Jan Bøhler (A) [13:15:35]: Områdesatsingene handler om å utjevne sosiale forskjeller, gi like muligheter, unngå utvikling av byområder med større problemer og å forbedre bomiljøet, forbedre miljøforhold, skape trygghet og trivsel i storbyene våre. De er basert på analyser som bygger på sosiale kriterier, hvor man har slått fast at i de områdene man satser, har man spesielle utfordringer når det gjelder mange med lav inntekt, mange barnevernstilfeller, for mange utenfor arbeidslivet osv.
Det handler om ganske små budsjettposter på statsbudsjettet og på kommunale budsjetter, men det er avgjørende for hele Norge at vi lykkes for å unngå at vi får problembydeler noen steder i landet, som vi har sett i andre land i Europa.
Disse satsingene kan jeg dele opp i tre grupper etter når de ble startet: De første ble lansert i hovedstadsmeldingen, som kom i 2006–2007. Der gis det også en bredere begrunnelse ut fra levekår osv. for satsingene, slik jeg var inne på innledningsvis. Den største satsingen, som ble lansert der, er Groruddalssatsingen, som skal gå i ti år fra 2007. Det er et spleiselag mellom stat og kommune på 50 mill. kr + 50 mill. kr, og det er i tillegg også andre elementer som gratis kjernetid, altså 20 timer gratis i barnehagene i de fire bydelene i Groruddalen, og også forsterket skolesatsing og en del andre positive ting. Det samme gjelder Oslo Sør-satsingen, som er et handlingsprogram i Søndre Nordstrand, som også går i ti år fra 2007, og der det har ligget i hvert fall 12 mill. kr + 12 mill. kr til grunn fra stat og kommune, der også gratis kjernetid i barnehagene og forsterket skolesatsing har vært viktige elementer.
Senere er det kommet områdeløft i Bergen også. Det ble lansert i 2012-budsjettet – en satsing på bomiljø på 6,7 mill. kr i bydelene Årstad, Indre Laksevåg og Ytre Arna og også gratis kjernetid i barnehagene i noen av de samme områdene. I Trondheim er det også satset på bomiljø i bydelen Saupstad-Kolstad med 2,6 mill. kr fra 2012.
En av de nye satsingene som skal lanseres fra i år, er i Drammen, i området Fjell og deler av Strømsø bydel. Man har til nå hatt gratis kjernetid i barnehagene i disse områdene, men fra i år skal man starte et områdeløft. Det var foreslått 15 mill. kr på det opprinnelige budsjettet fra forrige regjering, og det legges nå opp til 7 mill. kr til denne bomiljøsatsingen.
Det er også lagt opp til en ny satsing i samarbeid mellom Oslo kommune og regjeringen på Tøyen i Oslo indre øst, der det i statsbudsjettet for 2014 er lagt opp til en satsing på ca. 25 mill. kr i indre øst, og i Oslo kommunes budsjett er det lagt opp til en satsing på 25 mill. kr i Tøyen-området.
Det er mye positivt å si om det engasjementet og de resultatene som disse satsingene har skapt. Jeg kan nevne tre hovedpunkter. Det ene er at det spleiselaget stat, kommune, bydeler, frivillige organisasjoner, boligkooperasjonen, borettslag, idrettslag, kulturliv, kirke- og trossamfunn har skapt, har utløst mye mer enn bevilgningene. Det har skapt en positiv holdning, en framtidstro, en optimisme, en ny identitet, en stolthet i områdene som vi har savnet. Et bilde på det kan være i Oslo sør, Søndre Nordstrand, hvor de har laget en ny festival de kaller Vær stolt-festivalen – en kjempestor samling i Søndre Nordstrand bydel. Saupstad-Kolstad i Trondheim har en liknende festival, og i Groruddalen har vi fått GranittRock. Alt dette er bilder på hvordan nytt engasjement er skapt gjennom disse satsingene. Arbeidsmetoden har vært at spleiselaget er blitt konkretisert i områdeløft på bestemte steder hvor sosiale indikatorer peker på at det er spesielle utfordringer. Det har vært plukket ut bestemte, begrensede områder f.eks. i Groruddalen. Haugenstua er et av dem. Der var kommunalkomiteen på besøk i forrige uke. Vi så hvordan man – bl.a. gjennom et tiltak som kalles Verdenshuset – skaper en ny arena, en ny møteplass, for utfoldelse av lokale krefter og nye initiativer, både for forebygging blant unge og gjennom aktiviteter for eldre og for hele befolkningen.
I denne bydelen så vi også hva satsingen i gratis kjernetid på å lære norsk og det å vokse opp sammen og lære seg hverandres kulturer har betydd for utviklingen av positivt innhold, større evne til å lykkes i skoleløpet osv. Da vi var på besøk der i forrige uke, fortalte de oss at alle som nå begynner på skolen i Stovner bydel, har gått i barnehage og vært gjennom den spesielle tilretteleggingen – bl.a. når det gjelder språk – som nå foregår i barnehagene hvor de har gratis kjernetid. Det samme så komiteen da den var på besøk på Haugerud skole, som hadde vært en skole som lå godt under gjennomsnittet når det gjaldt karakterer og resultater i Osloskolen. Entusiasmen var kjempestor på Haugerud skole for å heve skolen over gjennomsnittet, noe de nå hadde lyktes med. Der hadde man miljøterapeuter som en del av Groruddalssatsingen, man hadde ekstra matte- og norsktime, og man hadde noen statlige stillinger som ga disse mulighetene til å gjøre noe ekstra for å lykkes på nye måter.
Satsingene har vært områdeløft i Groruddalen på bestemte steder som Romsås, Furuset, hvor det har skjedd en ganske stor forandring av nærmiljøet, og Veitvet-Sletteløkka, og man starter nå opp i nye områder. Det samme skjer i Søndre Nordstrand og de andre delene av landet hvor det er satsinger. Det som er felles, er satsing på språk og fellesskap, trygge og attraktive uteområder, fysisk aktivitet, turveier, folkehelse og på å skape møteplasser med deltakelse.
Det jeg særlig vil fokusere på i dag, er fem problemstillinger, og jeg vil gjerne ta opp med statsråden hvordan vi skal utvikle dette positive videre.
Først gjelder det at omtalen av disse satsingene i statsbudsjettene, fra regjeringens side og også ved behandlingen her i Stortinget, blir ganske spredt fordi det er noen ord her og der under forskjellige departementer. Man må lete med lupe for å finne ut hvor det står noe, og det har også i liten grad vært sammenheng i behandlingen fra vår side her på Stortinget. Når man har spredte poster, hvor man skal søke i løpet av året osv., forutsettes det et engasjement i departementene og fra regjeringens side for å utløse disse satsingene lokalt. Jeg er positiv til det grepet som ble gjort nå i statsbudsjettet, om å samle mer i ett departement – altså i Kommunal- og moderniseringsdepartementet – som overtok en avdeling i Miljøverndepartementet som hadde hatt ansvaret for bl.a. Groruddalssatsingen tidligere. Nå får man i større grad samlet hoveddelen i ett departement og kan få bedre koordinering. Men det forutsetter da et tydelig engasjement fra departementsledelsen, at man legger opp til rapportering fra alle prosjekter, og at man legger opp til også å gi Stortinget en mer samlet framstilling i budsjettene av hvordan man vil utvikle disse satsingene i årene framover.
Det andre spørsmålet mitt – eller problemstillingen overfor statsråden – gjelder hvordan man kan gi satsingene større langsiktighet. Det er åpenbart at vi har skapt mer framtidstro og mer engasjement, at vi har positive resultater og har startet på en positiv utvikling, men det er også åpenbart at vi er langt fra å være i mål. For eksempel har vi i Groruddalen, i de samme områdene som man jobber i, fortsatt opphoping av de sosiale problemindikatorene på samme måte som vi har sett tidligere. Foreløpig har ikke det forandret seg vesentlig. Vi har problemer med trygghet i nærmiljøene, slik f.eks. saken med 19 barneranere, som akkurat nå gikk for Oslo tingrett, viser. Vi har problemer med at man flytter ut av skolekretser, slik at vi får mer ensidig sammensetning når det gjelder elevenes bakgrunn på en god del av skolene, noe som selvsagt også gjør språkutfordringene større.
Så vi trenger å bli enige om en forlengelse av disse satsingene, og jeg håper og mener at det kan kombineres med å evaluere og forbedre dem underveis. Det er enstemmige vedtak om det, bl.a. i Søndre Nordstrand bydel, og det var en bred tverrpolitisk holdning til det også i valgkampmøter oppe i Groruddalen. Så jeg håper at statsråden kan ta sikte på å avklare i løpet av året hvordan man vil legge opp til en forlengelse av disse satsingene for å ta vare på det gode som er skapt, og for å bygge dem opp videre.
Videre vil jeg peke på at det er behov for å utløse mer engasjement fra flere statlige etater. Jeg tenker på Nav når det gjelder arbeid, jeg tenker på samferdsel, på Statens vegvesen, og jeg tenker på Kulturdepartementet når det gjelder idrettsanlegg. Det er mer å komme tilbake til – tusen takk!
Statsråd Jan Tore Sanner [13:26:05]: Det er viktige spørsmål representanten Jan Bøhler reiser, og jeg vil gi honnør både til representanten Bøhler og andre representanter på oslobenken for at man tar opp spørsmål som har betydning for hovedstaden vår.
Områdesatsingen er et samarbeid mellom stat og kommune for å bekjempe forskjeller og fremme integrering og bedre miljø i storbyene. Bøhler spør hvordan regjeringen vil gå videre med satsingene.
Regjeringen fører en aktiv storbypolitikk, og vi vil jobbe for å utvikle gode løsninger sammen med storbyene. Noen områder i storbyene har store, sammensatte levekårsutfordringer. Det er god politikk å gi byene større muligheter til selv å møte utfordringene. Storbyene trenger handlingsrom og økt frihet fra statlig detaljstyring. Samtidig ser vi at noen utfordringer løses best når kommune og stat samarbeider.
I enkelte byområder har derfor stat og kommune gått sammen om felles områdesatsinger. Slike satsinger kommer i tillegg til ordinær drift og generelle velferdsordninger. Over statsbudsjettet for 2014 er det bevilget midler til seks forskjellige slike områdesatsinger: tre i Oslo og én i hver av byene Bergen, Trondheim og Drammen.
Groruddalssatsingen i Oslo er den mest omfattende områdesatsingen, med ti års varighet. I Groruddalen, som har like mange innbyggere som Stavanger, er det flere områder med levekårsutfordringer. Gjennom Groruddalssatsingen bidrar stat og kommune økonomisk for å bedre miljø og levekår. Det er laget gang- og sykkelveier, utearealer rustes opp, og organisasjonslivet og frivilligheten styrkes. Jeg er enig med representanten Bøhler i at det engasjementet som vises lokalt i denne type satsinger, i seg selv er viktig. Innbyggerne er med på å bestemme hvilke tiltak som gjennomføres. Det bygges bydelsparker, og gamle kulturmiljøer settes i stand som nye møteplasser. Helsestasjonene tilbyr gravide hjelp til bl.a. å forebygge diabetes. Skoler med svake læringsresultater får økte ressurser. Gratis kjernetid i barnehagene gjør at flere barn kan norsk når de begynner på skolen.
Handlingsprogram Oslo Sør er en områdesatsing i bydelen Søndre Nordstrand. Her samarbeider staten og Oslo kommune om å styrke bydelens arbeid med integrering, folkehelse og utfordringer i bomiljøet.
Erfaringene fra de åtte særlig utvalgte områdene i Groruddalen – såkalte områdeløft – er overført til Bergen kommune og Trondheim kommune. Kommunene får årlige tilskudd gjennom Husbanken til levekårsutsatte byområder. Bergen har siden 2011 jobbet for å bedre forholdene i Årstad, Indre Laksevåg og Ytre Arna, mens Trondheim siden 2012 har jobbet med Saupstad-Kolstad.
I 2014 har staten gått inn med støtte til ytterligere to områdesatsinger, én i Oslo og én i Drammen. Flere departementer samarbeider om å styrke Drammen kommunes egeninnsats, slik at de kan bedre levekårene på Fjell. I Oslo indre øst er det også områder med store levekårsutfordringer. Derfor er det inngått et tilsvarende samarbeid med Oslo kommune, med støtte fra staten.
Områdesatsinger gjennomføres i byer over hele Europa. Erfaringene viser at de kan bidra til fornying av offentlig sektor. Områdesatsingene har stor overføringsverdi til ordinær forvaltning, ikke minst når det gjelder behovet for å tenke helhetlig. Samtidig vet vi at en slik kunnskapsoverføring ikke alltid finner sted, og at det er rom for forbedringer.
Skal en områdesatsing lykkes, må det samarbeides på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Det kan være en utfordring, men i Groruddalssatsingen ser vi at det er utviklet gode løsninger.
Dernest må en områdeinnsats være godt forankret i alle ledd, og her har vi ulike erfaringer. Noen av dagens områdesatsinger manglet tilstrekkelig forankring i administrasjonen da de ble iverksatt. Dermed har det tatt lengre tid å komme i gang og vært vanskeligere å benytte områdesatsingene til ordinær forvaltning.
Erfaringene fra bl.a. Alnaskolen for unge ledere i Groruddalen har vist at områdesatsinger kan fremme lokale initiativ. Regjeringen har tro på å styrke samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. Områdesatsinger kan være et godt virkemiddel for å engasjere innbyggere og gjøre det lettere for beboerne å komme i kontakt med flere ledd i forvaltningen. Det er viktig at de erfaringene vi gjør oss i disse områdene, kommer alle landets kommuner til nytte.
En annen erfaring er at det kan være vanskelig å måle resultatene av områdesatsinger. Fysiske tiltak, slik som bygging av turveier og parker og opprustning av bygninger, er lett synlige. Effekten av noen sosiale tiltak, derimot, kan være vanskelig å oppdage. Hva som er konsekvens av en områdesatsing, og hva som er konsekvens av en mer generell politikk, kan være utydelig.
Hovedmålet for områdesatsinger er bedre miljø og utjevning av levekår. Internasjonal forskning påpeker at områdesatsinger har begrenset virkning, særlig når det gjelder målet om utjevning av levekår. Det er krevende å kombinere målrettede områdetiltak og ordinære velferdstjenester. Med andre ord er det et sprik mellom noen av målene for satsingene og hvilke utfordringer man faktisk klarer å gjøre noe med. Vi må være bevisst på hvilke og hvor høye mål vi setter for områdesatsingene, slik at vi kan innfri forventningene. Det kan hende at områderettede tiltak ikke er de best egnede virkemidlene for å bedre den enkeltes levekår.
Stortingsrepresentant Bøhler spør hva regjeringen vil legge vekt på fremover, og hvordan arbeidet med områdesatsingene vil bli organisert. Han spør også hvordan jeg som kommunal- og moderniseringsminister vil bidra til langsiktighet for å starte forhandlinger om forlengelse av avtalene.
For meg er ikke langsiktighet nødvendigvis ensbetydende med å fortsette i samme spor. Regjeringen vil fullføre pågående områdesatsinger. Jeg er imidlertid opptatt av at vi tar i bruk de virkemidlene som er best egnet til å løse storbyenes utfordringer. Det er resultatene som teller. Det betyr at vi må gå gjennom de satsingene som har vært gjennomført, og vurdere hva som har best effekt. Jeg vil selvsagt ha dialog med byene. Jeg har allerede hatt et møte med Oslo kommune om Groruddalssatsingen, og vi har planlagt et nytt møte nærmere sommeren.
Representanten Bøhler tok også opp spørsmålet om en bedre omtale av områdesatsingene i forbindelse med statsbudsjettene. Det synes jeg er et godt innspill som vi skal ta med oss. For jeg er helt enig i at skal Stortinget få et godt grunnlag for å vurdere mål, resultater og effekt, er det viktig at det er en mer helhetlig omtale og ikke for spredt. Det vil jeg ta med meg i det videre arbeidet.
Dagens områdesatsinger preges mye av øremerkede tilskudd utvalgt av staten. Tilskuddet tildeles ikke etter objektive og nøytrale kriterier. Det kan derfor kritiseres for å være sosialt urettferdig overfor innbyggere som ikke omfattes av en områdesatsing, men som kan ha både dårligere levekår og bedre forslag til tiltak.
Vi er i gang med å fornye, forenkle og forbedre offentlig forvaltning. Hvorvidt områdesatsinger skal utformes på akkurat samme måte som i dag, eller om det skal gjøres endringer, skal vi se nærmere på. Spørsmålet er hvilken rolle staten skal spille i fremtiden. Spørsmålet er ikke om staten skal ha en rolle, men hvilken rolle staten skal ha. Det spørsmålet er jeg opptatt av å ha en dialog både med Stortinget og med storbyene om. For i arbeidet med områdesatsinger og utfordringene i storbyene må vi hele tiden være opptatt av resultater for den enkelte, for bydelen og for byene, og da må vi ha et åpent sinn med tanke på hvilke virkemidler vi benytter.
Jan Bøhler (A) [13:36:26]: Jeg vil gjerne få takke statsråden for svaret, og med svaret er vi i gang med diskusjonen, som jeg hadde håpet på.
Det er riktig at det handler om en bredere velferdspolitikk for å forandre og forbedre utviklingen i disse områdene. Det samspillet har satsingene som Groruddalssatsingen og Oslo Sør-satsingen vært en motor for å skape – at man har satset inn mot skolene, at utdanningsetaten har utviklet sine forsterkede opplegg i skolene i disse områdene, at man nå begynner å se på konsentrasjonen av kommunale boliger, hvor beboerne med sosiale problemer konsentreres i noen av de samme områdene som vi har opphoping av mange andre sosiale indikatorer, og at man går løs på boligplanlegging fra planetatenes side og satser på en annen type sammensetning av boligmassene i framtiden i disse områdene. Den typen tiltak er vi avhengig av.
Det samme gjelder kollektivtrafikken. Vi har sett opprustning av stasjoner langs t-banelinjen som har betydd mye nå i Groruddalen. Fordi det er satsinger, det prioriteres bredere velferdstiltak av den typen i disse områdene, f.eks. opprusting av Haugenstua stasjon fra NSBs side. Det jeg gjerne vil si til statsråden, er at jeg er helt enig i at det handler om bredere velferdspolitikk i disse områdene, men det at man har hatt disse satsingene har vært en måte å sette områdene på dagsordenen på, og det utløser mye mer fra andre etater og virksomheter. Jeg mener f.eks. at innsatsen med tanke på Nav og dem som er utenfor arbeidslivet, bør forsterkes.
Et problem som jeg vil ta opp videre når det gjelder innholdet i satsingene – en utfordring vi har – er en sterkere satsing på språk. Vi har 20 timers gratis kjernetid i barnehagene, som jeg var inne på i stad. Der trenger vi mer langsiktighet. Jeg mener vi trenger å utvide ordningen til å gjelde fra tre år. Det gjelder fire- og femåringer i dag.
Vi har den samme utfordringen når det gjelder skolen. I skolen er det slik at – som det var tidligere når det gjaldt barnehager – i disse områdene er det for få som deltar på aktivitetsskolen, hvor en god del viktige ting skjer når det gjelder fysisk aktivitet, når det gjelder leksehjelp, når det gjelder kulturskole osv. Det er innført et forsøk på Mortensrud skole i Søndre Nordstrand bydel, hvor man har tilsvarende gratis kjernetid, gratis deltids aktivitetsskole. Det har ført til over 90 pst. deltakelse i aktivitetsskolen der, mens deltakelsen i noen av problemområdene jeg snakker om, ligger på 20–30 pst. Deltakelsen ligger på over 90 pst. vest i Oslo. Jeg vil si at det forslaget Venstre reiste i budsjettprosessen i høst om at vi burde ha en ordning med aktivitetsskole tilsvarende den vi har for barnehage – med gratis kjernetid – i samme områder, er et forslag vi bør gå videre på.
Statsråd Jan Tore Sanner [13:39:53]: La meg bare først fastslå at vi er enige om verdien av at forskjellene i byene våre ikke er for store. Det er en viktig verdi at vi unngår for store forskjeller i levekår. I andre byer i Europa – vi skal ikke lenger enn til Sverige – ser vi hvilke utfordringer det kan skape hvis forskjellene blir for store. Så det er et viktig utgangspunkt.
Jeg er opptatt av at vi må diskutere rollefordeling – hva er statens rolle, og hva er kommunens oppgave og ansvar? Jeg setter ikke spørsmålstegn ved om staten skal ha en rolle, men jeg inviterer til en debatt om hvilken rolle staten skal ha i storbyene – hva som skal være kommunens ansvar, byens ansvar, og hvilken rolle staten kan spille for å forsterke den innsatsen som gjøres lokalt.
Jeg synes at representanten Bøhler fokuserte på to viktige områder, nemlig boligplanlegging og hvordan vi kan hjelpe særlig mer sårbare grupper inn i boligmarkedet. Jeg tror at en grunn til at vi har lyktes relativt godt i Norge, er at veldig mange eier sin egen bolig. At mange eier sin egen bolig, skaper trygghet, og det bidrar til at man tar bedre vare på både boligene og områdene. Men boligpolitikken, den sosiale boligpolitikken, er en viktig del av satsingen i storbyene.
Det andre viktige området som representanten Bøhler fokuserte på, var språk. Jeg er helt enig i viktigheten av å styrke språkkunnskapene, både før barna begynner på skolen, og når de går på skolen. Vi er opptatt av hvordan vi kan styrke språkkunnskapene, for vi vet at det å være språkkyndig er nøkkelen til å lykkes også med andre skolefag og, ikke minst, i samfunnet for øvrig.
Vi har nå noe tid til å diskutere hvordan vi skal gå videre. Groruddalssatsingen gjelder frem til 2016. Jeg er opptatt av at vi nå bruker tid på å evaluere den satsingen som har vært: Hva gir resultater, hva fungerer ikke fullt så godt, og hvordan kan vi gå videre for å sikre gode levekår i byene våre?
Mudassar Kapur (H) [13:42:49]: Også jeg ønsker først å starte med å gi honnør til representanten Bøhler for å adressere et viktig tema. Det er avgjørende for Norges framtid at vi som samfunn lykkes med integrering av alle mennesker, uavhengig av opprinnelse og postnummer i kommunen eller i byen.
Også jeg er positiv til områdesatsingen man har fått til i f.eks. Groruddalen, særlig fordi Oslo-byrådet har bidratt til utvikling av et lokalt og inkluderende samarbeid med beboere, næringsliv og offentlige institusjoner. Lokal medvirkning er avgjørende for suksess.
Selv om jeg er positiv til områdesatsingen, er det ikke slik at de neste ti årene automatisk skal være en gjentakelse av de første ti årene. Vi må konkludere etter at vi har evaluert og trukket ut nyttig lærdom. Men la meg understreke at de viktigste tiltakene er allikevel de som kommunen, som i dette tilfellet er Oslo-byrådet, jobber med gjennom sin generelle politikk for byen hver eneste dag, gjennom å skape gode skoler, gode bomiljøer, et godt kollektivtilbud, arbeidsplasser, trygghet og et godt velferdstilbud. Gjennom dette skaper man lokal stolthet, tilhørighet og identitet. Det vil også måtte gjelde andre kommuner.
Det er nok når vi nå begynner å nærme oss denne aksen, at jeg dessverre noen ganger opplever at politikere fra venstresiden – jeg snakker da ikke nødvendigvis om representanten Bøhler – ofte havner i feilspor. I valgkampen i fjor ble det arrangert «rikingsafari». Med jevne mellomrom foreslo man å busse østkantbarna rundt i byen, mens noen bruker belastede ord som «getto», «den delte byen» og «segregering» for å beskrive miljøet på østkanten. Dersom man skulle lage et prosjekt av typen «Visit østkanten», tror jeg ikke noen fra venstresiden hadde fått jobb som markedssjef der.
Venstresiden har for lave ambisjoner på vegne av innbyggerne og sender signaler som sier at en må ha en fet lommebok og en dyr bolig for å lykkes.
Vi må legge til rette for at folk skal realisere sine drømmer og sitt potensial der de bor. «Sosial mobilitet» er kanskje et bedre ord enn «klassereise» i den forstand.
La meg komme med noen eksempler: En liten innvandrerfamilie realiserer boligdrømmen ved å kjøpe rekkehus på Bøler, en far på Stovner som selv drømte om jobb, har en datter som har en karriere, en mor fra Bjørndal som selv ikke kan lese og skrive, har en sønn som tar fagbrev, en alenemor på Tøyen som jobber som hjelpepleier, drømmer om å starte sin hjelpepleierbedrift. Dette får disse menneskene til, selv om de bor på østkanten, selv om de nødvendigvis ikke har den feteste lommeboken. Geografi, størrelse og skolekrets har ikke hatt noe å si for disse menneskene, fordi man legger til rette for at de skal få ta ut sitt potensial.
La meg også komme med noen eksempler fra den andre delen av skalaen. Hvis du er rusmisbruker på Sagene, er ikke problemet at du bor på Sagene, men at du er rusmisbruker. Da fortjener du å bli møtt med en varm hånd og et godt behandlingstilbud. Hvis du bor på den andre siden av byen, og du er en av de unge som oppsøker rusmiljøet på Holmenkollen på hjemme-alene-fester, har du ikke et rikingproblem; du har fortsatt et rusproblem. Også da trenger du å bli møtt med en varm hånd og et godt behandlingstilbud.
Hva viser disse eksemplene? Jo, at Oslo ikke er en delt by, som venstresiden ofte sier og vil gjenta mot lokalvalget, men en mangfoldig by. Vi er en by med 15 bydeler, 600 000 innbyggere, som alle har sine lokale variasjoner og sine personlige mål de skal nå.
Politikere kan ikke og bør ikke vedta hvor folk skal bo, men vi kan sørge for at det er attraktivt å bo i hele kommunen, og at tjenestetilbudet er likt. Det gjør vi gjennom å skape Norges beste skoler, gode bomiljøer, et godt kollektivtilbud, arbeidsplasser, trygghet og et godt velferdstilbud. Kuben yrkesarena, flere avganger på t-banen, skoler som satser på å ha synlige resultater og testing av elevene, er ikke en del av Groruddalssatsingen; det er en del av den satsingen Høyre-byrådet i Oslo har ønsket å gjøre som et politisk valg. Jeg mener at uansett hvilken side av byen du bor på, uansett hvilken kommune du bor i, har du krav på Norges beste skole, du har krav på at folk skal jobbe for at du skal få en trygg arbeidsplass og et trygt sted å bo. Det er det jeg mener er områdesatsing, og det er det det bør handle om.
Jeg vil avslutte der jeg startet, med å gi honnør til representanten Bøhler for å ha tatt opp denne debatten. Jeg håper på en konstruktiv tone fra venstresiden i denne debatten framover.
André N. Skjelstad (V) [13:47:52]: Først vil jeg gi honnør til representanten Bøhler for å ta opp en viktig interpellasjon. Han gikk igjennom mange av de utfordringene som jeg synes Oslo og hovedstadsregionen står overfor. Jeg synes også det blir tegnet et godt bilde av Oslos vekst. Akkurat nå bygges det ett klasserom i uken, og det er klart at det er vanskelig å holde tritt med de utfordringene vi står overfor. Når vi vet at mange kommuner sliter i mange tiår for å pusse opp skoler, tror jeg at det er mange kommunestyrer som har blitt engstelige når de har fått den beskjeden at det bygges så mye, og med tanke på den veksttakten som er i Oslo akkurat nå.
Oslo er et sted der mange nasjoner – og mange utfordringer – hoper seg opp. Vi har f.eks. utfordringer innenfor rus- og helseområdet. Vi ser at veldig mange av dem med rusproblemer rundt omkring i hele landet ender opp i Oslo, og at hjelpeapparatet i Oslo må bygges opp. Veldig mange av dem har ikke bostedsadresse i Oslo, og veldig mange av dem opplever – jeg har selv hørt mange historier – de utfordringene som er samlet på dette feltet, som sårt.
En annen ting som vi i Venstre har vært opptatt av, er at veldig mye av innovasjonen faktisk skjer i en region uten at veldig mye av virkemiddelapparatet for denne innovasjonen blir stilt til disposisjon for det levende næringslivet.
Som tidligere lokalpolitiker i en liten trøndelagskommune og som tidligere fylkestingsrepresentant må jeg si at dette er to forskjellige verdener, to helt ulike verdener, å forholde seg til i forhold til staten.
Jeg synes det som representanten Bøhler tar opp om kjernetid, er viktig. Jeg vil også vise til det forslaget som vi hadde i forbindelse med vårt alternative budsjett før jul. Jeg tror at det å se på både språk og samfunnskunnskap er viktige grep framover for å forstå hele det samfunnet vi lever i. Et spleiselag mellom stat og kommune er viktig framover.
Mange av de bydelene som representanten Bøhler peker på, har stor innflytting, ikke bare fra andre land, men ikke minst også fra andre regioner i vårt eget. Jeg har selv hatt gleden av å være i Søndre Nordstrand flere ganger, der jeg har besøkt folk som jeg har vokst opp sammen med i Trøndelag, og som har flyttet dit i voksen alder. Jeg deler Bøhlers betraktninger om satsingen på uteområdene som er gjennomført, noe som har vært veldig positivt.
Det er fornuftig å videreføre de ordningene som interpellanten tar til orde for, men det er også viktig å se på Husbankens rolle, noe også statsråden var inne på. Det er viktig at områdesatsinger er godt forankret for på den måten å oppnå de beste resultatene. Jeg er helt enig i det statsråden sier avslutningsvis, at det er resultatene som teller, og da er vi også nødt til å se helhetlig på dette.
Karin Andersen (SV) [13:51:12]: For SV er områdesatsingene som vi har gjennomført, veldig viktige. Det handler om at staten skal være med på det spleiselaget det er både å utjamne forskjellene som det har vært snakk om før her, og også det at man bidrar til å ta tak i både de sosiale problemene som fins, og de utviklingsproblemene som kanskje fins i noen bydeler – ikke bare i Oslo, men i flere andre byer.
SV kan si klart i dag at vi ønsker å forlenge disse satsingene, for vi mener det er helt nødvendig at man gjør det på denne måten – at man sikrer ekstra midler fra staten til satsinger som byene og kommunene dette gjelder, selvfølgelig sjøl skal være med og bestemme hva skal inneholde. Det mener jeg er viktig å si, for jeg er litt urolig etter innleggene både fra statsråden og fra regjerings- og posisjonspartiene, der jeg hører at man er veldig usikker på om dette skal videreføres. De endringene i kommuneøkonomi som regjeringen har signalisert – nemlig at man skal vri kommuneøkonomien slik at kommuner med store inntekter skal beholde mer av inntektene sjøl, mens kommuner med små inntekter får mindre til fordeling av dette – vil jo styrke noen av de kommunene som får områdesatsinger. Det er helt på det rene. Men da er det jo innafor det beløpet som uansett blir fordelt til kommunesektoren, mens vi nå har en inntektsfordeling mellom kommunene som baserer seg på at forskjellene i inntekt ikke skal bli store, at de må reduseres.
Statsråden sa i sitt innlegg at man skal unngå for store økonomiske forskjeller. Jeg kunne jo spørre ham: Hva er det? Hva er for store økonomiske forskjeller – mellom folk, mellom bydeler, mellom kommuner, f.eks.? Med den ordningen man nå har, har man jo et hovedmål, nemlig å utjamne inntektene som alle kommunene skal få gode lokalsamfunn, gode skoler, gode barnehager og god eldreomsorg for. Så har man altså i tillegg lagt disse områdesatsingene på bordet.
Det er utrolig viktig at man beholder områdesatsingene, slik at man synliggjør at staten ikke løper fra sitt medansvar for å være med og finansiere slike ordninger. Derfor blir jeg bekymret når statsråden sier at han skal fullføre de pågående satsingene, men er helt uklar på om man skal gå videre med flere. For det er det nødvendig å gjøre, og det har vært satset på mange måter. Man kan bare ta en tur rundt i denne byen for å se hvor vellykkete disse områdesatsingene faktisk er.
Jeg har bare lyst til å nevne to tiltak som jeg mener bør styrkes ytterligere. Det ene er aktivitetsskolen, som har vært nevnt her. Den bør være gratis for flere i områder der det er få barn som går på aktivitetsskolen. Det er fordi vi vet hvor uhyre viktig den er for barn som skal gjøre det godt på skolen, og som skal fungere godt i lokalsamfunnene sine sammen med kameratene. Aktivitetsskolen er et veldig bra tiltak, og vi bør sikre at de som trenger det mest, kan gå der. Da må det være gratis.
Det andre er gratis kjernetid i barnehagene. Vi vet hvor viktig det å gå i barnehage er hvis man skal lære norsk og ikke har det som morsmål. Alle som har jobbet med barn, vet at barn lærer språk best når de er små – ja, kanskje lærer de aller mest før de sjøl begynner å snakke, til og med. Det er da språkinnlæringen kommer. Når vi nå har gratis kjernetid for fire- og femåringene, så er det bra, men det er behov for å utvide kjernetida i barnehagen for mindre barn, slik at de kommer inn i et norskspråklig miljø tidligere, slik at de kan lære morsmålet sitt hjemme og norsk godt i barnehagen og få språkinnlæringen automatisert på en bedre måte enn det de får om de kommer senere inn i et slikt miljø. Til slutt blir det viktig at man også klarer å holde høy kvalitet i barnehagene, sikre at de har utdannede førskolelærere, utdannet personale, som også snakker godt norsk.
Lise Christoffersen (A) [13:56:27]: Takk til interpellanten for å reise det som er en særdeles viktig sak. Noen ganger får man muligheten til å snakke for sin syke mor, og jeg har tenkt å benytte meg av den anledninga i dag.
Statsråd Sanner viste til samarbeidet mellom staten og Drammen kommune. Foreløpig har ikke det kommet veldig langt, og det er forståelig, for Drammen kommune kom med i områdesatsinga først fra og med i år. Men det har vært ett møte mellom staten og kommunen. Et par av de aktuelle departementene var ikke til stede, men Kommunal- og moderniseringsdepartementet var i hvert fall der. Saken behandles tilfeldigvis i bystyret akkurat i dag, men uten føringer fra staten foreløpig. Jeg regner med at det kommer.
Rådmannen har anbefalt at en satser på et todelt opplegg med vekt på aktivitets-, leke- og idrettstilbudet på Fjell i Drammen, og at en samtidig søker å styrke læringsresultatene i bydelen, bl.a. gjennom helsefremmende tiltak som omfatter både barn, unge og deres foreldre. Nå har Drammen Arbeiderparti i saken ønsket å trekke FAU ved skolen sterkere med. Det er foreløpig nedstemt i formannskapet og blir det vel kanskje i bystyret i dag også, men jeg vil tro at den typen foreldresamarbeid er noe som staten kommer til å legge vekt på, uten at jeg skal forlange at statsråden skal eller bør drive saksbehandling her i dag. Men jeg vil anta at departementet i framtida vil vektlegge også det med foreldremedvirkning for å oppnå gode resultater.
Så var det dette med min syke mor. Da har jeg lyst til å vende tilbake igjen til et spørsmål som ble reist her i budsjettdebatten, bl.a. fra undertegnede, og som også ble kommentert av Bøhler i hans første innlegg i dag, uten at det har kommet noe tydelig svar på det. Det handler om omfanget av områdesatsing i Drammen. Drammen er innvandrerby nummer 2 i Norge. 25 pst. har innvandrerbakgrunn, og vi har klare levekårsforskjeller i byen. Fjell, der innvandrerandelen er høyest, peker seg ut som en opplagt kandidat for neste områdesatsing, og det er også der kommunen har valgt å satse. 70 pst. av elevene har innvandrerbakgrunn i denne bydelen. 40 pst. av barna har åpne barnevernssaker. Det er relativt høy ledighet i bydelen og en kombinasjon av problemer som ledighet, psykisk helse og rus. Skolene har sjøl gitt uttrykk for at de trenger tilførsel av mer kompetanse. Med utgangspunkt i disse faktabeskrivelsene burde Drammen kanskje vært med for lenge siden.
Vi var veldig fornøyd da Stoltenberg II-regjeringa i fjor sommer signaliserte at nå var det Drammens tur, og det var satt av 15 mill. kr i oppstartåret 2014. Med tilsvarende bidrag fra kommunen lå alt til rette for å komme raskt og godt i gang.
Så hørte vi fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa i forbindelse med budsjettbehandlinga nå i høst at den hadde hatt for liten tid til å gå veldig grundig inn og sette sitt preg på budsjettet, men at den rakk noe – og da vil jeg anta det viktigste. En av de tingene den rakk, var å kutte den nye områdesatsinga i Drammen med mer enn halvparten. Av de 15 mill. kr som Stoltenberg II-regjeringa foreslo, er det altså bare 7 mill. kr igjen. Det velger jeg å tolke som et alvorlig tegn på at den nye regjeringa ikke helt ser betydninga av områdesatsing i områder som f.eks. Fjell i Drammen.
Som jeg sa under budsjettbehandlinga, syntes jeg det var skikkelig dårlig gjort overfor Drammen, som har ventet så lenge. Det er småpenger i den store sammenhengen, men betyr veldig mye lokalt. Drammen har en ordfører fra Høyre, og han prøvde i lokale medier å forsøke seg på noen partilojale bortforklaringer – uten at det var helt troverdig, men det er vel sånn han er forpliktet til å gjøre. Jeg sa også da at jeg var spesielt skuffet over Kristelig Folkeparti og Venstre som var med på det omfattende kuttet i den nye områdesatsinga i Drammen. Jeg lurte på om det kanskje var en glipp fra deres side og håpet at de kunne bidra til å rette opp dette ved neste korsvei. Mitt spørsmål til statsråden i dag da er: Når han sier «fullføre pågående områdesatsinger», betyr det på samme nivå uansett, eller er det mulighet for at beløpet til Drammen kan økes etter hvert som en kommer i gang?
Jan Bøhler (A) [14:02:06]: Jeg vil takke for debatten og også takke for statsrådens bidrag. Jeg synes det var positivt å høre at man vil få til en mer samlet omtale av disse satsingene i statsbudsjettene framover, så vi kan få en bedre behandling og klarere tankegang om hvordan de skal bygges opp framover.
Jeg håper også at jeg vil kunne se positive resultater av det statsråden sier. Når han sier at han ikke vil fortsette i samme spor, nødvendigvis, vil jeg tolke det slik at man vil fortsette, men at man ikke nødvendigvis vil gjøre det samme. Det siste er jeg enig i, det er noe vi får gjort på en måte som er så bra at det ikke er noen vits i å gå videre med å gjøre det samme. Men jeg mener at det viktige for disse områdene hvor vi satser, er at de skal vite at vi vil være der og vil bygge opp spesielle innsatser videre, fordi disse områdene fortsatt har mange av de utfordringene som lå der da vi begynte, og fordi det er store områder, hvor det trengs ganske omfattende arbeid for å komme videre. Da har vi den problemstillingen som ble tatt opp, og som ble fulgt opp på en fin måte av både Venstre og SV i debatten nå, at alle må ha råd til å være med, særlig når det gjelder språk. Aktivitetsskolen koster i bydelene i Oslo mellom 2 500 kr og 3 000 kr måneden, og det er da dessverre mange rundt i de østlige bydelene som ikke tar seg råd til det, og som ikke har råd til det. Et lignende problem løste vi med gratis kjernetid i barnehagene, og det har gitt gode resultater, noe også regjeringspartiene har sagt seg enig i. Vi bør tenke på samme måte når det gjelder Aktivitetsskolen, at alle skal kunne være med der, også dem som trenger det mest, for det er de som har dårligst råd, som sannsynligvis også har foreldre som er dårlig i norsk, og som nettopp trenger at barna er med på leksehjelp og på de forskjellige tilbudene som aktivitetsskolen gir. Den samme problemstillingen har vi rundt deltakelse i idrettslag og i kulturskole osv., hvor prisene er høye, f.eks. treningsavgift i idrettslag på 3 000 kr per barn og kontingent osv. oppå det. Det gjør at det er for mange som ikke deltar, som gjerne vil det. Så vi må se på hele måten vi støtter opp på og lage nye tiltak for å sørge for at alle kan delta.
En ting til slutt som det er behov for å avklare. Når staten sier at man vil ha en indre øst-satsing, mens Oslo kommune sier man vil ha en Tøyen-satsing, hvordan kan man få til en bedre samkjøring mellom stat og kommune om områdeløft som også omhandler Grønland, Vaterland, Nedre Grünerløkka osv., slik staten legger opp til, men som Oslo kommune foreløpig trenger mer avklaring rundt?
Statsråd Jan Tore Sanner [14:05:15]: Først til Lise Christoffersens spørsmål om budsjett. Da er det slik som det alltid er, nemlig at budsjettet vedtas om høsten. Hvis man ser på Groruddalssatsingen, vil man se at de statlige bevilgningene har svingt veldig fra år til år. Det har særlig gått opp i valgkampår, og så har det gått ned året etter. Hvis vi ser på 2008, var det 120 mill. kr til Groruddalssatsingen. I 2009 var det oppe i 131 mill. kr, og så gikk det ned til 124 mill. kr. I 2012, året før valget, var det 123 mill. kr – helt nede i 123 – og så spratt det opp i 130 mill. kr i valgkampåret. Jeg skal ikke si noe om dette er tilfeldig eller ikke, men jeg bruker det som en illustrasjon på at bevilgningene skifter fra år til år.
Så til representanten Karin Andersen: Jeg synes det er hyggelig at Karin Andersen snakker pent om Oslo, men det kan ikke være slik at alt det som er positivt i Oslo, skyldes områdesatsingen, mens alt som er negativt, kommer fra byrådet. Man kan av og til få det inntrykket. Det er slik at Oslo kommune gjør en stor innsats for å løfte bydelene og for å sikre at alle barna i byen får en god skole. Det må være det fundamentale.
Jeg er også uenig med representanten Karin Andersen når hun sier at målet med områdesatsing er å synliggjøre at staten ikke løper fra ansvaret. Nei, målet med områdesatsingen må være gode resultater, og det er gode resultater denne regjeringen jakter. Når jeg sier at vi vil evaluere dagens områdesatsing, er det nettopp for å få på bordet hva det er som har effekt. Hva er det som ikke fungerer, og hvordan skal vi gå videre? Det må være hele formålet med den prosessen vi går inn i, ikke bare å synliggjøre at staten ikke løper fra ansvaret. Nei, vi skal være opptatt av resultater.
Det kommer mange forslag, gode innspill, i løpet av denne debatten. Det jeg er opptatt av, er at vi også må ha en rolleavklaring på hva som er statens ansvar, og hva som skal være byens og kommunens ansvar. Så er vi selvsagt opptatt av og interessert i å ha videre dialog med Oslo og de andre byene for å diskutere hvordan vi kan gå videre, slik at vi sammen kan oppnå gode resultater for våre innbyggere i alle bydeler.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.