Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:30:29]: (komiteens leder): La meg begynne med å si noen ord om den nye helse- og omsorgskomiteens arbeid med budsjettet for 2014.

Veldig mange er helt nye i komiteen, og flere er helt nye som stortingsrepresentanter, og vi har byttet plass når det gjelder å være i opposisjon og posisjon. I tillegg har vi først hatt den avgåtte regjeringens budsjettframlegg, deretter Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringens budsjettframlegg, og tillegg har det kommet ytterligere endringer etter avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Det har derfor naturlig nok vært en utfordrende og til dels krevende oppgave for oss i komiteen å gå igjennom. Helse er et enormt stort felt, som alle har et forhold til, og som alle ønsker mye for.

Jeg vil berømme den nye komiteen for et godt utført arbeid. Vi har gjennomført en rekke høringer, vi har holdt tidsfrister og vi har hjulpet hverandre mye. I tillegg har vi diskutert oss fram til omforent ordlyd på enkelte områder. Jeg er stolt av komiteen som jeg får lov til å være leder av.

Så til innholdet i budsjettet. Samlet sett har Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen, i samråd og etter avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, lagt fram et styrket helsebudsjett, med så mange endringer som det var mulig å få til på såpass kort tid. Jeg skal ikke underslå at jeg ser fram til å legge fram et helhetlig budsjett neste år, som vi har laget fra bunnen av. Men uansett er det et faktum at sykehusene nå får det største løftet noensinne, med en økning på hele 2,7 mrd. kr.

Sykehuskøen har økt jevnt og trutt hvert eneste år de siste åtte årene, og dette måtte snus. Det er rett og slett meningsløst å la folk vente på noe de likevel skal få. Det kan gi ytterligere forverring av sykdom eller skade. Venting kan utløse smerter og uro, og det medfører ofte store utgifter til sykepenger og økt fare for å falle helt ut av arbeidslivet. I tillegg gir det redusert bemanning og økonomiske belastninger for arbeidsgiver.

I forlengelsen av en skade eller alvorlig sykdom, er rehabilitering avgjørende for å minimere omfang av skade, og et svært viktig verktøy for å mestre dagliglivets nye utfordringer.

Mange private rehabiliteringsinstitusjoner sitter på uvurderlig kompetanse og har ledig kapasitet. Derfor vil regjeringen øke kjøp av disse tjenestene. Riktig rehabilitering til riktig tid er en viktig del av tilfriskningsprosessen.

De lange køene har også slått ut negativt ved at de med mye penger har kjøpt seg ut av køen og dermed sluppet å vente. Et sted mellom 300 000 og 400 000 mennesker har nå tegnet en helseforsikring, noe som er et tegn på at stadig flere ikke stoler på at de får den hjelpen de trenger om behovet skulle oppstå. Regjeringen ønsker ikke et slikt todelt helsevesen, og ventetider og kø er det viktig å ta grep om i så måte.

Generelt er det svært mye å ta tak i innenfor sykehussektoren. Mer enn 1 700 sykehussenger og flere lokalsykehus har blitt borte under rødt-grønt styre. Det har medført ikke bare lange køer, men også mange korridorpasienter. Vi vet at det er etterslep i vedlikehold av bygningsmasse, og vi vet at den medisinske utstyrsparken er på etterskudd i fornying i tillegg til betydelige utfordringer innenfor IKT. Jeg personlig er derfor veldig glad for at vi nå skal få en skikkelig gjennomgang av alle disse problemstillingene. Regjeringen skal jobbe fram en helhetlig helse- og sykehusplan.

Nå har jeg merket meg at Arbeiderpartiet, til tross for at det har vært imot en slik plan, nå er fryktelig utålmodig. Jeg har også merket meg at Arbeiderpartiet, som det eneste partiet som vil beholde dagens styring av sykehusene, er det partiet som er mest utålmodig etter en endring. Jeg velger å se positivt på disse signalene.

Når Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen nå skal finne bedre og mer hensiktsmessige måter å styre sykehusene på, skal vi forvisse oss om at det vi innfører, er bedre enn det vi har. Omstillinger skal gi forbedringer, hvis ikke bør man la det være. Det har omstillingsprosessen i Oslo-området vist oss. Jeg konstaterer at til og med den avgåtte regjeringen nå erkjenner dette.

Så ser jeg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i sine merknader er engstelige for at utarbeidelsen av en helse- og sykehusplan vil gi uro, angst og usikkerhet i foretakene. Jeg kan berolige disse med at de eneste som har uttrykt uro, angst og usikkerhet, er de rød-grønne selv. Ingen andre har uttalt slik angst til meg, og helseministeren har hatt møter med de regionale helseforetakene og forsikret dem om at de ikke trenger å høre på svartmalingen. Deres arbeidsoppgaver ligger fast.

De rød-grønne er egentlig generelt engstelig. Særlig er de engstelige for alt den nye regjeringen vil gjøre annerledes. Det er derfor nødvendig å minne om at flertallet av det norske folk har ønsket seg nye løsninger, handlekraft, mangfold og valgfrihet. Derfor skal spesialisthelsetjenesten gjennomgås. Derfor skal ISF-andelen økes for å oppfylle aktivitetsmålet, og derfor skal det innføres nøytral merverdiavgift, selv om et mindretall i denne sal ikke liker det.

Rehabilitering, rus og psykisk helse skal løftes. På hver eneste budsjetthøring de siste åtte årene har vi fått høre skuffelsen over nedprioriteringen av disse områdene. I år uteble denne skuffelsen. Flere har nå håp om bedring fordi vi har varslet opptrappingsplaner, fritt behandlingsvalg, økt kjøp av ledig kapasitet hos private og ideelle med 300 mill. kr og øremerking av 343 mill. kr til rustiltak i kommunene.

Regjeringen har i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti gitt generelt økte budsjetter og økt skattefradrag for gaver til frivilligheten, i tillegg til et krav om at veksten innenfor sykehusene skal være større for rus og psykisk helse enn innenfor somatikken. Hver for seg er de viktige virkemidler – sammen gir de full pakke.

De rød-grønne skriver i sine merknader at tall fra Samdata de siste årene viser større vekst i kostnadene til rus og psykisk helsevern, og at det derfor ikke løser utfordringer å gjeninnføre denne ordningen. Til det har jeg lyst til å si at Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen mener at kostnad alene ikke er en egnet måte å måle vekst på. Det som er viktig, er ventetiden og aktiviteten. Hvis ventetiden er for lang og behandlingen utilstrekkelige er det svært kritikkverdig om man sier seg fornøyd med kun å se på at det har vært en kostnadsvekst.

Jeg har også merket meg at vi aldri tidligere har opplevd en avgått regjering, som så tydelig kritiserer seg selv for alt de ikke har klart å løse. Ved å gå inn på Stortingets nettsider kan vi lese både spørsmål og interpellasjoner fremmet av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet de siste ukene. Her utbroderes kritikkverdige forhold som har pågått gjennom det siste året, eller gjennom flere av de siste årene, og de spør hva de enkelte statsrådene vil gjøre for å rydde opp.

Også helseministeren har blitt pepret med spørsmål. Det er tydelig at det endelig har gått opp for noen hver at vi har store utfordringer innenfor helsevesenet.

Jeg håper disse representantene fortsetter å sende spørsmål, slik at enda flere får innsikt i hva åtte år med rød-grønn regjering har gitt oss. Vi skal rydde opp, område for område, men det er ikke mulig å snu alle stener i løpet av noen få uker.

En viktig del av det å rydde opp, handler om å gi de ansatte økt kunnskap gjennom et kompetanseløft, noe vi bevilger 50 mill. kr til. Skal vi lykkes med gode helsetjenester, må vi hegne om alle de dyktige medarbeiderne vi har over hele landet, som daglig redder liv og utfører mirakler, og vi trenger å løfte helsevesenet som en attraktiv arbeidsplass for kommende generasjon.

Innovasjon, velferdsteknologi, forskning og utvikling er viktige stikkord som løftes høyt av regjeringen.

Jeg ønsker også å nevne frivilligheten. Etter åtte år på Stortinget har jeg opplevd utrolig mange sterke øyeblikk. I mitt møte med enkeltmennesker og frivilligheten blir jeg gang på gang minnet om det enorme engasjementet som finnes der ute. Frivilligheten når alle med sin tilstedeværelse, empati, kunnskap og mangfold. Jeg er derfor stolt av den styrkingen som nå ligger i dette budsjettet, mye også takket være Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi er usedvanlig samkjørte og enige når det gjelder verdien av frivilligheten som en del av det offentlige tilbudet, og vil også i årene som kommer, hegne om disse.

Regjeringen løfter også støtten til tannbehandling for grupper med store behov. Jeg er glad for at regjeringen foreslår en ny stønadsordning til helt eller delvis tannløse personer, samt en heving av stønadsnivået for de sykeste. Regjeringens forslag om å styrke bevilgningen til tannhelsetilbud til tortur- og voldsutsatte og pasienter med sterk angst for tannbehandling er også svært viktige grep som nå tas.

Jeg tror alle forstår viktigheten av å ha tenner. I mangel av tenner, eller med store smerter i munnen, reduseres også automatisk inntak av næringsrik mat, som igjen kan medføre økt sykelighet. Det er god folkehelse i å gi folk mulighet til økonomisk å makte å få stelt sine tenner, og særlig når utgiftene blir uforholdsmessig høye.

Som et ledd i den nylig vedtatte folkehelsemeldingen, skal forebygging ha et sterkere fokus. Det betyr et sterkere fokus på kunnskap, også hos ansatte i barnehage og skole. Å oppdage tidlig barn som sliter eller som blir utsatt for omsorgssvikt, mobbing eller overgrep, er avgjørende for å skape en grunnmur for et voksenliv.

Dette budsjettet er starten på en lang reise for å styrke helsetjenestene på alle plan.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karianne O. Tung (A) [14:40:58]: I fjorårets debatt 5. desember 2012 om statsbudsjettet for 2013 sa komiteens leder, Kari Kjønaas Kjos, følgende:

«Fremskrittspartiet tror at det offentlige i samarbeid med private og frivillige kan løse alt. Dette er viktig for kapasitetens skyld, for mangfoldets skyld og for kvalitetens skyld.»

Jeg er enig med Kjønaas Kjos i at et samspill mellom disse aktørene er viktig for å løse utfordringer innenfor helsetjenesten. Det forundrer meg derfor at Høyre og Fremskrittspartiet i forslag til statsbudsjett for 2014 i sin økning til spesialisthelsetjenesten øremerket 300 mill. kr til private aktører.

Mener ikke representanten Kjønaas Kjos det hun sa om samspill i fjorårets debatt? Og er det viktigere å øremerke penger til behandleren og ikke til pasienten?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:41:48]: I budsjettet for 2014 øker vi budsjettet med 2,7 mrd. kr. Det betyr at de offentlige sykehusene får 2,4 mrd. kr, og så er det øremerket 300 mill. kr. til private. Så jeg tror at de offentlige får mer enn nok til å styrke sine tilbud.

Så er vi kjent med at det offentlige faktisk ikke har nok kapasitet til å ta unna køen vi har, og derfor er det nødvendig også å styrke de private. Dette er helt i tråd med det som ble sagt i budsjettdebatten i fjor.

Kjersti Toppe (Sp) [14:42:35]: I vår fremma Framstegspartiet eit representantforslag om ein nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikra kvalitet, kompetanse og tilgjengelegheit for brukarane. I Stortinget i juni i år fekk Framstegspartiet støtte av både Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre om at regjeringa måtte fremma ein slik plan. I innstillinga til dette budsjettet kunne ingen av dei nemnde partia vera med på ein merknad der vi la til grunn at regjeringspartia og avtalepartnarane ville gjera det som dei sa i juni, nemleg å leggja fram ein slik heilskapleg plan.

Spørsmålet mitt er: Korleis kan Framstegspartiet forsvara at dei seier det eine før sumaren og når dei kjem i regjering, er ikkje dette så viktig? Har det føregått eit spel for galleriet når det gjeld å styrkja legevakta i Noreg?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:43:38]: Nå er det slik at regjeringen har sittet noen få uker, og vi er ikke ferdige med å konkludere i hvordan vi skal jobbe videre på alle områder. Så er det slik at det er satt ned et utvalg som skal utrede et helhetlig system for håndteringen av akutte sykdommer og skader. Vi legger også inn 50 mill. kr til styrking av legevakten, og i akuttmedisinforskriften foregår det nå en revidering, slik at samlet sett er dette arbeidet godt påbegynt. Når dette er på plass og vi har alle fakta på bordet, kan det godt tenkes at vi trenger å fremme den etterlyste planen.

Audun Lysbakken (SV) [14:44:35]: I valgkampen gikk Fremskrittspartiet – etter min mening – prisverdig ut og slaktet forslag fra Høyre om økte egenandeler i helsevesenet. I regjeringens forslag til tilleggsproposisjon tidligere i høst så vi allerede den første økningen i egenandelene. Kan representanten Kjønaas Kjos fortelle oss om det er aktuelt for Fremskrittspartiet å være med på flere egenandelsøkninger i denne perioden, eller kan hun garantere oss at det nå ikke vil komme noen flere slike, i tråd med det Fremskrittspartiet lovet før valget?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:45:16]: Nå er egenandelene økt med pris- og lønnsvekst i dette budsjettet, men i regjeringsplattformen ligger det ganske klare føringer på at egenandelene skal holdes lave. Det var et viktig kriterium for Fremskrittspartiet. Det vil selvfølgelig være oppe til debatt hvert år, når vi skal lage våre budsjetter, men vi har til hensikt å holde de samlede egenandelene på et lavt nivå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Micaelsen (A) [14:46:07]: I en større tale om sykehusene våre fire måneder etter at han ble helseminister, sa Jonas Gahr Støre følgende:

«Mange har en mening om utenrikspolitikk. Alle har en erfaring med helse.»

Etter å ha vært finanspolitiker i mange år, men de siste månedene har hatt gleden av å legge hele arbeidet mitt i helsefeltet i norsk politikk, vil jeg legge til: Nesten alle har en mening om norsk skatte- og avgiftspolitikk. Alle mener noe om helse.

Det er ikke rart. Alle – absolutt alle – har en eller flere erfaringer med norsk helsevesen. Og det er ikke rart folk er engasjerte. Fravær av god helse – alvorlig eller ikke – gjør noe med livene våre. Ikke noe er så grunnleggende for å kunne leve frie, gode liv som god helse i ordets videste forstand. Og veldig lite annet enn at alle skal føle seg trygge på at vårt felles helsevesen stiller opp den dagen vi trenger det, er så viktig for at vi som enkeltmennesker og land tør å satse på framtiden.

Arbeiderpartiet hadde fram til valget det øverste politiske ansvaret for norsk helsetjeneste i åtte år. På den tiden har det skjedd mye. Jeg skal straks gi noen eksempler på både resultater og hva jeg er mest stolt av. Men jeg vil også, når vi i dag skal diskutere budsjettet for helse- og omsorgssektoren for neste år, slå fast følgende: Fortsatt er det for mange som ikke opplever at Norge stiller opp for dem eller deres når de trenger det. Fortsatt er det for mange som venter på behandling de har krav på i tide. Fortsatt er det familier som slåss med kommunen, f.eks., om et verdig liv for sin mor eller far på deres siste dager i eldreomsorgen. Fortsatt er det fedre og mødre som opplever fortvilelsen over at rusomsorgen ikke klarer å gi god nok hjelp sammen med familien til å få f.eks. den rusavhengige datteren ut av den evigvarende, onde sirkelen med rusmisbruk, fornedrelse og maktesløshet.

Men spørsmålet vi som folkevalgte må stille oss, er: Hva er det som skal til for å få gjort noe med de uløste oppgavene vi har i fellesskap? Jeg mener vi skal satse på det som vi vet fungerer. I løpet av de siste årene har vi vist vilje til å finansiere gjennom økt kvalitetsbevissthet og omfattende samordning i spesialisthelsetjenesten og økt behandlingskapasiteten med nær 1,7 millioner flere utredninger og behandlinger. Og norske pasienter overlever mange alvorlige sykdommer i langt større grad i dag enn tidligere. Mange av disse samordningene og omorganiseringene i sykehusene har vært omstridte, og ikke alle har vært helt vellykkede. Men det har vært riktig å vise styringsvilje.

Min påstand er at vi i årene som kommer, ikke kommer unna et voldsomt finansieringsbehov for helsetjenestene i landet vårt. Men vi kan ikke tro at penger skal løse alt, vi må organisere oss bedre, mer effektivt og være villige til å ta tøffe omstillinger også i årene som kommer, hvis vi skal ha et håp om at norske pasienter skal få det de har krav på – en helsetjeneste i verdensklasse som har kapasitet, kvalitet og service som kjennetegn. Derfor har jeg helt riktig, som komitélederen påpekte, uttrykt bekymring for at Høyre og helseministeren har varslet at det kan ta mange år før vi eventuelt har et nytt system for nettopp dette på plass. Det skaper usikkerhet i en tid hvor vi burde bygge på det som er bra – ikke skape en arena for usikkerhet. Jeg har heller ingen tro på at løsningen på disse utfordringene som jeg beskrev, er å bygge ut et til dels omfattende kommersielt helsetilbud på siden av det offentlige helsetilbudet – spesielt ikke når private, kommersielle klinikker skal kunne hente seg betaling fra felleskassen, som bl.a. går til å betale for fellessykehusene våre i dag.

Så over til selve budsjettinnstillingen. Det vi diskuterer i dag, er egentlig en hovedkomponent og en tilleggskomponent, med en liten dash attåt, for det har vært et forlik her i Stortinget. Forslaget til statsbudsjett som den rød-grønne regjeringen la fram i oktober, inneholdt en kraftfull satsing på en rekke områder på helsefeltet. La meg kort nevne noen: historisk økning i penger til pasientbehandling, IKT og kvalitet i spesialisthelsetjenesten, økt helseforskning, ny forskningsstudie på kreftlegemidler, oppfølging av utbygging av omsorgssektoren i kommunene – inkludert en romslig økning i kommunenes inntekter og tilskudd til bygging av omsorgsplasser. Forslaget inneholdt også nye forslag om hvordan vi kan bygge ut tilbudet til de yngste på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten, og ulike tiltak på rusfeltet, for å nevne noe.

Mye av dette ble beholdt i Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens tilleggsbudsjett. Det er bra, og flere av de nye tilleggsforslagene som regjeringen fremmet i tillegg, vil også få vår støtte. Men det skulle egentlig bare mangle. Høyre og Fremskrittspartiet motsto nemlig ikke fristelsen til å bruke mer oljepenger da de fikk muligheten. De foreslo, og fikk vedtatt, i finansinnstillingen tidligere denne måneden, at bruken av oljepenger skal øke med ytterligere 4 mrd. kr neste år. Da skulle det bare mangle at de ikke også fulgte opp med nye forslag, og støttet de gode, på helsefeltet. Det er derimot svært skuffende at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har klart å bruke én ekstra krone av de pengene de har skaffet seg fra oljefondet, til å styrke behandlingskapasiteten og kvaliteten i de offentlige sykehusene.

I løpet av noen korte uker klarte altså Høyre og Fremskrittspartiet å vise hva de prioriterer høyest. De klarte å skaffe 8 000 mill. kr til skattekutt. Og her nevner jeg for ordens skyld, så ingen av oss glemmer det: Skattekuttene fordeler seg slik at hvis du tjener over 2 mill. kr, får du i gjennomsnitt 40 000 kr lavere skatt, mens vanlige folk blir avspist med en 50-øring om dagen.

Men rett skal være rett. I innstillingen foreligger det forslag om å styrke kapasiteten utover det Stoltenberg-budsjettet hadde i seg. Det er bra og viktig, og mange av forslagene vil hjelpe folk raskere. Men igjen, det skulle nesten bare mangle når du har så mye mer penger til disposisjon gjennom å være villig til å ta sjansen på å bruke mer oljepenger. Av fire tusen millioner ekstra oljepenger har Høyre og Fremskrittspartiet klart å skaffe netto ca. 3–400 mill. kr ekstra til helse. Det synes jeg ikke står i stil med hva en kunne forvente seg av disse partiene etter valgkampen.

Arbeiderpartiet har – sammen med SV og Senterpartiet – uten å bruke mer oljepenger, slik regjeringspartiene legger opp til, funnet penger i vårt alternative budsjettopplegg til å støtte flere av forslagene. Når det gjelder forslag om f.eks. å øke kapasiteten innenfor rus, psykiatri, MR og rehabilitering, mener vi imidlertid at de ideologiske skylappene Høyre og Fremskrittspartiet har fått på seg, må av. Vi må være trygge på at disse pengene blir satt i sving der det gir mest effekt for pasientene – helt uavhengig av om kapasitetsøkningen skjer i offentlige sykehus eller hos private. Det kan ikke være smart at man øremerker pengene til private, uten å ha den minste åpning for at noen av våre offentlige sykehus kanskje kunne fått like mye eller mer pasientbehandling ut av disse pengene.

I tillegg til dette hovedgrepet, går også Arbeiderpartiet inn for å reversere en rekke av de mindre, og til dels smålige, kuttene som den nye regjeringen har foreslått på helseområdet, og som Høyre og Fremskrittspartiet viderefører i innstillingen. Vi gjør også i vårt alternative budsjettopplegg noen mindre påplussinger, f. eks. støtte til Fontenehusene, sanitetskvinnenes opplysningsarbeid mot vold og overgrep og en ytterligere økning til Kirkens SOS.

Denne budsjetthøsten, og innstillingen vi diskuterer i dag, har vært preget av et valg, et regjeringsskifte og noen hektiske nye uker for den nye regjeringen. Det vil først neste år, som komitélederen helt riktig påpekte, utkrystallisere seg ordentlig i hvilken retning Høyre og Fremskrittspartiet vil ta norsk helsetjeneste. Foreløpig er spørsmålene mange, og svarene ulne og uklare. Jeg kan imidlertid fra Arbeiderpartiets side love at vi vil støtte forslag til forbedringer vi er for, men samtidig markere tydelig avstand fra forslag vi mener ikke er rett medisin.

Vi vil støtte forslag som videreutvikler helse- og omsorgstjenestene i dialog med pasienter, brukere og ansatte. Vi vil støtte forslag som sikrer robuste offentlige helse- og omsorgstjenester der vi ser forebygging, behandling og rehabilitering i sammenheng – og der vi ser hele mennesket. Vi vil støtte forslag for økt samarbeid mellom kommunene og sykehusene, og at alle nivåer tar i bruk dagens og morgendagens teknologi så raskt som mulig. Da blir tjenestene enda bedre – for den enkelte pasient, for de ansatte og for samfunnet.

Samtidig skal vi jobbe for folkehelse og forebygging. Det gjør vi for å redusere urettferdige helseforskjeller, og for å gi barn like muligheter. Da må vi forebygge sykdom. Her har hver enkelt et ansvar, men fellesskapet bør også ta ansvar for å bygge et sunnere samfunn for oss alle.

Til slutt vil jeg bare påpeke at selv ikke vi i Arbeiderpartiet tror – eller for å si det på en annen måte: Man må helt tilbake til 1923 eller 1924 for at Arbeiderpartiet mente at samfunnet var bygget en gang for alle, og at man hadde oppnådd det perfekte samfunn. Det var da Arbeiderpartiet forlot den kommunistiske ideen – i 1923. Etter det har vi trodd på et samfunn som er i stadig endring. Der må politikken og samfunnet også endre seg i takt med nye behov. Derfor vil det ikke, selv etter åtte år med rød-grønt styre, være et perfekt helsevesen i Norge. Hvem er det som tror det? Jeg tror det i hvert fall ikke.

Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at den nye regjeringen blir møtt med krav, kritikk og ønsker om forbedringer, som selvfølgelig kunne vært gjort før, men som vi nå ser at det er behov for. Og derfor legger jeg fram vårt alternative opplegg for helseomsorgen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Wold (FrP) [14:56:46]: Jeg har til stadighet hørt representanten Micaelsens bekymring for hva slags samfunn den nye regjeringens politikk vil gi oss. Det virker som om ikke noen større nedtur kunne rammet vårt land enn at den rød-grønne regjeringen tapte valget. Men velgerne har talt, og et stort flertall av dem sier ja til andre og bedre løsninger i helsevesenet.

Mot rusomsorgens egne og kraftige advarsler innlemmet de rød-grønne en betydelig andel av midler øremerket til rustiltak i kommunene i de frie inntektene. Dermed nedprioriterte mange kommuner sin innsats på dette feltet.

Når Micaelsen fremfører sin klagesang, må jeg spørre: Mener han at den nye regjeringens øremerking av 343 mill. kr til rustiltak er den type politikk som Arbeiderpartiet i valgkampen mente ville gjøre samfunnet vårt kaldere og mindre inkluderende – om Fremskrittspartiet kom i regjering?

Torgeir Micaelsen (A) [14:57:46]: Jeg synes jo selv at jeg har vært ganske forsiktig i kritikken av den nye regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet, nettopp av respekt for at det selvfølgelig vil ta noe tid før den nye politikken blir satt ut i livet. Men jeg bet meg merke i at det er flere som mener at jeg må roe meg ned enda mer. Det skal jeg skrive meg bak øret.

Når det gjelder kommunenes opplegg rundt rus, mener vi at det er viktig og riktig av mange kommuner å satse på rusfeltet i kommunene. Men vi mener samtidig at det ikke må være opp til oss her i Stortinget å detaljstyre hvordan dette skal gjøres. Derfor har vi tillit til – det trodde jeg også var et hedersord i Fremskrittspartiet – at de som sitter tettest på dem som trenger hjelpen mest, er de som bør ta beslutningene om hva som bør gjøres i deres kommune.

Så merker jeg meg at regjeringen ikke klarte å skaffe nye penger til rusomsorgen. De måtte ta pengene fra andre som trenger hjelp, f.eks. eldreomsorgen eller skolene i kommunene.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:59:01]: Vi behandler stadig flere, og vi redder flere liv. Det utfordrer oss ute i kommunene, for alle de som blir reddet eller får behandling i spesialisthelsetjenesten, skal også ha et tilbud ute i kommunene.

Derfor undrer det meg og veldig mange – selv om det ligger i et annet budsjett, handler det om helse – at Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen kunne kutte 214 mill. kr til dem som krever det aller mest, og som trenger det aller mest. Det gjorde også de blå-blå.

Hvorfor gjorde Arbeiderpartiet det, og hvorfor reduserte de også refusjonsprosenten fra 80 pst. til 77,5 pst.?

Torgeir Micaelsen (A) [14:59:51]: Nå forstår jeg hva replikanten spør om.

Grunnen til at dette forslaget kom, er todelt, vil jeg si. For det første så vi at vi ikke kunne påpeke noen medisinske kriterier, verken i volum eller i kvalitet, som gjorde at utgiftene gikk kraftig opp. For det andre tror jeg det er viktig å ha med seg at vi samtidig foreslo en kraftig økning i kommunenes samlede inntekter. Vi tror det var riktig å ta dette noe ned nå, men jeg er åpen for å diskutere at dersom dette viser seg å få uante konsekvenser for enkeltkommuner – for det kan være veldig krevende for kommuner som har særlig ressurskrevende brukere – vil vi vurdere dette på nytt dersom faktum skulle tilsi at det er nødvendig.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:00:51]: Tilgang på likeverdige helsetjenester er en rett, uavhengig av diagnose, kjønn, personlig økonomi, bosted, etnisk bakgrunn, funksjonsevne og seksuell orientering. Mange står i dag i helsekø, og det har under de rød-grønnes regime utviklet seg et helsevesen som favoriserer personer med helseforsikring. Antall personer med helseforsikring har økt dramatisk, og det er mulig for dem med god råd, eller for dem som har en arbeidsgiver som forsikrer sine ansatte, å gjøre dette.

Også denne regjeringen vil, som tidligere regjering, tillate helseforetakene å kjøpe flere tjenester fra private aktører for å få ned køene. Da skulle man ikke behøve forsikring. Men i merknadene fra de rød-grønne i innstillingen – og også av representanten Micaelsens innlegg her – kan det tolkes som at et privat supplement, f.eks. kjøp av røntgentjenester for å redusere køer, ikke skal tillates, i beste fall reduseres (presidenten klubber).

Bekymrer det ikke representanten Micaelsen (presidenten klubber igjen) at det stadig er flere som tar ut helseforsikring?

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden.

Torgeir Micaelsen (A) [15:02:10]: Nei, jeg tror man må være medlem av Høyre eller Fremskrittspartiet for å tolke merknader – eller slik jeg ordlegger meg – på denne måten. Arbeiderpartiet har et veldig pragmatisk forhold til private. Derfor har vi f.eks. i løpet av vår regjeringstid nær doblet innsatsen som går gjennom kjøp av private helsetjenester, men det bør skje innenfor offentlig regi og kontroll. Det er vel det som kanskje er forskjellen på Høyre og Fremskrittspartiet. Mens Høyre har gått til valg på en megareform som skal bygge ut det som jeg frykter vil bli et stort kommersielt tilløp til en separat sektor, sammen med det offentlige, tror jeg det er veien til å få et mer klassedelt helsevesen. Så det har jeg ingen tro på.

Når det gjelder omsorgen for dem som har kjøpt privat helseforsikring, minner jeg om at Høyre var dem som la til rette for å få skattefradrag for å få nettopp den typen helseforsikringer på plass, mens det nå framføres motsatt: at det nettopp skal være et stort problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:03:50]: Mye er bra i det norske helsevesen, både i spesialisthelsetjenesten og i omsorgen ute i kommunene. Som sykepleier selv kjenner jeg litt til noen av de oppgaver de står overfor, og jeg vet også at vi har potensial til å få et enda bedre helsevesen.

Et godt forlik mellom Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre har bidratt til et helsebudsjett som viser en tydelig retning og en ny kurs i helsepolitikken. Først og fremst handler det om å gjøre det vi sa vi skulle gjøre, og jeg er glad for at velgerne kan ha tillit til oss på det området. Vi lovet å satse på kvalitet og valgfrihet i helsevesenet, og vi lovet å prioritere mer til dem som trenger det aller mest. Med dette budsjettet er vi godt i gang med å gjøre det vi sa vi skulle gjøre.

Det offentlige helsevesenet er bærebjelken i Helse-Norge. Budsjettet vi skal vedta, er tidenes største styrking av offentlige sykehus, med 2,7 mrd. kr totalt. Vi lovet velgerne å ta alle gode krefter i bruk for å få helsekøene ned. Det gjør vi – med 300 mill. kr mer til økt kjøp hos ideelle og private. Det handler om økt kapasitet for å få psykisk helsehjelp, det handler om flere rehabiliteringsplasser, det handler om langtidsplasser for rusbehandling, og det handler om kjøp av MR fra private røntgeninstitutter – alt for å sette pasienten i sentrum og for å redusere belastningen mange nå opplever ved å måtte vente lenge i kø. Vi vet alle hva ventetid i helsevesenet kan bety. Det truer pasientens livskvalitet og skaper stor utrygghet for både pasient og pårørende.

Det er dessverre slik at vi fortsatt definerer noen pasientgrupper som svakere enn andre i den offentlige helsedebatten, dette gjelder spesielt de rusavhengige og de med psykiske lidelser. Jeg er glad for at regjeringen står for en tydelig kursendring med en sosial profil og i budsjettet prioriterer mer til dem som trenger det mest – med målrettede tiltak: først og fremst ved å gjeninnføre den gylne regel om større vekst innenfor rus og psykisk helse, hver for seg, enn innenfor somatikken og ved å innføre fritt behandlingsvalg.

Helsevesenet er jo mye mer enn spesialisthelsetjenesten. De aller fleste av oss får våre helsebehov dekket lokalt i våre kommuner, enten gjennom helsestasjonsvirksomheten og fastlegeordningen eller gjennom de ulike institusjonstjenestene.

Vi gikk til valg på økt kvalitet og valgfrihet – også i omsorgstjenestene. Vi leverer ved å bevilge 92,3 mill. kr mer, slik at tilskuddsrammen for heldøgns omsorgsplasser kan øke fra 2 000 til 2 500 i 2014. Til tross for at Stoltenberg-regjeringen forsøkte å framstille det som at de var i rute med utbyggingen av antallet plasser, er fasiten en helt annen. Det er langt igjen til målet, og samtidig øker behovet.

Vi vet at for å styrke kvaliteten i omsorgen trenger vi et betydelig kompetanseløft. En enstemmig komité er enig i dette, men det er regjeringspartiene, med støtte av Kristelig Folkeparti og Venstre, som legger mer penger inn i potten til kommunene. Igjen viser vi ved handling og prioritering at vi leverer. Flere skal kunne gå fra å være ufaglærte til å bli faglærte. Det er givende for den enkelte helsearbeider, men vi vet også at det styrker kvaliteten i omsorgen.

Særlig innenfor rusomsorgen og innenfor psykisk helse i kommunene er jeg stolt over det gode forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre her i Stortinget. Sammen bevilger vi 20 mill. kr mer til frivillige tiltak innenfor rus og 16 mill. kr til psykisk helse i kommunene. Det gir håp for mange som i dag har prosjekter som man sårt trenger finansiering til, eller som har på trappene spennende, nye tiltak. Her har jeg spesielt lyst til å nevne gatelagsfotballen gjennom Norsk Toppfotball. Ved å styrke bevilgningen med 5 mill. kr håper vi at Fredrikstad Fotballklubb og Stabæk Fotball får konkurranse av flere gatelag. Disse klubbene har gått foran og vist hvordan toppfotballen tar viktig samfunnsansvar, gjennom aktivitet som øker selvbildet og livskvaliteten, og skaper nye sjanser for tunge rusavhengige. Med mer penger i potten håper vi flere lag kommer på banen.

Noen poster er i milliardklassen i vårt budsjett, andre er mindre i kronebeløp, men har allikevel stor betydning. Regjeringen har fulgt opp sine tidligere løfter om å bevilge penger til å fremme økt kunnskap og informasjon om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og ungdom. Dette er 2 mill. kr til kompetanseutvikling, som vil bety mye for alvorlig syke barn og deres pårørende.

Budsjettet vi vedtar i dag, viser at velgerne kan ha full tillit til at regjeringen har startet opp det viktige arbeidet med å skape et sterkere sosialt nettverk og et helsevesen som er pasientenes helsevesen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) [15:08:57]: Gratis skulefrukt er ei helseprioritering for å førebyggja sosiale helseforskjellar. Høgre har alltid vore ein aktiv motstandar av å gi barn og unge gratis frukt på skulen og argumenterer med at det er viktigare å styrkja kompetansen til lærarane.

I Bergens Tidende i dag kunne vi lesa at 17 av 18 departement i regjeringa har gratis frukt til sine tilsette og politikarar. Dei har ete 130 tonn gratis frukt i år, til ein verdi av 3,8 mill. kr.

Mitt spørsmål er om Høgre også vil gå i bresjen for å fjerna ordninga med gratis jobbfrukt i departementa og i staden oppfordra departementa til å bruka pengane til kunnskap og vidare utdanning.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:10:00]: Som helsepolitiker tenker jeg at jeg først og fremst skal ta ansvar for helsepolitikk, og det har jeg tenkt å svare på i dag.

Det som er viktig med Høyres satsing innenfor skole, er jo nettopp at vi ønsker å prioritere de viktigste tingene først. Derfor har vi sagt at et lærerløft er viktig. Derfor ønsker vi at norske elever skal kunne matte bedre enn vi så i forrige uke at de kunne ut fra PISA-rapporten.

Så ønsker vi veldig gjerne at foreldre skal kunne inngå i en abonnementsordning for skolefrukt, og det kommer vi til å oppmuntre til. Men jeg kommer ikke til å uttale meg på vegne av andre departementer enn Helsedepartementet, og jeg er opptatt av helsebudsjettet.

Audun Lysbakken (SV) [15:11:09]: Representanten Wilhelmsen Trøen nevnte MR i sitt innlegg, og jeg tror det er bred enighet om behovet for at flere kan få raskere tilgang på det feltet.

Vi har likevel undret oss over regjeringens øremerking av disse pengene til private institutter. Da SV spurte departementet om dette i forbindelse med budsjettbehandlingen, fikk vi til svar at regjeringen ikke hadde undersøkt om det fantes ledig kapasitet i det offentlige helsevesenet, eller mulighet til å få brukt disse pengene like effektivt der.

Er det sånn at Høyre er mer opptatt av å bruke penger på økt privat kapasitet enn å gi penger til økt kapasitet, uavhengig av hvor hen det skal gjøres?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:12:04]: La det være helt klart: Det er pasienten som står i sentrum for Høyres helsepolitikk og for regjeringens helsepolitikk.

Jeg lyttet også til den ordvekslingen som har vært i denne salen knyttet til dette spørsmålet, for noen uker siden, og helseministeren svarte veldig tydelig på det. Fasiten er jo at det er pasienter som står i kø. Det er pasienter som venter altfor lenge på diagnostisering og på å få startet behandling. Derfor er det viktig å ta i bruk den ledige kapasiteten som finnes hos de private for å få foretatt denne diagnostiseringen. Mange av disse pasientene står også utenfor arbeidslivet. Det er ikke bare trist for samfunnsøkonomien, men det er også stor belastning for den enkelte pasient, som ikke kommer tilbake til sitt vanlige liv, sin vanlige hverdag og sin vanlige jobb. Derfor ønsker vi å sette pasienten i fokus og behandle flere.

Ruth Mari Grung (A) [15:13:15]: I tiltredelseserklæringen uttaler regjeringen at de vil innføre fritt behandlingsvalg i helsevesenet for

«å redusere behandlingskøer og ventetid, og å styrke pasientenes valgfrihet».

Intensjonene er gode. Men ser ikke Høyre at en slik fri etableringsrett, med sugerør rett inn i statskassen, vil vri helseressursene i retning av de mest ressurssterke pasientene, og der mange leger er interessert i å etablere et behandlingstilbud?

Allerede i dag får vi tilbakemelding om at vi mangler nøkkelpersonell i store deler av de offentlige sykehusene. Hvordan mener Høyre at et mer markedsstyrt helsevesen vil vri tilbudet mot dem som sitter nederst ved bordet?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:14:02]: Det som er den største utfordringen i dagens helsevesen etter åtte år med rød-grønn regjering, er jo at det nettopp er de som kan betale selv, som får behandling først. Derfor er det viktig for denne nye regjeringen å ta alle gode krefter i bruk. Derfor er det viktig å gi pasienten rettigheter – pasienten rett til fritt å velge behandling – ikke avhengig av om man har en helseforsikring, og ikke avhengig av om man kan betale selv.

Hovedelementene i fritt behandlingsvalg handler jo om at vi vil behandle flere mye raskere. Men det er helt klart fra den sittende regjeringen og i regjeringsplattformen at de offentlige sykehusene alltid vil være bærebjelken. Det er der all akuttbehandling foregår, det er der all forskning og utdanning foregår. Men å gi pasienten rettigheter til faktisk å kunne velge, og få slippe å stå i kø for å vente på behandling, mener vi er god helsepolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:15:19]: Det er en spesiell situasjon i år, med et regjeringsskifte og framleggelse av tilleggsproposisjon. På den bakgrunn la ikke Kristelig Folkeparti fram sitt eget budsjett, men er takknemlig for det budsjettforliket som kom mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Helse- og omsorgsarbeid er et felt som betyr mye for mange. Ja, det er et annet parti i denne salen som pleier å si at det er for folk flest. Og det er helt sant. Jeg har lyst til fra denne talerstol faktisk å takke alle dem som jobber innenfor denne sektoren. De gjør en fantastisk jobb. De møter alle mennesker i de mest sårbare situasjonene i livet.

I alle situasjoner er det mulig å finne feil, men det er også alltid sånn at ting kan gjøres bedre. Dog har jeg lyst til å si at vi bor i et land med et flott helsetilbud. Det er arbeiderne der ute som gjør dette til et flott helsetilbud for oss.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre likeverdige tjenester, uavhengig av bosted, alder, sosial bakgrunn eller kjønn. Kvalitet, trygghet, tilgjengelighet, tillit og omsorg, med pasienten i sentrum, skal prege vårt helsevesen nå og framover. Vi må sikre gode folkehelsetiltak som er sykdomsforebyggende og helsefremmende. Det betyr også at tidlig innsats både i forhold til habilitering og rehabilitering er viktig for å sikre livskvalitet og en helsekraftig helsetjeneste.

Helse og omsorg handler om tjenester fra livets begynnelse til livets slutt. Kristelig Folkeparti er opptatt av å ha en god omsorg for gravide kvinner, sånn at barnet får en god start i livet. Derfor må vi må sikre gode svangerskapskontroller. Vi må ha en god følgetjeneste til sykehus av jordmor for dem som bor langt unna et sykehus. Det betyr også at vi må bygge mor og far som foreldre både før og etter at de har fått barnet sitt. Alle som føder, skal hjem til sin kommune etterpå. Da er det viktig at vi har god kapasitet på helsestasjonen for å følge opp de barna som kommer til verden.

Så kan en kanskje se framover og tenke at det kan være nye måter å jobbe på også når det gjelder helsestasjonsarbeid, sånn at vi kan ivareta barna våre mye bedre. Innovasjon tror jeg er et nøkkelord også i forhold til helsestasjonsarbeid, kanskje i møte med barnehagen.

Alle barn er dessverre ikke født funksjonsfriske. Mange har utfordringer i livet sitt helt fra starten av. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av at prematuravdelingene rundt om i landet vårt skal ha både nok kompetanse og nok ansatte som gjør den viktige jobben. Jeg er takknemlig for at vi på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre fikk inn igjen det usosiale kuttet som var på 214 mill. kr til ressurskrevende tjenester, og kompensasjonsgraden ble økt fra 77,5 til 80 pst. – for det er akkurat disse premature barna vi bl.a. snakker om – noe de andre partiene faktisk ikke fant plass til.

Jeg er også takknemlig for at Kristelig Folkeparti la inn, og det ble, en felles merknad fra komiteen om de barna som har fått cerebral parese, hvor barn står i spesielt lang kø ved Oslo universitetssykehus, som faktisk har en nasjonal funksjon. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at akkurat disse barna og alle andre barn med spesielle utfordringer, får hjelp tidlig. Det gir familien og ikke minst barna selv bedre livskvalitet og verdighet.

Verden er blitt mer og mer komplisert. Derfor ser vi også dessverre at flere og flere barn opplever å bli psykisk syke. Hvorfor er det slik? Det er faktisk et studium verdt i seg selv. Men jeg tror at kravene til barn og unge er så store – ja, til voksne også – at faren for å falle utenfor stadig henger over oss. Barn og unge står i kø for å få behandling for sine psykiske lidelser. Det mener Kristelig Folkeparti er feil. De bør og skal prioriteres. Kristelig Folkeparti er takknemlig for at det er lagt inn flere penger til psykiatri, men vi trenger også å gjøre noe med veilederen for psykisk syke barn og unge for å tydeliggjøre hvem i kommunen som har ansvar for å følge opp psykisk syke barn og unge når de kommer ut fra spesialisthelsetjenesten og sykehusene, dette fordi disse ungene lett kan falle mellom flere stoler. Er det fastlegen, er det helsestasjonen, er det psykisk helse, er det PPT – hvem har ansvaret for å følge disse opp? Det er uklart i veilederen.

Barn og unge opplever også at de kan få sykdommer eller ha en medfødt sykdom som i løpet av kortere eller lengre tid fører til at de faktisk vil dø. Vi er ikke gode nok på palliasjon. Vi har ikke god nok kompetanse til å ivareta barn og unge og møte dem med at du faktisk skal gå ut av dette livet. Vi er ikke gode nok på kompetanse eller tøffe nok til å sitte ved sengen og følge dem livet ut. Jeg er glad for at det er lagt inn 2 mill. kr til barnepalliasjon, men det tror jeg bare er en begynnelse. Dette er viktig for å gi barn en verdig og god avslutning på deres korte liv, og det er viktig for dem som skal leve videre etterpå.

Det kommer mange utfordringer i løpet av et liv, og det er ikke slik at alt går på skinner for noen av oss, ei heller om vi bor i vårt rike land, Norge. Flere og flere faller under rusens jerngrep, og jeg er veldig takknemlig for at en i samarbeidsavtalen har sagt at det skal satses mer på rus og psykiatri. Jeg er takknemlig for at de rød-grønne la inn 200 nye plasser til neste år, og at en får økning i tillegg på 255 mill. kr. Så kom det en ytterligere økning, på 20 mill. kr, i forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, som spesifikt skal gå til lavterskeltilbud.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi igjen skal få opp bruken av ideelle organisasjoners arbeid på dette feltet. Dette kan de, og dette må de brukes til. Dette er et arbeid som ble nedbygd av den forrige regjeringen. Regjeringen kan raskt nå utnytte kapasiteten som allerede finnes innenfor eksisterende avtaler med helseforetakene, og innenfor anskaffelsesregelverket slik som det ligger. Det er viktig at ideelle aktører sikres langsiktighet og forutsigbarhet.

Alle ønsker vi lengst mulig å klare oss selv i livet, men mange av oss kommer til et punkt hvor vi trenger å få hjelp, fordi alderen eller helsetilstanden innhenter oss. Kristelig Folkeparti er glad for at en innenfor samarbeidet nå har sagt at en vil reformere ordningene for omsorgslønn og pleiepenger og ikke minst lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistent.

Kristelig Folkeparti har i mange år foreslått i sine alternative budsjetter å øke statens andel til 50 pst. tilskudd ved bygging av sykehjemsplasser. Jeg er takknemlig for at Høyre og Fremskrittspartiet tydelig har hørt på dette og lagt det inn i sitt budsjett, og til og med økt til 2 500 plasser. Kristelig Folkeparti tror at flere kommuner vil benytte seg av dette.

Det er også viktig i denne adventstid for Kristelig Folkeparti å si at vi av og til skulle ønske at vi hadde gjort porten både videre og høyere. Når det gjelder dagtilbudet for personer med demens, skulle kriteriene for å få lov til å være med i disse prosjektene vært både høyere og videre for kommunene. Per i dag er kriteriene kun knyttet til investering, men det er ikke det som koster noe for kommunene. Hvis en skal øke aktivitetstilbudet slik at en også har åpent på kveldstid, er det personalet som koster. Kriteriene skulle vært økt. Jeg tror det er derfor det står ledige penger på kontoen – det er personalkostnadene som blir store.

Alle skal vi en gang ut av dette livet. Alle skal vi en gang dø, enten vi er unge eller gamle. Det er viktig for Kristelig Folkeparti med en god og verdig avslutning på livet. Palliasjon er ikke bare viktig for barn og ungdom, men også en viktig del av et helt helsevesen, helt inntil vi skal dø. Kristelig Folkeparti tror at vi kan bli bedre både kvalitativt og i måten å gjøre det på. Det sikrer mer verdighet og et helt helsevesen hvis vi får en bedre behandling av døende pasienter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [15:25:18]: Jeg skal driste meg til å ta opp mirakler. Det har skjedd et politisk mirakel etter at den nye regjeringa overtok, og det er at alkoholavgiftene er økt mer enn det den avgåtte Stoltenberg-regjeringa foreslo. Jeg synes det er gledelig at Høyre og Fremskrittspartiet ser at alkoholavgiften er viktig for å ha en restriktiv og fornuftig alkoholpolitikk. Jeg regner vel med at representanten fra Kristelig Folkeparti mener det samme, men jeg kunne godt tenkt meg noen refleksjoner rundt akkurat det at den nye regjeringa nå faktisk øker alkoholavgiftene bitte lite grann mer. Jeg vil gjerne spørre om representanten ser for seg at dette vil vare, at dette vil bli fulgt opp i de neste åra og ikke bare er et blaff for 2014.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:26:22]: Ja, denne representanten er veldig glad for under, så det tror jeg jo på! Jeg synes også det er flott at avgiftene faktisk har økt. Jeg tror det er en måte å jobbe på, for den lidelsen som alkohol og rus medfører, kan vi ikke bare behandle i den ene enden uten å sette inn tiltak i den andre. Så jeg skulle ønske at den rød-grønne regjeringen hadde gjort det i forrige periode, og jeg er takknemlig for at det ligger an slik som det gjør nå. Kristelig Folkeparti skal iallfall være de som følger med i timen om det blir en reduksjon i avgiften, og du skal få høre fra oss da – at vi faktisk vil øke hvis det er mulig.

Kjersti Toppe (Sp) [15:27:10]: Både i samarbeidsavtalen og i budsjettavtalen mellom Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet les vi at ein legg til grunn ei auking i innsatsstyrt finansiering, innføring av nøytral moms og innføring av fritt behandlingsval. Eg har oppfatta Kristeleg Folkeparti som om dei er meir einige med oss i at vi har nok marknadsstyring i helsesektoren. Kristeleg Folkeparti har til og med kritisert oss – veldig bra – for at vi ikkje har redusert ISF frå 40 til 30 pst. Spørsmålet mitt er korleis det kan ha seg at Kristeleg Folkeparti no er med og skapar fleirtal i denne salen for å auka innsatsstyrt finansiering frå 40 pst. til 50 pst.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:28:00]: Jeg er den første til å innrømme at vi synes innsatsstyrt finansiering er en dårlig måte å styre helsevesenet på. Dette har jeg selv jobbet med ganske mye i spesialisthelsetjenesten innenfor hjerteomsorg. Kristelig Folkeparti vil være de som i den gjeldende avtalen holder argusøyne på at vi ikke blir styrt av hva vi får mest igjen for, men at det må være alvorlighetsgraden og sykdommen som teller når en skal gjøre operasjoner og prioriteringer, og ikke hva en får igjen i den andre enden, om en får 40 pst. eller 50 pst. igjen. Men det er en del av den avtalen vi inngikk. Vi er ikke komfortable med det, men vi skal holde øye med det.

Audun Lysbakken (SV) [15:28:55]: Kristelig Folkeparti og SV er enige om mye i helse- og omsorgspolitikken, og jeg kan slutte meg til de fleste perspektivene som ble trukket opp i representanten Bollestads innlegg. Nettopp derfor vil jeg gjerne spørre om en annen sak, der vi i hvert fall før har vært enige. Det gjelder forslaget om et såkalt fritt behandlingsvalg – det jeg foretrekker å kalle et kommersielt behandlingsvalg, fordi det vil innebære å gi kommersielle aktører betydelig makt over hvem som får behandling – og hvordan det skal prioriteres. I valgkampen var Kristelig Folkeparti etter mitt syn svært klare og gode i sin kritikk av en slik modell, men i den samarbeidsavtalen som kom tidligere i høst, sluttet Kristelig Folkeparti og Venstre seg likevel til at dette skal gjennomføres. Er det slik at vi kan stole på at Kristelig Folkeparti står ved sin kritikk av denne modellen fortsatt, eller har Kristelig Folkeparti skiftet syn i løpet av høsten?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:30:06]: Jeg deler Lysbakken og SVs bekymring for at det skal bli et markedsstyrt helsevesen. Det må ligge en prioritering bak at man faktisk har en rett til helsehjelp for i det hele tatt å kunne komme i vurdering. Så må det også i tillegg være sånn at hvis man da har rett til helsehjelp, og det er ledig kapasitet, så skal man kunne bruke den. Men Kristelig Folkeparti vil være de første til å stille seg bak at det ikke skal være markedet som bestemmer behovet. Det skal være sykdom som bestemmer behovet – og ikke omvendt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [15:31:07]: Landet har fått ny regjering og nytt politisk fleirtal. Det merkar vi også på helse- og omsorgsfeltet. Budsjettet for 2014, som vi skal vedta i dag, skil seg på viktige område frå det helse- og omsorgsbudsjettet som den raud-grøne regjeringa la fram i haust. Vi får meir marknadsstyring, meir innsatsstyrt finansiering, innføring av nøytral moms for å skapa endå større helsebutikk og forbod for helseføretaka mot å nytta budsjettveksten til å nytta ledig kapasitet i det offentlege.

Senterpartiet står i dag saman med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti og fremjar eit alternativ til budsjett for neste år basert på forslaget til den raud-grøne regjeringa. Vi legg vekt på at det er eit offentleg ansvar å fremja helse og førebyggja sjukdom og sikra nødvendige helse- og omsorgstenester til heile befolkninga. Alle skal ha likeverdige tilbod om helsetenester, uavhengig av diagnose, bustad, personleg økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Målet er flest mogleg gode leveår for alle og reduserte sosiale helseforskjellar.

Vi vil ha ei helseteneste som sikrar helsefremjande og førebyggjande arbeid. Vi vil styrkja den kommunale helse- og omsorgstenesta for å gi pasientane eit betre tilbod nærare der dei bur. Vi vil leggja til rette for ein helsefremjande livsstil, slik at det vert enklare å ta sunne val.

Folkehelsearbeidet til den raud-grøne alliansen tar sikte på å vera systematisk og langsiktig, slik at folkehelse vert eit sektorovergripande mål. Mange av folkehelsesatsingane vi har gjennomført dei siste åra, trur eg vil stå som pålar i åra framover. For det er ikkje alle folkehelsetiltaka våre den nye regjeringa tør å reversera sjølv om dei kanskje vil.

Kommunane og lokalmiljøet er den viktigaste arenaen for folkehelsearbeidet. Innsatsen må skje i alle sektorar og vera forankra i plansystemet, slik folkehelselova og folkehelsemeldinga legg til grunn. Vi vil sikra at alle som treng heildøgns omsorg, skal få det. Då må også heimetenestene verta bygde ut, slik at dei som vil bu heime eller i omsorgsbustad, kan gjera det. Innsatsen til pårørande må verdsetjast og respekterast.

Dagaktivitetstilbodet til menneske med demens vil vera ei svært viktig satsing framover. I tråd med stortingsmeldinga Morgendagens omsorg vil vi utvikla ei innovativ helse- og omsorgsteneste i kommunane. Pasientar og brukarar skal få ei tydelegare rolle. Brukarar og pasientar skal møtast med respekt. Helsetenestene må vera tilpassa pasientanes behov for trygge tenester.

Det er nok mange helse- og omsorgsministrar i andre land i verda som misunner statsråd Bent Høie jobben. Han skal overta ansvaret for og styringa av eit av verdas best utvikla helsevesen i eit av verdas rikaste land. I 2012 brukte Noreg om lag 270 mrd. kr på helse- og omsorgsformål. Spesialisthelsetenesta stod for 114 mrd. kr åleine med sine 101 000 årsverk. Det har vore ein sterk auke i ressursinnsatsen dei siste åra, og aktiviteten ved sjukehusa skal fortsetja å auka. I kommunane er talet på årsverk i omsorgstenestene om lag 130 000. Frå 2008 til 2012 har talet på årsverk auka med 10 000.

Men det er likevel sentrale utfordringar i åra framover. Sjølv om helsetilstanden i den norske befolkninga er god, er det tydelege sosiale helseforskjellar. Psykiske lidingar og rusavhengighet vil få aukande vekt i sjukdomsbyrda dei neste åra. Psykiske helseproblem som angst og depresjon og problem knytte til rusmiddelbruk står for flest tapte arbeidsår.

Fram til 2050 vil det verta meir enn dobbelt så mange personar over 67 år samanlikna med i dag. Det er vesentlege utfordringar når det gjeld levevanar. Tobakk, alkohol, fysisk inaktivitet, usunt kosthald og overvekt og fedme aukar risikoen for kronisk sjukdom vesentleg. Det er òg ei utfordring med for lange ventetider til helsetenester innanfor nokre fagområde. Det er òg for mange pasientar som opplever mangelfull kvalitet, eller som vert skada.

Den raud-grøne alliansen prioriterer derfor pengar til meir pasientbehandling i sjukehus. Vi satsar òg på IKT, elektronisk samhandling og medisinsk-teknisk utstyr i sjukehusa. Vi prioriterer midlar til praksisnær forsking i dei regionale føretaka, inkludert vidare utgreiing av protonterapisenter. Vi styrkjer òg kommunehelsetenesta, med spesifikke midlar til eige innovasjonsprogram, eige velferdsteknologiprogram, eit program for ein aktiv og framtidsretta pårørandepolitikk og strategi for å styrkja og samordna det frivillige arbeidet i sektoren. Eg er glad for den særskilde satsinga på psykologar i kommunane og for styrkinga av kompetansen og kvaliteten i kommunallegevakta.

Det er kanskje helse- og skulehelsetenesta som har fått det verkeleg store løftet i dette budsjettet. Dette er ei sentral førebyggjande helseteneste, som treng vidare styrking også dei neste åra. Det er også svært positivt at det er ei merkbar prioritering av folkehelsetiltak i det raud-grøne helsebudsjettet, med ei særskild satsing på tiltak for å få betre og tryggare drikkevatn. Barnevaksinasjonsprogrammet skal frå og med juli 2013 inkludera vaksine mot spedbarnsdiaré forårsaka av rotavirus. Vaksinen vil kunna hindra 900 sjukehusinnleggingar og 7 200 legekonsultasjonar og er eit svært viktig førebyggjande tiltak.

Rus og psykiatri er to særskilte område som treng styrking i åra som kjem. I statsbudsjettet som den raud-grøne regjeringa la fram i haust, låg det allereie inne ei styrking på om lag 200 rusbehandlingsplassar i 2014. Dette ville vi skulle skje gjennom å kjøpa fleire plassar frå ideelle verksemder. I tillegg kjem den generelle auken av behandlingsplassar i spesialisthelsetenesta, der Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har styrkt dei regionale helseføretaka ytterlegare med 300 mill. kr gjennom finansinnstillinga ut frå den raud-grøne regjeringa sitt forslag til auke av kapasiteten innan psykisk helsevern, rusbehandling, rehabilitering og MR. Regjeringspartia, inkludert Venstre og Kristeleg Folkeparti, vil på si side øyremerkja denne satsinga til private. Vi meiner det må skje der helseregionen meiner det vil gi best tilbod til pasientane. Det er eit paradoks at det offentlege helsevesenet skal få forbod mot å bruka ekstrasatsinga til å nytta ledig kapasitet på sine sjukehus. Private skal favoriserast, og det offentlege skal nedprioriterast.

Den raud-grøne regjeringa la fram forslag om å styrkja innsatsen på rusfeltet i kommunane med 40 mill. kr i 2014. Det er grunn til å merka seg at etter den harde kritikken som dagens regjeringsparti har ført mot den raud-grøne regjeringa på rusfeltet, løyver dei ikkje ei krone i ekstramidlar til rusomsorga i kommunane, sjølv om dei brukar 4 mrd. kr meir av oljepengane. Dei nøyer seg med å øyremerkja den raud-grøne satsinga. Regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti og Venstre vil på nytt innføra den såkalla gylne regelen innan psykiatrien, der ein pålegg sjukehusa at veksten i rus og psykiatri skal vera større enn veksten i somatikk. Dette vil eg gjerne få kommentera. Eg meiner dette er billig retorikk og ikkje eit svar på utfordringane. For det første har sjukehusa faktisk prioritert rett dei siste åra utan denne regelen. For det andre er det i kommunane den skikkelege utfordringa i dag ligg.

I avisa Vårt Land i dag er det fokus på det verkelege problemet, nemleg at unge innan psykisk helsevern risikerer å bu årevis på sjukehus. Det står i avisa om Eivind, som er 38 år og har vore utskrivingsklar i tre år. No bur han på lukka avdeling på psykiatrisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus. Eivind fortel at det han eigentleg ønskjer, er ein eigen kommunal leilegheit. Klinikkdirektør Bovim beskriv situasjonen som frykteleg trist. Ho fortel om rehabiliteringsavdelinga på distriktspsykiatrisk senter, som er full av pasientar som ventar på kommunalt tilbod. Ho fortel om pasientar som klagar over å vera stengde inne, som vert passive og ligg mykje i senga. Dei har ikkje noko å jobba fram mot, ikkje noko å håpa på. Tilværet vert sett på vent. Ifølgje ein forskingsrapport frå SINTEF er heile 7 pst. av psykiatriske pasientar utskrivingsklare, ein av fire innleggingar kunne ein ha unngått med betre kommunalt tilbod. Det viser at regjeringa si satsing er feil, dei begynner i feil ende. Ei styrking av det psykiske helsefeltet må starta i kommunane.

Regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre bruker 4 mrd. kr meir av oljeinntektene for å smørja budsjettet. Likevel har dei ikkje pengar til å gi pasientar med lang reiseveg til sjukehus ein meir minneleg overnattingsgodtgjersle. Det er småleg at dei òg då tar gratis frukt og grønt frå skuleelevane. Eg synest det er utruleg at vi har ein helseminister som forsvarar ei ordning og eit kutt, som vi veit fører til større sosiale helseforskjellar blant barn og unge. Vi har solid dokumentasjon på at gratis frukt og grønt til elevar betrar folkehelsa. Vi har også solid dokumentasjon på at ei abonnementsordning slår sosialt ulikt ut, der det er dei ressurssterke og pengesterke foreldra som i størst grad nyttar seg av dette tilbodet. Det held ikkje å seia at dette er ei prioritering, der ein i staden satsar på vidareutdanning av lærarar. Formålet med gratis frukt og grønt er å betra folkehelsa og å jamna ut sosiale helseforskjellar. Gode lærarar kan sikkert utretta veldig mykje, men ikkje akkurat det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [15:40:59]: Høyre har lenge etterlyst en opptrapping innen psykisk helse. Det handler om menneskeverd, behandling når pasienten trenger det og, ikke minst, det å kunne leve et så godt liv som mulig.

Representanten Toppe, som har hatt muligheten til å gjøre noe med dette i åtte år, sa til Bergens Tidende den 21. november at

«det over år har vært en stor forsømmelse av det psykiske helsetjenestetilbudet i kommunene.»

Og videre:

«I ettertid ser jeg at vi burde ha fortsatt opptrappingsplanen for psykisk helse da den gikk ut i 2008 når det gjelder satsingen i kommunen,»

noe også Toppe bekrefter her.

Den rød-grønne regjeringen foreslo å avvikle ordningen med psykisk helse i skolen. Dette har Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen reversert. Hvordan forklarer representanten Toppe at det er viktig å styrke satsingen i kommunene, samtidig som Senterpartiet i budsjettet fjernet målrettede ordninger som fungerer godt?

Kjersti Toppe (Sp) [15:42:02]: Takk for spørsmålet. Når det gjeld psykisk helse i skulen, var ikkje det eit kutt, men ei omprioritering til ein annan sektor for å styrka det psykiske helsearbeidet i kommunen. Det hadde kome ein del kritiske rapportar på om den ordninga fungerte optimalt, men viss det viser seg at dei var galne, som det har vorte antyda, kan vi gjerne innføra det igjen. De har gjort det, og det har eg ikkje kritisert.

Når det gjeld ein opptrappingsplan, må eg få seia at det var einigheit på Stortinget då om at ein skulle avslutta den planen. Så har vi følgt veldig nøye med etter 2009 på utviklinga i kommunane. År for år har vi sett på statistikken, og vi har vore bekymra. Eg meiner at vi ikkje skal ha ein ny opptrappingsplan for heile psykiatrien no. Det vert feil. Viss vi skal ha ein ny opptrappingsplan, må det vera for kommunen, for det er der trykket ligg.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:43:16]: Etter å ha hørt representanten Toppes innlegg skulle man regne med at innstillingen var full av gode forslag om hvordan man skulle løse problemene. Representanten viste selv til «Eivind», som har vært utskrivingsklar i tre år. Den regjeringen som nå sitter, tiltrådte 16. oktober i år, så hvem som her har grunn til å gå litt i seg selv, tror jeg taler for seg selv.

Denne innstillingen er historisk. Det er ikke riktig, som representanten Toppe refererte til fra Stortingets talerstol, at man har fremmet et forslag. Nei, denne innstillingen er faktisk unik. For første gang i historien – jeg gjentar: for første gang i historien – har ikke opposisjonen fremmet et eneste forslag: ikke ett forslag til endring, ikke ett forslag knyttet til budsjettet. Og da er spørsmålet jeg stiller til representanten Toppe: Hvordan kan man stå på Stortingets talerstol og kritisere denne regjeringen, når man selv ikke har kommet med et eneste forslag?

Kjersti Toppe (Sp) [15:44:24]: Eg synest dette vert litt merkverdig. Komiteleiaren kritiserer oss i sitt innlegg for å stilla helseministeren mange spørsmål og koma med interpellasjonar som viser at vi kritiserer oss sjølve. Og så kjem Nesvik her og kritiserer oss for det motsette – at vi ikkje kom med forslag i budsjettet. Poenget er jo – og det trur eg òg Nesvik forstår – at det er ein litt spesiell situasjon i år. Vi har faktisk eit heilt eige statsbudsjett som inneheld veldig mange spesifikke raud-grøne forslag, som den nye regjeringa har adoptert inn i satsinga si. Men eg kan lova Nesvik at til neste år skal vi minst fremma 17 forslag, slik Høgre og Framstegspartiet fremma i fjor – for dei har eg talt. Eg skal lova å gjera ein betre jobb til neste år.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:45:34]: Jeg deler Toppes bekymring for den mannen i Bergen som hadde sittet inne i tre år på en lukket avdeling.

Så har jeg følgende spørsmål: Tror Toppe at enhver kommune, uavhengig av størrelse, er i stand til å ta imot en pasient som går direkte fra en lukket avdeling og ut til kommunen? Er vi gode nok i Kommune-Norge hvis vi kun har én pasient med den diagnosen som er grunnen til at han sitter på lukket avdeling? Ser representanten Toppe for seg at vi kanskje bør ha enten en samhandlingsreform med kommuner som jobber sammen, eller en halvannenlinjetjeneste for akkurat denne gruppen pasienter som er så syke, som vi her snakker om?

Kjersti Toppe (Sp) [15:46:30]: Eg vil først presisera at dei som er utskrivingsklare pasientar i psykiatrien, er forskjellige. Nokre er veldig sjuke og kunne vera aktuelle for ei slik halvannanlineteneste, men veldig mange er ikkje så sjuke, så det er heilt naturleg at kommunane vil ta seg av dei. Så eg synest det er gode innspel Kristeleg Folkeparti kjem med. Det som er mitt poeng, er at det no er ein situasjon der slike pasientar berre hopar seg opp i psykiatriske avdelingar. Kristeleg Folkeparti snakkar om kommunestørrelse, og det er jo ei kjent sak – i alle fall i Hordaland – at det er den største kommunen som har dei største problema, med 40 pasientar som ligg inne og ventar på å få ein plass i kommunen, mens vi ser at det er små kommunar som klarar dette. Så vi treng begge delar. Eg er veldig opptatt av at vi får ei ordning for desse pasientane.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ketil Kjenseth (V) [15:47:52]: Venstre mener det er avgjørende at vi har et godt og likeverdig helsetilbud til alle som trenger det, når de trenger det. Helsevesenet må ta pasienten, pasientens lidelser og de pårørende på alvor. Informasjon, medbestemmelse og kvalitetssikring er nødvendig for at vi som pasienter skal føle trygghet når vi trenger hjelp. Vi mener at et sterkt offentlig helsevesen er den beste garantien for at de tilgjengelige helseressurser blir brukt til å skape et likeverdig tilbud med prioritering på medisinskfaglig grunnlag. I tillegg til et offentlig helsevesen må det være rom for private aktører. Vi ønsker å bidra til at dagens samarbeid mellom private og offentlige helsetjenesteleverandører videreutvikles, og særlig mener vi det er viktig å styrke de ideelle og frivillige aktørene. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til.

Vi diskuterer i dag en ramme på over 157 mrd. kr til helse, omsorg og stønader. Det er tidenes største helsebudsjett

Som nyvalgt representant er jeg ydmyk overfor Stortingets tradisjoner og arbeidsmåter. Et av mine fortrinn som ny er at jeg kommer utenfra med andre erfaringer – bl.a. fra lokalpolitikk og frivillig arbeid knyttet til folkehelse. Jeg må få lov til å si at jeg er litt bekymret for at vi samarbeider for lite på tvers av komiteer. Det er min erfaring fra kommunepolitikken at det er noen store reformer vi ikke har gjennomført fullt ut, og som i stor grad påvirker folkehelse, yrkesdeltakelse og bosituasjon. Jeg tenker særlig på den store Nav-reformen hvor den statlige delen fortsatt er svært ulikt organisert i kommunene. Det gjelder rusreformen som vi var igjennom for noen år siden, og det gjelder også Samhandlingsreformen som vi står midt oppe i. Disse store reformene angår i stor grad både kommunalkomiteen, arbeids- og sosialkomiteen og helse- og omsorgskomiteen. Det er bra at de statlige tilskuddene til bygging av boliger til eldre som trenger heldøgns omsorg, til flyktninger og til rusavhengige, for å nevne noen, øker. Men dessverre ser vi ikke at byggetakten i kommunene øker i takt med tilskuddsveksten. I ei tid hvor det er bred politisk enighet om å behandle nærmest mulig og på lavest mulig nivå, er dette bekymringsfullt. Dette er en viktig debatt om kapasitet, kvalitet og kompetanse, om ansvar, organisering og prioritering – og ikke minst om spesialisering. Hvor spesialisert skal man bli i sykehusene? Hvilken kapasitet og rekruttering må vi ha for å møte utfordringene i primærhelsetjenesten?

Venstre er tilfreds med at den nye regjeringa har tatt grep om Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har flyttet på noen oppgaver mellom departementer, ønsker en kommunereform, og i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti er så tydelig på at det skal utarbeides en nasjonal helse- og sykehusplan. Dette er anslag til en nødvendig nytenkning, og jeg drister meg til å oppfordre til at også vi i Stortinget tør å diskutere hvordan vi organiserer vårt arbeid for å tilpasse oss utfordringene i samfunnet og disponere ressursene slik at de faktisk kommer dit vi ønsker og mener.

Venstre er både et radikalt og et moderat parti. I pengebruk er vi alltid moderate og ansvarlige. I politikk er vi gjerne radikale. Derfor tør vi tydelig si at innenfor helsepolitikken vil vi prioritere mer til dem som trenger det mest. Dette krever omprioriteringer og bedre samhandling mellom ulike deler av helsevesenet.

Sosial ulikhet i helse er et voksende problem og henger sammen med fattigdom. Det er derfor svært viktig for å bekjempe fattigdom at det satses på forebyggende helsehjelp og behandling til dem som altfor ofte faller utenfor – også i helsevesenet. I vårt primærbudsjett går denne prioriteringen tydelig fram. Men vi er også glade for at regjeringspartiene kom oss i møte i budsjettforhandlingene, og at vi ser klare, radikale fotavtrykk i helsebudsjettet. Rus og psykisk helse skal prioriteres. Det er økte midler til helsehjelp for rusavhengige; både forebygging, avrusing, behandling og ettervern/rehabilitering. Målet må imidlertid ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Det må gis skikkelige behandlingstilbud, bl.a. gjennom økt bruk av legemiddelassistert rehabilitering. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling må også styrkes. Flere tusen står i kø for rusbehandling, samtidig som det de siste årene har blitt lagt ned flere rusbehandlingsplasser.

Jeg vil også benytte anledningen til å trekke fram et lite hjertebarn. Det gjelder barn som pårørende av rusavhengige foreldre. Flertallspartiene har bevilget penger til et foregangsprosjekt i Oppland, hvor det pågår arbeid for å standardisere behandlingsforløpet for gravide og småbarnsforeldre med rusutfordringer. I hovedsak gjelder det mer samordnede rutiner og økt samhandling mellom helsestasjon, barnevern, Nav og barne- og ungdomspsykiatrien i sykehusene. Samtidig med det faglige arbeidet jobber de parallelt med å styrke brukermedvirkning. Her er RlO, BAR og Filmmakeriet trukket inn som medspillere for å ta med barns perspektiver og behov.

Når vi vet at det bare i Oppland og Hedmark er over 4 500 barn som har foreldre med rusutfordringer, sier dette noe om de nasjonale utfordringene vi står overfor og behovet for å samhandle og prioritere. Noen kan innvende at flere helsesøstre og jordmødre, som Venstre prioriterer, ikke er radikalt og nytenkende, men det er faktisk helt nødvendig. Tidligere inn og tidligere innsats gjør at vi kan forhindre eller utsette mer spesialisert behandling.

Det stikker i meg når jeg hører referert at voksenpsykiatrien helst tyr til institusjon og sengeplasser for rusavhengige foreldre, mens barnepsykiatrien prøver å vinne igjennom med tiltak i bosituasjonen og praktisk tilrettelegging for å styrke omsorgsevnen. Det er to helt forskjellige tilnærminger. Så har vi respekt for at dette er vanskelige avveininger. Den tragiske hendelsen i Vanvikan nylig er et eksempel på det.

Venstre mener vi trenger nytenkning innen psykisk helse. Målet må være flere lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få hjelp raskt uten henvisning. På den måten kan vi forebygge at flere lettere psykiske helseutfordringer får utvikle seg til mer alvorlige psykiske lidelser som må behandles i spesialisthelsetjenesten.

Venstre mener det er et stort handlingsrom for å styrke både kapasitet og kvalitet innen folkehelse, psykisk helse og rusforebygging spesielt gjennom mer forskning, mer sosialt entreprenørskap og økt bruk av frivillige og ideelle aktører. Den rød-grønne regjeringa skal ha ros for sin avtale med frivillig sektor. Venstre ønsker å gå videre med en slik avtale, som er mer forpliktende, og mener tiden er inne for å avtalefeste en større andel av helseveksten i kroner i frivillig og ideell sektor de neste årene. Om det skal gå på bekostning av vekst i spesialisthelsetjenesten er en interessent debatt i seg selv. På kort sikt kan det være både uansvarlig og lite hensiktsmessig, men over en tiårsperiode bør det være en ambisjon å ha en betydelig opptrappingsplan for folkehelse og frivillighet. Det er både moderat økonomi og politisk radikalt – akkurat som Venstre ønsker null moms på frukt og grønt.

Dette leder meg over på den store budsjettposten i helse- og omsorgskomiteens budsjett. Helseforetakene, eller sykehusene, skal neste år disponere over 118,5 mrd. kr. Vi har et godt sykehustilbud i Norge, særlig når blålysene er på. Samtidig er det utfordringer, bl.a. fordi det stadig utvikles ny teknologi, det forskes mer, det utvikles nye behandlingsmetoder og stadig nye medisiner kommer på markedet. Dette krever at vi som folkevalgte tør å stille spørsmål, tør å prioritere og tør å utfordre både oss selv og fagfolkene på nye ideer og løsninger.

Venstre er grunnleggende opptatt av at fagfolk skal få gjøre jobben sin. Skjemavelde og byråkrati skal være på et nødvendig minimum. Dette er en utfordring like mye til oss selv som bevilgende myndighet som til helsebyråkratene. Vi tror at god ledelse, planlegging og organisering er helt sentralt for å få så mye helse igjen for pengene som mulig.

I forrige uke hørte jeg om en pasient som hadde gått og ventet i over ett år på en operasjon i foten. Innleggelse og operasjonsdag ble varslet i god tid, men tre dager før innleggelse ble operasjonen utsatt på ubestemt tid. Årsaken var at det måtte tas ytterligere røntgen og MR. Man skulle tro at det hadde vært mulig å avklare dette tidligere. Antakelig er ikke dette det eneste tilfellet.

Av og til er ikke mer penger svaret på utfordringen – av og til er det å lære av andre, av og til er det å gjøre noe nytt, og av og til er det så enkelt som å forlenge åpningstida og utnytte investeringene bedre. Min ringe industrielle erfaring har vist meg at man kan ha storskjermer med flaskehalsovervåking. Når det butter i en del av produksjonen, rokeres det raskt på ressursene. I sykehusene ser det ut til mangle en overvåking av ressursflyten. Når proppen er radiologi, hjelper det lite å sette inn mer kirurgi.

De siste årene har tilgangen på organer og antall transplantasjoner økt betydelig. Det har i hovedsak skjedd ved økt informasjon til befolkningen og bedre organisering i donorsykehus regionalt, noe som har gjort at vi kan utnytte kapasiteten ved Rikshospitalets nasjonale tjeneste mer optimalt.

Jeg tror at sykehusene har noe å lære av hverandre, men også av andre land og andre bransjer. Jeg oppfatter at norsk og dansk sykehusvesen utvikler seg nokså likt på mange måter, til tross for ulik politisk organisering. Jeg savner et mer målrettet og systematisk samarbeid i Norden både når det gjelder organisering, investeringer, behandlingsforløp, «second opinion», som vi mangler i nasjonale tjenester i Norge, og forskning, for å nevne noe. Jeg ser en annen fart i den digitale utviklingen i offentlig sektor i Danmark generelt og i helsevesenet spesielt. Jeg ser en annen geografisk tetthet i de framtidige sykehusene i Danmark, og jeg ser at de har organisert investeringene på en annen måte. Da er det bekymringsfullt at samarbeidet mellom norske helseforetak og danske regioner synes å være fraværende, og at vi har få avtaler med Danmark og Sverige om framtidig helsesamarbeid.

En annen viktig del av den nasjonale helse- og sykehusplanen er organiseringen av fritt sykehusvalg – på veien til det som skal bli et fritt behandlingsvalg. Her er det store utfordringer sett fra pasientenes side, fra sykehusenes side og fra fastlegenes side. Her må vi gjøre en innsats for å legge til rette for fritt behandlingsvalg. Jeg ser at tida mi er ute, så jeg får ikke gått nærmere inn på det nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, så representanten kan kanskje få utdypet noe der.

Ruth Mari Grung (A) [15:58:11]: Først vil jeg si at jeg likte innledningen – det å bruke erfaringen som folkevalgt og så etterlyse mer samarbeid på tvers av komiteene. Det er nok flere nye som tenker i samme bane.

Så skal jeg komme representanten i møte med det han ikke fikk tid til å si nok om. Vi har registrert at Venstre vil prioritere mer til dem som trenger det mest. Venstre er også tydelig på sammenhengen mellom bekjempelse av fattigdom og behovet for mer folkehelse og behandling til dem som ofte faller utenfor – også i helsevesenet.

Da er spørsmålet: Har Venstre tro på at en fri etableringsrett for private helseaktører vil gi mer forebygging og bidra til at mer av ressursene går nettopp til dem som i stor grad, dessverre, fortsatt faller utenfor?

Ketil Kjenseth (V) [15:59:01]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg oppfatter det som et konstruktivt spørsmål.

Jeg tror det ligger til rette for at vi trenger de private aktørene for å organisere oss bedre og øke kapasiteten, og at det offentlige i dag ikke i stor nok grad er i stand til å utnytte de investeringene og de ressursene som ligger der, til å hjelpe alle som faktisk har et behov.

Kjersti Toppe (Sp) [15:59:39]: Eg høyrde representanten fortelja i innlegget at Venstre er eit radikalt og moderat parti, at ein vil prioritera dei som treng det mest, og at ein er opptatt av at helsetilbod ikkje skal henga saman med økonomisk bakgrunn, men at fattigdom ofte har ein samanheng med det.

Så er det jo slik at den raud-grøne regjeringa foreslo å fordobla overnattingsgodtgjersla for pasientar som har lang reiseveg til helsetilbod, opp til 700 kr per natt. Regjeringa foreslår å kutta det til 500 kr, mens Venstre i sitt alternative budsjett skriv at dei ikkje ser behovet for dette. Eg synest det er litt uforståeleg at Venstre, som er opptatt av at alle skal ha like moglegheiter til helse, ikkje vil auka overnattingsgodtgjersla.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) [16:00:41]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg var forberedt på å få det spørsmålet.

Vi mener at det her er snakk om prioritering. Det er ikke alle som bor på et pasienthotell, som har behov for å få støtte fra staten til det. Vi ser at prisene på hotellovernatting øker, og at dette ikke dekkes opp av prisveksten, men vi står inne for at vi faktisk omprioriterer til dem som trenger det aller mest, og det er ikke de som har behov for å bo på hotell.

Audun Lysbakken (SV) [16:01:21]: Jeg vil gjerne spørre Venstre om det jeg utfordret Kristelig Folkeparti på i sted, fordi Venstre hadde også i valgkampen en god og prinsipiell kritikk av modellen med såkalt fritt behandlingsvalg og delte vår oppfatning av at det i stedet kunne bli et kommersielt behandlingsvalg på de kommersielle aktørenes premisser, som vil bety at istedenfor å prioritere dem med størst behov i køen risikerer vi i mange tilfeller å prioritere de mest lønnsomme diagnosene. Derfor vil jeg gjerne vite om Venstre fortsatt står ved den kritikken, og hvordan de har tenkt å håndtere det at de har skrevet under på en samarbeidsavtale der de vil være med på å innføre noe som det egentlig ikke er flertall for i Stortinget.

Ketil Kjenseth (V) [16:02:10]: Jeg takker for spørsmålet.

Jeg skal vokte meg vel for å stå ved en kritikk, men vi ser noen muligheter. Fritt sykehusvalg er jo den muligheten som åpner for et friere behandlingsvalg. Så er det nødvendig å skape en kapasitet, og vi er enig i at private aktører skal være med på å skape den kapasiteten.

Nå er egentlig spørsmålet litt hvordan du legger til rette for at det frie behandlingsvalget skal skje, og om det er pasientens ønske om hvilket behandlingsvalg som skal gjelde, eller om det er det offentliges tilrettelegging som gjør det mulig å velge å få en raskere og bedre behandling. Vi tror at det i fritt sykehusvalg ligger til rette for å skape en god arena for det, og at de private aktørene kan fases inn i det, og at fritt sykehusvalg som et eget foretak faktisk kan stå for innkjøpene, anskaffelsene, av disse plassene og denne kapasiteten, også blant de private aktørene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Audun Lysbakken (SV) [16:03:30]: Utgangspunktet for denne budsjettdebatten er et rød-grønt forslag til statsbudsjett, som også innebar et historisk høyt nivå på satsingene når det gjelder helse, omsorg og sykehus. Det har vært en positiv utvikling på mange områder de siste årene. Vi behandler stadig flere, og vi behandler dem på en stadig bedre måte.

Derfor skal jeg vokte meg vel for å drive svartmaling av det den nye regjeringen har gjort på kort tid, men jeg vil også advare de nye regjeringspartiene mot å drive svartmaling av situasjonen i det helsevesenet de overtar ansvaret for. Vi har et helsevesen vi har grunn til å være stolt av i Norge, men vi har også betydelige utfordringer. Det har heller ikke de tidligere regjeringspartiene på noe tidspunkt underslått. Det er derfor ikke unaturlig at vi følger opp det ansvaret vi nå har som opposisjon, ved å stille spørsmål til helseministeren, ved å ta opp problemstillinger som vi var opptatt av da vi hadde makten, og som vi kommer til å fortsette å være opptatt av i dag.

Hovedlinjene i det rød-grønne budsjettet handlet om å satse videre på å bygge ut fellesskapshelsevesenet. Jeg noterer meg at etter mange år med kritikk av at den utviklingen ikke har gått fort nok, av at kapasiteten ikke har vært stor nok, velger Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen når de har fire milliarder oljekroner mer å bruke enn vår regjering hadde, å prioritere en svært liten andel av de pengene til helse og omsorg. I stedet er det store skattekutt som er de viktigste prioriteringene. Det er ganske oppsiktsvekkende når statsministeren og finansministeren har forsynt seg så godt av honningkrukken som de gjorde ved framleggelsen av tilleggsproposisjonen, at så lite av det går til dette feltet, målt opp mot det som er regjeringens ene store hovedsatsing, nemlig å redusere skattene, og da mest for dem som trenger det minst.

En side ved det som har blitt endret på innenfor helsebudsjettet i høst, som vi i SV er særlig kritisk til, er økningen av ISF-andelen. Innsatsstyrt finansiering har ikke vært vellykket. Derfor har SV brukt sin innflytelse i regjering til å holde den så lav som mulig. Jeg mener det er et skritt i feil retning når regjeringspartiene nå vil øke den. Det er feil svar på noe av det som svært mange ansatte i helsevesenet utfordrer oss på, nemlig en hverdag preget av for mye tidsbruk på papirarbeid og for lite på pasienter og incentiver som fører til at man tenker for mye butikk og for lite kvalitet i sykehusene. Jeg bekymrer meg derfor over konsekvensene av det grepet regjeringen nå tar, og vil oppfordre sterkt til å tenke på nytt om det når regjeringspartiene nå går i gang med arbeidet med strukturelle endringer i sykehusene.

En sak som vi har tatt opp i forbindelse med budsjettbehandlingen, er innkjøpet av økt privat kapasitet innenfor MR. Jeg synes, som jeg har nevnt også tidligere i denne debatten, at det svaret vi fikk fra regjeringen om det, var oppsiktsvekkende. Når regjeringen øremerker penger til økt privat behandlingskapasitet, forventer vi jo at regjeringen har undersøkt om det er mulig å løse de samme utfordringene innenfor det offentlige helsevesenet, i hvert fall hvis det står ved lag at en først og fremst skal være opptatt av å bygge ut kvalitet i det helsevesenet som er offentlig, som er drevet av fellesskapet og er til for fellesskapet.

Jeg merket meg at representanten Trøen i debatten sa at vi må ta i bruk ledig privat kapasitet. Ja, det er nødvendig at vi tar i bruk ledig kapasitet, men det er jo da også naturlig at regjeringen undersøker først hva som fins av muligheter for å behandle flere innenfor det offentlige, og så lar være å gjøre ideologiske prioriteringer, men har en pragmatisk tilnærming som handler om å sette helseforetakene i stand til å behandle flest mulig raskest mulig.

Når det er sagt, ser jeg fram til den debatten som regjeringen har lovet om struktur. Jeg skal ikke være blant dem som roper løftebrudd hvis vi får videre utsettelser i innføringen av den kommersialiseringsreformen som høyrepartiene har lovet, kalt «fritt behandlingsvalg». Jeg merker meg at det nå er usikkerhet rundt oppstartsdatoen for det. Jeg vil jo håpe at den blir skjøvet lengst mulig.

Jeg vil oppfordre regjeringen til å gå grundig inn i et annet spørsmål som vi, når vi har utfordret regjeringen på budsjettet, har lagt merke til at de ikke har svart på, og det er konsekvensene for det offentlige helsevesenets tilgang på fagfolk hvis man får en svært rask utbygging av kommersiell kapasitet. Det må være et av hovedspørsmålene som må utredes før regjeringen setter i gang med dramatiske endringer innenfor struktur.

Så ser vi fram til den debatten regjeringen har lovet på et felt der det kan være mulig å få til en del enighet mellom SV og regjeringspartiene, nemlig den kommende strukturen innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi står ved det vi har sagt hele tiden, at vi ønsker færre ledd, men vi ønsker også mindre butikk og mindre målstyring. Jeg håper at vi kan få i gang debatt om strukturendringer som gjør at vi får en situasjon der politikerne styrer mer i det store i helsepolitikken og mindre i det små, mindre detaljregulering av fagfolks hverdag.

Det har vært snakket mye om rus og psykiatri fra regjeringspartienes side. Jeg er glad for det engasjementet, for det deler vi i SV. Vi er også enig i at det trengs videre opptrapping. Bildet av at det ikke har vært opptrapping, er feil. Bildet av at den gylne regelen, som Høyre snakker om, nå gjeninnføres etter å ha vært satt ut av spill, er også feil, for selv om den ikke har vært inkludert i oppdragsbrevene de siste årene, har altså veksten fortsatt i om lag samme tempo som før. Jeg deler likevel intensjonene og ønsket om å sørge for at vi opprettholder en prosentvis høy vekst innenfor dette feltet.

Jeg har imidlertid lyst til å vise til et stort spørsmål når det gjelder framtidens rusomsorg, og det er vilkårene for privat ideell sektor. Den kan sørge for at vi har tilstrekkelig variasjon i tilbudene og faglig bredde, og at det er noen også utenfor det offentlige helsevesenet som kan ta initiativ til nyutvikling. Der mangler vi det som ville være det viktigste grepet for å sikre stabilitet for den sektoren, og det ligger ikke i regjeringens budsjettforslag, nemlig å sørge for at man i denne sektoren gikk bort fra bruken av anbud og over på langsiktige avtaler. Der er det heldigvis sånn at SV har kommet regjeringen til unnsetning ved å fremme et forslag om det i Stortinget, som vi skal behandle senere i denne komiteen og i denne sal, og som jeg vil invitere alle partiene til å støtte.

Den regjeringen som gikk av tidligere i høst, var opptatt av å få til et løft for folkehelsepolitikken og løfte forebyggingsperspektivet i helsepolitikken. Ett av mange tiltak som ble innført, handlet om frukt og grønt i skolen. Jeg har lagt merke til at Høyre ikke hadde noe spesielt ønske om å diskutere det, siden det tilhører en annen komités ansvarsområde og et annet departements ansvarsområde, men det er svært relevant for den debatten vi har i dag. Jeg mener det er et eksempel på både kortsiktig tenking og nedprioritering av folkehelsefeltet at støtten til frukt og grønt i ungdomsskolene er borte. Det var med interesse jeg da leste Bergens Tidende i dag, som kunne fortelle at alle departementer, så nær som ett, har frukt og grønt-ordninger for sine ansatte. Min forventning til Høyre er at de tar initiativ til å avskaffe disse ordningene, sånn at pengene istedenfor kan gå til å gjøre gode byråkrater og gode politikere enda bedre, i tråd med det som er linjen som gjelder for våre barn.

Avslutningsvis sa komitélederen noe som jeg vil slutte meg helhjertet til: Alle forstår viktigheten av å ha tenner, sa hun. Det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om! Men da vil jeg også få lov til å si at i et budsjett der man pøser på med ekstra penger, der man har råd til å gi store skattekutt til dem som har mest, er det smålig å kutte gratis tannhelsekontroll for mennesker over 75 år, som altså er brukt av 14 300 personer siden i sommer. Det tror jeg er en hilsen til de eldre fra Fremskrittspartiet som mange ikke hadde ventet seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:13:40]: I min region, Helse Sør-Øst, er det ifølge Fritt Sykehusvalg nå 13 ukers ventetid for unge under 18 år som trenger utredning eller spesialisthjelp for angst og depressive lidelser. Vi vet at på dette området kan man selvfølgelig kjøpe seg til raskere behandling, både hos psykiater og psykolog, hvis man har råd til det. Jeg er ikke imot at foreldre bruker private psykiatere eller psykologer, men jeg er imot at det er lommeboken som skal avgjøre om barn skal få hjelp.

Så har jeg merket meg at de rød-grønne mener at det mangler en holdbar begrunnelse for å øke kapasiteten også i det psykiske helsevernet ved at det offentlige kjøper behandling hos private. Mener ikke representanten Lysbakken at 13 ukers ventetid er uholdbart? Eller mener Lysbakken at barn og unge skal fortsette å vente i den offentlige køen i psykisk helsevern uke etter uke, selv om ventetiden kan reduseres fordi det er kapasitet hos det private?

Audun Lysbakken (SV) [16:14:44]: Jeg er hjertens enig i at det er spesielt viktig å redusere ventetiden innenfor psykiatri. Vi vet også at dette er en av de pasientgruppene som er mest sårbare for lang ventetid. Derfor er vi opptatt av det. Vi har også vist i vårt alternative budsjettopplegg hvordan vi har ønsket å bruke økt handlingsrom til å styrke kapasiteten.

Vår kritikk av regjeringen handler om at vi mener regjeringspartiene stirrer seg blinde på de mulighetene som finnes gjennom å bruke private og kommersielle aktører, og ikke i tilstrekkelig grad ser på hva slags muligheter det er til å skape økt kapasitet innenfor det offentlige, hvis vi bruker de samme pengene på det. Derfor ønsker vi oss mest mulig bevilgninger som er frie og åpne, som kan brukes både privat og offentlig, der det finnes kapasitet, istedenfor den øremerkingen til private alternativer som regjeringen nå bedriver.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:15:59]: I Klassekampen den 3. desember gikk Lysbakken, sammen med Senterpartiet, til angrep på helseministeren. Saken handlet om den økte bevilgningen til kjøp av MR-undersøkelser fra private. Påstandene handlet om private som ville tjene grovt, skatteparadiser og en regjering som var helt ukritisk til bruk av private. Men den 15. august i år kunne vi bl.a. i Romerikes Blad lese at den rød-grønne regjeringen ville ha ned MR-køene og bevilget 20 mill. kr ekstra i inneværende år til kjøp av tjenester fra private.

Slik jeg ser det, viderefører nå regjeringen det som de rød-grønne lovet i valgkampen. Så da spør jeg: Hva har skjedd i det siste som gjør at de private, som var så viktige og riktige å bruke millioner på for de rød-grønne for mindre enn fire måneder siden, nå kalles griske og haier i skatteparadiser, og går på bekostning av de offentlige sykehusene?

Audun Lysbakken (SV) [16:16:54]: Påstanden om penger til skatteparadiser var ikke noe verken representanten Toppe eller jeg fant på, men noe som Klassekampen skrev om, etter mine opplysninger, fordi det er sant at enkelte kommersielle aktører også innenfor det norske helsevesenet eies av selskaper som har en sånn struktur. Det er et alvorlig tankekors, for det betyr at penger vi bevilger til bedre pasientbehandling, går til profitt i denne typen selskaper, og det er etter mitt syn neppe en effektiv måte å bruke disse pengene på. Det er en av grunnene til at vi bør tilstrebe oss å utnytte offentlig kapasitet så godt som mulig.

Så har vi aldri vært imot å kjøpe privat plass når det er nødvendig, for at folk skal få behandling, men det vi har satt spørsmålstegn ved i høst, er hvorfor regjeringen ikke har undersøkt om de samme pengene kunne gitt plasser og økt kapasiteten innenfor det offentlige.

Ketil Kjenseth (V) [16:18:05]: Eivind-eksemplet fra Vårt Land i dag er tidligere nevnt her. Under den rød-grønne regjeringa ble tilskuddet til bygging av boliger øremerket til kommunene. Det ble mer penger, men det ble færre boliger. I Finnmark, hvis vi går dit, er Finnmarkskollektivet i ferd med å bli nedlagt. Man har ikke noe rustilbud i Finnmark. Jansnes psykiatriske sykehus legges ned.

Er det noe representanten Lysbakken ser at den rød-grønne regjeringa kunne gjort annerledes for å unngå at en hel landsdel mister et sånt tilbud, og at frivillige og ideelle aktører i større grad kunne bevart et viktig tilbud?

Audun Lysbakken (SV) [16:18:53]: Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner den saken representanten viser til, i detalj, men jeg er på generelt grunnlag helt åpen for at vår regjering kunne gjort ting annerledes i mange saker. Vi kommer fra SVs side helt sikkert til å peke på mange eksempler på det når vi neste år lager vårt første egne alternative budsjett.

Vi er åpne for å støtte alle tiltak som peker i riktig retning. Jeg er opptatt av å ta i bruk ideell sektors krefter innenfor helsesektoren i større grad. Det er nettopp derfor vi har det sterke engasjementet også for å trekke en tydeligere grense mellom det som handler om ideelle private aktører, og det som handler om kommersielle aktører, fordi vi er redd for at en rask kommersialisering kan bygge ned den ideelle sektoren i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bent Høie [16:20:08]: Budsjettet som Stortinget skal vedta i dag, markerer et skifte og en tydelig start på Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens arbeid, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, med å bygge pasientenes helsevesen, der pasientens og brukerens behov skal vektlegges mer enn systemet.

Regjeringen gikk til valg på å skape et bedre og tryggere Helse-Norge. Vi vil ha et godt helsevesen, vi har et godt helsevesen, men det er fortsatt store utfordringer.

Det handler om at mange pasienter venter unødvendig lenge på behandling, at det går for lang tid fra mistanke om kreft til diagnostisering, og at både pasienter og ansatte opplever organisering, IKT og byråkrati som vanskelig. Det handler om at kvalitet og pasientsikkerhet må bedres, og helsevesenet må bli flinkere til å lære av feil.

Jeg har reist mye i Helse-Norge og møtt mange pasienter. Deres historier gjør inntrykk. Noen vet de ventet for lenge på diagnose eller behandling. Andre er dypt takknemlige for den hjelpen de har fått. Det minner oss på det godet et solid helsevesen er. Vi er nødt til å lytte til hva pasientene forteller oss.

Skal vi lykkes med å møte disse utfordringene, må vi gjøre tre ting: For det første må vi prioritere helse. Det gjør denne regjeringen, men det er ikke nok. Vi må også ha nye ideer og bedre løsninger. Det har denne regjeringen. For det tredje må vi løfte rusavhengige og mennesker med psykiske helseutfordringer. Det starter denne regjeringen med nå.

Regjeringen har også en betydelig satsing på sykehusene. Vi skaper rom for mangfold. Det skal redusere ventetidene. Styrkingen er på til sammen 2,7 mrd. kr.

Det legges opp til en vekst i pasientbehandlingen på 2,6 pst. – den høyeste budsjetterte aktivitetsveksten noensinne.

Samtidig vil vi øke andelen av den innsatsstyrte finansieringen i sykehusene fra 40 pst. til 50 pst. Dette vil stimulere sykehusene til å oppfylle aktivitetsmålene i budsjettet.

Det skal fortsatt være et offentlig ansvar å sikre gode tjenester til alle når de har behov. Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal løses ved de offentlige sykehusene. Sykehusene skal få drive med det de er best til – å behandle pasienter.

Skal de lykkes, må de få frigjort tid og kapasitet til denne viktige oppgaven. Det skal regjeringen bidra til. I oppdragsdokumentene og foretaksprotokollene for 2014 er det mindre detaljstyring og færre rapporteringskrav sammenliknet med 2013.

Vi vil også stille krav om at de regionale helseforetakene i større grad bruker private aktører når dette kan bidra til å redusere ventetidene. Vi skal raskt utnytte ledig kapasitet som kan realiseres innenfor eksisterende avtaler og regelverk. De private skal sikres forutsigbarhet og langsiktighet.

Vi øker bevilgningen til drift i helseregionene med 300 mill. kr sammenliknet med den forrige regjeringen. 45 mill. kr vil gå til økt kjøp av MR-undersøkelser ved private radiologiske virksomheter.

For den som er syk, vil dette gjøre en forskjell. Det betyr at flere som rammes av sykdom og skader, vil kunne behandles raskere, bli friskere og leve lenger og bedre med sine nære.

Selv om mange kvinner som har ventet urimelig lenge på brystrekonstruksjon etter brystkreft, har fått hjelp gjennom styrkingen av dette feltet ved hjelp av den øremerkede ordningen, er det fortsatt for mange som har ventet for lenge. Regjeringen vil derfor være tydeligere enn den forrige regjeringen med å sikre at de som har ventet lengst, får hjelp neste år. Vi vil i oppdragsdokumentet ikke bare stille krav om at kompetansen opprettholdes, men også at kapasiteten videreføres. Vi vil kreve jevnlig rapportering av hvor mange som har fått hjelp, og stille krav til god informasjon til de kvinnene det gjelder. Om nødvendig vil vi vurdere å gjeninnføre øremerking innen rammen i revidert budsjett.

Regjeringen mener at Sykehus-Norge kan styres bedre og smartere. Ansvaret og den politiske forankringen av utviklingen i helsesektoren må bli tydeligere. Det er noe som er etterlyst av både pasienter og ansatte.

Vi har startet arbeidet med en ny nasjonal helse- og sykehusplan. Det vil være et viktig arbeid for å sikre et trygt og godt helsevesen i framtiden. Målet er at Stortinget skal legge tydeligere føringer for hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg og møte endringer i befolkningen og innen medisin. Helse er politikk, og vi må sørge for at utviklingen blir bedre demokratisk forankret. Stortinget er ikke Oslo, Stortinget er hele Norge samlet i Oslo.

Men jeg vil understreke at inntil planen er vedtatt og virker, vil regjeringen bygge på dagens styringssystem. Det betyr at de regionale helseforetakene fortsatt skal ha ansvar for å gjennomføre regjeringens politikk og for å følge opp at bevilgningene blir benyttet slik de skal.

Utviklingsarbeidet som er i gang i spesialisthelsetjenesten, skal selvfølgelig fortsette mens vi arbeider med den nasjonale helse- og sykehusplanen. Det verken kan eller skal stoppes opp. Nedleggelse av akutt- og fødetilbud skal ikke godtas før planen er behandlet i Stortinget, med mindre nedleggelser er begrunnet ut fra kvalitet og pasientsikkerhet.

Jeg har møtt pasienter som har gjennomgått alvorlige operasjoner, inngrep der utfallet er totalt avgjørende for hvilket liv de vil kunne leve senere. Vi vet det skjer komplikasjoner i helsevesenet. Vi vet det er forbedringspotensial mange steder. Men pasientene vet for lite om behandlingen de vil motta, og myndighetene vet for lite om den. Å bedre kvalitetssystemene er, sett i sammenheng med dette, ikke bare en politisk oppgave, men etter min oppfatning også en moralsk plikt. Det handler om hvordan vi kan gi liv og livskvalitet til pasienter.

Det er for stor variasjon i kvaliteten på sykehus. Vi skal satse sterkere på å utvikle kvalitetsindikatorer og medisinske kvalitetsregistre, og vi trenger flere mål på resultater av behandling. Pasientopplevd kvalitet må være en naturlig og integrert del av dette arbeidet.

Tiltakene som skisseres i stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet, skal følges opp. Systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet er et ledelsesansvar som må prioriteres på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten.

Å innføre en nasjonal forsøksordning med kvalitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten vil nettopp ha som hensikt å øke styrene og ledernes oppmerksomhet om kvalitet og resultatene av behandlingen. Regjeringen vil løfte dette arbeidet, sånn at vi får et mer åpent helsevesen, et mer lærende helsevesen og et helsevesen som setter pasientens behov i sentrum for det man gjør.

Denne regjeringen prioriterer også de som trenger det mest. Blant de svakeste pasientgruppene i helsevesenet er ruspasientene. Behovene på rusfeltet er fortsatt store. Derfor gjør regjeringen et solid løft på dette området. Det blir flere behandlingsplasser. Veksten i helseregionene skal være større for rus og psykisk helse hver for seg enn somatikk. Det øremerkes midler til rus både i kommunene og i sykehus. Rusfeltet skal merke at vi har en ny regjering. Dette er et arbeid som er blitt ytterligere forsterket gjennom den gode budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre her i Stortinget. Jeg er glad for at disse to partiene så tydelig bidrar til å styrke arbeidet for mennesker med psykiske helseutfordringer, rusavhengige og ikke minst deres pårørende og barn – spesielt arbeidet i regi av frivillige organisasjoner og i kommunene.

Vi står overfor en befolkning som blir stadig eldre. Det er en god ting. Økt levealder er det ypperste tegnet på at man lykkes med å skape et velferdssamfunn. Eldre mennesker er viktige bidragsytere i samfunnet. Mange jobber lenger, er aktive i frivillige organisasjoner og stiller opp for at hverdagen i familien skal gå opp. Men med økt alder kommer også det at mange får mange behov for hjelp, pleie og omsorg. Det krever politiske forberedelser.

Mange eldre føler utrygghet i møte med alderdommen. Den utryggheten må vi bidra til å redusere.

Regjeringen vil at staten skal ta et større ansvar for å sikre at kommunene får mulighet til å bygge ut kompetanse, kvalitet og kapasitet i omsorgstjenesten. Det er en stor utfordring å bygge ut kapasiteten når det gjelder heldøgns omsorgsplasser, slik at vi ikke havner ytterligere på etterskudd når den sterke økningen i behovet kommer etter 2020.

Det tar tid å planlegge og bygge omsorgsplasser. Derfor styrker vi tilskuddsordningen, og vi foreslår å øke til 50 pst. av anleggskostnadene samtidig som vi øker rammen.

I tillegg foreslår regjeringen å øke tilsagnsrammen tilsvarende ytterligere 500 heldøgns omsorgsplasser. Til sammen gir den nye rammen grunnlag for 2 500 nye og ombygde plasser.

Dette er et godt budsjett som ikke minst komiteens arbeid har bidratt til har blitt bedre, også på område innen rus og psykisk helse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:30:35]: Stortinget har vedtatt at Rettsgenetisk senter i Tromsø, RGS, skal drive utdanning og forskning innen rettsmedisin og kunne gjøre DNA- og sporanalyser som et supplement til Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Stoltenberg-regjeringa doblet bevilgninga til RGS i 2013 og fikk utredet ulike modeller for organisering av det rettsgenetiske arbeidet. RGS vil i løpet av kort tid være klar til å starte analysearbeid i Tromsø.

Solberg-regjeringa tar i sin regjeringsplattform til orde for flere analysemiljøer for DNA, men er tydeligvis mest begeistret for private løsninger, som f.eks. GENA i Stavanger. Men jeg går ut fra at statsråden vet at privatisering betyr anbudsutsetting i hele EØS-området, og at det er ingen garanti for at norske aktører får tilslaget.

Kan statsråden si hva han vil prioritere: det offentlige, universitetsbaserte Rettsgenetisk senter i Tromsø, eller privatisering og konkurranseutsetting med fare for at norske DNA-analyser havner i Barcelona eller London?

Statsråd Bent Høie [16:31:36]: For det første: Denne statsråden vil prioritere det som er hensikten med analysene, nemlig at politiet får raske og kvalitativt gode svar for å kunne oppklare veldig alvorlige forbrytelser. Vi har veldig klare signaler fra politiet om at de ennå opplever at dette tar for lang tid, og at vi har for dårlig kapasitet. Derfor har jeg tenkt, sammen med justisministeren, å følge opp regjeringens plattform på dette området.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:32:25]: I samarbeidsavtalen og i plattformen til regjeringen sier man at de 200 plassene som var lagt inn til neste år når det gjaldt rusbehandling og psykiatri, skal gå til ideelle organisasjoner. Det er Kristelig Folkeparti veldig glad for. Men vi lurer på hvordan ministeren tenker å legge opp denne prosessen for å få tak i disse plassene fort. Jeg har nemlig vært og besøkt en del ideelle organisasjoner som ganske radig er klare; hvis de får et signal fra enten de regionale helseforetakene eller ministeren, er de i stand til å bygge opp tjenestene raskt.

Jeg bare lurer på hvordan ministeren tenker når det gjelder å få den prosessen raskt på plass.

Statsråd Bent Høie [16:33:11]: Disse 200 plassene skal komme i tillegg til eksisterende plasser. For det andre har vi sagt at for nettopp det representanten her tar opp – at disse plassene skal kunne tas raskt i bruk – ønsker vi at en raskt også bruker den kapasiteten som man allerede har avtale om og muligheten til å utvide. Så en del av de ideelle som allerede har avtale og har ledig kapasitet, vil da ha mulighet for at man raskt bruker dette. De plassene som går utover det, må man selvfølgelig ha innkjøp for, innenfor det regelverket som er.

Så kommer bevilgningen på 255 mill. kr til kjøp innen rus, psykisk helse og rehabilitering. Det kommer i tillegg til disse 200 plassene, og der kan man bruke både private og private ideelle.

Kjersti Toppe (Sp) [16:34:12]: Eg merkar meg at helseministeren har eit 10 minutt langt innlegg utan å nemna noko om folkehelse og førebygging. Noreg har, før Høie vart helseminister, saman med andre land slutta seg til målet til Verdas helseforsamling om å redusera tidleg død av ikkje-smittsame sjukdommar med 25 pst. innan 2025. Eg la òg merke til at ein i budsjettet reverserer ein del målsetjingar som var i ein strategi den førre helseministeren la fram tidlegare i haust med tiltak for å nå dette målet; ein reverserer iallfall to spesifikke tiltak. Det gjeld målsetjinga om 60 minutt fysisk aktivitet i skulen og å utvida ordninga med frukt og grønt til heile grunnskulen.

Spørsmålet mitt er: Er det då slik at den nye regjeringa går tilbake igjen på det langsiktige målet om å redusera ikkje-smittsame sjukdommar med 25 pst., sidan tiltaka no vert reverserte?

Statsråd Bent Høie [16:35:16]: Denne regjeringen står bak en strategi om å redusere de ikke-smittsomme sykdommene og legger den også til grunn for vårt arbeid. Men vi har en oppfatning av at en del av de virkemidlene som den forrige regjeringen sto for på dette området, er virkemidler som vi setter spørsmålstegn ved effekten av, men ikke minst også at mange av dem fører til mer byråkrati og er veldig tungvinte ordninger å håndtere. Det er sånn at denne regjeringen alltid vil se på sammenhengen mellom effekten av et virkemiddel og hva det har å føre til av negativ virksomhet.

Det er også sånn at spørsmålet om folkehelse ikke bare er et offentlig ansvar. Det er også et ansvar for den enkelte av oss, for familien, for dette er ikke noe det offentlige kan gjøre alene. Tvert imot, her har vi ikke minst behov for god drahjelp fra og å spille på lag med de frivillige organisasjonene.

Ketil Kjenseth (V) [16:36:28]: Personvern er et aktuelt spørsmål i tida. Noe av det vi har merket oss fra avsløringene til Edward Snowden, er mengden av data som er innsamlet. Den rød-grønne regjeringa hadde ute et forslag om nytt helseregister, og jeg har noen spørsmål knyttet til det. For det ene: Å ta opprettelse av nye registre ut av Stortinget, ser statsråden for seg det? Hva skal man bruke hele denne innsamlede datamengden til? Og vil helseministeren se dette i et litt større perspektiv og ta seg litt mer tid, eller vil han ta forslagene om ny helseregisterlov og ny pasientjournallov til Stortinget ganske raskt?

Statsråd Bent Høie [16:37:15]: Jeg kan ikke i dag si noe om når den saken blir fremmet for Stortinget. Den har vært ute på høring. Vi jobber nå med å gå igjennom de høringsinnspillene som er kommet, og så er dette en sak som skal komme til Stortinget.

Det er viktig at vi nå, når vi diskuterer personvern, også klarer å løfte personverndebatten vekk fra det den tradisjonelt sett har vært i et papirbasert samfunn, og over til hvordan personvernet kan ivaretas i et moderne samfunn med bruk av ny IKT. Jeg ser i hvert fall at vi har store, nye muligheter til å sikre personvernet på en helt annen måte enn den gangen enhver som hadde nøkkel, kunne gå ned og sette seg og lese i pasientjournalene, bære dem rundt, miste dem og rote dem vekk. I dag kan vi bruke IKT, som ikke minst er et viktig verktøy for at hver enkelt av oss kan ha oversikt over hvem som har tilgang til våre opplysninger.

Audun Lysbakken (SV) [16:38:31]: Mange smertepasienter opplever dessverre at de ikke får et godt nok tilbud. Det er noe den forrige regjeringen prøvde å rette oppmerksomheten mot gjentatte ganger, bl.a. gjennom føringer i flere oppdragsdokumenter om å styrke tilbudet til pasienter med kroniske smerter. Jeg har tatt opp dette med helseministeren før, og han skriver i svar til meg at Helsedirektoratet nå utarbeider en veileder. Men sånn jeg leser svaret – og det er derfor jeg tar det opp i budsjettdebatten – virker det som om han med den veilederen slår seg litt til ro med at den kommer til å løse problemet.

Det er mye godt å si om veiledere fra direktoratet, men min erfaring er vel at det ofte skal noe mer til. Jeg lurer derfor på om statsråden har noe mer enn den veilederen som han ønsker å gjøre for at pasienter med kroniske smerter skal få et bedre tilbud i framtiden.

Statsråd Bent Høie [16:39:33]: Som representanten er inne på, jobber en nå med en veileder, og det mener jeg er noe en ikke bare skal se på som et ikke-virkemiddel. Tvert imot: Det jeg har tatt opp, og kommer til å ta opp, er at vi i helsevesenet må bli mye flinkere til å bruke veiledere og ikke minst de nasjonale retningslinjer på enkelte områder. For vi ser gang på gang at vi får rapporter som viser at det er for stor ulikhet i det tilbudet som gis mellom sykehus, og veldig ofte skyldes ulikheten at en verken har tatt i bruk de nasjonale veilederne eller behandlingsretningslinjene. Det er ikke akseptabelt. Før en får en kultur for at dette faktisk er noe en bruker som et arbeidsredskap, er jeg redd for at vi ikke vil kunne lykkes med å gjøre noe med akkurat det.

Det er også behov for å se på kompetansen og tilbudet i de ulike stedene som vi har valgt for å gi et spesielt tilbud til disse pasientene, men det skal jeg komme tilbake til.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:41:00]: Det budsjettet vi skal vedta her i dag, utgjør hoveddelen av det vi bruker på helse og omsorg her i landet. Og enten vi er i opposisjonen eller posisjon, er det grunn til å rose landets helsetjeneste, både for god faglig kvalitet og for at tjenestene er tilgjengelige for alle – uansett hvor vi er bosatt, eller hva vi måtte ha på bankkontoen. Akkurat disse verdiene tror jeg det er lett å ta for gitt. Vi tenker vel alle at det vi har vunnet så langt, det har vi vunnet for framtida. Det tror jeg ikke vi skal slå oss til ro med. Det går en viktig debatt i mange fora for tida om de framtidige vilkårene for velferdsstaten – hva slags vekst, eller hva slags begrensninger vi aner konturene av. Det er ulike syn og – framfor alt – ulike interesser som her kommer til uttrykk, og vi som er politikere må gå med kraft inn i den debatten.

Stoltenberg-regjeringa valgte å bruke de store offentlige pengene på helse og omsorg og på viktige grep som Samhandlingsreformen, bedre IKT, styrking av pasientsikkerheten og et kompetanseløft i eldreomsorgen. Det betyr ikke at alt er strålende. Vi har store utfordringer innenfor mange felt i helse- og omsorgssektoren i årene som kommer.

De borgerlige regjeringspartiene gikk til valg på to store endringsforslag for helsesektoren: Det som kalles «fritt behandlingsvalg» samt nedleggelse av de regionale helseforetakene. Men begge disse to markante løftene er nå parkert av regjeringa sjøl og skjøvet ut i det blå – bokstavelig talt – og jeg skal med en gang skynde meg og si at jeg håper inderlig at de blir værende der ute og aldri realisert. Men helseministeren bedyrer at begge deler skal gjennomføres; man skal bare ha på plass en nasjonal sykehusplan. Dermed skaper regjeringa en uklarhet om framtidas helsetjeneste, en usikkerhet som jeg ofte møter i min landsdel, både fra dem som har sitt yrke i helsesektoren, og fra pasienter som gjennom lang tid fikk høre at bare de blå kom til makta, skulle alle som hadde en henvisning, kunne shoppe helsetjenester i et fritt sykehusmarked nær deg – på det offentliges regning.

Regjeringa henger altså svært mye på en nasjonal sykehusplan, som er en plan som – så vidt jeg kan skjønne – bare skal være for de offentlige sykehusene. For disse sykehusene har vi jo for øvrig allerede i dag «fritt sykehusvalg» – eller et slags fritt behandlingsvalg – som også omfatter aktører som har avtale med det offentlige, i tillegg til altså offentlige sykehus. Men regjeringas ambisjon om et såkalt fritt behandlingsvalg skal først og fremst realiseres av private – gjerne kommersielle – sykehus. Disse sykehusene skal ikke underlegges noen form for politisk styring. Såfremt en privat sykehusdriver er kvalitetsgodkjent, kan driverne sjøl bestemme hvor man skal etablere seg, hva man skal tilby av behandling, og til hvem, og så skal regninga automatisk kunne sendes til det offentlige. Dette er en oppskrift som åpner for et enormt trykk inn mot spesialisthelsetjenesten, det er en oppskrift for sentralisering av faglige og økonomiske ressurser, og det er en oppskrift for å miste den politiske styringa med prioriteringer og fordelinger innen spesialisthelsetjenesten.

Så må jeg si at jeg ble veldig bekymret over statsrådens svar om Rettsgenetisk senter i Tromsø. Det er ikke sånn at det senteret bare skal drive med DNA-analyser. De trenger en bred fagportefølje for å kunne være det miljøet de er ment å være, nemlig at de både skal kunne utdanne, forske og også kunne gjøre DNA-analyser. Så jeg håper at statsråden, når han er i Nord-Norge i morgen eller i overmorgen, får snakket med de folkene om akkurat dette. Jeg syntes det var ganske nedslående, det må jeg si.

Et tilbakevendende mantra i dette bildet er regjeringas uttalelser om at vi må ta i bruk «all ledig kapasitet». Dette står i skarp kontrast til meldingene som kommer fra flere sykehus om at man er i manko på helsepersonell. Det samme viser de fleste framskrivingene for de kommende årene for helseprofesjonene. Det finnes altså ingen ledig ressurs av helsearbeidere og profesjoner som kan graves fram og brukes kun i private bedrifter – de må tas fra offentlige sykehus. Derfor må vi snarere ha sterkere fokus på å utvide kapasiteten i de offentlige sykehusene. Vi må sørge for forebygging, tidlig innsats og god helsehjelp i kommunene der folk bor, slik den rød-grønne regjeringa la opp til gjennom f.eks. Samhandlingsreformen, og så skal vi samarbeide med private og ideelle, der det ligger til rette for det. En slik politikk vil jo være god husholdering med faglige og økonomiske ressurser. Tidlig innsats er også det beste for den enkelte innbygger, som kan få hjelp før man kommer på sykehus.

Det har vært veldig vanskelig å få til en grundig og analytisk debatt i Stortinget om kommersielle aktørers inntog i de store velferdsordningene. Et viktig spørsmål knyttet til dette er: Hva skjer når de tradisjonelle markedene forvitrer, slik vi har sett i Europa de siste årene, og velferdsområdene med ett framstår som lukrative investeringsobjekter?

Høyres tidligere helse- og sosialminister Leif Arne Heløe sa det på sin måte i en artikkel i Minerva: Å skulle skape marked ut av hundre prosent offentlig finansierte velferdstjenester er rett og slett ugreit.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [16:46:22]: Høyre gikk til valg på nye muligheter og bedre løsninger på utfordringene i samfunnet. Velgerne ga de borgerlige tillit, og regjeringen har i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre startet med å endre kursen.

Opposisjonen hevder at regjeringen driver med løftebrudd. Samtidig kritiserer de rød-grønne den kursendring de nå ser i den nye regjeringens budsjett. Det henger ikke helt sammen. De rød-grønne kritiserer løsningene den nye regjeringen foreslår for å få ned helsekøene og for å få flere pasienter til behandling. For regjeringen er det viktigst å ha pasientene i sentrum og øke kapasiteten i helsevesenet.

Det offentlige er bærebjelken i helsevesenet og spesialisthelsetjenesten. Det gjelder både innen psykiske og somatiske lidelser. Helseforetakene skal ha sørge-for-ansvar og sikre et likeverdig tilbud til befolkningen. Helseforetakene har et spesielt ansvar for å drive forskning, utvikling og innovasjon for å bedre kvaliteten i behandlingen og utvikle ny behandlingsmetodikk. Det er også viktig at det er samarbeidsavtaler mellom kommuner og foretak om forskning og innovasjon. Et slikt samarbeid vil styrke kompetansen i kommunehelsetjenesten og bidra til implementering av ny forskning i sykehjem og i hjemmetjenesten.

I regjeringsplattformen er det nedfelt at den vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget. Vi ser fram til det. En slik plan vil skape åpenhet og forutsigbarhet i helsesektoren, og den skal inneholde definisjon på ulike typer sykehus og struktur i spesialisthelsetjenesten. Inntil planen er behandlet, er jeg glad for at det ikke skal legges ned akutt- og fødetilbud som ikke er begrunnet med pasientsikkerhet og kvalitet. Det er viktig at de regionale helseforetakene fortsatt skal ha en styrings- og koordineringsrolle fram til den nasjonale helse- og sykehusplanen er vedtatt.

Det er godt at regjeringen er opptatt av å styrke pasienters og brukers rettigheter, og vi innfører fritt behandlingsvalg først som en prøveordning innen psykisk helse og rus. Dette skal evalueres. De ideelle og private aktørene gir verdifulle bidrag til helsevesenet og er med på å redusere kø. For eksempel har Helse Sør-Øst i dag, under de rød-grønnes styring, avtale om både private ideelle sykehus, private kommersielle institusjoner – som røntgeninstitutter, laboratorier og legespesialister.

Jeg konstaterer at representanten Micaelsen ikke er bekymret for det økte antall forsikringer som gjør at folk kan kjøpe seg ut av kø. Denne regjeringen er opptatt av å effektivisere offentlige sektor og øke bruken av private og ideelle, nettopp for å behandle flere og redusere kø. Derfor er det også sagt at man skal øke behandlingskapasiteten og foreslå å øke innsatsstyrt finansiering fra 40 til 50 pst. Regjeringen har valgt å prioritere behandling til personer med psykiske lidelser og rus, og det foreslås gjeninnført regelen om at rusbehandling og psykisk helsevern hver for seg skal ha en årlig vekst som er høyere enn somatikk.

Regjeringen har også i sitt forslag til statsbudsjett foreslått å bruke 300 mill. kr til økt aktivitet hos private aktører for å redusere ventetider. 255 mill. kr skal brukes til økt kjøp fra private innen rus, psykisk helsevern og rehabilitering.

Det ligger utrolig mange enkeltskjebner bak sykemeldinger og uføretrygd. Psykiske helseproblemer koster også samfunnet om lag 70 mrd. kr i året, og psykiske lidelser står for 40 pst. av sykefraværet og kostnadene ved uføretrygd. Det er derfor viktig å opprioritere området psykisk helse, med hensyn til forebygging, behandling og rehabilitering.

Det skal legges vekt på å sikre private og ideelle organisasjoner forutsigbarhet og langsiktighet gjennom offentlige anskaffelser. Dette vil ikke gå på bekostning av den offentlige spesialisthelsetjenesten, men tvert imot utfylle og komplementere den.

Morten Wold (FrP) [16:51:17]: Et land kan godt estimeres på hvordan det tar vare på sine eldre. Vi snakker gjerne om dem som bygde landet. Det er en gruppe mennesker som fortjener vår oppmerksomhet når de går inn i livets høst. Derfor har eldreomsorg alltid vært viktig for Fremskrittspartiet, og er det for den nye regjeringen.

Vår inntreden i regjeringen har ikke endret på dette. Vi har på inn- og utpust snakket om verdighet i eldreomsorgen, og det skal vi fortsette med. Derfor er det med tilfredshet jeg kan slå fast at den nye regjeringen allerede i dette budsjettet styrker tilskuddsordningene til kommunene og tilgodeser kommuner i pressområder for å sikre bedre eldreomsorg.

Det synes riktig å se på mulighetene for å gjøre eldreomsorgen behovsstyrt – altså at det er brukernes behov og ikke den enkelte kommunes økonomi som teller. Derfor setter den nye regjeringen snart ut i livet et prøveprosjekt med statlig finansiert eldreomsorg i en del av landets kommuner. Stikkordene skal være valgfrihet og kortere ventetid. Forsøksordningen skal inkludere et begrenset antall kommuner, vare over tid og evalueres. Ved å utnytte kapasiteten hos private og ideelle tilbydere vil ventelistene kunne reduseres betydelig.

Den nye regjeringen vil aktivt påse at det føres ventelister, slik at vi får avdekket hvor mange eldre som reelt sett venter på sykehjemsplass. Frem til nå har det vært mer unntaket enn regelen i de tilfellene der det er ført ventelister.

Når vi får kartlagt behovet og lovfestet retten til omsorg, sikres alle rett behandling til rett tid, uavhengig av størrelsen på lommeboken til den det gjelder.

Den nye regjeringen vil gi de eldre en juridisk rett til sykehjemsplass så snart den medisinske situasjonen tilsier det. Samtidig vil vi gi et langt bedre tilbud til dem som ønsker å bo hjemme lengst mulig. Derfor er satsing på hjemmebasert omsorg viktig, og den nye regjeringen vil innføre en statlig driftstilskuddsordning for å hindre skjevfordeling mellom omsorgsboliger og sykehjem, som sikrer raskere utbygging av flere sykehjemsplasser.

I regjeringserklæringen slår Høyre og Fremskrittspartiet fast at trygghet for hjelp og omsorg er en bærebjelke i vårt velferdssamfunn. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle når behovet oppstår. Det offentlige helsevesenet er på en måte alles forsikringsselskap, og må derfor tilby hjelp ved behov.

Omsorgen for eldre og pleietrengende må bygges videre ut for å gi alle som trenger det, et tilbud med kvalitet og aktivitet. Regjeringen vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre pasientene helsetjenester med høy kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet.

Regjeringen vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen.

Pårørende som tar vare på sine nærmeste, gjør en avgjørende innsats og fortjener å bli møtt med et offentlig hjelpeapparat som jobber sammen med dem og avlaster dem. Regjeringen vil rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse for å bedre hverdagen for mennesker med behov for dette og for deres pårørende.

Den nye regjeringen vil innføre kvalitetsindikatorer, utrede lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg, med sikte på innføring i perioden, og regjeringen vil etablere en norm eller en veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.

Vi ønsker å pålegge kommunene å gjennomføre oppsøkende hjemmebesøk for å tilpasse hjelpetiltak til den enkelte.

Vi ønsker å stimulere kommunene til innovasjon i omsorgen gjennom en egen forsøkslovgivning som gir frihet og økonomisk stimulans til å prøve ut nye organiseringsformer og tiltak.

Vi vil styrke satsingen på tilbudet til personer med demens.

Og allerede i dette budsjettet ligger økonomiske incitamenter for kommunene til å sørge for at alle skal få bo på enerom og ikke få et dårligere tilbud gjennom langtidsopphold på dobbeltrom mot sin vilje. Til sammen 2 500 nye plasser kan realiseres med denne regjeringens budsjett.

Denne regjeringen vil være bra for norsk eldreomsorg. Denne regjeringen har hjerte og omtanke for dem som bygde landet.

Denne regjeringens mål er å få det til å skinne av eldreomsorgen, selv om vi i tillegg gir skattelettelser til folk flest. Det er et ambisiøst mål, men det sømmer seg ikke at man ikke tar på alvor mennesker i godt fremskredet alder. Det vil denne regjeringen gjøre.

Karianne O. Tung (A) [16:56:22]: Hjemme hos Marianne og Johnny Smedholen var det lørdag for to uker siden pyntet og klargjort til bursdagsfest. Godteskålene sto klare, og to spente kamerater på åtte år ventet forventningsfullt på gjestene som skulle komme. Men godteskålene forble fulle, og det kom aldri noen bursdagsgjester.

Hver dag opplever barn og unge å bli utsatt for mobbing – noen så grovt at vi helst vil lukke ørene og se en annen vei, fordi dette ikke hører hjemme blant merkeklær, cupcakes og Birkebeinerritt. For det kan umulig være mitt barn som mobber eller som blir mobbet.

Selv om flere har bedt om unnskyldning til de to åtte år gamle guttene, og et samlet Norge fortviler i offentlighet over at noen kan være så slemme, viser denne saken hvor enkelt hverdagsmobbing kan oppstå og ikke minst tas tak i.

Samfunnet, altså meg og deg som foreldre, må ta på alvor hver gang noen må feire en bursdag alene eller opplever å finne negative kommentarer om seg selv på nettet. Vi må ha nulltoleranse mot mobbing i miljøer hvor barn og unge befinner seg.

Hvorfor? Jo, fordi disse små og store hendelsene gir grobunn for usikkerhet og utvikling av psykiske problemer. Vi vet at psykiske problemer og lidelser er det vanligste helseproblemet blant barn og unge i dag. Å ta ansvar for en inkluderende barndom vil være et av de viktigste forebyggende tiltakene vi kan gjennomføre i arbeidet med å bedre befolkningens psykiske helse.

For det er sånn at om lag halvparten av den norske befolkningen opplever en eller annen form for psykisk uhelse og problemer i løpet av livet, gjerne med røtter tilbake i barndommen. For noen handler dette om å klare å gå ut døra – for andre handler det om å holde seg i live.

Arbeiderpartiets mål er at mennesker med psykiske helseproblemer skal kunne leve et verdig og mest mulig vanlig liv. Det krever et helsetilbud som er både tilgjengelig og mest mulig sammenhengende. Derfor fulgte vi opp i regjering anbefalingene fra WHO og fagmiljøer om en omstilling fra et institusjonsbasert psykisk helsevern til et mer ambulant, oppsøkende og aktivt tilbud. Om lag 150 ambulante team er etablert, antallet konsultasjoner har økt og, kanskje det viktigste av alt, lavterskeltilbudet er bygd ut.

Vi har gitt 180 millioner viktige kroner mer til landets helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Vi har ansatt 130 psykologer i kommunene og etablert pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp.

Dette er gode og riktige tiltak, som med enkle grep kan forvandle en psykisk uhelse til god helse. Det foreligger derfor et godt grunnlag for den nye regjeringen, men mye gjenstår.

Jeg blir bekymret for den reelle viljen som Høyre og Fremskrittspartiet har til å prioritere barn som blir mobbet og voksne mennesker med alvorlige psykiske lidelser, når de nå velger å øke den somatikkstimulerende ISF-andelen til sykehusene fra 40 pst. til 50 pst. Dette er ikke å prioritere de psykiatriske pasientene. ISF-andelen stimulerer nemlig til det stikk motsatte. Den gjør det mer lønnsomt med somatiske behandlinger og operasjoner enn å hjelpe mennesker med psykiske lidelser. Veien fra ord til handling synes i dette tilfellet å være meget krevende og til tider tåkelagt fra den nye regjeringens side.

Leonardo da Vinci har sagt:

«Jern ruster når det ikke blir brukt, stillestående vann mister sin klarhet og fryser til i kulde. På samme måte undergraver passivitet sinnets styrke.»

Vi må ikke bli så passive i arbeidet med psykisk helse at handlekraften vår ruster opp. Barn som blir mobbet, ungdommer som faller utenfor, og voksne som vil ta sitt eget liv, fortjener politikere som evner å følge opp det de faktisk har lovet.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [17:01:04]: Jeg må innrømme at det har vært politisk smertefullt å stå på sidelinjen av den rød-grønne flertallsregjeringen i Stortinget og registrere en gradvis nedprioritering på viktige helseområder som rus og psykisk helse. Dette var noe som ble løftet fram og styrket av tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen i Bondevik II-regjeringen. Jeg er glad for at regjeringen i budsjettet for 2014 gir mer til dem som virkelig trenger det mest, helt i tråd med det vi lovet i valgkampen.

Prioriteringene i budsjettet viser en ny regjering, som ikke bare ser, men også lytter til dem som sliter med rus og psykisk helse; to pasientgrupper som i altfor mange år har blitt sittende nederst ved det helsepolitiske bordet. Tilbudet til disse vil nå bli styrket i hele sin bredde, fra forebyggende lavterskel til et sterkere og bedre ettervern.

Det er behov for å trappe opp den tidlige innsatsen i kommunene med spesialisert tverrfaglig kompetanse i skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Ved endt behandling i spesialisthelsetjenesten må det også etableres et godt tverrfaglig ettervern og en god oppfølging i kommunene – såkalt individuelle planer.

Regjeringen har i budsjettet gjeninnført flere viktige tiltak som de rød-grønne fjernet i en periode da vi visste at rustiltakene i kommunene var sårbare. I tillegg til gjeninnføring av den gylne regelen om at rus og psykisk helse hver for seg skal ha en sterkere vekst enn somatikk i helseregionene, har regjeringen øremerket 343 mill. kr til rustiltak i kommunene.

Kanskje det viktigste av alt er reverseringen av de rød-grønnes forslag om å avvikle ordningen «Psykisk helse i skolen». Dette var et svært uheldig kutt. Et eksempel på hvor viktig denne typen arbeid er, så vi i VG i helgen. Det var en sak som berørte mange, og som ble hyppig delt i sosiale medier. To små gutter på åtte år gledet seg til bursdagsfest, for så å oppleve at ingen fra klassen kom. Denne saken har gitt oss et bilde på hva som kan skje av mobbing blant barn og unge, nettopp i skolen. Ordningen «Psykisk helse i skolen» har som satsingsområde å forebygge den typen utfrysing av barn i skolemiljøet.

Under høringene i komiteen kunne Voksne for Barn vise til at over 600 barneskoler er i gang med programmet «Psykisk helse i skolen», at dette gjøres i tett samarbeid med skolehelsetjenesten, og at etterspørselen etter programmene er økende.

Det er også viktig å vise til at ordningen «Psykisk helse i skolen» fokuserer på psykisk helse, psykososialt miljø og tilhørighet også i den videregående skolen, og at den har et uttalt mål om å styrke gjennomføringen og hindre frafall fra videregående opplæring.

Totalt har regjeringen styrket psykisk helsearbeid med 43,8 mill. kr utover det de rød-grønne foreslo. Dette viser at dagens regjering ønsker å gå fra de rød-grønnes festtaler og over til reell styrking på området psykisk helse.

Ruth Mari Grung (A) [17:04:38]: En av våre viktigste oppgaver som folkevalgte er å legge til rette for at flest mulig får mulighet til å realisere sine liv. Helse har stor betydning for livskvaliteten til hver og en av oss, og helse er en av de faktorene som mest påvirker de sosiale forskjellene. Derfor er jeg stolt over at de rød-grønne, da de satt ved makten, klarte å sette folkehelse på dagsordenen, og ikke minst over at de tok tak i den omfattende reformen med å vri helseressursene inn mot de store folkesykdommene – sånn som rus, psykisk helse, fedme og kronisk syke – og at mer av behandlingen skulle skje i folks kjente omgivelser, der de har sine nettverk.

Det er viktig med gode sykehus. Vi har som mål å bli enda bedre på sykehusbehandling, men det er vel så viktig å styrke helsetilbudet i kommunene. Det er der folk bor, arbeider og har en stor del av hverdagen sin. Samhandlingsreformen er derfor en av våre viktigste reformer. Målet er å redusere sykdom og dårlig helse, og at de som trenger hjelp og omsorg, skal få det tilpasset egen livssituasjon – helst i eget hjem – og dermed oppleve økt livskvalitet.

I denne reformen, som med andre store samfunnsendringer, står vi overfor sterke motkrefter, sterke særinteresser og ikke minst folks tro på at sykehusopphold er det sikreste stedet å bli frisk eller få den rette behandlingen. Sykehusene vil heller ikke sånn uten videre gi fra seg ressurser. Det påhviler derfor oss som folkevalgte et svært stort ansvar for å utvikle en kunnskapsbasert helsepolitikk, der vi klarer å organisere helseressursene slik at det er befolkningens helseutfordringer som står i sentrum.

Det er få områder i samfunnet der det er behov for så sterk politisk styring som helse. Arbeiderpartiet er overbevist om at målet med Samhandlingsreformen er rett. Ved store reformer vil det alltid være behov for justeringer og for å løse nye utfordringer. Skal man lykkes med å vri ressursene, er det også behov for sterke virkemidler. Målrettede økonomiske incentiver, der kommunene ser at de tjener direkte på å opprette lokale tilbud, har vist seg å ha effekt. Vi har fått klare tilbakemeldinger, også fra høyrestyrte kommuner, på at de er svært kritiske til den nye regjeringens forslag om å fjerne den kommunale medfinansieringen. Regjeringen er også helt taus med hensyn til hva de vil sette inn i stedet.

Fremskrittspartiets svar – å overlate alt til staten – har vi liten tro på. Arbeiderpartiet mener at folk er så forskjellige, og helse er så komplekst og sammensatt at helse- og omsorgstilbudet løses best lokalt. Vi vil advare meget sterkt mot at kommunene i lang tid må leve i uvisshet. Kommunene trenger forutsigbarhet for å kunne gi innbyggerne gode helsetilbud. Helse er et av kommunenes største ansvarsområder.

Når vi går igjennom innstillingen, og det er det flere som har gjort og kommentert, er det påfallende hvor lite den nye regjeringen har endret i forhold til det forslaget som de rød-grønne la fram i oktober. Vi konstaterer at de har lagt til endel påplussinger som følge av økt oljepengebruk, men ellers er de store sakene fra valgkampen satt på vent. Det gjelder fritt behandlingsvalg, fjerning av de regionale helseforetakene og forslaget om å reversere kommunenes medfinansiering i Samhandlingsreformen. Kanskje den nye regjeringen har gått fra valgmottoet «bedre løsninger» til å bli en utredningsregjering.

Skal vi lykkes med Samhandlingsreformen, må vi også klare å vri forskningsmidlene mot kommunenes ansvarsområde. Eldre utgjør en stor gruppe, og det er derfor gledelig å registrere etableringen av nye samfunnsmedisinske miljøer som arbeider nettopp med de utfordringene eldre har, som alderspsykiatri, smerte, demens, legemiddelbehandling, palliativ omsorg og metodeutvikling. Både forskning og kompetanseoppbygging på disse feltene må styrkes gjennom forsknings- og innovasjonsstrategien HelseOmsorg21.

«Alt henger sammen med alt», har en klok dame sagt. Det gjør det i aller høyeste grad innenfor helse. Statsminister Erna Solbergs mantra under regjeringsforhandlingene var at intet er klart før alt er klart. Vi har forståelse for at regjeringen trenger tid, men når de var så tydelige under valgkampen, og når det betyr så mye for kommunene å få avklart rammebetingelsene framover, savner vi at de gir klarere signaler, spesielt når det gjelder forventningene om at rus og psykisk helse også skulle være en del av Samhandlingsreformen. Kommune-Norge trenger større forutsigbarhet for å gi sine innbyggere et godt helsetilbud.

Sveinung Stensland (H) [17:09:44]: Landet vårt er et godt sted å leve, men alt er ikke like rosenrødt. Arven etter Stoltenberg er, i tillegg til en manglende satsing på kunnskapssamfunnet, økte helsekøer og et mer klassedelt helsevesen. Siden 2005 har antallet nordmenn med privat helseforsikring økt fra 68 000 til over 360 000. Folkets tillit til at man får nødvendig helsehjelp når man trenger det, har åpenbart sunket.

Høyre står for en ny kurs i helsepolitikken. Vi vil bruke ressursene våre sånn at de er til hjelp for dem som trenger det mest. Eksempelvis la vi tilbake i budsjettet skattelette for dem med store sykdomsutgifter. Skjermingsordningen som det var så viktig for de rød-grønne å fjerne, kom nettopp dem med størst helseutgifter til gode. De rød-grønne er mestere i å bruke store ord, og jeg lurer på hvordan de hadde omtalt vår regjering om det var den som hadde fjernet denne støtten som går til dem som har størst utgifter til sykdom. Jeg minnes en partileder fra SV som omtalte økte egenandeler som skatt på sykdom – hun om det. Dette er i alle fall et forsøk på økt skatt på sykdom fra de rød-grønne som vi har avlyst. Istedenfor generelle ordninger som treffer alle vilkårlig, ønsker vi ordninger som er til virkelig hjelp for nettopp dem som trenger det.

Høyre viser evne til å prioritere. Vi har fått tillit fra våre velgere, og det bør ikke sjokkere noen at vi viser oss tilliten verdig ved å gjennomføre vår politikk. Et eksempel på vår mer moderne politikk, som i tillegg viser vår evne til å prioritere, er innen tannhelse. Barn og unge får allerede tilbud om behandling i den offentlige tannhelsetjenesten. Det samme gjelder for beboere i heldøgns pleie- og omsorgstilbud. Regjeringen plusser på og omdisponerer tannhelsebudsjettet sånn at midlene bedre treffer dem med store behandlingsbehov til høye kostnader. Innføringen av tilskuddet til undersøkelse hos tannlege for personer over 75 år har ikke løst noen av samfunnets utfordringer på tannhelsefeltet. En undersøkelse fra UiO viser at ca. 90 pst. av disse går regelmessig til tannlege minst hvert andre år, og at de fleste i denne gruppen har lave utgifter til tannhelse. Den varslede økningen av tilskuddet til pasienter med munntørrhet vil nå de pasientene som trenger det mest. Mange av disse er eldre, fordi disse ofte rammes av munntørrhet. Stoltenberg-regjeringen foreslo å støtte dem som trengte implantater i underkjeven. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tar inn over seg at man trenger tenner både oppe og nede for å tygge. Derfor utvider vi støtteordningen til å gjelde både over- og underkjeven. Samtidig øker vi støttebeløpene sånn at det blir mulig å få hele jobben gjort. Det har liten verdi med gratis tannsjekk om man ikke har råd til å rette opp de feilene man måtte oppdage. Regjeringen retter opp dette og sørger for at de som trenger det mest, får hjelp til nye tenner både oppe og nede.

Mellom 1 000 og 2 000 mennesker dør årlig som følge av bivirkninger og uheldig bruk av legemidler i Norge. Det er betryggende at et samlet storting stiller seg bak legemiddeldelen av budsjettet. Samtidig er det interessant at det er et område som vekker lite debatt. Den eneste skillelinjen er hvor liten avansen til apotekene skal være. Det er et viktig nok spørsmål, men i den generelle debatten tar legemiddelpolitikken liten plass. All den tid vi vet at så mange som halvparten av kronikerne tar legemidlene sine feil, og det er godt dokumentert at 10 pst. av alle sykehusinnleggelser på medisinske avdelinger skyldes feil bruk av legemidler, burde diskusjonen om hvordan man bruker legemidler, vært minst like sentral som diskusjonen om hvor mye de koster.

Kronisk sykdom seiler nå opp til å bli den viktigste dødsårsaken i verden. I den vestlige verden anslås det at 20 pst. av befolkningen har flere kroniske lidelser, og antallet er voksende. Hvordan vi håndterer denne økende mengden kronikere, og hvordan vi hindrer at veksten eskalerer, vil være avgjørende for hvordan vårt helsevesen vil takle økende levealder og befolkningsvekst.

Stadig sykere pasienter gir større pleiebehov. Kommunene mottar flere og sykere pasienter fra sykehusene. Høyre har tillit til at kommunene løser denne oppgaven, men det er viktig å sørge for at kommunehelsetjenesten er organisert – og de ansatte tilstrekkelig kvalifiserte – slik at kommunene er i stand til å møte den. Det er derfor gledelig at kvalitet i tjenestene er prioritert hos regjeringen, og at arbeidet med å videreutvikle kommunehelsetjenesten er prioritert.

For å løse fremtidens utfordringer og hindre at utfordringene blir større enn nødvendig må vi til enhver tid være kritiske til hvordan vi bruker våre ressurser, og hvordan våre helsetjenester er organisert. Penger er viktig nok, men vi vil ikke klare å finne et eneste eksempel på en pasient som blir kurert av kroner og øre alene.

Freddy de Ruiter (A) [17:14:36]: La det ikke være noen tvil om at norsk helsevesen er svært bra. Spørsmålet er hvordan helsevesenet kan bli enda bedre, og la det være sagt med en gang: Høyresidas tilsynelatende nye ideer og bedre løsninger innen dette og andre viktige velferdsområder er gamle og urettferdige løsninger, og de er heller ikke til beste for folk flest, men for dem som har mest. For oss i Arbeiderpartiet hersker det ingen tvil om at helsevesenet er en viktig del av vårt velferdssamfunn, og en viktig del av den norske modellen. Grunnlaget for den tenkninga er ideen om like muligheter for alle, som ikke minst handler om likeverd. For å kunne realisere det er det helt nødvendig å ha et sterkt offentlig helsevesen. Det skal være rom for private innslag og for kjøp av private helsetjenester, men det må skje i kontrollerte former. Et helsevesen hvor markedskreftene får lov til å råde fritt, blir ikke et helsevesen for alle. Det blir nok først og fremst et helsevesen for dem som har mulighet til å betale en del av behandlinga selv, ettersom relativt høye egenandeler vil tvinge seg fram. Det blir nok også et helsevesen hvor de som er mest lønnsomme å behandle, blir behandlet raskt, mens de som lider av mer komplekse, sammensatte sykdommer, vil få et dårligere tilbud.

Erfaringer fra andre land viser oss svært tydelig at privatisering, kommersialisering og markedskrefter må tøyles innenfor velferdssystemet. Hvis en ikke gjør det, får vi et samfunn for dem som har mest, og ikke for folk flest. Arbeiderpartiets løsninger er derfor først og fremst å styrke det offentlige helsevesenet og øke ressursene og behandlingskapasiteten. Vi ønsker fortsatt å bruke private aktører, men ikke ubegrenset. Det er grunn til å frykte for det tilbudet det offentlige helsevesenet kan gi, hvis en ukritisk åpner pengesekken for kommersielle, private aktører. Særlig kan det være grunn til å advare om at man har begrenset med fagfolk, og at det vil være svært negativt hvis det offentlige helsevesenet mister mange av disse til det kommersielle helsevesenet. I tillegg er det grunn til å frykte for økonomien, særlig i de offentlige sykehusene, hvis en ukritisk finansierer private aktører på bekostning av det offentlige. Små og mellomstore sykehus vil være spesielt utsatt. Som stortingsrepresentant for Aust-Agder kan jeg bruke mitt eget fylke som eksempel, hvor sykehuset i Arendal er fylkets eneste, og gir befolkninga et godt og viktig tilbud. Jeg frykter konsekvensene av regjeringas politikk for sykehuset i Arendal og for andre små og mellomstore sykehus.

Vi ønsker heller ikke å øke dagens ISF-grense. Vi mener at dette i stor grad vil gå ut over pasienter som ikke er lønnsomme.

Behovet for å løfte det forebyggende arbeidet gjennom et aktivt folkehelsearbeid er også helt åpenbart. Vårt samfunn kan ikke i framtida basere seg mer og mer på reparasjon. Apropos det siste: Det grenser nesten – unnskyld uttrykket – til det patetiske når Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa gir milliarder i skattekutt til dem som har mest, mens man fjerner gratis skolefrukt i skolen, som er et viktig folkehelsetiltak.

Det er grunn til å bli oppriktig urolig når en ser hvordan regjeringa uten blygsel strør om seg med penger til private, kommersielle aktører, mens man skal holde igjen i det offentlige helsevesenet. En blir heller ikke mindre urolig av at regjeringa skal øke ISF-andelen. Samtidig hevder en at en skal øke veksten i bevilgningene til rus og psykiatri mer enn bevilgningene til somatikken. Dette henger ikke sammen.

Det er også grunn til å spørre seg hvorfor en velger å ha et så stort fokus på behandlerne, og ikke pasientene, når regjeringa øremerker midler til private rusbehandlingstilbud. Er dette å sette pasientens behov i sentrum, eller er det behandlernes behov som er viktigst?

Det er grunn til å frykte at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas politikk vil være begynnelsen på en demontering av det velferdssamfunnet vi kjenner til. Et helsevesen hvor markedskreftene slippes fri, og hvor profitt blir det viktigste, vil forandre helsevesenet og Norge på en måte som jeg tror de færreste ønsker seg, men helt i tråd med det som finansminister Jensen tidligere har uttalt, om at den norske modellen ikke var noe å samle på.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:19:29]: Jeg skal begynne med å si at jeg tror at en nasjonal sykehusplan kanskje kan være en god idé. Det som er litt kinkig med den, er at man åpner for etablering av en privat kommersiell sykehussektor ved siden av, altså sykehus som skal gå under radaren for politisk styring. Hvor stor den blir, og hvor de sykehusene vil være, er det ingen som vet, fordi det skal være fri etableringsrett.

Jeg tenker vel at denne sykehusplanen fra tid til annen skal rullere i Stortinget. Men jeg forstår ikke statsråden når han sier at Stortinget er en gjeng med lokalpolitikere som er rasket sammen for å drive lokalpolitikk i nasjonalforsamlinga. Da må jeg si at vi har veldig forskjellig syn på hva Stortinget er. Vi er tillitsvalgt fra våre regioner. Veldig mange ganger behandler vi i Stortinget lokale og regionale saker, som faktisk også har nasjonal relevans – som f.eks. spørsmålet jeg stilte til statsråden i dag – men vi skal jo først og fremst styre helsevesenet på et overordnet politisk plan. Jeg kan ikke se for meg at helsevesenet kun skal ha enkeltstående helseforetak, som skal styres i detalj fra Stortinget. Da håper jeg at jeg ikke lenger sitter i nasjonalforsamlinga.

Komiteens leder sa noe om at det ikke var problemer og usikkerhet der ute. Jo, det er det. I min region er det det, bl.a. når det gjelder fritt behandlingsvalg. Universitetssykehusets direktør advarte i avisa Nordlys – på en hel side – mot fritt behandlingsvalg. Han sa – antakelig som sant er – at dette blir å sluse ressurser fra nord til sør.

Så er det de som jobber i helseforetakene. Jeg tror det er mye i helseforetakene vi kan rydde opp i. Men det er mange – ikke minst i Helse Vest, Helse Nord og Helse Midt-Norge – som har gjort en veldig god jobb med å husholdere med faglige ressurser, har fått til samarbeid, har fått god pasientbehandling. Og jeg tenker at det må jo være litt underlig for dem som av helseministeren nå får høre at de har så mye tillit, men som av opposisjonspolitikeren Bent Høie ble kalt for ansiktsløse byråkrater. Det må kjennes lite grann klamt.

Jeg har litt tid til å si litt om private forsikringer. Jeg tror ikke «dobbeltmoral» er et parlamentarisk uttrykk, så jeg skal ikke bruke det, men jeg blir veldig forbauset når jeg hører Høyre snakke om private forsikringer. I 2003 innførte den borgerlige regjeringa skattelette for private forsikringer. Man foreslo det på nytt i 2010, etter at den rød-grønne regjeringa hadde fjernet denne ordninga. Det gjorde man til tross for at man så hva som skjedde i Danmark, der skattelette for kjøp av forsikringer under den borgerlige regjeringa har ført til at nesten 40 pst. av arbeidstakerne har slike forsikringer. Forskere har vist: Skattelette fører til mer kjøp av private helseforsikringer, det er det viktigste incentivet til at vi får slike forsikringer. Norge ligger her lavest i Norden.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:22:44]: «Privatisering» har blitt et mantra for de blå-blå, sa representanten Knutsen. På samme måte har jeg lyst til å si at «det offentlige» kanskje har blitt et mantra for den andre siden i politikken. Jeg tror vi må passe oss vel for lette mantra. Det kan jeg si, som er fra Kristelig Folkeparti.

Husk at vi har brukt private i mange år. Et eksempel på det er Feiringklinikken. Jeg har selv sittet som leder av hjerteutredningen. Feiringklinikken var et substitutt, som gjorde at vi kunne hjelpe hverandre når køene var lange.

Forrige helseminister sa at en skulle forlenge åpningstidene og dermed øke kapasiteten ved offentlige sykehus. Det er mulig – jeg tror det går an – men vi må jammen ta inn over oss at det også vil kreve. Det vil kreve mer anestesipersonell, flere intensivsykepleiere til å passe på etter operasjonen, mer areal på overvåkningsstuer fordi det er operert tidligere på dagen, flere laboratorier og mer røntgen. Vi må ikke ta lettvinte veier når vi lover noe med tanke på opinionen. Det samme har jeg lyst til å si om røntgenmaskiner. De kan gå døgnet rundt, men vi har noen arbeidsavtaler som gjør at vi – hvis disse maskinene skal gå døgnet rundt – må ansette flere folk.

Derfor ønsker Kristelig Folkeparti å si: Vi kan få større kapasitet i offentlig sektor, men da må vi utdanne flere folk. Og vi må utvide kapasiteten når det gjelder overvåkingsmulighetene. Mens vi venter på dette, er det personale og kapasitet der ute som kan brukes. Da må ikke det som styrer oss, være hvorvidt det blir privat eller offentlig, men være ut fra pasientens behov. Det er helsehjelp som styrer oss. Det må føre til at vi bruker privat sektor ut fra pasientenes helseperspektiv, og hvor de trenger å stå minst mulig i kø.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:25:28]: Jeg var en stund svært bekymret – på vegne av representanten Freddy de Ruiter. Han har vært fryktelig bekymret i dag – det var nesten ikke måte på hvor bekymret representanten de Ruiter kunne bli i dag. Først var han bekymret for hvilke konsekvenser det kunne få hvis den nye regjeringen fikk gjennomslag for politikken sin. Så ble han enda mer bekymret for at man ikke kom til å levere det man hadde sagt at man skulle levere.

Jeg tror at representanten de Ruiter kan gå herfra litt mindre bekymret når vi avslutter debatten i dag, for man kan jo ikke være så veldig uenig når man for første gang i historien har klart å lage en innstilling helt uten alternative forslag. Den er absolutt helt uten alternative forslag, og da kan man ikke være så fryktelig uenig i det den sittende regjeringen har foreslått sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, som har vært med på å sette sitt preg på det budsjettet som vi har til behandling.

Det er viktig at vi klarer å se hele helsevesenet under ett. Og det er nettopp dette som er samspillet mellom den offentlige og den private delen av helsevesenet: Helsevesenet er til for innbyggernes skyld, og ikke motsatt. Da må vi bruke kapasiteten der kapasiteten er, slik at flest mulig får behandling.

Den regjeringen som gikk av 14. oktober, etterlot seg en arv med milevis med ventelister innenfor helsevesenet. Vi har knapt sett så mange stå i kø for å få behandling i helsevesenet, til tross for at man har hatt mer penger å rutte med enn noen gang. Da er det grunn til å sette spørsmålstegn ved systemet. Bør vi se på systemet? Bør vi se på hvordan vi kan utnytte kapasiteten bedre for å sørge for at flere personer får hjelp?

Denne regjeringen prioriterer frivillig sektor. Hvis vi ikke hadde hatt private og, ikke minst, ideelle organisasjoner i dette landet, hadde vi aldri klart å tilby de tjenestene som vi faktisk tilbyr i dag. Dette er selve bærebjelken i det norske velferdssystemet. Bærebjelken er ikke de store og tunge økonomiske modellene våre. Nei, bærebjelken i det norske velferdssamfunnet er mennesker, innbyggerne i dette landet, frivillig sektor. Det er på denne måten vi kan klare å dra dette videre, sammen med et velfungerende offentlig helsevesen, som også må se på sin egen organisering.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) [17:28:40]: Jeg tegnet meg til debatten etter Freddy de Ruiters innlegg spesielt, men jeg har jo hørt en tendens her til at de rød-grønne vil trekke opp en konflikt mellom det private og det offentlige helsevesenet.

Jeg synes det er verdt å bemerke at jeg i lokalpolitikken ser et unnfallende Arbeiderparti, som ikke er villig til å gå inn i diskusjonen om å organisere tjenestene rundt pasientene, av hensyn til dem som jobber der. Jeg har flere ganger vist til eksempelet min demente far, som i løpet av en måned hadde 60 pleiere innom. Det er et stort antall, og det er bare fordi det ikke er vilje til å se på organisering. I nabolaget er det en heldøgns pleie- og omsorgsinstitusjon som får til å gå i turnus hos pasientene, som da ikke møter så mange. 60 på en måned er to forskjellige – to nye – per dag. Dette utfordrer jeg Arbeiderpartiet til å ta tak i.

Heller ikke heltids-/deltidsdebatten er jeg særlig imponert over hvordan Arbeiderpartiet takler lokalt.

Feiringklinikken trekkes fram her. Det er veldig interessant, for det er jo en stor privat aktør som Arbeiderpartiet er veldig for. Det er også i den sammenheng viktig å peke på at vi trenger en nasjonal helse- og sykehusplan, for den nye Feiringklinikken er faktisk et veldig stort sykehus, og skulle vi få flere sånne inn i helsesektoren, vil det faktisk måtte trekke stor kapasitet ut av det offentlige. Derfor synes jeg det er god grunn til at Arbeiderpartiet gjør seg en refleksjon over hvor mange sånne private aktører en bevisstløst sier ja til.

På den annen side utfordrer jeg Arbeiderpartiet til å diskutere fritt sykehusvalg som en modell for å balansere nettopp det offentlige og det private, og bruke fritt sykehusvalg som en anskaffelsesaktør for å utnytte kapasiteten i det offentlige. Til vi får organisert det bedre må vi bruke private aktører til en viss grad. Dette er en viktig debatt vi er nødt til å ta, og det blir ikke en bedre debatt av at vi bare går i skyttergravene.

Kjersti Toppe (Sp) [17:31:16]: Eg tok i ei replikkveksling opp at regjeringa og samarbeidspartia no ryggjer på forslaget om å komma med ein handlingsplan om kommunal legevakt. Det er då synleg at dei er fornøgde med det den raud-grøne regjeringa gjorde då vi varsla at det skulle komma ei eiga forskrift, at ein skal innføra eit eige legevaktsnummer, og at ein har varsla krav om bakvakt osv. Men eg hadde jo trudd at når dei så seint som i juni føreslo dette likevel, sjølv om dette andre var kjent, så hadde dei gjort noko i budsjettet for neste år. Det er ei ekstremt viktig sak, og viss dei har nye, betre løysingar og nye idear, skal vi sjå på dei når det gjeld legevakt.

I budsjettet for 2013 fremja Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti 17 forslag. Eg kan ikkje sjå igjen nokon av dei i dag. Eg synest det må vera ganske pinleg at det så klart kjem fram at ein fremjar forslag ein ikkje tar ansvar for. Eg kan nemna at dei i fjor ville ha ei tilskotsordning for klinisk ernæringsfagleg kompetanse i kommunane, dei ville ha ein uavhengig granskingskommisjon for OUS-prosessen, dei ville at kommunane skulle føra statistikk over ventelistene på sjukeheimsplass, dei ville ha legemiddelgjennomgang for personar over 75 år, dei ville ha masterutdanning innan sjukepleie, dei ville ha pilotprosjekt for rus og psykiatri for å innføra finansieringsordningane til samhandlingsreforma – som no statsråden i skriftleg svar til meg har sagt at han må greia ut vidare – dei ville ha ny finansieringsordning for psykologar i kommunane, og dei ville ha fond for nye, innovative legemidlar, bl.a. Eg seier ikkje meir, men det er iallfall nokon og ein kvar som har noko å følgja opp når det gjeld kva dei har sagt før.

Heilt til slutt noko om nasjonal helse- og sjukehusplan. Senterpartiet er for det, men eg reagerer på at det i plattforma og i budsjettavtala står at nedlegging av føretaka først kan skje når den nasjonale helse- og sjukehusplanen er utforma, vedtatt og verkar. Det betyr at ein, når ein skal rullere denne nasjonale helse- og sjukehusplanen då, skal oppretta dei regionale helseføretaka igjen. Det heng jo ikkje heilt saman.

Torgeir Micaelsen (A) [17:34:28]: Først det som må bli en stemmeforklaring, tror jeg. Som flere har vært inne på i løpet av debatten, har det vært en krevende og til dels komplisert budsjetthøst. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet var en del av det parlamentariske grunnlaget som dannet grunnlaget for Stoltenberg IIs budsjettforslag som kom i oktober. Det hadde vi jobbet lenge med, og vi hadde håpet at det også skulle få flertall, men slik ville ikke velgerne ha det.

I innstillingen har vi beskrevet hovedsatsinger og enkeltforslag inngående – både verbalt og i form av forslag – for å beskrive at det er nettopp det forslaget som var vårt utgangspunkt. Da vi kom til behandling i finanskomiteen og i finansinnstillingen, fikk ikke vårt forslag til verken dette rammeområdet eller andre, flertall, det falt. Vi synliggjorde der hvordan vi ville fordelt også de ekstrapengene som ikke kom fra oljefondet, bl.a. gjennom å støtte forslaget om økt behandlingskapasitet på rus, psykiatri, MR osv., men med noen andre forbehold.

Da vi fikk rammen over til helse- og omsorgskomiteen, oppdaget vi at det, dels av tekniske årsaker – noen poster hos oss er ført til andre komiteer – men også av politiske årsaker, var en ramme som var helt umulig for oss å forholde oss til. Derfor var det ikke mulig å gjenskape det opprinnelige forslaget som Stoltenberg-regjeringen hadde lagt fram i høst, i hele innstillingen. Derfor tror jeg at den enkleste måten å gjøre dette på, er at jeg anbefaler våre folk å stemme mot når vi kommer til voteringen, for å synliggjøre at det er ulike flertall i salen. Det har også vært tradisjon tidligere.

Det vil jo være litt rart, synes jeg, hvis det skal være slik at man halvannen til to måneder etter man har lagt fram et omfattende budsjettopplegg for en av Norges største sektorer i offentlig sektor, skulle gjenskape dette i form av masse verbalforslag. Representanten Kjersti Toppe har på en utmerket måte beskrevet at disse forslagene ikke har vært alvorlig ment fra dem som nå danner regjeringens parlamentariske grunnlag.

Til slutt denne diskusjonen om privat kontra offentlig. Da vil jeg bare varsle og si helt klart og tydelig fra om hva Arbeiderpartiet mener om den saken. Vi har et svært pragmatisk forhold til bruk av private. Vi bruker private som fastleger, vi bruker private innenfor rusomsorg, vi bruker private tannleger, ja, vi har også nær sagt doblet bevilgningene til helseformål gjennom private i løpet av vår regjeringstid. Det er ikke vi som har skylappene på her, det er det helt andre som har, som prøver å konstruere en diskusjon som ikke finnes. Vi er for en sterk offentlig sektor med et privat supplement der det er innenfor folkevalgt demokratisk kontroll.

Statsråd Bent Høie [17:37:35]: Alle som har fulgt Høyre og Fremskrittspartiet de siste årene, og fulgt med på hva disse partiene har vært opptatt av i helsepolitikken, ser at dette statsbudsjettet svarer til det. Disse partiene har vært opptatt av å prioritere behandling av rusavhengige, rehabilitering og løft av psykisk helse. Det gjør en i denne budsjettinnstillingen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Vi klarer å prioritere, og vi klarer å nulle ut kuttene fra de rød-grønne når det gjelder psykisk helse.

Vi har vært opptatt av kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen, og ikke minst av at staten skal ta et større ansvar. Det gjør vi når det gjelder kapasitet, og ikke minst når det gjelder kvalitet. På samme måte som kompetansen hos lærerne er det viktigste for elevenes utbytte i skolen, er kompetansen hos de ansatte i pleie- og omsorgstjenesten det viktigste for kvaliteten for brukerne der. Vi har vært tydelige på at vi vil bruke ledig kapasitet hos private for å redusere unødvendig venting. På alle disse tre områdene markerer det statsbudsjettet som Stortinget vedtar i dag, en kursendring i forhold til den forrige regjeringen.

Denne regjeringen skal innføre fritt behandlingsvalg. Det er det også et flertall i Stortinget som har sluttet seg til, gjennom samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Det betyr ikke fri etableringsrett, som en del av Arbeiderpartiets talere har tatt til orde for. Nei, det er nettopp grunnen til at jeg som helseminister anbefalte Stortinget ikke å følge opp den rød-grønne regjeringens lovforslag om å innføre fri etableringsrett for private sykehus i Norge. Vi ønsker en godkjenningsordning.

Vi har startet arbeidet med å utvikle en nasjonal helse- og sykehusplan. Den skal komme til Stortinget. Det vil gjøre at det som ikke bare regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har ønsket, men også Senterpartiet og SV har bedt om i mange år, nemlig at Stortinget i større grad kan være med å diskutere utviklingen av spesialisthelsetjenesten, faktisk blir en sak til Stortinget. Men da må vi også få anledning til å bruke så god tid at det faktisk blir et godt styringsredskap. Det er noe merkelig å bli kritisert for at en faktisk legger vekt på det som det viktigste, og ikke en dato der en skal legge det fram, som en nå blir kritisert for at en ikke kan svare på. Vi skal utvikle et nytt styringssystem.

Representanten Toppe tok opp at disse partiene hadde 17 forslag i fjorårets budsjett, og at hun ikke finner mange av dem igjen nå. Det er jeg ikke enig i. Mange av dem ligger og er fulgt opp i budsjettproposisjonen, men ikke bare der. Det er en vesentlig forskjell fra i fjor, som kanskje representanten Toppe ikke har fått med seg, og det er at disse to partiene nå sitter i regjering. Det betyr at vi ikke trenger å fremme dem som forslag her, men jobbe med dem på bakgrunn av at mange av dem også en del av regjeringsgrunnlaget. Men derfor er det litt overraskende at ingen av dem som har vært på høring i komiteen, har inspirert de rød-grønne partiene til å fremme ett eneste forslag i denne saken.

Stefan Heggelund (H) [17:41:02]: Vi hørte fra venstresiden i valgkampen og har spesielt hørt fra representanten de Ruiter i debatten i dag, at denne regjeringen står for en privatisering av helsevesenet. Jeg tror, for å være helt ærlig, at ordskiftet vi har i Norge, kunne hatt godt av en avklaring av hva vi egentlig mener med privatisering. I dag bruker rød-grønne politikere det begrepet så inkonsekvent at det nærmest er helt umulig å forstå hva de mener når de sier det.

Hvis vi ser på helsevesenet i dag, er det helt riktig som representanten Micaelsen sa, at det er en del bruk av private. Et eksempel er hvis man er hos fastlegen, som oftest en selvstendig næringsdrivende. Dette er helt greit for de rød-grønne. Men så ser vi på hva de rød-grønne partiene har skrevet i merknaden sin. Der står det:

«Privat, kommersiell drift gir ikke flere leger, sykepleiere eller helsefagarbeidere, og heller ikke økt kvalitet og pasientsikkerhet for befolkningen. Disse medlemmer mener veien til bedre helse- og omsorgstjenester må være å videreutvikle fellesskapsløsningene i dialog med pasienter, brukere og ansatte.»

Jeg er for dialog. Denne regjeringen er for dialog – dialog er helt vesentlig. Men er det det eneste svaret de rød-grønne politikerne har på en politikk som handler om hvordan vi kan bruke kapasitet som allerede eksisterer, på en bedre måte? Konsekvensen av den rød-grønne politikken er at man ikke vil bruke kapasitet som finnes.

Så må de rød-grønne gjerne mene at opprettelsen av denne kapasiteten fører til splitting eller svekking av fagmiljøer. Men gjør ikke det det egentlig enda mer meningsløst å si at den kapasiteten som allerede eksisterer, ikke skal tas i bruk av det offentlige? Det er det som skjer når man ikke klart definerer hva man mener med de argumentene man selv bruker. Jeg mener det kunne vært veldig nyttig med en avklaring, en gang for alle. Man kan legge det som tilsynelatende er de rød-grønnes definisjon av privatisering til grunn: Når er det greit, og når er det ikke greit?

Jeg tror det hadde vært fornuftig med en avklaring av den grenseoppgangen de rød-grønne har valgt å foreta, for det framstår svært utydelig, for å si det forsiktig.

Da kan det godt hende at det retoriske svaret på det er at man har en pragmatisk holdning til bruk av private, men da synes jeg det er utrolig synd at den ideologiske begrunnelsen for ikke å bruke private, slår inn når det handler om å korte ned ventetiden.

Freddy de Ruiter (A) [17:44:09]: Jeg kommer nok til å ta ordet enda en gang. Jeg har valget mellom å bruke mine 3 minutter på å svare på kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet eller å trekke fram to ildsjeler, og da er valget enkelt. Da trekker jeg selvfølgelig fram to ildsjeler.

Først vil jeg si noen ord om et prosjekt som heter Sammen om Nøden. Det er et prosjekt som er under ledelse av ildsjel og gateprest Olaf Lande.

Prosjektet ble startet i 2002, og er et lavterskeltilbud til mennesker som sliter i vårt samfunn. Sammen om Nøden har sin virksomhet spredt over hele landet, og samarbeider bredt med det offentlige, de frivillige og næringslivet. Sammen om Nøden gjør en kjempejobb med små ressurser, og betyr mye for alle dem som blir hjulpet. Prosjektet mottar også noe støtte fra Helsedirektoratet, men vi har dessverre sett en lei tendens til at embetsverket ikke ønsker å prioritere dette prosjektet på tross av svært tydelige politiske signaler. Sågar har departementets politiske ledelse under den forrige regjeringen flere ganger tatt en anke om tildeling av midler til følge, og plusset på Sammen om Nødens budsjetter.

Jeg er glad for at en enstemmig helse- og omsorgskomité også i år har en klar og tydelig merknad om at dette prosjektet skal prioriteres, og forventer selvsagt at dette følges opp.

Den andre ildsjelen jeg har lyst til å trekke fram, heter Natasha Pedersen, som er leder for organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn. Ingen ting er viktigere enn barn. Og alvorlig syke barn, som trenger vår hjelp, er det aller mest sårbare som finnes. Derfor er vi i Arbeiderpartiet ekstra takknemlig overfor dem som engasjerer seg i dette viktige arbeidet, og Natashas organisasjon er en viktig og nødvendig premissleverandør med god faglig kompetanse. Jeg håper derfor at det foreslåtte beløp på 2 mill. kr til økt kunnskap og informasjon om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og ungdom, som jeg vil berømme regjeringen for å ha foreslått, og som vi, den rød-grønne opposisjonen, støtter i vårt forslag, blir brukt der de får mest effekt. Da vil det etter min mening være mest fornuftig å la Ja til lindrende enhet og omsorg for barn få disponere disse midlene. Jeg vil oppfordre helseministeren til å følge ekstra nøye med på hvordan disse midlene brukes.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:46:49]: Den godkjenningsordninga som statsråden nevnte, er litt interessant. Det er en ordning vi har hatt i mange år i Norge, men som ikke har fungert. Det har ikke vært et eneste privat sykehus eller noen private som har blitt stoppet av denne godkjenningsordninga, og man har den ikke i andre land. Derfor har vi sagt at vi vil ha løpende tilsyn og kontroll med spesialisthelsetjenesten. Da er engangsgodkjenninga uinteressant.

Det skal bli interessant å se om regjeringa ønsker å stoppe noen etableringer ved hjelp av denne godkjenningsordninga. Jeg tror man først og fremst vil se at det vil være å bygge opp et ganske stort byråkrati, og så tror jeg hvis man vil prøve å stoppe noen på noe annet enn faglig grunnlag, vil man bli stoppet av EØS-regelverket, som krever fri konkurranse.

Offentlig eller privat – da mener jeg at det offentlige skal være hovedleverandør av tjenester på bestilling fra storting og regjering, og så skal private og ideelle være et supplement. Jeg er ofte enig med Kristelig Folkeparti og representanten Bollestad om hvordan denne miksen skal være, så der tror jeg vi skal finne fram til hverandre.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:48:14]: Det er ikke slik at hvis man driver et privat sykehus, har man ikke tilsynsordninger knyttet til det. Det har man selvfølgelig. Man skal også der gi et forsvarlig helsetilbud.

Det som er litt interessant, er nettopp denne debatten om det offentlige og det private. Den største privatiseringen som har skjedd i norsk helsevesen, er jo fastlegereformen. Samtlige fastleger er privatpraktiserende, det vil si det er privat helsevesen. Det er litt rart at det er helt ok. Hvis du skader hånden din, er det ikke bare slik at du bør innom fastlegen din, du skal til fastlegen for å få en henvisning. Men hvis du da skal videre og skal ta et røntgenbilde, er det altså enkelte i denne salen som er bekymret for at hvis du kommer til et privat røntgeninstitutt, er det problematisk, du skal aller helst gå til et offentlig et. Det henger ikke i hop!

Det som er viktig, er at den som nettopp har skadet hånden, skal få en diagnose og få igangsatt behandlingen, slik at man raskest mulig kan komme enten tilbake i jobb eller i hvert fall bli kvitt helseplagene sine.

Svært mye fungerer veldig godt i norsk helsevesen, men det er utfordringer. Det jeg setter veldig stor pris på ved det helseministeren nettopp har satt i gang, er nettopp den nasjonale helse- og sykehusplanen. Det er en del som klarer å kritisere det, og sier at det tar for lang tid, og at vi må komme i gang. Det er noen av de samme representantene som er bekymret for at de regionale helseforetakene kanskje ikke skal legges ned likevel.

Jeg var på dette huset – og fortsatt på Stortinget, faktisk – da de regionale helseforetakene ble opprettet. Bare for å friske opp hukommelsen litt: Etter at man hadde fått på plass helseforetaksloven, gikk det svært lang tid før sykehusene fikk opprettet sin egen åpningsbalanse, som gjorde at disse foretakene faktisk var uten kontroll på mange områder i svært lang tid. Det er nettopp derfor det er viktig at det dokumentet du skal treffe dine beslutninger på, er grundigst mulig, slik at vi har en kontroll av prosessene når ting skal omorganiseres. Det regner jeg med at Stortinget er enig i, at det er viktig at dette dokumentet er på plass.

I tillegg, helt avslutningsvis: Jeg støtter det de Ruiter var inne på i sitt avslutningsinnlegg. Da var han heldigvis ikke så bekymret lenger, men han kom tilbake med svært gode ting, og viste til ting som denne regjering og dette storting vil prioritere. Det er viktig med disse ildsjelene, det er disse ildsjelene og frivillig sektor som har den ekstra varmen og de ekstra varme hendene i omsorgen som vi skal vise våre medmennesker.

Audun Lysbakken (SV) [17:51:26]: Det er i slike debatter som dette at man gjerne tenker noen runder på hva slags argumenter man kan kvesse, slik at de rammer våre motstandere hardest mulig. Det skjønner jeg at representanten Nesvik og helseministeren har tenkt noen runder på. Men jeg er litt fascinert over at det de kom opp med, var en kritikk av de rød-grønne partiene for at vi ikke fremmer forslag i dag, når situasjonen er at det budsjettet vi stemmer over – bortsett fra noen marginale endringer – er fremmet av vår regjering.

Det vi kunne valgt å harselere litt over, er at de partiene som i årevis har fortalt oss hvor fæl den forrige regjeringen var, velger – når de har makt til å gjøre endringer – å gjøre bare helt marginale endringer. Det er det som er interessant. Hvis Nesvik og Høie hadde lest de rød-grønne merknadene, ville de dessuten se at vi har tydeliggjort hvordan vi ville omprioritert innenfor vårt eget opplegg, om det hadde blitt godtatt.

Høyresiden har vært flink på nytale i mange år. Jeg legger merke til at i debatten om privatisering velger Høyres og Fremskrittspartiets representanter konsekvent å snakke om private og ideelle, som om ideelle aktører ikke var private. Det som er interessant, er at vi har to typer private aktører: ideelle og kommersielle. På rød-grønn side har vi vært opptatt av å skille mellom en politikk som skal fremme alle private aktører og fremme en politikk som skal styrke de ideelle. For det er ikke slik at det er samme resept som skal til for å oppnå de to tingene. Tvert imot vil en konkurransesituasjon der ideelle og kommersielle skal møtes uten noen tiltak for å styrke de ideelle, være en sikker måte å bygge ned ideell sektor på.

Det er det vi frykter, når vi nå har fått en regjering som er særdeles glad i anbud, som ønsker en reform for mer kommersialisering i helsetjenesten, at vi både vil få en utvikling som de ideelle vil tape på, en utvikling der det vil bli hardere konkurranse om den kompetansen og arbeidskraften som det offentlige helsevesenet trenger og – viktigst av alt – at vi vil få feil måte å prioritere på fordi vi risikerer å få en helsekø der det ikke er slik at de med størst behov går først, men der de som lønner seg mest, går først. Det er det som er grunnen til at vi kritiserer privatiseringspolitikken.

Jeg legger merke til at de partiene som i mange år har snakket om at forrige regjering hadde privatallergi, ser ut til å ha et begynnende anfall av offentligallergi gjennom sine beslutninger om å øremerke nye penger til private, uavhengig av hva slags muligheter som finnes til å løse de samme problemene i det offentlige helsevesen.

Heidi Nordby Lunde (H) [17:54:24]: Jeg er så heldig at jeg har ingen allergier.

For noen år siden var jeg på et seminar om sosialt entreprenørskap der gründere av ulike omsorgsbedrifter møttes for å dele erfaringer. Jeg sier omsorgsbedrifter, selv om det er en litt snever definisjon av sosialt entreprenørskap, som er kommersielle bedrifter som har som mål å tjene penger og samtidig hjelpe eller løfte mennesker i en vanskelig situasjon.

En av de bedriftene var Noen i Trondheim, eller «nån» som de kanskje ville sagt, der gründer Heidi Wang hadde en dement far som hun mente burde få en bedre og mer tilpasset oppfølging av kommunen. Men hver gang hun var i kontakt med det offentlige med forslag, fikk hun ofte til svar at ja, det burde noen gjøre. Til slutt gjorde hun det selv. Nå tilbyr bedriften Noen aktivitet og omsorgstjenester for personer med demens med veiledning og assistanse til å ha bedre hverdager. Tilbudet er et supplement til familien og til det offentlige.

Er demens en enkel diagnose som Noen bare vil tjene penger på? Det er slik det høres ut når opposisjonen kritiserer regjeringen når vi vil bruke ledig kapasitet og kompetanse hos private innen helse- og omsorgstjenester. Min erfaring er at de aller fleste som er gründere i helse- og omsorgsbedrifter, enten gjør det fordi de er berørt og engasjert, eller gjør det fordi de kan utføre mange av de samme tjenestene som det offentlige, men kanskje på en smartere, bedre eller billigere måte. Uansett hva som er drivkraften, ønsker jeg dem velkommen.

Mye av det offentlige helsetilbudet kommer også fra private initiativ, enten vi snakker om Florence Nightingale som en pionér innen moderne sykepleie, eller Norske Kvinners Sanitetsforening, som grunnla helsestasjonene og drev disse fram til kommunene tok over på 1970-tallet.

Privat initiativ har testet, forsøkt og implementert nye løsninger som når de viser seg skalerbare, kan bli innlemmet i et bredt offentlig tilbud, og/eller de private kan fortsette å tilby tjenestene i samarbeid eller i konkurranse med det offentlige. Det tror jeg er sunt for det offentlige helsevesen, som får noen å sammenlikne seg med, men ikke minst for pasienten, som får et bredere tilbud.

Frykten for at de private kun skal ta de enkle diagnosene og tjene gode penger på disse, tror jeg er overdrevet, men jeg har heller ikke noe imot om noen tjener penger på at jeg blir frisk. Dessuten tror jeg at private aktører kan tilby begge deler, tilbud til demente, eller å ta unna kø av f.eks. hofteoperasjoner. Ved å ha flere som kan tilby samme tjeneste kan vi få nye metoder, mer effektiv behandling og da også mulighet til å behandle flere. Vi kan også få sjekket ressursbruk. Når Riksrevisjonen avdekker at en hofteproteseoperasjon ved et offentlig sykehus koster dobbelt så mye som hos private, fører det forhåpentligvis til at de offentlige lærer av de private – at vi heller kan operere dobbelt så mange til samme pris, istedenfor å betale dobbelt så mye.

Noen, og da mener jeg ikke den private omsorgsbedriften i Trondheim, har forsøkt å sette skattelette opp mot økt velferd. Denne regjeringen vet at det ikke er motsetninger – faktisk har Høyre klart, sist de var i regjering, å redusere skattene samtidig som de reduserte helsekøene. Det er jeg sikker på at vi klarer igjen, når vi tar alle gode krefter i bruk.

Presidenten: Representanten Freddy de Ruiter har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Freddy de Ruiter (A) [17:57:32]: Jeg skjønner at det er ubehagelig for høyresida å ha en diskusjon om veivalg i velferdspolitikken, herunder helsepolitikken. Jeg tror det er viktig å ha en balansegang både innenfor denne sektoren og i andre sektorer for at ikke markedskreftene skal få råde fritt. Et samfunn hvor markedskreftene råder fritt, er ikke et samfunn hvor det er små forskjeller og like muligheter, men et samfunn hvor de som har mest, karrer til seg mest. Derfor er jeg helt enig med Nesvik i at helsevesenet må være til for pasientenes skyld og ikke av andre hensyn.

Jeg registrerer også at både Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Fagforbundet, de ansattes organisasjoner på sykehusene, ikke akkurat har tatt bølgen for at en skal få bruke midler fritt i det private, samtidig som en skal ha streng kontroll med bruken i det offentlige helsevesenet. Da velger jeg å høre på fagekspertisen, de som jobber, de som har skoen på, og ikke nødvendigvis på høyresiden i denne sammenhengen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [17:58:48]: Vi har gjort greie for i innstillinga med ein omstendeleg merknad om korleis vår budsjettbehandling er i år. Likevel hevdar statsråden frå talarstolen at vi dermed ikkje har gjort jobben vår med tanke på høyringane, sidan det ikkje er eit forslag. Det vil eg bestemt avvisa. Den kritikken går på mange måtar tilbake på eigne partifeller, sidan dei ikkje sluttar opp om våre merknadar, som nettopp er ut frå det som kom fram på høyringane.

Eg kan nemna: Frå Nasjonalforeninga for folkehelsa om dagaktivitetstilbod til personar med demens, frå Kreftforeninga om behovet for HPV-vaksine til fleire grupper, frå Norsk Vann om ikkje å redusera 15 mill. kr til betre drikkevan, frå Norges Parkinsonforbund om nasjonale faglege retningsliner for betre parkinsonbehandling, og om å etablera fleire avdelingar for desentraliserte lysbehandlingar. Det ligg veldig masse godt i våre merknadar, som vi håpar at statsråden ser på.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:00:10]: Jeg kan forsikre representanten de Ruiter om at det ikke er ubehagelig å snakke om regjeringens politikk, verken for å redusere helsekøene eller for å få ventetiden ned for pasientene.

Det som er interessant i denne debatten, er at det representanten de Ruiter kaller en demontering av helsevesenet, kaller representanten Micaelsen å ha en pragmatisk holdning til å løse utfordringene. For meg virker det som om Arbeiderpartiet faktisk er helt uenig med seg selv om hva som er riktig i denne debatten. Og så får vi kritikk for å gjøre for lite fra representanten Lysbakken og flere. Det er en del ting som ikke henger helt sammen her. Jeg må si at jeg synes det er spesielt å høre retorikken. Vi snakker heller ikke om privatisering, vi snakker om at man skal få løst sine helseutfordringer – for offentlige midler i offentlige eller private sykehus.

Jeg synes at innleggene fra de rød-grønne politikerne nærmest vitner om at de ikke har spesielt tro på det offentlige. Jeg tror de aller fleste pasienter er svært fornøyd med den behandlingen de får i offentlige sykehus. Jeg tror de aller fleste pasienter vil velge et offentlig sykehus for å få dekket sitt behov. Men for oss er det viktig at når det ikke er kapasitet nok, må man ta i bruk den kapasiteten som ligger hos private aktører – for offentlige midler.

Så var det en kommentar fra de Ruiter, som sa at han ønsket seg kontrollerte former. Så vidt jeg kan erindre, har helseministeren, de gangene han har snakket om det, omtalt fritt behandlingsvalg som at private sykehus gjør avtalte operasjoner til fastsatte priser innenfor avtalte rammer – ganske kontrollert, med andre ord. Her tror jeg vi kan være trygge på at både de offentlige og de private sykehusene skal kunne gjøre det de er gode på.

Så har jeg lyst til å nevne et tema som ble nevnt så vidt i replikkrunden – dette med at vi utarmer offentlig sektor, eller at det å bruke private sykehus krever mer personell. Jeg synes den rød-grønne regjeringen har gjort svært lite med den utstrakte bruken av uønsket deltid. Representanten Kjenseth var så vidt inne på det. SSB har faktisk kartlagt at vi kunne fått 24 000 flere i heltidsjobb, dersom man hadde gjort noe med dette temaet. Her har vi mange utfordringer å ta tak i. Det handler om gode turnusordninger, og det handler om gode arbeidsvilkår, sånn at folk klarer å stå i full jobb i et krevende omsorgsyrke. Jeg er trygg på at den nye regjeringen kommer til å gjøre mer på dette feltet enn den forrige.

Kari Henriksen (A) [18:03:32]: Denne regjeringa har brukt 4 mrd. kr mer enn den forrige regjeringa. Det vi ser konturene av, er at det er veldig mye som blir parkert eller utsatt. Innen justisfeltet ser vi at beredskap og fengsler blir omdannet til nye handlingsplaner og nye vurderinger. Vi ser det innen helse, der vi skal ha en ny sykehusplan, som utsetter en del av de satsingene som var på trappene innen sykehusområdet. Vi ser det innen bistand og flyktningfeltet. Det er helse- og velferdshjelp til de aller fattigste i verden, og det har altså denne regjeringa kuttet på. I Stortinget ble det lagt inn igjen, ikke når det gjelder flyktninger, riktignok, men bistandsbudsjettet – med 4 mrd. kr mer å bruke.

Det har vært diskutert om det har vært løftebrudd i helsepolitikken – jeg skal ikke si om det er løftebrudd eller voksenopplæring som har preget posisjonen de siste ukene. Jeg skal ikke gjenta de eksemplene som er nevnt tidligere i debatten, men jeg synes det er underlig at det blir framstilt som om et av de store bevisene på at den rød-grønne regjeringa ikke har lyktes, er at det var økning i helseforsikringene. Da regner jeg med at statsråden kan garantere for at andelen helseforsikringer vil gå ned, nå når vi får en kommersialisert helsetjeneste.

Jeg stiller meg også spørsmålet: Hvis det er bra med den organiseringa som jeg ser konturene av, som posisjonen antyder, hvorfor strekkes det ikke ut – over til folkehelsearbeidet også? Folkehelsearbeidet er en av de største utfordringene vi har i Norge framover. Jeg synes det har vært for lite debatt, jeg synes det har vært lite fokus på det i det posisjonen har signalisert, i media og også i innstillinga fra den nye regjeringa. Hvorfor brukes ikke de argumentene som er så bra for helsetjenesten, også når det gjelder folkehelsearbeidet?

Kommuneøkonomien var også noe som ikke skulle svekkes. Med 4 mrd. kr mer skulle kommunene kunne styrkes. Nå ser vi at endringene i barnehagetilskuddene får store konsekvenser for kommunene. Det vil også påvirke folkehelsearbeidet hos barn og unge der de bor, altså ute i kommunene.

Den ideologiske forskjellen mellom oss er, sånn som jeg ser det, én ting: Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringa hadde et mål som den nye regjeringa ikke har – vi hadde et høyt mål om å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Det er ikke til stede i den nye regjeringserklæringa. Det ser vi også gjennom de vedtakene som er gjort når det gjelder å bruke 4 mrd. kr mer – der går de aller fleste milliardene til dem som har mest fra før.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:06:52]: Veivalget til denne regjeringen er å behandle flere med rett til helsehjelp. Til det vil vi bruke både private og ideelle aktører som supplement til det offentlige. Private og ideelle aktører skal selvsagt operere innen kontrollerte rammer – noe annet er ren skremselspropaganda.

Jeg vil også kommentere at selv om Arbeiderpartiet fjernet fradrag til privat helseforsikring, har helseforsikringer økt. Der synes jeg ikke jeg har fått noe godt svar. Det er fordi det offentlige ikke tar unna behovet – derfor vil folk forsikre seg.

Det denne regjeringen vil, er at flere med rett til behandling skal få denne gratis.

Ketil Kjenseth (V) [18:07:56]: Jeg er ikke overrasket over polariseringen som høyresida og venstresida legger opp til her. Men i midten er det jo en tredje vei som Venstre og Kristelig Folkeparti representerer, med satsingen på frivillighet.

Jeg var i min innledning inne på at vi kan bygge opp den frivillige sektoren, at vi er forpliktet til å bruke mer penger på det. Vi har i dag en utfordring med kapasitet og organisering. Derfor må vi bruke den frivillige sektoren i sosialt entreprenørskap og innovasjon for å skape den folkehelsen og forebyggingen vi trenger for å bruke mindre penger i den andre enden – som vi i dag kritiserer at noen vil bruke både mer private aktører og mer offentlige penger på.

Sveinung Stensland (H) [18:08:53]: Det har vært interessant å følge denne debatten. Vi skal vedta et budsjett som angår de fleste i Norge.

Helsevesenet har mange ansatte og mange brukere, og da er det litt rart at debatten ikke dreier seg mer om pasientene og de ansatte som behandler dem. Det som betyr noe for pasientene, er hvordan de blir møtt av helsevesenet – i dette sannhetens øyeblikk der pasienten møter sin lege, den syke får sin pleie og den som sliter, møter sin terapeut. Det kan noen ganger høres ut som vi har to typer helsepersonell i Norge: de varme og omsorgsfulle i den offentlige helsesektoren og de kalde kapitalistene som produserer helsetjenester i privat regi.

Høyre tar utgangspunkt i pasienten, og vi tror pasienten er i stand til å ta egne valg. Vi har også tillit til at helsepersonell er helsepersonell, uavhengig av hvem som betaler lønnen deres. Det kan høres ut som om valget står mellom Florence Nightingale og Gordon Gekko. Nei, det gjør ikke det. Det handler om at det som passer for den ene, gjerne ikke passer for den andre. Ikke alle ansatte finner seg til rette i våre offentlige helseinstitusjoner. Da er det flott at de kan finne seg arbeid i privat sektor. Det tilsvarende gjelder for pasientene.

Det blir problematisert at det å kjøpe flere helsetjenester privat gir mer privat omsetning – selvfølgelig gjør det det. Men tar man utgangspunkt i pasienten, er det kvaliteten på pasientbehandlingen og ventetiden som har vært styrende. Det hele koker ned til om en har tillit til at private aktører i helsevesenet har gode intensjoner for pasientene eller ikke, og om de som jobber i den private delen av helsevesenet, føler seg like bundet av regler, etikk og moral som resten, og om man aksepterer at folk er forskjellige og gjerne har forskjellige preferanser. Høyre har tillit til alle deler av norsk helsevesen, vi stoler på helsepersonell i Norge, og vi vet at våre innbyggere kan og vil ta forskjellige valg.

Det er brukt store ord i debatten, men muntlig helsepolitikk hjelper ikke pasienter som står i kø for lenge og blir tvunget ut i langt sykefravær. Det hjelper ikke den unge med angst som venter på hjelp mens angsten vokser. Muntlig helsepolitikk hjelper heller ikke den rusavhengige som ønsker å få livet sitt på sporet igjen, men som blir svingdørspasient på grunn av få langtidsplasser og for lite rehabilitering og ettervern. Det som hjelper disse menneskene, er politisk prioritering, synliggjøring og faktiske budsjettvedtak som bedrer deres situasjon reelt. Det kan synes viktigere for de rød-grønne å utelukke private aktører enn å få ned helsekøene.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) [18:11:39]: Bare en kort merknad til representanten Ørmen Johnsens innlegg om private helseforsikringer: Hun sa at folk tegner private helseforsikringer. Men de gjør jo ikke det. Det alt vesentligste av de private helseforsikringene vi har i Norge, er tegnet av arbeidsgivere. Så kan man godt gå inn i en diskusjon om hvorfor de gjør det. Forskningen som er gjort på det, tyder på at de har relativt lite igjen for det, men det er uansett en utvikling jeg synes er uheldig. Og jeg synes det er spesielt når Høyre bekymrer seg så veldig for den utviklingen, for det er bare én regjering som har ønsket det, og det var den forrige borgerlige regjeringen – som innførte skattefradrag, som vi så avskaffet. Så det at Høyre – av alle – synes det er ille at noen tegner private helseforsikringer, synes jeg har lav troverdighet. I så fall bør Høyre takke den rød-grønne regjeringen for at den i sin visdom fjernet det skattefradraget som Høyre innførte.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:12:45]: Jeg tror nok at vi trenger en bredere debatt knyttet til det som har med private helseforsikringer å gjøre. Hvis man skal komme til bunns i det, må vi se på hvorfor man tegner disse private helseforsikringene. Det er nettopp knyttet til usikkerheten med hensyn til hvor raskt en får behandling dersom en har behov for det. Grunnen til at dette markedet har oppstått, er nettopp at man ikke har klart å behandle pasienter innenfor frister som gjør at man er fornøyd med det som ligger der.

Innenfor dagens system, etter åtte år med det rød-grønne flertallet, er det slik at der det har økt mest, der det virkelig har tatt av, er blant dem som kan betale for disse tjenestene selv, fordi det har oppstått betydelig ledig kapasitet i det private helsevesenet, altså den private delen – den kommersielle delen, som enkelte kaller det. Og de som kan benytte seg av det, er nettopp de som har den tykkeste lommeboka. Denne regjeringen ønsker faktisk at flere skal få tilgang, flere skal få hjelp, køene skal gå ned, og da må vi utnytte hele kapasiteten.

Presidenten: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:14:10]: Jeg tegnet meg helt på slutten bare for å kommentere et innlegg fra representanten de Ruiter i sted, som omtalte det som patetisk at regjeringen fjernet skolefrukten. Det fortalte vi faktisk velgerne før valget. Vi var tydelige på hva som var våre prioriteringer.

Det jeg er bekymret for, er at den rød-grønne regjeringen syntes det var så greit å fjerne det programmet som heter «Psykisk helse i skolen» – 17,8 mill. kr – som virkelig går til målrettede tiltak for at barn og unge skal ha gode fellesskap og bedre samvær på skolen. Jeg er også bekymret for de to barna på Romerike, som vi leste om i helgen. Den typen programmer som «Psykisk helse i skolen» står for, er helt målrettet for å lage gode fellesskap i skolen og i klasserommet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.