Lise Christoffersen (A) [15:06:48]: (ordfører for saken): I denne saken ber Fremskrittspartiet regjeringen om å sikre at utenlandske borgere som ansettes i offentlig sektor, har gode nok norskkunnskaper til å sikre god kvalitet og hindre misforståelser i møtet mellom brukerne av offentlige tjenester og de ansatte i offentlig sektor. Spesielt framheves viktigheten av god kommunikasjon med helsepersonell, men også i barnehager og skoler og innen kollektivtransporten.

Fremskrittspartiet har reist saken tidligere i denne stortingsperioden, gjennom et skriftlig spørsmål til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren. Komiteen ba også om ministerens uttalelse i denne saken. Hun svarte nå, som i forrige runde, at det er den enkelte virksomhet som selv har ansvaret for å rekruttere kvalifiserte medarbeidere til ledige stillinger og vurdere hvilke krav som skal stilles, bl.a. til norskkunnskaper.

Samtidig viser hun til at det etter 1. september i år vil bli innført obligatoriske prøver for dem med rett og/eller plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Slik dokumentasjon vil være nyttig for arbeidsgivere som skal rekruttere nye medarbeidere. Språkopplæring vil dessuten være ett av flere tiltak i den kommende handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet. Det skal vurderes å innføre språkkrav til enkelte faggrupper i helsevesenet. Det er avsatt penger på inneværende års budsjett til språkopplæring for helsefagarbeidere. Det er utarbeidet en veileder for tilsetting av helsepersonell, der viktigheten av språkkunnskaper understrekes.

Komiteen deler forslagsstillernes syn på at det å beherske norsk er viktig for å sikre god kvalitet i offentlig tjenesteyting, men de øvrige partiene er enige med statsråden i at dette må være den enkelte arbeidsgivers eget ansvar, enten det er statlige eller kommunale arbeidsgivere. Flertallet, som består av alle de andre partiene, innstiller derfor på at forslaget om at dette skal være et statlig, overordnet ansvar, avvises. Jeg forutsetter at Fremskrittspartiet selv tar opp de forslagene de har fremmet i saken.

Avslutningsvis vil jeg også framheve et poeng som flertallet i saken har nevnt i sine merknader. Når forslagsstillerne viser til at innvandringen til Norge påvirker sammensetningen av ansatte i offentlig sektor, skal en heller ikke glemme at det også gjelder brukerne av offentlige tjenester. Det at ansatte også behersker andre språk og kjenner andre kulturer enn den norske, er også en ressurs som øker kvaliteten i de tjenestene som ytes.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:09:54]: La meg begynne der saksordføreren sluttet, nemlig med at det er positivt at vi har ansatte i offentlig tjeneste som også behersker andre språk. Det er jeg helt enig i, men når de bare behersker andre språk, er det ikke riktig så positivt. Det er en forutsetning at når en er i offentlig tjeneste i Norge, må en kunne snakke norsk og kommunisere både med kollegaer og med brukere av tjenesten.

Det har i media gjennom lang tid vært nevnt situasjoner der brukere av offentlige tjenester blir møtt med ansatte som ikke behersker norsk språk godt. Vi har eksempler på fastleger som ikke klarer å kommunisere, som ikke klarer å forstå hva pasienten mener, og som da heller ikke klarer å formidle til pasienten hva som eventuelt skal skje. Dette har vi flere eksempler på.

Så har vi en del eksempler på barnehageansatte. Det har framkommet klager fra foreldre som ikke klarer å kommunisere med de ansatte i barnehagen der barna deres går. De klarer ikke å få formidlet det som skal sies om barnet som eventuelt er spesielt, og de får heller ikke tilbakemeldinger fra de ansatte, fordi de ansatte ikke klarer å kommunisere.

Vi har også eksempler på sykepleiere som har problemer med språket, og spesielt når det gjelder leger og sykepleiere, skaper dette en del situasjoner som ikke bare er ubehagelig, men som kan bli direkte farlige. Vi har eksempler på feilmedisinering, og vi har eksempler på kommunikasjon som har gått så feil at det faktisk har vært fare for liv.

Når vi har slike situasjoner, og vi ikke er villig til å se på om vi kanskje bør ha en nasjonal norm, et nasjonalt mål, nemlig at de som skal jobbe i offentlig sektor og ha kommunikasjon med brukere, skal kunne gjøre seg forstått på norsk, så har vi et problem i Norge.

Dette dreier seg ikke om hvorvidt en sykepleier kommer fra Moldova eller fra Romania. Det er ingen krav til dem som kommer fra Europa – innenfor EØS-området – men når vi bruker Moldova og Romania som eksempel, er det fordi de snakker rumensk i begge land. For moldoveren er det et krav om å kunne norsk når en skal jobbe i Norge, men for rumeneren er ikke dette et krav. Jeg skjønner ikke logikken i det, og det tror jeg heller ingen andre gjør.

Vi har et annet eksempel, som er skremmende. Det gjelder meddommere i norske rettssaler som ikke klarer å forstå hva saken dreier seg om, men som er med og fatter avgjørelser i saker som går direkte på personer, og som er med og dømmer eller frikjenner folk. Når disse meddommerne ikke klarer å forstå det norske språk, sier det seg selv at det svekker rettssikkerheten til den enkelte. Slik kan vi ikke ha det. Det er en forutsetning å ha gode kunnskaper om norsk språk for å kunne arbeide og virke i Norge. Det er en forutsetning å kunne kommunisere – med naboer, med kollegaer, med kunder eller med brukere av private og offentlige tjenester. Dårlige norskkunnskaper kan forårsake skade – faktisk fatale skader – og det kan uthule rettssikkerheten. Det kan skape farlige situasjoner og misforståelser, som kan ramme en tredjepart. Det er rett og slett dårlig HMS-arbeid.

Her har den enkelte virksomhet et ansvar. Det er det ingen tvil om, og det er jeg enig i. Men vi som politikere har også et ansvar, fordi det som går godt i offentlig sektor, og det som går mindre godt, slår tilbake på oss.

Hvis flertallet ikke går inn for de forslagene som Fremskrittspartiet herved fremmer, gjør vi verken utenlandske ansatte i offentlig sektor, brukerne eller samfunnet en tjeneste. Vi gjør dem en bjørnetjeneste – som kan få uheldige følger – og jeg vil kalle det en ansvarsfraskrivelse.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Rigmor Aasrud [15:14:38]: Saksordføreren har redegjort for sakens realiteter, og saken har vært drøftet i denne salen tidligere.

Jeg er enig i at det er viktig at det i møte mellom brukerne av offentlige tjenester og offentlig ansatte ikke er språklige hindringer for å forstå det partene sier.

I dag er brukerne av offentlige tjenester mer mangfoldige enn tidligere, og den språklige bakgrunnen deres er derfor også mer variert. Det betyr at offentlig ansatte med variert språkbakgrunn bidrar til likeverdige tjenester til hele spekteret av befolkningen.

Forslagsstillerne viser til media, hvor det framkommer opplysninger om at det er sviktende norskkunnskaper blant helsepersonell. La meg først understreke at det er mye helsepersonell fra utlandet som bidrar til at vi har nok helsepersonell i Norge, og mange av dem gjør en uunnværlig jobb i det offentlige helsevesenet. Derfor har Helse- og omsorgsdepartementet vurdert tiltak for å styrke kvaliteten på fremmedspråklige helsearbeidere. Språkopplæring vil være et sentralt tema i det arbeidet. Språkferdigheter i offentlig pleie- og omsorgstjeneste er en del av totalvurderingen når en ansetter folk.

Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet veilederen «Gode rutiner – gode tilsettinger. Veileder for arbeidsgivere i helsetjenesten ved tilsetting av helsepersonell». Her presiseres det at arbeidsgiver alltid bør foreta intervju og innhente referanser for å sikre at den som tilsettes, har tilstrekkelige norskkunnskaper for stillingen.

Fra 1. september 2013 innføres en regel om at innvandrere som har rett og/eller plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, må gjennomføre obligatoriske avsluttende prøver. Kandidatene får dermed dokumentert sine norskkunnskaper.

Helse- og omsorgsdepartementet har i statsbudsjettet for 2013 avsatt 3 mill. kr til en satsing på kvalifisering av fremmedspråklige til helsearbeiderfaget – det inkluderer også språkopplæring.

En forutsetning ved enhver ansettelse er at den som ansettes, har gode nok norskkunnskaper til å kunne utføre arbeidet sitt på en god måte. Den enkelte virksomhet har ansvaret for å rekruttere medarbeidere og sikre at disse har tilfredsstillende norskkunnskaper.

Det er viktig at virksomhetene vurderer kravene til norskkunnskaper med utgangspunkt i virksomhetens behov. Språkferdigheter vurderes som en del av totalvurderingen ved ansettelser, hvor bl.a. intervju, referanseinnhenting og ulike tester er av stor betydning.

Imidlertid kan lov og forskrift stille bestemte krav til kompetanse for disse yrkene.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arbeider nå med en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet. Planen omfatter også språkopplæring.

Ansatte i offentlig sektor har varierende grad av kontakt med brukere, og kravet til kunnskaper i norsk vil være forskjellig. Virksomhetene har ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for kompetanseutvikling, dvs. også eventuelt behov for språkopplæring.

Forslagsstillerne ber regjeringen fremme de nødvendige forslag om krav til at utenlandske borgere som ansettes i offentlig sektor, har tilfredsstillende kunnskaper i norsk språk, og at utenlandske ansatte i offentlige virksomheter får tilfredsstillende språkopplæring.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er den sentrale arbeidsgivermyndighet i staten. Vi kommer ikke til å fremme forslag om generelle krav til norskkunnskaper som skal gjelde alle ansatte i offentlig sektor, og iverksette generelle tiltak for språkopplæring for utenlandske ansatte i offentlig sektor. Jeg mener den enkelte virksomhet er nærmest og best til å vurdere behovene og de aktuelle kandidatene.

La meg avslutningsvis nevne noe som forundrer meg litt. Fremskrittspartiets medlemmer understreker ofte i ulike sammenhenger – senest registrerte jeg det i den debatten vi akkurat nå har lagt bak oss – at det er for mye byråkratisering i statlig forvaltning. De snakker om hvor viktig det er med mindre pålegg, mindre sentralisering og større handlingsrom for både private og offentlige virksomheter. Men jeg skjønner at i denne saken har de liten tiltro til de statlige virksomhetenes egen vurderingsevne, og til at virksomhetene selv kan vurdere språkferdighetene til sine ansatte.

Jeg er av den oppfatning at rigide krav og regelverk knyttet til de ansattes språkkunnskaper kan føre til at virksomhetene mister verdifull kompetanse som samfunnet på mange områder er avhengig av.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:20:22]: Statsråden var inne på at ho ikkje kunne skjønne kvifor Framstegspartiet fremjar eit slikt forslag, sidan vi var imot byråkrati. Vi er imot byråkrati, men det å vareta innbyggjarane sine interesser og sikre – og førebyggje – at det ikkje er kommunikasjonssvikt mellom lege og pasient, mellom sjukepleiar og pasient osv. er det viktigaste her. Vi set innbyggjarane i sentrum.

Vi kan ikkje sjå at dette er noko byråkrati. Eg trur at dersom ein held fram med det alle desse eksempla på kommunikasjonssvikt, viser – overalt, i barnehage og på forskjellige stader – vil det skape større utfordringar enn om ein innfører eit slikt krav som dette.

Derfor kjem vi med to forslag. Det eine er at utanlandske borgarar som blir tilsette i offentleg sektor, har tilfredsstillande kunnskapar i norsk språk. Det synest eg er eit minimum, slik at dei kan kommunisere på ein trygg måte. Og så seier vi også at regjeringa må setje i verk tiltak for utanlandske tilsette i offentlege verksemder slik at dei oppnår eit tilfredstillande kunnskapsnivå i norsk språk.

Her kan ikkje regjeringa sitje og fråskrive seg alt ansvar. Dette er ein alvorleg situasjon. Vi har meir enn nok eksempel frå media på at det har vore kommunikasjonssvikt, og då kan ikkje regjeringa berre distansere seg frå dette problemet. Då må vi ta initiativ her og sikre at innbyggjarane kan møte opp hos offentlege tenestefolk og vente å kunne kommunisere på norsk på ein god og trygg måte utan at det blir kommunikasjonssvikt som i verste fall kan medføre fare for liv og helse.

Aksel Hagen (SV) [15:22:48]: (komiteens leder): Dette er interessant. Vi har akkurat det samme ordskiftet nå som det vi hadde under debatten om kommuneproposisjonen. Hvis temaet er innbyggernes interesser, sier Fremskrittspartiet at svaret må være stat. Gjermund Hagesæter har en formulering nå som er identisk med den han har hatt minst et par tre ganger under debatten i forrige sak.

Det er veldig klargjørende for alle de andre partiene at lokaldemokratiet for Fremskrittspartiet ikke strekker seg langt nok til å inkludere en forståelse for å ta innbyggernes interesser alvorlig. Så Fremskrittspartiet er statspartiet – det statsregulerende, byråkratiserende partiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.