Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:

Saksordføreren får inntil 15 minutter, deretter får hver partigruppe og statsråden inntil 15 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [12:48:43]: (komiteens leder og ordfører for saken): Bakgrunnen for behandlinga av saken om ny trasé for E16 gjennom Lærdal er ikke et stort politisk øyeblikk. Tvert imot er saken en demonstrasjon av hvor galt det kan gå i jakten på politiske meningsmotstandere for å skåre billige politisk poenger. Men saken har også prinsipielle sider, som det er helt nødvendig at Stortinget får kunnskap om, og som kan debatteres her i salen. Jeg skal komme tilbake til dette.

Det startet selvfølgelig i media – som det så ofte gjør – med oppslag om at tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell en uke før regjeringsskiftet i 2013 hadde trosset Statens vegvesen og bestemt at E16 gjennom Lærdal skulle legges i tunnel. Det ble hevdet at dette hadde blitt besluttet etter at daværende kommunalminister Liv Signe Navarsete hadde tatt direkte kontakt med ham om saken.

Det ble insinuert at Navarsete hadde personlige interesser i saken, med utbasuneringer av at hun bodde jo bare 300 meter fra europaveien, og at Statens vegvesens forslag ville bety ny vei 127 meter fra hennes bosted. Det var ingen tvil om at man ville etterlate et inntrykk i det offentlige rom av at her hadde de to statsrådene slett ikke rent mel i posen. Det var opplysninger som framkom i pressen.

Jeg hadde nær sagt at vi er vant til slikt. Men det er noe annet for meg når stortingspolitikere som også er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, gjør den samme øvelsen og – jeg vil legge til – uten forbehold framfører kritikken uten verken å forholde seg til faktum i saken, sjekke dens faktum eller ta forbehold i det de sier i det offentlige rom.

Beskyldningene som kom fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, hadde en tone og et innhold som langt på vei overgikk det som pressen selv hevdet – og det i en sak som for alle oss som har vært i politikken en stund og har skjønt politikkens vesen, helt klart framsto som en ikke-sak. Det er faktisk en del av arbeidsbeskrivelsen til en folkevalgt politiker å få fram saker fra sitt eget hjemfylke. Det er faktisk også en del av ansvaret og jobben til en sittende statsråd å fatte beslutninger i saker som ligger uavklart i departementet, selv om det finnes røster som taler imot den beslutninga som blir fattet.

Derfor mener Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV at tidligere statsråd Solhjells vedtak om trasé for E16 gjennom Lærdal er i tråd med retningslinjene og god forvaltningsskikk. Vi mener det er legitimt, viktig og riktig å legge stor vekt på hva lokaldemokratiet mener i behandlinga i en innsigelsessak, selv om det selvsagt skal veies opp mot andre hensyn. For – og dette anser jeg som viktig – bortsett fra Statens vegvesen, som ønsket en annen løsning, gikk kommunestyret i Lærdal og fylkestinget i Sogn og Fjordane enstemmig inn for den beslutninga som statsråden har støttet seg på. De partiene som er representert her i kritikken, var helt annerledes plassert i Sogn og Fjordane.

Dette dokumenterer selvfølgelig et politisk tvisyn, og det viser veldig tydelig for meg at det er dette som kalles for et politisk spill. Derfor var det et godt politisk fundament for de beslutningene som statsråd Solhjell traff. Det var fundert i de vedtak som jeg allerede har referert. Det var fundert i en meget grundig saksbehandling i departementet, som behandlet ankesaken, og den var helt ferdigbehandlet både juridisk og politisk, helt etter alle regler, da statsråd Solhjell traff beslutninga om hvor veien skulle gå.

Jeg vil også avvise noe som framkom veldig tydelig i det offentlige rom og som var med på å bringe denne saken fram. Det var – som jeg innledet med – påstander om at særlig tidligere statsråd Navarsete hadde forsøkt å tenke på egne interesser. Det er verdt å merke seg for Stortinget, som nå har fått denne saken til behandling etter vårt initiativ, at ingenting av dette gjentas i merknadene. Alt av kritikk om at det var gal saksbehandling sånn sett, all kritikk om at det var noe som skulle mele hennes egen kake, er ikke gjentatt av noen noe sted.

Jeg sier dette med bruk av også kroppsspråk fordi det er veldig viktig å forstå at sånn skal man ikke drive på. Representanten Raja sa i foregående debatt her for et øyeblikk siden at han har opplevd at det var mye spill. Ja, dette er i hvert fall et tydelig eksempel på det, som ikke bør gjenta seg i kontroll- og konstitusjonskomiteen, etter min mening. For hvis det er slik at man kan stå fram i all offentlighet og kritisere en navngitt person, må man ha så mye kjøtt på beina at man kan gjenta dette i selve innstillinga – og ikke stikke av og late som det ikke har skjedd. Det mener jeg at alle bør merke seg, og jeg sier det i hvert fall sånn som jeg sier det.

Kristelig Folkeparti har sagt at de ikke vil være med på dette. Det er en egen merknad fra Kristelig Folkeparti om dette som sikkert representanten Grøvan vil redegjøre for selv, så jeg bare viser til dette.

Så er det slik at dette ble grunnlaget for at saken ble reist i Stortinget. Etter at komiteen 30. januar mottok brev fra kommunalministeren som rette statsråd til å besvare spørsmålet vi hadde fremmet, behandlet komiteen saken på sine møter henholdsvis 25. februar og 4. mars. Det var i utgangspunktet enighet om å avslutte saken, men da opplevde vi følgende – og det er den andre siden av denne saken: Statsrådens brev – og det regner jeg med at statsråden, som nå er til stede, kan redegjøre for i debatten senere – kritiserte verken beslutningas innhold eller form. Jeg sier det en gang til: Statsråden mente ikke at behandlinga var gal, og sluttet seg ikke til noe av den kritikken som var framkommet i det offentlige rom fra representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – nei.

Men det var ikke nok med det. Da ville representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i kontrollkomiteen fremme en protokolltilførsel til kontrollkomiteens protokoll, nærmest for å redde seg i land, og skrev at statsrådens handlemåte hadde vært «lite skjønnsom». Jeg tror man skal lete lenge etter at man forsøker å fremme en konkret kritikk mot en statsråd i en protokolltilførsel, som ikke skal komme til Stortingets kunnskap. Det kunne ikke kontrollkomiteens flertall akseptere, og derfor er denne saken kommet hit.

Så forsøker de andre partienes representanter å si at det er vi som har reist saken, for de ville bare nøye seg med en protokolltilførsel og da liksom få det under teppet. Sånn kan vi ikke ha det. Da må det hit, og derfor står vi her i dag. Jeg for min del og alle de andre var innstilt på å legge saken helt vekk – hvis protokolltilførselen ble trukket. Men det ville man ikke. Det er selvfølgelig en prinsipiell side ved hele saken: Kontrollkomiteen kan ikke begynne å kritisere navngitte personer og statsråder i protokolltilførsler som ikke Stortinget har forholdt seg til. Det er en så uryddig praksis at det ikke er mulig for meg å forsvare den.

Så er det dette å si videre, at når vi ikke kunne akseptere dette, var det også fordi dette inneholdt en indirekte kritikk av regjeringa Stoltenbergs praksis i forbindelse med håndtering av saker etter valget, hvor det var klart at regjeringa skulle gå av. Det er flertallets oppfatning at reglene er fulgt til punkt og prikke.

Vi sier i merknadene – og jeg gjentar det her – at de eksemplene vi har, og som er relevante å støtte seg på, er det forrige regjeringsskiftet, altså regjeringsskiftet etter valget i 2005. Det er nærliggende og riktig og saklig da å hevde at det den regjeringa gjorde, først og fremst var et tydelig eksempel knyttet til tidligere statsråd Clemet, som altså forsøkte å gjennomføre en rekke privatiseringer av norsk skoleverk i strid med det som åpenbart ville bli det neste stortingsflertallets oppfatning. Det kritiserte vi ikke som et forvaltningsbrudd, men vi kritiserte det politisk.

Det som vil bli utfordringa for statsråd Sanner i denne debatten, vil bli å uttale om regjeringa har en annen mening om hvordan en regjering skal opptre etter valget, når det er klart at den skal gå av, og om han annonserer nye retningslinjer. For hvis han gjør det, er det greit at Stortinget får vite det. Det er greit å få vite om regjeringa han representerer, når den eventuelt skal gå av, vil legge seg helt ned og ikke gjøre slike vedtak som her kritiseres.

Her er vi inne i et veldig viktig prinsipielt farvann, for det er et stortingsflertall som står bak denne kritikken. Hvis det skal bli stående – hvis det er slik at regjeringa i denne debatten sier at denne kritikken er grei, at det var lite skjønnsomt av statsråd Solhjell å gjøre det han gjorde – hvis statsråden bekrefter det, har vi en situasjon. Hvis han ikke gjør det, er saken ute av verden.

Jeg mener veldig sterkt at vi ikke har hatt noen problemer med praktiseringa av det regelverket som vi har i dag. Vi har aldri tatt opp disse sakene, vi har ment at regjeringa skulle fungere, og den er ikke et forretningsministerium før statsministeren har vært på denne talerstolen og sagt at han eller hun vil gå av. Det er også helt klart – forvaltningsmessig – riktig å si. Derfor handlet statsråd Solhjell, og regjeringa, helt i tråd med regelverket, og det var ikke grunnlag for å kritisere verken dette eller Navarsetes og Solhjells handlingsmåte i denne saken.

At Statens vegvesen hadde en annen oppfatning, har særlig representanten Tetzschner framhevet som et avgjørende ankepunkt. Ja, Statens vegvesen veier tungt, men de demokratiske organene sa noe annet, og i henhold til det etablerte lovverket er det de som beslutter hvor veier skal gå i Norge.

Så når saken har kommet hit, er det på dette prinsipielle grunnlag, altså for å få markert veldig tydelig at den kritikken som har vært framført i det offentlige rom, ikke har noe fundament i virkeligheten. Det mener jeg er bevist, både gjennom det faktum at de ikke repeteres i innstillinga, og at statsråden ikke mener det har foregått noe galt. Det er det ene. Det andre er spørsmålet om bruken av de regler som er regjeringas egne regler for hvordan regjeringa skal opptre etter et valg, og når det er klart at den skal gå av. Der mener vi at det er opptrådt helt i tråd med vanlig forvaltningspraksis. Og det tredje er at jeg slår fast at vi kan ikke ha kritikk av enkeltpersoner i protokolltilførsler, i forbindelse med kontrollkomiteens protokoller. Det er tre ting som er ute og går, og derfor er saken kommet hit, og det er av stor prinsipiell viktighet at vi får klarhet i disse spørsmålene, og jeg imøteser debatten med stor interesse.

Presidenten: Da har representanter fra alle partiene tegnet seg, og da blir rekkefølgen litt annerledes enn presidenten indikerte, så neste taler er representanten Michael Tetzschner og deretter representanten Helge Thorheim.

Michael Tetzschner (H) [13:04:04]: Jeg la merke til at saksordføreren helt har oppgitt å gjøre det som saksordførere vanligvis gjør, nemlig på en saklig måte føre Stortinget inn i saken, inn i temaet, inn i de interessante problemstillingene, før man så, på et eller annet tidspunkt, gjør rede for synspunktet til det partiet en selv representerer, og varsler at andre vil redegjøre for sine synspunkter.

Det eneste jeg kunne si meg enig i, så vidt jeg har notert meg, var at denne saken startet i mediene. Det er ikke noe galt i det. Det er et samspill mellom den kritikken som fremføres i offentligheten, og opplysninger som tilflyter offentligheten, og derfor kan jeg si at mange av oss ble forundret i januar i år da det fremkom enkeltheter rundt beslutningen om en sterkt fordyrende veiløsning i Lærdal, og at dette skyldtes det interne påvirkningsarbeidet som da pressen kunne referere mer i detalj.

Nå er det jo ikke slik at man går inn på alle pressens premisser, slik det virket som om forrige taler mente at undertegnede og andre hadde gjort. Vi tok hele tiden forbehold. Jeg har også lyst til å si at de løsrevne sitatene fra den gangen – jeg skammer meg overhodet ikke over å se dem igjen – var en meget stor grunn til å gå inn på visse sider ved regjeringens håndtering av den saken.

Så er det jo slik at på noen områder må vi i komiteen arbeide litt mer formelt, det vil si bare det vi er hundre prosent sikker på, eller i hvert fall inntil visshet grensende sannsynlighet kan uttale oss om. Det betød at vi måtte legge til side det som fortsatt ikke var dementert fra noen av aktørene, og det var jo disse politiske kontaktene som var tatt etter at det var klart at regjeringen ville gå av. Så de objektive kjensgjerningene har da latt seg bringe på det rene, og det som har fremkommet, er at man tok en meget stor politisk avgjørelse i den situasjonen som man selv har retningslinjer for internt i regjeringen for å vise varsomhet med å ta. Det var jo også påfallende at kontrollkomiteens leder i sitt innlegg ikke hadde noen referanser til det som faktisk er temaet for denne saken, nemlig hvorvidt statsrådene har etterlevet regjeringens interne retningslinjer for hvordan man beter seg når man vet at regjeringen går av.

Så vil jeg gjøre en presisering: I noen sammenhenger når jeg ble intervjuet, brukte jeg ordet «forretningsministerium». Dét var ikke regjeringen da. Men den retningslinjen vi senere har målt dette opp mot, gjelder nemlig ikke regjeringens overgang til å være en ren kontorforretning. Dette gjelder altså den retningslinjen det tidligere ble henvist til, om hvordan man forholder seg når det er klart for alle at regjeringen går av, og at det også fra regjeringens ledelse var klart at den ville gå av, men før man altså hadde fått anmodning fra Hans Majestet Kongen om å fortsette som forretningsministerium.

Det er det som er realiteten i dette. Det er da vi ser at saken måtte sjekkes ut bl.a. for personlige interesser hos noen av aktørene – nettopp fordi tidligere Senterparti-leder Navarsete og hennes mann hadde meldt seg inhabile da saken var oppe i det lokale kommunestyret. Så sjekket vi ut dette. Man kan fortsatt ha sin oppfatning av hvor nær aktørene kan være og likevel innvirke på det som ble sluttresultatet, nemlig at staten velger en løsning som statens egen fagmyndighet, nemlig Vegvesenet, sier er 400 mill. kr dyrere for skattebetalerne og dertil gir varig negativ samfunnsøkonomisk avkastning. Dermed blir denne fordyrelsen på 400 mill. kr det samme som et bevilgningsvedtak. Da skal man selvfølgelig være veldig påpasselig med å si at denne ressursallokeringen – i strid med det som egentlig er økonomisk fornuftig – må ha gode begrunnelser. Og da skal man i hvert fall – og det er kontrollkomiteen oppgave – gå inn i tematikken for å se om noen har blitt tilgodesett på et ikke-saklig grunnlag.

Jeg er i og for seg glad for at komitéleder har insistert på at vi skal bruke Stortingets plenumstid på dette, men det var også andre saker knyttet til daværende partileder Navarsete som ga grunn til uro og mistenksomhet, nemlig mottak av personlige gaver som ikke var oppgitt, og – kanskje det som verre var – mottak av pengeoverføringer fra offentlig eide kraftselskaper, kamuflert som ikke reelle konsulentoppdrag, kanalisert inn i Senterpartiet under den samme Navarsetes ledelse.

Man lærer jo av erfaringer her i verden, og det er klart at noen ganger, med en slik historikk, blinker noen lamper raskere enn andre ganger.

For ikke å bli beskyldt for å bruke kontrollkomiteen til spill, men kun til å ettergå de offentlig tilgjengelige opplysningene som har versert i pressen, måtte vi holde oss til de ytre fakta som var kjent. Vi kunne ikke basere oss på pressens opplysninger, selv om de utvilsomt hadde gode kilder, f.eks. fra Senterpartiet selv. Men så lenge de ikke var bekreftet, kunne vi ikke basere oss på dem. Men vi har lagt merke til at ingen av opplysningene har vært dementert av de angjeldende.

Vi ble stående tilbake med daværende miljøstatsråd Solhjells uomtvistelige vedtak, rett før han skulle gå av, i en stor politisk sak. Da er det selvfølgelig heller ikke noe kriterium at selve avgjørelsen var populær noen steder. Det er ikke det som er demokratisk forankring. Kontrollkomiteen må påse at det er Stortingets prioriteringer som ikke skal påvirkes av sidehensyn.

Vi konkluderer med at på bakgrunn av regjeringens interne retningslinjer utøvde ikke statsråd Solhjell et godt skjønn, og vi sier at beslutningen var lite skjønnsom. I det ligger det også en åpning for at statsråden kan ha tatt feil av situasjonen og ikke helt hadde forstått instruksen som regjeringen skulle arbeide etter. Det ligger ikke noen voldsom moralsk bebreidelse i dette, men at det var en feilvurdering, gjentar jeg gjerne herfra. Det er egentlig ganske utmerket at komitéleder har gitt oss anledning til å fremføre denne kritikken i plenum, noe som hører hjemme i et demokrati.

Det har av kanskje litt mer pikante årsaker vært vist til tidligere praksis fra tidligere kunnskapsminister Clemet, hvor komitéleder refererte til at det var gjennomført en privatisering av skoleverket. Det var ikke temaet den gangen. Den gangen hadde Stortinget vedtatt en friskolelov, slik at alle som oppfylte de objektive kriteriene i loven for å få tillatelse til å drive skole, ikke bare hadde mulighet til å få drive skolen, men de hadde også rett til det. Det er sikker forvaltningsrett at man under påvente av et forestående regjeringsskifte ikke kan legge disse søknadene i skuffen, nettopp av hensyn til tredjemanns interesser. Der ville det vært en pliktforsømmelse og dårlig embetsførsel å stoppe behandlingen av søknader som var fremmet innenfor den dagjeldende loven.

De som vil gå videre og undersøke den praksisen nærmere, vil også se at statsråd Clemets etterfølger, Øystein Djupedal, måtte innvilge den samme sorten søknader som var fremmet, inntil loven ble forandret.

Vi har i en sak tidligere i dag vært innom hvor viktig noen synes det er at man nettopp ikke foregriper endringer i lovverket, og det kunne heller ikke Djupedal gjøre i sin tid. Følgelig er det ikke grunnlag for å si at tidligere regjeringers helt korrekte embetsførsel kan brukes som forsvar for den meget lite skjønnsomme vurderingen som ble gjort av statsråd Solhjell i dette tilfellet.

Underveis oppdaget vi også at det var eksterne henvendelser til departementet som ikke var journalført, slik de skulle vært. Men i all vår romslighet får vi la det utestå i denne sammenhengen.

Jeg takker igjen for at vi fikk anledning til fremføre hvorfor vår kritikk er særdeles velberettiget, og hvorfor det er viktig at vi har en kontroll- og konstitusjonskomité, som gjør at vi – uansett hva vi som privatpersoner måtte mene om disse reglene – i hvert fall kan ha en systemkontroll gående, uten at det går for mye partipolitikk i det.

Helge Thorheim (FrP) [13:16:03]: Representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har for sin del i utgangspunktet ikke sett behov for å åpne kontrollsak i denne sakens anledning. En av grunnene er at den forrige regjeringen har gått av, og det er vanskelig å holde en tidligere statsråd konstitusjonelt ansvarlig.

Et annet forhold som har vært medvirkende, er at samtaler mellom regjeringsmedlemmer etter lang og sikker sedvane ikke gjøres offentlig kjent. Slik sett er det vanskelig å oppklare hvilken påvirkningsrolle tidligere statsråd Navarsete har hatt i denne saken.

At politikere engasjerer seg i saker som berører deres eget valgdistrikt, er naturlig og bra. Problemet oppstår når saker får en slik karakter at de nærmer seg å gi en personlig vinning av et vedtak. Det har tidlig vært grunn til å kunne tro – på bakgrunn av bl.a. presseoppslag – at man kanskje har hatt en vinning av at denne saken får et utfall med en mye dyrere veiløsning enn den våre veistyresmakter har anbefalt.

Det er viktig hvordan statsråden opptrer i en slik saks anledning, og for å være sikret en uhildet avgjørelse som det ikke kan stilles spørsmål ved, burde en ha ventet til etter regjeringsskiftet med å treffe en beslutning i denne saken. Det var tross alt ikke en ny sak. Den hadde vært til vurdering over en lang periode, 17,5 måneder, og den var til behandling helt fram til den nye regjeringen skulle tiltrå.

Når statsråd Solhjell likevel valgte å behandle en slik sak, som er av stor økonomisk betydning, samtidig som den åpenbart var av politisk karakter, framstår beslutningen om å fatte vedtak på dette tidspunktet som lite skjønnsom. På bakgrunn av dette fremmer Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre en protokolltilførsel. Kristelig Folkeparti har nå trukket seg fra protokolltilførselen, og det har vi merket oss.

Representanten Kolberg uttrykte at disse partiene gjorde dette for å redde seg i land. Det er ikke riktig. Dette var en konkret vurdering av det uheldige det er å fatte en så vidtgående beslutning, på tross av andre råd fra våre veistyresmakter. Da synes vi det er lite skjønnsomt å treffe beslutningen på det tidspunktet, så nær et regjeringsskifte. Det synes vi burde stå i en protokolltilførsel.

Jeg regner med at det ikke har vært uvanlig med protokolltilførsler tidligere heller. Dette er Stortinget kjent med. Hele protokolltilførselen ligger ved saken.

Ellers vil jeg slutte meg til mesteparten av innlegget til representanten Tetzschner, som har gått veldig grundig og godt gjennom bakgrunnen for saken. Jeg vil derfor ikke bruke mer tid på å gjenta det.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:19:34]: Dette er en sak som vi fra Kristelig Folkepartis side egentlig ikke har hatt noe ønske om skulle bli en sak i Stortinget, og så langt vi forstår, har det egentlig ikke vært ønsket fra noen andre partier heller. Når det først er blitt en sak, har jeg som representant for Kristelig Folkeparti noen betraktninger som jeg har lyst til å dele.

Først noen ord om det som kan framstå som litt uryddig fra vår side. Vi var uenig i at det skulle sendes spørsmål til departementet om saken, og mente det ikke var saklig grunnlag for å stille disse spørsmålene. Vi var senere med på en protokolltilførsel som i ettertid viste seg å gi sterke føringer i saken. Vi så i ettertid at protokolltilførselen ga uttrykk for synspunkter som nettopp bidro til å gjøre dette til en sak, noe vi ikke mente det var grunnlag for, og vi valgte derfor å trekke oss fra protokolltilførselen.

Det har, så vidt jeg har forstått, vært bred politisk enighet om at regjeringsmedlemmer bør være varsomme med å fatte viktige og kontroversielle beslutninger i den perioden det er klart at det vil bli et regjeringsskifte, og en ny regjering fra en annen politisk konstellasjon vil tiltre.

Da er spørsmålet om denne såkalte Lærdal-saken var en så viktig og kontroversiell beslutning at den ikke burde vært tatt. Den type vurderinger kan være vanskelige, og i dette tilfellet er det en beslutning som kan diskuteres. Beslutningen om veivalg for traseen i Lærdal er ikke det en kan kalle en kurant sak eller en sak som hastet så mye at den måtte avgjøres av den forrige regjeringen, men på den andre siden hadde saken ligget lenge til behandling i departementet, og beslutningen ville ha dratt ytterligere ut i tid dersom en ny statsråd skulle sette seg inn i saken og så ta en avgjørelse.

Vi må heller ikke glemme at det i Lærdal og Sogn og Fjordane var bred politisk enighet om saken. Man ønsket en løsning slik den rød-grønne regjeringen besluttet. Vegvesenet hadde imidlertid innsigelser på grunn av kostnadene. Trasévalget fordyret prosjektet med flere hundre millioner kroner.

Daværende statsråd Navarsetes henvendelse til miljøvernministeren om trasévalget er en annen side ved saken som har vært berørt. Hun bor i nærheten av veitraseene og kjente området godt, og en statsråd skal selvsagt kunne involvere seg i saker som angår hans eller hennes hjemmeområde, så lenge de ikke er inhabile. Så må hver enkelt, i den typen tilfeller, vurdere styrken i sin påvirkning og være klar over at noen kan stille spørsmål ved det.

Kristelig Folkeparti har i denne saken kommet til at det ikke er grunn til å bebreide de berørte statsråder. Vi er fortsatt av den oppfatning at det som skjedde rundt kommunikasjonen og den rød-grønne regjeringens beslutning om ny trasé for E16 gjennom Lærdal, aldri burde blitt en sak i kontroll- og konstitusjonskomiteen og derfor heller ikke her i salen i dag. Det burde ikke vært saklig grunnlag for det. Slik vi oppfatter de andre partiene, er det ikke innholdet i det som har skjedd i denne såkalte Lærdal-saken som er grunnlaget for at vi behandler dette som sak i dag, men begrunnelsene som framkom i protokolltilførselen for ikke å åpne sak, som ble beveggrunnen til at det likevel ble det. Da framstår det for meg at vi har en litt spesiell situasjon.

Ingen partier ønsker at dette skal bli en sak, og det er ikke lenger realitetene i Lærdal-saken som gjør at vi behandler den i dag, men begrunnelsene for ikke å gjøre dette til en sak. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning er det ikke denne typen saker vi skal bruke tid på, verken i kontrollkomiteen eller i Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:24:49]: Saken gjelder beslutning om ny trasé for E16 gjennom Lærdal fra den rød-grønne regjeringas side. Starten i saken var en reportasje i NRK Sogn og Fjordane som, må jeg si, var dårlig journalistikk sett i forhold til de saklige fakta. Det førte til at representantene Tetzschner og Raja fulgte opp seinere, og man kom med mange utsagn. Representanten Tetzschner sa bl.a. til Aftenposten 8. januar 2014 at en her måtte se om det var vennetjenester det var snakk om. Det ble etterlatt det inntrykket at statsråd Navarsete ikke hadde reint mjøl i posen og fremmet egeninteresser gjennom en telefon om en bestemt trasé til sin kollega Solhjell, som tok beslutninga i saken.

Det er også dette, som det kommer fram i diskusjonen her nå, at Navarsete ikke har hatt tilstrekkelig troverdighet som statsråd. Jeg må si jeg reagerer veldig sterkt på representanten Tetzschner, som forsøker å svekke folks troverdighet – som i en rettssak – når det ikke er grunnlag for det i denne saken. Vi vet at pressens jakt etter statsråd Navarsete, som da var partileder i Senterpartiet, var meget omfattende, og jeg forventer at de gikk veldig grundig inn i forholdet mellom hennes bosted og veien. Det som har kommet fram i saken, har gjort at all tvil er tatt bort, at det ikke var noen problemer med det statsråd Navarsete gjorde når det gjelder hennes egne økonomiske og personlige anliggender.

Representanten Tetzschner likestiller også trasévalg med bevilgningsvedtak, og det er positivt feil. Stortinget bevilger midler til prosjektet, og det er opp til Stortinget å vedta eller avvise bevilgningsforslag fra regjeringa. Forholdet er slik at det er ingenting å anføre til det. Som saksordføreren også har vært inne på, var dette en trasé som de folkevalgte organene lokalt var sterke tilhengere av. Vegvesenet ønsket i denne saken, som i andre saker, en billigere løsning. Det har også i Oslo vært en rekke saker hvor Vegvesenet har ønsket billigere løsninger enn det som Høyres representanter i Oslo har gått for. Det er helt normalt, fordi de politiske organene skal foreta totale samfunnsmessige vurderinger av det. Det å påstå at det er gjort vedtak som påfører samfunnet ekstra kostnader, og at det er noe spesielt i dette, må jeg si jeg synes er rimelig usaklig.

Det som er slutten i saken, er at det etter brevveksling var enighet i komiteen om at det ikke skulle fremmes noen sak for Stortinget. Så kom kravet om protokolltilførsel fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om at regjeringas beslutning var lite skjønnsom, og at det fortsatt skulle henge ved at det både forvaltningsmessig og med tanke på de aktuelle statsråder var gjort ting som ikke burde vært gjort. Derfor ønsket Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV å ta saken videre, som vi nå har gjort, og som vi er glade for. Det som så har skjedd, er at Kristelig Folkeparti i den foreliggende innstilling har trukket seg fra protokolltilførselen, og det setter jeg veldig stor pris på.

Det som har kommet fram i denne saken, er at det var sterke uttalelser, mange utsagn som ved vurdering ikke har vært dekkende. Både statsråd Solhjell og statsråd Navarsete har i denne saken opptrådt korrekt, og det er ingenting ved deres opptreden de kan lastes for.

Abid Q. Raja (V) [13:29:36]: Jeg vil innledningsvis vise til representanten Helge Thorheims tale og jeg tiltrer den i sin helhet. Vi sparer betraktelig med tid, når jeg ikke gjentar de forholdene han nevnte.

Jeg er også enig i store deler – kanskje det meste – av det Tetzschner sa her på talerstolen, men ikke det som gjelder omtalen av Navarsete. Jeg synes vi ikke bør eller skal tillegge henne eller andre noe det ikke er dekning for.

Jeg hadde egentlig tegnet meg fordi jeg fikk behov for å si noe til representanten Martin Kolbergs innledning. Jeg tenkte at det ikke skulle være nødvendig å si noe utover det de andre partiene har sagt, som jeg hovedsakelig er enig med i denne saken, altså Høyre og Fremskrittspartiet. På et tidspunkt var vi også enige med Kristelig Folkeparti, men jeg skjønner at de ikke lenger står i protokolltilførselen. Ut fra den talen komitélederen holdt, var det umulig ikke å tegne seg for å respondere på deler av det. Men jeg kommer ikke til å returnere – for å spare dagen for ekstra taletid.

Jeg vil starte med å si at representanten Martin Kolberg tar feil. Dette har ikke handlet om å score billige politiske poenger, heller ikke om å score poeng overhodet. Saken har gjeldt å sjekke om alt har gått riktig for seg. Jeg mener det er komiteens oppgave. Det er riktig at det var media som først omtalte saken. Men jeg mener det er helt naturlig å følge opp saken videre. Jeg noterer meg at representanten Kolberg har et annet syn på dette. Men han må tåle at andre har et divergerende syn. Representanten Kolberg mener kanskje at man overhodet ikke skulle gjort noe. Det er jeg uenig med ham i. I dette tilfellet utgjør vi andre, som har et annet syn enn representanten Kolberg, et flertall i denne salen. Representanten Kolberg har altså flertallet mot seg når det gjelder det synet han har framført her.

Komitélederen har brukt sterke ord. Muligens i mangel på flertall for sitt syn har representanten hatt behov for dette, også for å demonstrere det med sitt kroppsspråk, som han selv formulerte det. Representanten Kolberg sier at dette er politisk spill. I enkeltes verden kan det være det – kanskje særlig for dem som selv er vant til spill. For meg har dette gjeldt å sjekke forholdene. Det er det jeg har trodd komiteen skal gjøre – å sjekke om alt har gått riktig for seg, å kontrollere. Da har det vært naturlig å følge saken og stille noen spørsmål om dette.

Å debattere en sak og eventuelt å kritisere navngitte personer i offentligheten hører helt klart ytringsfriheten til. Jeg synes det er litt problematisk, alvorlig og overraskende at komitélederen på denne måten kanskje indirekte vil bidra til å legge en demper på den offentlige debatten. Han sier nærmest: Hvis dere debatterer og kritiserer – må dere bare gjøre det hvis det skal ende i en innstilling. Jeg tror kanskje ikke det er det han mener, men det var slik det kunne høres ut. Da kan man ikke ta dette seriøst. Hva gjelder dette med politisk spill – om noen er drevne i politisk spill, tror jeg det er flere som kan tenke seg hvem i komiteen som er særlig god på politisk spill.

Jeg responderer svært dårlig på trusselliknende advarsler. – Om dere ikke trekker protokolltilførselen, blir det full rulle og hardt skal det gå for seg, osv. Det er komitélederens privilegium å bruke harde ord og la det gå hardt for seg. Det har komitélederen også gjort. Jeg står likevel like støtt på at det var riktig å stille spørsmål som følge av det media brakte fram av opplysninger, og protokolltilførselen står.

Utover dette viser jeg til innstillingen i sin helhet, og har ikke behov for å si noe utover dette i denne debatten, selv om det nå framover kommer til å hagle argumenter fram og tilbake. Jeg er for øvrig også enig i de retningslinjene som ble gitt av SMK om å utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker. Her mener representantene i komiteen som representerer stortingsflertallet i denne salen, at daværende statsråd Solhjells beslutning var lite skjønnsom.

Karin Andersen (SV) [13:35:19]: Denne saken burde ikke vært en sak i Stortinget i dag. Jeg kan forstå at noen kan reagere på avisoppslag. Det kan vel hende at noen hver av oss har reagert skarpt på noen oppslag, uten at vi har sjekket det grundig nok.

Det at man, når man har stilt spørsmål og fått klare svar om at det ikke er begått noen konstitusjonelle feil – for det er det vi snakker om – går videre med en protokolltilførsel, der kritikken skal stå videre, er det som har vært problemet med denne saken. Den kritikken er ikke fremmet som forslag i denne saken. Da sier hele komiteen at dette skal legges ved protokollen – altså at dette ikke er en sak, fordi det er ingenting å bebreide. Det kan være stor politisk uenighet om saker. I denne saken var det et enstemmig kommunestyre og et enstemmig fylkesting som delte det synet som regjeringen landet på etter lang saksbehandling.

En av de kuriøse delene ved denne saken var jo at man en stund også satte spørsmålstegn ved om statsråder kunne ringe til hverandre. Jeg regner med at statsråder i salen i dag kan bekrefte at det kan man, gjør man og skal man. Det skulle bare mangle. Da man begynte å stille spørsmål om slike ting i kontrollkomiteen, burde det ringt en bjelle om at man var ganske langt utenfor det som er kontrollkomiteens oppgave. En regjering vil jo være fullstendig handlingslammet hvis det ikke er mulig for statsråder å ringe til hverandre og løpende avklare saker som er under behandling. Det er heller ikke en kontroversiell sak å avgjøre en sak til fordel for lokaldemokratiet og det regionale demokratiet, slik de vil ha det.

At det er noen partier som kan være uenig i det på nasjonalt nivå, er en helt annen sak. Det er en politisk sak som man kan framføre i en politisk debatt og for så vidt ta opp i Stortinget. Hvis det var slik at regjeringen hadde hatt ønske om å omgjøre denne beslutningen, kunne de ha gjort det, eller representanten Abid Q. Raja kunne fremmet et forslag om å omgjøre denne beslutningen, hvis det er det han mener. Han står fritt – det er helt opp til ham. Problemet med denne saken er at man framfører kritikk på den formelle, konstitusjonelle saksbehandlingen som det ikke finnes grunnlag for. Det burde regjeringspartiene og Venstre sett var urimelig, og de burde ha trukket denne protokolltilførselen og sagt at det var grunn til å undersøke, men da vi fikk vite hvordan det var, viste det seg at dette var innenfor reglene – politisk uenig, ja vel.

Jeg leste en kronikk i Dagens Næringsliv da denne saken var som hetest i media. Den gode kommentator Alstadheim, som har en god penn, skrev at hvis representanten Tetzschner var interessert i å høre hvordan en avgående regjering ikke burde oppføre seg, kunne han snu seg i senga. Da regjeringen Bondevik gikk av, avgjorde den en svært kontroversiell politisk sak, som hadde vært en av hovedsakene i foregående stortingsvalgkamp. Hele landet rundt hadde vi diskutert dette. I hver eneste kommune og hvert eneste fylke diskuterte vi, og det var etablert et nytt flertall som var helt uenig i de beslutningene som ble tatt. Vi tok over og måtte ordne opp i det. Men vi sa ikke at det var et brudd på konstitusjonell skikk, eller at den regjeringen som satt, ikke hadde lov til å gjøre det – for det hadde de. Vi var helt uenige i det, men de hadde lov til å gjøre det, så det var ikke mulig å ta dem på formelle grunner, og det var det heller ingen grunn til å gjøre. Jeg er overrasket over at man ikke klarer å skille rollen sin som kontrollør av de konstitusjonelle forhold, og rollen som politiske motstandere, der man har politiske uenigheter og forsøker å danne flertall for det synet man har, i ulike saker. Det er to helt forskjellige ting. Derfor er debattene i disse sakene i kontroll- og konstitusjonskomiteen også helt annerledes enn de andre debattene, for der handler det om at man skal avgjøre politiske uenigheter. Dette handler om hvorvidt man har fulgt reglene.

Jeg ser fram til at statsråd Sanner tar ordet og kan bekrefte at det ikke er grunnlag for konstitusjonell kritikk, at det regelverket som lå til grunn for den forrige regjeringen, er det samme regelverket som denne regjeringen følger, og at regjeringen ikke arbeider med planer om å endre regelverket på en slik måte at en praksis i tråd med gjeldende regelverk i dag – som denne saken handler om – ville bli konstitusjonelt feil. Det er viktig å gjøre det, for ellers kan man sette spørsmålstegn ved det at kontrollkomiteen i Stortinget kanskje kan få en svært krevende oppgave framover med å kontrollere regjeringen på et nivå som i hvert fall ikke SV er interessert i. Vi er interessert i å diskutere politikk med en regjering som vi i mange saker er dypt uenig med. Men det har vi tenkt å gjøre åpent, og ikke på formelt grunnlag der det ikke er grunnlag for det.

Jeg tror at denne regjeringen har som intensjon å oppføre seg så formelt riktig den kan, sjøl om jeg må innrømme at både saken vi diskuterte i stad og snøscootersaken gjør at man kan begynne å lure. Men jeg forventer at man forholder seg til spillereglene. Skal spillereglene forandres, kan vi være med på å diskutere det og ha meninger om det, men det handler ikke denne saken om. Denne saken handler om hvorvidt man har fulgt spillereglene. Det har man, og jeg forventer at statsråden bekrefter det.

Helga Pedersen (A) [13:42:47]: Først vil jeg understreke at jeg stiller meg fullt og helt bak Martin Kolbergs innlegg, og jeg deler også hans virkelighetsforståelse av denne saken.

La meg være helt klar: I denne saken har det, så langt det er framkommet, ikke vært brudd på forvaltningspraksis eller annet regelverk fastsatt av Stortinget. Men saken reiser en del spørsmål som jeg regner med at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre svarer ordentlig på.

For det første er Solhjell og Navarsete blitt kritisert for at de ikke har lyttet til Statens vegvesen og fylkesmannen i tilstrekkelig grad, tvert imot har de valgt å lytte til kommunestyret og fylkestinget. Det rimer veldig dårlig med det vi ellers hører fra regjeringspartiene om å ha tillit til lokaldemokratiet. De to statsrådene burde fått ros for at de har tatt lokal- og fylkespolitikerne på alvor.

For det andre forventes vi stortingsrepresentanter å jobbe for fylkene vi kommer fra. Det handler ofte om samferdselsprosjekter, og ofte om helt konkrete veiprosjekter. Mitt spørsmål er om Høyre og Fremskrittspartiets holdning i denne saken innebærer at de vil innføre et nytt prinsipp om at hvis man bor i nærheten av E6 eller E18, har man på en måte ikke rett til å jobbe for utbedring av de veiprosjektene – eller for å innføre midtdelere, eller, for den saks skyld, for å fjerne bompenger på veier man selv bor i nærheten av, eller bruker i det daglige.

For det tredje: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sendte brev til departementet, og departementet svarte at det ikke var noe ureglementert med denne saken. Det er tydeligvis sånn at disse partiene ønsker å endre praksis og regelverk, sånn at regjeringen ikke skal fatte beslutninger mellom valgdagen og den dagen regjeringen går av. Da må jeg spørre: Hva har statsråden og regjeringen tenkt å gjøre for å endre denne praksisen? Igjen er det grunn til å minne om at Kristin Clemet godkjente mange privatskoler i tiden etter valget i 2005, før den nye regjeringen tiltrådte. Dette ble sterkt kritisert politisk av oss, Arbeiderpartiet og andre partier, men kritikken som ble framført, rommet aldri anklager om brudd på regler eller forvaltningsskikk. Men på grunnlag av den sterke kritikken som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har framført, formoder jeg at statsministeren og regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et forslag om å endre dagens praksis. Hvis de ikke gjør det, framstår disse partienes kritikk som tomme ord og uten innhold, og partiene som uten evne og vilje til konkret oppfølging.

Gunvor Eldegard (A) [13:45:59]: Ei av kontroll- og konstitusjonskomiteens viktige oppgåver er å kontrollera og sjå til at regjeringa følgjer vedtekne lover, forvaltningsskikk og Stortingets vedtak. Fleirtalet i komiteen meiner at verken tidlegare statsråd Liv Signe Navarsete eller tidlegare statsråd Bård Vegar Solhjell har brote nokon lovføresegner eller stortingsvedtak. Men årsaka til at saka vart opna er at Høgre, Venstre og Framstegspartiet fremja ein protokolltilførsel med kritikk, samstundes som dei sa at dei ikkje ønskte å opna sak. Dei ønskte å kritisera dei tidlegare statsrådane berre gjennom ein protokolltilførsel, utan at Stortinget eller andre skulle få lov å debattera det – dei skulle faktisk ikkje få moglegheit til å behandla det. Det er ein parlamentarisk praksis som ikkje eg har vore vitne til før.

Dei karakteristikkane av Navarsete som dei sette fram i media, talar for seg sjølve. Dei snakka om venetenester og inhabilitet, dei lurte på om telefonsamtalar mellom statsrådane var journalførte, og dei hadde billege påstandar f.eks. i Aftenposten. Men i dag har dei teke vekk all den kritikken som dei fremja i media, han har ikkje kome med i verken protokolltilførselen eller saka her i dag. Det var heller ingen grunn til å kritisera – og eg lurer på om den noverande regjeringa har innført å loggføra telefonsamtalar mellom statsrådar.

Det som eg tenker er viktig her, er at det er eit samrøystes kommunestyre i Lærdal og eit samrøystes fylkesting, der alle dei politiske partia er representerte, som er for vedtaket sånn som det vart. Kollegaene til representantane Tetzschner og Raja ønskte det vedtaket som faktisk er fatta. Det har dei to representantane ikkje nemnt. Dei har faktisk ikkje nemnt, og ikkje tenkt på eingong, at dette var eit tverrpolitisk vedtak – eller kva det kommunale sjølvstyret har å seia, eller bygda Lærdal, som dei lokale politikarane med rette jobbar for.

Vegvesenet hadde ei innvending på grunn av kostnader. Så gjekk saka til Miljøverndepartementet som rette departement. Me meiner saka der vart behandla på riktig måte. Det er ei avgjersle i ei svært ukontroversiell sak. Eg understrekar det, for det er jo det det står: Ein skal ikkje ta, eller ein skal vera forsiktig med, avgjersler i kontroversielle saker. Men ei sak som det er full politisk einigheit om, vil eg kalla ukontroversiell. Og saka vart avgjort der før regjeringa Stoltenberg vart eit forretningsministerium.

Ein telefonsamtale mellom statsrådane vart teken, noko som er vanleg. Så kom saka i NRK, og Raja og Tetzschner kasta seg på. Dei omtalte tidlegare statsråd Navarsete som om ho skulle ha gjort noko gale berre ved å ta ein telefon til ein kollega. Dei skulle senda brev frå komiteen og spørja om samtalen var loggført. Først da gjekk dei høgt ut i pressa. Representanten Tetzschner, komitémedlem frå Høgre, snakka om inhabilitet og uriktig saksbehandling. Dei lyfta saka inn i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Så avslutta dei saka, samstundes som dei la til protokolltilførselen, som Stortinget da ikkje ville få moglegheit til å behandla.

Eg synest denne saka må seiast å vera brot på all parlamentarisk skikk og bruk. Når me ser utfallet av ho, tenkjer eg at kanskje er behovet for merksemd viktigare for enkelte av medlemene i den nye kontroll- og konstitusjonskomiteen enn ei skikkeleg saksbehandling.

Martin Kolberg (A) [13:50:54]: Jeg vil begynne med å tilbakevise kritikken fra representanten Tetzschner om at jeg som saksordfører ikke har framført saken. Jeg mener at jeg sa veldig tydelig hva saken handler om. Debatten etterpå bærer veldig preg av at vi diskuterer det som er viktig i saken. Så jeg vil bare tilbakevise det.

Så vil jeg bare bemerke at det er flere her som sier at dette ikke burde vært til behandling. Det har jeg ment fra første øyeblikk. Vi har fra første øyeblikk ment at det for det første ikke var nødvendig å sende noe brev til statsråden og spørre om det som det ble spurt om – for det var det ikke grunnlag for. Da vi fikk svar – riktignok først fra departementsråden i Kommunal- og fornyingsdepartementet, men så bekreftet av statsråd Sanner – hadde vi fått de svarene vi trengte, og saken kunne på nytt vært stanset. Da sa Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i komiteen at de mente det ikke var en sak, men de ville legge til en protokolltilførsel som allikevel framførte kritikken. Og da blir det sak. Det er dette som er den rette framstillinga av sakens forløp.

Når representanten fra Fremskrittspartiet, Helge Thorheim, går opp på talerstolen og sier at dette ikke burde vært en sak, må han rette kritikken mot seg selv, ikke mot noen andre – for han har vært med på dette, gjort det og sagt det.

Jeg sitter og lurer på hvordan jeg som komiteens leder skal følge opp. Jeg tror rett og slett at vi etter denne debatten må sende et brev til presidentskapet og få klargjort om det i henhold til forretningsordenen kan innføres en praksis som sier at man kan framføre kritikk i protokolltilførsler – uten at det kommer til behandling i salen. Jeg har aldri opplevd det før. Jeg mener det ikke er noen god praksis at det i en protokolltilførsel i en komitéprotokoll skal ligge en skjult kritikk av navngitte personer. Det er ikke bra for Stortinget. Det er ikke bra for regjeringa. Det er ikke bra for dem det gjelder. Derfor mener jeg at dette prinsippet må avklares.

Jeg la merke til at representanten Tetzschner, som var initiativtaker til dette i kontroll- og konstitusjonskomiteen, ikke berørte dette prinsippet med et ord i sitt innlegg. Han har sjansen til å komme tilbake til det senere, om han synes at dette er en praksis som bør innføres. Jeg mener ikke det, og jeg tror heller ikke Stortinget mener det.

Jeg ser at statsråden har tegnet seg. Det er bra. Da kan vi få avklart regjeringas syn på dette. Hvilke problemstillinger står Sanner overfor – etter min mening – når han skal opp på Stortingets talerstol? Jo, han står overfor det faktum at han bør bekrefte innholdet i sitt brev til komiteen. Der står det nemlig ikke et eneste kritisk ord om det som skjedde – selvfølgelig ikke. Det har det ikke vært grunnlag for, heller ikke når det gjelder påstanden om saksbehandlingsfeil, som var utgangspunktet for det brevet som komiteen sendte til statsråden, om bl.a. hvorvidt de hadde lov til å ringe til hverandre osv. – som var veldig spesielt, for å si det forsiktig – men også om hvorvidt det var brudd på reglene. Reglene er bare referert. Det henger selvfølgelig sammen med at det er opp til den enkelte regjering etterpå å vurdere skjønnsomt hva som er riktig og ikke riktig. Det er skjønnsomt gjort. Statsråden sier ikke i sitt brev at det ikke er det. Så det skal bli meget spennende å høre hva han nå sier om denne saken.

Jeg skal unnlate å kommentere noe nærmere før jeg har hørt hva statsråden sier. Men det er helt åpenbart at hvis han stiller seg bak kritikken som er kommet fra de tre, som utgjør et flertall i Stortinget, formoder jeg at regjeringa uten opphold vil komme tilbake til Stortinget og si hvordan de vil opptre i denne sammenheng.

Til slutt bare en mer konkret merknad – jeg skal i senere innlegg komme tilbake til andre forhold som er tatt opp i diskusjonen. Jeg vil komme med en veldig spesiell markering mot Tetzschners antydninger om tidligere statsråd Navarsete – at det nærmest var nødvendig å gjøre denne øvelsen, under henvisning til andre saker. Hadde det blitt sagt utenfor denne salen, hadde det vært absolutt på grensen til en injurie. Det vet Tetzschner godt, som er grundig utdannet jurist. Jeg hører gjerne på hva han sier om dette i et senere innlegg.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:56:08]: Jeg har både lest innstillingen og fulgt debatten med stor interesse.

Når det gjelder den interne debatten mellom komiteens medlemmer om komiteens arbeidsform, har jeg ikke tenkt å kommentere det. Men generelt – uten å kommentere denne saken spesielt – mener jeg at dette er en viktig debatt. Det er viktig å ha en både opplyst og nyansert debatt om regjeringens arbeidsform og om overgangen fra én regjering til en annen.

Når det gjelder det sentrale spørsmålet her, nemlig hva en regjering kan/bør gjøre i overgangen mellom en avgående og en påtroppende regjering, er det nedfelt i Retningslinjer Om statsråd fra Statsministerens kontor. Der står det:

«Mye kan tale for at regjeringen i en slik situasjon bør utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker.»

Jeg oppfatter det ikke som min oppgave å ta stilling til det skjønnet som er utvist av en avgåenende regjering eller av en avgående statsråd – eller å ha synspunkter på den kritikken som er fremført i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Jeg kan selvsagt bekrefte innholdet i det brevet som ble sendt fra mitt departement, som også i første omgang burde ha vært sendt fra meg. Der er det ikke fremført noen kritikk, men det var det heller ikke vår oppgave å gjøre. Vår oppgave var å få frem de faktiske forhold, så langt det lot seg gjøre. Så er det opp til Stortinget og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité å foreta en vurdering.

Jeg oppfatter det ikke som min oppgave som etterfølgende statsråd å ha synspunkter på den kritikken som er fremført. Jeg verken kan eller skal – det vil jeg understreke – ha innsikt i intern saksbehandling i den forrige regjering. Det er grunnen til at det ikke er mulig for meg å gå inn i denne saken utover de faktiske forhold, som vi har meddelt Stortinget ved Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Når det gjelder Retningslinjer Om Statsråd, har vi ikke noen planer om å endre dem. Min vurdering er at det er gode retningslinjer, som enhver regjering og statsråd må vurdere – og forholde seg til.

Presidenten: Presidenten er veldig glad for at statsråd Sanner klart gir uttrykk for at brev fra departement til stortingskomiteer skal undertegnes av statsråden. Ikke engang statssekretæren skal undertegne brev.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:59:45]: Trasévalget for E16 i Lærdal hadde et enstemmig kommunestyre og et enstemmig fylkesting bak seg, og de pekte på samme trasévalg. Det var stor lokalpolitisk enighet om det.

Jeg hørte på innlegget til representanten Tetzschner tidligere i debatten, der han slenger ut noen påstander for fortsatt å la det henge et mistenksomhetens lys over tidligere statsråd Navarsete. Han sa i sitt innlegg at Navarsetes ektemann meldte seg inhabil i kommunestyrets behandling av den saken. Representanten Tetzschner vet utmerket godt, regner jeg med, at den traseen ikke var en del av den behandlingen, for den ble lagt bort. Derfor var det ikke noe spørsmål om inhabilitet lenger. Likevel velger representanten Tetzschner å si det, nettopp fordi dette er et partipolitisk spill. Det er få som kjenner saken så godt som ham, som vi som sitter i salen her, og med å komme med den type påstander skal fortsatt mistanken henge ved. Jeg synes det er et uverdig spill, og jeg synes det er en uklok måte å opptre på.

Hele denne saken startet med et ønske om å sverte statsråd Navarsete og sette hennes integritet på spill, og det ble påstått indirekte og direkte at hun gjorde dette for å tjene seg selv. Men da jeg leste innstillingen for å forberede meg til denne debatten, sto det ingenting om det. Og hvorfor det? Jo, det er vel som jeg leser i Asbjørnsen og Moe for mine barn: Når trollet kommer fram i lyset, sprekker det. Det var ingenting å kritisere statsråd Navarsete for, men det var et sterkt ønske fra representanten Tetzschner å sverte Liv Signe Navarsete som Senterpartiets leder. Det merket vi også i dagens innlegg, der representanten ikke klarer å dy seg for å trekke fram det ene eksempelet etter det andre som han mener er feil, og kaste et mistenksomhetens lys. Jeg synes ikke vi skal drive politikk på den måten.

Det er to oppslag det er forunderlig å lese nå i ettertid, der både representanten Tetzschner og representanten Raja kritiserer at det har vært telefonisk kontakt mellom to statsråder i en regjering. Da kan jeg bekjenne: Jeg ringte statsråd Navarsete mang en gang, jeg ringte statsråd Arnstad om trasévalg, jeg ringte statsråd Bård Vegar Solhjell om trasévalg gjennom Åkersvika, jeg ringte statsrådene Faremo og Strøm-Erichsen om at jeg ville ha noen forsvarsarbeidsplasser til mitt hjemfylke. Jeg var meget aktiv ved å ringe og snakke for å få traseer, veier, elektrifisering og arbeidsplasser til Hedmark. Hvis de skal legge seg på en sånn praksis og et sånt lavmål, er det umulig å drive politikk. Det er en fordel at vi har aktive statsråder for sine fylker, og jeg håper også Jan Tore Sanner ringer sine kolleger og kjemper Akershus’ sak i visse sammenhenger.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Det inkluderer siste taler.

Audun Lysbakken (SV) [14:03:05]: Jeg er forundret over at vi har denne debatten. De borgerlige har altså insistert på å fremme en kritikk som det ikke er grunnlag for, på en måte som framstår som uortodoks, for å si det forsiktig. Det er åpenbart at de tidligere statsrådene Navarsete og Solhjell ikke har brutt noen lover eller vedtak gjort av Stortinget, og heller ikke opptrådt i strid med god forvaltningsskikk for en avtroppende regjering. God forvaltningsskikk tilsier at en regjering ikke skal avgjøre spørsmål det står politisk strid om, og som det nylig avholdte valget kan ha påvirkning på. Trasévalget for E16 gjennom Lærdal var ingen politisk omstridt sak. Regjeringen sluttet seg til en vurdering det var enstemmighet om i både kommunestyret i Lærdal og fylkestinget i Sogn og Fjordane.

Dette er interessant å se i den skarpe kontrast det står til regjeringen Bondevik II, som høsten 2005 fattet flere kontroversielle avgjørelser. Et eksempel var utbyggingen av Hatteberg-vassdraget i mitt fylke, en åpenbar og – jeg vil si – effektiv snubletråd for den påtroppende rød-grønne regjeringen. Det mest graverende var likevel den daværende utdanningsministerens godkjenning av privatskoler, like etter et valg hvor nettopp privatskoler hadde vært et hovedtema, der de partiene som ønsket den godkjenningen som ble gitt, hadde lidd et dundrende nederlag.

Når jeg tar ordet i denne saken, er det for å understreke kritikken av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstres opptreden i kontrollkomiteen i denne saken. Den smaker av spill og doble standarder, og den undergraver etter min mening respekten for den utrolig viktige oppgaven kontrollkomiteen har. Det er ikke Stortingets oppgave å ettergå statsråder for det partipolitiske spillets skyld, men å kontrollere når det virkelig er behov for kontroll. Den oppgaven svekkes når man opptrer på den måten som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gjør her. Det er for øvrig interessant at de partiene så til de grader senker terskelen for hva som skal til for å kritisere en statsråd. Det skal bli veldig interessant å se om høyresiden vil opptre med samme lave terskel for sine egne statsråder. Noe sier meg at det ikke kommer til å skje. Dermed har man strøket på testen for hva som er en saklig og god måte å utføre oppgavene som medlemmer av kontrollkomiteen på.

Erik Skutle (H) [14:05:55]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet i denne saken her, men jeg føler behov for å imøtegå noen påstander fra representantene Pedersen og Eldegard, som jeg er litt usikker på om har skjønt hva denne saken dreier seg om. Vi tar ikke stilling til om trasévalget i Lærdal var rett eller galt. Vi tar heller ikke stilling til om den telefoniske kontakten mellom Navarsete og Solhjell var rett eller gal. Det vi tar stilling til, er om regjeringen som kollegium, og statsråd Solhjell spesielt, har brutt regjeringens interne regelverk. Det lyder som følger:

«Enkelte ganger vil det være klart at en regjering vil søke avskjed før dette er formelt meddelt Kongen og han har bedt regjeringen fortsette som et forretningsministerium. Det vil være tilfelle fra det tidspunktet statsministeren klart og utvetydig har erklært at han eller hun vil innlevere regjeringens avskjedssøknad. Mye kan tale for at regjeringen i en slik situasjon bør utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker.»

Det er også klart at Statsministerens kontor har minnet departementene om disse retningslinjene både før og etter valget. Det er som kjent også klart at Stoltenberg utvetydig annonserte regjeringens avgang på valgnatten.

Argumentasjonen fra de rød-grønne partiene er en henvisning til lokal enighet. Jeg siterer fra merknadene:

«Disse medlemmer viser til at kommunestyret i Lærdal og fylkestinget i Sogn og Fjordane enstemmig gikk inn for det alternativet som regjeringen Stoltenberg bestemte skulle legges til grunn. Dette dokumenterer at tidligere statsråd Navarsetes engasjement og den beslutning daværende statsråd Solhjell traff, var godt demokratisk fundert, og hadde tverrpolitisk støtte i den kommunen og det fylket den angikk. Saken var således ikke politisk kontroversiell, det var tvert imot bred politisk enighet om den.»

Da er lokal enighet blitt det viktigste argumentet for at en sak ikke er kontroversiell. Det er veldig interessant, all den tid fylkesmannen i mitt hjemfylke, Hordaland, hundrevis av ganger har stoppet saker det har vært lokal enighet om i Bergen bystyre, i Hordaland fylkesting og i andre kommunestyrer rundt omkring i Hordaland. Jeg synes det er bra at de rød-grønne politikerne tar den vendingen, men det er litt sent.

Dette er en sak der trasévalget koster 800 mill. kr. Er det uviktig? Det har en negativ samfunnsøkonomisk gevinst, og så er det ikke kontroversielt? Flertallet i denne sal mener at det er kontroversielt, og vi mener det var lite skjønnsomt av statsråd Solhjell.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:09:12]: Senterpartiet kritiserer ikke Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre for det å stille spørsmål fra kontrollkomiteen. Vi var uenige i behovet for å stille spørsmål, men vi kritiserte ikke når det ble gjort. Vi mente at det å stille spørsmål var unødvendig, for vi kjente saken, og sånn viste det seg også at det var. Vår kritikk går på at det fortsatt skal etterlates et inntrykk av personlig økonomisk vinning for statsråd Navarsete. Representanten Vedum avklarte veldig poengtert spørsmålet om habilitet, og jeg vil be representanten Tetzschner om å trekke tilbake sine utsagn om inhabilitet fra statsråd Navarsetes side i denne saken.

Det Senterpartiet kritiserer, er kritikk mot enkeltstatsråder gjennom protokolltilførsel, som ikke skal synliggjøres for Stortinget gjennom debatt i salen – det er derfor vi har saken til behandling nå. Enten er det grunnlag for sak i kontrollkomiteen etter Stortinget forretningsorden og tilhørende stortingsbehandling, eller så er det det ikke.

Debatten i dag har vi for å få slutt på protokolltilførsler, hvis formål er å dyrke tvil og svekke statsråders troverdighet. Representanten Kolbergs forslag om å sende brev til Stortingets presidentskap for å avklare den praksis med protokolltilførsler framover, har derfor Senterpartiets fulle støtte.

Helt til slutt: Statsråd Sanner holdt et poengtert, kort innlegg. Han ville ikke ta stilling til det skjønn om beslutninger som den forrige regjeringa tok etter at det ble klart at den måtte gå av. Jeg er helt enig – det vi her snakker om, er et skjønn. Det er utøvd et skjønn, og jeg forstår at nåværende regjering, hvis den kommer i tilsvarende situasjon, også vil utøve et skjønn i slike spørsmål.

Michael Tetzschner (H) [14:11:16]: Til det siste: Selvfølgelig er det skjønnspregede regler, men det er ikke sånn at fordi man har utøvd et skjønn, er det hevet over kritikk. Det er til og med slik at det er ganske treffende å si at den beslutningen som ble tatt, var meget uskjønnsom. Det er det vi diskuterer.

Når det så gjelder spørsmålet om inhabilitet, har jeg ikke uttalt meg om hvorvidt Navarsete eller hennes mann var inhabile på dette tidspunktet. Det var ikke det jeg sa i mitt første innlegg. Jeg sa at én av grunnene til at vi tok medienes omtale av dette alvorlig, var at de, som kjent, tidligere i fasen, hvor man parallelt vurderte tre muligheter, som grunneiere hadde meldt seg selv inhabile. Det var bare for å varsle hvilken tematikk dette er. Det er selvfølgelig ikke slik at vi trakk noen forhåndskonklusjon om det. Det er derfor vi ikke har tatt dette opp senere i innstillingen.

Det er retningslinjer internt i regjeringen, hvor man pålegger statsrådene å

«utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker».

«Viktige» for seg og «kontroversielle» for seg. Det er ikke krav om at de skal være både viktige og kontroversielle. Så at man kan vise til at et vedtak finner gjenklang noen steder, fratar det selvfølgelig ikke karakteren av å være viktig. Man må spørre tilbake: Hvor går grensen for hva som er viktig? Er det en stor sak når den er på 800 mill. kr? – Det er det tydeligvis ikke. Er det 1 mrd. kr som er grensen? For dem som måtte være i tvil, må den ha vært veldig viktig med tanke på det kontaktmønsteret som var internt i regjeringen rett før man fikk overtalt statsråd Solhjell til å treffe den beslutningen som han ellers hadde hatt halvannet år på å treffe en beslutning i.

Det er selvfølgelig ikke slik at det under normale omstendigheter ville vært galt å treffe en slik beslutning med negativ samfunnsmessig nytte og 400 mill. kr i ekstrautgifter for skattebetalerne. Det er mange slike beslutninger, men da skal det ikke skje mellom flyttekassene på statsrådens kontor. Det er det som er det grunnleggende temaet her.

Så vil jeg bare avslutte med å si at et medlem av kontrollkomiteen finner trøst i at vi nå vedlegger dette protokollen, og at merknadene dermed ikke er å legge vekt på. Jeg synes det er viktig at et medlem av kontrollkomiteen er fullt ut opplyst om at når vi vedlegger et dokument protokollen, betyr ikke det at merknadene er slettet. De virker. Det er slik vi jobber med stortingsmeldinger. De vedlegges, i formen, protokollen, men flertallsmerknadene har føring for den videre håndtering av saken.

Martin Kolberg (A) [14:14:35]: Jeg lyttet veldig godt til statsråd Jan Tore Sanners innlegg. Jeg må si det er et innlegg jeg er godt fornøyd med. Han bekrefter innholdet i brevet, hvor det er naturlig, selvfølgelig, som han også selv sier, at det ikke er opp til han å bedømme. Men han sa heller ikke at han mente at dette var utenfor det som er normal praksis. Det var bra at han ikke sa det, for vi er helt enige om at de reglene vi har, er bra. Arbeiderpartiet for sin del har ikke hatt noe behov for å kritisere disse reglene. Våre regjeringer har fulgt dem på vanlig måte, og vi legger til grunn at kommende regjeringer vil kunne følge dem – uten at vi vil framføre dette som forvaltningsbrudd og lite skjønnsom opptreden. Det er det som er saken. Det er det som ikke må bli hengende – det er ikke det som har skjedd i denne saken. Derfor mener jeg nå at dette kan ende bra, i den forstand at statsråd Sanner har ryddet opp i dette. Han sier det som er å si, både direkte og indirekte, nemlig at de reglene som ligger der, er greie, og det er opp til den enkelte regjering å følge dem på en skjønnsom og riktig måte. Det har statsråd Solhjell gjort. Og all kritikken mot Navarsete er nå helt borte. De som har framført den her i stortingssalen, burde ta det innover seg – rett og slett. Det gjenstår.

Så vil jeg bare si til slutt nevne Statens vegvesens anke og behandling av saker. Vi har sjekket en del forhold, og det høres kanskje litt spesielt ut, men det mest relevante å sammenligne med er forrige regjeringsskifte, altså etter Bondevik-regjeringa. Da var dette med friskoler veldig spesielt. Da traff tidligere statsråd Clemet avgjørelser om gjennomføring i strid med direktoratet. Direktoratet hadde mange innsigelser, men hun avgjorde det i strid med disse. Det kan du politisk kritisere, men vi har aldri kritisert det forvaltningsmessig. Jeg mener ikke at det var galt heller, at hun gjorde det det i så måte. Politisk skulle hun ikke gjort det, og heller ikke forvaltningsmessig.

Det er dette som er nerven i hele spørsmålet. Man forsøker å gjøre dette til en plattform for et politisk angrep på to tidligere statsråder, attpåtil bare som en protokolltilførsel i komiteen. Det siste får vi ta opp med presidentskapet, om det er i tråd med forretningsorden, så det får vi konkret komme tilbake til. Jeg forteller Stortinget nå at det skal jeg sørge for at vi gjør. Men det andre mener jeg at vi nå har lagt dødt, slik saken nå ligger.

Karin Andersen (SV) [14:17:47]: Jeg slutter meg helt til det komiteens leder nå sa. Vi må gå inn i denne måten å behandle saker på og finne ut om dette er en akseptabel måte. Sosialistisk Venstreparti mener at det er det ikke.

Dette er i utgangspunktet en politisk kritikk, og måten det har blitt omtalt på, har vært et rent politisk ønske om å sverte avgående statsråder. Det viser også debatten her i dag, der man ikke kan unngå eller ikke klarer å la være å bruke skrankeadvokatens metode på å si ting for å la det henge i luften om at det var et eller annet snuskete som foregikk. Det var ikke det. Det var ryddig, det var ordentlig.

Man snakker også om at det var et spesielt kontaktmønster i regjeringen. Jeg vet ikke hvor man har slike synspunkter fra. Jeg regner med at statsråder har kontakt med hverandre hver eneste dag – det skulle da bare mangle! Det er jobben deres. Det må de ha. Hvis det er spesielt, vil jeg be om å få det dokumentert at det er annerledes nå.

At det av og til skjer at en kanskje ønsker å spenne politisk beinkrok mellom flyttekassene når regjeringer bytter, har vi sett eksempler på. Men vi har ikke trukket det inn for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for å si at det er konstitusjonelt feil.

Representanten Tetzschner, tydeligvis med adresse til meg, sier at det som står i merknadene, er viktig. Det er det som står i forslaget, som er Stortingets synspunkter i denne saken. Den legges ved protokollen. Den burde vært lagt ved protokollen uten kommentar også i komiteen. Hele grunnen er at den kritikken man da forsøkte å framføre i en protokolltilførsel, som ikke skulle diskuteres, har man ikke tort å skrive på et papir og legge fram her i salen i dag for å stemme over. Man vet at det er feil, og nå har også statsråden bekreftet at det er feil. Politisk uenig kan man være, men konstitusjonelt er det ikke begått noen feil. Derfor kan man selvfølgelig heller ikke legge fram et slikt forslag i dag for å få det stemt over, for det ville ikke vært mulig. Det vet også representanten Tetzschner at Høyre ikke kunne gått med på. Han vet utmerket godt at det kunne ikke Høyre gått med på i det hele tatt.

Derfor hadde jeg ønsket at påstandene fra dem som har vært oppe her og forsøkt å så tvil om tidligere statsråders habilitet og handlemåte – ut fra at det på en måte hefter noe mistenkelig ved dem – hadde vært kjent døde og maktesløse. At man er politisk dundrende uenig i det som har skjedd, er helt akseptabelt.

Jenny Følling (Sp) [14:21:07]: Eg føler behov for å ta ordet i denne saka som representant for Sogn og Fjordane.

Det er ein underleg debatt ein er vitne til. Ein har ei sak der spelereglane er følgde. Det er ikkje brot på forvaltningspraksis. Inhabilitet ligg ikkje føre. Det er lytta til kommunestyret og fylkestinget sine samrøystes vedtak om korleis ein ønskte eit traséval, og så skal saka ende som ein stor debatt i Stortinget.

Det er lite tilrådeleg å innføre eit prinsipp om at det skal vere vanskeleg å engasjere seg i saker frå eigen kommune. Vi kjem alle frå ein kommune, og vi har alle eit engasjement ut i frå det, men vi skal følgje spelereglane, og det er gjort i denne saka.

Så undrar eg meg litt over det momentet som blir trekt inn, rundt Fylkesmannen. Fylkesmannen må jo leggje ned motsegn for å kunne prøve å stoppe ei sak. Dette er ei sak som ein lokalt har vore einige om. Det er gjeve klare råd frå fylket til departementet. Det er korrekt saksbehandling. Saka var komen på statsråden sitt bord, og avgjerd kunne takast.

Det er veldig alvorleg å prøve å late det hengje mistanke ved dei tidlegare statsrådane Liv Signe Navarsete og Bård Vegar Solhjell utan at det er grunnlag for det. Det er veldig vanskeleg å verne seg mot slike mistankar. Difor er det ganske viktig at ein har denne debatten i Stortinget i dag og får slått fast ein gong for alle at dei to tidlegare statsrådane er frikjende. Statsråd Sanner seier at dette ikkje er utanfor generell praksis. Dei er frikjende, og da kan saka leggjast død.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [14:23:52]: På tampen må jeg si at temaet fortsatt er det vi har brakt frem i protokolltilførselen, nemlig hvorvidt det ble utvist varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker etter at man hadde varslet at regjeringen ville gå av.

Vi mener at den varsomheten ikke ble utøvet. Når man da likevel insisterer på at, joda, man var innenfor – de riktignok skjønnspregede – retningslinjene internt i regjeringen, mener vi det er utøvet et galt og uriktig skjønn. Det er det som ligger i formuleringen «uskjønnsom beslutning». Saken gjelder jo ikke alt det andre, f.eks. om noen var glad for beslutningen.

Følgelig er da også henvisningen som statsråden gjør, helt korrekt, nemlig at dette er Stortingets vurdering av den forrige regjeringens embetsførsel, som den nåværende selvfølgelig ikke har noen oppfatning om.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:25:11]: Det som er så forunderlig med å høre Tetzschner, er den frekkhetens nådegave som kommer fra Oslobenken.

Jeg fulgte denne saken svært tett, og hvordan var det denne saken startet? Den startet rundt statsråd Navarsete og hennes rolle. Så forsto Tetzschner at det ikke var hold i å kjøre den linjen, og gjennom behandlingen måtte han da finne en ny vei og en ny knagg for å redde sin egen ære.

Men den beste måten å redde sin egen ære på, er noen ganger å si: Jeg tok feil; den måten jeg opptrådte på her, var uklok; jeg hadde ikke rett i min analyse. Så kan man gå videre. Men istedenfor å velge den kloke vei er det nye angrep som blir forsvaret. Men det er ikke det beste forsvar.

Jeg mener den type opptreden vi har sett i denne saken, bygger ned tilliten til politikere og til Tetzschner spesielt. Det blir bare spill og en målsetting om at det skal henge igjen mistanker mot tidligere statsråder, selv om det ikke er grunnlag for det. Jeg synes det er beklagelig, men det rammer Tetzschner mye hardere enn noen andre.

Martin Kolberg (A) [14:26:38]: Jeg satt og håpet at jeg skulle slippe å gå opp en gang til, men når Tetzschner sier det han sier, kommer vi igjen, og det kommer til å fortsette til det tar slutt, for det er ikke slik at de skal få siste ord i denne saken her. I denne saka er det vi som har rett – nemlig! Det ville vært greit om Tetzschner rett og slett gikk opp på denne talerstol og sa: Vel, vel, vi får stoppe med det som nå er. Jeg tviler på om så skjer. At den opptreden som vi ser her, også setter statsråden i klemma, er det ikke noen tvil om, for det Tetzschner sier, er i strid med hva statsråden sa fra talerstolen. Han sa at det er regjeringas eget ansvar å utøve det skjønnet, og det er ingen andre som har kritisert et sånt skjønn. Derfor er det helt avgjørende viktig at vi slår fast – før vi slutter denne debatten – at det som er gjort, er innenfor reglene, det er i henhold til god forvaltningspraksis, det har ikke vært brudd på noe regelverk, og det har vært en helt ordinær behandling av en ankesak. Så er det blitt gjort til en politisk sak som attpåtil etterpå er forsøkt skjult gjennom protokolltilførsel. Det er ikke akseptabelt, vi kan ikke ha det slik, og jeg markerer veldig tydelig at jeg er enig med statsråd Sanner, og jeg er svært uenig i det Michael Tetzschner framfører her.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at representanten Michael Tetzschner ikke har mer taletid. Så hvis Høyre skal svare på dette, må noen andre gjøre det. – Det ser ikke slik ut.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.