Statsminister Erna Solberg [11:27:56]: Jeg takker for denne anledningen til å orientere Stortinget om utviklingen i Irak og Afghanistan og om norske bidrag til arbeidet med å skape fred og sikkerhet i de to landene.

I sommer rykket ISIL inn i Irak fra Syria. Vi har siden vært vitne til uhyrlige og bestialske handlinger som rammer uskyldige mennesker. Tusener av mennesker er drept i regelrette henrettelser. Ingen folkegruppe eller religiøs retning er spart. Massive overgrep mot barn, kvinner og menn i alle aldre skjer hver dag. ISILs sabler ruller inn i tv-stuene og på sosiale medier verden over. Disse handlingene kan ikke verden akseptere. Som min danske statsministerkollega Helle Thorning-Schmidt sa:

«Vi har dypest sett to muligheter. Enten hjelper vi med å løse kriser der ute i verden. Eller så dukker vi og håper at det ikke rammer oss selv.»

Norge kan ikke lukke øynene. Norge må bidra.

ISIL fikk allerede tidlig i 2013 territoriell kontroll over deler av Anbar-provinsen i Irak etter å ha styrket seg gradvis. ISIL kontrollerer eller har innflytelse over en tredjedel av Iraks og Syrias territorium. Anslagsvis 7–8 millioner mennesker bor i disse områdene. Angrepet på Mosul i juni viste hvor sterke de var blitt, hvilken trussel de utgjør for Irak, for regionen og internasjonalt. Det ble klart at irakiske myndigheter ikke selv klarte å håndtere denne trusselen.

ISIL skiller seg fra en rekke andre terrorgrupperinger. Deres metoder er så brutale at selv Al Qaida har tatt avstand fra dem. De har klare territorielle ambisjoner, fremstår som selvfinansierende, formidler en sterk ideologisk overbevisning, har betydelig rekrutteringsevne og militær kapasitet. Lederskapet er hovedsakelig irakisk, men gruppen har ifølge enkelte kilder tiltrukket seg fremmedkrigere fra så mange som 90 andre land.

Den sekteriske utviklingen som har preget Irak i lang tid, har bidratt til at ISIL har fått fotfeste. Konflikten i Syria har gitt terrororganisasjonen rom til å vokse.

ISILs hensynsløse voldsbruk og krigføring er uakseptabel og må stanses. ISIL utgjør en trussel for Irak, for Syria og for regionen og for vår egen sikkerhet. Vi har et ansvar for å gi vårt bidrag til at verdier og holdninger som terroristene representerer, ikke får spre seg.

Kampen mot ISIL handler om kampen mot terror og ekstreme overgrep mot sivile. Innsatsen for å bekjempe ISIL er derfor en felles kamp mot en felles trussel – en felles kamp for å skape trygge liv og menneskeverd.

Flere land startet i august innflyging av våpen for å styrke de kurdiske peshmerga-styrkene, og USA bombet ISILs stillinger.

Et konkret norsk militært bidrag mot ISIL har vært under planlegging i noe tid. Etter NATO-toppmøtet i Wales har to viktige forutsetninger for norske militære bidrag kommet på plass.

• Det er etablert en bred koalisjon der både vestlige land og en rekke land i regionen har meldt seg til innsats mot ISIL. USA har spilt en avgjørende rolle i å samle regionen.

• Det har kommet en ny regjering i Irak som på en bedre måte inkluderer Iraks ulike grupperinger.

Med kunngjøringen av vårt siste militære bidrag er Norge et av de første landene som konkretiserer bidrag til opplærings- og treningsoperasjoner i Irak. Bidraget varer i første omgang i ett år, men vi må være forberedt på at det kan bli krevende og langvarig.

Innsatsen mot ISIL må føres på bred front. Militære virkemidler er ikke nok.

Irak og landene i regionen må ta lederrollen og det største løftet i den langvarige kampen mot ISIL. De har et særlig ansvar for å bidra til stabilitet. Det er samtidig klart at de ikke vil kunne klare denne oppgaven alene.

En inkluderende politisk prosess i Irak er avgjørende for å motvirke ytterligere splittelser mellom folkegrupper. Etter en lang og polariserende periode under tidligere statsminister Maliki har landet nå fått en samlingsregjering under statsminister al-Abadi. Imidlertid er det politiske bildet fortsatt uoversiktlig med motsetninger mellom sjiaer, sunnier og kurdere. I tiden som kommer, vil det være avgjørende at grupper som har vært politisk ekskludert, får oppleve at de blir tatt mer på alvor i en reell dialog med myndighetene. Kun en inkluderende irakisk stat vil være i stand til å ta hånd om sin egen sikkerhet og styrke demokratiet.

I Syria er konflikten nå inne i sitt fjerde år. Mer enn noen gang trenger vi en politisk løsning som kan stoppe den humanitære tragedien, motvirke sekteriske splittelser og bryte den negative spiralen hvor statens institusjoner brytes ned.

Regionale aktører må komme sammen om konstruktive løsninger i Syria. Det internasjonale samfunnet – spesielt medlemmene av Sikkerhetsrådet – må ta ansvar og skape et nytt momentum og en prosess som kan lede til fred. Regjeringen støtter arbeidet til FNs spesialutsending Staffan de Mistura for en løsning på Syria-krisen.

Norge vil støtte tiltak som retter seg mot de underliggende årsakene til konfliktene både i Irak og Syria, gjennom langsiktig freds- og forsoningsarbeid.

For å styrke dialogen med irakiske myndigheter legger regjeringen opp til å øke vårt diplomatiske nærvær både i Bagdad og Erbil.

I nabolandene støtter vi tiltak som styrker landenes evne til å håndtere utfordringene som flyktningstrømmer og den økte usikkerheten påfører dem.

De sammensatte sikkerhetsutfordringene i regionen krever langsiktig innsats og et bredt sett av virkemidler. Det inkluderer politisk, militær og humanitær innsats. Vi trenger langsiktige sivile tiltak som antiterrorinnsats og tiltak for å redusere ISILs finansielle evne og evne til radikal ideologisk tiltrekning.

Irak har ved flere anledninger bedt det internasjonale samfunnet om hjelp til å bekjempe ISIL. FNs sikkerhetsråd har i resolusjon 2170 fra i år enstemmig fordømt deres fremferd.

I september vedtok regjeringen å sende fem stabsoffiserer for å delta i planarbeidet til den internasjonale koalisjonen. Det har gitt oss et grunnlag for å vurdere et militært bidrag innen kapasitetsbygging til Irak. Det har vi nå fulgt opp.

I lys av den alvorlige forverrede situasjonen knyttet til ISILs fremmarsj har regjeringen besluttet å utvide vår innsats ved å tilby et militært bidrag til den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak. Stortingets organer ble konsultert i forrige uke.

Hensikten med det militære bidraget er å medvirke til å sette de irakiske styrkene bedre i stand til å møte trusselen fra ISIL. Vårt bidrag vil gå inn i en koordinert internasjonal innsats, hvor Irak selv og nabolandene vil spille en avgjørende rolle. Bidraget vil vurderes kontinuerlig med tanke på den effekten det har på den helhetlige innsatsen.

Norge tilbyr 120 personell som skal drive kapasitetsbygging av irakiske styrker i henholdsvis Erbil i Nord-Irak og i Bagdad. Vi tilbyr nå bidraget for ett år, men må være åpne for å vurdere forlengelse om det er behov for det. Våre soldater skal utdanne og trene opp irakiske styrker. Koalisjonens samlede styrkebidrag er fortsatt under utarbeidelse og utvikles i samråd med irakiske myndigheter. De norske bidragene forutsetter samarbeid med våre allierte.

Det legges til grunn at norske styrker ikke skal delta direkte i kamphandlinger. Det er i tråd med gjeldende planer for kapasitetsbygging i Irak som følges av andre allierte, og betyr at vi ikke setter særnorske begrensninger på den militære deltakelsen. I tråd med folkeretten vil styrkene alltid ha anledning til å bruke makt i selvforsvar.

I Erbil vil 50–60 norske instruktører fra Hæren inngå i et planlagt tyskledet treningssenter som skal utdanne og trene regulære kurdisk-irakiske styrker. Treningen vil skje i samråd med myndighetene i Bagdad. Det norske forsvaret har god erfaring med denne typen oppdrag og besitter solid kompetanse på dette området.

Regjeringen vil også tilby norsk personell til utdanning og trening av irakiske sikkerhetsstyrker i Bagdad-regionen. De aktuelle sikkerhetsstyrkene har en svært viktig rolle i forsvaret av Bagdad, og opplæringen av disse har høy prioritet. Våre spesialstyrker har betydelig erfaring fra opptreningen av spesialpolitiet i Kabul og vil være de mest egnede styrkene til dette oppdraget. Også vårt spesialstyrkebidrag vil være om lag 50–60 personell.

Norge vil delta i Irak etter anmodning fra irakiske myndigheter, og dette utgjør et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for det norske bidraget. Vårt bidrag vil gjennomføres i nært samarbeid med myndighetene.

Norge samarbeider med de øvrige bidragsytende land for å få på plass en avklaring av personellets status, som er en forutsetning for at norske styrker kan sendes til Irak.

Sikkerhetssituasjonen i Irak er generelt meget krevende. Voldsnivået er høyt. Samtidig er det store forskjeller mellom regionene. Sikkerheten for vårt personell er overordnet og vil fortløpende måtte vurderes. Det skal gjennomføres en egen trusselvurdering før de norske styrkene sendes til området.

Det er viktig at vi sikrer nasjonal kontroll med bidragene, og at disse innrettes på en fleksibel måte, slik at de kan tilpasses behovet.

FN har beskrevet Irak og Syria som humanitære kriser av alvorligste grad. Som i Syria er den humanitære situasjonen i deler av Irak prekær. Mer enn 1,8 millioner mennesker er internt fordrevet, og 5,2 millioner mennesker er ifølge FN avhengig av humanitær bistand. I tillegg befinner det seg 220 000 syriske flyktninger i de kurdiske områdene av Irak.

Økte humanitære behov de siste månedene kan knyttes direkte til ISILs væpnede offensiv i Irak.

Det internasjonale samfunnet må reagere med rask og effektiv humanitær assistanse.

Regjeringen har så langt i 2014 bidratt med 200 mill. kr i humanitær bistand til Irak. Norske midler kanaliseres gjennom FN, Det internasjonale Røde Kors og frivillige organisasjoner. Samlet i 2014 bidrar Norge med over 1 mrd. kr til håndtering av krisene i Syria og Irak og følgene for nabolandene.

90 pst. av de internt fordrevne i Irak bor ikke i flyktningleirer. De bor enten i lokale vertssamfunn eller i offentlige bygninger, som skoler. Mange barn har mistet skoletilbudet sitt fordi de er fordrevne, eller fordi den lokale skolen deres ikke kan brukes nettopp fordi de huser internt fordrevne. I de kurdiske selvstyrte områdene har skolestarten dette semesteret blitt utsatt.

Vi må unngå at store deler av en generasjon mister sitt utdanningstilbud i Irak. Derfor gir Norge støtte til utdanning og til at internt fordrevne får andre former for husly enn skoler. Det er i tråd med regjeringens mål om å bidra til at 1 million flere barn som er rammet av krig og konflikt, får tilgang til utdanning av god kvalitet innen 2017.

Vår støtte går videre til helse, vann og sanitærfasiliteter, matvarehjelp og psykososial støtte til en traumatisert befolkning. Med vinteren like om hjørnet haster det også med å gi de internt fordrevne varmere husly og klær som beskytter mot kulden.

Det er de kurdiske selvstyrte områdene som har mottatt flest internt fordrevne. Samtidig mangler vi humanitær tilgang til de delene av Irak som kontrolleres eller er under innflytelse av ISIL. Sikkerhetssituasjonen gjør det farlig eller umulig for hjelpeorganisasjoner å arbeide i disse områdene. På sikt vil den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen, der irakiske myndigheter ikke har militær og politisk kontroll, være mest kritisk.

Regjeringen legger vekt på at vårt militære bidrag skal underbygge den brede innsatsen langs flere spor. Det militære bidraget vi nå har besluttet, er en integrert del av en helhetlig norsk støtte i kampen mot ISIL, hvor både politiske, humanitære og militære virkemidler utfyller hverandre. Våre bidrag er tilpasset de behov og anmodninger som er kommet fra Irak og fra allierte. Hensynet til vår nasjonale beredskap er ivaretatt.

Deltakelse i internasjonale operasjoner kan påvirke trusselbildet mot Norge. Vårt Felles kontraterrorsenter, som er et samarbeid mellom PST og E-tjenesten, følger utviklingen tett. Senteret mener at terrortrusselen mot Norge har økt i løpet av inneværende år. I henhold til deres analyse basert på hva som har skjedd i andre land, er det sannsynlig at det kan trues med og bli forsøkt utført terrorangrep i Norge. Den siste trusselvurderingen fra senteret legger vekt på følgende forhold når det gjelder trusselen fra ISIL:

• ISIL har et relativt stort og økende antall ideologiske tilhengere i Norge.

• Politiets og andre myndigheters tiltak mot ekstreme islamister kan fungere som motiv for aksjoner i Norge.

• ISIL har utstedt en klar oppfordring om å utføre terrorangrep mot alle som støtter den USA-ledede koalisjonen. Norges militære bidrag kan brukes som et påskudd for terror i Norge.

• ISIL har spesifikt oppfordret til angrep mot militært personell samt medlemmer av politi-, sikkerhets- og etterretningstjenester. Vi så et eksempel på et ISIL-inspirert angrep på parlamentet i Canada nylig.

• Risikoen vil imidlertid kunne reduseres ved å iverksette effektive sårbarhetsreduserende tiltak.

Vi kan ikke tillate trusler fra terrororganisasjoner å diktere vår sikkerhetspolitikk. Selv om politiske valg på kort sikt kan øke risikoen, er bekjempelsen av ISIL en langvarig investering i vår egen sikkerhet.

Norge har tradisjon for å stille med militære bidrag når det er nødvendig. Vi har et ansvar og en forpliktelse til å ta vår del av byrden når det er påkrevet. Gjennom vår innsats viser Norge at vi tar dette på stort alvor.

I Afghanistan har vi også vist at Norge tar ansvar. Gjennom 13 år har Norge bidratt til landets stabilisering og utvikling.

Etter angrepet på USA 11. september 2001 har Norge bidratt vesentlig til den brede innsatsen i Afghanistan. Vi har bidratt politisk, humanitært, økonomisk og militært – gjennom skiftende regjeringer og med bred støtte i Stortinget.

Hovedhensikten med engasjementet i Afghanistan var innledningsvis å bekjempe Al Qaida og hindre at Afghanistan forble et fristed for terrororganisasjoner. De senere årene har våre bidrag i større grad rettet seg inn mot gjenoppbygging og utvikling, som er helt nødvendig for at landet skal bli i stand til å ta vare på egen sikkerhet.

Afghanistan er ikke lenger et fristed for internasjonal terrorisme. Fremgangen siden 2001 er betydelig på mange områder. De siste årene har Afghanistan i stadig større grad selv overtatt ansvaret for sin egen utvikling, også innenfor sikkerhetsområdet. Dette er viktig. Det gjenstår imidlertid store utfordringer i Afghanistan.

Utenriksministeren og forsvarsministeren holdt 5. juni en bred redegjørelse for Stortinget om utviklingen i Afghanistan og vår innsats fremover, både sivilt og militært.

Jeg vil nå benytte anledningen til å redegjøre for våre videre militære bidrag til Afghanistan.

Ved nyttår avsluttes som kjent den NATO-ledede ISAF-operasjonen. Samtidig etableres en ny opplærings- og treningsoperasjon, Resolute Support Mission. Også denne operasjonen skal ledes av NATO, samtidig som en rekke land utenfor NATO vil bidra.

Det var en forutsetning for den nye operasjonen at Afghanistan fikk en legitim regjering etter valgene i april og juni. Det tok sin tid, men i september inngikk presidentkandidatene Ghani og Abdullah en maktfordelingsavtale. Det åpnet for en afghansk-amerikansk sikkerhetsavtale og en statusavtale mellom Afghanistan og NATO som nå er på plass. Den nye statusavtalen tillater ikke offensive operasjoner. Resolute Support Mission skiller seg klart fra ISAFs stabiliseringsmandat, men viderefører noen av ISAFs treningsoppgaver overfor de afghanske styrkene.

Nå som de afghanske sikkerhetsstyrkene har tatt over sikkerhetsansvaret i landet, vil Resolute Support Mission ha en viktig oppgave i å videreutvikle Afghanistans evne til å ivareta egen sikkerhet. Resolute Support Mission er rettet inn mot mentorering av ledelse og ikke taktiske operasjoner på bakken.

Resolute Support Mission vil være en mindre styrke bestående av drøyt 12 000 militære. Operasjonen vil innledningsvis ha militær tilstedeværelse i flere av Afghanistans regioner. Deretter vil innsatsen gradvis konsentreres i Kabul med fokus på rådgivning og opplæring på strategisk nivå.

Regjeringen har besluttet å stille et militært bidrag til NATOs nye oppdrag. Det norske styrkebidraget vil være begrenset oppad til 75 personer og skal i hovedsak stasjoneres i Kabul-området. Til sammenligning var det norske styrkebidraget i Afghanistan på det største ca. 650 personer i 2009, og ISAF var på det største ca. 140 000 personell.

Norges hovedbidrag for 2015 vil være å videreføre støtten til spesialpolitienheten Crisis Response Unit i Kabul-området. Dette har vært en langsiktig norsk prioritering, som har gitt svært gode resultater. Crisis Response Unit er nå blitt en viktig kapasitet for å trygge sikkerheten i hele Kabul-området.

Norge vil i tillegg bidra med et mindre antall sanitets- og logistikkpersonell til den internasjonale flyplassen i Kabul samt støtte for trening og rådgivning av afghansk personell i flyplassdrift på Bagram, 50 km nord for Kabul. Vi vil også tilby et begrenset antall stabsoffiserer til den tyskledede treningsinnsatsen i Mazar-e Sharif i Nord-Afghanistan. Det er en forutsetning for våre bidrag at sikkerheten til våre styrker er ivaretatt. Som i Irak vil det bli gjennomført en grundig vurdering av sikkerhetssituasjonen.

Afghanistan har fortsatt ikke mulighet til selv å finansiere den strukturen som trengs for å ivareta landets sikkerhet. Norge har siden 2010 gitt årlige finansielle bidrag til sikkerhetsstyrkene gjennom etablerte mekanismer. I tråd med tidligere beslutninger tar regjeringen sikte på at Norge bidrar med 150 mill. kr årlig for årene 2015–2017 til dette.

Regjeringen tar også sikte på å videreføre den totale sivile bistanden på om lag 750 mill. kr for årene 2015–2017, slik som det tidligere er besluttet. Norge vil stå ved sine bistandsløfter forutsett at afghanske myndigheter etterlever landets reformforpliktelser, ikke minst ved å bekjempe korrupsjon og styrke menneskerettighetene generelt og kvinners rettigheter spesielt.

Den sivile bistanden støtter først og fremst styresett, utdanning, landsbygdutvikling og humanitære behov. Kvinners rettigheter og kampen mot korrupsjon er tverrgående prioriteringer.

En forutsetning både for fred og for en økonomisk bærekraftig størrelse på sikkerhetsstyrkene på sikt er en inkluderende afghansk politisk løsning som involverer opprørsgruppene og alle samfunnsgrupper, også kvinner og etniske minoriteter. Målet må være at Taliban og andre opprørsgrupper gjennom forhandlinger finner sin plass innenfor et demokratisk system – med konstitusjonelle rammer og respekt for menneskerettighetene.

En annen forutsetning for økonomisk bærekraft og for å unngå bistandsavhengighet er at den nye afghanske regjeringen gjennomfører dyptgående reformer som fører til vekst og økte skatteinntekter.

Norge skal være vertskap for en internasjonal konferanse om kvinners rettigheter i Oslo 23. november. Der vil vi bl.a. diskutere hvordan landet best kan bevare og videreutvikle den fremgangen som er oppnådd av afghanske kvinner siden 2001.

I tråd med vedtak i Stortinget i februar vil regjeringen nedsette et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av norsk innsats i Afghanistan i perioden 2001–2014 og peke på lærdommer for Norges fremtidige bidrag til internasjonale operasjoner.

Utvalget vil begynne sitt arbeid så raskt som mulig etter 1. januar 2015.

Våre bidrag i Afghanistan og Irak illustrerer noen helt sentrale poenger: Norges sikkerhet påvirkes av forhold langt fra vårt eget nærområde. Trusselen fra terrororganisasjoner er globale. Det er ikke et alternativ å la ISIL eller andre terrorgrupper får etablere seg varig med en sterk organisasjon med de konsekvenser det kan få for lokalbefolkningen – og for vår egen sikkerhet senere. En stabil utvikling i Afghanistan og Irak handler også om vår egen sikkerhet og trygghet.

Vi må alltid vurdere våre bidrag nøye, men vi kan ikke lukke øynene for de grusomheter, drap og den ustabilitet som preger mange områder i verden.

Militære virkemidler vil aldri være det eneste svaret. Politisk stabilitet og økonomisk utvikling, både i Afghanistan og i Irak, er avgjørende for at vi skal få til varig fred og sikkerhet. Samtidig må vi være villige til å ta i bruk militære virkemidler når det er nødvendig. Når det gjelder kampen mot ISIL og bidrag til sikkerhet i Afghanistan, er det nødvendig.

Som politikere tar vi mange små og store beslutninger. De berører liv i det samfunn vi er satt til å tjene. Noen av valgene er mer krevende enn andre. Å sende norske kvinner og menn ut i områder med krig og farer er det aller, aller vanskeligste. Vi gjør det fordi det til syvende og sist handler om trygghet i vår hverdag. Før handlet trygghet først og fremst om å bekjempe trusler i vår umiddelbare nærhet. I dag er truslene sammensatte og har ofte sin opprinnelse langt unna norske byer og bygder.

Men slike trusler er av de aller største truslene i vår tid. De kan være utfordrende å se. De kan være vanskelige å forstå. De er krevende å bekjempe. Uten verdenssamfunnets felles innsats kan vi aldri demme opp for eller bekjempe terroren, som på timer og dager flytter seg fra fjerntliggende områder inn i den norske hverdagen.

Å handle er krevende, og det setter oss på prøve, men én ting er farligere, og det er ikke å gjøre noe. Norge kan ikke lukke øynene. Norge må bidra.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsministeren. – Det anses vedtatt.

Jonas Gahr Støre (A) [11:55:34]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen om norske bidrag til Irak og Afghanistan. Det er bra at vi får denne gjennomgangen i åpen sal.

Regjeringen har, med støtte fra et flertall i Stortinget, besluttet at Norge skal bidra med militært personell i internasjonale operasjoner – en videreføring av en ny fase i vår deltakelse i Afghanistan og deltakelse i et nytt engasjement i Irak.

En slik beslutning er, som statsministeren nå sa, blant de alvorligste vi tar i politikken. Vi gjør det mot et bakteppe av en alvorlig situasjon i regionen som Irak er en del av, og i Afghanistan, der vi har lengre erfaring.

De politiske, sosiale og humanitære utfordringene er enorme, årsakene er sammensatte og kompliserte, og løsningene, om de finnes, må utvikles av folk og stater selv i regionen. Vi har sett og erfart at det i kjernen ikke finnes noe endelig militært svar på disse utfordringene. Svarene må være politiske, og det internasjonale engasjementet, også det militære, må ha dette for øye og dette som mål.

Har så Norge noe medansvar, og har vi bidrag som kan gjøre en forskjell? Arbeiderpartiet mener at svaret er ja på begge spørsmålene. Også vår sikkerhet er utfordret, og vi kan gjøre en forskjell. Vi har erfaringer, muligheter og fortrinn på det humanitære området. Det må videreføres gjennom høy innsats med særlig omtanke for de nabolandene som tar imot millioner av flyktninger, og støtte til de erfarne organisasjonene, norske og internasjonale, som kan nå de utsatte i Syria, Irak og andre utsatte områder.

Det er i norsk interesse at det mobiliseres mot den opprivende og ødeleggende krigføringen som vokser ut av kaos og sammenbrudd i Syria og Irak. Fremrykkingen til terroristorganisasjonen ISIL er en trussel mot stabiliteten og statssikkerheten i Irak, og i videre forstand i den store Midtøsten-regionen og utenfor regionen. De humanitære lidelsene er nesten uten sidestykke. Vi opprøres av overgrep og lidelser som påføres sivilbefolkningen. Vi følger med medfølelse den kampen bl.a. kurderne fører mot overgrep og forbrytelser.

FN har anmodet det internasjonale samfunn om å øke støtten til Iraks regjering i bestrebelsene på å bekjempe ISIL og tilsluttede organisasjoner. De politiske motsetningene i Irak er uoversiktlige og dype – de strekker seg dessuten langt utover landets grenser. Denne usikkerheten og ustabiliteten er i seg selv en betydelig utfordring. Det står om integriteten til den irakiske staten.

Det kan likevel ikke være noen tvil om at Irak nå kjemper en kamp for legitimt selvforsvar, og folkeretten åpner for at andre stater kan støtte en slik innsats. Vi forutsetter at regjeringen, sammen med andre allierte, følger situasjonen løpende, vurderer den politiske og militære situasjonen, at dette er på plass og innenfor rammer vi kan forstå, og følger opp at Norge bidrar. Dette kan nemlig endre seg på kort tid.

Vårt bidrag må handle om å sette irakere i stand til å forsvare Irak, ikke inngå i offensive operasjoner der en med en slik deltakelse tvert imot risikerer at situasjonen tilspisses og virker mot sin hensikt. Derfor er et avgrenset trenings- og opplæringsoppdrag sammen med allierte en fornuftig innretning.

I over ti år har vi bistått valgte myndigheter i Afghanistan. Det er en innsats vi er enige om å evaluere for å lære av. Vårt mål sammen med NATO-allierte og partnere, og med et klart FN-mandat, var å hindre at landet skulle bli brukt som base for internasjonal terror, å bidra til overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske sikkerhetsstyrker og å bistå Afghanistan gjennom et langsiktig utviklingsarbeid.

Nå har afghanerne holdt valg og gjennomført et skifte – ikke uten vanskeligheter, men det har skjedd demokratisk og relativt fredelig. Det er historisk. Afghanistan og afghanere må nå selv være i førersetet for Afghanistans videre utvikling. NATOs store ISAF-operasjon er under avvikling. Fortsatt trenger landet støtte, og vi bør være med blant mange land som gir dem det – til utvikling, fortsatt statsbygging og opplæring av egne sikkerhetsstyrker. Her har vi sterk og ettertraktet erfaring. Slik hjelp må være klart forankret i oppdaterte avtaler i tråd med etablert folkerett. Vi støtter videreføringen av treningsoppdraget for det afghanske spesialpolitiet i Kabul – en viktig del av det internasjonale samfunns bidrag til afghanernes egen innsats for å ivareta egen sikkerhet.

Jeg synes det er riktig at vi uttrykker dyp anerkjennelse og respekt for de kvinner og menn som nå skal påta seg disse krevende oppdragene, samtidig som vi minnes dem som har betalt den høyeste prisen for Norge i internasjonale operasjoner.

Trond Helleland (H) [12:00:36]: Internasjonal terrorisme og ekstremisme har den siste tiden fått et nytt og brutalt ansikt. ISILs frammarsj i Irak og Syria representerer pur ondskap der religionskrig i seg selv er et mål. Som vår statsminister sa under demonstrasjonen utenfor Stortinget i sommer: «Vi ser en krig uten regler med krigere uten moral.» Gjennom brutale videoer er det spredt sitater over landegrenser og kontinenter. I Irak har forsvaret og den kurdiske peshmergaen stått overfor en inhuman og til tider overlegen militær motstander som ikke skyr noen midler for å drive ut, mishandle og drepe lokalbefolkningen. ISIL har gjennom dette tilegnet seg store landområder og naturressurser og bidrar med dette til å holde liv i den svarte økonomien.

Vi folkevalgte har et særlig ansvar for å evaluere hvilke virkemidler vi har i kampen mot denne typen ekstremistbevegelser. Vi må vurdere arenaer og virkemidler. Virkemidlene må være humanitære, militære, arbeid mot rekruttering av fremmedkrigere og arbeid med å forhindre finansiering av terrorisme. Det politiske Norge står samlet i arbeidet med å delegitimere ideologien ISIL står for. Vi er enige om å hindre en tilstrømming av fremmedkrigere til regionen gjennom å forebygge framveksten av hat og intoleranse i våre lokalsamfunn.

På det humanitære feltet var regjeringen tidlig ute med å hjelpe irakisk sivilbefolkning da ISIL for alvor var på frammarsj i vår og sommer. Til nå har Norge bidratt med over 1 mrd. kr til humanitære bidrag i Irak og Syria. Vi fortsetter å ta hånd om humanitær assistanse til de millionene som er på flukt i regionen og i naboland som Jordan og Libanon.

Regjeringen satte raskt i gang med å vurdere grunnlaget for å bidra militært. I august ble et Hercules transportfly stilt til rådighet, og vi var blant de første som sendte stabsoffiserer til USA for å bidra til planlegging av mulige bidrag til den internasjonale koalisjonen. En forutsetning for det militære bidraget var at det forelå samtykke til bruk av makt fra den irakiske regjering. Regjeringens beslutning om å stille 120 soldater til rådighet for den internasjonale koalisjonen er etter Høyres mening veloverveid, og den er riktig. Gjennom opptreningen av irakiske sikkerhetsstyrker i Erbil i Nord-Irak og i Bagdad benytter vi vår kapasitet og kompetanse til det beste for Irak.

ISIL utgjør i dag en internasjonal trussel mot alle som ikke støtter dem. Den trusselen har vi sett over tid. Vi så det da alarmen gikk i Oslo i sommer, og vi vil kunne måtte leve med et usikkert trusselbilde også framover. Det skal ikke gjøre oss passive. Som vår forsvarsminister sa under forrige ukes pressekonferanse: «Vi kan ikke la trusler fra terrororganisasjoner diktere vår politikk.»

Norge er et land som gjennom historien har forpliktet seg til å følge internasjonal rett. Det er det som sikrer oss når kriser rammer. Vi er avhengige av å styrke, ikke svekke, folkeretten og FNs appell om internasjonal innsats. Vi har ikke råd til å snu ryggen til og isolere oss fra omverdenen. Ved å gi Irak den støtten de trenger for å nedkjempe ISIL, vil vi på sikt redusere terrortrusselen her hjemme.

Framveksten av ISIL er et resultat av den marginaliseringen mange sunnier opplevde under al-Malikis regjeringsmakt i Irak. En annen kime til konflikten er at Syria-konflikten ikke løses, men er blitt en arena for rivalisering mellom regionale stormakter i Midtøsten. Det er derfor viktig at Norge støtter opp om og oppfordrer til initiativ som demper hat- og konfliktnivået mellom folkegrupper, trossamfunn og land i regionen. Det er derfor en positiv utvikling at den nye irakiske regjeringen, ledet av statsminister al-Abadi, nå ser ut til å klare å få på plass en regjering som inkluderer representanter fra hele det irakiske samfunnet – kurdere, moderate sunnier og sjiaer.

På samme måte som engasjementet vi nå påbegynner i Irak, har det norske bidraget til ISAF-operasjonen og det humanitære gjenoppbyggingsarbeidet i Afghanistan også markert vår innsats som NATO-land. Vi har som nasjon vist at når vi blir med i et internasjonalt oppdrag, så viser vi at vi fullfører, at vi står løpet ut sammen med våre allierte og for det afghanske folk. Afghanistan går nå over i en ny epoke. Det internasjonale samfunnets engasjement gjennom ISAF avsluttes, og det blir viktig i den avsluttende fasen å gi den nye afghanske ledelsen de beste forutsetninger for å kunne bygge landet videre. I respekt for dem som har betalt den høyeste prisen, våre ti falne soldater, og dem som er blitt skadd i tjeneste, fullfører vi nå vårt engasjement, og vi skal gjøre det på en verdig og bærekraftig måte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:06:10]: Sikkerhetspolitikken er global. Lokale endringer og ustabilitet kan få regionale konsekvenser, som igjen kan utvikle seg til globale utfordringer. Dette er vi vitne til i dag.

Norges sikkerhet påvirkes av forhold langt vekk fra vårt eget nærområde, av aktører som ikke begrenses av landegrenser. Trusselen fra terrororganisasjoner er global og genererer situasjoner som ikke begrenses geografisk eller ideologisk. Terrorismens allianser går på tvers av ideologi og religionsspørsmål, og en felles fiende er det som veldig ofte fremmer samarbeidet.

Vi kan ikke tillate at ISIL eller andre terrorgrupper får etablere seg varig, med en sterk organisasjon, med de konsekvensene det kan få for lokalbefolkningen og vår egen sikkerhet på et senere tidspunkt. Vår egen sikkerhet og trygghet er avhengig av en stabil utvikling i Afghanistan, i Syria og i Irak.

Fremskrittspartiet er skremt over den framgangen ISIL har hatt og de ressursene de råder over. Aldri tidligere har vi sett en så skremmende terrororganisasjon med så høye ambisjoner, og som faktisk ser ut til å ha evne til å gjennomføre det de har satt seg som mål.

ISILs territoriale ambisjoner så vi da de tidlig i 2013 tok kontroll over deler av Anbar-provinsen. ISIL kontrollerer eller har innflytelse over store områder med viktige og verdifulle ressurser, deriblant olje, som selges på det illegale markedet. I tillegg blir ISIL regnet for å være verdens rikeste terrororganisasjon, nettopp fordi den kontrollerer både oljeressurser og raffinerier. Derfor er det viktig at det jobbes internasjonalt med å stanse også omsetningen for å ta dem også når det gjelder det økonomiske fundamentet. Det er svært vesentlig.

Det internasjonale samfunnet må også iverksette ytterligere tiltak for å stanse overføringen av midler fra givere til ISIL og gjennomføre strenge straffetiltak mot dem som støtter denne organisasjonen økonomisk.

Angrepet på Mosul i juni viste hvor sterk ISIL er også militært og hvor farlige de er for irakisk sikkerhet. ISIL er i dag sterk i områder som Fallujah, Ramadi, Haditha og Alghanim, og gjennom sin innsats den senere tiden har de styrket sin posisjon i visse områder.

Etter at ISIL i sommer rykket inn i Irak fra Syria, har vi vært vitne til uhyrlige og bestialske handlinger som rammer uskyldige mennesker. Vi har både via rapporter og via media sett at tusenvis av mennesker har blitt drept.

Man kan ikke som nasjon – selv om vi befinner oss langt unna – sitte og se på den utviklingen vi har sett i regionen. ISIL, som terrororganisasjon, må begrenses på en rekke områder. Jeg har vært inne på det økonomiske. Vi må videre se på det som har med det humanitære arbeidet å gjøre, som må videreføres for å kunne hjelpe til i nærområdet. I tillegg har vi også selv et ansvar for å forhindre rekruttering til denne organisasjonen. Det er viktig at vi også fra Norges side iverksetter strenge tiltak overfor personer som reiser ut og deltar i disse operasjonene, samtidig som vi må sørge for å bidra til at personer ikke reiser fra bl.a. Norge for å delta i denne organisasjonens områder.

Fremskrittspartiet støtter opp om regjeringens politikk på dette feltet.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:10:41]: Vår samtid er vitne til ein tragisk, væpna konflikt. Den kan rive sund både Syria og nabolandet Irak. Valdshandlingane har skapt ein ufatteleg humanitær krisesituasjon. Talet på drepne aukar. Sivilbefolkninga sine lidingar er enorme. Millionar av menneske er på flukt. Utfordringane er større enn nabolanda kan handtere.

Det er både riktig og nødvendig at statsministeren i dag gjer greie for Stortinget om utfordringane dette reiser òg om norske bidrag. Eg vil takke statsministeren for den gode utgreiinga.

Verdssamfunnet kan ikkje passivt sjå på tragedien utan å handle. Me bidreg derfor til ein massiv, internasjonal humanitær hjelpeinnsats. Det er ei moralsk plikt. Det lindrar liding, men stansar ikkje valden.

I den seinare tida har krisen forverra seg. Framandkrigarar har strøymt til frå mange land for å slutte seg til den ekstreme gruppa ISIL. ISIL er så brutal at sjølv terrorrørsla Al Qaida har tatt avstand frå ho.

Med stor tilgang på pengar, krigarar og våpen har ekstremistane innført eit skrekkregime i ein bit av Syria og eit stort område i Irak. Dei som tenkjer og trur annleis, blir trua og massakrerte. Muslimar som ikkje er einige, blir avretta, kristne korsfesta, utlendingar halshogde. Stein på stein blir ein terrorstat bygd.

Som statsministeren påpeikte er dette ikkje berre eit problem for befolkninga og for regionen. Rekrutteringa av ekstreme islamistar frå andre land – òg vestlege land – skapar auka terrorfare internasjonalt. Etter krigsteneste for ISIL kan dei vende tilbake til andre land.

Bak den tragiske utviklinga i Syria, Irak og fleire land i Midtausten ligg tiår med vanstyre under gamle, autoritære regime. Ei varig løysing på krisen krev langsiktig arbeid og politiske reformer. Naudhjelp og militære bidrag er ikkje nok. Men begge delar er no nødvendig. Offera må hjelpast, ISIL sin frammarsj må bli stoppa.

Regjeringa i Irak har bede om hjelp til trening av landet sine eigne styrkar, så dei kan stanse ISIL. Som statsministeren gjorde greie for, skal Noreg bidra med vel hundre militære soldatar til trening inne i to leirar, éin i kurdisk område og éin ved hovudstaden, Bagdad. Sikkerheita synest å vere godt vareteken. Mandatet omfattar ikkje deltaking i kamphandlingar. Det er tidsavgrensa til eitt år. Oppdraget kan bli forlengt om Stortinget samtykker. Bidraget er utforma slik at det støttar opp under Irak sitt eige forsvar og den regionale mobiliseringa mot ISIL. Engasjementet er klart forankra i folkeretten.

Kristeleg Folkeparti støttar opp om vidareføringa i Afghanistan, som statsministeren gjorde greie for. Men eg har i mitt korte innlegg nå særleg kommentert krisen i Irak og Syria.

Ingen må tru at dei grunnleggjande utfordringane kan løysast kvikt og enkelt, men om me og andre seier nei til å bidra, kan ISIL utvide sitt terrorregime, sivilbefolkninga sine lidingar kan bli enda verre, og konflikten kan vare enda lenger. Kristeleg Folkeparti vil derfor støtte dette bidraget i Irak. Skal befolkninga få ei betre framtid, må me både bidra til å stanse ISIL og bidra til å hjelpe offera for konflikten. Me må alle vere klare på at Noreg tar på seg eit stort ansvar ved å bidra, men eit enda større ansvar om me skulle seie nei.

Marit Arnstad (Sp) [12:15:31]: Jeg vil gjerne takke statsministeren for redegjørelsen.

Situasjonen i Irak og i hele den omkringliggende regionen er alvorlig. Krigshandlinger, grufulle drap og store menneskelige lidelser gjør inntrykk på oss alle sammen. Mange millioner mennesker er fordrevet, og bortimot 16 millioner mennesker i regionen har ifølge FNs siste tall behov for nødhjelp.

Regjeringen ønsker nå å sende norske soldater til Irak og Afghanistan. For Senterpartiet er det nødvendig å skille mellom norske militære bidrag i disse to landene. I Afghanistan har Norge deltatt gjennom NATO i en årrekke. Resolute Support Mission, der Norge nå er spurt om å bidra, er en etterfølger av ISAF-operasjonen, der Norge har deltatt. Det er naturlig at Norge ved avslutningen av ISAF bidrar til at Afghanistan gjøres best mulig i stand til å ivareta egen sikkerhet. NATO har inngått en avtale med afghanske myndigheter som utgjør det juridiske grunnlaget for denne operasjonen. Senterpartiet støtter derfor at det sendes 75 soldater til en slik operasjon.

Senterpartiet kan imidlertid ikke støtte at Norge sender 120 soldater til Irak. Å sende norske soldater til Irak vil etter vår mening ikke være en riktig veg å gå. I stedet bør Norge trappe opp sin humanitære innsats. Det er der Norge kan gjøre en forskjell. Vi har aldri vært noen militær stormakt, men vi har fortrinn på det humanitære området og bør i stedet for å sende soldater gå sterkt inn på nødhjelpssiden, men også når det gjelder forholdene for flyktningene i regionen.

Det som nå skjer i Irak, skjer med et bakteppe av uro som har bygd seg opp i årene etter at USA gikk militært inn i Irak i 2003. Det som var tenkt å være en kortvarig militær operasjon, skulle vise seg å bli en langvarig tilstedeværelse, uten at de politiske utfordringene verken i landet eller i regionen for øvrig har blitt tilstrekkelig adressert.

Senterpartiet er bekymret for om den typen militære bidrag vi i dag har fått redegjørelse omkring, kan bidra til å styrke ISIL i stedet for å svekke dem. Når vestlige militære øker sine bidrag på bakken i Irak og blir oppfattet som om en aktivt støtter en part i en slik konflikt, er risikoen svært stor for at vi overser denne konfliktens klare religiøse og etniske overtoner. Derfor er det heller ikke rart når Midtøsten-ekspert Cecilie Hellestveit viser til at Norge paradoksalt nok kan bli tolket inn på iransk side i en stadig tydeligere konflikt mellom shiaorienterte muslimer og sunnimuslimer. «Tanken om at vi kan sende soldater inn i fjerne land uten at det gir politiske signaler om hvem vi støtter, det er fantasispinn», sier Hellestveit.

Forsker Tormod Heier ved Forsvarets høgskole sier til Klassekampen:

«Her kan vi risikere å snuble inn i en langvarig borgerkrig, og jeg har ennå til gode å se hva vi ønsker å oppnå av politiske målsettinger i den andre enden.»

Det er et godt spørsmål. Den konflikten vi står overfor i regionen, er i høyeste grad en politisk konflikt. Det krever også politiske initiativ, og Norge burde være rede til å fasilitere drøftinger som kan redusere religiøse og politiske spenninger i området, framfor å stille med militært personell i Irak.

Senterpartiet er ikke mindre bekymret for den vold og den lidelse som vi ser i denne regionen, enn andre partier i denne salen. Det er heller ingen tvil om at utviklingen i Irak er en trussel mot sikkerhet og stabilitet i hele regionen. Men Norge har ingen lang tradisjon for å stille med militære bidrag uten et mandat fra FN eller når det ikke er ledd i en NATO-operasjon. De norske tradisjonene ligger først og fremst i å yte humanitær bistand, og det bør vi gjøre i langt større grad enn i dag. Jan Egeland i Flyktninghjelpen etterlyste nylig mer innsats og nye initiativ for å kunne drive hjelpearbeid i denne regionen. Det er en oppgave som det er viktig for Norge å aksle. Vi kan antakelig bidra til å redde flere liv og lindre mer lidelse ved å gå tungt inn i humanitær innsats enn ved å sende norske soldater til Irak.

Trine Skei Grande (V) [12:20:36]: Jeg vil begynne med å takke statsministeren for en god redegjørelse. Så vil jeg takke regjeringa for at den valgte å løfte dette inn i salen, noe jeg syns er viktig fordi det er en viktig og alvorlig debatt. Men jeg syns i utgangspunktet at når vi sender norske soldater, sjøl om vi ikke skal sende dem direkte inn i krigssituasjoner, men i trening, sender vi likevel noen som er villig til å ofre mye for Norge, i norsk uniform, for å gjøre en jobb etter vedtak gjort i denne salen. Da syns jeg det er viktig at folk som gjør en så viktig jobb, føler at de har et storting bak seg. Jeg vil takke ikke bare dem som er villig til å gjøre den jobben, men også dem som er villig til å sende noen av sine for å gjøre den jobben, for det er mange som sitter hjemme og er engstelige for dem som gjør en viktig jobb for Norge.

Den internasjonale politiske utfordringa er enorm, ganske ny og krevende, og når det internasjonale samfunnet feiler med hensyn til å løfte både menneskerettigheter, fred, religionsfrihet og alle de rettighetene som vi syns det er viktig å kjempe for, angår det oss. Det angår oss når FN feiler i Somalia og flyktningstrømmen også kommer til Norge. Det angår oss når terror og tankegangen rundt terror også bringer norske gutter og jenter inn i den type tankegang. Og vi må ha så mye tro på våre verdier at vi er villig til å kjempe for dem. Vi kan ikke overlate til andre å kjempe for de verdiene som vi mener skal gjelde alle mennesker overalt.

Venstre er veldig positive til at vi nå styrker bidraget i Afghanistan. Vi var med og styrtet et regime, og da er det viktig at man ikke stikker av eller lar dem som er igjen, i stikken. Det er viktig å ha tålmodighet når en går inn, og det er viktig at vi bærer et ansvar i Afghanistan som vi må følge opp videre. Men det gir også overtoner for engasjementet som det nå åpnes for i Irak, for det er ikke slik at disse tingene gjøres fort og enkelt. Når vi tar på oss et internasjonalt ansvar sammen med andre, må vi være oppmerksomme på at det kan ta lang tid. Dette kan ta lang tid å snu, og vi må ha tålmodighet og gi støtte til våre folk for å kunne ta den lange kampen.

Når vi ser ISILs framferd i dag, ser vi enorme grusomheter, og det utfordrer oss på både humanitet og de verdiene vi bygger våre samfunn på. Vi har nok sett ekstreme folkemord i historien tidligere av like stor og tung karakter, men det er kanskje også noe spesielt og nytt ved ISILs framferd at de ikke skjuler det og dytter journalister og fotografer bort, men faktisk sjøl forteller om overgrep og grusomheter de står bak.

Venstre syns det er veldig viktig at det er bredt internasjonalt initiativ – på tvers av regioner, på tvers av religioner og på tvers av styresett – som nå går inn og bidrar her i dag. Og det er viktig at folkeretten følges når det dreier seg om et så stort internasjonalt bidrag. Det er bra at Norge fokuserer på humanitære bidrag, men når vi blir bedt av andre, vil også vi støtte den deltakelsen som er nå, på bakgrunn av det breie initiativet som er der.

Min utfordring til statsministeren er at jeg tror det er veldig klart for denne salen hva vi kjemper imot. Spørsmålet mitt til statsministeren dreier seg litt mer om hva vi kjemper for. Hva er det vi tror skal komme isteden? Hvordan skal vi klare å løfte fram de demokratiske kreftene? Det er ikke slik at al-Assad er et godt alternativ i Syria, og vi må finne fram til de demokratiske kreftene og hvordan vi skal klare å løfte dem. Det er ikke slik at alle som kjemper mot ISIL, står for verdier og demokratiske holdninger som vi syns det er viktig å løfte fram. Vårt ankepunkt mot det internasjonale engasjementet er at man er veldig klar på hva man kjemper imot, men man klarer ikke helt å definere hvem man kjemper for, og hvordan man skal klare å løfte fram et alternativt styresett i disse landene, hvis man klarer å lykkes med det internasjonale initiativet.

Audun Lysbakken (SV) [12:25:45]: La meg først takke statsministeren for redegjørelsen. SV ba om en åpen debatt, og jeg er glad for at vi fikk det.

Dette er ikke en debatt om hvorvidt det er viktig og riktig å bekjempe ISIL eller ikke. Det er alle partier sterkt enige om. Det er en debatt om hva slags strategi som vil virke. Og det er der vi ikke er enige.

SV mener Norge har et ansvar for å bidra i kampen mot ISIL. Det er fordi ISILs framvekst har hatt så katastrofale konsekvenser for sivilbefolkningen i deler av Irak og Syria. Vår sympati og solidaritet ligger hos alle flyktningene, hos kurderne som forsvarer Kobanê, og andre som kjemper for å beskytte sine byer og landsbyer mot ISILs framrykking.

Vi vil likevel i dag advare mot at det klare behovet for å gjøre noe fører til at vi gjør noe som ikke fungerer. Jeg hadde håpet at statsministeren ville holde et innlegg som tok på alvor den usikkerheten mange føler rundt det nye norske krigsbidraget, og at hun ville vise ærlig fram de dilemmaene som jeg er helt sikker på at også regjeringen ser. Jeg synes det var lite av det. La meg derfor peke på et par av disse dilemmaene.

Det første: Problemet i Irak er ikke bare militært, det er også politisk. Det er mangelen på tillit mellom den sunnimuslimske befolkningen og regjeringen i Bagdad som har gjort at ISIL har kunnet samle så mye støtte. Er det egentlig mangel på trening av den irakiske hæren som gjør at en ikke har klart å stoppe ISIL, eller kan svaret like gjerne være at det er mangel på lojalitet og tillit til en stat som ikke fungerer, og ikke er representativ? Amerikanerne har brukt elleve år og milliarder av dollar på å trene irakiske styrker. Kanskje er det ikke norske instruktører den irakiske hæren trenger nå, men politiske løsninger som skaper tillit og samhold.

Det andre: USAs framferd i Midtøsten de siste to tiårene er ikke hele forklaringen på det sammenbruddet vi ser i regionen, men det er en del av det. Invasjonen i Irak var en katastrofe, og de vestlige stormaktene endrer stadig posisjon. Tidligere var det snakk om å bombe både al-Assad og Iran, nå er det fiendene til al-Assad og Iran som bombes. Kanskje er det ikke vestlig militærmakt som kan løse denne krisen. Kan hende vil det like gjerne kunne gjøre vondt verre. Vi tror det er en reell fare for at støtten til ISIL i den sunnimuslimske befolkningen vokser i stedet for å svekkes når vestlige soldater og fly går til aksjon.

Vi husker hva som ble sagt den gangen Norge ble med på krigen i Afghanistan. Det skulle bli en kort krig mot terror. Til nå har den vart i 13 år, og Taliban blir sterkere. Har vi lært, eller risikerer vi nå å gjøre de samme feilene én gang til? Ni år etter at Norge trakk seg ut av Irak, og lenge etter at vi burde ha trukket oss ut av Afghanistan, skal vi nå stå med soldater i begge landene. Vi tror det er et feilgrep.

Ingen av oss sitter på løsningen på det dramaet som utspiller seg i Irak og i Syria. Det må ikke lokke oss inn i løsninger vi ikke tror på. Vi mener at reelle politiske endringer i Irak, som også den sunnimuslimske befolkningen ser seg tjent med, er nøkkelen til å snu situasjonen der. Men vi mener Norge i tillegg kan bidra mer på en rekke områder.

Vi må styrke den humanitære bistanden, og vi må ta ansvar for det som er vår tids største flyktningkatastrofe. Det er et paradoks at viljen i Stortinget til å bruke militærmakt nå er så stor, samtidig som viljen i Stortinget til å ta imot flyktninger fra krigen i Syria er så liten. Jeg hadde håpet statsministeren ville komme med nye signaler om syriske flyktninger i sin redegjørelse i dag. Det hadde vært en god anledning. Den brukte regjeringen ikke.

Vi må svekke ISIL økonomisk gjennom internasjonalt samarbeid for å stanse pengestrømmene til terroristene. Vi må slå ned på den omfangsrike rekrutteringen av fremmedkrigere. Det kan vi gjøre også i Norge. Vi må bruke våre krefter der Norge kan gjøre en forskjell. Vi må bidra til å skape internasjonalt samarbeid på alle disse områdene. SV mener at dagens amerikanskledede militærkampanje ikke er et slikt internasjonalt svar.

Dette er ikke et valg mellom å gjøre noe eller å gjøre ingenting, det er et valg om hva vi skal gjøre. Da må vi ikke gjøre ting som like gjerne kan gjøre situasjonen vondt verre, vi må gjøre ting vi vet virker. Derfor er vårt svar til statsministeren nei. Denne gangen bør vi ikke sende norske soldater til Irak.

Rasmus Hansson (MDG) [12:31:09]: Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse om et veldig alvorlig spørsmål. Den avgjørelsen Stortinget og regjeringen tar nå, vil få store konsekvenser. Norge deltar for alle praktiske formål i en krig.

Miljøpartiet De Grønne støtter likevel å sende norske instruktører til Irak som en del av denne krigen. Det gjør vi under sterk tvil og med tungt hjerte, og det er ingen grunn til å legge skjul på at det er betydelig uenighet innad i vårt parti om denne avgjørelsen. For Miljøpartiet De Grønne er det helt sentralt å bruke alle fredelige virkemidler før man bruker vold. Derfor er det ingen tvil om at den løsningen som vi går inn for nå, er en dårlig løsning. Det er en løsning som lett kan bringe Norge inn i en ny hengemyr i en annen del av verden, det er en løsning som kan opprettholde usikkerhet i regionen og i vår del av verden, og det er en løsning som kan bidra direkte til økt terrorfare hjemme i Norge. Det er ingen tvil om at vestlig politikk og vestlige allianser i området også er en del av både årsaken og problemet. Det er åpenbart at vi ikke vet nok om utgangen på det engasjementet som vi nå starter opp. Når Miljøpartiet De Grønne likevel støtter tiltaket, er det fordi de gode alternativene – diplomati, humanitært arbeid, fredsarbeid – åpenbart ikke er nok alene.

IS har terror som metode og etnisk og religiøs utryddelse som erklært mål. IS respekterer uttrykkelig ikke menneskerettigheter og ikke folkerett. IS truer svært mange menneskers eksistens akkurat nå. Derfor er fredsarbeid, diplomati og humanitær innsats like nødvendig som før i det fortsatte arbeidet, men det er ikke tilstrekkelig for å redde de menneskene som nå står i fare for å få undergravd eller ødelagt sin eksistens. Det pågår en krig, den krigen som vi alle ønsker ikke skulle pågå, og det er helt åpenbart at militære virkemidler er nødvendig for å stanse og vinne den krigen. Spørsmålet er bare hvilken rolle Norge skal spille.

Det betyr også for vårt vedkommende at om vi velger å delta bare med humanitær innsats, eller om vi velger å delta med militære instruktører, er vi en del av den militære operasjonen som pågår, og den prinsipielle forskjellen mellom rent humanitær innsats og militært instruktørbidrag er ikke til stede. Vi konstaterer at den internasjonale innsatsen mot IS står trygt på folkerettens grunn. Vi er invitert av Irak til å hjelpe. 50 land deltar, og selv om Miljøpartiet De Grønne skulle ønske et enda klarere FN-mandat, har FN åpenbart oppfordret til deltakelse og hjelp.

Vi er altså på et punkt nå hvor vi må velge hva vi er reddest for: den utvilsomme kostnaden og usikkerheten ved å delta aktivt i kampen mot IS eller de mulige kostnadene for sivilbefolkning, region og langsiktig sikkerhet ved ikke å delta. Jeg er redd for at vi kan stå igjen med blod på hendene på grunn av dette tiltaket og denne deltakelsen. Men jeg er enda reddere for at vi skal stå igjen med andres blod på hendene, irakiske, kurdiske og syriske sivile, fordi vi ikke tar sjansen på å delta.

Forutsetningen for norsk deltakelse er åpenbar. Den må ledsages av en enda sterkere humanitær innsats, den må ledsages av en enda større innsats for å ta inn flyktninger fra området i Norge, og den må ledsages av en langsiktig politisk diskusjon i Stortinget hvor vi hjelper hverandre med å meisle ut hva som skal være det langsiktige målet og det langsiktige utkomme av denne konflikten. Det handler om vår forpliktelse til å bidra internasjonalt, det handler om vår forpliktelse til å unngå et nytt Rwanda eller et nytt Srebrenica – det er det vanskelige valget vi må gjøre, og derfor støtter Miljøpartiet De Grønne dette tiltaket.

Statsminister Erna Solberg [12:36:30]: Jeg vil begynne med å takke for innleggene, som viser at det regjeringen nå har gjort, har hatt bred støtte i Stortinget. Det er selvfølgelig mulig å gjøre andre vurderinger av hva man skal bidra med, men jeg er glad for at det har vært en stor støtte til det regjeringen mener.

Jeg har lyst til å understreke at det vi står overfor med ISIL, er en annen type terrororganisasjon enn det vi har stått overfor i mange andre situasjoner. De er bedre utstyrt. De er mer i stand til å slåss. De disponerer mye større økonomiske ressurser. De er altså en tøffere motstander. Det er ikke mulig for den irakiske hæren å bekjempe dette alene uten betydelig mer både opptrening og støtte fra andre. Hvis man ikke får den støtten utenfra, må man nok se i øynene at ISIL da ville stått, og kanskje etablert den islamske staten som de ønsker, som et nytt «safe haven» for terrorvirksomhet utover. Det er mye vi kan gjøre med humanitære midler for å avhjelpe lidelser, men vi kan ikke bekjempe den typen organisasjoner med bare humanitære midler.

Så har jeg lyst til å si at det å beskrive dette som en kamp mellom sjia og sunni er ISILs narrativ; det er måten de ser på det på. Men det er viktig å huske hvilke land som nå deltar i den brede alliansen, og som har vært en viktig forutsetning for at regjeringen har gått skrittene videre: Både sjialand og sunniland i de arabiske områdene gjør det. Når Bahrain, Jordan, Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er med i bombevirksomheten nå for å trenge ISIL tilbake, så er ikke dette sjia og sunni, dette er faktisk arabiske naboland som ser at også for sunnibefolkningen er ISIL en trussel. Jeg synes det er vanskelig å si at vi støtter opp under kurderne hvis man ikke samtidig legger vekt på at president Barzani i irakisk Kurdistan har bedt om militær kapasitetsoppbygging til peshmergaen slik at den kan stoppe ISIL. En må ikke glemme at ISIL sto 20 km fra Erbil. Uten bistand fra de irakiske landene og Vesten ville Erbil trolig falt, med enorme humanitære følger. Da er det viktig å se at humanitær hjelp ville hjulpet dem som hadde flyktet etterpå, men de kurdiske områdene ville vært overtatt av ISIL, med deres forvrengte variant av hva de står for, og med de humanitære katastrofene det ville medført.

Det er aldri enkelt å sende soldater et sted. Det er alltid vanskelige valg. Jeg tror vi har store garantier for at vi ikke ender opp med et perfekt demokrati i Irak, selv etter at ISIL er slått tilbake. Men det som har vært viktig, og som nå jobbes frem, er en mye bredere forståelse av at det må være et fellesskap mellom sunni og sjia, det må være et fellesskap mellom araberne og kurderne for å beholde et Irak. Det er også en forutsetning for det vi går inn i, at vi ser en regjering som har en annen, inkluderende politikk og et annet ståsted enn det vi har sett under al-Malikis styresett. Derfor var det også viktig for oss å se at det faktisk ble en ny regjering før vi lovet ytterligere bidrag inn i Irak.

Det er alltid vanskelige valg vi gjør, og jeg er glad for at det brede flertallet på Stortinget har vært enig i det valget regjeringen har gjort. Jeg har også lyst til å understreke at når vi gjør det valget, gjør vi det på vegne av enkeltmennesker som bidrar, som skal være til stede. Det er 120 norske soldater som skal stå i første front, og jeg tror at de er glad for å ha et bredt storting bak seg i det arbeidet de skal gjøre i Irak, og det er et enda bredere flertall for de 75 som gjør det i Afghanistan.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om norske bidrag til Irak og Afghanistan vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.