Marianne Marthinsen (A) [15:02:20]: Situasjonen i Iran er alvorlig og kunne helt sikkert vært gjenstand for en egen debatt her i salen i dag. Bare siden nyttår er det 130 regimekritikere som er hengt i Iran, så utviklingen går ikke i riktig retning, den går i feil retning. I dag er det den prekære sikkerhetssituasjonen for iranske dissidenter som befinner seg i flyktningleir i Irak, jeg vil ta opp med utenriksministeren.

1. september 2013 skjedde det en massakre i Camp Ashraf. Omtrent 120 tungt bevæpnede og uniformerte menn gjennomførte et koordinert militært angrep. 52 mennesker, deriblant flere kvinner, ble regelrett henrettet med skytevåpen og eksplosiver. Sju ble tatt som gisler, seks kvinner og én mann, og disse er fortsatt ikke frigitt. Det er uklart hvor de befinner seg.

Menneskene som ble drept, var under internasjonal beskyttelse. De hadde status som flyktninger og asylsøkere. De hadde krav på beskyttelse under den 4. Genèvekonvensjonen. At disse menneskene – alle var dissidenter som hadde flyktet fra det iranske regimet – ikke fikk den sikkerheten som de har krav på, er et internasjonalt ansvar.

De 52 som ble drept – henrettet – utgjorde mer enn halvparten av dem som bodde i den leiren. Det var bare rundt 100 mennesker igjen i Camp Ashraf. De fleste av de rundt 3 000 som bodde der, hadde blitt flyttet, til dels tvangsflyttet, til Camp Liberty i Bagdad. Alle disse er medlemmer av opposisjonsgruppen People’s Mojahedin Organization of Iran. Vi vet at medlemskap i den opposisjonsgruppen er forbudt ved lov i Iran, og de som vender tilbake til landet, risikerer både tortur og henrettelse. Det er en høyst reell trussel. De 100 som var igjen i Camp Ashraf, skulle også overføres til Camp Liberty, men de hadde fått tillatelse til å bli igjen en stund, bl.a. for å rydde opp i en del praktiske spørsmål.

Fram til 2009 var det USA som hadde ansvaret for sikkerheten i Camp Ashraf. Den ble overført til irakiske myndigheter det året, i forståelse med FN. Det betyr at myndighetene i Irak er forpliktet til å sørge for at leiren er trygg. Siden 2009 har det skjedd en rekke angrep, både på Camp Ashraf og også på Camp Liberty etter at den ble opprettet. Det tragiske her er at angrepet 1. september ikke kom som lyn fra klar himmel. Det føyer seg inn i en rekke angrep, selv om dette har hatt det mest tragiske utfallet. Derfor var det forutsigbart, og det er lett å si i etterkant at det burde ha vært forhindret. Det manglet heller ikke på advarsler om at dette kunne skje. To av de tidligere angrepene er bekreftet utført av irakiske sikkerhetsstyrker, og det er også en rekke indisier som peker i retning av at irakiske myndigheter selv var involvert i massedrapet, og at det skjedde i forståelse med det iranske regimet med direkte involvering av den iranske Revolusjonsgarden. En uavhengig gransking har ikke skjedd.

Stillheten etter massakren har vært øredøvende. Det har vært en påfallende mangel på reaksjoner fra det internasjonale samfunnet og lite engasjement for å sørge for sikkerheten til dem som nå oppholder seg i Camp Liberty. 26. desember ble også Camp Liberty angrepet, bl.a. med raketter. Da var det fire døde og minst 70 som ble skadd. Al-Mukhtar-armeen, en irakisk sjiamuslimsk militær gruppe, har tatt på seg ansvaret for det angrepet.

Nylig ble flere av de drepte hemmelig begravd uten at familie hadde noen mulighet til å ta farvel. Man kan bare spekulere i årsaken til at dette skjedde, men det er i hvert fall nærliggende å tro at det er noen som ikke ønsker at sannheten om hvordan disse drapene ble utført og hvem som sto bak, skal fram i lyset.

Det internasjonale samfunnet har en klar forpliktelse til å sørge for sikkerheten til de mer enn 3 000 iranske dissidentene som for tiden oppholder seg i flyktningleir i Irak. Vi har et ansvar for at de sju gislene kommer til rette, og at de som står bak angrepene, stilles til ansvar. Det kan ikke overlates til irakiske myndigheter å etterforske hva som skjedde i Camp Ashraf, FN må på banen og få gjennomført en uavhengig gransking og sørge for at saken kommer opp for en internasjonal domstol. Og det haster å få sikret bevis, det haster å få gitt de ansvarlige tydelig beskjed om at det internasjonale samfunnet ikke tolererer sånne forbrytelser som ble begått i Camp Ashraf 1. september. Dersom de som står bak, ikke holdes ansvarlig, vil innbyggerne i Camp Liberty være fullstendig forsvarsløse også i månedene og årene som kommer.

I går var det Iran-seminar på Nobelinstituttet. Det foregår også et Iran-seminar her i byen i dag. Der talte president i National Council of Resistance of Iran, Maryam Rajavi. Hun ba norske myndigheter om å gå i bresjen for en internasjonal gransking av 1. september-massakren i Camp Ashraf. Vi vet at Irak var direkte involvert, FN har fordømt massakren, men har ellers ikke gjort noe, jeg kom hit for å få den norske regjeringen til å bryte tausheten, sa hun, fordi Norge har en sterk tradisjon for å kjempe for menneskerettigheter, fortsatte hun. Jeg skulle gjerne hørt utenriksministerens reaksjon på den oppfordringen fra Maryam Rajavi.

Så lenge dissidentene oppholder seg i Camp Liberty, er det internasjonale samfunnet ansvarlig for sikkerheten deres. Det ansvaret har det internasjonale samfunnet ikke vært i stand til å oppfylle. Det må legges press på irakiske myndigheter – selvfølgelig – slik at nødvendige fysiske sikkerhetstiltak blir satt i verk. Men når det oppleves sånn at trusselen kommer fra myndighetene selv, er det kanskje ikke tilstrekkelig. Flere har tatt til orde for en permanent FN-tilstedeværelse, alternativt å relokalisere leiren, eller sørge for at disse 3 000 dissidentene får opphold andre steder.

Situasjonen for disse dissidentene er nå så prekær at det har ført til en massiv kampanje fra iranere i eksil over hele Europa, også i Norge. Mange representanter på dette huset har hatt møter med representanter for det iranske eksilmiljøet de siste ukene og sett grusomme bilder av mennesker som har blitt henrettet, mens de skulle vært under internasjonal beskyttelse. De bildene taler sitt tydelige språk. De samme spørsmålene som jeg reiser i stortingssalen i dag, diskuteres nå i parlamenter i en rekke land. Det er mitt håp at det engasjementet som nå vises, og alt det politiske arbeidet som legges ned for å få satt fokus på situasjonen for menneskene som befinner seg i Camp Liberty akkurat nå, vil føre til at det internasjonale samfunnet vekkes, og at vi tar ansvar for disse menneskenes sikkerhet.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Vil regjeringen ta et initiativ overfor FN for å sikre at det internasjonale samfunnet følger opp sitt ansvar under den 4. Genèvekonvensjonen og sørge for sikkerheten til de iranske dissidentene i Irak?

Utenriksminister Børge Brende [15:10:51]: Regjeringen deler den humanitære bekymringen for sikkerheten og leveforholdene til de gjenværende beboerne i Camp Liberty i Irak, som representanten Marthinsen tok opp. Det synes å være bred politisk enighet om at det er en gruppe som har krav på beskyttelse og hjelp. Dette er også FNs holdning, og Norge har støttet FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, i arbeidet for å bosette beboere fra leiren i tredjeland. I forhold til andre vestlige land har Norge tatt imot et relativt stort antall beboere fra leiren.

La meg si litt om bakgrunnen for denne situasjonen. Den iranske opposisjonsbevegelsen National Council of Resistance med sin væpnede gren Mojahedin-e-Khalq etablerte seg i Camp Ashraf etter invitasjon fra Saddam Hussein under krigen mot Iran. Etter invasjonen av Irak i 2003 avvæpnet amerikanerne beboerne i leiren. Iraks folkevalgte regjering besluttet så høsten 2011 å oppløse Camp Ashraf. Beslutningen ble bl.a. begrunnet med bestemmelser i Iraks grunnlov, som inneholder et forbud mot aktiviteter som innebærer innblanding i andre staters indre anliggender.

Det er også viktig å huske på i denne sammenheng hvor ekstremt vanskelig situasjonen i Irak er for alle som er bosatt i landet. Drøyt ti år etter den amerikanske invasjonen er sikkerhetssituasjonen i Irak svært vanskelig. Flere hundre personer blir drept hver måned i terrorangrep. FN rapporterer at 7 500 mennesker er drept i Irak i 2013. Antall sårede og lemlestede er mangedoblet. Utstrakt bruk av eksplosiver i tettbygde områder utgjør hoveddelen av den væpnede volden. Syria-krisen bidrar til å forverre situasjonen, og irakiske myndigheter sliter med å holde kontroll over sitt eget territorium.

Camp Liberty og Camp Ashraf er blitt angrepet flere ganger det siste året. Norge har fordømt disse angrepene og lagt vekt på irakiske myndigheters ansvar for sikkerheten. Irakiske myndigheter skal ha meddelt FN at de har innført flere nye sikkerhetstiltak for å forhindre tilsvarende angrep. Som den forrige regjeringen, har vi bedt irakiske myndigheter om å iverksette sikkerhetstiltak og yte medisinsk hjelp til dem som trenger det. Vi støtter FN i oppfordringen til irakiske myndigheter om å igangsette en full gransking av hva som faktisk har funnet sted ved de tragiske hendelsene, hvor beboere i Camp Ashraf og Camp Liberty har blitt angrepet og mange drept det siste året, som representanten Marthinsen også fremholdt.

Etter angrepet på Camp Ashraf i september 2013 ble de resterende beboerne fra Camp Ashraf overført til Camp Liberty, hvor FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, vurderer mulig gjenbosetting i tredjeland. UNHCRs prosess gjennomføres nå på en tilfredsstillende måte. National Council of Resistance og Mojahedin-e-Khalq må på sin side samarbeide med UNHCR, ved bl.a. å tillate at beboerne som får opphold i tredjeland, faktisk får lov til å forlate Camp Liberty.

FN har en viktig rolle å spille og har vært svært aktiv i å forsøke å bidra til en løsning av situasjonen i Camp Ashraf, og nå i Camp Liberty. United Nations Assistance Mission for Iraq, UNAMI, har gjennom flere år hatt tett kontakt med ledelsen i National Council of Resistance, MEK og irakiske myndigheter. FNs representanter har tatt flere initiativ for å løse konflikten og bidra til å gjøre den mindre voldelig. UNAMI har f.eks. oppfordret myndighetene til å beskytte leiren med ytre vakthold, betongelementer og tilfluktsrom.

Den inngåtte avtalen mellom UNAMI og irakiske myndigheter om å overføre alle leirbeboerne fra Ashraf til Liberty for videre håndtering av UNHCR, er et godt tiltak. Gjennom denne avtalen hviler det en forpliktelse på irakiske myndigheter til ansvarlig og human opptreden overfor beboerne. FNs engasjement i denne saken har vært et viktig bidrag for å unngå ytterligere eskalering. FN har tydelig tilstedeværelse i Camp Liberty ved både UNAMIs observatører og UNHCRs personell.

UNHCR har iverksatt tiltak for å gjennomføre personlige intervjuer med alle i Liberty som har søkt om flyktningstatus. Så langt har ca. 2 400 leirbeboere gjennomgått intervjuer med tanke på klarering for flyktningstatus. FN ved UNAMI og UNHCR arbeider også for å finne tredjeland som er villig til å ta imot leirbeboerne. Dette er også et omfattende arbeid. Norge vil støtte FN og oppfordre dem til å fortsette sitt arbeid og sin tilstedeværelse, på tross av at dette har vist seg å være et vanskelig og krevende oppdrag. Norge har tatt spørsmålet opp gjentatte ganger med UNHCR i Irak og UNAMI.

Norge har ved flere anledninger uttrykt bekymring over hendelsene i Camp Ashraf og Camp Liberty gjennom de siste årene, og de generelt vanskelige livsforholdene for beboerne i leirene. Fra norsk side har vi først og fremst vært opptatt av den humanitære situasjonen for de 2008 som bor i leirene.

Interpellanten legger i interpellasjonen til grunn at personer som er bosatt i leirene, har krav på beskyttelse etter den 4. Genèvekonvensjonen av 1949, som regulerer spørsmål knyttet til beskyttelse av sivile i væpnet konflikt, inkludert bl.a. i okkuperte områder. Disse reglene kommer ikke til anvendelse – og dette har også blitt slått fast tidligere – i dagens situasjon i Irak, da det ikke lenger foreligger noen okkupasjonssituasjon. Derimot har vi understreket overfor irakiske myndigheter at de i henhold til internasjonale menneskerettigheter, har ansvar for beboernes sikkerhet.

I samsvar med avtalen mellom Irak og FN i desember 2011, beholder Irak hovedansvaret for beboernes sikkerhet, noe som også følger av gjeldende menneskerettslige standarder. UNHCR vurderer her både asylsøkeres status og bistand med sikte på gjenbosetting. Selv om det ikke lenger er naturlig å vurdere situasjonen ut fra 4. Genèvekonvensjon, er det ingen tvil om at beboernes sikkerhet må respekteres, og Irak må treffe de nødvendige tiltak for å forhindre anslag mot dem eller at de utsettes for folkerettsstridig risiko for forfølgelse.

I den forbindelse har også EU truffet tiltak for oppnevning av en særlig rådgiver for bistand til EUs oppfølging, og FNs generalsekretær har oppnevnt en assisterende generalsekretær for arbeidet med gjenbosetting av leirbeboerne. Norge vil på bakgrunn av dette fortsette å støtte opp om FNs pågående arbeid for å avvikle Camp Liberty på en måte som ivaretar beboernes sikkerhet og rettigheter.

Marianne Marthinsen (A) [15:18:16]: Jeg vil gjerne begynne med å takke utenriksministeren for svaret, som var grundig og godt. Jeg er glad for at utenriksministeren viser at han tar dette spørsmålet på alvor.

Jeg vil også gi utenriksministeren rett i at sikkerhetssituasjonen selvfølgelig er alvorlig for alle som oppholder seg i Irak. Det er en svært krevende situasjon. Så kunne vi selvfølgelig hatt en egen debatt om hvordan det har blitt sånn og hvem som har ansvaret for det. Men utenriksministeren viser i hvert fall at han innser at situasjonen er prekær for den gruppen av mennesker som vi snakker om her i dag, og at disse menneskene lever i en ubeskyttet tilværelse så lenge sikkerheten er overlatt til irakiske myndigheter, uten at det internasjonale samfunnet tar nødvendig ansvar.

Jeg er glad for at ministeren sier at Norge vil fortsette å støtte opp om FNs arbeid for å få avviklet Camp Liberty på en ordentlig måte. Men jeg spurte også helt konkret om sikkerhetssituasjonen til disse menneskene, så lenge de befinner seg i Camp Liberty, er en sak som utenriksministeren vil ta opp med FN – om han vil ta et direkte initiativ for å sørge for at sikkerhetssituasjonen løses også på kort sikt, fordi en avvikling av denne leiren etter all sannsynlighet vil ta tid.

Oppfordring til irakerne, som det ble snakket om her, om å sikre en bedre fysisk sikring, er selvfølgelig viktig. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Så lenge det oppleves sånn at trusselen også kommer innenfra, at myndighetene selv utgjør en trussel, vil også spørsmålet om et tyngre FN-nærvær, slik som det iranske eksilmiljøet selv har etterlyst, være aktuelt. Det samme vil spørsmålet om en relokalisering være.

Så er det riktig at Norge har tatt imot flere av dem som har hatt tilhold i Camp Ashraf og Camp Liberty. Det er fortsatt flere tusen som sitter igjen der, og FN gjør et omfattende arbeid for å kartlegge om det finnes tredjeland som er villige til å ta imot. Derfor er det også naturlig å spørre om regjeringen ser det som aktuelt å bidra ytterligere gjennom å ta imot flere av disse.

Så vil jeg gjerne gjenta at det haster med å få gjennomført denne uavhengige granskingen av hva som faktisk skjedde i Camp Ashraf. Når ofre begraves i hemmelighet på ukjent sted, er det veldig vanskelig å se noen annen motivasjon for det enn å ødelegge bevis. Vi trenger å få klarhet i hvem som utførte ordren om at massakren skulle gjennomføres, og hvem som var involvert i å planlegge og gjennomføre det angrepet. Norge støtter kravet om en gransking. Men hvordan skal man konkret følge opp at kravet om gransking faktisk gjennomføres?

Utenriksminister Børge Brende [15:21:40]: Som jeg også slo fast i mitt innlegg: Irak må treffe de nødvendige tiltakene for å hindre anslag mot dem som utsettes for folkerettsstridig risiko for forfølgelse. Men i den forbindelse har også EU truffet tiltak ved oppnevning av en særlig rådgiver for bistand til EUs oppfølging, og FNs generalsekretær har oppnevnt en assisterende generalsekretær for å arbeide med gjenbosetting av leirbeboere. Norge vil også aktivt på denne bakgrunn fortsette å støtte opp om FNs pågående arbeid for å avvikle Camp Liberty på en måte som ivaretar beboernes sikkerhet og rettigheter, og vi vil også fortløpende ta opp situasjonen for beboerne. Vi vil løpende selvsagt også vurdere situasjonen for asylsøkere fra denne leiren.

Marit Nybakk (A) [15:22:56]: La meg først få takke interpellanten for at hun la fram denne viktige interpellasjonen. Interessant er det også at interpellasjonen avholdes mens Maryam Rajavi er i Oslo. Hun har for øvrig sittet i losjen her før i dag.

Så vil jeg takke utenriksministeren for å ha gått så vidt grundig inn i denne saken og for at han er villig til å bidra til å avvikle Camp Liberty på en skikkelig måte. Men det forutsetter at disse flyktningene har et sted å dra.

Dette startet våren 2003 – ikke flyktningleiren, men trakasseringen. Da invaderte USA Irak og fjernet Saddam Husseins regime. Amerikanerne lovet da å sikre beskyttelse av de flere tusen iranske flyktningene som var i Sør-Irak, nær Bagdad. Dette var viktig fordi sjiamuslimene i området alltid har vært alliert med prestestyret i Teheran. I årene etter 2003 har imidlertid flyktningene i Camp Ashraf og Camp Liberty gjentatte ganger vært utsatt for trakassering, for plyndring og for angrep fra lokale sjiamilitser, bl.a. fra Al Mukhtar Army. Som det har blitt sagt her, i desember 2011 ble FN og den irakiske regjeringen enige om at 3 400 flyktninger skulle flyttes fra Camp Ashraf nordøst for Bagdad til Camp Liberty. Flyttingen var ferdig i september 2012, men 100 mennesker fikk altså lov til å være igjen for å rydde opp. Den 1. september 2013 ble 52 av disse myrdet av en sjiamuslimsk milits. Camp Liberty ble senest 26. desember 2013 angrepet, og flere mistet livet.

Det sier seg selv at dette er uholdbart. Vi snakker om flyktninger med flyktningstatus under beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger. Både FNs høykommissær, altså UNHCR, og Amnesty ber nå verdenssamfunnet gripe inn og sikre beskyttelse av de iranske flyktningene i Irak. Flere internasjonale kirkeledere, parlamentarikere og politiske ledere har bedt Iraks regjering om å sikre flyktningleirene. Lederen av utenrikskomiteen i det amerikanske senatet, Robert Menendez, ber om at flyktningene flyttes ut av Irak og gis asyl eller flyktningstatus i europeiske land og USA.

Camp Ashraf ble etter invasjonen i 2003 beskyttet av de amerikanske styrkene i Irak, USF. Men i juni 2009 ble altså ansvaret overtatt av den irakiske regjeringen. Etter det har leiren og flyktninger blitt trakassert og vært under press for å forlate Irak, for det er antakelig det som er motivasjonen for trakasseringen. Men det betinger at de har et sted å dra. Mange av flyktningene har sitt opphav i iransk motstandsbevegelse. Alle forstår at de ikke kan repatrieres, men Irak er sannsynligvis under press fra regimet i Iran. Det er viktig at den norske utenriksministeren nå sier at Norge vil bidra til at disse leirene avvikles på en skikkelig måte, og at man finner et sted å formidle disse flyktningene til. Her vil det være snakk om asylsøkerstatus i flere land i Europa, og flere må ta et ansvar.

Inne i Iran har altså regimet kunnet fortsette sin undertrykking av fundamentale menneskerettigheter, dette i ly av den internasjonale debatten om landets atomprogram. Bare i januar i år ble 68 mennesker henrettet i Iran. De henrettes for alt fra mord til det å være dømt for å praktisere homofili. Amnesty International publiserte 25. november 2013 en lang liste over politiske fanger og menneskerettighetsaktivister i iranske fengsler. Det er advokater med dommer på 13 år for å ha spredd propaganda mot systemet, det er journalister, det er fagforeningsrepresentanter som sitter med dommer på inntil seks år for det samme. Vi vet at kvinner blir systematisk diskriminert, at kvinners vitnemål teller 50 pst. av menns i en rettssak. Vi kjenner til undertrykkingen av religiøse minoriteter, ikke minst sunnimuslimer, i tillegg til kristne, og vi kjenner til den ekstreme undertrykkingen av kurdere og balutsjere i Iran.

Det finnes mange iranske flyktninger over hele verden, også i Norge. Men de som nå trenger vår støtte, er flyktningene i Sør-Irak. Jeg håper derfor at den norske utenriksministeren vil lykkes i å bidra til å få disse ut av Irak.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:28:15]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha satt temaet på dagsordenen, og utenriksministeren for et godt og fyllestgjørende svar.

Jeg er glad for at utenriksministeren er så tydelig i å understreke at Norge står bak FNs arbeid og tar avstand fra voldshandlinger og angrep på flyktningleirer i Irak, og vi deler naturligvis også bekymringen når det gjelder den humanitære situasjonen. Både under den forrige og den sittende regjeringen har Norge fulgt forholdene i Camp Liberty og den tømte Camp Ashraf. Det er gjentatte ganger blitt reagert fra norske myndigheter når det har vært meldt om voldsbruk mot og i campene.

Det er også grunn til å se på andre konflikter generelt internt i Irak og graden av mistillit som råder mellom irakiske myndigheter og opposisjonen. Når man ser på den utviklingen som er i Iraks nabolag, og særlig i Syria, er det grunn til bekymring for spinn-off-effekter. Alle gode krefter i Irak er derfor nødt til å handle og samhandle og handle ansvarlig for å unngå uønskede scenarioer.

Rapporter om den humanitære situasjonen i området i Irak og de alvorlige hendelsene for øvrig er det liten grunn til å betvile. De er godt dokumentert gjennom de få mediene som har tilgang, og gjennom FN, UNHCR. Eksempler når det gjelder Camp Liberty, er svekket beskyttelse av leirene, en hindrer at mat og nødutstyr kommer inn, og evakuering til tredjeland blir hindret.

Det har samtidig blitt lagt til grunn at sikkerheten i campene først og fremst er irakiske myndigheters ansvar. Regjeringen i Irak har akseptert fullt ansvar for sikkerheten til flyktningene fra forflyttingen fra Camp Ashraf og gjennom oppholdet i Camp Liberty. Avtalen innebærer også at ingen skal bli tvangsmessig returnert til Iran eller bosatt i tredjeland mot sin vilje.

Det er derfor rett at regjeringen fortsatt har som sin strategi å støtte FNs arbeid i området, som innebærer politisk, samfunnsbyggende og humanitær hjelp gjennom UN Assistance Mission for Iraq, UNAMI. Rollen til UNAMI i denne prosessen er å overvåke menneskerettighetene og den humanitære situasjonen gjennom relokaliseringer og sørge for en døgnet-rundt-overvåking i Camp Liberty. Det er liten tvil om at det har vært svært krevende for UNAMI å sikre at overflyttingen til Camp Liberty skjedde uten voldsbruk, og sikkerheten i leiren for øvrig.

Likevel: UNHCR jobber med å få land til å ta imot flyktninger, og Norge har – som det ble sagt – tatt imot en del av dem. Fortsatt er det vansker. Meldinger kan tyde på at det bl.a. kan skyldes at irakiske myndigheter arbeider aktivt for å hindre at land i regionen vil ta imot flyktninger fra Camp Liberty.

Det er heller ingen tvil om at dette er et svært krevende oppdrag for FN, og jeg oppfatter også at FNs rolle har blitt diskutert. FN arbeider under vanskelige forhold i Irak. Oppgaven er å sørge for dialog mellom partene, yte bistand til å gjenoppbygge og utvikle landet etter mange år med krig og møte de behovene som er der, både humanitært og på annet vis.

FN har vært tydelig og vil også framover i kraft av sitt engasjement i Irak måtte ta hensyn også til situasjonen i Camp Liberty og ikke tillate at det skjer tilsvarende overgrep som det vi har sett bl.a. i Camp Ashraf. Mye gjenstår før man kan si at situasjonen for dem som oppholder seg i Camp Liberty er akseptabel. Derfor må vi fortsatt støtte FNs rolle i denne saken og oppfordre irakiske myndigheter til å forebygge, etterforske og reagere på menneskerettighetsbrudd og angrep på Camp Liberty, og også støtte kravet om granskning.

Til slutt, som det ble sagt i den forrige interpellasjonsdebatten: I et nyhetsbilde som preges av et utall av regionale kriser og konflikter med til dels stor grad av brutalitet, humanitær nød, forfølgelse og andre brudd på menneskerettighetene, er det ofte veldig vanskelig å beholde søkelyset på konflikter som isolert sett fortjener det. En kontinuerlig internasjonal oppmerksomhet er derfor nødvendig. I så måte er denne interpellasjonen et prisverdig initiativ.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [15:33:06]: Eg vil også starta med å takka interpellanten, Marianne Marthinsen, for at ho har teke opp denne saka og utanriksministeren for hans grundige svar, og for at ein no deler den bekymringa som ein har for dei iranske politiske flyktningane som i dag sit i Camp Liberty i Irak. Det vi drøftar, er ei utsett gruppe flyktningars behov for beskyttelse, etter at dei har blitt utsette for gjentekne angrep som har drept og såra mange. Det er viktig å forbetra tryggleiken i Camp Liberty så lenge Camp Liberty er i funksjon. Eg merkar meg at også utanriksministeren er av den meining.

Det er i dag 26 år sidan medlemmane i den demokratiske opposisjonsrørsla i Iran blei politiske flyktningar i Irak. Då USA angreip Irak i 2003, tok dei kontroll over Camp Ashraf, og det blei igangsett etterforsking av alle dei omkring 3 400 flyktningane som fanst i leiren. Bakgrunnen for dette var påstanden frå Iran om at dei var terroristar. Intervjuprosessen tok 16 månader. Etter at han var avslutta, fekk samtlege status som FN-flyktningar under den 4. Genèvekonvensjonen. Praktisk sett var det USA som stod for dette. USA tok ansvaret for tryggleiken deira frå og med 2003 til 2009 og skreiv ut personlege tryggingsgarantiar til kvar og ein av dei. Dei siste åra har dei ikkje fått den beskyttelsen dei har krav på.

Frå 2009 og fram til no har det blitt gjennomført tre massakrar i Camp Ashraf – den første i juli 2009, den andre i april 2011 og no sist 1. september 2013, då 52 blei drepne. Dette er ei utfordring for verdssamfunnet. Også vi, Noreg, og andre nordiske land må ta ansvar for å kjempa for at desse menneska får den beskyttelsen som dei har krav på.

I løpet av 2012 blei dei fleste flyktningane flytta over til Camp Liberty, like ved flyplassen i Bagdad. Heller ikkje der er dei trygge. Det har vore gjennomført fire rakettangrep mot Camp Liberty.

Så har utanriksministeren svara veldig godt på dei spørsmåla som interpellanten hadde, og som eg også vil utfordre ministeren på. Men eg vil avslutningsvis poengtera at det er viktig at vi får ei internasjonal etterforsking av det som skjedde ved dei ulike militære angrepa på Camp Ashraf og Camp Liberty, særleg massakren i Camp Ashraf 1. september i fjor. Ei slik etterforsking kan ikkje med truverde utførast av den irakiske regjeringa aleine. Ho har allereie svikta sitt ansvar for å beskytta desse flyktningane. Det gjer at resten av verdssamfunnet må ta sitt ansvar for å bidra til at desse utsette flyktningane får den beskyttelsen dei har krav på. Dette vil eg oppfordra regjeringa til å gjera.

Jenny Ellaug Følling (Sp) [15:36:44]: Takk til representanten Marthinsen, som tek opp eit veldig viktig tema. Hendingane som representanten viser til, er både fæle og uakseptable.

Marthinsen peiker på fleire tilfelle der eksiliranarar busette i Irak har vore utsette for heilt uakseptable brot på menneskerettane. Tryggleiken til iranske dissidentar i Irak er ikkje godt nok vareteken.

Situasjonen er med jamne mellomrom tema i media. Internasjonale organisasjonar uttrykkjer bekymring og krev handling. Pårørande i Noreg fortel at dei er redde for slektningane og venene sine. Ein norsk-iransk lege fortalde i Aftenposten om sin eigen far, som sist var sett i Camp Ashraf. Då USA hadde ansvaret for leiren, kunne dei ha telefonkontakt. Etter at Irak overtok ansvaret, vart all kommunikasjon med omverda broten, fortel han. Ein kan berre tenkje seg den bekymring og redsel som ein har når ein ikkje eingong veit kva som skjer.

Hendingane som vert kjende gjennom media, er ikkje eigna til å dempe bekymringane. I september 2013 vart 52 iranske dissidentar brutalt drepne i Camp Ashraf. Dei som observerte dette, fortalde om forferdelege scenar: Fleire av ofra vart arresterte, sett på handjern og deretter regelrett avretta. I tillegg til dei 52 som vart drepne, er 7 bortførte. Amnesty og andre fryktar at dei risikerer både tortur og tvangsretur til Iran. Som interpellanten viser til, er dei framleis ikkje komne til rette, og det er god grunn til å vere bekymra.

Også menneska i Camp Liberty har vorte angripne. Denne leiren husar om lag 3 000 eksiliranarar, som ved fleire anledningar har vore utsette for overgrep, under beskyttelse. Men deira redning er at verdssamfunnet set søkjelyset på dei, og at verdssamfunnet grip inn.

Organisasjonar som UNHCR og Amnesty har fordømt angrepet på det sterkaste og uttrykkjer bekymring for dei som framleis er busette i leiren. Det har òg norske styresmakter, som vi har høyrt i salen i dag. Myndigheitene må etterforske dei skuldige og stille dei til ansvar. Det må på plass ei uavhengig gransking, og ein må leggje press på myndigheitene via FN. Det er avgjerande at ein får avvikla Camp Liberty på ein måte som sikrar dei som er der.

Det er godt at utanriksministeren tek dette på alvor og seier at Noreg vil bidra til at ein gjennom FN kan ta desse forholda på alvor.

Marianne Marthinsen (A) [15:40:46]: Jeg vil gjerne takke for debatten. Jeg mener det har vært en god debatt, og den signaliserer, naturlig nok, at det er et samstemt storting som fordømmer angrepene, både på Camp Ashraf og på Camp Liberty, og som stiller seg bak FNs arbeid for å få til en avvikling av Camp Liberty og en varig løsning for de menneskene som i dag bor der.

Representanten Nybakk viste til at UNHCR nå ber det internasjonale samfunnet om å gripe inn og sikre menneskene i Camp Liberty, og det gjør de jo fordi situasjonen blir stadig mer prekær. Representanten Aarhus Byrknes nevnte at det har vært fire rakettangrep mot Camp Liberty bare den siste tiden.

Gjennom debatten har det blitt reist flere problemstillinger. En av dem er hvordan vi på kort sikt skal sikre de ca. 3 000 menneskene som holder til i Camp Liberty. Det handler både om press på irakiske myndigheter for å gjøre de fysiske sikringene bedre, og også om muligheten for større internasjonal tilstedeværelse. Det er, naturlig nok, svært svekket tillit til irakiske myndigheters både evne og vilje til å beskytte disse menneskene blant de iranerne som befinner seg i leiren.

Et annet spørsmål er hvordan vi kan bidra til at de syv gislene, seks kvinner og én mann, som har vært gisler siden 1. september 2013, frigis.

Det tredje spørsmålet dreier seg om hvordan Norge kan bidra til å få en rask, uavhengig etterforskning av angrepet på Camp Ashraf. Jeg håper, ja faktisk ber om at regjeringen er offensiv og ikke bare nøyer seg med å slutte seg til FNs fordømmelse, men tar konkrete grep for å bidra til at campen kan avvikles – det innebærer at tredjeland er nødt til å ta ansvar – og ikke minst sørger for at man får framdrift, at det faktisk gjennomføres en uavhengig granskning.

Jeg er veldig glad for at representanter fra flere partier gjennom debatten har understreket at dette er helt nødvendig å få på plass. Det haster. Bevis ødelegges. Dette arbeidet må i gang, og jeg håper det er et signal som utenriksministeren tar med seg fra denne salen i dag.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende [15:43:33]: Det synes å være bred politisk enighet i Norge om at den gruppen som vi i dag har diskutert, har krav på beskyttelse, og at det er et stort humanitært behov. Regjeringen deler den humanitære bekymringen – og behovet for sikkerhet.

Vi kan ikke frita Irak, for Irak har ansvaret for å beskytte borgere på sitt territorium og etterlevelse av menneskerettighetene. Dette har vi tatt opp gjentatte ganger, og det vil vi fortsette å gjenta, både bilateralt overfor Irak og også i FN-sammenheng.

Irak er ikke et okkupert område, som jeg sa innledningsvis, og heller ikke i krig. Det er derfor ikke en situasjon hvor den fjerde Genèvekonvensjon kommer til anvendelse. Dette har også vært den tidligere regjeringens politikk, og det er denne regjeringens holdning. Dette er mer et legalt spørsmål enn politikk. Dette er også FNs holdning, noe som er uttrykt en rekke ganger, ikke minst fra FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, som har oppfordret Irak til å ta ansvar for sikkerheten.

Norge har støttet UNHCRs arbeid for å bosette beboere fra leiren i tredjeland. Norge har, som jeg sa, tatt imot et relativt stort antall beboere fra leiren i forhold til andre vestlige land.

Jeg tar med meg de politiske signalene som har kommet fra Stortinget i dag. Jeg vil også, når jeg har politiske samtaler i regionen, og også med FN, minne om den helt uakseptable humanitære situasjonen i denne flyktningleiren, men også behovet for å finne løsninger for disse menneskene som lever under stor usikkerhet, og som har sett groteske handlinger i leiren og i sin nærhet.

Presidenten: Sak nr. 8 er dermed ferdigbehandlet.