreden overfor de familiene?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 25 og 26.