Ketil Kjenseth (V) [12:17:34]: Offentlig sektor er i dag langt mer kompleks enn tidligere. Det har vært en sterk vekst i offentlige oppgaver, med økte utfordringer i organiseringen av offentlige tiltak og tjenester.

Hvordan kan vi bidra til å utvikle et helhetlig og bærekraftig innovasjonssystem for å møte kompleksiteten og framtidas utfordringer i offentlig sektor? Særlig gjelder dette samspillet med næringslivet og det sivile samfunnet, for å imøtekomme brukernes behov. Det ligger store potensialer i samspillet mellom ny teknologi og nye organisasjons- og arbeidsformer.

«Innovasjoner er nye eller vesentlig forbedrede varer, tjenester, prosesser, organisasjonsformer eller markedsføringsmodeller som tas i bruk for å oppnå verdiskaping og/eller samfunnsnytte»

ifølge Forskningsrådet. Definisjonen poengterer at en ny idé eller oppfinnelse ikke blir til en innovasjon før den har kommet til praktisk anvendelse. Dette illustrerer også skillet mellom forskning og innovasjon.

Tradisjonelt har innovasjon i hovedsak dreid seg om utvikling av nye produkter og tjenester i privat sektor, ofte i høyteknologiske bransjer. De senere årene har innovasjon i tjenester imidlertid blitt mer framtredende som begrep. Som følge av at offentlig sektor har en svært stor rolle som tjenesteprodusent, er innovasjon i offentlig sektor etter hvert også blitt mer og mer sentralt.

Antallet ansatte i offentlig sektor i Norge er nå rundt 800 000. Vi har nesten 3 500 offentlig eide foretak, som har nesten 140 000 ansatte. Det offentlige har en utgiftsside som nærmer seg 1 500 mrd. kr.

Forskningsrådet har gjennomgått sine FoU-prosjekter, som kan gi en viss indikasjon på omfanget av innovasjon i offentlig sektor i Norge. Utgangspunktet er innovasjons-, forsker- og kompetanseprosjekter som er, eller har vært, aktive i 2010 eller 2011, og der offentlig sektor deltar enten som kontraktspartner eller som samarbeidspartner. Gjennomgangen viser at det har vært i underkant av 200 prosjekter med en støtte fra Forskningsrådet på mer enn 1,5 mrd. kr. Prosjektene har en levetid på tre–fem år, og gjennomsnittlig finansiering per år utgjør dermed ca. 300–400 mill. kr.

Miljø, klima og energi er det mest dominerende området i denne oversikten, inkludert petroleumsforskning. Kompetanseprosjektene er særlig dominerende innenfor denne sektoren. En fjerdedel av disse er innenfor RENERGI-programmet, og kraftselskaper utgjør en vesentlig del av samarbeidspartnerne.

Samferdsel/kommunikasjon er en annen stor kategori. Her ligger også IKT-prosjektene. Der utgjør innovasjonsprosjektene den største andelen. Samarbeidspartnerne her er både kommuner og fylkeskommuner, som har ansvar for bane, vei og kollektivtilbud, og statlige aktører, som Statens vegvesen, Jernbaneverket og Kystverket.

I løpet av de nærmeste tiårene vil helse-, omsorgs- og velferdstjenestene våre måtte gjennomgå omfattende endringer som følge av en stadig større andel eldre i befolkningen. I statsbudsjettets utgiftsside utgjør disse såkalte myke tjenestene en stor andel.

Omsorgsektoren framstår som et område som nesten ikke har vært gjenstand for forskningsinnsats. Som det påpekes av Hagen-utvalget, utgjør forskningsmidlene for omsorgssektoren foreløpig langt under 1 promille av totalbudsjettet. Hagen-utvalget anbefaler at dette heves til 1 pst. av budsjettet til forskning, utvikling og innovasjon, og at det etableres en nasjonal database koblet til et omfattende forskningsprosjekt.

En dansk studie av innovasjon i offentlig sektor viser at en rekke vilkår på alle nivåer er hemmende for innovasjonskraften. Barrierene har bl.a. å gjøre med

• manglende visjoner og konservatisme fra politisk hold – vi er altså en av aktørene

• dårlige betingelser for kreative eksperimenter

• organisatorisk silotenkning

• sterke fagmiljøer

• mangel på måling av innovasjon og

• en nullfeilorientert arbeidskultur – apropos dagens debatt fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Mye av offentlig sektor er desentralisert, og mye av forvaltnings- og tjenesteleveransen er kanalisert gjennom kommunesektoren, i enheter av varierende størrelse og med ulike ressurser til innovasjonsarbeid. Til tross for mye eksperimenterings-, endrings- og innovasjonsarbeid i offentlig sektor er det svake systemer for å dele ressurser, spre forsøksresultater bredere og bringe forsøk over i generell praksis.

Mange innovasjonsutfordringer ligger i skjæringsfeltet mellom offentlig sektor, slik den er definert, og sivilsamfunnet og de rettigheter og plikter vi har som borgere. Brukermedvirkning i forsknings- og innovasjonsarbeid er særlig viktig i offentlig sektor, men hvem som er relevante brukere og hvordan deltakelsen kan gjennomføres, er ofte komplisert.

I Danmark er kreativ innovasjon i offentlig sektor søkt institusjonalisert med MindLab – en tverrdepartemental utviklingsenhet nedsatt av regjeringa. MindLabs oppgave er å gjennomføre forskjellige utviklingsinitiativ i Skatteministeriet, Beskæftigelsesministeriet og Erhvervs- og Vækstministeriet. MindLab skal medvirke til å spre erfaringer med brukerdrevet innovasjon i offentlig sektor generelt.

I Norge har KS og NHO, sammen med flere departementer og statlige aktører, gående Nasjonalt program for leverandørutvikling, hvor det skal gjennomføres 40 innovative anskaffelser i løpet av fem år. Difi har også opprettet anskaffelser.no og en veileder for innovative, offentlige anskaffelser.

Jeg har hatt gleden av å følge innovasjonsprosjekter hvor kommunale aktører har vært involvert. Jeg er derfor spesielt opptatt av innovasjon i kommunal sektor, det være seg velferd, pleie og omsorg og utdanning, men ikke minst de litt underkommuniserte delene av kommunal sektor, som teknisk sektor, miljø, beredskap og samfunnssikkerhet. De sistnevnte har det til felles at de var svært sentrale i Skei-komiteens begrunnelse for kommunereformen midt på 1960-tallet. De har det til felles i dag at de er svært fragmentert i den statlige myndighets- og forvaltningsstrukturen, med mange både departementer og direktorater å forholde seg til. I kommunene er både vann- og avløpsetaten og avfallsetaten selvkostfinansiert. De er ulikt organisert, og det er diskusjoner fra kommune til kommune om hva som kan inngå i avfallsgebyret. Kan innovasjon finansieres ved hjelp av avfallsgebyret? Jeg spør meg stadig vekk hvorfor vi har tusenvis av avfallsdynger i Norge som svetter metan, men nesten ingen som har et oppsamlingssystem som leder gassen til en turbin.

Jeg har fulgt Eidsvoll kommunes tekniske etat på veien til å bli energinøytral og bli den første kommunen med grønne elsertifikater basert på energiproduksjon fra vann og avløp. Med vannturbiner i fall til vannverket og biogassturbiner i avløpsrenseanlegget produserer de i dag mer fornybar energi enn de trenger til å drifte kommunaltekniske anlegg, inkludert gatelys.

Nylig var jeg på besøk i Eid kommune. Der fikk jeg en innføring i fjordvarmeprosjektet i Eid, som er initiert av Eid kommune. Mange offentlige bygg, næringsbygg og en del private husstander får levert oppvarming, varmt vann og kjøling. Potensialet for slike prosjekter i Norge har de beregnet til 16 TWh. Til tross for dette er det få tilsvarende prosjekter.

Organisering, ledelse og politisk mot har vært aktuelle problemstillinger i disse prosjektene, men ikke avgjørende. Det viktigste har vært ansattes engasjement, kompetanse og risikovilje. Ikke alle offentlige enheter har en kultur som gir rom for nyskaping og risikovilje. Jeg tror vi må utfordre oss selv til å tenke annerledes om dette når det gjelder offentlig sektor. Da må vi inn i regelverk for anskaffelser, skape insentiver for nyskaping og risikovilje blant både ansatte og ledere i kommunal sektor og øke kompetansen blant både ansatte og politikere. I tillegg må vi se på finansiering og virkemidler for å utløse innovasjon og nyskaping i offentlig sektor.

I kommunal sektor er Kommunalbanken et viktig instrument for finansiering. De har innført såkalt grønn rente på noen miljøvennlige investeringer. Kan vi bruke Kommunalbanken til å få ut mer innovasjon og flere innovative anskaffelser? Er det tilskuddsordninger vi kan utforme enda mer målrettet, bl.a. innen Enova og Transnova? Har vi egentlig noe tilsvarende organ innen pleie og omsorg? Kan vi bruke selvkost noe mer aktivt enn i dag til å finansiere innovasjon, utvikling og bedre tjenester? Og skal vi vurdere en form for kontantstøtte for offentlige aktører som lykkes med innovasjon, på gitte betingelser? De fleste offentlige aktører er ikke i skatteposisjon og får derfor ikke tilgang til skattefradrag for utviklingskostnader.

De regionale forskningsfondene ligger også under Kommunaldepartementets portefølje, i sameierskap med fylkene. Er dette et riktig virkemiddel? Og er det nok kapital til å bidra til innovasjon og utvikling?

Innovasjon Norge har også et virkemiddel i de såkalte OFU-kontraktene. En gjennomgang av dette er også på sin plass. Min ringe hypotese er at disse blir lite brukt i kommunal sektor, mye på grunn av både kompetanseutfordringer og kapasitetsutfordringer.

Vi er relativt gode på pilotprosjekter i Norge, men forskningen viser at vi er tilsvarende dårlig til å implementere og få distribuert gevinstene. Dette er både en politisk og en organisatorisk utfordring, som vi må ta på alvor – at vi som politikere av og til ikke må ha det så utviklingstravelt, i påvente av implementering. Andre ganger skal vi ha det veldig travelt. Nå står vi her i dag og diskuterer om vi kanskje trykker både på gassen og på bremsen samtidig, mens vi skal utvikle framtidas kommunale sektor.

Det er i lys av dette jeg og Venstre ønsker å utfordre kommunal- og moderniseringsministeren til å legge til rette for økt innovasjon – i offentlig sektor generelt og i kommunal sektor spesielt.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:27:44]: Jeg vil starte med å takke representanten Kjenseth for å ta initiativ til denne interpellasjonsdebatten – om hvordan offentlig sektor er rustet for ulike utfordringer i årene som kommer. Ikke minst er det nyttig å reise spørsmålet om hvilken rolle innovasjon kan spille for å utvikle offentlig sektor, som skal være preget av kvalitet, omstillingsevne og gjennomføringskraft.

Representanten reiser viktige spørsmål knyttet til både helse og omsorgssektoren og de store klima- og miljøutfordringene.

Det har lenge vært slik at når vi drøfter spørsmål knyttet til offentlig sektor, har det mer vært spørsmål om hvor mye penger som bevilges, enn hvilke resultater vi oppnår. Jeg deler representantens syn, at det er viktig at vi setter innovasjon i offentlig sektor på dagsordenen – både i offentlig sektor generelt og i kommunal sektor spesielt – for å lete etter nye og bedre måter å løse oppgavene på. Uten en offentlig sektor på sitt beste vil vi nemlig ikke lykkes med å utvikle Norge, legge grunnlaget for sunn velferd og god verdiskaping.

Denne ambisjonen gjenspeiles både i samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre og i regjeringserklæringen fra Sundvollen.

Jeg tror vi kan bli enige om noen sentrale premisser for den diskusjonen representanten reiser. Det første premisset er at vi trenger en innovativ og endringsvillig offentlig sektor. Innbyggerne vil etterspørre nye, bedre og mer individuelt tilpassede tjenester. Noen tror dette dreier seg om enfoldig effektivisering. Det er feil. Vi ønsker å ta i bruk den mangfoldige kompetansen ledere og medarbeidere har.

Vi skal ikke løpe fortere, men vi skal jobbe smartere. Vi skal bruke teknologi og kunnskap på tvers av faggrenser, lære av andre som har gjort innovative ting, både hjemme i Norge og i utlandet, og vi skal involvere brukere. Da blir det mer spennende for medarbeiderne, mer meningsfylt for politikerne og bedre løsninger for brukerne.

Det andre premisset er: Offentlige anskaffelser av varer og tjenester utgjør 400 mrd. kr i året. Brukt riktig kan det å løse utfordringene i offentlig sektor også være en motor for innovasjon i privat sektor. Minst like viktig er det imidlertid at vi gjennom et tett samarbeid med et innovativt og kunnskapsbasert næringsliv klarer å levere fremtidsrettede og brukervennlige tjenester i offentlig sektor.

Det er, som Kjenseth også viste til, flere departementer som er involverte i å øke innovasjonsgraden i offentlig sektor. Nærings- og handelsdepartementet jobber med konkurransepolitikk og offentlige innkjøp, Helse- og omsorgsdepartementet med velferdsteknologi og innovasjon i helsesektoren og Kunnskapsdepartementet med utdanningsområdet. Alle disse områdene er viktige, og det er viktig å se dem i sammenheng. Ikke minst på helse- og omsorgsområdet har vi allerede sett hvordan ny teknologi også kan bidra til nye organisasjonsformer og til bedre løsninger for mange brukere.

Med Kommunal- og moderniseringsdepartementet er jeg særlig opptatt av fire forhold for å fremme innovasjon i offentlig sektor. Det første er at innovasjon henger sammen med ledelse. Vi kan ikke detaljstyre oss frem til innovasjon, men vi må sørge for god kompetanse hos lederne. Vi må sørge for at ledere har rom til å lede, derfor må vi vise mer tillit og ha mindre detaljstyring i offentlig sektor. Ledere skal ikke styres på detaljer, men de skal måles på resultater. Vi trenger ledere som får mer ansvar og tydeligere ansvar. Ledere må bruke ansvaret og handlingsrommet de har, til å sette i gang og støtte opp under innovasjonsprosesser. Vi er allerede i gang med å redusere antall mål i tildelingsbrev og tydeliggjøre ansvaret ledere har. Dette er viktig fordi ledere som detaljstyres, vil ha lite rom for å drive innovasjon, mens ledere som vises tillit, og som måles på resultat, vil ha sterkere insentiver til å sette i gang innovasjonsprosesser for å finne de beste løsningene.

Det andre jeg er opptatt av, er at vi trenger en mer helhetlig tilnærming til fornyings- og innovasjonsarbeidet i offentlig sektor. En virksomhet eller sektor kan ofte utvikle noe nytt, men med en gang en bedre løsning er avhengig av samarbeid på tvers av sektorer, blir det straks mer komplisert. Slik kan viktige endringsprosesser stoppe. Det er bl.a. denne erkjennelsen som er bakgrunnen for å slå sammen det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet til et nytt departement. Vi er nå i gang med å se hvordan vi kan se innovasjon i stat i sammenheng med innovasjon i kommunene. Oppgavene henger sammen, og da er det viktig også å se hvordan vi kan få til samspillet om innovasjon på en bedre måte.

Det tredje er at evnen til å digitalisere og ta i bruk ny teknologi er helt avgjørende. Vi ligger langt fremme når det gjelder teknologibruk i Norge. Forutsetningene er derfor svært gode for å skape nye og innovative tjenester. Det er flere eksempler på at slike tjenester er utviklet og er blitt tatt godt imot. Ikke minst er det vel få som i dag savner selvangivelsen på papir. Vi har fått elektronisk resept, som gjør hverdagen enklere for pasienter og hjelper behandleren til å ha oversikt over den samlede medikamentbruken. Digital postkasse er et godt eksempel på samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å få frem gode løsninger. I løpet av de neste årene starter vi utrullingen av en løsning der alle innbyggere skal motta posten sin i en selvvalgt, sikker og digital postkasse – med mindre de har reservert seg.

Åpne, offentlige data er dessuten en viktig kilde til innovasjon i næringslivet. Yr.no kjenner vi fra før. Kartverket har gjort tilgjengelig store mengder geografiske data fordi vi har prioritert dette i statsbudsjettet. Det gir grunnlag for nye tjenester og mer verdiskaping. Det offentlige er ikke best egnet til å levere alle tjenester, men tjenestene blir mulige i samspillet mellom tilgang på offentlige data og et innovativt og kunnskapsbasert næringsliv.

Det fjerde er et punkt som også representanten var innom, nemlig samarbeidet med private og ideelle organisasjoner og næringslivet. Der ligger en nøkkel til suksess. Innovasjon skjer sjelden bare i én virksomhet eller i én sektor. Innovasjon oppstår i samspillet mellom mennesker med ulik kunnskap og erfaring, mellom ulike sektorer, mellom fagmiljøer, mellom ulike bransjer i næringslivet og mellom offentlig og privat sektor. Det er grunnen til at regjeringen, og også Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke er opptatt av at vi bestandig skal velge offentlig, eller at vi skal velge private løsninger, men at vi trenger et mangfold. Organisasjoner som har ulik bakgrunn, vil kunne bidra med ulike løsninger for å oppnå de gode resultatene. Vi vil utnytte det mangfoldet som finnes i frivillig sektor, vi vil legge til rette for sosialt entreprenørskap som løsning på utfordringer som lett faller mellom stoler. Det er også viktig å lage gode innovasjonsarenaer. Næringslivet har forstått dette når de lager klyngesatsinger. Det er viktig at også offentlig sektor tenker gjennom hvordan vi kan skape arenaer for å hente impulser og åpne for samarbeid.

Det offentlige innkjøpsregelverket er et viktig verktøy, slik det påpekes i interpellasjonen. Vi skal sikre mest mulig for skattepengene, men det bør også brukes langsiktig for å utvikle fremtidens løsninger i samarbeid med næringslivet. Offentlige anskaffelser må legge til rette for innovasjon. Mye av nøkkelen ligger i å bruke lengre tid i forkant av en konkurranse til å planlegge og kartlegge behov sammen med brukerne og markedet. Samtidig vet vi at det omfattende anskaffelsesregelverket kan medføre at oppdragsgivere blir redde for å gjøre feil. En del innkjøpere er nok mer opptatt av å følge regelverket enn å få til de beste anskaffelsene. Forenklingsutvalget gjennomgår nå den særnorske delen av anskaffelsesregelverket med sikte på forenkling. Fristen for ferdigstillelse av dette er satt til 10. juni 2014.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) [12:38:04]: Jeg takker statsråden for et grundig svar, som var innom mange av de elementene jeg hadde et håp om. Det er betryggende. Samtidig ønsker jeg å utfordre statsråden noe mer, særlig når det gjelder kommunal sektor og organisering og virkemidler.

Statsråden var innom digitalisering og IKT, og det er viktig. I Østfold har de hatt et spennende prosjekt med å digitalisere Østfold-kommunene, «Døgnåpne Østfold». Det er et av de bedre IKT-prosjektene jeg har sett i kommunal sektor i Norge. Samtidig utgjør de et fåtall av antallet kommuner i Norge, og det er litt av den store utfordringen. Det er så mange, og ingen tar på seg ledertrøya. Jeg håper statsråden tar med seg i sitt moderniseringsarbeid hvordan staten skal ta på seg den ledertrøya og få kommunene til å følge med når vi har felles gevinster å hente.

Så til frivillig sektor og sosialt entreprenørskap – som jeg også oppfatter at statsråden var tydelig på – og hvordan vi legger til rette virkemidler for at de sosiale entreprenørene skal bli en viktig bidragsyter i fornyelse og modernisering av kommunal sektor. Vi vet at mange velferdstiltak har startet med sosialt entreprenørskap og hvordan de bedre kan legge til rette for at det kan bli både økonomiske og verdimessige virksomheter, som kan bidra ikke bare i offentlig sektor, men også i privat sektor.

Det tredje jeg vil utfordre statsråden videre på, er å distribuere kompetansen og implementering av innovasjon. I dag har Forskningsrådet en tydelig rolle og har relativt bra med midler. Og vi kan utnytte høgskolesektoren enda tydeligere til å distribuere, ta i bruk kompetanse og også bidra tydeligere til å implementere den innovasjonen vi i dag har, og at vi får ned pilotprosjekttakten noe, og at implementeringen går noe opp av all den innovasjonen som nå skjer.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:40:33]: Det er viktige poenger som representanten Kjenseth trekker frem også i sin oppfølging. Jeg er enig i at digitalisering og økt bruk av IKT er et viktig virkemiddel også for å få mer innovasjon i kommunene.

Representanten sier imidlertid at staten må ta ledertrøyen. Jeg tror vi må få til et bedre samarbeid. Vi må også få til et bedre samarbeid mellom kommunene. Jeg kan kanskje der i parentes bemerke at også større og mer robuste kommuner vil kunne ta et større og mer helhetlig ansvar på dette området. Jeg er overbevist om at innenfor digitalisering og IKT er det helt nødvendig med et bedre samarbeid mellom kommunene, men vi ønsker også å legge til rette for et samarbeid mellom stat og kommune. Vi er nå inne i et arbeid hvor vi nettopp skal finne de nøklene, som Kjenseth etterlyser, for hvordan vi kan utløse mer innovasjon i kommunene, og hvordan vi kan se stat og kommune i sammenheng.

Jeg deler oppfatningen om at det ikke nødvendigvis er flere piloter vi har behov for, ikke flere programmer man skal søke på, men at vi understøtter veldig mye av den aktiviteten som allerede foregår.

Det leder meg over til det andre viktige poenget, nemlig at sosialt entreprenørskap også er en nøkkel til å løse viktige oppgaver som det offentlige ikke makter å løse alene. Det har vi sett gjennom hele historien også at det er enkeltmennesker som går foran og ser utfordringene, og som også klarer å skape de gode løsningene. Det er grunnen til at denne regjeringen er opptatt av at velferdsutfordringene ikke kan løses av staten alene, de kan heller ikke løses av private alene, men at vi nettopp trenger det gode samspillet og samarbeidet mellom frivillige organisasjoner, sosiale entreprenører, private selskaper og det offentlige som en viktig premissleverandør.

Det er nettopp i mangfoldet at også innovasjonen ligger. Derfor må vi legge til rette for både sosiale entreprenører og andre som vil bidra i å utvikle nye tjenester for å løse oppgaver for innbyggerne.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:43:18]: Det er et viktig tema som tas opp i dagens interpellasjon.

Innovasjon og utvikling i offentlig sektor vil ikke minst ha stor betydning for det samfunnsområdet som både interpellanten og statsråden nevnte i sine innledninger, helse og omsorgssektoren, spesielt knyttet til det faktum at vi blir stadig eldre – noe som for øvrig er bra, og som vitner om at vi har høy levestandard her i landet. Men dette krever at vi tenker nytt og bedre om hvordan den enkelte av oss i så stor grad som mulig kan leve gode, sjølstendige liv også i alderdommen så lenge vi kan.

Gjennom å ta i bruk de teknologiske nyvinningene vi langt på vei har tilgjengelig allerede i dag, vil vi ha mulighet til det. Men skal vi kunne utnytte disse mulighetene fullt ut, krever det ikke bare innovasjon når det gjelder fysiske og teknologiske forhold. Like viktige er det at den kulturelle og mentale innstillinga er på plass – både hos brukere, familie, de som skal yte omsorgstjenestene og hos oss som er politikere.

Dagens regjering kan lene seg på et betydelig arbeid som den rød-grønne regjeringa har gjort på dette feltet. Den nytenkende Hagen-rapporten Innovasjon i omsorg, initiert av den rød-grønne regjeringa, kom i 2011 og dannet grunnlaget for stortingsmeldinga Morgendagens omsorg, som Stortinget vedtok i vår.

Meldinga bygger på forutsetninga om at kommunene også i framtida skal ha ansvaret for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, men der staten må være en viktig bidragsyter for innovasjon, utviklings- og kompetansearbeid lokalt og regionalt. Stortingsmeldinga trekker opp viktige premisser for aktivt samarbeid mellom kommunene og frivillig sektor og med familie, nært nettverk og det sivile samfunnet for øvrig.

Det innovasjonsarbeidet som skal finne gode løsninger, må bl.a. fokusere på utforming og utprøving av nye modeller for framtidas institusjons- og boligløsninger.

Det skjer faktisk mye godt praktisk innovasjonsarbeid allerede på denne sektoren. I flere kommuner, i ulike deler av landet, prøver man nå ut velferdsteknologi i det daglige omsorgsarbeidet. På høgskoler og universiteter kobles teknologifagene med profesjonsutdanninga innenfor velferdsyrkene, f.eks. ved høgskolene i Bergen og på Gjøvik. I mitt hjemfylke, Troms, gjør Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin et viktig arbeid for å knytte alle kommunene opp mot universitetssykehusets digitale systemer. Det norske folk er vant til å kommunisere og hente informasjon over nettet. Den IKT-meldinga for helsesektoren som Stortinget vedtok i vår, vil gi oss som innbyggere helt nye muligheter for å få god helseinformasjon, innsyn i egne journalopplysninger og mulighet for å være i dialog med ulike deler av pleie- og omsorgssektoren. Og ikke minst vil det i et land som vårt være mye å hente på å kunne ta i bruk f.eks. telemedisinske løsninger i samarbeid mellom behandlere og i samhandling mellom behandler og pasient, bruker.

Samarbeid er et nøkkelord for at vi skal kunne sette nye ambisiøse mål for helse- og velferdsområdet. Vi må søke å hente ut det innovasjonspotensialet som finnes både i næringslivet, i forskningsmiljøer og i andre nyskapende miljøer. Arbeiderpartiet mener at det offentlige skal ha ansvar for å drifte omsorgstjenestene til befolkninga, med ideelle aktører, frivillig sektor og andre som gode og viktige samarbeidspartnere. Det er kun en offentlig omsorgsmodell som kan sikre at alle ressursene vi setter inn, kommer pasienter og brukere til gode, at tjenestetilbudet er forutsigbart, og at ressursene fordeles rettferdig. Vi mener at erfaringene av utstrakt kommersialisering av pleie og omsorg viser at dette ikke gir bedre tjenester, at det ikke fremmer innovasjon, og at tjenestene heller ikke kan utføres billigere uten at det går ut over lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte. Jeg la merke til at tidligere statsråd for Høyre, Victor Norman, nylig var ute i mediene og mente akkurat det samme.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bidra til innovasjon i helse- og omsorgssektoren, er å gi anerkjennelse til ideen om at mennesker har åndelige og kulturelle behov hele livet uansett livssituasjon, at vi er sosiale vesener som søker meningsfullt fellesskap, og at gode opplevelser, livsglede og livsmot er kvaliteter vi mye mer aktivt enn i dag må bygge inn i de nye omsorgsløsningene.

Vi kan se at dagens omsorg ikke har klart godt nok å motvirke ensomhet og isolasjon. Derfor trenger vi ikke bare nye ideer om fysiske, teknologiske og økonomiske verktøy, men også mer vidtfavnende ideer om hva det vil si å være menneske i livets mange faser.

Karin Andersen (SV) [12:48:28]: Interpellanten tar opp veldig mange interessante aspekter ved utviklingen av offentlig sektor. Jeg tror kanskje den aller største utfordringen vi har framover hvis vi skal løse behovene, er en fordelingsutfordring – at vi ikke aksepterer at offentlig sektor og velferdens andel av den totale økonomien vår stadig skal reduseres til fordel for privat forbruk, som også til dels skader klimaet og miljøet vårt. – Så det er nok den aller største utfordringen vi har.

Det går an å løse mange av disse oppgavene hvis en virkelig prioriterer dem. Mange av de oppgavene som offentlig sektor har, er tekniske der teknologien og utviklingen kan gjøre store framskritt. Men mye av det vi snakker om nå, er relasjoner, f.eks. utdanning og omsorg. Mye av dette handler om relasjoner, og det handler om at det faktisk er mennesker som møter mennesker og fyller de menneskelige behovene, som representanten Tove Karoline Knutsen snakket om.

Jeg kan gi et eksempel. På sjukehus tror jeg nesten ikke det var noen som for 30 år siden kunne forestille seg hvordan den teknologiske utviklingen kunne gå så fort, at vi i dag kan gjøre på et legekontor det vi før måtte på Rikshospitalet for å gjøre. Det har skjedd en enorm utvikling, men det betyr jo ikke at det blir billigere. Vi må ikke hele tida tro at det vi gjør, blir billigere fordi det blir teknologisk moderne. For det utløser nye behov. Man kurerer folk som før døde av sykdom, de lever lenger, det oppstår nye behov. Vi behandler nye lidelser, og det betyr jo at prioriteringsspørsmålet er der hele tida, uansett hvordan vi snur og vender oss.

Så er jeg glad for at statsråden sa at innovasjon i offentlig sektor ikke skal handle om at folk nødvendigvis skal måtte løpe fortere. Men jeg har en følelse av at det er det vi snakker om nesten hver gang vi snakker om konkurranseutsetting og anbud. For da er det pris det gjelder, og da er det de som gjør jobben, som skal ned i lønn og pensjon hvis det skal lønne seg. Jeg har fremdeles til gode å få noen til å forklare meg hvorfor det er lurt å bruke skattepenger på utbytte i private bedrifter, som til dels ofte også lokaliserer seg i skatteparadiser og ikke er med og bidrar til det spleiselaget som vi nå snakker om, og som vi alle ønsker skal bli både moderne, effektivt og til hjelp for alle innbyggerne.

Når statsråden sier at man skal redusere antall mål, er det derfor interessant å diskutere hvilke mål som skal stå, og hvilke mål som skal bort – f.eks. i den offentlige arbeidsgiverpolitikken. For der er det mange målsettinger fra statens side, bl.a. om likelønn, mer heltid og ikke så mye bruk av deltid. Det handler om også midlertidige ansettelser, og om hvor mye man ønsker å sette ut på anbud av virksomheten. Det er mange sider ved den offentlige arbeidsgiverpolitikken, og jeg bruker bare den som et eksempel i og med at statsråden sjøl nevnte dette med å løpe fortere. Jeg tror ikke vi skal gå igjennom mange slike såkalte moderniseringsprosjekter eller omstillingsprosjekter før vi ser at det nettopp har vært det det har handlet om, og at disse omstillingsprosjektene også dessverre har hatt en høy menneskelig kostnad som vi finner igjen på Nav. For det er noe med det å tåle altfor mange omlegginger, særlig hvis de ikke går ut på at du skal kunne gjøre jobben din bedre. Jeg treffer ingen som jobber i offentlig sektor, som ikke ønsker å gjøre jobben sin godt, men de strever med å ha både nok folk med seg på jobben og nok ressurser til å kunne gjøre den jobben godt. Nav er godt eksempel på hvordan dette er.

Så raskt til dette med offentlig sektor og innkjøp: Ja, det er viktig at innkjøpene vi gjør, også følger de viktige målsettingene vi har, f.eks. om universell utforming som kan være en viktig drivkraft for teknologi. Da må vi ikke glippe på det. IKT er også viktig, men det er mange i den eldre befolkningen som mangler digital kompetanse, da må vi også bistå dem med det.

Så til slutt om sosialt entreprenørskap: De store sosiale entreprenørene i Norge har vært i frivillig sektor. De har ikke gått etter profitt. Jeg registrerer nå en viss vilje til å omdefinere sosialt entreprenørskap til noe som egentlig er innovasjon. Innovasjon er bra, men sosialt entreprenørskap har tredobbel bunnlinje, og det må vi ikke glemme.

Stine Renate Håheim (A) [12:53:50]: Takk til interpellanten som gir oss mulighet til å diskutere et veldig viktig tema. Offentlig sektor er jo til for innbyggerne. Den skal gi oss alle gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. En sterk og god offentlig sektor er en forutsetning for utjevning og like muligheter for alle.

I det store bildet er norsk forvaltning god. Internasjonale sammenlikninger, utarbeidet av bl.a. Verdensbanken, viser at norsk forvaltning er velfungerende og rangeres blant de beste i verden. For den dimensjonen som angår effektivitet, er det bare åtte land som skårer bedre enn Norge. Når det gjelder medvirkning og åpenhet, skårer Norge best. Det er et veldig godt utgangspunkt, men som et samfunnskritisk parti skal Arbeiderpartiet alltid være opptatt av å fornye og omstille offentlig virksomhet. Statsråden snakket om viktigheten av tillit til ledere. Det er jeg veldig enig i, men jeg har lyst til å understreke at alle ansatte er en uvurderlig ressurs også når det gjelder innovasjon. Kompetanse er avgjørende, og vi må strekke oss enda lenger for å realisere visjonen om livslang læring. Kreativiteten og innovasjonen som utløses blant de ansatte når de deltar i utformingen av sin egen arbeidsdag, er ett av våre viktigste konkurransefortrinn. I disse PISA-tider er det også vel verdt å minne om at norske elever er veldig gode når det gjelder samarbeid og kreativitet. Det er egenskaper som både næringslivet og offentlig sektor etterspør.

En aktiv fagbevegelse som har fått innflytelse og tatt ansvar, har spilt en avgjørende rolle for verdiskapningen i Norge. Fagarbeidere som er trygge på arbeidsplassen og deltar i utviklingen av bedriften, er mer kreative, fleksible og engasjerte.

Vår velstand og velferd er avhengig av at vi bruker ressursene så effektivt som overhodet mulig. Derfor satte den rød-grønne regjeringen i gang en rekke effektiviserings- og fornyingstiltak. I tillegg til tilliten til de ansatte og ledelsen er riktig bruk av IKT noe av det som vil skape store gevinster for Norge i framtiden. Den forrige regjeringen la fram digitaliseringsprogrammet med offensive og tydelige mål. Mange gode tiltak er allerede igangsatt, slik også statsråden pekte på, som digital postkasse og digitalisering av Lånekassen, og den rød-grønne regjeringen har lagt grunnlaget for at digital kommunikasjon med forvaltningen skal være en hovedregel. Det har gitt resultater. Men så er det også behov for mer statlig styring og koordinering av IKT i offentlig sektor og mer samarbeid på tvers av forvaltningsområder og forvaltningsnivåer.

Det offentlige gjør innkjøp for flere hundre milliarder kroner årlig. Disse ressursene må brukes effektivt og til det beste for innbyggerne og næringslivet, slik at de blir, som statsråden sa, en motor for innovasjon.

Den rød-grønne regjeringen brukte mye tid på å legge til rette for forenklinger. Det ble sendt forslag på høringer, det ble nedsatt et offentlig utvalg som skal se på forenklinger i regelverket om offentlige innkjøp, og det er brukt mye tid på å gi kompetanse til de medarbeiderne i offentlig sektor som skal jobbe med innkjøpsrutiner. Så oppsummert har den forrige regjeringen tatt mange gode initiativer og gjennomført mange gode tiltak som det er viktig at den nye regjeringen følger opp. Vi har store forventinger om at den blå-blå regjeringens ambisjoner skal bli til konkret handling raskt. Vi er utålmodige og forventer konkrete resultater.

Så har jeg til slutt lyst til å si at et mangfold av metoder, innovasjon og nyskapning vil kunne bidra til videreutvikling av det offentlige tjenestetilbudet. Mange ideelle aktører har lang erfaring, høy kompetanse og et stort engasjement og kan både bidra med nye løsninger og være pådrivere for utvikling i det offentlige tilbudet. Den rød-grønne regjeringen inngikk jo nettopp derfor en viktig samarbeidsavtale med ideell sektor som forplikter stat, kommune og offentlige etater til å ta hensyn til de ideelle virksomhetenes måte å drive sine tjenester på.

Jeg har lyst til å komme med en oppfordring til slutt om at det er avgjørende at den nye regjeringen forlenger denne avtalen – inngår den på nytt og følger den opp, slik at vi ikke går glipp av viktig kompetanse og engasjement fra frivillig, ideell sektor.

Ketil Kjenseth (V) [12:58:38]: Jeg takker også for de innleggene som har vært her. Til Karin Andersen vil jeg si at fordelingsutfordringen er veldig viktig – ja! Da må vi huske på at innovasjon er ressurskamp, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre ting billigere, men det kan bli kamp om å gjøre noe på en bedre måte. Da kan vi erstatte noe innsats med en annen.

Jeg vil da lede oss videre til f.eks. sykefraværet, som i offentlig sektor koster oss betydelige milliarder kroner, og har vi innovert der? Det er en av de viktige utfordringer vi må ta med oss til debatten, at det i velferdssektoren er en innovasjonsgevinst å hente som vi tydeligvis ennå ikke har sett utløst.

Når det gjelder frivilligheten, som representanten Håheim var inne på, har jeg en ambisjon på vegne av Venstre om at vi ikke bare skal ha en avtale, men at vi også skal finansiere frivillig sektor i litt større grad – til bl.a. å bidra med viktig innovasjonsarbeid som vi her snakker om.

Så var jeg i mitt innlegg inne på finansiering, oppgavefordeling og organisering. Danmark har vært igjennom en strukturreform. Ett av grepene de gjorde, var å avvikle muligheten til å ha interkommunale selskaper. Det er en debatt jeg synes vi skal ta med oss i fortsettelsen, både av hensyn til demokratiet og av hensyn til å finansiere. Kan vi utløse innovasjon gjennom å ha en annen måte å organisere oss på? Jeg sier ikke at AS er det riktige grepet, men jeg tror det er en helt nødvendig debatt å gå inn i, om interkommunale selskaper i dagens form gjør den oppgaven som vi ønsker at de skal gjøre.

Så er den humane ressursen det vi alle har vært innom som helt vesentlig – det å legge til rette for dem som jobber i offentlig sektor. For vi er jo ikke sånn rigget at hvis vi jobber i privat sektor, driver vi innovasjon og er opptatt av risikovilje, og hvis vi jobber i offentlig sektor, er vi ikke det. Her må det være noe å utløse på å hente ut dette. Jeg tror det er noe med å legge til rette og organisere. Mitt inntrykk er at mange i offentlig sektor har lyst til å drive med innovasjonsarbeid, og ser både potensial og gevinster, men møter barrierer eller ser ikke mulighetene, eller at det er for krevende å trå over dørterskelen og ta fatt på det. Her tror jeg at vi gjennom nokså enkle virkemidler kan utløse en stor ressurs og betydelig arbeidsglede blant offentlige ansatte.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:01:31]: Igjen takk for at representanten Kjenseth setter et viktig tema og en god debatt på dagsordenen. Vi er bare i begynnelsen av denne viktige diskusjonen om hvordan vi gjennom innovasjon kan skape bedre og mer individtilpassede tjenester. Utfordringene fremover kan ikke bare løses med mer penger, men vi må også tenke på hvordan vi kan organisere oss, og hvordan vi kan fremme innovasjon i offentlig sektor.

For noen år siden besøkte jeg en privat omsorgsspesialist i Oslo. Det er mulig at den er det Arbeiderpartiet og SV vil karakterisere som kommersiell aktør. Hun som ledet dette, jobbet 20 år i kommunalt sykehjem og var kjempefornøyd med den jobben – hun stortrivdes ved det kommunale sykehjemmet. Men etter hvert vokste det frem et sterkt ønske om å gjøre tingene på en litt annen måte enn det som var mulig innenfor det kommunale sykehjemmet. Derfor startet hun for seg selv – ikke for å tjene mye penger, men for å leve ut en drøm om å skape en bedre eldreomsorg for andre. Slike mennesker bør få en klapp på skulderen og ikke en moralsk pekefinger. Vi trenger mennesker som ønsker å skape en bedre hverdag for andre, og om de gjør det ved å starte et eget selskap, må det være opp til dem.

Jeg vil anmode representanten Karin Andersen om å se litt mer på fritt brukervalg, for å slippe til private og frivillige handler ikke bare om konkurranseutsetting, det handler også om fritt brukervalg, hvor det er individet selv som velger mellom offentlige og private tjenester, og på den måten kan få mer individtilpassede løsninger. Jeg tror det er på den måten vi må gå frem, nemlig å legge til rette for mangfoldet. Det rokker ikke ved det offentliges ansvar, både for finansering av tjenester og for å kvalitetssikre de tjenestene som er.

Representanten Tove Karoline Knutsen startet sitt innlegg med å si at vi må tenke nytt. Det er jeg enig i, men vi må også skape nytt og vi må handle nytt dersom vi skal klare å løse de store utfordringene som vi vet at vi må ta tak i.

Presidenten: Debatten i sak nr. 12 er avsluttet.