Stortinget - Møte tirsdag den 10. juni 2014 kl. 12

Dato: 10.06.2014

Dokumenter: (Innst. 165 L (2013–2014), jf. Dokument 8:20 L (2013–2014))

Sak nr. 7 [15:27:11]

Innstilling fra justiskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Iselin Nybø, Abid Q. Raja og Sveinung Rotevatn om lov om endringer i lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) og i lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) (straffeprosessuell frihetsberøvelse og innstramming av bruken av glattceller)

Talere

Votering i sak nr. 7

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Peter Christian Frølich (H) [15:28:07]: (ordfører for saken): Vi er et land som lever etter prinsippet om at ingen skal kunne straffes uten dom. Likevel opplever nok mange at det å sitte på glattcelle i Norge føles som nettopp en hard straff uten dom.

Vi er også et samfunn som er bygd på mantraet om at landet skal bygges med lov. Dessverre brytes våre lover og regler for ofte, og også av dem som er satt til å overholde disse lovene. Dette gjelder i særlig grad reglene om innsatte på glattcelle.

Noen vil kanskje umiddelbart tenke at det finnes ting i Norge som det er mer verdt å bruke ressursene på enn dem som tas av politiet og settes på glattceller. Da kan det være verdt å minne om at disse personene i veldig mange tilfeller er uskyldige.

Det skal ikke være en straff å bli satt i en politiarrest. Straffen kommer senere hvis man blir funnet skyldig i en domstol. Og selv om veldig mange av dem som settes på en glattcelle faktisk havner der av veldig gode grunner, er det likevel ikke en rettsstat verdig at vi ikke kan gjennomføre en innsettelse på en måte som tilfredsstiller våre grunnleggende menneskerettslige forpliktelser.

Innsatte påføres ofte unødvendig stor belastning når de settes på en glattcelle i Norge. I praksis oppfattes et opphold der som isolasjon. Man kan bare lukke øynene å tenke seg hvordan det må være å sitte isolert på nokså ubestemt tid. Det er derfor gledelig at vi i dag – på kryss og tvers av partigrensene – kan være enige om at den norske praksisen i lang tid – på kryss og tvers av ulike regjeringer – har vært uholdbar.

Der hvor Stortinget deler seg i dag, er i debatten om forslagene fra Venstre. Jeg skal være den første til å innrømme at forslagene er fylt til randen med gode intensjoner. Men i likhet med veldig mange av dem som var på høring i forbindelse med saksbehandlingen i komiteen, mener Høyre at dette er forslag som rett og slett er skrivebordsforslag. De vil bare øke antall fristbrudd, ikke gjøre noe med de reelle problemene som ligger til grunn. Faktisk vil de i mange tilfeller kunne føre til løslatelser av innsatte som overhodet ikke bør gå fritt i gatene våre.

Så én ting må være tindrende klart: Det er ikke reglene våre det er noe galt med. Dagens regler med 48 timer er i utgangspunktet ganske uproblematiske. Det som er problemet, er praktiseringen av disse reglene.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har derfor fremmet forslag hvor vi ber om at 48-timersregelen overholdes veldig mye strengere enn hva praksis har vært tidligere. Det er forslag til vedtak som faktisk svarer på de reelle problemene istedenfor å lage nye. I tillegg foreslår vi å lage et sentralisert system som gjør at politiet på en mye enklere måte kan finne plasser i vanlige fengselsceller. I dag må man faktisk på mange politistasjoner ringe rundt til fengslene for å finne ledig kapasitet. Alle skjønner at det ikke er optimalt. Sist, men ikke minst ber vi regjeringen om å vurdere ulike tiltak for å forbedre standarden på glattceller i Norge, for her ligger veldig mye av problemet. Alle forstår at politiet har behov for å sette inn folk i kortere perioder i politiceller, men det trenger jo ikke å likne på fangehull fra et annet århundre. Det er nettopp isolasjonspreget i norske glattceller som vi kritiseres så sterkt for, og som potensielt sett kan gjøre skade på dem som settes inn. Med små midler kan veldig mye gjøres for å forbedre den standarden. Vi så nettopp et veldig godt eksempel i Vestfold, og dette ønsker vi å se mer av.

Vedtakene som i dag kommer til å få flertall, er offensive og målrettede. For første gang på lang tid gjør det politiske Norge noe med situasjonen når det gjelder glattcellene våre. Det er det god grunn til å glede seg over.

Kari Henriksen (A) [15:33:17]: Venstres representanter tar i denne saken opp et viktig forslag, så jeg vil takke Venstre for at de har satt denne saken på dagsordenen, og jeg vil takke saksordføreren for en god håndtering av saken i komiteen.

Som saksordføreren sa, er man i komiteen tverrpolitisk enig om at man må få slutt på de bruddene som finner sted når det gjelder oversitting og brudd på våre menneskerettslige forpliktelser. Likevel deler komiteen seg noe når det gjelder oppfølgingen av forslag til vedtak i denne saken.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker en egen sak til Stortinget om denne problematikken fordi vi vet at det er mange utfordringer knyttet til bruken som ikke nødvendigvis blir bedre av bare å vedta en lovendring. Derfor ønsker vi å få en større sak til Stortinget om nettopp praksisen og forhold knyttet til det å sitte i glattcelle.

Det finnes ikke en samlet og detaljert statistikk over praksisen knyttet til bruk av glattcelle, men det er funnet at personer i slikt isolat begår hyppigere selvmord enn dem som sitter i ordinære fengselsplasser, og at isolasjonen kan være en utløsende faktor for både psykiske og fysiske følgeskader. Likevel må vi ha isolasjonsmuligheter, og Arbeiderpartiet er ikke for en total fjerning av dette. Men vi må snu rundt på praksisen og følge de frister som i dag er lovhjemlet. Glattceller bør ha klare kriterier for bruk og ikke bli brukt fordi det er det eneste man har.

Jeg har besøkt mange politidistrikt i forbindelse med politianalysen, og de fleste forteller om en bruk som har utviklet seg i praksis over tid, som sjelden diskuteres, og som heller ikke er hjemlet i lov eller forskrift. Det er bare «blitt sånn» at cellene har denne utformingen. Derfor mener vi det bør komme et regelverk som sier noe om både bruken og utformingen.

Arbeiderpartiet mener, i likhet med hele komiteen, at det er to hovedutfordringer knyttet til at situasjonen er slik den er, nemlig kriminalomsorgens mangel på varetektsplasser og at politicellene holder en standard som gjør dem uegnet til opphold utover svært kort tid.

Arbeiderpartiet vil ha strakstiltak når det gjelder utforming, og vi foreslo allerede nå å gå i gang med bygging av nytt fengsel, noe som etter vår mening er et av de viktigste grepene for å få ned oversittingen. Dette ble nedstemt, og jeg regner med at det vil ta tid før justisministeren får dette på plass. Det mener Arbeiderpartiet er beklagelig.

Når det er sagt, opplever jeg en samstemt komité som er opptatt av å få bukt med praksisen som gjelder oversitting og isolasjon, og dette er et tydelig signal til justisministeren om at noe må gjøres. Spesielt er enigheten stor når det gjelder barn. De skal ikke settes i glattcelle. Alle andre tiltak skal være prøvd først.

Når Arbeiderpartiet ikke kan støtte Venstres forslag, er det fordi vi mener at dette er et problem som ikke løses ved ny lovtekst alene. Det er behov for flere virkemidler. Bruken av glattceller skal ikke være regelen, uavhengig av om ikke alle sitter over fristen i dagens lovtekst eller de foreslåtte fristene fra Venstre. Derfor har vi foreslått en type omvendt praksis, der vi mener at man bør ha regelverk for bruk av glattcelle, at det skal være en politisk debatt rundt dette, og at det skal være en praksis som gjør slutt på at glattcellene er det som automatisk blir brukt og at glattceller stort sett er den eneste måten man utformer celler på i politidistriktene. Nå skal jeg også si at på den turneen vi har hatt rundt om i landet, knyttet til politianalysen, har vi også møtt politidistrikt som har vært opptatt av den problematikken, og som har gjort et stykke arbeid for å forsøke å bedre forholdene rundt isolasjonsmomentet, som er det spesielle momentet som menneskerettskomiteen har tatt fatt i, og som Norge har fått kritikk for.

Så Arbeiderpartiets standpunkt er klart: Vi må gjøre noe med glattcelleproblematikken, vi må gjøre det raskt, vi bør ha en omvendt regelbruk, og det bør også underlegges en større og bredere politisk debatt i Stortinget. Med dette vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ulf Leirstein (FrP) [15:38:01]: La meg aller først få takke saksordføreren som har loset saken igjennom på en god måte i komiteen, og som har vist et sterkt engasjement i denne saken, som vi har fått til behandling etter forslag fra Venstre. Så jeg retter en stor takk til saksordføreren for det.

Sånn jeg anser dette, er det faktisk viktige vedtak vi kommer til å gjøre her i dag. Jeg er glad for at dette Stortinget og justiskomiteen i inneværende valgperiode har hatt en historisk høy oppmerksomhet om isolasjonsproblematikk. Dette er jo det eneste feltet der Norge konsekvent, over lengre tid har fått kritikk for brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Jeg er derfor tilfreds med at vi står samlet om målet på tvers av partigrensene, selv om det selvsagt også på dette feltet er uenigheter rundt fremgangsmåte. Det viktige her er ikke detaljene i hvordan vi når målet, men den store, tverrpolitiske viljen som er her, til endelig å ta tak i glattcelleproblematikk og menneskerettighetsbrudd. Dette er spørsmål om grunnleggende menneskeverd og er for viktige til å brukes i et politisk spill. Jeg vil derfor rose partiet Venstre som har fortsatt et viktig arbeid ved å sette dette på dagsordenen. Det er slik at denne justiskomiteen har jobbet med å bedre rutinene rundt isolasjon og glattcellebruk allerede fra dag én, og i saldert budsjett ble det levert en klar bestilling til regjeringen om at det måtte arbeides målrettet for at glattcellebruken skulle komme under kontroll. Det følger vi opp i dag gjennom å oppfordre regjeringen til å iverksette strakstiltak for å bedre standarden på landets glattceller.

Mange glattceller mangler i dag helt grunnleggende fasiliteter, som f.eks. klokke, radio eller mulighet for lysjustering. Jeg mener det selvsagt burde være mulighet for tilgang til radio eller en avis der politimessige vurderinger ikke stenger for det. Samtidig er det viktig å huske på at en del av dagens fengselsceller også i framtiden må være såkalte glattceller, eksempelvis der den varetektsinnsatte er overstadig beruset eller til fare for seg selv. Dette bør likevel være unntaket, ikke hovedregelen.

Så skal Venstre ha ros for å belyse problemstillingen gjennom dette forslaget. Men det er likevel grunn til å merke seg flere av uttalelsene fra høringsrunden. Her settes det spørsmålstegn ved realismen i gjennomføringen av en slik firetimersfrist som foreslås. Det siste vi trenger, er en byråkratisk bestemmelse som ikke vil løse det underliggende problemet, og det langsiktige problemet kan oppsummeres i ett ord, nemlig «kapasitet».

Menneskerettighetsbrudd og oversittelser i glattcelle har en direkte sammenheng med kapasitetsmangelen i kriminalomsorgen. Norske fengsler har i dag en dekningsgrad på 98 pst., og det er derfor ikke overraskende at det kan være utfordrende å finne ledige varetektsplasser i kriminalomsorgen.

Regjeringen har allerede tatt grep for å få kontroll på kapasitetsproblemene, bl.a. gjennom frigjøringen av 88 lukkede fengselsplasser i saldert budsjett. Senest i revidert budsjett tok regjeringen et endelig og definitivt oppgjør med den største menneskerettslige skampletten i Norge i moderne tid, nemlig at det har sittet forvaringsdømte i isolasjon på Ila i opptil tre år uten at det tidligere har vært politisk vilje til å sette av de nødvendige midlene til å få disse såkalte verstingene ut av isolasjon og inn i et verdig tilbud. Nå har regjeringen endelig sørget for friske millioner for å rydde opp i disse uverdige forholdene, og jeg er derfor stolt over den viljen denne regjeringen viser til å rydde opp i menneskerettighetsbrudd innenfor justissektoren.

Jeg har derfor stor tro på at de bestillingene vi nå oversender justisministeren og regjeringen, vil bli behandlet på største alvor.

Det er en manglende politisk vilje gjennom flere år til å prioritere lukkede fengselsplasser som har ført oss inn i den prekære situasjonen vi er i i dag. Dette pratet vi om senest i forrige uke, da vi diskuterte et forslag fra Arbeiderpartiet. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå har en regjering som har varslet å legge fram en kapasitetsmelding i kriminalomsorgen nå til høsten, slik at vi kan komme i gang med å gjøre det vi trenger, nemlig å få økt kapasiteten innenfor kriminalomsorgen. Da kan det være mulig å forholde seg til den regelen vi allerede har, med tanke på glattcellebruk på 48 timer.

Jeg tror dette er problemstillinger som er helt grunnleggende for tilliten til norsk kriminalomsorg. Derfor er det viktig at vi nå tar dette på største alvor og derfor har vi også rost Venstre for å legge fram forslaget. Jeg har også konstatert at vi har en justisminister som er helt enig i at vi her må se å få gjort noe. Jeg ser derfor fram til den meldingen vi nå skal få til høsten fra justisministeren og regjeringen.

Ellers vil jeg oppfordre alle til å stemme for flertallets forslag og håper vi uansett kan fortsette det gode arbeidet for å overholde 48-timersfristen, verdigheten og menneskerettighetene uavhengig av politisk bakgrunn.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:43:24]: Først vil jeg få takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid. Jeg synes det er en god vane som komiteen har lagt seg til, at når vi får representantforslag med gode intensjoner og gode forslag, jobber vi sammen og kommer fram til bred enighet om gode forslag. Dette er et viktig steg som regjeringa og komiteen ønsker å ta, og som flere – og særlig saksordføreren – var inne på, er det en problematikk vi har et stort ansvar for.

De som har lest sakene som har vært omtalt i særlig Aftenposten de siste dagene, må også ta inn over seg den alvorlige kritikken som kommer mot oss. Jeg må si at jeg er overrasket over – eller for så vidt ikke overrasket, for jeg har hørt tallene før – at det fremdeles er så mange. Det undrer meg. Når man viser til at elleve har sittet mer enn fem døgn på glattcelle bare i vår, og at Oslo-politiet nesten 300 ganger har brutt fristen på 48 timer bare på de fire første månedene i 2014, viser det en stor utfordring for justisministeren som nå skal følge opp de ambisiøse vedtakene som vi vedtar i dag. Det viser også alvoret for komiteen når vi ønsker å følge det opp, men det viser ikke minst at politiet må gjøre en enda bedre jobb for ikke å bryte menneskerettighetene.

Nå skal vi ikke kommentere den dommen som har kommet, før den er rettskraftig. Men det er klart at den uansett er et veldig tydelig signal, der staten blir dømt for brudd på menneskerettighetene, og det forplikter.

Jeg vil også gi ros til Venstre for et godt forslag, men jeg deler nok mye av saksordførerens betraktninger av forslagene, der jeg opplever at de ikke nødvendigvis løser utfordringen. Det er ambisiøse og gode intensjoner i forslagene, men jeg mener at de forslagene komiteen går for, er vel så viktige for å hindre at man bryter fristen på 48 timer. Sånn jeg ser det, er det mangel på varetektsplasser og fengselsplasser, og det er også bedre koordinering mellom kriminalomsorgen og politiet som skal til – særlig det siste. Dersom en faktisk tar det på alvor, får en overført dem videre til kriminalomsorgen.

Jeg vil også understreke at selv om det er kritikk med tanke på fengselsplasser, er vi glad for at statsråden har begynt arbeidet med å øke varetektsplasser. Vi vil legge stort trykk på det. Særlig når høsten kommer, og vi får en stortingsmelding som går på kriminalomsorgen og på kapasitet, kommer vi til å være ivrige for å gjøre en jobb der.

Så er vi også glade for flertallsmerknaden og forslaget som sier at 48-timersfristen skal overholdes strengt. Det burde være en selvfølge, men det er i alle fall viktig for oss at det har kommet med.

Jeg vil også framheve at barn ikke skal sitte på glattcelle. Alt annet skal være prøvd før det i noen tilfeller må brukes, men at hovedregelen er at det ikke skal skje.

Så vil jeg også løfte fram det som går på minstestandarden, det at vi kan gjøre noe med cellene for at det skal være bedre å være der, at man reduserer isolasjonsfølelsen. Jeg har sett at det allerede er vært gjennomført noen forsøk, men jeg håper at justisministeren også har trykk på det.

Alt i alt synes jeg at man kommer noen steg videre, selv om jeg ser utfordringene med å løse det altfor store omfanget av brudd på 48-timersfristen som vi dessverre ser i dag.

Jenny Klinge (Sp) [15:47:17]: Saka vi har til behandling i dag, dreiar seg om korleis vi behandlar dei menneska samfunnet anvender tvangsmiddel mot, for anten ein kort eller ein lang periode, menneske som kanskje har gjort noko dumt, men som ikkje har nokon moglegheit til å kome seg ut av den situasjonen dei står i etter ei pågriping. Då har det offentlege eit ansvar for dei, og i norsk strafferettspleie skal alle få ei human og rettferdig behandling. Eg er glad saka blir sett på dagsordenen, og at vi får anledning til å ta nokre grep.

Det har kome kritikk mot Noreg si handtering av bruk av glattceller. Det ligg òg føre ein ikkje rettskraftig dom frå Oslo tingrett, som påpeiker dei same forholda. Etter mi oppfatning kviler dette hovudsakleg på ein systemfeil. Feilen består i at ein ikkje har ordinære fengselsplassar eller fengselsceller å tilby dei som blir sette i varetekt. Saka dreier seg om eit misforhold mellom talet som blir pågrepne og talet varetektsceller. Omsyn som skal avvegast i denne typen saker, er politiet sitt behov for bruk av isolasjon og pågriping av omsyn til etterforskinga, og på den andre sida er omsynet til enkeltmennesket. Vi må ikkje gløyme politiet sitt behov her heller, men samtidig er det fullt mogleg å foreine det med ei human behandling av dei innsette.

Det er ikkje til å stikke under stol at det er ein grunn til at nokre blir sette på nettopp glattcelle, men det fritek oss ikkje frå ansvaret for å ha ei human behandling av folk. Prinsippet er og skal vere at tvangsmiddel ikkje må vere meir inngripande enn det treng å vere. I praksis skal glattcelle brukast berre når det er nødvendig.

Når ein som politikar besøker ei glattcelle, er det vanskeleg å førestille seg korleis det er å sitte der når døra blir stengt. Er det for nokre timar, kan det vere handterleg, men når det blir mange timar og døgn etter døgn, er faren for seinskadar stor.

Talet på menneske som tek livet sitt på glattcella er høgt. Det kan skuldast både psykiatri, rus, og at dei pågrepne tek pågripinga svært tungt. Vi som samfunn må leggje til rette for at dette ikkje kan skje.

48-timersregelen må bli følgt. Det finst, slik eg ser det, ingen grunn til at han skal bli fråviken. Det viktigaste for å få til dette, er å ha tilstrekkeleg tal varetektsplassar.

Vidare vil eg seie at forslaga frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet som ligg i innstillinga, er gode. Dei vil langt på veg betre situasjonen, samtidig som vi gjer det litt meir humant å sitje på glattcelle for dei som må det.

Ein bør straks begynne å innreie enkelte celler rundt omkring i arrestane.

Så skal ein heller ikkje gløyme at det alltid vil vere behov for glattceller. For menneske som er ein fare for seg sjølv, er sjølvsagt det tryggaste alternativet ei glattcelle der og da, men for det store fleirtalet er det ikkje nødvendig. Det er òg viktig å slå fast at ungar, som ein klar hovudregel, ikkje skal setjast i glattcelle.

I førre veke hadde vi ein god debatt om fengselskapasitet. Dei same argumenta kunne vi gjort gjeldande også i dag. Dette berre understrekar behovet for at ministeren raskt må kome på banen for å auke fengselskapasiteten. Det er derfor for meg noko merkverdig at regjeringspartia ikkje er med på forslaga frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Det er forslag som ikkje er fordyrande, men som vil ha stor betyding for mange.

Iselin Nybø (V) [15:50:57]: Problemstillingen rundt overdreven bruk av glattceller er ikke noen ny problemstilling. Det er et problem som har eksistert i flere tiår, og som den norske stat har blitt kritisert for gjentatte ganger av både Den europeiske torturkomiteen, FNs torturkomité, FNs menneskerettighetskomité og vår egen sivilombudsmann. Vi bærer alle et ansvar for at denne praksisen har fått utvikle seg og eksistere, uten at vi har fått bukt med problemene.

Det er mange forhold ved dagens glattceller som har vært kritisert: at cellene er for sparsommelig innredet, at det ikke er tilgjengelig stimuli for hjernen, at de pågrepne ikke får være ute i dagslys lenge nok, at man ikke kan styre belysningen på cellene osv. Jeg er glad for at stortingsflertallet nå peker på disse forholdene som noe som de ønsker å gjøre noe med. Men hvis vi skal få bukt med det mest alvorlige forholdet rundt bruken av glattceller, nemlig isolasjonen, må det en regelendring til, og det oppfatter jeg at Stortingets flertall ikke er villig til å ta innover seg.

I forrige uke gikk staten på et sviende nederlag i Oslo tingrett. Saken gjaldt en 44 år gammel mann som ved to anledninger ble plassert i politiarresten. Om isolasjon skriver bl.a. retten:

«Det er derfor etter rettens oppfatning ikke slik at isolasjon (…) i alle tilfeller er konvensjonsstridig. Problemet med dagens praksis er at isolasjon utover en kort vurderingsperiode, ikke er begrunnet i annet enn kapasitetsproblemer og har vært begrunnet i kapasitetsproblemer over et par tiår. Det er ingen individuell vurdering av behovet. Etter et forholdsvis kort opphold i arresten vil det derfor etter rettens oppfatning innebære en krenkelse av den innsattes rettigheter etter artikkel 8 å holde vedkommende fortsatt isolert.»

Politidirektoratet har gitt ut en oversikt som viser at det var 4 250 pågrepne som satt i politiarresten i over 48 timer i 2013. Deler av disse er også statsråden ansvarlig for. Aftenposten hadde en artikkel i forrige uke, som også representanten Ropstad refererte til, som viste at bare Oslo-politiet hadde brutt 48-timersregelen nesten 300 ganger bare i løpet av årets fire første måneder. Hele elleve personer hadde sittet i mer enn fem døgn på glattcelle bare i vår her i Oslo.

Manglende fengselskapasitet har i flere tiår vært begrunnelsen for at vi har flere tusen oversittelser i løpet av et år, og for at det jevnlig og systematisk begås menneskerettighetsbrudd i Norge. Det er dette også dagens politiske flertall peker på. Men dette holder ikke som argumentasjon lenger. Dommen fra Oslo tingrett er tydelig på at kapasitetsproblemer ikke er tilstrekkelig som begrunnelse for å holde folk isolert i politiarresten.

Det skal bygges flere fengsler i Norge, og det er vi i Venstre også for, men det å bygge et fengsel tar tid. I mellomtiden er dagens politiske ledelse ansvarlig for de menneskerettighetsbruddene som begås mot enkeltindivider. Hvis vi skal få bukt med oversittingsproblemet nå og ikke flere år fram i tid, når et nytt fengsel står klart, må det en regelendring til.

Vi i Venstre har nå fremmet et forslag som innebærer at innen fire timer etter pågripelse skal vedkommende som hovedregel innsettes i en fengselscelle eller en tilsvarende utstyrt celle i politiets lokaler. Innsatte som ikke er besluttet varetektsfengslet, skal ha rett til å motta besøk, til å sende og motta brev, til å ta og motta telefonsamtaler og til å ha samkvem med andre innsatte. Overføring til kriminalomsorgen skal uansett skje innen 48 timer. Beslutning om bruk av glattcelle skal treffes av påtalemyndigheten.

Vi i Venstre har vært villige til å diskutere oss fram til en enighet, men dessverre registrerer vi at det politiske flertallet ikke er villig til å ta de grepene som trengs, med hensyn til å få en regelendring på plass – også etter at vi har fått en knusende dom i Oslo tingrett mot oss.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Venstre, som skal være omdelt i salen. Skulle dette falle, vil vi subsidiært stemme for Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Iselin Nybø har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anders Anundsen [15:55:43]: La meg først få takke forslagsstillerne fra Venstre for å sette en viktig sak på dagsordenen – selv om jeg mener at forslaget fra Venstre er lite realistisk i dagens bilde. Jeg synes også det er på sin plass å takke komiteen for et godt samarbeid, og saksordføreren for et godt utført stykke arbeid.

Jeg synes også debatten på en ganske god måte har illustrert en del av de dilemmaene vi faktisk står oppe i, hvor det er ulike interesser som står imot hverandre. Jeg skal komme litt tilbake til det i mitt innlegg.

Jeg deler bekymringen over at et for stort antall pågrepne og varetektsfengslede sitter for lenge i politiets arrester. De siste årene har andelen pågrepne som sitter lenger enn 48 timer i politiets arrester, vært økende. Gjennomsnittlig antall varetektsinnsatte har økt betydelig siden 2006, og det har vært en utvikling i retning av lengre sittetid. Årsaken til utviklingen er at vi ikke har nok fengselsplasser. Flere av talerne har vært inne på at det er en nær og avgjørende sammenheng mellom det antallet fengselsplasser vi har tilgjengelig, og varetektssoning, politiarrestbruk og oversitting.

La meg likevel si at det er viktig også å ha i bakhodet de tunge hensynene som ligger til grunn for at personer skal kunne pågripes og holdes i varetekt. Vi har de senere årene hatt en betydelig vekst i alvorlige, straffbare handlinger begått av utenlandske statsborgere, der varetektsfengsling regelmessig fremstår som et nødvendig grep i straffeforfølgingen. Norsk politi har målrettet innsatsen mot de organiserte og grenseoverskridende kriminelle grupperingene, og i dag er ca. 59 pst. av de varetektsfengslede utenlandske statsborgere. Dette arbeidet har gitt resultater, men det har også medført et behov for nye soningsplasser og varetektsplasser. Etter mitt syn, har tidligere regjeringer ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for behovet for utbygging av fengselsplasser som følge av det endrede kriminalitetsbildet.

Når vi diskuterer hvordan vi skal redusere tiden personer sitter i politiarrest, er det viktig å ha en bred tilnærming. Det viktigste hadde vært å få på plass tilstrekkelig antall fengselsplasser. Det reflekterer også en debatt vi hadde i denne sal i forrige uke, hvor kapasitetsutfordringene i kriminalomsorgen var meget sterkt adressert. For å forhindre en videre negativ utvikling i brudd på fastsatte frister for overføring fra politiarrest til fengsel foreslo regjeringen en kapasitetsutvidelse tilsvarende 88 plasser i løpet av 2014 i Prop. 1 S Tillegg 1 for 2013–2014. Disse ble vedtatt av Stortinget.

Men vi trenger mer kapasitet i kriminalomsorgen, og det sies at det er omtrent 90 pst. belegg som vil være det optimale for å tilfredsstille politiets behov for varetektskapasitet og den fleksibiliteten en trenger i kriminalomsorgen. I dag ligger kapasitetsutnyttelsen på ca. 98 pst. Det er selvfølgelig et alternativ å dra ned belegget til 90 pst. Konsekvensen av det vil jo være en dramatisk vekst i soningskøen. Dette viser på en måte de rammene som vi til enhver tid må forholde oss til. Den ene beslutningen har konsekvenser for en annen type prioritet.

Så er jeg naturligvis kjent med dommen i Oslo tingrett fra 2. juni i år, som representanten Nybø var mye inne på i sitt innlegg. Dommen er til vurdering i departementet, og vi har ikke bestemt oss for hvorvidt saken skal ankes. Men uansett endelig utfall, minner dommen oss om den uheldige effekten av den manglende kapasiteten innen kriminalomsorgen, og det understreker også behovet for gjennomføring av de tiltakene regjeringen har planlagt.

Kort oppsummert kan jeg si, som jeg sa i forrige uke: Alt ville vært så meget bedre dersom tidligere regjeringer hadde prioritert bygging av fengselsplasser. Nå må vi gjøre den jobben også, og det skal vi gjøre. Så må jeg til slutt si at jeg synes det er godt å ha det som fremstår som et tilnærmet samlet storting i ryggen når vi skal gå løs på den formidable utfordringen – og jeg vil understreke det: den formidable utfordringen – som representantforslaget fra Venstre viser til, og som Stortinget nå vil bidra til å gi regjeringen noen arbeidsoppdrag knyttet til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:00:17]: Statsråden var for så vidt litt inne på det i sin avslutning. Vi er kjent med at dette er en stor utfordring. Og som jeg var inne på i mitt innlegg, foreligger det nesten 300 brudd på 48-timersfristen bare de første fire månedene i Oslo politidistrikt. Det er alvorlig. Men jeg skal frikjenne justisministeren, for dette er jo et problem som er arvet, og som for så vidt alle partier i denne sal må ta ansvar for. Men jeg skulle gjerne hørt justisministerens betraktninger rundt den kortsiktige løsningen – hva skal gjøres, hva settes i verk av tiltak for å unngå at det faktisk er et så stort antall brudd på noe som klart framgår av loven, og der vi nå tydeligvis også har fått en dom som betyr at det er brudd på menneskerettighetene? Kan statsråden dele noen av sine tanker rundt dette?

Statsråd Anders Anundsen [16:01:17]: Først må jeg si at loven er ikke helt firkantet på 48 timer; det er også en unntaksbestemmelse som kan komme til anvendelse i enkelte tilfeller. Men jeg er enig i at dette er en utfordring som er arvet. Samtidig er det helt avgjørende for oss å sikre at en har den nødvendige kapasiteten i kriminalomsorgen for å bidra til at vi ikke får oversitting i politiarrest. Veldig mange av dem som sitter i politiarrest, sitter der av en grunn, og det er en årsak til at man må ta dem ut av det frie samfunnet. Det optimale ville da være at en også kunne overføre betydelig raskere, helst, fra politiarrest til en varetektsplass.

Vi tar oppdraget fra Stortinget på største alvor. Som representanten er kjent med, kommer vi nå med en kriminalomsorgsmelding til høsten, hvor også disse problemstillingene vil bli berørt.

Iselin Nybø (V) [16:02:17]: Jeg vil gjerne følge opp spørsmålet til representanten Ropstad litt, for som også han var inne på, er det 4 250 pågrepne som er såkalte oversittere og har sittet i mer enn 48 timer i 2013. Statsråden har ikke ansvaret for alle dem, men når vi leser i Aftenposten at de fire første månedene i år er det 300 oversittinger bare i Oslo politidistrikt og hele elleve som har sittet mer enn fem døgn på glattcelle, er dette oversittinger som skjer med denne statsrådens makt.

Mitt spørsmål er: Hvilke konkrete tiltak ser statsråden for seg at han vil sette i verk for å få vekk disse menneskerettighetsbruddene, før vi får på plass en utvidet fengselskapasitet, for det kommer til å ta tid?

Statsråd Anders Anundsen [16:03:09]: Jeg er enig i at dette er en kritisk situasjon, men jeg tror ikke en skal skape inntrykk av at dette kan løses over natten.

Det er altså slik at de som i dag sitter over, sitter over ikke fordi det er en ønsket situasjon fra politiets side, ikke fordi det er en ønsket situasjon fra min side – eller fra noen annens side – men fordi alternativet er verre. Derfor tror jeg det er nødvendig at vi tillater oss å se dette i sammenheng, at vi bruker den tiden som er nødvendig, for å løse det.

En del av løsningen, som komiteen selv har pekt på, kan være å endre måten en politiarrestcelle er utformet på, for å redusere den belastningen den som er innsatt der, vil bli påført. Så jeg tror vi må se på flere spor. Representanten er sikkert kjent med Vestfold politidistrikt, som har innredet noen celler på en litt annerledes måte. Det nye politihuset i Østfold politidistrikt har både klokke og mulighet for lysstyring. Og det er forskjell på gamle politiceller og de som nå bygges i nye politihus.

Iselin Nybø (V) [16:04:08]: Hvis presidenten tillater det, vil jeg gjerne komme med et spørsmål til.

Presidenten: Det er plass til ett til, så vær så god.

Iselin Nybø (V) [16:04:14]: Takk for det.

Jeg har forståelse for at statsråden på dette tidspunkt ikke har lyst til å svare på hvorvidt dommen vil bli anket eller ikke, for det er jo en avgjørelse som inneholder mange ulike momenter, og som sikkert må diskuteres i departementet før man får tatt den avgjørelsen. Men kan statsråden svare på om han mener at dagens praksis, der enkelte blir sittende i opptil fem døgn på glattcelle, i isolasjon, er i tråd med menneskerettighetene?

Statsråd Anders Anundsen [16:04:45]: Jeg mener at den praksisen ikke er i samsvar med det regelverket som gjelder i Norge, og derfor er vi nødt til å løse det. Når det gjelder forholdet mellom menneskerettighetene og de kravene menneskerettighetene setter, tror jeg en må se litt på hva som er den faktiske kritikken, for det er ikke nødvendigvis den sammenhengen som fremkommer i den dommen – som jeg ikke kommer til å kommentere – som er det avgjørende. Men vi får komme tilbake til det på et senere tidspunkt, når vi vet hvorvidt denne dommen vil bli rettskraftig eller ikke.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:05:29]: Det var egentlig svaret i stad som fikk meg til å ønske en ny replikk.

Jeg synes egentlig det er litt overraskende at det er så mange fristbrudd når det har vært fokusert så mye på problemet. Derfor vil jeg gjerne høre justisministerens refleksjoner rundt det. Komiteen er tydelig på at en må få et bedre system for overføring til kriminalomsorgen, pluss at en skal holde 48-timersfristen. Men når noe tydeligvis ikke gjøres, er grunnen til at politiet ikke klarer å holde fristen at de ikke har varetektsplasser der de kan sette fangene, er det det at de rett og slett somler – eller ikke gjør en god nok jobb for å rekke det innen 48-timerfristen – eller er det uavklarte spørsmål, for den saks skyld?

Statsråd Anders Anundsen [16:06:14]: Det kan nok være flere årsakssammenhenger, men hovedårsaken er manglende tilgang på ordinære varektsplasser. Det at vi har en såpass høy dekning, har en pris, og deler av den prisen er økt oversitting. Det er mulig å løse det, som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, ved å redusere dekningen i kriminalomsorgen og gå ned fra i dag, rundt 98 pst., til en lavere prosentsats, men det vil ha som konsekvens at fengselskøene øker ytterligere. Det er egentlig én hovedløsning på dette, og det er flere tilgjengelige fengselsplasser. Det vil være det beste bidraget til å hindre oversitting.

Jeg tror vi også må ha respekt for den kompliserte vurderingen som politiet står overfor hver eneste dag, hvor det er f.eks. alvorlig voldsdømte som enten må slippes løs, eller sitte over noen timer. Og når vi snakker om oversitting, er det forskjell på oversitting i en til to, tre, fire eller fem timer og i flere dager, mens de statistikkene det her vises til, skjærer alle over én kam.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [16:07:32]: Jeg deltok ikke i debatten i forrige uke, men tillater meg likevel å ha noen meninger om dette.

Jeg synes det er rørende å høre representantene fra Venstre og Arbeiderpartiet påpeke de utfordringene vi står overfor i dag. Jeg har vært her så lenge at jeg har opplevd en justisminister fra Venstre i sin tid som hadde et stort hjerte for veldig mange, men som slet med å levere i forhold til egne ambisjoner. Da blir det ganske lett, synes jeg, å komme i dag og påpeke at dagens regjering ikke leverer.

Det samme gjelder for Arbeiderpartiets del. Jeg må si at en av mine gode venner, stortingsrepresentant og tidligere statsråd Knut Storberget, sa en gang at man ikke blir gjenvalgt ved å fokusere på kriminalomsorg. Det bekrefter vel debatten her i dag og debatten i forrige uke, som viser at ikke minst Arbeiderpartiet gjennom ulike statsråder ikke har tatt de grepene man har vært nødt til å ta. Arbeiderpartiet påberoper seg æren for Halden fengsel. Den tilligger Bondevik II, som startet de første bevilgningene der.

Representanten Leirstein var inne på at dagens regjering har gjort noen grep, ikke minst i forhold til Ila. Ja, det er også noe som jeg er stolt av. Vi har folk som opplever isolasjon til daglig, ikke folk som er inne ett døgn, to døgn eller tre døgn, men som faktisk er innenfor et system der isolasjon dessverre er løsningen. Det har Arbeiderpartiet og kompani ignorert i åtte år – samtidig som man går rundt og slår seg på brystet og klager over at ting er så ille nå. Det er mulig at man først ser lyset når man kommer i opposisjon, og så fortier man virkeligheten når man har ansvar. I så fall skal jeg være så åpen og direkte at jeg skal si at hvis situasjonen ikke blir bedre i løpet av denne perioden, skal jeg være den første til å stå her og si at vi gjorde ikke en jobb som var god nok, statsråden fikk ikke gjennomslag i stor nok grad for de tingene som burde vært gjort, og vi har sviktet også overfor egne ambisjoner.

Jeg mener at noe av det viktigste man gjør som politiker, er å ha en ambisjon om å få ting til å skje, å få på plass en endring. Gjør man ikke det, bør man i det minste være såpass ærlig og si at en har fått gjort noe, men kom ikke så langt som ønsket.

Denne debatten handler om helt andre ting; den handler om fraskrivelse av fakta og det å ta inn over seg ansvaret for det som faktisk har skjedd. Hvis man ser på historien til Venstre, til Bondevik II og til Arbeiderpartiet, satte de norgesrekord i å gi en særskilt strafferabatt. Det har aldri vært noen som har vært i nærheten av å gi den type rabatt. Den er plutselig borte vekk, ikke interessant, og man fokuserer ensidig på det som er problemet i dag, nemlig at noen oversitter varetekt.

La det være klinkende klart: For min del ønsker jeg selvfølgelig ikke at staten skal begå lovbrudd – overhodet ikke. Men jeg synes justisministeren drar opp et dilemma som er ganske interessant: Hvordan hadde reaksjonen vært blant framtredende politikere i justiskomiteen og andre steder hvis en person som – la oss si, hypotetisk – hadde begått seksuelle overgrep mot barn, måtte slippes fri fordi det ikke fantes varetektsplasser, og folk som hadde begått grov vold, ble sluppet fri? Det er ikke sikkert hylekoret hadde vært noe annerledes da.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [16:10:44]: Av og til er det forfriskende med folk som snakker rett fra levra, som vi sier på Sørlandet. Dette innlegget var en tydelig bekreftelse på at debatten om fengsel i forrige uke var et politisk spill. Det var den forrige regjeringa som la penger på bordet til nytt fengsel. Fremskrittspartiet utsatte planene om bygging av Halden fengsel fordi de ville ha utredet alternative ordninger for å bygge fengselet. Den forrige regjeringa la penger på bordet til nytt fengsel i Halden, det kan ingen komme fra. Vi gir full honnør til Dørum, som var den som sto på for å få det fengselet planlagt. Det samme kan ikke sies om Fremskrittspartiet når det gjaldt å få det gjennomført. Det samme kan heller ikke sies om Fremskrittspartiet når det gjelder å få gjennomført bygginga av fengselet som den forrige regjeringa vedtok – når det gjelder å legge penger på bordet.

Representanten Ellingsen snakker om en hypotetisk situasjon der en slipper ut folk som har begått kriminelle handlinger, fordi det er mangel på varetektsplasser. Det er ikke en hypotetisk situasjon, det er den situasjonen vi har i dag. Jeg vet ikke om representanten har lest innleggene om den manglende kapasiteten sist vi hadde debatt, eller det som sto i en felles reportasje i media fra Haugaland og Agder – hvor de slipper ut mange hver eneste uke fordi det ikke er kapasitet i fengselet. Men vi har en regjering som sier: Til høsten, til høsten. Det kommer til å ta lang tid, sier statsråden. Han har gjentatt gang på gang fra denne talerstolen hvor lang tid det kommer til å ta å få disse plassene bygd. Og det er en realitet – sånn er det. Det er det faktagrunnlaget denne saken bygger på, og som fengselssaken bygde på. Vi er veldig glade for den politiske enigheten i komiteen på dette punktet når det gjelder å få ned antall oversittinger. Vi har vært dypt uenig i at regjeringa har valgt å se bort fra å sette fart i fengselsbygginga. Vi hadde forslag som ville igangsatt det fortere, men det virker som at for denne regjeringa er det viktigere at det er de sjøl som foreslår å bygge fengsler, enn at de kommer på plass raskt.

Iselin Nybø (V) [16:13:24]: Jeg tror vi må være tydelige i denne saken på at vi alle har et ansvar for at det er blitt som det er blitt. For dette er ikke noe som har dukket opp det siste året, og heller ikke de siste ti årene. Odd Einar Dørums justisministerperiode ble nevnt. Det er helt rett at Odd Einar Dørum gjorde mye bra, bl.a. står det i Sivilombudsmannens rapport at antall oversittinger gikk ned i den perioden, selv om man ikke fikk det vekk.

Det som er viktig å huske på, er at politikk handler om å ville. Og politikk handler om å prioritere. I Venstre ønsker vi å gjøre noe med denne problemstillingen, og vi ser at dette er noe vi er nødt til å prioritere – ikke bare fordi vi har fått gjentatt kritikk fra ulike torturkomiteer og menneskerettighetskomiteer gjennom mange år, men også fordi vi faktisk i dag har en dom mot oss i Oslo tingrett som sier at den bruken vi har i dag, ikke er i tråd med menneskerettighetene.

Så må jeg innrømme at jeg har litt problemer med å se hvordan ting henger sammen. Venstre ønsker en regelendring for å få bukt med dette problemet, mens flertallspartiene peker – og er veldig tydelige når de snakker – på at 48-timersregelen skal praktiseres strengt. Jeg har problemer med å se hvordan det henger sammen med det som justisministeren nettopp sa – at dette er et kapasitetsproblem som det kommer til å ta tid å få løst – for kapasitetsutfordringene er det man har brukt som argument for ikke å gjøre noe med oversittingene i flere tiår.

Det tar tid å bygge et nytt fengsel. Hvordan justisministeren nå skal klare å oppfylle 48-timersregelen på kort sikt for å innfri flertallets fagre løfter fra denne talerstolen, har jeg litt problemer med å forstå. Men, som sagt, politikk handler om å ville, og jeg håper at regjeringen vil få bukt med de menneskerettighetsbruddene som nå skjer nesten daglig i våre arrester.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [16:15:35]: Litt temperatur må vi ha, det er bra. Et av de paradoksene jeg opplever i denne debatten, er at man i stor grad lider av ansvarsfraskrivelse. Det er et faktum at Arbeiderpartiet hadde justisministeren i åtte år. Det er også et faktum at Arbeiderpartiet i regjering åpnet mange soningsplasser. Husker jeg ikke feil, sa Storberget at det aldri hadde vært åpnet så mange plasser som i forrige periode – de åtte årene man satt i regjering. Utfordringen med de samme plassene var at man var verdensmester i åpne plasser, mens resten av Norge skrek etter lukkede plasser.

Selvfølgelig har representanten fra Arbeiderpartiet rett i at når jeg sier at det er hypotetisk, så er det ikke det. Men poenget mitt var nettopp å skissere hvordan dette forumet ville reagere hvis – eller når – det dukket opp tilfeller der folk som burde sitte inne, slapp ut. Det er ikke noen nyhet. Det er til de grader kjent. Det er en raritet for meg at Arbeiderpartiet ikke har tatt mer tak i det. Det samme gjelder de forholdene vi har diskutert i dag når det gjelder Ila og isolasjon. Jeg skjønner godt at Arbeiderpartiet ikke vil snakke om det. Det må jo være en skamplett på den politikken som har vært ført av regjeringen i åtte år, at man ikke har hatt evne eller vilje til å gjøre noe med det.

Men mulighetene er der. Som representanten fra Venstre sa: Politikk handler om vilje til å gjøre noe. Det handler også om vilje til å la være å gjøre noe. Forskjellen på mitt innlegg i stad og de innleggene jeg har hørt fra andre, er at jeg er tydelig på at hvis dagens regjering ikke leverer, skal jeg være den første til å stå her og si at vi ikke har gjort en god nok jobb – vi kunne med fordel ha gjort mer, vi kom ikke så langt som vi ønsket oss. Jeg skal ha ryggrad til å stå her og si nettopp det. Jeg skal ikke unndra meg ansvar, jeg skal tvert imot være med og ta ansvar hvis dagens regjering ikke leverer. Men jeg er 110 pst. sikker på at dagens justisminister ikke tenker at det er nok med et dårlig ettermæle, så det tar jeg med stoisk ro.

Ulf Leirstein (FrP) [16:17:31]: Jeg har alltid forundret meg over at vi politikere er så dårlige til å innrømme det hvis vi ikke har gjort jobben skikkelig, eller hvis vi har gjort en feil. Jeg har alltid stusset på hvorfor det er så veldig vanskelig å skulle innrømme at på det og det feltet gjorde vi kanskje ikke nok, vi nådde ikke våre mål. Jeg tror kanskje vi hadde hatt mye mindre politikerforakt hvis vi som politikere – rikspolitikere ikke minst – hadde vært ærlige av og til og sagt rett ut at her hadde vi en målsetting, men vi nådde ikke målsettingen. Isteden er det ganske vanlig politisk taktikk å begynne å skyte fra hofta i ren angrepsstil i mangel på gode argumenter i forsvar. Det fikk vi en klassisk forestilling om nå av representanten Kari Henriksen. Utrolig nok, etter åtte år i regjering uten å klare å vedta å få bygd et nytt fengsel, kommer man altså seks måneder etter at man har gått ut av regjering, med den glupe ideen om at man kanskje bør bygge et nytt fengsel! Det er helt utrolig at man klarer å si det etter den debatten vi hadde forrige uke. Hadde Stortinget da vedtatt bygging av nytt fengsel i Agder, hadde dette problemet vært løst.

Det vi diskuterer i dag, er ganske alvorlig. Det er ganske alvorlig at vi faktisk må ty til det skritt å bryte 48-timersregelen for å holde en del mennesker i varetekt. Men det problemet har jo heller ikke oppstått etter valget, dette problemet har vart i årevis. I årevis har vi holdt folk i strid med regelverket – i årevis, bl.a. i åtte år med justisministere fra Arbeiderpartiet. Kunne ikke Arbeiderpartiet ha brukt denne sjansen i dag, når vi samler komiteen om en del viktige målsettinger og forslag, til å innrømme at ja, man strakk ikke til, man nådde ikke målsettingene, man gjorde faktisk ikke den jobben man egentlig var satt til å gjøre? Det hadde stått respekt av å innrømme at man ikke klarte å levere.

For hvordan i alle dager har man god samvittighet med tanke på det man har gjort med tanke på 48-timersregelen og det å ha hatt folk på glattcelle? Man kan jo ikke ha god samvittighet? Man sitter i åtte år, og så blir altså situasjonen forverret. Vi har bl.a. fått denne dommen, selv om den ikke er rettskraftig, fra Oslo tingrett. Det er et tankekors. Derfor hadde jeg håpet at denne debatten i dag skulle vise at et samlet storting tar dette inn over seg og ser at her er det mange som ikke har gjort den jobben man skulle ha gjort. Men innlegget til talspersonen fra Arbeiderpartiet tyder på at her kommer ikke regjeringen til å få noe drahjelp av Arbeiderpartiet. Det er helt greit, vi har tenkt å levere. Vi har noen mål, og skulle vi ikke nå målene, skal vi være de første til å innrømme at det klarte vi ikke. Men jeg har stor tiltro til dagens regjering, at vi skal klare å få en ny retning med hensyn til disse utfordringene, som dessverre også er noe vi har arvet.

Presidenten: Da er neste og foreløpig sist inntegnede taler statsråd Anders Anundsen. Så får vi se om det siste holder.

Statsråd Anders Anundsen [16:20:48]: Det siste ordet burde kanskje vært sagt etter de foregående innlegg, som jeg synes var veldig gode. Det var representanten Henriksen som også fikk meg til å ta ordet. Det er en merkelig virkelighetsforståelse når man sier at Stortinget i forrige uke vedtok ikke å bygge fengsel i Agder, mens Arbeiderpartiet skal ha lagt penger på bordet. Det Arbeiderpartiet la penger på bordet til, var et nytt steg på kvalitetssikringsveien. Ikke et eneste fengsel ville blitt bygd av de kronene, ikke et eneste spadetak ville blitt tatt. Så det forsøkes her å lage en eller annen forestilling om at Arbeiderpartiet har vært fremoverlent de siste seks–syv månedene når det gjelder bygging av fengsel. Jeg tror det er litt for mye lokalpolitikk til at vi kan ta det på alvor.

Grunnen til at jeg synes det er viktig å nevne dette, er at det er ikke slik at en usannhet som gjentas ofte nok, blir sann bare fordi den gjentas. Vi la på bordet 88 fengselsplasser – friske fengselsplasser – i 2014. Det kunne arbeiderpartiregjeringen gjort i 2013. Det gjorde den ikke. Det er en rekke tiltak som kunne vært gjennomført av den forrige regjeringen på betydelig kortere tid enn det det tar å bygge et nytt fengsel, f.eks. bygging av fengselsplasser innenfor eksisterende murer, som er viktig for denne regjeringen å prioritere. Det valgte man å ikke gjøre. Jeg blir rett og slett litt provosert over at det alltid er så himla lett å løse problemer når man ikke har ansvaret for å løse dem lenger, mens når man har ansvaret for å løse dem, blir det som bør gjøres, ikke gjort. Og dette er en utvikling som i særlig grad har kommet under den arbeiderpartiledede regjeringen, for kriminalitetsbildet når det gjelder antall utenlandske varetektsfengslede, har skutt fart fra 2006. Da kunne man gjort en del ting når man så denne trenden utvikle seg, istedenfor å vente til man mister regjeringsmakten og så si at nå er det bare å bygge nye fengsler, nå er det bare å holde 48-timersregelen – nå er det «bare». Representanten Henriksen burde vite, med den erfaringen hun har, at det er ikke «bare». Ting har konsekvenser, ting tar tid. Vi løser det vi kan, så raskt som overhodet mulig, og jeg skulle ønske at den forrige regjeringen hadde gjort det samme.

Presidenten: Da er det neste – og igjen sist inntegnede – taler, representanten Kari Henriksen. Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) [16:23:27]: Jeg har lyst til i mitt sluttinnlegg å prøve å trekke denne saken tilbake til det som faktisk er det vi diskuterer her i dag. Alle som har vært på talerstolen, har pekt på kapasitet. Det er ikke én som har stått på denne talerstolen, som ikke har nevnt kapasitetsutfordringene knyttet til fristoversitting. Hvis justisministeren kan gå på denne talerstolen og si at den forrige regjeringa ikke hadde et vedtak på å bygge nytt fengsel, på å starte planleggingen med å bygge et nytt fengsel, og hadde vedtatt at det skulle bygges fengsel i Agder, er det bra. De opplysningene vi sitter med, og det som står i Prop. 1 S, er at det var budsjettmessige prioriteringer knyttet til å bygge et fengsel.

Jeg er glad for at Ellingsen snakker om evne og vilje til å få saker i gang. Fremskrittspartiet i posisjon ser kanskje mer mørkt på det når det gjelder de sakene de nå har fått i fanget med hensyn til f.eks. bompenger. Da blir løsningen prosentvis … (presidenten klubber).

Presidenten: Da er tiden ute. – Det ser ut som om Jan Arild Ellingsen avstår. Det var en klok avgjørelse.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering i sak nr. 7

Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt fire forslag. Det er

  • forslagene nr. 1–3, fra Kari Henriksen på vegne av Arbeiderpartiet og Senterpartiet

  • forslag nr. 4, fra Iselin Nybø på vegne av Venstre

Det voteres først over forslag nr. 4, fra Venstre. Forslaget lyder:

«Vedtak til lov

om endring i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)

I

I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) skal ny § 180 a lyde:

«Den som er pågrepet, skal senest innen 4 timer etter pågripelsen løslates eller innsettes i fengsel. Likestilt med innsettelse i fengsel er innsettelse i tilsvarende utstyrt celle i politiets lokaler (fengselscelle). Innsatte som av retten ikke er besluttet varetektsfengslet, skal ha rett til å ta imot besøk, til å sende eller motta brev eller telefonsamtaler, og til å ha samkvem med andre innsatte, med mindre påtalemyndigheten har gitt pålegg om annet i medhold av straffeprosessloven § 186 annet ledd eller § 186 a. Straffegjennomføringsloven gjelder tilsvarende for innsatte som er pågrepet eller varetektsfengslet. Ved innsettelse i fengselscelle hos politiet skal overføring til anstalt under Kriminalomsorgen skje innen 48 timer.

Beslutning om bruk av sikkerhetscelle i politiarrest (politicelle) treffes av påtalemyndigheten. Straffegjennomføringsloven § 38 annet ledd gjelder tilsvarende for påtalemyndighetens beslutning og løpende vurdering av om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.»

II

Loven trer i kraft straks.

III

Vedtak til lov om endring i lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven)

I lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) skal § 47 annet ledd lyde:

«Varetektsinnsatte kan overføres til et annet fengsel etter § 14. Overføring til et annet fengsel kan også skje når det anses påkrevd av etterforskningsmessige hensyn. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende så langt det passer.»

IV

Loven trer i kraft straks.

V

Forskrift av 22. februar 2002 nr. 183 om straffegjennomføring §§ 4-1 og 4-2 oppheves.»

Votering:Forslaget fra Venstre ble med 98 mot 3 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 20.26.50)

Presidenten: Forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake på egnet måte og snarest mulig med sak om bruk og utforming av glattceller der det fremkommer at:

  • a) glattceller som hovedregel ikke skal benyttes, med mindre konkrete vilkår er oppfylt,

  • b) bruk av glattcelle skal begrunnes skriftlig av politiet i hver enkelt sak,

  • c) barn skal ikke plasseres på glattcelle, med mindre det foreligger særlig tungtveiende grunner,

  • d) den innsatte skal som hovedregel ha kontaktmuligheter med pårørende og arbeidsgiver. Unntak fra dette skal begrunnes skriftlig.»

Forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, lyder:

«Stortinget ber regjeringen opprette et sentralt varetektssystem som til enhver tid har oversikt over ledig cellekapasitet.»

Forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, lyder:

«Stortinget ber regjeringen iverksette strakstiltak for å oppgradere flere glattceller med for eksempel klokke, vindu, møbler, og utarbeide en tidsplan for oppgradering.»

Venstre har varslet at de nå støtter forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet subsidiært. Sosialistisk Venstreparti varsler også at de støtter forslagene.

Votering:Forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble med 55 mot 46 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 20.27.32)Komiteen hadde innstilt:

I

Stortinget ber regjeringen i arbeidet med statsbudsjettet for 2015 vurdere tiltak for å heve kvaliteten på landets glattceller.

II

Stortinget ber regjeringen om å sikre at 48-timersregelen overholdes strengt.

III

Stortinget ber regjeringen å forbedre systemet for overføring av pågrepne fra politiet til Kriminalomsorgens varetektsceller.

IV

Dokument 8:20 L (2013–2014) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Iselin Nybø, Abid Q. Raja og Sveinung Rotevatn om lov om endringer i lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) og i lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) (straffeprosessuell frihetsberøvelse og innstramming av bruken av glattceller) – vedlegges protokollen.

Votering:Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.