Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [13:22:02]: (ordfører for saken): Sivilombudsmannen er også viktig, fordi det er en institusjon som skal sikre at forvaltningen ivaretar enkeltmenneskers interesser i en veldig komplisert forvaltning i et veldig komplisert samfunn.

Rapporten fra Sivilombudsmannen siste år viser at saksmengden er stor, og at en del saker kommer til Sivilombudsmannen som kanskje egentlig ikke burde høre hjemme der. I en tidligere sak her i dag, når det gjaldt Ombudsmannen for Forsvaret, var det en liten diskusjon mellom Arbeiderpartiets Myrli og meg om ombudsmannsfunksjoner. SV er en sterk tilhenger av det, men mener også at det trengs en del ombud som ikke finnes i dag, f.eks. et Nav-ombud. Vi registrerer at det ikke er flertall for å se på det i den innstillingen som er lagt fram her, men hvis man går igjennom de sakene som Sivilombudsmannen sjøl påpeker kommer til dem i stort omfang, er Nav veldig dominerende. Veldig mange av de sakene er av en slik karakter at de burde vært løst på et annet nivå og med andre mekanismer enn det gjøres i dag.

Det er behov for slike mekanismer, fordi dette er viktig. Dette er enkeltmenneskers møte med velferdsstaten når de er i krise. Da må systemene fungere bedre enn de gjør i dag. Et slikt ombud, f.eks., kunne avlaste Sivilombudsmannen – det hadde vært bra og nødvendig – og kunne også bidratt til at forvaltningen, slik som f.eks. med et tilsvarende byombud i Kristiansand, hadde hatt store muligheter til å kunne bedre sin egen praksis. For de fleste saker har gjennom en slik ordning blitt løst i minnelighet, til beste for både brukeren og forvaltningen. Så dette mener jeg det absolutt er behov for å se nærmere på, og jeg mener at Sivilombudsmannens årsmelding viser veldig tydelig at her er det behov for å gjøre noe.

Så er det også viktig at klagesaksbehandlingen hos Sivilombudsmannen går så raskt som mulig. Den er nå på 189 dager i saker som ble avsluttet etter å ha vært tatt opp med forvaltningen. Vi i Stortinget er selvfølgelig enig med Sivilombudsmannen i at saker må behandles med tilstrekkelig grundighet, og at det kan ta tid, forstår vi også. Men 189 dager er fryktelig lang tid for mennesker som har opplevd et møte med det offentlige som urettmessig. De aller fleste som kommer til Sivilombudsmannen, har jo også gått mange ledd i forvaltningen før de kommer dit. Så det å få ned saksbehandlingstida er nødvendig, og Stortinget sier at «det må være et mål». Hvis det da er sånn at kapasiteten hos Sivilombudsmannen må vurderes for å få det til, oppfordrer vi til at man kommer tilbake til Stortinget med en eventuell oversikt som viser hvordan det skal kunne foregå.

Så tar Sivilombudsmannen også opp dette med varslervern. Der har man i hvert fall tidligere ment at man skulle evaluere paragrafen om varslervern, slik som den ble vedtatt av det forrige stortinget. Det er det behov for. Det viser de sakene som kommer til Sivilombudsmannen.

Til slutt vil jeg ta opp den nye oppgaven som Sivilombudsmannen fikk når det gjelder den forebyggende mekanismen for Norges ratifikasjon av de ulike internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Nå er det slik at presidentskapet har behandlet en sak om dette nylig og kommer til å fremme for Stortinget forslag om at man skal ha en ordning som er organisatorisk underlagt Stortinget, men tilknyttet Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen. Da får man et nytt system – det ligner litt på det vi har nå – et slags sideordnet organ. Vi skal diskutere det når den saken kommer til Stortinget, men jeg tror den vil få enstemmig tilslutning.

Gunvor Eldegard (A) [13:27:26]: Først vil eg berre kommentera innlegget til saksordføraren. Me er stort sett einige, heile komiteen, i denne saka. Det er berre den merknaden om Nav-ombod me er ueinige om. Eg synest det er viktig òg at det vert sagt her i salen at me i utgangspunktet ikkje er for å innsetja eit nytt ombod. Det står òg i rapporten at talet på klagar på Nav er redusert, og Sivilombodsmannen seier at det er tydeleg at Nav sitt eige serviceorgan har begynt å fungera betre. Da føreslår eg at me ser litt på det vidare om me får Nav til å fungera på eigen kjøl.

Men det som eg eigentleg tok ordet for, var for å understreka det som komiteen gjennom fleire år har sagt: Den viktige funksjonen Sivilombodsmannen har for den alminnelege borgar gjennom si rolle som haldningsskapande og praksisskapar for å vareta rettstryggleiken for oss alle. I samband med det er folks kunnskap og kjennskap til Sivilombodsmannen av stor betydning. I fjorårets innstilling oppmoda komiteen ombodsmannen til å setja i verk tiltak som skulle gjera ombodsmannen betre kjend. Som følgje av det har ombodsmannen begynt på arbeidet med ein ny kommunikasjonsstrategi, som me synest er bra, fordi det er sentralt at ombodsmannens samfunnsoppdrag vert forstått av dei som kan dra nytte av ordninga.

Ein klage til ombodsmannen skal vera ein enkel og nyttig måte å få enkelte forvaltningsrettslege sider av ei sak prøvde. Det er her viktig at den enkelte kan klaga til ombodsmannen på eiga hand, utan f.eks. å bruka advokat eller anna hjelp.

I meldinga for 2013 står det at ombodsmannen har prioritert å vera betre på å informera på heimesida om utsegner, høyringsutsegner, organisasjonsendringar og andre nyheiter. Det er òg eit framsteg at Ombodsmannen har teke i bruk Twitter som kommunikasjonskanal. Eg ser vidare at andre kommunikasjonstiltak Ombodsmannen prioriterer, er å tydeleggjera presentasjonen av tendensar og analysar i årsmeldinga. Saman med heimesida utgjer årsmeldinga ein viktig del av Ombodsmannens ansikt utetter.

Det går framover med kommunikasjonen frå Ombodsmannen til publikum – altså oss – og eg ser fram til at den nye ombodsmannen fortset arbeidet med å utvikla sitt forhold til befolkninga.

Michael Tetzschner (H) [13:30:54]: Også i denne årsmeldingen ligger det mye viktig informasjon til Stortinget om det man vel på noen punkter kan karakterisere som systemsvakheter i vår forvaltning.

Vi har i komiteen samlet oss om brede, samlende merknader, men jeg tenkte jeg kunne understreke litt det som er skrevet i sammendraget på side 5 og utover, som er en konsentrasjon av de funn som Sivilombudsmannen har gjort når det gjelder hvordan det står til i kommunene. Temaet der er nemlig at det kan være noe svak juridisk kompetanse i våre kommuner. Det kan være usikkerhet knyttet til om man er seg bevisst at man treffer enkeltvedtak, at det i noen tilfeller ikke er ordentlig notoritet om avgjørelsen, det gjøres ikke skriftlig, og det gis ikke fyllestgjørende begrunnelse, hvilket gjør at den som mottar underretningen om et forvaltningsvedtak, ikke blir oppmerksom på hvilke klageregler som gjelder, og dermed kan bli utsatt for rettstap. Samtidig er det også omtalt at organiseringen av klageinstansen i kommunen kan være mangelfull. For egen del vil jeg legge til at man i de mindre kommunene også har et personalproblem i den forstand at det er inhabilitet fordi folk kjenner hverandre så godt eller inngår i så mange andre sammenhenger enn de profesjonelle at man ikke får den avstanden som uhildet saksbehandling, ankebehandling og klagebehandling krever. Så hvis man altså skulle være på jakt etter gode argumenter for større kommuner, finner man i hvert fall noen av disse i Sivilombudsmannens årsmelding.

Jeg synes også det er interessant når Sivilombudsmannen går gjennom etterlevelse og oppfølging av de forvaltningsorgan som har blitt utsatt for kritikk, at det da ser ut til å være et gjennomgående trekk at det er de aller største og mest selvbevisste kommunene, og også departementer, som stritter imot, og som ikke tar ad notam eller lærdom av de uttalelser som Sivilombudsmannen har. Nå er det jo ikke svært mange eksempler på dette, men det er allikevel problematisk at det beror på en slags «gentlemen’s agreement» i forvaltningen hvorvidt man føler seg forpliktet til å gjennomføre de påpekninger som Sivilombudsmannen har hatt.

Det er jo noe sympatisk også i dette, ved at det altså ikke er makt og juridisk tvang som gjør at forvaltningen stort sett retter seg etter Sivilombudsmannens påpekninger, men at det mer kan sies å være de faglige innspill som er gitt. Jeg vil for egen del reflektere over om ikke tiden snart er inne for å diskutere om vi trenger en forvaltningsdomstol hvis avgjørelser ikke kan treneres, ikke kan puttes i en skrivebordsskuff, som rett og slett ikke kan overføres, og at det har bindende juridiske virkninger å få Sivilombudsmannens eller en forvaltningsdomstols avgjørelse mot seg. Men det får vi komme tilbake til i en annen sammenheng.

Jeg har også lyst til, siden dette er siste årsrapport som den avtroppende sivilombudsmann fremlegger for Stortinget, gjennom presidenten, på vegne av Stortinget, å rette en stor takk til personen Arne Fliflet for det preget han har satt på den stillingen han har hatt så lenge, og alle de gode bidrag han personlig, og også gjennom sin ledelse av Sivilombudsmannen, har gitt til at vi i Norge har en av verdens beste forvaltninger, og alle de bidragene som er gitt for at vi har en anstendig og rettssikker forvaltning til glede for brukerne og borgerne.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:36:09]: Ombudsmannens oppgave er å bidra til å sikre at det ikke øves urett fra den offentlige forvaltning mot den enkelte borger. Ombudsmannen har også en viktig oppgave i form av en forebyggende funksjon, for nettopp gjennom sin behandling av enkeltsaker blir Ombudsmannens rolle også av holdningsskapende og praksisskapende karakter.

Saksordføreren har gjort rede for komiteens innstilling, så jeg skal ikke gå så veldig mye inn på detaljene i den, jeg har bare lyst til å ta opp et par forhold.

Ved flere anledninger har Stortinget oppfordret til at det blir satt i verk tiltak som kan gjøre Ombudsmannens rolle bedre kjent. I denne årsmeldingen konstaterer vi at dette arbeidet nå er satt i gang. Blant annet er sosiale medier tatt i bruk, sammen med en større grad av synliggjøring av Ombudsmannens rolle og tilstedeværelse i media.

Det må være sentralt og viktig at Ombudsmannens samfunnsoppgave blir forstått av nettopp dem som kan dra nytte av denne ordningen. Derfor blir dette en balansegang mellom det å gjøre ordningen kjent, og på den måten gjøre det enklere for innbyggerne å klage på det som en oppfatter som urett, og på den andre siden å gjøre folk kjent med når det ikke er grunnlag for å klage.

Vi konstaterer at antall saker de senere år har ligget stabilt på ca. 3 000 per år. De fleste klagene, ca. tre fjerdedeler, ser ut til å gjelde statlige forvaltningsorganer. Hovedsakene gjaldt trygdesaker og plan- og bygningssaker. Det er interessant å merke seg at Ombudsmannen i 2013 realitetsbehandlet 277 klager rettet mot Arbeids- og velferdsetaten, og at 17 av disse resulterte i skriftlig kritikk av etaten. Dette gir en kritikkandel som faktisk ligger vesentlig under gjennomsnittet for alle forvaltningsorganer, og det er interessant.

Det kan ikke sies noe med sikkerhet om hva nedgangen i antall klager i forhold til Nav skyldes. Noen av de tiltakene Nav selv har iverksatt gjennom en mer målrettet styring med sikte på å effektivisere saksbehandlingen, korte ned saksbehandlingstiden og tilrettelegge for bedre rutiner, har antakelig bidratt positivt.

Slik det ser ut i 2013, er det særlig Nav Internasjonalt som relativt sett får de fleste klagene. Det er grunn til å stille spørsmål ved om dette skyldes manglende ressurser for å kunne ivareta de mange omfattende og til dels vanskelige arbeidsoppgavene man har på dette området, på en tilfredsstillende måte, eller om det skyldes intern prioritering.

Selv om erfaringene med saksbehandlingstiden i Nav viser at det er gjort klare forbedringer, er det likevel grunn til å frykte, ut fra årsmeldingen fra Sivilombudsmannen, at det fortsatt vil komme mange klager på lang behandlingstid. Vi konstaterer derfor at det fortsatt er et klart forbedringspotensial for saksbehandlingstiden ved mange av Nav-enhetene.

Kristelig Folkeparti har derfor, sammen med flere andre partier, tatt til orde for å styrke rettshjelpsordningen på dette området gjennom opprettelse av et eget Nav-ombud. Det har vi også gitt uttrykk for i våre merknader i denne saken. En slik ordning tror vi, i tillegg til å kunne gi flere mennesker hjelp i møte med en komplisert forvaltning med mange regler, nettopp vil avlaste Sivilombudsmannen og på sikt også bidra til de nødvendige forbedringer i Nav. Vi synes Sivilombudsmannens melding for 2013 understreker nettopp behovet for et slikt Nav-ombud.

Til slutt: Det er også interessant å registrere at hovedinntrykket er at en kritisk uttalelse fra Sivilombudsmannen i hovedsak blir respektert og lojalt fulgt opp av forvaltningsorganene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Kolberg (A) [13:41:06]: (komiteens leder): Jeg vil få si at jeg langt på vei, med et visst forbehold for ønsket om forfatningsdomstol, følger representanten Tetzschners resonnementer om Sivilombudsmannens embetes plass og betydning. Det tror jeg vi alle sammen er enige om. Jeg er også enig i det som ble sagt fra både saksordføreren og representanten Eldegard når det gjelder årsrapporten og innholdet i den.

Jeg har en bemerkning til noe saksordføreren var inne på, slik som jeg ser det, og som jeg vil understreke. Det er at vi selvfølgelig har et problem med behandlingstida. Det er klart at når det går veldig lang tid fra en person, en borger, klager, til han får en respons på dette, er det et problem og en utfordring for hele embetet. Jeg tror vi bare skal si det slik at dette må Stortinget rett og slett ha tung oppmerksomhet på for framtida, for dette er slike spørsmål som også delvis har med vårt ansvar å gjøre, nemlig spørsmålet om både organisering, bemanning og økonomi.

Når jeg også nå tok ordet på slutten av denne debatten, var det for, i likhet med representanten Tetzschner, å takke sivilombudsmann Arne Fliflet for det han har gjort. Han sitter her, og det har han trofast gjort så lenge jeg har vært med – og sikkert lenge før det. Det viser fram en respekt for Stortinget, men også for debatten. Det setter vi veldig pris på. Det var 19. februar i 1990 at Stortinget enstemmig sluttet seg til at Arne Fliflet skulle velges til sivilombudsmann.

Fliflet har gjort en veldig god innsats i dette embetet. Han har løftet det, og han har fra sitt ståsted som sivilombudsmann bidratt til samfunnsdebatten på en veldig konstruktiv og god måte. I likhet med representanten Tetzschner vil jeg gjennom presidenten uttrykke en takk til Arne Fliflet for det arbeidet han har gjort i egenskap av embetet som sivilombudsmann. Tusen takk.

Presidenten: Presidenten kan kanskje opplyse om at også Stortingets presidentskap på behørig måte har uttrykt sin takk til Sivilombudsmannen og andre ombudsmenn som trer av.

Karin Andersen (SV) [13:43:53]: Da vil også jeg som saksordfører for denne saken slutte meg til den takken. Arne Fliflet har vært en veldig markant sivilombudsmann og har utviklet embetet veldig positivt. Jeg vil også fra vår stortingsgruppe si tusen takk for den jobben han har gjort.

Det var noen punkter jeg bare ville kommentere av det som er kommet opp. Det første var dette med kommunikasjonsstrategi. Jeg tror det er uhyre viktig. Det kan være et problem at det kommer mange saker inn som ikke skulle vært der, men det er jo verre hvis det ikke kommer saker som skulle vært der. Derfor må man på en måte tåle at det kommer en del saker, og da må man ha en kommunikasjonsstrategi. Jeg tror at veldig mange som kunne hatt bruk for den ordningen og trengt den, ikke kjenner til den.

Det andre punktet er dette med eventuelt ombud i Nav. Det vises til denne ordningen med serviceklage. Ja, den er nok der, men jeg er helt overbevist om at her trenger man et slags hjelpeorgan. Man har jo dette på helse; man har pasientombudene. Det er akkurat det samme. Her er det også folk som er i krise, og som møter et veldig komplisert apparat. Forsøk med dette har vist at det fungerer utmerket. Så jeg er litt forundret, og har vært det lenge, over Arbeiderpartiets motstand mot dette. Men jeg vet jo at det er folk i Arbeiderpartiet som er helt enige med oss i dette.

Så vil jeg bare si litt – sånn at jeg ikke sier noe feil – om det som presidentskapet har behandlet når det gjelder ny nasjonal institusjon for å overvåke Norges oppfølging av menneskerettighetene. Det er utrolig viktig at det blir gjort. Norge er ikke bestandig så god på menneskerettigheter som vi liker å tro at vi er, så dette trenger vi. Der foreslår man altså en nasjonal institusjon som skal være en selvstendig enhet uten formell tilknytning til Sivilombudsmannen, men at den skal være på samme sted – at det blir riktig, sånn som jeg har forstått det – og at man legger til grunn at lederen for denne nasjonale institusjonen skal velges av Stortinget, altså som et eget valg. Så da håper jeg dette er referert korrekt, slik at det ikke er noen misforståelser om det. Dette er jo en sak som kommer til Stortinget, og som vi skal behandle. Som saksordfører for Sivilombudsmannen vil jeg si at vi fra vår side kommer til å slutte oss til dette, og mener at dette er viktig. Det er også viktig at Stortinget følger med, slik at ressursene til denne nye mekanismen blir tilstrekkelige, og – ikke minst – at både storting, regjering og forvaltning også følger opp de påleggene vi får fra denne nye institusjonen. Det er uhyre viktig at vi gjør det, og at vi faktisk går foran og følger opp våre menneskerettighetsforpliktelser på en korrekt og riktig måte.

Presidenten: Presidenten kan bekrefte at det var meget korrekt referert.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.