Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [13:06:38]: (ordfører for saken): Igjen er det slik at vi har mottatt en fyldig melding om virksomheten til Riksrevisjonen, i 2013. Det viktige å si er at komiteen slutter seg i all hovedsak til de vurderinger og avveininger som meldinga til Stortinget omhandler. Det er kontroll- og konstitusjonskomiteens vurdering at meldinga er dekkende for Riksrevisjonens arbeid og virksomhet i 2013.

Vi vil også uttrykke vår tilfredshet med Riksrevisjonens arbeid i sin alminnelighet, og jeg vil si det slik at i både denne meldinga og også tidligere meldinger viser Stortinget veldig tydelig at Riksrevisjonens arbeid danner grunnlaget for at Stortinget kan klare oppgaven med kontroll av regjering og forvaltning på en god måte – og på den måten som faktisk både Grunnloven og øvrig lovgivning legger grunnlaget for.

Det er også nødvendig når vi behandler denne årsmeldinga, å si at den dokumenterer at vi har en god forvaltning i Norge. Det er en glede å lese hvor mye som egentlig er bra. Dessuten er det heller ingen indikasjoner som forteller oss at Stortingets vedtak ikke ble fulgt av regjering og forvaltning. Det finnes noen unntak, noen diskusjonspunkter, men dette er det store bildet.

Det som er særskilt å bemerke for 2013, er at det er det siste året i det som ble kalt strategiperioden 2010–2014, der visjonen var å «bidra effektivt til Stortingets kontroll og fremme god forvaltning». Det var målsettinga. Det som meldinga viser, og som komiteen slutter seg til, er at utviklinga i perioden har gått i den retninga som intensjonen i denne strategiperioden la til grunn.

Det har også vært en annen endring i perioden, og som denne meldinga omhandler. Det gjelder formatet på de meldingene som Stortinget mottar. Det ble drøftet med komiteen i forrige periode hvordan dette skulle utformes, og komiteen uttrykker tilfredshet med den måten som rapportene til Stortinget nå er utformet på. De gir et godt oversyn og gir oss muligheten til lettere å finne fram til de punktene som det er nødvendig at Stortinget diskuterer og eventuelt kritiserer.

Det er et annet punkt – som i hvert fall er et nasjonalt særtrekk, men som jeg vil understreke fra mitt ståsted – og det er at det er et godt samspill mellom Riksrevisjonen og forvaltninga.

Det er altså hele 86 pst. som i en større spørreundersøkelse sier at Riksrevisjonen har den kompetansen den trenger for på en god måte å greie å bedømme hva det er som skjer i forvaltninga. Så det er ikke en konfliktsituasjon mellom forvaltninga og Riksrevisjonen, som vi kan faktisk kan se eksempler på i andre land, etter det jeg har skjønt. Det er et godt samarbeid, og det tegner også veldig godt for framtida.

Dog er det selvfølgelig slik at denne meldinga peker på det som også er våre svakheter. Jeg har fra denne talerstol i en annen sammenheng pekt på noe som også denne meldinga tar opp, og som jeg vil legge vekt på. Det er noen deler av forvaltninga som har problemer med å følge opp det som blir påpekt. Det gjentas og gjentas, og måloppnåelsen er ikke tilfredsstillende. Jeg skal ikke identifisere det nå her ved denne anledning, for det synes jeg ikke er nødvendig, men jeg vil si at det er et problem. Det er et problem at deler av forvaltninga har problemer med å lære å ta de råd og meninger som faktisk kommer fra Stortinget. Det er et problem. Det er gjengangere her. Det som kalles for måloppnåelse på det språket, er for en del av forvaltninga vanskelig å håndtere, og det er en utfordring vi må arbeide videre med.

Komiteen slutter seg altså, som jeg allerede har sagt, enstemmig til de meninger og synspunkter som framkommer i meldinga, og det er ingen stor uenighet i komiteen om dette.

Michael Tetzschner (H) [13:11:58]: Et øyeblikk tillater jeg meg å se sammenhengen mellom denne saken, som gjelder Riksrevisjonen, og den neste, som gjelder Sivilombudsmannen, for begge er grunnleggende sett tilstandsrapporter om hvordan forvaltningen vår virker. Riksrevisjonen hjelper gjennom forvaltningsrevisjonen til med å holde forvaltningen på rett kjøl, slik at man iakttar Stortingets vedtak og forutsetninger. Det er altså forvaltningen sett fra toppen. Samtidig kan man si at neste sak, som gjelder Sivilombudsmannen, går på hvordan forvaltningen tar seg ut fra borger-, individ- og brukernivå. Man kan altså komplettere tilstandsrapporten om den norske forvaltningen ved begge perspektivene. Det synes jeg er ganske interessant.

I jubileumsåret for Eidsvollsgrunnloven kan vi også minne oss selv om at Riksrevisjonen er en av de statsinstitusjonene som har de dypeste historiske røttene, så det er en vel innøvd og veltrent organisasjon. Ikke desto mindre legger den strategiske planer for fremtiden, og det er bra. Personlig har jeg merket meg at den skal satse på nærmere bestemte samfunnssektorer som involverer store uttellinger for det offentlige. Det gjelder helse, velferd, arbeid og pensjon, det gjelder samfunnssikkerhet og beredskap, det gjelder samferdsel, og det gjelder også våre globaliserte interesser gjennom bistand. Så følger de det gode revisjonsprinsippet om at man skal forfølge det som er vesentlig, og særlig avdekke områder med høy risiko. Det er ikke så mye å bemerke til det, det følger av god revisjonspraksis.

Så har vi som alltid også forventninger om intensivert selskapskontroll, ettersom utviklingen går i den retningen at staten organiserer stadig mer av sin aktivitet i selskaper, og ikke minst en side som vanligvis kan være litt undervurdert i kontrollsammenheng, at det også skal ligge læring og veiledning for forvaltningen fremover.

I tillegg til at jeg viser til de merknadene vi har stått sammen om i komiteen, tenkte jeg også at vi skulle gi litt ros til Arbeiderpartiet fordi de ikke lenger er med på det som var en flertallsmerknad i en tidligere sak vi hadde, hvor Arbeiderpartiet gikk imot målstyring som prinsipp. Det er utmerket at det nå bare er Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne som står for dette, og at Arbeiderpartiet ikke lenger deler dette synspunktet. Det synes jeg er utmerket, for det betyr også at vi kan legge inn større og bredere tyngde fra komiteens side i vårt syn på hvordan moderne forvaltning skal drives. Nå er det slik at man ikke skal henge opp styringsprinsippene for mye i begreper, men hvis man ikke tar målstyringsprinsipper i bruk, er alternativet detaljstyring og rigide organisasjonssystemer som hører fortiden til, og som kanskje gjør at man får en overdreven konsentrasjon om å gjøre det man tidligere har gjort, helt riktig, fremfor å se på hva som er hensiktsmessig virkemiddelbruk for å oppnå de mål som Stortinget har satt, og som har vært forutsatt i budsjettdokumentene. Så jeg avslutter da med å gi Arbeiderpartiet ros for at de ikke lenger nå er motstander av målstyring. Det er mulig at de fortsatt er motstander av New Public Management, men det er en annen diskusjon.

Karin Andersen (SV) [13:16:46]: Riksrevisjonen er veldig viktig, og derfor er det interessant å lese både årsmeldingen og rapportene som kommer derfra. Det er absolutt nyttig, og det er absolutt nødvendig for at man skal ha nødvendig kontroll med at det Stortinget vedtar, faktisk også blir gjennomført i praksis. I hovedsak skjer jo dette, men Riksrevisjonen viser gjennom alle sine rapporter at det er forbedringspotensial veldig mange steder, og man bør selvfølgelig fortsette å bestrebe seg på at alle vedtak som blir gjort, skal følges opp korrekt.

Så til disse styringsprinsippene. Representanten Tetzschner var oppe og roste Arbeiderpartiet for at de nå ikke lenger var enige med SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne om at denne forretningsmessige styringsmodellen, som har spist seg inn i offentlig sektor gjennom de siste årene, kanskje ikke nødvendigvis er den beste. Fra SVs side er vi helt sikre på at den ikke er det. Det har slett ikke å gjøre med at man ønsker seg noe gammeldags eller noe som er byråkratisk og tungvint, men man ønsker seg tvert imot styringssignaler og styringsgrep der man ser at bl.a. velferd, omsorg og skole er noe annet enn forretningsmessig drift, og skiller seg fra det i sitt vesen. I regjeringserklæringen sier regjeringen at det mener den at det ikke gjør, den mener at dette kan styres på samme måte. Jeg forventer nesten at Arbeiderpartiet er uenig i det. For det vi forsøker å adressere, at vi ønsker å ta opp en diskusjon om disse styringsprinsippene, om de faktisk gir oss og de etatene og de viktige virksomhetene som vi skal styre, de riktige måtene å styre på. Når Riksrevisjonen opplever at noe kanskje ikke blir styrt helt perfekt etter disse målene, sier vi: Å, her var det en feil, da får vi bare gjøre enda mer av det som kanskje ikke er den riktige styringsparameteren og det riktige å måle etter.

Jeg skal ikke gjenta innlegg jeg har holdt her før, men det er en del ting som det går an å telle, og det er en del ting som det ikke går an å telle. Mye av det som det ikke går an å telle, er viktig i velferd, omsorg og skole og det som offentlig sektor skal gjøre, og det som Riksrevisjonen skal kontrollere. Det er derfor vi fra SVs side er opptatt av å se på noen av disse rigide målstyringssystemene og disse forretningsmessige styringsmodellene som Riksrevisjonen selvfølgelig må kontrollere etter, og som forvaltningen skal styre etter. Det er for å finne fram til mekanismer som fjerner unødvendig byråkrati og kontroll, som fjerner tidstyvene, og som setter mer av fagligheten og de som skal ha f.eks. et godt skoletilbud eller et godt tilbud fra Nav, i sentrum.

Vi skal nå om ikke lenge også diskutere Sivilombudsmannens årsmelding. Der møter vi den andre siden av noen av disse styringsmekanismene og hvordan de kanskje ikke er så perfekte som mange mener at de er.

Fra vår side kommer vi til å jobbe videre med dette. Vi kommer til å jobbe etter prinsipper om å utvikle tillitsreformer, der de ansatte med sin faglighet, også i samarbeid med dem som skal bruke tjenesten, skal ha større muligheter til å utføre det som er velferdsoppgavene, uten at man nødvendigvis alltid klarer å kontrollere dette via Riksrevisjonen eller andre kontrollmekanismer etter forretningsmessige forvaltningsmodeller, som kanskje er godt egnet til å produsere varer, men ikke godt egnet til å produsere velferd.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.