Helge Thorheim (FrP) [14:03:46]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse om Helsedirektoratet forvalter sine oppgaver effektivt, om ledelsen har etablert hensiktsmessige systemer for styring og oppfølging av virksomheten og om Helse- og omsorgsdepartementet har en tilstrekkelig god etatsstyring av direktoratet. Undersøkelsen gjelder for perioden 2009–2012.

Først vil jeg berømme Riksrevisjonen for en grundig gjennomgang av Helsedirektoratet, en god oversiktlig dokumentasjon av funnene samt klare anbefalinger for forbedring der en har funnet mangler ved tjenesten.

I 2002 ble elleve eksisterende etater innen helse- og sosialområdet samlet i tre nye virksomheter, herunder ble en av de nye Sosial- og helsedirektoratet. I 2008 endret imidlertid direktoratet navn til Helsedirektoratet, samtidig som ansvaret for sosialfeltet ble overført til Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Ved opprettelsen av direktoratet i 2002 ble det slått fast at direktoratets kjerneoppgaver er knyttet til iverksetting av sosial- og helsepolitikken. Etter 2008 gjelder dette iverksetting av helsepolitikken ettersom sosialfeltet ble overført til annet direktorat. Sentrale virkemidler ville være nasjonale handlingsplaner, opplysningsvirksomhet, forvaltning av regelverk og tilskuddsforvaltning.

Helsedirektoratet er en stor organisasjon, og i 2012 var det 712 ansatte fordelt på seks divisjoner. Direktoratet forvalter store økonomiske midler, både knyttet til drift av egen virksomhet og i form av tilskudd og refusjoner til kommuner, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. Direktoratets virksomhet legger premisser for tjenesteutformingen innen helsesektoren, både i kommunehelsetjenesten og i sykehusene, og har således stor betydning for befolkningens liv og helse. Eventuelle mangler ved Helsedirektoratets virksomhet vil kunne få betydelige samfunnsmessige konsekvenser, både for grupper av mennesker og for enkeltpersoner.

Det er et problem at Riksrevisjonen ved de årlige regnskapsrevisjoner har gitt Helsedirektoratet flere merknader, bl.a. når det gjelder regnskapsføring og budsjettering. Dette er alvorlig med tanke på at direktoratet forvalter store summer til ulike grupper og tiltak, og det bør forventes at det ikke på nytt oppstår grunn for gjentatte merknader innen dette området. En korrekt forvaltning og regnskapsføring av så betydelige midler som direktoratet forvalter, er nødvendig for at direktoratet skal få den nødvendige tillit til forvaltning av samfunnets ressurser.

Helsedirektoratets egne omdømmeundersøkelser har vist at direktoratet har utfordringer knyttet til f.eks. saksbehandlingstider og samordning med andre etater. Når det gjelder saksbehandlingstidene, er det direktoratet selv som har fastsatt hva som er rimelig saksbehandlingstid, og en kan saktens spørre hvorvidt det er hensiktsmessig at utførende organ selv skal fastsette hva som er å anse som akseptabel behandlingstid av ulike sakstyper. Riksrevisjonens funn har avdekket at direktoratets egne fastsatte tidsfrister i mange tilfeller er betydelig overskredet, og andel saker der fristen er overskredet, varierer fra 21 pst. til 83 pst., avhengig av fagområde.

Når det gjelder lovfortolkningssaker, er det et stort problem at svært mange av disse sakene tar lang tid, og fastsatt normert saksbehandlingstid er langt overskredet. Dette innebærer igjen dels at den som henvender seg til direktoratet, f.eks. Fylkesmannen, også får lang saksbehandlingstid mot sine «kunder», eller at en etter hvert rett og slett vegrer seg mot å forespørre direktoratet om forståelse av lov- og forskriftsverket. Dette vil igjen kunne føre til ulik lovpraksis i de ulike delene av landet. Dette er uakseptabelt da det vil kunne stride mot prinsippet om likebehandling av innbyggerne.

Helsedirektoratet undersøker ikke systematisk hvordan tilskudd til kommunene treffer målgruppen og hvilke resultater tilskuddsordningene fører til. Ettersom Helsedirektoratet skal utarbeide framtidig regelverk for sin virksomhet, vil en ikke ha kvalitativt godt nok grunnlag for å legge om tjenestene i tråd med erfaringene fra målgruppene når disse data ikke er systematisert. Dette er et stort område, og i 2012 forvaltet Helsedirektoratet 171 tilskuddsordninger med et samlet budsjett på om lag 9,5 mrd. kr. Med en portefølje på 171 tilskuddsordninger sier det seg selv at uten å ha erfaring med hvordan en treffer målgruppen som er tiltenkt tilskudd eller også effekten av dette, kan det også forekomme at tilskuddsmidler som gis, er bortkastet sett i et helseperspektiv. Det ligger således et stort uutnyttet potensial i tilskuddsmottakernes rapportering som kunne styrket grunnlaget for det årlige budsjettarbeidet og videreutviklingen av tilskuddsforvaltningen. Helse- og omsorgsdepartementets oppdrag til Helsedirektoratet er for omfattende, for detaljert og i hovedsak konsentrert om én av direktoratets tillagte roller. I 2012 inneholdt tildelingsbrevet fra departementet 60 mål og 60 styringsparametere uten fastsatt resultatkrav. I tillegg inneholdt oppdraget 122 krav til gjennomføring av konkrete aktiviteter og oppdrag. Dette er et stort antall, og det er etter at departementet i perioden 2009–2012 allerede har redusert med ca. 40 pst.

De mange målene og kravene samt det store innslaget av aktivitetsstyring gjør at en stor del av direktoratets ressurser er bundet opp i oppgaver definert av departementet. Dette begrenser friheten direktoratet bør ha til å velge virkemidler og aktiviteter som fører fram til det overordnede mål.

Ifølge Riksrevisjonens rapport har Helsedirektoratet ansvar for 52 nasjonale faglige retningslinjer, 153 veiledere, 36 nasjonale planer og 40 tilskuddsordninger rettet mot kommunene, og videre forvalter direktoratet ikke mindre enn 28 helserelaterte lover med tilhørende forskrifter.

Som en følge av uoversiktlige planverk og tilskuddsordninger, med liten grad av erfaringsutnyttelse, kan det være bygget opp et for omfattende og komplisert byråkrati i Helsedirektoratet. En bør nå se på mulighetene til å forenkle og redusere lovverk og planverk på områder der dette lar seg gjøre. En slik gjennomgang må være erfaringsbasert dersom en skal få en kvalitativ forbedring. En slik gjennomgang kan møte behovet for bedre og enklere styringsdialog med Helse- og omsorgsdepartementet som Riksrevisjonens konklusjoner etterspør.

Av Riksrevisjonens rapport framgår det at statsråden stort sett er enig i Riksrevisjonens merknader vedrørende styring og kontroll samt aktiviteter i tildelingsbrevet til direktoratet. Det er betryggende at statsrådens syn sammenfaller med Riksrevisjonens, og at han vil medvirke til at departementet og direktoratet i fellesskap utarbeider en målstruktur som er tilpasset direktoratets virkemiddelapparat.

Med den sentrale posisjon som Helsedirektoratet har som premissleverandør for helsetjenester i kommuner og sykehus, må Riksrevisjonens merknader anses som alvorlige, og det forventes at arbeidet med forbedringer innen områdene som er påpekt, systematiseres og prioriteres.

Da mange av svakhetene som er påpekt, kan føres tilbake til manglende aktivitet eller forståelse fra ledelsen, forventes det også at det prioriteres utvikling av god ledelse på alle ledelsesnivåer, der en setter tjenestemottakeren i fokus.

Til slutt vil jeg vise til Riksrevisjonens anbefalinger på bakgrunn av deres gjennomgang, hvilke komiteen slutter seg til.

Are Helseth (A) [14:12:57]: Denne saken gjelder komiteens innstilling om Riksrevisjonens undersøkelse av effektivitet og måloppnåelse i Helsedirektoratet. Undersøkelsen dekker perioden 2009–2012. Viktigheten av undersøkelsen kommer av at Helsedirektoratet forvalter store offentlige ressurser og har svært mange kompetente ansatte og slik legger viktige premisser for hele den norske helsetjenesten. Det arbeidet som utføres i Helsedirektoratet, har stor betydning for enkeltmenneskers helsetilbud og for fellesskapet.

Riksrevisjonens rapport har tre hovedfunn. Det første er svakheter i virksomhetsstyringen. Ett eksempel er at saksbehandlingstiden i mange tilfeller er for lang. Andelen saker hvor fristen ikke overholdes, varierer fra 21 pst. til 83 pst. for de fem sakstypene undersøkelsen omfatter. Her mener Riksrevisjonen at Helsedirektoratet ikke i tilstrekkelig grad vektlegger god måloppnåelse. I dagligtale vil dette si at direktoratet ikke tar sine egne frister på alvor. Da er det en lederoppgave å rydde opp. Undersøkelsen viser at det er forskjell mellom fagområder. Det fremheves i undersøkelsen at retningslinjer er oppdatert, og ansvarsfordelingen mellom avdelinger er tydelig når det gjelder tilskuddsforvaltningen. Det er positivt. Tilsvarende arbeid med ledelse, samarbeid og interne retningslinjer må tas videre ut i hele direktoratet.

Et annet hovedfunn er svakheter i oppfølging av faglig arbeid. Det knytter seg til saksbehandlingstid for lovfortolkning, ulikheter mellom kommuner som søker forskjellige tilskuddsordninger og arbeidet med implementering av retningslinjer. Det er overhodet ikke tilfredsstillende at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i lovfortolkningssaker er 92 dager, og at direktoratet i tre av fire saker går over de frister direktoratet selv har fastsatt, og mener er rimelige. Lovfortolkninger er nødvendige for riktig og likeverdig saksbehandling. Det er bekymringsfullt at fylkesmannsembetene opplyser til Riksrevisjonen at de på grunn av lang saksbehandlingstid er tilbakeholdne med å fremme henvendelser om lovfortolkning. Dette kan hemme likebehandling og ha konsekvenser for enkeltpersoner og er derfor alvorlig.

Helsedirektoratet er et viktig fagorgan i Helse-Norge og gir faglige råd og veiledning til alle myndigheter og aktører i sektoren. Direktoratet hadde i 2012 omkring 150 veiledere og 50 faglige retningslinjer på sine hjemmesider. Dette er faglig viktige verktøy som utvikles av fagfolk og miljøer med legitimitet. Riksrevisjonen viser til at bare en tredjedel av de veiledere og retningslinjer som ble ferdigstilt i perioden 2009–2010, samtidig hadde en plan for implementering. Riksrevisjonen viser videre til at det først og fremst er store kommuner som bruker publikasjonene. En styrking av implementeringsarbeidet er viktig for å få det faglige budskapet ut dit hvor fag møter pasient, og vil bidra til likeverdige tjenester av høyere kvalitet i landet vårt.

Komiteens innstilling er i det vesentlige enstemmig. Arbeiderpartiet er imidlertid ikke med på en merknad sammen med flertallspartiene hvor en uttrykker at det kan være bygget opp et for omfattende byråkrati i direktoratet, og at det bør vurderes å redusere lovverk og planverk på noen områder. Det vil være nyttig om flertallet i denne debatten eller i nær fremtid vil kommentere hvilke deler av helselovgivningen man har i tankene. Vi mener Riksrevisjonens rapport snarere viser behovet for å ha god ledelse gjennom hele organisasjonen, nyttiggjøre seg tidligere erfaringer, dele gode erfaringer mellom avdelinger, ha god internkontroll og avklare oppdrag og ressurser mellom departement og direktorat.

Flertallet har også etterlyst en vurdering av hvordan Samhandlingsreformen virker etter to år. Dette temaet er egentlig ikke inkludert som en problemstilling i Riksrevisjonens undersøkelse, men når spørsmålet er reist, bør det få noen korte kommentarer. Samhandlingsreformen styrker helsetjenesten gjennom fire hovedgrep: mer forebyggende helsearbeid, mer samarbeid innen og mellom nivåene i helsetjenesten, en bedre helsetjeneste nærmere der hvor folk bor, og en avansert spesialisthelsetjeneste som følger forskningsfronten. Det entydige hovedbildet er at dette får man til, i små kommuner og i store kommuner, til beste for innbyggerne. Det er en ny giv i lokalt forebyggende helsearbeid og stort lokalt engasjement. Kommunene vet at de viktigste forebyggende grepene gjør man i andre sektorer enn helse. Sykehus og kommuner har alle laget samarbeidsavtaler. Oftere og oftere snakker riktig person på et sykehus med riktig person i en kommune, slik at kommunen kan forberede seg før en pasient som trenger lokal behandling eller pleie, kommer hjem. Det er færre som ligger på sykehus, og bare venter på en sykehjemsplass som mangler i kommunen, og kommunene er styrket med ca. 0,5 mrd. kr for å kunne løse denne oppgaven. Flere kommuner enn før samarbeider om lokalmedisinske sentre og på andre måter. Tempoet i utviklingen så langt og videre må avpasses etter den tid det tar for en norsk kommune å bygge opp sin kompetanse på området.

Så vil jeg vise til merknaden fra Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne om endringer i styringssystemene i staten. Jeg kommenterte tilsvarende merknad i debatten til Innst. 123 S for 2013–2014 og Dokument 1 for 2013–2014 og la da vekt på at verdier og retning betyr mest på et overordnet ledelsesnivå, samtidig som det er nødvendig med mål og internkontroll på alle operative nivåer.

For å bringe dette over til den aktuelle saken: Den saken vi diskuterer her i dag, ville blitt veldig abstrakt – vanskelig å diskutere konkret – hvis det ikke hadde vært satt mål for f.eks. behandlingstid for lovsaker. Det er nyttig styringsinformasjon for oss å få at små kommuner i Norge i mindre grad enn store nyttiggjør seg tilskuddsordninger. Da kan forbedringer bli målrettede og skape bedre tjenester, til nytte for innbyggerne.

Avslutningsvis: En samlet komité mener i denne innstillingen at Riksrevisjonens rapport er alvorlig, og at arbeidet med forbedringer må prioriteres – alvorlig og prioritert. Komiteen imøteser statsrådens oppfølging av dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:21:20]: Helsedirektoratet har en viktig, overordnet rolle. Om Helsedirektoratet gjør en grundig, forståelig og presis jobb, er det mye enklere for de underliggende organisasjoner å følge det opp.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere om Helsedirektoratet forvalter sine oppgaver effektivt, om ledelsen har etablert hensiktsmessige systemer for styring og oppfølging av virksomheten, og om Helse- og omsorgsdepartementet har en tilstrekkelig god etatsstyring av direktoratet. Riksrevisjonen har altså vurdert om Helsedirektoratet fungerer ut fra den intensjonen som jeg innledet med.

Som representanten Are Helseth sa, kommer ikke Helsedirektoratet spesielt godt ut av å være i Riksrevisjonens søkelys – for å si det diplomatisk. Det er vesentlige svakheter ved virksomhetsstyringa. Det er utfordringer med styring og oppfølging av det faglige arbeidet. Det stopper jeg opp ved – ved det faglige arbeidet. Det må vel forventes at de beste faglige medarbeiderne sitter i overordnede stillinger, der de kan gi de beste faglige råd nedover. En slik påpekning er veldig viktig. Riksrevisjonen påpeker også at oppdraget fra departement til direktorat er for detaljert.

Merknadene er ikke spesielle, men jeg vil knytte noen kommentarer til særmerknaden fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, som nok en gang prøver å fokusere på hvorfor vi er i den situasjonen at det er veldig mange mål og veldig mange krav som skal oppfylles, og at en i praksis i liten grad greier å følge det opp. Det er pent på papiret, men i praksis ser det helt annerledes ut.

Jeg skal ikke holde noe langt innlegg, bare kaldt og nøkternt poengtere at det er stadig flere som slutter seg til kritikken av den styringsmodellen som på engelsk heter New Public Management. Det Riksrevisjonen gjør, er at de gjennomfører sin vurdering på basis av de mål og styringssignaler som Stortinget og departementet har gitt for offentlig virksomhet. Det viser at en sjøl ikke greier å følge det godt opp. Riksrevisjonen tar New Public Management på alvor og sier at slik det praktiseres, fungerer det dårlig.

Det som er vår særmerknad, er at vi fortsatt ønsker mål, men vi ønsker få og kvalitative mål. Vi ønsker mål – som representanten Helseth sa – der verdier og retning må være vesentlig. Vår holdning er at de ansatte må være med og forme målene innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige budsjettrammer, som skal gjennomføres.

Dette er kjernen i en felles virkelighetsforståelse: En har overordnede beskjeder og trekker hele flokken med. En får entusiasme fordi en arbeider i lag med dette. Dette gjennomfører en uten svært mange mål.

Karin Andersen (SV) [14:26:05]: Helsedirektoratet er viktig fordi det har oppgaver som har stor betydning for utvikling av kvalitet i helsevesenet, for oppfølging av vedtak, for veiledning og for tilsyn.

Litt til debatten om målstyring: Jeg er helt enig med representanten fra Arbeiderpartiet i at det å måle hvor lang tid det tar for å få svar på en lovfortolkning, f.eks., er et mål det er fornuftig å sette seg, og som man kan finne et greit svar på. Det er et problem at det tar lang tid. Dette er det viktig å få klarhet i, nettopp fordi en del av denne lovfortolkningen handler om saker der det kanskje er spesielt sårbare personer som venter på en helsetjeneste eller på hjelp fra f.eks. Nav eller sosialtjenesten. Det er veldig viktig at lovfortolkningen i slike saker går raskt.

Når jeg er kritisk til en del av denne målstyringen, er det ikke fordi det ikke er mulig å sette seg slike mål på en del områder. Der er det riktig. Intensjonene bak dette er nesten alltid gode. Velgere og offentligheten etterspør hele tiden: Hva er pengene blitt brukt til? Så etterspør vi nye mål og måleparametere for å finne ut – og gi gode svar på – hva disse pengene er brukt til, mest mulig eksakt.

Det er ikke alltid at dette allikevel gir de beste tjenestene. Jeg har lyst til å nevne et eksempel. Jeg var en av de store pådriverne for at vi skulle få tilsyn med det som nå heter Sosiale tjenester i Nav. Dette tilsynet har Helsetilsynet ansvaret for, og det er fylkesmennene som utfører det. Det er her kommet tre rapporter. Den første rapporten handler om, betegnende nok, at kommunene bryter loven om sosiale tjenester i Nav. Det gjør de. Dette gjelder de mest vanskeligstilte.

Lovbruddene var ganske alvorlige. Folk fikk ikke hjelp til å få lagt fram søknaden sin på en ordentlig, omfattende og fullstendig måte. Det ble f.eks. ikke alltid engang spurt om folk hadde barn eller ikke. Hvis familier hadde barn, var det veldig få som i høyden fant på å telle disse barna. Noe særlig mer om hva disse barna hadde behov for – som kanskje var noe helt annet enn det foreldrene deres hadde behov for – fant man ikke ut.

Det var veldig alvorlig det vi fant ut. Jeg har engasjert meg veldig mye i dette og gått inn i det. Men etter å ha henvendt meg til de enkelte kommuner og de enkelte personer noe av dette angår, er det allikevel slik at i de kommunene som hadde tellekantene i orden – hadde alle systemene og alt på stell – var det ikke sikkert at folk fikk god hjelp. Men i noen av de kommunene som ikke hadde tellekantene i orden, hendte det at folk allikevel fikk god hjelp, sjøl om det ikke sto oppført ordentlig på skjemaet. Det er et paradoks ved noe av dette, at vi på en måte tror at vi kan kontrollere oss fram til faglighet. Derfor mener SV at det er behov for å ha en stor gjennomgang av styringsfilosofiene.

Noe av det viktigste av det, som jeg også skal komme litt mer tilbake til i neste sak, handler om tillit, en slags tillitsreform, og da ikke bare til ledelsen, som jeg ser at vår statsminister nå har vært på Spekterkonferansen og sagt, men til de fagfolkene som faktisk skal utføre de viktige jobbene i praksis, på golvet på Nav-kontoret, i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten. De må faktisk få større rom for å utføre jobben sin faglig.

Men jeg har også behov for å stille statsråden et helt konkret spørsmål. Vi er nødt til å ha tilsyn, og vi må ha gode tilsyn. Jeg hørte på Politisk kvarter i går morges, og det var en debatt som jeg ikke skal komme inn på her, som handlet om reservasjonsordningen, som jeg vil velge å kalle det. Da svarer statsråden, når SV foreslår et tilsyn med at leger skal gjøre det de skal gjøre, at tilsyn er liksom ingenting. Sånn oppfattet jeg statsråden. Derfor spør jeg nå: Hva mener statsråden slike tilsyn skal være? Har de en verdi og en kvalitet? Og er det sånn at statsråden mener at hvis man vedtar at det skal føres tilsyn med f.eks. at fastleger gjør det som er oppgaven deres, skal det gjennomføres? Og dersom Stortinget vedtar det, vil statsråden i så fall følge det opp lojalt?

Presidenten: Det skal statsråden få anledning til å svare på.

Statsråd Bent Høie [14:31:43]: Først vil jeg takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av saken og innstillingen.

Riksrevisjonen har foretatt en forvaltningsrevisjon av Helsedirektoratets effektivitet og resultatoppnåelse. Den framlagte rapporten er svært grundig og alvorlig, og departementet har i all hovedsak sluttet seg til Riksrevisjonens merknader og anbefalinger. I styringsdialogen med Helsedirektoratet og i tildelingsbrevet for 2014 har departementet stilt krav til Helsedirektoratet om oppfølging.

For å illustrere dette vil jeg redegjøre for hvordan rapporten følges opp, og trekke fram enkelte av de tiltakene som direktoratet nå har iverksatt.

Ansvaret for oppfølging av Riksrevisjonens merknader er forankret i toppledelsen, og det er egne prosesser for de tyngst berørte divisjonene. I år implementerer direktoratet et eget styringsverktøy for planlegging, utføring, ledelse og styring. Direktoratet har utarbeidet en ny strategisk plan for perioden 2014–2018, og denne planen revideres årlig. Flere elementer i den strategiske planen er direkte knyttet opp til Riksrevisjonens funn.

Prioriterte satsingsområder i 2014 er bl.a. å styrke den normerende rollen, altså arbeidet med retningslinjer, veiledere og rundskriv, samt behovet for helhetlig ledelse og styring. Det vil også bli etablert et eget prosjekt i Helsedirektoratet for ytterligere å styrke kvaliteten på tilskuddsforvaltningen. Det skal anskaffes et verktøy for tilskuddsforvaltning i 2014. Dette skal bidra til en mer effektiv oppfølging og evaluering. Dette vil gi bedre metoder og verktøy for å vurdere innretning, oppfølging og effekt av tilskuddene. I tillegg etableres det et system for spredning av gode resultater med nasjonal overføringsverdi.

Jeg vil arbeide for å forbedre styringsdialogen med Helsedirektoratet. Det er viktig å sikre riktig balanse i hvordan virksomheten utfører sine tre hovedroller, som er faglig rådgivning, iverksetting av vedtatt politikk og utføring av faste forvaltningsoppgaver. I tildelingsbrevet for 2014 har jeg redusert antall oppdrag betydelig sammenliknet med 2013. Det er også et mål å etablere en mer hensiktsmessig målstruktur for virksomheten og å gjøre rapporteringsrutinene mellom direktoratet og departementet enklere. Men jeg må allikevel understreke at vi står overfor et betydelig sammensatt utfordringsbilde.

Som det framkommer av Riksrevisjonens rapport, hadde Helsedirektoratet i den aktuelle revisjonsperioden ansvar for 52 nasjonale faglige retningslinjer, 153 veiledere, 36 nasjonale planer og 40 ulike tilskuddsordninger rettet mot kommunene. I tillegg forvaltet etaten 28 helserelaterte lover med tilhørende forskrifter. Listen over oppgaver kan suppleres med en rekke andre faste forvaltningsoppgaver samt store og viktige utredningsoppdrag for departementet.

Helsedirektoratets oppgaver er delegert av departementet, og omfanget er akkumulert over mange år, under skiftende regjeringer. Det er ikke gjort i en håndvending å redusere eller å legge ned etablerte oppgaver.

Helse- og omsorgssektoren er veldig omfattende og legger beslag på store ressurser. Nye tilbud etableres, befolkningens rettigheter og forventninger øker, og kostnadene til tjenesteyting henger sammen med også den teknologiske utviklingen.

Det er krav til effektiv ressursutnyttelse, god kvalitet og nedgang i ventetider, og det er behov for å prioritere på alle nivåer. Dette bildet gjør at det hele tiden er behov for kontinuerlig omstilling i tjenesten. Det gjennomføres stadig nye tiltak i tjenesten og i forvaltningen for å få svar på utfordringer som følger av utviklingen. Men samtidig er det viktig at Helsedirektoratet prioriterer bedre blant oppgavene fra departementet, også for å begrense veksten i den sentrale helse- og omsorgsforvaltningen.

I 2014 har også Helsedirektoratet fått et effektiviseringskrav på vel 20 mill. kr, samtidig som det stilles krav om bedre rapportering om effekten av tilskuddsordningene. Dette vil igjen medføre at både kommuner og private som mottar tilskudd, får en større rapporteringsbyrde enn det de har i dag. Dette skjer fordi Helsedirektoratet skal kunne rapportere oppnådde resultater videre til departement og storting. Det er også ressurskrevende å gjennomføre nødvendige evalueringer for å vurdere effekten av de ulike tilskuddsordningene.

Jeg vil understreke at jeg vil ha en tett oppfølging av Helsedirektoratets arbeid med å lukke de avvikene som Riksrevisjonen her avdekker. Jeg har hatt et eget møte med ledelsen i Helsedirektoratet og de ansatte denne uken, der jeg også trakk fram betydningen av at direktoratet følger opp Riksrevisjonens rapport.

Så til spørsmålet om nasjonale tilsyn. Jeg har stor tro på nasjonale tilsyn når nasjonale tilsyn brukes til det som nasjonale tilsyn er ment som, nemlig å gi oss en god oversikt over gjeldende regler, og at faglige retningslinjer følges opp, sånn at vi har et godt verktøy for å forbedre tjenesten. Vi får årlig oppsummering av de nasjonale tilsynene. Jeg vil bare understreke at nasjonale tilsyn hører ikke inn under denne saken eller Helsedirektoratets ansvarsområde, men under Helsetilsynets ansvarsområde, men siden representanten Andersen tok dette opp, fant jeg det nødvendig å svare.

Vi får også en årlig oppsummering av de nasjonale tilsynene. Denne regjeringen har som målsetting å lage en egen årlig stortingsmelding om pasientsikkerhet og kvalitet. Da er det naturlig at de nasjonale tilsynene inngår som en del av den årlige stortingsmeldingen, på samme måte som Datatilsynets nasjonale tilsyn inngår i den årlige stortingsmeldingen om personvern og datasikkerhet.

Nasjonale tilsyn gir oss et situasjonsbilde basert på et utvalg av representative enheter i helsetjenesten. Det å markedsføre nasjonale tilsyn som et virkemiddel for å få oversikt over hvilke fastleger som i dag reserverer seg i strid med regelverket, er altså å markedsføre nasjonale tilsyn som noe annet enn det det er. Det er utfordringen med SVs forslag.

Så beskriver en videre dette som at en skal be fylkesmennene om å kartlegge situasjonen i kommunene. Vel, det var det den forrige regjeringen ba om at fylkesmennene gjorde, og fylkesmennene er altså Helsetilsynet lokalt. Denne rapporteringen ga en – for å si det sånn – veldig liten oversikt over det en etterspurte, og det har vel også den forrige regjeringen erkjent. Da må en komme til den erkjennelsen at det regelverket som er i dag, ikke fungerer etter hensikten hvis målet er å ha en oversikt over hva som er praksisen hos de enkelte fastlegene. Men når vi har fått på plass et nytt regelverk som ansvarliggjør kommunene i større grad til å ha oversikt over fastlegenes praksis på dette området, utelukker jeg ikke at det er helt naturlig å ha et nasjonalt tilsyn som undersøker om det nye regelverket fungerer etter hensikten. På den måten er et nasjonalt tilsyn et utmerket verktøy, men på den måten som det markedsføres fra Sosialistisk Venstreparti, vil det være et svært dårlig verktøy.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [14:40:55]: Etter å ha hørt statsrådens innlegg akkurat nå tror jeg vi kan være enige om at det egentlig er veldig bred enighet om hvor alvorlig situasjonen er i Helsedirektoratet, og at statsråden har presentert for Stortinget alt hva han vil gjøre, og ta garantien for at det blir gjennomført, og at Helsedirektoratet selv også har tatt grep. Alt dette er veldig bra, og det er veldig konstruktivt, mener jeg, med tanke på den kritikken som ligger der fra Riksrevisjonen, som komiteen så ettertrykkelig har sluttet seg til – praktisk talt enstemmig – på alle disse alvorlige punktene.

Det er i og for seg ikke noen replikk som sådan, men jeg vil gjerne ha statsråden i tale på hans syn på hvorfor det er blitt som det er blitt i direktoratet. Det er en vanskelig sak, det er en stor sak, og kanskje det er litt kort i replikker, men det er greit å få en sånn meningsveksling mellom statsråden og meg om disse tingene. Derfor åpner jeg med det spørsmålet.

Statsråd Bent Høie [14:41:58]: Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på det spørsmålet, men jeg var litt inne på det i mitt innlegg. Oppgavene og omfanget av oppgavene som direktoratet har fått, er svært krevende, både omfanget og utformingen av nasjonale retningslinjer, veiledere, planer, osv. Dette er ofte planer, veiledere osv. som er initiert her i Stortinget eller fra skiftende regjeringer, og oppgaver blir lagt oppå hverandre uten at det kanskje er en bevissthet om hvorvidt nye oppgaver bør føre til at andre oppgaver bør ut.

Så har vi en omfattende tilskuddsforvaltning. 40 ulike tilskudd skal forvaltes bare til kommunene. I tillegg har en omfattende tilskudd til frivillig sektor. Når alt dette skal evalueres og kontrolleres, blir det krevende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 4.