Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 50 minutter, Høyre 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [10:05:01]: (komiteens leder): «Dere, Norge, har en spesiell plass i våre hjerter». Dette sa Nelson Mandela den gangen han ble sluppet ut av fengselet. Han fortsatte: «Dere hjalp oss da andre land så en annen vei». Dette var hans ord om hvordan han så på Norges innsats mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Vi bidro med bistandspenger til frigjøringsbevegelsen. Dette ble sterkt kritisert, det er viktig å huske på det. Det var ikke alle som mente at det var riktig å blande seg inn, og var det egentlig så effektiv bistand, ble det spurt om. Men det er klart at det å støtte ANC var viktig i arbeidet mot raseskillepolitikken.

Jeg mener at norsk utviklingspolitikk ikke bare handler om godhet. Det handler om at Norge skal ha en sterk stemme internasjonalt. Når vi engasjerer oss for internasjonale klimaavtaler og vaksinering av alle verdens barn, og når vi bidrar til å redusere konfliktnivået i Midtøsten, er det i tråd med norske egeninteresser. Klimatrusselen stopper heller ikke ved landegrensene. Allerede nå kjenner vi konsekvensene av dramatisk vær. Vi har klart å utrydde veldig mange sykdommer, nesten polio gjennom massevaksinering, men det er fortsatt behov for vaksiner som kan redde barns liv, og som hindrer spredning av farlige sykdommer.

Så dette skillet mellom realisme i utenrikspolitikken, hvor vi liksom skulle ta vare på Norges egeninteresser, og tro at idealisme står på den andre siden, det skillet er veldig gammelt. I dagens samfunn, i en globalisert verden, har vi stor egeninteresse av norsk engasjement i utenrikspolitikken.

Jeg mener også det er viktig at vi som verdens rikeste land står fast ved målet om 1 pst. til bistand. Men dette politiske teateret skal kanskje fortsette de neste årene. Kanskje synes Venstre og Kristelig Folkeparti at det er greit – jeg vet ikke – at regjeringa foreslår kutt de neste årene, så kan de få æren for å opprettholde énprosentmålet. Så kan de telle innflytelse i milliarder, få æren for å flytte på noen ekstra milliarder som alle vet vil komme på plass, for det er flertall i denne sal for målet om 1 pst. til bistand. Men det er jo ikke noe annet enn politisk teater, og ikke minst svekker det Norges rolle når vi i internasjonale sammenhenger skal argumentere for at andre land skal øke sine bistandsbudsjetter. Det er et viktig mål for Norge. I stedet burde vi gjøre som svenskene, få tverrpolitisk enighet om énprosentmålet. Signalet om at regjeringa ikke står fast ved dette, mener jeg er helt feil.

Handel er viktigere, sier regjeringa. Men de konkrete initiativene for økt handel med sør har vi ikke sett. Man kan ha ulike meninger her i denne salen om ostetollen, men at det er det sterkeste kravet fra de fattigste landene i verden, er det vel neppe. På Bali ble det en avtale – det er bra – men de viktigste skrittene, de viktigste grepene, i Doha-runden gjenstår.

Jeg beklager også kutt i støtte til norsk kultur i utlandet. Når forfattere drar på internasjonale bokmesser, norske scenekunstnere samarbeider med scenekunstnere i land uten demokrati, betyr det noe. Dette området mener jeg burde vært styrket og ikke kuttet. Metalbandet Enslaved omtalte kuttet på følgende sarkastiske måte:

«Vi har egentlig ikke bruk for norske kulturambassadører. For med så mye oppmerksomhet som Fremskrittspartiet har fått i utenlandsk presse, markedsfører bandet seg selv»,

spøkte de. Men kuttet i reisestøtte for kulturlivet gir oss mindre mulighet til å vise fram Norge som kulturnasjon, sier dette bandet og veldig mange andre musikere.

Jeg er også uenig i kuttet i FNs matvareprogram og signalene om kutt i antall flyktninger fra Syria. Det mener jeg vitner om helt feil prioritering. Når nabolandene til Syria tar imot millioner av flyktninger og folk åpner sine hus og sine skoler, vil regjeringa her hjemme knipe inn. Det handler ikke om mange mennesker, men det forteller mye om de prioriteringene som Høyre og Fremskrittspartiet her gjør.

Vi er fornøyd med forsvarsbudsjettet. Styrkingen av Kystvakten og Heimevernet har vi også støttet. Men budsjettet står ikke i forhold til den kritikken de to regjeringspartiene gikk til valg på. I fire år har de ropt opp om underfinansiering. En milliard for lite, sa Fremskrittspartiet. 500 millioner for lite, sa forsvarsministeren selv for ett år siden. I stedet ble det nå et budsjett på nivå med det som var vår regjerings budsjett, med oppfølging av langtidsplanen. Det er viktig, og i årene som kommer, står vi foran store investeringer.

Nordområdene følges også opp. Det er viktig med penger, men også med politisk fokus. Mer handel, mer kulturutveksling og miljøsamarbeid er viktig. Så langt er vi fornøyd med utenriksministerens oppfølging av nordområdesatsinga, men det krever gjennomføringskraft og oppfølging i tida som kommer. Nordområdene er en viktig del av norsk europapolitikk.

Øyvind Halleraker (H) [10:10:56]: «Politisk teater», sier Huitfeldt. Det hadde vært spennende å bli invitert til de lukkede forestillingene som de rød-grønne hadde seg imellom. Det spørs om det ikke var litt forhandlinger der også.

Fra Høyres side mener vi at norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal være bygd på tydelige prioriteringer, forankret i liberale verdier og med det hovedformål å sikre sentrale interesser. Vi mener Norge skal være en troverdig og tillitskapende aktør i arbeidet for mer demokratisk solidaritet. Vi ønsker en utenrikspolitikk bygd på et forpliktende internasjonalt samarbeid, som sikrer at hovedlinjene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk befestes.

Vi vil at Norge skal være en aktiv bidragsyter og deltaker i FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner og ikke minst føre en offensiv europapolitikk med mål om økt medvirkning og påvirkning gjennom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Vi mener også at Norge, i tett samarbeid med andre land, skal ta et større ansvar for å oppnå varige resultater i utviklingspolitikken.

Ved utgangen av 2013 er det mange pågående konflikter og hendelser som preger verdensbildet. Det er til dels et dystert bilde, men også lyspunkter som gir håp om at globalt og regionalt samarbeid og kontakt spiller en rolle.

Situasjonen i Syria er den desidert største og mest krevende pågående konflikten. Den er tilsynelatende fastlåst, men frykten for at Assad ville bruke kjemiske våpen mot sitt folk, er avløst av enighet om eliminering og destruksjon. Avtalen om eliminering av kjemiske våpen er en seier for FN og den globale verdensorden. Det så lenge ut til at Sikkerhetsrådet var handlingslammet og uten evne til å presse på for politiske løsninger, men avtalen om destruksjon av kjemiske våpen gir håp om videre bevegelse.

Norge har påtatt seg en betydelig oppgave med transport og eskorte av transporten. Jeg syns det er grunn til å gi honnør til regjeringen for resolutt handling og vilje til å bidra, slik at våpnene og kjemikaliene kan destrueres på en forsvarlig måte. Også Norges Rederiforbund fortjener honnør for å stille skip og mannskap til disposisjon for å bringe denne saken i havn, bokstavelig talt.

I morgen skal vi være med på overrekkelsen av Nobels fredspris til OPCW, organisasjonen som i en årrekke har arbeidet mot produksjon og anvendelse av kjemiske våpen. De har oppnådd imponerende resultater, og prisen er en velfortjent anerkjennelse til dette viktige arbeidet.

Dessverre er den fastlåste situasjonen i Syria langt fra over. Vi ser daglig forferdelige menneskelige lidelser, enorme flyktningstrømmer og et sønderskutt land i mediene. Det er derfor prisverdig at regjeringen legger opp til å ta imot enda flere som er på flukt fra sitt hjemland, og dette er lagt inn i budsjettet som vi behandler i dag.

På vårt hjemlige kontinent ser vi fortsatt europeiske utfordringer av både økonomisk og politisk art. Menneskerettighetssituasjonen i Russland har ikke hatt noen god utvikling, og det er en tilsynelatende fastlåst situasjon i Ukraina. For å sitere lederen for EU-kommisjonen, Barroso, er det uakseptabelt at et tredjeland skal blande seg inn i bilaterale avtaleforhandlinger mellom to stater – i dette tilfellet Russlands truende agering overfor Ukrainas tilnærming til EU. Folket reagerer mot en servil nasjonal ledelse, og med rette.

Vi har nylig hatt en bred europa- og EØS-debatt i denne sal, men det er likevel på sin plass i dag å gi uttrykk for anerkjennelse for at den nye regjeringen har lagt listen høyt i sin europapolitikk.

Til grunn for regjeringserklæringen ligger en erkjennelse av at landene i Europa er våre nærmeste naboer, venner og viktigste handelspartnere. Skal vi våge å ha visjoner på vegne av nasjonen, må vi også ha visjoner for vår samhandel og sameksistens med våre naboer.

Statsministeren har sett nødvendigheten av dette og av å få bedre gjennomslag for saker av nasjonal interesse. Det gjelder at vi har evnen til å påvirke og medvirke tidlig i EU-prosessene, gjennom de muligheter EØS-avtalen gir oss. Derfor har vi fått en egen europaminister ved Statsministerens kontor som skal ivareta dette viktige arbeidet, og på en slik måte at Stortinget blir mer involvert. Regjeringen vil at mer involvering tidligere skal ha topp prioritet. Vi kommer til å se en regjering som er informert og til stede, og som samtidig informerer og er til stede i Stortinget.

Regjeringen har som overordnet mål å sørge for at norske konkurranseutsatte bedrifter også skal være konkurransedyktige. 80 pst. av vår eksport går til EU-land, og nærmere 70 pst. av vår vareimport kommer fra EU-land. Dette gjør EU til vår desidert viktigste handelspartner. Adgangen til det indre europeiske marked har tilført norske bedrifter markedstilgang og arbeidskraft vi ikke hadde klart oss uten. Den norske samfunnsmodellen er videreført og videreutviklet, mye grunnet forenkling og tryggere rammevilkår for norske bedrifter og arbeidere.

De siste dagers forhandlinger og resultater fra WTO-forhandlingene på Bali gir løfterike forhåpninger om en verden der transitt, eksport og import av varer blir enklere og rimeligere. Enigheten omfatter flere vedtak med betydning for Norge, men særlig for de fattigste utviklingslandene, og inneholder også en erklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av eksportsubsidier på landbruksområdet, tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland.

Samarbeidspartienes utviklingsbudsjett er på 1 pst. av BNI og reelt sett langt større enn det budsjettet den rød-grønne regjeringen la fram så sent som for 2013. Høyre er opptatt av en mer effektiv bistandspolitikk som skaper varig endring, og ser positivt på regjeringens mål om å innta en global lederrolle i arbeidet med utdanning, især når det gjelder jenters rett til utdanning. Ved å tilføre 50 mill. kr til Global Partnership for Education har regjeringen vist en slik vilje til lederskap på området.

Fra Høyres side vil jeg også vise til regjeringens økte satsing på verdens mest utsatte og fattige. Gjennom 30 mill. kr i økte bevilgninger til Verdensbanken gjennom Det internasjonale utviklingsfondet, IDA, sikres en mer effektiv bistand til befolkningen i de 80 fattigste landene i verden.

Jeg vil også peke på viktigheten av en større vektlegging av næringslivet som aktør i utviklingspolitikken, med en økning på 15 mill. kr til næringslivstiltak. Også gjennom økte bevilgninger med 50 mill. kr til prosjekter i regi av Norfund øker man den målrettede satsingen på prosjekter innen fornybar energi.

I komitébehandlingen har samarbeidspartiene økt Kap. 160, post 70, Sivilt samfunn, med 20 mill. kr, med det siktemål å styrke arbeidet for utdanning. Også Kap. 170, post 72, FNs barnefond, økes med 20 mill. kr, og skal gå til UNICEFs arbeid for å styrke jenters utdanning.

Denne debatten er også en utmerket anledning til å anerkjenne den utrolig viktige og gode jobben våre soldater gjør, både ute og hjemme. Mange er ute i internasjonale operasjoner. Vi er fortsatt tungt til stede i Afghanistan og kommer til å være det i lang tid framover, både sivilt og militært. Fortsatt vil norske soldater risikere livet på oppdrag i Afghanistan. Det krever vår oppmerksomhet, det krever ressurser, og det krever tilpasning.

Perioden vi nå går inn i, med et forventet presidentvalg i Afghanistan og tilhørende rivalisering, maktbruk og uro, kommer til å bli krevende. Forsvarsministeren har signalisert en eventuell videreføring av norske militære oppdrag utover 2014, og det har vår fulle støtte her i Stortinget.

Jeg brukte ordet «å anerkjenne» for egen del. Det er også særlig gledelig å registrere den anerkjennende omtale norske soldater stadig blir til del fra våre allierte og ledende kommandoenheter for oppdrag ute, enten det gjelder Afghanistan, Adenbukta eller andre steder. Det er svært hyggelig og betryggende at vi har en høy standard og moral blant våre soldater.

Noen har dessverre måttet bøte med det mest verdifulle: sitt liv. Andre har fått skader for livet. Derfor er det bra at regjeringen nå har fått på plass et forutsigbart og anstendig opplegg for våre veteraner.

2014 blir et viktig år. Foran oss ligger nye omstillinger i Forsvaret – særlig i Luftforsvaret – etter langtidsplanen. Kampflyanskaffelsen er i gang for alvor, og dette er heldigvis noe hele Stortinget har gitt sin tilslutning til.

Våre satsinger i forsvarsbudsjettet for 2014 utover Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag inneholder bl.a. en økning til Kystvakten – flere seilingsdøgn – med 13,9 mill. kr, videre 7 mill. kr til Heimevernets innsatsstyrker – flere øvingsdøgn – og en erkjennelse av Marinejegerkommandoens utvidete rolle i nasjonal terrorberedskap med en fast post på 8,5 mill. kr.

Mine kolleger fra Høyre vil gå nærmere inn på de hovedområder vi har budsjettansvar for i komiteen.

Kristian Norheim (FrP) [10:21:16]: Utenrikspolitikken er et godt eksempel på noe som er større enn oss selv – det er noe som er større enn hver og en av oss i denne sal og de ulike partier vi representerer. Derfor er det ikke så underlig at det er tradisjon for bred enighet omkring hovedlinjene i den norske utenrikspolitikken.

Utenrikspolitikken er relatert til våre relasjoner med andre og det som skjer utenfor landets grenser, men den er samtidig en refleksjon av oss selv og det som skjer innenfor landets grenser. Den er på mange måter et speilbilde av oss selv og er ikke bare formet av våre verdier og vår interesser, men er snarere et kompromiss mellom våre verdier og våre interesser. Utenrikspolitikken er både kartet og kompasset og definerer oss kanskje mer enn mange tenker over i det daglige.

Utviklingspolitikk er mer enn antall kroner som bevilges over bistandsbudsjettet. Bistand er kun én av pilarene i utviklingspolitikken. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det store fokuset på enprosentmålet er både en blindvei og også en fare for at det kan bli en hvilepute, fordi man tar fokus bort fra resultatene og ser mer på antall kroner.

Handel, investering og næringsutvikling er etter Fremskrittspartiets oppfatning eksempler på andre og langt viktigere pilarer. Allerede nå ser vi en tydelig markering av retningen regjeringen har pekt ut. En friere verdenshandel, investeringer og mer næringsutvikling er helt nødvendige forutsetninger for å skape varig og positiv utvikling i fattige land. Norge bør, som et av verdens rikeste land, være seg sitt ansvar særlig bevisst og bidra i så måte. Det er derfor gledelig at man gjennom dette budsjettet nettopp løfter opp og fram det vi med sikkerhet kan slå fast fungerer i kampen mot fattigdom og for utvikling. Et av de fremste målene med utviklingspolitikken må være å bidra til å skape vekstkraft i fattige land: vekstkraft for lokal næringsliv, vekstkraft som gir arbeidsplasser, og vekstkraft som gjør at utvikling slår rot.

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, bedre kjent som Norfund, er et sentralt redskap i den norske utviklingspolitikken. Norfund ble etablert av Stortinget for 16 år siden og har som hensikt å bidra til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Fondet har siden starten hatt en samlet avkastning på 10 pst. Nærmere 300 000 mennesker er ansatt i virksomheter der fondet har investert, og disse virksomhetene bidrar med mer enn 4,3 mrd. kr i skatt til lokale myndigheter. Med ekstratilskuddet på 50 mill. kr blir det totale kapitaltilskuddet til Norfund neste år i overkant av 1,2 mrd. kr. Dette er etter Fremskrittspartiets vurdering en smart måte å bruke bistandsmidler på.

Som om ikke dette var nok, økes også støtten til næringsutvikling i fattige land med 15 mill. kr til 219 mill. kr.

Mange i denne sal har sikkert kjennskap til Professor Balthazar fra barne-tv. Professor Balthazar var en grei type som var opptatt av å løse problemer og hjelpe sine venner i den lille byen han bodde i. Til dette formål hadde han oppfunnet en universalmaskin, som ved hjelp av noen dråper løste det som var av problemer. Mange i denne sal er kanskje ikke klar over at en slik universalmaskin faktisk eksisterer. Denne universalmaskinen går jevnt og trutt og er faktisk i full drift akkurat nå. Denne universalmaskinen heter markedsøkonomi. Jeg er svært glad for at komiteen har anerkjent dette velstands- og utviklingsproduksjonsmaskineriet gjennom en enstemmig merknad om styrking av internasjonal frihandel basert på en åpen markedsøkonomi.

De er 115 ulike FN-dager gjennom året. Folk som meg synes dette kan bli litt i overkant. Jeg skal i dag ikke snakke om FNs internasjonale dag for glede, ei heller om FNs internasjonale dag for moder jord – selv om jeg er sterkt tilhenger av både glede og moder jord. Dagen i dag, 9. desember, er FNs internasjonale dag mot korrupsjon, og det er noe vi bør ta oss tid til å reflektere over. Korrupsjon kan best sammenlignes med et virus som bryter ned et samfunn innenfra. Tillit og forutsigbarhet er avgjørende for utvikling. Korrupsjon gir næring til det motsatte av dette. Det gir næring til mistillit og uforutsigbarhet og er et av de største hindrene for politisk og økonomisk utvikling i fattige land. Det skal være nulltoleranse mot korrupsjon knyttet til bistandsmidlene. Punktum!

Nordområdene er Norges desidert viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og det må også gjenspeile seg i våre utenrikspolitiske prioriteringer. Regjeringen vil føre en offensiv nordområdepolitikk. Det innebærer at det satses bredt på de ulike norske interesseområdene som treffer hverandre i nord, enten disse er knyttet til økonomi, ressurser, militær tilstedeværelse eller miljøutfordringer. Det samlede budsjettet på nordområdetiltak er i år på 2,5 mrd. kr. Dette er en økning på 300 mill. kr fra i fjor. Dette er gledelig og viser at regjeringen følger opp regjeringsplattformen i praksis.

Da jeg studerte Russland- og Øst-Europa-kunnskap på Blindern for 15 år siden, hadde vi en pensumbok som het «Ryssland: ett annat Europa». Det er det fortsatt, og det er mye å sette fingeren på sett med norske øyne når det gjelder deler av utviklingen i Russland – spesielt når det gjelder sivile og politiske rettigheter. Vi kjenner alle til lovgivningen som gjelder NGO-er, og vi kjenner også lovgivningen som gjelder homofilipropaganda. Men – og det finnes et men – Russland er vår største nabo, og det kommer Russland til å være også i årene framover. Derfor skal vi tilstrebe å utvikle de norsk-russiske forbindelsene, og vi skal i denne relasjonen opptre med fasthet, tydelighet og også med anerkjennelse når det gjelder å opprettholde et godt naboskap på tvers en viss uenighet om retning på det politiske feltet – først og fremst.

Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen har varslet en balansert holdning til Midtøsten-konflikten. Utgangspunktet skal være en tostatsløsning, og det er det man jobber fram mot. Det er ennå et stykke dit.

En god del av bistandsmidlene, jeg vil si hoveddelen av bistandsmidlene når det gjelder Midtøsten, går til prosjekter for palestinerne. Mye av dette er gode prosjekter. Dette innebærer stort ansvar for mottakerne, men det innebærer også et stort ansvar for oss som givere at disse pengene følges opp og brukes på den måten de er ment å skulle brukes. Fremskrittspartiet har full tillit til at denne regjeringen kommer til å følge dette nøye.

Jeg vil kort henvise til en episode som skjedde i FN for litt siden, og som jeg synes var ganske betegnende. En tolk hadde et utbrudd da man behandlet en rekke FN-resolusjoner om Israel, det var ti stykker, og hun spurte – det var ikke meningen at dette skulle høres av noen andre – om ikke ti resolusjoner om Israel var litt vel i overkant. Det er det jo. Jeg tror jeg har sagt hva jeg mener når jeg nevner den episoden.

Min kollega representant Christian Tybring-Gjedde har ikke mulighet til å være i salen i dag grunnet sykdom, så jeg skal lese opp hans innlegg, og jeg starter nå:

«It always seems impossible until it’s done.» – Med dette sitatet fra Nelson Mandela avsluttet den indonesiske næringsministeren WTOs ministerkonferanse på Bali. Da hadde man forhandlet i 12 år. Enigheten som ble oppnådd på Bali, er av enorme dimensjoner. Det å få 160 nasjoner til å enes om hvordan verdens handel best kan foregå, samtidig som samtlige føler seg som vinnere, er ingen liten bragd. Resultatet på Bali ble mottatt med stående ovasjoner fra samtlige land, med unntak av Cuba, Bolivia, Ecuador og Venezuela. Men heller ikke de la ned veto.

Bali-pakken omfatter bl.a. en ny avtale om forenkling av handelsprosedyrer som kan bety betydelige innsparinger for næringslivet og bidra positivt til vekst og sysselsetting verden over. Det er estimert potensielle besparelser på ca. 1 billion amerikanske dollar. Enigheten omfatter flere vedtak av særlig betydning for de fattigste utviklingslandene. Pakken inneholder også en erklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av eksportsubsidier på landbruksområdet, tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland, som var det siste punktet som falt på plass.

Jeg hadde i forrige uke anledning til å følge WTO-konferansen på Bali. Den aller viktigste lærdommen jeg sitter igjen med, er at samtlige land kan produsere noe som andre land kan være villig til å kjøpe. Det er først når vi tillater dette at det er mulig å skape bærekraftig utvikling. Å framstille det som om størrelsen på bistandsbudsjettet er lakmustesten for hvorvidt man ønsker å hjelpe fattige, er en altfor enkel slutning, kanskje sågar en kortslutning. Det som får fattige land opp og fram, er tilgang til våre markeder, og da må de få lov til å selge det har forutsetninger for å produsere. Bali-pakken vil i større grad gi disse landene mulighet til nettopp det.

Det betyr selvsagt ikke at man burde slutte med bistand, men at man i større grad bør bruke bistand til å fremme næringsutvikling. Jeg er glad for at regjeringen har forstått dette.

Den amerikanske senatoren Daniel Patrick Moynihan uttalte i en replikkutveksling med en kollega følgende: «You are entitled to your own opinion, but not to your own facts.» Dette velformulerte sitatet passer godt til den noe underlige holdningen som opposisjonen har med hensyn til en merknad knyttet til Israel–Palestina-konflikten. Der framsettes det en påstand som ikke lar seg verifisere, ei heller av Utenriksdepartementet, og så insisterer opposisjonen på likevel å inkludere merknaden. Merknaden var for øvrig en arv fra fjorårets budsjettinnstilling. Da antar jeg at vi vil se den igjen også neste år, uavhengig av «facts on the ground».

Med et slikt utgangspunkt er det viktigere enn noen gang at regjeringen har en balansert holdning til konflikten. Jeg er også glad for at utenriksministeren vil gå igjennom hvordan Norges bistandspenger blir brukt, og at dette vil sikre at pengene ikke blir brukt til organisasjoner, institusjoner eller skoler som fremmer antisemittisme og hat mot Israel.

Det er samtidig et generelt behov for å gjennomføre det som er et felles mål for bistandspolitikken, nemlig at brudd på menneskerettighetene aldri skal belønnes med bistand. Det er derfor viktig å minne om hva menneskerettighetene faktisk sier. De påpeker at ethvert menneske har grunnleggende rett til likestilling, likeverd, ytringsfrihet og individuell frihet. Flere land bedriver systematisk brudd på disse rettighetene. Det er derfor viktig at regjeringen intensiverer gjennomgangen av hvordan norsk bistand blir benyttet.

Fundamentet for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er samarbeidet i NATO. Dette gir garantier og forpliktelser. NATOs ambisjoner er at medlemslandene skal bruke 2 pst. av BNP på forsvaret. Norge bruker i dag 1,4 pst. Med dette som bakteppe er det positivt at eksempelvis Forsvarets anskaffelse av nye kampfly delvis vil bli finansiert utenfor forsvarsbudsjettet. Det er ikke unaturlig å tenke seg at en slik løsning bør vurderes også for enkelte andre av Forsvarets større anskaffelser de kommende årene.

Det viktigste for det norske forsvaret er nå å styrke beredskapen, øke den operative evnen og sikre langsiktig bærekraft. Ved å styrke treningen til Heimevernets innsatsstyrker bidrar regjeringen konkret og direkte til dette. Det er bra.

Norge har over flere år hatt styrker i andre land. Disse gjør en utmerket jobb. Risikoen ved hele tiden å måtte fokusere på våre menn og kvinner ute er at fokuseringen på vår hjemlige kapasitet reduseres. Satsingen ute er viktig og riktig, og den gir oss goodwill hos våre allierte. Forsvarets hovedoppgave er uansett forsvaret av Norge. Det er bred enighet i Stortinget om at Forsvaret skal videreføre sitt nærvær i Afghanistan utover 2014, dette for å lære opp afghanske sikkerhetsstyrker. Dette er positivt.

Det er imidlertid bekymringsfullt at situasjonen i Afghanistan ikke ser ut til å bli særlig bedre. Ja visst, landet er ikke det fremste arnestedet for internasjonal terrorisme, men Taliban ser ikke ut til å reduseres i styrke. Det er også bekymringsfullt at president Karzai virker mer skeptisk til amerikansk nærvær enn tidligere.

Det er selvsagt krevende å sette en endelig sluttdato for norsk nærvær i Afghanistan. Kanskje er det heller ikke fornuftig. Utfordringen er imidlertid at det ikke på noe tidspunkt vil kunne bli konkludert med «mission completed».

Som en del av den kontinuerlige langtidsplanleggingen, som en viktig del av arbeidet med å skape en reell, bærekraftig og langsiktig balanse mellom bevilgninger, struktur og oppgaver, er det positivt at regjeringen vil vurdere behov for ytterligere moderniserings- og reformtiltak i sektoren. Dette inkluderer også en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen, særlig hvis noe skulle være endret siden sommeren 2012.

Utviklingen av forsvarssystemer blir uten unntak mer kostbart enn antatt. Dette skyldes sjelden dårlig planlegging og neppe bevisst underbudsjettering. Det skyldes først og fremst den teknologiske utviklingen og kompleksiteten som ligger i integreringen av ulike delsystemer. Land som utvikler komplekse forsvarssystemer, er også ledende innenfor andre teknologiområder. Dette skyldes bl.a. spin-off-effekten til andre relaterte teknologier.

Da får jeg slutte.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:36:39]: Eg synest komitéleiar Huitfeldt med starten på innlegget sitt gav oss ein god start på denne budsjettdebatten, med å vise til Nelson Mandela sine ord. Det han sa i 1993, var altså at dei nordiske landa har ein heilt spesiell plass i merksemda vår, for det var dei landa som støtta oss da dei andre nasjonane såg ein annan veg.

Det var støtte på to måtar. Det var ein politisk støtte i kampen mot apartheid, og det var pengar i form av bistand. Denne bistanden, denne pengestøtta, gjekk gjennom to kanalar: fagrørsla og kyrkja. Sjølv om kampen mot apartheid og for demokrati blei kjempa fram og vunne av landets eiga befolkning, bidrog me gjennom norsk bistand og andre tiltak som sanksjonar og internasjonalt press. Òg i dag kan det sivile samfunnet i mange utviklingsland spele ei viktig rolle i kampen for demokrati, menneskerettar og utvikling. Derfor har dei ikkje-statlege organisasjonane ein sjølvsagt plass i norsk utviklingssamarbeid.

Eg synest òg det er verdt å anbefale kronikken til Tomm Kristiansen på nrk.no, der han skriv om den fantastiske personen Nelson Mandela, og om kva utdanning fekk å bety òg i livet hans. Det viser kor viktig det er nettopp å prioritere bistand til utdanning.

Kristeleg Folkeparti er særs godt fornøgd med at me gjennom dette budsjettet sikrar 1 pst. av BNI til utviklingssamarbeid. Det meiner me er prinsipielt viktig, det vidarefører den ambisiøse målsettinga til Noreg, og det er eit viktig signal utetter. Det er òg fordi bistand reelt sett spelar ei stor rolle og er utruleg viktig for at me kan bidra til å kjempe mot fattigdom.

Eg har likevel lyst til å knyte to kommentarar til det som allereie er sagt i denne debatten. Det eine er at dette er eit politisk teater. Det vil eg sterkt ta avstand frå. Det som eventuelt må ha vore eit politisk teater, var det som skjedde før valet, da Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV sa at det ville bli ei rasering av norsk politikk innan utviklingssamarbeid. Det står i dag fram som det reine teater når me ser resultatet.

Eg vil òg knyte ein kommentar til Framstegspartiet sin dyktige utanrikspolitiske talsmann, Kristian Norheim – som for så vidt trekk opp ein spennande debatt – som seier at me må fokusere på resultat. Det er eg heilt einig i.

Men det er jo inga motsetning mellom det å ha eit tydeleg fokus på å oppnå resultat og det å ha eit mål om 1 pst. av BNI.

Dei siste åra har eg i denne salen hatt gleda av å debattere transport – eg føler meg oppgradert no – og der har me jo òg vore veldig opptekne av å få mest mogleg igjen for pengane. Men det er jo ingen som har sagt at me dermed må kutte i transportbudsjetta for å få meir igjen for kvar krone me bruker innanfor transport. Eg meiner me må ha den same målsettinga innanfor dette arbeidet. Me treng kvar einaste krone i det viktige bistands- og utviklingsarbeidet, men ja – me må alle sjå det ansvaret me har for å få brukt kvar krone enda betre.

Kristeleg Folkeparti er fornøgd med at me no, i siste runde, fekk forhandla fram ein auke til frivillige organisasjonar og til FNs barnefond, UNICEF, på 40 mill. kr. Me ser på dette som ei ytterlegare markering at me no får ei kursomlegging i utviklingspolitikken. I to stortingsperiodar har det raud-grøne fleirtalet blokkert alle våre forslag om å auke Noregs innsats for å sikre alle barn skulegang.

I budsjettet for 2014 vil me for første gong sidan Kristeleg Folkeparti hadde statsråden for utviklingspolitikk, igjen få ein markant auke av utdanningsbistanden. Det gjennomslaget er eg glad for. I den stortingsperioden me no går inn i, skal me løfte utdanningsbistandens del av bistandsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti vil ha ei norsk milliardsatsing. Skulegang er ikkje berre ein menneskerett; det er nøkkelen til utvikling. Særleg merksemd må rettast mot utdanning av jenter. Det er òg viktig å ha eit spesielt fokus på skuletilbodet i konfliktområde og skuletilbodet for dei funksjonshemma. Eg har høyrt sagt at når mange utviklingsland no har auka skuledekninga, er ikkje behovet for norsk satsing lenger så stort. Det er feil. Skulesatsinga dreier seg ikkje berre om kvantitet, men òg om kvalitet. Det er ikkje nok å sikre at barn får komme på skulen; dei må òg få ei undervisning som gir reelt læringsutbytte. Då treng ein kvalifiserte lærarar, godt undervisningsmateriell, eigna skulelokale. Her er det store manglar og behov for ei kjempesatsing.

Samarbeidspartia er òg einige om å etablere eit nytt investeringsprogram, eller mandatområde, innanfor oljefondet for å fremje investeringar i fattige utviklingsland. Siktemålet er at dette skal vere lønnsamme investeringar og gi utbytte for oss, samtidig som det gir økonomisk vekst og arbeidsplassar i utviklingsland. Dette er ei sak Kristeleg Folkeparti har kjempa for i ei årrekke, og med det nye stortingsfleirtalet er det no skapt moglegheiter for å verkeleggjere dette. Me ser fram til å drøfte nærare den utforminga ei slik nyordning skal ha. Eg går ut frå at førebuingane er godt i gang, og at me ikkje treng å vente lenge på å sjå at dette er sett i gang.

Så nokre viktige ord om forsvarsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti følgjer opp langstidsplanen for forsvarssektoren for 2013–2016. Me er ikkje i mål når det gjeld å få til ein balanse mellom strukturoppgåver og ressursar innanfor Forsvaret. Eit viktig aspekt er å sikre ei god rekruttering av nøkkelpersonar, og me har særleg sett utfordringane som Sjøforsvaret har hatt. Vidare må me styrkje Heimevernets moglegheit og evne til å ha gode øvingar – og då særleg innsatsstyrkene i Heimevernet. Dei kan òg spele ei avgjerande rolle bl.a. i terrorberedskapen i vårt eige land.

Når det gjeld tilbakemeldingane som Noreg får om si deltaking i internasjonale operasjonar, så er det ein eintydig positiv tilbakemelding. Norske styrkar nyt stor respekt internasjonalt for sin høge kvalitet.

Vi ser òg enkelte vurderingar i samband med om det har vore god nok forvalting når det gjeld avhending av Forsvaret sine eigedomsmassar. Det er ikkje tid for å konkludere på dette no, men dette er eit område ein må nærare på, og òg sjå på om det er moglegheiter for forbetring.

Eg vil avslutte med to kommentarar rundt Forsvaret. Dei eine er betydninga av å vidareføre kompetansereforma i Forsvaret. Forsvaret blir for kvar dag som går, enda meir avhengig av den høge kompetansen, og dette må me ikkje undervurdere betydninga av.

Det siste punktet mitt, og som eg vil understreke, er at me er nøydde til å ha gode system og ordningar for å vareta våre veteranar, og det gjeld både før, under og etter tenesta.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:46:48]: Utanriks- og forsvarspolitikken i Noreg har så langt vore prega av at me er samde om meir enn vi er usamde om. Budsjettet som vart lagt fram av den nye regjeringa, og forliket som vart forhandla fram med Venstre og Kristeleg Folkeparti, byggjer langt på veg på det raud-grøne budsjettet. Men det er teikn som tyder på at semja slår sprekkar.

Gjennom åtte år i regjering har Senterpartiet stått på for eit Noreg med små ulikskapar, der me deler samfunnsgoda, og der 1 pst. har gått til naudhjelp. Den blå-blå regjeringa har gitt oss ein bitter forsmak på kva retning landet no kjem til å leiast i, og kva konsekvensar det vil gi for verdas fattige.

Eg er glad for at budsjettforliket med Venstre og Kristeleg Folkeparti har ført oss eit stykke på vegen attende til forslaga i den raud-grøne budsjettproposisjonen, og at me brukar 1 pst. til bistand – eller naudhjelp, på nynorsk – men det er ein tynn siger for Venstre og Kristeleg Folkeparti. Dei vart tvinga til å gi frå seg stort sett alle forhandlingskorta sine for å få det til, og det må ha gjort vondt i sjela til mang ein KrF-ar å høyre Børge Brende seie frå Stortingets talarstol at dess rikare vi blir, dess mindre del av kaka skal verdas fattige få. For det var nett det han sa, då han i denne salen hevda at deira opphavelege budsjett var ein auke samanlikna med dei raud-grøne sitt budsjett. Det er mogleg det, krone for krone, men realiteten er at me er rikare no. 1-prosenten som me har halde høgt, og som betyr mykje, ikkje berre fordi det er 1 pst., og at den summen veks år for år, men fordi det er dei resultata dette gir for verdas fattige, som betyr noko. Og skal me få resultat, må me òg sette inn midlar.

Gjennom åtte år i regjering har Senterpartiet stått på for eit Noreg med små ulikskapar, der me deler samfunnsgode. Me har òg arbeidd for eit sterkt FN og for å løyse globale utfordringar i fellesskap. Det er inga motsetning mellom at Noreg står opp for eigne interesser, samstundes som me tek ansvar for å hjelpe til med å lyfte verdas fattige ut av fattigdomen.

Difor uroar det meg sterkt når regjeringa frå no av vil føre ein politikk der me skal gi mindre til FN-organisasjonane, me skal gi mindre til fornybar energi, og me skal prioritere innanfor kvoteflyktningane for å finne rom til syriske flyktningar, framfor å ta imot menneske som desperat treng vern. Eg meiner dette er å gå i helt feil retning, både ut frå kva utfordringar verda står overfor og vårt moralske ansvar som oljeproduserande land. Det gir òg heilt feil signal til land med ein heilt annan økonomisk situasjon enn den me har.

Ein grøn tråd gjennom budsjettet er beredskap. Mindre pengar til FN-organisasjonar tyder mindre til både førebyggande tiltak og tiltak i ein akutt situasjon.

Svolt er eit moralsk spørsmål, sa Nelson Mandela i ei tale til World Food Programme i 2004. Kamp mot svolt må prioriterast.

Den nyleg avgåtte forsvarssjefen, Harald Sunde, var eksemplarisk klar og tydeleg på kor viktig mat er for eit land sin beredskap. Ingen klarar seg utan mat, korkje i freds- eller krigstid. Retninga i regjeringa sitt budsjett, på både utanriks- og næringsfeltet, vitnar om at den nye regjeringa ikkje har teke dette inn over seg. Dei kuttar i beredskapslager for korn. Dei byggjer ned god matjord i eit forrykande tempo. Og dei kuttar i støtta til World Food Programme.

Eg registrerer med interesse at Kristeleg Folkeparti ikkje er med i merknaden der behovet for omfattande innsats frå WFP vert understreka. Kristeleg Folkeparti skulle ikkje forhandle bort landbrukspolitikken, sa dei under valkampen. Det kling litt hult når me ser landbrukspolitikken som den nye regjeringa står for, og når me ser at Kristeleg Folkeparti heller ikkje står opp for organisasjonar som skaffar mat og vatn til menneske i særs sårbare situasjonar.

Regjeringa sin matpolitikk går ut over både beredskapen i landet vårt og tilgang til mat og vatn til menneske som er råka av katastrofar. Ein kan ikkje ta for gitt at ein kan kjøpe mat av andre om ulukka er ute. Filippinane brende seg på det i 2008. Dei trudde at nabolanda skulle gi dei tilgang til ris gjennom handelsavtalane i ASEAN, den søraustasiatiske samarbeidsorganisasjonen. Det skjedde ikkje. Nabolanda fødde sitt eige folk først, så selde dei resten til skyhøge prisar.

Klimakrisa og andre utviklingstrekk peikar i retning av at sikker mattilgang i mindre og mindre grad kan takast for gitt – i Noreg og i alle fall i dei fattigaste landa.

Eg vil seie litt om forsvarspolitikken. Heimevernet er ein sentral del av Noreg sin beredskap og folkeforsvaret. Difor er eg glad for veksten dei får i budsjettet. Veksten er i tråd med Senterpartiet si målsetjing om eit synleg, tilgjengeleg og operativt heimevern i heile landet. I tråd med langtidsplanen for Forsvaret held regjeringa dermed fram den planlagde satsinga på Heimevernet.

Senterpartiet ser òg positivt på veksten i budsjettramma for Kystvakta. Dei maritime aktivitetane på norskekysten og i havområda under norsk jurisdiksjon er særs viktige for landet sin økonomi. I tillegg har vi klare internasjonale forpliktingar i våre havområde, t.d. når det gjeld berekraftig forvalting, miljøberedskap og redningsberedskap.

Nordområdepolitikken har vore lyfta høgt i den raud-grøne regjeringa si styringstid. Me har skapt vekst, utvikling, godt omdøme og godt samarbeid med naboland. Den veksten må halde fram, og den må gjere det på grunnlag av dei ressursane som finst i nordområda, men òg gjennom at Forsvaret er både til stades, synleg og hevdar våre interesser i desse verdifulle områda for Noreg.

Komiteen står samla om at den forsvarspolitiske hovudprioriteringa i 2014 er å følgje opp gjeldande langtidsplan for forsvarssektoren i samsvar med Stortinget sitt vedtak. Men eg stiller spørsmål ved kor djupt dette stikk. Regjeringa og støttespelarane deira, Venstre og Kristeleg Folkeparti, vil nemleg òg «(…) vurdere behovet for nødvendige strukturtilpasninger, økte ressurser og ytterligere moderniserings- og reformtiltak i sektoren (...)». Dette «(…) inkluderer en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen».

Eg må spørje: Er dette eit varsel om omkamp?

Difor vil eg avslutte mitt innlegg med eit spørsmål til statsråden:

Kan statsråden garantere at Forsvaret sin langtidsplan, slik Stortinget har vedteke den, står fast?

Trine Skei Grande (V) [10:54:49]: For Venstre er det viktig at man har en verdibasert utenrikspolitikk, der Norge står på menneskerettenes side og er en konsekvent forsvarer av dem. Derfor syns jeg det er fint når man har en utenriksminister som går ut til demonstrantene i Ukraina – også de som har blitt banket opp av sitt eget sikkerhetspoliti. Jeg liker det mye bedre enn å ha utenriksministre som hyller diktatorer, sjøl om norske oljeselskaper har viktige roller i de landene.

Det er også viktig å være en klar forkjemper for demokrati og fattigdomsbekjempelse. Det skjer veldig mye bra i verden på det området. Det er stadig flere som kan legge seg mette. Det er stadig flere som kan avgi sin stemme ved et åpent valg. Det er mye som går i riktig retning, men det er også ting som går i feil retning.

Vi har sjøl naboer i øst som går i riktig feil retning, når det gjelder demokrati, menneskerettigheter og hvordan man skal bevare en åpen debatt.

Venstre har lagt fram sitt primære budsjett i Stortinget, og vi har også merknader knyttet til våre primære prioriteringer.

Vi ønsker mer transparens i utviklingsarbeidet. Vi mener det er viktig å kjempe mot den ulovlige kapitalflukten og korrupsjonen som skjer i mange land, og som vi i dag fikk vite at også norske bedrifter har en lav bevissthet om.

Det er viktig med åpenhet og transparens, og det er viktig at man også får muligheten til å se på hvordan man utvikler de gode, fungerende markedsøkonomiene, med rammer som vi som liberalere tror på. Vi viser også til egne merknader her.

Regjeringa sier i sin erklæring at den ønsker en mer resultatorientert bistandspolitikk. Ja, det er viktig at bistanden vår er relevant, rimelig og effektiv, men det er også viktig at vi som en rik nasjon, forvalter vår rikdom på en måte som ikke er egoistisk, men som handler om å bidra til å skape vekst i hele verden. Derfor er vi i Venstre veldig positive til at man nå har startet en debatt om hvordan man f.eks. kan bruke Statens pensjonsfond utland til å investere klokt i de voksende økonomiene, slik at vi kan bidra til både vekst og fattigdomsbekjempelse, men også til sunne økonomiske systemer uten korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Men det gjenstår fortsatt å se hvordan vi skal finne de gode modellene for hvordan det skal realiseres.

Jeg er veldig glad for at regjeringa har satt et større fokus på utdanning i bistanden. Man har liketil sagt at man skal ta et lederskap innenfor det området. Til det viser jeg til en interpellasjon som jeg har fremmet til utenriksministeren, om hvordan det lederskapet skal kunne tas og utøves. Jeg syns det er viktig å ta en debatt rundt den store satsinga vi har hatt f.eks. på vaksinasjonsprogrammene, som fører til utvikling av et helsesystem som blir veldig sentralstyrt, og som ikke bygger opp de basic helsesystemene man trenger i alle land, som skal bygge frihet og gode løsninger for borgerne. Da trenger du ikke bare legen som kommer og gir barna et vaksinasjonsstikk, men da trenger du også den gode jordmora og det gode primærhelsesystemet som er med på å danne det.

Nelson Mandela har vært nevnt i debatten vår, og han sa en gang:

«Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.»

Jeg tror den store satsinga på utdanning og det store fokuset på spesielt jenter og utdanning må være viktig for norsk bistandspolitikk framover. Det er med på å bygge mennesker som kan være med og bringe landene sine ut av fattigdom, men det er også med på å bygge likestilling, demokrati og det vi ikke har et godt ord for på norsk, nemlig «empowerment», som er å gi folk makt til å ta kontrollen over sin egen hverdag.

1 pst.-målet har vært viktig for både Kristelig Folkeparti og Venstre, men det er klart at det er like viktig at vi har trykk på de viktige områdene innenfor bistanden som gjør at vi får de endringene som vi mener er viktige for å fremme menneskerettigheter, demokrati og fattigdomsbekjempelse.

Jeg har lyst til å ta et Nelson Mandela-sitat til. Han sa nemlig en gang at «Money wońt create success, the freedom to make it will.» Penger gjør oss ikke til suksessfulle mennesker, men friheten til å tjene penger er med på å legge grunnlaget for et sunt og godt land å bo i. Derfor var WTO-enigheten som kom på Bali i helga, viktig, også for bekjempelsen av fattigdom. Derfor er det å ha en godt fungerende verdenshandel, med lavest mulige barrierer – både i form av byråkrati og toll mellom land – en viktig suksessrate for det som Nelson Mandela snakket om: Friheten til å kunne tjene penger. Derfor er det viktig at vi bidrar videre framover for å få en best mulig flyt i verdenshandelen og gode løsninger for den enkelte borger, som ønsker å produsere i det verdensmarkedet som vi alle befinner oss i.

Jeg har ellers tre bemerkninger. Jeg skulle gjerne ha snakket mye om forsvar, men jeg lar det være med noen klare merknader fra Venstres side utover det vi har skrevet i innstillinga. Det er mye som er gjort innenfor Forsvaret for å få bedre organisering og bedre bruk av ressursene der. Jeg syns at vi ser et mye sunnere forsvar enn det vi så for kanskje ti år siden. Men fra Venstres side ser vi at det i Forsvaret også er investeringer som ikke er i balanse, sånn som det er i dag, og det er en stor utfordring å få til øvelser godt nok, ofte nok og store nok til at vi skal kunne bruke de erfaringene. Vi er nok også det partiet som her i salen har vært mest kritisk til informasjonsflyten knyttet til jagerflykjøpene, og vi kommer til å følge det veldig tett i årene som kommer.

Når det gjelder Svalbard-budsjettet, som også er til behandling og diskusjon nå, vil jeg bare henlede oppmerksomheten til vår merknad knyttet til behovet for et nytt kullkraftverk på Svalbard. Her har vi en unik mulighet til å bygge et kullkraftverk med CO₂-rensing, og som også kan være et miljøfyrtårn. Det finnes ikke mange energikilder på Svalbard, og det å kunne gjøre det på en klimanøytral måte og skape energi til et så viktig lokalsamfunn, tror jeg at Norge hadde stått seg på internasjonalt hvis vi hadde klart å gjennomføre. Det står helt klart på Venstres ønskeliste.

Jeg må si at vi, helt siden forrige regjering, men også nå, er veldig kritiske til den måten man gjennom ODA fører flyktningepenger inn som en del av 1 pst.-målet. Vi mener at det ikke hører hjemme der. Vi mener at dette også var en måte de rød-grønne brukte til å skru opp tallene på bistand på, sånn at man nådde 1 pst.-målet, mens dette egentlig er penger som brukes i Norge, og som ikke har noe som helst med bistand å gjøre. Jeg skjønner at 1 pst-målet er viktig for alle oss som har stått for det, men det kan ikke bety at vi skal putte alt inn i det tallet. Dette har alle her i salen en litt broket fortid på, så jeg mener at dette kunne vært en sjanse til å rydde opp i det, og en sjanse til å være litt prinsipielle på akkurat det.

Det ble begynt med at det å forhandle mellom partier som har ulike prioriteringer, regnes som politisk teater. Noen definerte valgkampen som nesten litt komikveld. En gammel mann sa en gang til meg at det ikke spiller noen rolle om man kaller det «gryta» eller «gryten», men at spørsmålet er hva som er oppi gryta. Jeg tror kanskje at vi heller skal se på innholdet enn på de politiske ordene man setter på hverandre, når resultatet er så likt.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:04:56]: Den litt slakke tonen – kan ein vel kanskje kalle det – så langt i debatten, kan kanskje skuldast at det budsjettet vi no vedtek, vel er det budsjettet i nyare tid, vil kanskje nokre seie, der det har vore minst forskjellar mellom det som vert vedteke, og alternativet her i salen, noko som jo skuldast regjeringsskiftet. Borte er dei ganske massive kutta i utviklingspolitikken, som Framstegspartiet hadde i opposisjon. Borte er òg dei relativt kraftige kutta frå Høgre, men borte er òg dei store påplussingane som vart varsla på forsvarssida. Så har Kristeleg Folkeparti og Venstre forhandla kutta opp til det nivået som den raud-grøne regjeringa hadde. Dei raud-grøne sine påplussingar no er trass alt små. Forskjellane er mindre enn dei har pleidd å vere, antakeleg mindre enn dei kjem til å vere òg. Det paradoksale er at vi har ei regjering med Høgre og Framstegspartiet, men vi vedtek eit budsjett på det nivået som SV, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre har gått til val på at vi ønskte. Måtte det fortsetje på den måten.

Vi kan vel òg seie at vi får eit budsjett som i all hovudsak er i tråd med det dei raud-grøne har lagt fram, altså eit godt budsjett det første året for den nye regjeringa, sjølv om eg er kritisk til nokre av dei prioriteringane som er gjorde. Det gjeld mest kuttet som gjeld flyktningar frå Syria. Det er ikkje overraskande for meg at Høgre og Framstegspartiet har gjort det. Litt overraskande er det at Kristeleg Folkeparti og Venstre ikkje har nytta sjansen til å prioritere det høgt i forhandlingane. Det er andre postar òg, som kuttet i kulturstøtta og kutta i løyvingane til Latin-Amerika og FN. Eg vil òg nemne kuttet i regnskogsatsinga, sjølv om eg legg til grunn at regjeringa der vil gjere det dei har sagt, nemleg over tid halde på nivået fram mot 2020.

Eg vil bruke resten av mitt innlegg til å sjå litt på kva som er dei faktiske forskjellane i utanrikspolitikken i Noreg, og på dei debattane som over tid har delt oss. Der er eg inspirert av innlegga til representantane Hareide og Norheim. Eg synest representanten Hareide var i nærleiken av ein ganske god analyse av korleis norsk politikk hadde bidratt til det som har skjedd i Sør-Afrika – eit lite, men viktig bidrag, vil eg seie. Der var det ein allianse mellom fagrørsle, solidaritetskrefter og kyrkja, men vi må òg leggje til staten. Det er interessant. Dei som har følgt med på TV, har kunna sjå sentralt tilsette i Utanriksdepartementet som opptrådde omtrent på same måte som dei frivillige, med ein aktivisme som var offisiell norsk politikk, som støtte til Sør-Afrika. Ja, idealisme og realisme går av og til saman, men ikkje alltid. I dette tilfellet var det òg mykje idealisme inne i biletet.

Det er verdt å merke seg at Høgre – og naturlegvis Framstegspartiet – var kritiske motstandarar då det i Noreg kom eit forbod mot å frakte olje til Sør-Afrika. Då dette forbodet vart innført i 1986, sa Kaci Kullmann Five:

«Resultatet vil bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart.»

Det vart det nok antakeleg, men det var idealistisk riktig likevel.

Så synest eg at representanten Norheim, i si utsegn om at utanrikspolitikken er større enn oss sjølve, òg inviterte til ein liten visitt frå Framstegspartiets historie når det gjeld Sør-Afrika, for den er dokumentert. I 1963 skreiv Anders Lange i Hundeavisen, si eiga avis:

«Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase.»

Dette fortsette utover på 1970-talet. Etter at Carl I. Hagen kom inn i politikken, skreiv han i Framstegspartiets partiavis retorisk mot Høgre:

«Vil Høyre (…) kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?»

Og Fridtjof Frank Gundersen, mangeårig utanrikspolitikar, fortset utover 1980- og 1990-talet å argumentere for at dersom det svarte fleirtalet fekk makta, ville «de hvites sikkerhet komme i fare», og for at det ville bli «ettpartistat og diktatur». Den sørafrikanske agenten Escel Rhoodie, som no er daud, skreiv ei bok der han bl.a. viste til at dei i Sør-Afrika hadde bidratt tungt til Framstegspartiet sin valkamp på 1970-talet.

Eg trur kanskje det no kunne vere på sin plass at Framstegspartiet ber om unnskyldning for si historiske rolle overfor Sør-Afrika, og at dei opnar arkiva sine, som ein har bede om innsyn i, slik at ein faktisk kan gå inn i dei historiene.

Utenriksminister Børge Brende [11:10:40]: For 14 år siden, i mars 1999, mottok Nelson Mandela stående applaus i stortingssalen. Det var et historisk øyeblikk i vår nasjonalforsamling. I dag hyller en samlet verden Mandela, mannen som ikke bare var en ruvende sørafrikansk statsmann, men også en moralsk leder for hele verden. Vi bør hedre hans minne ved å strekke oss etter hans idealer om fred, forsoning, menneskeverd og toleranse. Nelson Mandela vil være til inspirasjon i generasjoner fremover. I morgen deltar H.K.H. Kronprinsen og statsminister Erna Solberg på minneseremonien for Nelson Mandela i Johannesburg.

Kontrasten mellom Mandelas budskap om menneskeverd og den økende humanitære katastrofen i Syria kunne ikke ha vært større. Tusenvis får ikke den humanitære hjelpen de desperat trenger, selv om verdenssamfunnet, inkludert Norge, stiller opp. Det er svært alvorlig og bryter med de mest fundamentale prinsipper i den humanitære retten, nemlig at sivilbefolkningen skal få tilgang på humanitær assistanse. Sammen med andre land øker vi det internasjonale presset for å bedre den humanitære tilgangen i Syria.

Vi må sikre at kjemiske våpen aldri igjen blir brukt mot sivilbefolkningen i Syria. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, som i morgen – svært velfortjent – får Nobels fredspris, spiller en nøkkelrolle i arbeidet med å få kjemiske våpen ut av Syria for å sikre at de aldri kan bli brukt mot sivilbefolkningen igjen. Norge vil støtte FN og OPCWs fond for destruksjon av syriske kjemiske våpen med opptil 90 mill. kr. Norge bidrar med et sivilt skip for å frakte kjemiske våpen ut av Syria, og en norsk fregatt er på vei for å delta i denne krevende operasjonen. I tillegg gir Norge enda 100 mill. kr til å avhjelpe den prekære humanitære situasjonen i Syria og nabolandene. Norge er nå den sjette største donoren til området globalt sett.

Representanten Skei Grande minte om viktigheten av en verdibasert utenrikspolitikk. Det Nelson Mandela sto for, var toleranse, og det var også en verdibasert politikk. Jeg føler også at det å fremme menneskerettigheter og demokrati må være en høy prioritet. Demonstrantene i Kievs gater som protesterer mot makthavernes voldsbruk, og hevder sin rett til å delta i den viktigste beslutningen for sitt land siden murens fall, må lyttes til. Det er også slik at president Janukovitsj må lytte til sitt folk når det gjelder en så viktig beslutning. Han kan ikke ta en beslutning som er så avgjørende for et lands fremtid, uten å konsultere sin egen befolkning – da ser vi også resultatet: En million mennesker demonstrerer i Kievs gater mot det de oppfatter som en beslutning som ble tatt fem på tolv i det lukkede rom, uten at de var involvert. Det er uakseptabelt, og det har også Norge sagt fra om.

Sivile og politiske rettigheter er særlig viktige for regjeringen. Det gjelder både i våre nærområder og i land som mottar norsk bistand. Rettighetene er de samme, og de gjelder for alle.

Også etter naturkatastrofen på Filippinene var Norge raskt ute med omfattende og effektive humanitære bidrag. Vi er nå den sjuende største humanitære bidragsyter til landet.

Norsk utenrikspolitikk er forankret i vårt globale ansvar og i norske interesser. Begge deler er nødvendig, de forsterker hverandre. Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som trygger norsk sikkerhet, og hvor NATO er vår viktigste forankring i sikkerhetspolitikken. På NATOs utenriksministermøte i forrige uke ble det bred enighet om å styrke partnerskapspolitikken og forsvarssiden. Samtidig som vi har dette blikket, bidrar vi også betydelig globalt – til fattigdomsbekjempelse og økonomisk utvikling, til stabilitet, fred og forsoning, til global håndtering av klimautfordringene, og til å fremme menneskerettigheter og demokrati.

I nord møtes utenriks- og innenrikspolitikk, som også lederen av utenriks- og forsvarskomiteen var inne på. Norges viktigste internasjonale sak er nordområdene. Vi bygger kapasitet, styrker partnerskap og befester vår posisjon i nord innen næringsutvikling og handel, miljø, sikkerhet, utvikling og forskning.

Som flere var inne på, er resultatene fra WTO-konferansen på Bali forrige uke svært gledelige – for oss, for våre handelspartnere og for de aller fattigste landene. Gjennom en slik avtale vil man kunne øke vekstkraften i den globale økonomien. Denne avtalen legger grunnlaget for en økt verdiskaping på oppimot 6 000 milliarder norske kroner, er det slått fast i en pressemelding fra generaldirektøren i WTO, og det vil kunne skape mange millioner nye jobber for de altfor mange unge menneskene i verden som går uten jobb.

Vi har kun to år igjen på å oppnå FNs tusenårsmål. Vi har satt mange av vår tids største utfordringer på den globale dagsordenen. Utviklingslandene har nådd langt, men mye gjenstår. Vi har ikke nådd målet om grunnutdanning for alle, barnedødeligheten er fortsatt altfor høy, og det trengs et krafttak for å bedre kvinne- og mødrehelsen. FNs generalsekretær har bedt vår statsminister om å lede pådrivergruppen for tusenårsmålene. Norge vil prioritere arbeidet høyt. Samtidig pågår diskusjonen om utviklingsmålene for de påfølgende 15 årene. Vi var ambisiøse i 2000, og vi har siden halvert ekstrem fattigdom. Nå må vi strekke oss enda lenger og arbeide for å fjerne all ekstrem fattigdom innen 2030.

Krig og konflikt skader utvikling mer enn noe annet. Ingen land i konflikt har oppnådd et eneste tusenårsmål. Land i krig oppnår ikke økonomisk vekst og velferd for sine innbyggere. Norges innsats for fred og forsoning skal fortsatt være høy og prioritert.

Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på bistanden. Regjeringen foreslår å bruke over 1 mrd. kr mer på bistand i 2014 sammenlignet med 2013, og etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre vil 1 pst. av brutto nasjonalinntekt gå til bistand. Men debatten om bistand kan ikke bare handle om hvor mye vi bruker, den må også handle om hvilke resultater vi oppnår, som flere representanter har vært inne på. Derfor styrker vi kontrollen med pengebruken, skjerper kampen mot korrupsjon, og vi øker bevilgningene til utdanning. Uten utdanning, ingen utvikling. Denne regjeringen vil legge opp til å øke satsingen på utdanning og på jenter og utdanning. Dessverre var det slik under de åtte årene med rød-grønn regjering at andelen av bistandsbudsjettet som ble brukt til utdanning, ble redusert ganske kraftig. Dette er en utvikling denne regjeringen, med sine samarbeidspartier i Stortinget, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil snu. Vi har startet arbeidet, men det er en større jobb å gjøre.

En helhetlig utviklingspolitikk må også prioritere handel, investeringer og arbeidsplasser i fattige land:

«Man får ikke velstand uten næringsutvikling, men man får ikke næringsliv uten at fundamentet er på plass. Bistand er ikke bærekraftig, men det kan legge til rette for privat investeringer, som vil gi langt større verdiskapning i et land.»

Dette sa Erik Solheim til Dagbladet 29. november 2011. Jeg er helt enig. Regjeringen øker støtten til næringsutvikling og ren energi i fattige land til over 1,4 mrd. kr. Dette er en betydelig satsing.

Norge tar ansvar internasjonalt. Vi har en klar og troverdig stemme i nordområdene, i Europa, i det transatlantiske samarbeidet, i krigs- og katastrofeområder og i utviklingslandene. Budsjettene som Stortinget vedtar i dag, sikrer et aktivt norsk engasjement. Vi viderefører også den gode norske tradisjonen om at når det gjelder hovedlinjene i vår utenrikspolitikk, er det bred enighet, og det er noe som jeg også vil legge stor vekt på å videreføre.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [11:20:18]: Som utenriksministeren sa, er det bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk.

Jeg har registrert at utenriksministeren nettopp har vært i Midtøsten, og at han der gjorde en god figur. Derfor er det noe oppsiktsvekkende at regjeringspartiene ikke er med på beskrivelser av situasjonen i Midtøsten som er relativt balanserte. Regjeringspartiene er ikke med på å si at det er registrert ulovlig bosettingsekspansjon «på okkupert land». Jeg vil si at det er et veldig viktig signal at regjeringspartiene for første gang ikke slutter seg til en slik merknad. De slutter seg heller ikke til det en videre sier i merknaden:

«Volden fra bosettere mot palestinerne er økende.»

Dette er ifølge rapporter fra OHCHR. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er det dette som er en mer balansert utenrikspolitikk? Hva ligger i at regjeringspartiene ikke ønsker å være med på denne merknaden?

Utenriksminister Børge Brende [11:21:14]: Som representanten Huitfeldt er godt kjent med, fremgår det helt tydelig i regjeringens plattform at regjeringen vil føre en balansert Midtøsten-politikk, med sikte på en tostatsløsning. En tostatsløsning må ta utgangspunkt i grensene før 1967. Det vil si at når man under utenriksminister John Kerrys ledelse nå forhandler om å få til en endelig løsning mellom Israel og Palestina, inneholder den grensene før 1967 og muligheten for landbytte. Det innebærer også at man må finne en varig løsning for Jerusalem og for de palestinske flyktningene, i tillegg til en løsning som innebærer at Israels sikkerhet garanteres fremover.

Anniken Huitfeldt (A) [11:22:12]: Ligger det i en balansert utenrikspolitikk ikke lenger eksplisitt å si at det er registrert ulovlig bosettingsekspansjon «på okkupert land»? Hvis det ikke er regjeringas politikk å uttrykke det eksplisitt, er det en endring av norsk Midtøsten-politikk. Er det også balansert norsk utenrikspolitikk ikke å påpeke at volden mot palestinerne fra bosettere «er økende»?

Utenriksminister Børge Brende [11:22:48]: Både representanten Huitfeldt og jeg har sittet lenge nok på Stortinget til å vite at hvis man ikke slutter seg til alle merknader som andre partier fremmer i en komitéinnstilling, og man har sine egne merknader som dekker samme forhold, betyr ikke det at man nødvendigvis er uenig i alle de punktene.

Men til det som representanten tar opp. Når det gjelder en fremtidig avtale mellom Israel og Palestina, som utenriksminister Kerry spiller en vesentlig rolle i fremforhandlingen av, er det ikke noen tvil om at man vil måtte se en løsning hvor bosettingen opphører i de områdene som blir definert som en del av de palestinske områdene. Her tar man utgangspunkt i grensene før 1967 og et landbytte.

Når det gjelder vold, vil jeg henvise til mine uttalelser den forrige dagen, da jeg bl.a. tok opp situasjonen for palestinske barn som blir fengslet, og vold som blir begått mot dem, noe jeg har slått hardt ned på.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:24:04]: I sitt innlegg uttrykte utanriksministeren glede over WTO-resultatet på Bali. Sjølv om han ikkje var der sjølv, ynskjer eg å stille eit spørsmål knytt til nett det.

Det er ulike utsegner etter forliket på Bali. Det er bra at me har skikkelege, gode reglar for internasjonal handel – det er me alle tilhengarar av. Men WTO er ikkje etablert for å få ein rettferdig handel, for å vareta klima, miljø og matsuverenitet, men for å liberalisere verdshandelen og byggje ned handelshindringar. Eg synest det er ille at ein pålegg å avvikle sosiale ordningar, at ein ikkje varetek retten til mat, og at det vert trugsmål om straffetiltak mot program der ein varetek og gjev dei som svelt, mat. Korleis vil utanriksministeren stille seg når det kjem nye forhandlingar i Genève? Vil han då vareta dei sveltande og vere på deira side i forhandlingane?

Utenriksminister Børge Brende [11:25:15]: Den avtalen som det ble enighet om på Bali, innebærer at alle de 160 medlemslandene sluttet seg til dette avtaleopplegget. Dette er en avtale som også er veldig god for verdens utviklingsland. Det å bygge ned kostnadene ved å overføre varer fra ett land til et annet og kutte i skjemavelde og byråkrati kan også redusere korrupsjon. I tillegg har Norge nå gått ut og lovet at vi skal bidra med 30 mill. kr for å hjelpe utviklingsland, slik at de raskt kan gjennomføre bedringene når det gjelder handelsfasiliteter, og bygge ned unødvendig skjemavelde og byråkrati.

Når det gjelder den avtalen som ble inngått, er den overhodet ikke noen hindring for at man fortsatt kan bistå med mat gratis. Man kan også bygge opp matvarelageret for fremtidige vanskelige situasjoner knyttet til mat. Hvor i debatten dette har dukket opp, og hvor man har disse opplysningene fra, vet jeg ikke, men de er feil.

Trine Skei Grande (V) [11:26:36]: Venstre har vært kritisk til den måten man bokfører på, når man ser på flyktningutgiftene, penger vi bruker i Norge, som en del av bistanden. Vi har alltid sett på dette som en måte å skjule at man ikke bevilger nok til bistand, eller i hvert fall at man prøver å selge inn penger til noe som pengene egentlig ikke er ment for.

Jeg tenkte jeg skulle spørre utenriksministeren om han ikke er enig med meg i at dette er en måte å bokføre på som vi egentlig ikke burde gjøre, og at man heller burde være ærlig når det gjelder pengebruken: Dette har ikke noe med bistand å gjøre, det har med våre forpliktelser som flyktningnasjon å gjøre, og det er penger vi bruker i Norge.

Utenriksminister Børge Brende [11:27:29]: Det har vært lang praksis i Norge og i andre land å oppgi over bistandsbudsjettet de kostnadene man har med å ta imot flyktninger. Vi bruker mindre på dette nå enn det har blitt gjort i andre perioder. Nå bruker vi litt over 2 mrd. kr. Under andre regjeringer har man brukt over 3 mrd. kr.

OECD og andre som legger rammeverket for hva som kan bli godkjent som bistand, slår fast at f.eks. det å hjelpe syriske flyktninger i Norge kan man bruke utviklingsbudsjettet til. Men det er viktig at man da har en samlet strategi. Norge er – som jeg også nevnte i mitt innlegg – den sjette største bidragsyteren når det gjelder å hjelpe Syrias naboland, som nå tar imot over 2 millioner flyktninger. Vi bruker også mye på humanitær bistand, som vi ønsker å få inn i Syria. I tillegg har regjeringen slått fast at Norge skal ta imot 1 000 flyktninger for å avhjelpe situasjonen i Syrias naboland. Og det bruker vi bistandsmidlene til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:28:44]: Alt eg har høyrt utanriksministeren seie om Midtausten, både under besøket og før, har vore patent – veldig bra – og offensivt. Eg trur at grunnen til at representanten Anniken Huitfeldt tek dette opp og at fleire av oss vert urolige, er usikkerheita – om det er slik no at Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti vil bruke innverknaden sin til å dreie ein Midtausten-politikk litt i si retning, sjølv om nok ikkje utanriksministeren ønskjer det. Det som står i den merknaden som dei ikkje vil vere med på, og heller ikkje Høgre, er at vi

«registrerer at den ulovlige bosettingsekspansjonen på okkupert land fortsetter».

Og vidare:

«Menneskerettighetssituasjonen er bekymringsfull. I det israelskkontrollerte C-området» – altså dei områda på Vestbredda som Israel kontrollerer ca. 60 pst. av – «har det vært en økning i rivninger av boliger og infrastruktur. Volden fra bosettere mot palestinerne er økende.»

Eg har sjekka med OHCHR – dette er i tråd med deira siste rapport. Er utanriksministeren einig i at valden og rivingane av bustader har vore aukande, og at busetnadsekspansjonen held fram?

Utenriksminister Børge Brende [11:29:58]: Som jeg også sa til representanten Huitfeldt, er regjeringens politikk helt klar. Vi har en balansert Midtøsten-politikk. Vi jobber for en tostatsløsning og støtter fullt opp om utenriksminister John Kerrys planer for å skape varig fred mellom Israel og Palestina. Jeg har også sagt, da jeg var i Israel og Palestina, at Israel nå absolutt bør avstå fra å gjennomføre nye bosetninger, som jeg tror vil komplisere den fredsprosessen man er midt inni.

Norge vil videreføre den støtten vi har til de palestinske områdene, som er i en vanskelig økonomisk situasjon. Ikke minst ble vi bedt om dette fra utenriksminister Kerry, som nå mener at det er en viktig forutsetning for å nå frem. Men ordet balansert betyr selvsagt at vi i denne situasjonen også må legge vekt på Israels sikkerhetsinteresser. Vi vet at de har blitt angrepet, bl.a. av raketter fra Hamas i Gaza. Vi vet også at de har stått overfor angrep fra Hizbollah. Hvis Norge skal spille en rolle, må vi være balanserte i denne situasjonen. Det føler jeg at jeg er gjennom det jeg nå også har sagt i Israel.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:31:05]: Eg synest det var eit balansert svar – riktig nok ikkje på mitt spørsmål, men balansert var det. Det er òg merknaden som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet ikkje ville vere med på.

Men la meg spørje om noko anna i min siste replikk. Det som skjer i Ukraina, er dramatisk. Eg sette stor pris på at utanriksministaren drog dit og var så tydeleg i sin bodskap – drog ut, som representanten Skei Grande sa.

Sjølv deltok eg i går på ein demonstrasjon som ukrainarar i Noreg arrangerte framfor Stortinget saman med norske menneskerettsorganisasjonar. Eg må seie det var sterkt å sjå kor sterkt på kroppen dei opplever det. Det bur nokre få tusen ukrainarar i Noreg. For dei er det veldig viktig å sjå det engasjementet utanriksministaren og vi parlamentarikarar har, og at vi er med på å støtte deira menneskerettar nå. Dei er spesielt opprørte over valden mot demonstrantar og journalistar, sjølvsagt.

Mitt spørsmål er: Kan utanriksministaren tenkje seg å ta eit initiativ, f.eks. saman med andre nordiske land, for at vi sender menneskerettsobservatørar som over tid kan vere i Kiev i Ukraina og observere det som skjer, og vere blant dei internasjonale kreftene som bidreg til det?

Utenriksminister Børge Brende [11:32:10]: Jeg så også uttalelsene fra representanten Bård Vegar Solhjell i går, som jeg synes var betimelige. Det som er veldig beklagelig i Ukraina nå, er at en beslutning som virkelig angår fremtiden til de unge i Ukraina, blir tatt uten noen form for demokratisk debatt.

Man må nå finne ut av hva som skjedde på den lørdagen for litt over en uke siden, hvor vold ble brukt mot demonstranter og journalister, og hvor det fortsatt er mange mennesker som er skadet. Thorbjørn Jagland har påtatt seg en rolle i dette og har vært i Ukraina og Kiev, og jeg synes også at OSSE kan sende observatører for å følge denne situasjonen nå. Det synes jeg vi skal se nærmere på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [11:33:25]: For første gang i nyere historie er en langtidsplan for Forsvaret blitt fulgt opp også budsjettmessig. Norge har et moderne og leveringsdyktig forsvar med høy operativ evne. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, er en av våre fregatter på vei ut for å bidra til et viktig oppdrag for å destruere Syrias kjemiske våpen, mens en annen fregatt er tilbake og kan melde om fullført oppdrag etter å ha vært i Adenbukta.

Tre ting er særlig viktig for Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken. For det første: gjennomføre langtidsplanene og styrke operativ evne. For det andre: at den store investeringen i nye kampfly også følges opp, slik at vi sikrer norsk forsvarsindustri. For det tredje: fullt trykk i kompetansearbeidet og den viktige jobben for å ivareta våre veteraner.

Norge står i en særstilling i hvordan vi har evnet å omstille og effektivisere Forsvaret i en periode med gode budsjetter. Mange av våre europeiske partnere har skjøvet lignende utfordringer foran seg og er nå tvunget til kortsiktige og dramatiske kutt drevet fram av finanskrisen. Norge har truffet tilsvarende beslutninger fordi vi har vært kloke og framtidsrettede, ikke fordi vi har vært tvunget til det. Resultatene er skapt gjennom et langvarig og omfattende fornyingsarbeid, store struktur- og organisasjonsendringer og en bred politisk vilje og evne til langsiktig satsing på forsvarssektoren. Jeg vil særlig framheve de ansatte i Forsvaret, som har gjort en formidabel jobb. En annen avgjørende suksessfaktor har vært at både Stortinget, regjeringen og forsvarssektoren selv har holdt fast ved og fulgt opp de helhetlige og langsiktige planene. Den rød-grønne regjeringen har konsekvent fulgt opp vedtatte planer med nødvendige forslag til bevilgninger og økt forsvarsbudsjettene i en tid hvor de fleste allierte reduserer.

Forsvarsdepartementet sier også i sin evaluering av måloppnåelsen for siste periode at Norge har fått et forsvar med moderne materiell på de fleste områdene, som kan reagere raskere, fly mer, seile mer og øve mer. Denne vedvarende satsingen på Forsvaret har gitt en svært kompetent hær med mer enn ti års erfaring fra Afghanistan, Norge har fått en av Europas mest moderne mariner, og vi har et kapabelt luftforsvar med F-16 i dag.

Arbeiderpartiet støtter en økning på 7 mill. kr til Heimevernet utover den styrkingen på 83 mill. kr vår regjering foreslo. Vi gir også vår støtte til at Kystvakten styrkes med 13,9 mill. kr. Samlet sett har vi fått et forsvar med betydelig sterkere operativ evne. Vi kan allikevel være enige om et kontinuerlig fokus på å styrke den operative evnen ytterligere, og at arbeidet for revisjonen av forsvars- og beredskapsplaner fortsatt gis en høy prioritet i 2014.

Forsvarets militære evner er styrket gjennom økt trenings- og øvingsaktivitet for alle forsvarsgrener og Heimevernet samt betydelig modernisering av militært materiell. Regjeringen Stoltenberg igangsatte tidenes forsvarsinvestering i nye kampfly, investeringer som vil gi et historisk kapasitetsløft for hele Forsvaret.

Investeringene i nye kampfly vil gi en betydelig styrket kapasitet til å ta vare på våre store havområder i nord. Dikteren Roy Jacobsen sa det så fint:

«Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

Som finnmarking vil jeg si at han har helt rett. Det er i nord mange av de viktigste interessene Forsvaret skal forsvare, ligger. Kjøpet av nye kampfly vil ha en stor betydning for et utvidet industrisamarbeid for norsk forsvarsindustri, og jeg kan love at vi skal følge nøye med på at arbeidet med å posisjonere norsk forsvarsindustri fortsatt har et stort fokus. Jeg vil særlig understreke brofasekontrakt for videre utvikling av JSM, og at vi følger opp når det gjelder integrasjon av APEX. Samtidig forutsetter vi at de strenge operative kravene vi stiller til våre fly når de leveres, følges opp.

Kompetansereformen er omtalt som den tredje fase i omstillingen. Det er riktig, og det er også viktig. Nå skal jobben gjøres. Realisering av målsettingene i kompetansereformen og innføringen av kjønnsnøytral verneplikt må derfor følges opp av den nye regjeringen. De samme forventningene har vi til arbeidet med ivaretakelsen av våre veteraner. Det må skje med full kraft, rett og slett fordi de fortjener det. Jeg vil også benytte anledningen til å hilse dem som er ute i tjeneste, og ikke minst takke dem som har vært i tjeneste på oppdrag for Norge.

Forsvaret skal være en forsikring for vår egen trygghet og våre barns framtid. Vi skal ha et forsvar for vår tid. Vi er der i dag fordi vi gjorde de riktige valg i går.

Sylvi Graham (H) [11:38:40]: Komitélederen åpnet debatten i dag med å sitere Nelson Mandelas rosende ord om Norge. Jeg synes det var et dårlig valg av den store mannens mange fantastiske sitater. Norsk selvgodhet trenger ikke Mandelas hjelp, verden trenger iallfall ikke norsk selvskryt. Verden trenger at vi stiller våre ressurser til stadig rådighet.

Det budsjettet som skal vedtas i dag, og som Solhjell nettopp kalte i hovedsak et godt budsjett, vil gi Utenriksdepartementet, Norad og utviklingsaktørene de ressurser som må til for på en god måte å ivareta de oppgaver som Stortinget og regjeringen har satt seg som mål innen området: målet om at utviklingspolitikken skal bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og at folk skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom, som i det gamle ordtaket om at det ikke vil være langvarig hjelp å gi folk en fisk, de må lære å fiske. I det lys er jeg glad for at vi med dette budsjettet øker kapitaltilskuddet til Norfund. Investeringer og vekst i næringslivet gir jobber og utvikling.

I budsjettforslaget økes Norges bevilgning til Verdensbanken, Det internasjonale utviklingsfondet. Dette er nettopp fondet for de fattigste landene og er både den mest effektive og viktigste multilaterale kanalen for bistand til de 80 fattigste landene i verden.

Det er, og skal være, et høyt nivå på norsk internasjonal bistand. Ja, nivået i dette budsjettet er på over 1 mrd. kr mer enn vår bistand var i saldert budsjett for 2013 – om lag 1 prosentandel av BNI, fordi et godt budsjettforslag ble enda bedre her forleden. Det er verdt å merke seg at andelen vi har brukt til bistand i fem av de siste syv årene har vært under 1 pst. – uten at de rød-grønne har hylt opp, som nå, av den grunn.

Jeg er særlig glad for at utdanningsbistanden, som var blitt redusert gjennom de to siste stortingsperiodene, nå har blitt et tydelig satsingsområde innenfor norsk utviklingspolitikk, og for at regjeringen nå har som mål at Norge skal ta internasjonalt lederskap i kampen for å styrke jenters utdanning. Dette synes, både i styrkingen av midler til UNICEF og til Global Partnership for Education. Denne regjeringen har med dette budsjettforslaget tydelig vist hvilken retning vi heretter vil gå når det gjelder jenters utdanning. Vi har økt Norges bidrag til GPE med 20 pst. – det er en tydelig beskjed. Det er det første skrittet for å følge opp Sundvolden-erklæringen, som sier at regjeringen skal prioritere jenters utdanning i fattige land, og ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning for alle.

Hele 10 pst. av verdens barn har ikke et skoletilbud, melder UNICEF. Det er grunn til å se dette i sammenheng med konfliktområdene i verden og vår humanitære bistand, for 50 pst. av de barna som ikke går på skole i verden i dag, bor i konfliktområder.

En annen dimensjon som også ligger Høyres hjerte nær, er kvaliteten i skolen, både her hjemme selvfølgelig, men også i et verdensperspektiv. Dessverre er det slik at det i dag er flere barn som går på skole og ikke lærer nok, enn det er barn som ikke går på skole. 250 millioner barn kan i dag verken lese eller skrive når de begynner i fjerde klasse. Det er overveldende bevis for at jenters utdanning og helse er de viktigste enkeltfaktorene for oppnåelse av også andre utviklingsmål.

I Afrika sør for Sahara anslås barnedødeligheten å kunne vært redusert med inntil 40 pst. dersom mødrene deres hadde hatt videregående skolegang. Å satse på kvinner – både på helse og på utdanning er lurt for verdens barn. Det gir positive ringvirkninger. Jenter med utdanning får barn senere i livet. Det er også mer sannsynlig at barn av mødre med skolegang, får gå på skole. Og utdanning av jenter er også avgjørende for kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv.

Jeg er også glad for at Norge har vært så tydelig i vår støtte til sikkerhetsresolusjon 1325, og derfor anerkjent viktigheten av kvinners deltakelse i fredsoperasjoner og fredsprosesser for å sikre en varig og bærekraftig fred.

Fremover er det også viktig at vi er like tydelige når det gjelder å målbære funksjonshemmedes rettigheter – ikke bare her hjemme med tilgjengeliggjøring og tilrettelegging, men som et tverrgående tema på alle områder innenfor bistand. Rettigheter for funksjonshemmede er menneskerettigheter. Også på dette området må Norge bli et foregangsland, både med våre stemmer og med våre handlinger. Mangel på respekt for menneskerettigheter rammer marginale grupper hardest og forsterker ulikheter. Noen trenger litt mer for å få like mye!

Jan Arild Ellingsen (Frp) [11:43:46]: En klok mann, som har en funksjon i denne salen til daglig, sa en gang til meg: Man blir ikke gjenvalgt til Stortinget ved kun å slåss for kriminalomsorg. Og med all mulig respekt, sånn er det kanskje når det gjelder utenrikspolitikken også – et tema som i den norske hverdagen altfor sjelden blir berørt fordi vi er opptatt av de nære ting. Vi ser det gjennom annonser, enkeltkampanjer og selvfølgelig i medieoppslag i nyhetene. Derfor er det bra at man har i alle fall én ordentlig stor debatt om budsjettet, hvor man er tydelig på hva man ønsker seg med utenrikspolitikken. Man har nok av temaer å debattere: Vi diskuterer EU, Afghanistan og andre utfordringer som står oss nær.

Av og til hadde jeg ønsket at flere deltok i debatten, fordi norsk utenriks- og forsvarspolitikk hadde fortjent det – rett og slett fordi det er fundamentalt for oss alle.

Problemet eller utfordringen med utenriks- og forsvarspolitikken er ikke å finne noe å gjøre – det er vel heller rett og slett å greie å fokusere på de riktigste og viktigste sakene. Vi har utfordringer mer enn selv Norge vil klare å ta tak i. Da blir jobben vår å sørge for at vi tar de rette grepene på de rette stedene. Man kan godt diskutere kvantitet – at man ønsker en bredest mulig tilnærming, men av og til synes jeg faktisk kvalitet utkonkurrerer kvantitet.

FNs rolle vil selvfølgelig også være viktig for den nye regjeringen. Jeg hadde gleden av å være i FNs generalforsamling noen uker i høst, og det er ikke tvil om at mange setter sin lit til Norge, til at Norge skal fortsette å bidra med store bevilgninger for på den måten å hjelpe verdens befolkning der de sliter mest. Det er jeg sikker på vi skal gjøre. Men at denne regjeringen er enda tydeligere på måloppnåelse, er kun et pluss for min del og ikke noe minus. Når vi ser ut mot den store verden, når vi ser på Afrika, Afghanistan og Midtøsten, er det ikke tvil om at selv om vi gjør så godt vi kan, blir det lite i forhold til alle de utfordringene som finnes.

Jeg er også glad for at regjeringen har en klar fokusering på at utdanning og kvinner og barns rettigheter er blant det aller viktigste. En hverdag der det handler om å overleve fra i dag til i morgen gjør noe med deg. Kan vi bidra til at flere kan løfte blikket og tenke henimot andre ting, vil det kun være positivt.

La meg også si at det er på sin plass å gi en takk til alle dem som jobber for å gjøre hverdagen bedre for andre: de som jobber i frivillige organisasjoner, de som jobber gjennom offentlige organisasjoner eller instanser, og ikke minst de som er i Forsvaret. Jeg er også glad for at utenriksministeren var tydelig på at NATO er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk.

Samtidig stilles Forsvaret jevnlig overfor nye utfordringer, ikke minst rollemessig. Hva skal Forsvaret dimensjoneres for? Skal det ensidig dimensjoneres for norsk sikkerhetspolitikk? Skal det beskytte oss mot en mulig fiende i øst, eller er det også andre ting som er viktig for oss? I hverdagen vil jeg si at kanskje er Heimevernet det viktigste vi har. Når justissektoren trenger ekstra hjelp og ber Forsvaret om bistand, er det ofte sånn at Heimevernets volum er det man faktisk trenger. Derfor er jeg glad for at regjeringen har valgt å satse på og styrke bevilgningene til Forsvaret, og ikke minst til Heimevernet.

Hvis man skal gjøre en god jobb i forsvarspolitikken, er kostnadskontroll alfa og omega. Jeg er glad for å se at vi har en forsvarsminister som er tydelig, og som tør si nei til ting. Jeg registrerte utspillet i helgen om det svensk-norske samarbeidet om ARCHER, og at Norge har sagt at dette er kanskje ikke det optimale for vår del. Jeg tror at hvis det er noe politikken trenger, er det at man har statsråder som tør å stå oppreist og si fra nettopp om slike ting i stedet for å gå i ring og si tja og ha og kanskje.

Jeg registrerte også at andre har vært inne på kampflykjøpet. Det er også en fantastisk stor investering. Da Stortinget behandlet det, var man ekstremt tydelig på at man må ta gjenkjøp tilsvarende verdien ved kjøp av jagerfly. Det tror jeg er en utfordring vi skal komme til å slite med – ikke bare denne valgperioden, men en tre–fire til, minst – om vi noensinne kommer opp på det nivået. Men her regner jeg med at forsvarsministeren har en klar ambisjon.

Nordområdene har vært nevnt. Selvfølgelig er nordområdene viktig. Framtiden vår ligger i stor grad i nord. Det er jeg sikker på at vi kommer til å ta vare på, både forsvars- og sikkerhetspolitisk. I så måte er det bra at Svalbard-budsjettet ble nevnt her. Personlig håper jeg at man ser enda mer på mulighetene på Svalbard. Jeg mener man burde sett henimot mulighetene til å etablere en internasjonal redningshub på Svalbard, for vi har en logistikk på Svalbard som få andre i området, om noen i det hele tatt, har.

La meg også si to ord om Afghanistan. Det nærmer seg et valg i Afghanistan, som vil bli syretesten på hva som går an og hva som ikke går an. Hovedutfordringen i Afghanistan er fortsatt, etter mitt skjønn, korrupsjon og korrupsjonsbekjempelse.

Statsråd Vidar Helgesen [11:49:03]: Når hundretusener av ukrainere i disse dager og timer demonstrerer i gatene for en europeisk fremtid for sitt land, er det et uttrykk for at den europeiske integrasjonsprosessen stikker dypt og favner bredt i Europa. Norge er en del av dette integrasjonsprosjektet, og vi bidrar til det.

EØS-avtalen gir oss tilgang til et felles indre marked med 30 andre land. Når vi deltar i dette indre markedet, bidrar vi til økonomisk utvikling både for oss selv og for EU. Det er frihandelens fortjeneste.

Debatten i forrige måned om min redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker viste at det er stor oppslutning i denne sal om vår deltakelse i det indre marked.

Samtidig er det slik at store deler av Europa fortsatt er rammet av økonomisk krise, slik komiteen også påpeker i sin innstilling. Også norske bedrifter har fått utfordringer som følge av krisen. Det er i vår interesse at det går godt i Europa. Store ulikheter innenfor det indre marked kan skape ubalanser som går ut over oss alle. Det er en viktig grunn til at vi bidrar med betydelige midler til sosial og økonomisk utvikling og utjevning i Europa.

EØS-midlene er et solidaritetsbidrag som skal bidra til slik utjevning, og til at mottakerlandene blir bedre i stand til å utnytte mulighetene i det indre marked. 15 europeiske land mottar midler gjennom dagens EØS-finansieringsordninger med en total ramme – med dagens kronekurs – på 15 mrd. kr for perioden 2009–2014.

Profilen på bidragene i hvert mottakerland er et resultat av enighet mellom EU, Norge og de andre giverlandene og mottakerlandene. Det er prioriteringer for inneværende periode som har bred politisk tilslutning fra denne sal.

Mange av mottakerlandene sliter økonomisk. De svakeste gruppene i våre mottakerland er rammet av offentlige innstramninger og stor arbeidsløshet: Romfolket er Europas største minoritet og en utsatt gruppe sosialt, økonomisk og kulturelt. Gjennom EØS-midlene har Norge satt av om lag 300 mill. kr til tiltak og prosjekter i 10 av mottakerlandene. Over 1,1 mrd. kr er avsatt til det sivile samfunn, hvor vi bl.a. støtter frivillige organisasjoner som tilbyr velferds- og sosiale tjenester. Norge er med dette en av de største bidragsyterne i absolutte tall til sivilt samfunn i Sentral-Europa.

Riksrevisjonen gir i sin forvaltningsgjennomgang som ble gjennomført i år, anerkjennelse til arbeidet som er gjort for å styrke mål- og resultatstyringen i den nye forvaltningsmodellen for EØS-midlene. Riksrevisjonen konkluderer også med at EØS-midlene bidrar til å styrke samarbeidet og kontakten mellom Norge og mottakerlandene – en sentral dimensjon ved EØS-midlene.

Norge bør fortsatt være villig til å yte finansielle bidrag når vår nåværende finansieringsordning utløper 30. april 2014. Samtidig er det avgjørende at vi sikrer en tilfredsstillende avtale knyttet til norske fiskekvoter til EU. Norge har en rekke tollfrie kvoter som utløper samtidig som finansieringsordningene, og forhandlingene bør derfor ses i sammenheng.

Når det gjelder innretning og prioriteringer av norske fremtidige bidrag, vil vi ta utgangspunkt i erfaringene vi har gjort oss fra inneværende periode og selvsagt også i hvilke prioriteringer som vil være tjenlige i årene som kommer. Innsatsområdene vil bli fastsatt i nærmere dialog med mottakerlandene. Vi kommer også i denne sammenheng til å vektlegge videre styrking av det bilaterale samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene.

Det forventes at forhandlingene med EU vil starte om kort tid, og regjeringen vil på egnet måte informere og konsultere Stortingets organer under forhandlingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:53:36]: Statsråden vil ha bred ryggdekning for at vi skal fortsette å bidra når han nå skal inn i nye forhandlinger, men jeg ber ham merke seg en litt grinete merknad fra forrige komité. EU må få beskjed om at lommeboken ikke nødvendigvis er vidåpen når statsråden kommer tilbake til salen og skal ha støtte for forhandlingsresultatet. Det kan være godt å ha med seg i forhandlingene. Det er ment som en positiv støtte.

Jeg har et spørsmål som dreier seg om noe annet. Representanten Halleraker sa at regjeringen har lagt listen høyt i europapolitikken, og viste for så vidt til regjeringsplattformen, og også at man har en ambisjon om mer og tidligere involvering av Stortinget. Det er positivt. Europautvalget er regjeringens konsultasjonsorgan, og jeg går ut fra at det selvsagt vil fortsette. Men på hvilke andre måter tenker statsråden seg at man skal involvere Stortinget i arbeidet med å utforme norske posisjoner?

Statsråd Vidar Helgesen [11:54:36]: Jeg takker representanten Hansen for gode argumenter å fremføre i diskusjonene med EU. Det har vi allerede fremført og vi vil fortsette den linjen.

Når det gjelder måter å konsultere og diskutere viktige EU-spørsmål med Stortinget på, har vi igangsatt et arbeid og en diskusjon knyttet til ulike modeller som er tenkelige. Det har også tidligere vært diskusjoner i Stortinget rundt nye arbeidsformer om EU- og EØS-spørsmål. Det er noe vi vil komme tilbake til, og vi vil selvsagt også gjerne ha en dialog med Stortinget selv om hvilke arbeidsformer som er mest tjenlige i denne sammenheng. Men vårt utgangspunkt er klart: Vi ønsker mer diskusjon fordi EØS-spørsmål er så viktige for norsk politikk og for norsk hverdagsliv.

Marit Nybakk (A) [11:55:41]: Vi får ta statsråden for europaspørsmål på alvor og på ordet og regne med at han involverer Stortinget mer enn det som hittil har vært tilfellet, for et hasteinnkalt møte i Europautvalget en fredag ettermiddag, da partiene satt i budsjettsamtaler i finanskomiteen, var vel kanskje ikke optimalt i så måte.

Men mitt spørsmål dreier seg likevel om noe annet. Det er slik at i Norden har vi arbeidet mye med å fjerne grensehindre. Er det mulig – eller hva mener statsråden – at vi kan samarbeide bedre mellom de nordiske land når det gjelder å implementere EU-direktiv? Vi har nemlig sett eksempler på at fordi vi ikke har samarbeidet godt nok, har EU-direktivene, når de har vært implementert, faktisk ført til større grensehindre og nye grensehindre mellom de nordiske land.

Statsråd Vidar Helgesen [11:56:45]: Våre nordiske naboer er våre nærmeste venner i EU-sammenheng. Det er med dem vi ofte har de tetteste konsultasjonene om de allehånde spørsmål som oppstår når EØS-direktiver skal innlemmes. Vi bør absolutt se på måter å forankre, forsterke og fordype samarbeidet på på praktisk måte. Jeg har hatt diskusjoner med både min svenske og min danske kollega om hvordan vi kan fordype og forsterke vårt praktiske samarbeid i disse spørsmålene og tar med meg dette gode råd fra representanten Nybakk i sammenhengen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:57:38]: Grinete merknadar frå komiteen kan sikkert vere ei hjelp i forhandlingane. Vi får i så fall håpe at EU sine forhandlarar ikkje les replikkane til representanten Hansen her frå salen, då vil vel noko av effekten av dei forsvinne.

Eg skal spørje om noko heilt anna, nemleg om Ukraina. Vi har i fleire rundar her vore innom det dramatiske som no skjer der. Det er ingen tvil om at EU har ei nøkkelrolle i det, fordi det frå ulike kreftar i Ukraina er eit sterkt ønske – på litt ulike vis – om å kome nærmare EU, og kva krav ein har og korleis EU nærmar seg det, kan vere viktig. I tillegg er det slik at EU-land, saman med Noreg og andre land, er dei landa som kanskje klarast no kan vise nærvær og synlegheit og bidra t.d. med menneskerettsobservatørar eller på andre måtar.

Eg lurer på om europaministeren, statsministeren eller andre har teke opp Ukraina-spørsmålet med sine kollegaer i EU, eller om dei har planar om å gjere det for å samordne politikken?

Statsråd Vidar Helgesen [11:58:41]: Samtidig som spørsmålet om Norges relasjon til Ukraina er en sak som tilligger utenriksministeren, er det ingen tvil om at den er viktig også i et europapolitisk lys. Jeg hadde i marginen av EØS-rådsmøtet i november en samtale med presidentskapets utenriksminister, den litauiske utenriksministeren, om Ukraina-spørsmålet, ikke minst fordi det var i de timene at nyhetene begynte å komme fra Kiev om hvor det bar. En av diskusjonene vi har hatt, er om norske erfaringer med EØS-avtalen vil kunne være nyttig å formidle overfor Ukraina dersom – og forhåpentlig når – vi en gang vil inngå en assosieringsavtale. Der vil det fra norsk side være velvillighet. Det er en dialog vi har med EU.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:59:53]: Me har fått ei blå-blå regjering som er meir EU-venleg. Slik vurderer EU sitt formannskapsland Litauen det. Det kan vel òg andre ha registert.

I Europa ser me no land etter land med store kutt i offentleg sektor. Det er lita betring i økonomien. Statsråden har uttalt at den økonomiske situasjonen i dei europeiske landa ikkje lèt seg løyse med pengeoverføringar.

I spørsmålet om bistandsmidlar føreslo regjeringa kutt i sitt budsjett, og hevda at det er resultatet som tel. Då kan ein vel slutte at færre midlar vil gi betre resultat på det feltet. Har regjeringa òg same haldninga til EØS-midlane, dvs. at reduserte midlar vil gi betre resultat, eller er haldninga ei anna til EU enn ho er til verdas fattigaste?

Statsråd Vidar Helgesen [12:00:45]: Regjeringen har gitt uttrykk for at Norge er villig til å videreføre og fornye våre EØS-midler. Vi har også overfor EU gitt uttrykk for at når EU for første gang i sin historie reduserer sine budsjetter, er det ikke naturlig å forvente sterk økning fra norsk side.

Så er vi samtidig opptatt av at dette ikke bare er forhandlinger om EØS-midlene, men også forhandlinger om fiskekvoter. Norsk markedsadgang for fiskekvoter er svært viktig for oss. Derfor er det viktig å se forhandlingene som en helhet, og det er med det utgangspunktet vi går inn i forhandlingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Nybakk (A) [12:01:48]: I juni 1991 satt jeg i et auditorium på et universitet i Durban i Sør-Afrika. Det var ANCs første frie kongress inne i Sør-Afrika på 30 år. Jeg kom rett fra signingen av kongen og dronningen – det var samme året – der Hovlands salme «Dette er dagen som Herren har gjort» ble urframført. Så kom jeg til Durban, til ANCs første frie kongress, som ble åpnet med andakt og skriftlesing: «This is the day that the Lord made» – og det var det i sannhet.

Norges støtte til antiapartheidarbeidet er blitt tatt opp flere ganger før i dag. Det gjelder også bistand til flyktningene og motstandskreftene inne i landet. Det satte for alvor norsk utviklingspolitikk på den internasjonale agendaen, for ikke å si kartet. Norge og Sverige gikk i bresjen for å utdanne og skolere flyktningene i frontlinjestatene. Vi kjenner også historiene om norske diplomater som bar kontanter over grensen til Sør-Afrika. Jeg vil også vise til det Solhjell sa om det.

Så har jeg lyst til å si til Sylvi Graham: Jeg synes faktisk vi kan være stolt av det arbeidet vi har gjort, og hvordan vi i flere sammenhenger har banet vei for utviklingspolitikk og konfliktløsing. Vi nyter fortsatt stor respekt for det arbeidet vi gjør når det gjelder både konfliktløsing og utvikling. Dette har gitt oss goodwill i FN-systemet. Vi har gått foran for å sikre 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand. Det kan hende at det var en av grunnene til at vi ble lyttet til da Jens Stoltenberg var en av de statsministrene som ble plukket ut til å bidra til reformer av FN-organisasjonene på landnivå – for øvrig et viktig arbeid.

Det vakte oppsikt under generalforsamlingen i høst, sier våre folk som var der, at den nye regjeringen valgte å gå bort fra 1 pst. – dette har noe med signaler å gjøre – for ikke å snakke om at de kuttet i bevilgningen til verdens matvarefond midt i krisen i Syria. Nå har vi registrert at etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, fortsetter vi med 1 pst., og nå forutsetter jeg vel at det skjer også i de neste budsjettene.

Et område der Norge virkelig har gjort en forskjell, er å sikre bedre vilkår for kvinner i de fattigste landene. Sissel Rønbeck, tidligere stortingsrepresentant og statsråd, snakket en gang om den lange, lange, lange ørefiken som kvinner har fått opp gjennom historien. I dag er det kvinner i mange land i sør og i en del islamistiske, fundamentalistiske land som utsettes for den lange ørefiken. Hiv, aids, kjønnslemlestelse, høy barseldødelighet og undertrykking er bare noen eksempler.

Norge tok et særlig ansvar for tusenårsmålene fire og fem, kvinnehelse og kamp mot småbarnsdødelighet. Erik Solheim ble historisk da han la fram den absolutt første stortingsmeldingen i verden om kvinner, utvikling og rettigheter, for øvrig etter initiativ fra Stortinget.

Kampen for kvinners seksuelle og reproduktive helse møter mange hindringer. I FN går katolske og islamistiske land sammen mot prevensjon og sikre aborter – altså for usikre aborter, for å sette det litt på spissen. Jeg forventer at Norges faste og sterke engasjement for kvinners seksuelle og reproduktive helse fortsetter under den nåværende utenriksministeren.

For å hindre at barn dør de første årene av sitt liv er vi også avhengig av mors helse og at mor får leve – faktisk at hun overlever både svangerskap og fødsel. Ågot Valle og jeg var med FNs utviklingsprogram i Mosambik – det er noe FNs utviklingsprogram gjør av og til, de inviterer nordiske parlamentarikere med. Da vi besøkte Mosambik, besøkte vi også en FN-støttet klinikk for unge kvinner. De satt tålmodig og ventet på å komme inn, med barn i magen eller på fanget, eller begge deler. Flere av dem var hivsmittet. En sykepleier så på oss med et fast blikk og sa at det verste var å fortelle dem at de skal dø. Det er mye ugjort – mye vi skal gjøre – når det gjelder utvikling for kvinner globalt sett.

Et område der Norge også har bidratt til resultater, er gjennom vaksinealliansen GAVI. GAVI har i samarbeid med bl.a. UNICEF reddet fem millioner barn på få år. Knapt noen annen bistandsorganisasjon kan vise til slike resultater. Her er faktisk GAVI helt enestående. Komiteen er opptatt av at GAVI over tid utvider vaksinasjonstilbudet, slik at flest mulig barn kan nås og sykdommer kan utryddes. Da er nok ikke svaret å redusere bidrag til UNICEF og andre FN-organisasjoner, for UNICEF er i dag en helt avgjørende samarbeidspartner for GAVI.

Så merket jeg meg representanten Trine Skei Grandes innlegg om forholdet mellom vaksinasjon og helsetjenester. Jeg er langt på vei enig med henne i det hun framfører, men mener at det ikke er noen motsetning mellom å bidra til å legge opp et bredt helsesystem og fortsatt å sikre vaksinasjon av små og fattige barn.

Det er økende uro i NATO-kretser over de til dels kraftige kuttene i forsvarsbudsjettene som skjer i de aller fleste NATO-land. Det er bare tre land i Europa som ikke reduserer sine forsvarsutgifter, eller har gjort det de siste ti år: Polen, Tyrkia og Norge. Den helt nødvendige omorganiseringen fra et innovasjonsforsvar til et effektivt og fleksibelt innsatsforsvar har ikke ført til budsjettkutt. Tvert imot – vi har nå et forsvar med en økt operativ evne i forhold til vår tids trusler, og forsvarsbudsjettene øker. Regjeringen og Stortinget fullfinansierte langtidsplan for Forsvaret, og behandlet den siste den 14. juni i 2012. Våre kolleger i nabolandene misunner oss dette. For dem er NATOs «Smart Defence» og EUs «Pooling and Sharing» blodig alvor og ren nødvendighet.

Det norske forsvaret er relativt sett i en privilegert situasjon for å videreføre et robust og tidsriktig forsvar. I fjor foreslo Høyre å styrke driftsbudsjettet til Forsvaret med 616 mill. kr. Nå er altså økningen blitt 13,9 mill. kr til Kystvakten, noe Arbeiderpartiet for øvrig støtter. Men det kan være fristende å spørre forsvarsministeren, som skal ha ordet: Har hun nå skiftet mening, og er av den oppfatning at dette er riktige rammer med tanke på den strukturen vi nå har og det arbeidet som vi skal inn i?

Den 1. januar 2014 overtar forsvarsministeren formannskapet i NORDEFCO fra Finland – det nordiske forsvarssamarbeidet, kanskje det mest dynamiske samarbeidet mellom de nordiske land, et praktisk og fleksibelt samarbeid som skjer på tross av og med respekt for de enkelte lands sikkerhetspolitiske forankringer og allianser. Den 4. desember var det nordisk forsvarsministermøte i NORDEFCO i Helsinki. Der ble det vedtatt en visjon med politiske retningslinjer for det nordiske forsvarssamarbeidet fram mot 2020, herunder en stadfestelse av at kapasitetsutvikling i 2020 vil være en integrert del av nordisk bidrag til internasjonale engasjementer, i tillegg til et enda sterkere samarbeid om øvelser og om fly- og sjøovervåking. Interessant er det også at man sier i erklæringen at de nordiske land skal samarbeide om styrker til NATO Response Force og til EUs Battle Groups. Jeg har for øvrig i dag lagt inn en interpellasjon til statsråden om nordisk forsvarssamarbeid.

Helt til slutt: Stoltenberg-rapporten – det dreier seg om Stoltenberg den eldre – tok til orde både for økt nordisk samarbeid om forsvar og for utenrikspolitikk. Det er også noe av det som fungerer bra i dag.

Det som kanskje kunne være en utfordring videre – som også Stoltenberg-rapporten tok opp – er økt ambassadesamarbeid, ikke bare, nødvendigvis, samlokalisering, men faktisk samarbeid mellom de nordiske land. I dag har vi samlokalisering i Berlin og i Myanmar, og kanskje får vi det i New York. Jeg forutsetter at dette fortsetter, og at det ikke stopper opp i Utenriksdepartementet.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:12:06]: Det er gledelig å registrere at regjeringen allerede etter kort tids virke har kommet godt i gang med å iverksette en mer aktiv politikk overfor våre nære venner og handelspartnere i Europa. Også ute oppfattes det veldig positivt at Norge nå har en mer offensiv europapolitikk enn på mange år.

Statsminister Erna Solberg var nylig på besøk hos EUs presidenter og statsledere i flere EU-land. Det viser hvilken stor vekt regjeringen legger på gode relasjoner til EU så vel som på bilaterale relasjoner med land i Europa, og det er grunn til å framheve betydningen av besøket hos forbundskansler Angela Merkel, for Tyskland er jo selve motoren i arbeidet med å løfte Europa ut av den økonomiske krisen.

I tillegg til å være en kontingent inn til det indre marked skal EØS-ordningen bidra til å styrke Norges forbindelser med mottakerlandene, og dermed er den et viktig virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.

Selv om Norge står utenfor EU, har vi brede og dype relasjoner til Europa. En aktiv europapolitikk innebærer å arbeide systematisk for å få gjennomslag for politisk prioriterte områder og være til stede på de arenaene der politikken utformes, og gjennom å styrke bilaterale forbindelser.

EØS-avtalen har også stor betydning for norsk innenrikspolitikk – for norske kommuner og regioner, for næringslivet og for trygging av norske arbeidsplasser. Derfor er det avgjørende at vi er i forkant av beslutningene i EU – at vi kan lykkes med å komme tidlig inn i prosesser i saker som vil få konsekvenser for Norge gjennom EØS. Samtidig er det også viktig at interessene fra alle berørte departementer er samordnet på en god måte.

Bidraget til Europa gjennom EØS-midlene viser at Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede økonomiske mål og et tettere samarbeid med landene i EU. Som statsråd Helgesen sa, er det slik at mange av mottakerlandene sliter – særlig er den høye ledigheten blant ungdom urovekkende. Bidraget på 1,1 mrd. kr til sivilt samfunn med vekt på frivillige organisasjoner er derfor utrolig viktig.

Gjennom EØS-midlene har Norge fått på plass en omfattende rammeavtale med Europarådet. Europarådet er den strategiske partneren, og EØS-bidraget er virkemidlet i arbeidet for å fremme viktige samfunnsverdier som å styrke menneskerettigheter og demokrati.

EØS-midlene støtter prosjekter som bidrar til å fremme toleranse, bekjempe diskriminering og inkludere grupper som økonomisk, sosialt og kulturelt er utsatt, f.eks. den største minoriteten i Europa: romfolket. Målet er at disse gruppene blir bedre i stand til å håndtere egne utfordringer på sikt.

Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er de viktigste miljøutfordringene i EU. Derfor går en betydelig andel, faktisk over 30 pst., av EØS-midlene til programmer for grønn innovasjon og biologisk mangfold. 900 mill. kr er satt av til grønn næringsutvikling, i samarbeid med Innovasjon Norge og norske bedrifter, bl.a. for å skape et grunnlag for nye arbeidsplasser. Det er også opprettet EØS-finansierte forskningsfond i seks land.

2014 vil være det siste året i inneværende programperiode, og med dette budsjettet vil størrelsen på det norske bidraget i 2014 ligge på om lag 3,31 mrd. kr. Med slike beløp er det overmåte viktig å sikre at midlene når fram til dem de er tiltenkt og til rett formål. Som den største bidragsyteren i EØS, med en andel på 97 pst., har Norge derfor styrket risikostyringen for å sikre kvalitet og gode resultater og redusere risikoen for korrupsjon og annet misbruk.

Forhandlinger skal i gang med hensyn til EØS-finansieringsordningen. Selv om nye EU-land kommer til, er det ikke gitt at den norske kontingenten i EØS bør øke vesentlig. Det er derfor betryggende at både statsministeren og EU-ministeren har understreket nettopp det, og at Norge har som mål å sikre et nivå på EØS-kontingenten framover som står i forhold til EU-landenes budsjetter.

Til slutt, som en kommentar til et tidligere innlegg her og for ordens skyld: Selv om det kanskje ikke passer med opposisjonens retorikk, viderefører regjeringen satsingen på Verdens matvareprogram fra 2013 til 2014.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:17:11]: Utviklingen av forsvarssektoren i Norge er forankret i helhetlige planer, hvor det overordnede har vært bred enighet om hovedlinjene og retningen. Sammen med et langsiktig perspektiv har dette gitt gode resultater under vekslende regjeringer. Samtidig har det vært uenighet om noen sentrale forutsetninger.

I Sundvolden-erklæringen slår regjeringa fast at trygghet i hverdagen og styrket beredskap hører til de åtte satsingsområdene regjeringa har. Regjeringa mener at det er et behov for fortsatt økte bevilgninger, for modernisering og for en reform for å sikre at vi i praksis har et troverdig terskelforsvar med høy reaksjonsevne som kan håndtere skiftende utfordringer.

Men omstillingene i Forsvaret er ikke ferdig, det gjenstår fortsatt krevende utfordringer, og jeg vil her særlig trekke fram to områder: en stor omstilling i Luftforsvaret, som nå er i gang, og en omstilling på personell- og kompetansesida, som komiteen fortjenstfullt trekker fram i sin innstilling, som et område det er viktig å holde fokus på. Det er ingen tvil om at den aller, aller viktigste ressursen Forsvaret har, er personellet. Det gjelder både de som hver dag gjør oppgaver hjemme, går grensevakt, og de som hver dag er ute i til dels krevende internasjonale operasjoner. De menneskene som hver dag ofrer sin egen sikkerhet for at vi andre skal være trygge, fortjener virkelig heder.

Vi må sikre at en størst mulig andel av ressursene går til reelle og konkrete operative leveranser som underbygger hovedrasjonalet for Forsvaret, nemlig å bidra til landets sikkerhet og trygghet. Det er nettopp i dette perspektivet regjeringa har varslet, som vi varslet gjennom hele valgkampen og i innstillingen til langtidsplanen, at vi ønsker å gå igjennom noen av forutsetningene og grunnlagene i langtidsplanen. Som representanten Navarsete kanskje vil huske, var den regjeringa hun selv var del av, ikke i stand til å skape et flertall for langtidsplanen for Forsvaret – den inneværende – og derfor er det behov for å gjøre noen av de gjennomgangene som vi snakket om den gangen. Regjeringa har ikke lovt en eneste omkamp, tvert imot, men nettopp fordi dette er et så stort puslespill, der vi skal legge ting på bordet som har å gjøre med hele Forsvarets framtid, økonomisk og operativt, er det helt avgjørende at vi gjør de riktige tingene i riktig rekkefølge og i riktig tempo. På noen områder har forutsetningene endret seg, og allerede under den forrige regjeringa ble det gjort endringer i QRA-ens levetid i Bodø. Den ble forskjøvet til 2019, bl.a. som følge av at teknikeravgangen gikk raskere enn man hadde forutsett. Den type justeringer mener jeg det ville være uansvarlig ikke å ta høyde for nå som vi holder på med en kontinuerlig langtidsplanlegging, og vi har et ansvar for å lose i havn en vellykket omstilling av Luftforsvaret – omsider.

Derfor er det viktig at vi gjør disse vurderingene. Det er vi nå i gang med i departementet, og dersom det skulle være konklusjoner som krever endring i Stortinget, vil vi selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det. Det vet vi ikke noe om ennå, men vi har sagt at vi mener det er ansvarlig å gjennomføre de vurderingene, nettopp fordi det er såpass mange endringer som har skjedd siden Stortinget fattet sine vedtak i 2012.

Som flere har vært inne på, ønsker regjeringa å styrke øvingen av fem tropper i Heimevernets innsatsstyrker. Det vil vi dekke inn ved permanent å flytte penger fra stabs- og støttefunksjoner i øverste ledelse. Det vil altså bli en tropp i innsatsstyrken fra HV-distriktene Lutvann, Bergen, Værnes, Bjerkvik og Porsangermoen. Vi foreslår også å øke bevilgningene til Kystvakten med 13,9 mill. kr, dvs. at antallet patruljedøgn øker både i ytre og indre kystvakt. Vi finansierer permanent Marinejegerkommandoens nasjonale beredskap. I tillegg ber regjeringa om fullmakt til å kunne bestille ytterligere seks F-35-fly. Vi lager brofasekontrakt med Kongsberg for den videre utvikling av JSM og kommer tilbake til Stortinget når det er aktuelt å tegne nye kontrakter.

Den særskilte kompensasjonsordningen for skadde veteraner er viktig for regjeringa. Jeg takker også for den rosende omtalen som er blitt regjeringa til del i innstillingen til Prop. 207 S for 2012–2013. For alle utenfor denne salen vil antakeligvis begrepet «overslagsbevilgning» ikke gi spesielt stor hjertebank, men for de skadde veteranene dette gjelder, vil det å ha trygghet for at de får kompensasjonene de er tilkjent, i riktig tid, være av avgjørende betydning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Simensen (A) [12:22:34]: Langtidsplanen fikk god plass i statsrådens innlegg, og det skulle bare mangle. Forsvaret har også vært gjennom en betydelig omstilling de siste årene, og vi har fått tilbake et forsvar med høy operativ evne. Det er også verdt å merke seg at den forrige langtidsplanen var fullfinansiert krone for krone.

Til tross for det hadde vi budsjettbehandling også i fjor, og da sa daværende leder av utenrikskomiteen, dagens forsvarsminister fra Høyre:

«Vi er villige til å betale for regjeringas beslutninger i motsetning til dem selv.»

De foreslo å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for 2013 med til sammen 616 mill. kr, noe partiets talspersoner sa ville gi «større operativ evne, mer øving og mer trening».

Men det er langt mellom ord og handling. Det vi ser i dag, er at vi får en økning på kun 13,9 mill. kr. Det er vi selvsagt positive til, men spørsmålet mitt er da: Vil forsvarsbudsjettet som vedtas i dag, gi «større operativ evne, mer øving og mer trening»?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:23:39]: Jeg syns regjeringa på den korte tida som var til disposisjon for å lage en tilleggsproposisjon, har levert nettopp mer operativ evne, mer øving og trening. Vi satser målrettet på det som vil gi økt operativ evne. Så har vi samtidig kommunisert at dette er et nøkternt første skritt. Det er også et forsøk på å lukke gapet mellom retorikk og realiteter, som for så vidt den forrige regjeringa var en eksponent for. For eksempel hadde Kystvakten et antall seilingsdøgn som lå under de ambisjonene den forrige regjeringa selv hadde satt for seiling i Kystvakten, og for oppfyllelsen av langtidsplanen.

Men det er helt åpenbart at det fortsatt er ubalanser mellom faktorene her. Vi går nå inn og ser på disse balansepunktene mellom struktur, ressurser, oppgaver, men også mellom investeringer og drift. Her er det et interessant poeng, som jeg er helt sikker på at Arbeiderpartiet er enig i, nemlig at det holder ikke bare å ha f.eks. fem fregatter og seile i henhold til det som er den gitte planen, hvis det faktisk betyr at vi ikke utnytter disse fantastisk fine fregattene godt nok. Dette må vi gå inn og se på.

Marit Nybakk (A) [12:24:53]: Vi er nok enige om fregattene. Men jeg skal starte med et sitat, og det er fra St.prp. nr. 45 våren 2001. Der står det i første setning: «Forsvaret befinner seg i en dyp og vedvarende strukturell krise.»

I 2004 hadde Hæren alene fortsatt de facto 1 mrd. kr i underskudd. Vi hadde Høyre-statsråd på det tidspunktet. I dag, som jeg sa i mitt innlegg, misunner våre kolleger i andre land oss for at vi har en god balanse mellom struktur, operativ evne, oppgaver og finansiering. Er det slik at statsråden nå ser litt mer nøkternt på dette og innser at Forsvaret i løpet av den siste tiårsperioden faktisk har bedret seg både når det gjelder operativ evne, å være tidsmessig og å få til en skikkelig finansiering?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:25:54]: Jeg er strengt tatt ikke så veldig opptatt av å snakke om sitater fra 2001. Jeg er opptatt av å snakke om den reelle situasjonen i Forsvaret i 2013, og jeg mener at det fortsatt er utfordringer i balansen mellom struktur, oppgaver og ressurser, og at det er utfordringer i balansen mellom drift og investeringer. Nå tror jeg nok også vi skal erkjenne at når Norge har hatt budsjetter som i realiteten har vært flate, eller har gått litt opp over en del år, og andre land har måttet kutte, har også det å gjøre med en dramatisk økonomisk situasjon i andre land, som vi har vært forskånet for. Det kan godt hende at vi også ville vært i samme situasjon som mange av våre naboland hvis den økonomiske situasjonen vår hadde vært dårligere. Men det er altså sånn at langtidsplanene er lagt opp etter meget strenge forutsetninger. Det skal ekstremt lite til å vippe balansen i disfavør av operativ evne. Et eksempel er at den forrige regjeringa allerede har tatt 75 mill. kr av det som skulle gå til å finansiere langtidsplanen, etter at Afghanistan-oppdraget ble trukket ned.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:27:15]: Eg trur me skal vere samde om at me skal vere glade for at me har hatt ei regjering som har styrt økonomien i landet godt, og som òg har sytt for at Forsvaret har kunna hatt ei omstilling – og med påfølgjande midlar, som har gitt ein balanse som ikkje fanst tidlegare, dersom me går ti–tolv år tilbake i tid. Det har vore ei positiv utvikling.

Men det er lett «å vippe balansen», seier forsvarsministeren. Eg vert uroa over signala som vert gitt i innstillinga over nettopp det. Eg var i Nord-Noreg i førre veke, og der er ein òg uroa. Vil forsvarsministeren følgje opp dei tiltaka som ligg i langtidsplanen, bl.a. knytt til Generalinspektøren for Luftforsvaret? Flytting av den institusjonen som er planlagd, vil det verte følgt opp? Vil oppbygging på Sørreisa verte følgd opp, som det er lagt opp til, og som fleirtalsmerknaden i innstillinga la opp til? Kan ministeren seie noko meir konkret om kva ho tenkjer om dei endringane ein må gjere?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:28:21]: Jeg var også nylig og besøkte indre Troms og hadde møte med ordførerne i Bardu, Målselv og Sørreisa, og kunne til dem si akkurat det samme som jeg har sagt ellers også, at vedtaket om Sørreisa ligger fast, så det er ingen grunn til at noen skulle skape uro om det. Vedtaket om Hæren og oppbygging av Panserbataljonen ligger også fast – det er ingen grunn til at noen skulle skape usikkerhet om det.

Når det så gjelder Generalinspektøren for Luftforsvaret, er det et av de områdene vi nå ser på. Det er rett og slett fordi vi allerede i innstillingen til langtidsplanen varslet at vi mente det var en utfordring å skulle gjennomføre en stor omstilling i Luftforsvaret samtidig som man flytter ledelseselementet. Det betyr altså at vi nå vurderer f.eks. tidslinja for når man skal flytte Generalinspektøren for Luftforsvaret. Dette har vi ikke konkludert med ennå, dette er under arbeid, og vi har selvfølgelig også til vurdering hvordan vi best kan sikre at den operative evnen holder seg gjennom den store omstillingen som Luftforsvaret skal gjennom. Dette er en vesentlig del av det.

Marit Nybakk (A) [12:29:35]: Jeg hører og ser at statsråden vil se på balansen mellom oppgaver, struktur og operativ evne. Og det skulle bare mangle at ikke en ny statsråd også vil gjøre det for å gjøre det veldig gode forsvaret vi har, enda bedre. Jeg har merket meg det hun sa om fregattene og seiling.

Men jeg har et helt enkelt og veldig konkret spørsmål, og det er: Kan vi forvente en økning i forsvarsbudsjettene i de neste årene i den størrelsesorden som ble etterlyst under budsjettdebatten i fjor fra samme Ine Marie Eriksen Søreide, da som leder av komiteen, det vil si i overkant av 0,5 mrd. kr i året eller 616 mill. kr som det ble sagt da.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:30:24]: Som representant for et meget lengesittende regjeringsparti vet også Marit Nybakk at det kommer man tilbake til i de årlige budsjettdiskusjonene. Men jeg innledet også her i stad med å understreke at regjeringa både i plattformen og i det vi nå sier, understreker betydningen av behovet for fortsatt økte bevilgninger, modernisering og reform. Det betyr altså at dette er ting som vi kommer til å komme tilbake til i de årlige budsjettene, og vi kommer til å komme tilbake til resultatet av de gjennomgangene vi nå gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Sverre Myrli (A) [12:31:12]: Ved begynnelsen av debatten kommenterte Øyvind Halleraker Anniken Huitfeldts kommentar om politisk teater, og han sa noe sånn som at han gjerne ville ha vært invitert til de lukkede forestillinger. Det er ikke nødvendig med lukkede forestillinger, for vi har vært med på generalprøven. Gjennom fire år har dagens forsvarsminister, da som leder av utenriks- og forsvarskomiteen, hatt rollen som den største kritikeren av den forrige regjeringens forsvarspolitikk. Det ble ikke spart på kritikken.

For ganske nøyaktig ett år siden, 7. desember i fjor, hadde vi utenriks- og forsvarskomiteens budsjettdebatt om budsjettet for 2013. Ine Marie Eriksen Søreide gikk høyt på banen og kritiserte til og med den daværende regjeringens virkelighetsbeskrivelse i sitt innlegg. Hun sa:

«Vi er villige til å betale for regjeringas beslutninger i motsetning til dem selv.»

Videre sa hun:

«Vi foreslår å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for 2013 med til sammen 616 mill. kr.»

I samme debatt sa Høyres Ivar Kristiansen:

«Det er liten tvil om at Forsvarets operative evne og kapasitet er i en slags krise.»

Videre pratet han om et forsvar som ikke har «beredskap for den situasjonen vi faktisk trenger forsvar for». Det var ikke småtteri å ta begrep som «krise» og «manglende beredskap» i sin munn i en debatt som har med rikets forsvar å gjøre.

Jeg kunne selvsagt ha latt være å stoppe der og gått enda flere år tilbake. Det gjør jeg ikke. Men jeg bare nevner at i budsjettet for 2012, altså ett år tidligere, foreslo Høyre å styrke forsvarsbudsjettet med 500 mill. kr. Fremskrittspartiet foreslo å styrke det med 980 mill. kr. Altså, for 2013 foreslo Høyre å styrke forsvarsbudsjettet med 600 mill. kr, og Fremskrittspartiet med over 1 mrd. kr.

Derfor så jeg med interesse fram til framleggelsen av tilleggsproposisjonen til Solberg-regjeringen. For var det ett område som jeg var sikker på at det skulle komme betydelig flere midler til, så var det Forsvaret. Dette er et politikkområde hvor begge regjeringspartiene var enige om at det trengs mer midler. Jeg skjønner at den nye regjeringen og de nye regjeringspartiene ikke får gjennomslag på alle punkter fordi det må forhandles med flere partier i Stortinget, men på de områdene der regjeringspartiene er enige, må vi forvente at det blir endringer i politikken. Høyre ville øke forsvarsbudsjettene betraktelig. Fremskrittspartiet ville øke mye mer enn det.

Så kom altså tilleggsproposisjonen og budsjettforliket, og Forsvaret fikk ikke 1 mrd. kr. Forsvaret fikk ikke 600 mill. kr. Forsvaret fikk ikke 500 mill. kr. Nei, Forsvaret fikk 17 mill. kr. Jeg sier som på bingo 17 – én sju. Så det var altså 17 mill. kr som trengtes for å få Forsvaret ut av det som ble beskrevet som en krise.

Nå skal man være forsiktig i disse PISA-tider og med diskusjonen om manglende matematikkunnskaper, men med mine utregninger blir det av et forsvarsbudsjett på 43 mrd. kr mindre enn 0,5 promille – mindre enn 0,5 promille av Stoltenberg-regjeringens forsvarsbudsjett. Disse sytten millionene avstedkommer en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i dagens budsjettinnstilling der det heter at flertallet er

«fornøyd med at regjeringen starter arbeidet med å lukke avstanden mellom retorikk og realitet sammenliknet med den rød-grønne regjeringens budsjettforslag».

Du verden! Avstanden mellom retorikk og realitet er altså 17 mill. kr – under 0,5 promille. Jeg må si: Dette henger ikke på greip og er overhodet ikke i samsvar med det vi hørte i fjorårets budsjettdebatt, budsjettdebattene årene før det, og med det vi hørte i valgkampen. Så hørte jeg at forsvarsministeren nå nettopp sa at dette er et «nøkternt første skritt». Ja, det er det, det er veldig nøkternt. Jeg vil også si at det er ganske alvorlig. For Høyre og Fremskrittspartiet har lovet velgerne mye mer til Forsvaret, og de holder ikke det de lover. Det kommer bare smuler, og noen kan kalle det et nøkternt første skritt; jeg kaller det løftebrudd, for det er det det er.

Det borgerlige flertallet sier i innstillingen at den er kjent med at dette også inkluderer en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen. Så er jeg enig med forsvarsministeren i det hun nettopp sa, at selvsagt må nye situasjoner som oppstår, håndteres. Det er vi enige i. Men hva betyr det som regjeringspartiene nå sier i komitéinnstillingen?

Det blir ikke omkamp, sa forsvarsministeren. Nei vel, men hva betyr det da, hvorfor skriver en det en skriver? Den største investeringen – desidert største investeringen – i langtidsplanen er kampflyinvesteringen. Blir det endringer der? Blir det nedleggelse av HV-distrikter likevel? Dette var et stort tema både i det fagmilitære arbeidet og i Stortingets behandling av langtidsplanen. Hva skjer med HV-skolen på Dombås? Blir det styrking av 2. bataljon? Kan hun svare klarere enn det som ble gjort på spørsmålet fra Navarsete: Blir det samling av kontroll- og varslingsvirksomheten i Sørreisa? Og blir det framskutt base på Evenes?

Jeg må si etter det vi hørte forsvarsministeren si i innlegget sitt, hefter det nå usikkerhet ved Evenes og framskutt base i nord. La oss ikke håpe at det er grunnen til at Solberg-regjeringen har utnevnt den tidligere Evenes-ordføreren til statssekretær. Grunnen til at jeg spør om dette, er at regjeringspartiene bidrar til å skape usikkerhet om langtidsplanen. På torsdag debatterte vi neste års samferdselsbudsjett. Da sa Høyres og Fremskrittspartiets talere at det er den nasjonale transportplanen som ble vedtatt av de rød-grønne partiene, som er den som gjelder, til tross for at Høyre og Fremskrittspartiet hadde andre forslag. Slik skal det være, sa til og med regjeringspartienes talere. Det er en grei konstatering, men da må vi jo også få klarhet i: Gjelder ikke det samme for langtidsplanen for Forsvaret? Dette må forsvarsministeren klargjøre. Gjelder den vedtatte langtidsplanen, eller gjelder den ikke? Vi trenger ikke usikkerhet omkring et så avgjørende dokument som Forsvarets langtidsplan.

Norge har et godt forsvar. Det har vi takket være store omstillinger de 10–15 siste årene. Vi har gått fra å ha et stort forsvar bygget på den kalde krigens prinsipper og trusselbilder til å ha et moderne, operativt innsatsforsvar. Vi bør som beslutningstakere rette en stor takk til alle ansatte i Forsvaret, som har vært gjennom vanskelige tider med tøffe omstillinger. Men vi har også klart å omstille Forsvaret vårt fordi vi politisk har ønsket det – jeg tror jeg kan si nærmest tverrpolitisk – og fordi det har vært politisk vilje til å øke forsvarsbevilgningene de siste årene. Mange av våre styrker er kapasiteter som er etterspurt i internasjonale operasjoner. Det er fordi de kvalitetsmessig er svært gode. Én fregatt er på vei til Syria, én er i Adenbukta og Det indiske hav. Der har vi tidligere også hatt patruljeringsfly. Vi husker alle de svært gode tilbakemeldingene det norske forsvaret fikk for innsatsen i Libya. I tillegg har vi spesialstyrker og andre enheter som holder høy internasjonal standard og som er etterspurte kapasiteter i internasjonale operasjoner.

Alle som har deltatt og deltar i internasjonale operasjoner, fortjener takk, ros og anerkjennelse fra denne sal.

Selv om antallet soldater i Afghanistan trappes ned, vil jeg understreke: Norge er ikke ute av Afghanistan. Jeg vil også takke forsvarsministeren for at hun gjentatte ganger har understreket nettopp det, når det noen ganger blir presentert som at Norge nå går ut av Afghanistan. Vi skal ikke glemme Afghanistan, vi skal ikke glemme det afghanske folk, vi har fortsatt et ansvar i Afghanistan.

Til slutt: Det norske forsvaret er godt rustet. Store investeringer står for tur. Den vedtatte langtidsplanen er styringsdokumentet det må jobbes etter. La oss ikke skape tvil om langtidsplanen. Når det nå også – forhåpentligvis etter hvert – blir samsvar hos regjeringspartiene mellom retorikk og realiteter, blir dette bra. Vi kan sove trygt også det kommende året.

Presidenten: Presidenten vil anmode representanten Myrli om å se på det norske vokabular og finne egnede formuleringer i stedet for uttrykket «henger jo ikke på greip».

Regina Alexandrova (H) [12:41:42]: I forsvarsbudsjettet for 2014 viser de borgerlige en prioritering for økt operativ evne og styrket beredskap ved økninger og omprioriteringer med konkrete tiltak til 30 mill. kr. I motsetning til representanten Myrli mener jeg dette er en målrettet og god start for en opptrapping av en satsing på Forsvaret. Denne regjeringen styrker beredskapen og øker aktiviteten for å sikre våre ressurser i nordområdene.

I dagens globaliserte verden er truslene uoversiktlige og grenseoverskridende. Truslene kan befinne seg langt unna Norge, men allikevel true norske interesser både hjemme og ute. Et best mulig forsvar av norske interesser forutsetter derfor god beredskap og god situasjonsforståelse.

Nordområdene er blant Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområder og har gått fra å være et sikkerhetspolitisk spenningsområde til et energi- og næringspolitisk kraftsentrum. Områdene er av stor betydning for Norge, og norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse bør derfor synliggjøres ytterligere.

Det er viktig at vi sikrer Forsvaret god situasjonsforståelse og høy operativ evne i nord. Tilstrekkelige midler til faktisk å seile i nord er avgjørende. De borgerlige partiene gir derfor nordområdene økt prioritet ved å øke antall patruljedøgn for Kystvakta betraktelig.

Marinejegerkommandoen – MJK – er Norges maritime spesialstyrke og er trent for risikofylte militære spesialoperasjoner. MJK er satt på nasjonal beredskap for raskt å kunne bistå politiet i kontraterroroppgaver samt styrke Forsvarets egen beredskap.

Samarbeidspartiene sikrer i budsjettet en permanent finansiering av MJK på beredskap for økt nasjonal sikkerhet. Et annet viktig grep som er nevnt fra talerstolen i dag for å styrke beredskapen, er en økning i budsjettet til øving og trening av Heimevernets innsatsstyrker. Heimevernet spiller med sin landsdekkende og lokalt forankrede organisasjon en sentral rolle i den nasjonale beredskapen og har kapasitet til å rykke ut på meget kort varsel for å støtte sivile myndigheter. En styrking av øving og trening for innsatsstyrkene vil derfor bety mye for økt kvalitet og beredskap.

Økningen av Forsvarsbudsjettet prioriteres for 2014 til operativ evne og økt nasjonal beredskap, samtidig som vi ivaretar et større fokus på sikring av nordområdene.

Jeg ønsker også å nevne det viktige initiativet og gjennomføringskraften til forsvarsministeren umiddelbart etter at ny regjering ble dannet. Dagen etter at Solberg-regjeringen overtok, ble det kjent at Statens pensjonskasse hadde stanset utbetalingene til skadde krigsveteraner på grunn av pengemangel. Forsvarsministeren tok umiddelbart tak i saken, slik at vi i dag kan vedta en bevilgningsøkning for 2013 på 254 mill. kr, som vil sikre at veteranene får de pengene de har krav på.

Anerkjennelse og ivaretakelse av våre skadde krigsveteraner er et felles samfunnsansvar. Det er ikke akseptabelt at veteranene våre må vente på og leve med usikkerheten for utbetalinger de har krav på, med begrunnelse i manglende bevilgninger.

I denne saken har de rød-grønne ikke fulgt opp på en god måte. Regjeringspartiene har derfor – i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre – ivaretatt dette i budsjettet for 2014 ved å sørge for at dagens kompensasjonsordning blir gjort om til en overslagsbevilgning, slik at veteranene er sikret utbetalinger uten opphold. Denne forenklingen er et viktig grep som bidrar til forutsigbarhet og økonomisk trygghet for våre veteraner. For denne regjeringen og samarbeidspartiene er det viktig at de som har ofret sin helse gjennom innsats for Norge og bidratt til vår sikkerhet her hjemme, skal få den kompensasjonen de har krav på, uten lange forsinkelser.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [12:47:00]: Hvorfor er Nelson Mandela vår tids største politiske leder? Det er ikke fordi han holdt de flotteste talene, det er ikke fordi han har en sterk historie, men det er fordi han representerer forandring. Han viste at det umulige er mulig. Han fant seg ikke i små justeringer, de små skritt i riktig retning. Nei, han ville ha rettferdighet.

Nå kjemper verden om å hylle Mandela. Han fortjener hvert eneste ord som blir sagt om ham. Men mer enn ord fortjener han handling. Han fortjener at vi fortsetter der han slapp. De som nå hyller, bør føle seg forpliktet til å gå foran i framtiden.

Norge er et land som har tradisjon for å gå foran og lede an. Det gjorde vi da den rød-grønne regjeringen nådde 1 pst. i bistand, eller med vårt arbeid for nedrustning av våpen. Der valgte vi å gå foran. Vi frykter at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har de samme ambisjonene. Det har de aldri hatt – tvert imot.

Vi har gjentatte ganger i disse budsjettdebattene hørt at den nye regjeringen bare har hatt tre uker på seg til å lage et nytt budsjett. Da er det jo interessant å se på hva de faktisk valgte å prioritere i løpet av de tre ukene. Og hva var det de valgte? Jo, kutt i bistanden, kutt i regnskogsatsingen og færre kvoteflyktninger fra Syria. Det er bra at noe av det er reversert i Stortinget, men det er et veldig dårlig signal fra vår nye regjering. For med hvilken rett kan vi protestere mot andre lands kutt når vår egen regjering foreslår det samme?

Det er ikke mye som står om internasjonal politikk i den nye regjeringserklæringen til Høyre og Fremskrittspartiet. Men la oss se på hva de faktisk prioriterer å presentere. Noe av det som står, er at de skal ha en mer balansert Midtøsten-politikk. Mener det nye stortingsflertallet at det har vært ubalanse i vår politikk? Har vi støttet palestinerne for mye? Har vi for høyt protestert mot bygging av muren, blokaden av Gaza og brudd på folkeretten? Det er i det hele tatt litt rart å bruke ordet «balanse» om Israel og Palestina, for det er ingen balansert konflikt. Det er én okkupant og én som blir okkupert. Det er én sterk part og én svak part. Og undertrykkelsen blir stadig verre, nå i form av nye bosettinger – bosettinger som forsterker okkupasjonen hver eneste dag. Det kan gjøre at håpet om en tostatsløsning kan renne ut. Derfor haster det med å få stoppet de israelske bosettingene. Da er det oppsiktsvekkende at den nye regjeringen i denne omgang ikke engang kunne være med på merknader om at bosettingene er et problem, og at volden er økende. Er det dette som er den nye balansen til den nye regjeringen?

Jeg oppfordrer utenriksministeren til å svare på om han er enig i vår politikk, eller om det er et reelt linjeskifte.

For oss synes det klart at det er Fremskrittspartiet som har fått gjennomslag. Vi vet at de står på et ytterpunkt i politikken. Da hele verden demonstrerte mot Israels bombing av Gaza, stilte vår nye finansminister opp i en støttedemonstrasjon for krigen. Det er det som er ubalanse, og det er skuffende at Høyre nå er med på å gi dem hånda på rattet i Midtøsten-politikken.

Det er bra at utenriksministeren har protestert mot fengslingen av palestinske barn. Men i israelske fengsler sitter det også mange palestinske politikere. De kalles terrorister, men mange av dem er unge, progressive politikere som arbeider for sitt folk. Ved Mandelas bortgang har vi igjen fått en påminnelse om at det noen kaller terrorist, for andre kan være en frihetshelt. Oppi all hyllingen er det grunn til å minne om at Mandela selv var på USAs terroristliste fram til 2008.

Jeg kjenner flere av dem som i dag sitter i fengsel i Israel. Det er ungdom jeg har møtt på seminarer i Ramallah eller rundt leirbålene på AUFs sommerleirer på Utøya. De representerte det nye håpet, den nye generasjonen. Nå sitter de i fengsel.

I går tente vi det andre lyset i adventsstaken. Da sang vi: «Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem». I går var det for mine palestinske venner jeg tente to lys.

Svein Roald Hansen (A) [12:51:51]: Det mest slående ved den nye regjeringens plattform på utenriksområdet er fraværet av ambisjoner og initiativ. Det skal føres «en realistisk utenrikspolitikk» som skal føre til «faktiske resultater for det norske folk», heter det, men ikke ett ord om hva man ønsker å oppnå, hva slags resultater man skal ha, ikke ett initiativ som skal tas.

Da Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, var det med en rekke initiativ og konkrete målsettinger i regjeringsplattformen. Vi løftet opp nordområdestrategien til å bli det viktigste strategiske satsingsområdet, og fikk avklart delelinjen med Russland. Vi reiste forslaget om et forbud mot klasevåpen, og fikk det gjennomført. Vi ønsket å styrke Norges muligheter som bidragsyter i konfliktløsning, og lyktes på flere områder med det. Vi ville ta initiativ til å hente fram igjen visjonen om en verden uten atomvåpen, og vi gjorde det. Men i denne regjeringsplattformen er det verken nye ideer eller tanker om løsninger.

Jeg hadde håpet at denne debatten kunne klargjort noen viktige forutsetninger for den politikken Norge skal stå for i årene som kommer. Betyr den felles komitémerknaden «at Norge fortsatt skal være en betydelig aktør og bidragsyter for å skape varig utvikling og vekst i fattige deler av verden», at utviklingsbudsjettet nå skal være på 1 pst. av BNI også i årene framover? Eller skal vi hver høst oppleve et politisk spill hvor regjeringen foreslår lavere nivå, altså kutt, som Kristelig Folkeparti og Venstre skal forhandle opp til 1 pst., og således få «demonstrert» at de har innflytelse?

Da jeg hørte på representanten Kristian Norheim, var budskapet helt klart: 1 pst. er ikke viktig. Han pekte på at 1 pst. er «en blindvei» og «en hvilepute», og at friere handel og investeringer for å skape vekstkraft, skape arbeidsplasser, er det som skaper utvikling. Ja, det er riktig at det er viktige elementer, men det er samtidig for snevert. Utdanning, helse, rettferdig fordeling, et godt skattesystem og en bærekraftig forvaltning av et lands naturressurser til beste for hele befolkningen er også viktige elementer og forutsetninger for å få til investeringer som kan skape vekst og arbeidsplasser. Der blir tilnærmingen for snever, og det brukes som et argument for å hevde at det er ikke antall milliarder som er viktig, men resultatene. Ja, resultatene er selvsagt det viktigste, men antall milliarder er heller ikke uvesentlig, og elementene som vi skal spille på, er mange. Jeg synes utenriksministeren i denne debatten bør klargjøre om regjeringen nå tar inn over seg de politiske realitetene, at det i denne salen er et stort flertall som mener at vi skal legge bistandsinnsatsen på 1 pst. av BNI.

Ved fjorårets budsjettbehandling foreslo Fremskrittspartiet ikke bare store kutt i bistandsbudsjettet, de gikk også heftig til verks på Utenriksdepartementets driftsbudsjett med et kutt på 172 mill. kr. Det var faktisk 8,5 pst. av driftsbudsjettet til UD. Høyre var mer forsiktig, men de kuttet de også, med 10 mill. kr. Da er det interessant å se: Hvorfor er ikke dette gjentatt i år? Er det ikke «unødvendig byråkrati» denne regjeringen skal kutte? Eller var det slik at disse partienes alternative budsjetter i fjor ikke var alvorlig ment? Er det grunnen til at man nå ikke har tort å røre disse postene? Jeg mener det er fornuftig at de ikke har gjort det, men det må jo være et tankekors at det man foreslår i opposisjon, tør man ikke å iverksette i posisjon.

Litt om forsvar. Regjeringen varsler at den skal gjennomgå forutsetningene og beslutningsgrunnlaget i den langtidsplanen som ble vedtatt i juni, som andre har pekt på, og som også forsvarsministeren berørte i sitt innlegg. Hun forsikret at det ikke er omkamp. Men likevel vil det skape usikkerhet om den omfattende omstillingen Luftforsvaret står på trappene til, med utvikling og samling av kampflybasen for våre nye kampfly på Ørlandet og framskutt base på Evenes og andre viktige elementer, vil bli gjennomført. Det er viktig at den gjennomgangen som nå foretas, går så raskt som mulig, slik at usikkerheten kan legges bort, og at det eventuelt gjøres nye vedtak der forsvarsministeren og regjeringen mener det er grunnlag for det.

Så er det vanskelig ikke å komme inn på, som andre har nevnt, at det er ganske stor avstand mellom det som ble hevdet i fjorårets budsjettdebatt og i budsjettdebattene før det fra nåværende forsvarsminister og daværende leder av utenriks- og forsvarskomiteen og hennes partifeller. Høyres forsvarspolitiske talsmann, Ivar Kristiansen, gikk – jeg hadde nær sagt som vanlig – friskere i vei når det gjaldt beskrivelser, og som Sverre Myrli viste med sine sitater: Det var krise i Forsvaret på grunn av det man mente var avstand mellom struktur og oppgaver og bevilgninger.

Da foreslo Høyre å styrke driftsbudsjettet i Forsvaret for i år med 616 mill. kr. Fremskrittspartiet tok, som vanlig, kraftigere i og foreslo rundt 1 mrd. kr. I tilleggsproposisjonen er styrkingen en økning i bevilgningen til Kystvakten på 13,9 mill. kr. Det er positivt, men det er altså langt, langt unna det dagens regjeringspartier anså som helt nødvendig i fjor.

Forsvarsministeren pekte på at det er grenser for hva man rekker på tre uker. Ja, det er det, men man har altså hatt fire år hvor man systematisk har ment å begrunne at man har ligget ca. 0,5 mrd. kr under. Det burde ikke vært så vanskelig å kunne få igjennom på tre uker.

Man kan jo heller ikke skylde på mangel på penger, for man fant altså penger til å kutte skatteinntektene med 8 mrd. kr på årsbasis. Så man hadde penger til disposisjon hvis man mente at situasjonen i Forsvaret var så alvorlig at det trengtes en skikkelig økning. Hvis økningen på 13,9 mill. kr er «første skritt» – som forsvarsministeren sa – på opptrappingen, vil det ta 35 år å nå det nivået Høyre mente var nødvendig i fjor, og 70 år å nå det Fremskrittspartiet mente var nødvendig. Da begynner jeg jo å forstå hva regjeringen mener når den sier at den har et generasjonsperspektiv på sin politikk.

Så er det riktig som forsvarsministeren sier, at omstillingen i Forsvaret ikke er over. Den vil heller ikke være over når Luftforsvarets nye struktur er på plass, og når kompetansereformen har kommet lenger enn den har. Det er nødvendig å være i løpende omstilling ut fra endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen og ut fra endringer i nye våpensystemer osv. Det mest gledelige med denne omfattende omstillingen i Forsvaret er at den har evnet å frigi mye midler fra ting man ikke lenger trenger, til den såkalte spisse enden. Det må fortsette.

Så til slutt noen merknader. Utenriksministeren sa at han ønsket å føre en verdibasert utenrikspolitikk. Jeg tror ikke det er noen uenighet om de verdier som Norge skal forfekte og stå for, menneskerettigheter, demokrati osv., men jeg vil minne om det som en samlet komité starter merknadene sine med:

«Komiteen viser til at regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som fremmer norske interesser, norsk sikkerhet, økonomi og velferd, konsentrert om områder der Norge har en forutsetning for å gjøre en forskjell.»

Den linjen støtter komiteen. Vi må ikke glemme den interessebaserte utenrikspolitikken. Den ble fremmet av den foregående regjering i en omfattende stortingsmelding som fikk tverrpolitisk tilslutning. Det er det viktig at vi holder fast ved også i de kommende årene.

Kristian Norheim (FrP) [13:01:42]: Dette var altså det representanten Solhjell valgte å prioritere i sitt innlegg om utenriksbudsjettet i dag: en 50 år gammel avisartikkel fra Hundeavisen i 1963. Jeg synes det er ganske drøy kost fra representanten Solhjell når han begynner å trekke frem dette nok engang. Og nok engang trekker han frem en udokumentert påstand fra en eller annen bok han har lest. Jeg ber representanten Solhjell om å dokumentere påstanden om at forgjengeren for Fremskrittspartiet, Anders Langes Parti, mottok støtte fra det sørafrikanske apartheidregimet, ellers får han tie stille. Det går rett og slett ikke an å påstå sånt i «hytt og gevær», uten å dokumentere det. Og det er altså ikke Fremskrittspartiet som skal dokumentere dette, det er de som fremsetter den type påstander.

For øvrig har Fremskrittspartiet åpnet sine arkiver for dem som har lyst til å kikke i dem. Jeg vil gjerne gi representanten Solhjell anledning til å ta et dypdykk i Fremskrittspartiets arkiver. Du er hjertelig velkommen, det er bare å ta kontakt, så skal du få lese til øynene blir store og våte. Kanskje du til og med blir overbevist om at noe av det du leser, er bra saker.

Jeg synes det er ille at en representant skal «hitle» et parti for påstander og meninger som enkeltpersoner hadde for 40 år siden, altså fra da partiet ble startet, men ikke bare det, også fra tiden før partiet ble startet. Jeg synes også at representanten Solhjell bør feie for egen dør. Partiet han representerer, SV, har hatt nok av kontakter med diktaturer og autoritære stater opp gjennom årene – på høyt nivå. Berit Ås kalte f.eks. Sovjet for en «fredspioner». Partisekretær i SV Svein Skotheim og partileder Berit Ås hadde en fin tur til Bucureşti, til en av Europas verste diktatorer, Nicolae Ceauşescu, hvor de kjørte rundt i en svart limousin og hadde gode ting å si om det regimet etterpå. Tidligere partiledere, som Stein Ørnhøi, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen, Berge Furre og Torolv Solheim har alle hatt reiser til diktaturstater. Jeg synes at man skal feie for egen dør først.

La meg si det med en gang: Jeg er den aller siste til å skulle forsvare det regimet vi så i Sør-Afrika. Det var et inhumant regime. Jeg blir kvalm ved tanken på at et sånt regime har eksistert. Det er også stikk i strid med den liberalistiske ideologien som Fremskrittspartiet er basert på. At noen har hatt tvilsomme og idiotiske oppfatninger om det fra mitt eget parti tidligere, må de selv svare for. Jeg tar avstand fra et forsvar av den type regimer.

Representanten Solhjell er egentlig en SV-er jeg har litt sansen for. Jeg oppfatter Solhjell som en interessant og belest type og ikke som en SV-er av den gode, gamle museumsvokter-sorten. Derfor vil jeg benytte anledningen til å henvise Solhjell til budsjettet vi nå diskuterer, og ikke minst til de ulike postene, der vi gir bistand til ulike land og regioner. For hvis representanten Solhjell leser grundig her, vil han også kjenne igjen en del av disse landene og regionene. Han vil kjenne igjen at det er en del av de landene som hans partifeller har hatt reiser til. Norske bistandspenger brukes i dag til å rydde opp i land hvor SV har hatt sine partiturer tidligere. Det må være et tankekors for representanten Solhjell.

Jeg vil også kort innom representanten Anniken Huitfeldt, som var innom Israel-merknaden. Grunnen til at posisjonen ikke ville gå med på den merknaden, var rett og slett at det var en udokumentert påstand. Vi fant dokumentasjonen. Vi fant dokumentasjonen på at det pågår vold på begge sider. Derfor hadde vi en alternativ tekst. Dere nektet å dokumentere det. Vi dokumenterte det og endret teksten. Det er historien bak. Det pågår politisk vold på begge sider. I den teksten som FNs visegeneralsekretær refererer til, var det ni sårede palestinere og åtte på israelsk side. Det går omtrent opp i opp.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Norheim om at all tale fremdeles skal gå via presidenten.

Anniken Huitfeldt (A) [13:07:03]: Jeg forstår veldig godt at representanten Sylvi Graham ikke liker mitt Nelson Mandela-sitat, for det er ikke akkurat noen hyllest til høyresidas utenrikspolitikk Nelson Mandela kommer med. Det er en hyllest til den utenrikspolitikken som Kirken og venstresida har ført for å støtte arbeidet mot apartheid i Sør-Afrika.

Jeg må si at jeg er veldig uenig med representanten Kristian Norheim som sier at idiotiske uttalelser som ens partifeller har kommet med, får stå for deres regning, og at de selv får svare for dem. Jeg mener at de feilene som er blitt gjort opp igjennom Arbeiderpartiets historie, må vi være store nok og ansvarlige nok til å ta avstand fra selv. Så det mener jeg er feil utgangspunkt når vi diskuterer apartheid her i dag.

Så til diskusjonen om Midtøsten. Jeg forstår det slik at det er et annet signal som kommer fra representanten Kristian Norheim, enn det som kommer fra utenriksministeren. Det som er årsaken, sier utenriksministeren, til at de ikke vil være med på formuleringene om vold fra bosettere, er ikke nødvendigvis at de er uenige, men de bruker bare andre ord. For vi har jo klare rapporter som tilsier det. FN har sagt gjennom OCHA at det har vært en økende vold totalt fra 2012 til 2013. Jeg vil gi utenriksministeren anledning til å utdype om han støtter denne OCHA-rapporten eller ikke – om han mener at dette er feil. Jeg vil velge å tolke ham positivt, nemlig at han egentlig er enig i at man har registrert ulovlig bosettingsekspansjon på okkupert land. Jeg mener at det er ganske godt dokumentert, og jeg synes det er oppsiktsvekkende at ikke flertallet er med på denne merknaden. Det er å endre balansen i norsk utenrikspolitikk.

Så vil jeg si kort til representanten Hareide: Jeg er enig i Kristelig Folkepartis Ungdoms linje her. Det burde vært sånn at Kristelig Folkeparti var enig med meg i min kritikk av at regjeringa burde legge 1 pst. til grunn for all sin bistandspolitikk. I stedet sier han at dette ikke er et politisk teater, hvilket det selvfølgelig er. Alle vet jo at hvert fjerde år i denne salen kommer Kristelig Folkeparti og Venstre til å forhandle opp bistandsbudsjettet til 1 pst. I stedet burde Hareide støtte meg og si at dette legger han til grunn er regjeringas forslag – og så kunne han fått enda mer innflytelse på andre områder. Jeg vet ikke hva som er årsaken til at det er greit at regjeringa hvert år legger fram et lavere budsjett.

Jeg mener også det ville vært redelig om representanten Hareide sa litt om hvor de pengene til utdanning tas fra. Jeg er for mer penger til jenter og utdanning, men det hadde vært redelig om representanten Hareide sa at dette tas fra FNs matvareprogram. Det er jo relativt viktig å bidra i forbindelse med sultkatastrofer. Det tas fra utvikling av sivilt samfunn og demokrati, det tas fra bistand til Latin-Amerika, og det vet vi i stor grad er arbeid til menneskerettighetsorganisasjoner. Jeg ville kanskje vært litt forsiktig med å kalle dette en kursendring – når vi vet hvor pengene er tatt fra.

Jeg har stor sans for representanten Hareide. Han sa på slutten av sin appell i partilederdebatten at bistand til verdens fattige var hans aller viktigste sak. Vi har altså fått en regjering som ikke er enig i enprosentmålet. Da synes jeg det er underlig at mesteparten av innlegget går til å kritisere den opposisjonen som han egentlig er mest enig med.

Jeg vil si til forsvarsministeren, som jeg synes holdt et godt innlegg, at jeg er ikke uenig i det forsvarsbudsjettet som legges fram. Men det er helt åpenbart at forsvarsministeren gjennom hele valgkampen, og i flere år, har reist fra militærleir til militærleir og framført et annet budskap – et budskap om at Forsvaret er underfinansiert. Det er neimen ikke tid som er årsaken til at forsvarsbudsjettet ikke styrkes mer. Det var tid til å gi store milliardkutt i skattene, men her brukes altså tid som argument for at man ikke kunne øke forsvarsbudsjettet mer. Det framstår som et vikarierende argument. Det er klart at forsvarsministeren her har nærmet seg det som var den tidligere regjeringens politikk. Jeg mener at det er en god langtidsplan. Dette er jeg glad for, men det er ikke samsvar mellom det forsvarsministeren sa den gang hun satt i Stortinget, og det budsjettet som nå legges fram.

Kåre Simensen (A) [13:11:59]: Jeg har vokst opp og lever midt i de såkalte nordområdene. Utviklingen fra å være en relativt marginalisert geografisk region til å bli en region av stor geopolitisk betydning for en hel verden er svært spennende. Det er et møte mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk, som utenriksministeren sa. I den forbindelse handler det mye om oss mennesker som bor og lever der. Uttrykket «lys i husan» får utvidet betydning – da sett i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Den rød-grønne regjeringen har utviklet en strategisk og målrettet politikk for nordområdene. De siste årene har vi også fått økt aktivitet på fastlandet, på Svalbard og på øvrige territorier, noe som gjør det nødvendig å styrke suverenitet og territoriell integritet. Av denne årsak er det viktig for Norge å bygge allianser med allierte og Russland og ta i bruk nødvendige politiske virkemidler for å styrke eksisterende samarbeid i nord. I en slik kontekst er både Forsvarets og det siviles samarbeidet mellom Norge og Russland viktig. Sameksistens, samhandling og økonomisk samarbeid bør prege sikkerhetsdialogen i nordområdene. Det er vel unødvendig å si at ingen av de arktiske statene er tjent med et militært kappløp mot nord – ei heller USA og Russland.

Vi har et godt samarbeid med vår gode nabo i øst på en rekke sektorer og samfunnsområder. Norge og Russland møtes jevnlig i en rekke politisk fora – både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi ser også at den økonomiske samhandlingen er voksende. Signeringen av grenseboeravtalen og ratifiseringen av delelinjeavtalen i begge lands parlamenter har bidratt til et samarbeid over grensen på Storskog. Jeg er spent på regjeringens gjennomføringskraft i arbeidet for en ny grensestasjon.

Man må si ifra når noe knirker i et ellers godt samarbeid. Vi skal og bør si ifra når grunnleggende menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet og homofiles manglende rettigheter blir utfordret i Russland. Vi må si ifra når det planlegges fortsatt drift av Kola-kraftverket, et av verdens farligste atomkraftanlegg, som ligger bare 20 mil unna den norske grensen. Og vi må si ifra når vi blir gjort kjent med at Russland vurderer Novaja Semlja, som grenser til vår kystlinje, som et sted for oppbevaring av atomavfall. Det er svært utfordrende, for å si det pent.

Nevnte saker skaper bekymringer for oss finnmarkinger, og det bør det også gjøre i regjeringen Solbergs kontorer. I den forbindelse stilte jeg også et skriftlig spørsmål til utenriksministeren om hva regjeringen vil gjøre. Jeg har ikke tid til å sitere det, men jeg har bare lyst til å gi tilbakemelding til utenriksministeren om at jeg er veldig fornøyd med svaret. Man vil ikke sitte med armene i kors, man vil ta dette opp i bilaterale samtaler mellom de to landene. Jeg takker for det svaret.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:15:11]: Poenget med venstresidas forhold til vår demokratihistorie er at mange av oss har erkjent desse feila. No skal eg gjere noko som ein ikkje bør gjere for ofte, eg skal sitere meg sjølv – frå nokre år sidan, eg trur det var i 2010. Då skreiv eg:

«(…) deler av venstresiden «i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet»».

Og vidare:

«Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.»

Då eg skreiv dette, var det veldig lite oppsiktsvekkjande, for det var ikkje originalt. Dette hadde folk i SV og Arbeidarpartiet gjort i alle fall eit par tiår før eg gjorde det.

Men eg har teke opp desse tinga og historia om Sør-Afrika med Framstegspartiet fleire gonger før utan å få noko i nærleiken av ein slik refleksjon og innsikt som representanten Norheim her viste på slutten av sitt innlegg. Det same har ei rekkje medium gjort. Eg må seie at eg synest dette var modig og riktig av representanten Norheim. Viss eg skreiv ned riktig, kalla han dei utsegnene og synspunkta «tvilsomme» og «idiotiske». Det synest eg er relativt presist. Det var folk som Anders Lange, Carl I. Hagen og Fridtjov Frank Gundersen eg siterte. Så sa han at han tek ansvar for å erkjenne det. Det synest eg også er riktig og positivt, men eg vil seie at det var på tide, for eit enkelt søk på Atekst viser at det har vore tema i norske medium eit titals gonger berre dei siste åra.

Eg refererte også påstandane frå boka til Eschel Rhoodie, som òg har vore oppe ei rekkje gonger, som det etter mitt syn er viktig å få sett på, og, som eg sa, var påstandar som vi bør sjå nærare på. Eg veit at Framstegspartiet tidlegare har fått spørsmål om innsyn i sine arkiv frå denne tida frå journalistar som har skrive om dette. Dei har vorte avviste, og det har også vorte avvist at det var pengeoverføringar. Viss det no er slik at alle kan få sjå rekneskapa, arkiva om reiser osv. frå tida rundt valkampen i 1973, ville det vere eit spennande og viktig innsyn i historia. Eg kan med dette stadfeste at om kort tid vil det kome spørsmål om å få sjå nærare på dette. Kanskje vil det då verte avkrefta som tull og tøys. I så fall er det viktig at det skjer. Kanskje vil det vere ting som er spennande å sjå på.

Eg synest dette var ei nyttig avklaring frå representanten Norheim, sjølv om tonen i første delen av innlegget var meir i den tradisjonelle tonen som Framstegspartiet ofte har møtt dette med.

Til slutt vil eg takke for hyggelege synspunkt om at eg er ein person som både les mykje og er interessant. Eg vil leggje til: ikkje i motsetning til andre i SV, men som veldig mange i SV – så kanskje representanten Norheim kan bruke meg som ein inngangsport til å få eit meir positivt syn på SV.

Øyvind Halleraker (H) [13:18:26]: Så langt i denne debatten har vel ikke de helt store sensasjonene blitt avdekket fra noen partier. Det som kanskje står igjen – i hvert fall så langt – som det mest oppsiktsvekkende, er at SV etterspør stabilitet i denne regjeringens evne til å følge opp forsvarsbevilgninger framover, noe som får støtte fra Arbeiderpartiet ved representanten Sverre Myrli. Det siste er langt mer troverdig, men jeg kan love både representanten Myrli og representanten Solhjell at de skal få anledning til å følge opp langtidsplanen og glede seg til forsvarsbudsjetter framover.

Ellers må jeg si at når debatten i denne salen dreier seg om forståelsen av og viljen fra regjeringspartiene til å slutte seg til en merknad som settes fram fra et mindretall – én eneste merknad – er debatten kokt ned til et svært lite omfattende perspektiv og nivå. Da ser man ikke den balansen som ligger i hele den merknaden som hele komiteen slutter seg til på dette området – som også har vært nevnt av flere.

Jeg må også få si, selv om jeg er ganske sikker på at Sylvi Graham er i stand til å forsvare seg selv, at det ikke var Mandelas uttalelse hun reagerte på, men den sedvanlige rød-grønne måten å skryte av seg selv på. Det syntes hun kanskje ikke var så passende i en situasjon da vedkommende, som har gjort en fenomenal innsats, nettopp har gått bort. Der støtter jeg henne fullt ut.

Vi har også denne gangen fått en liten runde om EU og hvordan EU har ført til forferdelse i Europa. Det er igjen grunn til å si at det er feil. EU har ikke gjort det, snarere tvert imot: EU har vært med på å berge de landene som gjennom mange år med uforsvarlig økonomisk styring selv har bidratt til å sette egne økonomier over styr. Det er det som er saken, og nå synes jeg snart man må få en edruelighet i forståelsen av problemene til enkelte EU-land. Nettopp det at man har sikkerhetsnettet i EU, har bidratt til at de kommer på fote igjen.

Heidi Greni (Sp) [13:21:40]: I forrige uke behandlet Stortinget budsjettinnstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen og i den forbindelse også selvsagt neste års budsjett for innvandringsfeltet. Et av områdene der det var ulik oppfatning mellom regjeringen og deres støttepartier Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene siden og de rød-grønne på den andre, var når det gjaldt mottak av kvoteflyktninger gjennom FN. Det var overraskende at det ikke var større enighet om dette, og jeg er spesielt overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke lenger er særlig opptatt av at Norge skal ta en større del av ansvaret.

Den rød-grønne regjeringen foreslo som kjent at Norge skal imøtekomme FNs anmodning om å ta imot flyktninger fra leirene i Syrias naboland ved å øke kvoten for overføringsflyktninger i 2014 med 1 000. Krigen i Syria har påført nabolandene store utfordringer gjennom overfylte flyktningleirer, samtidig som strømmen av syrere som søker beskyttelse og hjelp, fremdeles øker. Regjeringen Solberg foreslo i sin tilleggsproposisjon å redusere tilleggskvoten til 500 og i stedet gi rom for å ta imot 1 000 syrere ved å redusere mottaket av overføringsflyktninger fra andre land.

I Senterpartiet mener vi at norske politikere må ta inn over seg de enorme utfordringene som flyktningstrømmene representerer, både humanitært og sikkerhetspolitisk. Vår ordinære kvote på 1 000 overføringsflyktninger årlig er et lite bidrag til å dempe utfordringene. Regjeringen Solberg og stortingsflertallet viser til at de også ønsker å ta imot 1 000 overføringsflyktninger gjennom FN fra landene rundt Syria, men de sier ikke noe om hvem dette skal gå ut over, gjennom redusert kvote for FN-flyktninger fra andre flyktningleirer.

Jeg mener det er feil signal å gi en verden i nød, når vi fra Norge sier at dessverre, nå er det Syria som er verst stilt, og flyktninger i leirer fra andre land kan vi ikke gi samme mulighet til overføring som vi har gjort i tidligere år. Det blir feil at Norge som et rikt land sender ut slike signaler. Vi burde ta oss råd til å ta imot 1 000 fra Syria i tillegg til den ordinære kvoten.

Regina Alexandrova (H) [13:24:23]: Høyre er fornøyd med at regjeringen vil arbeide med å skape reell balanse mellom oppgaver og ressurser i forsvarssektoren. Representanten Huitfeldt snakker med store bokstaver om mangelen på budsjettsatsing til Forsvaret. Representanten Huitfeldt glemmer da den tydelige satsingen på operativitet og beredskap samt at før bevilgninger kan økes for å dekke gapet mellom oppgaver og ressurser, må man vite hvor det trengs en kraftsamling. Det skal vi gjøre først.

Et viktig tiltak for å få til økte bevilgninger til Forsvarets spisse ende, til økt operativ evne med større fokusering på øving og trening, er å bruke mindre penger på drift. En stor driftsutgift for Forsvarets operative avdelinger er utgifter til Forsvarsbygg for leie, drift og vedlikehold av eiendom, bygg og anlegg. Høyre forutsetter at effektiviseringsarbeidet i Forsvarsbygg vil bidra til å frigjøre midler til Forsvarets avdelinger, slik at vi kan styrke den operative evnen ytterligere.

Høyre vil også understreke viktigheten av god sanitetsstøtte før, under og etter militære operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, og ser positivt på at det satses på kompetansebygging i et flernasjonalt samarbeid og på samarbeid med det sivile helsevesenet. Troms militære sykehus, TMS, i Indre Troms er det eneste militære sykehuset i Norge og har siden 1954 gitt nødvendige helsetilbud til Forsvarets personell og bl.a. bidratt til helsetjenester før og etter tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Sykehuset har med sin kapasitet også gitt et godt helsetilbud til sivilsamfunnet.

Regjeringen bidrar til å videreføre et spennende prosjekt der driften av TMS skal legges om til et Indre Troms medisinske samhandlingssenter, som skal videreutvikles til et sivilt drevet senter med et bredt spekter av helsetilbud, i et samarbeid med Forsvaret. Å kunne skape arenaer der det sivile og det militære samarbeider om kompetanse og drift, er spennende og framtidsrettet. Felles utnyttelse av ressurser i et område der Forsvaret og sivilsamfunnet er gjensidig avhengig av hverandre, vil kunne gi positive ringvirkninger, skape gode relasjoner og ikke minst gi Forsvarets personell et helhetlig helsetilbud i et område der Hæren har sitt tyngdepunkt og sin største aktivitet.

Det blir spennende å følge med på dette viktige og framtidsrettede samarbeidsprosjektet i tiden framover.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:27:37]: Hvis komitélederen hadde vært til stede i debatten fortsatt, kunne hun også hørt hva jeg hadde å si som svar på hennes spørsmål. Jeg kunne fortalt at jeg har holdt meg til det samme budskapet gjennom fire år, uavhengig av hvor jeg har vært. Jeg har sagt at det er veldig mye bra i Forsvaret, men det er også fortsatt behov for å balansere innsatsfaktorene. Jeg har sagt – og jeg sier fortsatt – at noe vil kreve mer penger, mens andre ting ikke vil kreve mer penger, men annerledes strukturering, og at det fortsatt er ubalanser mellom innsatsfaktorene og, ikke minst, mellom investering og drift.

Det er ellers en ganske – hva skal vi si – herlig teknikk representanten Sverre Myrli bruker; han lar fullstendig være å ta hensyn til det jeg sier i mitt innlegg, for han har åpenbart allerede bestemt seg for hva han har tenkt å si, og så kaster han alle innsatsfaktorene i langtidsplanen opp i luften og sier at det er vi i regjeringa som skaper usikkerheten, når det er representanten Sverre Myrli som skaper den. Jeg sa at vedtaket om kampfly ligger helt fast, det var et enstemmig vedtak i Stortinget 14. juni 2012. Det har ikke vært noen diskusjon om inndeling av HV-distrikter eller HV-skolen på Dombås. Det har heller ikke vært noen diskusjon om 2. bataljon eller Sørreisa.

Jeg har også sagt at på en del områder innen Luftforsvaret er vi nødt til å gå inn og se på at vi gjør de riktige tingene i riktig tempo og til riktig tid. Det kan bety at noe forskyves noe, slik f.eks. den forrige regjeringa allerede har gjort med QRA-en i Bodø. Endrede forutsetninger krever også at en ansvarlig regjering ser på forutsetningene og grunnlagene på nytt.

Representanten Myrli er også opptatt av hvordan vi legger opp bevilgningene. Vel, som jeg sa i mitt innlegg: Dette er et nøkternt første skritt. Vi betaler faktisk for å oppfylle en del ambisjoner i langtidsplanen som den forrige regjeringa ikke gjorde. Antallet seilingsdøgn i Kystvakten lå under den ambisjonen regjeringa selv hadde lagt, fordi de ikke finansierte det nok. Det gjør vi nå.

Det andre er at det fortsatt er en hårfin balansegang i finansieringen av langtidsplanen: 634 mill. kr er forutsatt hentet inn etter hvert som bidraget i Afghanistan trekkes ned, og brukes til å finansiere andre deler av langtidsplanen. Men den forrige regjeringa har altså allerede «spist» 75 mill. kr av de pengene til utenlandsoperasjoner i Adenbukta og i Mali. Denne regjeringa har derimot valgt å gjøre alvor av det som står i regjeringas erklæring, nemlig at utenlandsoppdrag finansieres utenfor rammen. Derfor ligger det i nysalderingen 30 mill. kr til å finansiere oppdraget som KNM «Helge Ingstad» nå er ute på – å hente ut kjemiske stridsmidler fra Syria.

Peter N. Myhre (FrP) [13:30:50]: Det er representanten Bård Vegar Solhjell som fikk meg til å be om ordet i denne debatten. Jeg holdt på å si at på seg selv kjenner man andre. Jeg synes det virker rart når representanten Solhjell trekker frem et avisinnlegg om apartheidregimet i Sør-Afrika som var signert av Anders Lange, et innlegg som Anders Lange definitivt ikke burde ha skrevet, og som Fremskrittspartiet har tatt avstand fra gang på gang. Dette innlegget er altså fra 1963. Det er 50 år siden, og det er 10 år før Fremskrittspartiet ble stiftet. Å bruke dette sitatet mot dagens Fremskrittspartiet som et slags bevis, blir anakronistisk og det blir irrelevant.

Så har altså Solhjell tatt avstand fra SVs tidligere – eller kanskje fremdeles nåværende – syn på en del diktaturer rundt om i verden. Men ærlig talt: Det er jo bare begynnelsen. Når Bård Vegar Solhjell svinger seg til de store høyder med denne formen for sitatspill, så gjør det denne saken enda pussigere, for hva har hans eget parti, Sosialistisk Venstreparti, drevet med i sin tid? Jo, på 1970-tallet jobbet SVs folk som gale for å få til en fusjon mellom Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti, og det greide de delvis. Norges Kommunistiske Parti var altså Sovjetunionens representanter i norsk politikk i etterkrigstidens Norge. Partiet støttet aktivt og helhjertet Sovjetunionens forbrytelser i Øst-Europa i tiden etter annen verdenskrig. Stortingsrepresentant Reidar Larsen var fremdeles partiformann i Norges Kommunistiske Parti da han ble innvalgt på SVs liste til Stortinget i 1973, og senere ble han SVs parlamentariske leder. Har Solhjell glemt dette? Neppe. At to av SVs representanter i samme stortingsperiode hadde bakgrunn fra Nasjonal Samling, er Solhjell sikkert også klar over, men det er visst greit i det partiet.

Jeg liker ikke denne typen debatter, men når representanten Solhjell så til de grader kaster stein i glasshus, mener jeg det er riktig å friske opp hukommelsen hans og minne ham om hans eget partis temmelig grumsete historie.

Presidenten: Presidenten vil minne representantene om at vi prøver å debattere dagens budsjett i denne debatten, og jeg tror det er viktig for debattene framover i de neste tre og et halvt årene.

Sverre Myrli (A) [13:33:57]: Forsvarsministeren kalte det en «herlig teknikk» da jeg presiserte hva regjeringspartiene skriver i innstillingen. Jeg spurte hva det betyr når det står at det skal foretas en «gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag» i langtidsplanen. Det må vi kunne spørre om hva betyr. Jeg står for det som er innholdet i langtidsplanen, vedtatt av Stortinget, men det må være lov til å spørre de nåværende regjeringspartiene hva de mener, for det er de som har skapt usikkerheten. Jeg utfordret på en rekke konkrete områder. Forsvarsministeren svarte, men det var ett område hun ikke nevnte, ett spørsmål hun ikke svarte på, og det var framskutt base for kampfly i Nord-Norge, som Stortinget har vedtatt at skal lokaliseres til Evenes. Det kommenterte ikke forsvarsministeren. Vi skal ikke dra dette lenger nå, men det er interessant at dette var det eneste av de konkrete spørsmålene som forsvarsministeren ikke ville gå inn på.

Så vil jeg bare si at det tidligere i debatten ble hevdet at den nye regjeringen måtte foreslå å tilleggsbevilge midler til den særskilte kompensasjonsordningen for veteraner med psykiske belastningsskader. Det trengte ikke den nye regjeringen å gjøre, for det forslaget lå der allerede fra den avtroppende regjeringen, behandlet i statsråd 4. oktober. Det var faktisk en av de siste proposisjonene Stoltenberg-regjeringen fikk igjennom. Den særskilte kompensasjonsordningen er et av de viktigste tiltakene i det som ble presentert som handlingsplanen «I tjeneste for Norge», som besto av 126 tiltak som det var stor enighet om i Stortinget. Vi må selvsagt sørge for at det er tilstrekkelige midler til kompensasjonsordningen, og at de som søker og har krav på å få utbetalinger, får de midlene, og jeg er helt sikker på at den nye forsvarsministeren følger opp dette på en god måte.

Så vil jeg helt til slutt si at i mitt forrige innlegg brukte jeg begrepet «ikke henger på greip». Da fikk jeg påpakning av presidenten, Ingjerd Schou, om at jeg skulle finne andre ord fra vokabularet. Jeg har nå slått opp i ordboka, og der står det at «greip» er et «håndredskap med skaft og tinder». Det står også at begrepet «det henger ikke på greip» er det samme som «det er meningsløst». Så langt vil ikke jeg gå når det gjelder regjeringens politikk, men hvis Ingjerd Schou mener det er mer dekkende, så må hun gjerne stå for det.

Presidenten: Presidenten takker for at representanten har brukt ordboken i disse viktige minuttene.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:36:54]: Me går mot avslutning av ein god debatt, iallfall den delen av debatten som har handla om budsjettet, og seinare i dag skal vi òg vedta denne delen. Det er historisk at det er eit samla storting i dag som stemmer for at 1 pst. av BNI-inntektene våre skal gå til bistand og utviklingshjelp, og det gleder meg stort.

Denne debatten starta jo med Anniken Huitfeldts ord om «politisk teater», og eg syntest eg svarte henne godt i førre innlegg, men ho var ikkje heilt fornøgd. Eg vil berre summere opp med følgjande tre punkt til komitéleder Huitfeldt: Me kan berre konstatere at etter åtte år med raud-grønt styre, har den delen som går til utdanning i bistanden gått ned kvart einaste år. Nå endrar me på det, og førre gang dette gjekk opp, satt altså ein KrF-ar som utviklingsminister.

For det andre er det kome skuldingar om at me kuttar i Verdens matvareprogram. Det stemmer ikkje. Løyvingane på 170 mill. kr blir vidareførte i 2014, slik som det var i 2013.

For det tredje: Når me da veit at kostnader til asylsøkjarar i Noreg blir auka med over 500 mill. kr, så veit me at det går ut over bistandsramma. Eg syntest det var veldig flott av representanten Skei Grande å ta opp den problemstillinga, men me har da hatt ulike regjeringar i Noreg dei siste tretti åra som har gjennomført den same praksisen. Det er god grunn til å diskutere det, men eg synest ikkje det er nokon god grunn til at dei raud-grøne partia skal ta opp den problemstillinga, når me ser på kva som har skjedd dei åtte åra under raud-grønt styre.

Midtausten har òg vore tema. Kva har vore poenget for Kristeleg Folkeparti når det gjeld Midtausten? Jo, me veit at da dei raud-grøne overtok for åtte år sidan, hadde Noreg tillit både på palestinsk side og hos Israel. Me kan nå sjå at Noreg ikkje lenger har den same tilliten som fredsforhandlar hos begge partane. Det er dette som ligg i ein balansert Midtausten-politikk – det at me må ha tillit både på palestinsk side og hos Israel. Eg legg merke til at både opposisjonspartia og regjeringspartia i dag har gitt honnør til utanriksminister Brende for hans måte å opptre på i Midtausten. Å ha tillit hos begge partar må jo vere målet hans, og eg trur nettopp utanriksministeren Brende er den rette mannen til å få det.

Sylvi Graham (H) [13:40:05]: For mange år siden undertegnet jeg som ordfører et opprop med overskriften «Mayors for Peace». I 2011 var jeg på FNs generalforsamling, og i hovedkvarteret i New York ligger det en monter med min og tusenvis av andre ordføreres underskrifter. Det var for så vidt hyggelig å se den igjen.

Det som ligger meg på hjertet nå, er de humanitære konsekvensene av kjernevåpen. Vi ser at verdenssamfunnet trår til når folk og samfunn rammes av tsunamier, tyfoner eller tørkekatastrofer. Midler, materiell og hjelpemannskaper strømmer til. Et område som rammes av et kjernefysisk nedslag, vil ingen strømme til. Der har verdenssamfunnet ikke muligheter for å hjelpe. Der vil det bare være lidelser i årevis. Dette kan bare forebygges.

I en verden med økende terrorisme vokser også faren for atomvåpen på avveie, og derfor må de bekjempes.

Jeg mener at sporet fra Oslo-konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen nå må vokse fra spor til hovedvei, i første rekke fram mot den oppfølgende konferansen i Mexico i 2014.

Jeg mener vi trenger en verden uten atomvåpen. Her er plager og utfordringer nok på denne kloden.

Plaget er også våre naboer i Ukraina. Verdens øyne er rettet mot det som kan framstå som en dragkamp mellom Russland og EU, utkjempet i Ukraina. Det er viktig at det sies i alle demokratiske parlamenter, slik som her fra vår talerstol i dag: President og politikere i Kiev: Vi ser dere. Lytt til folket.

En av demonstrasjonens plakater, som vi kunne se på tv i helgen, lød: De kan ikke stenge oss ute fra Europa, for vi er i Europa.

Ukrainas folk drømmer om et reelt demokrati og reell demokratisk innflytelse, og jeg tror at det ukrainske folket er vinnere. Som Nelson Mandela har sagt: En vinner er en drømmer som ikke gir opp.

Jeg tror at Ukraina er befolket av vinnere. Julia Timosjenko er en av disse. I helgen hørte vi hennes stemme gjennom hennes datter, som var til stede og talte til hundretusenvis av demonstranter i Kiev.

Ja, regjeringen har gjennom sitt arbeid allerede vist at Norge ikke viker tilbake for å ta opp kritiske spørsmål der det er grunnlag for det, enten det er i Ukraina, Russland eller andre steder. Norge skal ha en sterk og tydelig stemme for menneskerettigheter, i både våre nærområder og resten av verden. Det ligger i Sundvolden-erklæringens verdigrunnlag at regjeringen vil bygge sin politikk på at alle mennesker har universelle rettigheter, uavhengig av hvor i verden de bor. Det kaller ikke jeg fravær av ambisjoner.

Utenriksminister Børge Brende [13:43:35]: Jeg er enig med representanten Hareide i at dette har vært en god debatt, spesielt når den har dreid seg om budsjettet og dagens utenrikspolitiske utfordringer.

Hvis man nå ser globalt, skal det skapes over 600 millioner nye jobber frem til 2020. Det å gjenskape vekstkraften i den globale økonomien er helt avgjørende for å kunne gi muligheter til alle de unge menneskene som trenger jobb fremover. Da å ha en fremtidsrettet utviklingspolitikk som skaper vekst og nye arbeidsplasser, og en privat sektor som er robust, er helt avgjørende. Regjeringen har i sin utviklingspolitikk også lagt større vekt på dette.

Regjeringen har også økt satsingen på utdanning. Uten utdanning og kompetanse vil man ikke ha noen mulighet til å skape de jobbene som er nødvendig for de 600 millioner menneskene som trenger det.

Det er også riktig, som representanten Hareide var inne på, at vi dessverre har sett en svekking av den norske satsingen på utdanning gjennom de senere årene. I 2005 brukte vi nærmere 10 pst. av bistandsbudsjettet til utdanning for bl.a. jenter og unge mennesker. I dag er vi nede på en andel på 5,9 pst. Dette er ikke strategisk eller fremtidsrettet for å kunne nå målene om å skape jobber og muligheter for disse ungdommene.

Det er 20 år siden Oslo-avtalen om en tostatsløsning mellom Israel og Palestina. Jeg opplever at det er bred enighet i denne salen om det som er regjeringens politikk: Man må

– ha en tostatsløsning, basert på grensene fra 1967

– finne en løsning for Jerusalem

– være villig til landbytte

– finne løsninger for de palestinske flyktningene

Dette er helt i tråd med det som er utenriksminister Kerrys utgangspunkt for disse forhandlingene.

Jeg leser også ulike merknader i innstillingen, og jeg ser at det er en flertallsmerknad ved Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor også Senterpartiet er med, men hvor andre opposisjonspartier ikke er med, som sier at partiene:

«(…) ser positivt på at regjeringen vil legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten. Flertallet støtter regjeringens mål om en fremforhandlet løsning som innebærer at Israel og Palestina, som to stater, eksisterer i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»

Selv om noen partier ikke er med på den merknaden, tolker jeg ikke det som at de er imot en tostatsløsning, men at man har en annen merknad, hvor man har en noe annen innfallsvinkel. Men det rokker ikke ved det som er den brede enigheten, nemlig en tostatsløsning, basert på grensene fra 1967.

Kari Henriksen (A) [13:46:51]: Jeg har fulgt litt med på debatten, fram og tilbake, men jeg har lyst å komme med noen betraktninger, siden jeg var FN-delegat i høst, da Norge la fram sitt budsjett.

Vi hadde møter med mange internasjonale organisasjoner forut for at budsjettet ble lagt fram. De pekte alle på Norges rolle. De pekte ikke bare på pengene vi ga, men de pekte også på Norges rolle som et eksempel for verden når det gjelder å vise raushet knyttet til verdens fattige.

I en verden preget av finanskrise, arbeidsledighet og usikkerhet har mange giverland redusert sitt tilskudd til bl.a. FNs organisasjoner. Det er forståelig, men når en regjering bevilger seg 4 mrd. kr mer å bruke og likevel kutter i bistanden, er det ikke til å forstå, og det var ikke til å forstå hos dem vi møtte. Jeg mener det ga uheldige signaler, fordi Norge har den posisjonen det har, nemlig som et land som – i tillegg til det å være en konkret pengeyter – er et forbilde for andre land, som vi kan dra med oss når det gjelder å være solidarisk utenfor egne grenser.

Regjeringas dreining ble lagt merke til, og jeg synes det er et poeng å vite og holde fast ved at regjeringa foretok den dreininga, og at det er Stortinget som reverserer den dreininga i dette budsjettet.

Jeg synes det var veldig bra at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk forhandlet tilbake endringene i bistandsbudsjettet, men likevel står vi igjen med en flyktningstatus som ikke er så god som den var før denne regjeringa kom til makta.

Jeg liker det ikke. Vi står overfor et Europa og en Midtøsten-region som blør, og da velger altså Norge å bruke 4 mrd. kr mer, hvor mest går til skattelette, man reduserer flyktningekvotene og regjeringa reduserte bistandsbudsjettet. Det er uheldige signaler i denne tida. Norge burde gjort mer – ikke mindre.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:49:44]: Jeg vil i likhet med utenriksministeren takke for en god debatt. Jeg konstaterer også med stor glede at det er full enighet om de påplussingene regjeringa har gjort i tillegget. Det er enighet om viktigheten av å satse både på Kystvakten og på Heimevernets innsatsstyrker, og å sørge for en permanent finansiering av en nasjonal beredskapsoppgave som Marinejegerkommandoen har fått. Det er noe som regjeringa selvfølgelig tar med seg i det videre arbeidet, og ikke minst i diskusjonen om budsjettet for 2015.

Jeg vil også bare få understreke at jeg svarte på de spørsmålene representanten Sverre Myrli hadde. Jeg svarte også at når det gjelder Luftforsvaret, hvilket Evenes er en vesentlig del av, har vi nå flere ting til vurdering. Jeg er helt enig med representanten Svein Roald Hansen i at de vurderingene er igangsatt for at man skal kunne få raske svar på de spørsmålene som er stilt. De er altså stilt for å ha en forsvarlig og ansvarlig tilnærming til at ting kan ha forandret seg etter vedtak av langtidsplanen for ett og et halvt år siden. Vi har altså allerede sett én stor forandring, som foranledning til at den forrige regjeringa måtte gjøre endringer i det som var langtidsplanens grunnlag.

Når det så gjelder spørsmålet om kompensasjon til skadde veteraner, er det helt riktig som representanten Myrli sier, at den ble behandlet i statsråd 4. oktober. Nå skal det rett nok sies at ansvaret for å finne finansiering ble overlatt til den nye regjeringa, altså oss. Det har vi ivaretatt. Men jeg tror det er viktig å understreke at jeg nå opplever at det er full enighet i Stortinget også om det å gjøre dette om til en overslagsbevilgning, sånn at vi sørger for at skadde veteraner ikke en gang til opplever den usikkerheten de har opplevd i høst. To ganger i høst har utbetalingene stoppet opp fordi Statens pensjonskasse har vært tom for penger. Dette skyldes bl.a. at beregningene har vært annerledes enn det man forutså. Men kombinasjonen av det og det faktum at det ikke har vært en overslagsbevilgning, har gjort at hver gang Statens pensjonskasse er tom for disse pengene, så stopper det opp, regjeringa må bruke kongelig resolusjon, be om overskridelsesfullmakt, og dette skaper en betydelig usikkerhet. Dette er skadde veteraner som allerede i utgangspunktet opplever at møtet med systemet er tungt og vanskelig, og så risikerte de i tillegg å oppleve at utbetalinger for erstatning og kompensasjon de var tilkjent, stoppet opp. Sånn kunne vi ikke ha det. Derfor tok regjeringa tak i det med en gang og sørget for at dette ble overslagsbevilgninger. Jeg er veldig glad for den støtten som Stortinget enstemmig har gitt til dette.

Presidenten: Representanten Sverre Myrli har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sverre Myrli (A) [13:52:48]: La meg bare si nok en gang, til saken om kompensasjonsordningen for veteraner med psykiske belastningsskader, at jeg er helt enig med forsvarsministeren og synes hun har behandlet dette på en ryddig måte. La oss nå ikke bruke krefter på å diskutere det vi er enige om, for her tror jeg vi er enige alle sammen. Så igjen: Der er vi helt på linje.

Jeg vil bare helt til slutt kommentere forutsetningene for Forsvarets langtidsplan. Hvis det skjer ting, noe endrer seg, sier forsvarsministeren at en må se på det på nytt, og hun nevner forslaget om å videreføre såkalt QRA i Bodø – litt stammespråk tåler vi i en forsvarsdebatt. Ja, det er en mindre endring som foretas, men det betyr jo ikke at det rokker ved beslutningen om at Evenes skal etableres som framskutt base i nord. QRA videreføres i Bodø så lenge vi har dagens kampfly, men med de nye flyene skal Evenes bygges opp. Jeg registrerer at forsvarsministeren sier hun ikke vil ta omkamp, men på spørsmålet om Evenes får vi altså ikke svar. Arbeiderpartiet er for å bygge base på Evenes. Vi venter i spenning på hva regjeringen vil foreslå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–6.