Marit Nybakk (A) [14:03:31]: Allerede rundt år 2000 ble jeg gjort oppmerksom på den skjulte, den ukjente flyktningsituasjonen i Øst-Sudan. De hadde ikke verdens oppmerksomhet rettet mot seg, og det har de for så vidt heller ikke i dag. De var nemlig flyktninger fra den unge staten Eritrea, som folk jublet entusiastisk over, og som fikk sin selvstendighet gjennom en FN-overvåket folkeavstemning i 1993. Her i Øst-Sudan satt fortsatt flere hundre tusen flyktninger fra Eritrea. De fikk nemlig ikke lov til å komme tilbake til hjemlandet sitt etter frigjøringen fordi de tilhørte «feil» frigjøringsbevegelse.
EPLF-ledelsen, som styrte og styrer Eritrea, ville ikke slippe dem inn i landet, og etter hvert kom nye flytninger til. I dag flykter 3 000 mennesker fra Eritrea hver eneste måned: til Øst-Sudan, til Djibouti, til andre naboland – til og med til Etiopia. Noen prøver å ta seg over Middelhavet eller gjennom Sinai, av og til med katastrofale konsekvenser. De flykter fra et av verdens verste diktaturer. På Press Freedom Index’ oversikt fra 2012 blir landet plassert aller nederst av 189 land – under Nord-Korea.
Det foregår grov undertrykking og massive brudd på menneskerettighetene. Folk fengsles på ubestemt tid. Tortur er utbredt. Forholdene i fengslene tar livet av mange. Folk jages ut av byene og ut på landsbygda. Akademikere forfølges og fengsles. Dette høres velkjent ut hvis vi går noen tiår tilbake i tid til helt andre deler av verden. I tillegg er landet preget av massefattigdom, analfabetisme og alle tenkelige tegn på feilutvikling.
Eritrea er historien om en frigjøringskamp som endte helt galt. Det er 20 år siden frigjøringen av landet. Da spilte Norge en viktig rolle. Da jublet vi over at Eritrea igjen var blitt en egen stat. I dag er altså Eritrea i ferd med å bli en stat med et av verdens verste regimer – et land i fullstendig oppløsning.
Jeg var en av dem som på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var aktiv i Norge for støtte til frigjøringen av Eritrea, som da var blitt en del av Etiopia, fordi det var historisk riktig, og fordi Norge etter 1945 var ett av fem land som bidro til at Eritrea ble innlemmet i Etiopia – ikke akkurat en del av vårt internasjonale engasjement som vi er stolte av. I Norge, som i Sverige, var det mange flyktninger fra Eritrea den gangen. De var engasjert i de to frigjøringsbevegelsene EPLF, Eritrean Peoples' Liberation Front, og ELF, Eritrean Liberation Front, hvorav ELF faktisk er den eldste. Den ble stiftet i 1956 og startet frigjøringskamp i 1961. EPLF ble dannet i 1971. Det er de som nå styrer Eritrea. Det er de som er flest – for å si det sånn.
I Norge var det et stort solidaritetsengasjement til støtte for frigjøringskampen for Eritreas selvstendighet, og spørsmålet om Eritreas historie sto sentralt i denne frigjøringskampen.
La meg gå enda litt lenger tilbake i tid. Mens Etiopia aldri har vært kolonisert, ble Eritrea italiensk koloni i 1890. Etiopia anerkjente i 1896 det italienske herredømmet over Eritrea, men Etiopia hevdet under hele frigjøringskampen at Eritrea hadde vært en del av Etiopia i 2 000 år, med unntak av perioden med europeisk koloniherredømme. Denne historiebeskrivelsen ble aldri akseptert av eritreernes side. Aksumriket ble grunnlagt i det fjerde århundret og besto av deler av dagens Eritrea.
Med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning, jamfør Italias kolonisering etter det. Dette var en kolonisering som ble støttet av Storbritannia, som fryktet fransk innflytelse.
Så kommer vi til 1930-tallet og til begynnelsen av annen verdenskrig. På lik linje med Nazi-Tyskland ekspanderte også Mussolini på 1930-tallet. Han tok Etiopia og slo Etiopia, Eritrea og Italiensk Somaliland sammen til en administrativ enhet. Etter ørkenkrigen tok britene over.
Etter 1945 slo altså FN fast i en resolusjon at Eritrea skulle innlemmes i det etiopiske keiserriket som autonom enhet. Norges rolle, som jeg understreket, var at vi støttet dette – for øvrig i et veldig dårlig selskap. Etiopia satte i gang en kraftig undertrykking av eritreisk kultur og egenart, og derfor ble også frigjøringsbevegelsene stiftet. Det hører med til historien at Eritrea ble annektert av Etiopia i 1962 og ble en etiopisk provins. Det var nå flyktningstrømmene til nabolandene begynte. Muslimene i nord flyktet til Øst-Sudan – flere hundre tusen. De andre flyktet andre steder, og de var – og er – koptisk kristne.
I 1971 ble frigjøringsbevegelsen splittet i to: ELF og EPLF. Grovt sett kan man si at EPLF etter hvert ble dominert av det kristne flertallet, mens hoveddelen av ELF var muslimer. Dette er også viktig i dagens situasjon, for faren for krig mellom de religiøse gruppene begynner nå å bli veldig stor.
Vi husker at Etiopia ble støttet av Sovjetunionen. Vi husker at Sovjetunionens fall endret på dette, og at Gorbatsjov ikke lenger ville støtte Etiopias Mengistu Haile Mariam og hans krig mot Eritrea. Men USA støttet Etiopia i at krigen var en intern etiopisk konflikt. Det samme gjorde OAU, den nåværende African Union.
Etter regimeskiftet i Etiopia i juni 1991 tok EPLF kontrollen over hovedstaden Asmara og dannet en overgangsregjering under ledelse av Isaias Afewerki. I april 1993 fikk vi den FN-overvåkede folkeavstemningen. 99,8 pst. sa ja til selvstendighet.
Etter det har alt gått til det verre, ikke bare med kriger mellom Etiopia og Eritrea, hvor Norge bl.a. har vært mekler, men fordi EPLF, nå som politisk parti, hele tiden utsatte parlamentsvalget – det har ennå ikke vært avholdt sentrale valg etter selvstendigheten – og fordi undertrykkingen ble ganske kraftig.
Som jeg sa, de 700 000 flyktningene i Øst-Sudan fikk ikke komme tilbake til Eritrea. I tillegg sitter det i dag 156 000 flyktninger i Etiopia, 30 000 i Djibouti og ca. 50 000 i Jemen, og jeg nevnte dem som flykter over Middelhavet eller gjennom Sinai.
Norge har ved flere korsveier påvirket utviklingen i Eritrea. Jeg vil spørre utenriksministeren om han vil bidra til at FN holder høyere fokus på utviklingen i Eritrea og på flyktningstrømmen ut av landet. Situasjonen i Eritrea går på mange måter under radaren. Det slipper veldig lite informasjon ut, bortsett fra fra dem som kommer fra landet, inkludert en del hjelpeorganisasjoner, som for øvrig i stor grad nå er blitt kastet ut av landet – også de. Journalister får heller ikke adgang til Eritrea, som nå er omtrent like lukket som Nord-Korea er, og som i enkelte statistikker befinner seg under Nord-Korea. Det betyr at det er nødvendig for verdenssamfunnet og FN å ha en strategi for hva man gjør, dersom Eritrea plutselig skulle falle over ende – altså at statssystemet kollapser og vi eventuelt får religionskrig mellom det kristne koptiske flertallet og muslimene. Vi ønsker ikke en ny sentralafrikansk republikk – som ikke er så langt unna, hvis man ser på kartet. Jeg tror at noe av det verste som kan skje nå med tanke på situasjonen på Afrikas Horn, er at regimet kollapser i Eritrea.
Hvordan kan Norge på andre måter bidra, i samarbeid med African Union og regionen, til at ikke Eritrea kollapser, med de konsekvenser som det altså får for hele Afrikas Horn?
Utenriksminister Børge Brende [14:13:56]: Situasjonen i Eritrea er alvorlig. Det er et lukket land, som har gitt det internasjonale samfunn få muligheter til å samarbeide. Eritrea figurerer på bunnen av UNDPs Human Development Report. I 2013 er Eritrea rangert som nummer 181 av 187 land. Utallige rapporter fra ulike organisasjoner som følger menneskerettighetssituasjonen – Reportere uten grenser, Human Rights Watch og East and Horn of Africa Human Rights Defenders Project – har alle dokumentert grove og systematiske menneskerettighetsbrudd i Eritrea, som det også er slått fast av representanten Nybakk i denne interpellasjonen. Jeg er glad for at representanten tar opp den akutte humanitære situasjonen i Eritrea. FNs egne rapporter om menneskerettighetssituasjonen bekrefter også det bildet som representanten tegner. Det er systematiske og grove menneskerettighetsbrudd vi står overfor.
Etter den siste båtulykken utenfor Lampedusa har dog eritreiske myndigheter tatt initiativet til en mer konstruktiv dialog med FN om menneskerettigheter. Ulykken førte til landesorg og la et stort press på myndighetene om å adressere disse spørsmålene, og det skulle bare mangle.
Vi mangler nøyaktige og troverdige data om den humanitære situasjonen i Eritrea. Forrige regjering valgte å nedlegge Norges ambassade i Asmara. Det har ført til at vi har mindre innsyn i og mulighet til å følge situasjonen, men FN anslår at inntil 60 pst. av befolkningen er underernært. Ifølge EU-kommisjonens Institute for Environment and Sustainability kommer innhøstingen i år sent. Det vil kunne føre til økte matpriser og en forverring av matsikkerhetssituasjonen. Eritreiske myndigheter avviser derimot at det er matmangel. Humanitære aktører har stort sett ikke tilgang. Dette er totalt uakseptabelt.
Den politiske situasjonen er endret det siste året, men president Isaias Afewerki har fortsatt kontroll, selv om det spekuleres i en statskollaps. Konflikten med Etiopia står her helt sentralt. Eritrea er i en slags krigstilstand til tross for at det ikke er noen pågående krig. Eritrea er styrt av det militære. Store deler av befolkningen er mobilisert til militærtjeneste på ubestemt tid. I fjor ble Informasjonsdepartementet overraskende okkupert av soldater. Det viser seg at misnøyen strekker seg langt inn i det militære, og at krefter innenfor landets grenser arbeider for endring. Det er vanskelig å si noe helt eksakt om den politiske og økonomiske utviklingen, men det er en reell risiko for kollaps. Men det er verdt å merke seg at i analyser fra The Economist Intelligence Unit forventes en økonomisk vekst på 8 pst. i år. Gruvesektoren er motoren i økonomien, og det ser ut til at nye aktører er på vei inn i denne sektoren. Den lukkede økonomien hindrer ytterligere vekst. Denne situasjonen er ødeleggende for økonomien og et normalt samfunnsliv.
Afrikas Horn er en region der Norge har et omfattende engasjement for fred, utvikling og humanitær bistand, men også andre utenrikspolitiske interesser. Den politiske utviklingen i Eritrea har betydning for fred og sikkerhet i denne regionen. Den geopolitiske beliggenheten alene gjør Eritrea svært relevant i regionen. Jeg har nylig kommet tilbake fra en rundreise til Sudan, Sør-Sudan og Etiopia. Norge har en sentral posisjon. Vi har spilt en sentral rolle i flere fredsprosesser i regionen og gitt betydelig støtte til stater som Sør-Sudan, Somalia og Eritrea. Norge har hatt et tett forhold til Eritrea siden landet fikk sin selvstendighet i 1993. Norske aktører har gjennom diplomati og sivilt samfunn hatt et bredt nettverk med myndigheter og det sivile samfunn. Forrige regjering la ned ambassaden i Asmara, som jeg nevnte, i fjor sommer. Nå er det enda vanskeligere å få informasjon om innenrikspolitikk, økonomi og utvikling, og samtidig å videreføre dialogen med myndighetene, og også å gi informasjon til ulike FN-organisasjoner som ikke er representert i Asmara.
Menneskerettighetssituasjonen i Eritrea har lenge vært en kilde til dyp bekymring. Norge har videreført kritikken av forholdene i landet sammen med det internasjonale samfunn, men har ikke lenger mulighet til å reise denne i Asmara. I år har vi tatt opp menneskerettighetssituasjonen med myndighetene og i FN, i rammen av landhøringene om menneskerettighetene i Genève. Militariseringen av det eritreiske samfunn er en av de grunnleggende årsakene til den alvorlige situasjonen i landet. Eritreiske myndigheter må respektere fundamentale menneskerettigheter nedfelt i internasjonal og nasjonal lov. Jeg er særlig bekymret for ytringsfrihetens kår. Eritreiske myndigheter har tillatt en FN-delegasjon å besøke landet for å vurdere menneskerettighetssituasjonen. Det er et forsiktig steg i riktig retning. Men de må også få tilgang til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter. Vi har bedt om en tilbakemelding fra myndighetene om på hvilke områder man kan forvente en bedring av situasjonen. Vi er villig til å videreføre dialogen med regimet, men bare hvis den kan føre til en bedring av forholdene for det eritreiske folk.
Eritreas flyktningkrise har vart i årevis og er svært alvorlig, som også representanten Nybakk slo fast. Den påvirker flere land på Afrikas Horn, i Midtøsten, Europa og Norge. På Sinaihalvøya i Egypt vet vi at eritreere på flukt har vært utsatt for grusomheter – kidnapping, mishandling og drap. Eritreiske slektninger, også i Norge, er faktisk blitt presset til å betale løsepenger. Ruten over Sinaiørkenen til Israel ble mindre brukt i fjor, men det ble rapportert om nye kidnappinger av eritreere. Norge støtter FNs høykommissærs og Den internasjonale migrasjonsorganisasjonens, IOMs, arbeid langs disse fluktrutene.
Regjeringen vil arbeide med å bedre forholdene for mennesker på flukt og finne bærekraftige løsninger for flyktningene i Sudan, Etiopia og Kenya. Så mange som 300 000 eritreere kan befinne seg i nabolandene, noe som også ble nevnt av interpellanten. UN, OHCHR, IOM og Flyktninghjelpen vil fortsatt være våre sentrale samarbeidspartnere for å yte hjelp.
I Norge søker flere fra Eritrea enn fra noe annet land om asyl. Eritreere var den største gruppen av asylsøkere i fjor. 3 260 personer, hele 27 pst. av alle asylsøkere, kom fra Eritrea. Det bor til sammen omtrent 10 000 personer med eritreisk flyktningbakgrunn i vårt land. De fleste som kommer til Norge, er unge menn. De er drevet på flukt av et regime som ikke evner å gi sin egen ungdom en fremtid de tror på.
Jeg er helt enig med interpellanten i at en statskollaps i Eritrea vil kunne destabilisere hele regionen. Eritrea, Sudan, Sør-Sudan, Etiopia, Djibouti og Somalia påvirker hverandres sikkerhet i form av kriminelle nettverk, menneskehandel, våpensmugling og lignende. Terrororganisasjoner opererer på tvers av landegrensene og må takles i regionen.
Norge har – og skal fortsatt ha – høye ambisjoner som giverland og støttespiller for fattige og sårbare stater. Norge har hatt et engasjement for eritreerne i flere tiår. Eritreas geografiske posisjon og forbindelser til nabolandene er ytterligere argumenter for å satse akkurat her. Men utviklingslandenes egne myndigheter må vise vei og ta ansvar for utvikling. Som et minimum bør man slippe hjelpen frem. Disse forutsetningene er i liten grad til stede i Eritrea. Vi er villig til å trappe opp engasjementet hvis vi kan spille en rolle, forutsatt at det er balansert.
Eritrea har spilt både en konstruktiv og en ødeleggende rolle i sine nærområder. Ekspertgruppen som overvåker overholdelsen av FN-sanksjonene overfor Somalia og Eritrea, viser til at Asmara er støttet av al-Shabaab i Somalia. Asmara har imidlertid også vært en tilrettelegger for fred i Sudan og Øst-Sudan, og Norge har samarbeidet med Asmara om dette. Nå har vi en spent situasjon i Sør-Sudan. Vi håper at Eritrea vil avstå fra å spille en negativ rolle i konflikten.
Eritreas befolkning er tjent med at andre land opprettholder det som er mulig av dialog med regimet. Vi er villig til å fortsette en dialog om menneskerettigheter – i rammen av FN og/eller bilateralt – og om å levere konkrete forbedringer. Jeg har også bedt norske diplomater om å besøke Eritrea etter nedleggelsen av ambassaden. Det legges opp til nye besøk. Vi vil da ta opp innenrikspolitiske forhold, menneskerettigheter og den regionale situasjonen. Norge alene kan selvsagt ikke hindre en eventuell statskollaps i Eritrea. Det må gjøres sammen med eritreerne, internasjonale partnere og, ikke minst, nabolandene. Nedleggelsen av vår ambassade har også gjort en slik konkret oppfølging mer krevende. Derfor vil vi vektlegge en bredest mulig dialog om Eritrea og et langvarig engasjement for det eritreiske folk. Formålet er å være en pådriver for og å bidra til en bedring av menneskerettighetssituasjonen.
Med utgangspunkt i dette vil regjeringen videreutvikle sin eritreapolitikk, forankret i norske utenrikspolitiske interesser på Afrikas Horn.
Jeg takker igjen for muligheten til å orientere om dette og til å ha en diskusjon i Stortinget om et viktig humanitært tema og, i altfor stor grad, en glemt konflikt – noe også representanten var inne på – med store menneskelige lidelser.
Marit Nybakk (A) [14:24:27]: Tusen takk til utenriksministeren for et grundig og omfattende svar.
Jeg tror vi er enige om at på Afrikas Horn og i den øvrige regionen er både stabilitet og landegrenser skjøre. Vi vet også at Eritrea fort kan gå til ny krig mot Etiopia, rett og slett fordi de da kan avlede den økende misnøyen i landet. Det er en vanlig oppskrift. Som utenriksministeren helt klart understreket, kan det destabilisere den regionale balansen over lang tid og utvikle seg til et internasjonalt problem. Det kan være greit at vi prøver å gjøre noe med dette før det problemet oppstår.
Utenriksministeren nevnte uro blant de militære. Det høres veldig rart ut å si det, men det at de militære snur seg mot presidenten, kan faktisk være blant de tingene som kan endre situasjonen i Eritrea. Nå ser generalene riktignok ut til å være splittet. Vi husker at denne spenningen nådde en foreløpig topp under kuppforsøket i januar i fjor.
Så nevnte utenriksministeren noe som de fleste kanskje har glemt, nemlig at dette regimet faktisk presser eksileritreere til å betale skatt eller avgift – eller hva man nå velger å kalle det – til regjeringen. Det har særlig vært tilfellet med eritreere i Skandinavia, ikke minst i Sverige, hvor vi vet at folk har vært truet. Hvis de ikke betaler denne avgiften – eller hva man skal kalle det – til den eritreiske regjeringen, vil familiemedlemmer i Eritrea bli arrestert og terrorisert av regimet.
Utenriksministeren nevnte også asylsøkere i Norge. Eritrea er et land der det er ille. Man skal selvfølgelig aldri generalisere eller se på asylsøkere som en gruppe, men det er i dag vanskelig å si nei til asyl til flyktninger fra Eritrea. Vi har hatt slike situasjoner opp gjennom årene. Nå er det asylsøkere fra Eritrea som har krav på vår solidaritet. Den økende avfolkningen er et av de store problemene, også fordi det er de som har ressurser, som flykter.
Jeg har to spørsmål. Utenriksministeren snakket om å prøve å gjøre noe sammen med eritreere. Er det mulig for Norge å tilby praktisk hjelp til opposisjonsgrupper for å få samlet dem til et møte? Er Norge på nytt klar for rollen å mekle mellom Eritrea og Etiopia, dersom det skulle bli nødvendig?
Utenriksminister Børge Brende [14:27:58]: Norge har lenge hatt en dialog med eritreiske myndigheter. Problemet er at resultatet har vært blandet, men det ser ut til at Eritrea prøver en tilnærming og er åpen for en slik dialog. Av hensyn til den eritreiske befolkningen og, ikke minst, av hensyn til dem som er i Norge, bør vi støtte der vi kan. Men dette er en vanskelig balansegang, og vi må benytte enhver anledning til å slå fast de helt uakseptable bruddene på menneskerettighetene som skjer.
Det som representanten tok opp, at man iallfall blant eksileritreere i Sverige har opplevd at man blir stilt overfor krav om å betale såkalt skatt til hjemlandet, er noe som er meget alvorlig, og som vi reagerer på.
Norge har – som også representanten var inne på – en viss posisjon i Eritrea. Det er viktig at vi aktivt forholder oss til den politiske utviklingen, i kontakt med eritreiske aktører i Asmara og utenfor. Vi ønsker f.eks. at situasjonen i Eritrea skal drøftes i rammen av FN og med eritreerne, enten de er i Asmara, i Genève eller i New York. Det legges ikke opp til dialog på politisk nivå, men, som sagt, det drar fortsatt embetsmenn fra Norge til Asmara og Eritrea for å oppdatere seg på situasjonen. Hvis det hadde kommet en forespørsel om å spille en rolle i dialogen mellom Addis Abeba og Asmara, er det selvsagt noe Norge måtte ha vurdert seriøst. Det som er helt avgjørende, er at det ikke ender i en krig mellom disse to landene. Det er det siste vi trenger i den regionen. Central African Republic – Den sentralafrikanske republikk – er i ferd med å bryte sammen. Sør-Sudan er midt oppe i borgerkrigslignende tilstander. Man står i fare for at de ugandiske troppene blir stående i Sør-Sudan. Sudan kan også begynne å forholde seg til at Riek Machar er i ferd med å gå inn mot oljeområdene i Sør-Sudan. Vi har krisen i Somalia som dessverre er forverret de siste ukene. Hvis man i tillegg skulle få en konflikt mellom Etiopia og Eritrea, vil det vært enda mer krevende i denne regionen.
Når det gjelder eventuell støtte til ulike sivile samfunnsorganisasjoner, har jeg merket meg innspillet, men jeg kan ikke si noe konkret om det i dag.
Marianne Marthinsen (A) [14:31:21]: Jeg vil først av alt begynne med å takke interpellanten for engasjementet og for å reise en viktig debatt her i salen.
Engasjementet for frigjøring av Eritrea er noe som jeg vagt husker som en sak fra barndommen. Jeg husker så vidt folkeavstemningen om selvstendighet og den påfølgende statsdannelsen. Men siden har Eritrea vært et land som har fått lov til å utvikle seg i feil retning og nærmest forvitre utenfor det internasjonale samfunnets flombelysning.
Gjennom flere år som AUF-er hadde jeg et sterkt engasjement i en rekke internasjonale prosjekter. Jeg var ansatt som internasjonal rådgiver, og jeg var i mange sammenhenger inne i diskusjoner som handlet om Afrikas Horn, men det var veldig sjelden at Eritrea som stat var et tema.
Ja, vi har visst at det har gått dårlig i Eritrea. Landet har vært rammet av hungersnød en rekke ganger. Vi har sikkert alle fått med oss at FNs matvareorganisasjon ved flere anledninger opp gjennom årene har vært nødt til å forsøke å mobilisere det internasjonale samfunnet for å skaffe nok mat. Vi har alle sett disse tv-bildene fra tørkeutsatte områder passere skjermen vår uten kanskje helt å få med oss hvilket land det var snakk om denne gangen. Men interessen for den politiske utviklingen i dette landet, de manglende parlamentsvalgene, den uløste flyktningsituasjonen og alle de strukturelle problemene har vært forsvinnende liten. Kanskje er det fordi situasjonen virker så overveldende håpløs. Nettopp derfor er det så viktig at denne interpellasjonen reises, og at det gjøres et forsøk på å få Eritrea høyere opp på dagsordenen.
De menneskelige lidelsene i området er allerede store. Det sa interpellanten mye om, så det skal ikke jeg gjenta. Men i tillegg kan dette utvikle seg til å bli et mye større internasjonalt problem – det var også interpellanten inne på. Det er en reell fare for statskollaps i et allerede veldig ustabilt, utsatt område. Jeg tror få er i stand til å forutsi – eller si noe fornuftig om – hvordan det i så fall vil utvikle seg, særlig fordi det ikke finnes noen samlet opposisjon som kan ta over og stabilisere forholdene.
Utenriksministeren viste til det relativt omfattende norske engasjementet som vi allerede har på Afrikas Horn. Norge har tidligere hatt en meglerrolle i området, og interpellanten spurte utenriksministeren direkte om Norge kan være villig til å ta på seg en sånn rolle igjen. Vi fikk ikke et veldig tydelig svar, men jeg fikk i hvert fall et inntrykk av at regjeringen vil vurdere det alvorlig dersom en sånn henvendelse skulle komme. Det håper jeg det gjør, og at det er noe man vil se nøye på. Det kan jo bli aktuelt i forbindelse med grensekonflikter mellom Eritrea og nabolandene, noe som potensielt vil kunne bli veldig ødeleggende for hele regionen.
Så igjen: Takk til interpellanten for å reise debatten, og også en takk til utenriksministeren for det jeg oppfatter som et seriøst engasjement for området og en villighet til å diskutere disse tingene.
Sylvi Graham (H) [14:35:09]: Jeg vil også berømme interpellanten som tar opp denne saken i Stortinget.
Verden er ekspert på å glemme konflikter og konfliktområder så snart strålene fra pressens lyskastere vender seg et annet sted. Nå lyser det på Ukraina, litt bortenfor – i noe som kan kalles en begynnende skygge – ligger nå Syria, i hvert fall lyser det ikke like skarpt der. Lyskasterne når heller ikke helt til Sudan lenger, eller Somalia, Haiti eller Venezuela, og ikke hver dag til Den sentralafrikanske republikk eller for den del Eritrea. Derfor er denne debatten viktig.
Eritrea fikk sin uavhengighet i 1993 og har både før og etter hatt problemer og utfordringer i mange tiår, som interpellanten redegjorde for.
Eritreerne flykter. Det antas, som vi hørte, at så mange som over 300 000 eritreiske borgere kan befinne seg i nabolandene. De flykter fremdeles i store tall, som vi vet, også til Norge og utgjorde i fjor den største gruppen av asylsøkere hit – hele 27 pst. av dem som kom. I slike situasjoner vet vi at det ofte er de unge, sterke og ressursrike som drar, med nettopp de ressursene som et slikt land trenger.
Eritrea er et lukket land, et svært lukket land, noe som gjør sitt til et anstrengt forhold både til nabolandene og til verdenssamfunnet, men det gjør også at situasjonen internt i landet er anstrengt, for den politiske situasjonen ødelegger både landets økonomi og muligheten for et normalt samfunnsliv. Det er grunn til å tro at president Isaias Afewerki kanskje har innsett dette, og at han forsøker å bedre forholdet til omverdenen.
Det er for så vidt positivt at eritreiske myndigheter har tillatt en FN-delegasjon å besøke landet for å se på menneskerettighetssituasjonen. Det er forsiktige steg i riktig retning. Ansvaret for å gå denne veien er først og fremst Eritreas eget, men også verdenssamfunnets ansvar. Sanksjonene mot landet kjennes selvfølgelig, dessverre.
The International Crisis Group – som kjent et faglig tungt miljø – sa i 2013 at det synes å være en voksende misnøye i Eritrea med det kontrollerende regimet og med økende politiske og sosiale forskjeller. Jeg mener at interpellanten har rett i at det internasjonale samfunnet kan og bør spille en rolle for å forhindre ytterligere eskalering av vold og problemer på Afrikas Horn.
The International Crisis Group sa også at det burde være en bred koalisjon av internasjonale aktører som engasjerte seg i problemene i området. For eksempel foreslo de, i mars 2013, at EU og USA, sammen med enkelte andre land som Qatar og Sør-Afrika, som har noe bedre relasjon til Eritreas regjerende elite, burde kunne få til en konstruktiv forandring.
Det er i alle fall riktig og viktig for oss i Norge å være opptatt av det eritreiske folkets behov. Det er et kritisk område humanitært sett. Det eritreiske folket har behov for et fritt liv, for menneskerettigheter og for en fredelig eksistens. Da er det klart at det eritreiske folket er tjent med at landene utenfor, også det norske samfunn, opprettholder det som er mulig av dialog med regimet. Derfor er det positivt at utenriksministeren bekrefter at det legges opp til nye besøk fra Norge, der både innenrikspolitiske forhold, som f.eks. menneskerettigheter og pressefrihet, og regionale forhold blir berørt.
Norge har gjennom mange år gjort mye i denne regionen, og vi bør ikke gi opp det. Jeg har selv – for Redd Barna – bodd to år i Addis. Jeg kjenner regionen og vet hvilke fantastiske folk som bor der. Det er bra at utenriksministeren forsikrer at vi er villige til å fortsette en dialog om menneskerettigheter i rammen av FN – eller bilateralt – med Eritrea og et fortsatt engasjement for det eritreiske folket. Vi bør støtte der vi kan, selv om Norge ikke alene kan hindre en eventuell statskollaps i Eritrea.
Eritrea er som en dominobrikke på det afrikanske horn. Hele regionens stabilitet er med i spillet, og landene på hornet påvirker gjensidig hverandres sikkerhet. La også dagens debatt være et signal til Eritreas myndigheter om våre forventninger til at de selv også tar ansvar for egen utvikling, og at de leverer konkrete forbedringer, ikke minst på menneskerettighetsområdet. Da kommer også resten av det til å gå bedre.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:40:24]: For alle som er opptatt av å sikre at verdens fattige og undertrykte får del i de grunnleggende menneskerettighetene og et trygt liv, er utfordringene og situasjonen vi ser i Eritrea en stor sak. Det er ikke en utfordring der vi har enkle svar, og det synes jeg også diskusjonen forbilledlig viser, men for medmenneskene våre i dette konfliktrammede og ufrie landet er det viktig at vi – det internasjonale samfunn – bruker de mulighetene vi har for å lede utviklinga i en bedre retning. Det er sannelig verdt å drøfte i Stortinget. Derfor vil jeg starte med å takke interpellanten, representanten Nybakk, for at hun tar opp den krevende utfordringa, og utenriksministeren for et godt, informativt og reflektert svar på et vanskelig spørsmål.
Det var store forventninger til og forhåpninger om demokrati og utvikling da Eritrea i 1993 ble en selvstendig nasjon, både i landet selv og internasjonalt. De vel 20 årene som er gått siden da, har i sannhet blitt en skuffende historie. Eritrea preges av fattigdom, analfabetisme og en rekke andre tegn på feilutvikling. I stedet for framgang har landet havnet i en situasjon der det av noen blir kalt «Afrikas Nord-Korea». Regimet har vist seg å være svært autoritært. Det kontrollerer politikk, økonomi og rettsvesen. Noen politisk opposisjon tolereres ikke. Det er et stort antall samvittighetsfanger i landets fengsler. De lever i usle forhold og ofte uten noen akseptabel behandling av sin sak i domstoler. Flere tusen mennesker flykter hver måned fra denne elendigheten og fra undertrykkelsen. I de utrygge og overfylte båtene som stadig frakter fortvilte flyktninger fra Afrika og over til Europa, er det ofte mange som kommer fra nettopp Eritrea.
Landet har stort sett vært i konflikt og i en krigslignende tilstand. Det har få venner i omverdenen. Jeg mener det er viktig at Norge deltar aktivt i internasjonalt samarbeid for å hindre en total statskollaps i Eritrea, med de følger det kan få for en allerede hardt prøvet befolkning, og den destabilisering det kan bety for den konfliktrammede regionen rundt Afrikas Horn. Det er ikke naturlig med noe omfattende tosidig utviklingssamarbeid med et sånt regime, men når mennesker er i desperat behov for nødhjelp, får vi og det internasjonale samfunn behov for å stille opp. Så får vi støtte politiske prosesser for å bringe utviklinga inn på en bedre vei.
Jeg mener situasjonen i Eritrea også mye viser noen av de dilemmaene vi har i internasjonal politikk. Menneskerettigheter brytes i en rekke land, og det er ofte mange kjappe, enkle svar som går på at vi kan enten bare trekke ut bistand, trekke oss ut og totalt avvise eller kritisere situasjonen. Men vi og det internasjonale samfunn kan ikke bare overse menneskene. Vi har et ansvar for å forhindre diktaturer fra å utvikle seg til å bli nettopp diktatur. Vi har også et ansvar for å hjelpe de menneskene som bor i land som har totalitære styrer, og som lever i fattigdom.
Jeg er derfor glad for at regjeringa er aktiv, og at utenriksministeren understreker at de ønsker å bruke de kanalene de ser inn mot Eritrea, opprettholde kontakt, kritisere det som skal kritiseres, men også bidra i dialog for å bedre situasjonen i Eritrea, og at en ønsker å støtte opp om de internasjonale organisasjonene, som er våre viktigste partnere i arbeidet med å hjelpe folket i Eritrea.
Jenny Ellaug Følling (Sp) [14:44:23]: I Noreg kan vi feire 200-årsjubileum for Grunnlova vår. Vi feirar vår uavhengigheit, vår fridom, demokrati og sjølvråderett. Vi feirar alt det Eritrea ikkje kan feire. Rett nok har Eritrea ei grunnlov som vart skriven i 1993 og ratifisert i 1997, men det hjelper lite når planlagde nasjonale val vert utsette på ubestemt tid, når det berre er eitt parti å velje mellom, og når ein har eit rettssystem som ikkje er politisk uavhengig.
Som det er sagt i salen, vert Eritrea rekna som eit av dei mest totalitære regima, og grensekonflikten med Etiopia legg ein kraftig dempar på utviklinga. Det er krevjande å få til økonomisk utvikling når store delar av arbeidskrafta til kvar tid er i hæren, i militæret eller har flykta, er på flukt, og store delar av befolkninga ikkje har nok mat.
Amnesty sin årlege menneskerettsrapport gjev Eritrea flengjande kritikk. Lista over kva som er forbode, er lang: politiske opposisjonsparti, uavhengig og fri presse, organisasjonar. Motsett er militærteneste påbode, og tenestetida kan verte forlengd i det uendelege.
Vi høyrer jamleg rapportar om båtar fylte til randa av flyktningar som går under og forliser i Middelhavet. Fleire tusen kryssar grensene kvar månad. Det er eit avansert nettverk av menneskesmuglarar. Desse eig ikkje skruplar, dei utnyttar menneske på det svakaste, og fortvila pårørande som bur her i Noreg, vert kravde om løysepengar.
Kontrasten til det vi tek for gjeve her i Noreg, er stor. Når nokon legg ut på ope hav i ein liten balje, og det er eit betre alternativ enn å verte verande i heimlandet, fortel det alt om kva forhold desse menneska lever under. Tilhøva i Eritrea er alvorlege, som det er understreka her, og teikna på ein stat i oppløysing er mange. Generalane har mykje politisk makt, og politisk innflytelse og finansielle ressursar er det stor kiving om. Lista over avhopparar er lang og strekkjer seg frå titusenvis av soldatar til presidentens høgre hand og informasjonsminister og idrettsutøvarar som hoppar av under London-OL. På toppen av dette kjem fleire hundre tusen flyktningar. Representanten Nybakk tek opp dei veldig negative forholda og trekka som er i Eritrea, og det i ein stat som er ustabil, og der konfliktane herjar.
Kjetil Tronvold, professor ved Universitetet i Oslo, med fleire, peikar på ei rekkje av farane ved kollapsen i Eritrea, og terrorgrupper utnyttar dette. Som dei peikar på, er ikkje nabostatane sterke nok til å tole desse skakingane. Difor er vi i Senterpartiet glade for at interpellanten i dag set lyset mot Eritrea og dei forholda som er der. Vi takkar òg for dei utfyllande opplysingane utanriksministeren gav om dei tiltaka som vert gjorde der.
Ola Elvestuen (V) [14:49:23]: Jeg vil også først rose interpellanten Marit Nybakk for å ta opp spørsmålet om Eritrea i Stortinget, sånn at vi får en diskusjon om det regimet og den situasjonen som er i Eritrea. For min egen del husker jeg også tilbake til da Eritrea ble selvstendig i 1993, at vi kunne lese reportasjer og se tv-dokumentarer som presenterte Eritrea på mange måter som Afrikas håp. Det er jo slett ikke det som har blitt tilfellet. Det har utviklet seg til et knallhardt ettpartistyre og et sterkt militarisert samfunn. Som det har blitt påpekt, har Eritrea riktignok en grunnlov fra 1997 som tilsier at det også der skal etableres en folkevalgt forsamling, men det har aldri vært avholdt valg. Tvert imot er det president Isaias Afewerke som sitter med den totale kontroll sammen med resten av partiet, forlengelsen av EPLF, det som i dag er PFDJ, og selvfølgelig den militære ledelsen.
Her er det, som man har påpekt, ingen frivillige organisasjoner. Det finnes ikke uavhengige medier. Det er en slik undertrykkelse at rapportene også sier at folk legger begrensninger på seg i private samtaler av frykt for å bli forfulgt. Her er det ingen rettssikkerhet. Man står overfor vilkårlig fengsling av enhver som mistenkes for å være mot regimet. Det rapporteres også at tortur er vanlig.
FNs høykommissær for flyktninger anslo i 2012 at det var mellom 5 000 og 10 000 politiske fanger i Eritrea. Og som flere har påpekt, er det et stort flyktningproblem. Allerede i dag er det opp til 3 000 som hver måned flykter fra Eritrea. De gjør det med betydelig fare for egen sikkerhet. Er du under 50 år i Eritrea, er det vanskelig å få utreisetillatelse, og de som reiser ut, risikerer på mange måter livet når de forlater landet.
Mange har også vært inne på det vernepliktsystemet som holder de fleste kvinner og menn i en nærmest permanent militærtjeneste. Dette er et undertrykkende regime. Bare det at det sammenliknes med Nord-Korea, viser hvor alvorlig situasjonen er for eritreerne.
Så er jeg glad for at utenriksministeren tar opp hele situasjonen for eritreere som også flykter. Det er klart at den situasjonen som er på Sinaihalvøya, hvor flyktninger nå holdes i fangenskap og utsettes for utpressing og tortur, må tas på det største alvor. Nå gjelder ikke dette bare eritreere, men dette må tas på det største alvor, som det må gjøres med situasjonen i Sør-Europa med flyktninger som kommer over fra Nord-Afrika inn til Europa. Lampedusa er blitt et negativt symbol, som Europa og Norge er en del av. Europa og Norge må klare å ta tak i og håndtere situasjonen bedre enn det som gjøres i dag. Det viser også hvor tett utviklingen i vårt eget land er knyttet til den internasjonale situasjonen når eritreere er den største asylgruppen i Norge i dag.
Det er mange som har påpekt at den eritreiske staten forfølger eritreere også til de landene de flykter til. Ifølge Freedom House ilegges alle eritreere i utlandet en skatt på 2 pst. Jeg vet ikke om dette er noe den norske staten kan gjøre noe med, men det er klart at dette er også en viktig del av det finansielle grunnlaget for regimet i Eritrea.
Det som er vanskelig, er: Hva gjør vi? Hva kan Norge gjøre? Jeg har ikke noe godt råd annet enn at utenriksministeren må bruke hele den diplomatiske kompetansen som Norge har, både for å utøve press og påvirke der man kan, påvirke Den afrikanske union, innenfor FN, for å påvirke situasjonen. Det som er viktig å understreke, er at dette handler ikke bare om å unngå en statskollaps med de implikasjonene det har for hele regionen, men det handler like mye om å klare å bryte opp et knallhardt regime for og på vegne av de personene og alle eritreere som bor i Eritrea i dag, slik at de kan få en noe større frihet, og etter hvert at vi kan få Eritrea over i en retning, slik at de også til slutt får en grunnlov som etterleves, og at vi også i Eritrea vil kunne se en demokratisk utvikling.
Marit Nybakk (A) [14:54:42]: Jeg vil takke for en veldig god debatt med en seriøsitet som jeg tror er veldig viktig når vi snakker om et problemområde som Eritrea er.
Jeg vil først kommentere noe av det som er sagt om flyktningsituasjonen, og legge til at så vidt jeg nå forstår, i hvert fall etter det jeg fikk vite i går, har nå Sudan sperret grensene i øst for flyktninger. De tar rett og slett ikke inn flere eritreere. Vi kan jo tenke oss den desperasjonen som da vil være der hos disse muslimene i nord. Paradokset, som jeg vel også nevnte i mitt første innlegg, er at erkefienden Etiopia er det landet som nå tar imot flyktninger fra Eritrea. Som flere har vært inne på, er det i stor grad eritreere som dør i Middelhavet. Representanten Elvestuen nevnte også det som skjer på Sinaihalvøya. Til Lampedusa kom det også flest eritreere. Det sto kanskje ikke det i alle avisoverskrifter. Uansett hvor de var fra, var dette en gigantisk tragedie som vi håper ikke skjer igjen.
Det internasjonale samfunnet har ingen samlet strategi eller kriseplan når det gjelder Eritrea, hvis regimet skulle bryte sammen. Det er viktig, synes jeg, at utenriksministeren og den norske regjeringen er en pådriver i FN-systemet for å fokusere sterkere på utviklingen i Eritrea og ikke minst ta opp flyktningstrømmen. Hva skal man gjøre med den? FNs flyktningorganisasjon, UNHCR, er sterkt involvert, men de greier ikke dette alene, slik situasjonen er.
Sylvi Graham kom med et veldig godt forslag om at man burde få en eller annen troika eller firkløver eller hva det nå enn måtte være – EU, USA pluss Qatar og andre i regionen som står Eritrea nær – og prøve å få til forhandlinger både med regimet, men også mellom regimet og opposisjonen. Det er ingen samlet opposisjon, det er det flere som har nevnt her, bl.a. Marianne Marthinsen. Men en slik gruppe land vil kanskje også kunne samtale med opposisjonen og få opposisjonen til å samarbeide og kanskje påvirke regimet til å sette seg ned med opposisjonen.
For øvrig vil jeg slutte meg til noe av det siste Elvestuen sa om at Norge må bruke all den diplomatiske kompetansen vi har. Det er min sluttappell til utenriksministeren, også med tanke på eventuelt å få til en slik gruppe med land som kan se på situasjonen i Eritrea.
Utenriksminister Børge Brende [14:58:09]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en meget god og innsiktsfull diskusjon med en del konkrete innspill, som jeg absolutt skal ta med meg i det videre arbeidet.
Når det gjelder påvirkning i FN-sammenheng, har vi i vår FN-ambassadør i New York en av de mer kunnskapsrike når det gjelder situasjonen i Eritrea, og vi har et sterkt engasjement. Vi følger også opp spørsmålet om å legge press på eritreiske myndigheter knyttet til ytringsfrihet og tilgang for humanitære hjelpearbeidere. I dag er det færre og færre organisasjoner som faktisk har tilgang – i hvert fall utenfor Asmara. For store deler av landet har vi ikke noen full oversikt over den humanitære situasjonen. Når det gjelder eritreiske flyktninger, jobber vi nært med UNHCR, Høykommissæren for flyktninger.
Regimet står oppe i en svært krevende situasjon. Det er de som vil mene at dette vil føre til et regimeskifte, for det er så pass sterke krefter i Eritrea, selvsagt, som har den humanitære krisen veldig tett inn på seg. Når enkelte tall viser at bortimot 60 pst. av folket er underernært, sier det noe om hva vi står overfor.
Så det vi vil gjøre, er å følge opp situasjonen i Eritrea fra ambassaden i Khartoum i Sudan. Det er Khartoum-ambassaden som nå er sideakkreditert til Asmara, etter at vi la ned ambassaden. Men vi vil også gjennom Den afrikanske union og vår ambassade i Addis Abeba, sammen med FN-delegasjonen i New York og fra Khartoum, følge med på eventuelle muligheter for at Norge kan være med og styrke dialogen i regionen.
Nå er det slik at man har trappet ned den norske bistanden til Eritrea. Det er også som følge av at man la ned ambassaden, og ikke minst på grunn av den situasjonen som er knyttet til menneskerettighetene der. Men jeg antar at jeg har Stortingets støtte for å bidra humanitært med humanitære bidrag hvis det er slik at det gir seg anledninger til det, for den humanitære situasjonen er såpass alvorlig.
Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.