Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:12:30]: I hvilken som helst debatt om fattigdom jeg deltar i, er den underliggende løsningen arbeid. Dersom fattige mennesker skal komme seg varig ut av fattigdom, trenger de et arbeid å gå til. Og dersom fattige land skal stabiliseres og lykkes med videre utvikling, må de klare å utnytte de enorme mulighetene som ligger i å få flere mennesker i arbeid. Jo flere som er i arbeid, jo større verdiskaping og bedre samfunnsutvikling blir det.

Når jeg i dag stiller spørsmålet om utenriksministeren vil løfte jobbskaping som en ny prioritering i samarbeidet med fattige land, og hvilke strategier regjeringa vil følge i dette arbeidet, og stiller spørsmålet så bredt, er det fordi det er flere politikkområder enn bistand som har betydning i vår kontakt med utviklingsland. Kristelig Folkeparti ønsker en mer samstemt politikk overfor utviklingslandene.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi i dagens interpellasjon særlig framheve hvordan vi kan bidra til jobbskaping i utviklingsland gjennom tre politikkområder: Det er norsk bistand, norsk næringspolitikk og statens investeringspolitikk for oljefondet.

Mål om næringsutvikling, økonomisk vekst og jobbskaping er ikke noe nytt verken i norsk eller internasjonal utviklingspolitikk. Men det har også vist seg som et av de mer krevende innsatsområder innen bistanden. Evalueringer har vist at resultatene ofte uteblir, eller at effekten rett og slett er negativ. Forskere i Det internasjonale valutafondet gjorde for noen år siden en langtidsstudie. Den viste at innsatsen for utdanning og helse jevnt over ga bedre resultater enn mer næringsrettede prosjekter.

Mange utviklingsland har høstet dårlige erfaringer med industrilands forsøk på å binde bistand til bruk av giverlandets egne bedrifter, såkalt bundet bistand. Det førte til en vesentlig fordyring både av prosjektene og av vedlikeholdsoppfølgingen etterpå. Fremme av giverlands eksportinteresser har også ført til at framvoksende næringsvirksomheter lokalt i u-land blir kvalt i fødselen av subsidierte produkter fra industriland eller av dumping av f.eks. matvareoverskudd fra rike land. OECDs utviklingskomité har derfor i sine retningslinjer for god bistand lagt stor vekt på prinsippet om ubundet bistand. Dessuten har vi lært fra nasjonal politikk at virkemidler bør være generelle og ikke knyttes til enkeltbedrifter. Konkurransen i markedet må få fungere. Lite er vunnet ved å flytte kontrakter mellom bedrifter ved hjelp av subsidier. Det er viktig å lære av denne historien, og Kristelig Folkeparti forutsetter at disse lærdommene gjør at vi ikke gjentar gamle feil når vi utvikler nye tiltak for å fremme jobbskaping.

I bistandspolitikken kan vi fremme jobbskaping på flere måter. Skal en fremme vekst, er noe av det viktigste å skape et tryggere og bedre investeringsklima i det enkelte land. Det handler bl.a. om institusjonsutvikling, om rettssikkerhet rundt private investeringer og om infrastruktur i form av energi, veier og kommunikasjon.

Norge bidrar allerede i noen grad på disse områdene, men vi kan gjøre mer. Jeg hører gjerne utenriksministerens syn på hvordan vi kan øke slik innsats i Afrika sør for Sahara. I Norge kryr det av små og mellomstore bedrifter. Afrika sør for Sahara særpreges bl.a. av at svært få småbedrifter vokser til mellomstore bedrifter. Klarer vi å tilrettelegge for denne «missing middle», vil vi få vi et nytt momentum i den veksten vi nå ser i denne fattige verdensdelen.

I det norske bistandsbudsjettet har Norfund fått en sentral plass når det gjelder næringslivssamarbeid. Det er viktig at Norfund og andre bistandsfinansierte tiltak for å fremme næringsutvikling må kunne dokumentere en tydelig utviklingseffekt. Bistandsfinansierte tiltak må vise en merverdi og addisjonalitet sammenlignet med private investeringer.

Norfund er etter mitt syn en stor suksess og ressurs; de har erfaring og kompetanse. Det er bra at fokus nå flyttes mer over til investeringer i de fattige landene, ikke minst i Afrika. Når Norfund etter hvert selger seg ut av bl.a. vannkraftinvesteringer i middelinntektsland, vil det frigjøres milliardbeløp som kan settes inn i fattigere land. Dette kan bli et viktig bidrag til vekst og jobbskaping. Jeg forventer at regjeringa vil orientere Stortinget mer om det i tida framover.

I desember besøkte jeg Norfunds hovedkvarter i Nairobi. Det var et lærerikt besøk, og jeg møtte en engasjert stab. Gjennom investeringene de gjør, forandrer de livene til tusenvis av mennesker. Et av prosjektene jeg syntes var ekstra spennende, var et investeringsfond inn mot Sør-Sudan. Der ga de lån som ikke var mikrokreditt, men som heller ikke var de enorme beløpene. Det ga små bedrifter mulighet til å kunne utvikle seg. Slike prosjekter er selvsagt dyrere og mer krevende å følge opp, men de er veldig viktige. Jeg håper vi kan se flere av disse.

En annen hovedstrategi for å legge til rette for jobbskaping er utdanningspolitikken. Utdanning kvalifiserer for jobb, og jobb gir inntekt. Derfor er utdanning en viktig strategi for å komme seg varig ut av fattigdom. Etter åtte år med stagnasjon og nedgang i utdanningsbistanden har Kristelig Folkeparti nå fått gjennomslag for økt satsing på utdanning – ikke minst for jenter. Det er ikke nok å innrullere elever i grunnskoler, kvaliteten i undervisningen avgjør læringsutbyttet. Kristelig Folkeparti ønsker at en del av veksten i norsk skolebistand skal gå til tekniske fagskoler og til praktisk yrkesutdanning. Slik kan vi bidra til å fremme entreprenørskap og næringsutvikling. Og så igjen er det avgjørende at når de først har fått utdannelsen, må de ha en jobb å gå til.

Ved siden av å bedre jobbtilbudet er det også viktig å sikre anstendig lønn og trygge arbeidsplasser. Deler av tekstilindustrien i asiatiske land er rene skrekkeksempler på utnytting og farlige arbeidsmiljøer. Vi har lenge importert billige klær, nå må vi ta større ansvar. Jeg ber derfor regjeringa ta en ledende rolle i å fremme ILOs Decent Work Agenda.

I tillegg til bistandspolitikken – der hovedmålet er sosial og økonomisk utvikling i fattige land – kan Norge også bidra til næringsutvikling og jobbskaping gjennom rene forretningsmessige forbindelser. Nye muligheter åpner seg nå gjennom at Afrika sør for Sahara endelig opplever økonomisk vekst. De siste ti åra har vist en veldig positiv utvikling. Det gir økt kjøpekraft, ikke minst hos en voksende middelklasse. Statoil har sett mulighetene lenge og gjort store investeringer uten hjelp av bistand, rett og slett fordi de ser svært lønnsomme investeringsmuligheter. Telenor har gjort det samme, ikke minst i flere asiatiske land.

Jeg utfordrer derfor regjeringa til å ta næringspolitisk initiativ for å introdusere flere norske bedrifter for de mulighetene som her åpner seg for lønnsomme investeringsprosjekter og handelssamkvem. Med tilstrekkelig langsiktighet i engasjementene og kunnskap til å håndtere risiko kan det finnes prosjekter som gir god avkastning og er til gjensidig nytte. Mange utviklingsland vil få større vekst enn våre tradisjonelle handelspartnere. I Afrika forventes større vekst enn i Europa. Derfor bør norske bedrifter se forretningsmulighetene. Regjeringa bør kunne legge forholdene til rette for det på flere måter:

• Det kan bl.a. gjøres gjennom flere handelsavtaler og bilaterale investeringsavtaler. Nye bilaterale investeringsavtaler må ivareta fattige lands mulighet til å føre en aktiv og selvstendig næringspolitikk.

• Innovasjon Norge bør være representert i flere utviklingsland.

• Det må kunne legges opp til flere politiske besøk, ikke minst i Afrika, der næringslivet inviteres med.

Norge har gjennom oljefondet, SPU, enorme finansielle muskler. Krav om lønnsomhet og avkastning må selvsagt ligge i bunn, for hovedmålet er jo her god avkastning på midler til Statens pensjonsfond. Men nettopp ut fra denne målsettingen vil investeringer i framvoksende markeder kunne bli mer og mer interessante. De kan både gi oss avkastning og bidra til flere jobber og bedre inntekter i fattige land.

Sony Kapoor, som er administrerende direktør i tenketanken Re-Define, skrev i Aftenposten på tirsdag:

«I realiteten investeres mindre enn 8 prosent av Statens pensjonsfond utland (SPU) i de utviklingslandene som allerede står for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). Ved i stedet å ha mer enn 90 prosent av investeringene sine i land med høy gjeld, hvor befolkningen blir stadig eldre og den økonomiske veksten er svak, er fondet dømt til lav avkastning og høy nedsiderisiko».

Det er god politikk for både Norge og verdens fattige at mer av oljepengene investeres i bærekraftige bedrifter og fornybar energi i utviklingsland. Vi var derfor mange som var skuffet på tirsdag da regjeringspartiene stemte ned sin egen forpliktelse fra Sundvolden-erklæringen om å opprette et mandat under Statens pensjonsfond utland for å investere i fattige land. Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om hvordan han vil følge opp dette løftet.

Norge gjør mye, men vi kan gjøre langt mer for å fremme jobbskaping gjennom bistandspolitikken, næringspolitikken og statens investeringspolitikk. Jeg ser derfor fram til å høre hva utenriksministeren vil svare på denne interpellasjonen.

Utenriksminister Børge Brende [12:22:49]: Representanten Ropstad reiser en veldig sentral problemstilling knyttet til innsatsen for å oppnå varig fattigdomsreduksjon. Takk for et viktig initiativ, som også er i tråd med de prioriteringene som regjeringen legger til grunn i utformingen av en fremtidsrettet utviklingspolitikk – med vekt på «fremtidsrettet».

Siden 1990 er vi blitt 1,7 mrd. flere mennesker på jorda. I samme periode har andelen ekstremt fattige blitt halvert. Vi har altså greid å redusere fattigdommen, samtidig som verdens befolkning har økt. For første gang i verdenshistorien har vi nå en mulighet til å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030.

Ifølge FN vil det i 2050 være nesten 10 milliarder mennesker på jorda. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har beregnet at verden trenger 600 millioner nye arbeidsplasser bare innen 2020 for å holde sysselsettingen på dagens nivå. Bare i den arabiske verden må det innen 2020 skaffes 70 millioner nye arbeidsplasser. Det er veldig utfordrende når bortimot halvparten av befolkningen er under 20 år.

Prognosene for den globale økonomien tyder på at den største veksten fremover vil komme i Asia, Afrika og Latin-Amerika. En tredel av landene i Afrika har vekst på over 5 pst., og sju av de ti raskest voksende økonomiene i verden er afrikanske.

Samtidig uttrykker Verdensbanken en bekymring for at den veksten vi ser i mange utviklingsland, ikke skaper nok arbeidsplasser. Såkalt «jobless growth» er ikke noe man bare står overfor i utviklingsland, det er faktisk noe vi ser selv i Europa. Utviklingen mot et mer differensiert næringsliv og en mer differensiert industri går for sakte i utviklingsland.

Eksporten i de fleste afrikanske land er konsentrert om noen få varer. Ifølge Verdensbanken er det slik at i tre fjerdedeler av landene utgjør tre varer over halvparten av eksporten. I de ressursrike landene er konsentrasjonen enda større. De har tiltrukket seg investeringer og fått økte eksportinntekter, men ringvirkningene i form av sysselsetting og bedriftsetableringer er begrenset. Forklaringen på dette er at tyngden ligger i kapitalintensive og ofte ressursbaserte virksomheter som gruvedrift og olje- og gass-utvinning. En annen årsak er generelt dårlige rammebetingelser for utenlandske investeringer. Det er derfor nødvendig med strukturelle endringer som legger til rette for en bredere industriutvikling.

Verdensbanken sier at selv under optimistiske forutsetninger vil formell sektor bare sørge for en brøkdel av behovet for jobber i tiårene fremover. I tillegg påpeker de at kvaliteten på jobbene kan være et like stort problem som antallet.

Det finnes få bekreftede tall for arbeidsløshet i Afrika, men vi vet at mindre enn 10 pst. av unge afrikanere mellom 15 og 24 år i dag har lønnet arbeid i formell sektor. Over halvparten av befolkningen i Afrika sør for Sahara er under 25 år, mot 43 pst. globalt. Når slike store ungdomskull en dag skal inn på arbeidsmarkedet, er det et stort potensial for økt vekst, men også en fare for stor sosial uro dersom det ikke finnes nok arbeidsplasser.

Verdensbankens årlige utviklingsrapport var i 2013 viet sysselsetting. Rapporten påpeker at de arbeidsplassene som reduserer fattigdom, binder økonomien opp mot globale markeder og bygger tillit, har størst utviklingseffekt. Den viser også at lønnet arbeid skaper langt større utviklingseffekter enn andre typer pengeoverføringer.

Dagens ungdomskull er det største i historien på verdensbasis. Her finnes det talent, drivkraft og ideer som samfunnet må ta i bruk. Med riktig innsats kan de store ungdomskullene gå fra å være et problem til å bli en ressurs. Akademiske og yrkesfaglige institusjoner kan, i samarbeid med privat sektor, bidra til næringsutvikling og økonomisk vekst.

Et lands utviklingsnivå vil avgjøre hvilke tiltak som gir størst avkastning. Grunnutdanning og styrking av grunnleggende ferdigheter trengs først, og når den økonomiske aktiviteten og utviklingsnivået øker, vil det være større behov for høyere utdanning og mer avanserte ferdigheter.

I meldingen til Stortinget om utdanning for utvikling vil regjeringen gå inn for at Norge løfter yrkesopplæring og høyere utdanning på den internasjonale utviklingsagendaen. Målsettingen er å bidra til at utviklingsland selv blir i stand til å møte behovet for kvalifisert arbeidskraft og sysselsetting.

I mange utviklingsland er det et gap mellom arbeidsmarkedets behov og ungdommens kunnskap og ferdigheter. Et tett samarbeid med arbeidslivet om opplæring og utdanning er nødvendig for å sikre relevans og kvalitet i tilbudet og for å styrke næringslivets og arbeidslivets tilgang på rekrutter med ønskede kvalifikasjoner.

For å minske gapet mellom ønskede og eksisterende kvalifikasjoner trengs et bredt spekter av tiltak rettet mot formell og uformell utdanning, fra grunnopplæring i skoler, yrkesopplæring og lærlingplasser på forskjellige arbeidsplasser til kursing i organisasjonsliv. Opplæring i prosjektarbeid og -ledelse samt entreprenørskapsutdanning og relevante typer høyere utdanning er tiltak som kan ha stor betydning.

Sammen med NHO og norske bedrifter ser Utenriksdepartementet nå på hvordan vi kan etablere et godt partnerskap for nettopp å sikre at unge mennesker får relevant utdanning tilpasset behovene i det lokale arbeidsmarkedet.

I regjeringserklæringen la vi vekt på at økt handel, næringsutvikling og investeringer er avgjørende for økonomisk vekst og varig fattigdomsreduksjon. Statsbudsjettet regjeringen legger frem for 2015, vil ha en profil som speiler dette.

I utenrikspolitisk og utviklingspolitisk redegjørelse i mars varslet jeg et politisk taktskifte med økt vektlegging av næringsutvikling og tilrettelegging for internasjonal handel.

Vi skal bruke bistanden smart, slik at den utløser mer kapital, gjerne fra kommersielle aktører. Samarbeid mellom private og offentlige aktører sikrer et bredere eierskap og bidrar til at statlig bistand kan dra i gang prosjekter som ellers ikke ville ha blitt realisert.

Innenfor WTO arbeider regjeringen bl.a. for en friere verdenshandel, fordi dette best både ivaretar norske interesser og gir fattige land økt markedsadgang. Samtidig har vi igangsatt en bred gjennomgang av hele næringsutviklingspolitikken.

I dag kanaliseres den største delen av midlene til næringsutvikling gjennom det multilaterale systemet, særlig gjennom Verdensbankgruppen, Asiabanken og Afrikabanken. Nylig hadde vi strategiske konsultasjoner med Verdensbankgruppen her i Oslo for nettopp å identifisere mulige samarbeidsområder, i tråd med det som interpellanten tok opp.

Norfund, som interpellanten også nevnte, er et annet viktig virkemiddel i næringsutviklingsarbeidet. De jobber for lønnsomme investeringer som skal bekjempe fattigdom gjennom etablering av lønnsomme bedrifter og økonomisk vekst. I tillegg bidrar innsatsen til økte skatteinntekter og flere arbeidsplasser. Vi vil tilrettelegge for mer av denne type innsats innenfor utviklingspolitikken i årene fremover.

Målet med utviklingspolitikken er å få et land til å gå fra å være fattig til å bli et mellominntektsland. Jeg synes ingen har illustrert dette bedre enn president Obama, når han forteller historien om sin far, som forlot Kenya på begynnelsen av 1960-tallet. Han vokste opp i en gjeterfamilie. På begynnelsen av 1960-tallet var verdiskapingen per hode – BNP per innbygger – det samme i Kenya som i Sør-Korea. I dag er verdiskapingen per hode i Sør-Korea 28 ganger høyere enn i Kenya. Vi må gå inn og analysere: Hva er det som har ført til en sånn utvikling i Sør-Korea – er det noe vi kan lære av? Det vi kan si er en fellesbetegnelse for land som har utviklet seg, er at de utvikler godt styresett til å bekjempe korrupsjon, men at de også satser på utdanning og kompetanse. Utdanning er nøkkelen til utvikling. Med utdanning skapes det også en etterspørsel etter arbeid, det skapes arbeidsplasser. Hvis man kombinerer dette med entreprenørskap, er det grunnlaget for at fattigdom kan avskaffes. Så dette med jobbskaping, næringsutvikling og investeringer er og vil være et viktig punkt i en fremtidsrettet utviklingspolitikk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:32:34]: Tusen takk for svaret fra utenriksministeren.

Som utenriksministeren påpeker, er det store behov. Det er viktig å sikre nok arbeidsplasser i tida framover, og derfor er jeg glad for at regjeringa legger det til grunn for arbeidet sitt.

Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å sikre mest mulig effektiv og best mulig bistand. Derfor har vi valgt å løfte fram utdanning og helse, som jeg var inne på i mitt innlegg, og også sikre at vi legger til rette for at det kan skapes næringsutvikling og jobber. Det kan gjøres gjennom Norfund, men jeg vil understreke at utenriksministeren må bruke flere virkemidler enn bare det. Her er f.eks. Statens pensjonsfond utland et viktig verktøy som kan brukes, og jeg la merke til at han ikke berørte det så mye. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er ca. 8 pst. av investeringene her plassert i de landene som står for halvparten av bruttonasjonalproduktet i verden. Det viser at investeringene er skjevt plassert. Det vil kunne gi Norge bedre avkastning, og man vil ikke minst også kunne plassere pengekapital i disse landene, noe som igjen vil bety flere arbeidsplasser.

Det er en utfordring som er viktig: Når en ved større investeringer sikrer vekst, må den ikke bare omfatte multinasjonale selskaper som ikke resulterer i arbeidsplasser på bakken. Veksten må være inkluderende.

Jeg har også spørsmål til utenriksministeren, ut fra et oppslag som var i VG tidligere denne uka, fra næringsministeren. Han var tydelig på litt av det samme som utenriksministeren, nemlig at vi skal sikre mer av norsk næringsliv også i fattige land. Hvordan skal vi sikre at norsk støtte til næringsutvikling ikke fører til et slags bistandsfinansiert norsk næringsfremme, og hvordan unngår vi at den store skampletten skipseksportkampanjen skjer på nytt?

Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren på hvordan vi kan bidra til – som var noe av poenget mitt, og som jeg er veldig opptatt av – å løfte de små bedriftene som skapes, til å bli mellomstore, sånn at man kan klare å skape flere arbeidsplasser, og at vi oppnår det målet vi har, nemlig å sikre at de som får utdanning, også har en jobb å gå til.

Utenriksminister Børge Brende [12:35:32]: Det har skjedd en stor endring i utviklingslandene og hva som tilfaller utviklingslandene av kapital og investeringer.

Av kapitalen som ble investert i 1990, og den kapitalen som kom til utviklingsland, utgjorde bistanden 50 pst. – investeringene og kapitalbidragene gjennom bistand. I dag utgjør bistanden 13 pst. av disse investeringene og kapitalbidragene, mens utenlandske investeringer utgjør 50 pst. Investeringer i næringsliv i utviklingsland har blitt helt vesentlig – og er helt vesentlig. Det at syv av de ti raskest voksende økonomiene i verden nå er i Afrika, skyldes mye disse investeringene. Men som jeg sa i svaret på interpellasjonen, er det behov for å diversifisere økonomiene. Mange av de økonomiene som vokser raskt, vokser med basis i naturressurser, og der har Norge mye å bidra med ut fra hvordan vi har forvaltet vår oljeformue gjennom bl.a. Statens pensjonsfond utland.

Når det gjelder investeringsuniverset til Statens pensjonsfond utland, anbefaler jeg representanten å reise de spørsmålene til finansministeren, som er konstitusjonelt ansvarlig for det.

Norge har så langt valgt å gi betydelig bistand – vi er jo en av dem som gir best bistand jf. med vårt bruttonasjonalprodukt – og den bistanden har vi innrettet slik at den kan bidra til utvikling. Sånn har vi valgt å innrette oss.

Når det gjelder spørsmålet om næringslivets rolle i bistandssammenheng, er målet for all norsk bistand utvikling i våre samarbeidsland – ikke fremme av norske næringslivsinteresser. Bistanden skal være fundert i mottakerlandenes behov, men så er det norsk næringsliv som bidrar veldig aktivt og på en positiv måte, ikke minst innenfor energiforsyning, gjødsel, olje og gass o.l. Det er en positiv side ved utviklingen. 250 000 arbeidsplasser har norsk næringsliv nå ansvaret for utenfor Norges grenser, og en økende andel av disse er i utviklingsland. Så det skapes jobber gjennom investeringer som norsk næringsliv foretar i utviklingsland.

Bistanden skal heller ikke være en erstatning for private investeringer, men bidra til å sikre åpne og transparente rammebetingelser for næringsvirksomhet og bidra til å bygge kompetanse i mottakerlandene.

Anniken Huitfeldt (A) [12:38:50]: Jeg vil takke interpellanten for å reise et veldig viktig spørsmål og utenriksministeren for å vise et engasjement i denne saken. Han gir etter min mening gode svar.

Bistand er fortsatt viktig, men den spiller, som utenriksministeren er inne på, en mindre viktig rolle i dag for den økonomiske utviklinga i verden, for inndelinga av verden i absolutt fattige og absolutt rike land vil viskes ut. I framtida kan man likså godt tenke seg at den del av de landene som i dag er betegnet som fattige, ikke lenger komme til Norge for å be om bistand, men at de kommer for å snakke med Statens pensjonsfond utland om hvor vi skal gjøre våre investeringer.

Over 70 pst. av verdens fattige bor i mellominntektsland, og Afrika er allerede verdens raskest voksende kontinent økonomisk sett. Så makt – økonomisk og sikkerhetspolitisk tyngdepunkt – flyttes både sørover og østover.

Henrik Thune skriver i boka «Hva Norge kan være i verden» at den bilaterale og multilaterale utviklingspolitikken vil måtte erstattes av en nyutviklet globaliseringspolitikk som erstatter tradisjonelle pengeoverføringer med eksport av samfunnskompetanse og investeringer.

Vi må lykkes med at Norge kan bidra til at andre deler av verden kan skape og dele.

Den norske og den nordiske modellen er effektiv. La meg kommentere tre forhold som jeg mener utgjør en forskjell.

For det første: Arbeidslinja, utvikling, handel og andre normale økonomiske relasjoner forplanter seg og skaper til syvende og sist arbeidsplasser. Det bidrar til at flere løftes ut av fattigdom og legger grunnlag for stabilitet og utvikling. Lykkes man med å skape sysselsetting og en god fordelingspolitikk de neste tiårene, vil mulighetene som ligger i en voksende ung og arbeidsfør befolkning, mange steder utvikle seg – hvis man får gjort noe med disse problemene. Vekst og fordeling bør etter min mening gå hånd i hånd. Jeg ser fram til en konkretisering av dette arbeidet fra utenriksministeren og regjeringa.

For det andre: Forutsetningene for en utviklingsmodell er at man har sterke organisasjoner som i samvirke med staten tar ansvar for en bærekraftig utvikling. Jeg mener at Norge har et særskilt fortrinn, der vi kjenner og bidrar med kompetanse og kan spille en rolle for utvikling av et anstendig arbeidsliv og en mer rettferdig fordeling. Fordeling og fattigdomsreduksjon er tett knyttet sammen med styresett og demokrati. Respekt for demokratiske spilleregler, fri presse, sterke organisasjoner og samarbeid mellom arbeidslivets parter er viktig for en utviklingsmodell som klarer å skape og dele samtidig. Vår internasjonale innsats må i økende grad knyttes opp til et godt styresett og krav om demokrati i mottakerlandene.

For det tredje: Regjeringa har varslet en ny innretning i norsk bistandspolitikk. De har varslet at antallet samarbeidsland skal reduseres betydelig. Jeg imøteser en konkretisering av dette fra regjeringas side, og særlig at Stortinget får anledning til å diskutere disse spørsmålene.

Til slutt vil jeg si at jeg ønsker regjeringas fokusering på å reise debatt om bistand velkommen. Jeg tror generelt at vi i framtida må satse på å gjøre mer av det vi vet virker, og på områder hvor Norge har forutsetning for å bidra. Det har vi når det gjelder å skape arbeid til alle.

Sylvi Graham (H) [12:42:33]: Det er positivt at Kristelig Folkepartis Kjell Ingolf Ropstad tar opp dette vesentlige spørsmålet om å skape jobber i utviklingsland. Det er økonomisk vekst som er, og har vært, den viktigste faktoren for det store flertallet av mennesker som har arbeidet seg ut av fattigdom de siste femten årene. Det kinesiske ordtaket «Gi en mann en fisk, og han har mat en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat hele livet», oppsummerer godt viktigheten av tiltak som varer. Målet med jobbskaping i utviklingsland er å skape varige endringer og dermed ha som det store mål å eliminere behovet for bistand. Jeg mener at jobbskaping må bli en sentral del av norsk utviklingspolitikk fremover. Men dette må i høyeste grad være kunnskapsbasert. Det har dessverre vært nok av eksempler på utviklingsprosjekter som har havarert på grunn av dårlig og for lite lokal kunnskap.

En friere handel og investeringer over landegrensene er også avgjørende for vekst og utvikling. Det er sentralt å legge til rette for utenlandske investeringer. Derfor vil vi øke handelen med fattige land. Vi vil legge vekt på næringsutvikling, investeringer og økonomisk vekst i samarbeidsland gjennom et moderne og bredt virkemiddelapparat.

Bare i Afrika sør for Sahara går 120 millioner unge mennesker inn i arbeidsstyrken de neste årene. Det er en stor utfordring og vil ha følger f.eks. for migrasjonsmønsteret om ikke disse kan finne en anstendig jobb. Samtidig vet vi at ni av ti arbeidsplasser i fattige land er i private bedrifter. Størstedelen av fremtidens jobber bør også komme fra det private næringsliv.

Norsk næringsliv er en viktig aktør i utviklingspolitikken. Statoil alene betaler like mye i skatter og avgifter til Angola som hele det norske bistandsbudsjettet, om lag 30 mrd. kr i 2013. Dette illustrerer betydningen av investeringer og arbeidsplasser. Samarbeid med næringslivsaktører i utviklingspolitikken blir derfor viktigere. Privat sektor skaper arbeidsplasser og genererer skatteinntekter og velferd. Utenrikstjenesten bør i fremtiden i større grad være et instrument for å fremme norske næringsinteresser i utlandet.

Vi må styrke samarbeidet med private aktører. Offentlig-privat samarbeid utløser både kompetanse og kapital – begge deler trengs i utviklingsland. Norge er eksempelvis partner i Global Partnership for Education, som skaffer privat kapital i tillegg til tradisjonell bistand. Norfund er et viktig virkemiddel – som vi hørte interpellanten og også utenriksministeren nevne – som sammen med private partnere investerer i utviklingsland. Disse typer innsats er viktig for å styrke i utviklingspolitikken fremover.

Som utenriksministeren også nevnte: Bare fram til 2020 trengs det 600 millioner nye jobber globalt, ifølge ILO. Samtidig er det mangel på kvalifisert arbeidskraft. Når over 50 millioner unge ikke går på skole, er det ikke bare brudd på en grunnleggende rettighet. Det er også et alvorlig hinder for utvikling. Fattigdommen i lavinntektslandene kunne vært redusert med 12 pst. hvis alle barn kunne lese og skrive. For å få unge ut i jobb, redusere arbeidsløshet og sikre økonomisk vekst er et krafttak for utdanning en god investering. Jeg vil minne om at under rød-grønt styre falt andelen av bistandsbudsjettet som går til utdanning. Vår regjering har i årets budsjett økt satsingen på utdanning med 15 pst. Norge vil nå ta en global lederrolle i utdanning for alle. Som utenriksministeren redegjorde for, vil stortingsmeldingen om utdanning for utvikling fremme et særlig løft for yrkesopplæring og høyere utdanning på den internasjonale utviklingsagendaen. Det er viktig at landene selv kan ha mulighet til å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft, og å få folk i jobb.

En satsing på jobbskaping bør være helhetlig og tenke inn eksisterende programmer som olje for utvikling og en sterk kobling til næringsutvikling og investeringer. Sammen med en sterk satsing på utdanning vil dette bidra til bedre bærekraft i bistanden, som også tar utgangspunkt i enkeltmenneskers ressurser og muligheter til å skape sitt eget levebrød. Entreprenørskap er et godt stikkord her, med andre ord at utviklingen skjer ved hjelp av aktivitet som vokser med samfunnet den er i – nedenfra. Som interpellanten formulerte det:

«For at utviklingslandene skal komme varig ut av fattigdom er det avgjørende at det skapes arbeidsplasser og at man lykkes med næringsutvikling.»

Og videre:

«Men denne veksten må komme flere enn eliten i landet til gode.»

Målet for utviklingspolitikken må være å gi grunnlag for økonomisk vekst og velstand. Derfor imøteser vi utenriksministerens omtalte taktskifte.

Kristian Norheim (FrP) [12:47:42]: Jeg vil starte med å gi ros til representanten Ropstad for initiativet til dagens interpellasjonsdebatt om jobbskaping og næringsutvikling i utviklingsland. Å skape vekst og utvikling i fattige land med krevende forutsetninger og ustabile rammebetingelser er ingen enkel oppgave. Det er likevel en oppgave som må løses. Utviklingspolitikk er som kjent mer enn bistandspolitikk, selv om bistandsmidler er en del av utviklingspolitikkens verktøykasse.

Bistand dreier seg først og fremst om lindring. Men skal man få bukt med de grunnleggende problemene, som fattigdommen er et uttrykk for og en del av, trengs det mer enn lindring. Da trengs det en kur.

Utdanning og helse er helt nødvendige satsingsområder dersom man vil skape en varig, positiv endring i de fattige landene. Men det er også en satsing på å skape stabile arbeidsplasser og gode rammebetingelser for næringsutvikling.

Verdensbanken har påpekt at jobbskaping er en hjørnestein for utvikling i fattige land, og at jobbskaping gir gevinster som langt overgår det rent økonomiske. De aller fleste jobber skapes i privat sektor. Faktisk utgjør privat sektor mer enn 90 pst. av alle jobber. Det interessante er at disse jobbene ofte er en pådriver for, snarere enn et resultat av, økonomisk vekst.

Økonomisk vekst er ikke en garanti for utvikling, bedre fordeling og bred fattigdomsreduksjon, men det er en forutsetning for det. Hvis det ikke er noe å fordele, blir det heller ingen fordeling. Uten at man klarer å legge til rette for varig og stabil økonomisk vekst i de fattige landene, vil man heller ikke kunne klare å skape rammeverket som kreves for å ta tak i de grunnleggende utfordringene som de fattige landene strever med. Jobber stabiliserer samfunnet.

Vi har nå i Europa en utfordring med høy ungdomsledighet. Vi ser hvordan dette påvirker samfunn, og vi ser hvordan det ikke bare gir frustrasjon, men også gir ustabilitet og til dels grobunn for vekst av splittende og til dels ekstreme politiske bevegelser. Utfordringen med skyhøy ungdomsledighet er stor i mange av de fattige landene. Verdensbanken har påpekt at mer enn 620 millioner ungdommer verken jobber eller studerer. Bare for å holde sysselsettingsnivået konstant må antallet jobber på verdensbasis øke med omkring 600 millioner over en 15-årsperiode.

Jeg er glad for at regjeringen så tydelig løfter frem områder som handel, næringsvekst og investeringer som viktige verktøy i den norske innsatsen overfor utviklingslandene. Jeg er også glad for at regjeringen har vært klar på at både spissing og konsentrering må til for å få mer effekt av det bidraget som gis fra norsk side. Det handler om at vi må bli flinkere til å prioritere, og det handler om at vi må bli flinkere til å satse på områder der vi fra norsk side har størst kompetanse og de beste forutsetninger. Dette vil ikke minst komme de fattige til gode.

Dette handler også om at vi fra den rike del av verden må bli enda flinkere til å samordne våre bidrag og vår innsats. En bedre arbeidsdeling internasjonalt behøves. Vi trenger også en mer samstemt politikk for utvikling her hjemme. Dersom vi ikke oppnår sammenheng i vår tilnærming, vil vi heller ikke kunne forvente at resultatene blir så gode som vi håper.

I denne sammenheng vil jeg trekke frem et viktig dokument som ble vedtatt i EU og Europakommisjonen for knappe tre uker siden, der EU fremhever privat sektors rolle i å skape inkluderende vekst og utvikling i utviklingslandene. Dokumentet fremhever 12 konkrete handlingstiltak, herunder forbedret regulatorisk rammeverk for næringsliv i partnerlandene, økt satsing på næringsfremmende tiltak og økt tilgang på kapital, spesielt for bedrifter på mikro-, mini- og mellomnivå.

Det er som sagt godt prioritert å satse på helse og utdanning, spesielt å løfte jenter frem, men dersom man ikke samtidig satser på jobbskaping og næringsvekst, kommer man bare halvveis. Folk må ha noe å gå til etter endt skolegang også. Så det å trekke næringslivet inn og bruke deres kompetanse i enda større grad vil være nødvendig.

Arbeidet som gjøres av Norfund, er et eksempel på noe vi bør ha langt mer av. Denne innsatsen setter ikke bare spor, den setter dype og varige spor. Jeg har heller ikke en redsel for å invitere norsk næringsliv mer med på samarbeid for utvikling i fattige land. Kan norske bedrifter også tjene en slant på dette samarbeidet og utvide sine markeder, må dette være en bonus av det positive slaget.

Jobbskaping fremmer økonomisk fremgang, men eiendomsretter er uløselig knyttet til dette. Land med gode og beskyttede private eiendomsrettigheter oppnår jevnt over økonomisk vekst, noe som som sagt også gjør det enklere å oppnå andre mål, ettersom økonomisk vekst er forutsetningen for vekst og velstand. Som påpekt i den årlige rapporten International Property Rights Index har de fleste fattige land svake eiendomsrettigheter, som ofte gjelder et fåtall i landet og ofte heller ikke de aller fattigste.

Jeg vil da oppfordre til at man fortsetter også å fokusere på dette med eiendomsrettigheter. Det dreier seg om å tilføre ikke bare eiendommene, men også å tilføre en tilleggsverdi sånn at man kan fortsette å utvikle via eiendommen sin.

Jenny Følling (Sp) [12:53:03]: Takk til interpellanten Ropstad som tek opp dette store og viktige spørsmålet. Økonomiske skilnader på verdsbasis kan utvikle seg til å bli sikkerheitspolitiske utfordringar. Fleire land rykkjer opp frå låg- til mellominntektsland, samtidig som skilnadene mellom dei fattige og dei rike aukar. Dette kan utfordre stabiliteten, samtidig som vi veit at store skilnader i seg sjølv er hemmande for utvikling og gode levekår.

Senterpartiets visjon globalt og nasjonalt er å byggje samfunn nedanfrå. Fordeling av fellesgoda, ressursane, kunnskapen og makta i verda er ein føresetnad for å oppnå rettferdig, stabil og berekraftig utvikling. Vi vil bidra til ei utvikling der det enkelte land skal ha kontroll over sine eigne ressursar og sine økonomiske og politiske utvikling. I dette har utdanning ein heilt sentral plass.

Difor er det viktig å støtte opp om velferdsutvikling, m.a. gjennom støtte til skule, helse, infrastruktur og kollektive transportsystem under demokratisk kontroll. Kompetansen må bli bygd opp for at utviklingslanda sjølve kan ta grep om eiga framtid og utvikle ein eigen velferdsstat som er innretta slik dei sjølve vil. Handelspolitikken er eit viktig verkemiddel for å auke økonomisk utvikling i eit land.

Uganda er eit godt døme på at mikrofinans verkar. Det er ei hjelp til sjølvhjelp. Men viktig er òg plikta til å betale attende, slik at folk ikkje blir passive mottakarar, men må skape noko for pengane. Dei små låna har blitt stadig meir utbreidde, og større aktørar har også kome med. Mange aktørar gjer det derimot vanskeleg å få ein fullstendig oversikt over mikrolån i land.

Senterpartiet vil motarbeide korrupsjon, diktatur og vanstyre gjennom målretta, fagleg bistand og styrking av sivilsamfunnet for på denne måten å bidra til at jobbskaping skjer i heimlandet. I denne samanhengen viser vi til omtalen av forslaget om land-for-land-rapportering i Prop 1 LS for 2013–2014, og eg vil understreke betydinga av større openheit om selskap sine pengestrømmar over landegrensene. Framlegget om land-for-land-rapportering er eit viktig tiltak for å vareta desse omsyna.

Skatteunndraging og synleggjering av uønskt skattetilpassing er ikkje teke inn som formål i forslaget til land-for-land-rapportering. Det bør difor bli greidd ut om formålet med lova bør bli utvida til òg å omfatte skatteunndraging og å synleggjere skattetilpassing. Vidare bør det bli greidd ut om lova bør endrast slik at dei selskapa det gjeld, også må rapportere på verksemda si i land der dei har støttefunksjonar, medrekna skatteparadis. Ved å forbetre forslaget på desse punkta vil lova bli forsterka.

Når regelverket skal evaluerast, vil det vere naturleg å involvere alle norske selskap med verksemd i utlandet, samt krav til at rapportering skal inngå i selskapets årsrekneskap og dermed revisjon. Det må satsast multilateralt og bilateralt for at utvikling, jobbskaping, framgang og velstand skal skje. Utviklingsland må sjølve setjast i stand til å utvikle demokratisk styresett, byggje sitt samfunn, skape sine arbeidsplassar og utdanne sitt folk. Utdanning er nøkkelen til utvikling og velstand.

Til slutt vil eg takke utanriksministeren for eit godt og engasjerande svar.

Presidenten: Da har representanten Bård Vegar Solhjell også bedt om ordet, og det skal han få før interpellanten Ropstad slipper til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:57:40]: Eg takkar for den konsesjonen.

Lat meg først takke interpellanten for å ta opp eit viktig tema her i Stortinget, og seie at det å skape arbeidsplassar er sjølve grunnlaget for utvikling og velferd for utviklingsland. Det er òg ei av dei aller største utfordringane utviklingspolitikken står overfor, fordi mange utviklingsland har masse arbeidsløyse, og som vi veit, vil vi ha behov for å skape millionar av arbeidsplassar i åra som kjem.

Difor trur eg det er viktig at vi legg endå meir vekt på – slik den raud-grøne regjeringa gjorde – investeringar og næringsutvikling som ein sentral del av utviklingspolitikken i åra som kjem, men òg at vi dermed leggjer vekt på vilkåra for dei investeringane. Det vi ser, er at forskjellen mellom land som har eit styresett – ein stabilitet – som trekkjer til seg investeringar, og dei som ikkje har det, er enorm. Det trur eg er grunnleggjande viktig å forstå, at ein av dei tinga vi sterkt kan påverke som politiske myndigheiter, er å bidra til å skape vilkår for at private investeringar er interessante – i tillegg til at vi sjølvsagt kan bidra meir direkte til dei investeringane.

Så vil eg leggje vekt på tre forhold til rundt arbeidet. Det eine er at Noreg i tillegg vere må ein bidragsytar, saman med andre, til at når det skjer ei investeringsauke – og det skjer i mange utviklingsland no, ikkje minst i Afrika – blir pengane verande der og brukte til det eller dei dei skal brukast til. Det vil seie at dei skatteinntektene selskap skal leggje igjen der, skal bli verande og gå til investeringar, velferd og danne grunnlag for framtidig verdiskaping igjen. Difor er tiltak som land-for-land-rapportering, som representanten Følling òg nemnde her, utruleg viktig å følgje opp. Ikkje berre motverkar det korrupsjon, det dannar òg grunnlag for auka velferd, betre utdanningstilbod og offentleg finansiering av det som igjen skapar nye investeringar og arbeidsplassar.

Så vil eg seie: arbeid, ja, men det er anstendig arbeid vi snakkar om her. Difor er det òg enormt viktig at ein god utviklingspolitikk må støtte organisasjonar som er med på å bidra til det. Fagforeiningar er grunnleggjande viktig i eitkvart samfunn for å sikre anstendig arbeid. Det er berre å ta ein titt tilbake på korleis arbeidslivet i Noreg såg ut før fagrørsla fekk tilstrekkeleg styrke til å gjere noko med det. Difor er det enormt viktig å sørgje for å gje støtte til breie, demokratiske, folkelege organisasjonar som representerer arbeidstakarane i utviklingsland. Det er med på å skape anstendig arbeid, men det gjeld òg dei internasjonale organisasjonane som set i verk regelverk som vi har vorte einige om internasjonalt, og som støttar opp om det, og då tenkjer eg på ILO.

Det tredje er sjølvsagt at eit viktig grunnlag for arbeid og verdiskaping, for vekst i mange land, er den offentlege velferda. Frå vårt land veit vi at det ikkje er sånn at nokon vert rik heilt aleine. Dei som gjer det bra og klarar det, har gått på ein skule. Dei har hatt ein flink lærar. Dei transporterer varane sine på vegar og jernbane som fellesskapet har betalt. Det gjer dei i alle land. Difor er det å bidra til små forskjellar og oppbygging av velferd og effektive skattesystem òg ein del av det å skape gode investeringsklima.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:01:29]: Takk for en god debatt. Takk til dem som deltok og kom med gode innlegg. Det interessante med jobbskaping er jo at vi er enige om teamet. Det er ikke så vanskelig å være enige om at det å skape arbeidsplasser er viktig, det å skape stabile rammevilkår som igjen vil legge grunnlag for at en kan investere. Det å sikre handel er viktig – jeg pleier alltid å si «urettferdig» handel, i den forstand at de fattige landene kan beskytte sine markeder mens de kan få tilgang til andre markeder. Det å sikre investeringer i infrastrukturen, i energi og i kommunikasjoner som vi vet er nødvendige, er vi også enige om er viktig.

Utenriksministeren trakk fram Kenya og refererte til Obamas eksempel. Jeg sa i mitt innlegg at jeg besøkte Norfund og Kenya i desember. Det interessante med Kenya, som jo er et mellominntektsland, og som jeg alltid har sett på som et av de landene som har klart seg godt, er at ca. halvparten av befolkningen der likevel lever i ekstrem fattigdom. Det er et av disse paradoksene. Selv om landene kommer seg ut av fattigdom, sånn sett, selv om veksten er til stede, selv om brutto nasjonalprodukt øker, så er ikke det nok. Man må lykkes med å skape jobber. Man må lykkes med å skape den inkluderende veksten.

Vi vet også at ca. 70 pst. av verdens fattige bor i mellominntektsland. Vi har sagt at bistandsmidlene i større grad skal rettes mot de fattigste landene fordi mellominntektslandene skal klare mer selv, men det betyr også at investeringene må komme i mellominntektsland. Jeg skjønner at utenriksministeren ikke ønsker å svare for SPU, og det er for så vidt riktig, men jeg håper i alle fall at utenriksministeren engasjerer seg i å følge opp Sundvolden-erklæringa og det viktige punktet der, for å sikre at SPU faktisk vris og investeres mer i de fattigste landene. Jeg skjønner også at det kanskje ikke blir i de aller fattigste landene. Der er det ikke så enkelt å investere, men jeg vil i alle fall peke på at når så mange bor i mellominntektsland, er det enda viktigere at et så viktig verktøy som SPU vris i den retninga. Det handler om samstemthet, som jeg vet at utenriksministeren har et stort engasjement for.

Til slutt: Det er interessant også å vise til hvordan Norge løfter seg. Jeg synes alltid det er fascinerende å snakke om oljeskatten eller naturressursskatten som vi har i Norge. Når man sier at skatteprosenten på norsk sokkel er 78 pst., begynner alle å lure, men det viser jo også litt av grunnlaget for suksessen i Norge: at vi har et velfungerende skattesystem og ikke minst at naturressursene tilfaller landet – det igjen for å kunne skape en inkluderende vekst.

Jeg er glad for at utenriksministeren understreker at bistanden selvsagt skal ha utvikling som formål, og at tiltak for å fremme jobbskaping må være addisjonelle til private investeringer. Det kan være krevende i noen tilfeller, men jeg er sikker på at vi skal klare å lykkes med å løfte jobbskaping som en viktig prioritet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende [13:04:45]: Takk for en god debatt som er et spennende grunnlag for utformingen av en fremtidsrettet utviklingspolitikk. Jeg vil benytte anledningen til å slutte meg til de observasjonene som representanten Ropstad gjorde helt på slutten, om at grunnrenten når det gjelder naturressurser, tilhører befolkningen i det landet hvor de naturressursene utvinnes. Som det ble sagt, har vi 78 pst. marginalskatt på olje- og gassektoren i Norge. Det er det mange som synes har vært høyt, men jeg har aldri sett at det har vært noen problemer med søknadene når det er nye blokker som legges ut, så det virker som vi har truffet rimelig godt der. Det har vært forutsetningen for at vi har bygd opp Statens pensjonsfond utland, og forutsetningen for det igjen er at vi har brukt realavkastningen av det fondet. Hvis vi kan bidra med å bygge opp en fornuftig forvaltning rundt naturressurser gjennom programmene Olje for utvikling og Skatt for utvikling, er det viktige og fremtidsrettede satsninger for Norge og vil over tid kunne legge grunnlaget for et godt investeringsklima og for det å skape nye arbeidsplasser.

Man får jo litt perspektiv på dette når man ser på hvor viktig skatte- og avgiftsinntekter kan være. Ifølge en innrapportering som jeg så forrige dagen, bidrar nå Statoil med inntekter og skatt til Angola på 28,7 mrd. kr i året, mens den norske bistanden er på 58 mill. kr. Det samlede norske utviklingsbudsjettet er på 32 mrd. kr. Statoil innbetaler 28,7 mrd. kr i skatter og andre innbetalinger i Angola. Så er det jo viktig at de pengene kommer de fattigste til gode, at de blir brukt på en fremtidsrettet måte, at de ikke forsvinner i korrupsjon o.l., men det viser hvilket potensial man har.

Det er bred enighet om at privat sektor er en viktig motor for verdiskaping i utviklingsland. Ni av ti arbeidsplasser i utviklingsland er knyttet til privat sektor, og skal man lykkes i å skape de 600 millioner nye jobbene som ILO sier at vi må skape globalt innen 2020 for å opprettholde dagens sysselsettingsnivå, som heller ikke bør være noen sovepute, må det å skape et godt grunnlag for jobbskaping i utviklingsland være et viktig element i norsk utviklingspolitikk. Vi gjennomgår de virkemidlene som kan bidra til jobbskaping på en positiv måte. Jeg mener at utdanningssatsingen er et viktig element, men det er flere gode ideer og innspill her som vi skal ta med oss videre.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.