Mudassar Kapur (H) [14:30:03]: Jeg vil først takke for anledningen til å ta denne debatten, og jeg er veldig glad for at jeg fikk gjort det nå før sommerferien.

Selv om presidenten refererte til saken, vil jeg likevel starte med å gjenta den, for jeg mener at det er veldig viktig å poengtere hva saken handler om. Det er helt riktig at de fleste bor godt i Norge i dag, men det gjelder ikke alle. 150 000 personer regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet. Av disse mangler rundt 6 200 et fast sted å bo. De som ikke selv er i stand til å skaffe seg en bolig og bli boende, må få den hjelpen de trenger. Det er ingen tvil om at i et land som Norge skal alle ha et sted å bo, og med riktig hjelp kan de få det.

Det er altfor mange som opplever å bli kastet ut av boligen sin fordi de ikke har nok kunnskap om sine rettigheter og plikter. Det er også en utfordring at barnefamilier og unge bor i dårlige bomiljøer. Det siste jeg tok opp nå, er veldig viktig også med tanke på det forebyggende arbeidet som vi snakker om når det gjelder ungdomskriminalitet, eller ungdom som ikke nødvendigvis blir kriminelle, men som faller utenfor samfunnet. Flere sektorer og forvaltningsnivå har et ansvar i boligpolitikken, men det har vært en svikt i samarbeidet over lengre tid, og det har gått ut over brukerne.

Det er få politikkområder som er så sentrale for våre liv som boligpolitikk. Selv om boligpolitikk de siste døgnene og ukene har handlet om forenkling, plan- og bygningslov og de tekniske delene, er også dette en viktig del av boligpolitikken og velferden. Vi bruker mer av vår fritid inne i husene våre enn noe annet sted. En bolig er mer enn stedet der vi bor, det er også hjemmet vårt. Det er der vi skal være tryggest.

Å eie sin egen bolig er en stolt norsk tradisjon – fire av fem eier sin egen bolig. Det gjør at flere føler en tilhørighet til samfunnet og kan få ta del i velstandsutviklingen. Dersom vi ikke bygger flere boliger, risikerer vi at denne tradisjonen forsvinner. Hvis familier og enkeltmennesker ikke har et eget sted å bo, forsvinner en stor del av det de oppfatter som velferd og trygghet.

Siden 2010 har boligprisene, ifølge Statistisk sentralbyrå, steget med over 20 pst. på landsbasis. Det er et tegn på at det ikke bygges nok. En av de store utfordringene som en konsekvens av dette er at det blir enda vanskeligere for unge og vanskeligstilte å komme inn i dagens boligmarked.

Derfor er det viktig å legge til rette for at alle har et sted å bo, at det bygges nok boliger, og at folk flest får råd til å bo i disse boligene. For Høyre er det en prioritert politisk målsetting at det bygges nok boliger, og at flest mulig har mulighet til å eie sin egen bolig. Det skaper økt trygghet i hverdagen og forutsigbarhet å bo i sin egen bolig.

Samtidig vet vi at for mange handler ikke kampen først og fremst om å komme inn i eiermarkedet – de sliter nok som det er med å komme inn i leiemarkedet. Så har man den gruppen som når de først har fått et sted å bo, sliter med å kunne bli boende, og det er også en utfordring.

Gruppene er mange, jeg kunne fortsatt – mennesker med nedsatt funksjonsevne, folk med lav inntekt, rusmisbrukere som har havnet utenfor, eller nylig løslatte fanger, for den saks skyld – som skal tilbake igjen til samfunnet. En annen stor gruppe som bekymrer meg spesielt, er de litt over 5 000 flyktningene som har fått opphold, men som fortsatt ikke er bosatt. Det er arven etter den rød-grønne regjeringen. Jeg er tilfreds med at den nye regjeringen har fått fart på etableringen, men her er det viktig å opprettholde trykket.

Boligsosialt arbeid er grunnlaget for et samfunn med muligheter for alle. Uten et godt sted å bo blir det vanskelig å håndtere andre utfordringer i livet, derfor må regjeringen sørge for en god strategi for arbeidet med dette framover.

Gode boliger for barn og barnefamilier er spesielt viktig, både for å sikre livskvaliteten nå og for å sikre disse barnas framtid. En god bolig gjør det mulig med barnehage, skole, venner, fotball på løkka og fritidsaktiviteter. Det gjør det mulig å delta på dette. Dette danner også grunnlaget for en trygg oppvekst. Vi vet at noe av det viktigste vi kan gjøre av forebyggende arbeid for barn og unge, er å skape trygge oppvekstsvilkår.

Først og fremst må vi sørge for at det bygges nok boliger, slik jeg har nevnt, og at terskelen for å komme inn i boligmarkedet senkes. Bostedsløshet, spesielt blant barnefamilier og unge, må forebygges og reduseres. Vi må sikre utleieboliger som er av god kvalitet og i et trygt bomiljø for barnefamilier. Midlertidige botilbud bør bare unntaksvis benyttes av barnefamilier og unge, og slike opphold skal ikke vare lenger enn ytterst nødvendig.

Området er omfattende, og arbeidet som ligger foran oss, er stort. Jeg skal peke på noen av hovedutfordringene:

Det er ikke noen tvil om at dette feltet er stort og må løses av flere departementer, direktorater og etater. Hvordan vil regjeringen koordinere dette arbeidet framover? Folk møter mye byråkrati, prosessen er ofte kompleks, og folk ender opp med å bli kasteballer. Vi ser at problemene er størst i de store byene, noe som er naturlig på grunn av innbyggertall og befolkningsvekst. Hvilke spesielle tiltak kan innrettes mot de store byene? Det er et spørsmål vi kan stille oss. Vi er alle enige om at Husbanken har en viktig koordinatorrolle. Det skal den også ha i framtiden. Men hvordan sørger regjeringen for at Husbanken nå er synkronisert og utrustet til å møte dagens og morgendagens utfordringer? Vi vet jo at regjeringen kom med en ganske klar forskrift til Husbanken som skal gjøre at vi ikke nå får en ny høst hvor kommunene igjen går tomme for startlån lenge før året er omme. Det er gledelig, og det er viktig. Og skal alt nødvendigvis løses av staten? Kan man gjøre dette til en nasjonal dugnad ved å trekke inn andre aktører, f.eks. frivilligheten? Og hvordan sørger vi for ikke å passivisere brukeren? Det handler også om folks selvbilde, de må få lov til å være med på den reisen det er å gå fra ikke å ha et sted å bo til å få et hjem. Hvordan kan vi involvere dem på en bedre måte?

Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen å invitere til en dialog og en dugnad for de mest vanskeligstilte i det norske boligmarkedet. Jeg ser fram til debatten.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:38:09]: Jeg vil først av alt takke interpellanten for at han stiller dette viktige spørsmålet og dermed bidrar til å løfte frem en viktig sak.

De aller fleste av oss bor godt, men altfor mange sliter med å skaffe seg et trygt hjem. Uten bolig er det vanskelig å komme videre, enten det handler om utdanning eller om arbeid, og et utrygt bomiljø skaper en usikker ramme rundt barns oppvekst. Derfor er boligsosialt arbeid et høyt prioritert område for regjeringen, og arbeidet inngår i vårt satsingsområde om et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

I mars la fem statsråder frem en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid – Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020). Dette er et historisk dokument. I fellesskap har arbeids- og sosialministeren, barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, helse- og omsorgsministeren, justisministeren og jeg lagt frem en omfattende, koordinert og forpliktende strategi med klare mål, innsatsområder og resultatmål for fremtidens boligsosiale arbeid.

Formålet er å samle og målrette innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien gir en oversikt over et komplekst politikkområde, der ansvar og oppgaver er fordelt mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Strategien tydeliggjør ansvar, oppgaver og forventninger i det boligsosiale arbeidet. Strategien er langsiktig og skal gå frem til 2020.

De som sliter på boligmarkedet, skal møtes med respekt og få nødvendig hjelp. Det er vårt ansvar å koordinere og samordne den statlige innsatsen for å bygge opp under kommunenes arbeid på det boligsosiale området.

Som interpellanten viser til, bor folk flest bra i Norge i dag. Boligstandarden blir bare bedre og bedre. Likevel er det noen som faller utenfor. Boligutvalget anslo at det var ca. 150 000 vanskeligstilte på boligmarkedet. Analysen viser at nær 60 pst. av de vanskeligstilte leier bolig, sammenlignet med 18 pst. i befolkningen for øvrig. Andelen vanskeligstilte er høyest i Oslo.

Innvandrere er overrepresentert blant de vanskeligstilte på boligmarkedet. En høyere andel av de vanskeligstilte har en ustabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Utvalget anslo at i underkant av 25 pst. av de vanskeligstilte husstandene er barnefamilier.

Mens de fleste av husholdningene med høyere inntekt eier sin egen bolig, er andelen eiere blant dem med lavest inntekt kun 32 pst. For mange kan leie av bolig være det beste alternativet, men en del husstander har problemer med å skaffe seg en egnet leiebolig. Få utleieboliger, liten variasjon i boligtilbudet og forskjellsbehandling av boligsøkere er blant utfordringene på boligmarkedet.

En kartlegging fra 2012 viser at ca. 6 250 var bostedsløse. Antallet er mer eller mindre uendret fra kartleggingen fra 2008. Antall bostedsløse barn har imidlertid økt, fra 400 til 679. Litt over halvparten av de bostedsløse er avhengig av rusmidler, og to av fem har psykiske helseutfordringer. To av fem bostedsløse er registrert i en av de fire største byene.

Den 1. januar 2013 satt 3 829 flyktninger i mottak og ventet på bosetting. Per 31. mars 2014 var tallet økt til 5 549. Mangel på egnede boliger er en av årsakene til at kommunene ikke kan ta imot flere flyktninger. Disse tallene trekker jeg frem fordi de viser kompleksiteten i de utfordringene vi står overfor, og viktigheten av at vi får gjennomført den strategien vi nå har samlet oss om.

Det er ingen tvil om at det å ha en bolig – et hjem – skaper trygghet og en bedre mulighet til å ta utdanning, arbeide, stifte familie og ha et sosialt liv. Boligen er ofte forutsetningen for deltakelse i samfunnets øvrige arenaer. Uten et godt sted å bo vil andre utfordringer i livet bli forsterket og gå ut over livskvaliteten.

Boligsosialt arbeid handler om at alle skal ha muligheten til å mestre hverdagen sin – ha en god bolig og en håndterlig boligøkonomi og være en del av et nærmiljø. Ingen skal måtte gjøre seg fortjent eller kvalifisert til å få hjelp. Alle må bo, og med riktig hjelp kan alle bo.

I strategien har vi fastsatt tre overordnede nasjonale mål for det boligsosiale arbeidet i årene som kommer. Disse er:

• Alle skal ha et godt sted å bo.

• Alle med behov for tjenester skal få hjelp til å mestre boforholdet.

• Den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv.

Vi forsterker innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra. Dette er viktig for barna her og nå og for å forhindre at dårlige levekår går i arv. Vi har fastsatt følgende tre konkrete resultatmål i strategien:

• Utleieboliger for barnefamilier skal være av god kvalitet og i et trygt bomiljø.

• Midlertidige botilbud skal bare unntaksvis benyttes av barnefamilier og unge, og slike opphold skal ikke vare lenger enn tre måneder.

• Bostedsløshet blant barnefamilier og unge skal forebygges og reduseres.

Kommunene har en nøkkelrolle og et hovedansvar for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. De skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Mange kommuner disponerer for få egnede boliger til vanskeligstilte.

På statlig nivå kan vi bidra til å sikre kommunene gode rammebetingelser for dette arbeidet. Regjeringen har derfor i revidert nasjonalbudsjett for 2014 foreslått en sterk økning av tilsagnsrammen til utleieboliger. Økningen innebærer at det i år kan legges til rette for ca. 1 500 nye utleieboliger. Dette viser at regjeringen legger handling bak ord, og bekrefter at vi vil forsterke det boligsosiale arbeidet.

Vanskeligstilte på boligmarkedet er en mangfoldig gruppe av mennesker med ulike utfordringer og behov. Noen trenger hjelp til å håndtere boutgiftene sine, andre trenger hjelp til å skaffe seg en egnet bolig etter opphold på krisesenter, på institusjon eller i fengsel. Noen er i asylmottak og venter på en kommune å bosette seg i, mens andre trenger hjelp til å mestre boforholdet. Mangfoldigheten utfordrer hjelpeapparatet. Vi hører om uheldige hendelser som kunne vært unngått hvis vi i det offentlige apparatet hadde samarbeidet bedre. Vi trenger virkemidler som er fleksible, og som innrettes slik at de kan møte utfordringene den enkelte sliter med.

Husbanken er tildelt rollen som statlig koordinator for å følge opp strategien. Seks direktorater har i fellesskap fått i oppdrag å sikre at ord blir til handling. De fem øvrige er Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet.

Sammen med kommunene har Husbanken ansvaret for en rekke viktige ordninger som skal hjelpe vanskeligstilte med å skaffe seg en bolig og bli boende: bostøtte, startlån, grunnlån, tilskudd til etablering og utleieboliger. Nettopp fordi det er så mange ulike etater som har et ansvar eller et delansvar på dette området, og fordi det er så mange ulike ordninger, er samordningen, koordineringen, helt avgjørende for at vi skal lykkes, både for at kommunene skal ha en helhetlig og koordinert stat å forholde seg til, og for at kommunene skal kunne møte den enkelte med respekt.

I tillegg forvalter de fem øvrige direktoratene ordninger som er viktige for å nå strategiens mål. Å se virkemidlene på bolig- og tjenestesiden i sammenheng er utfordrende, men, som jeg har understreket, svært nødvendig. Vi har bedt direktoratene om å iverksette tiltak for å målrette og koordinere de statlige ordningene.

Jeg er også glad for at representanten Mudassar Kapur tar opp forholdet til frivillige organisasjoner og andre enn statlige og offentlige etater. Jeg vil understreke at frivillige organisasjoner er sentrale samarbeidspartnere for stat og kommune i det boligsosiale arbeidet. Flere har lang tradisjon for å samarbeide med det offentlige om boligsosialt arbeid. Vi ønsker også å styrke brukermedvirkningen. Brukere, pårørende og interesseorganisasjoner skal involveres når det boligsosiale arbeidet utformes.

I dag har vi mye kunnskap om utfordringer og løsninger i det boligsosiale arbeidet. Mange kommuner er godt i gang med å utvikle et helhetlig og målrettet sosialt arbeid. Dette er praksis og erfaringer som må deles med andre kommuner. Vi ønsker å samarbeide med kommunene, men også med partiene i Stortinget, for å finne de beste løsningene.

Mudassar Kapur (H) [14:48:28]: Jeg vil takke statsråden for svarene så langt, og jeg setter pris på at regjeringen tar disse spørsmålene på største alvor.

Jeg må også si at jeg satte ekstra stor pris på at statsråden inviterte alle partiene på Stortinget til dette arbeidet, for dette er, som jeg sa i starten av mitt innlegg i stad, en dugnad for de mest vanskeligstilte.

Jeg ønsker å fokusere litt mer på den gruppen, og da tenker jeg spesielt på de svakeste av alle, nemlig de bostedsløse barna – eller barn i bostedsløse familier, for den saks skyld. Norsk institutt for by- og regionforskningdefinerer «bostedsløs» slik:

«Som bostedsløs regnes personer som ikke disponerer eid eller leid bolig, men som er henvist til tilfeldige eller midlertidige botilbud, oppholder seg midlertidig hos nær slektning, venner eller kjente, personer som befinner seg under kriminalomsorgen eller i institusjon og skal løslates eller utskrives innen to måneder og ikke har bolig. Som bostedsløs regnes også personer uten ordnet oppholdssted kommende natt.»

Dette er mennesker som er i den ytterste nød, vil jeg si, når de ikke har et sted å bo.

En kartlegging gjort i forbindelse med rapporten «Bostedsløse i Norge 2012» viser at antallet bostedsløse barn økte fra 400 i 2008 til 679 i 2012. Dette skjedde mens den rød-grønne regjeringen styrte landet. Om lag 30 pst. av disse oppholdt seg på krisesenter, og mange av dem hadde minoritetsbakgrunn – og vi vet at innvandrerbakgrunn ofte kan gi en litt tøffere start på livet hvis språk, skole og integrering er vanskelig fra før. Hvis man i tillegg sliter med å få et sted å bo, blir det en ekstra byrde å bære. Som sagt kom denne økningen under den rød-grønne regjeringen.

Spesielt tidligere debatter jeg har deltatt i, har vist – noe kanskje også debatten i dag vil vise, det gjenstår å se – at de rød-grønne ikke kommer til å ta ansvar for dette, men vil prøve å legge skylden på kommunene. Jeg er utålmodig på barnas vegne. Barna har ikke tid til de rød-grønnes bortforklaringer.

Mange kommuner, bl.a. Oslo, er godt i gang med å utvikle et helhetlig og målrettet boligsosialt arbeid. Disse kommunene står for nytenkning, og de tar et helhetlig grep om det boligsosiale arbeidet. Jeg ønsker derfor regjeringens strategi velkommen, og vil høre litt mer om hvordan statsråden mener vi kan lage den store dugnaden for å sørge for at disse barna og familiene deres raskere får et trygt og permanent hjem.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:51:37]: Jeg mener at det første og viktigste er at vi erkjenner at vi står overfor betydelige utfordringer, at det er en sammensatt utfordring, og at dette er et område det er helt avgjørende å ta tak i for å lykkes med å skape et samfunn med muligheter for alle. Dette handler om barn, det handler om integrering, og det handler om mange av dem blant oss som er mest sårbare, som kanskje trenger hjelp til å bo – og ikke minst at de blir møtt med respekt – i en situasjon der man er vanskeligstilt på boligmarkedet.

Jeg har hatt gleden av å møte flere mennesker som har slitt på boligmarkedet, mennesker som sliter med rus og psykiske helseutfordringer, som bor i skjermede boliger, men som hadde én drøm: på et tidspunkt å få sin egen bolig. Jeg har også møtt en ung jente som har slitt betydelig på boligmarkedet, men som hadde en god historie å fortelle, nettopp fordi hun ble møtt med respekt av den kommunen som hun bor i. Disse to historiene viser for meg at alle mennesker har en drøm om å ha et eget sted å bo, og det viser meg også hvor viktig det er nettopp å gi mennesker den tryggheten en egen bolig innebærer.

Det neste er at vi også på dette området må erkjenne at det er behov for nytenkning, og at det er behov for sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap. Her finnes det ikke ett svar, her er vi nødt til å arbeide på et bredt felt. Nettopp derfor er regjeringen opptatt av at staten skal koordinere og samordne sine virkemidler – de ulike etatene, de ulike ordningene – og vi er opptatt av å ha et best mulig samarbeid med kommunene.

Jeg er også enig i det som ble sagt om at flere kommuner er godt i gang. Jeg har hatt møte med flere av byrådene i Oslo, som har en tydelig strategi på dette området, og som nå også har gjort en avtale om kjøp av flere leiligheter. Man er nettopp opptatt av ikke bare å kjøpe leiligheter som så skal leies ut, men at dette inngår i en større og bredere strategi. Flere kommuner har også strategier for å gå fra leie til eie – det mener jeg også er et viktig virkemiddel – slik at man kan starte med å leie en bolig, og på et senere tidspunkt ha muligheten til å eie sitt eget hjem. Det gir en trygghet, og det gir en mulighet til å komme videre i livet.

Stine Renate Håheim (A) [14:54:50]: Takk til interpellanten for å reise en viktig debatt. Det er fint å diskutere dette nå når det begynner å nærme seg slutten på stortingssesjonen.

Norsk boligpolitikk har i all hovedsak vært vellykket. De fleste bor godt i egen bolig, og vi har en boligstandard som er blant verdens beste. Men det er dessverre for mange som faller utenfor. 150 000 er vanskeligstilt på boligmarkedet, og 6 200 mangler et fast sted å bo. Det er en uverdig situasjon. Alle skal ha et sted å bo.

Det viktigste vi kan gjøre, det som er helt overordnet, er å bygge mer. Men vi må også ha en særskilt innsats for de vanskeligstilte. Arbeiderpartiet er derfor glad for at regjeringen Solberg har ferdigstilt arbeidet med en egen boligsosial strategi som den rød-grønne regjeringen satte i gang. Det har vært en lang prosess der mange har bidratt, så vi ser veldig fram til å se de konkrete resultatene av strategien.

For Arbeiderpartiet er bolig en av de fire pilarene i velferdspolitikken, sammen med utdanning, helse og arbeid. Til sammen utgjør de grunnlaget for at alle skal kunne ha muligheten til å skape seg et godt liv.

Så vet vi at tilknytning til arbeidslivet er den viktigste faktoren som hindrer lavinntekt og fattigdom. Det er en klar sammenheng mellom manglende arbeidstilknytning, lav inntekt og boligproblemer, så for Arbeiderpartiet er det et overordnet mål å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Nå ser vi dessverre at regjeringen har åpnet for å endre arbeidsmiljøloven og for at flere må spille på reservelaget i arbeidslivet. Det blir ikke enklere å få seg et sted å bo hvis en er midlertidig ansatt.

Interpellanten inviterte til dugnad, og det var lov å komme med innspill. Jeg vil gjerne komme med noen konkrete innspill. Aller først: Ikke rør prinsippet om universell utforming. Det handler om hvilket samfunn vi skal ha i framtiden. Arbeiderpartiet vil ha et likestilt samfunn, med gode boliger av god kvalitet. Derfor er det å gå baklengs inn i framtiden å lempe på disse kravene, slik regjeringen har åpnet for.

Vi er glade for at man nå skal fokusere særskilt på barnefamilier. Bolig og bomiljø har innvirkning på velferden til barn her og nå, men vi vet også at det har følger når man blir voksen. Så vi støtter det helhjertet.

Jeg leser også at strategien skal støtte opp om bosettingsmålene i samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KS om bosetting av flyktninger. Vi vet at barn i asylmottak er noen av de aller mest sårbare, de må vente altfor lenge på et trygt og stabilt sted å bo. Vi håper derfor nå at det er slutt på at regjeringen gang på gang foreslår å kutte i bevilgninger til enslige mindreårige asylsøkere. Det er dårlig sosial boligpolitikk, og det er dårlig integreringspolitikk.

Strategien sier også noe om viktigheten av å sikre gode overganger fra institusjon til bolig. Jeg vil bare gjøre statsråden oppmerksom på at det er oppstått usikkerhet rundt finansieringen av overgangsboliger på grunn av et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet nå i vår. Det har bl.a. ført til at overgangsboligene ved Fekjær i Valdres er truet. Jeg ber derfor regjeringen om raskt å finne en løsning som gjør at dette gode tilbudet kan opprettholdes.

Vi er glade for Husbankens forpliktende samarbeid med 50 kommuner. Det har vist gode resultater. Vi er glade for at det skal utvides.

Dette er en strategi som vi er opptatt av følges opp med konkrete tiltak og bevilgninger, så la meg først få rose regjeringen for at det nå bygges flere utleieboliger. Det støtter vi helhjertet opp om. Men vi er også opptatt av å styrke Husbanken. Statsråden var inne på eie-til-leie-programmer. Det er vi veldig for å gjøre mer av, så vi synes det er veldig trist at ikke regjeringen styrker Husbanken, og at de gjennomfører et kutt på 5 mrd. kr. Vi synes også det er synd at man ikke nå setter i gang en mye mer offensiv bygging av studentboliger, slik Arbeiderpartiet har foreslått i revidert. Hvis vi får opp trykket i boligbyggingen, vil prisene gå ned, og færre vil ha behov for boligsosial hjelp.

Statsråden snakket mye om samordning. Det tror jeg er et veldig viktig tiltak. Vi er klar over det ansvaret også kommunene har. Jeg må si at jeg frykter at det arbeidet kan få svært trange kår i prioriteringskampen i kommunene framover, med tanke på den debatten vi hadde i denne salen i går, om kommuneøkonomien.

Stefan Heggelund (H) [15:00:19]: Jeg har lyst til å rette en stor takk til interpellanten, representanten Mudassar Kapur, for å ta opp et viktig spørsmål og en viktig debatt. Jeg ønsker også å takke statsråden for et klart og godt svar.

Det er spesielt i et rikt land, som går godt, at vi har 150 000 vanskeligstilte på boligmarkedet, og at 6 200 mennesker mangler et fast sted å bo – 6 200. Det er når man hører sånne tall og ser forbi de tallene, ikke tenker på tallene som statistikk, men som en rekke mennesker som lever med sin skjebne, at man virkelig blir minnet på at den selvgodheten vi i Norge kan føle over den offentlige velferden vi har bygd opp, ikke må overskygge vår evne til å ha kontakt med virkeligheten. Og så minner det oss om den vesensforskjellen det er mellom et hus og et hjem.

Bolig og tilknytning til arbeidslivet henger sammen. Rundt 600 000 mennesker står i dag utenfor arbeidslivet. I tillegg viser tall fra SSB at det i første kvartal i år var 71 000 undersysselsatte personer i Norge, altså personer som er i jobb, men som ikke er i hel stilling, men som ønsker å jobbe mer. Derfor har jeg lyst til å understreke at denne regjeringen har en politikk for å få flere i arbeid, løfte flere av dem som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet, og en politikk for flere heltidsstillinger. I det arbeidet er vi nødt til å se på tiltakssystemet, og vi må gjøre moderate endringer i arbeidsmiljøloven. Faste stillinger skal være hovedregelen, men flere må få sjansen til å få en fot inn. Lokale forsøk med ulike turnusordninger har vist at mer frihet til å lage lokale avtaler også kan føre til flere heltidsstillinger. Regjeringen er i gang, og regjeringens arbeid på dette området er utrolig viktig.

Mange av dem som sliter på boligmarkedet, er unge. Det vet vi, samtidig som vi vet at ungdomsledigheten er nær tre ganger høyere enn ledigheten for øvrig, og at sysselsettingen blant unge er redusert med rundt 5 prosentpoeng siden 2008. I 2012 var 23 pst. av de bostedsløse unge mennesker. I den sammenheng har jeg lyst til å trekke fram noe fra den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid. Det er resultatmål 3, at bostedsløshet blant barnefamilier og unge skal forebygges og reduseres. Hva handler det helt grunnleggende om? Jo, det handler om å få en start på livet og en start på voksenlivet med føttene på trygg grunn. Dette er ikke noe ett departement kan gjøre alene – riktignok har vi et superdepartement, men vi har ikke et mirakeldepartement. Derfor må dette gjøres i samordning med andre velferdspolitiske tiltak, bl.a. når det gjelder arbeid, og når det gjelder sosiale tjenester. Så handler det om informasjon, informasjon om hvilke muligheter man har, og hvilke rettigheter man har.

Helt til slutt vil jeg bare si at i et slikt arbeid er det viktig at man ikke ser seg blind på penger som virkemiddel, slik enkelte partier har en lei tendens til å gjøre. Like mye handler dette, som på så veldig mange andre områder, om samordning og koordinering. Der er jeg glad for at statsråden er helt klar.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [15:04:40]: Det er første gang i mitt liv jeg har hørt at det å kunne skaffe boliger ikke handler om penger. Det handler selvfølgelig om penger. Det handler om vi er villige til å prioritere å bruke penger slik at det er mulig å bygge boliger, slik at de som ikke har råd til å kjøpe til markedspris i dag, også får tak over hodet. Bolig er «basic» – det er helt nødvendig for å kunne ha et trygt liv der en bestemmer over seg sjøl.

Det har vært store endringer i boligpolitikken etter krigen, og jeg tror at en del av boligpolitikken ble formet av noe som ble sagt av Trygve Bratteli tidlig på 1960-tallet. Da sa han: Ingen skal eie andres hjem. Jeg tror det klinger ganske godt for de fleste av oss. Derfor har norsk boligpolitikk stort sett vært en eiepolitikk. Det har gått bra for veldig mange, men det funker ikke for alle. Dessuten har vi nå et moderne samfunn, der folk flytter på seg, og noen av oss skiller seg, og det er behov for et mye større leiemarked enn det har vært før. Alle andre land har det. Norge er veldig spesielt på dette området.

Det er også slik at boligen har forandret seg fra å være et hjem, som representanten Heggelund sa, til å være det viktigste investeringsobjektet. Det betyr at vi får priskaruseller som gjør at unge og vanskeligstilte ikke kommer inn. Det betyr at vi må ha en aktiv boligpolitikk både fra statens side og fra kommunenes side, for det er kommunene som i lovverket har ansvar for å skaffe boligtomter, regulere tomter, legge til rette for boligbygging og skaffe boliger til de mest vanskeligstilte. Så det er ikke mulig, slik som interpellanten mente, at kommunene skulle slippe unna det ansvaret de har – tvert imot.

Enkelte kommuner har en bred tilnærming til boligpolitikken, f.eks. Sandnes, som ikke er en SV-styrt kommune. De har en aktiv tomtepolitikk, de kjøper tomter, de regulerer tomter, de inngår utbyggingsavtaler der man må selge boligen til gitte priser, slik at vanlig ungdom med vanlige lønninger og ikke god råd kan komme inn. Da unngår man også veldig mange av de problemene som oppstår i det boligmarkedet vi har nå, der ikke bare de som ikke har jobb, eller opplever sykdom, blir vanskeligstilte, men også helt vanlig ungdom, med vanlige liv, vanlige studielån og en liten jobb. Dette gjør altså en kommune som Sandnes, mens andre kommuner, som Oslo f.eks., har hatt en mye smalere boligpolitikk. Mange kommuner har det, man har en politikk bare overfor noen av de mest vanskeligstilte. Jeg er glad for det som sies nå, at nå har man også i denne byen tenkt å begynne å skaffe seg flere boliger for vanskeligstilte, for det trengs. Hittil har man solgt unna en masse og latt veldig mange regulerte tomter, som er byggeklare, stå ledige. Da blir det boligmangel. Så de kommunene som har en bred tilnærming til dette, lykkes mye bedre enn de som har en smal tilnærming til det, og det synes jeg det er viktig at statsråden også kan respondere litt på.

Så er det nødvendig å styrke Husbanken, for Husbanken er av de viktigste virkemidlene. Jeg blir forbauset når jeg hører også interpellanten si at nå blir det ikke tomt i Husbanken, fordi man har bestemt at de får ikke lov til å bruke opp alle pengene tidlig på året – de skal dele dem ut i fire porsjoner, og da skal det bli nok på slutten. Men køen øker – køen øker slik at det hadde vært behov for å øke Husbankens rammer nå. Det hadde vært en billig investering for staten for å øke boligbyggingen når det trengs som mest.

Dugnad høres fint ut. Jeg er veldig for dugnad – SV er veldig for dugnad. Men vi må ikke narre oss sjøl til å tro at det blir bygd flere boliger på dugnad i Norge, eller at det er noen som har lyst til å være med på en dugnad for å sikre folk som ikke har råd til det, tak over hodet. Det er vi nødt til å sette kommunene i stand til å bidra til, og vi må bidra til det som storting.

Helt til slutt: Bygging av studentboliger er viktig og nødvendig. Den kan økes. Det hjelper veldig på leiemarkedet. Man kan pålegge kommunene å ha en aktiv boligpolitikk, og man kan f.eks. også, for å se på noen av de mest vanskeligstilte, se på den ordningen de har i Danmark som heter «Skæve huse». Den har vært omdiskutert i Norge. Jeg mener vi bør se på flere slike boligløsninger også.

Bente Stein Mathisen (H) [15:09:52]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha satt et svært viktig tema på dagsordenen, for boligsosialt arbeid er viktig. Dette arbeidet involverer mange aktører. Samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer er avgjørende for å lykkes i det boligsosiale arbeidet.

Det nylig fremlagte strategidokumentet Bolig for velferd er lagt frem av fem statsråder. For å lykkes i det boligsosiale arbeidet må en samarbeide. Å ha en slik tydelig forankring hos fem statsråder synliggjør at regjeringen er opptatt av dette. Det er viktig å sikre at arbeidet får prioritet i de respektive departementer og direktorater, og at arbeidet gis gode rammebetingelser. Denne regjeringen er opptatt av samarbeid og samhandling, og den viser handlekraft og gjør noe med det som ikke fungerer bra nok.

I helsevesenet har det nylig blitt innført en stor samhandlingsreform, men det trengs oppmerksomhet, fokus og incitamenter til samhandling også på andre samfunnsområder. Boligsosialt arbeid er et slikt område. Derfor er det flott at regjeringen har tatt tak i dette ved å legge frem en Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, og at regjeringen er så tydelig på at samarbeid og samhandling mellom dem som har delansvar på dette feltet, må til for å lykkes. Det er viktig med rolleavklaringer og ansvarsavklaringer.

Boligen har stor betydning for oppveksten til barn og unge. Boligen er viktig for oss alle sammen, for den er hjemmet vårt. Den er viktig for tryggheten til familien. Og den er en viktig ramme for sosialt liv.

Så mange som 150 000 personer har det vanskelig på boligmarkedet. I denne gruppen er det også mange barnefamilier. De må ha vår oppmerksomhet. Barn i lavinntektsfamiliene bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien eier selv. Antall barn i lavinntektsgruppen har økt jevnt fordi befolkningen øker. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette har sammenheng med en kombinasjon av svak arbeidsmarkedstilknytning hos foreldrene og barnerike familier.

Det er viktig å styrke innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra, for å forhindre at dårlige levekår går i arv. Regjeringen er opptatt av å legge bedre til rette for og bidra til at de som ikke har et inntektsgivende arbeid, får en sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Et inntektsgivende arbeid er et av de viktigste tiltakene for å motvirke fattigdom og et viktig virkemiddel for å kunne skaffe seg en bolig selv.

Et godt boligsosialt arbeid med samarbeid på tvers av ulike etater får positive konsekvenser for måloppnåelse både innen arbeid, helse, utdanning og integrering. Hjelp til inntekt gjennom arbeid eller utdanning er ofte avgjørende for å lykkes med det boligsosiale arbeidet.

Jeg er glad for de tre overordnede nasjonale målene som er satt for det boligsosiale arbeidet i strategidokumentet:

• Alle skal ha et godt sted å bo.

• Alle med behov for tjenester skal få hjelp til å mestre boforholdene.

• Den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv.

Jeg vet at det gjøres et målrettet, helhetlig, tverrfaglig og godt arbeid i veldig mange kommuner rundt om i landet, og at Husbanken er en god samarbeidspartner. Mange har fått god hjelp til å kjøpe sin egen bolig.

Oppfordringen om å invitere til dugnadsarbeid som interpellanten kom med i sitt innlegg, synes jeg også er viktig. Jeg tenker ikke at det er en sånn dugnad at man skal bygge husene, som jeg følte at representanten Karin Andersen var inne på, men at det nettopp er å dele de gode erfaringene og de gode eksemplene rundt om i landet og lære av hverandre, slik at de nasjonale målene kan innfris.

Mudassar Kapur (H) [15:13:41]: Jeg vil takke hjerteligst alle som har deltatt i debatten, spesielt statsråden, som har gitt tydelige signaler om at regjeringen skal sørge for bedre koordinering enn det som har vært de siste årene, på tvers av departementer og etater. Det tror jeg er helt avgjørende. Jeg mener også at de andre partiene i innleggene har pekt på mange av de samme problemstillingene.

Representanten fra Arbeiderpartiet nevnte bl.a. at det må bygges mer. Det gjorde også representanten fra SV. Men da forundrer det meg at de stemmer imot mange av forenklingsforslagene – senest for tre døgn siden.

Så sier representanten fra SV at vi må pøse ut mer penger i dette markedet for å få flere inn i boliger. Men det hjelper jo ikke å pøse ut masse penger i markedet når de som skal bygge, ikke har riktige forutsetninger for å bygge boligene. Så det blir litt vanskelig å forstå.

Jeg må også minne representanten fra Arbeiderpartiet om at det var nettopp den rød-grønne regjeringen som ønsket en innstramning av startlånsordningen hos Husbanken. Og jeg merker det fra talerstolen: Vi foreslo det, vi foreslo a, vi foreslo b og c – og så får vi nå skylda for at denne regjeringen faktisk gjennomfører, mens de andre hadde en del gode forslag på hjertet.

Jeg vil også gi honnør til representanten Heggelund for å peke på en veldig enkel sak, og det er ofte det enkle som er det beste. Det er at vi må ha flere ja-kommuner. Når han snakker om at vi må ha bedre informasjon, handler det rett og slett om å gi god service til den enkelte innbygger. De må møte den samme type informasjon og service som de møter ellers i samfunnet, så de kan være bedre i stand til å hjelpe seg selv gjennom en vanskelig situasjon.

Jeg er også helt enig i at arbeid og boligpolitikk henger sammen. Jo flere mennesker vi får i arbeid, jo flere mennesker får vi også inn i boligmarkedet. Det er det ingen tvil om.

Til slutt: Jeg er også veldig glad for at alle partier som tok ordet, er enig i regjeringens nye strategi for det boligsosiale arbeidet framover. De er også enig i at det må bygges mer. De er også enig i at det må forenkles. Og de er også enig i at det må prioriteres bedre. Da har jeg store forhåpninger til at de også er med på å stemme for våre forenklingsforslag, forbedringsforslag og fornyingsforslag i denne salen i årene som kommer.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:16:33]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en interessant og nyttig og viktig debatt. Jeg håper at denne diskusjonen markerer starten på en dugnad i Stortinget på det boligsosiale området.

Jeg er enig med interpellanten i at dette er et område som krever bred innsats. Både vårt arbeid for å gjøre det lettere å bygge flere og rimelige boliger gjennom det forenklingsarbeidet vi nå gjør, og strategien på det boligsosiale området er viktige virkemidler. Der er det sentralt at vi får koordinert og samordnet de statlige etatene og de ulike støtteordningene, men jeg vil også understreke at samarbeidet med kommunene er helt avgjørende, og at kommunene møter menneskene som sliter på boligmarkedet, med respekt.

Så til slutt: Når det gjelder Husbanken, er jeg enig i at Husbanken skal spille en viktig rolle på det boligsosiale området, men Husbanken skal ikke konkurrere med det ordinære finansmarkedet. Husbankens ulike låneordninger skal være et supplement, komme i tillegg. Det er grunnen til at vi nå også har målrettet startlånsordningen, slik at det ikke er en låneordning for mennesker som har god råd, men at det er en ordning for dem som har langvarige utfordringer på boligmarkedet.

Vi er godt i gang med den boligsosiale strategien. Strategien er på plass. Det er startet et viktig koordinerings- og samordningsarbeid. Vi er godt i gang med å forenkle og fornye plan- og bygningsloven og legge til rette for at det kan bygges flere boliger. Og vi er godt i gang med også å øke bevilgningene til utleieboliger, slik at flere kan komme inn på boligmarkedet.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten ferdig.