Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:29:12]: (ordfører for saken): I representantforslaget vi nå behandler, foreslår representant og stortingspresident Olemic Thommessen å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter som organisatorisk legges under Stortinget og knyttes til Sivilombudsmannen.

Presidentskapet er enig i at det er god løsning at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter reetableres som et organ underlagt Stortinget. Presidentskapet mener videre at Stortinget har et ansvar for å bidra til å sikre at menneskerettighetene holdes i hevd i Norge. Det gjør vi både gjennom å gi samtykke til ratifikasjon av Norges internasjonale forpliktelser og ved å se til at regjeringen følger opp menneskerettighetsforpliktelsene som samfunnet har overfor borgerne.

Stortinget har nettopp vedtatt grunnlovsendringer med sikte på å styrke menneskerettighetens plass i samfunnet. Presidentskapet mener at en aktiv og utadrettet nasjonal institusjon for menneskerettigheter kan være et viktig virkemiddel både for å bidra til økt bevissthet om menneskerettigheter generelt, og for å sette fokus på menneskerettighetsspørsmål i det offentlige ordskiftet. Presidentskapet mener det er i samsvar med Stortingets rolle og ansvar å påta seg å få på plass en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter. At institusjonen legges organisatorisk under Stortinget, vil også bidra til å gi institusjonen den framtredende status en slik institusjon bør ha.

Presidentskapet fraviker representantforslaget på ett vesentlig punkt. Det gjelder tilknytningen til Sivilombudsmannen. Presidentskapet har fått en rekke innspill, som bl.a. har pekt på mindre heldige erfaringer med at Senter for menneskerettigheter også har fungert som nasjonal institusjon, og anbefalingene gitt presidentskapet fra flere hold har vært å etablere en selvstendig institusjon med egen identitet uten formell tilknytning til Sivilombudsmannen. Disse anbefalingene følger presidentskapet i innstillingen som nå behandles.

Presidentskapet har lagt vekt på at nasjonal institusjon skal framstå som selvstendig og uavhengig. Dette er et sentralt element i FNs prinsipper for nasjonale institusjoner, kalt Paris-prinsippene. Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag om at ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter opprettes som en selvstendig institusjon underlagt Stortinget – med andre ord uten formell tilknytning til Sivilombudsmannen.

La meg presisere at visepresident Kenneth Svendsen primært hadde ønsket å legge en nasjonal institusjon direkte inn under Sivilombudsmannen, som en forlengelse av ombudsmannens menneskerettighetsmandat som nasjonal forebyggende mekanisme. Men representanten Svendsen støtter subsidiært forslaget i dagens innstilling.

Den nasjonale institusjonens selvstendige og uavhengige posisjon understrekes ved at lederen for institusjonen velges av Stortinget og gis et selvstendig ansvar for dens faglige virke, ved at institusjonen skal rapportere direkte til Stortinget i form av en årlig melding, og ved at bevilgningen til nasjonal institusjon skal framgå av et eget kapittel i statsbudsjettet, på lik linje med Stortingets øvrige eksterne institusjoner.

Presidentskapet mener likevel at det er gode grunner som taler for en administrativ tilknytning til og samlokalisering med Sivilombudsmannen, som bl.a. å benytte en del felles administrative tjenester.

Presidentskapet legger til grunn at nasjonal institusjons mandat og oppgaver skal være i samsvar med de rammer som Paris-prinsippene gir anvisning på. Dette vil være en forutsetning for at Den internasjonale koordinerende komiteen for nasjonale institusjoner, ICC, skal kunne godkjenne institusjonen som fullverdig nasjonal institusjon og tildele den A-status, noe som er et internasjonalt anerkjent kvalitetsstempel. Dette gir viktige rettigheter i internasjonal menneskerettssammenheng, og vil kunne styrke Norges anseelse og rolle som en troverdig aktør på menneskerettighetsfeltet internasjonalt.

I henhold til Paris-prinsippene er det en forutsetning at institusjonen gis et bredt mandat til å fremme og styrke menneskerettighetene i samsvar med de nasjonale og internasjonale rettslige normene vi har forpliktet oss til å følge. I innstillingen har presidentskapet pekt på flere kjerneoppgaver for nasjonal institusjon, som å overvåke menneskerettighetssituasjonen i vårt eget land og gjøre undersøkelser, særlig på samfunnsområder med menneskerettsutfordringer. Der det er nødvendig, skal institusjonen være en pådriver for å få iverksatt tiltak. Institusjonen skal gi faglige råd i menneskerettsspørsmål til både offentlige myndigheter og private aktører, og være åpen for henvendelser fra enkeltpersoner.

Presidentskapet mener at institusjonen ikke skal behandle klager, men den vil selvsagt kunne henvise til relevante instanser, som eksisterende ombudsmannsordninger eller rettsvesenet. Det understrekes også at nasjonal institusjon skal ha sin hovedbeskjeftigelse med nasjonale forhold, og at den må ha tilstrekkelig tyngde og kompetanse innenfor sitt fagfelt.

Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag om at Stortinget skal gi presidentskapet fullmakt til å utarbeide forslag til lov og instruks for den nasjonale institusjonen. I denne forbindelse er det aktuelt å nedsette et hurtigarbeidende fagutvalg. Mandat og oppgaver for den nasjonale institusjonen vil bli nærmere utredet i forbindelse med dette arbeidet. Presidentskapet legger til grunn at Stortinget skal gis anledning til å vedta lov og instruks i løpet av høstsesjonen, slik at ny nasjonal institusjon kan etableres fra og med 1. januar 2015.

Avslutningsvis vil jeg nevne at presidentskapet mener det bør lovfestes at Stortinget skal oppnevne et rådgivende utvalg i tilknytning til nasjonal institusjon. Her skal det bl.a. være representanter fra frivillige organisasjoner, ombudene, Sametinget og det akademiske miljø. Utvalget vil ha en viktig funksjon som rådgivende organ for institusjonens virksomhet, og vil kunne bidra til samordning av ulike menneskerettighetsaktørers innsats. Ikke minst vil det rådgivende utvalget gjenspeile det mangfoldet som den nasjonale institusjonen skal forholde seg til og ivareta.

Jeg anbefaler innstillingen.

Trine Skei Grande (V) [09:37:10]: I Norge har vi som bilde av oss sjøl at vi er kjempegode med hensyn til menneskerettigheter. Da Venstre fremmet et Dokument 8-forslag om dette i forrige periode, var det mange journalister som sa til meg – da jeg i min iver prøvde å reklamere for det – at det ikke var noen vits i å ha overvåkning av menneskerettigheter i Norge, for i Norge var vi så gode på det. Det er vi ikke.

Norge kan få en dom mot seg etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, EMK, og oppleve statsråder på pressekonferanse i vandrehallen harselere over det. I Norge kan man oppleve at det – f.eks. i denne salen for noen dager siden – vedtas et tiggeforbud. I en rekke andre europeiske stater underlagt EMK, har man fått dommer som sier at tiggeforbud er ulovlig i henhold til EMK. Det er ikke en gang en del av en offentlig debatt.

Vi har implementert en rekke menneskerettigheter i Grunnloven, men en rekke kom ikke med, fordi noen menneskerettigheter var mer verdt enn andre. Dette er en debatt som er helt pussig i en rekke andre land.

Det bildet vi har av Norge som den store menneskerettighetsnasjonen, er feil. Vi er en nasjon med høyt velferdsnivå. Vi er en nasjon som har mange andre muligheter til å vise at folk ikke blir tråkket på, men ut fra et menneskerettighetsperspektiv er vi ikke alltid så gode.

Vi har rettsskandaler knyttet til vår rettsstat, og vi burde skamme oss ganske mye over at disse kunne skje. Mange av disse rettsskandalene kommer heller ikke opp. Når politikerne begynner å lage mekanismer, som gjenopptakelseskommisjonen og andre, fungerer det likevel ikke.

Derfor er dette veldig viktig, og derfor er Venstre veldig, veldig glad for at vi nå får flertall i denne sal for noe det ble drevet gjøn med i forrige periode.

Jeg vil spesielt takke presidenten. Jeg tror at hvis ikke presidenten hadde tatt dette initiativet, hadde vi ikke klart å få det til. Jeg vil også takke utenriksministeren – det må jeg gjøre gjennom forsvarsministeren, det er hun som er her – for å ha bidratt til at dette faktisk kommer på plass.

Så til sjølve innstillinga, der det er to ting jeg har lyst til å ta opp som vi er ganske kritiske til. Vi hadde nok ønsket oss en egen institusjon, ikke en som på en måte er underlagt Sivilombudsmannen. Jeg håper presidentskapet tar med seg det i den videre behandlinga, at dette ikke er vår ideelle ordning. Vi skulle gjerne ønsket oss en egen. Det må man ta med i måten man skal organisere dette på, at man har mest mulig sjølstendighet i sjølve enheten.

Det andre er det som skrives i innstillinga om muligheten for å ta opp enkelttilfeller. Menneskerettighetsbrudd er ikke noe man kan forholde seg teoretisk til. Det er veldig ofte enkelttilfeller, og det er enkelttilfeller som ofte ikke kommer fram gjennom de vanlige institusjonene vi har. Så for oss er det i hvert fall veldig viktig, når man skal utlede mandat, forskrifter og rammer for dette arbeidet, at man ikke rammer inn muligheten for å rettlede enkeltpersoner, muligheten for også å vurdere enkeltpersoners saker i et MR-perspektiv – at dette ikke blir mer begrenset enn det blir. For det er bare i møtet med det enkelte mennesket at menneskerettighetene kan løftes på den måten de skal.

Det er en slags tro på at menneskerettighetene har noe å gjøre med en sånn rettighetsdebatt som man har hatt tidligere. Menneskerettighetene er de grunnleggende rettighetene ethvert individ har i samfunnet. Det setter rammer også for politikken – så klart gjør det det. Jeg mener at det er interessant å diskutere at vi i denne salen hegner om ytringsfriheten så sterkt som vi gjør. Vi har en grunnlov som virkelig løfter ytringsfriheten. I Norge skal du få lov til å si akkurat hva du vil, og du skal få muligheten til å ytre ethvert politisk ønske du har om endring. Så du kan stå på Oslos gater, du kan komme dit og finne en kasse og si nærmest hva du vil om samfunnsutviklinga rundt deg.

Men spørsmålet «kan jeg få penger?» er det bare interesseorganisasjoner og lobbyister overfor Stortinget som har lov til å stille, ikke et enkeltindivid som opplever at verden rundt er ille. Det er en begrensning i ytringsfriheten som jeg mener burde vært en del av en debatt f.eks. om tigging her i denne sal.

Sånn er det i en rekke saker, der vi glemmer menneskerettighetsperspektivet og grunnleggende menneskerettigheter i en kamp mot et eller annet annet. Der håper jeg en sånn institusjon skal bidra: bidra til debatten, bidra til å sette de ulike sakene i fokus, bidra til kanskje å sette noen rammer for hvor mye inngripen overfor enkeltindivider denne sal kan gjøre. For meg som liberaler er det viktig. Så dette er et viktig skritt videre. Ikke bare kommer vi ut av B-statusen som menneskerettighetsnasjon, det kommer til å øke bevisstheten om MR-spørsmål i den norske offentlige debatten.

Det er det viktige, og vi ser daglig i denne salen at vi burde ha hatt større debatt om det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [09:44:00]: Sidan vi først driv med takking, kan eg godt tenkje meg å takke stortingspresidenten. Eg legg gjerne til både den eine og den andre utover det, ikkje minst presidentskapet og arbeidet deira med saka, som eg synest har forbetra dette ytterlegare.

Representanten Skei Grande heldt eit godt innlegg. Ho gav fleire eksempel på store utfordringar vi har med menneskerettar i Noreg. Andre kunne ha vore nemnt. Praksisen vår når det gjeld varetektsfengsling, får jamleg kritikk frå internasjonale uavhengige vurderingar av Noreg. Bruken vår av tvang i psykiatrien er eit anna felt som heilt openbert har menneskerettsutfordringar knytte til seg.

Men så er det òg lov å seie at på svært viktige felt i samfunnet har Noreg gjort store framsteg når det gjeld menneskerettar dei siste tiåra. I denne saka kan det være verd å berre stoppe ved kanskje dei to viktigaste grunnane til det. Éin viktig grunn er at vi i Noreg har sterke krefter som har organisert seg for å arbeide fram endringar og forbetringar i menneskerettane, for seg sjølv og andre. Men ein annan grunn er at vi har ein tradisjon for at uavhengige – forskarar, institusjonar i Noreg og internasjonale miljø – ser myndigheitene og praksisen deira i korta. Det er nettopp dette, den rolla, denne institusjonen vil verte ei styrking av.

Noreg har i ei rekkje andre land støtta arbeidet med opprettinga av nasjonale institusjonar for menneskerettar. Dei er viktige i mange andre land. Ein slik institusjon vil òg vere viktig i Noreg, viss vi får han til å fungere. Så SV stillar seg heilt og fullt bak innstillinga frå presidentskapet.

Så må eg stoppe opp ved ein liten ting som representanten Skei Grande òg sa. Ho sa, viss eg forstod det rett, at ho ikkje heilt likte den modellen som er føreslegen her no, fordi institusjonen no vert lagd under Sivilombotsmannen. Men det er ikkje det som står i innstillinga. Der står det stikk motsette. Forslaget hadde innebore det. Så eg vil berre presisere at det ikkje heilt kan stå seg, føler eg, frå Stortingets talarstol, sånn at vi er einige om kva vi faktisk gjer. For det som står i innstillinga, er at

«ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter opprettes som en selvstendig institusjon, underlagt Stortinget».

Og så vert det argumentert over fleire avsnitt for at det berre er ei administrativ tilknyting til Sivilombotsmannen.

For SV er dette ein svært avgjerande del av innstillinga, så eg oppfattar at det er viktig at det er full einigheit om det frå Stortingets side når vi no opprettar denne institusjonen.

Michael Tetzschner (H) [09:46:50]: Jeg ser at enkelte talere kanskje legger litt mer i innstillingen fra presidentskapet enn det man faktisk kan lese inn i den eller forutsette. Dette er nemlig startskuddet for igangsetting av en prosess som altså vil lede frem til en særlov for en ny institusjon, men det er slik at det er Stortinget som skal ha det endelige ord i alle lovsaker, også i denne.

Det betyr også at man skal følge det som er god forberedelse og utredning av lovforslag. Man skal drøfte alternativer, man skal se på de økonomiske og administrative konsekvensene, og ikke minst skal man vurdere dette i forhold til andre igangværende institusjoner for å få så gode grensesnitt som mulig, så man ikke risikerer at gode temaer forsvinner ut av – skal vi si – bevågenheten til offentligheten. Det er den ene fellen. Den andre er selvfølgelig at det kan bli konkurranse om hvilke institusjoner som har kompetanse til å avgjøre eller uttale seg om enkelte spørsmål.

Da vil jeg minne om at utgangspunktet for vår forfatning er at det er denne sal som vedtar generelle rettsnormer. Så har vi domstoler, som tar den enkelte sak og avveier hva som kan være motstående hensyn, for en god del av juristens hverdag er også å avveie og bidra med harmoniserende tolkninger av konkurrerende rettsnormer. Det er veldig viktig at de to funksjonene skilles, for ellers får vi en politisering av retten. Så vi skal ikke ha en politisering av det enkelte tilfellet.

Samtidig legger jeg også merke til at det er mange som taler seg så varme for det vi kan si er ombudslignende institusjoner, som grunnleggende sett – særlig når de får frie mandater, hvor det er uklart på hvilket grunnlag de uttaler seg – tiltar seg retten til å være samfunnsaktører uten at det verken er forskningsmessig begrunnet eller at de har mandat fra noe bakland. Jeg vil si at partiene i mangt og mye representerer bedre ombudsinstitusjoner hvis de hører på dem de kommer i kontakt med. Så jeg tar dette innlegget for å understreke at vi med dette ikke har satt ut av spill den alminnelige arbeidsdelingen som er mellom politikk og jus.

Det som gjorde at jeg måtte ta ordet, følte jeg, var innlegget fra representanten Skei Grande. Hun hadde en referanse til revisjonen av grunnlovsarbeidet som rett og slett ikke er korrekt. Det er ikke slik at man, fordi man legger vekt på noen sivile og politiske rettigheter i forbindelse med en revisjon av Grunnloven, har sagt at de er mer verdt enn andre rettigheter. Det er nemlig slik, noe jeg også mener representanten burde ha tilegnet seg i løpet av den nokså dyptgående debatten vi hadde, at i norsk lov har man inkorporert hele menneskerettighetspanoramaet fra FN: Vi har inkorporert verdenserklæringen, vi har inkorporert de sivile og politiske rettighetene og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Begge de to siste konvensjonene ble vedtatt 16. desember 1966.

Vi har gjennom menneskerettighetsloven sagt at disse bestemmelsene har direkte og umiddelbar virkning i norsk lov og med trinnhøyde over vanlig lov. Dette vil si at FNs barnekonvensjon, likestillingskonvensjon osv. har forkjørsrett hvis det skulle være en norsk lokal regel som på en eller annen måte i vanvare – får man da tro – skulle være i konflikt med disse.

Så kan man jo spørre: Hva trenger man en overvåkningsinstans til, som man sier at dette skal være? Det er riktig at den nåværende overvåkningsinstansen har ligget under Det juridiske fakultet i et senter for menneskerettigheter. Den har fått B-status. Igjen må jeg – gjennom presidenten – understreke at det ikke er Norge som har fått B-status i menneskerettighetsspørsmål; det et er den institusjonen, som ikke har vært faglig nok utviklet, og som med sin avhengighet av universitetets øvrige økonomi ikke er uavhengig nok til at vi får den A-statusen som i denne sammenhengen skulle være poenget. Men det er jo ikke det som gjør Norge til en eventuell B-nasjon i menneskerettighetsspørsmål – det er vi faktisk ikke. Jeg tror jeg har understreket det.

Så jeg vil avslutte med å si at jeg imøteser det videre arbeid. Jeg forutsetter at vi følger de prinsippene som ligger bak alt lovforarbeid i denne sal, at vi bygger på prinsippet som er å finne i utredningsinstruksen, og at vi for vår egen lovgivningsvirksomhet ikke har dårligere forberedelse enn det vi forlanger av de dokumentene som kommer fra regjeringen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:52:58]: Takk for en innholdsrik, reflekterende og klok debatt, det har denne saken fortjent. All ære til representanten Olemic Thommessen – og da også stortingspresidenten – som satte denne saken på dagens kart.

Til siste taler, representanten Michael Tetzschner: Ja, vi skal følge det vanlige maktfordelingsprinsippet med at Stortinget skal vedta lover, og at det er domstoler som skal utøve de lovene vi vedtar, også i denne saken.

Så er det riktig som representanten Bård Vegar Solhjell sier, at den institusjonen vi nå ønsker å opprette, er en institusjon som skal ha sin selvstendighet, som skal være underlagt Stortinget, men som samlokaliseres med Sivilombudsmannen for å bruke de synergieffektene som en slik samlokalisering kan gi når det gjelder administrativ tilknytning – og kun det. Det er viktig for presidentskapet å understreke.

Så synes jeg at representanten Trine Skei Grande har gode poenger når det gjelder dette med enkeltpersoner, og at det også bør reflekteres i det arbeidet som nå skal skje i den arbeidsgruppen som skal jobbe utover høsten.

Trine Skei Grande (V) [09:55:02]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten, men jeg har bare lyst til å påpeke noen ting.

Ja, det står mye om hvor «selvstendig» denne enheten skal være innenfor Sivilombudsmannen, men det blir likevel lagt sammen. Jeg hadde håpet at dette skulle ligge hver for seg, men jeg har tapt det, og så får vi se hvordan den institusjonen kommer til å utvikle seg over tid.

Så til Tetzschner, som mener at man ikke rangerer menneskerettighetene fordi alle jo er inkorporert, men da er spørsmålet mitt: Hvorfor legger man da noen inn i Grunnloven og noen ikke – det er jo egentlig et argument for ikke å legge noen inn i Grunnloven? Ved å legge noen inn i Grunnloven og andre ikke, mener jeg at vi rangerer. Det kan Michael Tetzschner være enig eller uenig i, men det var i hvert fall en stor debatt da vi behandlet Grunnloven her.

Så er det klart: Norge er ikke et u-land på menneskerettigheter, men jeg tror vi er mye dårligere enn det vi sjøl gir et bilde av, og enn det den offentlige debatten faktisk gir et bilde av. Det er jo ikke så ofte – det er jo ikke slik at det skjer mange ganger i måneden – at vi får dommer mot oss i EMD, men det gjør vi, og vi er et av de landene som ikke bryr oss noe særlig om det. Under den forrige regjeringa hadde vi en statsråd som – etter dommer i EMD – holdt hoverende pressekonferanser om det i vandrehallen, for så ikke å gjøre noen ting med det lovmessig. Og Venstre hadde et forslag knyttet til varetekt, som vi sto ganske alene om i løpet av de siste dagene. Så det er ikke slik at EMD-dommer påvirker norsk politikk særlig sterkt, så jeg håper jo at dette er en institusjonen som kommer til å bidra.

Jeg er grunnleggende glad i dag. Det var veldig liten tro på at vi skulle få gjennomført dette da vi fremmet forslaget i forrige periode. Så det at vi så tidlig – i neste periode – at vi skulle klare å få det til, syns jeg er kjempebra, og det har vi mange å takke for.

Presidenten: Før presidenten gir ordet til representanten Michael Tetzschner, vil presidenten forsiktig bemerke at det som faktisk er til debatt, er opprettelse av en nasjonal institusjon for menneskerettigheter – slik at vi nå ikke starter en ny grunnlovsdebatt.

Michael Tetzschner (H) [09:57:49]: Det er helt betimelig at presidenten minner oss om hva som var overskriften for saken.

Nå er det imidlertid slik at hvis det fremføres argumenter som dels går ut på å stemple oss som B-nasjon i menneskerettighetsspørsmål, og man gjør det lille fiffet som innebærer at man forveksler Norge med et senter for menneskerettigheter som tydeligvis ikke har vært faglig helt på høyden, og i tillegg har hatt en organisering som er problematisk i forhold til Paris-prinsippene, så må det være anledning til å legge mot en slik fremstilling.

Det er også det som gjør at jeg tok ordet enda en gang. For i sin omtale av hva som tas med i Grunnloven, legger representanten Skei Grande inn en alminnelig misforståelse – at det er temaenes viktighet som står i Grunnloven, altså at alt som er veldig viktig, skal i Grunnloven. Men det er ikke slik det er. Grunnloven er et fundament for samarbeidet mellom statsorganene, så der er den ganske presis som spesiallov. I tillegg inneholder den det som innebærer statens avståelsesplikter, dvs. det rom som staten må tillate sine borgere for at de skal ha reell frihet.

Dette er Grunnlovens oppgave. Men så er det jo veldig meget i vår lovgivning ellers som er av vital betydning, som man finner i vanlig lovgivning, og som man med et samlebegrep heller kan karakterisere som «statens aktivitetsplikter» – plikten til å intervenere i forhold som dette storting ønsker å gjøre noe med. Det er ikke slik at noen regler er finere enn andre, avhengig av om de er i Grunnloven eller ei. Jeg vil faktisk også slå et slag for en rettspolitisk tenkning og et kvalitetskrav til det alminnelige lovgivningsarbeidet som vi skal gjøre her i salen.

Jeg merker meg også at representanten Skei Grande viser til andre nasjonale avgjørelser, f.eks. noe som har vært kontroversielt i flere land enn vårt, nemlig tiggeforbud. Men det er jo nettopp fordi det har vært opp til nasjonal lovgivning – ikke ut fra en konstatering av hva som er internasjonale menneskerettigheter – at reglene har blitt skapt for hvilke ordensregimer man vil ha i det enkelte land.

Jeg kan heller ikke bare sitte stille og høre på et resonnement som går ut på at Stortinget – ifølge representanten Skei Grande – har vedtatt alminnelig lovgivning i denne salen, som er strid med menneskerettighetene.

Det siste poenget handler om troen på at staten Norge aldri vil kunne få avgjørelser i EMD imot seg som regjeringsadvokaten er enig i. Mye av den konkrete rettsanvendelsen går nemlig ut på å avveie mellom likestilte og gode hensyn, f.eks. mellom ytringsfrihet og personvern. De grenselinjene har Norges Høyesterett forsøkt å trekke på en etter mitt skjønn utmerket måte, og dette er problemstillinger som hver dag er oppe i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hvis disse grenselinjene noen ganger trekkes forskjellig, betyr ikke det at Norge har tatt feil, eller at Norge har brutt en menneskerettighetsbestemmelse. Det betyr bare at man i rettsavklaringen mellom nasjonale og internasjonale rettsavklaringsorganer har hatt en noe forskjellig tilnærming i enkeltsaker.

Derfor vil jeg med dette innlegget også prøve å få representanten Skei Grande ut av forestillingen om at det faktum at EMD av og til kommer til andre konklusjoner enn regjeringsadvokaten, er det samme som at Norge ikke etterlever menneskerettighetene.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) [10:02:46]: Jeg har ikke behov for å bruke Tetzschners arroganse, men jeg kan prøve med noen fakta.

Grunnen til at vi fikk B-status, var ikke Norsk senter for menneskerettigheters faglighet, men på grunn av senterets uavhengighet. Det bryter grunnleggende med disse tingene.

Jeg syns fortsatt ikke at Tetzschners argumentasjonsrekke for hvorfor noen menneskerettigheter skal inn i Grunnloven og andre ikke, henger sammen. Hans argumentasjon burde egentlig ende opp med at man ikke tar inn noen menneskerettigheter i Grunnloven.

Holdninga til politiske prosesser kontra de juridiske rettighetene for å beskytte enkeltindividet mot overgrep fra flertallet tror jeg handler om et grunnleggende ulikt syn på demokratiet. Jeg mener at poenget med demokratiet er at flertallet ikke alltid har makten, men at mindretallet har noe det skulle sagt, og at man ikke kan bli tråkket på av flertallsvedtak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.