Kjersti Toppe (Sp) [16:23:13]: Tapte liv er eit stort samfunnsproblem og er ei stor smerte for dei etterlatne. Kvart år døyr i overkant av 500 menneske i sjølvmord i Noreg, men det som er om mogleg endå vanskelegare å akseptera, er at 100 personar tar livet av seg kvart år medan dei er til behandling i psykisk helsevern. Sidan 2010 har minst 423 pasientar tatt sitt eige liv medan dei fekk behandling i psykisk helsevern. Det vil i gjennomsnitt seie to pasientar kvar einaste veke. I ein tredel av sakene har pasientane tatt sitt eige liv inne på sjukehuset, dette ifølgje ein gjennomgang som Adresseavisen har gjennomført. Avisa har fått innsyn i 32 omfattande tilsynssaker frå same fireårsperiode, der pasientar som har vore under behandling i psykisk helsevern, har tatt livet sitt. I 25 av 32 sjølvmordssaker som avisa har fått innsyn i, kjem Statens helsetilsyn og fylkesmenn med skarp kritikk eller har kritiske innvendingar. I ein tredel av sakene konkluderer ein med at pasientane har fått uforsvarleg behandling.

Rapportane fortel at alvorleg systemsvikt er ein gjengangar. Fråvær av kommunikasjon mellom tilsette og avdelingar, manglande rutinar, inga opplæring i rutinar, pasientar som ikkje vert følgde opp etter utskriving, helseføretak som fleire gonger gjer feil, og fysiske forhold på sjukehuset som gjer det mogleg for pasientane å gjera sjølvmord inne på avdelinga.

Den vanlegaste feilen er at det ikkje vert gjort sjølvmordsrisikovurderingar. Pasientane har ikkje fått tilfredsstillande diagnostisering og behandling. Nødvendige testar har ikkje vorte tatt, innlagde pasientar har ikkje fått nødvendig tilsyn, pasientjournalar har mangla dokumentasjon og utgjer ein risiko fordi andre behandlarar ikkje har fått oversikt over sjukdomsbiletet. Mangelfull kunnskap om depressive tilstander er også ein systemfeil som går igjen, og ikkje minst har dei etterlatne i fleire av sakene opplevd at dei får dårleg oppfølging.

I ein tredel av sakene tar pasienten livet sitt inne på sjukehuset. Dette skjer også på lukka avdelingar, som skal vera det høgaste omsorgsnivået for pasientar i psykisk helsevern. Vi må ha tillit til psykisk helsevern, og at risikoen for å skada seg sjølv er minst mogleg.

I den siste tida har det vore fleire reportasjar der pårørande prisverdig har stått fram og vore opne om si historie om sjølvmord i psykiatrien. Eg har sjølv vorte kontakta direkte av familien til ei jente som tok sjølvmord. Historia er smertefull å ta innover seg, men det som gjer meg veldig fortvila, er å høyra korleis dei etterlatne er møtt av helsevesenet i ettertid. Pårørande sa at dei følte møtet og kontakta med helsevesenet var som å møta ein vegg. Jenta deira hadde tatt sjølvmord medan ho var innlagd. Foreldra hadde åtvara personalet om risikoen, likevel skjedde det. Familien var ikkje fyrst og fremst ute etter å kritisera, dei ville ha informasjon og ei orsaking. Men helsevesenet innrømmer sjeldan feil. Det burde dei gjera.

Ein ting er at sjølvmord vil skje i psykiatrien, men ein kan ikkje tillata at systemfeil ikkje vert forbetra, ein kan ikkje tillata at pårørande ikkje vert vist respekt, ein kan ikkje tillata at ein ikkje lærer av feil, og ein kan heller ikkje tillata at såpass mange liv går tapt når dei skulla vera på den tryggaste plassen.

Sjølvmord i psykiatrien kan reduserast, men for å setja inn tiltak må ein ha tal. Adresseavisen bad Statens helsetilsyn og Kunnskapssenteret om tal på kor mange pasientar som kvart år tar sitt eige liv inne på sjukehuset. Ingen av dei hadde ei slik oversikt. Det er eit stort problem at det ikkje finst nokon fullstendig offentleg oversikt over kor mange som har tatt livet sitt medan dei var under psykiatrisk behandling. Manglande og skiftande statistikkføring gjer det vanskeleg å finna årsakssamanhengar. Både pårørandeorganisasjonen og ekspertar meiner at betre system kunna berga liv.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging etterlyser no eit system som gir fortløpande registrering av sjølvmord og sjølvmordsforsøk i psykiatrien. Dei etterlyser eit system som får kartlagt tilhøva rundt hendingane, risikofaktorane rundt pasienten og behandlinga. Det primære er å læra av det som har skjedd, og då må vi fyrst vita kva som har skjedd. Situasjonen no er at vi i dag har for lite kunnskap om sjølvmord i psykisk helsevern.

Regjeringa la nyleg fram ein 29-punktsplan mot sjølvmord og sjølvskading, og det er veldig prisverdig. Det siste punktet i planen var å setja i gang prøvedrift av kartleggingssystem for sjølvmord i psykisk helsevern. Det vert vist til at erfaringar frå Storbritannia tyder på at implementering av eit sett av sjølvmordsførebyggjande tiltak i psykiske helsetenester basert på eit kartleggingssystem av sjølvmord gir ein reduksjon i førekomsten av sjølvmord i tenestene over tid. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging har omsett, tilpassa og prøvd ut dette kartleggingsverktøyet ved tre norske sjukehus, og dei peiker på at systemet dermed allereie er utprøvd, og ber om at det no vert innført på landsbasis.

Fredrik Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging seier at dette punktet i regjeringas handlingsplan for førebygging av sjølvmord og sjølvskading ikkje vil føra til ny kunnskap, men berre skyva implementeringa ut i fleire år. Eg er einig. No trengst det ikkje meir prøvedrift av kartleggingssystem, no trengst det eit landsdekkande kartleggingssystem for sjølvmord i psykisk helsevern.

Lars Mehlum, som er leiar ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, er heller ikkje fornøgd med ambisjonsnivået. Han viser til at systematisk tilnærming er viktig for at helsepersonell skal kunna læra av hendingane. Han viser òg til at pårørande og etterlatne er spesielt opptatt av dette, at helsevesenet lærer av det som skjer, og om det har vore feilbehandling eller ikkje. Dette er nok eit argument for å få ei nasjonal kartlegging. Samfunnet viser stor vilje til å granska tilfelle der psykisk sjuke gjer drap, men viljen til systematisk gransking av sjølvmord blant psykisk sjuke er til samanlikning meir lunken.

Kvart år er det om lag 100 menneske som mister livet sitt mens dei er under behandling i psykisk i helsevern, og det er eit altfor høgt tal. Det handlar om tilliten til det norske helsevesenet. Når vi får informasjon om at mykje kjem av systemfeil, at helsevesenet ikkje lærer av feila og at pårørande i tillegg ikkje vert møtte med respekt, er det grunn til å ta tak i dette.

Eg meiner det er behov for ein eigen handlingsplan for å førebyggja sjølvmord i psykiatrien. Den må innehalda konkrete tiltak som vil ta tak i systemendringane som trengst. Statsråden vil sikkert visa til den nasjonale pasientsikkerheitskampanjen, nye meldeordningar, den nye handlingsplanen for førebygging av sjølvmord og sjølvskading og Syse-utvalets utgreiing. Eg er einig i at det er viktige tiltak. Og det er veldig flott at det no skjer eit meir systematisk arbeid med pasientsikkerheit i helsevesenet generelt. Det vil òg gagna psykisk helsevern. Samtidig er eg ikkje i tvil om at akkurat dette feltet der pasientane tar sitt eige liv mens dei er under behandling, krev meir konkret innsats frå statens side. Det er eit politisk ansvar å retta opp i systemsvikt. Det er eit politisk ansvar å henta inn kunnskap når kunnskapen er mangelfull. Det er eit politisk ansvar å setja i verk tiltak når risikoen er for høg. Derfor meiner eg at det trengst ein eigen strategiplan for å førebyggja sjølvmord i psykiatrien. Det handlar om folks tillit til helsevesenet.

Eg har stor respekt for at det her er snakk om veldig krevjande pasientar og vanskelege vurderingar for behandlarane. Men i mange samanhengar kan det vera svært krevjande å vurdera sjølvmordsrisiko. Og om det tragiske hendar, at ein pasient tar livet av seg under behandlinga, er eg viss på at situasjonen også går hardt ut over behandlarane. Det som skjer, må ein sjå på som ein systemsvikt. Derfor er det så viktig at det no vert gjort ein systemgjennomgang.

Eg vil til slutt få understreka kor viktig det er at pårørande vert tatt på alvor. Eg vil òg rosa dei pårørande som i media i det siste har stått fram med historiene sine. Openheit om sjølvmord er viktig for at vi skal læra meir, vita meir og førebyggja betre.

Spørsmålet mitt til statsråden er om regjeringa ser at det no er viktig å sikra ein nasjonal oversikt over sjølvmord i psykisk helsevern, og om regjeringa vil setja inn konkrete tiltak for å få til systemendringar som hindrar risikoen for sjølvmord i psykiatrien.

Statsråd Bent Høie [16:32:59]: Jeg vil takke representanten Kjersti Toppe for å ta opp et veldig alvorlig og utfordrende tema.

Det opprører meg at rundt 500 mennesker i Norge hvert år mister livet som følge av selvmord. Trolig er det så mange som mellom 3 500 og 7 500 som forsøker å ta sitt eget liv. Dette står i sterk kontrast til bildet av Norge som et av verdens beste land å leve i. Ja, vi kan være stolte av Norge på mange områder, men selvmordsraten er et av de mørkeste unntakene. At så mange av våre medmennesker ikke finner livet verdt å leve er, og har lenge vært, en alvorlig tankevekker for meg. Vi har plikt til å handle, og vi må gjøre det nå.

Vi vet at det er mange årsaker til selvmord og hva som fører til en slik handling. Vanskeligst å fatte er de selvmordene som skjer blant barn og unge. Det samme kan sies om de tilfellene representanten Toppe tar opp, altså personer som var under oppfølging av det psykiske helsevern da det fatale skjedde.

Dette er en krevende tilleggsbelastning for de pårørende som er i stor sorg. Å miste noen i selvmord er i seg selv en ekstra belastning. En sitter igjen med en stor, sammensatt følelsessituasjon – selvfølgelig sorg, men også av og til fortvilelse, en føler ansvar, en føler sinne. Men når en mister sine nærmeste mens de er til behandling og en tror de er i de beste hender, blir dette ekstra vanskelig.

For fagfolkene er dette også en stor sorg – en dobbelt sorg. De har mistet en pasient, og det skjedde mens de hadde ansvaret for ham eller henne. I slike ekstreme situasjoner forventes det samtidig at helsepersonell skal agere 100 pst. profesjonelt og være ydmyke overfor pårørendes sorg og også kanskje sinne overfor det psykiske helsevernet.

Videre skal helsepersonell straks gå i gang med å følge opp hendelsen, både på systemnivå og internt i organisasjonen. Kartlegging av mulig svikt og svakheter skal omsettes i læring og kvalitetsforbedring i alle ledd, samtidig som de pårørende har et stort behov for både informasjon og støtte. Dette er det utfordrende å håndtere.

Selvmord i psykisk helsevern er ekstreme hendelser som også setter sykehusene på store prøver. Derfor er det avgjørende for håndteringen og læringsmulighetene at arbeidet etter et selvmord gjøres profesjonelt og har høy prioritet. Dersom hendelsesforløpet involverer andre tjenester, som kommunehelsetjenesten og Nav, må disse også inngå i oppfølgingen.

Dette leder meg over til representanten Toppes spørsmål om hva regjeringen vil gjøre av tiltak og systemendringer for å hindre selvmord i psykisk helsevern. Overordnet har vi som samfunn et tungt ansvar for å bidra til å forebygge og redusere selvskading og selvmord. Framfor alt er det viktig med et nært og godt samarbeid mellom de ulike tjenestene og nivåene. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten har nødvendig kontakt med helse- og omsorgstjenesten i kommunene for å sikre at det etableres god oppfølging etter utskriving.

Da selvmord var et tema i en interpellasjon som jeg reiste i 2011, foreslo jeg at det skulle lages en egen og enhetlig handlingsplan for dette arbeidet. Den forrige handlingsplanen mot selvmord ble avsluttet i 2002, og det ble iverksatt en rekke tiltak på bakgrunn av denne. Tiltakene har imidlertid ikke ført til reduksjoner i selvmord og selvskading de siste ti årene, noe som bekrefter behovet for en ny og forsterket innsats.

Som representanten Toppe kjenner til, har jeg nylig lansert Helsedirektoratets nasjonale Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading i 2014–2017. Målet om å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen skal nås gjennom fem resultatområder:

• god psykisk helse og mestring i befolkningen

• redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper

• god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte

• et kunnskapsbasert tjenesteapparat

• kunnskapsbaserte strategier og tiltak

Planen er dynamisk og kan utvides og styrkes i perioden. Hensikten er at den skal bidra til større åpenhet, slik at flere oppsøker hjelp, og at de som jobber med barn og unge, får bedre kompetanse til å oppdage når noen er i risiko for å begå selvmord, og at pårørende får bedre hjelp og oppfølging. Myndighetene og helsesektoren har et tungt ansvar for å drive dette arbeidet framover, og det forutsetter at bruker- og fagmiljøer samarbeider godt.

I tillegg til gode tiltak er systematisk tilsyn avgjørende for læring. Etter en prøveperiode med utrykningsgruppen i Statens helsetilsyn, kom det i 2012 en egen varslingsbestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, som lyder:

«For å sikre tilsynsmessig oppfølging skal helseforetak og virksomheter som har avtale med helseforetak eller regionale helseforetak straks varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn. Med alvorlig hendelse menes dødsfall eller betydelig skade på pasient hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko.»

Fra 2010–2013 mottok Helsetilsynet i alt 857 varsler. 365 av dem, eller 44 pst., var fra psykisk helsevern. Av disse var 219 selvmord, 74 selvmordsforsøk og 17 registrert som overdose. Antallet varsler har vært økende i takt med at ordningen har blitt bedre kjent i fagmiljøene.

Statens helsetilsyn undersøker alle innkomne varsler og tar stilling til hva som er hensiktsmessig oppfølging fra sak til sak. Varsler fra psykisk helsevern skiller seg noe fra de øvrige varslene ved at begrepet «påregnelig risiko» og selve utfallskriteriet «dødsfall eller betydelig skade» etter et selvmordsforsøk ikke i seg selv sier noe om graden av svikt i helsetjenesten.

Statens helsetilsyn nedsatte i 2013 en arbeidsgruppe for å sammenfatte erfaringene og tydeliggjøre kriteriene for varsling etter § 3-3a. Nå har arbeidsgruppen vært i funksjon i en stund, og jeg vil be om en redegjørelse om disse erfaringene gjennom styringsdialogen med Helsetilsynet.

Så jobber vi også med – og har gitt i oppdrag til Syse-utvalget – å se på grunnlaget for etablering av en egen undersøkelseskommisjon for alvorlige hendelser i helsetjenesten.

Tiden rundt innleggelse i psykiatriske avdelinger er en høyrisikoperiode for selvmord. I 2013 gjennomførte den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender piloter og et nasjonalt læringsnettverk for å forebygge selvmord i akuttpsykiatriske døgnavdelinger. Etter dette er det laget en tiltakspakke med fem tiltak for å redusere selvmord. Tiltakspakken er én av flere kunnskapsbaserte tiltakspakker i pasientsikkerhetskampanjen for å redusere uønskede hendelser og pasientskader i helse- og omsorgstjenesten.

Arbeidet med å spre denne tiltakspakken videreføres nå i det femårige pasientsikkerhetsprogrammet som startet i 2014. Jeg er blitt informert om at omkring 65 pst. av enhetene i landet nå er kommet i gang med de konkrete tiltakene for å redusere selvmord i akuttpsykiatriske døgnavdelinger. De fleste teamene som jobber med tiltakene, melder om tydelige forbedringer. Det har òg kommet tilbakemelding om at tiltakene har bidratt direkte til å forebygge selvmord.

Så til representanten Toppes spørsmål om regjeringen vil sikre en nasjonal oversikt over selvmord i psykisk helsevern. Ja, jeg mener dette kan være et verdifullt tiltak i arbeidet med å styrke kunnskapen vår om selvmord og sånn sett gjøre oss bedre rustet til å forebygge denne type tragiske hendelser. Helsedirektoratet vurderer nå en rapport fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging som viser til utprøving av det engelske kartleggingssystemet NCI ved tre norske sykehus. Dette systemet har vært i bruk i England siden 1992 og har gitt gode resultater der. Med bakgrunn i de lovende resultatene som så langt er gjort i Norge, er jeg positiv til å innføre ordningen også her. Jeg har selv besøkt Sørlandet sykehus, som er et av disse sykehusene som har positive erfaringer, og som mener dette er noe som bør innføres. Så jeg vil nå få en vurdering fra Helsedirektoratet og se på muligheten for å innføre dette som et krav i forbindelse med oppdragsdokumentet i 2015.

Kjersti Toppe (Sp) [16:42:19]: Eg vil takka statsråden for svaret, og eg opplever jo at statsråden er opptatt av denne problemstillinga. Det er veldig bra at det er kome ein handlingsplan for å førebyggja sjølvmord og sjølvskading. Eg vil òg seia det er bra at ein påpeikar at dette er eit av dei mørke områda i det norske helsestellet, og at det òg er krevjande for fagfolka som opplever dette.

Det er vist til eit arbeid som vert gjort, både opp mot pasientsikkerheitskampanjen og det systematiske tilsynet, og til den handlingsplanen som Helsedirektoratet har fått utarbeidd.

Eg opplever at statsråden var meir positiv i svaret sitt med omsyn til å innføra eit nasjonalt kartleggingsverktøy enn det som står i den handlingsplanen som nyleg ergitt ut. For i den handlingsplanen står det at «Kartleggingssystemet skal nå utprøves i et utvalg helseforetak» i første omgang. Så skal ein vurdera om det skal implementerast nasjonalt basert på erfaringar frå den utprøvinga. Det er nettopp det som har vore kritikken: Her vi allereie hatt erfaringar i tre sjukehus. Då treng vi ikkje prøva det ut i nye helseføretak. No kan ein gå rett på ei nasjonal implementering. Så eg kunna gjerne tenkja meg at statsråden presiserte at han faktisk vil jobba for at ein ikkje går via utprøving i helseføretak, men rett over på ei nasjonal implementering. Det trur eg det er veldig stort behov for. Då hadde vi òg høyrt på det fagpersonane har påpeikt opp mot punkt 29 i handlingsplanen.

Så har eg òg tatt til orde for ein meir spesifikk handlingsplan opp mot sjølvmord som skjer i psykiatrien. Det er bra med tiltak for førebygging av sjølvmord generelt, men eg meiner at sjølvmord som skjer i psykiatrien, er heilt spesielle. Det er systemtiltak som kan gjerast, slik eg gjorde greie for i innlegget mitt tidlegare i dag, og som òg er kome fram når Adresseavisen har fått innsyn. Det er systemendringar som kan gjerast for å redusera risikoen for sjølvmord. Så eg vil spørja igjen om statsråden vil laga ein spesiell handlingsplan nettopp opp mot sjølvmord som skjer i psykiatrien.

Statsråd Bent Høie (H) [16:45:29]: Ja, representanten har helt rett. Jeg går lenger enn det som står i handlingsplanen når det gjelder synet på innføringen av denne metoden. Og jeg sier at jeg konkret vurderer om det er mulig å innføre det som et krav allerede fra 2015 i oppdraget til helseregionene. Men jeg vil gjerne se oppsummeringen fra de tre sykehusene i Norge som har gjort dette før. Jeg har selv besøkt Sørlandet sykehus. Anbefalingen og oppsummeringen derfra er entydig. Jeg har òg behov for å se det fra de andre. Det som er det unike med det apparatet, er jo nettopp at det går rett inn i det som òg er representantens andre spørsmål, nemlig det å gjøre konkrete tiltak. For dette er ikke kun et kartleggingsverktøy. Det er òg et verktøy for at en lokalt diskuterer konkrete tiltak for å hindre at det samme skal skje igjen. Jeg mener òg at det er viktig å holde full trøkk på de fem tiltakene som ligger i pasientsikkerhetsprogrammet på dette konkrete området. Det må ikke bare gjennomføres noen steder, men alle steder, og det må vedlikeholdes år for år så en ikke glemmer dette arbeidet. Der har pasientsikkerhetsprogrammet et godt metodeapparat å bruke, og disse fem tiltakene går rett inn i de forholdene som jeg ser at den artikkelserien, der Adresseavisen fortjenstfullt har satt lys på dette problemet, avdekker som et gjentakende problem. Så hvis en følger opp de fem tiltakene i pasientsikkerhetsprogrammet, er det òg stor mulighet for at en forebygger nettopp disse tiltakene som går igjen flere ganger.

Så må vi fortsatt ha godt tilsyn og lære av de tilsynene som er. Det er òg et av mine klare budskap til ledelsen og styrene ved helseregionene når jeg møter dem, at jeg forventer at de bruker tilsynene – ikke bare fra egen virksomhet, men også fra andre virksomheter – til å lære og til å hindre at samme feilen skjer på ny.

Samlet sett mener jeg at vi har en handlingsplan. Den omfatter òg dette. Vi har konkrete tiltak. Det som er viktig nå, er rett og slett å implementere og få disse tiltakene, som vi vet virker, til faktisk å bli tatt i bruk over alt. Så får vi vurdere om denne nye kartleggingen og metodearbeidet, der vi har erfaringer fra Storbritannia og nå fra tre sykehus i Norge, òg skal innføres som en obligatorisk del for hele helsetjenesten i Norge. Samlet sett tror jeg da vi har en del virkemidler som er konkrete, som kan brukes i virksomheten, og det er det vi trenger nå. Vi trenger å gjennomføre de strategiene og de handlingsplanene vi har, og faktisk få resultater. Det er det som etter min oppfatning er det viktigste jeg fra min posisjon kan jobbe med videre.

Audun Otterstad (A) [16:48:35]: La meg først få lov til å starte med å takke interpellanten, statsråden og journalistene i Adresseavisen – Mari K. By Rise og Lajla Ellingsen – for gripende god journalistikk, der de virkelig treffer spikeren på hodet når det gjelder et veldig alvorlig samfunnsproblem.

423 mennesker har siden 2010 tatt sitt eget liv. Flere tusen har forsøkt. 800 000 mennesker tar hvert år sitt eget liv i verden. I et meget godt teaterstykke, som heter To pingviner i Sahara, uttrykker en karikatur av Alf Prøysen et sitat og et retorisk spørsmål når han spør om de som tar sitt eget liv, gjør det i desperasjon etter å finne en metode for å overleve på.

De som tar sitt eget liv er hovedsakelig fra 15 til 44 år. Ungdomsundersøkelsen i Trondheim viser at 10 pst. av alle ungdommer som er med i denne undersøkelsen, har forsøkt å ta sitt eget liv. Det forventes av oss som politikere at vi skal klare å svare på spørsmålene om hvorfor og hvordan dette kan skje.

På en dag som denne går også tankene til alle de ansatte som opplever dette på kroppen, alle de som gjør sitt ytterste, som gjør sitt aller beste for å redde andre menneskers liv og gi dem muligheten til å starte på nytt.

Bent Høie har som statsråd, og hadde som stortingsrepresentant, et godt engasjement. Jeg synes at vi skal følge statsrådens eksempel og gå litt lenger og gå forbi partilinjene. Jeg synes vi skal jobbe for at Stortinget skal være på sitt aller beste, legge de politiske skillelinjene til side og jobbe sammen for å finne løsninger.

For meg som helt fersk stortingsrepresentant er det ubegripelig at vi ikke bygger et psykiatribygg fordi man krangler om et sykehus’ lokalisering i andre deler i landet – at et psykiatrisenter som skal forske på hvordan vi kan hjelpe enda flere, ikke blir bygd. La meg si det: Det er ikke bare statsrådens ansvar, Arbeiderpartiet har også sittet i regjering og ikke klart å finne en løsning. Jeg håper at vi framover kan få sånne saker i havn, at vi får levert med tanke på psykiatrisentre og får lagt byråkrati og særinteresser til side og virkelig satt det som er viktig først, nemlig å hjelpe hver enkelt.

Dette er spesielt innrettet mot psykiatri og mot de aller tyngste pasientene, men det er et paradoks at halvparten av alle som tar sitt eget liv, er regnet som lettere psykisk syke. De har små depresjoner, eller såkalt lette depresjoner, det er de sykdommene og de selvmordene det er så vanskelig å forklare.

Jeg tror at vi skal ha et sterkt fokus på å hjelpe hver enkelt og behandle dem, men jeg tror også vi skal ha fokus på hvilket samfunn vi har og hvilket samfunn vi ønsker, for vi kan ikke behandle sosiale problemer med reparasjon, de må behandles med sosiale tiltak. Å sørge for at alle blir sett allerede i barnehagen, at alle opplever mestring i skolen og at de lykkes med noe, tror jeg kan være med og forebygge mangt et selvbilde som oppleves som mislykket.

Jeg er veldig glad for at statsråden går videre, at han ikke bare leser opp en tidligere handlingsplan som vedtatt, men sier at han er villig til å se på det som kommer fra Stortinget. Da viser statsråden nemlig at han legger til side de politiske skillelinjene og setter pasienten – menneskene dette gjelder – i sentrum.

Til de pårørende og til alle som står fram i avisene, vil vi bare si: Tusen takk, det er utrolig tøft av dere, og det er utrolig rørende. Det er krevende på en sånn dag, men jeg håper vi her i Stortinget kan samle oss om å prøve å hjelpe enda flere enn vi har klart til nå.

Sveinung Stensland (H) [16:53:50]: Kjersti Toppe skal ha takk for å ta opp et svært alvorlig og utfordrende tema. Jeg vil også takke både helseministeren og Audun Otterstad for innlegg som vitner om innsikt og innlevelse i dette temaet.

Selvmord er – som flere har vært inne på – blant de vanligste dødsårsakene her i landet. I tillegg er det enda flere som forsøker å ta sitt eget liv. Selvmord er for mange et tabu, samtidig er det mange som sliter med å fortelle om psykiske lidelser. Til sammen gjør dette temaet enda vanskeligere å snakke om for dem som sliter. For det store flertallet i Norge kan det kanskje synes rart at dette er et så stort problem i et av verdens beste land – uansett hvordan man velger å måle det, kommer Norge godt ut av det i statistikkene. Det er en tilleggsbelastning å se på alle rundt seg som tilsynelatende har det bra.

Det sier seg selv at de som går så langt at de velger å ta sitt eget liv, sliter tungt. At livet synes meningsløst, at belastningene livet gir, ikke er til å bære, og at livsgnisten forsvinner, er noe som gjerne bygger seg opp over tid. Derfor kan det være vanskelig både å forebygge og forutse hvem dette rammer. Livskriser er for de fleste noe en møter i løpet av sin tid. Alle har sin måte å håndtere det på. Vi er alle forskjellige, ingen har det helt på samme måten. Det gjør at det bare er individuell behandling og oppmerksomhet som gjelder. For noen er det nok å ha noen å snakke med, andre trenger medisinsk behandling. Derfor kan alle deler av samfunnet bidra for å avhjelpe. Men det er viktig at vi har et godt støtteapparat for dem som trenger hjelp når livets utfordringer tynger en for langt ned. Enda viktigere: De som får hjelp, må føle seg trygge på det tilbudet de får. Det er det denne interpellasjonen omhandler.

Interpellanten tar opp det sørgelige faktum at mange tar sitt liv mens de er under behandling i helsevesenet. Dette er alvorlig. Mye av utfordringen henger sammen med den løpende oppfølgingen pasientene får. Det er dessverre slik at det er delte meninger om hvilken oppfølging pasienter føler de får, når de er innlagt ved norske psykiatriske tilbud. Det er også kjent at noe av utfordringen er forbundet med manglende oppfølging etter utskriving. Det er viktig med nært og godt samarbeid mellom de ulike tjenestene og nivåene. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten har nødvendig kontakt med helse- og omsorgstjenesten i kommunene for å sikre at det etableres god oppfølging etter utskriving.

Jeg vil – som helseministeren – vise til Helsedirektoratets nasjonale handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading. Målet om å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen skal nås gjennom fem resultatområder, som statsråden var inne på i sitt innlegg. Det gleder meg at dette er tenkt som en levende plan og ikke som et statisk dokument – en plan der en åpner for å justere kursen underveis. Når jeg hører på stemningen i denne debatten, er engasjementet rundt dette spørsmålet stort i helsekomiteen.

Jeg vil også vise til de to Dokument 8-forslagene angående psykisk helse som er til behandling i komiteen. Jeg skal ikke forskuttere komiteens innstilling, men der tas det uansett opp at dette er noe vi vil følge opp i forbindelse med den varslede meldingen om primæromsorgen og nasjonal sykehus- og helseplan. Det er avgjørende viktig at tjenestene både virker sammen og henger sammen.

Noe av det første vår helseminister gjorde etter inntredelse, var å gjeninnføre den gylne regel i helsevesenet, nemlig at veksten innen psykiatri minst skal tilsvare veksten innen somatikken. Statsministeren brukte i sin første nyttårstale mye tid nettopp på dem i Norge som sliter psykisk. Og som nevnt, har man nettopp lagt frem en ny handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading. Jeg vil igjen takke representanten Toppe for hennes interpellasjon og vil samtidig utrykke både stor tillit og forventning til regjeringens satsing innen psykisk helse.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:58:12]: Selvmord er et viktig tema som svært mange direkte eller indirekte en eller annen gang i livet blir berørt av.

Som nevnt av flere, er tallet på selvmord rundt 500 hvert eneste år. Men kanskje enda verre: Man antar at det foregår nær ti ganger så mange selvmordsforsøk. Noen mennesker har mange slike forsøk bak seg. Ofte er dette antatt å være et rop om hjelp. For mange handler dette om: Jeg orker ikke mer, men jeg vil egentlig ikke dø. Det er lett å se at dette må være en forferdelig situasjon å være i.

Det er heller ikke vanskelig å se hvilken angst og fortvilelse som må oppstå hos pårørende – konstant redsel for at vedkommende skal prøve igjen og kanskje lykkes neste gang.

Med tanke på det høye tallet som selvmord representerer, er jeg glad for at vi har fått et økt fokus på problemstillingen, og at nye tiltak og planer er på trappene på flere områder, men da særlig med tanke på den nye strategiplanen mot selvmord og selvskading, som nylig ble framlagt.

Planen er ikke perfekt, men det aller viktigste er fokuset den gir, at arbeid som er påbegynt, videreføres, og at nye tiltak settes i verk. Planen inneholder mye bra, men fanger altså ikke opp alle sider ved problemstillingen.

Selvmord er et stort uløst problem, svært sammensatt og til dels krevende å håndtere. Hvordan hjelper man best dem som faktisk ikke ønsker å leve? Hovedfokuset og målet må antagelig uansett være å skape et samfunn hvor alle finner sin plass, og hvor alle føler seg sett og hørt. Der er vi ikke.

For kort tid siden var jeg i et møte med en del ungdommer med til dels store erfaringer med det psykiske helsevesenet. Og det er ingen tvil – vi har en vei å gå. De har utgitt en bok som de kaller PsykiskhelseProffene, og jeg vet at også helseministeren har møtt noen av disse unge.

I den boken kan vi bl.a. lese: Jeg har ikke skadet meg eller utagert eller noe sånt, og da blir jeg ikke så lett tatt på alvor. Jeg prøver å fortelle helt rolig om selvmordstankene mine, men det hjelper oftest ikke. Da det kom frem at jeg hadde selvmordstanker, kom jeg inn hos BUP. Jeg var suicidal og trengte hjelp. Sa i dag at jeg ville hjem for å få tatt livet mitt. De skrev meg nettopp ut. Kan du tenke deg hvordan det kjennes? Uansett om de får rett i at jeg lever i morgen, er måten de gjør det på veldig ødeleggende. Et psykiatrisk sykehus med leger som tar så store sjanser og nesten oppfordrer meg til å dø, det burde ikke være lovlig.

Det er selvfølgelig ikke godt nok når enkeltpersoner opplever seg som lite viktig, og ikke blir tatt på alvor. Her har helsepersonell et betydelig ansvar for hvordan de kommuniserer med pasienten. Ting som er ment på en spesiell måte, kan oppfattes helt annerledes av den andre. Kommunikasjon og personkjemi er spesielt viktig i møte med sårbare og fortvilede mennesker.

Samtidig ser jeg at det kan være lett å være politiker og si at dette ikke er bra nok, dette er uakseptabelt – eller kreve en opprydding. Men i møte med behandlere har jeg også lært at dette ikke er så enkelt. Pasienter som tilsynelatende virker mye bedre og uttrykker glede over å bli skrevet ut, kan finne på å ta sitt liv like etterpå. Tall i den nye strategiplanen viser at det er økt selvmordsfare dagene etter utskriving. Jeg håper vi kan ha tillit til at vurderingene som ble gjort ved utskriving, er svært nøye overveid. Kanskje ligger svaret like mye i at man ikke fikk nok oppfølging i overgangen etter utskriving, som at utskriving skjedde for tidlig. Samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten er for dårlig også på dette området.

Statens helsetilsyns egen arbeidsgruppe fra 2013, som skal gå gjennom erfaringene fra varsel etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a, blir svært viktig i det videre arbeidet med å gi riktig helsehjelp til riktig tid og i riktig mengde.

I tillegg lyttet jeg med interesse til helseministerens redegjørelse om tiltakspakken rundt pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender. Dette høres lovende ut, med tiltak som allerede ser ut til å ha gitt effekt. Det blir spennende å følge denne utviklingen videre.

Så regner jeg med at representanten Toppe er veldig fornøyd med at helseministeren stiller seg positiv til hennes forslag om å sikre en nasjonal oversikt over selvmord i psykisk helsevern.

Med fare for å være litt for glad i en ellers vanskelig og vond sak vil jeg likevel si at jeg er glad for at det er såpass stort engasjement rundt dette temaet, nettopp fordi mine møter med etterlatte etter selvmord er noen av de møtene som har satt størst avtrykk i mitt hjerte. Det vil kreve mye av oss alle om vi skal få tallene på selvmord ned, og skal vi få alle med på denne jobben, må også vi som politikere være med og løfte temaet og vise at vi mener alvor når vi sier at tallet på selvmord skal ned.

Ketil Kjenseth (V) [17:03:28]: Først: Takk til representanten Kjersti Toppe for å ha tatt opp dette temaet som en interpellasjon. Det er en viktig debatt. Takk også til statsråden for grundig svar.

Det er et krevende tema. Jeg har også møtt pårørende etter selvmord. Det er en vanskelig situasjon som oppstår, og det er noe vi bør sette ressurser inn på for å hindre at skjer. Sånn sett skulle jeg ønske vi kunne driste oss til å prate om en nullvisjon for selvmord, men jeg innser at det er en krevende visjon, og per i dag er det ikke realistisk å få ned antallet til null.

Men jeg vil påpeke et faktum som ikke har vært en så stor del av debatten her i dag. Det er at det faktisk også er regionale forskjeller når det gjelder selvmord i Norge. Går vi til andre land, er andelen faktisk en god del lavere. Vi ligger høyt i Norge, og det er et alvorlig signal også til hele det norske samfunnet – ikke bare helsevesenet – for det er klart at vi alle har litt å gi når det gjelder den sosiale omgangen.

Så er det også en overvekt av gutter som begår selvmord. Flere har vært inne på her at vi er litt ulike brukere av helsetjenesten, og derfor er det viktig at vi også har ulike tilbud. Sånn sett er også dette basistilbudet innenfor helsesektoren svært viktig, og vi diskuterer jo stadig vekk behovet for flere helsesøstre og økt innsats i helsestasjon for ungdom som noen av de tiltakene. Også den pedagogisk-psykologiske tjenesten i kommunene er sånn sett viktig. Så det er mange tiltak der vi skal sette inn ressurser.

Jeg støtter statsråden i at vi er nødt til å jobbe systematisk med den planen vi har nå, og de tiltakene som vi har, og at vi ikke har ambisjoner om å sette inn for mange tiltak samtidig. Det er også en oppgave for de regionale helseforetakene å prioritere. Det temaet vi særlig snakker om i dag, selvmord i psykisk helsevern, er, som interpellanten påpeker, også en særlig viktig oppgave for dem som drifter sykehusene. Dette har en del med systemer, rutiner og kompetanse å gjøre, som de er nødt til å prioritere – derfor er dette et samspill mellom oss som politikere og de som utfører helsetjenestene særlig.

Per i dag har jeg litt vanskelig for å se de helt konkrete, politiske tiltakene som vi skal sette inn, utover å bevilge mer penger. Det skal vi jo gjøre, og det er vi i gang med å gjøre. Så er det mange deler av både det psykiske helsevernet og det psykiske helsetilbudet som trenger økt kapasitet og økt kompetanse.

Kjersti Toppe (Sp) [17:06:49]: Eg vil takka for mange veldig gode innlegg.

Det er mange representantar som påpeiker veldig viktige forhold rundt akkurat dette temaet. Representanten Kjønaas Kjos påpeikte at dette er vanskelege vurderingar for helsepersonell, og at det ikkje alltid er like godt å vita. Men då er det viktig å setja inn tiltak rundt akkurat dei situasjonane. Å betra samarbeidet med primærhelsetenesta er eit viktig tiltak. Representanten Kjenseth sa at det er forskjellar i Noreg, og det betyr òg at det faktisk er mogleg å førebyggja. Det er jo ikkje slik at folk vil døy, men dei orkar ikkje å leva. Det er ein stor vesensforskjell. Mitt utgangspunkt er at det er mogleg å førebyggja. Det er kanskje ikkje mogleg å førebyggja alle sjølvmord i psykiatrien, men eg meiner det er mogleg å førebyggja – i alle fall å få ned risikoen.

Så skal ein vera forsiktig med å vera glad når det er snakk om eit sånt tema, som representanten Kjønaas Kjos sa. Men eg vil takka statsråden for det han sa. Eg synest det er veldig oppløftande at han seier det han seier, om at han, om mogleg frå 2015, vil innføra eit nasjonalt kartleggingsverktøy som eit krav i opptaksdokumentet. Eg er einig i at dette ikkje er eit vanleg kartleggingsverktøy der ein tel, men at det er eit meir vidt kartleggingssystem, som ein kan bruka til å setja i verk heilt målretta og tilpassa førebyggjande tiltak for å førebyggja sjølvmord. Derfor trur eg at dette er eit system som, når det vert innført, faktisk kan vera med på å berga liv. Så det vil eg takka statsråden for at han har snakka om til Stortinget i dag. Eg har òg tatt til orde for å få ein meir konkret handlingsplan. Men eg er einig i at dette er ein veldig god start, og saman med dei andre tiltaka som er på gang i helsevesenet, kan det vera ei god ramme rundt dette arbeidet.

Eg har eitt spørsmål som eg kunne tenkja meg at statsråden sa noko om til slutt. Det gjeld dei pårørande og korleis dei vert møtte. Det er vanskeleg å vera pårørande til dei som gjer sjølvmord, men det er vel kanskje ekstra krevjande når sjølvmordet vert gjort i helsevesenet. Ein kommentar til det kunna det vera greitt å få.

Statsråd Bent Høie [17:10:01]: Jeg vil takke for en god og viktig debatt. Det virker som om det er stor enighet om at det nå er viktig å følge opp de tiltakene som vi har igangsatt, sørge for at de blir gjennomført, og eventuelt innføre dette nye virkemidlet fra 2015 – som er en kartlegging kombinert med en oppfølging av tiltak.

Interne forslag til tiltak som styrker selvmordsforebygging, som er kommet opp ved Sørlandet sykehus etter at de tok i bruk dette verktøyet, er f.eks. bedre system for bedre gjennomføring av selvmordsrisikovurdering, bedre journalføring og dokumentasjon, økt kontinuitet i behandlingsforløp, kommunikasjon mellom miljøpersonale og behandler, time-i-hånda-ordninger, kriseplaner og koordineringsfunksjoner. Bedre samarbeid og involvering av pårørende er også viktig. Dette er tiltak som vi kjenner igjen fra bl.a. pasientsikkerhetskampanjen. Men hvis en jobber med dette systematisk ut fra egne erfaringer i egen organisasjon og så følger det opp etterpå, har jeg stor tro på at det er et godt virkemiddel for å sørge for kontinuitet i dette arbeidet.

Vi må erkjenne at en av hovedutfordringene vil være å klare å holde oppmerksomheten på dette over tid, og at vi som ledere tar et ansvar for hele veien å sørge for at dette ikke er et arbeid som går tilbake, men som får forsterket oppmerksomhet.

Derfor: På dette området, som på mange andre områder, handler ikke politikk bare om å få politikken vedtatt; det handler også om å få den gjennomført og faktisk følge den over tid.

Noe som også kom fram under arbeidet på Sørlandet sykehus, var at det er viktig å ta de pårørende på alvor, involvere dem i større grad for å unngå selvmord, men selvfølgelig også ha en stor åpenhet mot de pårørende i etterkant – gi informasjon, involvere og møte de pårørende med åpenhet og respekt. Det er viktig i helsetjenesten, og det er ekstra viktig i denne situasjonen. Selv om det kan være vanskelig, er det viktig, for hvis pårørende opplever at en ikke er åpen, og at sannheten ikke kommer fram i første møte, er det veldig vanskelig å gjenopprette den tilliten i etterkant.

Unge med erfaringer fra det psykiske helsevernområdet har nå kommet med sin stemme, både gjennom Barneombudets rapport og gjennom rapporten som representanten Kjønaas Kjos trakk fram. Det er en stemme som vi må ta på alvor. Den forteller at barn og unge ikke blir møtt på en god nok måte i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg har derfor sendt rapporten fra Barneombudet til alle barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger i landet og bedt dem sette seg ned og diskutere konkret hvordan de har tenkt å følge opp denne, på bakgrunn av den tydelige stemmen fra de unge brukerne av det psykiske helsevernet. Mange av dem forteller nettopp at de har prøvd å gi beskjed om at de har selvmordstanker, uten å bli tatt på alvor.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 15 avsluttet.