Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:03:41]: Jeg har lest nasjonalbudsjettets omtale av utviklinga i arbeidsmarkedet og hvordan Arbeids- og sosialdepartementet i sin budsjettproposisjon omtaler arbeidsmarkedet samt omtalen av arbeidsmarkedet under Arbeidstilsynet i Prop. 1 S for 2014–2015 fra Arbeids- og sosialdepartementet.

Vårt arbeidsmarked framstilles som godt. Det er også riktig når det sammenlignes med situasjonen i de fleste andre europeiske lands arbeidsmarkeder. Likevel: Sjøl om vi har lav arbeidsledighet og det går godt for flertallet, har vi voksende problemer i norsk arbeidsliv, slik jeg ser det. Dette skaper utrygghet og problemer for stadig flere og er grunnlag for til dels negative økonomiske konsekvenser for statens finanser på sikt. Dette er bakgrunnen for min interpellasjon i dag.

Jeg har ikke den hele oversikt. Derimot er det min oppgave som folkevalgt, hvor mange av mine velgere stemte på meg fordi de forventer at jeg vil forsvare deres yrkesgruppers interesser i et arbeidsmarked hvor stadig flere opplever et press nedover på sine hardt tilkjempede arbeids- og lønnsvilkår, å ta det opp. Denne utviklinga har foregått over flere år, men satte fart for fullt med utvidelsen av Den europeiske union i 2004. Noen år tidligere, i år 2000, hadde også Stortinget vedtatt EU-tilpassinga, med liberalisering av sysselsettingsloven – mer presist: lov om arbeidsmarkedstjenester – som åpnet opp for økt omfang av vikarer i norsk arbeidsliv. Dette var en oppfølging av Blaalidutvalgets innstilling.

Sosial dumping, altså det å gå vekk fra norske lønns- og arbeidsvilkår, er et gammelt faktum, men er nå aktualisert ved det indre marked i EØS-avtalen, med fri flyt av arbeidende mennesker. Store deler av EU er i dag preget av dyp økonomisk krise og skyhøy arbeidsledighet, og fagbevegelsen i flere land er nærmest knust. Den frie flyt i EU- og EØS-området med eksplosiv arbeidsinnvandring til land som Norge, fører til en alvorlig lønnskonkurranse som kyniske arbeidsgivere utnytter. Dette er et stort problem for bedrifter og arbeidsgivere som følger norske lønns- og arbeidsvilkår. Mange arbeidstakere blir utnyttet grovt. I Norge opplever vi nå at demningen er i ferd med å briste. Den norske modellen, med faste ansettelser og et organisert arbeidsliv, har de siste åra blitt satt på en alvorlig prøve. Bemanningsbransjen har vokst svært mye på bekostning av ordinære bedrifter med ordnede forhold. Mange bedrifter innenfor bemanningsbransjen driver på kanten av og ved siden av norske lover og regler. Smutthull blir utnyttet, ofte på det groveste og på bekostning av enkeltmennesker.

Starten på den reelle debatten om hva som vil skje i norsk arbeidsliv, var i en TV-debatt på NRK i 1994:

– Her sitter Anne Enger Lahnstein og sier at vi vil svekke de faglige rettigheter.

– Det står i de økonomiske retningslinjene, statsminister.

– Det er feil, det går ikke an.

Dette var den velkjente replikkvekslinga mellom daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og Senterpartiets daværende leder Anne Enger Lahnstein da partilederne møttes til avsluttende EU-debatt i NRK Fjernsynet tre dager før EU-avstemminga 28. november 1994. Vi ble ikke medlem. Nei-sida vant. Mange er takknemlige. Men nå har vi et EU i krise, et EU som har en systemfeil fordi det er en økonomisk union – ikke en politisk union. ILO-sjef Guy Ryder i Genève er dypt bekymret. Han representerer den eldste organisasjonen i FN, etablert i 1919, og påpeker arbeidslivets avgjørende betydning for et trygt samfunn. Alternativet har historisk gitt sosial og politisk uro, hvor fascistbevegelser har fått økt oppslutning. Det er meget alvorlig.

Gjennom EØS-avtalen påvirkes Norge direkte av markedskreftenes fire friheter, bl.a. fri bevegelse av arbeidskraft. Stadig flere fagfolk i arbeidslivet opplever økende usikkerhet og dårligere lønns- og arbeidsforhold. Forskjellene øker. Forskjells-Norge er i framdrift – i framdrift på bekostning av Senterpartiets Samholds-Norge. Dette blir en viktig samfunnsdebatt – en samfunnskamp, for å bruke en mild variant av tidligere partisekretær Martin Kolbergs språkbruk i trontaledebatten nettopp.

Regjeringa ønsker flere midlertidige ansettelser i arbeidslivet. Flere midlertidige ansettelser er ikke svaret. Senterpartiet er glad for den massive motstanden mot regjeringas forslag, men den mest utrygge og verste utviklinga i arbeidslivet skjer gjennom det store omfang av og den store veksten i antall folk som er ansatt i bemanningsselskaper. Det var det såkalte Blaalidutvalget som i NOU 1998:15 om arbeidsformidling og utleie-/innleie av arbeidskraft la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper – og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til EUs konkurranseregler, som slo fast hva EØS-avtalen krever. Det minste vi nå må kunne kreve, er at norske myndigheter til enhver tid har oversikt over hvilke selskaper med hvilke ansatte som utfører arbeid på norsk jord eller sjøområde.

Handlingsplaner mot sosial dumping i arbeidslivet er viktig. Å slå ring om arbeidsmiljølovens vern om faste ansettelser er viktig. Men det er også viktig å få en debatt om det faktum at det er EØS-avtalen som nå avgjør – at vi nå har mistet den overordnede, nasjonale, folkevalgte kontrollen med utviklinga av arbeidslivet i det jambyrdige, norske samfunnet. Det bør være et tankekors for alle i denne salen som er opptatt av et velorganisert og jambyrdig norsk arbeidsmarked/arbeidsliv.

I 2000 ble sysselsettingsloven, nå lov om arbeidsmarkedstjenester av 2004, liberalisert. Med østutvidelsen av EU og fri flyt av arbeidskraft fra de nye EU-landene i Øst-Europa til Norge, har bemanningsbransjen økt formidabelt på bekostning av ordinære bedrifter med faste ansettelser og lærlingkontrakter. Bemanningsbransjen, med NHOs hjelp, praktiserer ikke lønn mellom de ulike oppdrag, noe som sjølsagt undergraver stillingsvern og faste ansettelser for arbeidstakere samt rettferdige konkurransevilkår for de bedrifter som har fast ansatte. Arbeidsmiljøloven brytes i stor utstrekning når det gjelder arbeidstid og stillingsvern, uten risiko for straff som bøter og pålegg. Forutsetning for innleie fra bemanningsselskaper er tariffavtale. Her sier tillitsvalgte i fagbevegelsen at loven brytes i stor skala.

Vikarbyrådirektivet må også tas opp til ny debatt siden det fører til konkurransefortrinn for bemanningsforetak på bekostning av ordinære bedrifter. Motstand mot vikarbyrådirektivet bygde på at tillitsvalgte så at de var i ferd med å miste kontrollen. Dette bare fortsetter. Det er ytterst vanskelig å få organisert de ansatte og ikke minst å få tillitsvalgte i bemanningsforetak fordi disse da i realiteten står i fare for å miste jobben og oppdrag. Ja, mange vil si de vil miste jobben og oppdrag. Dette er realitetene, slik jeg ser det.

Stortinget og vi som folkevalgte har fått gode og trygge arbeidsvilkår – det skulle bare mangle – men hva er situasjonen for mange andre? Ansatte i bemanningsselskaper er ofte ikke fagorganisert og har heller ikke noen andre – med unntak av deler av fagbevegelsen – som sørger for at deres interesser blir ivaretatt. De arbeider ofte på svært korte kontrakter og vet ofte ikke hvor mye de vil ha å leve for kommende måned. De kan være fast ansatt, men deres lønn avhenger av om de får oppdrag eller ikke. Deres kontrakter blir kortere og kortere. De har ofte ikke lønn mellom kontraktene. De får ofte ikke kontrakter som går over høytider som jul og påske. Dersom de retter kritikk, spørres de gjerne ikke neste gang om å arbeide.

Dette er realiteten i Norge anno 2014, som vi i denne salen aktivt må ta stilling til. Vil vi at vårt arbeidsliv skal fortsette å utvikle seg slik, eller vil vi ta egne grep for å motvirke det stadig økte omfanget av det løsarbeidersamfunnet som vi nå ser utbrer seg mer og mer, og som vi for ikke mange år siden trodde vi hadde blitt kvitt en gang for alle? Jeg ber om at vi som utgjør nasjonalforsamlinga, tar aktivt standpunkt til om vi ønsker denne brutaliseringa av norsk arbeidsliv.

For et par uker siden offentliggjorde Landsorganisasjonen, LO, ved samfunnspolitisk avdeling, notatet «En ny type arbeidsmarked». Notatet har fått mye omtale i enkelte medier og aviser, bl.a. har ABC Nyheter og Finansavisen publisert intervju med sjeføkonom i LO, Stein Reegård. I Finansavisen 3. oktober 2014 sa Reegård at de to største farene for norsk arbeidsliv er det svært store omfanget av utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge for å arbeide, og lavere organisasjonsgrad blant arbeidstakere i norsk arbeidsliv.

Dersom sysselsettingsgraden i Norge skal fortsette å falle i åra framover, på tross av at mange innvandrere i Norge ofte er unge og i arbeidsfør alder, vil det bli færre personer som skal bære vår felles bør framover. Det kan ikke skje. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at utsagnet «arbeidsinnvandring lønner seg» står seg, sjøl om mange sier det. På samme måte må vi bli ærlige på at arbeidsinnvandring som gir fordeler for Norge, også medfører kostnader. Det er viktig at vi ser dette i en total sammenheng, ikke minst i arbeids- og sosialkomiteens arbeid for å sikre at de som har en delvis arbeidsførhet, får arbeid. Det blir veldig vanskelig å sikre det med den situasjonen. Stortinget må ta stilling til og debattere saken. Jeg er glad for at vi har fått opp interpellasjonen.

Statsråd Robert Eriksson [11:14:01]: La meg starte med å takke interpellanten for å sette en viktig debatt på dagsordenen, en sak som er diskutert i denne sal mange ganger, og som vil bli diskutert i denne sal også mange ganger i fremtiden.

La meg få understreke at norsk arbeidsliv i det store og hele er seriøst. Ni av ti som står opp hver morgen og går på jobb, er fornøyd. De føler at de har en god arbeidsplass å gå til, og at det er gode, seriøse forhold. Det synes jeg heller ikke at vi skal glemme i denne debatten. Det er viktig for meg å understreke det.

Det er riktig at EØS-utvidelsen har ført til at vi har fått mer arbeidskraft fra EØS-området inn i Norge. Vi trenger mer arbeidskraft. På en rekke områder har man ikke klart å få nok arbeidskraft når man har påtatt seg de oppgavene som man skal gjennomføre.

La meg bare peke på noe innenfor noen sektorer. Arbeidsinnvandringen fra EØS har bidratt til regional utvikling – bidratt til at man har hatt konkurransedyktige næringsvirksomheter og gode arbeidsplasser rundt om i distriktene. La meg peke på at i noen regioner har dette vært viktig og nødvendig arbeidskraft innenfor landbruk, fiskeri og industri. Jeg er glad for at vi som mennesker har frihet til å kunne bevege oss mellom landene og tilby vår arbeidskraft på en god måte. Det er positivt for Norge, og det er positivt for den enkelte.

Bare for å nevne noen fakta om tall: De siste ti årene har vi – som representanten Lundteigen var inne på – hatt et seriøst arbeidsliv, høy sysselsetting og lav ledighet. Det er ingenting i det store og hele bildet som tyder på at arbeidsinnvandringen har ført til et mer useriøst arbeidsliv. 70 pst. av arbeidsinnvandrerne og arbeidstakerne på korttidsopphold kommer gjennom arbeidsinnvandring. Vi ser dem også innenfor andre yrker, som tømrere, snekkere, malere, og innenfor bygg- og anleggsbransjen.

Jeg synes representanten Lundteigen tar opp et meget viktig spørsmål. Om vi ikke i det store og hele bildet ser useriøsitet, ser vi innenfor enkelte bransjer en fremvekst av arbeidslivskriminalitet. Det er noe denne regjering tar på det dypeste alvor. Jeg og regjeringen mener at det er viktig å ha et anstendig arbeidsliv, med spilleregler som er like for alle. Et arbeidsliv med samme regler og like vilkår gir produktivitet og vekst, og det gir den enkelte gleden av å få en inntekt å leve av. Derfor skal vi aldri akseptere verken personer eller virksomheter som forsøker å komme inn og utkonkurrere seriøse bedrifter ved å være useriøs. Derfor har jeg, og regjeringen, sagt klart og tydelig: Vi ønsker at det skal være lettere å være seriøs og vanskeligere å være kjeltring. Derfor har vi nå tredoblet innsatsen i forhold til forrige regjering når det gjelder samordnede, koordinerte og uanmeldte tilsyn, der Skatteetaten, Arbeidstilsynet og politiet går sammen. Regjeringen jobber videre med å få på plass innen årets utgang en handlingsplan med nye, klare grep for å ta de useriøse.

Videre er det også viktig å se på det som representanten spør om: Hvordan skal vi inkludere i arbeidslivet flere av våre egne som står utenfor? Regjeringen legger om kort tid frem en melding der vi vil komme med en rekke gode, konkrete forslag til hvordan vi skal inkludere flere mennesker i arbeidslivet. Jeg ønsker at flere skal få oppleve friheten ved å være selvberget, ha egen arbeidsinntekt. Det er noe av den største friheten vi kan gi et menneske – enten det kommer fra Verdal, eller det kommer fra Oslo, Sverige eller Polen.

Jeg registrerer at vi vil ha – og trenger – arbeidsinnvandring også i fremtiden. Vi må evne å takle to ting. Én: Vi trenger mer arbeidskraft. Da er det viktig at vi får inn kompetent arbeidskraft innenfor et seriøst arbeidsliv, der alle, uavhengig av hvor i EØS-området de kommer fra, blir behandlet likt, og der man har klare metoder og klare grep for å ta de useriøse, ta kjeltringene, og støtte opp om de seriøse. Jeg ser også et annet bilde, i tillegg til at vi trenger mer arbeidskraft: I 2025 – hvis man trekker frem det fremtidsbildet – vil man finne ut at man har 200 000 mennesker som er ufaglært. Samtidig vil vi på samme tid trenge 90 000 flere faglærte enn det vi klarer å produsere. Det forteller meg at vi må bli mye flinkere når det gjelder inkluderingspolitikken. Vi må bli flinkere – og ha en større ambisjon enn det tidligere regjeringer har hatt – når det gjelder å kvalifisere folk for de jobbene samfunnet etterspør i fremtiden. Samtidig må vi ta i bruk den kompetansen som vi trenger for å videreutvikle og trygge norske arbeidsplasser i fremtiden. Vi trenger begge deler, ikke enten–eller.

Mange norske bedrifter er helt avhengig av høykompetent teknologisk arbeidskraft. Vi kan nevne SINTEF-miljøet i Trondheim. Vi kan nevne klyngene i Bergen som lever i en global verden – som konkurrerer globalt – der høy kvalitet, riktig kvalitet til riktig tid og høy kompetanse er viktig. Da er det viktig at vi klarer to ting: både å utdanne innenfor den kompetansen vi selv trenger, og å gjøre det enklere for dem som kan tilby fra utlandet den kompetansen vi sårt trenger, og som vi ikke klarer å fremskaffe selv. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen har fått på plass et servicekontor for utenlandsk arbeidskraft i Bergen. Vi har det i Oslo – med stor suksess – og vi har det i Stavanger. Det er viktig for å klare å se helhetsbildet å klare å ha flere tanker i hodet samtidig.

Jeg vil ikke bevege meg inn på det representanten snakker om, om løsarbeidersamfunn eller ikke. For meg blir det en historiebeskrivelse som er fullstendig feil – hvis man går tilbake og leser historien. Det er heller ikke riktig det som representanten sier, at de som er midlertidig ansatt, har størst vansker med å varsle om tilfeller på sin arbeidsplass som ikke er bra. La oss ta bygg- og anleggsbransjen, der det har vært mest tilsyn når det gjelder useriøse ting. Der er det 4,2 pst. av arbeidsstokken som er midlertidig ansatt. I helse- og sosialsektoren og i utdanningssektoren er det henholdsvis over 11 pst. og 13 pst. som er midlertidig ansatt. I hvilken av sektorene varsles det oftest? Jo, det er i helse- og sosialsektoren og i skolesektoren, der det er mest midlertidighet. Så den tesen er heller ikke riktig. Det tror jeg er et bilde man også må ha med seg i debatten.

Jeg tror det er viktig at man nyanserer debatten. Det er viktig at man baserer debatten på de faktiske forhold og erkjenner at vi trenger to ting: Vi trenger å videreutvikle en arbeidslivspolitikk som hegner om de seriøse og gjør det enkelt å være seriøs, men som også gjør det mulig å få tak i den arbeidskraften som bedriftene til enhver tid trenger for å være konkurransedyktig, for å styrke arbeidsplassene, for å videreutvikle arbeidskraften og for å skape flere arbeidsplasser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:24:16]: Jeg vil takke for svaret. Og jeg vil takke for det som ble sagt om begrepet «frihet». Det statsråden sa, at den største form for frihet er når en som menneske er sjølberga med egen inntekt, er meget godt sagt. Det som da er sentralt, er at en skal være sjølberga med egen inntekt når en bor og virker i Norge, og da må en ha en inntekt som står i forhold til vårt kostnadsnivå, og en boligsituasjon og en livssituasjon som er jambyrdig. – Meget bra.

Videre er det klart at vi trenger arbeidsinnvandrere, så vi snakker ikke om enten–eller. Men det jeg inviterer til en debatt om, er begrepet «friest mulig arbeidsinnvandring» kontra «en kontrollert arbeidsinnvandring», basert på det faktum at det er nasjonalstaten Norge som til syvende og sist har ansvaret for om den frihet som jeg nå refererte til, blir virkelighet for folk eller ikke.

Jeg er helt enig i at det er mye midlertidighet blant ansatte i skole- og helsesektoren som ikke skulle ha vært der når de er offentlig ansatt. Jeg er helt enig i at det er en unnlatelse som har fått gå videre også under den rød-grønne regjeringen, og det er noe som jeg håper at statsråden kan ta tak i.

Men så sier statsråden at arbeidsinnvandring ikke har ført til «et mer useriøst arbeidsliv». Vi har en ulik virkelighetsforståelse av hva som utvikler seg. Statsråden snakker om «anstendig», snakker om «like regler», snakker om «useriøs» og snakker om at det skal bli vanskeligere å bli «kjeltring». Kjeltringer er noen som gjør noe ulovlig. Slik det utvikler seg i dag, er veldig mye av det som skjer på arbeidsmarkedet, ikke ulovlig, men tvert imot lovlig. Derfor sa jeg at sosial dumping er når en går vekk fra norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det er veldig mye negativt som skjer før det blir arbeidslivskriminalitet. Det er jo det aller verste, og det er vi enige om at det må ryddes opp i. Men det er spørsmål om hva som er lovlig, og hva som ikke er lovlig – hva vi legger opp til. Og vi må få fram fakta, slik at vi i hvert fall framover kan diskutere ut fra en felles virkelighetsforståelse.

Bemanningsselskaper – hvem er de, og hvor mange personer er det som til enhver tid arbeider i disse selskapene? Hva er en arbeidsinnvandrer? Er det en person som arbeider for lønns- eller arbeidsinntekt i Norge, og som dermed betaler skatt og avgift fra første dag, som andre? Bare statsråden kunne svare på det siste spørsmålet, hva en arbeidsinnvandrer er, så kom vi kanskje litt videre.

Statsråd Robert Eriksson [11:27:36]: La meg få lov til å presisere noen ting. Selv etter EØS-utvidelsen i 2004, som gjør at det har kommet flere arbeidsinnvandrere til Norge, er det store og hele bildet at vi har et seriøst arbeidsliv i Norge. Det er viktig å understreke. Jeg sier ikke at det er problemfritt, det sa jeg også i mitt innlegg, men vi ser en økning i et mer brutalt arbeidsliv innenfor enkelte sektorer. Derfor er det viktig med en mer målstyrt politikk overfor de useriøse for å kunne luke dem ut. Det er regjeringen i gang med. Derfor er det viktig at vi går igjennom de virkemidlene som er brukt i de tre handlingsplanene som er levert Stortinget, slik at vi finner ut hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, og slik at vi i fremtiden gjør mer av det som fungerer, for å ta de useriøse, og gjør mindre av det som pålegger de seriøse et økt byråkrati, og som ikke har virkning.

Hva er en arbeidsinnvandrer? Jo, det er en som kommer til Norge og tilbyr sin arbeidskraft under de lønns- og arbeidsvilkår som er gjeldende for Norge, og som er nedfelt i vår arbeidslovgivning. Jeg forventer at man følger norsk arbeidslovgivning. Jeg forventer at man følger norsk lønns- og arbeidslivspolitikk som er nedfelt. Så vet vi at noen prøver å unngå det. Det er derfor det er viktig med mer samordnet tilsyn, viktig med mer koordinerte tilsyn, viktig med sterkere og mer konkrete virkemidler overfor de næringene, de grupperingene, for å kunne ta dem ut.

Jeg er enig med interpellanten Lundteigen i at det er viktig å sørge for at vi har et anstendig arbeidsliv. Det er viktig at de som kommer til Norge, alle skal forholde seg til lønns- og arbeidsvilkår som gjelder i dette landet, uavhengig av hvilken sektor de tilbyr sin arbeidskraft. Det er noe vi må legge til grunn, men også noe vi må følge opp med politiske tiltak hver eneste dag for å forhindre at ingen bryter de spillereglene. Det gjør denne regjeringen, og det er en politikk regjeringen tar på det dypeste alvor. Vi ser useriøse tendenser i deler av arbeidslivet, men nok en gang: Det store og hele bildet er at vi har et seriøst arbeidsliv. Så må vi ta dem som er useriøse, innenfor de bransjene der de useriøse har vokst frem.

Lise Christoffersen (A) [11:30:47]: Takk til interpellanten, som tar utgangspunkt i EØS-avtalen. Vi trenger kanskje ikke en krystallkule for å spå at EØS-avtalen er kommet for å bli – den kommer i hvert fall til å leve en stund til.

Spørsmålet fra interpellanten var imidlertid hva statsråden vil gjøre for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår fortsatt skal gjelde i Norge – eller sagt med andre ord: Hva vil statsråden gjøre for å motvirke et negativt press på lønns- og arbeidsvilkår i flere yrker i Norge?

Jeg synes svaret fra statsråden ganske enkelt kan oppsummeres i ett ord: ingenting – i hvert fall svært lite. Statsråden og regjeringa har så langt tvert imot vist at de ønsker å gå i motsatt retning, ved å svekke arbeidstakernes stilling i Norge generelt.

Statsråden sa i sitt innlegg at det er gode, seriøse forhold for ni av ti i norsk arbeidsliv. Da mener jeg at statsråden burde tenke litt igjennom hvorfor det er sånn. Det er fordi vi har de reglene vi har i dag, som beskytter norske arbeidstakere, og som er jobbet fram av fagbevegelsen selv, i et samarbeid med myndighetene. En sterk fagbevegelse, i et trepartssamarbeid med myndigheter og arbeidsgivere, er unikt. Det er den norske modellen, og jeg antar at det ikke er det statsråden valgte å kalle «byråkrati» på arbeidslivsområdet. Men det er en modell som nå er under sterkt press.

Stoltenberg-regjeringa fremmet derfor tre handlingsplaner mot sosial dumping, hvor vekten ble lagt på tiltak innenfor utsatte bransjer, som renhold, bygg og anlegg, landbruk og transport, for å nevne noen. Den nye blå-blå regjeringa har i Sundvolden-erklæringa sagt at de vil fortsette arbeidet mot sosial dumping:

«Selv om norsk arbeidsliv i all hovedsak preges av ryddige og ordentlige forhold, er noen bransjer preget av sosial dumping og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Dette er uakseptabelt, både for arbeidstakerne som rammes og for konkurrerende bedrifter som følger loven. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet mot sosial dumping.»

Men så langt har vi ikke sett veldig mye til hva den satsinga skal gå ut på – tvert imot. Når vi har fremmet representantforslag for å bekjempe sosial dumping, f.eks. i transportbransjen, har regjeringspartiene stemt imot, selv om vi vet hva slags forhold som rår i deler av den bransjen.

I tråd med handlingsplan nr. 3 opprettet vi treparts bransjeprogrammer for en felles innsats mellom myndigheter, arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere, men i sitt første helblå budsjett svarer denne regjeringa med å fjerne nesten hele bevilgninga til disse programmene. Av nesten 11 mill. kr står bare 2,7 mill. kr igjen. Resten er overført til Arbeidstilsynet. Det er for så vidt positivt at regjeringa styrker Arbeidstilsynet, men det burde vært gjort med andre penger enn dem som var satt av til samarbeid med arbeidslivets parter. Arbeidstilsynet kan bli mer effektivt, ja, men det kan aldri bli like effektivt til å avsløre sosial dumping og arbeidslivskriminalitet som 60 000 skolerte tillitsvalgte i alle bransjer utover hele landet.

Statsråden sa at det kommer en handlingsplan innen utgangen av 2014 – det tar altså ett og et halvt år å få fram den – og desto mer uforståelig er det da at det første kulepunktet under temaet arbeidsliv i regjeringserklæringa handler om å angripe og svekke arbeidsmiljøloven og dermed svekke arbeidstakernes stilling i Norge generelt. Det gikk med rekordfart.

Heretter skal altså folk i større grad ansettes på midlertidig basis. Permitteringsregelverket er svekket, til tross for advarsler fra arbeidsgiverhold. Begge deler åpner for økt grad av innleie, og økt grad av innleie åpner for færre faste ansettelser. Færre faste ansettelser fører til svekkelse av fagbevegelsen og dermed til svekkelse av den seriøse delen av arbeidsmarkedet.

Det er uforståelig at en regjering som sier at den vil videreutvikle arbeidskraften, som statsråden nettopp sa, går for nettopp økt midlertidighet, lengre arbeidsdager uten overtid, mindre hjelp fra fagforeningene, økt grad av søndagsarbeid og – sist, men ikke minst – at fagforeningene ikke lenger skal få gå til sak på medlemmenes vegne.

Regjeringa svekker fagbevegelsens rolle i en tid hvor den trenger å styrkes, også av hensyn til seriøse bedrifter. Regjeringa svekker arbeidsgivernes evne til å beholde egne fast ansatte, ved å svekke permitteringsregelverket.

Kampen mot sosial dumping handler til sjuende og sist om å beskytte det norske velferdssamfunnet. Norge har der én stor fordel framfor mange andre land, i kampen mot sosial dumping og for velferdssamfunnet, og det er en sterk fagbevegelse i et forpliktende trepartssamarbeid. Det går regjeringa nå til angrep på, fordi – som høyrepolitikere og fremskrittspartipolitikere svarer i undersøkelser – arbeidstakerne i Norge har for stor makt. Det er komplett uforståelig for alle andre. Når vi trenger 90 000 flere fagarbeidere, kan de ikke bare importeres. Vi må også friste norske ungdommer, og da må vi ha ryddige arbeidsforhold i norsk arbeidsliv.

Kirsti Bergstø (SV) [11:36:06]: SV deler statsråd Erikssons syn når det gjelder at de aller fleste opplever arbeidslivet som godt. Det er også derfor vi aktivt jobber for en politikk som vil gjøre også framtidens arbeidsliv trygt og godt. Til grunn for det ligger respekt for og utvikling av trepartssamarbeidet. Men det er også andre avgjørende ting: en arbeidsmiljølov som er en tydelig vernelov, et regulert arbeidsliv og ikke minst en sterk fagbevegelse, der en høy andel av befolkningen er organisert.

Selv om de aller fleste opplever arbeidslivet som godt, ser vi en alvorlig utvikling. Derfor vil jeg gjerne takke representanten Lundteigen for å reise denne nødvendige debatten.

For hva ser vi? Jo, vi ser en bemanningsbransje i vekst, at det avdekkes stadig mer alvorlige tilfeller av sosial dumping, at det avdekkes slaveliknende kontrakter, og at det er en stor fryktkultur, særlig blant utenlandske arbeidere i Norge. Vi ser også grov arbeidslivskriminalitet, som får sin rekruttering fra desperate folk i et Europa i krise.

Derfor er jeg glad for at fagbevegelsen har tatt grep. For å hindre sosial dumping og uthuling av arbeidslivet, var Oslo Bygningsarbeiderforening tidlig ute med å ansette folk som selv kunne snakke f.eks. polsk. Veien til et trygt arbeidsliv ligger i organiserte arbeidsfolk.

Derfor er jeg også glad for at vi som var i den rød-grønne regjeringen, la fram handlingsplaner mot sosial dumping, med tiltak som vi vet har effekt, dersom de får lov til å virke og videreføres. Derfor var vi i SV også tydelige på at vi ville avvise EUs vikarbyrådirektiv, og vi er tydelige på at utviklingen i norsk arbeidsliv skal avgjøres i denne salen og i et godt trepartssamarbeid – ikke av EU og EØS.

Jeg er veldig glad for Erikssons tydelighet når det gjelder den grove arbeidslivskriminaliteten. Jeg er også glad for at statsråden er så tydelig på at vi skal trygge norske arbeidsplasser og bekjempe uheldige og alvorlige tilfeller i arbeidslivet.

Det er særlig to tiltak jeg mener er nødvendige for å realisere det. Det ene handler om allmenngjøring av tariffavtaler, men for å kunne få til det må vi gjøre noe med dokumentasjonskravet. Vi må ha en forenkling. Det andre tiltaket handler ikke bare om styrking av Arbeidstilsynet gjennom økte ressurser, men det handler også om å gi tilsynet myndighet til å reagere.

Jeg vil gjerne høre statsråd Erikssons tanker rundt nettopp disse forholdene: forenkling av kravet til dokumentasjon for å allmenngjøre tariffavtaler og Arbeidstilsynets mulighet til å reagere, i tillegg til å få økte ressurser.

Stefan Heggelund (H) [11:40:24]: Først vil jeg gjerne takke interpellanten for en viktig debatt.

Jeg tror det er viktig å huske på hvor lite vi har å tjene på at denne debatten blir polarisert. Jeg vil i den sammenheng også minne om viktigheten av at de som skal jobbe med disse tingene – altså de som skal praktisere satsingen man skal ha mot arbeidslivskriminalitet, som bl.a. sosial dumping er en konsekvens av – legger vekt på at vi faktisk er enige om utfordringen og enige om hva vi skal gå etter.

Det tror jeg vi er, men så klarer altså Arbeiderpartiet og SV i denne debatten å gjøre det kunststykke at man skal lage poeng, som f.eks. når representanten Lise Christoffersen viser til et av de svært få forslagene Arbeiderpartiet har fremmet på arbeidslivsfeltet, og deretter snakker om at man ser ingenting til regjeringens satsing. Men i alle dager, er en egen handlingsplan mot økonomisk kriminalitet det samme som ingenting? Eller tredobling av innsatsen for mer koordinerte tilsyn av skatteetat, arbeidstilsyn og politi, er det ingenting? Nei, snarere tvert imot er det viktige tiltak.

Jeg har også lyst til å understreke den konsensus og enighet som faktisk har rådet i dette spørsmålet. Det er jo grunnen til at både posisjon og opposisjon i de to foregående periodene var enige om veldig mange av tiltakene. Jeg forventer ikke at vi skal være enige om alt, men vi må i hvert fall, når vi snakker om dette spørsmålet, diskuterer dette spørsmålet, på en eller annen måte anerkjenne relevansen av at vi sammen drar i samme retning.

Jeg vet at opposisjonen er kritisk til en del av de endringene som foreslås i arbeidsmiljøloven. Jeg regner med at opposisjonen er enig i det som handler om straffenivå for brudd på arbeidsmiljøloven. Det er noe denne regjeringen ønsker å sørge for. Men jeg tror det er veldig viktig å huske på at når vi ønsker å få flere inn i det som i det store og hele er et godt, anstendig og seriøst arbeidsliv, så er det viktig å kunne senke tersklene inn til det arbeidslivet. Så må man gjerne være uenig i at senkede terskler inn til arbeidslivet er viktig, men å bringe det inn som om vi ikke tar arbeidslivskriminalitet og sosial dumping på alvor, synes jeg rett og slett ikke har noe for seg.

Jeg kan respektere at opposisjonen er uenig med oss i at lokale avtaler som gjøres mellom lokale tillitsvalgte og lokale arbeidsgivere, bør respekteres mer, slik vi mener, men da synes jeg det er rart at man i neste åndedrag sier at man nå har en regjering som ikke respekterer tillitsvalgte i fagbevegelsen. Jeg synes også det er pussig at det bringes inn i en debatt om arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Til slutt har jeg lyst til å si litt om fagbevegelsens rolle. Akkurat det jeg skal ta opp nå, er ikke noe man kan løse med politiske vedtak, men det er en debatt som fortjener å løftes. Det dreier seg om det man kunne lese av det forrige arbeidslivsbarometeret fra YS, som sier at det er færre som ønsker å være tillitsvalgt. Rekruttering av tillitsvalgte i fagbevegelsen er en utfordring. Jeg tror i hvert fall ikke at man bistår fagbevegelsen i å drive slik rekruttering ved å fortelle folk at det å være tillitsvalgt ikke vil ha noe å si under denne regjeringen fordi den foreslår endringer i arbeidsmiljøloven, når vi faktisk ønsker å gi lokale tillitsvalgte mer makt.

Jeg synes vi skal holde oss til det temaet vi diskuterer. Jeg synes vi skal gjøre det vi kan for å dra i samme retning, anerkjenne hva vi er enige om, for slik å kunne anerkjenne viktigheten av denne problemstillingen.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:43]: Ifølge De Factos rapport nr. 4/2014 varierer i utgangspunktet lønnskostnadene i EØS-området mellom 5 euro og 40 euro, altså mellom 40 kr og 320 kr per time, og arbeidsløsheten varierer fra nærmest ingenting til 25 pst. Ved utgangen av 2002 var det registrert 139 007 bosatte og sysselsatte innvandrere i Norge. I 2013 var tallet 358 421, altså pluss 220 000 og i sum om lag innbyggertallet i Bergen. Hele sysselsettingsveksten i Norge i den perioden har kommet gjennom denne innvandringsarbeidskrafta. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Det store flertallet kommer fra de nye EU-landene i det gamle Øst-Europa. Der var tallet 7 000 i 2002, mens det i 2013 var 90 000. Dette viser hva vi faktisk står overfor.

Statsråden sier at han vil gjøre noe med det useriøse. Diskusjonen da blir jo hva det er som er useriøst; hva det er som er lov, og hva det er som ikke er lov. Det er det vi her diskuterer.

Det som representanten Lise Christoffersen sa om å samarbeide med de tillitsvalgte på arbeidsplassene, burde være en sjølsagt ting for regjeringa å gjøre, for det er klokt, positivt, rimelig og i hele vår tradisjon at en gjør det. Det er litt trist at regjeringa ikke støttet den rød-grønne regjeringas forslag om innsynsrett og kollektiv søksmålsrett, som fagbevegelsen ønsket for å bedre forholdene.

Det blir kanskje framstilt sånn at det bare er venstresida i norsk politikk som er opptatt av disse spørsmålene, men Senterpartiet tilhører ikke noen venstreside eller noen høyreside. Vi tilhører det seriøse arbeidslivet.

I Dagsavisen i går sto det at byggebransjen frykter liberalisering. Byggenæringa, altså NHO, og også Kripos, er «bekymret for liberaliseringen av arbeidsmarkedet». De mener at «arbeidsplasser med fast ansatte er et virkemiddel mot kriminalitet». Det er en felles forståelse ute i det virkelige liv at en her må gjøre noe.

Det som er sentralt, er at statsråden tar inn over seg de store og voksende problemene som omfanget av det enorme tilbudet av arbeidskraft fra EU-området skaper for norsk arbeidsliv. Norske myndigheter evner per i dag ikke å kontrollere dette enkelt og greit fordi apparatet ikke er dimensjonert og organisert for det. Dette må erkjennes.

Til slutt vil jeg si at det er ganske spesielt at en i en så viktig debatt ikke bruker den tida som er gitt til disposisjon. Det er også spesielt at ikke flere partier her i denne salen velger å delta i debatten. Det gjør meg meget bekymret, og det er behov for å ta opp saken på egnet måte videre.

Statsråd Robert Eriksson [11:48:58]: Dette er, som representanten Lundteigen sier, en viktig debatt, og man kunne gjerne ha ønsket at det hadde vært en større og bredere debatt, med flere synspunkter også fra de andre partiene.

La meg først få lov til å presisere: Hovedregelen i norsk arbeidsliv vil også under denne regjeringen være faste ansettelser, så ikke la oss diskutere som om det ikke skulle være hovedregelen fremover.

Representanten Lise Christoffersen sier at denne regjering har gjort svært lite eller ingenting for å møte utfordringene. La meg da igjen gjenta: Vi jobber for det første med en handlingsplan for å bekjempe økonomisk kriminalitet, der vi ser at også arbeidslivskriminalitet er en viktig del.

For det andre har vi tredoblet innsatsen med koordinerte tilsyn mellom Skatteetaten, politiet og Arbeidstilsynet – det virkemidlet som alle nå sier er det mest effektive virkemidlet for å ta kjeltringene, samtidig som vi er inne og hjelper de etablerte bedriftene til å være seriøse. Vi har et viktig virkemiddel som fungerer.

Vi er for det tredje i gang med bransjeprogram på to viktige sektorer, både utelivsbransjen og transportsektoren, der useriøsitet har vært og er et fenomen. Disse bransjeprogrammene startes opp.

Jeg minner om at denne regjering ennå ikke har sittet ett år – det er fortsatt to dager igjen – og det er ikke et og et halvt år vi har brukt på dette, slik Lise Christoffersen påpeker. La meg også minne om at den rød-grønne regjeringen leverte sin første handlingsplan mot sosial dumping i 2006, altså året etter at de tiltrådte. Vi kommer med vår handlingsplan året etter at vi tiltrådte.

I 2008 kom handlingsplan nr. 2. Hvorfor – kan vi stille spørsmål tilbake til Lise Christoffersen om – skulle det ta tre år før handlingsplan nr. 2 kom? Og hvorfor skulle det ta ytterligere fem år før handlingsplan nr. 3 kom? Var det fordi man hadde klart å stoppe utviklingen? Og har de handlingsplanene stoppet utviklingen? Var det verre i 2005 enn det er i dag? Nei, de som er kriminelle og useriøse, springer fortere enn oss, uavhengig av hvilket politisk parti vi tilhører, og derfor må vi springe fortere etter. Det må være det klare budskapet.

Vi har i tillegg økt strafferammene for alvorlige brudd på allmenngjøringsloven – man kan risikere fengselsstraff på inntil to år, før var det kun bøter. Alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven kan medføre fengselsstraff på inntil tre år, før var det maks ett år. Vi tar kraftigere tak for å ta de useriøse også på det området.

Hvis disse grepene er ingenting, er jeg sterkt uenig med dem som hevder det. Det er massive, konkrete virkemidler som fungerer godt, og som har kommet raskt og effektivt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.