Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:46:06]: (ordfører for saken): Norsk forsvarsindustri har lange tradisjoner. Nasjonal produksjon av våpen og ammunisjon var en forutsetning for vår uavhengighet.

Kongsberg Vaabenfabrik ble grunnlagt i 1814, samme året som Norge fikk sin egen grunnlov, og samme året som Norge fikk sin egen marine.

Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble opprettet av den norske stat i 1897. Produksjonen var først kun ammunisjon, men bedriften ble senere splittet i flere enheter som bl.a. rettet seg mot bilindustrien. I dag er Nammo 45 pst. statlig eid. De øvrige aksjene eies av finsk og svensk forsvarsindustri.

Av og til må man stanse opp og reflektere over det forvaltningsansvar vi har for norsk industrihistorie. Ja visst kan vi etablere flotte museer til minne om svunnen tid, men skal vi som nasjon lykkes i å bygge dette landet videre, må vi gi våre industrielle suksesshistorier de aller beste rammebetingelser.

Både Kongsberg og Nammo produserer i dag høyteknologi, og vi burde være stolte av bedriftenes evne til omstilling og til å produsere både for det sivile og militære markedet. Bedriftene har skapt ringvirkninger for øvrig norsk industri, og det er i dag om lag 100 bedrifter som har sitt virke relatert til disse to store bedriftene.

Den samlede verdien av norsk eksport av forsvarsmateriell var i 2012 4,6 mrd. kr. Dette inkluderer flerbruksvarer. Det er en økning på 687 mill. kr fra året før. Høyteknologien og ingeniørkunsten som ligger i å produsere avansert forsvarsmateriell, er med på å videreutvikle Norge som et høyteknologisk land. Forsvarsindustrien er en viktig bidragsyter til at Norge kan bevare kompetansearbeidsplasser, ikke minst i distriktene. Det er av stor verdi at norske ingeniører kan bruke sitt talent på å videreutvikle verdens mest avanserte teknologi. Ringvirkningene er betydelige.

Norge har verdens strengeste regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Det er bra. Enkelte mener at regelverket skal sette enda flere begrensninger. I realiteten betyr det kroken på døra for norsk forsvarsindustri. Dette bekreftes av Forsvars- og Sikkerhetsindustriens Forening. Vi må ikke i godhetens navn skylle babyen ut med badevannet.

Holdningen som Senterpartiet, Venstre og SV viser i innstillingen til denne meldingen, er at de ønsker kun å selge forsvarsmateriell til land som beviselig ikke har bruk for det. Vel, sannheten er at dersom slike forutsetninger skal ligge til grunn, må vår forsvarsindustri legge ned sin virksomhet. Ja, våpen er noe fryktelige greier. De dreper og lemlester. Det beste hadde selvsagt vært at alle land, religioner og etniske grupper hadde sluttet fred med hverandre. Men der er vi ikke. Så lenge folk er villige til å kjempe til døden for en sak, vil det finnes våpen.

Norges mål er selvsagt at komponentene, våpnene og ammunisjonen som produseres i Norge, skal tjene til å avskrekke og dermed bidra til at det blir færre krigsrelaterte drap og mindre lidelser. Men det finnes det ingen garanti for. Nesten alt fokus i merknadene til denne saken er på hvordan vi kan finne nye måter å begrense eksporten på. Mens andre land gjør sitt ytterste for å beholde kompetansearbeidsplasser og redusere arbeidsledighet, bedriver Det norske storting en konkurranse om hvem som kan være mest restriktiv. Det er noe prektig og særnorsk over en slik holdning. Samtidig er alle glad i å bruke skatteinntekter og oljepenger over statsbudsjettet. Ikke minst gjelder dette Venstre, SV og Senterpartiet.

Senterpartiet hevder også at de er distriktenes venn, men partiets holdning til forsvarsindustriens rolle som næringsutvikler i distriktene viser at Senterpartiet gråter krokodilletårer når partiet klager på Stortingets manglende distriktsfokus. Man kan ikke forlange troverdighet når man på samme tid er både for og imot næringsutvikling.

De nevnte partienes krav om innføring av sluttbrukererklæring fra alle land, også NATO-land, er rett og slett useriøst og uansvarlig. Et forslag om å kreve en nasjonal sluttbrukererklæring er en teoretisk tilnærming som ikke vil være mulig å innføre. USA vil aldri signere en slik erklæring, og amerikansk teknologi inngår i samtlige forsvarssystemer i vår del av verden. Norske forsvarsbedrifter produserer nesten utelukkende komponenter som inngår i større internasjonale utviklingsprosjekter, og kravet om sluttbrukererklæring vil bety at norsk forsvarsindustri ikke vil få anledning til å delta i prosjektene.

Man kan undres over hva Senterpartiet, Venstre og SV mener Norge skal leve av i fremtiden. Oljeinntektene vil en dag ta slutt, og naiv idealisme er ikke særlig inntektsbringende.

Marit Nybakk (A) [12:50:58]: La meg først slå fast at det å ha en moderne forsvarsindustri er en del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsvarsindustrien er av strategisk betydning for Norge. Forsvarsindustrien er også blant våre fremste innovatører. Den forskning og den teknologiutvikling som drives på Kongsberg, ved Nammo, ved FFI og ved en rekke underleverandørbedrifter, er noe av det beste som finnes i Norge, og det skaper også ringvirkninger til andre bransjer.

Norge har et moderne og omstilt innsatsforsvar basert på betydelig satsing på ny teknologi og investeringer i nytt materiell og nye kapasiteter. Derfor er det helt nødvendig at Forsvaret har et nært og tett samarbeid med industri og forskningsmiljøer.

Norsk forsvarsindustri skaper betydelige verdier. Næringen representerer rundt 4 500 årsverk. Eksport utgjør faktisk over halvparten av denne totalomsetningen. Uten eksport ville mange kompetansemiljøer gått tapt. Norge har samtidig et åpent forsvarsmarked. Vi importerer 70 pst. av våre kapabiliteter – stort sett fra NATO-land, i tillegg til fra Sverige, som utgjør en veldig stor andel, noe vi også har hørt tidligere i vinter.

Norsk forsvarsindustri spesialiserer seg innenfor spesielle områder, også innenfor delproduksjon og komponenter.

Vi ønsker at den norske eksporten av forsvarsmateriell skjer innenfor strenge rammer og med tydelige internasjonale kjøreregler, hvor Norge har gått i bresjen. 16. januar ratifiserte Stortinget Arms Trade Treaty, som ble vedtatt i FN 2. april 2013 og undertegnet 3. juni samme år. Norge jobbet under forhandlingene aktivt for en sterk avtale med humanitær innretning, i nært samarbeid med likesinnede land og det internasjonale sivilsamfunnet.

Avtalen er et viktig gjennombrudd for å oppnå større ansvarlighet ved handel med våpen. Vi må huske at håndvåpen og ulike våpen av denne typen dreper flest i verden og forårsaker store menneskelige lidelser, så det kunne kanskje være riktig å kalle disse våpnene for de reelle masseødeleggelsesvåpnene. Jeg viser for øvrig til omtalen av Arms Trade Treaty i stortingsmeldingen.

Høsten 2005 vedtok FN retningslinjer for merking og sporing av håndvåpen. Det ble også starten på avtalen av 2. april 2013. Regjeringen tok for øvrig i 2010 initiativ til en dialog med forsvarsindustrien om sporing. Norge har også sluttet opp om EUs felles holdning om håndvåpen av 12. juli 2002.

I 2010 tok Norge EUs åtte atferdskriterier om våpeneksport inn i et eget vedlegg til UDs retningslinjer, vedlegg A-kriteriene. Norge har også gjennomført EUs ICT-direktiv i norsk rett.

Nasjonalt har Norge i flere tiår hatt et strengt eksportregime, som også har blitt styrket de siste årene. Våpen og ammunisjon skal ikke selges til områder med krig eller borgerkrig. Dette har vi ment i tiår etter tiår. I 1997 ble demokratiske rettigheter og respekt for menneskerettighetene lagt inn som kriterier. Jeg og Arbeiderpartiet forutsetter at den nåværende regjeringen vil håndheve disse reglene på samme måte som den rød-grønne regjeringen gjorde.

I 2010 ble en egen fagseksjon for eksportkontroll opprettet. Retningslinjene for eksport av forsvarsmateriell ble endret senest 16. september 2013.

Det er for øvrig en enstemmig komité som støtter at regjeringen arbeider videre i relevante internasjonale fora for å oppnå en felles norm for sluttbrukerdokumentasjon, og jobber for at dette blir norm i NATO. Det er altså en enstemmig komité. Dette har regjeringene gjort over lengre tid. NATO er et konsensusorgan, og vi er i Arbeiderpartiet svært fornøyd med at vi har en enstemmig komitéinnstilling her.

Det vi fra Arbeiderpartiet ikke kan støtte, er en mindretallsmerknad om at komponenteksport underlegges vedlegg A-kriteriene. Når Kongsberg produserer komposittmateriale eller missiler til F-35 eller Joint Strike Figther, vårt nye kampfly, kan vi selvsagt ikke bestemme hvor USA eksporterer flyene, i tillegg til oss. Norsk forsvarsindustri og underleverandører har mye delproduksjon til utenlandsk forsvarsmateriell. Industrien er svært flernasjonal. Desto viktigere er det da med internasjonale avtaler.

Øyvind Halleraker (H) [12:56:24]: Jeg vil først av alt si at vi støtter Marit Nybakk fullt ut i det siste forholdet hun tok opp.

Jeg synes det er viktig at vi har klart for oss hva som er norsk våpenindustri. Det er grunn til å snakke opp norsk våpenindustri og legge vekt på steg vi har tatt politisk den senere tid.

Først av alt: Norge har et av verdens strengeste kontrollregimer når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Regelverket kjennetegnes av åpenhet og etterprøvbarhet, noe meldingen om eksportkontroll har som oppgave å følge opp. Det er nettopp derfor vi har denne meldingen til behandling. Det er viktig, ikke bare for myndighetene, men også for norsk forsvarsindustri, at vi har strenge og transparente regler.

Den norske forsvarsindustrien med spydspissene på Kongsberg og ved Nammo har vært svært viktige verdiskapere og teknologiutviklere i vårt land. Den sikrer høykompetente arbeidsplasser i distriktene og leverer kvalitet som er anerkjent langt utover Norges grenser.

Bedriftenes leveranser bidrar til at vi har det høyteknologiske forsvaret vi er avhengig av. Det kan være grunn til å minne om hvorfor vi har et forsvar, og hvorfor Forsvaret må være oppsatt med moderne våpenteknologi, nemlig for å sikre verdier og fredelig utvikling.

Det er påpekt uenigheter i komiteen. Jeg skal ikke gå inn på disse altfor mye, men konsentrere meg om det vi er enige om, og som jeg synes høringen også reflekterte i stor grad.

Alle er nemlig enige om at vi skal ha en våpeneksport. Alle støtter at vi har et norsk forsvar med en høy forsvarsevne, og at andre land også skal ha rett til å forsvare seg. Alle er enige om at Norge skal være et foregangsland når det kommer til freds- og forsoningsarbeid, og at det skal reflekteres i våpeneksporten vår. Alle er enige om at humanitærretten er ufravikelig, og at sivile aldri skal angripes. Og alle bør være enige om at vi har fått på plass gode kontrollmekanismer for eksporten gjennom sjupunktslisten og framskritt i internasjonalt regelverk. Dette er jo en sjekkliste som Utenriksdepartementet i samarbeid med Stockholm International Peace Research Institute har laget for å sikre mer systematiske vurderinger når det gjelder forholdene knyttet til respekten for menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett og den innenrikspolitiske situasjonen som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter i den endelige bestemmelsesstaten.

Jeg vil også trekke fram ytterligere forbedringer, både for eksportmuligheter og kontrollmekanismer når det gjelder konvensjonelle våpen.

Stortinget vedtok 14. januar i år – som tiende land i verden – å ratifisere våpenhandelsavtalen Arms Trade Treaty. Slik har vi sikret at vi har et forbud mot eksport dersom det eksisterer en fare for at våpnene som skal eksporteres, kan bli brukt til folkemord, terrorisme, krigsforbrytelser eller organisert kriminalitet. Det gjenstår fortsatt noe, for først når 50 land har ratifisert avtalen, trår avtalen i kraft.

Også innenfor EØS-avtalens område har vi siden forrige melding sett store framskritt. Forskriften basert på EØS-direktivet om forenklet lisensiering av forsvarsrelaterte varer ga norsk forsvarsindustri umiddelbare utfordringer, men også muligheter til tettere handel både med EU og med NATO-land.

Det er også med på å skjerpe transparensen i det internasjonale våpenhandelssystemet. Samtidig sikrer Norges samarbeid med EU-land norske bedrifter innpass på mest mulig like konkurransevilkår.

Som oppsummering vil jeg si at vi har bedre kontrollmekanismer enn noensinne. Jeg synes derfor det er merkverdig at enkelte partier som i fjor var samstemt, og som faktisk var med på å fremme denne meldingen, nå har noe å utsette på eksportkontrollmeldingen – som de altså i regjering selv fremmet.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [13:01:09]: Noreg har eit strengt regelverk for eksport av våpen og anna forsvarsmateriell, og det er viktig av mange grunnar.

Kristeleg Folkeparti har vore ein pådrivar for ansvarleg regulering av våpenhandel og andre former for rustingskontroll. Ein våpenhandel utanfor ansvarleg kontroll ville vera eit trugsmål ikkje berre mot fred mellom nasjonar, det vil òg skapa stor risiko for at utstyret blir brukt til indre undertrykking og brot på menneskerettane. Dessutan ville det setja ansvarlege produsentar av forsvarsmateriell i ein svært vanskeleg situasjon, då dei lettare kunne få medansvar for ulovleg bruk av produkta. Det er difor med god grunn at norske selskap som produserer forsvarsmateriell, har uttrykt støtte til utviklinga av eit restriktivt regelverk. Dei har også medverka til å utvikla dette, m.a. ved å laga system for merking og sporing av ammunisjon.

Det norske regelverket for våpeneksport er utvikla over mange tiår. Med nasjonale reglar for eksportkontroll kan leverandørland ta eit særleg ansvar for å sikra at folkerettslege avtalar blir etterlevde på ikkje-spreiingsområdet. Den raske teknologiske utviklinga gjer det viktig å følgja med, slik at regelverket heile tida blir revidert slik at vi unngår farlege hòl i kontrollsystema.

Frå norsk side har vi òg støtta utviklinga av eit internasjonalt avtaleverk for våpenhandel og rustingskontroll. Det vi får til av reglar for norsk eksport, er viktig nok, men det blir som å stansa vassflaumen med å setja ein stein i elva – dersom vi ikkje får med oss andre land på forpliktande avtalar. Først då kan vi byggja ein demning som held.

I Kristeleg Folkeparti ser vi det difor som eit viktig gjennombrot at FNs generalforsamling i fjor vedtok den første juridisk bindande avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Stortinget gav sitt samtykkje til ratifisering av denne avtalen i januar i år. No gjeld det å sikra rask ratifisering for mange land, slik at avtalen får ein reell verknad.

Internasjonalt bindande avtalar er også viktig for å sikra at norsk næringsliv får mest mogleg like ramevilkår som utanlandske konkurrentar. Eit eksempel på det er endringar om FN-vedteken våpenembargo som no blir utvida til å gjelda andre tiltaksregime som Noreg har slutta seg til, f.eks. frå EU og OSSE. I tillegg blir det no kravd lisens for alle varer som kan utvikla andre statars militære evne på ein måte som er i strid med vesentlege norske tryggleiks- og forsvarsinteresser.

Eit anna framsteg er sjekklista som no er innført for å sikra systematiske vurderingar av risikoen for at eksport kan truga respekten for menneskerettane, internasjonal humanitærrett og andre tilhøve i områda der utstyret endar opp. Slik systematikk er viktig for å hindra at eksportvarer blir brukte i ein indre konflikt, til undertrykking, til å gjere åtak på andre statar, eller som politisk pressmiddel mot andre. Vi må unngå at norsk forsvarsmateriell kjem i hendene på autoritære regime eller statar der utstyret blir brukt til alvorlege brot på menneskerettane.

Kristeleg Folkeparti ser fram til at Stortinget blir oppdatert om erfaringane både med denne nyordninga og med den nye sjekklista. Vi meiner at Noreg skal vera ein pådrivar i internasjonalt arbeid for å betra sluttbrukardokumentasjonen og styrka internasjonale avtalar om merking og sporing.

Denne årlege gjennomgangen i Stortinget av eksportregelverket for forsvarsmateriell har vi no hatt 18 år på rad, og skiftande regjeringar har medverka til å utvikla reglane. Vi treng presise regelverk, slik at vi steg for steg kan byggja ei tryggare verd.

Jenny Ellaug Følling (Sp) [13:05:19]: Aller først må eg få presisere eit forhold som Stortinget må merke seg i denne saka. Ved ein inkurie var Senterpartiet kome med på ein merknad, saman med Venstre og SV, som Senterpartiet ikkje skal vere med på. Då viser eg til merknaden som står på side 6 i innstillinga som er lagt fram vedkomande sluttbrukarerklæringa.

Elles er Senterpartiet med på dei andre merknadene. Når det gjeld forslaget frå Miljøpartiet Dei Grøne, støttar ikkje Senterpartiet det. Vi synest innstillinga frå komiteen er klar og tydeleg og treng ingen ytterlegare presiseringar.

Noreg har eit strengt regime for våpenhandel, og det er viktig at styresmaktene har god kontroll med og oversikt over våpeneksporten. Openheit skal vere med og sikre den legitimitet som er heilt naudsynt. Men det er viktig å sikre norsk næringsliv, slik at ein har like konkurransevilkår, og det er òg viktig at bedriftene er bevisste i sine handlingar og i etisk standard.

Trine Skei Grande (V) [13:07:04]: Venstre er et politisk parti som har sitt utgangspunkt i det frivillige skyttervesen. Det betyr at vi har et hjerte for skyttervesenet, og vi mener de har gjort mye bra for å utvikle norsk våpenkultur. Dette er likevel ikke utgangspunktet for vår forsvarspolitikk, vår næringspolitikk eller for hvordan frihetskamper i Norge bør kjempes i dag.

Jeg vil først og fremst understreke at det er stor og brei enighet om strenge regler og et strengt regime når det gjelder norsk våpeneksport.

Jeg stusser litt over det begrepet at man bare skal handle med land som ikke har bruk for det. Jeg er av den oppfatning at Norge er et land som ivaretar menneskerettighetene rimelig godt, sjøl om vi kan bli bedre. Jeg mener at Norge er et godt demokrati der stemmen betyr noe. Jeg mener at vi tilfredsstiller mange av kravene for at vi kunne være et land man kunne eksportere til. Jeg er fortsatt av den oppfatning at Norge er land som bør ha et forsvar, og at det er viktig at land som Norge, som både har demokrati og respekterer menneskerettigheter, har et sterkt forsvar. Mitt mareritt er ikke at land som Norge skal være de sterke som kommer godt ut av en våpenhandel. Det er nemlig målet med dette – at man styrker de landene som faktisk har viktige menneskerettigheter og demokrati å kjempe for, og at man svekker de landene som ikke gjør det.

Jeg har lyst til å symbolisere en historie som vi aldri fikk verifisert, men det kan være et tankevekkende bilde:

Libya var et land som Norge eksporterte B-materiell til. Materiellet var bl.a. lyskastere. På et gitt tidspunkt kan man tenke seg at Norge eksporterer lyskastere til Libya. Så bryter det libyske regimet sammen, og FN ber Norge sende norske jagerfly over Libya. Da betyr det at det er norskproduserte lyskastere som lyser for å lete fram norske jagerfly og norske jagerflypiloter på jobb for FN for å frigjøre Libya. Det er det vi snakker om her. Vi snakker ikke bare om hvilke regimer vi skal støtte, vi snakker også om hvilke kuler som kan møte norske soldater når norske soldater blir sendt på oppdrag av denne sal. Jeg vil ikke at vi havner i en situasjon der vi eksporter til land som gjør at norskproduserte kuler kan rettes mot norske soldater.

Det er en viktig og god grunn til å ha sterke regler for hvordan man eksporterer våpenmateriell. Jeg vil gjerne bruke mye av de pengene og mange norske våpen på nettopp de landene som noen mener ikke har bruk for det, men som jeg mener er viktige for å forsvare demokrati og menneskerettigheter.

Så til diskusjonen om sluttbrukererklæring når det gjelder NATO, som også Marit Nybakk påpekte at det er enighet om. I politikken er det sånn at noen kan si at de andre ikke vil, så dette kan vi ikke gjøre. Jeg mener at man i politikken skal strekke seg mot å sikre at også våre allierte ikke av snillhet til regimer eksporterer til land som gjør at norske soldater kan få norskproduserte kuler rettet mot seg. Derfor mener jeg at dette er noe man skal strekke seg etter, noe man skal jobbe for, og jeg er glad for at det er så brei enighet også knyttet til det.

Noen av oss er mer utålmodige enn andre, og det har Venstre alltid vært på dette punktet. Vi mener at det alltid er viktig å være restriktiv når det gjelder norsk våpeneksport. Jeg mener at det også er med på å gi forutsigbarhet for disse næringene at reglene er kjent, at de er åpne, og at folk vet hvilket handlingsrom de har å forholde seg til. Det viktigste for norsk næringsliv er langsiktighet, åpenhet og forutsigbarhet. Jeg mener at disse debattene faktisk er med og legger grunnlag for det, og jeg mener at vi bør jobbe i NATO også for at våre allierte skal ha like høye standarder som oss når det gjelder våpeneksport. Det mener jeg er viktig framover.

Venstre står helt klart bak sine merknader, og vi er veldig glade for at det er såpass bred enighet i en så viktig sak. Det er viktig for Stortinget, og det er viktig for den næringa, men først og fremst er det viktig for alle de norske soldatene som vi sender ut for å gjøre viktige jobber for Norge, at vi ikke har lagd et regime som gjør at norske kuler kan rettes mot dem.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:12:20]: Lat meg først få seie at det er ingen inkuriar i innstillinga for SV sin del, berre gjennomtenkte standpunkt. I den grad nokon skulle vere i tvil, er heller ikkje SV eit parti som spring ut av det frivillige skyttarvesenet, men snarare av det saksordføraren så utmerkt sa i innlegget sitt, at det beste hadde vore om alle land, religionar og etniske grupper hadde slutta fred med kvarandre. Det er eg stolt av.

Det er ei god melding den førre regjeringa har lagt fram. Det viser òg den breie einigheita her om hovudtrekka i ho. Ikkje minst er det gledeleg at gjennomgangen og utarbeidinga av ei sjekkpunktliste for krav til menneskerettar og demokrati no har brei støtte – dvs. samrøystes støtte i komiteen – og at det er full støtte til at ho skal få konsekvensar. Det er òg sånn at alle parti bortsett frå regjeringspartia klart uttrykkjer at ho skal få konsekvensar ved at vi ikkje eksporterer til land som gjer grove brot på menneskerettane.

Grunnen til at det er så viktig at Noreg har eit strengt regime, er – punkt 1 – at våpen, i motsetnad til dei fleste varer, drep folk. Sjølv om dei fleste våpen ikkje vert brukte, er det altfor mange som vert brukte. Derfor er det ekstremt viktig at dei ikkje hamnar i gale hender, i krig og væpna konflikt, eller hos dei som brukar dei til undertrykking av eiga befolkning. Viss ein skal vere ein fredsnasjon, som iallfall store delar av det politiske miljøet i Noreg, meg sjølv inkludert, har ambisjonar om at vi skal vere, er vi ein betre fredsnasjon om våpeneksporten vår ikkje samtidig går til krig og konflikt.

Bakgrunnen for dei forbetringane som er gjorde her når det gjeld menneskerettar og demokrati, er den arabiske våren og det som då vart avdekt. Det viste seg, som det heilt riktig vart sagt her, at Noreg har hatt eit lite sal av B-materiell til Libya, og det viste seg at vi har hatt eit betydeleg sal av B-materiell til Egypt, men òg at vi har hatt sal til andre av diktatura i Midtausten. Det er mykje å seie om dei landa, men det er ingen tvil om at det er riktig at vi no strammar inn krava, fordi ein viktig del av undertrykkinga i mange av dei landa er den våpenmakta som regima sit inne med.

Etter mi og SV si oppfatning er det to viktige hòl i det norske eksportkontrollregimet som vi framleis ikkje har fått tetta fullt ut. Det første dreier seg om å innføre sluttbrukarerklæring. Det var eit stort framsteg då vi i Soria Moria II-erklæringa til den førre regjeringa så klart uttrykte at vi no ville arbeide for at det vart norma i NATO, og at det vart ei felles einigheit om det. Det er no ein samrøystes komité, legg eg merke til, som faktisk sluttar seg til det standpunktet som berre få parti hadde for ein del år sidan.

Men vi har no arbeidd ganske aktivt med det i NATO. Det er faktisk òg ganske mange NATO-land som har den same haldninga til at det vert riktig, og det største av dei er nok Tyskland. No er tida inne for å gå vidare og innføre det. Det er sånn verda bevegar seg framover: Nokon går eitt steg framfor, andre følgjer etter, og til slutt går vi den vegen. Det vil vere eit viktig steg – for mykje av våpeneksporten vår går dit – at vi faktisk òg får den forsikringa om at det ikkje vert seld til land som vi ikkje sjølv vil eksportere til, fordi dei f.eks. er i krig og konflikt.

Men det aller viktigaste er det utviklingstrekket vi har sett dei siste åra med at dei norske våpeneksportørane kjøper opp eller etablerer fabrikkar i andre land: Nammo Talley i USA som produserer M72 som kan hamne i Israel – USA sel M72 til Israel – Nammo som nyleg kjøpte ein fabrikk i Spania, men òg ei rekkje eksempel i andre land. Kirkens Nødhjelp har laga ein rapport der dei går gjennom eksportkontrollregimet i dei landa norske selskap no eig fabrikkar i, og viser at det er betydeleg forskjell på det – at dei eksporterer til ei rekkje land som Noreg ikkje eksporterer til på grunn av våre eigne regelverk.

Det kan sjølvsagt dels vere det å redusere kostnadar og kome nærmare marknader som gjer at bedrifter går inn, men det er problematisk viss det er eit motiv å sleppe unna eit strengt norsk eksportregelverk og ha fabrikken i eit anna land for f.eks. å kunne selje til Israel eller til Saudi-Arabia eller andre arabiske land – eller Colombia, som Spania har ein betydeleg eksport til.

Derfor er det nødvendig at òg eksporten frå dei bedriftene i utlandet som er eigde av norske selskap, følgjer det norske eksportkontrollregimet og det norske regelverket. Det kan vi sikre gjennom eigarskapspolitikken, for både Nammo og Kongsberg – dei to store – er 50 pst. statleg eigde. Det vil SV følgje opp vidare, og det vil vere ei viktig forbetring.

Rasmus Hansson (MDG) [13:17:45]: Det er en meget god ting at Stortinget debatterer dette svært viktige temaet, spørsmålet om eksport av norsk forsvarsmateriell til land som bryter menneskerettighetene grovt. Meld. St. 49 for 2012–2013 sikrer at informasjon om norsk eksport av våpen blir tilgjengelig for folk og for folkevalgte. Det gir grunnlag for en god debatt om de problematiske sidene ved denne eksporten – en debatt som vi nå har, og som Miljøpartiet De Grønne setter stor pris på.

Men det er altså ikke alle troll som sprekker bare fordi det blir dagslys. Norsk våpeneksport har fortsatt å vokse, ikke minst under den rød-grønne regjeringen, og eksporten er nesten doblet det siste tiåret. Den økte med 18 pst. fra 2011 til 2012. Det er ikke i seg selv et problem, men meldingen dokumenterer at Norge fortsetter å selge forsvarsmateriell til regimer som begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. I 2012 eksporterte vi krigsmateriell til Saudi-Arabia, til De forente arabiske emirater, til Qatar, til Kuwait og til andre land der myndighetene begår grove brudd på menneskerettighetene.

Nettopp derfor vil Miljøpartiet De Grønne gratulere komitéflertallet med at innstillingen nå slår konkret fast at Norge ikke skal selge forsvarsmateriell til regimer som begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Denne flertallsmerknaden kan være historisk – i alle fall hvis Stortinget og regjeringen velger å tolke den sånn som den åpenbart vil bli tolket av folk flest, nemlig at Norge må la være å eksportere forsvarsmateriell til land som bryter menneskerettighetene alvorlig, og som vi altså eksporterte til så sent som i 2012

Jeg er sikker på at vi har folk flest med oss på at det er uakseptabelt at Norge bidrar til å øke den militære kapasiteten i rene diktaturer. Slik eksport bidrar nødvendigvis til videre undertrykking, og det er på høy tid at Stortinget blir helt klare på å unngå dette.

Stortinget vedtok i 2011 å endre praksis med sikte på å forhindre eksport til autoritære regimer. Men også etter dette vedtaket var det uklart om Stortinget faktisk sa et absolutt nei til å eksportere til rene diktaturer.

I 2012 slo Stortinget fast at materiellet ikke skal brukes til undertrykking, men mye tyder på at døra fortsatt ble stående åpen, eller i hvert fall på gløtt, for eksport til regimer som begår grove brudd på menneskerettighetene. Så spørsmålet er: Betyr kriteriene fra 2012 et forbud, eller betyr det aksept for å selge forsvarsmateriell til diktaturer bare de lover å la være å bruke dem til undertrykkelse?

Hvis Stortinget mener at vi ikke skal eksportere til slike land, bør vi nå sørge for at det blir helt klart.

Jeg håper utenriks- og forsvarskomiteens gode arbeid i denne saken vil lede fram til et klart vedtak som slår fast at Norge ikke skal eksportere krigsmateriell til land som f.eks. Saudi-Arabia og Emiratene. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at Stortinget bør be regjeringen om en klar redegjørelse eller informasjon om hvilke land vi ikke skal eksportere forsvarsmateriell til som følge av flertallsinnstillingen om menneskerettighetene. Vi legger derfor fram følgende forslag, som er omdelt i salen:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av vårsesjonen med en redegjørelse for hvilke land som ikke vil kunne motta forsvarsmateriell fra Norge som følge av flertallsmerknadene om menneskerettigheter i Innst. 103 S (2013–2014).»

Med ordet «redegjørelse» mener vi at regjeringen finner en egnet måte å informere Stortinget om dette på.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Utenriksminister Børge Brende [13:22:17]: Jeg vet ikke om det var i håp om at jeg skulle lese Miljøpartiet De Grønnes manuskript at det var lagt igjen her, men jeg legger det til side og går til det manuskriptet jeg har forberedt.

Meld. S nr. 49 for 2012–2013 er den 18. årlige meldingen i sitt slag. Meldingen bekrefter en god tradisjon i Norge for åpenhet omkring eksporten av forsvarsmateriell og et strengt og forutsigbart regelverk. Dette er faktisk ganske unikt internasjonalt. Hovedregelen fra 1959 og Utenriksdepartementets retningslinjer for denne eksporten ligger fast. De anvendes på alle lisenssøknader, inkludert dem fra våre allierte i NATO, som står for hovedparten av importen av forsvarsmateriell fra Norge.

Jeg er glad for at Stortinget i mange år har sluttet opp om denne linjen. Jeg kan også bekrefte overfor representanten Marit Nybakk, som satte dette i et godt perspektiv knyttet til både viktigheten av den norske høyteknologiindustrien her og det som har vært den tidligere regjerings linje, at denne regjeringen vil videreføre den. Jeg er også glad for at representanten Marit Nybakk på vegne av Arbeiderpartiet sier at regjeringens forståelse av det regelverket som ligger her, skal være en videreføring av det regelverket som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV la til grunn for sin fortolkning under Stoltenberg II-regjeringen.

Den meldingen som Stortinget nå behandler, ble lagt frem av Stoltenberg II-regjeringen. Vi trakk ikke meldingen. Vi syntes det var en veldig solid melding. Den dekker eksporten av forsvarsmateriell i 2012 og viser hvordan den forrige regjeringen praktiserte eksportkontrollregelverket, også knyttet til såkalt B-materiell, altså militært materiell som ikke er våpen. Denne regjeringen vil videreføre den samme praksis som den foregående regjeringen også når det gjelder fortolkningen av hvem vi kan eksportere B-materiell til. Det er også knyttet til de anførsler som er kommet når det gjelder menneskerettigheter. Jeg minner da om at den forrige regjeringen etter en konkret vurdering valgte å åpne for eksport også til land i Golfen.

Den samlede verdien av eksporten av norsk våpenmateriell var ca. 4,6 mrd. kr i 2012, hvorav nær 3,9 mrd. kr utgjorde salg. Våpen og ammunisjon, A-materiell, utgjorde 3,3 mrd. kr og annet militært utstyr, B-materiell, ca. 574 mill. kr. 78 pst. av A-materiell og 90 pst. av B-materiell gikk til NATO-land og andre europeiske land i 2012. I 2012 økte eksporten med 18 pst., og over de siste ti år har det vært nærmere en dobling av våpeneksporten.

Selv i en slik situasjon tror jeg det ikke er noen som har satt spørsmålstegn ved Norges rolle som fredsnasjon. Jeg har forstått at noen representanter har satt spørsmålstegn ved om den politikken som den forrige regjeringen førte innenfor dette området, var mulig å kombinere med det å være en fredsnasjon. Det synes jeg den forrige regjeringen greide meget bra, og det har jeg, i all ydmykhet, tenkt å forsøke å videreføre i denne kommende perioden.

Etter urolighetene i Midtøsten og Nord-Afrika ble det tatt initiativ til en mer systematisk risikovurdering av mottakerland. En gjennomgang viste at det var ført en restriktiv linje når det gjelder hvilke stater som kan få forsvarsmateriell fra Norge. Samtidig var det rom for en sterkere systematikk i vurderingene av bl.a. menneskerettigheter i mottakerlandene.

Den forrige regjeringen oppdaterte retningslinjene i 2013 for å tydeliggjøre at også lisens for B-materiell kan avslås når det foreligger en uakseptabel risiko for at dette vil bli brukt til intern undertrykking. Krav til dokumentasjon er også blitt styrket. Det er også verd å merke seg at i juni trådte en ny eksportkontrollforskrift i kraft, med hjemmel til å suspendere eller begrense en tidligere utstedt lisens.

Regjeringen støtter denne tilnærmingen og vil holde Stortinget orientert om arbeidet i de årlige meldingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [13:27:20]: Det har vært bred politisk enighet om våpeneksportreglene gjennom lang, lang tid. Det er viktig for forsvarsindustrien. De arbeider langsiktig, både med utviklingen av nye våpensystemer og når det gjelder å inngå kontrakter, som ofte er langsiktige. Bred politisk enighet betyr stabile rammebetingelser over tid, selv om det foretas noen endringer for å sikre at norske våpen ikke kommer på avveie.

Sakens ordfører, representanten Christian Tybring-Gjedde, argumenterte imidlertid sterkt imot en videre utvikling av eksportregimet og nærmest latterliggjorde dem som mener det er viktig for å hindre at norske våpen kommer på avveie.

Utenriksministeren var klar i sitt innlegg. Han ønsker å videreføre den forrige regjeringens politikk. Men spørsmålet er likevel om regjeringspartienes hovedtalsmann her varsler at regjeringens parlamentariske grunnlag ønsker seg en endring i våpeneksportpolitikken.

Utenriksminister Børge Brende [13:28:23]: I likhet med hva jeg sa i mitt innlegg, som en respons til representanten Marit Nybakks innlegg, legger denne regjeringen stor vekt på å videreføre den praksis som ble gjennomført av Stoltenberg II-regjeringen. Det synes jeg var en nyansert politikk, som også ivaretok det viktige ansvaret vi har for at våpen ikke skal komme i feil hender, men samtidig et regime som gjør det mulig å bygge opp en høyteknologisk industri i Norge innenfor våpenområdet. Vi må også huske på at dette er en viktig del av vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et land som ikke har kompetanse innenfor våpenindustriens område, vil svekke sin forsvarsevne. Med havområder som er åtte ganger større enn vårt landterritorium, tror jeg det er meget fornuftig. Dette er en høyteknologisk industri som skaper viktige arbeidsplasser.

Representanten bør derfor forholde seg til mitt innlegg, hvor jeg har redegjort for regjeringens politikk.

Marit Nybakk (A) [13:29:43]: Også jeg må ta utgangspunkt i saksordfører Tybring-Gjeddes innlegg, fordi det er en enstemmig komité som støtter at regjeringen fra norsk side vil arbeide videre i relevante internasjonale fora for å oppnå en felles norm for sluttbrukerdokumentasjon, og jobbe for at det blir norm i NATO. Jeg har hørt på representanten Tybring-Gjedde, både i salen i dag og på Politisk kvarter i dag morges, og mener at han gir uttrykk for det motsatte.

Dette er en praksis som Stoltenberg-regjeringen jo hadde gjennom flere år – et systematisk, men sikkert veldig langsomt arbeid internt i NATO, for å få til en felles norm for sluttbrukererklæring. Dette tar tid, det er uenighet i NATO, NATO er et konsensusorgan – men jeg vil likevel spørre om utenriksministeren vil fortsette dette arbeidet, i tråd med en enstemmig merknad.

Utenriksminister Børge Brende [13:30:46]: Jeg tror det er klokt av regjeringen å forholde seg til enstemmige merknader fra komiteen i et så krevende spørsmål som dette med våpeneksport er.

Jeg tror – og jeg er enig i – at som en langsiktig aspirasjon er dette med å kunne få enighet om at alle skal kunne utstede sluttbrukererklæringer, også av våre allierte land, meget fornuftig. Dette viktige arbeidet, som ble startet av den forrige regjeringen på dette punkt, vil vi fortsette.

Realismen kan sikkert representanten Nybakk også fortelle oss litt om, ettersom den forrige regjeringen har prøvd dette i noen år overfor vår nærmeste allierte, USA. Muligheten til å få dem til å utstede en sluttbrukererklæring er nok ikke så stor på kort sikt, men USA har jo valgt å gå inn for en sluttbrukerdokumentasjon. Så det er heller ikke uvesentlig i den sammenheng.

Trine Skei Grande (V) [13:32:05]: Jeg tror at jeg og statsråden er veldig enige om at det å ha forutsigbarhet er også viktig for den næringa dette er i Norge, og at det er viktig å vite hvilke spilleregler man skal forholde seg til. Da er det også viktig med åpenhet.

Jeg lurer på om utenriksministeren – før vi i Venstre bestemmer oss for hva vi skal bestemme – også kan kommentere det forslaget som Miljøpartiet De Grønne har lagt fram i salen. Hva er hans tanker om det?

Utenriksminister Børge Brende [13:32:33]: Jeg kjenner representanten Skei Grande som en meget klok partileder, og jeg er helt sikker på at representanten er i stand til å trekke konklusjonene selv. Det er ikke vanlig, i og for seg, at jeg kommenterer det, men jeg har oppfattet det slik at i alle fall de to regjeringspartiene vil stemme imot det forslaget – det ble jeg informert om. Det har jeg forståelse for, fordi det kan skape usikkerhet om hvorvidt den linjen som den forrige regjeringen sto for, ligger fast.

Det som representanten Nybakk har slått fast her i dag, er at med de merknadene som nå ligger i innstillingen, har jeg Stortingets flertall med meg på å videreføre, punkt for punkt, den forrige regjeringens politikk. Det legger jeg stor vekt på. Og det forslaget ville nok – hvis det hadde blitt vedtatt – innebære en endring av politikken, og det forstår jeg at Stortinget ikke ønsker.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:33:44]: På vegner av den førre regjeringa tek eg til meg skamrosen for stortingsmeldinga vi la fram, og eg vel å gjere som utanriksministeren: halde meg til hans innlegg og fleirtalets merknader.

Av hans innlegg kan ein i alle fall lese at regjeringas hovudambisjon på dette området er å leggje seg på nøyaktig den same politikken som den førre regjeringa førte. Måtte det smitte til flest mogleg politikkområde!

Men eg vil gjerne be om ein refleksjon knytt til eitt forhold, nemleg at dei siste åra har dei store norske selskapa Nammo og Kongsberg Gruppen, som staten eig 50 pst. av, kjøpt opp fabrikkar i fleire land og etablert fabrikkar i andre land, og at det dermed har vorte ganske vanleg at vi eig fabrikkar i land med eit svakare eksportkontrollregime enn hos oss. Eg kan ikkje skjøne anna enn at det, trass ulike syn på kva ein skal gjere, må vere ei utfordring for fleire, og eg skulle gjerne høyrt utanriksministeren reflektere rundt det. På kva måte når det gjeld utfordringar, kan det tenkjast at ein er villig til å sjå på kva vi kan gjere med det?

Utenriksminister Børge Brende [13:34:47]: Jeg merker meg at representanten Solhjell håper at denne regjeringen på enda flere punkter vil legge seg på en identisk linje som den forrige regjeringen. Saklig sett er det faktisk i norsk forsvars- og utenrikspolitikk ganske bred enighet om disse linjene, så jeg tror man kan finne mange eksempler på det.

Hvis jeg kan være så fri, vil jeg også synes det er veldig fint hvis representanten Solhjell, som satt i den forrige regjeringens underutvalg, også viderefører – i alle fall de første månedene etter at man har forlatt regjeringen – og forsvarer den politikken som den forrige regjeringen sto for, og ikke minst den stortingsmeldingen som foreligger. Hvis jeg ikke tar feil, så jeg på fjernsynet forrige kvelden at det som ligger her, kunne tolkes som at Norge ikke lenger er en fredsnasjon hvis man driver våpeneksport. Det synes jeg man burde holde seg for god til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:35:50]: Derfor heldt eg meg for god til det. Det kan ikkje tolkast på nokon som helst annan måte enn at Noreg har vore ein fredsnasjon og skal fortsetje å vere det. Men som eg sa i mitt innlegg: Vi vert ein betre fredsnasjon dersom vi ikkje eksporterer våpen til land som er i krig og konflikt, og nyttar dei til det. Det vil eg stå for. Eg tippar utanriksministeren kanskje langt på veg er einig i det.

Men han svarte ikkje på mitt spørsmål – og det respekterer eg, for det var andre ting å ta tak i – men han får ein ny sjanse no. Er det ikkje ei utfordring dersom det blir slik at norske bedrifter kjøper seg opp og etablerer fabrikkar i andre land for at dei då kan selje til land som ein etter norsk politikk ikkje ønskjer å selje våpen til – ein vedteken politikk mellom Høgre, SV og andre? Og: Er det nokre verkemiddel som ein kan tenkje seg for å ta tak i ei slik utfordring, når vi høyrer at dei to største selskapa det dreier seg om, er 50 pst. statseigde?

Utenriksminister Børge Brende [13:36:45]: For at tiden ikke skal gå fra meg denne gangen, skal jeg svare på spørsmålet.

Her har denne regjeringen ikke tenkt å ta andre initiativ enn den forrige regjeringen, med tanke på Kongsberg Gruppen og Nammo. De etablerte da representanten Solhjell satt i regjering, også datterselskap i andre land som må forholde seg til det eksportregimet som er i de landene. Men jeg forutsetter selvsagt at også utenlandske selskaper, f.eks. Thales og andre, som er i Norge, må forholde seg til det strenge regelverket som vi har i Norge.

Til dette med fredsnasjon: Her har det aldri vært noen uenighet om at man ikke skal selge til nasjoner som er i krig. Dette er en videreføring av den politikken som representanten selv sto for for noen måneder siden, så jeg har litt vanskeligheter med å forstå hele det resonnementet som jeg så på NRK forrige kvelden.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:37:51]: Då har eg gleda av å forklare ganske enkelt det at dersom Noreg sel våpen direkte eller indirekte til land som er i krig eller konflikt, eller som nyttar våpen til grov undertrykking, trur eg vi vert ein dårlegare fredsnasjon enn om vi unngår det. I all hovudsak unngår vi det, for vi har verdas strengaste våpeneksportregelverk. Det vart betra gjennom ei svært god stortingsmelding, særleg på diktatur- og menneskerettssida, men når vi f.eks. er i den situasjonen at vi veit at ein bedrift eller ein fabrikk i USA som er deleigd av Nammo, sel våpen til Israel, mens norsk politikk over mange år, sidan Bondevik II-regjeringa, har vore det motsette, meiner eg det er eit eksempel på noko vi burde handtere betre. Så vil sikkert utanriksministeren svare med at den førre regjeringa gjorde ikkje det, og der sat representanten. Det har han rett i. Vi rydda opp i ein del andre ting her, men no kan vi kanskje gå vidare og ta tak i det.

Vil utanriksministeren ta initiativ til i alle fall å sjå på denne problemstillinga?

Utenriksminister Børge Brende [13:38:51]: Jeg må si at jeg synes denne problemstillingen er noe oppkonstruert. Det har jo i tiår etter tiår vært bred enighet i denne sal om at man ikke skal selge våpen til land som er i krig og konflikt. Da representanten Solhjell satt i regjering, nesten doblet man faktisk norsk våpeneksport, men samtidig var jo Norge en fredsnasjon. Det er vi fortsatt. Bare de siste årene økte den med 18 pst. Det er faktisk mulig å kombinere et strengt eksportregime med det å eksportere våpen og det å være en fredsnasjon. På de punktene som er tatt opp, både når det gjelder kompositter, og når det gjelder det å forholde seg til de ulike lands eksportregimer, forholder jeg meg helt til den politikken som representanten Solhjell selv var med på å utforme da han satt i den forrige regjeringens underutvalg. Å skape usikkerhet rundt hva som er Norges politikk her, og også dette om hvorvidt Norge eventuelt er en fredsnasjon, er jeg overrasket over at representanten får seg til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:40:14]: Først til representantene Hansen og Nybakk, som ikke hørte på innlegget som jeg holdt i sted: Ja, jeg er enig i at vi skal ha strenge eksportregler, og det kan jeg også si til utenriksministeren selv om han ikke ville sitere meg på det. Ja, jeg vil ha strenge eksportregler, og det er vi også enstemmig for, og ja, vi skal jobbe for en sluttbrukererklæring innad i NATO. Det er et stort lerret å bleke. Jeg påpekte at USA ikke kommer til å akseptere det, og det kan jeg garantere at de ikke vil! Vi kan godt jobbe for det så mye vi vil, det kan Solhjell og alle gjøre, og vi kan være så mye fredsnasjon vi bare vil, men USA kommer aldri til å akseptere det. Så vi behøver ikke lure oss selv ved å late som om det vil skje. Det er slik at amerikansk teknologi går inn i absolutt alle forsvarssystemer i Vesten. Ikke bare i to, fem, eller ti, men i alle forsvarssystemer er USA den dominerende part. Så skal vi ha komponentproduksjon til noe slags forsvarssystem, må vi akseptere at USA er en del av det, og da får vi ikke sluttbrukererklæring – men vi kan jobbe for det. Vi må ikke lure oss selv her.

Så til representanten Skei Grande: Hvis du er imot lyskastere, foreslår jeg at du boikotter alt mulig samarbeid med Libya. Lyskastere kommer Libya til å få tak i uansett om de kommer fra Norge eller andre steder. Lyskastere er av kategori altså ikke innenfor noe slags forsvarsmateriell. Så hvis du får norske lyskastere mot norske jagerfly – ja vel, det kommer de til å klare å skaffe seg uten å gå til Norge. Vi skal kanskje være glad for at vi klarer å selge noen lyskastere her og der.

Så til representanten Solhjell, som sier at vi skal ha sluttbrukererklæring: Ja, du må gjerne mene det og gjerne jobbe for at NATO-land skal ha sluttbrukererklæring, men du kan ikke samtidig si at du skal opprettholde en forsvarsindustri, for det er en selvmotsigelse. Du må akseptere at du enten har en sluttbrukererklæring, er en fredsnasjon og nyter godt av det, eller så må du akseptere at forsvarsindustrien legges ned. Du kan ikke få begge deler! Det er det jeg prøver å si her på denne talerstolen, og det er jo underlig at man ikke forstår det. Jeg skjønner at man ikke ønsker å forstå det, men det er altså sannheten. Det kan man beklage, men sånn er det.

Så til representanten Solhjell igjen, som snakker om norske bedrifter som er i USA, og som angivelig selger våpen til land vi ikke liker: Nei, de er ikke i USA og selger våpen til land vi ikke liker. De er underleverandører til amerikanske systemer som muligens selger til land vi ikke liker. De har produksjonen sin i USA fordi det er lønnsomt å ha produksjon i USA og fordi amerikansk forsvarsindustri forlanger at de har produksjonen sin i USA. Det er ikke vanskeligere enn som så. Og vi kan si nei til det, si at vi ikke ønsker det, men da kan ikke Kongsberg og Nammo og andre bedrifter overleve. Her kan man ikke få i både pose og sekk. Vi kan være en fredsnasjon og bygge museer til fortidens minne, men vi kan faktisk ikke akseptere at det både blir eksport av forsvarsmateriell og samtidig ha en sluttbrukererklæring. Jeg beklager det. Vi skal gjerne jobbe for det i NATO. Det har jeg sluttet meg til og det har Fremskrittspartiet sluttet seg til i disse merknadene, at vi skal jobbe for en sluttbrukererklæring. Det kan jeg si til representantene Nybakk og Hansen: Vi skal gjøre det, vi skal jobbe for det, men USA kommer til å si nei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.