Ketil Kjenseth (V) [14:22:23]: Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommer. Omtrent halvparten av den norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og én av tre rammes i løpet av et år. Det er derfor på tide at tjenester innen psykisk helse blir en likeverdig del av kommunehelsetjenesten og av spesialisthelsetjenesten. Vi har i dag et kunstig todelt helsevesen: et for somatisk sykdom og et for psykiske lidelser. Jeg mener tida er moden for å se psykisk helse og fysisk sykdom mer i sammenheng. Slik tror jeg vi kan hjelpe flere enn vi kan i dag med våre sektoriserte og fragmenterte hjelpetilbud.

Opptrappingsplanen for psykisk helse skulle endre på dette, og i perioden 1998–2008 ble det også kvalitativt og kvantitativt bedre tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Opptrappingen ble imidlertid kortvarig, slik det gjerne blir med prosjektbaserte satsinger. De siste åra har det ikke blitt flere, men færre døgnbehandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten, uten at det er kompensert med nye tilbud i kommunene. I Venstre er vi derfor veldig glad for den nye regjeringas klare prioritering av psykisk helse og håper at vi kan få en mer langvarig opptrapping av tjenestetilbudet på området. Vi er særlig opptatt av å styrke lavterskeltilbudet i kommunene – ikke minst tilbudet rettet mot barn og unge som er dagens tema.

Det er bekymringsfullt når opp mot 70 000 barn, eller 2 300 skoleklasser, har psykiske helseutfordringer som er så store at de trenger behandling. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten har i dag ansvar for barn og unge, men mangler ofte ressurser. Et eksempel kom fram i en artikkel i VG mandag denne uka. 1 200 elever på Åssiden videregående skole i Drammen deler på en halv helsesøster. Venstre har derfor fremmet forslag om å øke antallet helsesøstre med 1 000 i løpet av inneværende stortingsperiode.

I tillegg til skolehelsetjenesten vet vi at PP-tjenesten – altså pedagogisk-psykologisk tjeneste – i kommunene varierer veldig i kvalitet og omfang rundt i landet. I mange kommuner er det få ansatte, det er stort arbeidspress, og dermed blir det gjerne også lange ventelister for å få utredning og tilsvarende lange ventelister for å få tiltak. I verste fall blir det et helt skoleår å vente, og i et barns liv er det en lang tid å vente et helt skoleår.

Foreldre trenger også gjerne hjelp til å være gode omsorgspersoner. Over 100 000 barn vokser opp med foreldre som har rusproblemer eller psykiske problemer og lidelser. Det er derfor viktig at kommunene også har kompetanse og kapasitet til å behandle voksne med psykiske lidelser. I tillegg er det viktig at det legges opp til mer sammenhengende behandlingsforløp både rundt de voksne og familiene. Det kommer også barn til gode når man slipper å banke på så mange dører og ta så mange telefoner til så mange ulike aktører i et sektorisert hjelpetilbud.

I mitt eget fylke og nabofylke – i Hedmark og Oppland – er det på gang et samarbeid mellom Sykehuset Innlandet, Fylkesmannen i Oppland og Høgskolen i Lillehammer om en modell de kaller for Innlandsmodellen. I korte trekk handler det om å få satt inn tiltak tidlig og skape en sammenhengende behandlingslinje for barn som er i en kritisk livssituasjon. Det krever faglig innsikt, samt at hjelpeapparatet spiller sammen. De kommunale helsestasjonene, jordmortjenesten, helsesøstre, barnevernet, BUP ved sykehusene, ungdommens helsestasjon og utekontakter er ofte de mest sentrale aktørene. Sammen har de utviklet en standardisert behandlingslinje og en kompetanseplan. Kommunene i Gudbrandsdalen har som de første vært gjennom en kursserie for å bli kjent med behandlingslinjen, oppdatere sin kunnskap og koordinere sin innsats. Dette er et viktig nybrottsarbeid også på landsbasis, for selv om innsatsen er i tråd med nasjonale føringer og ønsker, har det vist seg krevende å få til i praksis alle disse aktørene imellom. I tillegg til den faglige kompetansen legges det i Innlandsmodellen vekt på erfaringskunnskap. I praksis betyr det bl.a. at barn blir tatt med på råd og på utviklingsarbeid. Dette synes jeg er et veldig spennende arbeid. Slik blir barna en ressurs både i eget liv og for andre. Barn har gjerne mer i seg enn vi voksne tør å ta i bruk. Blant annet blir både pedagogiske metoder og nye medier tatt i bruk for å få barn i tale, som er særlig viktig, og for å gi dem evne til mestring.

Behovet for samhandling er stort når vi snakker om psykisk helse og barn og ungdom. Dette trekkes også fram at Mental Helses ungdomsorganisasjon som en av de store utfordringene på området. Noen kommuner har også fått det til ved å etablere Familiens hus eller liknende samordnede tjenester, hvor man har klart å samordne kommunale tjenester rettet mot barn og unge og deres familier. Slik kan vi unngå å sektorisere hodene til barna våre som ofte blir henvist på kryss og tvers til ulike hjelpetilbud.

Det er helheten i tilbudet som er viktig, og det er avgjørende at også statlige myndigheter samarbeider. Den tverrdepartementale satsingen med strategiplan for barn og unges psykiske helse er nå fra 2006. Jeg mener det er på tide å se på den og gjenta et krafttak også i de statlige etatene for barn og unge og håper at statsråden vil vurdere en slik strategiplan.

Når det gjelder Samhandlingsreformen, har den sitt viktigste utgangspunkt i kronisk sykdom for voksne og eldre. Vi må ikke glemme at vi også har mange små i våre kommuner og i vårt samfunn, og det er viktig å løfte fram også de utfordringene som barn og unge har.

Ungdom er også viktig. Et utvidet tilbud på kvelds- og helgebasis innenfor DPS og ambulante team er viktig. En selvmordstanke kommer ikke alltid på dagtid, og i verste fall er man kanskje på skole uten tilgang til helsesøster. Helsestasjon for ungdom er viktig, og det kommer nye medier som ungdom er flinke til å ta i bruk. Særlig interessant er det at tekstbaserte tilbud innenfor chat og Internett kan være veldig nyttige virkemidler overfor særlig ungdom.

Så det er mitt ønske at også staten bidrar, slik at kommunene og statlige etater får handlingsrom til å utvikle nødvendige tjenester til barn og unge og deres familier. Det trengs et krafttak – gjerne en opptrappingsplan – men den må være langvarig og gjerne for en hel generasjon framover.

Statsråd Bent Høie [14:29:50]: Psykisk helse er et satsingsområde for regjeringen – i tråd med avtalen vi har mellom de fire partiene. Vi har presisert at det er behov for å styrke forebygging, lavterskeltiltak og spesialisthelsetjenesten, og at psykisk helse skal bli en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Styrking av tjenester til barn og unge innen helse, barnevern og utdanning er framhevet spesielt.

God psykisk helse er blant våre viktigste ressurser. God psykisk helse gir trivsel og muligheter for å utnytte sitt potensial, mestre utfordringer i livet og være i stand til å bidra i samfunnet rundt seg. Ved å gi barn og unge mulighet til å medvirke i prosesser som berører dem, kan vi bidra til både mestring og mening. Å oppleve at det er mulig å påvirke og forandre aspekter ved livet sitt, er helsefremmende i seg selv.

Regjeringen har allerede iverksatt flere tiltak med mål om å styrke barn og unges psykiske helse.

Den forrige regjeringen ville kutte ordningen med psykisk helse i skolen. Dette har vi reversert, og det forebyggende tiltaket gjennomføres nå.

Den gylne regel om at psykisk helsevern skal ha større vekst enn somatikk, er gjeninnført. Det forutsettes at dette medfører styrking av tilbudet til barn og unge.

Regjeringsplattformen er ambisiøs når det gjelder å redusere frafallet i videregående skole, og målet er å få flere til å gjennomføre skolen på normert tid. Tidlige tiltak og godt samarbeid mellom tjenestene er viktig her. Barn som har vansker i barnehage og småskole, skal få bistand og hjelp. Regjeringen fortsetter arbeidet med å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og etablere lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene, også for barn og unge. Dette innebærer en forsterket satsing på rekruttering av psykologer til kommunene, og i 2014 er rekrutteringstilskuddet økt til 100 mill. kr.

Som interpellanten påpeker, er det mange barn som har psykiske helseutfordringer som er så store at de bør gis hjelp, og mange har foreldre med så alvorlige psykiske lidelser eller rusproblemer at det går ut over daglig fungering. Barn og unge kan være symptombærere på situasjonen rundt seg og det de utsettes for. Barn kan være utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, eller de kan være pårørende, som nevnt. De kan ha traumatiske erfaringer fra krig, være sosialt isolerte, utsatt for alvorlig mobbing, rasisme og diskriminering, og de kan leve i fattigdom. For noen har disse belastningene, i samvirke med biologiske og sosiale faktorer, konsekvenser for livskvalitet og hvordan de mestrer livet.

Det er gode muligheter for at barn og unge som opplever store belastninger, kan ha god og livsvarig effekt av helsefremmende tiltak, forebygging og tidlig intervensjon. Derfor er det viktig for regjeringen å satse på psykologer i kommunene.

Det er satset på kunnskap og kompetanse gjennom etablering og utvikling av fire regionale kompetansesentre. Sentrene skal drive forskning, utviklingsarbeid, undervisning og informasjonsvirksomhet til nytte for alle som jobber med barn og unges psykiske helse. Det er også etablert tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge, nettopp for å utvikle kompetanse til å nå fram til de sårbare barna og komme tidlig til med hjelp.

Helsetilbudet for barn består av primær- og spesialisthelsetjenester, og nesten alle barn og unge har en fastlege. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er i en unik posisjon som treffer så å si alle barnefamilier, småbarn og skoleelever. Tjenestene brukes i tilnærmet like stor grad av alle grupper i befolkningen og har derfor et godt og viktig utgangspunkt for å fange opp risikofaktorer og helseproblemer på et tidlig tidspunkt. En god helsestasjons- og skolehelsetjeneste er viktig for å nå mål knyttet til barns psykiske helse og for bedret ernæring og økt fysisk aktivitet blant barn. Men tjenesten er også helt sentral for å forebygge og avdekke vold og overgrep, forebygge mobbing og redusere frafallet i skolen.

Det psykiske helsearbeidet for barn og unge er et ansvar for kommunen på tvers av de tradisjonelle sektorgrensene. Det omfatter tilbud til risikoutsatte barn og unge. 25 pst. av kommunene har valgt å organisere tilbudet til barn og unge i en egen enhet for psykisk helsearbeid. Cirka 50 pst. av kommunene og nesten alle de store byene har etablert integrerte kommunale tjenester for barn og unge, ofte i form av samarbeidsmodeller som Familiens hus eller familiesenter. Et familiesenter er en lokalt forankret tverrsektoriell og tverrfaglig enhet, hvor barn og familier i risiko skal kunne motta hjelp og støtte uten å gå veien om henvisning og ventelister. Antall psykologer i kommunen er økt gjennom tilskuddsordningen. Tilbudet er i hovedsak rettet mot forebyggende arbeid for barn og unge.

Psykisk helsevern for barn og unge, BUP, tilbyr poliklinisk aktivitet, men også ambulant behandling samt dag- og døgnbehandling. Det har vært en betydelig vekst i antall årsverk og i andel av befolkningen som er til behandling i løpet av året, og tilgjengeligheten til tjenesten har økt vesentlig. Rundt 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen var i kontakt med det psykiske helsevernet i 2012. Det er et veldig høyt tall, antakelig det høyeste i Europa.

Det er tankevekkende at til tross for velstandsøkningen, bedringen i oppvekstvilkår og et godt utbygd tjenesteapparat er det mange barn som ikke får den hjelpen de trenger i Norge i dag.

De viktigste tiltakene for å sikre barn og unges psykiske helse er knyttet til oppvekstmiljø, deltakelse og innflytelse, kompetanse i tjenestene, tjenester på riktig nivå og samhandling og samarbeid. Det er utfordringer som står på vår agenda framover.

De satsinger som allerede er i gang for å styrke det forebyggende arbeidet og behandlingstilbudet innen psykisk helse til barn og unge, skal fortsette med uforminsket styrke.

Parallelt er det også nødvendig med en bred gjennomgang for å se folkehelse, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. I løpet av 2015 vil vi derfor presentere en helhetlig helsepolitikk for Stortinget i form av tre stortingsmeldinger: en om folkehelsepolitikken, en om primærhelsetjenesten og en nasjonal helse- og sykehusplan. Økt mestring og innsats rettet mot barn og unge vil selvsagt stå sentralt i regjeringens helhetlige helsepolitikk.

I folkehelsemeldingen skal vi presentere ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert, eller som vi mener krever nye løsninger. Regjeringen vil sørge for at psykisk helse blir integrert som en naturlig del av folkehelsearbeidet. Et folkehelseperspektiv på psykisk helse innebærer at oppmerksomheten rettes mot forhold som påvirker helsen i hele befolkningen.

En slik tilnærming synliggjør at dette ikke primært er en oppgave for helsetjenesten, men et ansvar på tvers av samfunnssektorer. Det handler om å skape et samfunn som fremmer helse. Vi vil bidra til å skape tryggere oppvekstvilkår gjennom å tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet, forebygge mobbing og hindre frafall fra videregående skole.

Regjeringen vil også legge fram en melding til Stortinget om primærhelsetjenesten i kommunene. Meldingen skal ses i sammenheng med kommunereformen. Psykisk helsearbeid, også tilbud og organisering av helsehjelpen til barn og unge, vil være sentrale temaer i meldingen. Ikke minst psykologenes rolle i primærhelsetjenesten vil inngå i dette arbeidet.

Nasjonal helse- og sykehusplan vil også omhandle tilbudet til barn og unge. Jeg har sagt at vi skal skape pasientenes helsetjenester. Utviklingen av nye brukerroller og dermed en ny behandlerrolle er kanskje den mest dyptgripende endringen som skjer i helsetjenesten akkurat nå. Pasientene er de viktigste endringsagentene for å utvikle tjenestene. Dette gjelder også barn.

Barn og unges medvirkning, deres rettigheter og perspektiv har heldigvis fått økt oppmerksomhet de siste årene, både innen forskning og fagmiljø, i tjenestene og blant politikere og beslutningstakere. Dette gjenspeiler seg i lovverk, faglige anbefalinger og politikk, hvor barn og unges rett til medvirkning på mange måter er godt forankret.

Likevel savnes det fortsatt formelle strukturer som gir barn en reell mulighet til å medvirke, og barnets beste veier blir lett målt mot andre interesser og prioriteringer. Det tas ofte beslutninger uten å etterspørre barnas meninger og erfaringer.

Gjennom en fersk rapport fra Barneombudet, Helse på barns premisser, har barn og unge formidlet hva de tenker om tjenestene de får ved barne- og ungdomspsykiatrien når de har vært utsatt for vold og overgrep, og de gir bl.a. råd som:

• Bruk tid til å bli kjent og skape tillit og trygghet.

• Ikke tro at du kjenner meg og historien min selv om du har lest henvisningspapirene.

• Ikke fokuser så mye på hva som er problemer – se heller framover.

I arbeidet med de tre meldingene skal vi lytte til barna og til deres foreldre. Målet vårt er å finne fram til de gode konkrete løsningene som gir barn, ungdom og familier den hjelpen de trenger. Derfor har jeg bedt Barneombudet om å bistå oss i å finne barn som skal være med i en av de tre ekspertgruppene som jobber med nasjonal helse- og sykehusplan. Barn skal sitte ved bordet når vi utformer framtidens helsetjenester.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) [14:40:11]: Takk til statsråden for et grundig svar. Særlig den siste sekvensen har jeg lyst til å dvele litt ved, for nettopp det å bringe barn med i deres eget liv og faktisk også i utformingen av en helsepolitikk bærer bud om nye tider. Jeg synes det er et viktig skritt å ta.

Så har vi også noen litt formelle veier å gå knyttet til barns deltakelse og medvirkning. Vi trenger å ratifisere en barnekonvensjon i Norge som befester barns rettigheter grundigere. Når vi ser bakover, hadde vi en maktutredning for noen år siden, og det hadde vært interessant å ha en maktutredning for barn og unge. Men i dette perspektivet tror jeg det på kort sikt absolutt er viktigere å få barn med i brukermedvirkningen, og gjerne på flere arenaer.

Så var statsråden innom en kommunereform som jeg tror blir særlig viktig. I Oppland har Fylkesmannen gått grundig til verks og sett på hvilke utfordringer de 26 kommunene i Oppland har, og det er særlig fire områder som har blitt pekt på som utfordringer. To av dem gjelder i høyeste grad barn: barnevern og den praktisk-pedagogiske tjenesten. Her er det mangel på både kompetanse og kapasitet, og dermed er det en kvalitet som ikke står seg over tid. Det er det viktig å ta med seg inn i det planleggingsarbeidet som skal skje de neste årene. Dette er riktig tid å ta fatt på disse utfordringene med folkehelsemelding, med primærhelsemelding og med en ny helse- og sykehusplan, og det å ta med seg barns og unges perspektiv inn i denne planleggingen og få med seg barn på laget.

Så finnes det også eksemplariske lyspunkter blant aktørene, og det er veldig hyggelig å peke på Oslo universitetssykehus – det er ikke alltid at det bare er feil og seige prosesser hos store aktører. De har barn og unges psykiske helse som et av sine tre prioriterte områder de neste årene. Det fortjener de honnør for, for det gjelder mange barn og unge i Oslo-regionen, det gjelder mange innvandrerbarn, og det gjelder mange barn med små ressurser, som kan nyte godt av at en så stor aktør skal prioritere mange av sine ressurser på nettopp dem.

Det er viktig å bruke alle anledninger til å påvirke og prioritere, for kommunepolitikere gjør sine prioriteringer, Stortinget gjør sine prioriteringer, og de prioriteringene er nødt til å gå i hop.

Statsråd Bent Høie [14:43:18]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema og for de synspunktene og innspillene som er kommet i denne debatten.

Det å lytte til barn er noe som vi ikke har veldig lang erfaring med – det å ta barns synspunkter på alvor. Jeg er i hvert fall veldig glad for at Barneombudet har gjort et så grundig arbeid som de nå har gjort, ved at vi har fått en egen rapport om barns opplevelser ved møter med helsetjenesten.

En av de tingene som overrasket meg veldig i den rapporten, var nettopp det jeg refererte til i mitt innlegg: barns beskrivelser av møtet med barne- og ungdomspsykiatrien. En helsetjeneste som i utgangspunktet burde ha alle forutsetninger for nettopp å møte barn på en god måte, beskrives annerledes av de barna som har erfaring med det møtet. Det syntes jeg var så alvorlig at jeg valgte å sende denne rapporten til alle landets barne- og ungdomspsykiatriske enheter og ba dem om å sette seg ned og helt konkret diskutere denne tilbakemeldingen fra pasientene og rapportere til sin ledelse om hvordan de har tenkt å jobbe med det. Jeg tror det rett og slett er noe enkelt og konkret som nå må gjøres, når en får så tydelige tilbakemeldinger som dette.

Så er jeg helt enig med interpellanten i at kvalitet, også på dette området, handler veldig mye om kompetanse. Derfor er vi veldig opptatt av å bygge ut en bedre skolehelsetjeneste og få flere helsesøstre i kommunene, men også av at de får et større og mer robust fagmiljø å spille på. Derfor er det viktig å få flere psykologer ut i kommunene. Altfor mange barn og unge opplever i dag at de må bli veldig syke før de er syke nok til at de får en henvisning videre til spesialisthelsetjenesten. Veldig mange barn og unge kan få god hjelp på egentlig veldig kort tid hvis de møter den rette kompetansen på et tidlig tidspunkt. Derfor har jeg veldig stor tro på at får vi bygd ut en god psykologtjeneste i kommunene, vil veldig mange barn i løpet av noen få konsultasjoner kunne få de redskapene som de trenger, for å komme tilbake i en situasjon der de mestrer livets utfordringer.

Dette handler også om åpenhet – åpenhet om at vi alle har en psykisk helse, at det store flertallet av oss gjennom livet vil komme i situasjoner der vi også får utfordringer med vår psykiske helse, på samme måte som vi får utfordringer med vår somatiske helse. Skal vi bygge opp – og det skal vi – et godt helsetilbud, må vi samtidig bygge ned barrieren for å søke hjelp. Det gjelder ikke minst for barn og unge. Det må være greit å snakke om ens psykiske helse. Derfor har også skolen en viktig rolle i å lære barn at de ikke bare har en fysisk helse, men også en psykisk helse.

Audun Otterstad (A) [14:46:39]: Tusen takk til representanten Kjenseth for en veldig god og viktig interpellasjon, som reiser en betimelig og viktig debatt. Det er jo skremmende at det er mye vanskeligere å snakke om å møte veggen hvis du møter deg selv, enn hvis du krasjer med en stor brande på fotballbanen eller på håndballbanen.

Vi i Arbeiderpartiet er helt enig i at Stortinget må støtte opp om Norsk Psykologforenings prioritering av barn og unge. Det som er skremmende, er at det viser seg at barn og unge i dag har gjeld, bl.a. kredittkortgjeld, på opptil 1,1 mrd. kr. Det viser seg at barn og unge føler at de ikke blir sett, at de ikke får hjelp, men også at ordninger som vi i denne sal har innført for barn og unge, som helsesøsterordningen, ikke har tid til å være med og forebygge.

Det er noe alvorlig galt når 90 av 180 mill. kr som skal gå til å forebygge og til å hjelpe barn og unge, brukes til noe helt annet. Da er det noe som ikke er som det skal, og det er noe mangelfullt i politikkens vesen når halvparten av pengene som skal hjelpe barn og ungdom til å stole på seg selv, være trygg og tørre å gjennomføre løpet i skolen, ikke blir brukt til det. Det er da det er på tide å tørre å si at dette ønsker man å gjøre noe med, å tørre å prioritere og å sette hardt mot hardt.

I heftet Forebygging for barn og unge, om Psykologforeningens visjon og strategier, står det i punkt 1.2.5 om høykvalitetsbarnehager:

«Innen 2020 skal alle barnehager ha tilgang på veiledningskompetanse, utredningskompetanse og oppfølgingskompetanse i tråd med folkehelsas mål for å ivareta og forebygge barn og unges psykiske helse.»

Det hadde vært interessant å høre helseminister Høies betraktninger, om han ser sammenhengen mellom Psykologforeningens mål om høykvalitetsbarnehager og konkurranseutsettingen av barnehager i Oslo, der man reduserte krav til bemanning og kvalitet og åpnet for utbytte – i de barnehagene som ble konkurranseutsatt, riktignok, ikke i de kommunale.

I Trondheim har vi styrt skuta i en litt annen retning. Der har man bl.a. etablert Barnas Stasjon, som skal være en avlastning og et ekstratilbud for alle dem som har det tøft i hverdagen, og som ikke nødvendigvis klarer å hjelpe sine barn og tilby dem noe ekstra på ettermiddagene og i helgene. Man har innført et kvalitetsprogram i barnehagene, og man stiller strenge krav til fagkompetanse ved pedagogisk ledelse.

Modellkommuneprosjektet, som ble gjennomført fra 2007, og som går ut i 2014, har gjort noe viktig og har fulgt opp mye av det helseminister Høie snakket om, nemlig den samhandlingen som det er viktig at man får til når man har så mange ulike etater som opererer innenfor samme felt. Vi er jo alle ute etter én ting, og det er å hjelpe barn og unge og hjelpe alle som har det tøft. Derfor hadde det også vært fint hvis helseministeren kunne ha kommet inn på hva som skjer videre med dette prosjektet, som er av stor betydning for det forebyggende arbeidet, bl.a. i Trondheim.

Til slutt vil jeg nevne et fantastisk tiltak som er opprettet i Trondheim. Det er Veien tilbake på Leistad. Der får mennesker som har hatt det tøft, lov til å komme og være i et par uker hvis de blir funnet for lette til å være på Brøset og tyngre institusjoner. Der er det slik at istedenfor å ha aktiviteten innomhus, blir en tatt med ut. Skal en på kino, skal en på Trondheim kino, en skal ikke ha en egen kinosal. En skal hjelpes tilbake til livet. Man skal ikke læres opp til å gå i en egen gymsal. Man er med dem ut og trener, og man har aktivitetene i byen der man skal leve også etter oppholdet. Det er også et spesielt tilbud for barn som sliter hjemme, og som trenger ekstra oppfølging, men som også skal lære å fungere i samfunnet for øvrig. Jeg ber helseministeren spesielt se på tiltaket på Leistad, og oppfordrer ham til å ta med det videre og få det ut i resten av landet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:51:57]: Takk til interpellanten for å invitere til denne viktige diskusjonen.

Over år har altfor mange barn ventet for lenge på hjelp for psykiske plager. Det mest utfordrende er at så mange venter altfor lenge før de fanges opp og får hjelp. Det finnes vel ingen gode oversikter eller ventelister over disse, og vi kan bare tenke oss hvor krevende det er å ha utfordringer som en ikke får hjelp til å løse.

En av de største utfordringene vi står overfor, er den folkehelseutfordringen som ligger i dårlig selvfølelse og selvforakt hos unge. Det er et for stort gap mellom forventninger og krav til livet og livet slik det faktisk utspiller seg. Det påvirker og utfordrer den mentale helsen. Særlig unge mennesker opplever det vanskelig å finne sin identitet og utfordres av kroppspress og prestasjonsjag.

God, tidlig innsats er viktig i det psykososiale og forebyggende arbeidet. Men da må tjenestene oppleves som tilgjengelige og med så lav terskel som mulig.

I Ski kommune i Akershus har de et flott tilbud som heter Hjelper’n. Hjelper’n er et team som holder til på helsestasjonen, og som tilbyr lett tilgjengelig psykisk helsehjelp til barn, ungdom og deres familier. Der jobber det psykologer og helsearbeidere med kompetanse innenfor psykisk helse. Tilbudet er lagt opp slik at det tilbys veiledning og kortvarig samtalebehandling på inntil fem konsultasjoner. De gir også råd på telefonen til både barn, ungdom og foreldre. Det skal være enkelt å ta kontakt hvis man strever med følelsesmessige vansker hvis man har opplevd belastninger i familien eller i nærmiljøet sitt, som man trenger å få hjelp til å mestre – eller hvis man sliter med negative tanker knyttet til f.eks. kropp og selvbilde. Jeg synes også det er flott at foreldre der kan få veiledning og samtaler for å få vite hvordan de skal støtte barna sine når de sliter. Slike prosjekter er det sikkert mange av i Norge, og dem må vi heie fram.

Så er åpenhet viktig. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på at statsministeren i sin nyttårstale snakket om psykisk helse, snakket om behovet for at vi er åpne, og at vi hjelper hverandre.

I april i år presenterte Helsedirektoratet en positiv utvikling for psykologer i kommunene. En økning på 40 pst. fra 2012 til 2013 viser at det nytter å satse på å rekruttere psykologer til kommunene.

Selv om vi mener at den rød-grønne regjeringen burde gjort mye mer på det psykiske helsefeltet i løpet av sine åtte regjeringsår, er det ingen grunn til ikke å berømme satsingen på dette området. At det har gitt målbare, gode resultater, er flott, og jeg er glad for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen følger opp denne satsingen videre.

Helseministeren redegjorde i sitt innlegg for den styrkingen som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjør rettet mot psykisk helse, og at dette vil være en viktig del av de tre stortingsmeldingene som kommer: folkehelsemeldingen, meldingen om primærhelsetjenesten og den nasjonale helse- og sykehusplanen. Jeg synes også interpellanten, Ketil Kjenseth, og statsråden i dag har belyst godt hvordan økt kapasitet, bedre samhandling og ikke minst barns medvirkning i utviklingen av helsetjenestene er viktig.

Helt avslutningsvis vil jeg kort berøre den betydning som frivilligheten har for barns og unges helse – også den psykiske. Idretten, speideren og skolemusikken skaper møteplasser for inkludering, samspill og verdighet. Jeg kjenner idretten godt og vet hvilken helsebringende effekt – også psykisk helsebringende effekt – det har å møte andre, enten på trening, på sidelinjen som ivrige supportere eller til og med på vaffelstekingsdugnad. Da er vi en del av et felleskap. For noen betyr det et avbrekk etter en travel skoledag eller arbeidsdag, for andre kan det faktisk være den første opplevelsen av reell samhørighet den dagen.

Vi trenger et sterkt offentlig helsevesen, men vi trenger også gode rammevilkår og muligheter for å utøve mye frivillighet for å sikre gode levevilkår for barn og unge og sikre den psykiske helsen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:56:59]: Å ha vondt i ryggen, et kne eller en arm kan være slitsomt for noen hver. Men man vet hva man kan gjøre med det. Om man plutselig opplever en lammende angst eller en tung depresjon, er det ikke like enkelt å få hjelp.

Nøkkelen til godt psykisk helsevern er å komme tidlig inn med hjelp. Det er en gjenganger for alle enkeltpersoner som tar kontakt, og det jeg leser om i forskjellige artikler, nemlig det faktum at folk ikke helt forstår eller finner ut av hvor de kan få hjelp når problemene starter. Deretter oppdager de at når de endelig har funnet ut av dette, blir de stående i en eller annen kø. Gjennomgående får jeg høre at man må vente for lenge, og at sykdommen og plagen ble dypere og mer alvorlig i løpet av denne tiden.

For få år siden var jeg på besøk på en helsestasjon i min kommune. Helsesøster, med mer enn 20 års erfaring, kunne fortelle at hun nå opplevde barn helt ned i l. klasse som slet med psykiske problemer, og at dette var noe som hadde skjedd de siste årene. Jeg husker at jeg ble skremt over det hun fortalte, og jeg tenkte i mitt stille sinn: Hvordan i all verden skal vi klare å møte denne nye, unge gruppen på en god måte?

Psykiske problemer i tidlig alder kan, om det ikke blir sett og gjort noe med, medføre rusproblemer, spiseforstyrrelser og selvskading eller utvikle seg til alvorlige psykiske lidelser.

Opptrappingsplanen for psykisk helse var på mange måter en suksess. Mye ble oppnådd, men vi kom ikke i mål. Det skremmer meg derfor når vi stadig fikk meldinger om kutt i tilbudet til psykisk syke. Derfor har regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, satt psykisk helse som et prioritert område. Vi har satt klare krav og gitt økte bevilgninger. Psykisk helse skal styrkes år for år når det gjelder både forebygging, lavterskeltilbud, behandling og oppfølging i ettertid.

Det ligger utrolig mye god helse i å mestre eget liv. Når det gjelder barn, er det dessverre fortsatt slik at veldig mange av disse sliter psykisk på grunn av mobbing. Nulltoleranse mot mobbing har heldigvis i mange år vært høyt prioritert av både storting, regjering og kommuner. Det har vært satset mye på dette, men likevel står vi fryktelig langt fra å lykkes.

Det gjør sterkt inntrykk på meg å møte voksne mennesker som fikk tilnærmet hele sitt liv ødelagt på grunn av mobbing opp gjennom sin barndom. Jeg har derfor vært en stor beundrer av organisasjonen MOT, som jobber med barn i skolen for å gjøre dem til egne ambassadører for seg selv og for sine medelever. Det å lære seg til å ha mot til å stå for egne meninger og ha mot til å stå opp for hverandre bygger dobbel styrke. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, fant penger til å styrke MOTs arbeid mot enda flere kommuner og enda flere skoler.

Jeg er videre opptatt av at en trygg og god oppvekst faktisk også forebygger rusmisbruk. Angst, utenforskap og lav selvtillit har dessverre ofte medført selvmedisinering med rusmidler. Derfor styrker vi helsesøstertjenesten, og derfor styrker vi kommunepsykologtjenesten.

Alt i alt er det grunn til å trekke konklusjonen at vi har en lang vei å gå også innenfor psykiatrien. Vi vet at lavterkseltilbud er viktige og kan forebygge alvorlig sykdom, men ikke alle har tilgang til dette. Vi vet at ventetiden på behandling er svært lang i mange tilfeller, og at dette dermed kan bli et tilbud kun for dem som kan kjøpe seg ut av køen. Lange ventetider øker faren for eskalering av sykdom, som igjen kan medføre økt bruk av tvang. Og vi vet at det er vondt og vanskelig å leve med psykiske lidelser, både for den som er rammet, og for alle som står vedkommende nær.

Vi vet at de lærde strides, og at feil tilbud har tilnærmet null verdi. Dette er utmattende for den det gjelder, og det er svært dårlig bruk av ressurser. Og vi vet at noen nesten gjennom et helt liv går ut og inn av behandlingstilbud – noen fordi man kom for sent i gang, noen fordi det ikke ble gitt riktig behandling, og noen fordi de ble utskrevet for tidlig. Altfor mange av disse orker rett og slett ikke mer og avslutter sine liv. Derfor må vi få på plass et helhetlig og mangfoldig tilbud uten lange ventetider, og vi må også lære å se barna og faktisk erkjenne at grunnlaget for god psykisk helse legges i barndommen.

Torsdag 22. mai kommer PsykiskhelseProffene. Det er barn og ungdom mellom 12 og 22 år med erfaring fra psykisk helsevern. De kommer hit til Stortinget for å gi råd til politikerne. Forandringsfabrikken har i mer enn ett år hørt ca. 100 ungdommer fra Alta i nord til Kristiansand i sør for å finne ut hva unge selv mener er god og dårlig hjelp. Jeg håper representantene benytter denne anledningen til å høre ungdommene fortelle sine egne historier.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:02:14]: Jeg vil også takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Psykiske lidelser kan ramme oss alle, og det kan ramme alle unger. Helt ned i barnehagen kan det faktisk ramme. Samtidig er det noen grupper som er mer utsatte enn andre. Forskning viser at barn med spesielle utfordringer, funksjonshemninger og kroniske sykdommer har en økt risiko for å få depresjon og psykiske utfordringer. Flere av disse er ensomme og har lavere psykisk livskvalitet enn andre unger fordi de kanskje ikke har de samme møteplassene i f.eks. idrettslaget eller speideren som alle andre unger har. Det er dokumentert at sjansen for å kunne behandles og bli frisk igjen er langt større jo tidligere man oppdager psykiske problemer eller depresjoner og kommer inn til behandling.

Et tilpasset og positivt møte med helsevesenet er spesielt viktig for barn og unge og kanskje aller mest for dem som har andre utfordringer i tillegg, som funksjonshemninger, f.eks. Barn og ungdom møter i dag et helsevesen som skal ha ansvar for psykisk helse, som ikke er tilpasset dem – og igjen – spesielt dem med spesielle utfordringer. Noe som ble slått fast i en rapport som var bestilt av Helsedirektoratet i 2012, var at skolehelsetjenesten og andre lavterskeltilbud i lokalmiljøene ofte er lite utbygd, og at noen steder finnes de faktisk ikke i det hele tatt. Samtidig er det en utfordring – og jeg ønsker å utfordre ministeren på det – at i kommunehelsetjenesten er spørsmålet: Hvem har til sjuende og sist ansvar for barn og unges psykiske helse? Når en liten unge i første klasse har vært innlagt på barnepsykiatrisk og kommer tilbake igjen til kommunen, hvem har da det totale ansvaret? I spesialisthelsetjenesten har de en spesialist, i kommunen er det gjerne fastlegen, som ikke er spesialist i psykisk helse. Så får de oppfølging av skolehelsetjenesten, av PPT, kanskje, og av helsestasjonen. Men hvem har det totale ansvaret, det enhetlige ansvaret? Det savnes, og det savnes også i den forskriften vi har.

Tysvær kommune i Rogaland har gjort noe bra. De har ansatt en psykolog, en helsesøster med spesialutdanning i psykiatri, PPT-tjeneste, en lærer med spesialutdanning og en sykepleier med spesialutdanning, som er et team som møter mor, far og barn med deres utfordringer og sykdom. Det er nesten på lik linje med det som ble fortalt tidligere her fra Ski kommune.

Samhandling blir altså viktig for oss, og jeg ber ministeren om å se på forskriften og se på hvem det er som skal få det totale ansvaret i kommunen. Jeg tror det er viktig å ha et totalansvar for å klare å få en helhetlig tjeneste til barn og unge med psykiske utfordringer. Vi vet at det er noen kommuner som ønsker å prøve ut dette, som ønsker å prøve ut og se om de kan ha helsestasjon for ungdom, psykisk helse-tilbud, lavterskeltilbud og psykologtjeneste i ett og samme hus, der ungdommen kan møte, der en får samlet fagkreftene på én plass, og der en slipper å få en sektorisering av tjenesten. Det tror jeg er en god tilnærming når det gjelder å få god effekt av bruken av disse tjenestene. Jeg ber ministeren om å se på den muligheten å organisere på, spesielt i kommuner med stor befolkning og mye ung befolkning.

Kjersti Toppe (Sp) [15:06:42]: Takk til representanten Kjenseth for å fremma ein viktig interpellasjon om å styrkja det førebyggjande arbeidet og behandlingstilbodet innan psykisk helse til barn og unge. Psykiske plager og lidingar er jo ei av dei store helse- og samfunnsutfordringane i Noreg, og vi veit at opp mot halvparten av innbyggjarane utviklar psykiske helseproblem i løpet av livet.

Opptrappingsplanen for psykisk helse, som vi hadde frå 1999 til 2008, sørgde for at psykisk helse fekk høgare prioritet, og det skjedde ei betydeleg oppbygging av tenestetilbodet òg i kommunane i opptrappingsperioden. Dei øyremerkte midlane hadde signifikant effekt, og dei kvantitative måla vart betre oppfylte enn dei kvalitative. Det var òg erfaringa. Utfordringa no, etter at opptrappingsplanen er avslutta, er at kommunane framleis har rekruttert for få psykologar, at fastlegane må inkluderast sterkare, at lågterskeltilbodet framleis er for dårleg, at samarbeidet mellom kommunane og spesialisthelsetenesta må styrkjast, at ein treng auka kompetanse i kommunane på psykisk helse- og rusfeltet, og at ein treng betre kvalitet i tenestetilbodet. I SINTEF-rapporten som kom hausten 2013, slår ein fast at årsverkinnsatsen i kommunalt psykisk helsearbeid auka gjennom opptrappingsplanen, men at han ikkje har auka sidan 2007. Det er ei ganske alvorleg utvikling. Mange kommunar rapporterer om at spesialisthelsetenesta vert bygd raskare ned enn kommunane har fått rammer til å byggje opp. Det er dagens situasjon.

I SINTEF-rapporten står det òg at dei reknar med at 6,7 pst. av alle pasientar som ligg inne i psykisk helsevern, ventar på ei kommunal teneste, og at minst halvparten treng ein bustad. Det blir anslått at nesten kvar fjerde innlegging i psykisk helsevern kunne vore unngått om ulike kommunale tilbod hadde vore etablerte og utvikla. Det betyr at det er eit stort potensial for å unngå innleggingar i døgninstitusjon og for å betra det psykiske helsetilbodet om dagens kommunale tenester vert bygde ut.

Regjeringa har varsla at det psykiske helsearbeidet i kommunane skal styrkjast. Det er bra, men det er òg uforpliktande. Regjeringa varslar ein opptrappingsplan på rusfeltet, men dei varslar ikkje ein opptrappingsplan på psykiatrifeltet. Senterpartiet meiner at vi òg må ha ein opptrappingsplan for det psykiske helsetilbodet i kommunane. Når vi veit at årsverkinnsatsen ikkje har auka sidan 2007, meiner vi at her må vi ha øyremerkte midlar – ein kommunal opptrappingsplan for psykisk helse som berre skal omhandla det kommunale tilbodet, ikkje spesialisthelsetenesta. Vi meiner at det må vera ei satsing som går over fem år, og det må altså skje med friske, øyremerkte midlar.

Barneombodet har slakta skulehelsetenesta i ein ny rapport – at skulehelsetenesta fungerer for dårleg, i nokre kommunar er ho nærast fråverande. Vi ga 180 mill. kr. Det har gitt ca. 130 helsesøstrer. Det er bra, men det viser at her treng ein satsing, og då må vi òg ha ei særskild satsing frå staten si side for å hjelpa kommunane, som ikkje har vore tilgodesette, når vi skal byggja opp tenesta.

Det vert vist til at ein gjeninnfører den gylne regelen. Det har vi snakka om mange gonger. Det er for så vidt ikkje noko gale i det, slik sett, men det er ikkje der utfordringa er. Det er i kommunen utfordringa er, og då må vi ha særskilde tiltak for å byggja opp tiltaka i kommunane.

Det som òg vert peikt på som ein flaskehals av Folkehelseinstituttet, er bl.a. å få folk til å søkja hjelp for sine psykiske plagar. Det gjeld nok òg barn og unge. Det er dei som treng det, som må få behandling. Det inneber å redusera underbehandling av sjuke og overbehandling av friske, at primærhelsestenesta si verktøykasse må utvidast, bl.a. for allmennlegar, at ein må gjennomføra behandling og unngå fråfall, og at ein må sikra kvaliteten på behandlinga.

I det heile er det ganske gode rapportar som regjeringa kan sjå på for å styrkja det psykiske helsearbeidet.

Iselin Nybø (V) [15:12:15]: Som medlem i KUF-komiteen får jeg reise rundt på mange skolebesøk. Der treffer jeg en hel del lærere, som omgås barn og unge hver eneste dag, og jeg har fått veldig mange henvendelser fra lærere som sier at en urovekkende stor del av elevmassen har psykiske vansker. De melder tilbake om to problemer. Det ene er at det er veldig vanskelig å få hjelp i spesialisthelsetjenesten. Unger med ganske store psykiske vansker må vente lenge for å komme inn. Når Helse Vest kan rapportere om 40 dager i snitt i ventetid på å komme inn på barne- og ungdomspsykiatrisk, er det selvfølgelig altfor lenge, men før disse ungene kommer dit at de kommer på ventelista til Helse Vest, har de hatt ganske lange perioder med store vanskeligheter, og den vanskelige perioden blir altfor lang.

Det andre de melder tilbake om, går på helsesøstre. Helsesøstre ute i skolene er de som er nærmest elevene, de er lette å henvise til, lette å ta kontakt med, de går i gangene, elevene kjenner dem, og de er ufarliggjort. Det å kunne hjelpe ungene mye tidligere, altså lenge før de kommer på en venteliste hos Helse Vest, er selvfølgelig å foretrekke.

Jeg synes det er litt urovekkende når lærere som har vært i skolen i mange, mange år, gir tilbakemeldinger om at det er en økning i slike utfordringer. Det er klart at en slik økning skyldes mange ting. Det er et større mangfold av elever nå enn før, vi har elever som har kommet til dette landet med en helt annen bagasje enn det de hadde hatt hvis de hadde vokst opp her i utgangspunktet. Men så forteller lærerne også at det er mange elever som lider under at foreldrene ikke kan samarbeide. Det er konflikter i hjemmet, som påvirker ungene i veldig stor grad, og det er både trist og selvfølgelig veldig frustrerende for en lærer å se at foreldrene ikke klarer å skåne ungene for den konflikten som de eventuelt har. Da vil en helsesøster være ypperlig til å kunne ta en prat med de elevene, til å kunne følge opp, og også gjerne følge opp overfor foreldre eller andre som gjør at situasjonen er litt vanskelig.

Venstre har vært ganske tydelig i sine mål når det gjelder helsesøstre. Vi har sagt at vi vil ha 1 000 nye helsesøstre de neste fire årene. Det er et mål vi kommer til å jobbe mot, og som vi også kommer til å jobbe for overfor regjeringen for å prøve å oppnå. I media de siste dagene har vi sett at helsesøstertjenesten ikke står til troende – det er altfor få helsesøstre i forhold til behovet. Min oppfordring går til oss alle, ikke minst til regjeringen, om at her må vi få et krafttak for helsesøstre, slik at ungene kan få den hjelpen de trenger, der de er, og når de trenger den.

Ketil Kjenseth (V) [15:16:17]: Aller først, takk til dem som har deltatt i debatten. Det er mye engasjement, det har kommet fram mange gode erfaringer fra rundt om i landet som jeg setter stor pris på å bli gjort kjent med. Det viser at det er mulig å lage gode tjenester når en velger prioriteringer lokalt.

Ressursene er nok i stor grad der. Det er ikke sikkert vi trenger å putte på så altfor mye penger, men noe penger må vi nok legge i potten. Aller mest handler dette, som jeg også var inne på innledningsvis, om koordinering, og også om prioritering.

Representanten Iselin Nybø var inne på skolehelsetjenesten og helsesøsterordninga, og det er en utfordring, særlig i videregående skole, at det er kommunene som har ansvaret for helsesøstertjenesten, mens det er fylkeskommunen som er skoleeier. Det er også en type struktur som vi er nødt til å se på, eller en forvaltningsmessig utfordring som det er særlig opp til oss politikere å ta fatt i. Jeg tror nok en del kommuner føler at det ansvaret, selv om det er ens egne ungdommer som går på en videregående skole i kommunen, blir litt fjernt fra det ansvaret de føler at de egentlig har i kommunen. Så det er en av utfordringene.

Så tror jeg det var representanten Wilhelmsen Trøen som var inne på økning i antall psykologer. Jeg er usikker på om det faktisk er sånn, dessverre. Det er også en av utfordringene her, at det er vanskelig å få innblikk i de reelle tallene. Det er noen statistikkutfordringer, og det er også et tegn på at vi må jobbe litt mer med strukturer og med statistikkføringa for å få en bedre oversikt over den reelle situasjonen. Det vi vet, er at det er mange kommuner som ikke har ansatt en psykolog, og det er ikke altfor mange kommuner som søker om tilskudd fra tilskuddsordningen for å ansette psykologer. Så her har vi en utfordring foran oss, å få flere kommuner til å bruke det som er lagt til rette for dem. Men de må også gjøre en innsats selv i mange kommuner med å legge til rette attraktive stillinger, ikke bare prosjektbaserte stillinger, for å tiltrekke seg psykologer.

Jeg tror det var representanten Bollestad som var innom sykepleiere med psykiatrisk kompetanse. Jeg tror også at det er et av virkemidlene vi skal bruke i større grad, slik at dette ikke bare blir basert på henvisninger. Det er ofte en samtalepartner mange barn og unge trenger i første runde, med en kompetanse som ikke nødvendigvis er en spesialistkompetanse.

Så det er viktig at vi kommer i gang og husker på barn og unge i alt det planarbeidet vi skal gjøre nå, og gjør de prioriteringene for en hel generasjon, fra år null.

Statsråd Bent Høie [15:19:33]: Tusen takk for en spennende og viktig interpellasjonsdebatt. Det har kommet fram mange gode eksempler på det som fungerer, og det er også viktig å ta med seg. Selv om vi er på et område der det er behov for en større satsing i årene framover på å bygge ut en bedre tjeneste, er vi allikevel på et stadium der det er veldig mange gode eksempler på enkeltkommuner som har vist vilje til å prioritere å etablere et tilbud til barn og unge, både det forebyggende tilbudet gjennom en god skolehelsetjeneste og et mer spesialisert tilbud gjennom f.eks. en tilgjengelig psykologtjeneste i kommunene. Det er viktig, men vi er langt fra der en bør være.

Jeg er opptatt av at vi starter så tidlig som mulig. Tidlig intervensjon er helt avgjørende på dette området. En psykisk helseutfordring er på mange måter en barne- og ungdomssykdom. De aller fleste som får en psykisk helseutfordring gjennom livet, får det første gangen i barne- og ungdomsårene. Det sier veldig mye om hvor viktig det er med tidlig innsats, for tidlig innsats der en hjelper i kommunen, i skolehelsetjenesten, før en blir så syk at en har behov for hjelp i spesialisthelsetjenesten, vil på mange måter snu en utvikling som er helt avgjørende for hvordan livet blir videre.

Dette er også en av de viktige forklaringene på frafallet i videregående skole. Kommer man inn i den negative spiralen at en får en psykisk helseutfordring, ramler ut av videregående skole og deretter ikke kommer i arbeid, er det dessverre store muligheter for at en forblir utenfor arbeidslivet og får andre store helseutfordringer i løpet av livet. Derfor er det helt avgjørende at en på dette området klarer å bygge ut en bedre skolehelsetjeneste, flere psykologer i kommunen, men også skaper god kvalitet både i barnehagen og i skolen. Flere var i innleggene også inne på det. Derfor velger denne regjeringen å satse 170 mill. kr i 2014 på å bygge opp mer kompetanse og kvalitet i barnehagen. Vi bruker betydelig mer penger på kompetanse og kvalitet i skolen. Det er også en del av det forebyggende arbeidet på dette området. En blir møtt med en barnehage og en skole der det er kompetent personell som jobber. Det er helt avgjørende for disse barna.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.