Dag Terje Andersen (A) [09:03:48]: Denne interpellasjonen ble innlevert 26. mars 2014, og det var – som det står i interpellasjonen – på bakgrunn av statsminister Solbergs uttalelse i forbindelse med regjeringas budsjettkonferanse, der hun varslet at det kom til å bli større utfordringer på arbeidsmarkedet framover. Det er en utfordring vi må stå sammen om å løse, det er derfor jeg har invitert til denne dialogen med statsministeren i dag.
Da regjeringa Solberg overtok ansvaret etter regjeringa Stoltenberg i fjor høst, overtok den ansvaret for et av Europas laveste ledighetstall. Det er ikke et resultat av tilfeldigheter eller flaks, men av en bevisst politikk der arbeid til alle er jobb nummer én.
Under finanskrisen i 2008 og 2009 ble Norge rammet, som alle land. Et sterkt eksportavhengig land som Norge er sårbart for internasjonale konjunkturer. Når det allikevel gikk bedre hos oss var det et resultat av et solid næringsliv og en aktiv motkonjunkturpolitikk. Målet var Europas laveste ledighet og Europas mest kraftfulle tiltak mot ledighet.
Petroleumssektoren, med høyt teknologisk nivå, bidro ved at aktiviteten fortsatt var høy, og det var viktig. Mange offentlig ansatte, som ikke behøver å frykte at de skal miste jobben, gjør også at Norge er mindre utsatt for de sysselsettingsmessige virkningene av dårlige tider.
Men det som skilte oss mest fra andre land, var at vi valgte å gå gjennom alle politikkområder med sikte på sysselsettingsvirkning av tiltak under alle departementer. Dette er ikke en utfordring som kan løses bare av Arbeidsdepartementet. Det må være en overordnet målsetting for alle departementer å styrke sysselsettingen på kort og på lang sikt.
Skatte- og avgiftspolitikken legger rammevilkår som er avgjørende for næringslivet. Derfor var reaksjonene sterke da regjeringa foreslo å fjerne CO2-kompensasjonsordningen i årets budsjett. Det ville alvorlig svekket store deler av vårt konkurranseutsatte næringsliv, men det ble heldigvis stoppet i Stortinget. På samme måte trues nå norsk treindustri av den uavklarte situasjonen om reglene for elavgift.
Den viktigste arbeidspolitikken er næringspolitikken. Dersom næringslivet går bra, er ledigheten lav og verdiskapingen høy. Derfor er landbrukspolitikken direkte viktig for dem som nå frykter for framtida i landbruket. Men den er også helt avgjørende for næringsmiddelindustrien, og den er viktig for de mange små og store leverandørene som leverer varer og tjenester til landbruket. På samme måte er fiskerisektoren, som bidrar til aktivitet, sysselsetting og verdiskaping over hele landet, avgjørende for landet og for mange lokalsamfunn langs hele kysten.
Et annet godt eksempel er den maritime clusteren som omfatter mer enn 100 000 sysselsatte rundt omkring i landet. Når vi er opptatt av rederienes situasjon og konkurransekraft internasjonalt, er ikke det av omsorg for rederne, men fordi sjøfartsnasjonen Norge ikke kommer til å være verdensledende dersom vi ikke driver med skipsfart. Det er rundt skipsfarten vi har utviklet en industri og teknologi som et høykostland kan konkurrere med ute i verden.
For å få til nødvendig omstilling og fornyelse er utdanningssystemet og forskning helt avgjørende. Det er i skjæringspunktet mellom forskning og industriell utvikling vi finner morgendagens produkter som kan forsvare vårt høye kostnadsnivå. Den kanskje aller viktigste enkeltgrunnen til at det går så bra her i landet, er fellesskolen. Denne genistreken, at alle skal ha den samme muligheten i utdanningssystemet, gjør at alle med talent, og ikke bare noen få utvalgte, får mulighet til å utvikle sin kunnskap. Det er rett og slett god ressursutnyttelse.
En annen effekt av fellesskolen er den forståelsen og det samholdet det gir i samfunnet. Det at alle som jobber i et selskap, har felles opplevelser på skolen og kjenner hverandre som likeverdige, selv om de kan ha forskjellig posisjon i bedriften, er sannsynligvis en av hovedårsakene til suksessen til norsk næringsliv. Forsknings- og utdanningspolitikken i dag vil være helt avgjørende for morgendagens næringsliv. Jeg ønsker derfor regjeringa lykke til med det uttalte målet om også å forbedre yrkesutdanninga, til å bli mer tilpasset dem som velger en praktisk utdanning.
I arbeidslivspolitikken ser vi nå endringer som ikke styrker arbeidet mot varslet økt ledighet. Alle erfaringer tilsier at midlertidige jobber ikke gir flere jobber, men større andel midlertidige. Regjeringa har dessverre fått flertall for å svekke permitteringsreglementet, samtidig som de varsler noe økt ledighet. Både forslaget om å øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 20 dager og redusere perioden for permittering fra 30 til 26 uker har vakt sterke reaksjoner i næringslivet, blant arbeidsgivere og arbeidstakere. En rekke enkeltbedrifter har bedt om at dette reverseres uten at det ser ut til å gjøre inntrykk på regjeringa.
Jeg tror Knut E. Sunde i arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri kan være inne på noe når han sier:
«Men konsekvensen av å doble tiden arbeidsgiver er ansvarlig for permitteringspengene, har dessverre fått som konsekvens at mange bedrifter i stedet sier opp folk. Vi tror regjeringen må innse dette og endre reglene i forbindelse med revidert budsjett i vår.»
– Dette sa han tidligere i vår. Regjeringa lyttet dessverre ikke til han, det kom dessverre ingen endring i revidert nasjonalbudsjett. Dette gjør det vanskeligere for seriøst norsk næringsliv, som ser verdien både for helse, miljø og sikkerhet og for produktivitet å ha egne, faste ansatte. På samme måte er reduksjonen i antall arbeidsmarkedstiltak et feil tiltak i den av regjeringa varslede situasjonen.
En av styrkene til og det som er med på å forklare hvorfor konkurranseutsatt næringsliv er vellykket i Norge, er den norske samarbeidsmodellen. Felles ansvar gir stabilitet i næringslivet, bidrar til nyskaping og omstilling. Men partene i arbeidslivet blir ikke lenger lyttet til i like stor grad – ikke når det gjelder permitteringsregelverket og heller ikke når det gjelder arbeidsmiljøloven, fikk vi høre tidligere denne uka. Den nåværende regjeringa har ikke lenger prosess med partene, men kjører i stedet et ideologisk basert angrep på sentrale lover som har blitt til i et godt samarbeid. Det lover ikke godt.
Helt siden Hovedavtalen av 1935 har det i Norge vært ordnede forhold i arbeidslivet i et nært samarbeid med myndighetene. Den tradisjonen utfordres nå av regjeringa.
Partene er også enige om den alvorlige situasjonen med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. De forskjellige organisasjonene har mange felles innspill, og noen forskjellige, om hva som må gjøres for ikke å undergrave et seriøst norsk arbeidsliv. Også her bør regjeringa lytte til partene, som har erfaring fra hverdagen og kunnskap om hva som kan virke.
Regjeringa Stoltenberg la fram tre handlingsplaner mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Onsdag presenterte regjeringa konkrete tiltak som gjør sosial dumping enklere – det til tross for at den gir uttrykk for at også regjeringa nå ser problemet med økt arbeidslivskriminalitet.
Samvirket mellom partene i næringslivet og på tvers av politiske skiller har vært en nødvendig forutsetning for den lave ledigheten og det velordnede arbeidslivet vi har i dag. Er statsministeren enig i at det samarbeidet bør utvikles og ikke avvikles? Og er hun enig i at alle politikkområder må virke sammen for å nå målet om full sysselsetting?
Statsminister Erna Solberg [09:13:19]: Jeg vil takke representanten Dag Terje Andersen for å ha tatt opp et svært viktig tema.
Det er et veldig viktig mål for regjeringen å styrke norske arbeidsplassers konkurransekraft. Det er det flere grunner til. For den enkelte betyr en jobb å gå til personlig utvikling, sosialt fellesskap og trygghet for hus og hjem. For samfunnet innebærer høy sysselsetting at verdiskapingen holdes oppe, og at finansieringen av velferdssamfunnet vårt styrkes. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er derfor prioriterte politiske mål for regjeringen.
Arbeidsledigheten økte mot slutten av 2012 i Norge og inn i 2013. Av den forrige regjeringens siste budsjettforslag fremgikk det at ledigheten også ville øke litt i inneværende år. Prognosene nå viser den samme trenden, men nivået er fortsatt lavt.
Hvis arbeidsledigheten får stige til høye nivåer, slik vi så på begynnelsen av 1990-tallet, er det vanskelig å bringe den ned igjen. I perioder med høy ledighet er det også en fare for at mennesker varig blir skjøvet ut av arbeidslivet. Derfor er det viktig å ha høy oppmerksomhet om utviklingen, selv om jeg understreker at det fortsatt er sånn at nivået på arbeidsledigheten i Norge er lavt. Men det er fareskyer for Norge. Det er særlig viktig å ta inn over seg de langsiktige utfordringene for norsk økonomi når man peker på noen av de mest sentrale utfordringene for full sysselsetting og for ikke å oppleve høy arbeidsledighet i årene fremover.
De siste årene har todelingen av norsk økonomi skutt fart. Vi har gjort oss mer avhengig av oljeinntekter og oljesektorens egen etterspørsel. Samtidig har vi jo lenge visst at den drivkraften som oljeinvesteringene er for norsk økonomi, når en topp og gradvis kommer til å avta. I tråd med den utviklingen vi har hatt, har vi også sett de siste årene hvordan kostnadsnivået i Norge har økt mer enn hos våre viktigste handelspartnere. Samtidig har vi ikke klart å oppnå en produktivitetsvekst som er bedre enn handelspartnerne våre. Det er grunn til å tro at det vi nå ser, er at kostnadsutviklingen bremser veksten og sysselsettingen i Norge.
Så vet vi at norsk økonomi står overfor ytterligere to store utfordringer: Vi blir flere eldre på arbeidsmarkedet. Vi vet at sysselsettingen blant de eldste på arbeidsmarkedet er noe lavere enn blant de yngre. De store etterkrigskullene er i ferd med å pensjonere seg. Andelen eldre i befolkningen vil øke. I tillegg står vi overfor en omstilling til en mer klimavennlig økonomi. Vi må ta høyde for at prisen på karbon vil øke kraftig i årene som kommer.
Alle disse utfordringene som jeg nå har nevnt, er egentlig godt kjent. Representanten Andersen var i sin interpellasjon opptatt av at den forrige regjeringen iverksatte tiltak for å øke sysselsettingen. Jeg mener vi iverksatte noen viktige tiltak i fellesskap. Pensjonsreformen er gjennomført ved vekslende regjeringer, og vi har stått sammen om å gjøre endringene. Det er et godt svar på noen av de langsiktige utfordringene våre. Men jeg mener også at vi de siste åtte årene før regjeringsskiftet lukket øynene for noen av de andre utfordringene vi har hatt, ikke minst knyttet til mangel på produktivitetsutvikling og kostnadsutviklingen i Norge. Derfor har vår regjering lagt om kursen på en rekke områder. Høye kostnader og lav produktivitetsvekst må møtes med et langt mer offensivt svar enn det vi har sett de siste årene. Derfor har vi satt i gang et arbeid for å se på hvordan veksten i produktivitet kan økes, tørre å stille spørsmålene om hva som skal til for at vi berger velferden i fremtiden ved å kunne kombinere høyt lønnsnivå og høy produktivitet samtidig.
Veksten i investeringene i fastlandsøkonomien har vært lav de siste årene. Vi har gjennomført, og vi vil foreslå nye, skattelettelser som stimulerer til investeringer i norske arbeidsplasser. Jeg er helt enig med representanten Andersen i at det er viktig at flest mulig av våre barn går i den samme typen skole. Jeg håper også at barn av fremtidige eiere kommer til å gå i den samme skolen fordi de opplever at de har nærhet til arbeidsplassen, og at ikke eierskapet av norske arbeidsplasser flytter ut fordi vi har særnorske skatter på det.
Vi har gjennomført og kommer til å forelå nye skattelettelser. Vi har styrket satsingen på innovasjon, særlig på de næringsrettede innovasjonsområdene som BIA og SkatteFUNN. Investeringene i infrastruktur har økt, og kommer til å bli ytterligere økt fremover. Dette er grep for å gjøre noe med langsiktigheten når det gjelder kostnadsutfordringene og dermed utryggheten rundt norske arbeidsplasser.
Vi har allerede gjort mye for å realisere kunnskapssamfunnet. Det er viktig å slå fast: Vi kan ikke plukke hvilke næringer i fremtiden som kommer til å overta fra de store impulsene fra olje- og gassvirksomheten. Men vi vet at det er kunnskap som er fremtidens olje for Norge. Det er derfor vi styrker forskningen. Ny kunnskap vil bidra til nye arbeidsplasser og til at vi løser oppgaver i samfunnet bedre. Ikke minst satser denne regjeringen tungt på skolen. Ambisjonene for etter- og videreutdanning av lærere er blitt kraftig hevet i tilleggsproposisjonen og økt ytterligere i revidert nasjonalbudsjett. En skole i verdensklasse vil styrke norske arbeidstakere på et stadig mer globalt arbeidsmarked og legge til rette for omstilling og trygge arbeidsplasser.
Klimautfordringene må også møtes offensivt, sånn at norsk næringsliv kan omstille seg til sterkere miljøkrav i årene som kommer. Et av tiltakene vi har gjennomført, er styrking av Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging utover det forrige regjering var villig til i klimaforliket. Derfor setter vi også inn større muskler i arbeidet mot klimaendringer og sikring av arbeidsplasser i den omstillingen som kommer.
Felles for mange av de tiltakene denne regjeringen har lagt til grunn, er å skape kunnskapsbasert vekst nedenfra. Vi stimulerer kreativitet og skapertrang i samfunnet. Det utløser krefter hos mennesker med ideer og som ønsker å satse, og det er helt nødvendig for å skape nye, trygge arbeidsplasser i fremtidens kunnskapssamfunn.
Så er jeg helt enig i det representanten Dag Terje Andersen sier om at høy sysselsetting og lav ledighet må være viktige mål for alle statsråder i en regjering. De viktigste tiltakene jeg har nevnt nå, sorterer bl.a. under finansministeren, kunnskapsministeren, næringsministeren, samferdselsministeren, olje- og energiministeren og klima- og miljøministeren. I tillegg jobber f.eks. arbeids- og sosialministeren med bedre resultater av arbeidsmarkedstiltak og med å styrke tiltakene for yrkeshemmede. Utviklingen i sysselsetting blant yrkeshemmede har vært skuffende de siste årene. Statsråden jobber også med å styrke arbeidslinjen. Krav til aktivitet blir obligatorisk for sosialhjelpsmottakere, med mindre sterke grunner tilsier noe annet. Det er viktig for å sørge for at ungdom ikke ledes inn i en tilværelse av passivitet, men trekkes inn igjen i samfunnet når det begynner å skrante. Helseministeren jobber med å styrke tilbudet til psykisk syke. Psykiske lidelser er den viktigste årsaken til sykefravær og til at mennesker faller utenfor arbeidslivet. Den forrige regjeringen fjernet kravet om at helseforetakene skulle prioritere vekst i tilbudet til psykisk syke. Vi har gjeninnført dette. Utenriksministeren har en styrking av arbeidet med næringsfremme i utlandet som et av sine prioriterte, viktige arbeidsområder. I tillegg vet vi at rammebetingelsene gjennom EØS-avtalen er viktige for norske arbeidsplasser, og denne regjeringen har satt arbeidet med å følge opp EØS-avtalens forpliktelser og ivareta norske interesser overfor EU på dagsordenen på en helt ny måte gjennom å samle koordineringsansvaret hos en egen statsråd.
Jeg kunne egentlig fortsatt å snakke om mye av dette, for det er et overordnet mål for denne regjeringen å øke konkurransekraften til norsk næringsliv fordi det er det som bidrar til å trygge norske arbeidsplasser. Det er det å ha langsiktigheten foran seg – det å vite hva utfordringene i fremtiden er, som kan utfordre full sysselsetting – som er viktig for politikere. Det er viktig å huske at vi kan gjøre små reparasjonstiltak i nærhet og i nær tid. Det viktige vi kan gjøre, er å skape robusthet rundt våre arbeidsplasser på lang sikt. Vi har derfor en offensiv holdning til å gjøre noe med de langsiktige utfordringene for sysselsettingen. Jeg registrerte ofte at den forrige regjeringen snakket mye om sysselsetting. Den snakket om at den var klar til å bruke rentepolitikk og budsjettiltak hvis utviklingen ble akutt, men den var mindre opptatt av å snakke om de langsiktige utfordringene. Løser vi de langsiktige utfordringene, blir ikke situasjonen akutt. Da sikrer vi sysselsettingen, konkurransekraften og ikke minst tryggheten for hver enkelt familie bedre i årene fremover. At dette arbeidet har prioritet, som interpellanten spør om, fremgår tydelig av regjeringens politiske plattform. Styrket konkurransekraft for norske arbeidsplasser er et av regjeringens satsingsområder. Det har preget regjeringens arbeid så langt, og det kommer til å prege regjeringens arbeid også i årene fremover.
Dag Terje Andersen (A) [09:23:41]: Jeg takker statsministeren for svaret. Ikke minst er jeg glad for at det blir understreket at alle statsråder har et sysselsettingspolitisk ansvar. Det er bare ved å ha den bevisstheten i det daglige arbeidet at en kan nå målet om full sysselsetting – dersom det er det viktigste målet. Det var det for den forrige regjeringa, og jeg håper det er det for den nåværende regjeringa. Vi er jo enige om veldig mye av analysen. En av hovedutfordringene i norsk økonomi er todelingen av økonomien. Det ble jo sagt av både den forrige regjeringa og den nåværende regjeringa, og det skulle bare mangle, for det er reelt sett en av våre store utfordringer. Det er bra at det går bra i oljesektoren, men det er viktig at det balanseres mot den øvrige delen av næringslivet.
Så er jeg helt enig i at pensjonsreformen er et lysende eksempel på hvordan vi har fått til gode løsninger i fellesskap, men jeg minner om at dette ikke bare handler om oss i de politiske partiene. Jeg hadde selv ansvaret for den etappen som handlet om å legge fram lovforslagene i pensjonsreformen, og da hadde vi veldig god kontakt. Men det var viktig at også partene i arbeidslivet var aktive. Det handlet ikke bare om å få informasjon om hva vi jobbet med med pensjonsreformen – de var med på pensjonsreformen. Pensjonssystemet vårt er jo til grader avhengig av avtalefestede pensjoner på tilleggspensjonene. Det er et godt eksempel på at vi ikke bare må jobbe tverrpolitisk, men vi må jobbe godt og i dialog og prosess med partene i arbeidslivet.
Så var statsministeren inne på at ikke vi kunne velge næringene. Det er riktig, men la meg bruke fiskerisektoren som et veldig godt eksempel. Vi har verdens fineste ressurser der ute i havet, og vi skal, så sant vi klarer, sørge for at ressursene varer. Så har vi altså brukt kunnskapen fra kysten. Vi har brukt kunnskapen til dem som har handlet klippfisk med Portugal og eksportert fisk til Europa i århundrer. Den kunnskapen og kunnskapen om fisken har vi kombinert med forskning på fiskefôr på Ås, på avanserte merder og teknologisk utstyr. Så vi har altså kombinert eksisterende kunnskap med forskning og nyutvikling og blitt verdensledende på oppdrettssektoren. Vi er i dag verdens nest største eksportør av sjømat, og den oppdrettede har passert den villfangede nå. Det synes jeg er et godt eksempel på at en heller ikke skal tenke helt næringsnøytralt. Vi har noen konkurransefortrinn, som jeg nevnte i hovedinnlegget mitt – også for maritim sektor – så man kan ikke bare si at pengene går dit de kaster mest av seg. Vi må ha en strategi for en forskning, for at Innovasjon Norge-midler, for at virkemiddelapparatet virker sammen til å styrke de områdene der vi har komparative fortrinn. Eller som Nils Arne Eggen sa det, da han var leder i Rosenborg. Jeg vet det kan komme til å fornærme statsministeren, men dette er altså tidligere Rosenborg, så da håper jeg det går bra. Han skrev en bok som het Godfoten. Hvis vi satser på det vi er gode på, kan selv et lag fra et lite land klare å konkurrere med noen som har mer ressurser. Og det må være det som er Norges framtid: å satse der vi har konkurransekraft for å gjøre den konkurransekrafta enda bedre.
Statsminister Erna Solberg [09:27:12]: Jeg er helt enig i at det er viktig å jobbe sammen med partene i arbeidslivet, men det betyr ikke at ikke demokratiet også skal få lov til å si sin mening i Norge. Jeg forstår at man mener at det er feil av regjeringen å sende på høring, sånn at alle i Norge kan uttrykke seg om endringer i arbeidsmiljøloven, uten at arbeidslivets parter først har fått lov til å sanksjonere hva vi skal sende ut på høring. Sånn fungerer ikke demokratiet for meg. Det det dreier seg om, er at vi i prosessen først og fremst skal lytte til gode, faglige innvendinger.
Så har jeg lyst til å si at denne regjeringen ikke snakker om næringsnøytralitet i forskningen eller i virkemiddelbruken når det gjelder Innovasjon Norge. Tvert imot har vi mange bransjerettede programmer. Tvert imot jobber vi f.eks. med villfanget torsk – ved å ha levendefanget fisk og beholde den – for å sørge for at vi forlenger årsperioden hvor man kan fange torsk.
Når det gjelder havbruksnæringen, har jeg lyst til å si at man kanskje glemte de gründerne som startet det hele. Det er vel kanskje litt representativt for Arbeiderpartiet at de glemmer at det var noen som begynte med det. De som faktisk satset helt i begynnelsen, som bidro til å forlenge kjønnsmodenhetsperioden, gjorde det lenge før forskningen hadde plukket det opp eller det var noen offentlige virkemidler for det. Det var de som av egeninteresse og med stor satsing startet hele det arbeidet. Du trenger altså miksen, du trenger den gründeren som har lyst til å satse med de gode ideene, du trenger forskningsmiljøet, og du trenger virkemiddelapparatet ved siden av for å få til dette – for å skape nytt næringsliv i fremtiden.
«Næringsnøytralitet» er et begrep som sist gang ble brukt i et offentlig dokument til Stortinget av tidligere finansminister Schjøtt-Pedersen i 2001. Denne regjeringen har ikke sagt at vi har næringsnøytralitet f.eks. i forskningspolitikk eller virkemiddelapparat. Men det er veldig viktig at vi ikke bruker alle pengene våre på de næringene vi har i dag, og ikke har brede virkemidler som sørger for at de nye næringene, de nye teknologiene og alt det nye som skjer, ikke har et rom. Derfor må vi også ha gode generelle virkemidler, og ikke bare spesielle virkemidler der det er pressgrupper som setter spørsmålene på dagsordenen. For det er de nyfødte ideene, eller de tingene som ikke i dag er funnet opp, som kanskje vil være fremtidsnæringene i årene fremover. Så vet jo jeg som konservativ at vi alltid bygger et næringsliv på det næringslivet vi har i dag, med den kunnskapen og kompetansen. Oljeleverandørindustrien er bygget på vår maritime kompetanse fra før det. Uten den kompetansen ville vi ikke hatt en oljeleverandørindustri som vi har i dag. Derfor vil også fremtidens industrier bygges på den kompetansen vi har fra clustere, men kanskje på helt andre nye og spennende områder. Derfor er det viktig at vi bruker mer penger på forskning og utvikling, og det er viktig at vi gjør noe med det som har vært utfordringen i Norge, at forskning og utvikling har vært for langt vekk fra det som har vært næringslivets behov. Det gjør denne regjeringen.
Marianne Marthinsen (A) [09:30:39]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å sørge for at vi får en overordnet debatt i stortingssalen om strategi for full sysselsetting. Det er det bra at vi får.
Så kunne vi gjennom valgkampen høre statsministeren løfte fram verdiskaping som et overordnet viktig tema. Hun framførte kritikk av økende norsk oljeavhengighet og understreket betydningen av å bedrive næringspolitikk som skaffer oss flere bein å stå på. Vi hørte henne gjenta flere av de samme resonnementene nå.
Det er det lett å nikke til. Ingen er mot et solid diversifisert norsk næringsliv. Derfor har også mange av de politiske grepene som statsministeren har stått i spissen for etter regjeringsskiftet, vært overraskende, for flere av dem virker direkte mot målet om full sysselsetting i hele landet og god spredning av næringsvirksomheten.
Vi fikk regjeringens første budsjett i høst. Det innebar en skattesmell for landbruket som har blitt bekreftet gjennom revidert budsjett, og en rasering av hvitfiskpakken for å nevne noe – samlet sett en politikk overfor primærnæringene som ikke på noen måte kan oppfattes som understøttende.
Er man bekymret for konkurranseutsatt industri utenfor oljesektoren, bør man også være veldig opptatt av å sørge for at rammebetingelsene for denne industrien er så forutsigbare som mulig. Dette er bedrifter hvor veldig mange av dem opererer helt på marginen.
Før valget var det en rekke blå-blå representanter som var på den rød-grønne regjeringen for å forsikre seg om at handlingsrommet for en CO2-kompensasjonsordning ble benyttet fullt ut. Derfor var det mildt sagt oppsiktsvekkende at regjeringen foreslo å barbere den ordningen i sitt første budsjett. Selv om det forslaget ikke tålte møtet med industrien, møtet med miljøbevegelsen, møtet med Stortinget, og regjeringen måtte snu, ble det sådd en usikkerhet der som ikke er bra. For flere av disse bedriftene er situasjonen nettopp den at de har framforhandlet kraftkontrakter hvor denne ordningen ligger som en forutsetning. Resultatet nå er at det sitter eiere og lurer på om det er spesielt smart å investere i norsk kraftkrevende industri, når vi har en regjering som er villig til å endre på sentrale rammevilkår nesten før de har rukket å tre ordentlig i kraft.
I forbindelse med behandlingen av revidert har Arbeiderpartiet fremmet forslag om å sikre ordningen ut avtaleperioden. Jeg håper at det er et forslag som får de borgerlige partienes støtte, for det ville være et veldig godt signal til viktige norske bedrifter. Når jeg er så opptatt av dette, er det fordi det å klare å bevare fastlandsindustrien bidrar til at den omstilles i klimavennlig retning og bidrar til at vi beholder disse viktige kompetansemiljøene. Det er helt avgjørende for å unngå det statsministeren selv har uttrykt bekymring for, at vi skal få for få ben å stå på.
Innstramming i permitteringsordningen var interpellanten inne på. Det var også en del av høstens budsjett. Forutsigbart – dette er noe vi har sett fra Høyre-politikere før. Men det er spesielt alvorlig at det skjer samtidig som det varsles økt ledighet. Jeg var en av dem som satt i høringene til revidert budsjett, og der var det ett gjennomgangstema. Det var samstemt kritikk fra både LO, NHO og andre næringsorganisasjoner som sa at man nå i større grad må gå rett til oppsigelser, i stedet for å permittere til ordrebøkene ser bedre ut. Det betyr at bedriftene mister verdifull kompetanse.
Revidert er ennå ikke vedtatt. Det er fortsatt mulig å bli med de rød-grønne partiene på å reversere endringene, sørge for at færre mennesker mister jobben. Det koster omtrent 40 mill. kr. Det er halvparten av den summen regjeringen har prioritert til å gi folk mer vin på taxfree under merkelappen «mer valgfrihet». Jeg er helt sikker på at bedriftenes frihet til å velge å permittere sine ansatte i stedet for å si dem opp, er en viktig reform for valgfrihet.
Tiden strekker ikke til for å gå inn på nærings- og arbeidslivspolitikken bredt. Men jeg har behov for å si at forståelsen av, eller kanskje den manglende forståelsen av, trepartssamarbeidet som regjeringen har demonstrert de siste dagene, er urovekkende. Jeg tror statsministeren skal ta denne interpellasjonen og det faktum at den er reist, som et signal om en oppriktig bekymring for regjeringens samlede sysselsettingspolitikk. Det er en bekymring som jeg tror statsministeren gjør klokt i å lytte nøye til.
Arve Kambe (H) [09:35:41]: Regjeringens mål er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Vi vet at et velfungerende arbeidsmarked er helt avgjørende for at hver enkelt av oss skal kunne realisere sine drømmer, ambisjoner, og at det skal lønne seg å jobbe.
Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er helt sentrale mål for denne regjeringen. Sysselsettingspolitikken skal legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked, alle skal få bruke evnene sine, og bedriftene må få tak i den kompetansen de trenger.
Vi vet at særlig etter åtte rød-grønne år har noen grupper utfordringer med å komme seg i arbeid eller å holde seg i arbeid over tid. Dette gjelder spesielt mennesker med nedsatt arbeidsevne, det gjelder innvandrere, særlig de som ikke behersker godt nok norsk, og ikke minst unge mennesker uten fullført utdanning.
Denne regjeringen går nå gjennom en rekke lover og regelverk for å inkludere flere i arbeidslivet og øke arbeidsinnsatsen med både å forenkle og øke fleksibiliteten. Et ekspertutvalg skal i løpet av året vurdere hele Nav med sikte på å gjøre etaten mer brukervennlig, oversiktlig og enklere. I den nye avtalen om et inkluderende arbeidsliv som ble inngått i år, er reglene for oppfølging av sykmeldte gjort enklere.
Regjeringen la i budsjettet for 2014 opp til å dreie arbeidsmarkedstiltakene for ordinære arbeidssøkere til en viss økning på prioritering for mennesker med nedsatt arbeidsevne. Det er litt over 70 000 tiltaksplasser i 2014. Den økonomiske utviklingen tilsier nå at tiltaksinnsatsen holdes på dette nivået, men i tillegg til det synes vi det er bekymringsfullt at en økende andel yngre står utenfor arbeidslivet. De har liten arbeidserfaring, og få har dessverre fullført videregående skole. Regjeringen kommer derfor til å legge fram en stortingsmelding til høsten med strategier for at flere personer skal kunne ta del i det ordinære arbeidslivet.
Vi begynner å se slutten på lønnsoppgjørene som partene nå har gjennomført. Koordinert oppgjør der konkurranseutsatte næringer får forhandle først, skal bidra til å holde lønnsveksten innenfor rammer som man nå holder på å samarbeide om. Vi har fått en lønnsvekst både i statlig og det meste av offentlig sektor og i privat sektor med en ramme på 3,3 pst., som er mindre enn forutsatt i statsbudsjettet. Det er en god bakgrunn for at partene i arbeidslivet samarbeider godt. Regjeringen har levert både på IA-avtalen og når det gjelder statlig sektor. Og som flere har vært inne på, kommer vi nå med en rekke forslag som skal behandles i Stortinget i neste sesjon – forhåpentligvis – når det gjelder revidering av arbeidsmiljøloven og tiltak for å få enda flere mennesker som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet.
Vi kommer fra Høyres og Fremskrittspartiets side til å øke satsingen på lønnstilskudd og arbeidstrening i ordinære virksomheter i samspill med de attføringsbedriftene som i dag finnes, men vi kommer også til å stille betydelig strengere krav til leverandørene av disse tilbudene. Vi ser at når det gjelder så mye penger som vi bruker for å hjelpe dem som trenger å komme seg inn i arbeidslivet, står ikke resultatene i forhold til ressursene som blir brukt. Derfor har også regjeringen sagt at den vil ha bedre betingelser for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet. Vi vil ha et incentivbasert system for å gi flere muligheter til å formidle folk inn i arbeidslivet, og vi har akkurat sendt et forslag på høring for nettopp å legge til rette for sosiale entreprenører, som Kirkens Bymisjon, Pøbelprosjektet og andre, som har kjempegode resultater som langt overgår de fleste kommunale og interkommunale attføringsbedriftene
Vi tror også at nå når den nye uførepensjonen starter å virke fra 1. januar neste år, blir det betydelig enklere og mindre risikofylt – hvis man tar på seg hatten til den uføretrygdede som lurer på om dette kommer til å gå bra, hvis man prøver seg igjen i arbeidslivet – og dermed vil man få utnyttet en arbeidskraftreserve som er ganske stor. Vi kommer også til å videreføre og fortsette tilretteleggingsgarantien og funksjonsassistentordningen for funksjonshemmede.
Regjeringen kommer til å ha et fortsatt velfungerende trepartssamarbeid, og vi kommer til å ha trivsel for arbeidstakerne og rett til fast jobb som pilarer i vår arbeidsmarkedspolitikk. Det vil sikre et godt arbeidsliv for alle. Samtidig vet vi at arbeidslivet har noen utfordringer. Mange arbeidstakere ønsker mer fleksibilitet, som gjør det enklere å kombinere jobb og privatliv.
Regjeringen har nå denne uken fremmet en rekke forslag som jeg gleder meg til, og ser fram til, at arbeids- og sosialkomiteen skal behandle så snart som mulig i den nye sesjonen.
Erlend Wiborg (FrP) [09:40:58]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp et viktig tema – et tema jeg tror det er stor tverrpolitisk enighet om: at det å ha høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er et overordnet mål.
Da synes jeg også at interpellanten er inne på noe viktig: Dette gjelder selvfølgelig alle sektorer i samfunnet, og det gjelder selvfølgelig også hele regjeringen. Det å ha en god samferdselspolitikk bidrar til å legge bedre til rette for næringslivet, og det er dermed lettere å kunne stimulere til flere arbeidsplasser. Når regjeringen har en storstilt satsing på utdanning og på kunnskap, vil det bidra til å trygge arbeidsplassene og gjøre samfunnet mer omstillingsvennlig. Når regjeringen bidrar til å redusere skatter og avgifter og kommer med forenklinger for næringslivet, bidrar det også til å gjøre det enklere for bedriftene å kunne ansette flere, og det blir også enklere for flere å kunne satse i Norge.
Selv om vi i Norge er heldige og har en relativt høy sysselsetting og en lav arbeidsledighet, er det samtidig flere faresignaler som det er viktig at vi tar innover oss. Resten av Europa og verden har hatt, og har delvis, en finanskrise. Finanskrisen har også medført at resten av Europa og våre handelspartnere og konkurrenter nå har foretatt betydelige omstillinger og moderniseringer, som ikke nødvendigvis Norge har gjort de senere årene, og det kan svekke konkurranseevnen vår på lang sikt.
Når man snakker om at vi har veldig lav arbeidsledighet, mener jeg at tallene for arbeidsledighet ikke nødvendigvis er helt korrekte. Når vi vet at vi i Norge har over 600 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, viser det med tydelighet at vi har en betydelig arbeidskraftreserve, som vi ikke benytter. Et av de overordnede målene til regjeringen er å legge bedre til rette for at flere av de 600 000 kan komme ut i arbeid.
Det tallet på over 600 000 som står uten arbeid, har jo økt hvert eneste år under den rød-grønne regjeringen. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå tar flere grep for å stimulere til at flere av disse kan komme ut i arbeid, enten helt eller delvis.
Noe av det jeg var inne på i starten av mitt innlegg, går på det mer generelle, med tanke på å redusere skatter, styrke infrastrukturen og bygge kunnskapssamfunnet. Men noen av de grepene som regjeringen nå har varslet, handler om å myke opp arbeidsmiljøloven noe, å gjøre døren for de som ønsker å arbeide, noe videre og sørge for at vi får et mer fleksibelt arbeidsliv, som faktisk har rom og plass til alle typer mennesker, også mennesker som kanskje har noen andre utfordringer, som funksjonshemmede, innvandrere osv. Derfor er jeg glad for at regjeringen tar de grepene.
Så er jeg også glad for at regjeringen styrker antall tiltaksplasser for folk med nedsatt funksjonsevne. Det er et viktig grep som regjeringen har valgt å ta nå i statsbudsjettet. Vi vet jo at det er rundt 70 000–75 000 personer – mener jeg å huske at det var – med nedsatt funksjonsevne, som selv sier at de ønsker å komme ut i arbeid bare det blir lagt noe bedre til rette for dem. Da er jeg glad for regjeringens styrking av tiltaksplassene.
Et annet viktig grep handler selvfølgelig om Nav. Det er et av de viktigste virkemidlene vi konkret har for å få folk ut i arbeid. Da er jeg også glad for at regjeringen nå har begynt arbeidet med å gå gjennom hele Nav og ser på hvordan vi kan få et Nav som er bedre tilrettelagt for den enkelte, et Nav som ikke nødvendigvis er veldig firkantet og A4-styrt, men et Nav som kan se hvilke behov, muligheter og evner den enkelte har, og i større grad kan tilpasse tilbudet til den enkelte arbeidstaker – og ikke minst at vi nå har en regjering som ser at Nav også må spille mer på lag med næringslivet for å kunne bidra til å skape flere arbeidsplasser.
Hans Olav Syversen (KrF) [09:46:08]: Takk til interpellanten, som har tatt opp kanskje en av de viktigste problemstillingene dette hus kan befatte seg med.
Vi har vel en felles målsetting: Sysselsetting er veldig viktig i et velferdssamfunn, ikke bare for økonomien som helhet, men det gir den enkelte mening, det gir den enkelte mestring, og det gir også ofte et sosialt fellesskap. Så vi har vel liten uenighet om den såkalte arbeidslinjen, selv om jeg har notert meg at representanten Hadia Tajik har hatt en større artikkel om deltakersamfunnet som et alternativ.
Arbeid er også en drivkraft for økonomisk vekst og velferd. Vår velstand og vårt velferdssamfunn avhenger av arbeid. Det var nevnt høringer i finanskomiteen. Jeg tror det grunnleggende, som vi også er enige om her, er at skal vi ha sysselsetting, må vi ha orden i norsk økonomi. Det er bunnplanken. Hvis vi spoler litt tilbake, var vel kanskje de største bekymringene fra rød-grønn side at det ikke ville bli orden i norsk økonomi med et regjeringsskifte. Jeg er glad for at den kritikken har stilnet. Både det vedtatte budsjettet og det reviderte budsjettet viser jo at et nytt flertall kan holde solid orden i økonomien.
Så snakker vi om sysselsetting. Der har jeg lyst til å dvele noe ved et tall som gir en felles utfordring. Ja, vi har høy sysselsetting, vi har lav arbeidsledighet. Men faktum er at siden finanskrisen har sysselsettingsgraden, antall sysselsatte i prosent, falt og er nå nede på 68 pst., mens den før finanskrisen var på 72 pst. Det er noe bl.a. arbeidstakerorganisasjonene, med LO i spissen, har tatt opp – hva årsaken til dette er. Vi kommer ikke fra at statistikken viser at flere innenfor det norske arbeidsmarkedet – for å kalle det det – faller utenfor. Flere enn før faller utenfor. Det er faktisk slik at de fleste nye arbeidsplasser har gått til utenlandsk arbeidskraft etter finanskrisen. Det er mange goder ved det, men det gjør at vi har et stort behov, som både Kambe og Wiborg nå var inne på, for å se på hva vi gjør for å ta med inn i arbeidslivet de som i for lang tid nå har falt og faller utenfor.
Så er jeg helt enig i at skole er et fundament. De som har flertallet i denne sal, har virkelig satset på skole. Jeg er helt enig i at fellesskolen er bra – så kan man gå til St. Sunniva oppe i bakken her og se at det er fellesskole der også – men det må også være et tankekors og et poeng at den norske fellesskolen like fullt dessverre har reprodusert sosial ulikhet. Den har ikke maktet det som vi vel har hatt som mål: at vi skulle sørge for at alle fikk like muligheter. Jeg er glad for at det er stor enighet mellom de fire partiene om å satse på skole, høyere utdanning, forskning og innovasjon. Dette har vi vist senest i det som kommer i revidert nasjonalbudsjett, og som blir vedtatt om en uke.
Vi kommer heller ikke fra at vi må se på kostnadsbildet i det norske næringslivet og se på produktiviteten. Der har den nye regjeringen tatt grep som vi har sluttet oss til, og vi har hatt felles opplegg rundt det i det vedtatte budsjettet. Så vil jeg si: produktivitet, ja, men det kan ikke gå på bekostning av nettopp det andre målet, å sørge for at flere kommer inn i arbeidslivet. Her må det tenkes to tanker samtidig. Det hjelper ikke at vi har en arbeidsstyrke som er svært produktiv, og roser oss for det, hvis det medfører at stadig flere er utenfor og er såkalt uproduktive.
Tiden strekker ikke til til å komme inn på forslag om ny arbeidsmiljølov eller arbeidsmarkedsplasser. Jeg kan bare si for Kristelig Folkepartis del at vi har den grunnholdningen at det er vår oppgave å sørge for at vi ikke har et A-lag og et B-lag i norsk arbeidsliv.
Sveinung Rotevatn (V) [09:51:13]: Takk til interpellanten Dag Terje Andersen for å ta opp ein spennande diskusjon. Det er alltid kjekt å kunne avslutte ei travel stortingsveke med å diskutere korleis alt det eksisterande er såre vel og all endring av det farlege.
Det er mange tema som blir tekne opp. Eg trur interpellanten var innom landbruk, industripolitikk, energipolitikk og skule-, fiskeri-, arbeidslivs- og distriktspolitikk – og statsministeren la vel også til EU/EØS-politikk og klimapolitikk. Det siste var forresten gledeleg. Så det er eit breitt felt vi diskuterer her.
Eg vil dvele litt ved ein faktor som openbert er bra i det norske samfunnet og i den nordiske modellen, og det handlar om at vi har låg arbeidsløyse og høg sysselsetjing. Det har vi hatt veldig lenge, og det er gledeleg. Men som enkelte har vore inne på, har Noreg ei betydeleg skjult arbeidsløyse. Det er mange hundre tusen menneske som står utanfor arbeidsmarknaden – ikkje registrerte som arbeidslause, men som ein del av verdas høgaste sjukefråvær – som uførepensjonistar, som menneske på arbeidsavklaringspengar. Det er der den store utfordringa vår ligg, det å få dei menneska, som i veldig mange andre land ville vore sette i rubrikken «arbeidslaus», inn i arbeidsmarknaden – for ikkje å snakke om alle dei som jobbar deltid. Vi har ei relativt høg sysselsetjing, absolutt, men dersom vi justerer for deltid, er ho mykje lågare. Enkelte i denne salen og i den førre regjeringa sverma jo for den såkalla 6-timarsdagen. Norske kvinner jobbar allereie 6 timar om dagen i snitt, på grunn av den høge deltidsgraden vi har – ei stor utfordring.
Mykje av dette handlar om å sørgje for at det alltid skal løne seg å jobbe. Då må vi våge å sjå på dei ulike trygde- og velferdsordningane våre med eit kritisk blikk, sørgje for at vi har tryggleik i botnen, men at det alltid løner seg meir å gå på jobb.
Representanten Wiborg var innom eit interessant poeng, som eg trur vi kjem til å kome tilbake til i åra framover. Det gjeld dei nabolanda vi har i Europa, som ikkje har vore like heldige/dyktige – alt etter auga som ser – gjennom finanskrisa, og som har hatt store utfordringar. Det har vore krevjande, men det har også ført til omstillingar. Det er også behov for omstillingar i Noreg, og vi har vore skåna frå å måtte ta ein del vanskelege val hittil, men i framtida vil dei vala måtte kome også her. Ikkje minst handlar det om at vi har ein økonomi som er svært oljeavhengig, både gjennom statsbudsjetta vi vedtek i denne salen, og gjennom arbeidsmarknaden og sysselsetjinga vår. Det kjem ikkje til å vare; det kjem til å vare ei stund til, men vala vil måtte kome.
Tidlegare denne veka sende omsider regjeringa ut på høyring forslag til endringar i arbeidsmiljølova. Det er noko Venstre har etterlyst lenge. Vi er glade for at vi no endeleg får ein debatt som det har vore lagt lokk på i åtte år, men som er heilt nødvendig for norsk arbeidsliv.
Det har vore mykje diskusjon om mellombelse stillingar. Det er openbert ein viktig diskusjon. For Venstre sin del meiner vi at det å sørgje for at ein får ei opning for å ha mellombels tilsette også i privat sektor, ikkje berre i staten, kan vere viktig for mange som treng å få sjansen til å vise seg fram, vise kva dei er gode for, få ein fot innanfor. Halvparten av dei som er mellombels tilsette, får jobb etter eitt år, to tredjedelar etter to år – altså fast jobb. Men det må vere klare rammer. Mellombelse stillingar er noko som er eit krevjande felt å gå inn i. Venstre meiner det bør vere eit krav at ein får rett til fast jobb etter to år, og det bør også gjelde i statleg sektor, der veldig mange har gått for lut og kaldt vatn i altfor mange år. I f.eks. høgskule- og universitetssektoren går 40 pst. i mellombelse stillingar. Her er det openbert behov for ei innstramming – ein kunne heller opne litt opp i privat sektor.
I den diskusjonen som har vore dei siste dagane også her, vart det snakka om at det som no skjer – at ei demokratisk vald regjering med eit demokratisk valt stortingsfleirtal i ryggen sender ut på høyring politikk dei har gått til val på – er eit slags brot på trepartssamarbeidet. Det har eg store problem med å forstå. Venstre er oppteke av eit organisert og trygt arbeidsliv, vi er opptekne av trepartssamarbeidet – det har jo vore frå tidenes morgon, hadde eg nær sagt, og i alle fall sidan vi var med og la til rette for nettopp den hovudavtalen som interpellanten viste til, i 1935. Men det er no ein gong slik at ingen har nokon rett til å førehandsgodkjenne ting før dei blir sende på høyring, men alle skal få lov til å kome med gode innspel i løpet av ein viktig høyringsprosess. Så kjem debatten til denne salen til hausten – det gleder vi oss til – og alle innspela skal sjølvsagt bli tekne med.
Else-May Botten (A) [09:56:46]: Det er en noe forkjølet Else-May Botten som kommer på talerstolen, men jeg skal forsøke så godt jeg kan.
Jeg synes at interpellanten tar opp et veldig viktig tema, og jeg er glad for at statsministeren sier at her er vi enige om målet, her skal vi bidra til høy sysselsetting og lav ledighet. Men det er ikke alltid like lett å vite hvilken vei man skal gå i ulike sammenhenger, for ting endrer seg, og vi har ikke styring på alt – noe har vi mulighet til å gjøre noe med, annet har vi ikke.
Det som jeg synes er litt interessant, er å ta med at norsk næringshistorie er preget av enorme endringer hele tiden. Det er ikke noe nytt, det har vi stått overfor mange ganger. Vi har hatt – og vi har – et næringsliv med fantastiske evner til å utnytte de mulighetene som er i Norge.
Grunnlaget for utviklingen Norge har gjennomgått, må også ses i sammenheng med et bredt spekter av politiske områder. Det er de store strukturene i norsk økonomi og den kulturen vi har for å forvalte ressursene våre, som har gitt oss det velferdssamfunnet vi har i dag. Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av arbeid til alle – det er vårt viktigste mål. Det går denne interpellasjonsdebatten rett inn i. Det er med på å bidra til at alle er med og bruker sine evner, alle er med og tjener penger, alle er med og trygger sitt liv og har mulighet til å planlegge det – og ikke minst er det med på å skape verdier, som igjen er med på å skape inntekter for samfunnet, som gir oss et velferdsgrunnlag med trygghet for alle.
Men det er også viktig å bygge på den kompetansen som næringslivet har bygd på. Jeg tenker på den fantastiske historien vi har med Industri-Norge – hundre års kompetanse er bygd opp. Den kompetansen må bygges videre og må være med og bidra til at vi får hundre nye år med tanke på den industriutviklingen vi har foran oss. Det å tilpasse og ha de gode utdanningsmulighetene og koble næringsliv og utdanningsinstitusjoner enda tettere sammen tror jeg er en viktig del av den jobben.
Så har jeg lyst til å si noe positivt om trepartssamarbeidet, for jeg synes det er noe som vi har fått til i Norge som har vært utrolig bra. Vi har fått det til lokalt, regionalt og sentralt. Jeg har selv vært distriktssekretær i LO og jobbet tett med NHO og med myndighetene, og jeg ser at det har vært en viktig grunnpilar for oss. Vi ser også på bedriftsnivå hvor viktig dette har vært.
Jeg tenkte jeg skulle komme med et eksempel. Gunvor Ulstein ved Ulstein Verft sier at dette trepartssamarbeidet – denne motivasjonen – er viktig for oss. Når hun går på Coop-en for å kjøpe mat, kan det komme en ansatt og si at i dag har jeg funnet noe smart som jeg ønsker å ta opp med deg, jeg ser en mulighet som vi kan gjøre med X-BOW-en vår – eller et eller annet. Gunvor Ulstein tar så opp mobilen, og de finner et møtetidspunkt – de tar grep. Det er noe helt annet enn hva Kina, f.eks., har av trygge arbeidstakere. De tør ikke ta det steget. Det er helt naturlig for oss i Norge. Jeg mener at omstillingsevnen i den mekanismen gir Norge konkurransekraft.
Så vil jeg litt inn på det som går på det vi hørte i valgkampen om at det skulle komme veldig mange nye ideer og bedre løsninger i næringspolitikken. Jeg må si at som næringspolitiker har jeg sett veldig lite av de nye løsningene. Vi har sett gamle Høyre-løsninger når det har kommet noen innspill. Det har blitt nedsatt veldig mange utvalg for å finne løsninger på ting, og det er jo fint at man tar en grundig runde på det, men vi venter på at det skal skje noe etter det.
Når det gjelder Innovasjon Norge og virkemiddelapparatet, har regjeringen sagt at nå skal vi evaluere det. Det er nettopp evaluert, og næringslivet er ganske tydelig på at det kanskje ikke er det det er mest behov for. Uforutsigbarheten er kommet tilbake igjen gjennom CO2-kompensasjonen, som var veldig vanskelig for industrien å forholde seg til, og permitteringsordningene har blitt endret. Når det gjelder statlig eierskap, er fokuset egentlig bare gammel Høyre-ideologi etter mitt skjønn – det er ikke veldig mye nytt som har blitt signalisert der heller – og forenklingsarbeidet har stoppet opp, selv om man har varslet at her skal det komme mye.
Jeg tror at det er viktig at vi nå fokuserer på at alle de statsrådene som er involvert når det gjelder næringspolitikk, må være med og bygge opp og være aktive og stå på for næringslivet. Så skal vi også i opposisjon være aktive når det gjelder å komme med innspill til hva som er viktig for å holde på den høye sysselsettingsgraden som vi har, og finne tiltak som er viktige også med tanke på de utfordringene vi til enhver tid skal møte framover.
Kristin Vinje (H) [10:01:57]: Interpellanten utfordrer statsministeren på hvordan hun skal sikre at alle statsrådene i regjeringen skal ha lav ledighet og sterk sysselsetting som overordnet mål i politikken. Jeg kan iallfall forsikre om at vi på slutten av denne stortingssesjonen ser helt konkrete resultater av en ny regjering når det gjelder ansvarsområdet til kunnskapsministeren.
Et av regjeringens aller viktigste prosjekter er å realisere kunnskapsnasjonen. Det er fordi, som statsministeren sa, kunnskap er «fremtidens olje for Norge». Det å satse på kunnskap er en forutsetning for verdiskaping og fremtidig velferd i det norske samfunnet. I inneværende års budsjett begynte regjeringen med å vri pengebruken over i å investere mer i fremtidsrettede tiltak fremfor å øke det generelle forbruket.
Regjeringen har fått gjennom en kraftig styrking av etter- og videreutdanning av lærere, styrket fag- og yrkesopplæringen, og regjeringen prioriterer tiltak som fører til at flere fullfører videregående utdanning. For å motvirke at folk faller utenfor arbeidslivet på grunn av svake grunnleggende ferdigheter, har regjeringen også styrket bevilgningene til program for basiskompetanse i arbeidslivet.
Lærersatsingen blir ytterligere styrket i revidert nasjonalbudsjett. Det brukes nå over 600 mill. kr til videreutdanning av lærere og skoleledere i grunnopplæringen. Vi opplever også at rekordmange lærere vil begynne på videreutdanning. Totalt kan over 3 550 lærere få videreutdanning i 2014.
Etter snart ett år med ny regjering er det gøy for en representant som brenner over gjennomsnittlig for forskning, å registrere at det er flere gode grep som nå gjøres for å styrke kunnskapssamfunnet. Siden Erna Solberg tiltrådte som statsminister og Torbjørn Røe Isaksen som kunnskapsminister, har regjeringen så til de grader klart å sette forskning høyt på agendaen. Det inspirerer til videre arbeid for kunnskap og forskning.
I inneværende års budsjett er investeringene i forskning styrket med nærmere 0,5 mrd. kr mer enn det som ble foreslått av den rød-grønne regjeringen. Både SkatteFUNN-ordningen og den næringsrettede forskningen ble styrket, bl.a. gjennom bevilgninger til BIA. Regjeringen har også styrket grunnfinansieringen av universitets- og høyskolesektoren gjennom å øke rammen for resultatbasert omfordeling. I inneværende års budsjett ble også bevilgningene til stipendiatstillingene styrket i forhold til forslaget fra den rød-grønne regjeringen, og det ble lagt spesiell vekt på MNT-fag, altså matematikk, naturvitenskap og teknologi.
Til høsten har regjeringen varslet at den kommer til Stortinget med sin langtidsplan for forskning, der hovedprioriteringene allerede er kjent: hav, klima, miljø og miljøvennlig energi, muliggjørende teknologier, bedre og mer effektive offentlige tjenester, et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv og verdensledende fagmiljøer.
Denne uken har vi i Stortinget lovfestet like rettigheter for studenter slik at det blir lettere å kombinere studier med det å få barn. Studiestøtten er økt med 3,65 pst. Det er den største økningen på over ti år.
I tillegg til endringene i universitets- og høyskoleloven har regjeringen nylig presentert en ambisiøs plan for norsk deltakelse i EUs forskningsprogram Horisont 2020. Regjeringen tar også grep for å styrke koordineringen av forskningspolitikken ved at regjeringen selv vil «være sitt eget forskningspolitiske utvalg». Det viser at vi har en statsminister som selv ønsker å prioritere forskningspolitikken høyt.
Jeg tror at de som er opptatt av høyere utdanning og forskning, har merket seg at regjeringen ikke bare snakker om at den er opptatt av høyere utdanning og forskning, men at den også viser at den mener alvor gjennom handling.
Sentralbanksjefen presiserte i sin årstale i 2011 at det er viktig å bruke handlingsrommet oljeinntektene gir, til å investere i vekstfremmende tiltak. Det har dessverre ikke den rød-grønne regjeringen gjort. Jeg siterer fra sentralbanksjefens årstale i 2011:
«Myndighetene har brukt handlingsrommet til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.»
Det sa altså sentralbanksjefen i 2011.
Det er mye som går bra i Norge, men det er også noen faresignaler. Derfor er det bra med en regjering som nå svarer på de utfordringene som vi står overfor med å investere i skole, i høyere utdanning, i forskning og innovasjon. Det er å investere i fremtiden.
Per Rune Henriksen (A) [10:06:51]: Det er bred enighet om at det er viktig å gjøre en jobb for å holde sysselsettingen oppe og ledigheten nede. Det viser denne debatten.
Statsministeren peker på de lange linjer, demografi, klimaskifte, de store økonomiske linjene og behov for forskning og utvikling. Men det er også viktig å ha blikket festet på hva som skjer nå, hva skjer i den nære framtid? Som John Maynard Keynes en gang sa: «I det lange løp er vi alle døde.» Vi må også se på hva som skjer nå.
I Hordaland har ledigheten det siste året økt med 16,5 pst. Det tilsvarende tallet nasjonalt er vel 9 pst. økning. Hordaland har i likhet med resten av Vestlandet en næringsstruktur med mye konkurranseutsatt industri. Vi er sterkt påvirket av nedbremsing i olje- og gassinvesteringene, og vi ser på målinger osv. at pessimismen er større i vest enn i resten av landet. Dette er ikke en uventet utvikling, som statsministeren selv var inne på. Dette er noe vi har sett komme en stund. Derfor er det viktig å se på hva vi kan gjøre med det.
På mange måter mener jeg at regjeringens politikk slik som den blir ført, er med og akselererer en negativ utvikling av dette. CO2-kompensasjonen og slaget om den har vært nevnt. Det har vært en viktig sak for industrien på Vestlandet.
Det er også en annen viktig sak for industrien på Vestlandet. Det gjelder muligheten til å permittere arbeidskraft og holde på kompetansen i bedriftene. Permitteringsregelverket og utvidelsen av arbeidsgiverperioden her fører nå til at folk blir oppsagt, og bedriftene mister kompetansen framfor å holde på den i en tid med litt lavere omsetning. Det fører også til at bedriftene i større grad bruker innleid arbeidskraft framfor å ansette egne folk.
Nå har vi også de endringene som blir foreslått i arbeidsmiljøloven, som akselererer denne utviklingen. At man skal få adgang til økt bruk av midlertidige ansettelser, at det skal bli vanskeligere for fagforeningene å protestere på bruk av innleie, og at det skal bli billigere å bruke innleid arbeidskraft siden man som innleid arbeidskraft ikke lenger skal ha samme lønn som de kollegene som man jobber sammen med, vil føre til færre faste stillinger. Det er en helt naturlig konsekvens av de endringene som nå foregår, og den virkeligheten som industrien står overfor.
Det er ille for dem det gjelder: De som mister jobben sin, og de som blir henvist til midlertidig ansettelse eller jobber i såkalte vikarbyråer, som driver og leier ut arbeidskraften med varierende grad av seriøsitet.
Jeg har lyst til å bruke litt tid på å si at dette er ille for samfunnet som helhet og ille for bedriftene det gjelder. Konkurransekraften i Norge er i veldig stor grad basert på at vi har bedrifter med høyt kompetent arbeidskraft og arbeidskraft som er omstillingsdyktig til å ta de takene som trengs når det kniper, når man skal skaffe seg ny kompetanse, ta kurs og jobbe effektivt for å sikre bedriftenes konkurranseevne. De båndene mellom bedrift og arbeidstaker som vi har i dag, blir svekket når man får en mindre grad av kjernearbeidskraft og en større grad av løsarbeidskraft i utkanten av dette. Det svekker bedriftenes evne til å konkurrere.
I valgkampen var jeg på besøk hos Frank Mohn Fusa, som er en bedrift som produserer og selger dyre produkter i et tøft internasjonalt marked, og som overlever. Deres filosofi på dette området er at de vil aldri leie inn arbeidskraft, og de vil aldri ta inn midlertidig arbeidskraft. De vil sikre seg at de har den arbeidskraften de har, gjennom å ta inn lærlinger og følge det opp videre, og ha egne ansatte hele veien, fordi det styrker bedriftskulturen, og det styrker konkurranseevnen. Det har gjort det mulig for dette konsernet å bli verdensledende med – for å si det forsiktig – godt betalte industriarbeidere som produserer produktene og følger dem ut i markedene. Det har vært en suksesshistorie. Det er basert på den norske modellen. Den er i ferd med å bli svekket under denne regjeringen, dessverre.
Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:12:24]: Jeg vil takke interpellanten for å løfte frem en viktig debatt.
Høy sysselsetting er kjernen i bærekraften til velferdssamfunnet vårt, og derfor er det alltid et viktig mål og et viktig virkemiddel for å styrke norsk konkurransekraft. Vi står overfor store utfordringer. Som statsministeren pekte på, står Arbeiderpartiet og Høyre sammen om pensjonsreformen, som var ett svar på disse utfordringene, men det var langt fra godt nok i arbeidet fra den forrige regjeringen for å styrke norske arbeidsplasser.
Det er derfor det var viktig at landet fikk en ny kurs. Det viser også innleggene, synes jeg, fra de rød-grønne her i dag. Verken i innlegget til interpellanten eller til de andre representantene fra Arbeiderpartiet har man – nesten ikke i det hele tatt – lagt noen vekt på samferdsel og på arbeidet med infrastrukturbygging.
Høy sysselsetting er avhengig av høy aktivitet i samferdselssektoren. Derfor er det så overraskende at satsingen på samferdsel nesten ikke er nevnt fra denne talerstolen i dag. Ja, faktisk er satsing på samferdsel noe av det viktigste vi gjør for å bidra til høy sysselsetting. Derfor er jeg så glad for at vi har en regjering som har løftet samferdsel som en av sine viktigste prosjekter.
Det er i bygg- og anleggsbransjen vi merker det først når økonomien slakker av. Det er der de første permisjonene og oppsigelsene kommer, og når det først starter en nedgangstid i en sektor, kan det også lett spre seg til andre. Derfor er det så viktig at denne regjeringen er ambisiøs når det gjelder samferdsel, og skal bygge infrastruktur i hele landet, og at man er så tydelig på at man ønsker å løfte enda flere prosjekter enn det den forrige regjeringen la opp til. Det er et viktig tiltak for å bidra til høy sysselsetting. Denne regjeringen vil også gjennomføre en rekke viktige strukturendringer som den forrige regjeringen ikke ønsket å sette i gang.
I en interpellasjonsdebatt som vi hadde i denne salen for kun noen få timer siden, var temaet den praksisen som har pågått med fordeling av kontrakter i det frie markedet for jernbanevedlikehold, og at den gir liten forutsigbarhet for entreprenørene. Liten forutsigbarhet betyr at det kan komme oppsigelser og permisjonsvarsel. Derfor var det så viktig at samferdselsministeren kunne fortelle i går at han i tildelingsbrevet for 2014 har bedt Jernbaneverket om å legge til rette for større forutsigbarhet for entreprenører, noe som betyr større forutsigbarhet også for ansatte og mer stabil sysselsetting over år.
Tilsvarende har vi sett i andre deler av samferdselsbransjen. Maskinentreprenørenes Forbund la nylig frem sitt konjunkturbarometer. Det viste at trenden i anleggsbransjen er at bedriftene ansetter om våren og sier opp om høsten, før de ansetter om våren på ny. Denne type svingninger er uheldig for bedriftene, for de ansatte og for de sysselsatte. Det er enda et eksempel på at det er behov for strukturendringer bl.a. i samferdselsbransjen, og det er denne regjeringen i gang med.
For de 60 000 6-åringene som om et par måneder skal begynne på skolen, er det å få muligheten til å klare seg i livet uansett hvem moren og faren er, noe av det viktigste vi politikere kan legge til rette for. Derfor er jeg så glad for at Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre løfter og tydelig prioriterer skole, kunnskap, høyere utdanning og forskning. Dette er en ny kurs, og ingenting bidrar til å styrke konkurransekraften bedre enn samarbeidspartienes satsing på kunnskap. Det gir den enkelte mulighet og trygghet for seg og sin familie, men det bidrar også til høy sysselsetting og til verdiskaping i hele landet. Jeg er glad for denne satsingen og denne nye kursen. Regjeringen har vist at den er i gang, og at den også fortsatt vil satse på det i fremtiden.
Marianne Aasen (A) [10:17:46]: Interpellasjonen i dag handler om den viktigste oppgaven vi som politikere har, nemlig å sikre en jobb og egen inntekt som gjør folk i stand til å leve gode og økonomisk sett trygge liv. Arbeid til alle er fundamentet i vårt velferdssamfunn. Høy ledighet, lave lønninger og dårlige vilkår i arbeidsmarkedet fører til fattigdom, store inntektsforskjeller og ulikhet. I kjølvannet av det finner vi sosial nød, rusmisbruk, økt voldsbruk, kriminalitet og andre sosiale problemer. For slik reagerer mennesker når det ikke er bruk for dem, når de opplever ikke å få en reell sjanse til å bruke sine evner og sin kompetanse. Og når urettferdigheten blir åpenbar og slående og mange mennesker ikke får mulighet til å skape et godt liv for seg og sin familie, kommer de sosiale problemene.
Utdanning, innovasjon og forskning er noe av det viktigste vi kan investere i for å beskytte et samfunn mot økende ledighet. Derfor er det bra at vi i Norge har såpass bred enighet om at dette grepet er viktig, til tross for at enkeltrepresentanter i Høyre mener at det er noe de har monopol på. Vi vil alle bruke mye penger på skole. Vi vil alle gjøre yrkesfag bedre og frafallet mindre. Vi vil alle satse på forskning, nyskaping og innovasjon.
Men noen ulikheter finner vi. Gårsdagens vedtak, mot de rød-grønne og Kristelig Folkepartis stemmer, om å åpne opp for en unntaksbestemmelse i privatskoleloven for enkelte skoler er et varsel om hva som kommer neste år. Da vil regjeringen åpne opp for en rett til å starte privatskole ikke basert på et bestemt grunnlag, men fritt. Det er ikke et skritt i riktig retning.
Det har en egenverdi i Norge at vi har et godt offentlig skolesystem som gjør at de aller fleste søker til sin lokale nærskole der de bor. Her møtes alle barn – uansett inntekt, uansett sosial bakgrunn og uansett ressurser hos foreldrene. I denne skolen bygges et fellesskap og en kjennskap til hverandre som gir oss som samfunn en styrke. Det handler om at vi har stor grad av tillit til hverandre, at vi er et folk med gjensidig respekt for hverandre, mer uavhengig av sosial status og rang i samfunnet enn i veldig mange andre land. Vi setter verdier som likeverd høyt, og skolen blir den arenaen hvor dette i praksis blir til. Skolepolitikk handler med andre ord ikke bare om timetall, karakterer, skolebygg og rådgivningstjeneste, skolepolitikk handler også om å forme samfunnet. For en sosialdemokrat har dette en sterk verdi i seg selv, men etter hvert som begrepet om den norske/nordiske modellen har vokst fram, er det blitt mer tydelig at dette også har gitt en suksess for norsk næringsliv.
Det føles lenge siden nå, men på 1990-tallet diskuterte mange om de var for eller imot globalisering, som om det var noe valg. Mange var redde for hva den internasjonale konkurransen ville bety for landene her nord i Europa, med kostbare velferdstjenester og høyt skattenivå. Men overraskende nok har de nordiske landene lavere arbeidsledighet enn de fleste andre land, tross det høye skattenivået. Snakker man med ledere i norsk industri, er svaret klart: Vi leverer på kvalitet, og den kvaliteten oppnås mye fordi vi har en kultur hvor det er vanlig at også arbeidstakere, uansett nivå i organisasjonen, tar ansvar, tar beslutninger og sier sin mening. Eller som Gunvor Ulstein, konsernsjef i Ulstein Group, har sagt: Jeg vil ikke ha ansatte som bare reproduserer kunnskap, men folk som har bedre løsninger, og som motsier meg.
I de fleste andre land har de et hierarki på arbeidsplassen som blir en hemsko for nyskaping og innovasjon. Hvorfor er det sånn? Det kan være mange grunner til det, men jeg tror en av grunnene er at vi har en kultur i Norge hvor likeverd og respekt står sterkt, og hvor vi omgås hverandre tett i skolen, til tross for at vi har ulik bakgrunn og kommer fra ulike hjem.
Noen politikere tror at en god skole bare handler om å bli best i matematikk eller i grunnleggende ferdigheter. Selvsagt er grunnleggende ferdigheter i realfag og språk viktig, men kvalitet i skolen handler også om kreativitet, samarbeid, innovasjon, omstilling og problemløsning – ferdigheter som ikke så lett lar seg teste eller måle, men som er viktige for norsk verdiskaping.
Arbeiderpartiets kunnskapspolitikk handler om denne kombinasjonen. Vi står beinhardt på at grunnleggende ferdigheter er viktigst, men det betyr ikke at elevene ikke skal være kreative og nytenkende. Ikke minst er disse egenskapene viktige for framtidas næringsliv. Vi har et uforløst potensial når det gjelder innovasjon, forskning og utvikling i Norge, for mye av forskningen når ikke kommersialiseringen. Næringslivets andel av forskningen er for lav. Vi kunne hatt høyere skår på innovasjonsindeksene. På de områdene i verden hvor forskere, innovatører, gründere og investorer jobber tett sammen, finner vi de mest innovative og nyskapende miljøene. Slike miljøer ligner økosystemer der et vell av små og store aktører søker å finne hverandre for å utvikle noe nytt. Vi har noen få slike arenaer i Norge, og disse klyngene bør vi lære av. De er altfor få.
En klok dame sa en gang at alt henger sammen med alt. Denne debatten viser at det er veldig mange faktorer som må på plass hvis vi skal bekjempe arbeidsledigheten.
Fredric Holen Bjørdal (A) [10:23:01]: Stoltenberg-regjeringa hadde som mål at Noreg skulle ha lågast arbeidsløyse i Europa og fremja ei rekkje tiltak for å nå denne målsetjinga. Interpellanten viser til at det å få alle i arbeid ikkje er noko berre dei i Arbeidsdepartementet kan vere opptekne av. Dei fleste departementa er med på å setje rammevilkår som bidrar til høg eller låg sysselsetjing, alt etter korleis dei er utforma. Full barnehagedekning gjer at småbarnsforeldre kan kombinere familieliv med yrkesliv. Kontantstøtte bidrar til det motsette. Ein aktiv næringspolitikk skaper fleire arbeidsplassar enn ei tom verktøykasse. Satsing på det offentlege helsevesenet for å få folk raskare friske er betre ressursbruk enn skattekutt og påhengsmotorar.
Sysselsetjingspolitikken er sektorovergripande, han er overordna, fordi han er så fundamental for at tannhjula i det norske samfunnet skal halde fram med å gå rundt. Det er det at folk er i jobb, det daglege arbeidet, som er grunnlaget for velferda vår. Ein jobb gjev moglegheiter for den enkelte til å forsørgje seg sjølv og bidra i samfunnet. Difor er kanskje vårt viktigaste fridomsprosjekt å halde arbeidsløysa låg.
Ei berebjelke i arbeidslivet er trepartssamarbeidet – den nære kontakta mellom arbeidstakar, arbeidsgjevar og myndigheiter. Det er ikkje berre viktig i lønsoppgjeret, men det bidrar til gode løysingar i næringspolitikken, i velferdspolitikken, i arbeidsmarknadspolitikken og ikkje minst når vi har utfordringar i samfunnet, som f.eks. finanskrisa. I store saker som pensjonsreforma er samarbeidet heilt avgjerande. Likeeins er den norske modellen med ei sterk og moderne offentleg velferd, små lønsforskjellar og eit organisert arbeidsliv avgjerande for høg sysselsetjing. Vårt sosiale sikkerheitsnett kombinert med medverknad frå arbeidstakarane fremjar nyskaping og det fremjar omstillingsevne. Det gjer at bedrifter tør å satse, og det gjer at fleire jobbar blir skapte.
Etter eit halvt år med nær sagt politisk vakuum har regjeringa no for alvor tona flagg i sysselsetjingspolitikken. Gjennom t.d. å auke kontantstøtta og svekkje permitteringsordninga viser regjeringa at ho ikkje forstår det som interpellanten her i dag påpeiker, at alle statsrådane har ansvarsområde som påverkar sysselsetjingssituasjonen. Det er særleg alvorleg i ei tid der det er mørke skyar over arbeidsmarknaden, og der tendensen er at arbeidsløysa er stigande.
Like alvorleg er det at regjeringa tilsynelatande ikkje forstår eller kanskje ikkje bryr seg om spelereglane i arbeidslivet. Arbeidsmiljølova er viktig for folkehelsa, for arbeidslivet og for sysselsetjinga. Denne føreslår regjeringa no å svekkje utan å ha drøfta det skikkeleg med partane i arbeidslivet først. Så ikkje berre aukar ein arbeidsgjevaren si moglegheit til å sjonglere med arbeidsfolk sine rettar, men ein gjer det bak ryggen på det organiserte arbeidslivet. Det å utfordre det organiserte arbeidslivet, det å utfordre den norske arbeidslivsmodellen på denne måten, samtidig som ein konsekvent skriv ut feil medisin på alle område som påverkar sysselsetjingspolitikken, gjer at eg har litt problem med å forstå svaret frå statsministeren her i dag. Slik eg ser det, stemmer ikkje kartet med terrenget. For hittil har ein anten sete stille i båten og sett på at arbeidsløysa aukar, eller så har ein fremja forslag til tiltak som vil gjere arbeidsmarknadssituasjonen dårlegare. Slik eg ser det, harmonerer ikkje det særleg med statsministeren sitt uttalte mål om å sikre låg arbeidsløyse og høg sysselsetjing.
Dag Terje Andersen (A) [10:26:58]: Jeg takker for debatten og særskilt for at statsministeren har deltatt i interpellasjonsdebatt i Stortinget. Det er ikke hver dag det skjer. Men så var det også et forsøk på å få en overordnet debatt om sammenhenger som fører mot et viktig mål.
Jeg er veldig glad for det representanten Syvertsen sa om sysselsettingstall. For det aller viktigste tallet er faktisk hvor stor andel av befolkningen som er i jobb. Og der har vi i Norge i veldig stor grad grunn til å være stolte, ikke først og fremst av oljefondet, men av de norske kvinnene. For hadde de norske kvinnene deltatt i yrkeslivet på like fot med kvinnene i Europa, hadde ikke det norske oljefondet vart lenge. Så viktig er sysselsettingstallet. Derfor er også familiepolitikken utrolig viktig, først og fremst fordi det selvfølgelig er viktig for familien, men også fordi det gjør noe med samfunnets evne til å la folk få mulighet til å jobbe.
Jeg er også glad for at representanten Syvertsen nevnte at produktivitet heller ikke må gå på bekostning av folks liv. I Arbeiderpartiet pleier vi å si at alle skal ha et arbeid å leve av, men man skal også ha et arbeidsliv å leve med. Det er derfor vi er skeptiske til en del av endringene som nå er foreslått i arbeidsmiljøloven.
Så til slutt to ting som jeg mener er viktig for sysselsettingspolitikken framover, som begge handler om den norske modellen. Det ene er fellesskolen, som representanten Aasen nå var grundig og godt inne på – den utrolige betydningen det har, den fellesskapsfølelsen det gir at den ansatte på Ulstein tør å snakke til sjefen på like fot fordi de har et felles mål om å få det bruket til å gå. Det har en utrolig verdi. Det er derfor jeg er så bekymret for den ideologisk baserte tilnærmingen til privatisering av grunnskolen. Og jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti i går stemte imot forslaget, som dessverre ble vedtatt, om å starte på den prosessen. – Det er en av kjerneverdiene i den norske modellen.
En annen kjerneverdi i den norske modellen er samarbeidet mellom partene. Folk fra mange land i verden valfarter til Norge for å lære av den samarbeidsmodellen. Holden-utvalget påpeker at det er en av de vesentlige faktorene for å kunne lykkes. Det er ikke sånn at vi skal realisere kompetansesamfunnet; Norge har et veldig sterkt kompetansesamfunn i dag. Vi har masse flinke folk rundt omkring i bedriftene og på alle nivåer. Det er derfor FN kan si at vi har verdens mest produktive arbeidskraft – ikke fordi den er billig, men fordi den er produktiv. Så kompetansesamfunnet er viktig, og samarbeid er viktig.
Regjeringa velger nå helt nye samarbeidsformer. For det er det regjeringa gjør i forhold til arbeidsmiljøloven: ikke å samarbeide med partene, men å informere om at de kan få lov å uttale seg i forbindelse med en høring. Det er en helt ny måte. Det er ikke det andre land misunner oss. Regjeringa må finne en ny vei her hvis vi ikke skal undergrave den norske modellen.
Ellers er jeg glad for de felles målsettingene vi har og håper vi fortsatt kan drøfte på tvers av partigrensene den viktigste utfordringen samfunnet har, at folk skal ha en jobb å gå til.
Statsminister Erna Solberg [10:30:38]: Jeg vil takke for en interpellasjonsdebatt som var oppklarende på både politiske standpunkter og politisk horisont hos mange av deltakerne. Langsiktighet var vel ikke det mest utpregede i en del innlegg, og det er de langsiktige utfordringene som er den største utfordringen for sysselsettingen og for velferden i Norge. Det er spørsmålet om hvordan vi skaper konkurransekraft i årene fremover, som er avgjørende for om vi har full sysselsetting eller ikke. Det å ta grep om den utviklingen burde være en felles prioritet hvis vi mener at sysselsetting er viktig, for det er der utfordringene kommer til å ligge.
La meg bare kommentere et par innlegg. Hvis det å sende på høring forslag fra en regjering er å gå bak ryggen på folk i arbeidslivet, synes jeg man må ta et kurs om hvordan demokratiet i Norge fungerer.
Jeg synes Else-May Bottens innlegg om Gunvor Ulsteins samtale på butikken var illustrerende for noe jeg har sagt i mange år: Det er viktig at ledelsen og arbeiderne har nær kontakt, men det er også viktig at eierne er til stede i lokalmiljøet. Mye av debatten om formuesskatt, som er en viktig rammebetingelse for utviklingen i årene fremover, dreier seg om det.
Jeg er helt enig i at noe av det viktigste – som også Marianne Aasen sa – er utfordringen knyttet til at når folk opplever at de ikke får brukt kreftene sine, skaper det helse- og sosiale problemer. Derfor prioriterer denne regjeringen så høyt at vi skal sørge for at de som står utenfor arbeidslivet, får en mulighet til å komme inn.
Vi har i Norge kompetansekrevende arbeidsplasser. Det betyr at å investere i en arbeidstaker er ganske krevende, og mye av det en arbeidsgiver gjør. Derfor er arbeidsgiverne så opptatt av å beholde den arbeidskraften de har. Men de er også veldig redde når de skal ansette en ny. Derfor er det inngangen inn – for å vise at man kan – som blir viktig, og det er grunnen til at vi kommer med noen forslag knyttet til midlertidig ansatte.
Jeg har i denne debatten hørt flere fra Arbeiderpartiet si at arbeid for alle er den viktigste jobben. Det har denne våren vært litt forvirrende for meg å vite om det er det det er. For jeg har sett at Arbeiderpartiet nå har blinket ut nye politiske prioriteringer for 2015–2017. De har valgt tre områder som de viktigste sakene sine, og for første gang i historien er ikke arbeid blant de tre områdene – det er utdanning, klima og helse. I beste fall er det vel slik at arbeid for alle nå har blitt jobb nummer fire, siden det iallfall ikke i 2015–2017 er en prioritert oppgave for sentralstyret i Arbeiderpartiet.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.