Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Arild Grande som får ordet på vegne av ordfører for saken, representanten Jorid Holstad Nordmelan.

Arild Grande (A) [15:26:29]: Den 26. april 2013 fremmet regjeringen Stoltenberg II den historiske bokloven. Den ble vedtatt av Stortinget og sanksjonert 21. juni 2013, men er ikke trådt i kraft. Utgangspunktet for denne saken er Prop. 33 L for 2013–2014, hvor regjeringen altså foreslår at denne bokloven oppheves.

Det var mange gode grunner til at vi så behovet for en egen boklov for å sikre like rammevilkår og forutsigbarhet for bokbransjen og våre forfattere. Hovedformålet i litteraturpolitikken har vært kvalitet, bredde og tilgjengelighet. Å legge til rette for at et mangfold av forfattere kan skrive god litteratur som dekker et mangfold av temaer og genrer og at litteraturen er godt tilgjengelig for lesere over hele landet, var den overordnede målsettingen med å ha en boklov.

For det første ivaretok bokloven forfatternes interesser – gjennom fastpris, som sikrer at forlagene kan satse på debutanter og forfattere uten kanskje det helt store bestselgerpotensialet og gjennom ordninger som litteraturabonnementer. Videre sikret normalkontraktene et godt arbeid overfor særlig debutantene.

Vi ivaretok også lesernes interesser ved å sikre en reell valgmulighet mellom et mangfold av titler og at man har høy kvalitet på bøkene. Da er det viktig at man har tilgjengelighet over hele landet. Særlig studenter var en gruppe som ville nytt godt av bokloven.

Vi ivaretok også interessene til små og mellomstore aktører ved at man fikk likere konkurransevilkår. Det omfattet også aktører som fram til da sto utenfor bokavtalen, som representerer ca. 16 pst. av totalomsetningen av bøker. Det ivaretok arbeidet for å sikre en god overgang og framgang for e-bøkene.

Bokbransjen og norske forfattere opererer i et svært krevende marked. Det har også komiteen tatt inn over seg. En samlet komité skriver:

«Komiteen mener det er vesentlig for ivaretagelsen av norsk litteratur og språk i fremtiden at bokbransjens aktører makter å gjennomføre en god overgang til en situasjon der digital produksjon og distribusjon vil være mer dominerende enn tilfellet er i dag. Dette fordrer en dynamikk i bransjen preget av omstillingsevne, økonomisk bærekraft og innovasjon.»

Det er jo nettopp dette som fordrer forutsigbarhet og like konkurransevilkår.

Flertallet har på sin side en ensidig tro på at det er mer konkurranse som skal til for at bransjen og forfatterne kan ta nye steg. Men resultatet av mer konkurranse og uforutsigbarhet i Norge og den norske bransjen kan bli at det blir tøffere for norske forfattere og norsk bokbransje nettopp i møte med den internasjonale, stadig tøffere konkurransen.

Så har vi registrert at Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen den 20. mars i år ble enige om innholdet i en ny bokavtale. Det er bra at bransjen på den måten går sammen og sikrer muligheten for en viss forutsigbarhet. Men vi mener fortsatt at en boklov ville vært bedre egnet for å sikre forutsigbarhet og like konkurransevilkår – og ikke minst at dette omfatter alle aktører. Det er vi ikke alene om å mene. En rekke europeiske land har gått i samme retning. Nettopp for å sikre viktige hensyn som språk, litteratur og at man har en bokbransje som kan styrke seg i møte med internasjonale aktører, har man gått i retning av en boklov.

Vi vil i debatten komme tilbake til utfordringer til statsråden med tanke på hva hun vil foreta seg dersom bokavtalen møter hindringer i forbindelse med ESAs gjennomgang.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:31:49]: Frihet er et veldig sentralt begrep i kulturpolitikken til Høyre. De som i dag – som representanten Grande også var inne på – står utenfor den eksisterende bokavtalen, har valgt å gjøre det frivillig. Det er nær 20 pst., og det er alle typer forlag – små forlag, store forlag, enkeltpersonforetak – men de har uansett av ulike grunner valgt å stå utenfor avtalen som gjelder i dag. På hvilken måte tenker Grande at de vil få det bedre ved å tvinges inn under en boklov?

Arild Grande (A) [15:32:24]: Ja, selv om det kan være mange små og enkeltstående aktører, er det en stor del av bokbransjen, som jeg var inne på i mitt innlegg. Cirka 16 pst. av totalomsetningen har skjedd i en del av bransjen som har stått utenfor avtalen.

Så har vi også registrert at enkelte av disse aktørene nå faktisk skulle ønske at regjeringen ønsket å gå for boklov. De så svakheter ved bokavtalen, men skulle gjerne ha vært omfattet av det som man kan kalle likere konkurransevilkår, som vi la opp til i bokloven. Både de som er innenfor bokavtalen i dag, og de aktørene som står utenfor, tror jeg ville ha vært sikret langt mer forutsigbarhet enn det vi ser man får med en avtale, hvis man hadde hatt en lov.

Utfordringen blir: Hva skjer hvis det er flere, stadig flere, aktører som velger å trekke seg fra avtalen? Da vil hele dette systemet vannes ut, og det vil kunne representere en stor utfordring for bransjen totalt sett.

Ib Thomsen (FrP) [15:33:32]: Jeg forstår på representanten at en ny lov – og ikke minst lover – er saliggjørende for det meste her. Bokloven er så viktig at den blir innført for den norske litteratur, for da kan man utgi smal litteratur. Da har jeg noen spørsmål til representanten: Hva er definisjonen på smal litteratur? Hva er det han ønsker å sikre i den forbindelse – om han bare kan si noe om det? Og hva er det med denne bokloven som gjør den så fantastisk, og hvilke andre bransjer ser han bør ha en fastprisordning som bokbransjen, når den er så saliggjørende? Det var to konkrete spørsmål.

Arild Grande (A) [15:34:20]: Ja, nå er jo replikanten selv en ivrig diktskribent, har jeg forstått.

Ib Thomsen (FrP) [15:34:25]: Ja, det er riktig.

Arild Grande (A) [15:34:27]: Jeg skal ikke våge meg inn på hvorvidt det kommer inn under grensen for smal litteratur, men i alle fall er det ikke alle som har det privilegiet å få diktene sine på trykk i de store avisene. Det er heller ikke alle debutanter og alle små forfattere som har det privilegiet at noen tør å satse på dem. Men de gode ordningene vi har foreslått i bokloven, og som i og for seg også sikres i en bokavtale, er med og bidrar til at flere forlag tør å satse på det som kanskje ikke vil vise seg å bli de store kioskvelterne eller bestselgerne, men som kan defineres som smal litteratur. I det landskapet som bokbransjen opererer i i dag, med stadig tøffere internasjonal konkurranse, tror jeg at det ville ha vært langt bedre rammevilkår, like konkurransevilkår og ikke minst forutsigbarhet for både forfattere og bransje hvis man hadde hatt en lov.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:35:42]: Når vi nå skal oppheve bokloven fra 2013 før den trådte i kraft, er det et viktig og et riktig skritt i videreføringen av et friere og mer forbrukervennlig bokmarked. Det er bred enighet om at vi ønsker å føre en litteraturpolitikk som skal legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i norsk litteratur. De to viktigste aktørene er forfatteren og leseren. Det er flere utfordringer for bransjen, og det er kanskje særlig to utfordringer som skiller seg ut. Den ene er at vi er et lite marked gjennom det lille språkområdet vi utgjør, og den andre at bransjen står midt oppi en teknologisk utvikling vi knapt aner rekkevidden av.

Denne bransjen er et veldig tydelig eksempel på forbrukerpolitikk hvor man må ta to ulike hensyn samtidig – på den ene siden hensynet til pris og tilgjengelighet og på den annen side litteraturpolitiske prioriteringer i et lite språkområde. Det å finne denne balansen er et kontinuerlig arbeid som ivaretas bedre gjennom bransjeavtaler enn gjennom lovregulering. Vektingen er mellom de to ytterlighetene boklov på den ene siden og fri pris og fri konkurranse på den andre siden. Så langt har denne vektingen funnet sted gjennom en frivillig bransjeavtale. Det er denne som nå, etter en reforhandling, videreføres med noen justeringer, og det blir den fordi bokloven blir opphevet.

Vi hadde på noen områder håpet at partene skulle komme forbrukerne mer i møte. Det gjelder rabattenes størrelse, og det hadde også vært ønskelig med et mer uavhengig bransjeråd. Dette er en bransje som nå gis unntak fra konkurranseloven, og hvor det samtidig er ganske stor vertikal integrasjon. Det betinger et bransjeråd som følger nøye med, og som kan bidra til å fjerne den eventuelle bukken og havresekken-følelsen enkelte av og til kan ha.

Videre er det grunn til å nevne abonnementsordningene. Gjennom dem forplikter et antall bokhandler seg til å ta inn minst ett eksemplar av skjønnlitterære bøker påmeldt Kulturrådets innkjøpsordning. De siste årene har imidlertid antall bokhandler med abonnement gått ned. Det er å håpe at partene i bokavtalen sørger for at antallet bokhandler med abonnement øker, og at bøkene også synliggjøres i bokhandlene. En bedre abonnementsordning vil bidra til at leserne får et bredere utvalg og større valgfrihet når de oppsøker sin bokhandel. På denne måten kan bokhandlerne være med og vise at de tar sine kulturforpliktelser på alvor. Det er én måte bransjen kan gi sitt bidrag til å opprettholde og utvikle et mangfoldig litteraturtilbud til norske lesere på.

Når vi nå opphever bokloven, og ordningen med frivillig avtale videreføres gjennom den nye bransjeavtalen, er det verdt å merke seg at den nye avtaleperioden er to år, i motsetning til forrige avtaleperiode på fire år. Det er å håpe at bransjen merker seg at kortere avtaleperioder åpner for hyppigere forhandlinger, og at bransjen ser behovet for hele tiden å ha forbrukeren i fokus. Den vertikale integrasjonen i bransjen gjør at det påhviler forleggere og bokhandlere et ekstra stort ansvar, slik at man til enhver tid er sikker på at alt er transparent og tydelig i alle ledd. Den frivillige avtalen som nå er inngått, åpner for mer konkurranse enn en boklov ville gjort, men det er likevel grunn til å være bekymret over det høye prisnivået på bøker i Norge. En bransjeavtale av den karakter som nå er inngått, krever unntak fra konkurranseloven, og da er det også viktig at det er klart for alle at det er nettopp det det er – et unntak. Unntak skal ikke gis lett, og unntak må forvaltes klokt.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Arild Grande (A) [15:39:48]: Det er spesielt å høre en Høyre-representant som ofte snakker om mye konkurranse, si at han foretrekker en bransjeavtale framfor en lov som sikrer en reell konkurranse mellom aktørene, og som omfatter alle – at bransjen selv skal gå sammen og lage en avtale. Det er noe underlig, men jeg registrerer det.

Eidem Løvaas bekrefter selv i sitt innlegg at det blir kortere avtaleperioder. Det blir dermed mer uforutsigbarhet for bransjen. Bransjen merker seg at dette krever stadige forhandlinger om vilkårene. Ser ikke representanten at bransjen og norske forfattere i møte med en tøff internasjonal konkurranse kan bli utsatt for svekkede konkurransevilkår med disse rammevilkårene, i forhold til det internasjonale markedet, i forhold til hva en lov ville bidratt til?

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:40:48]: Jeg tror representanten Grande og jeg ser på konkurranse litt ulikt. Jeg har merket meg – flere ganger – at han viser til at en boklov ville gitt lik konkurranse. Der er vi i utgangspunktet uenige. En boklov er lik for alle – det er ingen dynamikk når det gjelder muligheten til å konkurrere – mens en bransjeavtale er en avtale som er fremforhandlet mellom partene. Det er en avtale som kan tas opp til reforhandlinger, og det er en avtale bransjen – hvilket deler av bransjen gjør – kan velge å stå utenfor. Man opererer altså i et friere marked, og man opplever en mer reell konkurranse enn man ville gjort med en boklov.

Jeg tror – hvis jeg skal få lov til å spekulere litt – at representanten Grande tenker at vi lager en enhet av det norske markedet som skal stå imot utenlandsk konkurranse. På det alteret ofrer vi den innenlandske konkurransen.

Arild Grande (A) [15:41:40]: Jeg ber representanten om å merke seg at en slik avtale i utgangspunktet er i strid med konkurransevilkårene, og at man her må ha et unntak for å kunne videreføre en slik avtale. Det blir interessant å se hva prosessen med ESA vil føre til – om en slik avtale holder vann.

Jeg er helt uenig med Eidem Løvaas i at det er mer like vilkår når deler av bransjen går sammen og lager en avtale, mens andre deler av bransjen er utenfor. Det er ikke like konkurransevilkår. Det får man når vilkårene gjelder for alle og alle har det samme utgangspunktet med hensyn til hva man skal konkurrere om – ikke minst den norske bransjen og de norske forfatternes muligheter til å konkurrere på det internasjonale markedet.

Spørsmålet mitt blir da: Hva mener representanten må skje dersom avtalen faller i møte med ESA? Er det da fripris som er svaret?

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:42:39]: Vi får komme tilbake til det når ESA kommer med sitt svar, men det ligger implisitt at man får lov til å fortsette slik man har gjort tidligere.

Jeg har lyst til å komme tilbake til konkurransebegrepet. Hvis man har fri pris, har man fri konkurranse. Hvis man har en avtale, har partene seg imellom kommet frem til den. Det er en mellomting. Så har man den andre ytterligheten, som er en boklov. Grunnen til at en lov ikke trenger unntak fra konkurranseforskriften, er at da er det ingen konkurranse lenger, da faller hele konkurransebegrepet bort. Hvis man ville ha en ordning med fri pris, ville man selvfølgelig ikke behøve å ha noe unntak fra konkurranseloven, for da er man innenfor det konkurranseloven omfatter. Her vekter vi forbrukernes interesse for pris og tilgjengelighet mot forbrukernes interesse for et bredt og mangfoldig litteraturtilbud. Vi har funnet ut at det som best ivaretar dette, er begge deler, nemlig konkurranse og litteraturpolitikk. Det er en bransjeavtale.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ib Thomsen (FrP) [15:43:50]: Hva er viktig for oss i Stortinget? Hva er det viktig for Stortinget å gi signaler om? Jo, flere lesere ønsker vi. Vi ønsker også flere som leser på norsk. Vi ønsker at flere i bokbransjen fornyer seg og følger med på de nye plattformene – at de utvikler seg i tråd med samfunnet.

Det er store endringer i den teknologiske utviklingen. Det har fått dyptgripende konsekvenser for bokomsetningen verden over – også i Norge. Det har gått fort. Hva er løsningen? Er løsningen en bokavtale? Er løsningen en boklov, som mange mener er saliggjørende? Er løsningen på å videreutvikle bokbransjen en fripris, spesielt når vi vet at e-bøker må forventes å ta en større markedsandel både i Norge og i utlandet, og vi ikke minst ser konkurransen fra de engelskspråklige e-bøkene? Dette er ikke noe nytt. Dette har vært spådd.

Denne utviklingen ser vi går fortere og fortere for hver dag. Derfor er det viktig at bransjen er «på» og utvikler gode lesebrettløsninger, noe som vi ser at EBOK.NO har klart. Enkle ordninger for kjøp av bøker på nett vil også føre til raskere endringer i brukervaner – og dermed til endringer i distribusjonsform, konkurranseforhold og konseptutvikling når det gjelder disse produktene.

Det er viktig for den norske litteraturen og språkets framtid at bokbransjen og -aktørene makter å gjennomføre gode overganger til en situasjon der digital produksjon og distribusjon vil være mer dominerende enn i dag – vi kan ikke spore det særlig. Ut fra mitt eget ståsted, ut fra mine synspunkter, er bransjen meget treg eller – som man kaller det i Stortinget – konservativ når det gjelder den utviklingen. Dette fordrer en dynamisk bransje preget av omstilling, økonomisk bærekraft og innovasjon. Da er det ikke sikkert det er en lov, stabile rammer, trygghet og «slik har det vært» vi trenger – nei, da trenger vi en dynamikk som gjør at dette kan utvikle seg.

Litteraturtilbudet i Norge preges av høy litterær kvalitet. Det er det ingen tvil om. Det er ingen land i verden der man leser flere bøker enn det vi gjør her i Norge. Det betyr at vi har en god litteraturpolitikk. Vi har gode forfattere. Vi har en bokbransje som fram til i dag har fungert bra. Det norske språksamfunnet er lite, med god kvalitet, bredde og mangfold. Det lar seg opprettholde hvis markedet er på plass. Konkurransen med de engelske bøkene er sterk. Vi ønsker å legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i norsk litteratur og tilgjengelighet for alle i hele Norge.

Argumentasjonen for å innføre en boklov er at vi skal sikre smal litteratur. Jeg spør mange: Hva er smal litteratur? Er det de bøkene som det selges lite av, eller er det de forfatterne som ikke selger så godt? Dette er en diskusjon. For meg er det viktig at flere leser, at vi sprer litteraturen over hele landet – ikke om den er smal eller bred, men at folk er interessert i å lese den.

Når man har gitt unntak fra konkurranseloven, har man gått langt – spør du meg. Dette skal revurderes om to år. Da vil man ta hensyn til utviklingen som har vært i bokbransjen. Man vil ta hensyn til den utviklingen som vi ser rundt oss, og ikke minst se på utviklingen i det litterære markedet når det gjelder det norske språket.

De små forlagene er spennende. De utvikler seg, og de selger mange bøker. De må få muligheten til dette også framover.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) [15:48:59]: Det kan synes som om representanten Thomsen har oppfattet det slik at bokloven kun dreier seg om å ta vare på smal litteratur. Men en viktig grunn til å ha en boklov er at vi også skal ta vare på det norske språket. Hvilke tiltak ser representanten Thomsen for seg for å ta vare på det norske språket, nå som vi ikke skal ha en boklov?

Ib Thomsen (FrP) [15:49:21]: Jeg tror ikke at bokloven er det saliggjørende for at vi skal ha et godt norsk språk i litteraturen. Jeg tror det viktigste for litteraturen er at man har gode forfattere, som selger bøker, som skriver godt på norsk, og som får mulighet til å utvikle seg innenfor de områdene.

Jeg tror også at man må få en ny diskusjon når det gjelder litteraturen. Det handler om moms på papirbøker og e-bøker. Vi ser konkurransen fra utlandet, fra engelske bøker – som jeg var innom i innlegget mitt. Det er der den store konkurransen er. Den greier man ikke å forhindre med en boklov når man har forskjellige prisnivåer, når man har en bransje som ikke er med og utvikler det elektroniske markedet, og når ungdommen nå bare automatisk laster ned engelske bøker på Pad-ene sine. Det tror jeg er den største konkurransen for den norske litteraturen.

Rigmor Aasrud (A) [15:50:25]: Det var litt vanskelig å få tak i tråden i det Thomsen svarte nå. Han sier at det viktigste for å bevare det norske språket er å ha gode forfattere. Hvilke virkemidler ser Thomsen for seg for at man skal ha gode norske forfattere?

Ib Thomsen (FrP) [15:50:43]: Ja, jeg var vel inne på det. Jeg beklager hvis representanten mistet tråden, men jeg sa vel noe sånt som at det var viktig at de også selger mange gode bøker, altså selger bøker, at de tjener penger. Da utvikler man forfatterne videre. Når man ikke er med og utvikler det elektroniske markedet, og det er med på at de får muligheten til å selge bøkene sine også på norsk istedenfor at ungdommen nå laster ned på engelsk, vil det bli et begrenset salg av norske bøker.

Hvis representanten mistet tråden en gang til, kan jeg godt gjenta det: Det er viktig at man er med i utviklingen, at man også kan være med på det elektroniske markedet, at man selger flere norske bøker, både på papir og elektronisk, altså e-bøker. På den måten tror jeg at man kan være med og styrke det norske språket.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:51:47]: Eg fekk med meg som ein tråd, kan ein seie, i innlegget at representanten ikkje vart salig av ei boklov. Men på kva måte vert ein meir salig av ein avtale, ein bransjeavtale, med fastpris og avtalte rabattavgrensingar?

Ib Thomsen (FrP) [15:52:09]: Min saliggjøring begrenser seg nok litt når man ser at det nå kommer en ny avtale i bransjen. Bransjen har vært fornøyd med det før. De fikk en boklov, og nå er det tilbake til en avtale. For min del tror jeg at fripris og markedskreftene kunne ha styrt dette på en god måte videre.

Litt i forlengelse av det jeg sa til Rigmor Aasrud om at dette nå er blitt et internasjonalt marked: Vi må prøve å få fokus på det norske markedet, og det gjør vi ved at vi gir norske forfattere mulighet til å selge mange flere bøker på flere plattformer.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:53:14]: Omsetning av bøker er et marked, men reguleringen av dette markedet er mer enn næringspolitikk. Det er litteraturpolitikk, det er kulturpolitikk, det er forvaltning av norsk språk, og det er forvaltning av norsk identitet.

Forfattere skal ha gode arbeidsvilkår, og Kristelig Folkeparti vil at leserne skal ha et bredt tilbud av høy kvalitet. Jeg mener at bokloven ikke var godt nok egnet for å få til dette. Den var heller ikke godt nok egnet til å stimulere utviklingen i bransjen eller å sørge for innovasjon og sunn konkurranse. Men samtidig – og det er viktig – er ikke fripris veien å gå. Det er det heller ikke flertall for her på Stortinget. Fastprispolitikken er et bærende element i norsk litteraturpolitikk. Spørsmålet er da hvordan vi mest hensiktsmessig sikrer den fastprispolitikken og regulerer den framover.

Bokbransjen og hele litteraturfeltet er i en omfattende omstilling, og en bransjeavtale vil, i større grad enn Boklöv – boklov – sikre en dynamikk som gjør at omstillingen skjer i takt med tidens utfordringer. Derfor er det riktig å trekke bokloven, etter Kristelig Folkepartis syn, og det er bra at en avtale er på plass. Avtalen skal reforhandles hvert annet år. Det er partene i bransjen som framforhandler en avtale. Samtidig vet partene at det er noen forventninger fra myndighetene om hva en slik avtale bør inneholde for at den skal unntas fra konkurranseloven.

Det er selvsagt partene selv som først og fremst skal definere en avtale, men jeg regner med at det vil være god dialog mellom bransjen og regjeringen på dette. Det er helt legitimt – ja, jeg forventer det faktisk – at regjeringen har en aktiv litteraturpolitikk og bidrar til å stille noen velbegrunnede krav til bransjen. Vi må f.eks. kunne forvente at bransjen utvikler gode norske konsepter for digital omsetning av bøker, og at det gjøres tilgjengelig på en forbrukervennlig måte. Utviklingen på e-bokmarkedet er noe av det som det vil være naturlig å se nærmere på når ny avtale skal vurderes om to år.

Kristelig Folkepartis posisjon er og har vært at verken fripris eller fastpris gjennom boklov er noen god løsning. Vi ønsker et fastprisregime gjennom en bransjeavtale, og derfor er vi glade for at nettopp dette er på plass nå. En boklov, slik de rød-grønne la opp til, er etter Kristelig Folkepartis syn for statisk. Markedet og betingelser endrer seg raskt, og det er viktig at utviklingen ikke fryses gjennom en lov, slik den forrige regjeringen la opp til.

Over tid har litteraturbransjen fått støtte- og særordninger som bidrar til å gjøre den levedyktig. På mange områder har disse ordningene vært vellykkede. Det utgis mange gode bøker på norsk. Så godt som alle nordmenn leser bøker jevnlig, og det er med tiden utviklet et stort og omfattende nettverk av forhandlere. Dyktige bransjeaktører som forfatterforeninger, Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen har bidratt til å øke leselysten.

Med en aktiv og offensiv litteraturpolitikk framover er jeg trygg på at vi kan styrke norsk litteratur og norske forfatterskap – også uten en boklov.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:57:19]: Som medlem av kulturkomiteen kan man fort havne opp med idrettsuttrykk, og boklov kan fort bli Boklöv. Men jeg går til mitt spørsmål, som er mer rettet mot at hvis bokavtalen nå faller i ESA, og fripris er uaktuelt for Kristelig Folkeparti, hva er da siste alternativ?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:57:45]: Vi følger selvfølgelig også nøye med på hva som skjer med en slik bransjeavtale i ESA. Det er et litt hypotetisk spørsmål foreløpig, men det er helt klart at da har vi en ny situasjon. Vi ønsker ikke fripris, vi ønsker fastpris, og det har vært hele vårt utgangspunkt. Vi mener allikevel at det ikke trygges utelukkende gjennom en boklov, og det handler rett og slett om at det er en veldig statisk måte å løse det på. Bransjeavtalen, slik vi har hatt nå gjennom flere år, og som nå er reforhandlet, har jo nettopp vært en sånn dynamisk avtale der bransjen ikke gjennom en lov, men gjennom en avtale kan utvikle seg videre. Det er den dynamikken Kristelig Folkeparti ønsker skal være der fortsatt, uten at det er snakk om å gi opp fastprisen. Men dersom det viser seg at dette ikke går gjennom i ESA, vel, da har vi en ny situasjon. Kristelig Folkeparti skal ta stilling til det da.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:58:49]: For ikke mange ukene siden var komiteen på besøk hos ESA, og da uttrykte den personen som var der på vegne av ESA, at bokavtalen vil være en av de sakene de på eget initiativ vil følge med stor interesse. Så mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti er: Har man tenkt ut et alternativ B hvis bokavtalen faller hos ESA?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:59:21]: For det første tror jeg nok at når man har laget en ny bransjeavtale nå, har man også tatt hensyn til det som er krav fra ESA. Bransjeavtale har vi hatt tidligere. Det er inngått en ny bransjeavtale nå. Jeg tror nok at de hensynene man er nødt til å ta når det gjelder EØS-reglement, også er ivaretatt her.

Jeg vil bare svare slik jeg gjorde på det forrige spørsmålet, at dersom det viser seg at dette faller i ESA, har vi en ny situasjon. For oss som er opptatt av litteraturpolitikk, opptatt av at vi skal ha et bredt utvalg, og opptatt av at fastprisen skal vare, vel, da får vi sette oss ned og se på dette på nytt. Det er Kristelig Folkeparti villig til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:00:19]: Eg la merke til at representanten Bekkevold i sitt innlegg argumenterte for kvifor ein avtale er betre enn ei lov med at ei lov – han brukte ord som at situasjonen ville «fryses» eller at ho er «statisk», mens ein avtale er meir «dynamisk».

Då vart eg litt nysgjerrig fordi innhaldet i lova som vart framlagt, var på dei sentrale punkta til forveksling lik dei rammene vi har hatt i ein avtale, men lova var kanskje meir generell. Så begynte eg å lure: Er det eit generelt standpunkt frå Kristeleg Folkeparti at lov ofte kan fryse ein situasjon og noko ein ikkje bør føretrekkje, eller er det noko spesifikt, og i tilfellet kva, ved forslaget til lov som kan verke mindre dynamisk, fryse ting, enn ein avtale?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:01:06]: Jeg mener dette på generelt grunnlag ved at en lov må oppheves og behandles på nytt – en må foreslå lovendring. Det tar tid. Det er en statisk måte å løse dette på.

En bransjeavtale har et noe løsere og mer dynamisk preg over seg, hvor man også kan omstille seg ganske fort til den nye utviklingen og nye krav som stilles også til dette markedet. Derfor har vi vært skeptiske til å organisere dette gjennom lov. Men vi har sett at bransjeavtalen har vært en god løsning, og dette har bransjen selv tatt ansvar for. Jeg er ganske sikker på at det er den måten vi kan løse dette på også i framtiden.

Men jeg vil si, som jeg har sagt i mine to forrige replikker, at dersom ESA ikke vil godta dette, da har vi en ny situasjon. Kristelig Folkeparti skal da sette seg ned og være konstruktive med hensyn til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:02:25]: En aktiv litteraturpolitikk med regulering av omsetningen av bøker er en viktig årsak til at vi kan konstatere at vi i Norge har en bedre litteraturpolitisk måloppnåelse enn mange andre land, f.eks. Sverige og Danmark. Dette er bl.a. dokumentert gjennom den eksterne utredningen om litteratur- og språkpolitiske virkemidler i Norge, gjennomført av Oslo Economics i 2011. I utredningen vises det til at det her til lands utgis flere titler og selges flere bøker per innbygger enn i våre naboland.

En fortsatt regulering av omsetning av bøker, sammen med andre viktige litteratur- og språkpolitiske midler, er viktig for å bidra til å oppfylle de kulturpolitiske målene også framover. Men en slik regulering burde omfatte alle, mener vi i Senterpartiet.

I et samspill med momsfritak for papirbøker, innkjøpsordninger for litteratur og stipend- og vederlagsordninger er særlig fastpris på nye bøker viktig for også i framtida å bevare bokas posisjon i Norge.

Til forskjell fra en videreføring av ordninga med bokavtale, ville en boklov inneholdt i all hovedsak obligatoriske bestemmelser som ville omfattet alle norske utgivere og forhandlere av bøker i det norske bokmarkedet – omsetning av både skjønnlitteratur, sakprosa, faglitteratur for profesjonsmarkedet og lærebøker for høyere utdanning uansett publiseringsformat.

Sentralt i bokloven lå en lovfesting av obligatorisk plikt for leverandører av bøker til å fastsette bindende videresalgspriser – fastpriser – på nye bøker.

Grunnmuren i bokloven er en fastprisordning. Fastprisordninga sikrer at norske bøker koster det samme alle steder. Dette sikrer alle omsetningsledd en viktig forutsigbarhet. Fastprisen er en forutsetning for å ivareta forlagenes og bokhandlernes kulturpolitiske forpliktelser og lik tilgang på bredde og kvalitet i alle deler av landet.

Det handler om å gi folk en litterær bredde – mulighet for norske forfattere og et godt mangfold. Som flere har nevnt, er det mange land i Europa som har gått veien fra bokavtale til boklov for å sikre akkurat det samme. Når vi her til lands skårer så høyt på statistikken over bokutgivelser og lesing, skyldes det selvfølgelig den kvaliteten vi som lesere blir tilbudt, men i høyeste grad også tilgjengelighet til bredde og kvalitet gjennom detaljleddet.

I Norge har vi mange distriktsbokhandlere. Hele 88 pst. av befolkninga bor i en kommune med minst en bokhandel. I store deler av landet inngår bokhandelen som en viktig kulturarena. Bokhandelen tar gjerne på seg en rolle utover det å selge bøker. De arrangerer forfatterbesøk, etablerer lesesirkler og noen reiser sågar rundt til lag og foreninger for å presentere nye bøker.

Leserundersøkelsen gjennomført av Ipsos MMI i februar 2012 viser at 74 pst. av befolkninga kjøpte en bok i bokhandelen. I løpet av en måned er 73 pst. av befolkninga innom en bokhandel. Norsk bokhandel formidler og selger en enorm bredde på tross av tilgangen på e-bøker.

Men sjøl om mange liker seg i bokhandelen, er det mange bokhandlere som allerede i dag ser seg nødt til å drive med annen handel ved siden av det å selge bøker. Det er en fare for at bokhandelen vil forsvinne dersom boksalget reduseres til en liten bigeskjeft.

Senterpartiet er opptatt av at bokhandlerne i størst mulig grad skal tjene penger på å være faghandel, og mener at en boklov ville vært et viktig rammeverk i så måte. Vi ser også sjølsagt at tilgangen til bøker endres med den teknologiske utvikling, men mener fortsatt at bokhandelen har en viktig rolle rundt omkring i landet.

Representanten Aasrud nevnte ivaretakelsen av det norske språket. Faglitteraturen er, om mulig, enda mer utsatt enn skjønnlitteraturen i så måte. Som utdanningspolitiker er jeg kjent med at presset fra engelskspråklig litteratur i norsk utdanning er stort. Mister vi fastprisordninger som sikrer produksjon av faglitteratur på norsk, settes grunnleggende verdier og prinsipper for læring og kvalitet i utdanninga på spill.

Markedet for fagbøker i høyere utdanning er kjennetegnet av at det omfatter mange fag. I tillegg har vi også et mangfold av mange smale fag med få studenter. Fastpris på fagbøker ville sikre at hvert fag kan ha et godt tilbud av spesifikk faglitteratur på norsk.

Det er derfor trist at regjeringa har valgt å vrake en boklov som ville omfattet alle i bransjen, til fordel for en fortsatt bokavtale, som ikke inkluderer alle.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:07:33]: SV kjem til å stemme mot å oppheve boklova her i dag. Vi meiner at å innføre ei boklov var eit viktig skritt framover for norsk kulturpolitikk, og noko som kunne gjeve det nødvendige rammeverket for litteraturpolitikken i åra som kjem.

Mange av dei store europeiske kulturnasjonane, Tyskland og Frankrike blant dei, har boklover som rammeverk for deira litteraturpolitikk. Noreg hadde vore tent med å ha det same i dei krevjande åra vi går inn i på dette området.

Når eit område er svært viktig, er det svært ofte slik at vi òg vel å ha ei lov som ramme for politikken rundt det. Litteraturpolitikken er grunnleggjande viktig for eitkvart land. Det fortel mykje om kven vi er, og er blant det som skal sikre at vi tek vare på befolkningas moglegheiter til å lese og få tilgang til litteratur, men òg til å byggje opp minnet vårt, den felles kulturarven vår.

Boklov og det å ha ein god litteraturpolitikk er òg viktig for å sikre ein brei litteratur i Noreg. Det var tilløp til debatt om smal og brei litteratur her tidlegare. Det er snodige omgrep, men eg trur i alle fall det er viktig å vere einige om at sjølv ikkje dei forfattarane som sel aller mest i dag, vart fødde som «breie forfattarar». Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Lars Saabye Christensen vart ikkje fødde som superseljande forfattarar – dei vart det. Dei begynte som dei fleste forfattarar, som selde såkalla smal litteratur, som ikkje selde så godt. Det å ha ein litteraturpolitikk som sikrar at ein kan få gjeve ut mange titlar – òg av forfattarar ein ikkje veit om vert superstjerner, er ei god investering i at nokre vert superstjerner og når ut til mange. Den politikken kan vi godt sikre gjennom ei boklov.

Så vil eg seie at eg likevel er svært glad for at vi no har fått ein avtale som eg i grove trekk synest er svært god. Vi har vidareført eit system som vi har levd godt med i Noreg i mange år – eg synest ikkje vi skal underkommunisere det. Eg har lese at statsråden er godt fornøgd med den avtalen som er inngått, og legg opp til at han skal vidareførast i noverande form. Så får vi sjå korleis det går med ESA-saka.

Eg må likevel knyte nokre kommentarar til dei ulike partia sine innretningar, for eg spurde representanten Thomsen om kva han meinte var saliggjerande. Då synest eg han som representant for Framstegspartiet burde ha svara at han ikkje vart så veldig salig av avtalen, for hans syn er sjølvsagt, som Framstegspartiet sitt syn, at vi burde ha fri pris – ein fri marknad.

Eg synest at representantane frå Kristeleg Folkeparti og Venstre burde reflektere bitte litt over kvifor Høgre og Framstegspartiet føretrekkjer ein avtale framfor ei lov. Det trur eg representanten Bekkevold var inne på sjølv: fordi det er lettare å gjere noko med han raskare. Det er klart at dersom ein eigentleg ønskjer å ha fripris på bøker, er det betre å ha ein avtale som ein har moglegheit til å avskaffe lettare, enn ei lov som det er ein tyngre prosess å gjere noko med – ikkje fordi avtalen i seg sjølv er mindre detaljert eller meir dynamisk, nei, tvert imot, lova ville ha vore meir overordna og meir ei rammelov, men fordi det er raskare å endre.

Derfor er mitt viktigaste bodskap til Kristeleg Folkeparti og Venstre – to parti som hevdar å vere kulturparti, som er opptekne av at vi skal ha ein litteraturpolitikk som ikkje baserer seg på fri pris, og som står for mange av dei same prinsippa som SV og andre parti på venstresida gjer – å tenkje seg nøye om, om det eigentleg er klokt det ein gjer her i dag. Spesielt trur eg det kan vere behov for det dersom dette skulle vise seg å verte ei vanskeleg ESA-sak. No ser eg elles at dei partia har forlate salen, så dei får tenkje rundt tv-skjermane på kontora sine. Dersom vi ikkje skulle få godkjent avtalen i ESA, kan det fortare enn vi anar vere ei reell problemstilling som ein må ta stilling til.

Det er i dag synd at boklova vi hadde ein kort periode, ikkje vert ståande. Det var moro så lenge det varte, men ho kjem til å kome tilbake på eit seinare tidspunkt. Det vert fort så lenge som til etter valet i 2017. Det får vi i så fall leve med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [16:12:47]: Bokloven var moro så lenge den varte, sa representanten Solhjell. Nå fikk vi vel for så vidt aldri sett den i praksis, og den blir trukket her i dag. Vi har en virkelighet med en boklov som den ene ytterligheten, en bransjeavtale i midten, og fripris som den andre ytterligheten. Der tror jeg Solhjell og jeg er enige. Nå viser det seg at når det gjelder dagens system, som vi kjenner ganske godt fordi vi har hatt en bransjeavtale ganske lenge, er det en god del aktører som velger å stå utenfor, de velger altså å operere fritt i markedet. Det er opp mot én av fem i dagens marked som står utenfor bransjeavtalen – små forlag, store forlag og også bokhandlere.

Jeg har spurt om dette tidligere i dag også, men har ikke fått noe godt svar fra noen andre, så jeg håper Solhjell kan gi meg det gode svaret: På hvilken måte vil de virksomhetene som i dag velger å operere fritt i markedet fordi de kan, få det bedre ved å tvinges inn i et boklovsystem?

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:13:45]: At det var moro så lenge det varte, var nok ei overdriving, det kan eg vere einig i.

Så til spørsmålet: Eg trur at ei av dei forbetringane som vi etter mitt syn ville ha hatt med ei lov, var at ho ville ha vore obligatorisk for alle aktørar. Den viktigaste forbetringa ville ha vore for alle som er glade i litteratur i Noreg, for då ville ein fått eit system der litteraturpolitikken sitt mål og verkeområde ville nådd ut til alle, og sikra at dei spelereglane som det har vore veldig brei einigheit om, ville gjelde alle forlag og dermed alle titlar. Så trur eg nok det er feil å teikne eit bilete der ein har boklov her og avtale i midten. Avtale og boklov liknar mykje på kvarandre i innhald, men det er litt ulike strukturar. Det var derfor eg prøvde å seie at eg er positiv til at vi trass alt får ein avtale som skal vidareførast.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Thorhild Widvey [16:15:11]: Å lese beriker oss. Det gir oss gode opplevelser, innsikt og kunnskap. Litteratur er både en livsnerve i en kunnskapsnasjon og en avgjørende del av kulturarven vår. Derfor er litteraturpolitikken viktig.

Regjeringen vil føre en litteraturpolitikk som skal ivareta norsk språk og litteratur. God fremvekst av nye forfatterskap og god tilgang til litteraturen for leseren er hovedmål.

Faste bokpriser gir forlagene og forfatterne forutsigbare økonomiske rammer. Dette gir mulighet til å satse på litteratur i alle sjangre, der både velrenommerte forfattere og debutanter kommer til orde. Dette gir oss et mangfold i litteraturen og et velfungerende bokmarked.

Bøker er kultur, men bøker er også varer som skal omsettes i et kommersielt marked. Derfor er det viktig for regjeringen at rammevilkårene ivaretar kulturpolitiske hensyn, samtidig som de balanserer de konkurransepolitiske elementene godt.

Jeg har merket meg at en samlet komité støtter regjeringens litteraturpolitiske målsettinger, men at det er delte meninger med hensyn til hvordan man skal oppnå dem.

Det er vår oppfatning at en frivillig bokavtale mellom bokbransjens aktører gir bedre rammevilkår enn boklovens obligatoriske bestemmelser. Vi mener at sterke, frie aktører på utsiden av en bokavtale og foreningene vil styrke konkurransen og innovasjonen.

Regjeringen vil gjennomføre en frihetsreform i kulturlivet. Det betyr mer privat kapital, maktspredning og mindre regulering og færre føringer på kulturlivets aktører og institusjoner. Dette gir et større mangfold blant kulturlivets aktører og større konkurranse.

Derfor vil vi oppheve bokloven. Økt konkurranse vil gi lavere priser for forbrukerne og mer innovative distribusjonsløsninger.

Regjeringen har gitt sin tilslutning til Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningens nye bokavtale. Den nye avtalen bygger på gjeldende avtale, dvs. fastprisordning. Den gjelder skjønnlitteratur, sakprosa og faglitteratur i alle formater, litteraturabonnementsordninger og gjensidig leverings- og skaffeplikt.

Avtalen tar også høyde for at vi lever i en digital tid. Det er et politisk mål at utviklingstakten for e-bøker økes.

Avtalen legger bedre til rette for utviklingen i e-bokmarkedet. En mer dynamisk prissetting innebærer at e-boken ikke lenger har fastpris dersom det lanseres en pocketbok. Avtalen legger også bedre til rette for innovative distribusjonsløsninger som strømmetjenester. Det er dessuten gjort en innstramming av hvilke versjoner av en tittel som kan få en egen fastprisperiode.

Med utgangspunkt i denne avtalen vil et utkast til unntaksforskrift sendes på høring, slik at ny forskrift vil være på plass i god tid før gjeldende forskrift utløper 31. desember i år.

Vi lever midt i en digital revolusjon, og det er fremdeles vanskelig å forutse hvordan e-bokmarkedet vil utvikle seg og påvirke og utfordre etablerte distribusjons- og publiseringsformer. Vi mener det er riktig å følge dette nøye og gjøre en ny vurdering om relativt kort tid.

Som en konsekvens av dette vil den nye unntaksforskriften gjelde i to år, dvs. at den utløper 31. desember 2016.

Jeg er trygg på at den nye bokavtalen vil bidra til å ivareta og fremme norsk litteratur til det beste for leserne, enten de foretrekker papir eller lesebrett.

Jeg registrerte at det var et par spørsmål når det gjelder EØS, og en del bekymring for at denne nye avtalen ikke skal kunne passere i EØS-systemet. Da har jeg lyst til å si at jeg opplever at dette er en hypotetisk problemstilling – Nærings- og fiskeridepartementet har gitt i oppdrag og fått til noen utredninger sammen med Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. Det har vært tre uavhengige utredninger som alle sier at dette ikke er noe problematisk.

Jeg har også lyst til å legge til at jeg opplever problemstillingen som hypotetisk i dag, for så langt som jeg kjenner til, er det heller ingen som har klaget denne saken inn for ESA.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) [16:20:18]: Jeg vil ta tak i det statsråden sa helt til slutt, om at det er en hypotetisk problemstilling, at dette ikke kan ha noen EØS-relevans, og hun viser til at det er gjennomført tre utredninger.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Er det utredninger som er gjort av regjeringen, eller baserer man seg utelukkende på utredninger som er gjort av andre? Og kan statsråden nå garantere at dette ikke er EØS-problematisk? Det må være ganske viktig, for når regjeringen stiller seg bak en unntaksforskrift, vil det jo ikke være regjeringen som får problemer hvis forskriften ikke passerer ESA, det vil være de som har inngått avtalen.

Statsråd Thorhild Widvey [16:21:00]: Det er på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet at disse utredningene har blitt gjort, og også Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen står bak disse. Det er altså tre uavhengige utredninger som vi har fått, og alle sier at dette ikke er problematisk.

Så har jeg lyst å legge til at en selvfølgelig aldri kan garantere det. Jeg understreker at per dags dato er det ikke sånn – i hvert fall meg bekjent – at det foreligger noen sak, eller at noen har tatt denne saken inn for ESA i dag. Med det som bakgrunn, mener jeg at det er en hypotetisk problemstilling. Vi vil selvfølgelig følge denne saken nøye, men vi har ingen informasjon i dag som skulle tilsi at dette skulle være noe problem.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:22:00]: Mitt spørsmål gjeld litteraturpolitikken og e-bøker, og ikkje direkte boklova – men likevel.

Som kjent står ikkje fjerning av moms på e-bøker i regjeringserklæringa, men få dagar etterpå gjekk Framstegspartiets kulturpolitiske talsperson ut og sa at det likevel var ønskeleg. Han uttalte til nrk.no:

«Vi ønsker å likebehandle moms på papir-, lyd- og e-bøker. Aller helst ønsker vi å kutte momsen helt.»

Eg lurer på: Er det aktuelt for statsråden å vurdere å kutte eller fjerne moms på e-bøker?

Statsråd Thorhild Widvey [16:22:39]: Det er et spørsmål som regjeringen ikke har tatt stilling til.

Vi har heller ikke tatt stilling til momsproblematikken omkring aviser. Det skal vi få rikelig anledning til å komme tilbake til. Der har vi foreløpig sagt, i vår erklæring, at vi skal ha en lav moms. Det er noe som jeg på et senere tidspunkt vil komme tilbake til.

Når det gjelder bøker, har vi ikke tatt stilling til det.

Arild Grande (A) [16:23:18]: Flere, inkludert statsråden, har pekt på at Norge er en del av et svært krevende internasjonalt marked. Mange land har valgt å møte denne utfordringen ved å forsøke å skape bedre og mer forutsigbare rammevilkår for bransjen i sitt land. Flere av de store kulturnasjonene i Europa har gjort det. Det var også ambisjonen med bokloven.

Det at regjeringen har lagt opp til å trekke bokloven, og det at man i tillegg skal ha bare toårige avtaler, vil jo føre til man gjentatte ganger må henvende seg til ESA for å få godkjent dette.

På hvilken måte bidrar statsråden til mer forutsigbarhet og klare rammevilkår for bransjen ved å opptre på det viset?

Statsråd Thorhild Widvey [16:24:19]: For det første er jeg veldig glad for at vi har en felles forståelse for de litteraturpolitiske målene. Men vi har altså forskjellig syn på hvordan man best ivaretar dem. Regjeringens prinsipielle standpunkt er at en frivillig bokavtale mellom bokbransjens aktører faktisk gir bedre rammevilkår for bokomsetningen enn det boklovens obligatoriske bestemmelser vil gjøre.

Så er det også slik at vi mener at en bokavtale gir en bedre mulighet for å endre kurs, dersom det skulle vise seg at de litteraturpolitiske målene ikke oppnås ved hjelp av den innretningen på bokavtalen. Det tror jeg også er grunnlaget for at vi nå har sagt at vi vil ha den avtalen for to år. Så får vi se utviklingen an, ikke minst hvordan det utvikler seg med tanke på, som jeg også sa i mitt innlegg, at vi står midt i en digital revolusjon, og det er mange utfordringer som vil komme til å møte oss i årene som kommer.

Arild Grande (A) [16:25:20]: Ja, det er helt riktig, og det er klart at med bare toårige avtaleperioder, blir det gjentatte runder med forhandlinger med ESA.

Da har vi noen ytterpunkter. Jeg hørte statsråden si at det bare er hypotetiske problemstillinger – hvis ESA sier at en avtale ikke godkjennes. Men dette skal jo skje hvert andre år. Hvis det skulle skje, har vi da det ene ytterpunktet som Ib Thomsen fra Fremskrittspartiet representerer; han sier at da er alternativet fripris. Så har vi kanskje det andre ytterpunktet, med Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti, som sier at et av de viktigste prinsippene her er fastpris.

Hvis det skulle skje en gang i framtiden, tror jeg i hvert fall det er viktig for bransjen å få et signal om dette. Vil statsråden da gå i retning av fripris, eller vil statsråden gå i retning av å prøve å finne et rammeverk som sikrer fastpris?

Statsråd Thorhild Widvey [16:26:17]: Når regjeringen nå har valgt å foreslå at vi skal ha en toårig avtale, ligger det ikke nødvendigvis i det at man trenger å starte fra scratch for å framforhandle en ny avtale. Det er også en mulighet at man kan forlenge den avtalen som er. Det kan jo tenkes at det kan være i alle parters interesse.

Grunnlaget for at vi har valgt to år, var, som jeg sa, at vi står midt i en digital revolusjon, som innebærer at distribusjonsløsningene endrer seg – og de kan komme til å endre seg drastisk. Boken som produkt kan komme til å endre seg, og det norske bokmarkedet må også forholde seg til et globalt marked på en helt ny måte. Det er det som er grunnlaget for at vi har valgt å ha denne avtalen for kun to år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.