Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Bøhler (A) [13:55:13]: (ordfører for saken): Da justiskomiteen i forrige periode besøkte Vestfold politidistrikt og fikk presentert prosjektet Grenseløs mot utenlandske, mobile vinningskriminelle, fikk vi en god beskrivelse av og en god bakgrunn for hva dette lovforslaget handler om. Politiet i Vestfold tok opp at de hadde spesielle problemer med at de la inn store ressurser for å avsløre og ta kriminelle bander som fartet landet rundt. De samarbeidet med andre politidistrikt for å ta disse bandene, og de hadde tatt mange, men de hadde begynt å oppdage at det stadig kom flere som de tok om igjen, at det var gjengangere som dukket opp igjen, til tross for at de hadde fått dom og var utvist fra landet.

Oslo politidistrikt har tatt opp det samme problemet i forbindelse med sitt arbeid mot både utenlandske narkotikalangere og utlendinger som kommer hit for å begå lommetyverier, ran osv. De som blir tatt, får dommer, de får utvisning, men politiet har begynt å ta flere som har kommet tilbake igjen. Politiet sier det føles som om de ikke har gode nok redskaper når straffenivået for å bli tatt for å komme tilbake – i følge den proposisjonen vi behandler – ligger på 35 dager.

Ettersom det er en tendens at det kommer stadig flere utenlandske kriminelle til Norge for å forsyne seg av rikdommen vår, er det viktig for oss at utvisningsredskapet fungerer godt og preventivt, og at det blir møtt med reaksjoner når det brytes. Fram til november i år er 1 838 utenlandske kriminelle utvist for å ha kommet hit og ha begått kriminalitet. I fjor ble det registrert 267 brudd på innreiseforbudet, altså at man kommer inn igjen etter at man er utvist, og det er nok fare for at det antallet – de som blir tatt for brudd på innreiseforbudet – bare er toppen av isfjellet, for vi må innrømme at det ikke er noen veldig stor oppdagelsesfare. De fleste som tas, tas i forbindelse med at de begår ny kriminalitet og at man da oppdager at de også har et utvisningsvedtak på seg.

For å få et bedre system for å kunne følge opp straff av kriminelle og brudd på utlendingsloven med utvisning – for at dette skal fungere preventivt og bli respektert – er et bredt flertall i komiteen glad for at det i proposisjonen foreslås å øke strafferammen til to år ved førstegangsbrudd, at normalstraffenivået ved førstegangsbrudd ikke bør være under fengsel i ett år, og at strafferammen, ved gjentatte brudd på innreiseforbudet, vil bli fordoblet til fire år. Da vil det generelle normalstraffenivået ikke være under ett år og seks måneder.

Det er selvsagt viktig å understreke at når Stortinget som lovgiver angir et normalstraffenivå, så gjør vi det med forståelse for at domstolene samtidig har frihet til å fastsette den straff som de finner riktig, ut fra den kunnskapen de får i enhver enkeltsak de behandler. Men det er samtidig slik at det vil være et tungtveiende moment at lovgiver angir et normalstraffenivå, og det er ikke første gang Stortinget gjør det. I forrige periode, da Stortinget bl.a. behandlet en bred sak om straffenivåer for overgrep, vold i nære relasjoner, voldtekt, drap og grov vold, gikk også Stortinget detaljert inn i å beskrive at man ønsket at man skulle bruke den øvre delen av strafferammen og legge seg på et annet nivå enn retten hadde gjort til da. Man varslet også at man ville følge det opp i de kommende årene. Så det å angi et normalstraffenivå er ikke noe unntak fra ting vi har gjort tidligere. Jeg tror det er viktig i denne saken – hvor man har ligget så lavt som 35 dager i forhold til et straffenivå på seks måneder – at vi viser retning.

Ellers vil det selvsagt være skjerpende hvis man kommer hit med det formål å begå kriminalitet, altså at man tas idet man holder på å begå ny kriminalitet, bryter innreiseforbud, har med seg innbruddsverktøy e.l. Dette vil selvsagt være skjerpende, og da vil straffen kunne ligge over normalstraffenivå. Kommunal- og forvaltningskomiteen sier også at den ønsker at hvis man tas for å bryte innreiseforbudet, skal man i større grad utvide lengden på innreiseforbudet hvis det er tidsbegrenset.

Alt i alt tror jeg at de som jobber med dette i norsk politi og norske utlendingsmyndigheter, setter stor pris på det vi er i ferd med å gjøre i Stortinget i dag.

Heidi Greni (Sp) [14:00:46]: Det er bred enighet i kommunal- og forvaltningskomiteen om å skjerpe strafferammen i utlendingsloven for brudd på bestemmelsen om innreiseforbud etter vedtak om utvisning. Dessverre er dette en nødvendig konsekvens av at utvisningsvedtak ikke blir overholdt. Problemet forsterkes ytterligere av at brudd på innreiseforbudet ofte kombineres med kriminelle handlinger i Norge. I proposisjonen vises det til statistikk fra 2011 og 2012 som viser at nesten alle som ble straffet for brudd på innreiseforbudet, også var anmeldt eller straffet for annen kriminalitet. En økt strafferamme for brudd på innreiseforbudet fra dagens lovbestemmelse om bot eller fengsel i inntil seks måneder, til et nytt nivå med bot eller fengsel i inntil to år, er en sterk økning. Når vi i Senterpartiet støtter dette forslaget som ble fremmet av den rød-grønne regjeringen, er det fordi det er nødvendig å vise at brudd på innreisebestemmelsene etter utvisning er alvorlig og må straffes deretter. Vi forutsetter, som Justis- og beredskapsdepartementet og politiet gjør, at en vesentlig heving av strafferammen vil ha en preventiv virkning. Et lovbrudd som kan bli straffet med inntil to års fengsel, gir større grunn til å vurdere konsekvensene av lovbruddet enn dagens strafferamme motiverer til.

Det er også et mål at en større del av utenlandske domfelte i Norge skal kunne utleveres til soning i hjemlandet. I regjeringens saksframlegg vises det til at dagens korte strafferamme gjør det vanskelig siden det etter internasjonale avtaler som vi er bundet av, er stilt som vilkår for soningsoverføring at det skal være minst seks måneder igjen av soningstiden i Norge, når mottakerlandet mottar anmodning om soningsoverføring.

Kommunal- og forvaltningskomiteens medlemmer fra Venstre og SV mener det bør skilles mellom hvorvidt utvisningsvedtaket skyldes brudd på straffeloven, eller brudd på utlendingsloven. Partiene ønsker altså å skille kriminelle handlinger, som vinningsforbrytelser og voldsforbrytelser, fra brudd på innreiseforbudet som ikke er koblet til annen kriminalitet. Justis- og beredskapsdepartementet argumenterer for at formålet med brudd på innreisebestemmelsen i utgangspunktet ikke bør ha betydning for strafferammen, men at det kan tas hensyn til dette ved straffeutmålingen. Der det kan bevises at formålet med innreisen er å begå annen kriminalitet, vil det virke straffeskjerpende.

Jeg kan ha forståelse for Venstre og SVs argument om at når en viktig begrunnelse for å øke strafferammen for brudd på utvisningsvedtak er å forebygge vinnings- og voldskriminalitet, bør strafferammene for det og for ulovlig innreise som er knyttet til annen kriminalitet, være forskjellige. Når vi fra Senterpartiets side likevel støtter regjeringens forslag, er det fordi det er nødvendig å få etablert større respekt for og etterlevelse av innreiseforbudet. Det er viktig, som det sies i proposisjonen, å «styrke respekten for utvisningsinstituttet og ilagt innreiseforbud».

Juss-Buss har i sin høringsuttalelse vist til at en del av bruddene på innreiseforbudet skyldes at utlendingen ikke er innforstått med omfanget av dette. Enkelte kan anta at kortvarige besøk ikke omfattes av utvisningsvedtaket eller ikke vil medføre straff. Språklige misforståelser kan forsterke dette. Jeg er derfor tilfreds med at departementet i proposisjonen er enig med Juss-Buss i at det er viktig at utlendingen får formidlet innholdet i utvisningsvedtaket på et språk vedkommende forstår. Dette er også hjemlet i utlendingsforskriften.

Karin Andersen (SV) [14:04:55]: Det er en enstemmig komité som slutter seg til lovforslaget i denne saken – som foregående taler sa – som er lovendringer som ble lagt fram av den forrige regjeringen, som er gjentatt nå. Grunnen til det er at det er, og har vært, et økende problem med utlendinger som ikke har lovlig opphold i Norge, og som begår kriminalitet. Man må håndtere dette både fordi det er et alvorlig kriminalitetsproblem og også fordi situasjonen gjør at det kan smitte over i negative holdninger til utlendinger generelt hvis man ikke greier å håndtere forskjellen mellom dem som er kriminelle, og dem som ikke er det.

Det er flere grunner til at SV og Venstre har egne merknader i denne saken, men det handler om at det er grunn til å se på om det i straffeutmålingen skal sondres mer enn det som flertallet signaliserer, mellom brudd på straffeloven og brudd på utlendingsloven. Det er helt riktig at mange av dem som bryter utlendingsloven, også bryter straffeloven, men det er ikke alle som gjør det. Når man fra flertallets side så tydelig understreker at man skal legge seg på et normalstraffenivå – altså en styring fra Stortingets side som man veldig sjelden bruker, og som man etter mitt kjennskap ellers bare har brukt i saker som gjelder svært, svært grove forbrytelser som voldtekt og drap – ønsker vi å påpeke at det er grunn til å gjøre denne sondringen mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå grove kriminelle handlinger, og dem som kommer hit etter å ha vært utvist, og f.eks., som representanten Greni sa, kanskje ikke engang har oppfattet at det ikke var lov å komme på et kortere opphold for å besøke familie. Vi ønsker derfor å si at vi mener det skal være sånn som det er i dag – at det er domstolene som skal lede an i konkret utmåling av straff. Jeg er glad for at saksordføreren også understreket dette i sitt innlegg, for sånn bør det være. I praktiseringen av dette lovverket må det være en sondring mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå kriminelle handlinger – og gjør det – og dem som bryter utlendingsloven kun for å være i landet av ulike, kanskje til og med forståelige, grunner. Det er grunnen til at vi har skrevet disse merknadene. Det går an å ha ulike premisser for de lovparagrafene som skal vedtas i dag.

I tillegg har vi i merknadsform presisert behovet for informasjon til dem som får utvisningsvedtak, slik at de ikke på grunn av en misforståelse skal risikere å komme hit, bli pågrepet igjen og få et utvisningsvedtak med enda lengre varighet. Vi skal huske på at en del av disse også har familie og barn her i landet, og det er i hvert fall ingen grunn til at de skal få en forlenget straff fordi de ikke har forstått innholdet i den straffen de har blitt pålagt. Jeg håper at justisministeren i sitt innlegg kan si noe om hvordan han ønsker å følge opp dette, sånn at de som blir dømt etter disse paragrafene, har mulighet til å forstå innholdet i den straffen de har fått, slik at de ikke bryter reglene ved en misforståelse og dermed kan få en svært streng straff – som dette nye regelverket legger til grunn for.

Jeg synes det er viktig at statsråden sier noe om forholdet mellom det vi gjør nå, og det generelle synet på om folk bør få lov til å flytte på seg over grenser. Dette handler ikke om utenlandske statsborgere generelt, men det handler om å skille skarpt mellom dem som begår kriminelle handlinger, og dem som ikke gjør det. Det er veldig viktig at vi nå i debatten er tydelige på dette skillet, slik at det ikke smitter over til en holdning, som det lett kan gjøre, der man uttrykker seg negativt om folk som ikke er norske. Det er det ingen grunn til å gjøre – vi har veldig bruk for og nytte av at folk kommer hit, og den friheten bør folk ha når de ikke har noe vondt i sinne.

Presidenten: Presidenten har tatt seg den frihet å sette representanten Trine Skei Grande på talerlisten før statsråd Anundsen.

Trine Skei Grande (V) [14:10:22]: Det var godt, for jeg har en del bemerkninger som det er lurt at statsråden hører før han tar ordet.

Venstre og SV har en felles merknad i saken. Vi er enig i grunnlaget for saken og grunnen til at saken kommer, men man må alltid passe på å teste dette mot yttergrensene og mot de spesielle tilfellene.

Jeg tror at det etter oppfatninga til folk der ute er veldig stor forskjell på en mann som drar til familien sin for å få se igjen dattera si, eller en ansatt som har jobbet en måned for lenge i forhold til arbeidstillatelsen sin, og dem som man karakterisere med uparlamentariske uttrykk – som saksordføreren, Bøhler, refererte til i starten. Jeg tror at det oppfattes ganske annerledes. Jeg tror at når det gjelder folks allmenne rettsoppfatning, er det veldig stor forskjell på det å besøke familie og venner og ikke å ha fått med seg hvilke store konsekvenser det kan få, kontra f.eks. det å jobbe uten arbeidstillatelse og betale skatt en måned for mye. Jeg tror at det å betale skatt en måned for mye kontra det å bli tatt for voldtekter, ran eller narkotikaomsetning etter folks oppfatning har veldig forskjellige regler.

Jeg syns det er viktig at man har respekt for utlendingsloven – som for alle andre lover. I de fleste kulturer er de kriminelle handlingene som Jan Bøhler refererte til, kriminelle handlinger, mens det er veldig ulik praksis mellom land med hensyn til hvordan en utlendingslov blir håndtert, og hvordan det f.eks. er å jobbe en måned for mye uten arbeidstillatelse. Det fins ingen allmenn internasjonal rettsoppfatning av dette, som det gjør i alle land i verden når det f.eks. gjelder ran og andre forbrytelser.

Så jeg vil bare understreke at dette er en viktig forskjell, som det er viktig for oss i Venstre blir med i saksbehandlinga her – at vi nå gjør noe som jeg tror de aller fleste norske borgere mener er viktig og riktig for rettsstaten vår, men at vi har glemt å gå opp en grensegang når det gjelder den andre delen, som jeg i ytterste konsekvens tror kan bryte veldig med folks rettsoppfatning og det som folk oppfatter som rettferdig. Det er i vår jobb i denne salen å sørge for at lovene våre også henger sammen med den rettsoppfatninga som fins der ute.

Statsråd Anders Anundsen [14:13:24]: Jeg er glad for at komiteen slutter seg til forslaget om å heve strafferammen ved brudd på innreiseforbud. Regjeringen mener at skjerpet straff i saker hvor utviste utlendinger bryter innreiseforbudet, er viktig for å styrke respekten for utvisningsinstituttet.

Ulovlig innreise og brudd på innreiseforbudet er en stor utfordring for myndighetene når norsk innvandringspolitikk skal håndheves. Skjerpet straff er også viktig – som flere av talerne har vært inne på – i et kriminalitetsforebyggende perspektiv.

Antall utvisninger har økt ganske mye de siste årene. Antallet anmeldelser for brudd på innreiseforbudet har økt betydelig, fra 77 i 2007 til 267 i 2012 – som saksordføreren var inne på. Hittil i år er det registrert rundt 400 saker. Antallet straffereaksjoner for brudd på innreiseforbudet er også økt betydelig – fra 14 i 2007 til 87 i 2012. Omkring halvparten av dem som dømmes for brudd på innreiseforbudet, er tidligere dømt for brudd på innreiseforbudet. I tillegg viser det seg at de fleste som er ilagt straff for brudd på innreiseforbudet, også er anmeldt eller straffet for annen kriminalitet.

Straffenivået for brudd på innreiseforbudet har til nå vært for lavt. Med en strafferamme på fengsel i inntil seks måneder og en utmålt straff på rundt 35 dagers ubetinget fengsel, har straffetrusselen rett og slett ikke hatt tilstrekkelig avskrekkende effekt. Det er nødvendig med en skjerping både av strafferamme og av faktisk utmålt straff. Jeg mener vi tar et skritt i riktig retning når Stortinget nå hever strafferammen til inntil to år, med føringer om et normalt straffenivå på ett år. Det gir en strafferamme på fengsel i inntil fire år for gjentakelse.

Det er positivt – etter min oppfatning – at det i lovproposisjonen gis klare føringer for straffeutmålingen og en tydelig angivelse av hva man forventer skal være normalstraffenivået. Det vil gi domstolene og andre en rask og forutsigbar overgang til det nye straffenivået.

Jeg har notert meg at mindretallet, Venstre og SV, er kritisk til at Stortinget skal uttale seg om normalstraffenivået. Jeg vil derfor si meg enig i de merknadene som saksordføreren her ga, at det ikke er uvanlig praksis, verken i proposisjoner eller i innstillinger, å komme med den typen føringer, samtidig som det selvfølgelig ikke er slik at det vil legge noen begrensninger på domstolenes frie skjønn i den enkelte sak.

Det kan egentlig også diskuteres om selve strafferammen burde vært skjerpet mer enn lovforslaget her innebærer. Riksadvokaten foreslo i sin høringsuttalelse at strafferammen burde vært satt til fengsel i inntil tre år. Oslo politidistrikt mente strafferammen burde heves til fire år. Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen av hvilket straffenivå domstolene legger seg på. Dersom det viser seg at det er behov for ytterligere heving av strafferammen, vil regjeringen vurdere dette og komme tilbake til Stortinget i så henseende.

Jeg registrerer også – representanten Skei Grande var inne på det i sitt innlegg – at både Venstre og SV mener at det skal mer til for å ilegge straff for brudd på innreiseforbudet når utvisningen skyldes brudd på utlendingsloven, enn når utvisningen skyldes straffbare forhold. Det er jeg i utgangspunktet ikke enig i. Utlendinger som er utvist fra Norge, er erklært uønsket gjennom et lovlig fattet vedtak, som skal formidles på en tydelig og skikkelig måte, slik at det ikke kan misforstås. Når de likevel velger å bryte innreiseforbudet, er det den manglende lovlydigheten i etterkant av utvisningen som straffes. Hvilket grunnlag utlendingen er utvist på, er derfor mindre relevant, etter mitt syn. Men jeg vil presisere at domstolene vil i hvert enkelt tilfelle vurdere de forholdene som er straffeskjerpende, og de som eventuelt er formildende.

Mindretallet har også pekt på at flere misforstår utvisningsvedtakene, og at slike vedtak må formidles på og oversettes til – som representanten Andersen var inne på – et språk som utlendingen forstår. Dette er allerede dekket i utlendingsforskriften. Departementet arbeider også med denne problemstillingen – gjennom oppfølging av flere rapporter og prosjekter som omhandler flere tiltak knyttet til formidling av vedtak – slik at det ikke skal foreligge den typen misforståelser som representanten Andersen var bekymret for.

Jeg har avslutningsvis bare lyst til å nevne at vi også har foreslått noen mindre, lovtekniske justeringer. Jeg er glad for at komiteen har vært lydhør overfor vårt innspill om ikrafttredelser, slik at det lovteknisk faller på plass. Regjeringen har som ambisjon at ikrafttredelse også av denne bestemmelsen skal skje raskt, fordi vi har lagt opp til en rask ikrafttredelse av lovvedtaket som Stortinget fattet i juni. Så jeg vil takke komiteen for godt samarbeid.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [14:18:38]: Det handler om fortolkningen av regelverket. Statsråden sier at etter hans syn er det like alvorlig enten man bryter et pålegg om innreiseforbud etter et brudd på utlendingsloven, eller man bryter straffeloven.

Jeg mener – i likhet med representanten Skei Grande, som var oppe på talerstolen og sa det i stad – at det kan være et alvorlig brudd med folks rettsoppfatning hvis det handler om å besøke familie, ikke gjøre noe annet galt enn det, og kanskje ikke engang ha forstått at det ikke var lov. Statsråden forsikrer nå om at man skal få informasjon om dette på en sånn måte at man kan forstå det. Men jeg er ute etter å få litt tak i hvordan statsråden begrunner at et brudd på denne loven er like alvorlig som et alvorlig brudd på straffeloven, og hvordan dette kan begrunnes ut fra – for å si det sånn – et kriminalpolitisk resonnement rundt hva det er som er mest truende og farlig.

Statsråd Anders Anundsen [14:20:03]: Jeg tror det skyldes at vi ser litt ulikt på hva som brytes. Jeg mener at det er innreiseforbudet som brytes, og at det er alvorlig, uavhengig av hva som er grunnlaget for utvisningen i utgangspunktet, mens representanten Andersen mener at det er grunnlaget for utvisningen som skal vurdere alvorligheten av at man bryter innreiseforbudet. Jeg er ikke enig i den vurderingen. Jeg mener det er riktig at en forholder seg til at det er brudd på innreiseforbudet – som skal være formidlet på en klar, tydelig og forståelig måte – som straffes etter den bestemmelsen vi nå har til behandling, og ikke grunnlaget for utvisningen.

Jan Bøhler (A) [14:20:56]: Først til det som ble tatt opp i forrige replikkveksling. Komiteens brede flertall slutter seg til proposisjonen. Jeg vil bare spørre statsråden om det ikke er slik at hvis det gjelder besøk som det er gode humanitære grunner til, f.eks. å besøke egne barn, finnes det en hjemmel i utlendingsloven – jeg tror det er § 71 – for å kunne søke om kortvarig opphold for å kunne gjennomføre den type besøk selv om man er utvist.

Det andre spørsmålet jeg har, er hvordan statsråden nå vil legge opp til å kunne gjøre mer bruk av dette verktøyet, utvisningsvedtak. Jeg vet at man nå bl.a. har fått en ny instruks i UDI om at man kan bruke dette overfor EØS-borgere som begår gjentatte lommetyverier, gjentatte butikkinnbrudd osv. Hvordan vil man sette mer trykk på nå å opprette utvisningssaker av den typen kriminelle forhold så det kan få større virkning?

Statsråd Anders Anundsen [14:22:05]: Jeg har opplevd at vi nå for så vidt har fått en dreining i den retningen at en i større grad bruker utvisningsmuligheten for å hindre at en gjentagende ganger kan komme tilbake og utføre alvorlig kriminalitet. Det viser også statistikken, som både saksordføreren og jeg var inne på i våre innlegg, med tanke på antall utvisningssaker siden 2007, hvor antallet er økt vesentlig. Det betyr også at politiet er mer bevisste på at en har det som virkemiddel i sin såkalte verktøykasse. Jeg oppfatter at politiet bruker det så hyppig som de kan, og jeg tror vi også kan forvente en fortsatt økning av det. Hittil i år er altså tallet, som jeg nevnte, 400 registrerte saker. Det betyr at politiet er bevisste på det.

Når det gjelder det andre spørsmålet, knyttet til hjemmel for midlertidig opphold, skal det foreligge mulighet til å søke om det, slik at det ikke skal være en begrunnelse for å bryte innreiseforbudet.

Jan Bøhler (A) [14:23:11]: Bruk av soningsoverføring er blitt tatt opp her, bl.a. av representanten Greni. Det er et viktig redskap når straffene er så lange – det er vel definert av EU at det skal være seks måneder igjen å sone når man blir overført til hjemlandet. Det vil si at når straffene ligger på ett år, kan man få problemer med å gjennomføre soningsoverføring på grunn av ankemuligheter osv. Hvis man blir tatt for annengangs brudd på innreiseforbud og får ett år og seks måneder, burde det være større muligheter til å bruke det – også om man tas for første gang, hvis man i tillegg tas for annen kriminalitet. Forskjellen på det ene eller andre bruddet på utlendingsloven, er at hvis man tas for annen kriminalitet, får man en dom i tillegg for den kriminaliteten, man får en egen dom for f.eks. gjentatte mobile vinningstyverier. Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å ta initiativ til å bruke soningsoverføring oftere i disse sakene hvor man er litt i grenseland, men hvor man, hvis man starter tidlig, ved oppstarten av saken, vil kunne realisere det oftere enn i dag.

Statsråd Anders Anundsen [14:24:23]: Jeg er fristet til bare å svare ja på det spørsmålet, for vi vil ta sådanne initiativ. Vi har allerede startet det arbeidet, helt generelt, ikke bare med utgangspunkt i utvisningssakene. Helt generelt er fokuset på soningsoverføring sterkt i denne regjeringen. Det er noen flaskehalser – som representanten Bøhler var inne på – også når det gjelder saksbehandlingstid, både på norsk side og på mottakerlandenes side, vanligvis, men vi arbeider hardt for å smøre det maskineriet slik at vi får til flere soningsoverføringer enn det som har vært tilfellet nå.

Trine Skei Grande (V) [14:25:16]: Justisministeren representerer et parti som i hvert fall av og til definerer seg som populistisk. Det betyr at man skal ha en politikk som henger sammen med folks oppfatning der ute, og at man skal ha en politikk som også skal kunne gjennomføres via et resonnement som er kort nok for VG. Jeg har tenkt å dra et sånt resonnement. Hvorfor skal man dømme likt en person som drar inn til Norge for å gi datteren sin en klem kontra en som drar inn til Norge for å voldta en ung dame? Hvorfor skal de behandles likt?

Statsråd Anders Anundsen [14:26:00]: Jeg er litt usikker på om det er veldig enkelt på en enkel måte å forholde seg til det resonnementet, selv om representanten Skei Grande mener at vi tidvis definerer oss som populistiske. Det er vanskelig å granske sjel og hjerte på dem som bryter innreiseforbudet, også for dem som skal håndheve innreiseforbudet. Jeg er litt usikker på om det er grunnlag for å si at fordi noen sier at de skal bryte innreiseforbudet for å gi datteren sin en klem og ikke for å stjele lommebøker, så skal de behandles på ulikt vis. Poenget er at de bryter den samme bestemmelsen, og de er klar over at de bryter den samme bestemmelsen. Innreiseforbudet må gjelde likt uavhengig av hva som er intensjonen ved lovbruddet.

Karin Andersen (SV) [14:26:45]: Jeg vil følge opp litt på det. Poenget her er at hvis man blir tatt etter å ha tatt seg inn i landet når man har et innreiseforbud, bør det være vesentlig om man begår grov kriminalitet mens man er her eller om man ikke gjør det. Det er det representanten Skei Grande snakker om. Konsekvensen for det norske samfunn er vesensforskjellig om man kommer inn til Norge for å gi datteren sin en klem eller om man kommer til Norge og begår grove forbrytelser, slik representanten Skei Grande nevnte. Det er den sondringen jeg mener statsråden ikke gjør godt nok, og som jeg mener bryter med folks rettsoppfatning. Begge deler er ulovlig, spørsmålet er om de skal ha like lang straff når forbrytelsen i den ene saken er meget grov og i den andre saken av en mindre alvorlig art.

Statsråd Anders Anundsen [14:28:08]: Det er vanskelig å svare annerledes enn det jeg allerede har svart på det spørsmålet. Når man bryter innreiseforbudet, er det det bruddet som er straffbart, ikke hva slags intensjon man har ved å være i Norge etter å ha brutt innreiseforbudet. Hva dommen vil bli i det enkelte tilfelle, vil det være opp til domstolen å vurdere – hva som er skjerpende, og hva som er formildende omstendigheter.

Utgangspunktet er altså at det ikke er årsaken til innreiseforbudet som kan være tellende, men det at innreiseforbudet er brutt. Så vil det være opp til domstolen i de enkelte tilfellene å forholde seg til hva som er straffeskjerpende, og hva som eventuelt er formildende. Jeg tror rett og slett ikke representanten Andersen og jeg blir helt enige om dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.