Erik Skutle (H) [12:41:07]: (ordfører for saken): Jeg vil som ordfører for saken om Riksrevisjonens beretning om kontrollen med statlige selskaper, Dokument 3:2 for 2013–2014, redegjøre kort for saken og for flertallsmerknadene.

Saken gjelder Riksrevisjonens kontroll av 44 statlig heleide aksjeselskaper, 31 statlig deleide selskaper, 8 allmennaksjeselskaper, 4 regionale helseforetak, 8 statsforetak, 6 selskaper som er organisert ved særskilt lov, og 24 studentsamskipnader. Kontrollen gjelder for året 2012.

Riksrevisjonen har funnet grunnlag for merknader til statsrådens forvaltning av statens eierinteresser under Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Videre har Riksrevisjonen merknader til gjennomføringen av regjeringens eierpolitikk, slik den er formulert i Meld. St.13 for 2010–2011, Aktivt eierskap.

Under kapitlet Likestilling og mangfold i selskaper med statlige eierinteresser har komiteen følgende merknader:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonen og Nærings- og handelsdepartementet er enige om at det har vært en positiv utvikling hva gjelder kvinner og ansatte med innvandrerbakgrunn.

Komiteen merker seg også at Riksrevisjonens undersøkelse finner at kvinner likevel er underrepresentert som styreledere og i lederstillinger, og at personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert.

Komiteen finner det positivt at flere departementer har iverksatt tiltak for å styrke oppfølgingen på likestillingsområdet.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen påpeker at mange selskaper ikke etterlever alle krav i den lovfestede aktivitets- og rapporteringsplikten, og at eierdepartementene i varierende grad har foretatt en overordnet oppfølging av selskapenes arbeid med likestilling og mangfold.»

Under kapitlet Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse overfor børsnoterte selskaper har komiteen følgende merknader:

«Komiteen viser til at Riksrevisjonens undersøkelse viser at Nærings- og handelsdepartementet i all hovedsak utøver sin eierrolle overfor de børsnoterte selskapene i tråd med aksjelovgivningen, NUES’ anbefalinger og statens eierskapsprinsipper.

Komiteen viser til Riksrevisjonens vurdering om at departementet ikke på eget initiativ kan fremme nye kandidater etter de frister som valgkomiteene har satt.

Komiteen viser til at Riksrevisjonens undersøkelse viser at de fleste selskapene har oppnådd lav avkastning på statens investerte kapital de siste årene.

Komiteen merker seg at Nærings- og handelsdepartementet deler Riksrevisjonens oppfatning om at staten over tid må fortsette å styrke arbeidet med å følge opp selskapenes forretningsmessige drift for å bidra til at det oppnås en tilfredsstillende avkastning på investert kapital.

Komiteen finner det positivt at Nærings- og handelsdepartementet har styrket bemanningen i Eierskapsavdelingen fra høsten 2012.»

Under kapitlet Samferdselsdepartementets eierskapsutøvelse har komiteen følgende merknader:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonens undersøkelse viser at Samferdselsdepartementet på mange områder utøver sin eierrolle i tråd med aksjelovgivningen og statens eierskapsprinsipper.

Komiteen merker seg også at det samtidig er Riksrevisjonens vurdering at departementets løpende oppfølging innenfor enkelte sentrale emner i regjeringens eierpolitikk har vært svak i undersøkelsesperioden 2010–2012.

Komiteen er kritisk til at Samferdselsdepartementet i henhold til Riksrevisjonens undersøkelse ikke hadde etablert en tilfredsstillende praksis i styrevalgarbeidet, og at arbeidet heller ikke hadde tilstrekkelig prioritet

Komiteen finner det positivt at departementet har iverksatt tiltak i forbindelse med fremtidig styrevalgsarbeid, og merker seg at Riksrevisjonen oppfatter at tiltakene vil gi mer systematiske, grundige, og etterprøvbare styrevalgsprosesser.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen understreker at det er lagt til grunn at kompensasjon for sektorpolitiske oppgaver uten bedriftsøkonomisk forankring ikke skal gis ved reduserte avkastnings- og utbytteforventninger, og at dette er særlig viktig overfor selskaper som driver i konkurranse. Komiteen viser også til Riksrevisjonens vurdering om at dette ikke har vært tilstrekkelig klargjort i departementet, og at dette også har skapt uklarhet i dialogen med selskapene.

Komiteen merker seg at Samferdselsdepartementet og Riksrevisjonen er enige om at det er mulighet og behov for å etablere mer konkrete rutiner for behandling og oppfølging av saker og planer som angis i vedtektenes § 10.

Komiteen merker seg at departementet og Riksrevisjonen også er enige om at det fortsatt er potensial for bedre systematikk og koordinering relatert til innretningen av eierskapsutøvelsen og dokumentasjonen av eierdialogen.»

Under kapitlet De regionale helseforetakenes eierskapsutøvelse knyttet til aktivitet og økonomi har komiteen følgende merknader:

«Komiteen deler Riksrevisjonens oppfatning om at alle RHF-ene må inkludere de ulike helseforetakenes forutsetninger når de årlige aktivitetsmålene fastsettes.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen har merket seg at Helse Sør-Øst ifølge departementet har tilpasset styringen ut fra helseforetakenes risiko, og ikke primært følger opp på risiko som angår foretaksgruppens samlede resultat.

Komiteen viser videre til at Riksrevisjonen påpeker at selv om administrasjonen mottar informasjon om risiko ved det enkelte helseforetak, er det bare betydelig avvik som kan påvirke foretaksgruppens samlede resultater som forelegges styret. Slik det også går fram av Dokument 3:2 (2012–2013), påpeker Riksrevisjonen at styret skal ha en selvstendig oppfølging av risiko i foretakene.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen understreker viktigheten av at RHF-styrene forvalter eierinteressene i de underliggende helseforetakene i samsvar med statens overordnede prinsipper for god eierstyring, herunder at eier setter resultatmål for selskapet, at styring, oppfølging og kontroll skal tilpasses selskapets egenart, risiko og vesentlighet og at tilsynsansvaret etter helseforetaksloven ivaretas.»

Under kapitlet Status for gjennomføring av omstillingsoppdraget til Oslo universitetssykehus HF har komiteen følgende merknader:

«Komiteen merker seg at departementet vil fortsette å følge opp omstillingene innenfor sykehussektoren i hovedstadsområdet.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen understreker at det ved OUS gjenstår å innføre mange bedre og mer effektive behandlingskjeder som en del av omstillingen, og at det er et betydelig potensial for bedre utnyttelse av fagkompetanse og arbeidsformer fra de tidligere adskilte fagmiljøene og at OUS har hatt en for svak overordnet styring på tvers av klinikkene for å fjerne flaskehalser og sørge for faglige gevinster av omstillingen.

Komiteen merker seg at departementet og Riksrevisjonen er enige om at det på noen områder har vært positiv utvikling på OUS.

Komiteen merker seg samtidig at Riksrevisjonen ikke finner at omstillingen har gitt vesentlige forbedringer i pasientbehandlingen eller ressursutnyttelsen.

Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering om at det er alvorlig at en så omfattende omstilling gjennomføres uten en plan for forbedring i pasientbehandlingen eller andre presiseringer på hva som skal bli bedre, og til hvilken tid dette skal gjennomføres.

Komiteen merker seg at mangelen på forbedring i pasientbehandlingen ved OUS er bekymringsfull og noe man bør ta lærdom av før politiske organer eventuelt beslutter å gå i gang med andre sykehusfusjoner.

Komiteen merker seg at fra omstillingen av OUS startet i 2009, og fram til utgangen av 2012, er det få klare forbedringer i pasientbehandlingen og ressursutnyttelsen i OUS.

Komiteen viser til at OUS har vedvarende utfordringer med flaskehalser, ventetider og fristbrudd, selv om omstillingen førte til at foretaket fikk ansvar for færre pasienter. OUS hadde krevende rammebetingelser for gjennomføringen av omstillingen, jf. Dokument 3:2 (2012–2013). Det er likevel Riksrevisjonens vurdering at OUS innenfor disse rammebetingelsene har hatt en for svak overordnet styring av klinikkene for å fjerne flaskehalser og sørge for faglige gevinster av omstilling.

Komiteen peker på at undersøkelsen viser at HSØ har hatt hyppig kontakt med OUS i omstillingsperioden og tilført omstillingsmidler. HSØ har imidlertid ikke bidratt til å klargjøre hva som skal bli bedre, og når det kan forventes forbedringer i OUS. Uten en plan for forbedring i pasientbehandlingen har OUS og HSØ i mindre grad kunnet følge opp at omstillinger fører til at økonomien og pasientbehandlingen forbedres på de områdene der det er et potensial for slik forbedring. Med de omfattende prosessene og de store investeringene som har blitt gjennomført i forbindelse med omstillingen, stiller Riksrevisjonen spørsmål om når og på hvilke områder Helse- og omsorgsdepartementet og HSØ forventer tydelige forbedringer ved OUS.

Komiteen merker seg at helsepersonell gjentatte ganger har påpekt mangler i planlegging og gjennomføring i omstillingsprosessen. Det hersker utstrakt bekymring blant helsepersonell for at omstillingsprosessen svekker behandlingskvalitet og pasientsikkerhet. Tilbakemeldinger fra helsepersonell viser at problemene i hovedstadsområdet er av en slik karakter at det må lages en konkret plan for hvordan dette kan løses på kort, mellomlang og lang sikt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, påpeker at ulik virkelighetsforståelse, for lav kapasitet/for høy beleggsprosent/for lange ventelister, for lange beslutningslinjer, manglende stedlig ledelse og manglende lokal beslutningsmyndighet er klare tilbakemeldinger fra helsepersonell. På kort sikt må det lages strakstiltak for å løse kapasitets- og organisasjonsproblemer ved å reorganisere OUS for å få stedlig ledelse på alle nivåer.»

En viktig presisering for Høyres del er at denne siste merknaden fra vår side tolkes som en oppsummering av tilbakemeldingene fra helsepersonell ved Oslo universitetssykehus. Den må ikke tolkes som et anmodningsvedtak eller en bestilling til regjeringen.

Under kapitlet Styring, måloppnåelse og resultatrapportering knyttet til forebygging av infeksjoner i spesialisthelsetjenesten har komiteen følgende merknader:

«Komiteen viser til Riksrevisjonens vurdering om at strategiens effekter i helseforetakene» har vært «svært begrensede.

Komiteen merker seg også at de fire undersøkte helseforetakene viser store forskjeller i forekomsten av sykehusinfeksjoner, og Riksrevisjonen vurderer at det fortsatt er et potensiale for å forbedre arbeidet med smittevern i helseforetakene.»

Under kapitlet Kapitaloppbygging og forvaltning av omløpsmidler i selskaper forvaltet av universiteter og høyskoler har komiteen følgende merknader:

«Komiteen er positiv til at departementet vil følge opp Riksrevisjonens bemerkninger overfor eierinstitusjonene.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen understreker betydningen av at eierinstitusjonene følger opp at selskapenes finansiering er hensiktsmessig og bidrar til effektiv og økonomisk forsvarlig drift.»

Under kapitlet NSBs godsvirksomhet har komiteen følgende merknader:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonen vurderer at CargoNet i flere år framover ikke vil ha grunnlag for å drive med godstrafikk på jernbane med tilfredsstillende forretningsmessige resultater.

Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering om at Samferdselsdepartementet bør vurdere om fortsatt og vedvarende redusert utbyttegrunnlag vil innebære ulovlig subsidiering.»

Under kapitlet Resultater av den årlige kontrollen, Helse- og omsorgsdepartementet, har komiteen følgende merknader:

«Komiteen viser til Riksrevisjonens undersøkelse av andelen korridorpasienter ved Akershus universitetssykehus HF.

Komiteen er tilfreds med at Helse- og omsorgsdepartementet og Riksrevisjonen er enige om at det er uheldig med den negative utviklingen i antall korridorpasienter, og at det er viktig at årsaker blir identifisert og tiltak gjennomført.

Komiteen er positiv til at arbeidet med å identifisere årsaker og mulige tiltak er igangsatt.»

Under kapitlet Samferdselsdepartementets oppfølging av tidligere rapporterte forhold har komiteen følgende merknader:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonens vurdering er at evalueringen av de tre selskapene ikke er tilstrekkelig for å vurdere om målene på scenekunstområdet blir nådd. Komiteen registrerer at departementet i sitt svar til Riksrevisjonen ikke har angitt hvordan selskapenes ressursutnyttelse bedre skal følges opp. Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering om at det fremdeles er behov for å videreutvikle rapporteringen fra scenekunstselskapene, og at det er behov for at departementet svarer på hvordan insentiver til effektiv drift kan styrkes.

Komiteen merker seg Riksrevisjonens funn om at lønnsomheten i Statkraft fortsatt er knyttet til nordisk vannkraftvirksomhet, mens den internasjonale virksomheten utenfor Norden har hatt lav eller negativ avkastning i både 2011 og 2012. Komiteen er positiv til at departementet i økt grad følger opp at Statkraft oppfyller sitt formål.

Komiteen viser til Riksrevisjonens funn om at lønnsomheten i Nettbuss ikke er tilfredsstillende. Komiteen er positiv til at departementet har understreket overfor NSB at selskapets hovedformål er å sørge for et velfungerende jernbanetilbud, og at aktiviteter utover dette finansielt, kompetansemessig eller på annen måte må støtte opp om hovedformålet. Komiteen er videre positiv til at departementet følger utviklingen i NSB og Nettbuss tett.»

Avslutningsvis vil jeg si at i det store og det hele, dog med noen vesentlige unntak, er forvaltningen av de statlige selskapene god. På de punkter Riksrevisjonen finner grunnlag for merknader er de ansvarlige departementene i stor grad enig i problembeskrivelsen til Riksrevisjonen, men også her er det noen unntak.

Are Helseth (A) [12:54:48]: Saken gjelder Riksrevisjonens beretning om kontrollen med statlige selskaper hjemlet i lov om Riksrevisjonen. Innstillingen behandler en omfattende beretning, og saksordføreren listet opp alle kontrollobjekter i sitt innlegg.

Riksrevisjonen har i rapporten knyttet merknader til fire departementer og til gjennomføringen at statens eierpolitikk.

Komiteen fremmer i innstilingen i det alt vesentlige enstemmige merknader. Jeg vil her kommentere innstillingen knyttet til enkelte forhold med felles merknad, og viser for øvrig til innstillingen. I tillegg vil jeg omtale én merknad fra flertallet som ikke får støtte fra Arbeiderpartiet.

Når det gjelder utøvelsen av noen forhold i eierskapspolitikken, slik den formuleres i Meld. St. 13 for 2010–2011, Aktivt eierskap, viser kontrollene at arbeidet med å profesjonalisere eierstyringen er i en positiv utvikling. Samtidig viser kontrollene mulighet for forbedringer i eierstyringen når det gjelder likestilling, styrevalgarbeid, eierdialog og hvordan nasjonale krav føres helt ut til ett enkelt helseforetak.

Sentrale funn i de utvidede kontrollene av selskapene var etter Riksrevisjonens vurdering fire forhold: Én, at den omfattende omstillingen ved Oslo universitetssykehus HF ikke hadde en gevinstrealiseringsplan, to, at nasjonal strategi for forebygging av sykehusinfeksjoner har hatt begrenset effekt, tre, at selskaper forvaltet av universiteter og høyskoler har bygget opp høy egenkapital, og fire, at det er svak samfunnsmessig måloppnåelse når det gjelder omfanget av godstransport på bane.

Når det gjelder omstillingene ved Oslo universitetssykehus HF, merker en samlet komité seg at Riksrevisjonen ikke finner at omstillingen har gitt vesentlige forbedringer i pasientbehandlingen eller i ressursutnyttelsen. Det understrekes at undersøkelsen gjelder perioden 2010–2012. Vi merker oss at departementet og Riksrevisjonen er enige om at det på noen områder har vært positiv utvikling for helseforetaket. En samlet komité merker seg også at helsepersonell gjentatte ganger har påpekt mangler i planlegging og gjennomføring av omstillingen, og at helsepersonell er bekymret for om omstillingen går ut over behandlingskvaliteten. De samlede tilbakemeldinger er av en slik karakter at det må arbeides med forbedringer på både kort og lang sikt.

Fra vår side mener vi at Riksrevisjonens rapport ikke anviser hvordan dette operativt sett bør gjøres, og videre at komiteen selv ikke bør anvise oppskriften. Arbeiderpartiet står derfor ikke inne på den avsluttende merknaden fra flertallet, som foreskriver en reorganisering av sykehuset. Vi minner om at sykehuset har vel 20 000 ansatte, og det utgår ikke fra denne rapporten at svakheter ved en tidligere vedtatt omstilling løses ved å foreslå ytterligere en omstilling. Jeg registrerer – og jeg synes det er bra – at saksordføreren her i stortingssalen har presisert at flertallsmerknaden tross sin ordlyd ikke skal forstås som et anmodningsvedtak.

Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten ble lagt fram i 2008. Riksrevisjonen har bl.a. belyst hvordan strategien er realisert og hvilke resultater som er oppnådd. Komiteen viser til Riksrevisjonens vurdering av at effektene i sykehusene har vært begrenset. Komiteen har videre merket seg store forskjeller i forekomsten av sykehusinfeksjoner i de undersøkte foretakene. Det er et klart potensial for å forbedre arbeidet med smittevern i våre sykehus.

Når det gjelder spørsmålet om at selskaper forvaltet av universiteter og høyskoler har bygget opp høy egenkapital, er komiteen samlet positiv til at departementet vil følge opp Riksrevisjonens bemerkninger overfor institusjonene.

Riksrevisjonen mener det er svak samfunnsmessig måloppnåelse når det gjelder omfanget av godstransport på bane. Komiteen merker seg Riksrevisjonens vurdering, at CargoNet i flere år fremover ikke vil ha grunnlag for å drive med godstrafikk på bane med tilfredsstillende resultater, og komiteen deler vurderingen om at Samferdselsdepartementet bør vurdere om vedvarende redusert utbyttegrunnlag vil innebære ulovlig subsidiering.

Helge Thorheim (FrP) [13:00:08]: Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet presisere at vi deler Høyres tolkning av merknaden til stedlig ledelse og tolker denne som en oppsummering av tilbakemeldinger fra helsepersonell og ikke som en bestilling fra regjeringen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:00:38]: Mitt innlegg vil gå spesielt på den delen av undersøkelsen som heter Status for gjennomføring av omstillingsoppdraget til Oslo universitetssykehus HF. Dette ble etablert i januar 2009 ved sammenslåingen av Aker, Ullevål og Rikshospitalet. Oppdraget og formålet med sammenslåingen var klart uttrykt: en bedre pasientbehandling gjennom bedre ressursutnyttelse og samordning av sykehusene i hovedstadsområdet. Dette skulle bl.a. bety bedre samordning av fag- og forskningsmiljøene, riktigere bruk av personell, areal, utstyr, teknologi og støttefunksjoner.

Men hva har skjedd? Resultatene av kontrollen, som det framgikk av Riksrevisjonens rapport fra 2012–2013 og innstillingen i den saken, viser helt klart og tydelig at planleggingen av omstillingene på ingen måte tok tilstrekkelig hensyn til de kjente utfordringene ved bygningsmasse, ved at en hadde spredte lokasjoner, ulike IKT-løsninger og økonomiske rammer. Det påpekes også klart at heller ikke håndteringen av risikoen var god nok. Tvert om ble høy risiko akseptert av eierne. Også i perioden fram til 2012 framgår det at det ved OUS fortsatt «gjenstår å innføre mange bedre og mer effektive behandlingskjeder som en del av omstillingen».

Det er ikke tvil om at den overordnede styringen har vært svak. Vi registrerer at flaskehalsene er der fortsatt, og de gevinstene en hadde sett for seg med sammenslåingen, har uteblitt. I tillegg er det et betydelig økonomisk underskudd som har skapt en situasjon over tid som også blir påpekt ikke kan være bærekraftig. Så selv om det er oppnådd en positiv utvikling på enkelte områder, er en likevel – det må en konstatere – ikke i nærheten av de forbedringer i pasientbehandlingen og ressursutnyttelsen som en hadde sett for seg at sammenslåingen skulle bidra til. Det er alvorlig når verken departementet eller Helse Sør-Øst har klart å beskrive hva som skal forbedres, og når forbedringene kan foreligge. En er faktisk vitne til at en omfattende omstilling gjøres uten plan for hva som skal endres. Med andre ord gjennomføres det et stort eksperiment uten en gjennomtenkt risikovurdering.

Utfordringene som saksordføreren nevnte, står i kø og er beskrevet i Riksrevisjonens rapport: flaskehalser, ventelister og fristbrudd. Men noe av det kanskje mest alvorlige er at selv om Helse Sør-Øst har tilført Oslo universitetssykehus ekstra omstillingsmidler, har en likevel ikke bidratt til å klargjøre hva som skal forbedres, og når resultatene kan forventes.

Så merker vi oss hva helsepersonellet sier, og som blir referert i Riksrevisjonens undersøkelse. Det er alvorlig. Omstillingsprosessen har svekket behandlingskvaliteten og pasientsikkerheten. Vi registrerer en ulik virkelighetsforståelse, for lav kapasitet, for lange beslutningslinjer og manglende stedlig ledelse, og – ikke minst – manglende lokal beslutningsmyndighet, som store utfordringer som krever strakstiltak, for nettopp å løse de kapasitets- og organisasjonsproblemene som her er påpekt ved Oslo universitetssykehus.

Dette har Kristelig Folkeparti ved flere anledninger i denne salen påpekt og bedt om at blir fulgt opp. Det er derfor viktig at det nå kreves at eierne sikrer seg et nødvendig grunnlag. Det gjelder både departement og Helse Sør-Øst, for nettopp å følge dette opp, sånn at nye tiltak kan iverksettes og faktisk gi klare forbedringer på alle disse viktige og berørte områdene. Dette handler om pasientsikkerhet, og det handler om behandlingskvalitet.

Jeg viser for øvrig til saksordførerens utmerkede innlegg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:05:30]: Jeg vil knytte mitt innlegg til Del III i innstillinga: Resultater av utvidede kontroller, Status for gjennomføring av omstillingsoppdraget til Oslo universitetssykehus HF.

OUS ble opprettet 1. januar 2009 ved at de tre tidligere helseforetakene Aker, Ullevål og Rikshospitalet ble slått sammen. Formålet var svært bra, nemlig bedre ressursutnyttelse og samordning av sykehusene i hovedstadsområdet. Det hadde vært en stor og krevende utfordring, og det fungerte ikke sånn som det skulle.

Siden OUS har de funksjonene det har, omfatter dette langt større geografiske områder enn Oslo-området. Det omfatter også landsfunksjoner. Så det som skjer innenfor OUS, har altså konsekvenser for hele landets helsetilbud på spesialistnivået.

Foretaket er organisert i ni klinikker, og det hadde i 2012 20 000 ansatte og en omsetning på 18,3 mrd. kr. Det er altså – punkt én – svært vesentlig, hele vår spesialisthelsetjeneste, og – punkt to – enestående stort i landet. Det er tydelig at foretaket lider under betydelige stordriftsulemper, slik som det drives i dag, når en leser Riksrevisjonens svært sterke merknader.

Dette er ingen ny sak. Så sent som i Innst. 234 S, avgitt 12. mars 2013, behandlet kontrollkomiteen samme sak. Det var generelt kritiske merknader til ledelsen av OUS den gangen, enten det gjaldt opposisjon eller posisjon. Fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ble det sagt at det var

«nødvendig med bevisstgjøring for å erkjenne risiko samt endringer av holdninger og kultur for å forbedre det pasientadministrative arbeidet».

Videre ble det understreket at

«det i tillegg må gjennomføres tilstrekkelige opplærings-, oppfølgings- og ledertiltak».

Som nevnt har OUS konsekvenser for tilliggende foretak, og det førte til at da en fikk ansvar for færre pasienter ved endring av oppdragsområde, ble det eksempelvis overføring til Ahus og til Vestre Viken. Det var da krav om tilpasning av kapasiteten til dette, altså en nedbemanning. Omstillinga av OUS skulle gi bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer og sikre riktigere bruk av personell, areal, medisinsk utstyr, teknologi og støttefunksjoner – altså, som nevnt, svært, svært gode formål. Det var behov for endring, og derfor sa Senterpartiet ja.

Jeg skal ta med noen få sitater fra Riksrevisjonens uttalelser:

«(…) det er et betydelig potensial for bedre utnyttelse av fagkompetanse og arbeidsformer fra de tidligere atskilte fagmiljøene. OUS har hatt en for svak overordnet styring på tvers av klinikkene (…)».

Videre:

«OUS har de siste to årene også hatt underskudd som ikke er bærekraftig over tid».

Og videre at

«Omstillingen samlet sett ennå ikke har gitt klare forbedringer i pasientbehandlingen eller ressursutnyttelsen. I oppfølgingen av omstillingen i OUS har verken Helse- og omsorgsdepartementet eller HSØ sørget for å klargjøre hva som skal bli bedre, og når det kan forventes forbedringer. Riksrevisjonen ser alvorlig på at en så omfattende omstilling gjennomføres uten en gevinstrealiseringsplan. I større omstillinger er det etter Riksrevisjonens oppfatning avgjørende at eierne sikrer seg et godt grunnlag for å følge opp at omstillinger faktisk fører til forbedringer».

Jeg har ikke vært mange år i kontrollkomiteen, men jeg har sjelden sett så sterke merknader fra Riksrevisjonen. Jeg har sjelden sett så sterk kritikk av ledelsen av Oslo universitetssykehus, enten det er direkte der, i Helse Sør-Øst eller på departementsnivå.

Hva kan vi så lære av dette?

Komiteen har fulgt opp Riksrevisjonens merknader, som vi har tradisjon for å gjøre, fordi vi har stor tillit til det Riksrevisjonen arbeider med. Det står bl.a. i våre merknader at vi bør ta lærdom av dette før politiske organer eventuelt beslutter å gå i gang med andre sykehusfusjoner. Jeg skal ikke utdype det, men en bør ta lærdom før en går videre innenfor struktur – at det er strukturgrep som er det vesentligste når det gjelder å bedre effektivitet og utnyttelse av alle de personlige ressurser vi har innenfor spesialisthelsetjenesten.

Så har vi den avsluttende merknaden, hvor alle partier, unntatt Arbeiderpartiet – Arbeiderpartiet var ikke enig, det er helt realt – påpeker at ulik virkelighetsforståelse, for lange beslutningslinjer, manglende stedlig ledelse og manglende lokal beslutningsmyndighet er slik at en på kort sikt må ha strakstiltak for å løse kapasitets- og organisasjonsproblemene ved å reorganisere Oslo universitetssykehus for å få stedlig ledelse på alle nivåer. Det som er kjernen i den merknaden, er at det er en oppsummering av helt spesifikke forhold som viser at ledelsen ikke er god nok. Det står at en har ulik virkelighetsforståelse av hva som skjer, og hva en skal gjøre. I enhver demokratisk organisasjon er det klart at en da står overfor store vanskeligheter, og hvis en ikke etablerer felles virkelighetsforståelse, blir det det ganske umulig for teamet som skal arbeide med disse sakene, å gjøre en god jobb. For meg er det helt sjølsagt at dette må etableres. Jeg trodde at det var sjølsagt. Ikke bare helsepersonell, som er de som arbeider i felten, sier det, men også ut fra vanlig organisasjonslære er dette helt allment kjent. Da skal vi påpeke det, påpeke det som et behov for endring og at stedlig ledelse er et virkemiddel i dette.

Jeg har nå fått klargjort at Høyre ikke står inne for den merknaden, ved at Høyre sier at det er en merknad som bare er en referanse til helsepersonell, altså de som arbeider i virksomheten. Det er dog ikke småtteri. De som arbeider i virksomheten – i helseforetakene er det i veldig stor grad de som er virksomheten. Men sånn er det nå blitt.

Etter Senterpartiets vurdering er merknadens ordlyd klar. Det er ikke snakk om noen ny omstilling, men det er spørsmål om å fokusere på ledelse. Det er fokusering på at klinikkledelsen som er der i dag – slik den fungerer og tilliten den har – fører til så store svakheter i organisasjonen at det må til endringer på det punkt. Stedlig ledelse er da et stikkord.

Jeg vil bare avslutte med at kanskje Oslo universitetssykehus kunne se til Vestre Viken. Kanskje kunne man se til Vestre Viken hvor ett av sykehusene heter Ringerike sykehus. Ringerike sykehus har i dag en leder som kaller seg «fasilitator». Hans navn er Per Bleikelia. Han får priser fra den ene og den andre for sitt lederskap. Det er ikke lenge siden det også var sterke spenninger på Ringerike sykehus, hvor det var manglende effektivitet, mismot og manglende vitalitet i organisasjonen. Per Bleikelia har gjennom sin stedlige ledelse endret dette. Han har enda ikke, under sin stedlige ledelse, ansvar for hele flokken som arbeider innenfor Ringerike sykehus. Fortsatt er det slik at de som sitter i mottaket, tilhører en annen. Men når det bestilles bløtkaker og de priser de får, feires, inviteres sjølsagt hele flokken som arbeider ved Ringerike sykehus. Det er første bud for en som ønsker å samle flokken og få en god ledelse.

Etter min vurdering er komiteens flertallsmerknad her avslutningsvis presis. Den går på det som går på ledelse. Det er ledelse som er den store utfordringen. Her pekes det på viktige ting som må følges opp. Jeg håper at det blir gjort på tross av de uttalelser som har kommet fra regjeringspartiet Høyre i dag.

Statsråd Bent Høie [13:15:26]: Riksrevisjonens undersøkelse gir en nyttig gjennomgang av omstillingen så langt ved Oslo universitetssykehus.

Jeg er enig med komiteen som deler Riksrevisjonens vurdering om at det er alvorlig at en så omfattende omstilling gjennomføres uten at eier har vært tydelig på hva som skal være resultatene av omstillingen. Dette mener jeg var et hovedtema i rapporten Riksrevisjonen la fram tidligere, og også i Stortingets høring om situasjonen. At grunnlaget for fusjonen av sykehusene i Oslo og fisjonen mot Ahus ikke var tilstrekkelig utredet og risikovurdert, er noe som et samlet politisk miljø har erkjent for en tid tilbake.

Jeg er enig med komiteen i at dette er erfaringer vi må lære av. Ikke minst må vi som er politikere, lære av dette, både i rollen som stortingsrepresentanter og i regjering. Store endringer i statlig virksomhet berører mange mennesker og store og komplekse organisasjoner.

Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus har igangsatt en rekke prosesser for å gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag både for å vurdere historien og også for bedre å planlegge framtiden. Jeg vil trekke fram to av dem: «Evaluering av omstillingsprosessen i Helse Sør-Øst. Kunnskapsgrunnlag for videre utvikling mot 2020.» Dette startet opp høsten 2012, gjennomføres nå av SINTEF og er et treårig prosjekt. Første rapport ble lagt fram i januar 2014. Det andre er «Hospital mergers – lessons from the past, plans for the future», som er et initiativ fra ledelsen ved Oslo universitetssykehus. Her er det referansegruppe med representanter fra sykehus som har vært gjennom tilsvarende omstillingsprosesser i både Sverige og Danmark. Dette er et prosjekt som vil være forskningsbasert, men som også vil gi oss nødvendig og nyttig kunnskap om den prosessen man har vært gjennom, og et godt grunnlag for bedre planlegging for framtiden.

Komiteen viser også til at tilbakemeldinger fra helsepersonell viser at problemene i hovedstadsområdet er av en slik karakter at det må lages en konkret plan for hvordan dette kan løses på kort, mellomlang og lang sikt. Det er en vurdering som jeg deler. Derfor var dette et av de første temaene jeg tok opp direkte med Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus umiddelbart etter at jeg var blitt helse- og omsorgsminister. Det ble lagt konkrete planer for kapasitetsutfordringene i hovedstadsområdet for 2014. De er iverksatt, og så langt er mitt inntrykk at dette har fungert betydelig bedre denne vinteren enn det vi opplevde vinteren 2013.

Helse Sør-Øst arbeider med en større gjennomgang av kapasitetsbehovet i hele regionen fram mot 2030–2040. Rapporten kommer på mitt bord i juni. Resultatene kan få betydning både for Akershus universitetssykehus og for Oslo universitetssykehus. Dermed er det arbeidet som komiteen her viser til behovet for, godt i gang – de kortsiktige utfordringene, de mellomlangsiktige utfordringene og de langsiktige utfordringene.

Det er viktig at initiativ til videre arbeid ved Oslo universitetssykehus kommer fra sykehuset selv. Jeg er derfor fornøyd med at Oslo universitetssykehus har satt i gang en evaluering, som eventuelt kommer til å bli fulgt opp med endringer i organiseringen. Oslo universitetssykehus arbeider videre med sitt planarbeid og skal legge fram en sak for styret om dette til sommeren.

Jeg er i den situasjonen at Riksrevisjonens rapport omfatter en periode som en annen statsråd og en annen regjering har hatt ansvaret for, mens jeg selv i samme periode var leder av Stortingets helse- og omsorgskomité. Riksrevisjonen er Stortingets revisjon av den statlige virksomheten. På grunn av dette skiftet i rolle vil jeg tillate meg å være noe kritisk til deler av denne rapporten fra Riksrevisjonen.

Riksrevisjonen har lagt fram Dokument 3:2 for 2013–2014, der de stiller seg kritisk til Helse Sør-Østs styring av de underliggende helseforetakene. De viser til at styret i Helse Sør-Øst ikke fastsetter foretaksspesifikke resultatkrav og i stor grad overlater oppfølging av helseforetak til foretakenes egen administrasjon.

Jeg er uenig både i framstillingen og i konklusjonen. Helse Sør-Øst følger opp underliggende helseforetak avhengig av risiko og vesentlighet, slik de andre helseforetakene gjør. I den særskilte oppfølgingen av Oslo universitetssykehus kommer dette tydelig fram.

Jeg vil i den sammenheng vise til hva min forgjenger skrev om dette til Riksrevisjonen som svar på denne kritikken, og slutter meg til det. Han skrev bl.a.:

«Når oppfølging fra det regionale helseforetaket varierer med utfordringsbildet til det enkelte helseforetak, er dette nettopp en tilpasset styring basert på lokalt ansvar og tilpasset helseforetakets risiko, egenart og vesentlighet.»

Jeg er godt fornøyd med at Riksrevisjonen følger omstillingene ved Oslo universitetssykehus tett. Jeg er enig i deler av Riksrevisjonens rapport. Så er det andre områder igjen hvor jeg mener det er grunn til å tenke gjennom hva konsekvensen ville vært dersom en hadde oppnådd det Riksrevisjonen stiller spørsmål om.

For eksempel sier Riksrevisjonen at vi nå har fått et godt grunnlag for mye av det vi skulle oppnå med fusjonen av Oslo universitetssykehus, men at en ikke har realisert hele gevinsten av det. Viktige årsaker er nettopp at de bygningsmessige og de IKT-messige forholdene ikke legger til rette for å realisere denne gevinsten. Det å kreve resultater uten at det er lagt til rette for å ta ut gevinst, ville fort gått ut over både pasientsikkerheten og forholdene til de ansatte. Jeg er derfor glad for at ledelsen ikke har presset dette igjennom.

Riksrevisjonen er opptatt av at det ikke har vært utarbeidet en plan for gevinster, og at gevinster ikke er realisert. Jeg vil da påpeke at Stortinget heller ikke har vært tydelig når det gjelder forventningene til om og når man skal få gevinster. Tvert imot – i løpet av tiden som denne omstillingsprosessen har foregått, er det avholdt fem interpellasjoner og stilt om lag 86 spørsmål om hovedstadsprosessen. Jeg er ansvarlig for en ikke helt uvesentlig del av både disse interpellasjonene og spørsmålene.

Beskjeden som har blitt gitt fra et bredt flertall på Stortinget gjennom disse årene til fire ulike helse- og omsorgsministre, har vært at tidspress i omstillingen ikke skal gå ut over pasientsikkerhet og kvalitet. Forventningen har vært at omstillingen skulle gjennomføres på en forsvarlig måte uten for strenge krav til framdrift eller økonomiske resultater. Det har vært Stortingets beskjed til regjeringen. Det er denne forventningen jeg mener Riksrevisjonen må legge til grunn, og ikke det at større deler av gevinsten, eller effekten, skulle vært tatt ut på et tidligere tidspunkt.

Oslo universitetssykehus kommer til å være i omstilling i mange år framover. Hvilke endringer som gjennomføres som følge av sammenslåing, og hvilke endringer som ville blitt gjort uansett, kan det være vanskelig å skille mellom nå. Gevinstrealiseringen ser man bl.a. nå gjennom budsjettoppnåelsen hvert enkelt år. For 2014 har Oslo universitetssykehus et budsjett som det er enighet om, og som ser ut til å gå i balanse.

Jeg er også veldig glad for saksordførerens og representanten fra Fremskrittspartiets presisering av hvordan den avsluttende flertallsmerknaden skal forstås – at den er en henvisning til oppfatninger blant noen ansatte i foretaket og ikke en beskjed om at en nå skal starte et nytt reorganiseringsarbeid ved Oslo universitetssykehus.

Riksrevisjonen har undersøkt arbeidet med forebygging av sykehusinfeksjoner og er kritisk til effekten av strategien og departementets oppfølging. Forebygging av sykehusinfeksjoner er et viktig område, og dette vil jeg også følge opp framover. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet arbeider med å lage en indikator for infeksjoner som bl.a. kan brukes som styringsmål i tjenesten fra neste år av.

Regelverket på infeksjoner og resistens ble nylig forsterket gjennom en ny bestemmelse om overvåking og rapportering i sykehjem. Fylkesmannsembetene skal avholde en smittevernskonferanse nå i løpet av 2014. Forebygging av infeksjoner er også et viktig innsatsområde i det femårige pasientsikkerhetsprogrammet som nå er i gang over hele landet. En suksessfaktor her er god forankring i den enkelte virksomhetsledelse.

Folkehelseinstituttet arbeider med en kostnadsmodell for sykehusinfeksjoner for å vise at det er god bruk av ressurser å arbeide med systematiske tiltak for å forebygge infeksjoner og antibiotikaresistens. Håndvask er – fortsatt – et enkelt, billig og effektivt virkemiddel. Det er nesten utrolig at vi må minne om det i 2014. Folkehelseinstituttet har derfor fått i oppdrag rett og slett å gjennomføre noe så enkelt som en håndhygienekampanje i 2014.

Jeg vil også takke for en del av de innspillene som er kommet fra komiteen og representanter på dette området. Jeg mener at denne rapporten på mange områder gir et godt grunnlag for å jobbe videre med denne prosessen, selv om jeg har innvendinger mot en del av rapportens innhold.

Kjersti Toppe (Sp) [13:27:05]: Riksrevisjonen har vurdert gjennomføringa av omstillingsoppdraget for Oslo universitetssykehus. Formålet med undersøkinga har vore å vurdera korleis utviklinga i pasientbehandling og ressursutnyttinga har vore i tida 2010–2012.

Omstillinga ved Oslo universitetssykehus er ei sak som er godt kjend både for kontroll- og konstitusjonskomiteen og for resten av Stortinget gjennom behandlinga av ei rekkje saker og interpellasjonar. Akkurat no er det også til behandling eit Dokument 8-forslag i helse- og omsorgskomiteen om å gjennomføra ei ekstern gransking av prosessen, og at det blir lagt fram ein konkret plan for det vidare omstillingsarbeidet – eit forslag som Senterpartiet kjem til å støtta.

Sjølv om Riksrevisjonen peiker på at det på ein del felt har vore ei positiv utvikling, er Riksrevisjonen ganske tydeleg på at omstillinga samla sett ikkje har gitt klare forbetringar i pasientbehandlinga eller i ressursutnyttinga. Verken Helse- og omsorgsdepartementet eller Helse Sør-Øst har sørgt for å klargjera kva som skal bli betre og når det kan forventast, og Riksrevisjonen ser alvorleg på at ei så omfattande omstilling blir gjennomførd utan ein gevinstrealiseringsplan.

Eg er glad for komiteen sine merknadar til denne saka, der ein sluttar seg til påpeikingane frå Riksrevisjonen. Komiteen skriv i merknad at

«mangelen på forbedring i pasientbehandlingen ved OUS er bekymringsfull og noe man bør ta lærdom av før politiske organer eventuelt beslutter å gå i gang med andre sykehusfusjoner».

Dette er ein merknad som eg forventar får følgjer og blir lagd til grunn i regjeringa sitt arbeid i andre sjukehusregionar og i arbeidet med ein nasjonal helse- og sjukehusplan.

Det er planlegging av sjukehusfusjonar i dei fleste regionale sjukehusføretaka. I Agder er det forslag om å fusjonera sjukehusa i Kristiansand, Agder og Flekkefjord. I Hedmark og Oppland er det planar om å fusjonera sjukehusa i Hamar, Elverum, Lillehammer og Gjøvik til eit nytt storsjukehus ved Mjøsa. I Buskerud er det planar om å fusjonera Kongsberg og Drammen sykehus. Dette skjer utan at vi har hatt ein grundig fagleg-politisk diskusjon om fusjonar og etablering av storsjukehus er riktig retning for Sjukehus-Noreg, og om dette faktisk gir betre pasientbehandling, betre kvalitet og lågare kostnadar. Evaluering av sjukehusfusjonar både i Sverige og England, men også i Noreg, tyder faktisk på det motsette. I Sverige har ein forskar sett på fusjonar og seier at tre av fire var mislykka.

At forbetringar i pasientbehandling ikkje vert noko av, og at innsparingar vert til ekstrautgifter, er òg erfaringa ved OUS. Eg forventar at komitémerknaden om at vi nå må læra før vi går i gang med andre sjukehusfusjonar, gjer at fusjonsplanane i Vestre Viken, Innlandet og Sørlandet ikkje vert endeleg vedtatt før den varsla evalueringa av OUS er gjennomført og vi har fått meir kunnskap om fusjonsprosessen. Fusjon av sjukehus er ei avgjerd som må takast av Stortinget i ein nasjonal helse- og sjukehusplan.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har samrøystes peikt på at det må lagast ein konkret plan for omstillingsprosessen ved OUS – på kort, mellomlang og lang sikt – og eit fleirtal i komiteen peiker på at det må lagast strakstiltak for å løysa kapasitet- og organisasjonsproblem ved å reorganisera OUS for å få stadleg leiing på alle nivå. Dette må vera ei leiing med fullt leiaransvar, både fagleg ansvar, personellansvar og budsjettansvar. Elles vil lokal leiing ikkje ha lika stor verdi – heller det motsette. Å få på plass ei god leiing ved eit sjukehus er eit overordna politisk ansvar. Eg meiner at komitémerknaden frå komiteen må få følgjer for statsrådens oppfølging av OUS når det gjeld krav til stadleg leiing på alle nivå. Eg går ut ifrå at komiteen ikkje skriv noko som dei ikkje meiner.

Riksrevisjonen har òg sett på den nasjonale strategien for førebygging av infeksjonar i helsetenesta og antibiotikaresistens. Det har vorte etablert overvakingssystem for infeksjonar erverva i helsetenesta og antibiotikaresistens, smittevernet skulle styrkast, Nasjonalt folkehelseinstitutt skulle koordinera, utarbeida og følgja opp strategien. Formålet var at førekomsten av infeksjonar erverva i helsetenesta skulle reduserast. Riksrevisjonens undersøkingar viser at andelen sjukehusinfeksjonar ikkje er redusert i strategiperioden. Verken Helse- og omsorgsdepartementet eller dei regionale helseføretaka kan gjera greie for korleis arbeidet med strategien har påverka nivået på sjukehusinfeksjonar og smittevernarbeidet i helseføretaka. Riksrevisjonen vurderer at strategiens effektar i helseføretaka er avgrensa. Det er òg store regionale forskjellar, og det er framleis eit potensial for å forbetra arbeidet med smittevern.

Infeksjonar som oppstår som følgje av opphald i helseinstitusjonar, er belastande: det er ein pasientrisiko og det er òg kostbart for helsetenesta. I stortingsmeldinga om kvalitet- og pasientsikkerhet, som har tittelen «God kvalitet – trygge tjenester», vart det berekna at 50 000 pasientar som kvart år vert innlagde på sjukehus, får ein sjukehusinfeksjon som vil forlengja opphaldet med fire dagar – dvs. til saman 200 000 ekstra sjukehusdøgn i året. I tillegg til dei direkte kostnadene for sjukehusa, kjem sjukepengar, tapt arbeidsforteneste, produksjonstap osv. Fleire eldre pasientar, meir avanserte behandlingar i helsetenesta og kortare liggjetid vil bety at problemet vil auka framover, både i sjukehus og i kommunale sjukeheimar og utanfor institusjonane.

Men dette er ikkje berre ei utfordring for den enkelte pasient som pådrar seg ein sjukehusindusert infeksjon, som er alvorleg. Auka bruk av antibiotika er ei følgje, og spreiing av resistente mikrobar fører til at omfanget av infeksjonar med antibiotikaresistente mikrobar aukar. I Noreg er situasjonen betre enn i andre europeiske land, men dette kan raskt endrast dersom spreiinga av antimikrobiell resistens fortset. Problemet kjem av eit for høgt volum av antibiotikabruk i den kommunale helse- og omsorgstenesta og unødvendig bruk av breispektra antibiotika i spesialisthelsetenesta.

Det føregår lite utvikling av nye legemiddel på dette området. Verda kan derfor stå overfor ein situasjon der ei rekkje sjukdommar ikkje lenger kan behandlast på grunn av resistente mikrobar. Det har skjedd mykje godt arbeid for å få på plass ein infrastruktur for å kjempe mot antibiotikaresistente og helsetenesteassosierte infeksjonar i norske sjukehus.

Vi har fått ei beskriving av at området er regulert gjennom lover, forskrifter, retningslinjer og strategiar. Men når strategiane ikkje har effekt, når smittevernarbeidet i institusjonane framleis er for lite robust, og det er manglande iverksetjing av tiltak, så er dette ei stor helseutfordring i Noreg, både på kort og på lang sikt. Eg meiner det som Riksrevisjonen har avdekt, er svært alvorleg, og det er avgjerande at regjeringa ved helseministeren sørgjer for å følgja opp arbeidet med førebygging av sjukehusinfeksjonar og å redusera antibiotikaresistensen i Noreg, og at dette vert forankra ved den enkelte tenestestad.

Martin Kolberg (A) [13:35:44]: (komiteens leder): Jeg viser først til saksordførerens gode gjennomgang av hele innstillingen. Det handler jo også om andre spørsmål enn det som særlig står i fokus her nå, og som jeg også tar ordet for å kommentere, altså Oslo universitetssykehus.

La meg først si at jeg mener at representanten Lundteigen og nå særlig Toppe etter min oppfatning i for sterk grad bruker erfaringene ved Oslo universitetssykehus som negative erfaringer for alle former for sykehusfusjoner. Det finnes mange positive erfaringer også, fra andre steder i landet, så bildet er ikke så entydig etter min oppfatning som representantene Lundteigen og Toppe gir uttrykk for her i denne debatten.

Det er selvfølgelig all mulig grunn for Stortinget til å ha veldig stor respekt for hvor komplisert situasjonen er ved Oslo universitetssykehus, og det er riktig som statsråd Høie sa i sitt innlegg, at det har vært mange diskusjoner gjennom årene om Oslo universitetssykehus her i denne salen. Det har vært noen delte oppfatninger, men det har iallfall i hovedsak vært enighet om at det var riktig å gjennomføre prosessen. Jeg lyttet intenst til statsrådens innlegg, og jeg kan ikke si at jeg hørte noe jeg er uenig i av det statsråden nå sa.

I forlengelsen av disse resonnementene har jeg lyst til å si en setning her i Stortinget i dag, og det er at også for Stortinget må dette være erkjennelsens øyeblikk – i den forstand at Stortinget, sammen med norsk forvaltning, gjennom mange år har ment at dette har vært riktig. Vi har stått bak det, og vi har støttet det. Men så kommer det vanskelige punktet, og som er erkjennelsens øyeblikk, og det knytter seg til: Hvordan kunne vi på flere områder ta såpass feil at vi i dag er nødt til igjen å presentere så mange kritiske synspunkter på det vi selv har stått bak? Det er et veldig tungt spørsmål.

Jeg var med på dette i hele forrige periode, jeg kjenner hele denne prosessen, og jeg kjenner delvis menneskene som står bak den på administrativt plan. Alle har gode hensikter, og allikevel blir det vanskelig. Og det som jeg hører statsråden sier i dag, og som jeg er enig i, og som jeg slutter meg til, er jo nettopp dette, at nå skal vi evaluere, og vi skal drive med det i flere år! Det perspektivet jeg reiser, er nettopp dette: Det var jo ferdig planlagt og evaluert – fra gulv til tak – før vi traff beslutningene, og hva er det da som er feil? Når vi bruker milliarder på milliarder på milliarder av kroner, og så sier Helse Sør-Øst, som er det ansvarlige forvaltningsorganet, i dag at de ikke vet når de kan presentere for overordnet myndighet en plan for når det kan bli bedre!

Dette innlegget er ikke holdt for å kritisere noen. Det kan kanskje betraktes som et innlegg holdt i litt avmakt. Det skal man nesten ikke si i stortingssalen, men jeg sier det allikevel, for det viser at vi har et problem, det viser at vi har styringsproblemer når det gjelder å nå de mål som vi bestemmer oss for. Det er ikke bare denne saken. Det kommer et par andre saker som berører helse, rett i etterkant av denne saken, som også presenterer betydelige svakheter og utfordringer. Og dette har ikke med partipolitikk å gjøre. Dette har med systemer å gjøre.

Jeg må bare avslutte her, uten å ha noen spiss, politisk konklusjon, med å si at det er på et eller annet sted, mellom politikken og forvaltningen, at vi ikke greier å nå fram effektivt og ordentlig og å styre prosessene våre sånn at vi kan oppfylle våre egne målsettinger.

Jeg mener at regjeringen bare må – som det har blitt sagt – følge opp det som har blitt presentert, og det som statsråden har sagt. Det er den eneste måten å gå veien på.

Min oppgave, som leder i kontrollkomiteen, er i og for seg ikke å ha så mange meninger om det. Jeg skal bare kontrollere at det som blir sagt, blir gjort riktig. Det kommer vi til å fortsette med. Men jeg håper at våre helsepolitikere, som også er representert i salen nå, kan følge opp dette på en slik måte at kontrollkomiteen, neste gang vi snakker om Oslo universitetssykehus, slipper å ha så tunge merknader å forholde seg til fra Riksrevisjonen, som vi så mange ganger har framført i denne salen, og som vi må gjøre om igjen og om igjen, og hvor vi må henvise til nye utredninger for å få gjennomført Stortingets målsetting. Det er et stort tankekors, og vi må alle sammen ta det innover oss.

Karin Andersen (SV) [13:42:04]: Etter det siste innlegget kan det åpnes for en ganske stor debatt. Jeg skal prøve ikke å gjøre det, men jeg har lyst til – fra vår side – å understreke at alle former for sykehusfusjoner er kompliserte og derfor må planlegges grundig. Det som er viktig nå, er at de må settes inn i en nasjonal sammenheng, og man må ikke foreta flere slike endringer før man har lagt fram en nasjonal helseplan som sier noe også om struktur, styring og samhandling i hele helsevesenet. Det er uhyre viktig.

Representanten Kolberg var oppe og snakket om forhistorien til denne saken, og det er vel kanskje lov å si at det var litt ulike meninger om dette. Det var andre synspunkter som var oppe i diskusjonene, og som ble lagt på bordet, men som det ikke ble tatt hensyn til.

Det er styringsproblemer, og SV mener at det har med styringsfilosofi, helseforetaksmodellen og markedsstyringsprinsippene å gjøre at vi kommer opp i disse problemene om igjen og om igjen. Kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave blir å se at man faktisk har gjort det som disse styringsfilosofimodellene og modellene sier. Når det ikke går så bra, sier vi: Gjør mer av det samme, som vi kanskje også mener ikke er helt riktig eller treffer helt på målet.

Derfor kommer jeg i neste sak til å si litt om det. Vi sa litt om det under behandlingen av Dokument 1, da den debatten var oppe forrige gang, men jeg tror ikke vi kommer ut av disse problemene før vi finner en styringsmodell også for helse, som er en forvaltningsmodell der det er mulig å styre ut ifra kvalitativt gode mål, der en del av disse markedsstyringsprinsippene, som man nå har valgt å lene seg hardt på, blir lagt i skuffen – ellers kommer vi til å fortsette med disse rapportene år etter år etter år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:44:28]: En av fordelene med kontrollkomiteens saker er at vi kan gå litt grundigere inn i dem. Jeg setter stor pris på at vi har en sånn forretningsorden.

Fusjonen ved Oslo universitetssykehus ble vedtatt fordi det var et klart definert formål. Mange hadde over tid sett at det ikke kunne fortsette som det gjorde. En måtte gjøre endringer.

Mange hadde den intuisjon og tenkte med sitt sunne vett at det som var forslaget, var merkelig. Det var rart at dette skulle være løsningen. Men vi stolte på beslutningsgrunnlaget. Vi stolte på at de som hadde ansvaret for å gjøre jobben på en kunnskapsbasert måte, hadde gjort det skikkelig, slik som Martin Kolberg nå beskrev det.

En trenger ikke være spesielt innviet i akademia eller i helsefaglige spørsmål for nå å se og erkjenne at beslutningsgrunnlaget viste seg å være for dårlig – ja, meget dårlig.

Det som nå, i denne diskusjonen, er ganske spesielt, er at vi nå har en statsråd som holdt et meget spesielt innlegg, etter mitt syn. Statsråden er den eneste som har kritisert deler av Riksrevisjonens rapport. Det har ikke kommet fram en slik kritikk i komiteens behandling. Statsråder fra den rød-grønne regjeringa var ydmyke når det gjaldt Riksrevisjonens kritikk og ikke minst når det gjaldt komiteens innstilling. Men statsråd Høie mente at deler av Riksrevisjonens rapport var altfor dårlig.

Så tok den tidligere representanten Høie den sjølkritiske holdninga at det ikke bare var så enkelt for Riksrevisjonen, for Stortinget hadde heller ikke vært tydelig på eksempelvis om en skulle greie å få ut gevinstene, og når gevinstene skulle tas ut. Han refererte til fem interpellasjoner og nærmere 100 spørsmål, hvor han sjøl hadde ansvaret for svært mange av dem. Jeg synes det er ganske spesielt å si det som statsråd, samtidig som vi har referatene av hva som ble sagt i forrige periode.

Jeg kan være enig i at Stortinget i mange tilfeller er for utydelig. En av Stortingets store svakheter er at det bør være mer tydelig og mer presist, og det bør ha skarpere avklaringer, for det er ikke minst en av de viktigste forutsetningene for at embetsverket og de som har ansvaret for oppfølging, kan gjøre en bedre jobb. Det blir svært vanskelig for all underliggende ledelse av folkevalgte organer å gjøre en god jobb dersom ikke beskjeden fra Stortinget er tydelig. Men å si at det her er gjort en så dårlig jobb at den forventningen som Riksrevisjonen har lagt til grunn, ikke var dekkende, og at Riksrevisjonen skulle forstått hele saken annerledes, er å stille krav til Riksrevisjonen som jeg vanskelig kan forstå hvordan den på et faglig grunnlag skal kunne greie å følge opp.

Videre sa statsråden, i en presisering av flertallsmerknaden til slutt, hvor alle partier unntatt Arbeiderpartiet er med, at det var en oppfatning blant noen ansatte i foretaket. Det er et meget utfordrende utsagn fra den øverste lederen av foretakene å si at det som komiteen har skrevet her, er et utsagn fra noen ansatte i foretaket. Jeg synes det, i hvert fall for meg, er et startsignal til å få en mye tydeligere debatt om ledelse i helsesektoren. Det var et tema som statsråden ikke var inne på i det hele tatt: behovet for å få en bedre ledelse. Det blir klart for stadig flere at den ledelsesmodellen som nå er i offentlig sektor, og som viser seg spesielt i helseforetakene, ikke fungerer godt nok.

Første bud i enhver demokratisk organisasjon er felles virkelighetsforståelse mellom ledelse og de som gjør jobben. Vi får en rekke utsagn om at det ikke er tilfellet, ikke minst her i helsesektoren, i spesialisthelsetjenesten, og jeg er veldig skuffet over at ikke statsråden fokuserer på det punktet. Det er det vesentligste, og jeg håper at de mange som hører denne debatten, og som leser disse referatene, nå går inn på det området og får debatten høyere opp på dagsorden.

Så var det representanten Kolberg som nevnte fusjoner, og at OUS ikke burde, i så stor grad som representanten for Senterpartiet hadde sagt det, danne grunnlag for negative erfaringer for sjukehusfusjoner. I innstillinga sier en enstemmig komité:

«Komiteen merker seg at mangelen på forbedring i pasientbehandlingen ved OUS er bekymringsfull og noe man bør ta lærdom av før politiske organer eventuelt beslutter å gå i gang med andre sykehusfunksjoner.»

Det er en forsiktig og nøktern beskrivelse av at det er av problemer en lærer for å kunne gjøre bedre. Det å forsøke å underminere det, synes jeg rett og slett er uklokt.

Det som er behovet for endring på dette området, som på flere områder, er at vi i mye større grad har en kunnskapsbasert debatt. Den 5.mars 2014 publiserte forskning.no et intervju med professor Kurt R. Brekke ved Norges Handelshøyskole, som het «Gigantsykehus verken billigere eller bedre». Brekke sier her at det ikke kan påvises noen effekter for kvalitet eller kostnad ved fusjoner. Det er sånne vurderinger jeg mener at vi som folkevalgte må legge større vekt på. Vi må legge større vekt på akademia. Vi må legge større vekt på å stimulere den frie forskning, sånn at vi får fram et forskningsbasert grunnlag for våre beslutninger. Det er mange forskningsmiljøer i dag som kommer til meg og sier at for dem blir grunnlaget for å legge fram forskningen stadig dårligere. De sier at de blir mindre hørt. Det er mer overfladiskhet, mer synsing.

Martin Kolberg spurte hvordan vi kunne ta så feil. Det var gode hensikter. Det var ferdig planlagt før vi traff beslutningene. Om det var ferdig planlagt før vi traff beslutningene, var planlegginga nødvendigvis feil når en ser på resultatet. Jeg tror det både var en dårlig plan, og at deler av den var feil.

Jeg vil avslutte med at det som etter Senterpartiets vurdering er det store spørsmålet i offentlig sektor når det gjelder sjukehus – og her gjentar jeg meg sjøl – det er ledelse. Martin Kolberg sa at dette ikke er partipolitikk, men et spørsmål om system. Ja, det er nettopp det det er. Det er et spørsmål om system. Det er et spørsmål om system for ledelse. Og som representanten Karin Andersen sa, her har vi behov for en gjennomgang. Det er ikke noe samfunnsområde hvor det systemet vi har i dag, har spilt så fallitt som innenfor spesialisthelsetjenesten.

Jeg oppfordrer til debatt. Jeg håper at mange utenfor denne sal vil delta i den, sånn at vi kan få et skarpt ordskifte.

Statsråd Bent Høie [13:53:51]: Jeg synes at det har vært interessant å høre på denne debatten, som nå delvis er mer en generell diskusjon om styringssystemer. Jeg vil bare understreke innledningsvis at det er denne regjeringens politikk at vi skal utarbeide den første nasjonale, operative helse- og sykehusplanen, som skal forankres i Stortinget, nettopp fordi det er vår oppfatning at det er nødvendig at Stortinget i større grad deltar i å legge mer operative planer for hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg på et mer overordnet nivå i årene framover. Vi har òg arbeid knyttet til selve styringsmodellen.

Jeg mente, og mener fortsatt, at det var riktig, i en situasjon der jeg har gått fra rollen som leder av Stortingets helse- og omsorgskomité og har fulgt den prosessen fra den posisjonen, til nå å være den statsråden som har ansvaret for sektoren – samtidig som en nå behandler en sak som omhandler en periode hvor jeg ikke hadde ansvaret – nettopp å påpeke at når det gjelder det å ha en gevinstrealisering knyttet til denne prosessen, som er sterkere enn det en har fått til, så ville det etter min oppfatning ha utfordret det som var Stortingets ikke uklare, men etter min oppfatning veldig klare beskjed til tidligere regjering, nemlig at denne omstillingsprosessen ikke måtte gjennomføres med et tempo og med resultatkrav som gikk ut over pasientsikkerhet, kvalitet og forholdet til de ansatte. Det betyr at en del av den kritikken som framføres i Riksrevisjonens rapport, etter min oppfatning rett og slett er basert på at ikke forrige regjering presset gjennom tydeligere resultatkrav i denne prosessen. Det var egentlig en veldig klar oppfølging av det som Stortinget mente, inkludert meg selv som opposisjonspolitiker. Jeg mener det er riktig å påpeke det, og jeg er litt overrasket over at representanten Lundteigen oppfatter det på den måten som han gjør.

Når det gjelder styringssystemer, mener jeg at det er behov for å gjøre endringer i styringssystemene, men det er allikevel helt riktig at ledelse – uansett – er det viktigste, helt uavhengig av system. En ledelse handler jo òg om at overordnet nivå gir den ledelsen som har det operative ansvaret, tilstrekkelig armslag til faktisk å ta et lederansvar. Derfor mener jeg veldig tydelig at det er riktig at mye av det arbeidet som nå pågår, både når det gjelder evaluering av prosessen og planleggingen av hvordan Oslo universitetssykehus skal utvikle seg videre, òg ut fra et ledelsesperspektiv, at det først og fremst er forankret i den ledelsen og i den organisasjonen som skal benytte seg av det. Derfor er jeg uenig i Senterpartiets standpunkt om at en nå skal løfte den prosessen ut av ledelsen ved Oslo universitetssykehus og forankre den prosessen i Stortinget istedenfor. Det vil innebære nettopp å undergrave muligheten til å lede en så stor og kompleks organisasjon.

Det er mye bra i Riksrevisjonens rapport som det er nødvendig å jobbe videre med og gripe fatt i, men det er òg nødvendig å påpeke de områdene der en mener at det er en nyanse som ikke er kommet godt nok fram. En del av bakgrunnen for etableringen av Oslo universitetssykehus var at det gikk en grense tvers gjennom hovedstaden og mellom disse sykehusene. Det betød at en ikke klarte, innenfor den forrige styringsmodellen, der denne grensen eksisterte, f.eks. å etablere en samlet kapasitetsplan for hovedstadsområdet, lage funksjonelle IKT-systemer, pasientadministrative systemer, som gjør at informasjonen følger pasienten uavhengig av om en behandles på det ene eller det andre stedet. Oslo universitetssykehus opererer i dag på 40 ulike lokasjoner.

Dette er et arbeid som en nå har kommet svært langt med. Styret skal til sommeren behandle en sak om svar på kapasitetsutfordringen. Det pasientadministrative systemet for Oslo universitetssykehus er i en implementeringsfase, og det hadde ikke vært mulig å oppnå noe av dette hvis sykehusene i Oslo hadde tilhørt ulike organisasjoner. Derfor må en heller ikke bare tegne et svart bilde av den situasjonen som en er i. Ved Oslo universitetssykehus har vi noen av våre aller fremste forskningsmiljøer. Innen kreftforskningen har OUS forskningsmiljøer som vises langt utover landets grenser. En har samlet viktige funksjoner og har mulighet til å se ting som en helhet. Derfor har det vært bred politisk enighet om at dette var riktig, og jeg oppfatter etter debatten i dag at det fortsatt er bred politisk enighet om at det er riktig at virksomhetene til spesialisthelsetjenesten i hovedstadsområdet er organisert under én ledelse, én organisasjon, som heter Oslo universitetssykehus.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:00:30]: Jeg skal ikke bruke tid på å kommentere det jeg ganske tydelig sa om det manglende samsvar mellom hva statsråden nå sier kontra det han sa som opposisjonsleder om temaet. Det kan folk lese sjøl.

Det jeg ba om ordet til, gjelder styringssystem. Statsråden sa at ledelse var viktigst uansett styringssystem. Det er jeg helt enig i. Uansett styringssystem er det mulig å utøve bedre eller god ledelse innenfor systemet. Ringerike sykehus var et eksempel på det under 22. juli-tragedien, da de satte til side klinikkmodellen og innførte stedlig ledelse og fikk et kjemperesultat i den forferdelige situasjonen de sto i.

Statsråden sier at det nå skal evalueres og planlegges. Jeg har sans for å evaluere, planlegge, tenke og å gå til kilden med kritisk sans og gjøre det bedre. Men nå skal ledelsesperspektivet være slik at det må være forankret i den ledelsen som arbeider med saken. Ja, sjølsagt må det være det. Men slik statsråden sa det, virket det som at det ikke er behov for at Stortinget gir noen klare føringer for hvordan dette arbeidet skal skje. For å gjenta: Det som ligger i den merknaden som alle partier er med på om stedlig ledelse, betyr at ledelsen skal være til stede. Det er en måte å si det på. Enhver leder må være daglig til stede på sitt nivå i forhold til det som skjer. En må være til stede, slik at en kan gi løpende råd, ros og korrigeringer. Det er jo det som mange fagfolk innenfor spesialisthelsetjenesten ikke opplever. De opplever ikke at ledelsen er til stede og leder – noe som er helt nødvendig i det daglige liv. En skal ikke bare lede gjennom overordnede planer, evalueringer, konsepter og perspektiver. En skal lede i dagliglivet. En god leder er den som leder i dagliglivet – den må være til stede.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.