Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra partiets hovedtalere og medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingunn Foss (H) [09:04:37]: (ordfører for sak nr. 1): Stortinget skal i dag behandle innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret for avtaleperioden 2014–2015, og det er en glede for meg å legge fram komiteens innstilling.

Jordbruksoppgjøret 2014 gjelder bevilgninger over kap. 1150 for kalenderåret 2015 og omdisponeringer innenfor vedtatt budsjett for 2014. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2015 og enkelte andre bestemmelser.

Det viktigste politiske grunnlaget for oppgjøret er regjeringens politiske plattform, samarbeidsavtalen og Stortingets behandling av kap. 1150 og 4150 til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014. I behandlingen av statsbudsjettet for 2014 viser næringskomiteen også til Meld. St. 9 for 2011–2012 og Innst. 234 S for 2011–2012, som ble behandlet i Stortinget 12. april 2012. Nåværende næringskomité viderefører en rekke felles merknader fra Innst. 234 S for 2011–2012 til Innst. 8 S for 2013–2014 som bredt forankrede føringer for landbrukspolitikken de nærmeste årene.

Jordbrukets krav ble lagt fram 25. april 2014. Statens tilbud ble lagt fram 6. mai 2014, og den 13. mai 2014 ble det i plenumsmøte mellom forhandlingsutvalgene konstatert at det var brudd i forhandlingene, og at regjeringen ville gå til Stortinget med et forslag til jordbruksoppgjør basert på statens tilbud.

Jordbrukets krav hadde en ramme på 1,5 mrd. kr. Kravet var finansiert med 365 mill. kr i økte målpriser, en økning i bevilgningene over kap. 1150 på 965 mill. kr i ledige midler på avtalen og 110 mill. kr i økt verdi av jordbruksfradraget.

Statens forhandlingsutvalg la fram et tilbud med samme gjennomsnittlige inntektsutvikling som andre grupper, 3,5 pst., ifølge SSB. Med prognosene som var lagt til grunn for produktivitetsvekst og prisutvikling på områder utenfor avtalen, hadde tilbudet en ramme på 150 mill. kr. Det ble foreslått målprisøkninger på tilsvarende 340 mill. kr, reduksjon i bevilgningene over kap. 1150 på 250 mill. kr og 60 mill. kr i ledige midler på avtalen. Tilbudet ville gi om lag uendret verdi på jordbruksfradraget.

Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv og trygg matproduksjon. Virkemidlene skal innrettes slik at de bidrar til økt produksjon, og det skal arbeides for en høyest mulig selvforsyningsgrad av mat ut fra beredskapshensyn. Vi vil gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere kostnadsnivået og gi næringen nye og bedre inntektsmuligheter. Budsjettstøtten skal gjøres mer produksjons- og mindre arealavhengig. Vi vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger og oppheve begrensninger som hindrer en effektiv utnyttelse av kapasitet.

Vi vil at bondens råderett over egen eiendom skal styrkes. Det bør være det lokale ressursgrunnlaget og bøndenes egen kompetanse og interesse som avgjør tilpasningene i større grad enn offentlige begrensninger og komplekse tilskuddsordninger.

I dimensjoneringen av de økonomiske virkemidlene mener vi at det er riktig å prioritere bruk som har ressursgrunnlag til å være heltidsbruk og en arbeidsplass for profesjonelle utøvere. Større handlingsrom for tilpasninger og bedre inntektsmuligheter er viktig for å rekruttere unge mennesker til næringen. Forenkling av strukturprofilen i tilskuddene bidrar til både å legge bedre til rette for gode inntektsmuligheter for heltidsbrukene og å forenkle virkemidlene og redusere mulighetene for tilpasninger i strid med regelverket.

Vi vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger og gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensieringen av tilskuddssatsene i jordbruket. Forenkling er også vektlagt i Meld. St. 9. Av hensyn til forutsigbarheten må endringer gjennomføres over tid.

Gode inntektsmuligheter er det viktigste virkemiddelet for å sikre tilstrekkelig rekruttering og å nå de landbrukspolitiske målene over tid. Inntektsutviklingen har alltid hatt avgjørende betydning for rammen i jordbruksoppgjørene. I flere tiår har utgangspunktet for inntektspolitikken vært å sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Det er også grunnlaget for årets jordbruksoppgjør.

Jordbrukets brutto inntekter består av inntjening fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper. Når det gjelder prognoser for produksjonsøkning, legger forslaget til jordbruksoppgjør til grunn samme anslag som jordbrukets forhandlingsutvalg gjorde i sitt krav.

Avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å legge til rette for et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet landbruk, med både store og små bruk i hele landet. Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning, bl.a. av hensyn til norske forbrukere og beredskap.

Samarbeidspartiene er også enige om retningen i dette jordbruksoppgjøret.

Jordbruket bidrar også til andre viktige samfunnsgoder enn mat, som ivaretakelse av norsk kulturlandskap, reiseliv og spredt bosetting. Vilkårene for drift er forskjellige i ulike deler av landet. Samarbeidspartiene mener derfor at det må opprettholdes en differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet.

For samarbeidspartiene er eiendomsretten og bøndenes rammevilkår for å drive næringsvirksomhet viktig.

Samarbeidspartiene er enige om å styrke bruk som har ressursgrunnlag, til å være heltidsbruk, samtidig som variert bruksstruktur i hele landet opprettholdes.

Samarbeidspartiene har på denne bakgrunn funnet grunnlag for å foreta visse justeringer av strukturprofilen som lå i proposisjonen. Det legges til rette for et enklere virkemiddelsystem, som opprettholder en variert bruksstruktur.

God rekruttering til landbruket er avgjørende for å opprettholde en landbruksnæring i hele landet og for å kunne øke matproduksjonen. Det er viktig for samarbeidspartiene å føre en landbrukspolitikk som gir ungdom framtidstro, lyst og muligheter til å satse på landbruket som yrke.

Samarbeidspartiene er enige om at klimaforliket skal styrkes, og at klimagassreduserende tiltak, som bl.a. framkommer i Klimakur i landbruket, følges opp.

Samarbeidspartiene viser til at avtalepartene i samarbeidsavtalen var enige om at avtaleinstituttet i landbruket opprettholdes, og at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.

Samarbeidspartiene understreker at forhandlingsinstituttet ligger fast, og at det for kommende oppgjør er avgjørende at instituttet ikke undergraves. Framtidige oppgjør bør følge vanlig praksis ved at Stortinget slutter seg til Landbruks- og matdepartementets proposisjon om jordbruksoppgjøret, og at det ikke er gjenstand for forhandlinger i Stortinget.

Samarbeidspartiene er enige om at statens tilbud til framtidige jordbruksoppgjør skal være i tråd med de føringer som ligger til grunn i innstillingen til årets jordbruksoppgjør og Innst. 8 S for 2013–2014.

Samarbeidspartiene er enige om at statens tilbud skal sikre landbruket forutsigbare rammevilkår som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet kan bedres i årene som kommer. Det er avgjørende at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper.

Samarbeidspartiene er enige om at regjeringens forslag til Stortinget sikrer jordbruket en gjennomsnittlig inntektsvekst på linje med andre grupper for 2014–2015, og at det er i tråd med gjeldende inntektsmålsetting. Samarbeidspartiene har funnet grunn til ytterligere forbedringer i inntektsmulighetene for årets jordbruksoppgjør, for bl.a. å styrke grunnlaget for rekruttering til næringen og økt matproduksjon.

Samarbeidspartiene anerkjenner at norsk landbruk står overfor utfordringer. Disse må tas på alvor og møtes med kunnskapsbaserte løsninger og ny forskning.

Samarbeidspartiene er enige om at følgende partssammensatte utredninger må ferdigstilles i løpet av 2015:

– forenkling i landbruket

– landbrukets utfordringer i møte med klimaendringene

– økt rekruttering

Samarbeidspartiene er enige om å legge til rette for omstilling og rekruttering i landbruket og er enige om å bevilge 250 mill. kr over budsjettet, sammenliknet med Prop. 106 S for 2013–2014. Dette gjøres i henhold til den fordeling til tiltak som framkommer i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [09:14:15]: Utfallet av behandlinga av jordbruksoppgjøret dette året viser til fulle at regjeringa ikke var på linje med stortingsflertallet. Ser man på beløp, er den økonomiske rammen økt betydelig – med en kvart milliard kroner. Det er langt mer enn bøndene vel fikk inntrykk av da man satt med forhandlinger.

Et flertall på Stortinget, Arbeiderpartiet, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti, sier på innstillingens side 13 og side 15 ganske klart at dette ikke var i samsvar med de intensjoner Stortinget har. Et flertall i Stortinget ber derfor regjeringa ved framtidige tilbud sørge for at Stortingets vedtatte landbrukspolitikk reflekteres i statens tilbud.

Hvorfor var ikke årets tilbud forankret i Stortinget?

Ingunn Foss (H) [09:15:16]: Gode inntektsmuligheter er det viktigste virkemiddelet for å sikre rekruttering i landbruket og for å nå de landbrukspolitiske målene. Som jeg sa i mitt innlegg, er inntektsutviklingen avgjørende for betydningen for rammen i oppgjøret, og det er også lagt til grunn i årets oppgjør.

I en mindretallsregjering er man avhengig av støtte fra sine samarbeidspartnere, og det greide vi å oppnå her i Stortinget, og det er jeg veldig glad for.

Knut Storberget (A) [09:15:54]: Det var strengt tatt ikke svar på mitt spørsmål.

Jeg mener det er avgjørende viktig, når man behandler en så avgjørende næring som landbruket er, og når vi ser at vi har behov for å øke den innenlandske produksjonen basert på norske ressurser, og når man ønsker å reformere betydelig, at man i større grad enn det årets oppgjør bærer preg av, forankrer i Stortinget.

Jeg gjentar derfor mitt spørsmål:

Hva er bakgrunnen for at man valgte ikke å forankre i Stortinget ved denne runden?

Ingunn Foss (H) [09:16:30]: Det er selvfølgelig en utfordring for en mindretallsregjering å få så gode prosesser at alt blir sikret til enhver tid. Jeg skulle ønske at denne saken ikke hadde kommet til Stortinget, slik at det instituttet som foreligger, ikke blir rokket ved. I år skjedde det, saken kom til Stortinget, og som tidligere sagt, er jeg veldig glad for at vi greide å få til en avtale med samarbeidspartiene våre her i Stortinget.

Geir Pollestad (Sp) [09:17:12]: Jeg vil fortsette der forrige replikant avsluttet.

Når en ser på merknadene som ligger i innstillingen og de klare føringene som flertallet på Stortinget har lagt på det kommende oppgjøret, er mitt spørsmål:

Kan en legge fram et oppgjør neste år som er like dårlig, med den innrettningen som regjeringen valgte dette året, eller vil det være i strid med Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken?

Ingunn Foss (H) [09:17:42]: Jeg er helt enig i at dette politikkområdet er svært viktig og berører alle menneskene som bor i dette landet. Jeg skulle ønske vi hadde brede forlik, som kunne sikre forutsigbarhet og ro på dette politikkområdet.

Som jeg tidligere har sagt, er gode inntektsmuligheter det viktigste virkemiddelet for å sikre rekruttering og for å nå de landbrukspolitiske målene. Inntektsutviklingen har ligget til grunn for oppgjørene i mange år, og det forutsetter jeg at den gjør også i framtida.

Geir Pollestad (Sp) [09:18:25]: Det er et bredt flertall på Stortinget. Alle partiene sier jo at inntektsmuligheter er viktig for å sikre rekrutteringen og øke norsk matproduksjon. Det som jeg mener det er viktig å få avklart, er om denne innstillingen vil innebære at regjeringen må komme med et bedre tilbud – rent økonomisk og med en annen innretning enn årets oppgjør. Det er å betrakte som et ja/nei-spørsmål.

Har regjeringspartiene tatt signalene fra Stortinget om at årets oppgjør er for dårlig, og at neste års oppgjør må bli bedre?

Ingunn Foss (H) [09:19:00]: Jeg kan selvfølgelig ikke stå her og forskuttere framtidige landbruksoppgjør, men de fellesmerknadene som er knyttet til de tingene vi er enige om, vil jeg se som helt naturlig blir ivaretatt i framtidige oppgjør.

Karin Andersen (SV) [09:19:26]: Jeg skjønner at det sitter veldig langt inne for representanten Foss å være klar på om det nå er det flertallet i Stortinget har sagt om utviklingen i landbrukspolitikken som gjelder, eller om det er regjeringens utgangspunkt som er det viktige, for i innlegget sitt avsluttet representanten Foss med å si at hun håpet at Stortinget til neste år skulle slutte seg til regjeringens framlegg til Stortinget nesten uansett. Det mener jeg er illevarslende, fordi regjeringens opplegg var veldig dårlig, det førte til et brudd, og jeg har ikke hørt noen ting i det representanten Foss har sagt til nå, som viser at det er en reell erkjennelse av at dette var et dårlig opplegg som måtte endres.

Er det slik at representanten Foss fremdeles mener at det opprinnelige opplegget var det beste?

Ingunn Foss (H) [09:20:26]: Nå er det jo sånn at politikken vedtas på Stortinget og ikke på bakrommet i regjeringen, som i forrige periode. Det betyr at det er Stortinget som bestemmer. Når saken kommer hit, er det Stortinget som avgjør.

Else-May Botten (A) [09:20:53]: Vi skal øke norsk matproduksjon, og det skal basere seg på norske ressurser. Dette bekreftet også saksordfører Ingunn Foss på årsmøtet til Norges Bondelag, men da er det grunnleggende viktig at kornøkonomien forbedres.

Hva er årsaken til at den forbedringen som kom vedrørende kornøkonomien, bare skal ha effekt for sone 1–4, og hvorfor er den begrensningen tilstrekkelig?

Ingunn Foss (H) [09:21:25]: Nå kjenner ikke jeg alle detaljene i innretningen på alle områder. Det må jeg bare erkjenne. Vi har fått noen tilbakemeldinger fra våre kornbønder om at dette oppgjøret ikke er dårlig, og det ble i tillegg lagt inn litt ekstra på korn i avtalen med samarbeidspartiene, så jeg føler at det er godt ivaretatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Storberget (A) [09:22:09]: Aller først takk til saksordføreren for ryddighet og for – tross alle omstendigheter i dette oppgjøret – imøtekommende saksordførerskap.

Årets landbruksoppgjør ble i både prosess og innhold ikke slik det burde. Derfor ber vi i Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet, om at oppgjøret sendes tilbake til regjeringa. Jeg tar derfor opp dette forslaget.

Norsk landbruk har behov for endringer. Det vil vi være med på. Likevel: Jordbruksdebatten preges ofte av myter, og det påstås at jordbruket er ineffektivt, dyrt og uten evne til omstilling. Arbeiderpartiets nylig framlagte landbruksstrategi, Grønn vekst, legger til grunn at mange, ja nærmere hundretusen mennesker er sysselsatt i tilknytning til jord og skog. Virksomheten er en bærebjelke for distriktsbosettingen vår, og vi vil i framtida være avhengig av økt produksjon. Norsk mat er jevnt over god og sunn. Mindre soyaimport og økt norsk produksjon er god beredskap.

Det finnes mange myter om produksjon. I Norge produseres det faktisk mer. De siste tiårene har produksjonen økt med 3 pst., dette til tross for nedgang i arbeidsforbruk med 1 100 årsverk per år de siste årene og nedgang i antall bruk med 39 pst. siden 1999. Det representerer en enorm effektivisering og strukturendring. Produktivitetsveksten har de siste ti årene økt med 4,6 pst., mot ca. 2,5 pst. i norsk industri.

Norsk landbruk passer dårlig til karakteristikker som kirkegård eller kommunisme. Tidligere departementsråd i Landbruksdepartementet gjennom mange år, Per Harald Grue, skriver i sine nylig utgitte bøker om norsk landbrukspolitikk – andre bind, side 170 – følgende om jordbruksforhandlingene:

«Gjensidig tillit og evne og vilje til løsningsorientert dialog er det viktigste limet i avtalesystemet.»

Etter Arbeiderpartiets mening manglet slik evne og vilje fra regjeringas side under årets oppgjør. Limet forvitrer.

Vi lever i en tid hvor det er behov for å sikre at norsk produksjon i størst mulig grad skjer på norske ressurser, at vi utnytter dette landets mangfold. Små og store må sikres muligheter til å drive, og regjeringa har ikke lagt opp til et slikt løp.

Jeg finner absolutt grunn til å gi både Kristelig Folkeparti og Venstre honnør for at de sto på og bragte resultatet i riktig retning når det meste så som mørkest ut, med havari av forhandlinger, uryddighet i hva som var regjeringas grense, og strukturendringer som var for massive. Etter vår mening nådde de ikke langt nok.

Arbeiderpartiet mener at det økonomiske opplegget fortsatt er for svakt, at strukturen i for stor grad rammer de små, og at det er helt nødvendig med en bedre kornøkonomi.

Et flertall i Stortinget feller en kritisk dom over regjeringas politikk og gjennomføring av årets oppgjør med klare signaler for neste år. Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Venstre har i hver sine merknader – side 12, 13 og 15 i innstillinga – ordrett like merknader. En god ting kan ikke sies for ofte, og i disse merknadene står det:

«Disse medlemmer er tilfredse med at et samlet storting (…) slutter seg til målet om økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyningsgrad med utgangspunkt i norske ressurser.»

Videre sier man at det er:

« (…) avgjørende å utnytte ressursgrunnlaget i hele landet.»

Det må:

« (…) legges til rette for variert bruksstruktur der også små og mellomstore bruk får økt lønnsomhet.»

Videre:

«Disse medlemmer kan ikke se at det i statens tilbud til jordbruksoppgjør var lagt tilstrekkelig opp til rammevilkår og virkemidler som sikret lønnsomhet også for små og mellomstore bruk. Disse medlemmer understreker at merknader fra flertallet i næringskomiteen om at det må sikres økt lønnsomhet i landbruket, er Stortingets vedtatte landbrukspolitikk, og at det er å forvente at regjeringen i statens fremtidige tilbud tar utgangspunkt i Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken.»

Jeg har kanskje i større grad enn ellers referert flertallets merknader, først og fremst fordi vi sjelden ser en regjering som har fått klarere melding fra et stortingsflertall. Det er avgjørende for framtidig politikk, om vi skal komme dit vi vil, at denne forankres i Stortinget. Skal vi klare å sikre den forutsigbarheten som både aktørene og ikke minst vi her i Stortinget har snakket mye om, og skal vi klare å sikre rekruttering til en næring som vi mener bør produsere mat i takt med befolkningsutviklinga, må regjeringa stake ut en ny og annerledes kurs. Norsk jordbruk og norske forbrukere fortjener det.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [09:27:04]: Det er nesten rørende å høre den nyvunne arbeiderpartiomsorgen for landbruket. Arbeiderpartiet var jo på 1990-tallet, da man satt alene i posisjon, nærmest brudd-partiet når det gjelder jordbruksforhandlingene.

Når representanten Storberget sier at prosess og innhold ikke er blitt slik man ønsket, må han ta mye av ansvaret for det selv. Signalene om hva Arbeiderpartiet egentlig mener, har florert. Man har signalisert i media at man ønsker å øke overføringene til 450 mill. kr, altså 200 mill. kr over det som det nå er enighet om. Så går man i innstillingen inn med et forslag som sier at man skal sende jordbruksavtalen tilbake, og så skal inntektsutviklingen fra fjorårets oppgjør danne rammen for det som skal komme tilbake. Det betyr en kostnad på mellom 800 mill. kr og 850 mill. kr.

Hva mener Storberget? Hvordan vil han finansiere sin egen splittelse?

Knut Storberget (A) [09:28:01]: Hvordan man finansierer sin egen splittelse er et litt uklart spørsmål, for å være helt ærlig, men det er vanskelig for opposisjonspartiene og for Arbeiderpartiet å skulle ta noe ansvar for den prosessen som regjeringa har lagt opp til i tilknytning til landbruksoppgjøret. Regjeringa har valgt å inngå i et flertall med Venstre og Kristelig Folkeparti – med full respekt for det – men etter mine begreper er det regjeringa og statsråden som har ansvaret for det jordbruksoppgjøret som nå går mot veis ende. Det ansvaret synes jeg faktisk representanten Gunnar Gundersen skulle ta sjøl.

Når det gjelder våre forslag, har vi hele tiden ment at det må slås ring rundt forhandlingsinstituttet, men vi har tydelig signalisert at hvis man skal kunne klare å fortsette den inntektsutviklingen som man hadde da den rød-grønne regjeringa forlot regjeringskontorene, er man avhengig av, som det sto både i våre merknader og i våre utspill, en langt bedre økonomisk ramme. Vi anslo minst 450 mill. kr, som nettopp ville bidra til at man fortsatte den kursen man hadde tidligere med å tette inntektsgapet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:29:34]: Representanten Storberget sier at man ikke gikk langt nok. Samtidig har også representanten Storberget sagt at man ønsker lavere målpris, man ønsker en styrking av kornøkonomien – hører vi i innlegget – man ønsker å reversere kutt i klima- og miljøtiltak, og man ønsker bedring når det gjelder rekrutteringstiltak. Alt dette skal finansieres innenfor en ramme på 200 mill. kr mer enn det som vi fikk til i avtalen med regjeringspartiene. Snilt regnet vil jeg vel si at det ikke blir så mange flere kroner til å styrke økonomien til bøndene på de små og mellomstore brukene, utover det som er gjort i avtalen.

Jeg ber om en klargjøring av dette. Hva ville en gjennomsnittlig melkebonde fått i økning med det forslaget som Arbeiderpartiet har skrevet om i sine merknader og snakket om i media?

Knut Storberget (A) [09:30:38]: Det er ikke vår intensjon – og det mener jeg er viktig, i respekt for forhandlingsinstituttet – å sitte i Stortinget og detaljregulere og plassere de pengene vi mener ramma bør økes med, på de respektive poster. Det er mange poster vi mener bør styrkes. Ser man f.eks. på arealtilskudd for grovfôr, har man en fordeling som viser at det er de små som fortsatt taper. Man har mulighet til, innenfor ethvert beløp, å fordele annerledes. Det er det ene.

Men jeg er litt undrende: Når Arbeiderpartiet sier at man burde hatt minst 450 mill. kr til i disse forhandlingene å forhandle videre med, er det et såpass lite tilleggsbeløp opp imot det som ble enden på visa. Det er nærmest det samme som Kristelig Folkeparti klarte å plusse på ved å snu kuttet – 250 mill. kr. En kvart milliard til mener jeg faktisk er viktig. Den ville man kunne oppnådd viktige forhold med, både når det gjelder å styrke kornøkonomien, når det gjelder velferdsordninger og når det gjelder klimatiltak.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:31:55]: Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiet foreslår en økning på 450 mill. kr i sitt forslag, og så går de sammen med Senterpartiet og foreslår en økning på 825 mill. kr.

Noe som er minst like interessant, er at man i Arbeiderpartiets landbrukspolitiske plattform ser for seg en strukturendring der det går mot større bruk. Samtidig kritiserer man i innstillingens merknader at strukturendringen som nå er lagt, er til fordel for de store brukene.

Mitt spørsmål er: Er det representanten Storberget – og de merknader han kommer med i Stortinget – som vi skal forholde oss til, eller er det Arbeiderpartiets landbrukspolitiske plattform som er det riktige?

Knut Storberget (A) [09:32:48]: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet, fordi det gir meg anledning til å snakke om landbrukspolitikken til Arbeiderpartiet. Vi har jobbet mye med det i løpet av våren og laget en strategi, som vi har kalt «Grønn vekst». Jeg ber alle om å lese den.

Vi erkjenner at man, historisk sett, i løpet av de siste årene – siden 1999 – har hatt en nedgang i antall bruk på 39 pst. Om det fortsetter i samme takt, er noe annet, men vi vil få en nedgang i antall bruk. Likevel må vi aldri stille oss i en slik posisjon at, hvis man erkjenner det, da skal man være med på alle typer strukturendringer, av alle typer grader.

Fra Arbeiderpartiets side har det vært viktig ved dette oppgjøret nettopp å signalisere at det er en del små og mellomstore bruk vi er helt avhengige av for å kunne nyttiggjøre oss produksjonsmulighetene i Norge, og for ikke å komme i en situasjon hvor vi bl.a. får så store melkebruk at de går inn på kornarealer, og slik at mye av grovfôrarealene i Norge blir liggende brakk.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:34:00]: Jeg er litt forundret over Høyre og Fremskrittspartiet, som ikke har forstått dynamikken og relasjonen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det som kommer fra Arbeiderpartiet, er bra, så blir det enda bedre når de samarbeider med Senterpartiet. Det har også skjedd nå. Derfor går det litt oppover. Det er derfor vi har et godt samarbeid.

Jeg kan også bekrefte at vi hadde et veldig godt samarbeid med Arbeiderpartiet i diskusjonen om tollvern. Det var litt motstand, men da argumentene kom fram, sto vi sammen i kampen for å sikre norske industriarbeidsplasser og sikre norsk matproduksjon i hele landet. Så ved å samarbeide kan man gjøre hverandre bedre.

Jeg må si at det har vært gledelig å høre på Arbeiderpartiet i veldig mange runder nå i vår. Det har vært tydelig og klar tale. Jeg ønsker meg tydelig og klar tale enda en gang fra min gode kollega, Knut Storberget, på vegne av Arbeiderpartiet.

Kan representanten bekrefte at Arbeiderpartiets politikk er å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper?

Knut Storberget (A) [09:34:53]: Aller først har jeg lyst til å si at jeg tror mange partier kan gjøre hverandre gode – gjensidig. Jeg legger ikke skjul på at mye av det rød-grønne samarbeidet – og ikke minst samarbeidet med Senterpartiet – på nettopp dette feltet bidro til at man fikk økt politisk oppmerksomhet rundt et felt som vi i Arbeiderpartiet faktisk mener bare blir viktigere og viktigere. Det er det grunn til å takke for.

De målsettinger som Arbeiderpartiet har satt når det gjelder spørsmålet om inntektsutvikling, framgår av vår landbruksstrategi. Der har vi sagt at vi mener at det er riktig å fortsette den inntektspolitikken og inntektsutviklinga som vi forlot da vi forlot regjeringskontorene, og som vel tydeligst kom fram ved jordbruksoppgjøret i 2013. Det var en betydelig tetting av inntektsgap.

Jeg kan ikke stå her og love hva framtidige jordbruksoppgjør vil bringe, men det er i den retninga vi vil jobbe. Arbeiderpartiet har alltid hatt sansen for å gjøre forskjellene mellom folk mindre.

André N. Skjelstad (V) [09:36:04]: Det er gledelig at representanten Storberget honorerer Venstres innsats.

Storberget tar selv opp myter i sitt innlegg. Jeg er såpass gammel at jeg husker tidlig på 1990-tallet, da den største omstruktureringen i norsk landbruk skjedde, med statsråd Øyangen. Det er interessant å se den nyorienteringen som skjer i Arbeiderpartiet, men jeg spør meg om det er troverdig.

Jeg synes det også er interessant at det som Venstre og Kristelig Folkeparti får på plass, ikke blir nevnt med ett ord, nemlig det at vi får mangfoldet tilbake. Storberget sa her at han ikke har noe imot at det blir mulig for dem som er store, å bli større. Det er nettopp det som nå skjer, at de største får mulighet til å bli større og produsere mer.

Er representanten Storberget uenig i at man gjør det mer robust?

Knut Storberget (A) [09:37:02]: Jeg vil si det slik at vi ser også behov for strukturendringer, men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet. Derfor mener jeg det er synd at man får prosesser – som den vi har hatt rundt årets jordbruksoppgjør – som egentlig bidrar til at Stortinget i utgangspunktet er avkoblet. Nå får vi håpe at man – bl.a. takket være Venstres og Kristelig Folkepartis innsats – i større grad blir hørt framover.

Så litt til historien: Her nevnes landbruksminister Gunhild Øyangen, som jeg for så vidt har stor respekt for. Som det framgår av innlegget mitt, har jeg lest Grues bok, som gjennomgår alle landbruksoppgjørene. Det som først og fremst slår meg, når man gjennomgår alle landbruksoppgjørene, er at de er preget av sin tid. På 1990-tallet og i Gunhild Øyangens tid var det ganske stram økonomi, som bidro til at disse oppgjørene fikk en helt annen innretning enn det man står ved i dag. Slik tror jeg det må være. Går man til 1987, stilte Høyre mistillitsforslag ved jordbruksoppgjøret fordi det var for lite penger der. Jeg tror vi vanskelig kan trekke noen særlig erfaringer av eldre jordbruksoppgjør fram mot dem vi har nå.

Karin Andersen (SV) [09:38:21]: Jeg er også av dem som gleder seg over det jeg hører som litt nye toner fra Arbeiderpartiet – mye større vekt på behovet for økt matproduksjon, og mye større forståelse for at vi må ha små bruk og kombinasjonsbruk.

Det er et tema som jeg vil utfordre Arbeiderpartiet på. Det står i forslag nr. 6, fra Sosialistisk Venstreparti, i dag, nemlig:

«Stortinget ber regjeringen opprette et eget dyretilsyn.»

Vi er veldig avhengige av et dyretilsyn, altså å skille dyretilsynet ut fra Mattilsynet, og ha et eget dyretilsyn. Det er viktig – både etisk, selvfølgelig, og for den alliansen vi må ha med norske forbrukere – at man er helt sikker på at norsk matproduksjon er dyrevennlig, og at man greier å følge det opp godt, bedre enn i dag.

Er Arbeiderpartiet villig til å vurdere et slikt forslag?

Knut Storberget (A) [09:39:27]: Vi er ikke villige til å avgjøre den saken i et replikkordskifte knyttet til jordbruksoppgjøret.

Men de oppgaver som Mattilsynet har, knyttet til dyrevelferden, er avgjort viktige. Jeg mener at en av fordelene med norsk landbrukspolitikk er at vi bl.a. har et godt dyrevern og en god dyrehelse, men det kan bli bedre. Nå står vi framfor ganske store strukturelle endringer i Mattilsynet, og vi er nødt til å følge det nøye for å se at hensynet til dyretilsyn ivaretas. Det er det jeg kan si om det nå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:40:45]: Norsk landbrukspolitikk har fått mye oppmerksomhet etter at vi fikk en ny og bedre regjering. Det kan være mange grunner til det, men én ting er iallfall sikkert: Det er mange som prater om endringer i landbrukspolitikken, men det er ingen som har gjort noe med det tidligere. Det har denne regjeringen gjort. Det er gjort og vil gjøres grep for å endre dagens landbrukspolitikk. Hvis vi vil ha et landbruk i Norge i framtida, er det nødvendig. Når dagens politikk fungerer dårlig, og de fleste vil ha endringer, må man også tørre å gjøre disse endringene. Endringer skaper engasjement, og engasjement er bra.

Selvsagt vil det være noen som er uenig i endringer – stort sett uansett hva disse endringene dreier seg om. Det som er foreslått av endringer i årets jordbruksoppgjør, er gode og nødvendige grep og forenklinger, som sammen med framtidige oppgjør vil stimulere til økt produksjon av mat og bedre og enklere forvaltning og kontroll.

Det at det nå foreslås et felles kvotetak for alle typer melkeforetak, er en stor fordel. Det å ha to ulike produksjonstak påvirker produsentenes valg av organisasjonsform. Ved å harmonisere produksjonstakene for samdrifter og enkeltbruk, vil regelverket ikke lenger påvirke beslutningen om valg av organisasjonsform på dette punktet. Det vil også bidra til forenkling knyttet til forvaltningen og kontrollen av driftssamarbeid.

Det blir også foreslått å avvikle det særskilte samdriftsregelverket, med antalls- og avstandskrav. Det gjør at melkeprodusentene får mulighet til å tilpasse seg best mulig uten et særskilt regelverk for samdrifter, som begrenser antallet samarbeidspartnere eller avstanden mellom disse.

Det å slå sammen satsintervaller i tilskudd for husdyr, å innføre tilskudd for mer enn 50 dyr på samme nivå som annet storfe, og å utbetale samme tilskudd til sau, uavhengig av driftsform, vil gjøre at man får et enklere regelverk. Det forenkler kontrollen og fjerner incentiver om å omklassifisere eller flytte dyr mellom dyrekategorier eller mellom foretak. En sau er en sau, i hvert fall i tilskuddssammenheng.

Å avvikle omsetningskravet for å være beredt til produksjonstilskudd i stedet for å heve bunnfradraget er en stor fordel. Det er ikke i dag vilkår om at omsetningsgrensen skal være tilknyttet jordbruksvirksomhet. Krav til avgiftspliktig omsetning som grunnvilkår for tilskudd er også uhensiktsmessig, både for søker og forvaltning. Vi fjerner derfor et byråkratisk og uhensiktsmessig omsetningskrav på 20 000 kr. For å avgrense mot ikke-jordbruksdrift hever vi bunnfradraget fra 3 000 kr til 6 000 kr.

En substansiell heving av beløpstaket for tilskudd til husdyr er også en endring som vil være en fordel for norsk landbruk. Taket på husdyrtilskuddet på 280 000 kr har også gjort at det har vært økonomisk gunstig å splitte opp i flere foretak for å hente ut mest mulig tilskudd. Ved å doble taket vil det i mindre grad lønne seg å tilpasse regelverket og hente ut mest mulig tilskudd. Det som er hensikten med norsk landbruk er å produsere god norsk mat, ikke å hente ut tilskudd.

I dag er det et tak på 1 mill. kr som er maks utbetaling for investeringstilskudd. Vi mener at det er prosjektet og lokale forhold som må avgjøre hva som blir utbetalt, og ikke en grense som er satt tilfeldig av staten.

Dette er noen av de endringsforslagene som er foreslått, og som vil bidra til en positiv utvikling i norsk landbruk. Det er også tegn på en handlekraftig regjering, med en statsråd som har gjennomslagskraft, og som både vil og tør å gjøre noe med norsk landbrukspolitikk. Dette er en seier – både for landbruket og regjeringen. Før man dømmer forslagene nord og ned bør man kanskje vente og se resultatene når de kommer. Jeg tror mange vil bli veldig positivt overrasket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) [09:45:31]: Arbeidarpartiet er oppteke av dei som lagar maten, av industrien og av forbrukaren. Difor ynskjer ikkje vi å auka alle målprisane i vårt opplegg.

Framstegspartiet i opposisjon ropa høgt på billegare mat. Rimeleg mat og vin til folket, var vel eit slagord. «Tax free»-kvota har dei faktisk gjort noko med, når det gjeld vin. Det er dei framleis opptekne av. Men korleis kan Framstegspartiet forsvara at matprisane aukar såpass? Vil ikkje Framstegspartiet lenger ha rimlegare mat til folket?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:46:09]: Hvis vi skulle ha videreført det som skjedde i forrige landbruksoppgjør, da Arbeiderpartiet satt i regjering, ville faktisk matprisene ha blitt fordoblet i forhold til det de er i dag.

Denne økningen i målprisen som er lagt inn, er faktisk bare halvparten av det som ble lagt fram i forrige landbruksoppgjør. Fremskrittspartiet er for at vi skal ha lavest mulig priser, men for å få lavest mulig priser er vi nødt til å ha et landbruk som er effektivt og robust, og som kan produsere god norsk mat. Jeg tror at med det opplegget som er lagt fram nå, er det det som blir resultatet.

Geir Pollestad (Sp) [09:46:59]: Det blir fra Fremskrittspartiets side brukt mye tid på å snakke om forenklingstiltakene. Det blir brukt begreper som «historisk forenkling». Vi har fra Senterpartiets side etterlyst svar fra statsråden om effekten av forenklingene uten å ha fått det. Så jeg vil nå utfordre representanten for å få et svar på hva slags innsparinger det ligger i forenklingstiltakene for den enkelte bonde? Hvor mye mindre papirarbeid kan man forvente seg neste år enn det man har i dag? Vi har ikke fått svar fra statsråden på dette, så kanskje det også er vanskelig for representanten å svare. Derfor vil jeg utforme spørsmålet slik: Kan representanten anslå om det er snakk om i gjennomsnitt mer eller mindre enn en halv time spart papirarbeid for en norsk bonde?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:47:52]: Verken undertegnede eller noen andre vet i detalj hva den enkelte bonde bruker av tid på de forskjellige gjøremålene. Å foreta slike beregninger og utregninger som representanten her spør etter, ligger langt over min kapasitet, og jeg tror det ligger langt over representantens kapasitet også.

Men vi vet at når man gjør forenklinger, når man gjør grep som skal bidra til å få mindre byråkrati, færre skjemaer å fylle ut, vil det slå positivt ut, både for den enkelte bonde og for forvaltningen. De forslagene som er lagt fram, vil bidra til det.

Geir Pollestad (Sp) [09:48:34]: Jeg registrerer at vi ikke får et svar på om dette er snakk om mer eller mindre enn en halvtime per norsk bonde. Da vil jeg spørre, i forbindelse med ett konkret forslag som regjeringen kom med, som heldigvis ble reversert i Stortinget: Er det fortsatt slik at Fremskrittspartiet mener det fortjener merkelappen forenklingstiltak når man kutter ut en tidligpensjonsordning, som norske bønder hadde innrettet seg etter og tenkt generasjonsskifte ut fra? Den ble altså strøket med et pennestrøk fra Fremskrittspartiet og Høyre. Heldigvis kom den inn igjen ved stortingsbehandlingen. Like fullt er dette i proposisjonen fra regjeringen framstilt som et forenklingstiltak. Er representanten enig i at det er et godt forenklingstiltak?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:49:23]: Alle forretningstiltak som er foreslått i proposisjonen, er gode og nødvendige forenklingstiltak for å bidra til økt matproduksjon og bedre økonomi i norsk landbruk.

Det er alltid slik at når saker kommer til Stortinget, skjer det endringer. De endringene som har skjedd i dette oppgjøret, er det enighet om mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre. Da er det heller ingen grunn for meg til å kritisere de resultatene som har kommet. Jeg ser positivt på at vi nå får et landbruksoppgjør som norsk landbruk vil dra fordel av, og som vil gjøre at vi får økt og bedre matproduksjon i Norge. De endringene som har skjedd i dette oppgjøret, er det enighet om mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre. Da er det heller ingen grunn for meg til å kritisere på noen måte de resultatene som har kommet, og jeg ser positivt på at vi nå får et landbruksoppgjør som norsk landbruk vil dra fordel av, og som vil gjøre at vi får en økt og bedre matproduksjon i Norge.

Karin Andersen (SV) [09:50:22]: Det kan være greit for oss å få vite at Fremskrittspartiet anser at f.eks. dårligere pensjonsordninger, pensjonsordninger som fjernes, er et godt forenklingstiltak som skal styrke norsk landbruk. At man fjerner tilskudd til mindre bruk er tydeligvis et tiltak som skal øke rekrutteringen og matproduksjonen og styrke norsk landbruk.

Det er mye av det representanten sier, som overhodet ikke henger sammen med målsettingen som Fremskrittspartiet sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti har vært med på å si at vi har, nemlig at vi skal øke rekrutteringen, vi skal øke matproduksjonen, vi skal sikre landbruk over hele landet. Og da er spørsmålet: Er det regjeringens linje i landbrukspolitikken som skal følges, eller er det flertallet i Stortingets linje i landbrukspolitikken som skal fremmes i de kommende oppgjør?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:51:26]: Landbruksoppgjøret er en forhandling mellom regjeringen og partene i landbruket. Hvis det blir brudd, havner saken i Stortinget – som en hvilken som helst annen sak. I alle saker som behandles i Stortinget, er det stortingsflertallet som bestemmer, så jeg klarer ikke helt å se problematikken som Karin Andersen prøver å dra opp.

Når det gjelder økt matproduksjon – selvfølgelig gjennomsyrer det hele proposisjonen, og det vedtaket som blir fattet her i dag, har med økt matproduksjon å gjøre. Men det sier også at vi satser på dem som ønsker å produsere mer mat. Vi satser på dem som ønsker å bli lite grann større. Men det betyr ikke at vi skal fjerne de som er mindre, eller de som er mellomstore. Vi ønsker at vi skal ha små og mellomstore bruk, men det skal også legges til rette for at de som ønsker å bli større og produsere mer mat, skal ha muligheten til det.

Kjell-Idar Juvik (A) [09:52:32]: Fremskrittspartiet har i sitt program for norsk landbrukspolitikk foreslått å halvere stønaden til norsk landbruk på kort sikt og sågar kutte fullt ut på lang sikt. Ja, så sent som i fjor foreslo partiet å kutte 5,5 mrd. kr. Det samme gjelder tollmurene som partiet ville fjerne, som i dag skjermer norsk landbruksproduksjon. Med disse tiltakene ville denne pressete næringen stå igjen med halverte inntekter og knapt nok det. Men ikke etter Fremskrittspartiets argumentasjon. Bøndene skulle isteden få økt frihet til å gjøre som de vil. Ja, kanskje vil de beste jordbruksområdene på Jæren og de sentrale østlandsområdene overleve en sånn fri konkurranse uten vesentlige støtteordninger, men jordbruket ellers i bygdene våre vil være dødsdømt. Min mening er at det for norsk landbruk er liv laga så sant vilkårene blir lagt til rette, og det er vilje til å ta vare på distriktslandbruket. Heldigvis mener flertallet i Stortinget dette. Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Kan vi frykte at Fremskrittspartiet vil gjøre alvor av sitt program og tidligere års kuttforslag i sine tilbud i årene framover?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:53:38]: Fremskrittspartiet har et program som vi som representanter er valgt på. Vi gjør alt vi kan for å gjennomføre dette programmet – det skulle bare mangle. Samtidig sitter vi i regjering sammen med et annet parti, og vi har to andre partier som vi må forholde oss til for å få flertall på Stortinget, nemlig Kristelig Folkeparti og Venstre, som vi for øvrig har et utrolig godt samarbeid med. Vi ønsker å fremme våre forslag til endringer i landbrukspolitikken, for vi har tro på at det vil bidra positivt. Mange av de forenklingsforslagene som nå er lagt inn i dette forslaget, er forslag som Fremskrittspartiet tidligere har lagt fram, og som er i tråd med Fremskrittspartiets politikk.

Men så er det også sånn at vi har en del ordninger som gjør at det går an å spare en del penger. Når det er ordninger som koster like mye å administrere som det man deler ut, er det et potensial for å gjøre noe for å forenkle de ordningene, slik at dette kommer den enkelte bonde til gode.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:54:49]: Jeg hører at Fremskrittspartiet ser det som et forenklingstiltak å fjerne tidligpensjonen for norske bønder. Mener en at det kan være et forenklingstiltak også for andre grupper å fjerne muligheten til tidligpensjon?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [09:55:06]: Som også representanten Slagsvold Vedum ser av proposisjonen, er det ikke noe forslag der om å fjerne tidligpensjonsordningen – den er lagt inn igjen. Da forholder representanten Ørsal Johansen seg til proposisjonen og det flertallet som står bak den.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:55:49]: Det er en annen politisk hverdag i Stortinget enn den vi har vært vitne til de siste åtte årene. Gjennom merknader til statsbudsjettet, merknader til årets oppgjør og merknader til en framtidig landbrukspolitikk ligger føringen for politikken i Stortinget. Det er i denne sal og via det forutgående stortingsarbeidet politikk skapes og vedtas. Dette er et ansvar næringskomiteen må være seg bevisst under behandlingen av jordbruksoppgjøret, særlig etter et brudd mellom faglagene og staten. Den nye politiske virkeligheten må forvaltes på en måte som ivaretar forhandlingsinstituttet, samtidig som politikk vedtas i denne sal.

Kristelig Folkeparti har noen pilarer som ligger fast for vår landbrukspolitikk. Vi vil legge til rette for aktive bønder i hele landet. Vi vil ha et virkemiddelapparat som sikrer variert bruksstruktur for utnyttelse av de arealer vi har tilgjengelig. Vi ønsker å øke framtidstroen både for aktører som vil inn i næringen, og for dem som er der og vil investere i bruk. Vi ønsker å øke matproduksjonen basert på norske ressurser, med intensjon om å øke selvforsyningsgraden. Verdikjeden fra jord til bord er viktig. Matindustrien vår er avhengig av norske råvarer også. For at vi skulle få til alt dette, måtte økonomien bedres i forhold til statens tilbud, særlig for små og mellomstore bruk og kornøkonomi. Dette gjorde vi bl.a. gjennom å styrke husdyrtilskuddet for sau, øke driftstilskuddet for melk og bedre satsene på arealtilskudd for korn.

Denne avtalen har dermed flyttet politikken nærmere Kristelig Folkepartis primærstandpunkt, som er at bønder som selvstendig næringsdrivende skal settes i stand til selv å redusere inntektsgapet til andre grupper. Jeg registrerer også at Senterpartiet nå, etter at de er ute av regjering, støtter Kristelig Folkepartis standpunkt. Det er bra.

Bondelaget sier følgende om avtalen:

«Avtalen mellom Krf, Venstre og regjeringen er en klar forbedring av det tilbudet staten la fram i jordbruksforhandlingene (…)».

Men Per Harald Grue, tidligere departementsråd i Landbruksdepartementet gjennom flere tiår og trolig Norges fremste ekspert på landbrukspolitikk, sa i et intervju med NRK i går at resultatet av årets oppgjør er et steg i riktig retning, og at produksjonen trolig vil øke som følge av dette. Videre sa han:

«Så har det jo skjedd noe viktig i Stortinget i år. For første gang, så har jo Stortinget grepet inn i et jordbruksoppgjør ganske betydelig. Historisk sett har det aldri skjedd så store forandringer i Stortinget som det som da skjedde gjennom avtalen mellom KrF, Venstre og regjeringspartiene. Så jeg mener jo at på mange måter, så er det en noe annen landbrukspolitikk som stortingsflertallet nå står for, enn det som regjeringen gikk til Stortinget med. Og det viktigste er jo at man nå, kan du si, bevilger 250 mill. kr mer i året. Over en fireårsperiode slår jo det ut med en milliard. Og det betyr at for mange melkeprodusenter, så blir det et vesentlig bedre økonomisk resultat, særlig for de mindre og middelsstore. Og jeg tror at effekten av det som nå er lagt fram, vil være at det vil være flere av de 10 000 som vil vurdere å fortsette produksjonen og investere (…)».

Dette er en viktig og god attest for det arbeidet Venstre og Kristelig Folkeparti har gjort her i Stortinget. Det viser at vi lyktes på særlig to områder der vi ønsket å bedre tilbudet. Det ene var å styrke dem som kom dårligst ut av tilbudet, nemlig små og mellomstore gårdsbruk og kornøkonomien. Det andre var å legge klare føringer for neste jordbruksoppgjør for å unngå en tilsvarende situasjon igjen. Men fra Kristelig Folkepartis side er det viktig å understreke at forhandlingsinstituttet ligger fast som den beste ordningen for å fastsette bøndenes lønnsutvikling.

Gjennom forliket ble de små og mellomstore brukene styrket, særlig når det gjelder sau, melk og korn. Vi økte tilskuddet til en besetning på 0–100 sauer, styrket driftstilskuddet for alle melkebruk og økte tilskuddet per dekar korn i sone 1–4. Dette stimulerer til mer produksjon på kornarealer, som har en nøkkelfunksjon i produksjonen av mat- og fôrkorn.

I tillegg ble velferdsordningene styrket og tidligpensjonsordningen videreført. Vi fikk også begrenset frislippet av både melkekvoter og subsidietak.

I føringene for de neste årene har vi slått fast at landbruk på små og mellomstore bruk i hele landet skal være en av pilarene i jordbruksoppgjøret, men det skal også være lov å være eller å bli stor i 2015. I tillegg skal vi sikre økt matproduksjon av norske ressurser, økt selvforsyningsgrad og økt lønnsomhet.

Jeg ivrer for å sikre framtidslyst i næringen. Det gjøres ved å sikre en konkurransedyktig inntekt, sikre fleksible og gode arbeidsvilkår samt sikre at næringen er framtidsrettet og innovativ.

Det har skjedd mye på innovasjonssiden de siste årene. Fjøsene har flere tekniske «duppeditter» enn det en gjennomsnittlig 16-åring kanskje har. Melkeroboter og andre tekniske innretninger frigjør mer tid og gir bonden større fleksibilitet. I tillegg er det store framskritt på avlsiden, noe som gir økt produktivitet. Dette er områder hvor vi er gode, men hvor vi kan bli enda bedre.

Forskning og utvikling er et område hvor vi bør satse enda mer og bli enda bedre. Det vil gjøre landbruket enda mer produktivt. Selv med et landbruk som de siste årene har hatt en produktivitetsvekst på det dobbelte av annen fastlandsindustri, kan vi hele tiden bli bedre.

Den betydelige produktivitetsveksten i landbruket de siste årene reflekterer et innovativt landbruk med omstillingsevne, som evner å bruke nyskaping og teknologi til å fremme økt verdiskaping.

Flertallet – Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – ønsker en stortingsmelding om landbruk og skogbruk. Det har blitt reist spørsmål fra noen om hvorfor den kommer så tidlig – etter den forrige landbruksmeldingen. Jeg har heller lyst til å stille et annet spørsmål, kanskje litt omvendt. Hvorfor har den ikke kommet før? Kanskje mye av den usikkerheten og uroen som vi har opplevd det siste året, hadde vært unngått hvis en stortingsmelding – der et tydelig flertall lå til grunn – hadde foreligget før årets jordbruksoppgjør. En stortingsmelding blir regjeringens mulighet til å legge fram en helhetlig landbrukspolitikk.

Vi sier noe om dette i innstillingen. Vi ønsker en landbrukspolitikk som stimulerer «til økt matproduksjon». Vi ønsker «en differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert bruksstruktur». Vi ønsker «økt verdiskaping» og en «bærekraftig næring». Det sier flertallet noe om i innstillingen. Så har vi fra Stortingets side mulighet til, når regjeringen har levert en stortingsmelding, å gi vår respons på den. Slik blir det et viktig dokument, som gir oss anledning til å se helheten og å stake ut kursen.

La meg avslutte med å si at oppgjøret ikke helt ble slik som Kristelig Folkeparti og Venstre ville, og heller ikke helt slik som Fremskrittspartiet og Høyre ville. Men kompromisser er politikkens natur. Det letteste for oss i Kristelig Folkeparti hadde vært å kaste alt, melde oss av og stå på primærstandpunktene våre i opposisjon. Men vi tok ansvar – vi tok det ansvaret vi påtok oss sist høst, om å være et konstruktivt opposisjonsparti. Vi tok ansvar og sikret et jordbruksoppgjør som er betydelig bedre for små og mellomstore bruk. Vi styrket kornøkonomien. Vi styrket velferdsordningene og miljøprofilen mer enn det man gjorde fra regjeringens side.

Vi har hatt en spennende vår. Vi har lært mye. Det har ikke vært lett, men det har vært nødvendig for landbruket og for matindustrien – men først og fremst for dem som ønsker å gå inn i landbruket og ha det som sin framtidige næring.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Odd Omland (A) [10:05:48]: I landbruksmeldingen og senest i Prop. 1 S for 2013–2014 tilkjennegis klare målsettinger for landbrukspolitikken framover.

Kristelig Folkeparti har gjennom samarbeidsavtalen forhandlet fram en økt ramme i årets oppgjør. Mener Kristelig Folkeparti at statens tilbud ikke var i tråd med Stortingets målsetting? Hvordan vil Kristelig Folkeparti sikre at framtidige tilbud er i samsvar med flertallets syn?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:06:22]: Vi sier i merknaden i dagens innstilling at statens tilbud «ikke i tilstrekkelig grad var i samsvar med» Stortingets syn. Vi har sikret det som representanten Omland er opptatt av, gjennom de føringene som vi har lagt – at vi skal øke matproduksjonen, at vi skal ha en variert bruksstruktur, at vi skal legge vekt på små, mellomstore og store bruk, at vi skal bruke hele landet, at vi skal satse på rekruttering, og at korn er viktig. Dette er føringer som et flertall i denne sal er enige om. Det har vært viktig for Kristelig Folkeparti.

Geir Pollestad (Sp) [10:07:17]: Senterpartiet har forståelse for at Kristelig Folkeparti ikke fullt ut kunne få gjennomslag for de offensive målene om inntektsutvikling som de hadde i forrige periode. Vi er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre har bidratt til at oppgjøret er et mindre steg i feil retning enn det regjeringen la opp til.

Det som overrasker meg, er at vi gjennom media har blitt kjent med at Kristelig Folkeparti og Venstre gikk inn i forhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet med et krav om en økning i budsjettmidlene på 250 mill. kr, selv om en visste at for å unngå økte inntektsforskjeller måtte det ha kommet 320 mill. kr. Når en vet at fasiten er at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk det de ba om, burde ikke Kristelig Folkeparti og Venstre da ha stilt et høyere krav til regjeringen – gått inn i forhandlingene med et krav som ville hindret at inntektsforskjellene mellom grupper i landbruket og andre grupper økte?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:08:19]: Det har lenge kun vært Kristelig Folkeparti i denne sal som har ønsket å redusere inntektsgapet mellom bønder og andre grupper. Det har vi hevdet i våre merknader i åtte år. Nå har Senterpartiet sluttet seg til dette. Som jeg sa i hovedinnlegget mitt, er det bra. Men selv om Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er viktige partier, har vi ikke flertall i denne sal.

Vi bedret inntektene for bøndene i årets oppgjør. Det var viktig. Det var viktig for å få på plass viktige strukturendringer. Det var det viktigste for Kristelig Folkeparti i årets oppgjør.

Geir Pollestad (Sp) [10:09:00]: Jeg tror at reelt reduserte inntektsforskjeller – som en så i fjorårets oppgjør – er viktigere for landbruket enn merknader. La det ikke være noen tvil om at fjorårets oppgjør reduserte inntektsforskjellene.

Mitt oppfølgingsspørsmål er: Med de føringene som flertallet i komiteen nå har lagt, kan regjeringen neste år da levere et tilbud med den rammen og den innretningen som de leverte dette året, og allikevel handle i tråd med Stortingets forutsetninger, eller er Stortingets forutsetninger – etter Kristelig Folkepartis syn – at det må komme et annet oppgjør, med en høyere ramme og en annen innretning enn det vi så fra regjeringen dette året?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:09:50]: Forhandlingsinstituttet er regjeringens ansvar, og jeg tror vi i denne sal gjør klokt i å la det være regjeringens ansvar å tilby faglagene et tilbud og også drive forhandlinger. Kristelig Folkeparti beklaget at det ikke ble en enighet om årets tilbud.

Når det gjelder neste års oppgjør, har flertallet – Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – lagt klare føringer for det oppgjøret. Det er føringer som ligger i avtalen, og som man skal se igjen ved neste års tilbud.

Karin Andersen (SV) [10:10:42]: Representanten fra Kristelig Folkeparti sier at verken Venstre eller Kristelig Folkeparti fikk det de ønsket i forhandlingene. De var veldig kritiske til regjeringens forslag, og de fikk ikke det de ønsket i forhandlingene. Men istedenfor da å danne et flertall sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – som vi kunne ha gjort – for en landbrukspolitikk som er mye nærmere det Kristelig Folkeparti står for, valgte de altså å berge landbruksminister Listhaug framfor småbrukerne. Derfor er det grunn til å spørre igjen om det jeg synes vi fikk et veldig vagt svar på i stad, nemlig om det nå er slik at regjeringen skal ha samme frihet igjen til å forhandle fram et resultat som kanskje blir brudd ut fra regjeringens politikk, dra saken veldig langt i den ene retningen, og så skal liksom et stortingsflertall rydde opp lite grann. Det betyr at det går ganske raskt i feil retning i forhold til det også Kristelig Folkeparti sier. Eller er det slik nå at regjeringen må komme til Stortinget med noe som er innenfor de rammene som ligger i flertallets innstilling til jordbruksoppgjøret?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:12:02]: For at det ikke skal være noen misforståelse: Det jeg sa, var at Kristelig Folkeparti ikke kom helt i mål med det vi ønsket, og det er kompromissenes natur i politikken. Det er ikke slik at undertegnede har «reddet» statsråd Listhaug, men vi har vært med og lagt til rette for en bedre økonomi for gjennomsnittssauebonden. Med 60 sauer vil han eller hun få 200 kr mer per lam som blir født, han eller hun vil få 2,5 ganger mer i slaktetilskudd enn det som lå i dagens tilbud. Det er å redde småbønder og gjennomsnittssauebonden. Det var viktig for Kristelig Folkeparti. Det er de føringene vi har lagt på bordet, og det er det som er avgjørende i denne saken.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:13:09]: Kristelig Folkeparti har både i valgkampen og i merknader tidligere og nå gått langt når det gjelder budsjettstøtte til og utsagn om å tette inntektsgapet i landbruket. Jeg går ut fra at Kristelig Folkeparti ser at partiet ville fått mye mer igjen hvis de hadde gått sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i dette jordbruksoppgjøret, og jeg kan forsikre om at særlig i min landsdel er bekymringa veldig stor.

Hvor problematisk er det nå for Kristelig Folkeparti å måtte avstå fra å realisere egne landbrukspolitiske mål for hele landet for å holde Fremskrittspartiet og Høyre i regjeringskontorene? Kan representanten garantere at Kristelig Folkeparti for de framtidige oppgjørene ikke vil gå Fremskrittspartiets og Høyres ærend og endre landbrukspolitikken bort fra det som er stortingsflertallets uttrykte mål?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:14:11]: Jeg kan berolige representanten Tove Karoline Knutsen med at de tilbakemeldingene undertegnede har fått med tanke på Nord-Norge, og den dialogen vi har hatt med bønder nordpå, viser at de også er tilfredse. De har sett – som det ble sagt på Bondetinget – at Venstre og Kristelig Folkeparti sto opp. Vi sto opp for en politisk retning som dette landet trenger. Det har vi fått kreditt for, og det viser også de uttalelsene jeg refererte til i mitt eget innlegg.

Det vi også gjorde i denne avtalen, var at vi sikret viktige ting med tanke på rekruttering. Det å legge på plass tidligpensjonsordningen er et viktig rekrutteringstiltak. Det gjør noe med generasjonsskiftet, det skaper forutsigbarhet. Det er viktig også for bønder i den landsdelen som representanten representerer, og det tror jeg man skal huske i dag.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:15:12]: Jeg fikk ikke svar på retninga videre. Vi ser at særlig Fremskrittspartiet, men også Høyre, ønsker en annen retning, og da snakker vi ikke bare om antall kroner som legges på bordet, men om en helt annen retning, i strid med stortingsflertallet. Hvordan vil Fremskrittspartiet håndtere det i tida framover?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:15:38]: Hvordan Fremskrittspartiet vil håndtere det, vet ikke jeg, men hvordan Kristelig …

Tove Karoline Knutsen (A) [10:15:41]: Kristelig Folkeparti, unnskyld!

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:15:42]: Hvordan Kristelig Folkeparti vil håndtere det, kan jeg iallfall prøve å svare på. Vi har lagt føringer sammen med Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, sammen med Venstre i den innstillingen vi i dag behandler, om at vi skal ha økt matproduksjon i hele landet, og at det skal være en variert bruksstruktur, noe som passer Nord-Norge godt. Lammene som kanskje kom ut på beite fem uker etter lammene her sørpå, har kanskje størst slaktevekt når de skal slaktes til høsten. Hvorfor det? Jo, for landsdelen som representanten representerer, er en god landsdel med tanke på midnattssolen, der ikke vekstene tar noe hvile, det produseres, og lammene blir gode. Det har også denne representanten lagt til rette for gjennom dette oppgjøret. Det er en retning som representanten Knutsen kan ta med seg og hilse nordlendingene med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [10:16:58]: (komiteens leder): Å sikre mat til egen befolkning er en kjerneoppgave for et land. Norge har knappe ressurser til å produsere mat på, og det trengs en aktiv politikk for å sikre størst mulig selvforsyning av mat. Det er derfor svært gledelig at flertallet i komiteen sier følgende i sin innstilling til årets jordbruksoppgjør:

«Komiteens flertall (…) viser til at reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser.»

Så legger en til det som burde ha vært en selvfølge:

«Dette må legges til grunn ved utformingen av landbrukspolitikken.»

Videre sier partiene som utgjør flertallet i komiteen, følgende om å oppnå målet om økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser:

«For å oppnå dette må det i tilstrekkelig grad legges til rette for variert bruksstruktur der også små og mellomstore bruk får økt lønnsomhet.»

Jeg er glad for at stortingsflertallet legger så klare føringer på kommende år, og jeg er glad for at Stortinget også tar den pedagogiske oppgaven med å forklare for regjeringen hvordan forholdet mellom storting og regjering faktisk er, og slår fast at regjeringen i statens framtidige tilbud må ta utgangspunkt i Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken. Jeg er godt fornøyd med at Stortinget gir så tydelig beskjed til regjeringen om at det vi har sett denne våren, vil vi ikke ha igjen til neste år.

Senterpartiet mener at det aller viktigste tiltaket for å øke norsk matproduksjon og sikre rekrutteringen til matnæringen, er å bedre inntektene i næringen. Regjeringens opplegg – selv etter runder i Stortinget – vil øke inntektsforskjellene mellom landbruket og andre grupper. Det ansvaret må også Kristelig Folkeparti og Venstre ta.

Jeg registrerer at det blir sagt at avtalen mellom de fire partiene er et steg i rett retning. Når målet er reduserte inntektsforskjeller, mener jeg at et jordbruksoppgjør som øker inntektsforskjellene, er et steg i feil retning, ikke i rett retning, og jeg legger til grunn at vi ikke vil oppleve tilsvarende dårlige oppgjør neste år. Men det gjør meg urolig at Kristelig Folkeparti og Venstre i sitt inntektskrav til regjeringspartiene manglet 70 mill. kr på å sikre lik kronemessig utvikling.

Senterpartiet mener at landbrukets krav på 1,5 mrd. kr var nøkternt. Vi skulle ønske at opptrappingen fra fjorårets oppgjør ble videreført, og vi har lagt inn forslag om det i årets oppgjør. Vi er vel 575 mill. kr unna å nå det målet. Det viser at det faktisk betyr noe for norsk landbruk og norsk matproduksjon om Senterpartiet sitter i regjering eller ikke.

Det har siden valgkampen vært mye oppmerksomhet og debatt rundt norsk landbruk. For den som skal inn i næringen og investere mange millioner kroner, trengs det ikke mest mulig spill, ideologisk motiverte utspill og økt usikkerhet rundt rammevilkårene for norsk matproduksjon. Det trengs forutsigbarhet og vilje til å føre en aktiv landbrukspolitikk.

Denne stortingsperiodens mest oversolgte politiske budskap er listen med forenklingstiltak som er foreslått. En historisk forenkling, hevdes det. Å fjerne ordninger innebærer selvsagt forenklinger. Statsråden ville til og med ta pensjonen fra folk som hadde innrettet seg etter denne ordningen, og satte på merkelappen «forenkling». Det er en lang, men temmelig tynn liste regjeringen har kommet opp med.

Noen liker å hevde at vi alle egentlig er enige om landbrukspolitikken. Alle vil ha økt matproduksjon, alle vil ha variert bruksstruktur, og alle vil at matproduksjonen skal skje med norske ressurser. Nei, det er en enighet uten rot i virkeligheten. Sannheten er at dette er en samfunnskamp som pågår, og at landbrukspolitikken sannsynligvis er det området i norsk politikk der forskjellene mellom ytterpunktene i denne salen er størst. For bonden, som står opp hver morgen for å stelle dyrene for at det norske folk skal få trygg mat, hjelper det lite med enighet i festtalene. Det kreves reell vilje til å føre en aktiv landbrukspolitikk for å nå målene. I dag er vi langt unna det.

Senterpartiet er i innstillingen sterkt kritisk til måten regjeringen har håndtert årets jordbruksoppgjør på. Norske matprodusenter fortjener bedre, og de fortjener at statsråden slutter med sin systematiske harselas om at landbruket er et område der ingen ting har skjedd på lange tider. Jeg vil henvise til regjeringens egen proposisjon, punkt 3.3.4, og utfordre den på hvilke andre næringer som kan vise til tilsvarende effektivisering.

Den 20. mai var vi vitne til en sterk protest mot regjeringens landbrukspolitikk utenfor Stortinget. 5 000 demonstranter var samlet, svært mange av dem unge. Det er fortsatt mulig å høre ekkoet av stillheten fra folkemengden da statsråden hadde holdt sin tale. Mitt klare inntrykk er at norske bønder er klare til å gjøre jobben for å øke matproduksjonen, men da trenger de økte inntekter, ikke ideologiske lettvintheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ove Bernt Trellevik (H) [10:22:14]: Forbrukarane har gjennom konkurranse i meierisektoren fått tilgang på mange nye produkt. I innlegget sitt i stad skrytte Trygve Slagsvold Vedum av samarbeidet mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet.

No er det slik at Senterpartiet er det einaste partiet i komiteen som ikkje stør ein merknad der me er saman om å seia at me er opptekne av å leggja til rette for uavhengige meieriaktørar. Synest Senterpartiet det er greitt at Tine som marknadsregulator får fastsetja prisane sjølve når uavhengige rapportar peiker på at dette kan vera ei utfordring?

Geir Pollestad (Sp) [10:22:56]: For Senterpartiet er samvirket en av bærebjelkene i landbrukspolitikken. Det at bøndene går sammen og eier disse selskapene i fellesskap, er svært viktig.

Så har vi også under den rød-grønne regjeringen, og med en landbruksminister fra Senterpartiet, hatt rom for private alternativer til f.eks. Tine. De har gunstige og gode ordninger å forholde seg til. Noen vil mene de er for gode, aktørene selv vil mene at de er for dårlige. Men vi har også understreket i innstillingen til oppgjøret, i våre merknader, at vi ikke går inn og kommenterer alle enkeltpunkter. Det er bakgrunnen for at vi har valgt å stå utenfor den merknaden.

Jørund Rytman (FrP) [10:23:58]: For noen uker siden var jeg på besøk hos en melkebonde i Sande i Vestfold, helt på grensen til Drammen, min hjemby. Der hadde jeg den glede å stå for den offisielle åpningen av Sande-bonden Arnstein Grill Fastings nye kjempefjøs til 10,2 mill. kr. Jeg registrerer at teknologien har kommet langt, også i landbruket. Nå er det robotmelking som gjelder, og roboter som bl.a. måler og sjekker kvaliteten på melken og om kuene er syke. Selv måkingen av kumøkka foregår automatisk. Det er automatisk fôring, det er automatisk massasjeapparater til kuene, osv. De koste seg og produserte melk som bare det. Det gir ikke bare bra melk, men også bedre dyrevelferd.

Det nye fjøset er på 1 730 m² og huser 45 melkekuer. Bonden har plass til 110, men trenger da en kvote på 1 million liter, ikke 400 000 liter, som han blir tildelt i dag. Hvorfor er Senterpartiet og representanten Pollestad imot det?

Geir Pollestad (Sp) [10:25:03]: Nå er det sånn at i Senterpartiet er vi også svært opptatt av lykkelige kyr. Vi er opptatt av at bøndene skal ha mulighet til å satse. Men vi mener at det skal være en grense for hvor store brukene skal være. Det er det også etter denne avtalen, og vi har noe ulike vurderinger av hvor vi ligger.

Men det vi også i våre merknader har påpekt som en fare med regjeringens politikk, er at en skal åpne for større kvoter kombinert med at en skal se på kvoteregionene. Det frykter vi kan føre til en rekanaliseringspolitikk, der store deler av melkeproduksjonen blir flyttet fra Vestlandet til Østlandet, der kornproduksjonen på Østlandet blir erstattet av gressproduksjon, og der gressproduksjonen på Vestlandet går ut av bruk. Det er en dårlig spiral hvis en har et mål om å øke norsk matproduksjon basert på norske ressurser.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:26:08]: Representanten Pollestad er opptatt av inntekt til bøndene, som også jeg er. Det er bra. Samtidig har representanten og Senterpartiet pekt på at det kunne vært et alternativ å samarbeide med Arbeiderpartiet når det gjelder denne innstillingen vi nå diskuterer. Men Arbeiderpartiet har brukt opp pengene på å senke bl.a. prisen til forbruker og å redde klima med penger til landbruket. Så mitt spørsmål til representanten Pollestad er egentlig: Hvem skulle Senterpartiet fått flertall med for å øke lønningene til bøndene?

Geir Pollestad (Sp) [10:26:54]: Jeg tror at det flertallet på Stortinget som ville vært best for norske bønder hvis en legger partiprogrammene opp på hverandre, ville vært Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, SV, Arbeiderpartiet og muligens Venstre – la det være klart.

Så sier en at pengene er brukt opp. Jo, muligens har Arbeiderpartiet brukt opp sine penger, men vi sier at vi ønsker et oppgjør på linje med fjorårets oppgjør. Det vil da være et forhandlingsspørsmål om en skal prioritere den rammen inn på ordninger som påvirker inntektene eller på andre fellesordninger. Da vil en også se i innstillingen at Senterpartiet f.eks. ikke har tatt detaljert stilling til forslagene fra faglagene om å legge om hele den såkalte SMIL-ordningen til en nydyrkingstilskuddsordning. Vi har sagt noe om at innretningen av rammen vil være et forhandlingsspørsmål mellom faglagene og regjeringen basert på de vedtak som Stortinget har fattet.

André N. Skjelstad (V) [10:28:08]: Jeg er enig med representanten Pollestad i at landbruket er for viktig til å harselere med.

Mangfold var det som var viktig for Venstre i jordbruksforhandlingene, at små og mellomstore bruk har muligheten, men også de store brukene.

I 2006 uttalte daværende landbruksminister at hver nedleggelse av et bruk var et personlig nederlag. Dette sa Terje Riis-Johansen. Han var den første i føljetongen av landbruksministre fra Senterpartiet. Nedleggelser av gårdsbruk har eskalert, årsverk har blitt borte i stort antall, og antallet melkeprodusenter har blitt redusert med 37 pst. i løpet av de siste årene.

Jeg er enig i at forutsigbarhet er viktig, men jeg synes kanskje også representanten Pollestad burde tatt inn over seg at kanskje var det tid for å tenke litt nytt nå, og ikke bare se på gjengrodde stier, som Senterpartiet kanskje har gjort de siste åtte årene. Er representanten Pollestad enig i det?

Geir Pollestad (Sp) [10:29:09]: Nei, jeg er sterkt uenig i det. For det første har vi en næring, beskrevet i proposisjonen punkt 3.3.4, som har hatt en formidabel utvikling, en enorm effektivisering de senere årene som få andre næringer kan vise til.

Det er sånn at også med en landbruksminister fra Senterpartiet visste vi, og vi gikk inn i det med åpne øyne, at det ville bli lagt ned bruk. Men det var ikke noe krav om at vi måtte like det! Men det var svært tydelig at det ville være resultatet av politikken. Jeg registrerer for øvrig at den typen utsagn kan komme i dag.

Saksordføreren sa på TV 2-nyhetene, etter at avtalen var presentert, at hun håpet dette ville bidra til flere gårdsbruk i Norge. Det tror jeg reelt sett ikke det er noe som helst grunnlag for å hevde. Senterpartiet i regjering bidro til en fornying av eiendomspolitikken. Vi økte konsesjonsgrensene f.eks. for kylling, men vi gjorde det sakte, men sikkert. Vi drev ikke med ideologisk korstog, sånn som dagens regjering gjør.

Karin Andersen (SV) [10:30:27]: SV er helt enig med Senterpartiet når representanten Pollestad beskriver at dette antakeligvis er det området i samfunnet der denne regjeringen angriper hardest og mest, og der politikken går i feil retning. Jeg er også helt enig i det han sier om at det i festtalene høres ut som en enighet.

Jeg har også registrert at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i merknader i innstillingen, der SV dessverre ikke er med fordi vi ikke sitter i komiteen, skriver seg inn i en enighet som ser fin ut på papiret. Men etter replikkvekslingene og innleggene her i dag er jeg mye mer i tvil om hva verdien av de merknadene er, når også representanter fra Kristelig Folkeparti og Venstre sier at det er opp til regjeringen å forhandle, og så får man komme til Stortinget etterpå og forhandle der igjen for å se hva det blir til.

Hva er Senterpartiets vurdering av akkurat dette?

Geir Pollestad (Sp) [10:31:34]: Jeg oppfatter at det i stor grad er en reell enighet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, særlig om det vi har sagt i vårt vedtak, og de merknadene vi står sammen om. Så registrerer jeg at noen steder har Senterpartiet sine merknader og Arbeiderpartiet sine merknader. Arbeiderpartiet må få svare for sin egen del, men på de punktene vi er enige, har jeg oppfattet det dit hen at vi er enige om at vi skal satse på små og mellomstore bruk i større grad enn dagens regjering. Vi er enige om at nivået burde være på fjorårets nivå, altså et nivå som er egnet til å tette inntektsgap. Det vil jo i den politiske debatten framover være viktig å legge tydelig trykk på de flertallsmerknadene som komiteen har satt ned, for å synliggjøre og konkretisere dem, og det vil Senterpartiet bidra til.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [10:32:47]: Det hoveres litt med at det var 5 000 mennesker samlet i en demonstrasjon. Jeg synes å huske at det også for to år siden var 5 000 mennesker ute på plassen her. Nå hadde vi en landbruksminister som kommer med et rakrygget budskap. Den gangen var det en ganske slagen landbruksminister, så vidt jeg husker.

Opposisjonen har flere ganger sagt at man skal forholde seg til Stortingets forutsetninger. Vi forholder oss til Stortingets forutsetninger, men vi har helt andre oppfatninger om hvilke grep som må tas. Vi har faktisk tatt inn over oss den utviklingen som var under Stoltenberg II-regjeringen, hvor 500 000 dekar gikk ut av produksjon, landbruksarealet ble redusert med 5 pst., antall melkebruk gikk ned, og selvforsyningsgraden gikk også ned. Altså trengs det betydelige endringer i landbrukspolitikken.

Jeg undrer meg over om Senterpartiet utelukkende tror på mer av den medisinen de selv forvaltet, og som ikke var vellykket.

Geir Pollestad (Sp) [10:33:52]: Demonstrasjonstoget for to år siden kunne vi ha greid oss uten. Men det er viktig å være klar over at inntektsnivået som den gang ble tilbudt, var på et helt annet nivå enn årets oppgjør, og hvis en legger historikken for de tidligere forhandlingene til grunn, er det ingen tvil om at man også i 2012 ville ha endt opp med et oppgjør som bidro til at inntektsforskjellene i alle fall ikke økte mer enn de skulle.

Det er helt rett at landbruksministeren var til stede begge årene. Jeg synes det er bedre med en landbruksminister som er litt skuffet over et dårlig oppgjør, enn en som er stolt av å gi et dårlig oppgjør til bøndene.

Når en sier mer om den medisinen som ikke virker, har vi pekt på at økt kornproduksjon er særdeles viktig. Når regjeringen legger fram et forslag som kun vil gi 70 av rundt 11 000 kornprodusenter en inntektsvekst, er det stikk motsatt av en medisin som virker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) [10:35:20]: Først vil jeg takke saksordføreren for en grundig og ordentlig gjennomgang av sakens innhold og det komiteen har kommet fram til.

Landbruket er viktig for dagens Norge, og landbruket skal også ha en viktig plass i framtidens Norge. Derfor vil Venstre ha et innovativt, bærekraftig og miljøvennlig landbruk her til lands. Norsk landbruk er avgjørende for å sikre bosetting i hele landet, biologisk mangfold, kulturlandskap og matproduksjon.Landbrukspolitikken er nødt til å sikre at matproduksjonen er trygg, miljøvennlig og langsiktig, og det er et overordnet mål for Venstre å opprettholde et desentralisert landbruk – et mangfoldig landbruk med variert bruksstruktur av hensyn til miljø, av hensyn til annet næringsliv som reiseliv, av hensyn til kulturlandskap og dyrevelferd.

Venstres primære ønske var at jordbrukets organisasjoner og staten skulle bli enige om en jordbruksavtale. Vi mener det var uheldig at bruddet kom på et så tidlig tidspunkt i forhandlingene, og det er sterkt beklagelig at det ikke var mulig for partene å finne sammen igjen. Innstendige oppfordringer ble fremmet. Det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget, og at dette vedtas uten endringer. Venstre fastholder at framtidige oppgjør bør følge normal praksis og ikke være gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Men i år var det nødvendig å foreta endringer i Stortinget.

I statens tilbud hadde regjeringen lagt vekt på at de økonomiske virkemidlene skal innrettes på en slik måte at bruk som har forutsetninger til å være store heltidsbruk, skal prioriteres. Venstre er enig i at det er viktig å lage rammebetingelser som gjør at de som ønsker å utnytte produksjonskapitalen mer effektivt og på den måten styrke inntektsmulighetene, faktisk får anledning til dette. Men denne satsingen kan ikke og skal ikke gå på bekostning av lønnsomheten for de små og mellomstore brukene – ikke minst de små og mellomstore brukene i mindre produksjonseffektive strøk.

I avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre er det oppnådd enighet om at det skal opprettholdes en differensiering i virkemidler som legger til rette for en variert bruksstruktur, og som tar høyde for at vilkårene for jordbruksdrift er forskjellige i ulike deler av landet. Gjennom avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har vi sørget for å styrke inntektene til melkebruk og kornbønder, der det klimatisk ligger til rette for det. I tillegg har vi styrket inntektene til sauebønder som har besetninger på inntil 100 sauer – altså gjennomsnittsbruk – og styrket inntektene til bønder som driver med ammeku og geit.

Venstre mener det skal være mulig å være siderbonde både i Lier og Hardanger, og er derfor tilfreds med at avtalen legger til rette for å øke inntektene for bærbønder, grønnsaksbønder og fruktbønder.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Men vi er ennå ikke i mål. Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2012 på 4,4 millioner CO₂-ekvivalenter og utgjorde ca. 8,5 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp de senere årene har blitt redusert noe, og det er en utvikling Venstre er glad for.

De regionale miljøprogrammene omfatter en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av spesielle kulturlandskap og å redusere forurensning til vann og luft. I avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre sikret vi at dette programmet opprettholdes. Samtidig sørget vi for å reversere noe av regjeringens kutt i SMIL-midlene. Formålet med spesielle miljøtiltak i jordbruket er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet samt redusere forurensningen fra jordbruket.

I tillegg har regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre forpliktet seg til å følge opp de klimagassreduserende virkemidlene som er utredet i Klimakur 2020. De klimagassreduserende tiltakene som er beskrevet i jordbruket, kan grupperes på følgende måte: produksjon av biogass fra husdyrgjødsel, mer effektiv utnyttelse av gjødsel, karbonbinding og redusert mineralisering i jordbruksjord samt reduserte utslipp av klimagasser fra forbrenning av fossile kilder.

Disse tiltakene kommer Venstre til å følge opp. I tillegg til dette har regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre blitt enige om at det skal igangsettes en utredning om landbrukets utfordringer i møte med klimaendringene. Utredningen vil belyse utfordringer landbruket kommer til å ha i forbindelse med omstillingen til et varmere og fuktigere klima, i tillegg til spørsmålet om hvordan landbruket kan være med på å bekjempe klimaendringene. Klimakur-tiltakene og utredning om klimautfordringer er noe Venstre kommer til å sørge for at blir fulgt opp. Det skal vi passe på.

For Venstre er det et mål at 17 pst. av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk. For varig fruktbarhet i jorda, nok rent vann, dyrevern, naturmangfold og lokal mattrygghet er økologisk landbruk et viktig alternativ og supplement til annet landbruk. I avtalen om jordbruksoppgjøret har Venstre derfor sørget for at avsetningen til utviklingstiltak for økologisk jordbruk under Landbrukets utviklingsfond økes med 10 mill. kr i forhold til forslaget i statens tilbud.

Norsk landbruk står overfor utfordringer som vi er nødt til å ta på alvor. Det er helt klart behov for å gjøre endringer i norsk landbrukspolitikk, slik at vi kan imøtekomme utfordringer med tanke på lønnsomhet og ikke minst utfordringer knyttet til rekruttering, som vi ikke kan utelukke at henger sammen. Det står dessverre ikke en ny generasjon i kø for å overta alle gårdene i landet. Dette er en velkjent problemstilling som Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene ønsker å sette fokus på. Vi er enige om at det skal igangsettes en utredning om rekruttering som skal se på hvordan vi kan styrke rekrutteringen til norsk landbruk. Den todelte norske økonomien er en utfordring for en rekke næringer og bransjer i Norge. Venstre tar utfordringen på alvor, også for norsk landbruk.

En annen utfordring i jordbruket er knyttet til jordvernet. I perioden 2005–2012 ble det omdisponert i underkant av 115 000 dekar dyrket og dyrkbar jord. Dyrket jord utgjorde størstedelen av omdisponeringen. Venstre er bekymret over den høye omdisponeringstakten og særlig over at store deler av omdisponeringen skjer i bynære områder der jorden og forutsetningene for kornproduksjon er best. Det er behov for økt oppmerksomhet om denne problemstillingen, og Venstre ser derfor fram til å motta regjeringens jordvernplan, som Stortinget ba om tidligere i vår, og som en samlet næringskomité sto bak.

For Venstre er det viktig at utfordringene i norsk landbruk møtes med framtidsrettede løsninger som er basert på kunnskap og forskning. Derfor var det viktig at vi i forhandlingene fikk gjennomslag for at det skal utarbeides en stortingsmelding om framtidens jordbruk og skognæring. Denne vil danne grunnlag for en kunnskapsbasert debatt om et framtidsrettet landbruk.

I den forbindelse er det viktig at vi moderniserer landbruket og legger til rette for dem som tenker nytt. Bonden er en selvstendig næringsdrivende med et spesielt forvalteransvar. Det er viktig at gründermentaliteten får en viktig plass innenfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttes til næringsutvikling og bosetting, også for folk uten direkte tilknytning til primærnæringene. Det må bli mer mangfold i landbruket. Lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Landbruket må få færre skjemaer og færre og enklere retningslinjer.

I tillegg er det behov for ytterligere satsing på innovasjon, forskning og utvikling i landbruket, slik at næringen kan bli enda mer framoverlent, framtidsrettet og nyskapende.

Det kompliserte regelverket og mange av landbrukets lover kan på mange områder være et hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk, der de som har lyst til å satse på næringen, får mulighet til å gjøre det. Derfor ser Venstre fram til en utredning om forenkling i landbruket som skal ta en full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på en modernisering.

Jeg ser fram til en fortsatt konstruktiv landbruksdebatt her i dag. Det fortjener norske bønder, og det fortjener norsk landbruk og norsk matindustri. Jeg vil takke Kristelig Folkeparti, spesielt, og regjeringspartiene for den prosessen som har ført til det som vi nå har på bordet her i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:45:30]: Vi er mange som er bekymra over strukturprofilen i årets jordbruksoppgjer. Sjølv om Venstre og Kristeleg Folkeparti lykkast med å plusse på litt meir til dei minste bruka, er det ingen tvil om at sluttresultatet vart at dei store bruka blir prioriterte på kostnad av dei små og mellomstore. Til dømes blir det no eit kutt i arealtilskotet for grovfôr til dei minste bruka i sone 5 på 65 mill. kr. I denne sona ligg m.a. vårt heimfylke, Møre og Romsdal. Kuttet råkar dei som produserer under 250 dekar, og her ligg i dag brorparten av bruka og så mykje som 85 pst. av produksjonen.

Deler representanten Farstad mi uro for kva som kan bli konsekvensen av å kutte tilskota så mykje, at vi risikerer at store delar av fôrproduksjonen i distrikta vil bli lagde ned og dermed må erstattast av importert fôr?

Pål Farstad (V) [10:46:28]: Jeg aksepterer ikke at den avtalen som vi nå har kommet fram til, ikke tar hensyn til og ikke styrker grunnlaget for de mindre og mellomstore brukene. Jeg vil understreke meget sterkt at det Venstre har vært med på i denne runden, har bidratt til at man også i vår del av landet, som representanten Bjørdal også representerer, kan drive et framtidsrettet landbruk.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:47:12]: Satsing på frukt og grønt er viktig i eit næringsperspektiv, men òg i eit folkehelseperspektiv. Det er ein sektor Arbeidarpartiet er oppteke av, og i vår landbrukspolitiske plattform tek vi til orde for at regjeringa må kome til Stortinget med tiltak for frukt- og grøntnæringa. Vi er likevel skeptiske til å støtte den føreslåtte auken i målprisen på frukt og meiner at sektoren heller bør styrkjast over budsjettet.

Kva meiner Venstre om dette? Synest ein det er rett å auke prisen forbrukarane må betale for frukt, eller bør vi leggje til rette for at dette kan bli rimelegare?

Pål Farstad (V) [10:47:53]: Når det gjelder de forhandlingene som har vært i Stortinget om oppgjøret og den endringen som vi der har fått til, er det en betydelig styrking av frukt- og grøntsektoren, bl.a. det at vi har fått inn igjen at man skal ha lokale fruktlager. Jeg mener definitivt at man gjennom den avtalen som nå ligger på bordet, legger grunnlag for en framtidsrettet frukt- og grøntsektor i norsk landbruk.

Jenny Følling (Sp) [10:48:54]: Venstre var svært kritisk då prosenttoll på ost blei innført. Ein viktig del av årets oppgjer er ein auke i mjølkeprisen på 15 øre. Meiner representanten Farstad at dette ville ha vore mogleg utan ei omlegging frå kronetoll til prosenttoll?

Pål Farstad (V) [10:49:19]: Vi i Venstre bidro til at når det gjelder tollsatsene på ost, fikk vi en ordning som er positiv for landbruket. Der hadde vi en grundig prosess, som skulle være kjent for de fleste, hvor vi landet på et resultat som gjør at vi kan stå rakrygget overfor landbruket med tanke på ostetollen.

Karin Andersen (SV) [10:50:15]: Jeg registrerer at representanten fra Venstre er svært fornøyd med det som har blitt oppnådd i forhandlingene. Det står jo litt i kontrast til noe av det som Venstre har sagt om landbrukspolitikken.

Noe som det er vanskelig å få tak i her i debatten i dag, er hvilken retning og dosering Venstre mener at skal ligge til grunn for framtidige jordbruksoppgjør. Er det litt mindre kutt enn det Høyre og Fremskrittspartiet vil ha, men fortsatt i den retningen at det er mest kutt for de små og mest økning for de store, eller er det retningen på de endringene som Venstre og Kristelig Folkeparti fikk inn i forhandlingene, nemlig at man ikke skal kutte for de minste brukene over hele landet? Hvilken retning er det – er det regjeringens retning, eller er det flertallets retning?

Pål Farstad (V) [10:51:25]: Vi i Venstre har i hele prosessen nå vært tydelige på at vi mener at man må ha moderniseringstiltak, forenklingstiltak, tiltak knyttet til rekruttering og en del andre områder, som er aldeles påkrevd for næringen, og man må få næringen, sammen med myndighetene, til å gå dypere inn i dette.

Så må det være helt klart at det vi har fått til i denne prosessen som har vært, sammen med Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, virkelig bidrar til at vi får dempet en del av de utfordringene vi så, knyttet til at det ble satset for sterkt på store bruk. Det kan ikke herske tvil om at vi har klart å endre profilen, ut fra det vi har oppnådd gjennom den avtalen.

Karin Andersen (SV) [10:52:29]: En bemerkning kan vel være at jeg syns det hadde vært lurt – hvis man er opptatt av endringer og modernisering i landbruket – kanskje å ha en litt større samforståelse med dem som skal drive dette landbruket, når man legger dem fram. Men la nå det ligge.

Jeg får fremdeles ikke tak i hva det er Venstre mener skal være førende framover. Er det at man nå skal ha litt mindre kutt, men i den retningen at de store skal få mer og de små skal få mindre, eller er det at man skal sikre at de små brukene får en bedre økonomi enn det som ligger i regjeringens politikk?

Pål Farstad (V) [10:53:13]: Det som er helt klart – og som jeg gjentar at også har vært sagt i det offentlige rom, utenfor denne salen – er at vi i Venstre ønsker nye takter på en del områder. Det settes nå i gang en del utredninger, som vi også fikk inn i avtalen her, der man skal se nærmere på ting. Jeg vil ikke forskuttere det som blir gjort gjennom de utredningene, naturligvis – det har jeg ingen forutsetning for.

Vi har fått på plass vesentlige momenter knyttet til miljø og til utfordringer med klimaendringer. Det som har kommet fram i avtalen, mener jeg er veldig tydelig. Jeg kan ikke forstå at man skaper usikkerhet omkring det fra SVs hold, slik som det gjøres her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [10:54:35]: Der gikk statsråden.

Vi i SV ønsker at vi skal ha økt norsk matproduksjon på norske ressurser. Mat er verdens viktigste produkt. Klimaendringer truer, den globale matforsyningen er usikker, og hele verden trenger mer mat. Norge må ta sin del av det. Derfor trengs det endring og modernisering, men den endringen må gå i en annen retning enn det regjeringen har lagt opp til.

Det er moderne å produsere mat på egne ressurser, det er moderne med små bruk og matentreprenører, det er moderne med ren mat og dyrevelferd – og det kan vel aldri være umoderne med arbeidsplasser. Vi må ha et jordbruk i hele landet, for det er slik Norge er skapt. Da må det være plass til både mindre bruk, kombinasjonsbruk og heltidsbønder. Vi må verne matjorda og bruke jorda i hele landet. Skal norsk mat komme fra egne ressurser og ikke fra mer kraftfôr, er vi nødt til å produsere mat der jorda er. Kraftfôr fra utlandet er ikke økt sjølforsyning.

Bøndene må ha bedre inntekter enn det regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til. Det er nødvendig for rekruttering. Når det gjelder bruksstruktur, tror jeg ikke at ungdom ønsker seg et liv alene på en gard. Mange vil dyrke jorda og ha en annen jobb ved siden av. Det tror jeg er mye bedre for å rekruttere mange i framtida. Det er behov for forutsigbarhet i landbruket. Nå har vi hatt en skattepolitikk som slår i hytt og vær, og som det er veldig vanskelig å forstå at skal kunne gi noen trygghet for framtidige investeringer.

Tilskudd og avgifter må være slik at man oppnår omlegging til økologisk forsvarlige driftsformer, også i konvensjonelt landbruk, og at økologisk landbruk ses på som noe langt mer enn en nisje for spesielt interesserte. Skal dette lykkes, kan en ikke samtidig stimulere til mer industrialisering. Alle nisjer i markedet må tas i bruk. Sammen utgjør de et stort volum, de gir mange desentraliserte arbeidsplasser, grunnlag for mange matentreprenører og mye spennende, ny mat. Det vil folk ha. Trenden i andre land er sterkere enn i Norge. Følger vi ikke med, kan det paradoksalt nok ende med – og vi er nesten der nå – at land som ikke har de samme gode forutsetningene for å få til å produsere enda mer miljøvennlig og økologisk, som oss, går forbi oss. Her er det viktig å bygge allianser med forbrukerne, for forbrukerne vil ha slik mat.

Vi i SV ønsker å reversere forslagene om strukturendringer fordi det er feil retning, som tar fra småbrukerne, og fordi det ødelegger distriktsjordbruket. Matjord og bruk ligger spredt i Norge, og vi kan ikke se bort fra at Norge er langt mot nord og aldri blir flatt som Danmark, helt uavhengig av hva landbruksministeren mener. Dessuten er heller ikke landbruk i Danmark spesielt lønnsomt. Når regjeringen i tillegg til det tror at korn og poteter produseres på samme måte som plastposer og betongrør, må det gå gærent.

Jeg mener at regjeringen trenger kurs i både geografi, biologi, agronomi og økonomi. All matjord i hele landet må holdes i hevd. Den blir jo liggende der den ligger, uavhengig av om noen tror det går an å slå det sammen til store bruk. Hvis disse småbrukene blir nedlagt, blir det ikke nok jord til å produsere den maten vi trenger.

Nå har regjeringen og landbruksministeren prøvd å presse gjennom sin ytterliggående landbrukspolitikk på Stortinget, og da må Stortinget ta ansvar. Da de kjørte – og havarerte – landbruksforhandlingene, hadde SV håpet at flertallet på Stortinget, inklusive Venstre og Kristelig Folkeparti, hadde kunnet finne sammen og lagt et bedre opplegg for framtidas landbruk enn det vi nå ser. Det ønsket ikke Venstre og Kristelig Folkeparti, og det beklager SV. Når regjeringen strøk på svenneprøven første gangen, og man fremdeles lar regjeringen si at de skal stå fritt til å kunne forhandle om det de ønsker å forhandle om – og så får man komme til Stortinget etterpå og rette opp de verste feilene – betyr det at man ikke tar så store steg, men mange steg i feil retning for hvert jordbruksoppgjør som går.

Jeg vil ta opp de forslagene som SV har fremmet i salen, fordi vi dessverre ikke sitter i næringskomiteen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [11:00:05]: Representanten Andersen sa at det skulle være rom for små bruk og å ha jobb ved siden av. Det er vi helt enig i. Og hun må være klar over at små bruk, husdyrbruk, får fire ganger støtte per ku, sammenlignet med de store, så det er fortsatt sterke virkemidler i norsk jordbrukspolitikk.

Det jeg spør meg om, er om representanten Andersen egentlig har lest resultatene av egen politikk. Det er ingen tvil om at fraflyttingsproblematikken, med bl.a. tomme bruk, er størst der man ikke har noe alternativt arbeidsmarked. Det er nettopp i de områdene der man ikke har alternativ jobb det er viktig å skape muligheter for dem som vil skape en heltidssysselsetting i jordbruket. Det er der resultatene av den rød-grønne politikken har slått ut mest alvorlig.

Jeg vil rett og slett spørre Karin Andersen om hun virkelig tror at mer av den medisinen som har vist seg ikke å virke, er rett medisin for framtida.

Karin Andersen (SV) [11:01:11]: Jeg er i hvert fall helt sikker på at en politikk der man fjerner pensjonsordninger, kutter tilskuddet for mange av de minste brukene, har en dårligere økonomi i jordbruksoppgjøret, totalt sett, enn det den forrige regjeringen hadde, vil eskalere bruksnedleggingen veldig kraftig.

SV har lagt fram et eget forslag i dag der vi bl.a. styrker kornøkonomien, for det er viktig at man styrker de store brukene der det er mulig å dyrke korn i landet, fordi vi må ha opp kornproduksjonen i Norge. Så jeg tror representanten Gundersen må se litt på de forslagene som SV faktisk har fremmet, og se at det at det har vært en veldig sterk sentralisering og en fraflytting og nedlegging av bruk ikke er noe argument for å fremme en politikk som gjør at det går dobbelt eller tredobbelt så fort som i dag. Det vil gjøre at vi risikerer ikke å kunne øke matproduksjonen i framtida.

Gunnar Gundersen (H) [11:02:18]: Jeg tar vel bare det svaret som et tegn på at man ikke har noe svar på de utfordringer man selv har etterlatt seg.

Da er vi over på den forslagslista som ligger der, for det er litt av en smørbrødliste. Karin Andersen har i flere replikkordskifter vært inne på dette med at man ikke skal gi regjeringen samme frihet igjen, men ser man på denne forslagslisten, er jo det nærmest som å si at man ikke skal gi noen frihet i det hele tatt. Og man fratar partene i jordbruksoppgjøret nesten all frihet med tanke på å forhandle. Jeg har sjelden sett en forslagsliste som mer effektivt bryter ned forhandlingsinstituttet i jordbruket enn de forslagene som nå ligger der fra SV. Det er på bakgrunn av den forslagslista grunn til å spørre om SV faktisk respekterer forhandlingsinstituttet, og at det bør være partene som i størst mulig grad blir enige om innholdet i en jordbruksavtale i forkant, og at årets oppgjør, slik sett, er et unntak.

Karin Andersen (SV) [11:03:18]: Ja, jeg føler meg ganske trygg på det, fordi alle de forslagene som er på vår liste, har representanter fra faglagene sett, det er deler av de ønskene som faglagene har hatt inn i en forhandling. Så jeg tror ikke dette, som er SVs utgangspunkt, skulle skaffe noen problemer i en forhandlingssituasjon. Tvert imot vil dette være å imøtekomme veldig mange av de kravene som faglagene har hatt, og som representanten Gundersens regjering har avvist.

Ingunn Foss (H) [11:04:05]: Alle partier ønsker mest mulig norskprodusert mat – spørsmålet er bare: Hvordan skal vi få dette til? Hvis vi ser historisk på dette, har dette vært en målsetting i minst 50 år, og selvforsyningsgraden går bare nedover. Under det rød-grønne styret fra 2005 til 2013 gikk selvforsyningen fra 52 pst. til 46 pst. Så spørsmålet mitt til SV er: Hvordan tenker SV at vi skal få dette til?

Karin Andersen (SV) [11:04:38]: Jeg prøvde å si litt om det i innlegget mitt, for det handler om å ta vare på landbruket i hele landet. Da må man også ta vare på de små, for skal vi få opp totalvolumet, må vi ha all matjord i produksjon. Så må vi sikre at det er inntekter i landbruket, slik at ungdom også vil fortsette, og at de som tjener for dårlig, har såpass stor inntekt at de kan tenke seg å fortsette. Så vi er nødt til å styrke landbruksøkonomien – og ikke svekke den, slik som Høyre har vist at de ønsker, med det forslaget som regjeringen forsøkte å forhandle fram, som det ble brudd på, og som de måtte komme til Stortinget for å få berget, på et vis, gjennom flertallet her.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:05:26]: Representanten Andersen var i sitt innlegg inne på at man skulle øke norsk matproduksjon og dra landbrukspolitikken i en annen retning enn det denne regjeringen har gjort. Da vil jeg bare stille spørsmålet om hvorvidt SV ønsker å fjerne de tilskuddsordningene som ikke går direkte til matproduksjon. Karin Andersen har jo vært opptatt av den globale matsituasjonen koblet opp mot klimaendringer, og ut fra det resonnementet skulle man tro at man ønsket å vri midlene over til det som er direkte matproduksjon.

Et annet spørsmål er om SV støtter Arbeiderpartiets landbrukspolitiske plattform.

Karin Andersen (SV) [11:06:31]: Først vil jeg si at SV har sin egen landbrukspolitikk, men vi ligger nok vesentlig mye nærmere Arbeiderpartiet enn Fremskrittspartiet – det tror jeg ikke er noen overraskelse.

Noe av det som er og har vært problemet, er for det første at bruksnedlegging og landbruksjord går ut av produksjon, men det andre er at vi baserer mer og mer av matproduksjonen på importert kraftfôr. Derfor – hvis man ser på vårt opplegg – ønsker vi en vridning der, slik at vi bruker mindre import av kraftfôr og produserer mer av fôret sjøl. Derfor er det så viktig at kornarealer i Norge blir brukt til korn – at man ikke bygger opp store bruk med f.eks. melkeproduksjon i sentrale områder som er avhengig både av spredningsareal og av fôr, for man kan risikere at det å frakte både fôr og gjødsel langt begge veger blir for vanskelig, og at man tar i bruk arealer til fôrproduksjon som bør brukes til korn.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:07:37]: Jeg skal ikke gjenta den første replikken, selv om jeg ikke fikk svar på den, for jeg er redd for at jeg i realiteten får det samme svaret igjen.

Det som har vært interessant i forbindelse med dette jordbruksoppgjøret, er at det har vært mange bønder ute i media som har støttet den omleggingen regjeringen har gjort. Og som NRK sier, har de vært i kontakt med mange bønder som ikke ønsker å stå fram i det offentlige rom, rett og slett fordi de ikke ønsker å eksponere seg for den belastningen det er å være uenig med sin organisasjon. En som har stått fram, er Odd Ronald Nilsen i Troms. Han er medlem i Balsfjord Bonde- og Småbrukarlag, og han er leder for Balsfjord Arbeiderparti. Han støtter regjeringen fullt ut i den måten man legger om på nå. Det er mange andre bønder som også gjør det.

Lytter SV til alle de bøndene som nå står fram og er enig i regjeringens jordbrukspolitikk?

Karin Andersen (SV) [11:08:41]: Jeg har registrert at det er noen som gjør det, men det store, store flertallet gjør det jo ikke. Hvis vi skal sikre økt matproduksjon, tror jeg nok vi er nødt til å høre på det store flertallet, som mener at dette går i feil retning.

Jeg har også hørt noen av disse som i dag støtter noen av omleggingene, fordi de blir store, men når de blir konfrontert med at regjeringen, særlig Fremskrittspartiet, i utgangspunktet ønsker å kutte tilskuddene, vil de sitte igjen med store investeringer på store bruk, og så skal altså tilskuddene kuttes, og da blir det heller ikke mulig for disse store brukene å drive videre. Så det er en sammenheng her som regjeringen ikke forteller, som Fremskrittspartiet ikke forteller, og som i den andre enden går ut på at Fremskrittspartiet har et genuint ønske om at vi skal bruke mindre penger på landbruk, og at landbruket skal få mindre støtte. Og de store brukene vil også være avhengig av støtte – det er fordi de får støtte, de kan bygge seg opp.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:10:01]: Representanten Andersen og SV har åtte års erfaring fra regjering. Jeg er helt sikker på at det er en viktig erfaring. Ut fra representanten Andersens ulike replikker her i denne debatten i dag hører jeg at hun er opptatt av hvem som legger føringer for neste års jordbruksoppgjør. Og etter å ha hørt representantens innlegg er jeg helt sikker på at SV, hvis man hadde hatt plass i komiteen, hadde kunnet være med på det en samlet komité sier:

«Komiteen mener det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og ei bærekraftig næring.»

Jeg er helt sikker på at den merknaden hadde SV gått om bord i! Men mitt spørsmål er: Med de erfaringene representanten har, er det ikke slik at det er regjeringen som har ansvaret for forhandlingsinstituttet?

Karin Andersen (SV) [11:11:04]: Ja, jeg er helt sikker på at vi kunne vært med på de merknadene, men det er altså forslag og vedtak som gjelder. Problemet nå er at Kristelig Folkeparti og Venstre støtter en regjering som går veldig sterkt og hardt i feil retning, og Kristelig Folkeparti og Venstre har valgt en strategi der de demper de verste virkningene av dette, men fremdeles støtter regjeringen og retningen. Det er det SV har kritisert og sagt at vi er uenig i. For det er et annet flertall i Stortinget som hadde stått for en bedre politikk, som hadde ligget mye nærmere det Kristelig Folkeparti også egentlig mener, og som det hadde vært mulig å bruke i denne saken hvis Kristelig Folkeparti og Venstre hadde valgt det. Det registrerer jeg at de ikke velger. Det er derfor jeg er opptatt av hvordan Kristelig Folkepartis innflytelse nå skal være i forkant av de forhandlingene som kommer, antakeligvis før Stortinget har behandlet en stortingsmelding som kunne ha sagt noe bindende om retningen for de forhandlingene som regjeringen skal føre, og som den ved dette oppgjøret har vist at den vil føre i feil retning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [11:12:34]: Matproduksjon er næringsvirksomhet og skal behandles som næringsvirksomhet. Men matproduksjon er den viktigste næringsvirksomheten i et samfunn, og den er viktig langt utover det å være ren næringsvirksomhet, viktig for politikk, viktig for bosetting, viktig for kulturlandskap, viktig for kultur og viktig for miljø. Landbrukspolitikken og den landbrukspolitiske debatten må reflektere at dette er noe annet enn andre næringspolitiske sektorer.

På 30 år har landbrukets andel av statsbudsjettet falt fra omtrent 5 pst. til 1,3 pst., og vi har en tilsvarende nedgang i matens andel av folks privatøkonomi. Det er et bakteppe for denne debatten som vi bør huske på. Det er en feil retning med tanke på prioriteringen av matproduksjon som samfunnsanliggende. Slik sett er det i hvert fall bra at regjeringens forslag setter debatten om landbruk mer på spissen enn det man har gjort på mange år, og at en har framprovosert det som egentlig er et stortingsflertall, som i større grad enn på mange år understreker nødvendigheten av det som vi, Miljøpartiet De Grønne, vil oppsummere som en grønnere landbrukspolitikk.

Det er selvfølgelig også bra at regjeringen holder fast ved de vanlige målsettingene i landbruket, som rekruttering, variasjon, bosetting osv. Men det er altså viktig å merke seg, som mange på forskjellige måter har påpekt, at saksordførerens viktigste stikkord er mindre arealfokus og mer produksjonsfokus. Det er areal som produserer mat – i alle land. I Norge er arealet som kjent fordelt på en slik måte at det trengs enheter av mange størrelser, ikke minst mange små enheter, for å kunne utnytte det arealet.

Selvsagt kan det i Norge produseres mye kjøtt i enda større driftsbygninger basert på enda mer import av basisvarer. Men dette får stadig mindre å gjøre med norsk landbruk og norsk selvforsyning. Det er i og for seg greit å produsere kyllingkjøtt på fryktelig effektive måter i en driftsbygning som ligger et eller annet sted i landet, men det er altså ikke norsk matproduksjon – det er ikke norsk landbruk. Vi må begynne å skille de to faktorene.

En politikk som ytterligere forsterker en utvikling fra bruk av norsk areal og til bruk av importerte basisvarer, kan umulig styrke norsk landbruk på lang sikt og kan umulig styrke norsk selvforsyning på lang sikt. Det er selvfølgelig ikke slik at den nåværende regjeringen er alene om ansvaret for å føre en slik politikk. Vi kjenner alle til bruksnedleggelser osv., som har pågått i mange tiår, men dette er etter alle solemerker en forsterkning av en slik politikk.

Miljøpartiet De Grønne legger derfor til grunn at landbruket må styrkes som sektor i samfunnet, og vi må ha som mål at vi bygger opp et landbruk som gir mange arbeidsplasser, god inntekt, god ressursforvaltning og god dyrevelferd innenfor rammen av god miljøforvaltning og en skikkelig klimapolitikk. Dette vet vi at en overveldende del av befolkningen ønsker. Folk er ikke først og fremst ute etter enda billigere mat.

Forslaget som Miljøpartiet De Grønne, som ikke sitter i næringskomiteen, legger fram i salen i dag, staker derfor ut en langsiktig kurs for en vridning av landbruket i en grønnere retning. På kort sikt vil vår ramme bidra til å tette inntektsforskjellene, øke kornprisen og øke arealtilskuddene. Vi tar mye ut gjennom prisøkninger, 610 mill. kr, men støtter altså opp under landbruket på lang sikt med 846 mill. kr i overføringer. På sikt er det pris, ikke tilskudd, som skal holde liv i landbruket, men vi trenger altså en langsiktig strategi for å få til det. Da tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:17:58]: Representanten Rasmus Hansson drar opp en interessant problemstilling og diskusjon, om landbrukspolitikken skal rette seg mot økt produksjon, eller om landbrukspolitikken skal rette seg mot økte arealer og forvaring av arealer. Det er også gjort en del interessant forskning på det med jordbruksarealer når det gjelder forskjellen på å eie jord og å leie jord. Det er ting som tyder på at leiejord produserer bare 60 pst. av det eid jord gjør, altså med hensyn til matproduksjon. Det kan bero på at man når man leier jorda, ikke bruker energi og ressurser på god agronomi. I forlengelsen av det representanten Rasmus Hansson sa i sitt innlegg om å ivareta arealene, ser han at det å gjøre noe med lovgivningen slik at det kan bli lettere å eie jord, kan bedre agronomien, og at vi på den måten også kan øke produksjonen innenfor norsk landbruk?

Rasmus Hansson (MDG) [11:19:00]: Miljøpartiet De Grønne har ikke noe ideologisk forhold til forskjellen mellom å eie og å leie, men vi erkjenner selvsagt det som sannsynligvis er et faktum, nemlig at folk investerer mer i det de eier, enn det de leier. Vi er selvfølgelig med på å se på det som et av flere mulige virkemidler for å sikre høy produksjon, som vi selvfølgelig ikke er imot, men det skal være på basis av et arealfokus i norsk landbruk. Så får vi se i hvor stor grad det er et viktigere og mer egnet virkemiddel enn andre virkemidler som vi foreløpig har lagt vekt på i den landbrukspolitikken vi fremmer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:20:08]: Jordbruksoppgjøret vi i dag debatterer, er et godt oppgjør for næringen. Dette er starten på en nødvendig kursendring som er framtidsrettet, og som kan sikre en utvikling i landbruket som svarer på de utfordringene vi står oppe i, med behov for:

• økt matproduksjon

• å sikre rekruttering

• å sikre et landbruk over hele landet

Under den rød-grønne regjeringen stagnerte produksjonen, og selvforsyningsgraden ble redusert. Importen av landbruksvarer til Norge er mer enn fordoblet siste ti årene og utgjorde en verdi på 47,3 mrd. kr i 2013. Vi har underdekning av storfe- og sauekjøtt, som virkelig er noe vi kan produsere i dette landet. I løpet av de siste åtte årene økte importen av saue- og lammekjøtt med 10 pst. Subsidieringen økte, skjermingen økte, prisene økte – og importen økte.

Jordbruksoppgjøret som de fire samarbeidspartiene er enige om, svarer på de utfordringene som norsk landbruk står overfor:

For det første: Vi legger til rette for økt matproduksjon. Effektiv matproduksjon er jordbrukets hovedoppgave. Da må vi utforme virkemidlene sånn at de svarer på det. Vi må prioritere. Det gjør vi ved å legge til rette for at brukene kan vokse, ved å heve grenser som har til hensikt å begrense produksjon. Da kan også produksjonsutstyret utnyttes mer effektivt. Det er til det beste for alle. Vi hjelper ikke de minste ved å begrense de store og de som vil vokse.

Vi flytter midler fra å telle dyr og areal til produksjon. Og vi legger bedre til rette for dem som vil satse for fullt, bruk som har ressurser til å være heltidsbruk. Mye av potensialet for produksjonen ligger der, på bruk der bonden er til stede hele tiden, for å optimalisere drift og agronomi. Og det er rimelig at de får et skikkelig økonomisk resultat.

For det andre: Regjeringens opprinnelige tilbud ga bøndene samme inntektsutvikling som andre grupper, og vi var villig til å strekke oss lenger i forhandlinger. Etter enigheten mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti om jordbruksoppgjøret får jordbruket en sterkere inntektsvekst enn andre grupper – godt over 5 pst. i gjennomsnitt. Jeg må minne om at under arbeiderpartiregjeringene og Bondevik-regjeringene var lik prosentvis vekst som andre grupper stort sett sluttresultatet av forhandlingene, fordi lik prosentvis vekst er lik vekst.

For det tredje: Jordbruksoppgjøret kan bidra til å sikre rekruttering fordi det gir ungdommen større muligheter til å utvikle bruket enn det mor og bestefar hadde. Vi viser at vi mener alvor med at vi vil gjøre det økonomisk interessant å drive heltidsbruk for unge som har lyst til å være selvstendig næringsdrivende, med vekt på selvstendig.

For det fjerde: Vi gjennomfører de største forenklingsgrepene som er gjort i jordbruksavtalens historie. Det har vært etterlyst fra mange hold i en årrekke. Men det har vært gjort veldig lite. Vi gjennomfører 26 større og mindre forenklinger – det har aldri skjedd før – forenklinger for næring og forvaltning, mindre byråkrati og et steg mot et mer oversiktlig virkemiddelsystem. Det betyr at noe må velges bort. Det har noen konsekvenser i omleggingen, men det er nødvendig i overgangen fra noe feil til noe riktig – fra noe bra til noe bedre.

For det femte: Vi skal ha landbruk i hele landet med små og store bruk, og det krever differensierte virkemidler. Det har i debatten om dette oppgjøret vært overfokusert på endringene og underfokusert på hva det er endret fra og til. Fortsatt vil små melkebruk i distriktene få rundt fire ganger så mye budsjettstøtte per ku som store melkebruk i sentrale områder. Distriktstilskudd og fraktordninger røres ikke. Vi skal fortsatt ha landbruk over hele landet. Og dette oppgjøret prioriterer økt produksjon, fordi det er hovedoppgaven.

Jeg er glad for at regjeringspartiene har kommet til enighet med Venstre og Kristelig Folkeparti om et godt jordbruksoppgjør. For regjeringen har det viktigste vært at hovedprofilen ligger fast. Vi prioriterer økt effektiv produksjon, økt handlingsrom, heltidsbrukene, forenkling og rekruttering. Gjennom Stortingets behandling er det også lagt et tydelig flertallsgrunnlag for de kommende jordbruksoppgjør.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [11:25:26]: Mange utvalg og grupper jobber nå med sentrale temaer i norsk landbrukspolitikk, og som det framgår av merknadene i dag, er det i hvert fall et flertall av representantene i denne sal som mener at man ved framtidige oppgjør må forankre sitt tilbud bedre. Jeg antar at statsråden har merket seg det.

Samtidig varsles det en stortingsmelding om landbrukspolitikken. Det er jo et godt virkemiddel for å kunne forankre sine reformer i stortingssalen. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Når antar man at denne meldinga vil komme til Stortinget, og vil en slik melding innebære at reformforslag settes på vent til en helhetlig behandling av landbrukspolitikken i Stortinget, som jeg mener er helt nødvendig, er foretatt i forbindelse med stortingsmeldinga?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:26:28]: Når det gjelder stortingsmeldinger, tror jeg at representanten Storberget har godt kjennskap til hvordan de utvikles, og at det gjerne tar noe tid før en greier å få lagt dem fram for Stortinget. Så jeg kan ikke her og nå si akkurat tidspunkt, men at det vil ta mer enn fram til neste jordbruksoppgjør, er jeg ganske sikker på.

Så er det sånn at det er mange reformforslag som det er viktig å få gjennomført innenfor jordbruket. Vi skal bl.a. sette ned flere grupper som skal se på viktige tiltak framover, bl.a. forenkling.

Jeg vil selvfølgelig når jeg skal jobbe videre med jordbruksoppgjøret for neste år, skjele hen til de tingene som ligger i dette jordbruksoppgjøret, og de signalene som er sendt der, og foreta de endringene som jeg mener vil være mulig innenfor den rammen.

Ingvild Kjerkol (A) [11:27:33]: Statsråden gir uttrykk for at landbruket må bli mindre avhengig av tilskudd og hente en større andel av inntektene fra markedet. Hvordan henger dette sammen med at man velger å bruke tilskuddene til å styrke de største brukene, som i utgangspunktet har høyest inntekt, både absolutt og målt i kroner per årsverk, og som nettopp har størst mulighet til å øke inntekten fra markedet? Hvordan skal dette gjøre landbruket mindre tilskuddsavhengig, når det også fører til at tilskudd per bruk øker?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:28:09]: Jeg mener at de største brukene har blitt urettferdig behandlet gjennom mange år. De har fått mye mindre forholdsmessig enn det de mindre brukene har fått. Jeg mener det er på høy tid å prioritere høyere dem som produserer mye mat.

Nå har jeg reist og besøkt mange bønder i løpet av de månedene jeg har vært statsråd, og det som i hvert fall har slått meg, og som er tilbakemeldingene, er at mange av de store, som får mye mindre tilskudd enn de små, har utfordringer med de investeringene som gjøres. Her er det bønder som har investert både 20 og 30 mill. kr. For at vi skal få flere til å investere store beløp i framtiden, er vi helt avhengig av at de kan tjene penger. Jeg mener det var urettferdig slik systemet var, f.eks. at du kunne få støtte til inntil 50 kyr, men hadde du 51 og videre, fikk du ingen støtte for dem. Det er også en type regelverk som legger til rette for at man kan finne kreativitet når man skal søke om tilskudd, og gjør byråkratiet mer omfattende enn det trenger å være.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:29:23]: Kristelig Folkeparti er glad for at det kommer en landbruks- og skogmelding. Da kan vi få enda mer debatt – det er statsråden glad i, det vet vi. Statsråden er kjent med at Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal se helhetlig på landbruks- og skogpolitikken, både når det gjelder inntekter, utgifter, eiendomsskatt, innovasjon og forskning.

Statsråden sa i sitt innlegg at vi skal ha landbruk over hele landet, økt rekruttering og økt matproduksjon. Dette er et samlet storting enige om, og dermed har vi satt viktige grunnpilarer.

Men i den samarbeidsavtalen som er inngått her på Stortinget, har vi også tatt til orde for tre utredninger: om forenkling, rekruttering og miljø og klima. Så vet vi at det er satt i gang en egen utredning om markedsreguleringsordningene. Vi vet at det gjøres noe med eiendomspolitikk. Mitt spørsmål da er: Vil dette være ting og kjennetegn som vi vil se igjen i en landbruks- og skogmelding?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:30:31]: Det er helt klart viktig for meg å følge opp de områdene som flertallet på Stortinget er veldig opptatt av. Både miljø, rekruttering og forenkling er områder jeg selv også er opptatt av, slik at når vi skal legge fram en ny stortingsmelding, er det naturlig at vi skjeler hen til de forslagene som kommer inn i forbindelse med disse gruppene.

Nå håper jo jeg at vi skal kunne framskynde gjennomføringen av noen av tiltakene, hvis de er gode, og hvis de lar seg gjennomføre raskt, så dette mener jeg at vi skal finne gode løsninger på.

Jeg vil også benytte muligheten til å takke Kristelig Folkeparti for det konstruktive samarbeidet som vi hadde i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Geir Pollestad (Sp) [11:31:26]: Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen sa følgende til NRK:

«At bøndene klager, viser at vi har gjort noe riktig.»

En av de store taperne i forbindelse med statens tilbud til jordbruket er kornprodusentene. Av over 11 000 kornprodusenter er det kun 70 som kommer ut med null eller bedre. Det store flertallet, 99,4 pst., taper på statens tilbud.

Da er mitt spørsmål: Mener statsråden at statens opprinnelige tilbud til kornprodusentene var egnet til å øke norsk kornproduksjon?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:32:15]: Nå er det ikke slik at det bare er de tilskuddene som kornproduksjonen får, som avgjør hvilke inntekter næringen får. Den er også veldig avhengig av hvilke avlinger som en greier å få til i løpet av et år, og i år ser det unektelig bra ut, noe jeg er veldig glad for.

Så er det slik at denne regjeringen valgte å prioritere. Vi valgte å prioritere husdyrproduksjon fordi det er grunnstammen i distriktslandbruket. Melk, storfeproduksjon, lam og sau er grunnstammen i distriktsproduksjonen. Da var det viktig for oss å føre en politikk som sørget for at kraftfôrprisene ikke økte. Derfor økte vi kornprisene noe, men vi økte dem ikke mer, nettopp av hensyn til kraftfôrprisen.

Så ser vi også at resultatet av det er at vårt tilbud til bøndene var bedre både for svineprodusenter og kyllingprodusenter. De kom bedre ut av det med vårt tilbud enn med jordbrukets krav.

Geir Pollestad (Sp) [11:33:22]: Da er det naturlig å følge opp og spørre hva statsråden vil gjøre for å bedre agronomien i kornproduksjonen.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:33:33]: Nå er det slik at det er avsatt 100 mill. kr bl.a. i grøftetilskudd, som er veldig viktig for den næringen. I tillegg er det viktig at vi har gode agronomer, og vi har hele tiden fokus på i landbruket at vi skal overføre nye virkemidler. Så må man finne nye forskningsresultater osv. som bidrar til å løfte produksjonen, enten det er snakk om korn eller andre ting.

Det oppgjøret som foreligger mellom de fire borgerlige partiene, mener jeg gir et godt utgangspunkt for at kornbøndene skal få det bra i år, også sett i lys av at det ser ut som om Vårherre er med på å gi et godt avlingsår. I hvert fall ser det sånn ut så langt.

Karin Andersen (SV) [11:34:30]: Det er bra at statsråden innser at det er noen andre krefter som har ansvar for været enn en sjøl, og at hun er heldigere med været enn det den rød-grønne regjeringen var. Men det er alvorlig når norsk kornproduksjon har sunket så mye som det den har gjort.

Det er riktig at det er avhengig av mange ting, men det er også avhengig av økonomien, og ikke minst er det avhengig av at man har en politikk som sikrer – som statsråden sier – økt norsk matproduksjon. Men da må den matproduksjonen skje på norske ressurser.

Noe av problemet med det regjeringen legger fram, er nettopp at en truer med en vridning også når det gjelder husdyrhold, til store produksjoner i områder som ikke har fôr, fordi man produserer korn på de arealene i dag. Man har heller ikke spredningsareal til den gjødsla som man skal ha. Så hvordan kan regjeringen da sikre dette? Og når statsråden sier mer norsk matproduksjon, betyr det da mindre import av kraftfôr til Norge?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:35:37]: Vi kommer nok også videre til å være avhengige av å importere kraftfôr, bl.a. soya, som vi i dag produserer veldig lite av, så å si ingenting, i Norge. Men det er et faktum at vi produserer 80 pst. av fôret selv, gress og korn iberegnet.

Jeg har gått inn og sett på bruken av kraftfôr, og det som er interessant, er at kraftfôrbruken er størst på Vestlandet og i Nord-Norge. I de områdene der man har den største tettheten av husdyr, som er Rogaland, Trøndelag og Østfold, ligger kraftfôrbruken lavere enn for disse områdene. Så det er ikke noen direkte sammenheng mellom store bruk, høy husdyrtetthet og bruken av kraftfôr.

Vi har også mange forskningsprosjekt som er interessante i denne leia, bl.a. Foods of Norway, og andre, som ser på bruk av tang og tare for å erstatte importert protein. Der vil det skje mye i årene som kommer, det er jeg helt sikker på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ingvild Kjerkol (A) [11:37:04]: Den viktigste samfunnsoppgaven til norsk landbruk er å sikre nok, trygg og variert mat av god kvalitet. Men landbruket bidrar også til bosetting og næringsliv over hele landet, miljøgoder, som bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap, og skogens og jordas funksjon som karbonlager. Landbruket gir levende lokalsamfunn, arbeid til lokale snekkerfirma, rørleggere og elektrikere, inntekt til nærbutikken og glød til frivilligheten. Landbruket bidrar til fellesgoder.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for å ta i bruk alle landbrukets ressurser og utnytte de mulighetene det gir for å kunne øke matproduksjonen og norsk selvforsyning.

I en verden med voksende befolkning er dette et nasjonalt ansvar, som de fleste nasjoner er opptatt av. Statens tilbud i jordbruksoppgjøret er ikke i samsvar med målene om økt matproduksjon, økt selvforsyningsgrad, landbruk i hele landet, variert bruksstruktur, økt inntekt for aktører i landbruket og bedre tilrettelegging for rekruttering.

Jeg kommer fra en kraftfull landbruksregion, Trøndelag. I Nord-Trøndelag utgjør de mindre enn 3 pst. av befolkningen, men våre gårdbrukere står for over 11 pst. av landbrukets matproduksjon. Melkeproduksjon er hoveddriftsformen i Trøndelag og er desidert størst blant de ulike driftsformene, både når det gjelder verdiskaping, og når det gjelder sysselsetting. Hver femte nordtrønder bor på et gårdsbruk, og ringvirkningene av landbruket er store. I enkelte kommuner står landbruket for opp mot 40 pst. av sysselsettingen.

I Trøndelag er det både store og små bruk, men selv de største hos oss vil ha utfordringer med å vokse klokt og lønnsomt når stortingsflertallet løfter akkorden per melkebruk drastisk. Regjeringens tilbud i jordbruksoppgjøret ville knapt ha forbedret inntektsgrunnlaget til en eneste bonde i Nord-Trøndelag. Nå blir oppgjøret noe bedre, med Venstre og Kristelig Folkepartis tillegg. Men det er fortsatt et relativt dårlig oppgjør for mange nordtrønderske bønder.

Kristelig Folkeparti har nok vært tydeligst i landbrukspolitikken. Når vi hører Kristelig Folkepartis argumenter og garantier for landbrukspolitikken, og deres tunge begrunnelse for bl.a. ikke å gå inn i regjering, lurer man på hvorfor man ikke benyttet seg av den døren som sto på gløtt, til å få et bredt flertall som sikrer målsettinger og virkemidler til landbruket som flertallet i befolkningen ønsker.

Jordbruket er en kapitalkrevende næring som binder betydelig kapital per arbeidsplass. Kombinasjonen av krevende lønnsomhet, stor kapitalbinding og behov for langsiktige investeringer gjør situasjonen utfordrende for mange gårdbrukere. En næring med dette utfordringsbildet er avhengig av en viss forutsigbarhet i rammebetingelsene. Her foreslås det for mange endringer for raskt. Som tidligere stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag Jon Leirfall sa: «En skal være forsiktig med å rive ned gjerder før en har spurt om hvorfor de ble satt opp.»

Landbruket pleier det norske landskapet, de vakre kulissene rundt oss. De velbrukte liene i våre daler er gode å skue på. Gjengrodd landbruksland og beiteland vil verken tekkes oss eller trekke turister. Våre bygder må være bebodd og sosialt levende og landet i god bruk og i god pleie for at Norge skal fortsette å være Norge – det Norge vi er glad i, som vi har feiret Grunnloven for, og som en voksende turistnæring fortsatt vil by fram.

Det vi må betale for et godt landbrukshold og for en langsiktig, ren og kompetent landbruksnæring, er en forsikringspremie verdt å betale. Statens tilbud er ikke i samsvar med målene om økt matproduksjon, økt selvforsyningsgrad, landbruk i hele landet, variert bruksstruktur, økt inntekt for aktører i landbruket og bedre tilretteleggelse for rekruttering. Det gjelder både størrelsen på oppgjøret og innretningen på tilbudet. Det vil endre det Norge vi kjenner, og som nordmenn vil ha – med norske råvarer som er produsert på et effektivt og omstillingsdyktig gårdsbruk, og et vakkert kulturlandskap. Arbeiderpartiet er bekymret for den ideologiske frislippsbygda til statsråden.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:42:21]: I går var eg i Hordaland, i vakre Kvinnherad kommune, ein av dei største, viktigaste og gode landbrukskommunane våre i Hordaland.

Då var eg på besøk hos ein ung bonde – han var vel passert 30, og det er jo ungt, sjå på meg! Han hadde slite i mange, mange år under dei raud-grøne med å få lov til å laga meir matjord. Han hadde eit utmarksområde som staten hadde laga, eit landskapsvernområde.

Det er fantastisk trist at det skal vera slik at når unge folk ønskjer å gå inn i næringa – og til og med skapa og laga meir matjord – vert ein hindra frå det. Det er jo ikkje rart at snittalderen på bøndene er gått opp – frå 48 til 50 år – når ungdommen berre skal møta kvist når dei forsøkjer å skapa ting innafor landbruket.

Etter at eg var på besøk hos han, var eg på besøk hos ein typisk vestlandsbonde. Han dreiv eit kombinasjonsbruk med litt mjølk og med betydeleg meir sau. Han hadde ein type bruk som gjorde at han var avhengig av å ha god kvalitet dersom han skulle få nokolunde grei økonomi på gardsdrifta si. Han hadde derfor valt ein kutype som gav høg pris på mjølka og god pris på kjøtet, sa han. Han var begeistra over denne regjeringa og det som Stortinget her har fått til. Me har fått til eit nytt kvalitetstilskot på lam. Det styrkte altså hans gardsbruk betydeleg, sånn som han dreiv på Vestlandet.

Så det er mykje positivitet ein òg høyrer ute blant bønder i samband med at me har fått ei ny regjering. Eg synest likevel det er mykje kritikk som kjem fram her i salen i dag, men eg vil minna om at det var ikkje berre, berre under den raud-grøne regjeringa heller. Jordbruksarealet fall drastisk – det fall med 500 000 dekar. Kornarealet er redusert med 11 pst., som òg andre har nemnt her. Me importerte ein halv million tonn fôrkorn og produserte ein million tonn fôrkorn sjølv. Det vart nemnd her òg at sjølvforsyningsgraden er redusert frå over 50 pst. til noko over 40 pst.

Så høyrer eg Karin Andersen gjentekne gonger ta opp dette med at det er viktig med norske ressursar i landbruket. Men eg vil minna Karin Andersen om at i Meld. St. 9 for 2011–2012 står det:

«Fôrkorn er en hovedbestanddel i kraftfôr som kan produseres i Norge.»

Det var altså ikkje nødvendig då Senterpartiet og SV sat i regjering, at dette var den viktigaste ingrediensen i fôrproduksjonen vår.

Når dei førte ein sånn politikk, fall altså kornarealet med 11 pst., det vart auka fôrkornimport, og det vart mindre og mindre grasdyrproduksjon. Resultatet er at planteproduksjonen er redusert med 7,5 pst.

Det som har skjedd med løna, og det som faktisk òg står i denne stortingsmeldinga, er konsekvensen av denne politikken. Der står det:

«Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ekstensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr.»

Dette var politikken då Senterpartiet og SV sat i regjering. Ikkje nok med det, men det vart gjennomført store strukturendringar i norsk landbruk då dei raud-grøne sat og styrte. Talet på landbruksbedrifter er redusert med 33 pst. i perioden. Det står òg i denne stortingsmeldinga, Meld. St. 9 for 2011–2012:

«En økende andel er lokalisert i Rogaland, på Østlandet og i Trøndelag.»

Leiejorda er auka frå 38 til 43 pst., og 18 000 årsverk forsvann frå jordbruket. Mange, mange bruk er lagde ned – bortimot 10 000 bruk er lagde ned. Talet på bruk med mjølkeproduksjon er redusert med 37 pst.

Dette har gått ut over Vestlandet. Me kan lesa i Meld. St. 9:

«Den største endringen er økning i produksjonen av sau-/lammekjøtt i Rogaland, på bekostning av resten av Vestlandet.»

Så det var ein planlagd politikk som dei raud-grøne førte, som hadde negative konsekvensar for oss på Vestlandet.

Det står òg å lesa:

«Antall ammekyr har særlig økt på Østlandet.»

Og vidare:

«Arealutviklingen er svakest på Vestlandet.»

Alt dette står i Meld. St. 9.

Det var dette som var politikken til Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV i regjering – betydelege endringar og nedbygging av norsk matproduksjon også i distrikta våre.

Likevel kan me sjå i merknadene til den saka me behandlar i dag:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser med bekymring på strukturprofilen i årets jordbruksoppgjør.»

Er tida ute?

Presidenten: Tiden er ute.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:47:24]: Eg har masse igjen.

Presidenten: Det går an å tegne seg én gang til hvis det er behov for det.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:47:26]: Takk, det får eg gjera.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:47:45]: Jeg kan overta for representanten Trellevik, for vi er politisk på samme banehalvdel i denne og mange andre saker.

Det er mange som vil ha endringer i landbrukspolitikken, og som vil ha forenkling. Til nå har det ikke vært noen som har vært villig til å ta den politiske belastningen det medfører. Endelig har vi fått en statsråd og en regjering som tør å ta noen grep – noen grep som gjør at det blir en del støy. Men når dette har fått lagt seg, og man etter hvert har begynt å høste gevinst, er jeg sikker på at det er mange som vil nyte godt av det, også politiske motstandere i dag.

Enhver omstilling og enhver endring medfører smerte. Det medfører kanskje mer smerte for noen enn det gjør for andre. Det har man sett innenfor alle næringer som har hatt behov for å gjøre omstillinger og endringer. Det skjer også i denne saken.

Jeg er glad for at denne regjeringen og stortingsflertallet ønsker å ta hele landet i bruk, at man ønsker å ta sterkere grep for å sikre rekruttering og gjøre det som er nødvendig for å få økt matproduksjonen. Så er det selvfølgelig noen som ikke deler akkurat de ønskene, men det får nå så være.

Det som har vært interessant med disse forhandlingene, har på mange måter vært den støyen som har vært utenfor denne salen, spesielt gjennom Bondelaget og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Men jeg vil trekke fram også dem som faktisk har tort å stå fram i media, medlemmer av disse organisasjonene og de som jobber innenfor næringen, som er enige i den endringen som gjøres.

Trond Kristian Refve i Rogaland er en av dem som har stått fram. Han har sagt at det er for mange hobbybønder som er bønder rett og slett for å få tilskudd fra staten. Han sier også at det er mye å hente på statlige tilskudd, selv om man ikke bidrar til matproduksjon. Han kommer også med flere beskrivelser av dagens system. Kanskje det mest interessante i denne saken som NRK laget, er at NRK sier de har vært i kontakt med en rekke bønder som sier de støtter flere av endringene som Listhaug legger opp til i årets oppgjør, men de ønsker ikke å fronte kritikken av dagens ordning. Årsaken er enkel, og som det refereres i et intervju: – Jeg vil ikke hisse på meg andre bønder, det kan straffe seg siden, sier en bonde til NRK Sør-Trøndelag. Det forteller litt om måten organisasjonene har kjørt denne saken på i forbindelse med årets oppgjør. Jeg tror organisasjonene hadde vært mye bedre tjent med å være mer ydmyke og lytte til alle medlemmene innen næringen. Det hadde heller ikke skadet om andre i denne salen hadde gjort det samme.

Nord-Norge har vært trukket fram som et av de områdene man frykter kan bli rammet av regjeringens omlegging. Da vil jeg trekke fram bonde Odd Ronald Nilsen, som synes landbruksoppgjøret er fornuftig. Han presiserer at han sier det som privatperson. Når han ikke er privatperson, er han bonde i Balsfjord kommune i Troms. Han er medlem i Indre Balsfjord Bonde- og Småbrukarlag, og han er leder av Balsfjord Arbeiderparti. Dette er kanskje en person man burde lyttet litt mer til, for han driver – som han sier – en matproduksjon for å møte framtiden. Det tror jeg er et greit utgangspunkt å ta med seg.

Jeg er veldig glad for den forenklingen det legges opp til i dette oppgjøret. Jeg vil også få benytte anledningen til å takke både Venstre og Kristelig Folkeparti for å ha opptrådt målrettet i forhandlingene. Vi har fått til det aller, aller meste. Det er kanskje noen ting vi kunne ønsket å gå litt lenger med, men det får man ta ved neste korsvei.

Til slutt: Jeg merket meg at Knut Storberget mente han styrte landbrukspolitikken fra sitt kontor. Jeg tror det er veldig mange som er glade for at Knut Storberget ikke styrer noe som helst.

Odd Omland (A) [11:53:04]: Man kan vel trygt si at aldri før har et jordbruksoppgjør fått en slik oppmerksomhet over det ganske land. Man kan også legge til at landbruket aldri har hatt så stor støtte i befolkningen som nå. Det er kanskje ikke så rart når man ser på regjeringens håndtering av saken. Det er de største strukturendringene som noen gang er blitt foreslått i et enkelt jordbruksoppgjør. Regjeringen har etter mitt skjønn gjennom håndteringen heller ikke vist at de har tatt inn over seg at det er et annet flertall i Stortinget i landbrukspolitikken, enn slik det framkom av tilbudet. Regjeringen tilkjennegir at man vil skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken. Arbeiderpartiet mener at landbrukspolitikk og distriktspolitikk hører sammen, og støtter ikke regjeringens syn på dette.

Jeg vil gi ros til Kristelig Folkeparti og Venstre, som har bidratt til å bringe oppgjøret i riktig retning. Jeg må si jeg hadde håpet at man hadde nådd lenger, dette ut fra det de selv ga uttrykk for i valgkampen: at landbruket var viktig for dem. De kunne oppnådd mer dersom de hadde søkt et annet flertall.

Arbeiderpartiet la i april fram strategien Grønn vekst. Den danner grunnlaget for vår politikk, og vi vil i denne stortingsperioden invitere til videre dialog for å gjennomføre strategien. På linje med næringen stiller jeg også spørsmål ved om regjeringen har ført reelle forhandlinger, i og med at det viste seg å være over 250 mill. kr mer til disposisjon. Hvis man tar forhandlingsinstituttet på alvor, burde disse 250 mill. kr vært tilbydd partene, ikke bare samarbeidspartiene i etterkant av bruddet.

Flertallsmerknadene som representanten Knut Storberget viste til, tilsier at vi nå får en landbrukspolitikk på rett spor framover. Det forventer jeg at regjeringen forholder seg til, da forutsigbarhet er viktig for næringen og for videre rekruttering.

Det som bekymrer meg mest med årets oppgjør, er strukturprofilen. Tilskuddene rettes i større grad mot sentralisering og større bruk – noe som også vil ramme små og mellomstore bruk i distriktene – og arealressursene i distriktene blir ikke tatt i bruk til matproduksjon for å gi oss et landbruk over hele landet basert på norske ressurser.

Jeg kommer selv fra Agder, ett av flere distrikt som kommer dårlig ut, og hvor gjennomsnittsbruket, som det vises til på 24 kyr, faktisk er et stort bruk. På Agder og ellers i Distrikts-Norge har det gjennom år skjedd en strukturrasjonalisering, og grensene for å ta ut strukturfordelene er tilnærmet nådd.

Vi må ta inn over oss den norske geografien. Kjøreavstanden for å hente fôr og drifte arealer er nå blitt så stor at det ikke lenger er lønnsomt. I tillegg er det negativt for klimaet.

Kornproduksjon er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Jeg er glad for at forhandlingene med samarbeidspartiene har rettet opp noe av skjevheten, men det burde vært en enda større opptrapping. Det undrer meg også at en har holdt kornproduksjon i Distrikts-Norge, sone 5 til sone 7, utenfor. 1 181 bruk med til sammen 152 000 dekar vil ikke få dette økte arealtilskuddet.

Regjeringen skryter i dag også uhemmet av de 27 forenklings- og forbedringstiltakene de gjennomfører. Jeg tror ikke næringen opplever det sånn. En veldig stor del av forslagene fra regjeringen er ordninger som gjelder tilskudd som forsvinner. Det er ikke mye forenkling for aktørene i landbruket, vil jeg tro.

Til slutt: Jeg er glad for at regjeringspartiene ikke har flertall for de dramatiske kuttene som de sto for i opposisjon, og for at Stortingets flertall nå har gitt klare føringer for den framtidige landbrukspolitikken. Det har bidratt positivt med tanke på regjeringens dårlige håndtering. La oss se framover og være med på å løfte en av landets viktigste næringer og gi norsk matproduksjon med jordbruk og næringsmiddelindustri den oppmerksomhet og den anerkjennelse den fortjener.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:58:12]: (ordfører for sak nr. 2): Innledningsvis må jeg få lov til å replisere til representanten Omland at det faktisk er sånn at statsråd Listhaug har en betydelig større støtte i befolkningen enn noen av de rød-grønne landbruksministrene vi har hatt de siste åtte årene. Statistikk kan faktisk brukes på mange måter, og landbrukspolitikk er – selv om man ikke hører det hele tiden – noe som angår hele befolkningen.

Jeg har gleden av å legge fram en hel annen sak med mye, mye større konsensus. Jeg skal legge fram næringskomiteens innstilling til vedtak i Prop. 108 S for 2013–2014 om reindriftsavtalen.

Forhandlinger om reindriftsavtalen for 2014–2015 ble innledet den 6. januar 2014. Partene kom i avsluttende forhandlingsmøte den 18. februar til enighet om ny avtale. Avtalen gjelder for perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2015.

Rammen for reindriftsavtalen 2014/2015 er på 111,5 mill. kr. Dette er en økning på 2 mill. kr sammenlignet med inneværende avtale etter vedtatt budsjett for 2014.

Forhandlingene om reindriftsavtalen er gjennomført i tråd med regjeringsplattformen og samarbeidsavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Videre er forhandlingene basert på Stortingets behandling av de siste års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner, samt situasjonen man står overfor i reindriftsnæringen i dag.

Hovedmålet for reindriftsavtalen 2014/2015 er å bidra til å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Det har vært viktig å opprettholde hovedlinjene i dagens tilskuddssystem, hvor de direkte tilskuddene er knyttet til verdien av det som produseres. Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca. 250 000 dyr i vårflokk, dvs. før vi får kalving. Kjøttproduksjonen er på om lag 2 000 tonn per år.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. I deler av Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlag. Derfor er det i forvaltningen av reindriften viktig å være bevisst på at utfordringene er ulike mellom beiteområdene, og at det også innad i de enkelte områdene i vesentlig grad kan variere. I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt til en sikring av arealene for å opprettholde dagens tradisjonelle drift. I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften.

Det er en glede å legge fram innstillingen fra en enstemmig komité som uttrykker tilfredshet med at det er enighet om en avtale mellom partene. Komiteen gir også full støtte til at regjeringen fortsetter arbeidet med å tilrettelegge for en økologisk bærekraftig næring, og at det i den forbindelse også arbeides med å få etablert bruksregler for fellesbeitedistriktene.

Det er et viktig poeng at reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller hverandre og trekker i samme retning. Reindriftsloven pålegger næringen å drive både økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Her er det en åpenbar fare for at man kan operere med kryssende mål. Komiteen er derfor tilfreds med at staten dreier tilbudet mot og forsterker de ordningene som fører til høyere slaktevolum og derved tar næringen mer i retning av økologisk bærekraft.

Komiteen støtter regjeringen når den varsler at den vil legge opp til en avkorting i utbetalingene av rovvilterstatningene i de tilfellene utøverne ikke følger reindriftslovens regler om øvre reintall. Det er viktig å poengtere at dette er forankret i en bred politisk enighet i Stortinget de senere årene.

Avslutningsvis: Det er sånn at reindriften er i en unik situasjon. Potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. Komiteen er derfor enig med regjeringen i at det er sentralt at reindriften får utnyttet potensialet for verdiskaping. En moderne reindriftsnæring forutsetter at næringen besitter kunnskap om økologisk bærekraft og innehar god markedskompetanse. Årets reindriftsavtale forsterker ordningene for de utøverne som vil ta næringen i den retningen.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Helga Pedersen (A) [12:02:39]: Jordbruksavtalen setter viktige rammebetingelser for både landbruket og for næringsmiddelindustrien. Dermed er den en viktig rammebetingelse også for hvordan landet vårt skal se ut, med bosetting og muligheter for vekst overalt. Dermed er landbrukspolitikken også et veldig viktig verdispørsmål.

Jeg registrerer at det er bred oppslutning rundt det å ha et levende landbruk og matproduksjon i hele landet. Det står i sterk kontrast til den lave oppslutningen som er om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, selv om forrige taler prøvde å gi inntrykk av noe annet.

Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for norsk matproduksjon. La meg derfor innledningsvis slutte meg til den kritikken som vår landbrukspolitiske talsmann Knut Storberget kom med i sitt innlegg. Prosessen rundt årets jordbruksoppgjør har vært uryddig og preget av mye uro, og jeg merker meg at det også fra bondeorganisasjonenes side blir satt spørsmålstegn ved om det i det hele tatt har vært reelle forhandlinger. Det synes jeg er veldig uheldig, og det er også noe underlig, sett i lys av Høyres og Fremskrittspartiets vektlegging av forutsigbarhet for bedriftene mens de satt i opposisjon. Vi kan nå slå fast at målet om forutsigbarhet tydeligvis ikke gjelder for næringsmiddelindustrien og landbruket.

Det er en helt ærlig sak å være uenig om virkemidler og om veien videre, men landbruket og tilstøtende næringer må møtes med større respekt enn det vi har sett nå i vår.

Arbeiderpartiet mener at vi må slå ring om jordbruksforhandlingene. Da må vi unngå at det som skjedde i vår, skjer på nytt. Jeg merker meg at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre slår fast i innstillingen at regjeringen i framtidige oppgjør må ta utgangspunkt i Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken. Dette må vi forvente at landbruksministeren merker seg.

Kristelig Folkeparti og Venstre klarte å bevege opplegget noe, men det er også verd å understreke at de hadde et bedre alternativ som de valgte ikke å benytte seg av. Jeg registrerer at samarbeidspartiene ikke evnet å justere de store strukturendringene som avtalen legger opp til. Vi mener profilen i avtalen vil ramme små og mellomstore bruk og kombinasjonsbruk over hele landet, og dette er noe som bekymrer oss. Men også blant en del større brukere registrerer jeg en bekymring for at strukturendringene skjer for raskt, og at de dermed vil gi økt prispress, ikke minst på jordareal i de områdene der man har sterke landbruksklynger.

I Arbeiderpartiets landbrukspolitiske plattform Grønn vekst, som vi presenterte i april, vektlegger vi betydningen av å sikre økt matproduksjon på norske ressurser. Da må hele landet tas i bruk. Vi ønsker derfor en mest mulig optimal utnyttelse av det samlede produksjonsgrunnlaget og å sikre at egnede arealer over hele landet kan tas i bruk – for det er langstrakt og mangfoldig, dette landet vårt.

Næringsmiddelindustrien må sikres konkurransedyktige og forutsigbare rammevilkår sånn at vi også i framtiden har en helhetlig verdikjede for mat. La meg ta et hjemlig eksempel. Nå som sommeren kommer, skal mange av oss kose oss med jordbær, og det blir stadig mer populært å spise vaniljekesam fra Tana til norske bær. Det er en hjørnesteinsbedrift i Tana, og til tross for at melkekyrne i Tana er blant de mest produktive i hele landet, er det behov for mer melk og flere kyr til den produksjonen. Da må man også ha en avtale i bunnen som legger til rette for det.

Gjennom et levende landbruk og matproduksjon over hele landet skal vi sikre industrien tilgang på norske råvarer med høy kvalitet. Vi deler næringens bekymring over at årets oppgjør skal forsterke småskalaulempene med å drive med landbruk i mer marginale områder. Det vil gjøre det vanskeligere å nå målet om økt matproduksjon og redusere mulighetene til å holde arealet i hevd. Det er jo sånn at store og små bruk er avhengige av hverandre. Hvis mange av de små brukene forsvinner, vil man også svekke grunnlaget for avløserringer, for felleskjøp, for meierier og for annen næringsmiddelindustri.

Derfor vil denne politikken også ramme de store brukene og et levende landbruk over hele landet. Det er jeg sterkt bekymret for, og med det utgangspunktet vil Arbeiderpartiet sende avtalen tilbake for videre forhandlinger.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:07:53]: Norsk landbruk er ingen selvfølge, for det at vi skal ha matproduksjon i dette fantastiske landet vårt, gjør at vi trenger virkemidler. Derfor kjørte vi den tollkampen vi hadde fjor, fordi vi mente det var helt rett å stå opp for norske interesser, selv om det skapte støy.

Men hva er det som skjer med ny regjering? Jo, med den største selvtilfredshet reiser Høyre-statsråd Vidar Helgesen til Brussel og sier «unnskyld, unnskyld – pardon, pardon» for at den fæle rød-grønne regjeringen sto opp for norsk matindustri, sto opp for norsk matkultur, sto opp for norsk matproduksjon. Tenk hvis en fransk minister hadde gjort det samme. Han måtte ha gått på dagen, hadde han reist til Brussel og snakket sine nasjonale interesser ned.

Det mest forunderlige i den runden var at også landbruks- og matministeren støttet opp under den holdningen at det er en fordel for landet vårt at vi bygger ned tollvernet, at vi bygger ned norsk matindustri, at vi bygger ned norsk matproduksjon, selv om hun burde vite at det her er snakk om titusenvis av arbeidsplasser fra Finnmark i nord til Agder i sør. En statsråd er ikke et offer, men mange kan bli ofre for statsrådens politikk. Men heldigvis klarte Kristelig Folkeparti og Venstre å stoppe den endringen, og jeg håper de også kommer til å stå fast på det framover.

For dagens oppgjør ligger de tollendringene som ble vedtatt av den rød-grønne regjeringen, til grunn. Det er de største produsentene som har mest å tjene på de tollendringene som ble gjort under det rød-grønne regimet, ikke de minste. Finansieringen av jordbruksoppgjøret i år bygger på det tollvernet som ble vedtatt under den forrige regjeringen, og jeg er glad for at nå Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet har lagt det til grunn også i sin avtale. Hvis ikke ville premissene for avtalen være brutt. Det er ikke mulig å øke målprisene på den måten som er gjort i denne avtalen, hvis man ikke har et velfungerende og godt tollvern.

Men i Norge er det ikke bare store produsenter. Norge er et mangfoldig land der vi har fjorder og fjell, det er kaldt og bratt, og Norge har ikke blitt flatere og varmere selv om vi har fått ny regjering. Derfor kommer vi til å trenge en rekke ulike virkemidler hvis vi skal klare å ha et landbruk over hele landet. Det er veldig lett å si at man skal ha forenkling, men Norge har ikke blitt enklere av den grunn. Man må ha målrettede virkemidler på arktisk landbruk, man må ha målrettede virkemidler for å kunne ha landbruk rundt fjordene, og det er klokt å ha målrettede virkemidler for å kunne øke kornproduksjonen f.eks. rundt Mjøsa, der jeg bor. Så vi trenger et mangfold av virkemidler i et mangfoldig land. Derfor blir en del av denne debatten rundt forenkling ofte veldig forflatende – for mangfoldet trenger mangfold.

Så er det en ting jeg er litt forundret over i behandlingen av årets jordbruksoppgjør, og det er at Kristelig Folkeparti og Venstre har ivret så voldsomt for å få en ny landbruksmelding. For slik vi opplevde Kristelig Folkeparti og Venstre i forrige periode, så var de enige i hovedlinjene i den landbruksmeldingen som ble vedtatt i forrige stortingsperiode, og når man da har presset igjennom at man skal få en ny landbruksmelding, så må Kristelig Folkeparti være trygge på at de får mer gjennomslag for sin politikk i en melding skrevet av Høyre og Fremskrittspartiet enn i en melding utformet av den rød-grønne regjeringen.

Det som var Kristelig Folkepartis melodi i forrige periode, var: Jo, vi må ha mer produksjon basert på norske ressurser. Senterpartiet er helt enig i det. Kristelig Folkepartis melodi i forrige periode var: Jo, det var ikke godt nok med kronemessig lik utvikling. Det var jeg og Senterpartiet også helt enig i, og vi klarte å gjøre et ekstraordinært løft, spesielt det siste året. Når en da ønsker å presse fram en ny landbruksmelding, må en jo mene at det er for dårlig det som vi klarte i etterkant av den forrige landbruksmeldingen – der vi klarte å få gjort de forbedringene i tollvernet som vi fikk til i Stortinget med Kristelig Folkeparti på laget, der vi klarte å få til et jordbruksoppgjør som reelt sett var med og tettet inntektsgap, og som løftet så å si alle deler av norsk landbruk.

For en landbruksmelding er ikke noe mål, det er et middel, et middel til noe bedre, og det er et veldig stort ansvar Kristelig Folkeparti har tatt på seg når de presser igjennom dette. Det kan jo ikke bli sånn at når dere garanterte for en ny regjering før valget, så står det i den garantien. Så garanterte Kristelig Folkeparti én ting til, og det var en landbruksgaranti, og jeg regner med at dere – når det kommer til stykket i behandlingen av landbruksmeldingen – søker et flertall mot de partiene dere er enige med, og det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet; det er Arbeiderpartiet, det er Senterpartiet, det er SV og det er Miljøpartiet De Grønne. Det er der det reelle flertallet i salen ligger, og heldigvis har jeg tro på at dere også i den saken kommer til å ta til fornuften til slutt!

Gunnar Gundersen (H) [12:13:15]: Det er jo en grunn til at landbrukspolitikk nå er på alles lepper, og det er at det tenkes utradisjonelt og det tenkes spenstig i departementet, og når vi nå hørte i replikkordskiftet at også været kan overlates til statsråden, så burde jo alle være såre fornøyd!

For etter åtte år med fastfrosne Senterparti-standpunkt i et departement og i en næring der behovet for nytenking og offensivitet er stort, bør dette verdsettes som en kvalitet i seg selv.

Uten sammenligning før øvrig: Da jeg kjørte inn til Oslo søndag kveld, hørte jeg på en reprise med idrettspersonligheten Kaggestad på NRK. Det var interessant. Han snakket om å utvikle vinnere i idretten. Det handlet om å slippe kreativiteten og galskapen til; man måtte ha rom for dem som tenker de tanker andre ikke har tenkt, for man sprenger ingen grenser ved å tråkke i de fotspor som andre har satt.

I landbruket har man dessverre gjennom lover, reguleringer, byråkrati og pålegg gjort det maksimalt vanskelig å slippe til med nye tanker, for det bør være uomtvistelig at behovet for nye ideer er stort. Under rød-grønt styre ble dette ekstra tydelig: En rekke sentrale indikatorer som de rød-grønne er opptatt av – selvforsyning, produksjon på norske ressurser, antall dekar dyrket areal etc. – utviklet seg i gal retning. Det er bemerkelsesverdig hvor kort hukommelsen er. Opp mot dette har vi nå en statsråd som markedsfører at man tror på en annen retning, og som vil skape rom for dem som vil satse og utvikle seg. Det er bemerkelsesverdig å se at et jordbruk som stritter imot egen framtid, og skogbrukets rop om at de ønsker deregulering og endring, blir totalt ignorert.

Det er særlig Arbeiderpartiets rolle fram mot årets jordbruksoppgjør jeg finner bemerkelsesverdig. Arbeiderpartiets Knut Storberget gikk allerede i januar ut og antydet at Arbeiderpartiet kunne komme til å fravike praksis, som er at ved brudd så stemmer Stortinget for statens siste framlagte tilbud. Hvorfor gjorde han det? Han visste at vi hadde innledet samtaler med Kristelig Folkeparti og Venstre her på Stortinget for å diskutere veien videre for landbruket. Jeg kan ikke se Storbergets markeringsbehov den gangen som noe annet enn et behov for å gjøre prosessen vanskeligst mulig, særlig for Kristelig Folkeparti.

Signalet var egentlig ganske dramatisk fordi det signaliserte at Arbeiderpartiet var villig til å sette hele forhandlingsinstituttet på spill for sine egne kortsiktige, partipolitiske interesser. Alle vet at vi kan ikke ha mange oppgjør med brudd mellom partene og påfølgende påplussinger i Stortinget, uten at dette får konsekvenser for forhandlingene som sådan. Hva er vitsen med å forhandle om man vet at Stortinget må ta styringen og reelt sett frata næringen medvirkning over struktur og inntekt? Arbeiderpartiet og Storberget tar en tung bør på sine skuldre. Arbeiderpartiet har styrt landbrukspolitikken i svært mange år i etterkrigstiden. Ved hver gjennomgang har økt produksjon, lønnsomhet for alle typer bruk, effektivitet og produktivitet vært sentrale målsettinger, men uten at man har sagt noe om konsekvensene av de innebygde motsetningene i disse målsettingene. Den tilnærmet konstante nedgangen i antall bruk har vært en uunngåelig konsekvens, og dette er ikke formidlet. Arbeiderpartiet har rett og slett ikke vært ærlige, og resultatet er at bonden er frustrert. I tillegg har Arbeiderpartiet vært sentrale i å innføre lover og regler som begrenser den enkeltes mulighet til å velge egne strategier, og man har satt begrensninger på den enkeltes produksjonsnivå, som er blitt begrensende for stadig flere og nå truer med å bli direkte ødeleggende for framtidsrettede investeringer og satsinger.

I årets oppgjør forenkles det og endres det på en forsvarlig måte i mye av dette. Skal vi få et landbruk på offensiven, er det ingen vei utenom. Nå har vi en regjering og en landbruksminister som tør, og som også er ærlig på sine målsettinger. Det er bemerkelsesverdig å se at Arbeiderpartiet velger å sette seg på sidelinjen. Landbrukspolitikken styres ikke fra Knut Storbergets kontor. Den styres fra Landbruksdepartementet, i aktiv diskusjon og dialog med Kristelig Folkeparti og Venstre og næringen, og det skal vi fortsette med de neste tre år.

Jørund Rytman (FrP) [12:18:11]: Er det noe jeg har lært meg når det gjelder landbrukspolitikk og landbruksdebatter i Norge, så er det at det er mange myter, misforståelser, skyttergravsdebatt – og litt mange bønder og bondeorganisasjoner som snakker ned yrket sitt.

Det jeg savner, er ambisjoner, visjoner og tro på framtidens bønder, fra bøndene selv, men også fra oss folkevalgte. For er det et ord jeg nesten ikke hører, og som jeg kanskje ikke har hørt eller lest i det hele tatt så langt når vi diskuterer denne næringen, så er det «eksport».

I valgkampen i fjor var jeg på en del debattmøter om landbrukspolitikk, og da jeg pratet om min tro på – og visjon om – markedsmulighetene for norsk mateksport, og for den saks skyld også eksport av norske drikkevarer, så lo nesten alle bøndene i salen hånlig og ristet på hodet, selv om de samme bøndene bare et par minutter tidligere hardnakket hadde sagt at norsk mat var ren og sunn mat, bra kvalitet, best i verden, og at andre lands landbrukspolitikk hadde ødelagt maten og medført at den var dårlig og til dels farlig.

Så jeg måtte smile litt for meg selv da jeg i vinter, for noen måneder siden, så førstesiden av Dagens Næringsliv. De hadde et stort oppslag om at representanter fra dagligvarebransjen i Kina var i Norge for å begynne å importere kvalitetsmat fra Norge. Det var altså et initiativ fra kinesisk næringsliv som kom til Norge – ikke norsk næringsliv eller matprodusenter som hadde promotert seg selv i Kina. Dette var bare ett eksempel.

Det er heller ikke så lenge siden jeg leste at det nye gullet for bønder i New Zealand og Australia var eksport av melk – gjerne tørrmelk – til bl.a. Kina, der prisene var skyhøye, fordi de ønsket seg kvalitetsprodukter.

Mulighetene er der, og vi har nok en del å lære av land som f.eks. New Zealand, Australia og Sveits, der mat og landbruksprodukter har blitt en eksportnæring.

Nå skal jeg passe meg for å sammenligne mat med møbler, men vi kjenner vel alle sammen den norske Tripp Trapp-barnestolen, som mange av oss sikkert har sittet oppi også, og som min datter sitter i nå. Det er et norsk eksporteventyr. Den selges i Norge for ca. 1 500–1 800 kr, mens den i Kina har blitt solgt for fire til fem ganger så mye, selv om den helt sikkert kunne vært kopiert, produsert og solgt i Kina for noen hundrelapper.

Tenk dere de mulighetene: eksport av norsk mat og norsk drikke. Tenk om man kunne kopiert den samme eksportsuksessen Norge har hatt innen f.eks. fiskeindustrien. Men da må landbrukspolitikken endres, og bondeorganisasjonene må slutte med hersketeknikkene sine og være endringsvillige.

Fordi landbrukspolitikken har kommet på dagsordenen den sisten tiden, har vi fått belyst det byråkratiske, stivbeinte og gammeldagse regelverket vi har i det norske landbruket. Skal vi ha et moderne landbruk i Norge, må regelverket følge med utviklingen.

At det finnes over 100 ulike statlige tilskudd, sier jo sitt. Per i dag er det mer enn 40 000 bønder som får tilskudd, selv om langt ifra alle bidrar til å produsere mat. Et lite fjøs med fem sauer og en liten jordlapp ved siden av er nok til å være en tilskuddsberettiget bonde.

Men det finnes mange bønder som tenker nytt og vil satse, for de har tro på å være framtidens bonde i Norge. Som jeg nevnte tidligere i dag, var jeg for noen uker siden og åpnet et større fjøs hos en melkebonde i Sande i Vestfold, helt på grensen til Drammen. Han hadde satset over 10 mill. kr, for å satse på høyteknologi innenfor dette, for å produsere mer melk. Hans problem var at han kun har lov til å produsere melk innenfor en kvote på 400 000 liter i året, men han vil gjerne produsere over 1 million liter i året. Da mener jeg, med respekt å melde, at det er noe galt i Norge.

Det er mye man kunne sagt om det, men tiden begynner å bli knapp, ser jeg.

Jeg håper at vi i hvert fall i en senere debatt også kan fokusere på hestenæringen – ikke fordi jeg mener man skal begynne å spise mer hest, tvert imot: Det synes jeg man helst skal slutte med. Men jeg har faktisk tro på at det kan bli en kjempenæring i Norge, og det handler også om distriktspolitikk. Allerede i dag er det anslått at det økonomiske omfanget av hest er på 8–9 mrd. kr.

Martin Kolberg (A) [12:23:19]: Jeg har lyst å begynne med å si at jeg mener at det er viktig å få sagt i denne debatten at i det historiske perspektivet er norsk landbrukspolitikk en veldig stor suksess.

Vi har i dette landet, som har vanskelige geografiske forhold, klart å produsere god og trygg mat til den norske befolkninga gjennom tiår – til tross for at det i denne næringa, som i andre næringer, er strukturelle press. Det har Arbeiderpartiet alltid akseptert. Men vi har klart å føre en politikk som har både sikret matproduksjon og opprettholdt Norge slik Norge skal være, nemlig med en bosetting over hele landet og en produksjon i landbruket over hele landet.

Hvis vi ser til de andre landene, som jeg legger merke til at det både direkte og indirekte blir vist til i denne debatten, og som kalles suksessfulle når det gjelder landbrukspolitikken, er det en helt annen utvikling:

• Matsikkerheten er lavere.

• Det er ikke sant at disse landene ikke må importere mat.

• Det er en sentralisering av befolkninga, som ikke tjener samfunnets strukturelle utvikling.

Det er den situasjonen vi står overfor i denne debatten. Det er det vi egentlig snakker om, og jeg mener at det burde være Stortingets oppgave å beskytte landbruket og landbruksbefolkninga og ikke utsette dem for unødvendig strukturelt press. Det er et unødvendig strukturelt press vi snakker om. Men det vi nå ser fra høyreregjeringa, er akkurat det motsatte, med en retorikk som har ett eneste mål, nemlig å gjøre Norge mer liberalistisk.

Jeg forstår godt at en landbruksminister fra Fremskrittspartiet gjør det, for det er hennes oppgave. Men det må ikke bli godkjent av Stortinget. Det er det denne debatten handler om, og det er det som er utfordringa.

Jeg mener selvfølgelig at økonomien er viktig, men som andre talere også har sagt, kan statsråden være fornøyd fordi hun får igjennom det viktigste for henne, nemlig strukturen. Og her bærer selvfølgelig Venstre og Kristelig Folkeparti et åpenbart ansvar, dessverre.

Jeg forstår for så vidt at man i den såkalte parlamentariske situasjonen må gå med på det, for hvis ikke har vi en såkalt situasjon av en eller annen karakter. Det er derfor de gjør det, men de burde ikke gjort det. De burde gjort som flere andre har sagt: etablert et annet flertall, fordi dette er så viktig.

Regjeringa har tre frontlinjer:

Den ene handler om organisering av velferdsstaten.

Den andre handler om arbeidsmarkedet.

Den tredje handler om landbruket.

Hvis de lykkes i strukturelle forandringer på disse områdene, som de selvfølgelig vil, imot stortingsflertallets vilje, blir det en stor seier for høyrekreftene i Norge, men det bør det ikke bli. Denne debatten bør ses i en slik sammenheng.

Jeg gjør landbruket oppmerksom på at dette faktisk er en samfunnskamp. Det blir kanskje ledd av sånne ord. Noen trekker på smilebåndet nå, ser jeg. Men det er det det er: Det er en samfunnskamp, hvor Fremskrittspartiet har kommet inn i regjeringskontorene og får sjansen til å gjennomføre de grunnleggende strukturelle forandringene, som vi ikke har sett før i denne salen. Dette er en del av den strategien, og den mener jeg vi bør si nei til.

Landbruket må også være oppmerksom på at dette ikke bare handler om landbruket som sådan. Det handler også om landbrukets strukturer og det kollektive systemet i landbruket, som landbruket har store eierinteresser i, og som vil bli Listhaugs neste offer, hvis hun får sjansen.

Jeg ser dette, og mener at alle burde se det. Jeg er helt sikker på at statsråden forstår det selv, for hun er politisk og strategisk klok i så måte, men hun representerer Fremskrittspartiet og burde ikke få gjennomslag for politikken sin i dette stortinget.

Rigmor Aasrud (A) [12:28:42]: Dersom folk skal bo i hele Norge, er landbruket viktig. Og dersom Norge skal produsere mer mat for å bidra til et mål om større matproduksjon, er vi avhengig av et levende jordbruk i hele landet. Vi må bruke ressursene der de finnes. Landbruksoppgjøret bidrar ikke til det.

Skal ressurser brukes der de finnes, må vi ha en offensiv virkemiddelbruk fra statens side og myndigheter som bidrar til at de djerve målsettingene som ble nedfelt i stortingsmeldingen om norsk landbrukspolitikk, gjennomføres.

Stortingsmeldingen som Stoltenberg-regjeringen la fram, ble godt mottatt her på Stortinget, i næringen og hos forbrukerne. Den la grunnlaget for en retning i landbrukspolitikken som skapte optimisme og framtidstro.

I mitt hjemfylke, Oppland, er landbruksnæringen viktig for både bosetting og sysselsetting – ikke bare i landbruket, men også for næringsmiddelindustrien, reiseliv, kulturbaserte næringer og opplevelsesbaserte bedrifter. I Lesja f.eks. utgjør landbruket 22 pst. av sysselsettingen.

I mange år var det begrenset med investeringer i landbruket, men i møter med dem som er i næringen i dag, har vi sett optimismen sakte komme tilbake. Unge gardbrukere har investert mange millioner i nye driftsbygninger og skapt framtidstro for nye generasjoner bønder. Det har skjedd fordi virkemidlene har gjort det mulig.

Norsk landbruk er bygd på en finmasket struktur, som gjør det mulig å drive landbruk både nord i Norge, i dalførene oppover Gudbrandsdalen og Valdres, i flatbygdene på Hadeland og i de store jordbruksområdene på Jæren. Gjennom det tilbudet som ble framlagt, og som skal vedtas her i Stortinget i dag – som er pyntet litt på – rokker vi ved denne strukturen. Virkemidlene rettes mot de store gardene i sentrale strøk i landet. Det rammer de små og mellomstore brukene. Arealer i mindre sentrale deler av landet blir tatt ut av bruk. Alternativet for mange bønder er at de vil bruke mer tid på transport av fôr og gjødsel enn på det som er kjernen i landbruket.

Det hjelper lite at Fremskrittspartiets landbrukspolitiske talsperson, Morten Ørsal Johansen, sier han ønsker at små og mellomstore bruk skal kunne drives videre. For at det ønsket skal oppfylles, må det også prioriteres ordninger som bygger opp under det. Hvis ikke blir det bare ønsker.

Vi hørte at Fremskrittspartiets landbrukspolitiske talsperson bekreftet at innholdet i den avtalen som behandles her i dag, ikke er i tråd med Fremskrittspartiets primærstandpunkter – primærstandpunkter som vil legge deler av Landbruks-Norge brakk. Vi har også hørt at de fortsatt vil jobbe for sine primærstandpunkter. Da vet vi hva vi har i vente.

Landbruket trenger framtidslyst, og næringen trenger flere ungdommer som motiveres til å delta. Landbruket har mange muligheter. Som representanten Hjemdal, fra Kristelig Folkeparti, var inne på i sitt innlegg: Dette er en næring som har hatt god produktivitetsutvikling, og som er innovativ og teknologitung. Landbruket er faktisk en av de næringene som har tatt i bruk IKT-løsninger i størst omfang. Det burde vi snakke mer om når vi skal motivere ungdom inn i næringen.

Nettopp rekruttering og utdanning er avgjørende for at framtiden skal være lys for landbruksnæringen. Da er det underlig at regjeringen ikke kunne møte organisasjonene på kravet om et prosjekt som setter rekruttering og utdanning i sammenheng.

Jeg mener at når man skal jobbe videre med landbruksoppgjøret, må vi også legge mer vekt på tiltak som rettes særlig mot jenter som vil inn i næringen. For få jenter bruker de mulighetene de har i dag, så også på dette området trenger vi en aktiv likestillingspolitikk. Jeg håper virkelig at landbruksministeren vil legge fram en politikk som sørger for at vi motiverer flere unge jenter til å komme inn i næringen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Else-May Botten (A) [12:33:34]: Jeg merket meg at noen prøver å trekke opp feilaktige historiefortellinger i debatten.

Jeg tror det er mye mer framtidsrettet å se hvilke utfordringer som kommer, og om vi er klare til å håndtere dem. En stadig økende befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressursene og stigende råvarepriser er noen av disse. I 2050 vil det være 9 milliarder mennesker på jorden, og FNs organisasjon for mat og landbruk anslår at matproduksjonen må øke med 70 pst. innen den tid. Den eneste måten å sikre at framtidige generasjoner får tilgang på trygg mat på, er at ressursene blir brukt på en bærekraftig måte. Da er vi avhengige av at vi opprettholder den dyrkbare jorden vi har, og at vi fører en politikk som opprettholder et landbruk over hele landet.

Med regjeringens først framlagte forslag så vi tydelig en vridning fra vestlandsbrukene over til store bruk på Østlandet og Jæren. Utfordringen med en såpass kraftig strukturvridning er at det på sikt vil kunne gå ut over en økt matproduksjon, fordi det truer dyrkbare arealer i deler av landet.

Statsråden har vært opptatt av å si at hun vil slippe bonden fri, men det frislippet hun har strekt seg etter, har ikke vært en reell frihet for bonden, men en retning til stor heltidsbonde i mye større grad enn til muligheten til å drive både lite og stort, heltid og deltid.

Det må være lov å påpeke at redningsaksjonen fra Kristelig Folkeparti – at de nå har reddet småbøndene som driver med sau – har et begrenset omfang. Sannheten er at de bedrer situasjonen ut fra regjeringens forslag, men ikke ut fra situasjonen slik den er i dag. I realiteten står det fortsatt kraftige kutt på 165 mill. kr i husdyrtilskudd til sau og ammegeit.

Jeg får nesten «ståpels» når jeg hører fremskrittspartirepresentanten Johansen si at Fremskrittspartiets fjerning av tidligpensjonsordningen for bønder hører hjemme på listen over gode forenklingstiltak. En slik tilnærming til forenkling kan gi oss heftige debatter i denne salen også framover. Men det var godt at vi fikk lært at en sau er en sau, også for Fremskrittspartiet. (Munterhet i salen.)

Det første regjeringsåret til Høyre og Fremskrittspartiet har vært noe spesielt. Vi har i denne salen gang på gang sett og fått bekreftet at statsråden ikke ønsker å bekrefte at hun forholder seg til stortingsflertallet. Jeg kan nevne debattene om jordvern, tollvern, priskontroll og, ikke minst, jordbruksoppgjøret nå til slutt. Landbrukspolitisk skrives ny historie. Jeg håper den historien blir kort, og at det blir en ny retning igjen snart.

Jeg registrerer at saksordføreren fra Høyre ikke svarte på Knut Storbergets spørsmål om hvorfor ikke tilbudet var forankret i Stortinget. Vi forventer at dette endrer seg i årene som kommer, og at regjeringen tar innover seg de tydelige merknadene fra Stortinget på dette området. En arroganse overfor flertallet i Stortinget kler ingen regjering, uansett sammensetning.

Sveinung Stensland (H) [12:36:45]: Det har vært en forunderlig tid for de som følger med i landbruksdebatten. Spesielt forunderlig er Arbeiderpartiets tilnærming. Det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet forsøkte å spille opp til konflikt før jordbruksoppgjøret var i gang. Man legger seg her på en linje som på sikt vil undergrave forhandlingsinstituttet, når man så åpent stilte spørsmål ved om de ville respektere utfallet av forhandlingene.

Arbeiderpartiet ønsker – ifølge sin egen landbrukspolitiske plattform – strukturendringer, men er lite konkret på hva man vil endre. Dette er skuffende fra et parti som hevder å være reformvennlig. Dette viser at folk i distriktene som ønsker endring, bør gi sin støtte til regjeringen. Dersom Arbeiderpartiet ønsker strukturendring og forenkling, burde man fri til regjeringen – ikke forsøke å opprette et eget landbrukspolitisk kontor ved siden av landbruksforhandlingene.

Arbeiderpartiet sier i sin landbrukspolitiske plattform at man gjennom det næringspolitiske virkemiddelapparatet vil legge til rette for

«rammebetingelser og virkemidler som stimulerer til FoU og innovasjon, bl.a. i form av teknologi- og produktutvikling».

Det er fristende å spørre: Hvilke skatter og andre virkemidler er det Arbeiderpartiet har tenkt å endre?

Høyre er opptatt av handling og er mer opptatt av handlekraft enn kranglekraft. Melkeproduksjonen er et område som har behov for forenkling. Endringene i kvoteordningen for melk i jordbruksoppgjøret er et skritt i riktig retning. Ved å heve produksjonstaket til 900 000 liter ønsker vi å bidra til at flere produsenter kan få utnytte kapasiteten sin i melkeproduksjonen, og at melkebøndene, som andre næringsdrivende, får ta sine investeringsbeslutninger ut fra ressurssituasjonen. Dette betyr ikke at alle melkebruk skal produsere 900 000 liter i året. Ressursgrunnlaget er forskjellig og gir grunnlag for ulik størrelse på melkebruk ut over landet. Vi må ha plass til både små, mellomstore og store melkebruk i Norge.

Statens andel av ledige melkekvoter blir redusert fra 50 pst. til 20 pst. Dette gjør det enklere for enkeltprodusenter å bygge seg opp gjennom å kjøpe større mengder kvoter på det private markedet, istedenfor at staten skal fordele kvotene likt på alle produsenter. Vi avvikler også det særskilte regelverket for samdrifter. Alle melkebruk behandles likt, uavhengig av organisasjonsform. Vi får samme produksjonstak for samdrifter og enkeltbruk, og samtidig oppheves antalls- og avstandsreglene for samdrifter.

Melkeproduksjon er en av bærebjelkene i norsk landbruk. Vi vil gjøre det lettere for dem som vil satse videre. En av forutsetningene er at de som har investeringsvilje, har noe å investere i. I dette tilfellet er tilgang på melkekvoter essensielt. Derfor er disse endringene vesentlige.

Høyre snakker ikke bare om endring; vi endrer faktisk. Vi vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger. Disse endringene må skje gradvis. Dette landbruksoppgjøret er et skritt i rett retning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:39:51]: Avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre av 28. mai i år er godt skrevet ut fra sin hensikt: å tilsløre. Alle gode formål er tatt med, men dette er ikke de reelle mål som det styres etter. Med Fremskrittspartiet, Høyre og støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre forsterkes tempoet i dagens utvikling. Samfunnskonsekvensene av kursen er mindre jordbruksareal, mindre avlinger, mer import av korn og soya og lavere sjølforsyningsgrad. Flere burde undre seg over at ord og virkelighet ikke stemmer. Flere burde gå til de faglige sammenhengene. Det er mange her som snakker om kunnskapsbasert utvikling i andre saker.

Jordbruk er næringsvirksomhet. Jordbrukspolitikk er samfunnssak, ikke bondesak. Samfunnssaken er matvaresikkerheten. Ethvert sjølstendig land arbeider for stor sjølforsyningsgrad. Den norske er fallende og på 35 pst. Det er størrelsen på norsk planteproduksjon som avgjør sjølforsyningsgraden. Med stadig mindre areal i drift og lavere avlinger blir det lavere planteproduksjon og lavere sjølforsyningsgrad – enkelt og logisk.

Lønnsomheten i å dyrke planter til husdyra må økes, og det er korn- og kraftfôrprisen som må opp. Det vil også øke verdien av gras. Hva gjør så landbruksministeren? Stiller som ultimatum ikke å øke kraftfôrprisen. Ja, statsråden bruker 49,8 mill. kr ekstra til økt subsidiering av kraftfôr – grunnleggende feil og sløsing med statsbevilgninger.

Jordbrukets inntekter er markedspris og bevilgninger. Det skal være en prinsipiell rolledeling mellom disse to inntektskildene. Markedsprisene skal sikre volum og kvalitet, og bevilgningene skal sikre driftsmåter og likeverdige inntektsmuligheter under svært forskjellige naturgitte forhold. Det som skjer, burde være et tankekors for næringslivsfolket i Høyre. Markedsprisene skal under denne regjeringa heller svekkes enn økes. Bevilgningene skal samles på de få. Hegnar kan raljere over store beløp til enkeltpersoner, inkludert undertegnede.

Det er en grunnleggende feil kurs vi er inne på nå. Totalt sett er det en kraftig økning av sårbarheten. Det er det motsatte av robusthet. Det er sårbart økonomisk, økologisk og sosialt. Jeg vil be de ungdommer som lurer på å investere og sette seg i gjeld, tenke seg om flere ganger, fordi jeg har erfaring med livssituasjonen til mennesker som sitter i stor gjeldsposisjon.

Til slutt: Det trengs en ny kurs. Avgjørende for den nye kursen er at man legger vekk tilsløringene. Nå må næringa sjøl fortelle hva den vil, hva den vil prioritere. Dermed kan vi få en kunnskapsbasert debatt i denne salen. Debatten hittil har dessverre ikke vært det i særlig grad.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:43:09]: Reformer som gir auka lønsemd basert på større friheit til bonden, er hovudlinjene i årets landbruksoppgjer. Betydeleg auke av produksjonsløyve ligg i avtalen, og ein større grad av frislepp av bonden er ein realitet. Det er flott.

Ein må også kunne ha lov til å undre seg over detaljstyringa som fram til no har vore gjennomgående i landbrukspolitikken, saman med ein tilskotsmeny som har generert eit byråkrati ein ikkje har sett maken til. Forbod mot matproduksjon framstår mildt sagt som underleg for mange i eit land langt opp mot Nordpolen. Viss det var dette representanten Storberget meinte då han hevda at landbrukspolitikken skjedde på hans kontor, er det godt for alle at han er flytta over til andre kontor der ein er meir opptatt av fornuftig modernisering.

Så nokre ord om skattebyrda, som viser at aktørane i landbruket har ei gjennomsnittleg skattebelastning på 24 pst., mens andre næringar har frå 33 pst. til 35 pst. Det betyr altså at denne næringa har ein skattefordel som gir større nettoløn enn andre sjølvstendige næringsdrivande. Det er som sagt nettoløna ein lever av, ikkje bruttoløn, som mange brukar som eksempel når dei samanlikner dei ulike gruppene med bonden. Det er, som sagt, ein fordel som ingen andre enn bonden har, men la meg understreke at eg ikkje kjenner nokon bonde som ikkje fortener løna si.

Det har vore ein auke i produktiviteten og ei effektivisering som er god, og samarbeidspartia legg i årets jordbruksoppgjer opp til at dette får fortsetje. Det er også slik at bonden er medeigar i store kooperativ som kjøper råvarer nettopp frå bonden. Lønsemda til fleire av desse er svak, og dette får konsekvensar for prisen til bonden og for forbrukaren som må betale for produkta. Går ein inn og analyserer drifta av desse bondeeigde selskapa, ser ein ei ineffektiv drift, spesielt i styringa av selskapa. Ein har sett administrasjonskostnadar som er heile 30 pst. høgare enn for tilsvarande selskap utanfor kooperativa. Kvar er bonden som burde stille krav om like effektiv drift av sine selskap, som konkurrenten? Det ville føre til betre lønsemd, og det ville vere nyttig for både bonde og forbrukar. Derfor må eg seie at eg er skuffa over bøndene si evne og lyst til å gå inn og gjere krav om opprydding i desse selskapa.

Men viss ein skal leggje SV-representantens utsegn til grunn, lukkast visst denne regjeringa med det meste, for til og med vêret er blitt betre med ei blå-blå regjering enn det var under den raud-grøne.

Bjørn Lødemel (H) [12:45:50]: Landbruksnæringa er ei viktig næring i alle delar av landet, og skal vi lukkast med ein framtidsretta landbrukspolitikk, krev det openbert ein omfattande vilje til nytenking.

Vi har bak oss åtte år med raud-grønt styre der det er lagt ned over 9 000 gardsbruk, og over 18 000 årsverk har forsvunne frå landbruket. Det totale landbruksarealet er redusert med 500 000 dekar, og sjølvforsyningsgraden har gått ned frå 52 pst. til 48 pst.

Det viser i klartekst at vi har hatt ein politikk som langt på veg har vore feilslegen, og det er dessverre mykje ved landbruksnæringa som har gått i feil retning. Denne regjeringa ønskjer å endre på det, og det ser vi allereie konturane av.

Eit godt utgangspunkt med jordbruksforhandlingane blei eit enda betre resultat etter forhandlingane mellom regjeringspartia og samarbeidspartia. Den nye landbrukspolitikken vil oppfylle målsettingane om auka matvareproduksjon og landbruk i heile landet.

Det er ikkje meir enn to år sidan sist det var brot i landbruksforhandlingane. Då var det ei raud-grøn fleirtalsregjering med landbruksminister frå Senterpartiet som hadde ansvaret. Denne gongen har det vore ein merkeleg inngang til jordbruksforhandlingane. Allereie i vinter uttalte landbrukspolitisk talsmann i Arbeidarpartiet, Knut Storberget, at det ikkje var sikkert at dei ville stemme for tilbodet i jordbruksforhandlingane dersom det blei brot. Og det stoppa ikkje der. Under forhandlingar mellom regjeringspartia og samarbeidspartia uttalte den same Storberget at han håpa at regjeringa sine støtteparti også ville seie nei til landbruksoppgjeret. Det verste er likevel det som Storberget uttalte til Klassekampen i mai:

«Jeg føler at jeg fra mitt kontor styrer landbrukspolitikken.»

Heldigvis er det regjeringa og samarbeidspartia som skal forme framtidas landbrukspolitikk og ikkje ein sjølvoppteken og populistisk opposisjon.

Dei som verkeleg er opptekne av landbruket si framtid, burde avstå frå å snakke ned landbruksnæringa og bondeyrket. Opposisjonen si svartmåling er galen nok i seg sjølv. Det gjer ikkje situasjonen noko betre at bondeorganisasjonane snakkar ned og svartmålar situasjonen. Når vi veit at ei av dei største utfordringane norsk landbruksnæring står framføre, er dei komande generasjonsskifta, gjer det denne situasjonen ekstra alvorleg.

Heldigvis er det mange bønder som ser optimistisk på framtida. Det gjeld også i mitt heimfylke, Sogn og Fjordane. Tilbakemeldingane frå mange bønder er at regjeringa, i lag med samarbeidspartia, er på rett veg i landbrukspolitikken. Det er svært inspirerande for alle som er opptekne av auka matvareproduksjon og landbruk i heile landet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:48:45]: Reindriftspolitikk er en avveining mellom tre områder: dyrehelse, næringsgrunnlag og økologisk bærekraft. Det er utfordringer med reindriften på alle disse tre områdene. Kristelig Folkeparti mener reindriften kan gi god utnyttelse av ressursene i marginale fjell- og utmarksområder, og at den er en sentral bærer av samisk kultur. Kristelig Folkeparti mener videre at tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes slik at næringen blir bærekraftig i både økonomisk, økologisk og kulturell forstand: tre pilarer som avtalen tar hensyn til, og som reindriften i Norge er tuftet på. Samtidig er det nettopp når det gjelder disse bærekraftpilarene at vi ser de største utfordringene.

Det er fremdeles et for stort beitetrykk på beitearealene i deler av Finnmark, Troms og Nordland. Dette skyldes i hovedsak en for dårlig regulering av beitedyr når det gjelder beiteareal. Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med strengere regulering av beitebestanden for både miljøets og næringens bærekraft.

Reindriftspolitikk var en del av den forrige landbruksmeldingen. Den gjennomgangen var etter vår mening ikke nok. Det er 20 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift. Kristelig Folkeparti mener at det i den nye landbruksmeldingen i større grad må tas hensyn til de store utfordringene og endringene som har skjedd i reindriften i denne perioden, på bakgrunn av de urovekkende meldingene som kommer om tilstanden i næringen.

En bør også vurdere om det skal settes et gulv før krav til forholdsmessig uttak av slakterein gjennomføres. En slik modell har Kristelig Folkeparti i Finnmark foreslått. Dette mener vi er viktig for å ivareta de små driverne. I landbruksmeldingen må en også fokusere på kvinnene i en mannsdominert næring, og tilrettelegge for at de som vil, kan være aktive utøvere. Det gjelder også på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordningene.

Kristelig Folkeparti er bekymret over at arbeidet med å redusere reintallet i de mest utsatte områdene i Finnmark tar lang tid. Vi er opptatt av at dette viktige arbeidet blir fulgt opp, slik at man sikrer en mest mulig bærekraftig reindrift. Det er et paradoks at mange av lagrene er tilnærmet tomme, samtidig som produksjonen i enkelte områder kan dobles ved høyere slakteuttak av kalv. Etterspørselen er større enn produksjonen. Ved å få opp produksjonen blir det mindre trykk på beiteområdene, og man øker lønnsomheten. Her er det et stort potensial for næringen.

Det er viktig med forenkling og avbyråkratisering av næringen. Det er gjort viktige grep, og Kristelig Folkeparti ser en positiv utvikling for en viktig næring.

André N. Skjelstad (V) [12:51:51]: Venstre fikk på plass en avtale som sikrer mangfoldet i norsk landbruk. Dette var viktig. Landbruket skal ivareta mange ting – det er en samfunnsoppgave, og det er viktig å se framover og ha forutsigbarhet. Det er en svært langsiktig næring. Derfor var det viktig at vi var med og fikk på plass det som sikrer forutsigbar økonomi for små og mellomstore bruk.

Jeg tror det var fornuftig at vi fikk samordnede melkekvoter. Jeg tror også det var veldig bra at man fikk på plass investeringstilskuddet, at taket ble tatt bort. Dette må følges opp av de fylkene som har ansvaret. Avkortingen, som til en viss grad skjer i dag, bør ikke fortsette.

Det er også viktig at man følger opp en slik langsiktig næring med finansieringsordninger, for det er et paradoks at når man får et boliglån, har man 40 års nedbetalingstid, men innenfor landbruket – en så langsiktig næring – har man 20 år. Dette gjør at likviditeten blir mye mer anstrengt enn nødvendig.

Jeg tror også det er fornuftig at man nå vurderer fondsavsetninger på lik måte som i skogbruket med skogforordning, slik at landbruket har mulighet til å legge seg opp kapital. Ingen annen næring har omstilt seg så raskt som landbruket de senere årene. Det blir litt merkelig å høre noen si at landbruket ikke er omstillingsvillig. I årene som har gått, er det knapt noen næring som har klart å omstille seg på den måten.

Jeg synes at landbruket er en næring som fortjener noe helt annet enn nedrakking. Det å produsere mat er og blir svært viktig. Ikke minst ivaretar landbruket svært mange viktige samfunnshensyn, som bl.a. kulturlandskap, som er viktig for andre næringer, ikke minst reiseliv, som vi også har over hele landet.

I debatten i dag er det hevdet at Venstre var med på å bidra til kutt for de aller minste. Nei, vi var med på å få til en annen profil – bl.a. slik at små og mellomstore bruk nå får en forutsigbar økonomi, på dagens nivå.

Vi må huske at overføringsnivået man har landet på, som vil bli vedtatt i dag, er om lag det vi gikk til valg på. Regjeringspartiene, før de kom i regjering, la til grunn et helt annet nivå for landbruket. Derfor kan vi si at med de to sentrumspartiene i spissen har man fått på plass noe som etter min mening har dratt i rett retning. Dette ligger innenfor det vi hele tiden har hevdet at det bør ligge på. Det er stor avstand fra det det ble hevdet før valget, til det det er nå. Derfor vil sentrum være avgjørende i årene framover for landbruket. Det kan ikke være slik når man vandrer på gjengrodde stier, at man ikke har anledning til å rydde stien for å komme framover.

Frank J. Jenssen (H) [12:55:04]: I dag kan vi slå fast at det er flertall for en moderne og framtidsrettet landbrukspolitikk i denne salen. Det er en landbrukspolitikk som skal bidra til økt norsk matproduksjon, som gir grunnlag for bedre selvforsyning, forenkling og avbyråkratisering, et miljøvennlig landbruk og ikke minst økt lønnsomhet, som også gir grunnlaget for framtidig rekruttering til en viktig næring for hele landet.

En usedvanlig mengde skremselsbilder har vært trukket fram denne våren, også fra partier i denne salen. Det sies at manns minne i politikken er 14 dager. Det gjelder iallfall de rød-grønne partiene, som ser ut til å ha en form for framskreden politisk hukommelsessvikt når det gjelder det faktum at norsk landbruk har vært i endring, også de siste årene, med rød-grønn regjering. De ti siste årene har 18 000 årsverk forsvunnet fra næringen. Kornarealet er redusert med 11 pst. Bortimot 10 000 bruk er lagt ned.

Jeg sier ikke at mange av omstillingene i landbruket ikke har vært riktige eller nødvendige. Men med de mange karakteristikkene som blir den nye landbrukspolitikken til del, ville det vært interessant å høre Arbeiderpartiets, SVs og, kanskje særlig, Senterpartiets karakteristikk av utviklingen under egen regjering. Saken er at vi nå har en regjering med gjennomføringskraft og et stortingsflertall som bekrefter hovedlinjene i en politikk som skal gi forenklinger, mer matproduksjon og økt lønnsomhet.

Den som er opptatt av norsk landbruks framtid, må også være opptatt av økende alder på norske bønder. Nyrekruttering krever selvfølgelig muligheter for den som vil satse og gjøre gården til livsverk og levebrød, slik vi nå legger bedre til rette for. Men det krever også at vi som politiske ledere bidrar til å snakke landbruket fram og ikke sprer skremselsbilder og dommedagsprofetier. Her må jeg innrømme at Senterpartiet har utmerket seg, og det i særklasse. For eksempel var min medrepresentant fra Sør-Trøndelag, Senterpartiets Heidi Greni, ute i lokalavisen sin i mai og karakteriserte den nye landbrukspolitikken som en katastrofe for norsk landbrukspolitikk og distriktene, ja i samme slengen faktisk også for norsk forsvarspolitikk, med tanke på selvforsyningsgraden. Men hun fikk seg også til å si at politikken vil føre til at næringen dør ut. Når vi andre er opptatt av å framsnakke den norske bonden og gi bonden bedre muligheter til å skape seg et levebrød, til å øke matproduksjonen og å sikre landbruket i hele landet, er Senterpartiets bidrag å si at næringen kommer til å dø ut og tegne bilder som bare kan ha ett resultat – å skremme unge mennesker fra å vurdere landbruket som levebrød. Det er synd. At det av alle er Senterpartiet som skal bidra til å skape en slik stemning blant unge mennesker, er forstemmende. La oss bare håpe at unge mennesker, jeg hadde nær sagt, heller ikke i denne saken lytter på Senterpartiet.

Jenny Følling (Sp) [12:58:15]: Eg kan bekrefte at Senterpartiet er uroleg for den nye kursen regjeringa har peika ut for landbruket. Regjeringa hevdar at målet er auka matproduksjon og landbruk i heile landet. Men problemet er at resepten som er skriven ut, gjev feil medisin. Når det berre blir satsa på dei største bruka, vil svært mykje areal gå ut av drift etter kvart. Dette vil svekkje matproduksjonen, ikkje auke han.

Statsrådens mål er forenkling og fridom for bonden til å velje eiga utvikling. Realitetane er at det er driftsgrunnlaget, landskapet og økonomien som avgrensar bondens valfridom, ikkje offentleg avgrensing, som statsråden hevda.

Regjeringas landbrukspolitikk passar ikkje for eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane. Vi har bratte bakkar, fjordar og fjell. Gjennomsnittsbruket er på 18 mjølkekyr, snittbruket har 56 vinterfora sauar, og snittkvota er på 128 000 liter. Trass i denne geografien er Sogn og Fjordane det sjette største mjølkefylket i landet. Vi produserer 105 mill. liter, og det har vore stabilt den siste tiårsperioden. Regjeringas strukturgrep trugar landbruket i mitt fylke og mange andre distriktsfylke. Kvotetaket er ikkje hovudproblemet for våre familiebruk. Det er derimot regjeringas strukturgrep, kombinert med den økonomiske innstramminga for små og mellomstore bruk. Hovudgrepa blir tekne med Venstre og Kristeleg Folkepartis velsigning, dessverre.

Det må vere feilslått landbrukspolitikk å redusere inntektsmoglegheitene for det store fleirtalet av bøndene. Landbruksoppgjeret må innrettast slik at det er mogleg å drive lønsamt landbruk i heile landet. Utfordringa er å auke matproduksjonen, sikre produksjonen på den dyrka jorda vi har, og sikre økonomien både for familiebruk og for samdriftene. Det vil difor vere avgjerande at jordbruksoppgjeret har ein profil og ei økonomisk ramme som gjer det mogleg å ha landbruk i heile landet. Landbruket er hjørnesteinen i bygdene. Det er grunnlaget for næringsmiddelindustri, busetjing, reiseliv og andre næringar.

Høgre og Framstegspartiet set ut i livet ein landbrukspolitikk der kart og terreng ikkje stemmer overeins. Kva bør vi gjere då? Då må vi justere kompasset og innrette oss etter terrenget. Difor vil Senterpartiet sende proposisjonen tilbake, til nye forhandlingar med jordbruksorganisasjonane.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:01:35]: Norge er et land med lange mat- og landbrukstradisjoner. Skal disse tradisjonene holdes i hevd, trenger vi et levende og lønnsomt landbruk i hele landet som gir fremtidsoptimisme for den aktive bonde.

Høyre ønsker en skrittvis, ansvarlig endring av norsk landbrukspolitikk. Vi har lenge ønsket å ta i bruk virkemidler som sikrer at bønder som ønsker å bli eller komme inn i yrket, skal oppleve en lettere hverdag og få lyst til å satse videre.

For regjeringen er det viktig å styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger. Dette fordi vi mener det vil styrke kapitalsituasjonen, øke omsetningen og bedre rekrutteringen.

De fleste er enige om at det må tas grep i landbrukspolitikken. Samdrift er ett av flere eksempler på at regjeringen gjør nettopp det. Bønder som har valgt samdrift som driftsform, fremhever spesielt at det gir muligheter til å utnytte stordriftsfordeler, og at det legger grunnlag for at brukerne kan få tilgang til ferie og fritid på linje med andre grupper i samfunnet.

Dagens regelverk med forskjellige produksjonstak for enkeltbruk og samdrifter, sammen med den særskilte avstandsbegrensningen for samdrifter, er uheldig – dette fordi det slår vilkårlig ut hvilket produksjonstak man kan oppnå. Fordi samdrifter har vist seg å være en ønsket driftsform for mange, og fordi mange opplever det som mer effektivt og hensiktsmessig, har regjeringen foreslått bl.a. å fjerne kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser for produksjon, både for enkeltbruk og for samdrifter. Ved en avvikling av disse bestemmelsene vil melkeprodusentene få mulighet til å tilpasse seg best mulig, uten et særskilt regelverk for samdrifter som begrenser antallet samarbeidspartnere eller avstanden mellom disse. Det er kritikkverdig at de rød-grønne med Senterpartiet ved landbruksroret over år har nektet samdrifter likebehandling.

Regjeringen kritiseres, men få andre partier er konkrete med tanke på hva deres politikk er.

I Arbeiderpartiets landbrukspolitiske plattform står det:

«Vi må sikre kapitaltilgang og investeringsvirkemidler til jord- og skogbruket, f.eks. gjennom Innovasjon Norge.»

Mitt spørsmål er: Hvordan vil Arbeiderpartiet følge opp dette? Vil Arbeiderpartiet sikre at mer kapital og investeringer vil bli prioritert i budsjettet til høsten? Jeg håper at Arbeiderpartiet kan svare på dette spørsmålet.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:04:52]: Arbeiderpartiet mener at matproduksjonen må økes, og vi mener ikke minst at det skal være landbruk over hele landet. Det ser det dessverre ikke ut til at regjeringen med ministeren i spissen mener. Dette burde selvfølgelig ikke komme som noen overraskelse på oss når vi har lest Fremskrittspartiets og Høyres programmer, og ikke minst når vi har godt i minne deres alternative budsjetter fra tidligere år.

Det er bra at Venstre og Kristelig Folkeparti bidro til en bedre avtale, men det er samtidig bekymringsfullt at Venstre og Kristelig Folkeparti stiller seg bak de store strukturgrepene denne avtalen gir. Denne politikken passer ikke inn i vårt landbruk, og i hvert fall ikke i mitt hjemfylke Nordland.

Men det er ikke tvil om at årets jordbruksoppgjør er bedre enn det kunne ha vært, og da tenker jeg på Fremskrittspartiets forslag om kutt på 5,5 mrd. kr i fjor, og Høyres kuttforslag på 1,5 mrd. kr. Så jeg er jo glad for at regjeringen ikke er en flertallsregjering med dette synet.

Jeg er spesielt bekymret over strukturprofilen i årets jordbruksoppgjør. Et dårlig økonomisk oppgjør kan man leve med over kort tid, men strukturen vil ramme små og mellomstore bruk og kombinasjonsbruk over hele landet og på sikt bidra til en drastisk avvikling av norsk distriktslandbruk.

Stortinget satte ambisiøse målsettinger for norsk landbruk under behandlingen av landbruksmeldingen og slo fast at matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsveksten, og at vi fortsatt skal ha et landbruk over hele landet. Det ble også slått fast at jordbruksavtalen, importvernet og markedsreguleringen er viktige stolper i landbrukspolitikken, og at det skal legges til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til dagens tradisjonelle familiebruk, og gir muligheter for ulike samarbeidsformer.

Jeg er av den oppfatning at landbrukspolitikken vi har hatt, var veldig bra, men den var underfinansiert. Det var det den rød-grønne regjeringen var på god vei til å gjøre noe med, noe jeg mener Arbeiderpartiet har fulgt opp i sitt alternative budsjett, og som ikke minst kommer tydelig fram i den landbrukspolitiske plattformen som Arbeiderpartiet la fram i april i år. Der er hovedbudskapet vårt at en må ha fokus på landbruk over hele landet og fortsatt tollvern for norske matvarer, og at landbruket fortsatt er ønsket i rollen som en markedsregulator gjennom samvirkeorganisasjonene.

Jeg registrerer i debatten i dag at flere fra Høyre og Fremskrittspartiet er overrasket over Arbeiderpartiets politikk. Ja, da har de i hvert fall ikke lest Arbeiderpartiets partiprogram.

Når det gjelder årets avtale, er det et gedigent strukturgrep. Listhaug er helt klar på at landbruket fortsatt skal struktureres, så skal det åpnes for import, og ostetollen skal bort.

Nei, dette er for dårlig. Derfor vil vi sende avtalen tilbake.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:08:09]: Mange har vært på talerstolen og snakket varmt om norsk landbruk, så håp for unge bønder bør det være etter å ha hørt på denne debatten.

Familiebrukene er hjertet og hovednerven i norsk landbrukspolitikk. Unge skal og kan ta over. De er dyktige, jordnære fagpersoner med mye idealisme og tiltakslyst for landbruket, og de ser nesten mer glede i å lage gode produkter – tenker jeg av og til – enn i å ha noe igjen i pengetasken sin. Det er vårt ansvar å legge til rette for at akkurat disse brukene – små og mellomstore bruk og familiebruk – får lov til å vokse. Det er vårt ansvar å legge til rette for at de har en inntekt som de kan leve av, sammen med sin familie. Det er viktig å sikre at de har en forutsigbarhet som gjør at de kan tørre å satse, også når de er unge og har små unger.

Samtidig må vi legge til rette for at de kan få lov til å være med på å skape matauke – med virkemidler, finansieringsordninger, innovasjon og tekniske løsninger som gjør at de kan få en arbeidstid som er mer lik arbeidstiden til oss andre, med fleksibilitet og mulighet til å være sammen med familien. Fritid betyr noe også for bøndene og for de unge som skal satse.

Det er viktig for Kristelig Folkeparti at vi faktisk ivaretar denne bærebjelken. Familiebrukene er kjempeviktige for lokalsamfunn landet over. Vi er nødt til å sikre at unge tør å overta – vi er nødt til å vise dem en forutsigbarhet. Det ansvaret har Kristelig Folkeparti tatt og vil ta.

Det er viktig for Kristelig Folkeparti at vi også satser på forskning og utvikling, slik at de unge bøndene får mulighet til å få virkemidler som gjør at hverdagen blir lettere, og at vi sikrer at de har gode avløserordninger, som gjør at de har tid til å være sammen med sine. Avtalen mellom regjeringspartiene og oss som samarbeidsparti har vært med og styrket akkurat dette med avløserordningen, som vi tror er et lite, men viktig incitament.

Tidsbesparende ordninger gjennom innovasjon og bedre produktivitet er med og styrker de unge bøndene, slik at de blir mer slitesterke og tør å satse framover. Bedre løsninger og velferdsordninger gjør at de føler de er en del av resten av samfunnet.

Det er vårt ansvar i denne sal å sikre at vi har et langsiktig og forutsigbart landbruk i Norge.

Stefan Heggelund (H) [13:11:15]: Etter å ha hørt noe av debatten rundt regjeringens generelle landbrukspolitikk virker det som om dobbelttenkning – altså å ha to meninger som er gjensidig utelukkende – ikke bare er noe som finnes i dystopiske romaner, men også i ordskiftet vårt. Hvordan skal man ellers tolke de argumentene vi har hørt, om konsekvensene for dyrevelferden i Norge? I en situasjon der man legger opp til strengere kontroll for å sikre dyrevelferd, høres det rart ut at dyrevelferden samtidig skal bli svekket. Det er gjensidig utelukkende. Men jeg begynte ikke med begynnelsen, så jeg skal komme til begynnelsen nå.

I et system der man avler dyr for å bruke dem som matressurs, skulle det bare mangle at man også viste respekt for dyrene. Det er nærmest slik at jo mer det forskes på dyrs intelligens og følelsesliv, dess mer overrasket blir man over hvor til stede disse medskapningene faktisk er. Baconet – holdt jeg på å si – kommer fra en gris som er mer intelligent enn de bikkjene vi bruker som kjæledyr, og man har funnet ut at kyllinger kan forestille seg hvordan framtiden kommer til å bli. Det minner oss om hvor viktig det er å ha respekt for dyrs egenverdi og egenart.

Jeg er veldig glad for at vi har fått en statsråd som setter dyrevelferd høyt. La meg ta noen eksempler, som også går utover det som er hovedtemaet i dag.

Driver man med kyllingproduksjon i Norge i dag, er det noe man bare har mulighet til å gjøre tilsvarende 0,6 årsverk – man blir altså nærmest tvunget ut i deltid. Ved å doble konsesjonsgrensene kan man drive med kyllingproduksjon på heltid. Det betyr bedre tid til å følge opp dyrene. Det er gode nyheter for kyllingen. Dersom dyrevelferden ikke er god nok, vil bonden merke de regelendringene som blir foreslått, ved at man må ha færre kyllinger. Ønsker man økt produksjon, må man dokumentere godt dyrehold.

Vi har en regjering som jobber for at dyrevelferd skal belønnes og bli et konkurransefortrinn. Det er gode nyheter for dyrene. I dag er det minst ett tilsynsbesøk av veterinær i året, nå blir det krav om minst to. Det er gode nyheter for dyrene.

Vi må også se dette i sammenheng med at Mattilsynet i større grad skal prioritere tilsyn, og at de i tillegg har fått beskjed om å drive med mer feltarbeid og mindre kontorarbeid. Når man også endrer tilskuddsreglene, slik at man får mer tilskudd jo flere dyr, vil man på sikt se et landbruk der flere får jobbe heltid. Fordelen med det har jeg allerede vært innom.

Det er ikke slik som enkelte hevder, at strengere krav til dyrevelferd fører til dårligere dyrevelferd. Det er gjerne slik at det er retorikken som er selvmotsigende, ikke virkeligheten.

Ingrid Heggø (A) [13:14:29]: For oss som vil slå ring om jordbruksavtalen som institutt, har det vore ein særdeles dårleg prosess i år. Resultatet er det heller ingen grunn til å jubla over.

Til alt overmål prøver fleire – både frå regjeringspartia og frå Kristeleg Folkeparti og Venstre – å seia at Arbeidarpartiet er ansvarleg for den uryddige og rotete prosessen med jordbruksavtalen i år. Det er å skyta langt over mål. Representanten Gundersen meinte at Arbeidarpartiet burde ha støtta opplegget frå regjeringa uansett. Vel, eg vil påpeika at det er faktisk ingen andre parti i denne salen som vil støtta det opphavlege framlegget frå regjeringa. Regjeringa driv ein omvendt Robin Hood-politikk. Dei tek frå dei minste og gjev til dei største.

Ser vi på arealtilskotet totalt sett, er det vi i Sogn og Fjordane som kjem desidert dårlegast ut av alle fylke, med minus 4,1 mill. kr. Ser vi berre på grovfôr, mistar dei under 250 dekar 65 mill. kr. Av enkeltbruka ligg 90 pst. i mitt heimfylke. Kor langt er det praktisk og økonomisk mogleg å reisa for å hausta fôr? Eg er redd at dette vil føra til at store areal vert tekne ut av produksjonen, og at ein auka del av matproduksjonen vert basert på importert fôr. For reiselivet er det også eit slag i andletet. Ingen ønskjer å sjå grøne tunellar.

Under handsaminga av jordbruksmeldinga var det mange av sympatisørane til bøndene som likte veldig godt det Kristeleg Folkeparti skreiv og sa i debatten. I valkampen vart dette gjenteke og påplussa med at Kristeleg Folkeparti skulle vera garantisten for at Framstegspartiet og Høgres landbrukspolitikk ikkje skulle sjå dagens lys. Det same sa Venstre i mitt fylke.

Kristeleg Folkeparti fekk sjansen til å bevisa kva dei sto for i landbrukspolitikken. Så valde dei bort Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne – det alternativet som ville gjeve bøndene eit inntektslyft, og ikkje auka inntektsgapet, det alternativet som ville halde oppe incentiva til dei små og mellomstore bruka, som ville gjort at sjølvforsyningsgraden vår basert på norske ressursar hadde auka, og som hadde bidrege til å halda ved like kulturlandskapet over heile landet.

Det som verkeleg skremmer meg, er at støttepartia – Kristeleg Folkeparti og Venstre – no seier dei er samde i retninga i oppgjeret. Retninga er ei sentralisering, ei overføring frå små og mellomstore bruk til dei store. Sjølvforsyningsgraden basert på norsk fôr går tilbake. Inntektsgapet mellom bøndene og andre vil auka.

Dette er ikkje riktig retning for auka sjølvforsyning – for å gje framtidstru og fremja rekruttering til dei små og mellomstore bruka, som er berebjelkane i landbruket vårt, og for å fremja og halda oppe den viktige næringsmiddelindustrien.

Det handlar til sjuande og sist om korleis vi vil at landet vårt skal sjå ut. Det er ein samfunnskamp, som representanten Kolberg så riktig sa.

Anders B. Werp (H) [13:17:40]: Landbruket er en viktig og framtidsrettet næring. Utøverne er blant landets mest arbeidsføre – kompetente og effektive fagarbeidere. Skal de få muligheten til å bringe sin egen næringsvirksomhet og hele næringen videre, må politikken legge til rette for nettopp det.

Jordbruksarealet totalt ble redusert med 5 pst. under de rød-grønne. Kornarealet ble redusert med 11 pst. under de rød-grønne. Andelen leiejord økte fra 38 pst. til 43 pst. under de rød-grønne. Antall gårdsbruk ble redusert med 9 000 under de rød-grønne. Antall bruk med melkeproduksjon ble redusert med 37 pst. under de rød-grønne.

Særlig Arbeiderpartiets landbrukspolitiske signaler går helt ut i spagat i denne debatten – fra partiets landbrukspolitiske plattform, som visstnok åpner for visse forslag til strukturendringer og forenklinger, til representanten Kolberg, som vil skjerme næringen mot endringer, fordi den har et stempel fra den sittende regjeringen. Jeg trodde alle var enige om at mer politikk som ikke virker, er feil politikk. Heldigvis har vi en regjering og et stortingsflertall som tar dette inn over seg.

Norge har store og økende skogressurser. Vi er trolig blant de land i verden som har størst tilvekst i forhold til det kvantum som tas ut gjennom hogst hvert år. Dette viser et betydelig næringspotensial, og det har store miljø- og klimamessige fordeler. Regjeringen har gitt gode signaler til næringen om at et aktivt og lønnsomt skogbruk og en konkurransedyktig skogindustri er viktig og et satsingsområde. Det ligger inne 214 mill. kr til skogbruket for 2015. Jeg vil oppfordre til at regjeringen prioriterer infrastrukturtiltak i sitt videre arbeid med fordelingen av disse midlene – infrastruktur for primærskogbruket og for skogindustrien. Dette er en særdeles transportintensiv næring. Skal vi legge grunnlaget for både økt skogproduksjon og skogindustriell utvikling, må infrastrukturen være god.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:20:19]: Det kan bli gode tider for John Deere og Massey Ferguson framover. Det er ikkje fordi det blir fleire bønder med god råd, men for ein bonde i vest som skal produsere nesten ein million liter mjølk i året, vil det bli dramatisk mange arbeidstimar i traktoren. Eg lurer på om landbruksministeren, som skryt av å vere odelsjente frå Sunnmøre, har sett mykje gras her som vi andre på Nordvestlandet ikkje veit om. Sanninga er at det finst rett og slett ikkje nok tilgjengeleg grasareal til at det vil vere mogleg for dei fleste enkeltbønder eller samdrifter i det heile tatt å kome nær produksjonstaket som blir sett her, og dei som prøver, kjem til å slite ut både landbruksmaskinane og mange sett med traktordekk på å køyre tusenvis av kilometer for å samle nok rundballar.

Eg synest regjeringa har ein fascinerande retorikk. Dei peiker på noko som alle er einige om ikkje er bra, som her, at for mange gardsbruk blir lagt ned. Så kjem dei med løysingsforslag som gjer landbruket til ei ideologisk slagmark og berre bidreg til å forsterke problemet. Snakket til regjeringa om betre rekruttering til yrket og prioritering av heiltidsbonden er berre retorikk som skjuler den faktiske konsekvensen av regjeringas politikk: at vi vil få endå fleire nedlagte gardsbruk og endå færre bønder i Noreg.

Eit samla storting ønskjer å auke matproduksjonen i Noreg, men det kjem til å bli berre eit hårete mål viss ikkje landbrukspolitikken legg opp til å utnytte ressursgrunnlaget i heile landet. Det betyr å leggje til rette for ein bruksstruktur der også dei små og mellomstore bruka får auka lønsemd.

At Venstre og Kristeleg Folkeparti greidde å sikre litt meir til å betre inntekta og styrkje viktige ordningar er bra, men det er urovekkjande at strukturprofilen blir verande den same. Det vil gå ut over dei mindre aktørane i landbruket, og i tillegg er det for dårleg at kornsektoren på Vestlandet ikkje blir tilgodesett med anna enn knappar og glansbilete. For Arbeidarpartiet er det viktig å styrkje økonomien i norsk kornproduksjon.

Både regjeringas forslag og den framforhandla avtalen med Kristeleg Folkeparti og Venstre er, etter vårt syn, for dårleg. Det er det mange grunnar til, men den aller viktigaste er at innrettinga særleg vil ramme matproduksjonen i distrikta og små og mellomstore bruk. Årets jordbruksoppgjer er ikkje i tråd med det bøndene treng, det er ikkje ein politikk det norske folk vil ha, og det bryt med dei måla for norsk matproduksjon som Stortinget tidlegare har slått fast. Derfor meiner Arbeidarpartiet at oppgjeret må sendast tilbake til forhandlingsbordet. Ein må innleia ein ny dialog med bøndene og leggje fram ein ny og betre avtale i samsvar med Stortingets intensjonar.

Nils Aage Jegstad (H) [13:23:13]: Jeg tenkte jeg skulle starte innlegget mitt med utgangspunkt i skiflygingshistorien. I 1986 bestemte FIS at lengder på over 191 meter ikke skulle måles. Dette gjaldt til etter VM i Planica i 1994. Da hadde så mange hoppet over denne lengden uten å ha fått poeng for det, at regelen ble fjernet for godt.

Dette har en viss grad av overførbarhet til landbrukspolitikken, men her har reglene blitt stående opp til denne dag, til tross for en rivende utvikling i landbruket, en utvikling som ikke er drevet fram av politiske vedtak, men av kunnskap, teknologiutvikling og dyktige utøvere. Landbruket har vært kjennetegnet av kortreist kunnskap, der forskning og utvikling er implementert i et nært forhold mellom forskningsmiljøet på Ås og bønder som ville ta forskningsresultatene i bruk. Dette har gitt oss større avlinger, nye dyrkingsteknikker og bedre husdyr som produserer mer, og det har vært med på å holde produksjonen oppe til tross for nedgangen i areal.

For en som har levd en stund, er født på gård og har vokst opp som bonde der, er det bare å gi seg over over den utvikling som har skjedd på de 63 årene som har gått – fra håndmelking til robotmelking, fra hest og vogn til traktorer, fra selvbinder og treskeverk til skurtreskere, fra allsidig drift til spesialisering, fra mange hender til få hender, fra et myldrende liv til ensomhet, fra å være arbeidsplass for mange til å bli en deltidsarbeidsplass for de få, med vesentlig inntekt fra annet arbeid. De fleste kommuner hadde eget meieri. I dag produserer Akershus og Oslo 1,8 pst. av landets melk.

Hovedutfordringene for landbruket er avgjort mange, men jeg vil gjerne nevne tre viktige elementer:

Rekrutteringen: Når unge velger yrke, taper landbruket, i beste fall blir landbruket en tilleggsnæring. Mange velger å leie ut jord og bruke gården som bosted.

Sosiale utfordringer: Behovet for ferie og fritid er langt viktigere i dag enn det har vært. Jeg har merket meg debatten om skolebarn som kom i forlegenhet når ferieopplevelsen skal deles. Slik var det også før, men da var vi flere i samme båt.

Kostnadsveksten: Når krav til dyrevelferd, miljøtiltak og andre krav kommer, faller mange fra for man har ikke råd til å investere i nødvendig utstyr.

I Planica målte man lengdene. Man opplevde verdensrekorder. Jeg vil påstå at bøndene har gått i bresjen for den utviklingen vi har sett de senere årene, og den politikken man nå legger opp til, er å bringe politikken opp på det nivået bøndene allerede er, bare at nå skal alle få belønning for innsatsen.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [13:26:31]: Å produsere mat er verdens viktigste yrke. Ingen klarer seg uten mat, dessuten er god mat godt. Om vi vil eller ikke, påvirker situasjonen internasjonalt også oss i Norge. FNs klimapanel advarer mot at det blir en knapphetsressurs. Flere sulter, klimaendringene gjør det vanskeligere å produsere mat, og det gjør at vi i Norge ikke bare har en rett, men en plikt til å utnytte arealressursene våre til å styrke matproduksjonen for å mette flere mennesker.

Senterpartiet mener at for å nå målet om økt matproduksjon og jordbruk over hele landet må det sikres bedre inntekter til jordbruket. Det må føres en inntektspolitikk som gir bonden bedre betalt for maten som blir produsert. Inntektsforskjellene skal og må reduseres. Det er stort behov for oppgraderinger og nyinvesteringer i både driftsbygninger og jord. Det kjenner jeg godt til fra mitt eget fylke, Nordland. Senterpartiet mener derfor det må opprettes en egen tiårig investeringsplan og en pakke for hele landbruksnæringen, sammen med en fondsordning for skattefrie avsetninger for å nå disse målene.

Dette oppgjøret er svært lite egnet for å øke norsk matproduksjon og sikre et levende landbruk i hele landet. Til det har det en profil som er svært distriktsfiendtlig, man flytter produksjonen fra distriktsområdene til sentrale strøk, selv etter forsøket fra Venstre og Kristelig Folkeparti på å trekke det i rett retning. Det er negativt for ikke bare Nord-Norge og Nordland, men for Vestlandet og en rekke bygdesamfunn der det er gode arealressurser for å produsere mat. Økt selvforsyningsgrad kan kun nås gjennom å ta jordressursene i hele landet i bruk til matproduksjon, ikke til utbyggingsformål. Til sist, økt selvforsyning er viktig både i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv, som jeg startet med.

Geir Pollestad (Sp) [13:29:13]: Hvis ikke den retningen dette oppgjøret peker ut, blir stoppet, mener jeg det vil true landbruket sånn vi kjenner det i dag. Det handler om et landbruk basert på familiebrukene, der en har én eller flere produksjoner på samme gård, det kan være kyr, gris, potet, korn, sau eller alpakka, for den saks skyld. Det er et sånt landbruk, et mangfoldig familielandbruk, Senterpartiet ønsker, med store og små bruk.

Det er snakket om de svært store brukene, og det blir direkte knyttet til effektivitet. Men det er ikke sånn at det er noen automatikk i at de største brukene har de mest effektive måtene å produsere trygg og ren mat på. Det er heller ikke sånn at svært store bruk er den beste måten å begrense antibiotikabruken på. Representanten Heggelund var her inne på og snakket om dyrevelferd og hoppet rett på kontroller. Det er ikke antall kontroller som vil avgjøre dyrevelferden, det er vel så mye et spørsmål om hva slags struktur en har på landbruket.

Jeg må også korrigere det inntrykk som er skapt, gjennom flere innlegg, at dette er et godt oppgjør for bøndene på Jæren. Nei, det er ikke sånn at det er jubel for dette oppgjøret blant bøndene på Jæren. Det var like mange av dem på plenen utenfor her og demonstrerte som det var bønder fra andre deler av landet.

Det må være underlig for dem som har sittet på galleriet og hørt på denne debatten. De har hørt så mange fine ord, og så vet de at resultatet har blitt så magert. Det viser at det finnes et valg for Kristelig Folkeparti og Venstre. De kunne ha valgt en annen kurs. De kunne fått kanskje 0,5 mrd. kr til på bordet, en annen profil, ved å velge et annet flertall. Det valgte de bort.

Så kort til historiefortellingen. Hvis en i perioden 2005–2013 skulle hatt prosentvis lik inntektsutvikling, hadde en ligget 70 000 kr under det som er status i dag. Jeg vil også oppfordre opposisjonen til å bestemme seg: Skal de kritisere den rød-grønne regjeringen for at ingen ting skjedde, eller skal de kritisere den for at det var stor strukturutvikling? Det er på en måte greit med kritikk, men de må bestemme seg: Hva var problemet med den politikken vi førte?

Det er varslet en ny landbruksmelding. Det er ingen tvil om at det vil skape ny usikkerhet i landbruksnæringen. Jeg synes at landbruket i det minste fortjener å få vite hvor lenge denne usikkerheten skal vare. I mellomtiden får en gjøre som statsråden oppfordret til, trøste seg med at i det minste er vekstforholdene gode. For jeg tror det er mer å hente hos Vårherre enn det er i dette jordbruksoppgjøret.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Pål Farstad (V) [13:32:34]: I tillegg til at dette er en debatt om jordbruksavtalen, er det også en debatt om reindriftsavtalen for 2014–2015 med endrede bevilgninger over statsbudsjettet for 2014. Jeg vil takke saksordføreren for gjennomgangen av innstillingen fra en samlet komité, og benytter anledningen til å framheve et par punkt.

Komiteens merknad om at det legges opp til ordninger som fører til høyere slaktevolum, og dermed tar næringen mer i retning av økologisk bærekraft, er viktig. Det er påkrevd. Det er også grunn til å vise til at det fortsatt er utfordringer i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlag, og at dette vil bli fulgt opp.

Noen prøver å skape usikkerhet om hva vi vil, hva som er Venstres kurs i landbrukspolitikken. Jeg synes ikke det kan være tvil om at vi har stålfokus på landbruk når det gjelder miljø, klimautfordringer, jordvern, dyrevelferd, rekruttering, forskning og utvikling. Det er flere punkt også, men disse trekker jeg gjerne fram. Dette ligger i bunnen for oss når vi skal ha landbruk i hele landet, også i fjellbygder og i brattlendte fjordstrøk, at vi også vil satse på dem som vil drive kombinasjonsbruk, like mye som dem som vil drive i større skala.

Ut fra debatten så langt i dag kjenner jeg meg enda tryggere på at vi har truffet bra med avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, men samtidig understreke at det var tvingende nødvendig å få til de endringene vi sammen med Kristelig Folkeparti fikk til med regjeringspartiene. Det var nødvendig å sette enkelte forhold på plass, ikke minst for å styrke de mindre og mellomstore brukene.

Eirin Sund (A) [13:35:07]: Der jeg kommer fra, på Nord-Jæren og på Jæren, er en plass som populært blir kalt for Norges matfat. Samtidig er det en region som har den største prosentvise befolkningsveksten i Norge. Det gir et enormt press på å bruke god matjord til boliger, næring og infrastruktur. Det mange ikke vet, er at vi i Rogaland er store på ulike landbruksproduksjoner. Eksempelvis står én enkelt bonde i Sola for 10–15 pst. av all agurkproduksjon i Norge, og Finnøy alene står for 35 pst. av all tomatproduksjon i Norge.

Arbeiderpartiets overordnede mål for landbrukspolitikken er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk.

På landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2013 stadfestet vi ettertrykkelig nødvendigheten av et sterkt jordvern. Vi vil opprettholde selvforsyningsgraden på dagens nivå – det vil si at med den befolkningsveksten vi har, må vi produsere mer norsk mat. Vi må sikre inntektsutviklingen på lik linje med andre yrkesgrupper, og vi vil ha et sterkere importvern. Det står i sterk motsetning til det Fremskrittspartiet og Høyre ønsker med sitt forslag til landbruksoppgjør.

Vi snakker om kortreist mat, og at det også er bra for miljøet. Vi snakker om nisjeproduksjon, vi snakker om at et aktivt gårdsbruk er den sikreste garantien for at ikke kulturlandskapet skal gro ned, vi snakker om et landbruk i et sikkerhetsperspektiv når det gjelder matforsyning, og vi snakker om å ta hele landet i bruk – der landbruket kanskje er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har.

Før Erna Solberg ble statsminister, lovte hun at importvernet skulle de gjøre noe med bare hun ble statsminister. Videre lovte hun med stor entusiasme at landbruksstøtten skulle reduseres med minst 2 mrd. kr. Bøndene skulle få mer for maten sin, og kundene skulle betale mindre. Lyder det kjent? Joda, det minner faktisk faretruende om det opprinnelige forslaget deres. Så hun kan i alle fall på ett område si at hun har prøvd å innfri valgløftene, det er bare så synd at det er på dette området.

Jeg tror på et levende landbruk i hele landet. Jeg tror på et aktivt jordvern, jeg tror på kortreist mat og på videreutvikling og mer kunnskap om hvordan man driver et godt landbruk.

Det er mye som truer landbruksnæringens eksistens. Noe er felles uavhengig av hvor i landet en befinner seg, og noe har lokalt særpreg. På Jæren er befolkningsveksten en stor utfordring. Der er det også slik at blå politikere bygger ned dyrket mark i stedet for å ta jord som de kunne tatt. Vi er bekymret for at de områdene i fylket som fra naturens side har størst mulighet for storbruk, er de samme områdene der det er et betydelig press for å få gjort disse om til boliger og næringer. Dette ser vi bl.a. på Nord-Jæren og Jæren, og vi i Arbeiderpartiet er tydelige på at vi må ta hele landet i bruk, se sammenhengene og drive en langsiktig og tydelig landbrukspolitikk, der store, mellomstore og små bruk har en viktig rolle, og der vi ser by og land som en helhet, og at vi sikrer norsk landbrukspolitikk og den norske bonden. Det gjør ikke dette tilbudet.

Helge Thorheim (FrP) [13:38:19]: Det har lenge vært et uttalt ønske om forenklinger i landbruket. Dette kommer til uttrykk gjennom flertallsmerknader både fra forrige storting og likeså fra det nåværende storting.

I den forrige regjeringens stortingsmelding om mat og landbrukspolitikken var temaene forenkling og forvaltning viet et helt kapittel. Men det hjelper dessverre ikke bare å skrive om behovet for forenkling, en må også våge å gjøre noe med det dersom det skal bli forenkling. En kan saktens spørre seg om det er noe å våge. Når en går inn i denne typen virksomhet for å se på muligheter for forenklinger, rører en ved et system som har vært bygd opp gjennom mange år – der næringen har vært svært gjennomregulert. Når en så tar opp spørsmålet om forenkling, vil det berøre mange mennesker som i dag arbeider innenfor landbruket.

Noen vil tape på en forenkling, mens andre vil tjene på den. Derfor skal det en viss porsjon mot til for å starte en forenklingsprosess innenfor en så gjennomregulert næring som landbruket er og har vært.

Jeg er stolt over at Fremskrittspartiet har en statsråd som utviser det mot som skal til for å starte en prosess for omlegging, og som tidligere regjeringer stort sett har skrevet om, men ikke fulgt opp i tråd med sine uttalelser.

Det er nå virkelig behov for en gjennomgripende omlegging av denne viktige næringen for landet, som også skal være bærekraftig inn i fremtiden. Med dette landbruksoppgjøret har regjeringen fremmet hele 29 forenklingsforslag, og jeg er fornøyd med at nesten alle forenklingsforslagene føres videre etter forhandlingene med regjeringens støttepartier i Stortinget.

Avtalen om jordbruksoppgjøret prioriterer økt og mer effektiv produksjon av mat over hele landet. Det er et mål at landbrukspolitikken skal stimulere til økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning, samtidig som produksjon av andre samfunnsgoder som kulturlandskap, reiseliv og spredt bosetting skal ivaretas.

Den omleggingen av landbrukspolitikken som regjeringen har startet og allerede er kommet godt i gang med ved fremleggelse av denne saken, bør kunne bli en inspirasjon for unge mennesker som kan tenke seg en fremtid i landbruket, ettersom en legger opp til at det skal gå an å leve av denne næringen alene – uten å behøve å ta seg tilleggsarbeid annet sted for å få endene til å møtes.

De som ikke ønsker endringer eller ikke våger å møte konsekvensene, vil alltid hevde at denne endringen nesten ikke betyr noe i denne sammenheng. På samme måten kan man ta for seg forslag etter forslag og ende opp med at det ikke blir noen forenkling.

Med dette landbruksoppgjøret skjer det en kursendring som vil bli til det beste for landbruket i Norge, og som vil inspirere til nytenkning og optimisme i en virksomhet som også i fremtiden skal produsere en vesentlig del av den maten vårt land trenger.

Stine Renate Håheim (A) [13:41:34]: Jeg kommer fra vakre, varierte Valdres, og hvert år kommer det tusenvis av turister på besøk dit. De legger igjen penger og skaper grunnlag for mange arbeidsplasser i Valdres. Men det vakre kulturlandskapet som turister fra hele verden kommer for å se, har ikke kommet av seg selv. Det er et resultat av en aktiv jord- og skogbrukspolitikk. Så for oss er ikke landbruket bare en næring som produserer trygg og god mat. Det er også en hjørnesteinsnæring som er viktig for det lokale reiselivet og næringslivet.

Dette er ikke en unik historie om landbrukets viktighet for en vakker fjellregion i Oppland. Sannheten er jo at jordbruket er bærebjelken i mange av lokalsamfunnene i vårt langstrakte land. Sånn ønsker jeg at det skal fortsette å være, men den blå-blå regjeringen ønsker en annen kurs hvor distriktspolitikken skal kobles fra landbrukspolitikken, hvor små bruk blir lagt ned fordi de store skal bli større, og hvor sentralisering og liberalisering truer bosetting og matsikkerhet.

Høyresiden snakker mye om forenklinger, men vi har hørt det før, og – beklager! – det er ikke alltid troverdig. Vi hørte at kvinnene skulle få det enklere ved at reservasjonsrett ble innført for noen få leger. Vi hører at arbeidstakerne skal få det enklere fordi de skal pålegges å jobbe mer og tjene mindre. Og nå er det altså bøndenes tur. De skal nemlig få et enklere liv ved at man fjerner gode tilskudds- og velferdsordninger. Det er nesten ikke til å tro. Jeg har ennå ikke hørt noen fra høyresiden forklare på en troverdig måte hvordan bøndene skal få det enklere ved å tape hundrevis av kroner, og ved at de får en uforutsigbar framtid når tidligpensjonsordningen fjernes. Det er dårlige tiltak, og de blir ikke bedre av at man setter dem opp på en liste og kaller dem forenklinger. Et annet forenklingstiltak fra regjeringens side er å fjerne ordningen med lokal forvaltning av bygdeutviklingsmidlene. Det har vi i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen hatt gleden av å ha i over ti år. Det har utløst et økt engasjement for landbruksnæringen og flere investeringer med større tro på framtiden. Nå skal denne ordningen sentraliseres med et pennestrøk. La meg bare legge til at det er et paradoks at vi i morgen skal høre representanter fra de samme partiene snakke om at de skal flytte oppgaver nærmere befolkningen, mens de i dag fjerner dem lenger vekk fra befolkningen.

I Norge bor det folk overalt. Vi bruker naturressursene våre godt og tar vare på kulturlandskapet. Det er unike verdier som vi må beholde. Derfor trenger Norge bonden.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:44:48]: Norske Reindriftsamers Landsforbund og staten kom den 18. februar i år til enighet om en ny reindriftsavtale. Jeg er glad for at vi gjennom gode forhandlinger kom fram til en avtale hvor hovedmålet er å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. For meg er det viktig at de ulike næringene i størst mulig grad er i stand til å stå på egne ben. Den framforhandlede næringsavtalen for reindriften bidrar til dette ved å legge til rette for økt slakteuttak og verdiskaping hos den enkelte. Videre innebærer avtalen en fortsatt tilrettelegging for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet. Dette bidrar til en styrking av næringsaspektet og med det også en styrking av reindriftens posisjon i samfunnet generelt og i forhold til andre arealinteresser. Reindriften er en arealavhengig næring, og en velordnet reindrift med en sunn økonomi gir grunnlag for forståelse og aksept fra andre for reindriftens behov for beiter av ulik beskaffenhet gjennom årssyklusen.

Vi har i en tid nå vært oppe i en prosess med reduksjon av reintallet i deler av Finnmark. Som ny landbruks- og matminister ble jeg fort klar over at dette er krevende og sammensatte prosesser. Dette er imidlertid prosesser som er helt nødvendige for å sikre reindriften i disse områdene et fortsatt eksistensgrunnlag. Det er naturen som er reindriftens viktigste premissleverandør. Vi har gjennom en årrekke sett at et for høyt reintall og knapphet på beiter fører til kamp om arealer, der reindriften eksponerer seg på en måte som fjerner den fra sitt utgangspunkt og gir den et dårlig omdømme. Jeg har vært og vil fortsatt være svært tydelig på at dersom den forutsatte reintallsreduksjonen ikke gjennomføres, må myndighetene sette makt bak kravene gjennom reindriftslovens sanksjonsbestemmelser. Jeg er glad for at jeg har komiteens klare støtte her. For øvrig er også reindriftsavtalens ordninger utformet slik at et for høyt reintall får konsekvenser i tilskuddsmessig sammenheng. Med den avklaringen som jeg nå har hatt med klima- og miljøministeren om avkortning av rovvilterstatning ved et for høyt reintall, som også komiteen uttrykker sin støtte til, er det mange elementer som nå kan trekke i samme retning – i retning av en reindrift som er økologisk bærekraftig, og som dermed gir grunnlag for livskraftige reindriftssamfunn.

I deler av Finnmark, som har hatt utfordringer gjennom mange år, ser vi også at reindriften i øvrige områder lett kan komme i skyggen. Det er synd fordi vi mange steder ser en livskraftig reindrift med mange gode eksempler på kreativitet og næringsutvikling som beriker lokalsamfunnene de er en del av. Det er slik reindrift vi vil ha – en reindrift som med sin unike ytringsform og produksjon av fantastisk reinkjøtt har sin selvfølgelige plass i samfunnet vårt.

Marit Arnstad (Sp) [13:48:08]: Angrep er det beste forsvar, blir det ofte sagt, og det kan jo karakterisere innleggene fra Høyres representanter i debatten i dag. Helt uaffisert av reaksjonene fra en hel næring og helt uaffisert av egne medlemmer som melder seg ut, er alt sammen alle andres feil. Det kan være bekvemt, men jeg er jo enig med representanten Pollestad i at en i det minste må bestemme seg for om det er galt at det ikke har skjedd noen ting, eller om det er galt at det har skjedd altfor mye i årene før.

Mange av sidene har vært debattert allerede, jeg har lyst til å trekke fram bare et punkt. Det er det faktum at statsråden får gjennomslag for det viktigste, nemlig strukturen. I det ligger også Kristelig Folkepartis og Venstres store ansvar.

Når en ser på innstillingen, er det jo ikke helt samsvar mellom ord og virkelighet. Alle har sagt her i dag at hele landet skal tas i bruk. Det skal bli økt matproduksjon, og det skal bli bedre sjølforsyning, men det er ikke helt samsvar mellom ord og virkelighet. For årets jordbruksoppgjør viser et tydelig skifte. Det viser et tydelig skifte i landbrukspolitikken og en endret tenkning om hele strukturen.

Det viktigste tiltaket for å opprettholde en variert bruksstruktur, for å sørge for mer matproduksjon, og for å sørge for at hele landet tas i bruk, er at en kan drive landbruk også der det er bratt, der det er bløtt, og der det er kaldt. Det er med andre ord en arbeidsdeling vi har i norsk landbruk. Det er ikke bærekraftig å kjøre milevis for å frakte fôr og møkk mellom fjøset og gjerdene. Derfor må bøndene kunne ha færre kyr per dekar på Vestlandet og i Agder enn det de har på Østlandet. Dette er enkle sammenhenger, det er en logisk arbeidsdeling i norsk landbruk. Uten den arbeidsdelingen ville Østlandet, deler av Rogaland og Trøndelag drevet med melkeproduksjon og kraftfôrkrevende produksjoner basert på importert fôr. I resten av landet ville det på sikt vært langt mellom brukene.

En slik utvikling gir ikke landbruk i hele landet, en slik utvikling ville ikke gitt økt matproduksjon, og det er der vi også har en del av de strukturelle spørsmålene som statsråden dessverre får lov til å arbeide videre med.

Kristelig Folkepartis og Venstres problem i dag er at de ikke vurderer resultatet ut fra hva de kunne ha oppnådd basert på egne program, basert på flertallet i Stortinget, men at de vurderer sine seire i dag ut fra hva de har reversert av de verste utslagene av Høyres og Fremskrittspartiets politikk. Det er dessverre en meget defensiv linje.

Jeg tror på statsråden når hun sier at dette er starten på en nødvendig kursendring, og det sørgelige er at Kristelig Folkeparti og Venstre har lagt til rette for at den kursendringen kan starte her i dag. Det må det gjøres noe med på lengre sikt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:51:36]: Jeg har alltid likt gulrøtter, men jeg glemmer ikke første gang jeg smakte en økologisk gulrot. Det var som den knaste ekstra mye, var friskere i fargen og smakte veldig godt.

Jeg skal ikke begi meg inn i en debatt om hva som er best av konvensjonelle og økologiske produkter. Stortinget har fastsatt et mål om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020, og det målet gjentas av Stortinget i dag. Min bekymring handler om hvordan vi skal nå det målet, og hvilket innhold målet skal ha.

Så derfor tilbake til gulrøttene. Gulroten ruver på økotoppen når Bama gjør opp regnskap for 2013. Salget av økologisk frukt og grønt økte med hele 37 pst. i fjor – et fint tall. Salget av økologiske gulrøtter hadde en enda større økning. Og nå i februar solgte Bama hele 80 tonn økologiske gulrøtter på en uke. Det var ny rekord.

Denne veksten er i tråd med den utviklinga en har sett i det økologiske forbruket de siste årene. Vi er enige om at veksten er bra, men hvor kommer veksten?

For tre–fire år sida hadde vi overproduksjon av økologiske grønnsaker her i landet. Sida har etterspørselen bare økt. Samtidig har det også vært en reduksjon i areal til økologisk landbruk. Resultatet er økt import. Jens Kaas i Gartnerhallen kunne melde om at de var tomme for norske økogulrøtter allerede i januar i år. Fra da av var det norske forbruket basert på import. En kan si at den økologiske selvforsyningsgraden dermed har gått ned.

Derfor bør Stortinget merke seg det Debio og Oikos, sier, de organisasjonene som kjenner det økologiske Norge best. Under høringen påpekte de at forholdene hadde blitt svært vanskelige for bønder som ønsker å legge om til økologisk landbruk.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ga årets oppgjør et verst mulig utgangspunkt: Regjeringas opprinnelige tilbud innebar et kutt i de viktige økologiske utviklingsmidlene fra 32 mill. kr til 20 mill. kr. Dette vitner om manglende forståelse for utfordringene i det økologiske landbruket. Og – frykter jeg – det vitner om at den nye regjeringa ikke har det samme engasjementet for å nå 15 pst.-målet.

Venstre og Kristelig Folkeparti reddet inn igjen 10 mill. kr, men tross denne økninga vedtar flertallet i dag et tilbud som kutter i de økologiske utviklingsmidlene. Det er feil retning å gå om vi skal legge faktisk innhold i Stortingets vedtak om 15 pst.-målet.

Arbeiderpartiet er opptatt av å legge til rette for tiltak som stimulerer til omlegging til økologisk produksjon. Dette er produksjon forbrukerne vil ha, dette er ordninger produsentene vil ha. Så vi vil ikke ha noe kutt i utviklingsmidlene.

Skal vi nå målet om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020, må målet følges opp med konkrete tiltak. I tida framover vil Arbeiderpartiet følge nøye med på regjeringas arbeid på dette området, og spesielt utfordre til konkret handling og tiltak.

Ove Bernt Trellevik (H) [13:54:53]: Trygve Slagsvold Vedum frå Senterpartiet kritiserte statsråd Vidar Helgesen for hans tur til Brussel, for at han skulle klargjera regjeringa sin europapolitikk. Det synest eg er litt underleg. Det er altså slik at Høgre og faktisk eit fleirtal her i Stortinget ønskjer eit velfungerande tollvern, ikkje berre for matpolitikken isolert sett, men for heile nasjonen som heilskap. Det vil seia at det er eit fleirtal i Stortinget, anten dei ønskjer å ta det med seg eller ikkje, at tollvernet skal vurderast, dersom det er behov for det. Det har faktisk Kristeleg Folkeparti òg bekrefta frå talarstolen her i denne salen.

Så må me hugsa på at under Senterpartiet sin landbruksminister – i den perioden – auka me importen av landbruksvarer med 90 pst., eller 20 mrd. kr. Den norske delen kraftfôr vart redusert frå 67 pst. til 55 pst. Så den importen som dei frykta, har dei stått i spissen for sjølv.

Arnstad og Pollestad etterlyser kva me i Høgre eigentleg meiner, om me er einige eller ueinige i at dei har oppnådd strukturendringar, m.a. Eg synest det er flott at den politikken som dei førte, medførte nødvendige strukturendringar. Det eg kritiserer, er at dei ikkje har klart å auka matproduksjonen utan dei strukturendringane som skjedde då dei sat i posisjon. Eg synest det er veldig spesielt at dei – Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV – førte ein politikk då dei hadde regjeringsmakta og sat i posisjon, som dei i dag er mot når dei er her i stortingssalen og er i opposisjon. Eg synest det er veldig spesielt. For meg verkar det som at dei haussar opp stemninga blant både bønder og folk flest. Eg trur at ingen har oppdaga dobbeltmoralen deira, og det som faktisk har skjedd i dei åtte åra i norsk landbruk då dei sat med makta.

Me må ikkje gløyma at bøndene brukte akkurat dei same parolane ute i gatene i år rett utanfor Stortinget her, som dei brukte i 2012, då dei òg var her og markerte. Då hadde me ei regjering med ein statsråd frå Senterpartiet. Parolen då – han kan me finna bilete av – var: Regjeringa raserer landbruket. Det var nett den same parolen som dei brukte i år, så det er ikkje stor forskjell på dette, men dei bør kanskje innrømma det. Eg set stor pris på den utviklinga som har vore, men eg ønskjer å ta det vidare, slik at me klarer å få auka matproduksjon ut av dette òg.

Karin Andersen (SV) [13:57:50]: Det er stor forskjell på det landbruksoppgjøret som var i fjor, og det landbruksoppgjøret som er i år. Det er bare å høre på næringen sjøl, så hører man at dette er en landbrukspolitikk som nå tar en helt ny retning – en retning som landbruket sjøl ikke vil ha. Jeg skjønner at Høyre og Fremskrittspartiet vil ha den, og målsettingen der er å spare penger, mens målsettingen burde være at vi skal produsere mer norsk mat til fornøyde norske forbrukere.

Jeg har fundert ganske mye på hva som gjør norske forbrukere fornøyd med maten. Jeg tror vi aldri kan vinne konkurransen på pris og volum i Norge. Vi har ikke forutsetninger for det. Men vi kan konkurrere på kvalitet, på miljøvennlighet og på dyrevelferd. Da må man gjøre det man kan for å få det til, til at det blir det store fortrinnet sånn at man kan styrke den alliansen mellom forbrukerne og landbruket.

Det har vokst fram et betydelig spekter av lokalmatprodusenter som tilbyr råvarer og historier som også reiselivet har veldig stor bruk for, som vi trenger å styrke. Det kan brukes som et konkurransefortrinn. Samtidig har det vokst fram noen nye markeder der dette blir omsatt – Bondens marked er et av dem – men det er også direkte kontakt mellom produsenter og en del markedskanaler i butikker, f.eks.

Det er viktig at vi også greier å styrke dette. Da kan man kanskje se for seg at man også trenger flere små samvirke framover som bygdemeierier, bygdeslakterier og mindre produsentsamvirke.

I sum er ikke dette lite. Men det må skje på en slik måte at den kvaliteten ikke forsvinner, og det krever antakeligvis noen runder internt i landbruket for å unngå konflikter med de store samvirkene. Men jeg mener at dette er viktig, for hvis vi skal følge opp ønskene fra forbrukerne, og vi skal greie å få fram det store mangfoldet som norsk landbruk i dag har, som kan bli enda større, og som man etterlyser, er det viktig at vi styrker dette. Da kan vi også med hånda på hjertet si at dette er sunn kvalitetsmat, som er sporbar, og som har historier bak seg. Det er viktig for å styrke matproduksjonen i hele landet.

Når det gjelder de forslagene som SV har fremmet, har vi fremmet forslag nr. 7, som handler om skog. Det er fordi vi ser at det er behov for mer skogplanting, og vi ønsker en støtteordning til det, men det må være støtte til tresorter som er hjemmehørende på stedet, og som ikke utgjør en risiko for artsmangfoldet.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:01:08]: Når eg høyrer på SVs Karin Andersen og ser dei forslaga som SV kjem med, ser eg at det er ei tydeleg splitting på raud-grøn side. Eg opplever at Arbeidarpartiet og Senterpartiet ønskjer å vareta landbruksinstituttet, men ser at med dei forslaga som SV kjem med her i dag, har ikkje dei den same respekten for nettopp det.

Eg synest dette har vore ein god debatt, som viser det store engasjementet det er for norsk landbruk. Det er òg ein historisk debatt. Det er i dag ingen forslag om store kutt som blir fremja, og det meiner eg er med på å gi ei framtidstru for dei som er bønder i Noreg i dag, og å sjå moglegheitene framover. Eg seier ikkje at det nødvendigvis er ein skyfri himmel, men det er moglegheiter framover.

Dette er ei næring som har ein produktivitetsvekst på om lag 6 pst. Det skjer ei omstilling her som er veldig bra. Det er mange næringar som kunne misunne landbruket nettopp den positive omstillinga som me har sett over lengre tid her.

Eg vil òg takke for dei mange gode orda som har kome, bl.a. frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, til Venstre og Kristeleg Folkeparti. Eg har lagt merke til Storberget og Pollestads ord. Men eg kunne ikkje unngå å leggje merke til Martin Kolbergs helsing – ei helsing som sa at Venstre og Kristeleg Folkeparti nærast var køyrde over av statsråden. Da vil eg minne om Geir Pollestads ord. Han sa at Listhaug no er parkert i landbrukspolitikken. Det er vanskeleg å sjå at begge delar kan stemme – at ein er parkert og blir køyrd over. Geir Pollestad har jo erfaring frå Samferdselsdepartementet, som statssekretær der, og har kanskje det største truverdet i eit slikt spørsmål.

Det eg opplever at Martin Kolberg i realiteten her gjer, er at han angrar litt på orda som han kom med i 2012, da Venstre og Kristeleg Folkeparti sto framfor kva for eit samarbeidsval me skulle ta. Da sa Martin Kolberg at raud-grønt fleirtalsstyre var det einaste alternativet, og noko anna var berre tull. Det er ei veldig motsetning til den mottakinga me har fått av Høgre og Framstegspartiet, som har sett kor viktig landbruket er for Venstre og Kristeleg Folkeparti, som var med på å auke rammene, som var med og såg at me måtte vareta viktige endringar av strukturgrepa, at me måtte behalde forhandlingsinstituttet, og ikkje minst at me måtte sikre eit landbruk i heile landet.

Det er ingen som er fullgodt fornøgd i dag, men eg kan med stoltheit sjå at Kristeleg Folkeparti har tatt det ansvaret som veljarane gav oss.

Gunvor Eldegard (A) [14:04:32]: Eg tenkjer på korleis me skal sikra rekruttering av ungdomar inn til landbruket, noko som ministeren seier at ho òg er oppteken av, men likevel tek ein vekk bl.a. incitamentet for å driva samdrift. Det skal framleis vera mogleg, men det er ingen eigne særreglar for samdrift lenger. For å rekruttera ungdom tenkjer både eg og Arbeidarpartiet at fritid til dei ungdomane er viktig. Da er gode avløysarordningar og stimuli til samdrifter faktisk ein god idé. Viss ein driv samdrift, kan ein få meir ordna arbeidstid – noko som eg trur ungdomar er opptekne av og treng.

Det bør òg lønna seg å driva samdrift. Difor har det i dei reglane me har no, vore høgre kvotetak for dei som driv samdrift, enn elles. Eg tenkjer at me kanskje kan endra på reguleringane, men viss det skal vera vits i å driva samdrift, må det i alle fall lønna seg. Eg ser òg at samdrift er med på å effektivisera landbruket. Difor oppfordrar eg landbruksministeren til å sjå på samdrifta på nytt, når ho skal levera ei stortingsmelding om landbruk, som ho har varsla her før i dag.

Eg har følgt debatten i heile dag, og eg har høyrt litt merkelege kommentarar frå Høgre og Framstegspartiet om Arbeidarpartiets engasjement i landbrukspolitikken. Da har dei kanskje gløymt at Høgre og Framstegspartiet i perioden 2005–2009 føreslo å kutta vekk heile jordbruksavtalen, og parallelt med det føreslo Framstegspartiet å kutta 6 mrd. kr av 12 mrd. kr som gjekk til jordbruket, og Høgre 2 mrd. kr av 12 mrd. kr som gjekk til jordbruket. Eg er glad for at dei har kome på litt betre tankar. Likevel synest eg det seier litt om regjeringas landbrukspolitikk, når 5 000 bønder står utanfor her og seier at dette kan dei ikkje leva med.

Eg synest det er bra at avtalen med Kristeleg Folkeparti og Venstre har gjeve eit litt betre resultat. Likevel er me i Arbeidarpartiet bekymra med tanke på både strukturendringar og inntektene til bøndene.

Landbruksministeren takka i replikkordskiftet Vårherre for både vêret og avlingane før i dag. I Arbeidarpartiet meiner me at me bør driva ein landbrukspolitikk som sørgjer for landbruket, uavhengig av Vårherre.

Martin Kolberg (A) [14:07:26]: Jeg skal kommentere representanten Hareides innlegg, men jeg har lyst til å si noe annet først, fordi jeg ikke vil at det skal forsvinne.

Det er mye som er bekymringsfullt knyttet til de store linjene i denne debatten. Det viser debatten. Vi har ikke fått høre ett legitimt argument for å fjerne denne tidligpensjonsordninga. Hvorfor i all verden gjør de det? Det er ingen som har forsøkt å forsvare det, for det er sikkert meget vanskelig og meget krevende. I min tankeverden – som noen ganger selvfølgelig kan være ganske spiss – er det slik at det å fjerne slike pensjonsordninger fra deler av befolkninga, uten at man argumenterer for det i salen, ikke kan være uttrykk for noe annet enn et ønske om å drive en viss demontering av velferdsordninger. Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det, jeg synes ikke de skulle gjøre det, jeg synes ikke regjeringa skulle foreslå det, og jeg synes heller ikke at avtalepartnerne skulle gå inn for det. Det er helt unødvendig å gjøre det, og det er uriktig mot landbruksbefolkninga å gjøre det. Så har jeg sagt det.

Når det gjelder det Hareide sa, forstår jeg at det selvfølgelig kan være litt følsomt. Jeg skal si at jeg mente det i alle fall ikke slik som Hareide oppfattet det. Det kan være min skyld, men jeg tror ikke bare det er min skyld, fordi dette nok er litt følsomt. Det som står igjen, er følgende faktum: Statsråden som her sitter, er satt under Stortingets administrasjon – rett og slett – for første gang på veldig lenge. Det var helt nødvendig fordi hun foreslo noe som var i strid med stortingsflertallets landbrukspolitikk. Da var det helt riktig å gjøre det.

Det at Kristelig Folkeparti og Venstre gikk inn i det på den måten de gjorde, var bra. Men det står igjen at til tross for dette har regjeringa og statsråden fått gjennom de viktige spørsmålene, som handler om strukturutviklinga i landbruket, som er det alvorligste. Det må avtalepartnerne ta ansvaret for. Det er en helt ærlig, oppriktig og grei sak. Det er mer penger, ja, men det hjelper ikke når statsråd Listhaug får gjennom denne strukturforandringa, slik som hun har foreslått. Det er det vi angriper, det er det vi sier, men det betyr ikke at det Kristelig Folkeparti og Venstre ellers har gjort, ikke er bra.

For øvrig er det det å si til slutt at det er et nytt trekk ved den parlamentariske situasjonen som vi nå opplever i denne saken, og som vi kommer til å oppleve på torsdag, når kontrollkomiteen kommer med sine saker, om priskontrollen, bl.a., hvor det er stort samkvem mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet – og alle andre – men hvor vi ikke får vedtatt det vi skal, fordi det selvfølgelig har med den parlamentariske situasjonen å gjøre. Der er samarbeidspartnerne under press, men det er helt åpenbart at regjeringa bare fortsetter sin politikk, uavhengig av stortingsflertallet. Hvor lenge det skal pågå, kommer iallfall ikke til å bli opp til Arbeiderpartiet – det blir opp til andre å stoppe det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:10:40]: Den avtalen som er inngått den 28. mai mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om jordbruksoppgjøret, er viktig, og den tar jeg på største alvor.

Det står bl.a. der:

«Samarbeidspartiene understreker at forhandlingsinstituttet ligger fast, og at det for kommende oppgjør er avgjørende at instituttet ikke undergraves. Framtidige oppgjør bør følge vanlig praksis ved at Stortinget slutter seg til landbruks- og matdepartementets proposisjon om jordbruksoppgjøret, og ikke er gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Samarbeidspartiene er enige om at statens tilbud til fremtidige jordbruksoppgjør skal være i tråd med de føringene som ligger til grunn i innstillingen til dette årets jordbruksoppgjør (…)»

Dette er sentralt, for det er noe som gjelder rammene våre for debatten.

Jeg vil også sitere fra artikkelen «Må fri til Ap» i Dagbladet den 21. mai, hvor journalisten har skrevet følgende om at statsråd Sylvi Listhaug har varslet at hun vil sende statens tilbud til jordbruksorganisasjonene til Stortinget. Jeg siterer:

«Hvis Stortinget tar saken i år, kan jordbruksforhandlingene i ettertid framstå som «lekeforhandlinger», mens makta er overført til Stortinget.»

Hva er dette for noe? Hva er grunnlaget for denne virkelighetsforståelsen? Jeg vil minne om at Grunnloven § 75 d lyder:

«Det tilkommer Stortinget å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter.»

Denne avtalen inneholder bevilgninger over statsbudsjettet. Det at det er ulikt syn på bruken av penger, er mer vanlig enn uvanlig – det er helt naturlig i et demokrati.

I NOU 1998:10, Hovedavtalen for jordbruket, heter det på side 20:

«Grunnloven § 75 bokstav d legger bevilgningsmyndigheten i staten til Stortinget. Slik den i dag praktiseres, kan Hovedavtalen på viktige punkter sies å regulere hvordan Stortingets vedtak om bevilgninger på de områder som omfattes av det etablerte avtalesystem skal forberedes.»

– Meget presist når det gjelder forholdet mellom Hovedavtalen nå, fra 1998 og Grunnloven. Det er lite kjent, men det er dette som er fakta. Det som er årsaken til at det ble brudd i år, var at partene – staten og jordbruket – så forskjellig på hva som var Stortingets vilje. Derfor må Stortingets vilje komme tydeligere fram, slik at en vet hvilket grunnlag en skal forhandle på. Det er noe av hele problemet vi står oppe i. Og de tilsløringene som jeg har påpekt – det sies mye fint, det ønskes noe annet – det er ikke noe rart at det blir konflikter. La oss få en åpen debatt om hva vi vil med norsk jordbruk. Næringa har hovedansvaret for å si hva den sjøl vil, og så får vi se hva vi som folkevalgte følger opp med.

Kent Gudmundsen (H) [14:13:51]: Det har ikke manglet på svartmaling av dette oppgjøret, og spesielt finner jeg det urimelig at man påstår at små bruk skal tape på dette.

Jeg, som er fra nord, skal komme med noen eksempler på at oppgjøret er relativt godt, sett i forhold til både små bruk og bønder i nord: Der et melkebruk med 24 kyr får 8 300 kr i inntektsutvikling i gjennomsnitt, får et bruk med 23 kyr i Nord-Norge 17 400 kr i vekst, der et bruk med 153 sauer får 10 400 kr i inntektsutvikling i gjennomsnitt, får et bruk med 155 sauer i Nord-Norge 12 700 kr.

Høyre er fornøyd med årets oppgjør. Det sikrer økt lønnsomhet, økt matproduksjon og økt rekruttering. Dette gjelder også i Nord-Norge.

I årets jordbruksoppgjør får landbruket en inntektsvekst på 5,25 pst., noe som er langt mer enn andre lønnsgrupper. Vi må ikke glemme at norsk landbruk har grunnleggende utfordringer som har utviklet seg over tid, og det trengs nye grep for å sikre framtiden.

Medlem av Balsfjord Bonde- og Småbrukarlag – og for øvrig leder av Balsfjord Arbeiderparti – Odd Ronald Nilsen, har i så måte uttalt som privatperson at årets landbruksoppgjør medfører at mange i nord kommer i pluss. Han tar til orde for en ny politikk som sikrer framtidsoptimisme i sektoren. Gjør vi ingenting, vil den negative utviklingen vi har sett over tid, fortsette, sier han. Han sier:

«I Balsfjord har vi i dag 60 gårdsbruk. Undersøkelser som Tine har gjort antyder at vi vil sitte igjen med 30 bruk i Balsfjord om ti år.»

Og han fortsetter:

«Slik jeg ser det, er vi faktisk nødt til å gå gjennom en omstilling i landbruket, skal vi opprettholde og helst øke produksjonen og lønnsomheten i jordbruket.»

– Kloke ord fra Balsfjord. Og historien gir ham jo rett. Nå har man styrt dette landet med en landbrukspolitikk som taler for seg, historisk. Selv Senterpartiet har lagt ned 6 000 gårdsbruk siden 2005. De overtok med 50 000 gårdsbruk, og i 2012 hadde tallet gått ned til under 44 000 gårdsbruk.

Jeg er glad for at samarbeidspartiene tar grep og i avtalen har sagt at eiendomsretten og bøndenes rammevilkår til å drive næringsvirksomhet er viktig. Eiendomsregulering er en del av helheten for hvordan det er mulig å drive lønnsomt i framtiden. Priskontrollen og boplikten bør derfor oppheves.

Jeg synes det er positivt å kunne lese i Arbeiderpartiets program at man tar til orde for nettopp å gå igjennom dette lovverket. Så mitt spørsmål er: Hvis Arbeiderpartiet på dette punktet faktisk kan konkretisere hva de mener – hvilke endringer i disse lovene, priskontroll og boplikt, er det de har tenkt å gjøre noe med?

Erlend Wiborg (FrP) [14:17:04]: Dette har vært en litt spesiell debatt å følge med på, for noe er alle enig i – det at landbruket er en særdeles viktig næring, det at vi har matsikkerhet og trygghet i næringen, er vi alle enig i. Men det er viktig i politikken at når man ser at en politikk ikke virker, må man faktisk ta de grep som trengs for å kunne fornye og forbedre den. Jeg tror de fleste i utgangspunktet er enig i at dagens landbrukspolitikk ikke har vært vellykket; den har betydelige feil og mangler ved seg. Det ene er – som forbrukerne merker – at vi har lite og dårlig utvalg. Vi vet at under den rød-grønne regjeringen ble hele 9 200 bruk lagt ned, vi vet at importen av mat har økt med 90 pst., at grensehandelen har økt med 8,7 mrd. kr – det har skjedd samtidig som subsidiene har økt – og at vi har økt bruk av tollvern. Dette synes jeg illustrerer at dagens politikk har feilet.

Man hører det også litt i debatten her i dag, for maken til lav tiltro til bøndene og landbruket som man hører fra de rød-grønne, hadde jeg ikke trodd man skulle høre her i dag.

Mange snakker dessverre landbruket og bøndene ned, men både jeg og Fremskrittspartiet har stor tro på bøndene, vi har stor tro på landbruket, for vi vet at norske bønder er dyktige og arbeidsomme folk, som hver eneste dag ønsker å yte best mulig produksjon for oss alle. Da er jeg glad for at vi nå endelig har en regjering som ønsker å sette bonden fri, som ønsker å la bøndene bruke denne skaperkraften, innovasjonen og muligheten til selv å kunne utvikle sin nisje, og da er jeg glad for at de endringene som statsråd Sylvi Listhaug rakrygget sto opp for, i all hovedsak blir vedtatt her i dag, og at politikken ikke blir ført på kontoret til Knut Storberget.

Jeg skjønner heller ikke at Senterpartiet og de rød-grønne kan være så redd for at regjeringen nå får igjennom 26 forenklingsforslag – jeg mener det er bra, for vi må ha troen på landbruket og bøndene. Nå hever vi og fjerner tak som hindrer bøndene fra å produsere det de faktisk klarer, og det som politikerne etterspør. Vi styrker nå muligheten for at flere kan være heltidsbønder, og det er også positivt for dyrevelferden, ved at vi får bønder som kan være til stede, for jeg har større tiltro til at bøndene selv vet best hvordan deres egen gård bør drives, enn til at politikere og byråkrater bør overstyre bøndene.

Heidi Greni (Sp) [14:20:13]: Forhandlingene om ny reindriftsavtale ble sluttført med en avtale den 18. februar. Avtalen innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt vel 111 mill. kr, noe som er en økning på 2 mill. kr i forhold til gjeldende avtale.

Den framforhandlede avtalen gir grunnlag for en fortsatt positiv utvikling av reindriftsnæringen, noe som Senterpartiet er fornøyd med. Avtalen underbygger også den dreiningen vi har hatt i reindriftsavtalens virkemidler de senere årene, med et mer næringsrettet fokus og en tilrettelegging for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet. Dette anser Senterpartiet som viktig.

Avtalens hovedmål er å bidra til å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Senterpartiet mener det er en forutsetning for næringens eksistens og legitimitet at ressursene utnyttes på en økologisk bærekraftig måte. Derfor må reintallet tilpasses ressursgrunnlaget i beiteområdene. Vi har merket oss at avtalepartene har sett det som viktig at avtalen særlig prioriterer tiltak som bidrar til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Senterpartiet mener næringen har et stort potensial for økt verdiskaping gjennom sine særegne produkter.

Så til landbruksdelen av avtalen. Avtalen som blir vedtatt her i dag, har dessverre verken en ramme eller en retning som gjør det mulig å innfri stortingsvedtaket om å øke matproduksjonen i landet. Rammen, og ikke minst de dramatiske strukturendringene, vil gjøre det umulig å drive landbruk i hele landet. Det legges opp til at kun store bruk får lønnsomhet som gjør det mulig å opprettholde driften. Regjeringens politikk vil føre til at dyrket jord på småbruk blir liggende brakk. Norsk matproduksjon vil gå ned, dyrevelferden blir svekket, og klimautslippene fra landbruket vil øke dramatisk.

At regjeringspartiene ønsker en slik utvikling, bør ikke overraske noen. Det passer godt inn i det som ser ut til å være målet for samfunnsutviklingen: å flytte folk fra distriktene og inn til byene så fort som mulig. Det som skuffer meg veldig, er at Venstre og Kristelig Folkeparti støtter opp om denne politikken og til og med selger den inn som en styrking av distriktslandbruket. Sannheten er at det er en inntektsnedgang og en strukturendring som får dramatiske følger for distriktslandbruket, og i neste omgang for bosettingsstrukturen i landet.

Jeg kan ta noen eksempler fra eget hjemfylke. Mange har ikke råd til å kjøpe kvote til å drive utelukkende med melkeproduksjon, og kombinerer det med sau. Bruk som driver kombinasjon av flere produksjoner, og som dermed ikke er «store nok» for dagens regjering innenfor noen av disse produksjonene, rammes hardt. Dette er heltidsbønder, men de er ikke heltidsbønder etter statsrådens definisjon. Det som i dag regnes som store bruk, blir for Listhaug altfor små. For eksempel i Midtre Gauldal har 90 av melkebrukene under 26 kyr. Storparten av de brukene blir hardt rammet av jordbruksoppgjøret. Regjeringen innser ikke hvor disse brukene er plassert i landskapet, og de tar ikke inn over seg at nettopp disse brukene er bærebjelkene i den norske matproduksjonen. Skal de slås sammen til store enheter, vil det bli enorme transportavstander både for gjødsel og fôr.

Kjersti Toppe (Sp) [14:23:32]: Regjeringa har brote med jordbruksnæringa, og jordbruksoppgjeret er lagt fram for Stortinget. Høgre–Framstegsparti-regjeringa sitt uttalte ønske er å tvinga fram ei omfattande sentralisering og strukturendring i matproduksjonen i landet. Avtalen med Kristeleg Folkeparti og Venstre endrar ikkje på det.

Dagens innstilling til jordbruksoppgjeret vil gjera det mindre lønsamt å driva grasareal på Vestlandet, som er fordelt på små jorde. Forbruket av korn til husdyra, altså kraftfôr, vil auka, fordi avtalen med Kristeleg Folkeparti og Venstre subsidierer kraftfôr. Dette vil føra til at sjølvforsyninga i Noreg vert ytterlegare svekt.

Regjeringa sin jordbrukspolitikk er ein trussel mot vestlandsjordbruket. Mjølkeproduksjon og sauehald får alle endringar som sterkt favoriserer bruk med store produksjonsvolum, slike som stort sett ikkje finst på Vestlandet.

Ingen bør vera overraska over at Høgre og Framstegspartiet fremjar den jordbrukspolitikken dei har gått til val på. Men representantane Knut Arild Hareide frå Kristeleg Folkeparti og Terje Breivik frå Venstre, som er folkevalde frå Hordaland, står no til ansvar for vestlandsjordbruket si framtid. Dei kan ikkje skulda på regjeringa, for både Hareide og Breivik kunne danna fleirtal for nye, djerve grep om jordbrukspolitikken saman med opposisjonen på Stortinget dersom dei hadde viljen.

Senterpartiet vil kjempa for å auka sjølvforsyninga av norsk mat ved å auka planteproduksjonen i Noreg og vil også kjempa for at inntektsgapet til andre grupper må tettast. Vi veit at arbeidsbetalinga for eit vanleg stort vestlandsbruk i dag er om lag halvparten av det ein gjennomsnittleg lønsmottakar tener per time. Med så stort inntektsgap vert konsekvensen sjølvsagt rekrutteringssvikt. Men kven bryr seg når dette er tilsikta? Ikkje regjeringa, som føreslo eit budsjettkutt på 250 mill. kr, ikkje Kristeleg Folkeparti og Venstre, som visst nok er nøgde med å nulla ut dette budsjettkuttet, og ikkje Listhaug, som la fram ein avtale som for det store fleirtalet av vestlandsbønder betydde minus. Det gjorde ho heilt klart då ho på Eidsvolls plass den 20. mai ropte ut: Lønsauke skal reknast i prosent. Bøndene svarte med stille. Kanskje franske Marie Antoinette vart møtt på same vis då ho ropte ut og spurde kvifor ikkje dei svoltne folka i landet hennar, som mangla korn og brød, berre kunne eta kake i staden?

Jordbrukspolitikk er ei samfunnssak. Til jobben trengst arbeidsfolk. Stortinget må visa solidaritet med dei tause bøndene på Eidsvolls plass. Ein skal ikkje gi til dei store ved å ta frå dei små. Det må vera lønsamt å produsera mat på vanlege vestlandsgardar.

Jordbruksoppgjeret handlar om meir enn kroner og øre. Det handlar om å snu utviklinga og gjera det lønsamt å auka jordbruksareal i drift. Det handlar om viktige verdiar som matvaretryggleik, dyrehelse og om korleis landet vårt skal sjå ut.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:26:32]: Aller først har jeg lyst til å si takk til saksordføreren for et godt arbeid og for et godt samarbeid. Også takk til representanten Pål Farstad og representanten Morten Ørsal Johansen for de respektfulle forhandlingene vi hadde.

Representanten Slagsvold Vedum sa at det lå et stort ansvar på Venstre og Kristelig Folkeparti, som hadde presset gjennom en ny landbruks- og skogmelding. Hva representanten Slagsvold Vedum vet om dette, om dette var et krav eller et tilbud, vet ikke jeg, men undertegnede vet iallfall mye om det selv. Men jeg er enig med Slagsvold Vedum i at en melding ikke er et mål, men kun et middel. Det er likevel et viktig middel, et middel som forteller noe om en framtid. Det er derfor stortingsmeldinger er viktige.

For Kristelig Folkeparti henger dette sammen med det strategiske valget som stortingsgruppen gjorde denne høsten ved å plassere oss som et konstruktivt opposisjonsparti og ikke i en flertallsregjering. Vi ønsker, som den innstillingen vi i dag diskuterer, tar til orde for, å øke matproduksjonen, å øke selvforsyningsgraden, å passe på et differensiert virkemiddelapparat videre og å legge til rette for økt verdiskaping, bærekraftig næring og rekruttering. Det er det en samlet komité i ulike konstellasjoner som sier noe om, og dette er viktig også for framtidens landbrukspolitikk.

Så deler jeg representanten Pollestads syn når det gjelder strukturgrep og strukturdebatten, at det er viktige og store endringer som kan skje hvis de fylkesvise melkekvotene faller bort. Derfor ønsker ikke Kristelig Folkeparti noen drastiske endringer av disse, fordi det vil forandre den norske modellen som vi i dag har. Det vil forandre vektleggingen av hva vi skal produsere på henholdsvis Vestlandet, Østlandet og nordpå. Kristelig Folkeparti har en landbrukspolitikk som sier at vi skal bruke ressursene der de ligger. Derfor må vi også ha en gårdsstruktur som er tilpasset de ulike ressursgrunnlagene, men også den topografien vi har. Det er viktig for Kristelig Folkeparti.

Helt på slutten: Jeg synes vi har hatt en grei debatt i dag. Vi har pekt på ulikheter, vi har pekt på likheter, men vi er alle opptatt av å gå framover. Jeg synes de innleggene som har gått på rekruttering, forskning og utvikling, er viktige innlegg med tanke på å skape framtidsro for denne viktige næringen.

Stefan Heggelund (H) [14:29:50]: Representanten Geir Pollestad avla meg en liten visitt i sitt innlegg når det gjaldt dyrevelferd, og mente at enkelte av de virkemidlene som vi ønsker å bruke for å bedre dyrevelferden, ikke er gode. Men jeg synes det er litt vanskelig å la seg belære av en representant fra et parti som kom definitivt dårligst ut i kåringen av hvilke partier som er gode på dyrevelferd, i valgkampen i fjor.

Dette er en interessant debatt, og jeg stusser litt over at representanter fra de rød-grønne partiene prøver å framstille sin egen politikk som en dundrende suksess. Det var den jo ikke. Eller det kommer kanskje litt an på hva man mener med suksess. Hvis ca. 9 000 tapte bruk, redusert jordbruksareal, redusert kornareal, redusert selvforsyningsgrad, redusert antall bruk med melkeproduksjon, redusert planteproduksjon – alt dette – var meningen, hvis det var meningen at det skulle gå slik, kan man jo kalle det en suksess. Men alle vet jo at det ikke var det de prøvde på, det var bare politikken deres som ikke dugde til noe bedre. Når vi vet at det er det som er sannheten, ville jeg kanskje nedprioritert mitt behov, hvis jeg var rød-grønn representant, for å være så utrolig høy i hatten.

Arbeiderpartiet har tidligere og i denne debatten skrytt av sin egen landbrukspolitiske plattform. Men en god leveregel når det gjelder skryt, må være at man har noe konkret å skryte av. Hvis man går gjennom den landbrukspolitiske plattformen til Arbeiderpartiet, finner man ikke akkurat veldig mange konkrete tiltak. Det vage, derimot, lyser mot oss.

Noe konkret finner vi, riktignok, det skal sies. På side 14 står det at man vil «arbeide for at kornlager kan etableres». Men så er det da kommet en rapport fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning som viser at kornlagre ikke øker forsyningssikkerheten. Faktisk kan slik regulering, står det, «svekke markedsaktørenes motiv for egen risikohåndtering». Men dette har jo Arbeiderpartiet allerede sagt i sin landbrukspolitiske plattform at er fornuftig, og det gjør at jeg lurer på om dette er noe Arbeiderpartiet kommer til å prioritere i sitt budsjett. Det ville vært en pussig prioritering, men det ville i hvert fall vært noe konkret. Så jeg håper vi får svar på det.

Ingrid Heggø (A) [14:32:42]: Eg vil seia litt om reindriftsavtalen.

Reinkjøt er ei arktisk delikatesse som forbrukarane etterspør i stadig større grad, og Arbeidarpartiet er oppteke av at vi utviklar reindriftspolitikken basert på den tredelte målsetjinga om økologisk, økonomisk og kulturell berekraft. Det er positivt at tilskotsordningane premierer produksjon, høgre slaktevolum og auka verdiskaping i næringa.

Reindrifta må sikrast nødvendige areal, og reintalet må tilpassast beitegrunnlaget. Dette må takast på alvor, og det må skje på ein rettferdig måte. Her kviler det eit stort ansvar også på utøvarane for å redusera talet på rein. Det er bra at det vert lagt vekt på å etablera bruksreglar for fellesbeite i distrikta. Så spelar også reduksjon av areal til forskjellige gode formål inn og også rovdyrproblematikken.

Alle har ei interesse av og må ta eit ansvar for å få attende berekrafta. Lykkast ein, er det ein vinn-vinn-situasjon: høgre slakteverdi, betre kvalitet og ei økologisk berekraftig næring.

Så tilbake til jordbruksoppgjeret. Støttepartia må tola å høyra at dei har påteke seg eit stort ansvar ved å velja ei side som dei ifølgje eigne program, lovnader i valkampen og uttrykt politikk ved handsaminga av jordbruksmeldinga ikkje er samd i. Det verste ved årets tilbod var og er struktur. I Noreg har vi hatt ei logisk arbeidsdeling der ein rundt om i vårt mangfaldige land har hatt eit mangfald av verkemiddel, nettopp for å ha eit landbruk over heile landet.

Så har eg merka meg at spørsmålet om korleis ein skal få nok fôr til alle dei store bruka, ikkje vert svara på. Problemet er ikkje å byggja eit stort nok fjøs. Eit eksempel: All mjølkeproduksjon i Hyllestad kommune tilsvarar om lag det regjeringa ønskjer som tak på enkeltbruk, 1,2 millionar liter. Men ingen vil finna det praktisk eller økonomisk forsvarleg å reisa rundt i heile Hyllestad kommune for å få nok fôr å samla inn.

Representanten Karin Andersen og også andre har gjort fleire tapre forsøk på å få klart for alle kva vi kan venta oss til neste års oppgjer. Svaret frå representanten Foss kom ikkje, og representanten Ørsal Johansen sa at dei ville slåst for eigne program. Ja, det er berre å venta i spenning på kva regjeringa kjem til å leggja fram. Til Kristeleg Folkeparti og Venstre kan eg iallfall seia at Arbeidarpartiet er der også ved neste korsveg. Det er lov å velja annleis ein annan gong.

Dag Terje Andersen (A) [14:35:46]: Jeg vil si det har vært en veldig interessant politisk debatt å følge. Det er ikke hver dag vi kan si at det er en historisk dag, men det er det faktisk med denne debatten. Den er historisk fordi aldri før har Stortinget så grundig satt en landbruksminister på plass.

Jeg sier det med utgangspunkt i innlegget fra representanten Hjemdal, som jeg legger til grunn for sentrumspartienes forståelse av den endring de har fått til i jordbruksavtalen. Det er ingen partier som stemmer for regjeringas forslag til jordbruksavtale – det er ganske spesielt historisk – fordi det er så mange her på Stortinget som er opptatt av å bevare forhandlingsinstituttet. Derfor sitter det langt inne å gjøre det som sentrumspartiene og opposisjonspartiene i dag gjør. Men en har altså sett det som viktig fordi det forslaget som kom, så åpenbart var i strid med Stortingets uttalte ønske om framtidig landbrukspolitikk. Derfor er det historisk.

Når en ser det i sammenheng med, som representanten Kolberg nevnte, statsrådens forsøk på å forandre reglene for prisfastsettelse av landbrukseiendommer uten å gå den demokratiske veien via Stortinget, står vi tilbake med en statsråd som i stor grad er umyndiggjort av Stortinget. Men nettopp derfor hviler det nå et så stort ansvar på Kristelig Folkeparti og Venstre – jeg legger altså Kristelig Folkepartis forståelse av avtalen til grunn – for at den politikken faktisk blir fulgt opp fram til vi en gang i framtida kan få en ny landbruksmelding å diskutere.

Det vi snakker om her, er et helt avgjørende tidspunkt – vi snakker om et avgjørende tidspunkt for matproduksjonen i Norge, vi snakker om et avgjørende tidspunkt for bondens framtid og inntektsmuligheter i Norge, vi snakker om hvordan Norge skal se ut i forhold til landskap, og vi snakker om hvilken matforsyningsgrad vi skal ha. Det er bare å reise over grensa til Sverige og se hvor stort politisk spørsmål vi egentlig snakker om. På grunn av en helt annen landbrukspolitikk, bl.a., og distriktspolitikk generelt, er Sverige et helt annerledes land enn Norge. Vi vil gjerne legge til grunn en politikk som gjør at vi bevarer bosetting og aktivitet over hele landet. Da er det viktig at Kristelig Folkeparti og Venstre sørger for at intensjonene også blir fulgt opp, og at ikke landbruksministeren kan styre videre mot Stortingets vilje.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [14:39:07]: Jeg skjønner at den faller representanten Hareide tungt for brystet den kritikken som har kommet i dag, og erkjennelsen av at det forliket de har inngått, ikke er godt nok, når han beskylder SV for å tukle med forhandlingsinstituttet. Etter at regjeringen kjørte forhandlingene i grøfta, inviterte SV til et bredt samarbeid i Stortinget med hele opposisjonen, der vi kunne sendt forslaget tilbake, lagd noen overordnede rammer og f.eks. beholdt innretningen fra i fjor. Det avviste Kristelig Folkeparti og Venstre å være med på.

Så går Kristelig Folkeparti og Venstre i Stortinget inn i detaljerte forhandlinger – langt inn i forhandlingsinstituttet – her i salen, i huset her, og legger fram det. Ja vel, da må det vel være lov også for andre partier å legge fram forslag her i salen, finne løsninger her i Stortinget, når Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene gjør det samme sjøl.

Ingunn Foss (H) [14:40:25]: Som omtalt mange ganger fra denne talerstolen i dag, vil regjeringen styrke landbruket gjennom forenkling, regler og støtteordninger, gjennom å oppheve begrensninger som hindrer effektiv utnyttelse av kapasitet på enkeltbruk, gjennom å satse på forskning og utvikling som skaper nye produkter og øker lønnsomheten, og gjennom å ha et høyt fokus på miljø og å styrke dyrevelferden.

Komiteens flertall ønsker et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet norsk landbruk med både store og små bruk i hele landet. Det legges også til rette for at alle kan vokse og øke produksjonen uten at det skal gå ut over dem som driver små og mellomstore bruk. Derfor er distriktstilskuddene i jordbruksavtalen ikke rørt, de er på samme nivå som under regjeringen Stoltenberg.

Komiteens flertall er enige om å styrke bruk som har ressursgrunnlag til å være heltidsbruk, samtidig som variert bruksstruktur i hele landet opprettholdes. Det legges også til rette for økt matproduksjon og et enklere virkemiddelsystem, hvor det lettere kan kontrolleres at tilskuddene utbetales i tråd med formålet. En samlet komité viser til at det er bred enighet om at norsk landbruk bør ha en differensiert bruksstruktur, og at det i Innst. 234 S for 2011–2012 bl.a. står følgende:

«Komiteen vil legge til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.»

Dette viser at denne regjeringen ikke vil rasere verken landbruket eller distriktslandbruket, snarere tvert imot. Vi vil gjøre justeringer og forenklinger som kan gi optimisme, skape lønnsomhet og trygge arbeidsplassene i næringen inn i framtida.

Jeg vil takke Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre for godt og konstruktivt samarbeid i forhandlingene. Jeg vil også takke komiteen og alle dem som har sittet og hørt på debatten her i dag; takk for en god debatt. Det ble mye takk, men igjen: Takk!

Terje Aasland (A) [14:42:52]: Det er en litt spesiell jordbrukspolitisk dag i Stortinget på mange måter. En kan spørre seg: Hva er det egentlig denne dagen handler om? Hva handler det politiske dokumentet faktisk om? Handler det om forenklinger, om mot og handlekraft osv., og om å slippe bonden fri? Etter min mening gjør det ikke det. Dette handler først og fremst om det som kanskje er de viktigste endringer som kommer til å skje i norsk landbrukspolitikk på mange, mange år, det handler om en vilje og en politisk motivasjon fra dem som har fremmet utgangpunktet i dette dokumentet som Stortinget nå behandler, og det er de strukturelle endringene. Og det er de strukturelle endringene, eller fjerning av de strukturelle begrepene, som jo er Fremskrittspartiets veldig klare drivkraft i jordbrukspolitikken. Det er det som er det store målet: en uregulert næring. Det er det en på en måte skal forholde seg til når en ser på de strukturelle grepene som er gjort.

De kan kanskje tilsynelatende ikke virke så dramatiske, men det er klart at de vil bety en vesentlig forskjell over tid. Det er klart at det som ligger i Stortinget i dag, er et vesentlig angrep på distriktslandbruket. Det er en vesentlig endring av juvelen i distriktslandbruket, som er melkeproduksjonen, i det som nå er foreslått. Og det er klart at det over tid vil endre norsk landbruk og norsk matproduksjon dramatisk.

Det vil være sånn at de mindre, marginale brukene i Distrikts-Norge vil forsvinne. Ressursgrunnlaget er ikke lagt til rette for at de selv med en sterkere støtte skal kunne klare en konkurranse mot de aller største og de aller beste områdene. Da vil noe av grunnlaget og noe av den politisk veldig klare føringen som ligger i landbruksmeldingen, og som faktisk er Stortingets siste vedtatte politiske målsetting når det gjelder norsk matproduksjon, forvitre. Da vil også noe av den andre kvaliteten – utenfor matproduksjonen – ved norsk landbruk forsvinne, nettopp den kvaliteten at vi kan reise rundt i vårt land og se at det er liv i norske bygder, og at det er drivverdige bruk rundt omkring i landet.

Det er det som er det store spenningsmomentet i fortsettelsen. Er det sånn at Fremskrittspartiets ideal skal få lov til i enda sterkere grad å forme norsk matproduksjon i den retningen, mot det uregulerte landbruket hvor en utarmer distriktene, eller har Kristelig Folkeparti og Venstre ved denne korsveien sagt nei til Fremskrittspartiet i hvert fall for denne fireårsperioden?

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) [14:45:55]: En kort stemmeforklaring fra Senterpartiet: Vi støtter vedtaket til I, vi går imot II, til fordel for vårt eget forslag, og Senterpartiet kommer heller ikke til å støtte forslagene fra SV og Miljøpartiet De Grønne.

Representanten Hareide var inne på temaet om statsråden var parkert eller ikke. La meg da understreke at vårt syn er definitivt at statsråden er parkert. Men betyr det at vi mener at det Venstre og Kristelig Folkeparti har oppnådd, er godt nok til å sikre økt norsk matproduksjon og et landbruk i hele landet? Nei, det langt fra godt nok. Så det vi snakker om her, er en parkering, men det er også i høyeste grad en feilparkering.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:46:48]: Dette er en historisk dag der vi har fått til en god avtale mellom fire partier. Alle er ikke fornøyde med alt, men alle parter har fått gjennom ting som er viktige for seg. Og for regjeringen er det en historisk dag fordi vi får gjennom de største forenklingsgrepene som noen sinne er gjennomført i jordbruksavtalens historie. Vi får til viktige strukturendringer som gjør at bøndene får bestemme mer, og at staten i framtiden skal bestemme mindre.

Det blir tillagt mange motiv for de endringene som vi nå gjør, men det dette dreier seg om, er å sikre en framtidsrettet landbrukspolitikk der vi skal stimulere ungdommen til å finne muligheter i denne næringen. Det er en næring som er i konkurranse med utdanningsretninger som gir høyere lønn og mer fritid. Vi vet at mange ungdommer står i valget: Skal jeg reise i Nordsjøen og være fri en måned, eller skal jeg satse på gården, tjene dårligere og ha veldig lite fri? Hvis vi skal få dem til å gjøre det siste, er det nødt til å skje endringer i retning av det som vi gjør her i dag.

Hvis heltidsbrukene begynner å bli nedlagt, de store, som produserer mye mat, da er vi på ville veier i norsk landbruk, da kommer norske forbrukere til å merke det fordi vi ikke greier å produsere nok. Det vi skal gjøre nå, er å premiere produksjon, og det vil også stimulere til økt produksjon.

Det har også blitt stilt spørsmål om tidligpensjonsordninger. Det er en særordning for landbruket. Den valgte regjeringen å prioritere bort. Den er nå kommet inn igjen i avtalen, og det kan vi leve godt med.

Jeg har hatt fokus på forenklinger. Representanten Botten sa at en sau er en sau, det hadde Fremskrittspartiet oppdaget, men faktum er jo at slik systemet har vært, har ikke en sau vært en sau. For man har hatt de sauene som går ute hele året, og så har man hatt de sauene som går inne om vinteren og ute om sommeren, og for disse sauene, som egentlig er de samme, har man hatt to forskjellige tilskuddsordninger. Det gjør vi noe med nå, slik at en sau blir en sau. Det er eksempel på et regelverk som burde ha vært ryddet opp i for lengst, men som vi nå tar tak i.

Representanten Eldegard var inne på samdrift. Det å tro at vi ønsker å gå tilbake til et regelverk som gjør at ikke mer enn fem bønder får gå sammen, som gjør at bønder med mer enn 17 km avstand fra hverandre ikke skal få lov til å drive i lag, synes jeg er helt urimelig. Jeg synes også det er urimelig at hvis man går i samdrift, skal man ha mer tilskudd enn hvis man er en enkeltstående bonde som produserer det samme. Lik produksjon må gi like tilskudd, og vi må stimulere til økt matproduksjon.

Marit Arnstad (Sp) [14:50:10]: Jeg skjønner at Høyre nå har bestemt seg for at det faktisk har skjedd en del ting. Det var ikke stagnasjon under de rød-grønne, men det har skjedd en del ting, ifølge representanten Trellevik. Han sier at det som nå skjer, er en videre utvikling av det. Så sier statsråden på sin side at dette er starten på en kursendring.

Da står vi igjen med litt av den dobbeltkommunikasjonen som egentlig har preget denne debatten, der regjeringspartiene sier ulike ting, og der en også – slik jeg ser det – egentlig bruker en form for nyord. En bruker de etablerte begrepene om småskala, og så legger en noe helt annet i det – hvis en i det hele tatt legger noe i det. En har egentlig ikke gått inn og sagt noe særlig konkret om hva det egentlig betyr på en del områder.

Jeg tror statsråden på det hun er referert på i media, at dette er starten på en kursomlegging. Det er da jeg lurer på: Hvor langt skal kursen endres? I hvilken retning skal det gå? Vi har fått noen tegn, men det er et alvorlig og viktig spørsmål som må stå igjen etter denne jordbruksdebatten i Stortinget: Hvilke kursendringer kommer vi til å få se i tida framover? Jeg mener at også næringen fortjener å vite hvorledes en slik omlegging eller kursendring skal være.

En stortingsmelding kan jo avklare noe av det, men en stortingsmelding kan også fange. Der ligger kanskje litt av det som er utfordringen for Kristelig Folkeparti og Venstre, at de er forsiktige med å bli fanget inn i noe som er en mer langsiktig og omfattende endring enn det årets jordbruksoppgjør representerer. I så måte var det godt å høre at Kristelig Folkeparti gjør det klart at f.eks. fylkesinndeling for melkekvoter ikke skal oppheves. Det er en viktig avklaring – og en helt nødvendig avklaring.

Vi har nemlig opplevd tidligere at familiejordbruk har gått over til mer industrialisert jordbruk. Danmark er det klareste eksempelet på det. Danmark var egentlig familiejordbrukets vugge en gang i tida. I dag sitter Danmark igjen som kroneksempelet på det heltidslandbruket som regjeringen vil ha. Hvilket landbruk er det? Det er et forgjeldet landbruk. Det er et landbruk som er eid av banker og pensjonsfond, som i stadig større grad tar over og eier jorda, og lar bøndene drive det på leiekontrakter. Det er langt fra et bærekraftig landbruk verken når det gjelder matsikkerhet eller dyrevelferd. Så vi kan godt bruke muligheten til å se litt til det landbruket og se på hvordan det har utviklet seg de siste åra.

Senterpartiet mener at å drive en landbrukspolitikk basert på å sette ulike produksjonsformer i ulike deler av landet og små og store bruk opp mot hverandre, er en politikk som på sikt kommer til å rive det norske landbruket ned.

Knut Storberget (A) [14:53:16]: Også jeg syns at det har vært en god debatt, også med noen avklaringer. Det som representanten Hjemdal kommer med nå på tampen med hensyn til melkekvoter, er et veldig godt eksempel på hvilken retning vi er i ferd med å bevege oss inn i, og hvor viktig det må være for både Kristelig Folkeparti og oss andre i hvert fall å prøve å slå ned noen påler som bidrar til at vi ikke får en utvikling som vi ikke klarer å snu.

Det sies, særlig fra Høyre, at man skal satse på dem som vil satse. Hva er det som ligger i det at man ikke skal satse på dem som er små og mellomstore, når vi trenger dem så mye som vi gjør? Hva er det som gjør at de som driver smått og mellomstort, ikke vil satse? Den strukturprofilen vi ser i dette, er jo egentlig ikke et argument for å satse på dem som vil satse, men å satse på dem som vil satse ordentlig stort, og som i dag er store. Det ligger veldig lite rekrutteringspotensial akkurat i det.

Så har jeg registrert, særlig fra Høyres side, at angrep ser ut til å være det beste forsvar. Bondeorganisasjonene blir beskyldt for å drive med hersketeknikker, og Arbeiderpartiet blir beskyldt for å ødelegge forhandlingsinstituttet. Jeg føler i så måte at vi er i godt selskap med dem som får beskyldninger i denne debatten.

Arbeiderpartiets utspill i januar har jeg absolutt behov for å si følgende om: Det er jeg veldig glad for at vi kom med. Hvordan skulle det vært om vi skulle gitt garanti i forkant, at vi skulle godta statens tilbud, når vi vet historien til Høyre og Fremskrittspartiet, med betydelige kutt? Det er jo én ting. Men hvordan skulle det vært om vi avga en sånn garanti i januar, tatt i betraktning at det ikke er ett parti i denne salen som støtter det tilbudet i dag? Skulle vi sitte igjen der alene og støtte statens opprinnelig tilbud? Det ville være helt meningsløst.

Er det virkelig noen som har bidratt til å forlate den tradisjonen man måtte ha med å legge statens tilbud til grunn og stemme det igjennom i Stortinget, må det jo være de partiene som har skapt flertall i dag for at man faktisk plusser på 250 mill. kr. Det var helt uaktuelt for oss, og jeg vil bare varsle representanten Gundersen om at til neste år vil det heller ikke være aktuelt for oss å gi noen garanti på det.

Forhandlingsinstituttet i seg sjøl er jo ikke hellig. Det som er viktig for oss, er hva som kommer ut av det. Men at det er en sterk tradisjon for at man ønsker å bevare det og legge det til grunn – ja, det er det. Men vi vil jo ikke se på at et forhandlingsinstitutt river ned viktige bærebjelker, og at man legger inn store strukturelle endringer i forhandlingene, som gjør sitt til at norsk landbruk ikke blir til å kjenne igjen.

Jeg hører at Gundersen refererer Kaggestad, som han hørte på radio, og så ville de slippe kreativiteten og galskapen løs. Men etter å ha hørt representanten Gundersen, vil jeg advare sterkt mot et ytterligere frislipp av galskapen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:56:20]: Både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har i debatten pekt på at Arbeiderpartiet ville vært et mye bedre alternativ for Kristelig Folkeparti og Venstre enn det regjeringa er. Representanten Ingrid Heggø sa til og med at inntektsgapet ville blitt redusert med Arbeiderpartiets politikk. Det har hun ingen dekning for å si.

Representanten Storberget har heller ikke tidligere vært villig til å anslå inntektsveksten til en gjennomsnittlig bonde, med Arbeiderpartiets opplegg. Når Arbeiderpartiet er mer opptatt av å overby Fremskrittspartiet på billige matpriser, og så også bruke landbruksbudsjettet til å rette opp feilene i klimapolitikken, er pengene brukt opp på andre ting enn økte inntekter for bøndene. Hvis en er snill med regnestykket til Arbeiderpartiet, har de maks det samme til fordeling til mindre og mellomstore bruk som det forliket er, og som i dag har fått tilnavnene pynting, puslete og andre lignende ord.

Det setter egentlig representanten Storbergets innlegg rett før meg i et litt kunstig lys, når han er så opptatt av små og mellomstore bruk. Når Arbeiderpartiets økonomiske opplegg er på et nivå med det avtalen er, vil jeg så sterk tvil om Senterpartiets store tro på at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ville fått flertall for sitt primærstandpunkt i Stortinget. I dag har vi sett at SV vil så tvil om forhandlingsinstituttet gjennom det opplegget de har lagt til grunn, med et arbeiderparti som heller vil ha lavere matpriser, med et miljøparti som vil doble målprisene – og så har vi et senterparti som vil at alt skal være der det alltid har vært.

Med dette bakteppet kan ikke jeg se at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ville fått flertall for sitt primærstandpunkt, selv om det nå er gledelig at Senterpartiet tydelig støtter Kristelig Folkeparti i målet om at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper skal reduseres. Det har jeg tro på at vi skal klare å få til gjennom det arbeidet vi sammen kan gjøre på Stortinget.

Så er ikke Kristelig Folkeparti heller kjempefornøyd med resultatet, men vi er fornøyd med de gjennomslagene vi fikk til, som var viktige. Det som var viktig for Kristelig Folkeparti, er også viktig for min egen region – Sørlandet. Tallene er klare på at små og mellomstore bruk vil komme vesentlig bedre ut med dette oppgjøret kontra tilbudet. Det viser beregningene for referansebrukerne. Det er spesielt viktig for Agder, fordi vi har en spredt struktur med relativt små bruk. Så hadde Kristelig Folkeparti og Venstre ikke klart å rette opp dette, ville nok mye mer av jorda i Agder gått ut av produksjon.

Vi har lagt til rette for en større forutsigbarhet gjennom dette oppgjøret, som jeg har stor tro på og forventning om når det gjelder å sikre rekruttering, som er helt nødvendig for å øke matproduksjonen – som de fire partiene er tydelige på at vi ønsker.

Gunnar Gundersen (H) [14:59:31]: Jeg synes faktisk vi skal diskutere Danmark hvis vi har en sak om Danmark og vi har Danmark til stede, sånn at vi vet hva vi diskuterer. Når Marit Arnstad bringer inn Danmark, ser jeg det nesten som et tegn på at man har løpt tom for alle argumenter. Hun bør iallfall ha observert at Danmark topografisk, geografisk og på en rekke områder ser ganske forskjellig ut fra Norge.

Men dette er litt symptomatisk i debatten. Vi har hørt en merkelig debatt, der de rød-grønne er mest opptatt av å angripe oss for sine tenkte utfall av vår politikk. Man sier selv at man er opptatt av selvforsyning. Resultatene av åtte år med rød-grønn politikk er at selvforsyningsgraden har falt ganske dramatisk.

Så sier man at man er opptatt av rekruttering. Resultatene av åtte år med rød-grønn politikk er at gjennomsnittsalderen på den norske bonden har økt med i hvert fall to år.

Man snakker om at man er opptatt av jordbruk over hele landet. Ingrid Heggø var inne på at Hyllestad skulle være et eksempel for begrensninger for resten av norsk landbruk. Det høres ut som ingen skal få lov til å se muligheter, fordi Hyllestad har visse begrensninger. Det er en bemerkelsesverdig innfallsvinkel til en debatt. Det at man står på talerstolen i Stortinget og avgjør at bønder ikke skal kunne se mulighetene, er ganske bemerkelsesverdig.

Jeg vil gi ros til Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha gått inn i debatten og sikret at man har fått en plattform for landbruk også framover – med utgangspunkt i det Hareide var inne på. Vi skal begynne å se mulighetene, og vi skal begynne å gi muligheter til dem som er der ute.

Det er ganske bemerkelsesverdig når Dag Terje Andersen og mange andre sier at landbruksministeren er avskiltet, samtidig som det har vært innlegg etter innlegg der man poengterer at strukturendringene er så dramatiske at man nærmest river alt over ende. Dette henger ikke på greip – for å si det med et bondeuttrykk. Man får i hvert fall bestemme seg for et budskap.

Som Stefan Heggelund sa: Hvis strukturendringene også gikk sin gang med de rød-grønne, burde man være ærlig og si at det var sånn man ville ha det. Men man snakker hele tiden om at man vil ha det motsatte som resultat. Da kan man ikke kalle det en suksesshistorie. Når egen politikk har vist stikk motsatte resultater av det man egentlig ønsket, får man i hvert fall vedgå at det dessverre ikke gikk akkurat som man hadde håpet.

Som jeg sa i hovedinnlegget tidligere: Nå har vi en landbruksminister som er ganske ærlig når det gjelder målsettingene. Vi tør å snakke om at det står endringer foran oss, og bonden har oppfattet det for lengst. Bonden er veldig flink til å ta endringene, og nå bringer vi politikken i nærheten av der bonden faktisk er.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:02:53]: Debatten i dag har etter mi meining tydeleg vist behovet denne næringa har for modernisering. Konservering og det å tvihalde på rammevilkår som sørgjer for rekordstor nedgang i aktive bønder, er arven etter dei raud-grøne. Eg vil også minne om at det var 5 000 bønder som stod utanfor Stortinget og fylte opp Karl Johan med utstyr og traktorar då dei raud-grøne styrte i 2012. Kvifor? Jau, fordi dei var sterkt misnøgde med tilbodet dei då fekk.

Det er underleg å registrere Arbeidarpartiet sitt frieri til Kristeleg Folkeparti no. Det står i sterk kontrast til Kolbergs retorikk eit par år tilbake. Kolberg var ikkje åleine.

Eg kan også hugse partileiaren i Venstre, Trine Skei Grande, som i ein av dei avsluttande debattane i førre periode konkluderte med at ikkje eitt einaste forslag frå Venstre – ikkje eitt einaste forslag på åtte år – vart akseptert av dei raud-grøne. Det seier litt om haldninga den gongen. No er ein mest oppteken av å peike på ansvaret ein har, eit ansvar som eg vil tru fell likt på oss.

Høgre og Framstegspartiet har ein sterk, tydeleg og målretta politikk for ei næring som mange er opptatt av, og ein statsråd med ryggrad og vilje til å gjennomføre han. Eg må seie eg er stolt over å vere på lag med statsråd Listhaug.

Vi hugsar alle ei anna basisnæring som var avhengig av betydelege subsidiar, nemleg fiskeflåten. I dag, etter store strukturelle endringar, går denne næringa godt utan store offentlege tilskot. Ingen tenkjer på å gå tilbake til slik det var.

No skal eg vere tydeleg på at eg ikkje trur det er mogleg, og kanskje heller ikkje ønskjeleg, å drive landbruk i heile landet utan tilskot. Men vi må la næringa sjølv få lov til å utvikle seg med dei fordelane dette kan ha for den enkelte utøvaren.

Vi må også få til ein struktur – for dei som ønskjer det – for å få ei driftsform som gir utøvarane ein strukturert arbeidsdag med føreseieleg fritid, slik dei fleste andre har. Det veit vi at dei unge utøvarane som skal rekrutterast inn i næringa, absolutt ønskjer. Det har eg sterk og stor tru på at denne landbruksministeren vil få til. Eg vil berre ønskje Listhaug lukke til vidare.

Presidenten: Representanten Ove Bernt Trellevik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ove Bernt Trellevik (H) [15:05:33]: Det vart hevda av representanten Marit Arnstad at det var ein dobbeltkommunikasjon mellom meg og statsråden. Det vil eg på det sterkaste avvisa. Det har vore ei stor strukturendring gjennom mange, mange år, og ho vert ført vidare. Men det som er den store endringa – kursendringa – er at dei som vil produsera meir mat, skal få lov til det. Det er på denne måten ein klarer å få auka produksjonen i dette landet. Det er det som er den store kursendringa i budsjettet me behandlar i dag – ikkje nødvendigvis strukturendringa, vil eg påstå. Dette er ei vidareføring av politikken som har vore ført i svært mange år.

Men det at dei store i dag skal få lov til å produsera litt til, betyr ikkje at alle bønder skal nå taket – det som er moglegheitene i produksjonen – som ligg i budsjettet. Dette er moglegheiter for få, men me skal framleis ha eit landbruk over heile landet.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Knut Storberget (A) [15:06:44]: Jeg skal prøve å klare opp noe etter innlegget til representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Jeg tror også representanten Hjemdal var inne på noe av det samme i sitt hovedinnlegg i dag.

Arbeiderpartiet har i forbindelse med forhandlingene her i Stortinget antydet at man bør øke den økonomiske rammen med minst 450 mill. kr. Meg bekjent, det skal ikke så mye mattekunnskaper til, er det noe mer enn 250 mill. kr. Man har altså beløp til disposisjon. Etter mitt skjønn er det ikke riktig at det spises opp av en eventuell justering av målprisøkninga på frukt og grønt, som ble beskrevet som populisme fra Kristelig Folkeparti. Det er det ikke.

Går man inn i tabell 6.5 på side 48 i proposisjonen, framgår det at verdien av målprisøkninga er på ca. 63,1 mill. kr. Vi mener det er fornuftig å se på en viss justering av det, men det spiser slett ikke opp det handlingsrommet som et eventuelt opplegg med Arbeiderpartiet ville hatt. Etter mitt skjønn ville det være gode effekter også av en slik type politikk.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) [15:08:03]: Jeg forstår at representanten Trellevik i likhet med statsråden ønsker kursendring. Det er noe av det som noen av oss ser på som svært problematisk, fordi det kan være en kursendring med strukturelle endringer som kan vise seg å være helt irreversible.

Jeg tok ordet på grunn av noe representanten Ropstad sa. Det er sjølsagt lov å være freidig, men da representanten Ropstad sa at Senterpartiet endelig var enig i Kristelig Folkepartis ønske om å tette inntektsgapet, må jeg få lov til å komme med noen fakta.

Det ene faktumet er at den avtalen representanten Ropstad skal stemme for i dag, kommer til å øke inntektsforskjellene. Det alternativet som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har – vi har fått tall fra departementet – kommer til å redusere inntektsgapet. Allikevel vil ikke Kristelig Folkeparti stemme for det. Det får jeg kanskje akseptere og forstå i dag, men det kommer nok flere muligheter.

Hvis Kristelig Folkeparti virkelig er opptatt av inntektsgapet, vil jeg oppfordre dem til å ha det i mente til neste års jordbruksoppgjør.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:09:25]: Det har vært en relativt lang debatt med mye meningsutveksling. Det store spørsmålet som jeg sliter litt med å få tak i denne debatten, refererer seg litt tilbake til en artikkel i Klassekampen – et intervju med representanten Knut Storberget. Der står det å lese at det var representanten Knut Storberget som styrte landbrukspolitikken fra sitt kontor. Ut fra hva jeg har hørt representanten si her i salen i dag, har han i så fall gjort en svært dårlig jobb i årene som har gått. Det er så visst ikke representanten Storberget som styrer landbrukspolitikken nå, det er i hvert fall helt åpenbart etter dagens debatt.

Mye av det man har snakket om i dag, og noe flere har stilt spørsmål ved, er hvor den forenklingen som man har snakket om, er. Det er mange forenklingsforslag som ligger her, som regjeringen tar utgangspunkt i. Statsråden har vært inne på en rekke av dem.

En av de aller, aller viktigste oppgavene vi har i årene som kommer, er bl.a. å rydde opp i den tilskuddsjungelen som finnes i landbruket. Det er svært uoversiktlig, her er det svært mange forskjellige tiltak og ordninger man kan søke på. Det er veldig vanskelig å finne ut av hvordan hver enkelt fungerer, nettopp ut fra den enkelte bonde, ut fra hvilken struktur man har, ut fra hva man produserer opp mot areal, og ikke minst også ut fra de fylkesbindingene man faktisk har. Dette arbeidet har statsråden igangsatt, og det er svært viktig at man fortsetter nettopp dette arbeidet, slik at man får på plass forenklinger.

Jeg har hørt mange av de rød-grønne politikerne snakke ned norsk landbruk. Jeg er stolt av norsk landbruk. Norsk landbruk produserer hver eneste dag kvalitetsvarer av høy, høy klasse. Men det er litt rart at vi som politikere plukker ut én bransje, og så skal vi som politikere sette begrensninger for hvor mye man kan produsere. Når vi som storting og myndighet kan sette oss ned og si at du bare får produsere et gitt antall liter melk, og utover den produksjonen får du ikke penger for det, eller si hvor mange kilo kjøtt du kan levere inn til slakt, da er det på tide med en endring i landbrukspolitikken.

Vi må sørge for dem som faktisk vil utvikle seg til å kunne produsere mer mat. Vi etterspør jo mer mat i denne sal – det er det som har preget debatten. Da er det vitterlig rart at politikerne i dette landet setter begrensninger for hvor mye mat som skal produseres. Det er å gå baklengs inn i framtiden.

Jenny Følling (Sp) [15:12:34]: Når eg no ville ta ordet igjen, var det innlegget frå Gundersen som var grunnen til det. Når vi frå Senterpartiet er så bekymra for kursen til Framstegspartiet og Høgre, er det fordi han rokkar ved hjørnesteinane i norsk landbrukspolitikk. Han rokkar ved det som er grunnlaget for at små og mellomstore bruk kan drive i vestlandsbygdene og i Nord-Noreg.

Det har vore vist til utviklinga frå mange av representantane. Men eg undrast på kva som vil vere utviklinga i talet på bruk i produksjon med Høgre- og Framstegsparti-styre og ein politikk som har gjeve vind i segla til sentraliseringspolitikken i landbruket.

Så seier representanten at bøndene har oppdaga dette, og at dei tilpassar seg. Ja, dei vil nok oppdage det og tilpasse seg. Men dersom det er slik at bøndene hadde vore nøgde med tilbodet, hadde det vore ei avtale med Bondelaget. Det blei brot.

Presidenten: Representanten Ingrid Heggø har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ingrid Heggø (A) [15:14:01]: Eg synest det er skuffande at Kristeleg Folkeparti ikkje ser og tek inn over seg omfordelinga frå dei små bruka og til dei store – denne omvende Robin Hood-politikken som ein faktisk er med på her i dag.

Det er mange spørsmål utan svar. Kva incentiv ligg i den inngåtte jordbruksavtala for dei små og mellomstore bruka? Det er det ingen frå regjeringa som har nemnt. Kva rekrutteringstiltak ligg her for dei små og mellomstore bruka? Det er det ingen frå regjeringspartia som har nemnt. Korleis skal ein få tak i nok fôr til dei store bruka? Det er det ingen i regjeringspartia som har nemnt.

Avslutningsvis vil eg seie at det biletet eg brukte om Hyllestad, er eit godt eksempel på at det er umogleg å hausta nok fôr til dei bruka som regjeringa vil premiera med ny retning og leggja om til storbruk.

Kent Gudmundsen (H) [15:15:15]: I mitt innlegg tok jeg til orde for at priskontrollen og boplikten bør oppheves. Det er veldig enkelt, for eiendomsreguleringen er en del av helheten og gjør det mulig å drive lønnsomt. Derfor var også litt av poenget i avslutningen av mitt innlegg i stad at jeg utfordret Arbeiderpartiet på hva som var deres politikk på dette området. Det var jo faktisk en del positive trekk å spore i Arbeiderpartiets program, og jeg skal derfor ta meg tid til å sitere fra det. Det står:

«Det er behov for å vurdere om aktuelle lovverk og praksis er tilpasset dagens situasjon i næring og samfunn. Dette gjelder jordlov, konsesjonslov, odelslov og problemstillinger rundt leiejord. Tilpasningene må legge til rette for at interesserte ungdommer/personer kan få plass i næringen.»

I lys av den debatten vi har hatt her i dag, og innleggene som har vært holdt av representanter fra Arbeiderpartiet – Storberget mfl. – må jeg få lov til å si at jeg savner en konkretisering fra Arbeiderpartiet om hva det er man egentlig mener med sitt politiske program, og hvilke tiltak man tenker man skal igangsette for å sikre den utviklingen som vi har sett at landbrukssektoren har stått overfor de siste årene.

Kan det tenkes at lederen av Balsfjord Arbeiderparti, som er medlem av Bonde- og Småbrukarlaget i Troms, og som har skoen på – riktignok uttaler han seg som privatperson – vet hvordan det er å drive? Når han ser inn i glasskulen, kan han være verd å lytte til og be om råd når man skal snekre ut framtiden, også for Arbeiderpartiets politikk?

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunnar Gundersen (H) [15:17:30]: Det var dette med bekymringer – jeg ville ha vært mye mer bekymret hvis vi ikke snart begynte å ta noen grep.

Det er ikke sånn – og det har Kristelig Folkeparti og Venstre forstått – at de små forsvinner. Det er ingen som vil ha bort de små. Det er fortsatt sterke stimulanser for de små, men man gjør det litt mindre ugunstig å utvikle en litt større drift og stimulerer også dem som f.eks. har over 50 kuer, lite grann. Det er ikke sånn at man tar bort stimulansen for smådrift.

Det jeg også har prøvd å si, er at bonden er uhyre flink. Han har vist en enorm evne til å ta i bruk teknologi og forbedre seg, og en produktivitetsvekst som mange kan misunne ham. Det som i og for seg var poenget i forrige innlegg, var at politikken i stor grad har gått ut på å motarbeide dette. Endelig begynner vi å realitetsorientere politikken litt, og det tror jeg landbruket skal være glad for.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:18:40]: Mitt formål var ikke å forlenge en debatt som allerede har vart altfor lenge, men jeg skjønte at jeg tråkket på en vond tå da representantene Storberget og Arnstad hadde behov for å ta innlegg etterpå. Representanten Arnstad mente at jeg var freidig. Det kan være jeg var freidig, men mitt poeng var bare at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger de siste årene har fremmet forslag i denne sal om å redusere inntektsgapet, forslag som har blitt stemt ned.

Med dette oppgjøret merker vi at tonen er en annen. Det kan jeg for så vidt forstå, for det var mitt andre poeng, nemlig at jeg ikke tror Arbeiderpartiet er så gode i landbrukspolitikken som de vil framstå som. Det tror jeg kanskje var utfordringa for Senterpartiet i forrige periode, at ikke Arbeiderpartiet gikk så langt som de nå gjør – visstnok.

Der mener jeg at representanten Storberget ikke greier å svare på mitt poeng, og det er at hvis man tenker 450 mill. kr, og vi fikk til 250 mill. kr, er det 200 mill. kr, og så ble over 60 mill. kr brukt opp på målpriser. Vi vet også at Arbeiderpartiet ønsker en styrking av kornøkonomien og å reversere kutt i klima- og miljøtiltak, og de ønsker rekrutteringstiltak. Det blir ikke mange millionene igjen til små og mellomstore bruk da. Så mitt poeng er egentlig bare at Arbeiderpartiet ikke er så mye bedre enn det som er avtalen som vi ble enige om.

Det var mitt store poeng. Etter at jeg har oppsummert debatten og fulgt den i hele dag, er det faktisk et viktig poeng å løfte fram. Vi klarte dette med å ivareta forhandlingsinstituttet, som var viktig for Kristelig Folkeparti, og vi klarte å få en mye bedre struktur, som også var helt vesentlig for Kristelig Folkeparti.

Per Olaf Lundteigen (Sp): [15:20:35]: Når representanten Gundersen sier at ingen vil ta bort de små, så er det sjeldent historieløst og sjeldent kunnskapsløst for en som har fulgt debatten her over mange år. Sjølsagt skal bruk vekk – ikke de små; nå er det store bruk som skal bort.

Så til parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet, som sier at en etterspør mer mat: Ja, det er bra. Spørsmålet er hvordan du skal produsere mat – skal du produsere mat på norsk jord, eller skal du produsere på utenlandsk jord? Det er det gamle spørsmålet som er aktuelt igjen i dag: Skal du bruke plogkjøl, eller skal du bruke skipskjøl? Skal du satse på matvaresikkerhet, må du satse på den norske jorda. Skal du satse på den norske jorda, må du forbedre meitemarken og fruktbarheten i jorda. Da snakker vi om økologisk forståelse, og da må en vri investeringsmidler fra driftsbygninger til jord. Nydyrking, grøfting og å bedre jordkulturen er helt grunnleggende for å få til det som veldig mange har sagt at de ønsker. Det er håp dersom en går i den retningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og sakene nr. 1 og 2 er ferdigbehandlet.