Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Høyre 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [10:12:10]: (komiteens leder): Jeg tror det er lenge siden den utvidede utenriks- og forsvarskomité har hatt flere møter enn det vi har hatt det siste året. Temaene har bl.a. vært:

• den humanitære katastrofen og deployering av norske fregatter til å hente kjemiske våpen fra Syria

• ISILs frammarsj og militære bidrag til Irak

• nedtrapping av norske styrkebidrag til Afghanistan og videreføring og styrking av spesialstyrkenes trening av spesialpolitiet i Kabul (CRU)

• Ukraina-krisen og restriktive tiltak overfor Russland

• bidrag til katastrofen i Den sentralafrikanske republikk

• bidrag fra Forsvaret til EUs operasjon i Mali

• situasjonen i Sør-Sudan

• bombinga av Gaza

• norske bidrag til bekjempelsen av ebolaepidemien i Vest-Afrika

• toppmøtet i NATO

• terrortrusselen i sommer og det generelle terrorbildet i høst

Mange saker er blitt drøftet, mange beslutninger er tatt, og Stortinget er blitt konsultert og har i det store og hele stått sammen med regjeringa om de viktigste beslutningene. Denne dialogen er spesielt viktig i et lite land. Jeg vil også gi min anerkjennelse til de tre statsrådene for dette gode samarbeidet.

Men vi kunne vært enige om langt mer. Vi burde vært enige om én prosent i bistand til verdens fattige og ikke satt i gang et politisk teater hver høst. I Storbritannia er konfliktene mellom høyre- og venstresiden tradisjonelt større enn i Norge, men gjennom en dyp økonomisk krise har de vært enige om et visst bistandsnivå, og de forteller at nettopp denne enigheten har ført til en bedre debatt om kvaliteten innenfor bistand. Det trenger vi også i Norge – bli enige om et verdighetsnivå og diskutere hvordan vår bistand kan brukes mer strategisk. Men, det er klart: Budsjettet ble bedre etter at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk si sitt. Det ligger 150 mill. kr under det vi mener er målet for å oppnå 1 pst., men det er ikke langt unna bistandsmålet.

Vi burde også bli enige om en god grunnfinansiering til flere FN-organisasjoner og andre organisasjoner. Leger Uten Grenser forteller oss at ebolakrisen kunne vært mindre omfattende hvis FN-organisasjonene hadde hatt mer midler til disposisjon ved akutte kriser. Da utbruddet kom, måtte FN og andre hjelpeorganisasjoner sette i gang en tiggerferd for å reise penger. Det tok altfor lang tid før det internasjonale samfunnet reagerte. Det burde vi lære av.

Regjeringa burde aldri kuttet i FNs matvarefond for 2014, si at de vurderte å øke støtten da Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp slo alarm i sommer, men ventet til krisen kom i desember, før pengene kom på bordet. De feilene ser jeg at man forsøker å unngå til neste år.

Og vi burde vært enige om ikke å kutte i UDs kultursatsing. Det er lite penger som betyr veldig mye for Norge.

Jeg mener fokuset på utdanning av jenter i dette budsjettet er svært viktig. Redd Barna og Plan har gjort mye for å sette dette på dagsordenen i Norge, men jeg skulle gjerne sett at Norge var enda mer aktive når det gjelder reproduktiv helse og kvinnespørsmål i internasjonale fora. Dette er ofte kontroversielle spørsmål, og det er ikke så mange som tar ordet i internasjonale forhandlinger hvis ikke Norge gjør det.

Arbeiderpartiet var enig med regjeringa i beslutninga om å sende soldater til Irak. Det var en vanskelig beslutning, men i dette tilfellet mener jeg det ville vært enda vanskeligere å si nei. ISIL er en trussel for sikkerheten i hele regionen og i resten av verden.

I mange av krisene i Midtøsten som vi ser i dag, har vi ikke gode svar, og ekstremister får økt oppslutning. Men i spørsmålet om Israel og Palestina har vi nesten en løsning klar i skuffen. Svarene ligger der. Tostatsløsninga må gjennomføres, hvis ikke er jeg redd for at faren for terrorisme øker, og at moderate krefter taper oppslutning. Jeg mener vi bør følge de EU-landene som fraråder å kjøpe varer produsert i okkupert land, for folkerettsbrudd er like alvorlige enten de begås i Ukraina, eller de begås i Palestina.

Situasjonen i Ukraina har gjort at vi har et annet forhold til Russland enn for ett år siden. Vi støtter de restriktive tiltakene som en protest mot Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vi ser også en militær modernisering på russisk side i nord. Nærområdeinitiativet i NATO understreker et sterkere fokus på Forsvaret i våre nærområder. På norsk side må vi sørge for et sterkt forsvar i nord og god overvåking av våre havområder. Dette prioriterer vi i vårt alternative budsjett. Men det er ikke en umiddelbar fare for en bilateral militær konflikt med Russland i nord. Til det har vi for mange felles interesser av å opprettholde den internasjonale rettsordenen.

Dialog i nord er viktig nå, og jeg undres stadig over at regjeringa i sin nordområdestrategi sier at de vil gå fra dialog til handling. Dialog er viktigere enn noen gang. Våre lokalpolitikere i nord spiller en veldig viktig rolle for å ivareta våre utenrikspolitiske interesser gjennom dialog og flere samarbeidsprosjekter med det russiske folk.

I den forsvarspolitiske prioriteringa i dag må vi fokusere både på terrorfare og på Forsvarets evne til å bistå ved et eventuelt terrorangrep mot Norge, og samtidig våre nærområder, men trusselbildet i dag understreker at faren for eventuelle terrorangrep er mest overhengende. Debatten og prioriteringene bør derfor avspeile dette faktum. Vi trenger mer kunnskap om terrorisme for å møte dette.

Forsvarsbudsjettet er i nærheten av å følge opp ambisjonen i langtidsplanen som ble vedtatt da Arbeiderpartiet var i regjering, men ikke i nærheten av det regjeringspartiene lovet, som den gangen mente at langtidsplanen var underfinansiert. En vekst på 1,43 mrd. kr er litt under 3,4 pst. Det er mer enn mange NATO-land har. Budsjettet finansierer en stor og varslet økning for å betale nye kampfly til Forsvaret. Men når Forsvaret pålegges ekstra effektiviseringskrav både før og etter forhandlingene i Stortinget og pengene går rett til statskassa og ikke til prioritert virksomhet i Forsvaret, er det ikke lenger snakk om effektivisering. Det er et rent kutt på over 100 mill. kr.

Jeg registrerer at forsvarsministeren hver gang hun blir spurt om dette, snakker om Arbeiderpartiet i de åtte årene vi satt i regjering, heller enn om sitt eget budsjett og omtaler sitt eget budsjett som et historisk høyt kapasitetsløft. Det tror jeg lett blir gjennomskuet av folk som interesserer seg for forsvarspolitikk. Jeg tror ikke folk i Forsvaret kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.

Ingen offentlig etat har vært gjennom tilsvarende omstillinger som Forsvaret. Mitt inntrykk er at folk i Forsvaret lojalt følger opp de kravene til effektivisering som de pålegges. Det som oppleves som mest urimelig, er likevel politikere som gir uttrykk for økte ambisjoner, men som ikke er villige til å betale for det. I budsjettet som nå presenteres, gis det uttrykk for høyere ambisjoner når det gjelder operativ evne og militær kapasitet, men i stedet for mer penger kommer flere effektiviseringskrav. Det øker gapet mellom retorikk og realitet.

Det varsles et nytt fagmilitært råd, som skal presenteres en uke før budsjettet for 2016 skal legges fram. Det blir interessant å se om dette skal prioriteres fra regjeringa – om det blir sikkerhet og forsvarsevne, slik Høyre og Fremskrittspartiet lovte i opposisjon, eller om det er nye skattekutt som skal prioriteres i det budsjettet som da legges fram. Jeg håper vi på dette området i forsvarspolitikken kan samarbeide om det vi er enige om: å finansiere og følge opp langtidsplanen for Forsvaret.

Det er stor enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Men alle linjene og valgene bør ikke ligge fast i en tid med forandringer. Det er en fordel med bred enighet, men enighet kan også bidra til mindre diskusjon om våre utenrikspolitiske prioriteringer. Jeg håper vi i dag får en åpen diskusjon om ulike sider av norske utenrikspolitiske prioriteringer.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Sylvi Graham (H) [10:21:39]: Komitélederen sier at vi burde vært enige om bistandsprosenten og etterlyser verdighet i denne debatten. Da spør jeg hvem som setter i gang et politisk teater, når forskjellen er på mellom 32,5 mrd. kr og 33 mrd. kr – forskjellen på verdighet er altså nettopp på mellom 32,5 mrd. kr og 33 mrd. kr.

Komitélederen sier videre at vi burde ha vært enige om å styrke kultursatsingen, men 33 mill. kr ekstra finner man kun på SVs tabell. Snakk om uttrykk for høyere ambisjoner enn pengestrøm. Og så klager representanten Huitfeldt over for sen og for lite til humanitær innsats, men i Arbeiderpartiets budsjett videreføres ikke flyktningemilliarden fra i vår.

Spørsmålet er: Driver Arbeiderpartiet med symbol- og tullebudsjettering?

Anniken Huitfeldt (A) [10:22:32]: Våre prioriteringer ligger i finansinnstillingen. Der går det klart og tydelig fram at vi ønsker en høyere prioritering på flere områder, både når det gjelder bistand og bidrag til FN-organisasjonene.

Jeg mener at vi burde vært enige om 1 pst. i denne salen, simpelthen fordi det er det flertall for. Og hvis det hadde blitt enighet om det, slik det er i Storbritannia, og regjeringa hadde lagt fram forslag om dette, tror jeg vi kunne ha fått mer interessante diskusjoner om kvaliteten innen bistand enn at vi hvert år skal diskutere nivået.

Vi har hvert år lagt fram en styrking av Utenriksdepartementets kulturbudsjett. Det kan vi også gjøre denne gangen, og det har vi lagt inn forslag til endringer i forhold til. Så ønsker vi en sterkere satsing i Syria. Vi har fremmet et forslag om dette og fikk det ganske klart demonstrert ved vår partileder Jonas Gahr Støre, som sa at det uansett kommer til å bli penger igjen på budsjettet i desember. Han fikk rett. Det kom penger til Syria. Det er vi lettet for, men det kunne kommet enda før.

Sylvi Graham (H) [10:23:35]: De færreste land i verden har ambisjon om mer enn 0,7 pst. av BNI i bistand. Norge er et land som gir rekordmye i bistand. Er ikke representanten Huitfeldt enig i at det å gi 32,5 mrd. kr, henholdsvis 33 mrd. kr, i alle høve er å ha et stort og godt bistandsbudsjett?

Anniken Huitfeldt (A) [10:24:04]: Jeg mener at det er et stort bistandsbudsjett. Men la meg referere til en samtale fra møtet utenrikskomiteen hadde med Bill Gates den gangen det foregikk budsjettforhandlinger på Stortinget for et år siden. Da spurte jeg ham: Vil det bety noe om Norge går vekk fra målet om 1 pst. i bistand? Da svarte Bill Gates: ja. Det er simpelthen fordi Norge er et av de rikeste land i verden, så hvis vi går vekk fra våre ambisjoner, gjør det at andre land også kan slakke på sine. Så jeg mener at det er viktig for å bidra til at andre også bidrar mer i sine bistandsbudsjett.

Så hvis vi kunne blitt enige om dette nivået, hadde vi etter min mening kommet lenger og kunne fått en diskusjon om kvaliteten innenfor bistanden.

Presidenten: Neste replikant er representanten Kjell Ingolf Ropstad.

For øvrig vil presidenten bemerke at han forutsetter at ingen driver med «tullebudsjettering», og at «tullebudsjett» kanskje er i grenselandet for hva som er et parlamentarisk uttrykk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:25:10]: Jeg vil gi ros til komitélederen for en god innledning på hennes innlegg, om viktigheten av å ta på alvor den alvorlige situasjonen vi har i verden, med fire store humanitære kriser som tilhører kategori 3. Det er en utrolig vanskelig situasjon, og det er viktig at Norge stiller opp og fortsatt gir mye bistand for å kunne hjelpe de menneskene som er i en alvorlig situasjon. Det synes jeg er viktig.

Men jeg mener at bistand er én ting, for Norge har også et ansvar for å ta imot kvoteflyktninger. Jeg er klar over at det hører til på kommunalbudsjettet, men det henger også sammen med det vi diskuterer i dag. Av alle opposisjonspartiene var det kun Arbeiderpartiet som ikke valgte å legge inn flere kvoteflyktninger i sitt alternative budsjett. Det hadde vært interessant å høre tankene til komitéleder Huitfeldt om bakgrunnen for at en ikke ønsker å være offensiv og peke ut en retning for å prøve å få regjeringa med på å ta imot flere flyktninger.

Anniken Huitfeldt (A) [10:26:05]: Vi støtter forslaget om å øke antallet kvoteflyktninger, og at det nå kommer opp på det samme nivået som vi foreslo i budsjettet for 2014, den gangen vi satt i regjering. Det mener vi er en forbedring.

Men vi stemte også sammen med de andre partiene for et vedtak i Stortinget i vår, der vi ba regjeringa komme tilbake med forslag til hvordan vi kunne ta imot flere kvoteflyktninger. Det er nå fulgt opp, og vi støtter derfor dette forslaget.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:26:34]: Det er interessant at en tenker sånn, men i min verden – når jeg ser at vi står overfor den største flyktningkatastrofen på over 70 år, med over 50 millioner mennesker på flukt, og en ser at nabolandene tar imot titusenvis av flyktninger, og Norge har budsjettert med 1 500 flyktninger på regjeringas budsjett – er det en meget defensiv holdning fra landets største parti, når en ikke ønsker å gå mer offensivt til verks for å vise at vi har plass til å ta imot flere.

Jeg synes det er veldig byråkratisk bare å vise til et vedtak som er gjort. En kan sikkert kritisere regjeringa for at den burde ha kommet med mer klare mål eller ha vist hvor stort antall vi faktisk kan ta imot. Men vi mente i alle fall at det var viktig å gå foran, så Kristelig Folkeparti bevilget jo penger til 1 500 flere kvoteflyktninger i vårt alternative budsjett. Vi var veldig godt fornøyd med at vi klarte å få inn 500 ekstra, sånn at det blir et rekordstort antall på 2 000.

Derfor klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor Arbeiderpartiet i så fall plutselig har snudd, når regjeringa ikke har lagt fram noe mer, men bare på grunn av påtrykk fra bl.a. Kristelig Folkeparti og Venstre har gått med på å ta imot 2 000 for neste år.

Anniken Huitfeldt (A) [10:27:46]: Vi har ikke snudd. Vi forholdt oss til det vedtaket vi var med på i vår, nemlig at vi ville øke antallet kvoteflyktninger, og når det kommer forslag om det, støtter vi selvsagt det.

Antallet kvoteflyktninger ble jo – bare fra vi gikk av til den nye regjeringa overtok i fjor høst – redusert. Det var jo da man begynte å senke ambisjonene, så jeg regner med at den kritikken som Kristelig Folkeparti nå framfører, rammer like mye regjeringspartiene som Arbeiderpartiet. Vi ønsket et høyere nivå på antallet kvoteflyktninger enn det Solberg-regjeringa foreslo i sitt aller første budsjett, og vi er med på de økningene som foreslås nå.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag i innstillinga.

Presidenten: Representanten Anniken Huitfeldt har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) [10:28:58]: 2014 har vært et år preget av store spenninger og endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Året som markerte 25-årsjubileet for murens fall, skulle bli året da sikkerhetspolitikken igjen kom tilbake til Europa. Vi har opplevd at Russland gjennom annekteringen av Krim og støtte til separatistene i Øst-Ukraina har brukt militær makt mot et naboland for å hevde sine egne interesser.

Vi ser også at humanitære kriser har forverret seg gjennom året. Langvarig maktmisbruk og ikke-fungerende statsapparater har vært kimen til folkelig misnøye og etter hvert grenseoverskridende kriminalitet og terrorisme flere steder i verden. Flere av konfliktene i en rekke stater i Midtøsten og Nord-Afrika har nå spredt seg og blitt regionale sikkerhetspolitiske kriser med klare implikasjoner for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Disse endringene har gjort at Norge har måttet gjøre kritiske endringer både i bistandsinnretningen og i sikkerhetspolitikken. Jeg er derfor glad for at regjeringen har presentert et utviklingsbudsjett og et forsvarsbudsjett som gjenspeiler de sikkerhetspolitiske og utviklingspolitiske endringene, og kommer med klare retningsendringer og prioriteringer.

Jeg er glad for at det er bred enighet i hovedlinjene i utenriks- og forsvarspolitikken. Arbeidet i komiteen med årets budsjett har etter Høyres mening vært ryddig og preget av konsensus, i tråd med norsk utenrikspolitisk tradisjon.

Folkeretten er særlig viktig for Norge som en liten stat med betydelige havområder og sterke interesser i nordområdene. Derfor er det viktig at FN-pakten gjelder alle land. For Høyre er det viktig å presisere at Ukraina siden 1991 har vært en selvstendig stat i tråd med FN-pakten. At Russland gjeninnfører innflytelsessfærer og gjør krav på territorium i nabostater, er en uakseptabel utvikling.

Jeg er derfor glad for at en samlet komité understreker at utviklingen i Russland har gått i en foruroligende retning de senere årene, der demokratiutvikling, menneskerettigheter og sivilt samfunn er under økende press. Komiteen er også samstemt i at Russlands folkerettsstridige annektering av Krim har utløst en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, som også har følger for Norges forhold til Russland, herunder de restriktive tiltakene som EU, USA og andre land har gått inn på. At regjeringen nå legger opp til å styrke støtte til bl.a. rettsstatsreform, godt styresett og menneskerettigheter i land som Ukraina, Moldova og Georgia i dette budsjettet, er et nødvendig og prinsippfast grep og passer inn i det perspektivet regjeringen har om langsiktig demokratisering av landene i regionen.

Nordområdene er vårt viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Det er derfor gledelig at regjeringens nordområdesatsing øker med over en halv milliard kroner til nærmere 3 mrd. kr for 2015. Det er nå viktig at vi klarer å utnytte den kunnskapen vi har bygd opp i nord, slik at nye bedrifter og arbeidsplasser blir skapt.

Det er også positivt at regjeringen i budsjettet legger opp til at Barentssamarbeidet fortsetter. Folk-til-folk-samarbeidet med Russland og samarbeid innenfor områder som fiskeriforvaltning, miljø, atomsikkerhet, forskning samt søk og redning er viktig å opprettholde.

Å fortsette samarbeidet med alle nabostater i Arktis er viktig. Alle er tjent med en fredelig sameksistens i nord, og komiteen er derfor samstemt om at NATO må søke et godt samarbeidsforhold med Russland. Jeg har også hatt gleden av å være saksordfører for Svalbard-budsjettet og kan konstatere bred enighet og tilslutning til regjeringens forslag.

Det er viktig at norsk tilstedeværelse i nordområdene har fått høyere prioritet, også med hensyn til forsvarsbudsjettet. Forsvarsbudsjettet for 2015 er på 43,8 mrd. kr – et relativt sett høyt nivå. Med en realvekst på nær 1,5 mrd. kr – om lag 3,3 pst. – er dette etter Høyres mening et realistisk budsjett som samtidig er preget av klare prioriteringer innenfor de behov som melder seg. Regjeringen følger opp og finansierer målsettingene og hovedretningen i den gjeldende langtidsplanen i budsjettforslaget for 2015.

Regjeringen styrker operativ aktivitet og beredskap i alle forsvarsgrener og i Heimevernet. Samtidig har man klart å følge opp utgifter knyttet til kampflyanskaffelsen og utviklingen av Joint Strike Missile uten å la det gå på bekostning av øvrige deler av Forsvarets operative evne.

Jeg er glad for at det er flertall i komiteen om disse hovedprioriteringene. Budsjettet gir også et viktig løft for den samlede beredskapen og samfunnssikkerheten gjennom skjerpet helikopterberedskap på Rygge og i Bardufoss.

Etter realnedgang i fire av de åtte forsvarsbudsjettene den forrige regjeringen la fram, er det interessant at Arbeiderpartiet mener at budsjettet er mangelfullt. Til det er å si at vi må tilbake til 2003 for å finne en større reell økning på budsjettet.

Vi har nå en oppgave å gjøre sammen. Det er en kjensgjerning at forsvarsbudsjettene de senere år har blitt opprettholdt på et noenlunde jevnt nivå. I dialog med forsvarssektoren må regjering og storting legge til rette for å nå målsettingene både med hensyn til omstillingen og fram mot den neste langtidsperioden. Deler av langtidsplanen vil måtte tilpasses i tråd med endringer i det sikkerhetspolitiske trusselbildet og forandringer i planforutsetningene. Den fagmilitære utredningen forsvarssjefen nå har fått i oppdrag å gjennomføre, er en god start på en slik prosess. Høyre støtter den jobben regjeringen gjør med å prioritere og modernisere våre militære kapasiteter, slik at Forsvaret skal bygge god operativ evne hjemme og kan ta sin del av ansvaret for å håndtere kriser internasjonalt.

De siste årene har mange allierte sett seg nødt til å gjøre betydelige reduksjoner. Slik sett er det norske forsvaret i en bedre situasjon enn mange andre land. Det er viktig at det jobbes tett med våre allierte i den videre prosessen.

Tett innpå Europas sørlige grense skjer en særdeles dramatisk utvikling. Den ekstremistiske terrororganisasjonen ISIL må bekjempes. ISILs brutale framrykning i Irak og Syria forårsaker store lidelser, og de har tatt territoriell kontroll over store deler av landene. Det er helt nødvendig å få på plass en politisk løsning i både Irak og Syria.

I Syria ser vi en av de største humanitære krisene siden andre verdenskrig. Det antas at 197 000 mennesker er drept siden konflikten startet i 2011, hvorav 62 000 sivile. 3 millioner mennesker er drevet på flukt, og halvparten av landets befolkning er avhengig av humanitær hjelp. Nabolandene er under stort press og tar imot enorme flyktningstrømmer. Libanon, et land med 4 millioner innbyggere, har mottatt over 1,1 millioner flyktninger. Norge er en av de største bidragsyterne med totalt 845 mill. kr som respons på krisen i Syria i 2014, i tillegg til 200 mill. kr til Irak. En betydelig økning på 424 mill. kr til humanitær innsats og et høyt nivå på bistandsbudsjettet sikrer solid norsk innsats også i 2015.

Norge er i verdenstoppen når det gjelder bistand. Budsjettet for 2015 blir det største noensinne, på rundt 33 mrd. kr inkludert klima- og skogsatsing. Vi ser en historisk satsing på utdanning, helse, internasjonalt klimasamarbeid, humanitær bistand, næringsliv og innsats for å utrydde all ekstrem fattigdom.

Bistandsbudsjettet er også historisk fordi bistanden reformeres. OECD har kritisert Norge for å smøre bistanden for tynt utover. Det viktigste er hva vi får ut av pengene, at norsk bistand virker, og at vi oppnår konkrete resultater. Derfor konsentreres innsatsen fra 116 land til 84 land. I utenriks- og forsvarskomiteen er det bred enighet om en forsiktig konsentrasjon av bistanden. Humanitær innsats og frivillige organisasjoner berøres ikke, og det kan gjøres unntak. Konsentrasjon skal ikke hindre norsk humanitær handlekraft i krisesituasjoner, og en slik fleksibilitet er nødvendig. For eksempel har ebolaepidemien skapt en ekstraordinær krisesituasjon i Sierra Leone og Guinea, som ikke mottok norsk bistand i 2013. Her vil Norge bidra til gjenoppbyggingen, som vil kreve en betydelig innsats.

For å sikre utvikling i de fattigste landene må vi satse på utviklingssamarbeid, handelspolitikk, gode vilkår for investeringer og jobbskaping. Bistand alene er ikke nok. Bærekraftig økonomisk vekst er avgjørende for veien ut av fattigdom. Derfor ønsker regjeringen å satse mer på næringsutvikling med en økning på 290 mill. kr. 250 mill. kr av denne økningen går til det statlig eide investeringsfondet Norfund, som fortrinnsvis investerer i høyrisikoprosjekter innenfor fornybar energi og landbruk i utviklingsland.

Norsk bistand skal ikke komme istedenfor landenes egen innsats eller kompensere for dårlig politikk. Både vi som givere og befolkningen i utviklingsland har en forventning om å se en utvikling som fremmer godt styresett og respekt for menneskerettighetene. Ved å bekjempe korrupsjon og etablere et godt investeringsklima bidrar vi til en utvikling som sikrer skatteinntekter til felles velferd.

Med budsjettet for neste år tar vi et krafttak for utdanning. Utdanning for alle er ikke bare en menneskerett, det er en betingelse for vekst og utvikling. 58 millioner barn er i dag uten skolegang. Barn som rammes av krig og konflikt, jenter og funksjonshemmede er særlig utsatt, og her løfter vi innsatsen betraktelig. Etter bare ett år i regjering har vi styrket satsingen på utdanning med 640 mill. kr. Dette er betydelige endringer og et taktskifte i norsk utenrikspolitikk.

Norges utenriks- og utviklingspolitikk skal ha tydelige prioriteringer, være forankret i liberale verdier og ha som hovedformål å sikre sentrale nasjonale interesser. De lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ligger fast:

• den vesentlige betydningen av FN og folkeretten

• NATO som fundamentet

• vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa

• vårt nærvær i nord

Dessuten er det viktig at Norge tar ansvar for å sikre resultater i utviklingspolitikken. Med budsjettet for 2015 mener jeg vi trygt kan si at vi ivaretar disse målsettingene gjennom styrkede satsinger på sentrale områder som nordområdene, utdanning, helse, humanitær bistand og næringsutvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [10:39:17]: Regjeringen og stortingsflertallet – eller i hvert fall Høyre og Fremskrittspartiet – har dette året vært veldig opptatt av at det har vært en maktforskyvning fra regjeringskontorene og til Stortinget, men ser vi på budsjettproposisjonen fra Utenriksdepartementet, får i hvert fall ikke jeg det til å rime.

Det har over noen år skjedd betydelige sammenslåinger av budsjettposter i proposisjonen, men i år er det virkelig verre enn noensinne. Det er helt umulig å finne ut hva som står hvor. Jeg vil spørre representanten Helleland, Høyres parlamentariske leder: Hvordan i all verden kan da Stortinget få en reell innflytelse på innholdet – og jeg snakker om innholdet – av det vi bruker til bistand, det er til dels betydelige beløp? Synes representanten Helleland at proposisjonen styrker Stortingets makt, og hva har Høyre egentlig gjort i dette budsjettet for å gi Stortinget mer makt?

Trond Helleland (H) [10:40:25]: Det står vel egentlig ganske bra til med enigheten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk når hovedangrepet fra det største opposisjonspartiet går på posteringene i departementets budsjett. Jeg må si at det viktigste er vel kanskje innholdet i politikken og de diskusjonene vi har her i Stortinget knyttet til redegjørelser, knyttet til denne debatten, og de påpekninger som blir gjort. Jeg vil nok si at både Venstre og Kristelig Folkeparti har vært fullt på høyde i diskusjonene om budsjettets innretning og hvordan det skal prioriteres, og jeg føler ikke at dette er noe stort problem. Men jeg skjønner at Arbeiderpartiet vil ha en hånd ned i detaljene, jeg trodde det var viktigere å løfte seg opp og diskutere de store utenrikspolitiske temaene.

Vi har i 2014 sett at det har vært en enorm endring, det har skjedd mye i løpet av året som gjør at bistandsbudsjettet og utenriksministerens handlekraft må preges av at det er en fleksibilitet, for å møte de endrede situasjonene i verden.

Marit Nybakk (A) [10:41:34]: Jeg vil nok mene at verken million- eller milliardbeløp kan kalles for detaljer i budsjettproposisjonen. Det dreier seg til dels om store sekkeposter. Det betyr at det er helt umulig for oss i Stortinget å finne ut hvilken organisasjon som får de pengene, det beløpet og det prosjektet. Er det ikke slik at også innen bistand – og nå snakker vi om bistand, altså 33 mrd. kr – bør Stortinget ha en reell mulighet til å kunne ha den innflytelsen som er nødvendig? Det er tross alt vi som er ansvarlig for de milliardbeløpene som går til bistand. Jeg snakker ikke nødvendigvis om humanitær bistand eller nødhjelp, det må nødvendigvis være slik, men jeg snakker om hva som går til de enkelte FN-organisasjonene, hva som går til det sivile samfunn, bilateral budsjettstøtte, osv.

Mener fortsatt representanten Helleland at dette dreier seg om detaljer i bistandsdebatten?

Trond Helleland (H) [10:42:40]: Nei, det er klart at det er ikke detaljer i bistandsdebatten hva pengene går til, men det som jeg opplever er kritikken fra Arbeiderpartiet, går på hvordan dette posteres, og hvordan den enkelte budsjettpost blir satt opp. Jeg mener at hoveddiskusjonen må være innholdet og realitetene i bistandspolitikken. Det er sikkert mulig å få svar på hvor mye støtte den enkelte multilaterale organisasjonen får fra Norge osv., men jeg mener at det viktigste må være å ha en debatt om innretningen på bistandspolitikken, og der har regjeringen gjort et historisk løft når det gjelder jenters utdanning – en post som ble kuttet kraftig under den rød-grønne regjeringen, er nå kraftig styrket. Det er én hovedprioritering. Det er også andre hovedprioriteringer, som f.eks. en forsiktig geografisk konsentrasjon. Jeg mener at vi bør ligge på det nivået, og så vil det være opp til opposisjonen og våre samarbeidspartnere i hvilken grad man skal kreve detaljinnsyn i hver enkelt budsjettpost.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:43:57]: Høgre har hatt ei offensiv haldning til forsvar og Det frivillige Skyttervesen, til liks med Senterpartiet. Det finst mange sitat og mange merknader frå Høgre om nødvendigheita av å styrke Det frivillige Skyttervesen, med sine nær 800 skyttarlag og 140 000 medlemmer. DFS gjer ei viktig samfunnsoppgåve, dei bidreg til heimevern og forsvar med baner, bistand til instruksjon og trening, og dei lærer ungdom opp i forsvarleg våpenbruk.

Men i årets budsjett låg det kutt frå Høgre, no når Høgre har kome i regjering og verkeleg kunne følgje opp alle dei offensive uttalene som har vore, med ein skikkeleg vekst i budsjettet til DFS. Så ein kan undre seg over kva som har vorte sagt, og kva som er realitetane.

Kvifor aukar ikkje Høgre budsjettet for DFS i år? Og korleis vil Høgre bidra til at ein får ei føreseieleg og god utvikling i Det frivillige Skyttervesen?

Trond Helleland (H) [10:45:02]: Først og fremst vil jeg si at det aller viktigste er at vi har en god og forutsigbar utvikling i forsvarsbudsjettet, der vi ivaretar den operative evnen, der vi sørger for at de nye kampflyene blir faset inn i budsjettet, og der vi har en mulighet til å være operative både hjemme og ute.

Når det er sagt, er de frivillige organisasjonene viktige støttespillere for Forsvaret. De gjør en kjempeinnsats for å spre kunnskap om og øke forståelsen for Forsvaret og Forsvarets rolle i samfunnet. Man opprettholder eller øker støtten til de aller fleste organisasjonene, men det er riktig, som representanten Navarsete peker på, at det var et lite kutt i tilskuddet, på 1,3 mill. kr, i budsjettet for 2015. Dette var noe som våre samarbeidspartnere, Venstre og Kristelig Folkeparti, reagerte på, og støtten er nå økt med 1,6 mill. kr utover regjeringens forslag.

Det er sånn at i et budsjett der man skal få på plass mange ting, må man gjøre noen prioriteringer, og vi har valgt å prioritere operativ evne og satsing på nyinvesteringer.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:46:15]: Eg synest kanskje at representanten Helleland gjorde seg litt dummare enn det han eigentleg er i spørsmålet til representanten Nybakk. I morgon – på kulturbudsjettet – vedtek vi satsingar i hundretusenkronerklassen, men på utanriksbudsjettet er det milliardar som vi ikkje veit kva skal brukast til. Det er ein tendens som har gått i den retninga over fleire år.

Men eg skal spørje om noko heilt anna, nemleg atomvåpen, og om noko av det viktigaste som skjer i internasjonal politikk denne veka. I Wien er det no ein stor konferanse, den tredje internasjonale konferansen om det såkalla humanitære sporet. Noreg løyver pengar til nedrustingsarbeid over budsjettet. Det eg ønskjer å vite, er om representanten Helleland og Høgre er einig med meg i at vi bør ha eit forbod mot atomvåpen i verda – akkurat som vi har eit forbod mot kjemiske og biologiske våpen. Bør vi ha eit forbod mot atomvåpen, og vil Noreg arbeide for eit sånt forbod på den konferansen – og vidare?

Trond Helleland (H) [10:47:15]: Først til dumhetsgraden til representanten Helleland. Jeg har selv sittet i kulturkomiteen, og jeg vet at det gir stor glede å kunne bistå med noen hundretusen til frivillig godt arbeid i mange deler av landet. Når det er sagt, mener jeg at det å diskutere på detaljnivå – og da kan det være store summer, for det er enorme summer over bistandsbudsjettet – er best å gjøre i ulike debatter her i stortingssalen, i stedet for å gå konkret inn i hver enkelt budsjettpost og drive med en detaljregulering av det.

Når det gjelder den konferansen som nå pågår i Wien, er det viktig at Norge deltar der. Det er viktig at vi følger den utviklingen. Jeg vil ikke nå gi noe pålegg om eller si hva slags posisjoner Norge skal ha der nede når det gjelder forbud mot atomvåpen, men det er ingen tvil om at det å ha et kraftig fokus på atomvåpen og sørge for at de – jeg holdt på å si – fantastisk uhyggelige våpnene de er, blir holdt under kontroll, og at man sørger for en nedrusting, er viktig. Men Norges posisjoner i Wien vil sikkert utenriksministeren og andre komme tilbake til.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Kristian Norheim (FrP) [10:48:45]: Julen og et helt nytt år står foran oss, og jeg finner det derfor passende å starte med å vise takknemlighet. Det er mange som fortjener en takk, men jeg vil særlig fremheve de norske menn og kvinner som tjenestegjør i det norske forsvaret, og særskilt de norske styrker som tjenestegjør i utlandet. Jeg vil takke hver og en av dere for den innsatsen dere gjør for Norge. Dere fortjener honnør og respekt. Tusen takk.

Mange tenker nok ikke til daglig over Forsvarets rolle i det norske samfunnet, men mange har fått med seg Forsvarets eget slagord, «For alt vi har. Og alt vi er.», som på et godt vis summerer opp hva det handler om.

Jeg er glad for at regjeringen understreker betydningen av å utvikle et sterkt og moderne forsvar med evne til å løse nasjonale oppgaver og bidra aktivt i alliert og internasjonalt samarbeid for sikkerhet og stabilitet. Forsvarsbudsjettet fremviser at prioriteringene er på plass. Kampflyene er den største og viktigste investeringen som gjøres på materiellsiden. Derfor er det både viktig og riktig at regjeringen prioriterer midler til å fortsette anskaffelsen av nye kampfly med baseløsning. I den sammenheng vil jeg også trekke frem den økte bevilgningen til trinn 3 i utviklingen av Joint Strike Missile, JSM. JSM er det våpen under utvikling som best kan møte operative krav om et langtrekkende antioverflatevåpen med sjø- og landmålskapasitet. Til sist vil jeg fremheve betydningen av den økte bevilgningen til kompensasjonsordningen for skadde veteraner.

Regjeringen har vist med sine prioriteringer at den følger opp fagre løfter med handling. Av stor betydning er det også at vi nå har en forsvarsledelse og en forsvarspolitisk ledelse som har valgt ikke å feie ting under teppet, men snarere har valgt åpenhet om at det finnes utfordringer som må møtes og håndteres fremover.

Vi lever i en utfordrende tid. Det som skulle bli en vårløsning i de arabiske landene, ble dessverre raskt til en vinter. I Syria har vi nå over flere år vært vitne til den største humanitære katastrofen verden har sett i nyere tid. Millioner av mennesker er jaget på flukt. Hundretusener av mennesker er slaktet ned. I Syria står valget mellom pest eller kolera. Radikale islamistiske terrorgrupper har herjet verden i mange år. ISIL representerer derfor ikke noe nytt, selv om deres brutalitet overgår det meste vi har sett. Terrorgrupper er ikke bare en pest og en plage for befolkningen i Syria og Irak. De utgjør også en betydelig sikkerhetstrussel utenfor disse grenser om man lar dem fortsette sine herjinger og fremrykninger. Det er derfor viktig at Norge bidrar aktivt i arbeidet med å slå ned ISIL og hjelpe de mennesker som har blitt utsatt for disse islamistenes herjinger.

I sommer var vi vitne til en ny krig i Gaza. Ingen kunne forbli upåvirket av bildene av det som fant sted. Fredsprosessen synes å ha stoppet opp. Igjen har det fra alle kanter kommet massiv kritikk mot Israel. Av og til synes det som at enkelte faktisk glemmer at Israels motstander i Gaza er en radikal islamistisk terrorgruppe som har som uttalt mål å utslette staten Israel. Israel er en gnist av lys i et område preget av politisk mørke. Det er ikke mitt anliggende å forsvare Israel i ett og alt, men det er mitt anliggende å mane til økt forståelse for den situasjonen som Israel befinner seg i.

Som leder av giverlandsgruppen som en stor bistandsgiver til de palestinske områder påhviler det norske myndigheter et stort ansvar i oppfølgingen av hvordan midlene blir brukt. Jeg føler meg trygg på at denne regjeringen vil påse at midlene blir brukt etter intensjonene, og at de ikke faller i gale hender.

Det er bred enighet i denne sal om at nivået på utviklingsbistanden skal holdes på et høyt nivå. Fremskrittspartiet mener bistand kan være et viktig utviklingspolitisk virkemiddel, men vil igjen advare mot tankegangen som preger enkelte, at nivået på bistanden synes viktigere enn innholdet. Handel og utvikling av et konkurransedyktig næringsliv er langt viktigere utviklingspolitiske tiltak enn bistand.

Norge er ikke bare i verdenstoppen når det gjelder boksing og sjakk. Vi er også i verdenstoppen på bistand. Budsjettet for 2015 er det største noensinne. At det nå går i retning av økt geografisk konsentrasjon av bistanden, er et linjevalg Fremskrittspartiet støtter opp om. At vi oppnår gode resultater med bistanden som gis, innebærer også en erkjennelse av at bistand også kan virke kontraproduktivt. Det hele avhenger av hvordan bistanden brukes. Gode intensjoner medfører ikke alltid gode resultater. Jeg er glad for at regjeringen er opptatt av å følge opp OECDs anbefalinger om å styrke resultatorienteringen, og konsentrere innsatsen, og ikke minst OECDs anbefaling om at handel og privat næringsliv bør vektlegges sterkere.

Utdanning er ikke bare en menneskerett, men en viktig betingelse for vekst og utvikling. Det samme er helse. Helse er et helt nødvendig område å satse på dersom man vil legge grunnlaget for vekst og utvikling i et samfunn, og ikke minst kvinners helse og kvinners utdanning. Jeg er derfor svært glad for at regjeringen tar ansvar og viser ledelse globalt når det gjelder å forsterke viktigheten av å prioritere opp både helse og utdanning i bistanden.

Russlands aggressive fremferd overfor Ukraina har medført at vi nå er vitne til en av de mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonene i Europa siden den kalde krigen. Det er enkelt å fordømme Russlands fremferd, men det er samtidig viktig ikke å glemme at det eneste alternativet for en løsning på denne krisen er politisk. Norge har et historisk godt forhold til Russland, og da påligger det også gode naboer å kunne si fra dersom vi mener at utviklingen går i feil retning. Det er ingen tvil om at store deler av utviklingen i Russland de siste årene har gått i feil retning, og da bør vi også si fra. Allikevel må forholdet til Russland videreutvikles for fremtiden. Det er svært viktig at Norge også er helt på linje med sine nærmeste allierte og partnere i reaksjonen på Russland. Det er ikke noe enten - eller her.

For få år siden pågikk det ofte diskusjoner om NATO hadde noen fremtid, om det var bruk for NATO, og ikke minst diskuterte man dette når man bestemte seg for at NATO skulle ut av operasjonen i Afghanistan. Denne diskusjonen pågår ikke særlig mye lenger. I den tid vi lever i, fremstår NATO som viktigere enn noen gang. NATO er bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og den desidert viktigste internasjonale organisasjonen Norge er medlem av.

USA er Norges nærmeste venn og allierte. Det er politiske og historiske grunner til at det er slik. Derfor er jeg også svært glad for at en samlet komité i positive ordelag i merknadene har kommentert det pågående prosjektet med Norway House i Minnesota. Forholdet til USA bør videreutvikles og forsterkes på mange felt. Dette innebærer også at vi skal ta vare på og videreutvikle de norsk-amerikanske relasjonene i de områder i USA der det bor et høyt antall etterkommere av nordmenn.

La meg avslutte med noen få ord om nordområdene. Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Jeg er derfor svært glad for at regjeringen igjen går fra ord til handling og prioriterer opp nordområdesatsingen. Dette innebærer også at vi fortsetter å videreutvikle samarbeidet på en del praktiske områder som vi har med vår store nabo i nord, Russland.

Presidenten: Representanten Norheim har kanskje også et forslag han skal ta opp?

Kristian Norheim (FrP) [10:58:22]: Ja, det har jeg.

Presidenten: Da har representanten Kristian Norheim tatt opp forslaget.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:58:37]: I innstillingen, på side 22, annen spalte, står det en understrekning av «Norges interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner. Internasjonale organisasjoner spiller en viktig og nødvendig rolle i arbeidet for å sikre en slik utvikling.»

Dette har vært en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden. Hvorfor er Fremskrittspartiet uenig i dette – siden det står «komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet»?

Kristian Norheim (FrP) [10:59:18]: Det er riktig som representanten Hansen påpeker, at internasjonale organisasjoner og konvensjoner er en viktig del av den internasjonale rettsorden. Samtidig er det også viktig å kunne stille seg kritisk til en del av dette – altså ikke være ukritisk til alt som foregår på dette området. Det har Fremskrittspartiet gjort. Vi mener at det er viktig å ha et kritisk blikk på en del av de internasjonale konvensjonene og organisasjonene, f.eks. en del av det FN driver med, og at vi i tillegg må tørre å ta en debatt om en del av de konvensjonene som Norge er tilsluttet.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:06]: I fjor var Fremskrittspartiet med på denne merknaden, så det kunne være interessant å høre hva som har skjedd i løpet av det siste året som gjør at de nå ikke ville være med.

La meg også spørre om noe representanten Norheim sa i sitt innlegg. Han viste til forsvarsbudsjettet og det som ligger der. Forsvarsbudsjettet er en oppfølging av langtidsplanen, som forrige regjering la fram. Det ligger litt i underkant av det man burde ha. Men så sa representanten Norheim at man «følger opp fagre løfter med handling». I hele forrige periode lå Høyre 500 mill. kr eller 600 mill. kr over det som var nivået på langtidsplanen, Fremskrittspartiet hadde 1 mrd. kr mer i sine alternative budsjetter.

Hva er grunnen til at Høyre og Fremskrittspartiet i regjering ikke er i stand til å foreta samme prioritering når de kan prioritere ordentlige penger og ikke bare monopolpenger?

Kristian Norheim (FrP) [11:01:11]: Jeg må si meg litt uenig i fremstillingen til representanten Hansen her. Jeg mener tvert imot at det budsjettet som nå er lagt frem, viser at vi faktisk går fra ord til handling, og at dette prioriteres opp.

Så tror jeg også man kan være enige om, vi som er forsvarsvenner, at det kanskje aldri blir nok penger til Forsvaret, men det er en helt annen debatt.

Måten man har prioritert opp både på materiellsiden og på den operative evnen, viser at man er på riktig vei, etter ganske mange år med litt stemoderlig behandling av det norske forsvaret.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:01:58]: Ein kan for så vidt seie at på nokre felt er Framstegspartiet sin utanrikspolitikk synleg i dei budsjettforslaga som har vorte lagde fram, f.eks. ved at det ikkje vert opna for å ta imot fleire flyktningar, og at ein legg seg under 1 pst. i bistand. Men dette har då vorte utjamna av Kristeleg Folkeparti og Venstre i forhandlingar.

Det eg kunne tenkje meg å spørje om, i lys av det innlegget representanten Norheim heldt, er: Vil Framstegspartiet fortsetje sitt arbeid for, som det står i programmet deira, ein betydeleg reduksjon i Noregs samla utviklingshjelp og – når dei no sit i regjering – for å få ho så låg som mogleg?

Kristian Norheim (FrP) [11:02:45]: Til det representanten Solhjell spør om: Fremskrittspartiet har, som en del av regjeringen, sluttet seg til regjeringsplattformen, og der står det svart på hvitt at vi skal opprettholde et høyt nivå på bistanden. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet, og det tror jeg det også er for våre samarbeidspartier og for vår koalisjonspartner Høyre, hvordan pengene brukes. Man er mest opptatt av hvordan pengene brukes istedenfor at nivået nødvendigvis skal opp på 1 pst. Vi er opptatt av innholdet i bistanden fordi vi ser at bistanden også kan virke kontraproduktivt, og at gode intensjoner ikke nødvendigvis gir gode resultater.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:03:46]: Senterpartiet ynskjer som kjent å erstatte EØS-avtalen med ein normal handelsavtale med EU. I Senterpartiet sitt alternative budsjett har me føreslått å redusere Noregs løyvingar til EØS-midlar, noko Framstegspartiet sin regjeringspartnar Høgre har kritisert i sterke ordelag.

Eg vart jo glad, men noko overraska, då Framstegspartiet varsla at dei støtta Senterpartiet sine merknader som påpeiker at EØS-midla er nytta til mange til dels kuriøse føremål. Døme på bruk av midlane strekkjer seg frå oppussing av landemerke på torget i Krakow, maritimt museum i Gdansk og oppussing av kyrkjeklokke i Budapest til finansiering av eit underjordisk søppelinnhentingssystem i Sevilla.

Regjeringa er no i forhandlingar med EU om ein ny runde med løyvingar gjennom EØS-midlar. Vil Framstegspartiet, som erkjenner at midlane ikkje vert nytta på ein effektiv måte, nemleg til å bidra til sosial utjamning, i regjering syte for at Noreg ikkje gir bort stadig større løyvingar i EØS-midlar?

Kristian Norheim (FrP) [11:04:46]: For Fremskrittspartiet er EØS-avtalen en svært viktig avtale, og Fremskrittspartiet støtter opp under at Norge fortsatt skal være en del av EØS. Samtidig er en del av de kuriøse eksemplene som nevnes i denne merknaden, som Fremskrittspartiet var med på, om hva EØS-midlene har gått til, selvfølgelig også noe av realiteten. Men vi har full tiltro til at regjeringen på et kritisk og godt vis følger opp at EØS-midlene går til viktige og gode prosjekter.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:05:39]: I morgen får den pakistanske kvinnen Malala Yousafzai Nobels fredspris for sin uredde innsats for jenters rett til utdanning. Hun får den sammen med indiske Kailash Satyarthi, som har viet livet sitt til kampen for barns rettigheter og kampen mot barnearbeid og slaveri. I en verden der det ifølge en fersk rapport fra Walk Free Foundation er over 35 millioner mennesker som lever som slaver, er dette en fredsprisutdeling som jeg støtter ett hundre prosent. Samtidig er fredsprisen en sterk påminnelse om viktigheten av at vi i Norge nå skal fordoble vår innsats for utdanning i denne stortingsperioden. For Kristelig Folkeparti har utdanningsbistand alltid vært jobb nummer en, og dette budsjettet viser at utdanning igjen er det. Det er et konkret håndslag til Malala og hennes kamp.

Det sterke bistandsbudsjettet gir oss handlekraft. Det gjør ord til handling i kampen for barns rettigheter. Årets fredspris viser oss klarere enn det meste at vår utviklingspolitikk handler om å sikre menneskerettighetene for barn og unge. Det er også grunnleggende rettigheter, retten til liv og helse, der den kritiske ebolaepidemien viser viktigheten av et godt utbygd helsetilbud, og at Norge derfor fortsatt må ha en ledende rolle for global helse, også for å bekjempe barne- og mødredødelighet.

Det siste året har vi i Norge trappet opp vår humanitære bistand til mennesker i konflikt- og krisesituasjoner kraftig, og i neste års budsjett vil det være en videre økning med over 400 mill. kr. Dette er hjelp til mennesker i akutt nød. Jeg er stolt av å ha en utenriksminister med et så brennende engasjement for nødhjelpsinnsatsen. Han er ustoppelig på ballen der kriser skjer. Ja, han er så mye på reisefot at utenriksministre i andre land har begynt å lure på om Børge Brende er klonet, for det må jo finnes minst to stykker av ham for å rekke det reiseprogrammet han har. Men det er viktig for Norge som en aktiv bidragsyter til freds- og utviklingsarbeid i verden. I det kommende året blir dette engasjementet viktig, for vi så vel alle at FN i går sendte ut en appell om rekordstore 117 mrd. kr for å kunne finansiere sine humanitære operasjoner neste år. Halvparten av beløpet skal hjelpe ofrene for Syria-krigen. Resten er for å kunne hjelpe nesten 60 millioner mennesker i de 22 mest sårbare landene verden over i 2015.

I utviklingspolitikken er det på ny en samlet komité som forsvarer et bistandsbudsjett på 1 pst. av bruttonasjonalinntekt. For andre gang i historien er det nå et enstemmig storting som stemmer for 1 pst. av BNI i bistand! Det begynner å bli en god tradisjon.

I den økte rammen for vårt utviklingssamarbeid har vi styrket spesielt tre hovedformål: For det første ble støtten til sivilt samfunn, altså frivillige organisasjoners utviklingstiltak, økt med over 177 mill. kr. Det er den største økninga på svært lenge. Kombinert med budsjettavtalen om at de ikke skal være underlagt geografiske konsentrasjon, er dette en politisk viktig forbedring.

Inkludert i denne økte rammen til sivilt samfunn videreføres også den såkalte infostøtten til organisasjonenes opplysningsarbeid uten kutt. Bevilgningen til infostøtten økes med om lag 50 pst. sammenlignet med regjeringas forslag. Hele kuttet reverseres. Retningslinjene fra 2014 videreføres ved fordelinga av midlene i 2015, og i løpet av året skal det arbeides med reviderte retningslinjer, og organisasjonene skal rådføres i denne prosessen. Det lover godt for en bra løsning som sikrer et best mulig arbeid for en samstemt politikk for utvikling. Også demokratistøtte gjennom partiene videreføres på samme nivå som i år.

For det andre blir Norges støtte til Det grønne klimafondet fordoblet sammenlignet med regjeringens forslag, og Norges støtte blir neste år dermed på 400 mill. kr. Det er et svært sterkt bidrag. Det kan bidra både til forebygging av skadelige klimaendringer og til å hjelpe utsatte land til å tilpasse seg, slik at de bedre mestrer de endringene som dessverre kommer.

For det tredje økes bevilgningen ti1 flyktningtiltak i Norge. Det gjøres for å gi rom for en økning i antallet kvoteflyktninger som Norge skal ta imot i 2015, og for å gi ungene og mindreårige enslige asylsøkere et bedre tilbud.

Like viktig som disse budsjettendringene er de politiske endringene som det ble enighet om mellom samarbeidspartiene i forbindelse med budsjettavtalen. Det skal skje en forsiktig geografisk konsentrasjon av norsk bistand, som skal behandles i en egen sak neste år. Der har vi fått gjennomslag for at vi skal konsentrere stat-til-stat-bistand, og samtidig ha to viktige prinsipielle unntak fra konsentrasjonsprinsippet: Landlista omfatter nemlig ikke humanitær bistand og heller ikke bistand gjennom frivillige organisasjoner. Det er vi i Kristelig Folkeparti godt fornøyd med.

Det er også verdt å sette to streker under den enigheten vi har fått om at regjeringa skal gjøre Utenriksdepartementets budsjett mer informativt, og diskusjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre tidligere her i salen har egentlig et tydelig svar i innstillinga: For budsjettproposisjonen neste år vil nemlig gi Stortinget bedre mulighet til innsyn, innflytelse og kontroll med bruken av budsjettmidlene. Dette har Kristelig Folkeparti vært opptatt av gjennom mange år uten å få gjennomslag. Nå har vi vunnet fram.

Utviklinga i Midtøsten er skremmende. Ekstreme, islamistiske grupper har oppnådd stor militær styrke. De herjer i store deler av både Syria og Irak. Det sier sitt at terrorgruppen ISIL, som er så brutal at selv Al Qaida tar avstand fra dem, i år har klart å bygge opp en så stor militær styrke. De væpnede islamistene er den største sikkerhetstrusselen i hele Midtøsten.

Fra Kristelig Folkepartis side la vi også denne gang mye arbeid inn på å få gode og balanserte merknader til situasjonen i Midtøsten, spesielt omtalen av forholdet mellom Israel og palestinerne. Jeg er glad for at hele komiteen er med på dette – unntatt SV, som hopper av når det gjelder kritikk av Hamas og andre militante grupper. Resten av komiteen er med på en nyansert vurdering av situasjonen. Vi påpeker kritiske forhold på både israelsk og palestinsk side, samtidig som vi understreker begge siders ansvar for å bidra til å få til en to-statsløsning der israelere og palestinere kan leve side om side i fred og sikkerhet.

La meg til slutt spesielt framheve at Kristelig Folkeparti er fornøyd med at forsvarsbudsbudsjettet skjermer operativ evne. Som alltid vil vi fra Kristelig Folkepartis side understreke betydningen av mannskapenes kompetanse og at de årlig får nok øving og trening. Det mest moderne utstyr er ikke nok. Det må betjenes av folk som kan jobben. Forsvarsbudsjettet vektlegger tilstedeværelse i nord. Det er viktig også i en situasjon hvor forholdet mellom NATO og Russland er blitt anstrengt på grunn av konflikten i Ukraina. Der har Russland klart brutt internasjonal lov. De har okkupert og annektert territorium i et annet europeisk land. Dette er en alvorlig situasjon, der et fast, avklart og konstruktivt forhold til Russland er viktig – det siste ikke minst for å sikre en bærekraftig fiskeriforvaltning, redningssamarbeid og en videreutvikling av folk-til-folk-samarbeidet mellom våre to stater i nordområdene.

Kristelig Folkeparti har lang tradisjon for å støtte Det frivillige Skyttervesen, DFS. Derfor er vi også glad for at vårt initiativ førte til at budsjettavtalen inneholder et punkt om at støtten økes til 2014-nivå. DFS får dermed ikke noe kutt i støtten i 2015.

De folkelige organisasjonene som får støtte over dette budsjettet – blant dem Folk og Forsvar – er med på å sikre Forsvarets folkelige forankring og kunnskapen i befolkningen om Forsvaret. Dette demokratiske rotfestet i befolkningen er viktig og må derfor holdes sterkt levende.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [11:14:48]: Jeg vil takke for et perspektivrikt innlegg.

Det er helt åpenbart at bistandsbudsjettet har blitt mye bedre etter at Kristelig Folkeparti var med på å forhandle fram en del endringer.

Vi er enige om prioriteringa av utdanning. Da vi diskuterte dette for et år siden, var jeg enig i en slik prioritering, men jeg mente at man for å få til en profil på utdanning foretok en del kutt som ikke var ansvarlige. Et av de kuttene som ble foretatt, var kutt i FNs matvarefond. Vi har i løpet av året sett det som vi fra Arbeiderpartiets side advarte mot, at dette kunne ramme flyktninger i Syria.

I etterpåklokskapens lys: Var det klokt av Kristelig Folkeparti å være med på kuttet i FNs matvarefond, eller skulle man gjerne ha unngått det?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:15:39]: Takk for en viktig replikk.

Kristelig Folkeparti skulle gjerne hatt mer penger til FNs matvarefond. Jeg tror at i den situasjonen som jeg beskrev i mitt innlegg, vil det også være behov for det langsiktige arbeidet.

Jeg vil understreke at for oss har det også vært viktig å kunne løfte utdanningssatsinga så høyt som det er blitt gjort. Det er fordi vi ser på det som selve nøkkelen til å skape utvikling. Jeg vet at representanten deler Kristelig Folkepartis syn på at utdanning vil gi barn en mulighet til å kunne få jobb senere, at det vil styrke kampen mot barneekteskap, at det vil sikre at de føder senere, kanskje gifter seg senere, osv. Derfor mener vi at satsinga på utdanning er noe av det viktigste vi kan gjøre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:16:34]: Eg synest det er grunn til å skryte av Kristeleg Folkepartis og Venstres innsats i forhandlingane om utviklingsbudsjettet. Mange av honnørorda som representanten Helleland og andre kan glede seg over her, er jo til Kristeleg Folkeparti og Venstre. Det hadde ikkje vore mogleg å leggje det fram for salen utan forliket.

Eg har to spørsmål i samband det – eit lite og eit stort. Det vesle er: Når det var såpass mykje pengar, kvifor prioriterte ikkje Kristeleg Folkeparti ein liten auke i kultursatsinga, via Utanriksdepartementet, som ville vore effektfullt? Eit veldig lite beløp kunne gjort ein stor forskjell. No får vi kutt.

Det andre er: No ser det ut som om vi er på veg inn i eit mønster, der regjeringa legg sine forslag til statsbudsjett eit stykke under 1 pst.-en, og så skal Kristeleg Folkeparti og Venstre slåst det opp. Taket for bistanden vert då 1 pst. – etter mykje kamp. Er Kristeleg Folkeparti fornøgd med det mønsteret vi no ser teikne seg etter to budsjett?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:17:32]: Takk for skryt. Vi er godt fornøyd med budsjettet som vi har klart å forhandle fram, og som vi i dag skal vedta.

Jeg må si at jeg er veldig godt fornøyd med at det skal være 1 pst. til bistand. Jeg er litt uenig med dem som sier at det at det ligger litt under 1 pst., gjør at vi ikke kan ha debatt om innholdet i bistanden. Jeg mener at det er nettopp det vi har hatt den siste tida, og som iallfall vi ønsker. Dermed tenker jeg at klarer man å nå 1 pst., vil vi være kjempegodt fornøyd med det.

Kristelig Folkeparti har i sitt alternativ gått lenger, så jeg kan for så vidt følge representanten Solhjell i at det skulle vi gjerne gjort, men jeg mener det er viktig at vi i denne debatten klarer å fokusere på de andre tingene. Da vil jeg framheve økt geografisk konsentrasjon som noe av det som blir viktig. Jeg mener at det er veldig bra å konsentrere seg om stat-til-stat-bistanden, mens en unntar frivillige organisasjoner og humanitær bistand. Derfor kan en også ta med merknadene vi har om SPU – som ligger under finansministeren – at det skal brukes som et verktøy for å skape investeringer i de fattigste landene. Dette er midt i den debatten som vi har nå, selv om vi har sikret 1 pst.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:18:52]: Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har ofte samanfallande syn, òg når det gjeld nødvendigheita av bistand, og eg sluttar meg til dei som har rosa Kristeleg Folkeparti og Venstre sin innsats for å få opp løyvingane til bistand. Senterpartiet er òg veldig positiv til at me skal satse på utdanning, som andre i denne sal. Men eg vil stille spørsmål til Kristeleg Folkeparti om dette: Er det riktig at me ikkje skal finne rom for å satse sterkare på å finne moglegheit til at fleire skal få ete seg mette og få tak i vatn og det mest nødvendige, det mest basale til dei aller fattigaste, som ikkje, viss me les innstillinga, er det store satsingsområdet i dette budsjettet? For Senterpartiet står ganske aleine om ein strategi for å utvikle matproduksjonen for dei aller fattigaste.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:19:56]: Jeg er helt enig med representanten Navarsete i at både vann og mat selvfølgelig er noe av det viktigste vi kan løfte fram. Når en ser på verdens fattigste, i alle fall de som bor i Afrika, lever størsteparten av dem av landbruk. Derfor har vi vært opptatt av å løfte nettopp den biten. Det som jeg mener er bra med dette budsjettet, er at det har en tydelig profil på at utdanning er viktig, helse er viktig, og vi har også et løft for sivilt samfunn. Vi har en diskusjon om hvilke kanaler en bruker for å gi bistand, og der har vi løftet sivilsamfunnet i større grad, fordi vi mener det er veldig effektivt. Men det utelukker heller ikke at en har en tydelig satsing på f.eks. vann eller ernæring. Det er også tydelig løftet fram gjennom merknader i budsjettinnstillinga. Uansett handler det om hvilken profil vi skal ha, og vi mener at utdanning og helse er noen av de viktigste feltene Norge kan bidra på.

Rasmus Hansson (MDG) [11:21:03]: Kristelig Folkepartis gode arbeid for å få opp bevilgningene på bistandssida er et godt eksempel på nytten, den politiske nytten, ved å tallfeste en andel av bruttonasjonalinntekten som skal gå til et formål som ikke selv har sterke politiske egeninteresser til å drive det fram i Norge. Det er grunnen til at Miljøpartiet De Grønne foreslo en klimaprosent, tilsvarende 1 pst. av BNI fra Statens pensjonsfond utland, som skal gå til FNs klimafond. Kristelig Folkeparti støttet ikke dette, men uttalte seg positivt om tanken. I Lima i dag har vi akkurat den situasjonen vi fryktet, hvor kritikken mot vestlige lands, inklusive Norges, manglende givervilje til FNs klimafond er i ferd med å bygge seg opp til et forventet hovedproblem i arbeidet med å få til en internasjonal klimaavtale.

Hvordan tenker Kristelig Folkeparti å arbeide videre for å få opp norske klimabevilgninger, internasjonale klimabevilgninger, til FNs klimafond til et høyt nok nivå?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:22:15]: Takk for et viktig spørsmål fra representanten Hansson. Vi er veldig stolte av det som ligger i dette budsjettet, som er en dobling og en økning til 400 mill. kr til det grønne klimafondet. Så skulle en sikkert hatt enda mer, og Norge skulle bidratt enda mer, men jeg tror ikke at det å bruke Statens pensjonsfond utland er det riktige virkemiddelet akkurat når det gjelder det fondet. Vi har en klar og tydelig ambisjon om å vri investeringene i oljefondet til å kunne gå inn i både infrastrukturprosjekter på fornybar energi og mer framvoksende markeder i de fattigste landene. Det kommer til å komme en utredning ut fra budsjettavtalen, så forhåpentligvis kan vi gjøre det enten til våren eller etter det igjen, for jeg mener at når en får gjort slike tydelige investeringer, vil det ha et enormt utviklingsfremmende formål. Når det gjelder klimafondet, skal vi også være med og bidra til at det blir høye bevilgninger. Jeg har registrert at regjeringa har varslet 400 mill. kr de neste fire årene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:23:39]: Det siste året har me sett ei rekkje humanitære kriser utspele seg samstundes. Irak, Syria, Vest-Afrika, Sudan, Gaza og Ukraina er alle område der den sivile delen av folket lir under sjukdom, naud og vald. I Vest-Afrika tek ebolaepidemien stadig fleire liv. For snautt to veker sidan melde Verdens helseorganisasjon at nær 7 000 personar så langt hadde mista livet som fylgje av sjukdomen. Det er stor mangel på medisinsk personell i alle dei ebolasmitta landa. FN rapporterte for nokre veker sidan at mindre enn ein fjerdedel av dei planlagde sengeplassane som trengst til behandling av ebola i Vest-Afrika, er på plass.

I Syria og Irak er nauda prekær. Flyktninghjelpen rapporterte tidlegare i år at meir enn 9 millionar syrarar trong akutt humanitær hjelp og over 2,8 millionar har flykta over grensa til nabolanda. FN har åtvara mot at straumen av flyktningar kan skape spenningar og konflikt i nabolanda. Det er naudsynt at Noreg yter ressursar i desse områda.

Krisene har skapt eit historisk behov for bistand og akutt hjelp til menneske som manglar mat, medisinar og helsehjelp. Senterpartiet meiner me bør yte bistand der nauda er størst. Me føreslår i vårt alternative budsjett å auke bistandsbudsjettet med om lag 1,2 mrd. kr utover regjeringas opphavelege forslag, og me føreslår å auke støtta til naudhjelp og humanitær bistand med 500 mill. kr.

Senterpartiet vil nytte bistanden til å hjelpe folk med det dei treng mest. Regjeringa har varsla ei auka satsing på utdanning innan norsk bistand. Me støttar denne satsinga, ikkje minst for jenter, og me gler oss over Nobels fredspris og fokuset det set på borns oppvekst og utdanning. Samstundes innser me at det er vanskeleg å lære utan at dei grunnleggjande behova til ungane er dekte. Det mest grunnleggjande behovet av alle er behovet for vatn og mat.

Om lag eitt av tre menneske i Afrika sør for Sahara er i dag definert som underernært. I dette området er matproduksjonen redusert dei siste åra, og det er i mange land lite rom for å ekspandere jordbruksarealet. FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, indikerer at Afrika dei seinaste åra har importert om lag ein fjerdepart av sitt matbehov. Med aukande folkesetnad vert den eksisterande matproduksjonen delt på stadig fleire. Samstundes vert jorda utarma. Det hastar med å starte ei utvikling der produktiviteten aukar, basert på ei berekraftig forvalting av jorda.

Det er stor usikkerheit kring framtidas prisar på den internasjonale matmarknaden. Dersom det vert vanskelegare både å få tak i og betale for mat, vil nasjonal sjølvforsyning verte viktigare for kvart enkelt land. Om tilgangen på mat på den internasjonale matmarknaden vert redusert, er det desto viktigare å styrkje jordbruket og kvart enkelt lands evne til å produsere sin eigen mat.

Mellom anna Verdsbanken har synt til at den mest effektive måten å redusere fattigdom på, er å støtte småbønder i utviklingsland. Det er ingen andre næringar som kan måle seg med landbruket når det gjeld å skape sysselsetting og økonomiske ringverknader for dei aller fattigaste i verda. Noreg har høg kompetanse innan matproduksjon. Å styrkje landbrukets del av bistandsbudsjettet vil kunne gi viktig helsevinst samt økonomiske og sosiale tilskot til mottakarlanda.

Regjeringa føreslo å auke bistanden frå Noreg med om lag 870 mill. kr. Dette var om lag 420 mill. kr mindre vekst enn regjeringas forslag til vekst i overføringane i EØS-midlar. Senterpartiet vil hjelpe folk ut av naud, svolt og fattigdom. Det er fornuftig bruk av skattepengane til folk. Me meiner EØS-midlane i liten grad bidreg til dette. Mellom anna viste Europa-meldinga at mykje av Noregs utbetalingar i EØS-midlar går til støtte til kulturarv og miljøprosjekt, og ein set eit stort spørsmålsteikn ved om – og eventuelt i kor stor grad – det tener føremålet om utjamning i levekår. Riksrevisjonen skriv i sin rapport frå 2013 at det er usikkert i kor stor grad det kan dokumenterast at dei norske EØS-midlane bidreg til økonomisk og sosial utjamning. Det same spørsmålet stiller Senterpartiet.

Er det effektiv nedkjemping av fattigdom å løyve midlar til eit slovakisk gruvemuseum, eit polsk maritimt museum i Gdansk, oppussing av ei kyrkjeklokke i Budapest eller fornying av torget i Krakow? Senterpartiet meiner at Noregs betalingar til EØS-midlar ikkje står i høve til utviklinga i løyvingane til dei fattigaste blant oss. For perioden 2009–2014 fekk Polen over 50 gonger så mykje i EØS-midlar som t.d. Sierra Leone tok imot i norske bistandsmidlar mellom 2009 og 2013. I Sierra Leone lever store delar av innbyggjarane i absolutt fattigdom. Det same er ikkje tilfellet i Polen. Polen fekk meir EØS-midlar for 2009–2014 enn det 80 mottakarland til saman fekk i norsk bistand frå 2009 til 2013.

Sist veke bad eg om ei oversikt over alle prosjekta som Noreg bidreg til å finansiere gjennom EØS-midlane. Eg tok imot ei lang liste på meir enn 650 sider, så eg hadde nok lesestoff i helga. No som regjeringa er i forhandlingar om ein ny runde med utbetalingar av EØS-midlar, er det heilt naudsynt at det norske folk får innsyn i kor mykje Noreg løyver i EØS-midlar, og kva desse midlane vert brukte til. Tilbakemeldingane eg har fått den siste tida, tyder på at det er svært mange i Noreg som verken er informert om storleiken på utbetalingane, eller om kva Noreg løyver EØS-midlane til.

Noreg må alltid evne å forsvare vår fridom som ein sjølvstendig nasjon. Det er ei heilt grunnleggjande oppgåve for ein kvar nasjon, og det er vårt ansvar som folkevalde å syte for dette. Det er grunn til å påpeike at den internasjonale situasjonen har utviklingstrekk som gir grunn til uro. 2014 har me opplevd omfattande, skarpe militære operasjoner i hjartet av Europa for fyrste gong etter 1945.

Det siste året har me sett fleire konfliktar utspele seg på ulike stader til same tid. Dette kan skje på nytt. NATO kan i framtida oppleve ein situasjon der fleire medlemsland vert sette under åtak på ulike vis til same tid. Då er det heilt naudsynt at Forsvaret har eit volum og ei evne til å vere uthaldande nok til å forsvare Noreg over ein lengre periode. Samstundes vil eit solid forsvar verke avskrekkande. Tilstrekkelege investeringar i Forsvaret reduserer sjansen for at Noreg vert angripe.

Hovudoppgåva til Forsvaret er å forsvare norsk territorium. Dette er ei oppgåve som krev store ressursar og politisk prioritet. Noreg har eit landareal på storleik med Italia, men med ein tidel av folketalet, og me skal forsvare eit havområde som har nær same storleik som Middelhavet. Me har ein kyst som er rik på energiressursar og fisk. Ressursrike område er tradisjonelt meir utsette for konfliktar, noko som krev ein medviten strategi for norsk forsvarspolitikk.

Regjeringa har varsla at dei vil trappe opp Noregs militære nærvær i nordområda. Senterpartiet meiner det er viktig å ha eit solid nærvær i nord. Der er likevel grunn til å spørje om regjeringas retorikk står i stil med regjeringas løyvingar til Forsvaret. For å kunne styrkje Forsvaret i nord er det heilt naudsynt å styrkje Sjøforsvaret og Kystvakta.

I dag veit me at Sjøforsvaret opplever store utfordringar knytte til å ha nok mannskap og belastingar på mannskapa. Norges Offisersforbund peikar på at Sjøforsvaret, og spesielt Marinen, har store utfordringar knytte til personale og drift. Under høyringa til forsvarsbudsjettet vart det også peikt på at dersom dagens vedtekne oppgåveportefølje og struktur skal kunne oppretthaldast, må løyvingane til Sjøforsvaret aukast. I opposisjon påpeikte Høgre og Framstegspartiet at Sjøforsvaret hadde ein vanskeleg ressurssituasjon, som etter partias syn måtte adresserast straks, og som ville krevje omfattande tiltak på kort og lang sikt. Det er vanskeleg å sjå at Høgre og Framstegspartiet har fylgt opp dette i regjering.

Også Kystvakta står overfor ein utfordrande ressurssituasjon. Forsvarsbudsjettet medfører ifylgje Norges Offisersforbund eit redusert aktivitetsnivå for Kystvakta, under det vedtekne ambisjonsnivået, og ei utnytting av fartøystrukturen som gir lågare effektivitet.

Senterpartiet meiner signal frå ulike aktørar i Forsvaret gir grunn til ei viss uro. Forsvarssjefen er bekymra for operativ evne, som me i proposisjonen kan lese er redusert for delar av Forsvaret. Me føreslår difor å auke løyvingane til Forsvaret. I Senterpartiets alternative budsjett styrkjer me Kystvakta med 17,5 mill. kr. Me aukar løyvingane til Sjøforsvaret med 25 mill. kr. Me løyver 50 mill. kr meir til Hæren og 30 mill. kr meir til Heimevernet.

For at unge skal lære trygg våpenbruk og for å sikre Heimevernet gode baner til skytetrening landet rundt gjer Det frivillige Skyttervesen ein stor innsats. Senterpartiet har difor i vårt alternative budsjett føreslått å auke deira løyving med 2,5 mill. kr. Me forventar også at regjeringa gir organisasjonen gode og føreseielege vilkår for vidare utvikling, ikkje minst i høve til tidlegare utsegn om denne flotte organisasjonen.

For Senterpartiet er det viktig at me gjennom ein samla innsats prioriterer nok ressursar til å sikre eit solid forsvar av landet vårt i ei uroleg tid. Senterpartiet viser gjennom sitt alternative budsjett den tydelegaste viljen til å prioritere det norske forsvaret og held slik stø kurs som eit solid forsvarsparti.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:33:29]: Når det gjelder utenrikspolitikken og EØS-avtalen, så er det konsensus og bred oppslutning som rår her i Norge – heldigvis – og det er en styrke. Bare unntaksvis er det noen partier som har et avvikende syn, en slags utenforstrategi.

Senterpartiet vil kutte 2,5 mrd. kr i EØS-midlene i sitt alternative budsjett og sikkert bruke dem til mange gode formål. Imidlertid er jo disse midlene EØS-midler som kommer til utbetaling i 2015, og som er bundet opp gjennom avtaler som er framforhandlet av den rød-grønne regjeringen, der Senterpartiet var med. Mener Senterpartiet at Norge ikke skal stå ved sine forpliktelser i henhold til inngåtte avtaler med andre land? Mener Senterpartiet at dette er en realistisk budsjettering, eller er det i realiteten luftpenger, altså penger man ikke har?

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:34:26]: Eg takkar for spørsmålet. Det er ingen tvil om at Noreg kan og bør vurdere korleis EØS-midlane vert brukte, og om det me betaler, står i stil med det ein ønskjer å oppnå. Det har regjeringa sjølv understreka, ein har sagt at norske støtteordningar burde konsentrerast der pengane gir størst nytte. Det bør vel òg gjelde EØS-midlane.

Vidare har regjeringa gått til det skritt å nekte å betale midlar til Ungarn fordi ein meiner midlane ikkje vert brukte på rett måte. Ikkje utbetaling av restmidlar for perioden 2009–2014 utgjer vel noko sånt som 1,2 mrd. kr til Ungarn. Det viser jo at Noreg faktisk kan gjere sjølvstendige vurderingar, og det er det Senterpartiet har gjort i sitt budsjett. Me har gjort ei vurdering av at av alle dei 650 sidene med prosjekt er det veldig mange prosjekt som ikkje står i stil med det som er føremålet med midlane, nemleg å oppnå reduksjon av fattigdom og utjamning i levekår.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:35:33]: Flere av oss har også merket oss at representanten var opptatt av Norges sikkerhet og forsvarsevne i innlegget sitt. Samtidig, når det gjelder de internasjonale militære operasjonene mot ISIL, så har ikke Senterpartiet gitt støtte til dem. Mener Senterpartiet at det heller ikke er så viktig å stå sammen med våre allierte i kampen mot ekstrem og brutal terror, som ISIL står for, i en situasjon der det er en trussel mot Norge?

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:36:07]: Senterpartiet står fullt og heilt saman med resten av Stortinget for ein politikk der me skal kjempe mot terrorisme og terroristar. Men me har erfaringar frå tidlegare operasjonar som ikkje er spesielt gode. Me har i etterkant sett at ein ikkje hadde nok langsiktige vurderingar og ein god nok exit-strategi for det ein gjorde når ein gjekk inn. Ein kan vel òg seie at for nokre av dei operasjonane så har vel situasjonen etter at ein har vore med på dei, ikkje vorte betre, men kanskje verre, at dei kreftene ein då fekk teke ut, vart erstatta med krefter som var endå verre. Me hadde knapt moglegheit til å førestille oss kva som kom i staden, etter at me saman med våre allierte har vore inne i ulike operasjonar. Det er det som gjer at Senterpartiet meiner at me no burde ta oss tid til å vere sikre på at me har ein langsiktig strategi for korleis me verkeleg skal oppnå det me ønskjer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:37:25]: Jeg skal stille spørsmål om det samme som representanten Hansen spurte min kollega Kristian Norheim om. På side 22 i innstilligen står det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke Norges interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner. Internasjonale organisasjoner spiller en viktig og nødvendig rolle i arbeidet for å sikre en slik utvikling.»

Det betyr at Stortinget med dette gir sin tilslutning til en statlig rettsliggjøring av politikken. Det vil si at makt og myndighet tas ut av de nasjonale parlamenter og overføres til ulike internasjonale organisasjoner som FN, EU og eventuelt andre, og som ikke er folkevalgte organer. Det er underlig for meg at Senterpartiet støtter opp under denne utviklingen, og jeg finner det svært inkonsekvent. Hva mener representanten om dette?

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:38:23]: Til liks med Framstegspartiet – og i minst like stor grad, vil eg tru – har Senterpartiet ein sunn skepsis til kva Noreg skal vere med på og ikkje av internasjonal aktivitet, konvensjonar og avtalar. Me er sterkt imot sterkare integrering i EU, men me er veldig for at Noreg skal vere ein sterk og aktiv medspelar i FN, som me meiner burde styrkjast utover det FN er i dag. Me er slik sett skuffa over at regjeringa ikkje har eit sterkare fokus på FN og vil styrkje deira organisasjonar på ulikt hald, slik at dei vil vere enda betre i stand til å gå inn raskt og effektivt der det trengst.

Rasmus Hansson (MDG) [11:39:14]: Miljøpartiet De Grønne er enig med Senterpartiet om betydningen av at man satser på både jenter og – ikke minst – matproduksjon i bistanden. En hovedtrussel mot framtidig matproduksjon i fattige land er jo klimaendringene, hvilket er en hovedgrunn til at FNs klimafond, med norsk engasjement, er opprettet for å bidra til at utviklingsland kan bli bedre rustet til å stå imot klimaendringene. Det er også grunnen til at de rike landene forpliktet seg til å stille 600 mrd. kr til det fondet da de var i København i 2009. Norge har gitt 400 mill. kr. Miljøpartiet De Grønne har foreslått en bistandsprosent tilsvarende 33 mrd. kr. Det er allerede nå betydelig misnøye i Lima over det lave bidraget fra rike land og vi formoder særlig med Norges bidrag, til tross for at Norges regjering selv er svært fornøyd. Hvordan vil Senterpartiet arbeide for å øke norsk klimabistand til FNs klimafond og andre aktører?

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:40:33]: Eg er heilt samd med representanten frå Miljøpartiet Dei Grøne når det gjeld føremålet. Og dersom me skal greie å dekkje den globale etterspørselen etter både vatn – som kanskje vert vel så kritisk som mat, men det heng jo saman – og mat, så er klimautfordringane den største trusselen mot det. Senterpartiet jobbar gjerne saman med Miljøpartiet Dei Grøne for å løfte både landbruket og matproduksjonen, men òg for at Noreg skal vere ein endå større bidragsytar for å sikre grunnføresetnaden til dette, noko som m.a. Klimafondet og andre element er viktige bidragsytarar til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:41:40]: Vi er i en internasjonal politisk situasjon der verden rundt oss er i store endringer. Norges forhold til Russland og Russlands forhold til egne borgere er ikke i en positiv utvikling. Vi ser en tragedie utspinne seg i Syria, i Irak har våre alliertes deltakelse ført til at de fikk et styre som var så pass ubalansert at det ga rom for ISILs framvekst, vi ser hva som skjer på Gaza og andre steder i Midtøsten, og vi står foran enorme flyktningkatastrofer rundt omkring i verden.

Da er det egentlig litt fint at de store duellene i replikkvekslinga her går om budsjettpost etter budsjettpost under Utenriksdepartementet og Det frivillige Skyttervesen. Jeg er veldig for Det frivillige Skyttervesen – hele Venstres eksistens begynner med starten på Det frivillige Skyttervesen – og jeg mener det er en styrke at den utenrikspolitiske debatten i Norge ikke har så steile fronter som utfordringene rundt oss kunne framprovosert. Det er stor enighet om store deler av det vi gjør, og det at vi har en mindretallsregjering, betyr at vi også har en regjering som har orientert Stortinget ofte og godt. Man har ikke vært i nærheten av å gå til krig på grunn av sms-meldinger. Jeg vil gjerne gi skryt til regjeringa for at vi nå har den åpne tonen, og for at vi blir informert så godt som vi blir, i Stortinget. Det tror jeg er med på å prege denne debattens grunntone.

Når det gjelder budsjettet, er Venstre veldig glad for at vi også i år har 1 pst. inne, men også for at vi fikk til en stor satsing på Det grønne klimafondet. Vi er veldig positive til at regjeringa har varslet en økning i årene framover. Jeg tror det er en av de viktige satsingene for at det skal kunne være en mulighet for at de internasjonale klimaforhandlingene blir positive.

Jeg er veldig glad for at vi nå har en regjering som satser på jenter og utdanning. Det å myndiggjøre jenter og satse på utdanning for å endre samfunnet mener jeg er en grunnleggende riktig tankegang. Sånn sett er jeg veldig enig med representanten Ropstad i at den fredsprisen som blir utdelt i morgen, står i et veldig godt lys i forhold til regjeringas satsing. Det å satse på jenter og utdanning som en viktig del av hele utviklingspolitikken tror jeg er et riktig spor å følge, for det handler om myndiggjøring av veldig mange av dem som skal bære endringene i sine egne land.

Så støtter vi det forslaget til landkonsentrasjon som statsråden har gått for. Det var ikke så radikalt som mange fryktet. Det er ikke ofte jeg liker ordet «konservativ», men når man skal gjøre endringer med så store tankskip som det utenriksministeren sitter og styrer, er det lurt å ta det gradvis og i takt med dem som faktisk bidrar inn i det. Jeg er veldig glad for det unntaket vi fikk i budsjettforhandlingene, for det tror jeg er med på å holde bredden og støtten knyttet til en sånn landkonsentrasjon. Det er viktig at vi over tid sikrer at vi har både fokus og kvalitet på den jobben vi gjør, og da er det å foreta slike endringer lurt, men det er viktig å ikke gjøre det for raskt, og det er viktig å ha med seg hele det frivillige Norge i en slik endring.

Jeg skal innrømme at det var to kutt som jeg ble ordentlig irritert over, og jeg er skikkelig irritert på oss sjøl for at vi ikke klarte å rette opp ett av dem. Støtten til frivillige organisasjoner gjennom RORG og infostøtten er en ganske viktig basis for Norge som en så pass stor bistandsnasjon. Det er en viktig basis for det folkelige engasjementet knyttet til utenrikspolitikk i en liten nasjon som Norge. Det er veldig viktig for å sørge for at også politikere får objektiv informasjon fra ulike hold, noe som gjør at vi har et helt annet bilde når vi reiser ut i verden, enn det vi ville hatt hvis vi bare skulle forholde oss til offisielle kanaler. Folk-til-folk-samarbeidet og infostøttens viktige rolle for det hele er jeg sterkt forundret over at regjeringa ikke har skjønt viktigheten av, men jeg er veldig glad for at de gikk med på at vi fikk det tilbake.

Så er jeg oppriktig lei meg for at vi ikke fikk på plass kulturstøtten. Det skal jeg innrømme at vi ikke klarte. Jeg håper at vi skal komme tilbake til det, for at Norge skal kunne bidra med sine kunstnere ute i verden, og for at Norge også skal ha en strategi for det. Norsk kultur og norske kunstnere er så pass mye verdt at vi må være villige til å vise dem fram for omverdenen. Jeg syns det er et forunderlig kutt å gjøre i et budsjett med så mye penger. Jeg håper at vi kan komme tilbake til det, og jeg håper at vi kan få det opp igjen, for det syns jeg faktisk norske kunstnere og norsk kultur er verdt.

Så to kommentarer til forsvarsbudsjettet. For det første er nok Venstre bekymret for en utvikling der forholdet mellom investering og drift blir stadig skeivere. Vi ser nå behovet for store investeringer, men vi er veldig bekymret for om driftsbudsjettet henger sammen med investeringsbudsjettet vi nå står foran. Vi er redd for at om vi ikke klarer det, blir det en krevende prosess framover.

Den andre kommentaren jeg har lyst til å knytte til forsvarsbudsjettet, gjelder de merknadene vi har til HV016. Den trusselen som Norge står overfor, er ganske mye mer sammensatt enn den var da jeg vokste opp på 1980-tallet og fienden var én og krigen var atomkrig. Terrortrusselen gir helt andre utfordringer for forsvaret vårt og for politiet vårt. Det å ha kapasiteter også av den typen som HV016 var, før den forrige regjeringa la den ned, mener jeg er viktig for Forsvaret, og det er et viktig forsvar med tanke på de terrorutfordringene vi står overfor.

Det ligger to forslag her fra De Grønne. Jeg er egentlig litt lei meg for at de kommer som løse forslag i en sånn behandling, for det er ganske store og krevende tema som blir tatt opp i to enkle forslag med noen korte linjer. Vi i Venstre kommer nok til å komme tilbake til det. Jeg mener nok heller ikke at det å legge ned all kulldrift nødvendigvis er løsninga hvis vi klarer å finne gode løsninger for å rense det på Svalbard, som vi var kommet langt teknologisk for å gjøre. Men vi må helt klart legge en ny næringsstrategi for Svalbard hvis man ikke har tenkt å subsidiere kulldriften der, ellers vil nok markedskreftene fikse det, som Rasmus Hansson foreslår i det første forslaget. Det vil vi i Venstre komme tilbake til med et initiativ her i Stortinget.

Så har jeg bare lyst til å ta noen tall til slutt, for det var mye bortsnakking om kvoteflyktninger. Vi kan bli målt på det vi klarer når vi må samarbeide med andre på dette feltet, på både borgerlig og sosialistisk side, så derfor har jeg bare lyst til å ta tallene. I 2012 mottok de rød-grønne 1 200 kvoteflyktninger. I 2013 mottok de 1 120 kvoteflyktninger. I 2014 var det første budsjettet Venstre var med på å lage, da mottok vi 1 620 kvoteflyktninger, i det andre mottar vi 2 120. Men det er bare én ting å si om det: Det er for lite.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [11:50:12]: Det er helt åpenbart at Venstre gjennom forhandlingene har gjort dette budsjettet bedre, spesielt det som handler om konsentrasjon. Det at arbeidet som er lagt ned av de frivillige organisasjonene gjennom mange år, nå kan videreføres, mener jeg er viktig.

Jeg vil spørre om et område som representanten selv er inne på, nemlig kultur. Jeg vet at det står Trine Skei Grandes hjerte nær. Det er flere som har vært i kontakt med representanter på Stortinget etter at budsjettet ble vedtatt. Jeg har mange kontakter i kulturlivet som sier at Høyre forsto situasjonen, at de etter budsjettforhandlingene ikke var fremmede for å øke norgesfremme-posten, og at Høyre da ville ta opp dette med Venstre og Kristelig Folkeparti i komiteen.

Stemmer det at Høyre har tatt opp dette etter at budsjettforhandlingene var ferdige? Er det i tilfelle da Venstre som har avvist det, eller hvordan henger dette sammen?

Trine Skei Grande (V) [11:51:06]: Det er slitsomt å være parlamentarisk leder i et parti som sitter og forhandler med regjeringa, men jeg har ikke kontroll på alt, hvem som har snakket med hvem, når og i hvilke komiteer.

Det vi hadde håpet, var at vi skulle klare det i komiteen, det klarte vi ikke. Vi ble enige om en merknad, det betyr at vi må komme tilbake til dette, for jeg er oppriktig lei meg for at vi ikke klarte det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:51:31]: Til «representanten for Det frivillige Skyttervesen», eller Venstre, som eg ofte kallar dei i daglegtale, vil eg òg seie at dei saman med Kristeleg Folkeparti fekk til mykje bra i budsjettforhandlingane. Det store bildet i utviklingspolitikken viser at det er ganske brei einigheit – både på nivå og når det gjeld innhald – mellom sentrum/venstre og Høgre/Framstegspartiet, som står ein litt annan stad, men veit kvar fleirtalet i Stortinget ligg.

Men på eitt punkt vart eg litt skuffa, og kanskje litt overraska, over at representanten Skei Grande er så nøgd. Ein kutta jo kvotekjøp med 300 mill. kr, altså kvoter som ville gått til klimaprosjekt i sør, og så auka ein med 200 mill. kr til Det grøne klimafondet. I sum var det ei svakare prioritering av støtte til klima i sør. I tillegg seier representanten at ho er fornøgd med at regjeringa no har varsla at dette nivået skal haldast i fire år. Eg trur det er veldig langt unna det løftet som trengst frå Noregs side. Er representanten Skei Grande verkeleg fornøgd med det?

Trine Skei Grande (V) [11:52:35]: Det kan godt hende at vi må legge på Det grønne klimafondet, men når det gjelder kvotekjøp, har det stått så mye penger igjen på bok hvert eneste år at det var en av de postene vi mente det gikk an å ta av – fordi det sto så mye penger igjen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:52:55]: Eg er òg einig i å kutte kvotekjøp, men det vi gjer i vårt alternative budsjett, er at vi aukar kraftig i den samla summen frå Noregs side i satsing på klimatiltak i sør. Kva er grunnen til det? Det er at det ikkje er tenkjeleg å få til ein avtale i Paris i 2015 utan at vestlege land med stort ansvar og store ressursar bidreg tungt økonomisk. To nye rapportar, frå Kirkens Nødhjelp i sommar og frå nokre av Noregs fremste klimaekspertar, som vart lagde fram for SV nyleg, peika på at nesten same korleis ein rekna, ville eit massivt økonomisk løft frå Noreg og enkelte andre land vere nødvendig. Og ein ting vi verkeleg kunne gjere for å få fart på forhandlingane, var å varsle ein opptrappingsplan som er på eit heilt anna nivå enn det som er no.

Så har vi varsla at no skal vi liggje der vi ligg, på eit ganske lågt nivå, med tanke på det landet vi er. Eg skulle gjerne høyrt om Trine Skei Grande og Venstre er nokolunde fornøgde med det og synest det er eit godt utfall.

Trine Skei Grande (V) [11:53:57]: Nei, jeg tror at vi må plusse på alt dette for å klare å få til en enighet, og jeg tror helt sikkert at hvis vi i SV og Venstre hadde satt oss ned for å skulle bli enige om den posten, hadde vi nok blitt enige om det også, sjøl om vi kanskje ikke hadde blitt enige om alle andre poster i et budsjett like effektivt. Den økninga som vi klarte, var vi fornøyd med, men vi skulle gjerne hatt inn mer. Jeg tror at det kommer til å presse seg fram gode løsninger her. Entusiasmen til utenriksministeren over salget og de pengene vi hadde fått inn, tolker jeg som at dette var en påplussing utenriksministeren var fornøyd med, og som han syntes det var hyggelig å forsvare overfor omverdenen, så kanskje han vil synes det er hyggelig å forsvare enda større påplussinger også.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:54:56]: Venstre har i sitt program ei ganske offensiv formulering om Heimevernet. Ein skriv at hovudutfordringa for Heimevernet er mangel på tilstrekkeleg trening – noko me kan vere samde i – og Venstre vil auke treningsintensiteten i Heimevernet.

Då vert spørsmålet: Kvifor vil Venstre kutte 6 mill. kr i løyvingar til Heimevernet i sitt alternative budsjett dersom intensjonen er at ein vil auke treningsintensiteten, noko som kostar pengar?

Trine Skei Grande (V) [11:55:35]: Ut fra mitt minne – uten at jeg har tallene foran meg – kutter vi i Heimevernsungdommen. Det er en ungdomsorganisasjon som vi mener det ikke er så viktig å gi offentlig støtte til. Det er ikke en aktivitet som vi syns det er veldig viktig at staten går inn og sponser. Vi er veldig for Heimevernet, men det at vi skal ha ungdommer i den type aktivitet, syns vi kanskje ikke er like viktig at staten bidrar til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:56:30]: Kva slags år var 2014, og kva slags år vert 2015? Viss eg skulle peike på tre ting, så er det i alle fall for det første at 2014 var det året etter den andre verdskrigen då vi hadde flest flyktningar og internt fordrivne i verda. Eg vil tru at det er fleire enn i levetida til nokon i salen her. Det fortset det nok dessverre å vere i 2015.

For det andre vert 2015 det året vi forhåpentlegvis skal inngå to veldig viktige globale einigheiter: ein ny klimaavtale i Paris og nye «Sustainable Development Goals», mål for utvikling som skal erstatte dei såkalla MDG-ane, «Millennium Development Goals», som vi har hatt.

For det tredje vart 2014 året som på nytt endra forholdet mellom Russland og den vestlege delen av Europa, og ein kan frykte at 2015 kan verte året med ein ny kald krig, eller det kan verte det året vi omsider finn ut at vi må finne sikkerheita vår saman i Europa.

På nrk.no i går kveld kunne ein lese at «FN er pengelens – ber om rekordstort milliardbeløp». Sjølv om det kanskje var ei lett overdriving, så er det absolutt ei sanning i at behovet for bidrag til humanitær hjelp i åra som kjem, kjem til å vere enormt høgt. Det kjem til å vere store appellar frå FN der det er enormt vanskeleg å fylle dei opp, den største knytt til Syria, men òg til ei rekkje andre land, f.eks. Den sentralafrikanske republikken, eit land mange i den vestlege verda ikkje veit kvar finst på kartet, men med enorme humanitære behov.

FN manglar pengane. På dette feltet veit vi at pengane kjem fram. Systema finst. Det er rett og slett berre å setje dei ut i livet, så reddar ein liv. I debatten om å ta imot flyktningar, som òg vil vere eit viktig område der Noreg kunne bidra meir, peikar mange på at nærområda må vere meir effektive. Men i Syria er nærområda i ferd med å verte fulle. Det er tre millionar flyktningar rundt. Eg merkar meg no at ei rekkje norske organisasjonar har retta ein appell til Noreg og andre om å ta leiinga og ta imot nokre fleire av dei flyktningane som aller mest treng hjelp, og som vert hjelpte for dårleg i nærområda. Det er på bakgrunn av dette at SV har føreslått at vi skal gje ein ekstraordinær milliard til humanitær hjelp i det året i nyare historie då det er mest behov for det i verda. Det ville teke seg pent ut og vore eit enormt viktig bidrag frå Noreg si side.

Så saknar eg òg at regjeringa tek leiinga på viktige område der vi i løpet av det neste året skal avgjere korleis vi utviklar verda saman. Dei skal ha honnør for satsinga på utdanning, men vi er ikkje i nærleiken av den satsinga på klima som kan bringe Lima, og seinare Paris, framover.

Eg har sett kva å ta leiinga betyr for klimaområdet. Då vi i si tid lanserte regnskogløftet, som hadde brei støtte i Stortinget, var det eit løfte om 3 mrd. kr i året innan kort tid og ein heilt ny internasjonal dagsorden – eit tema vart løfta. Det som no er lovd til Det grøne klimafondet, er ikkje i nærleiken av det. Eg saknar at Noreg igjen forsøkjer å dra med seg andre rike land gjennom eit massivt økonomisk løft. Det kjem til å vere ein av dei tinga som kan endre dynamikken fram mot Paris 2015.

Når det gjeld dei nye utviklings- og berekraftmåla, er det veldig bra at vi tek ansvar for utdanning, men Noreg kunne òg bringe inn breiare og større perspektiv. Regjeringa har valt å tone ned fordeling, som var ei av den førre regjeringa sine hovudsatsingar inn mot dei nye måla. Intern fordeling i fattige land er ein enormt viktig faktor for å forstå kvifor fattigdomen mange stader er så stor, og det er viktig å gjere noko med han. Likestilling må tonast mykje kraftigare opp frå Noreg si side. Det er svært få land som kjem til å ta opp kontroversielle kvinnespørsmål og likestilling og ta leiinga for at det skal verte viktig i dei nye utviklingsmåla i endå større grad enn det var i dei førre.

Til slutt: Det er nødvendig å fordøme Russland for brot på folkeretten i Ukraina, og det er grunn til å frykte at Russland no innleier ein naboskapspolitikk der dei sørgjer for å destabilisere land rundt seg, som Georgia, Moldova og Ukraina, for å fremje interessene sine. Men det er òg nødvendig å finne sikkerheita vår saman, ha dialog med Russland og forstå korleis vi kan sørgje for at vi ikkje etablerer ein ny kald krig, men derimot ein sikkerheitsorden som gjer det mogleg å halde Europa saman og unngå ein farlegare situasjon framover.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Regina Alexandrova (H) [12:02:02]: I sitt alternative budsjett legger SV opp til en svekkelse av forsvarsbudsjettet med om lag 1 mrd. kr – dette i en situasjon der Europas og Norges sikkerhetspolitiske situasjon er endret, og der flere allierte har kuttet i sine forsvarsbudsjetter. Samtidig varsler USA at Europa må ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet. Forsvarssjefen har signalisert utfordringer for forsvaret framover.

Mener SV med denne sikkerhetspolitiske endringen at det er forsvarlig med et så dramatisk kutt, og med dette bidra til å svekke Norges operative evne?

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:02:46]: Det er forsvarleg, men det er òg heilt riktig. Vi kuttar JSM-programmet. Det er eit program der vi ikkje har klart å gjere det vi uttrykkjeleg sa som føresetnad frå Stortinget, nemleg å bringe inn fleire nasjonale partnarar. Då er det heller ikkje riktig å fortsetje med det, og det er viktig at vedtak vert følgde opp.

Vi kuttar òg i Afghanistan-deltakinga. Vi meiner det er feil prioritering – etter 13 år – å fortsetje med eit betydeleg bidrag der. Vi bør heller delta internasjonalt andre stader og styrkje nordområdesatsinga.

Så meiner vi at Forsvaret har rom for ei ekstra effektivisering utover det regjeringa sjølv la inn, og som det er brei einigheit om her i salen. Det gjer vi bl.a. for å kunne finansiere humanitær hjelp globalt i det året i nyare tid då det er fleire flyktningar og menneske enn nokon gong som treng den humanitære hjelpa.

Regina Alexandrova (H) [12:03:51]: Jeg registrerer at SV kutter på alle områder i budsjettet utenom FN-ledete operasjoner, altså i forsvarsbudsjettet.

Men jeg skal komme til et annet spørsmål: SV gikk imot den internasjonale operasjonen mot ISIL og det norske bidraget til Operation Resolute Support Mission i Afghanistan da vi debatterte dette i Stortinget den 15. november. SV-leder Audun Lysbakken sa at Norge må bruke sine krefter der Norge kan gjøre en forskjell. I det alternative budsjettet vil SV fjerne all Afghanistan-innsats i forsvarsbudsjettet.

I åtte år, mens SV satt i regjering, bidro Norge med tusentalls soldater til ISAF-operasjoner i Afghanistan. Hvorfor går SV mot det neste oppdraget, Operation Resolute Support Mission i Afghanistan, som skal bidra til trening og rådgiving av afghanske sikkerhetsstyrker i en kritisk overgangsfase som landet er inne i nå?

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:04:49]: Eg tøtsja jo inn på det.

For det første: Vi trur Noreg heller burde prioritere å vere ein endå tyngre sivil og humanitær bidragsytar òg i Afghanistan.

For det andre: Det er eit svært langvarig militært bidrag, og vi trur at det ville vere ei riktig prioritering av Noreg no å søkje å bidra i nokre FN-operasjonar f.eks. i Afrika. Då komiteen var i FN, som representanten òg var med på, vart det lagt fram for oss kor lita deltakinga frå vestlege land og NATO-land var i dei FN-leidde operasjonane f.eks. i Afrika, og kor viktig det kunne vere. Vi trur ei omprioritering no av det norske bidraget etter svært mange år med tung Afghanistan-deltaking vil vere riktig.

Kristian Norheim (FrP) [12:05:48]: SV stiller seg som eneste parti utenfor en komitémerknad som også kritiserer Hamas. En samlet komité, med unntak av SV, viser til den realitet at Hamas og andre militante grupper har bygget opp omfattende militær kapasitet i Gaza med langtrekkende raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet mitt til representanten Solhjell er hvorfor SV bryter ut av denne konsensusen om å påpeke denne realiteten med raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet er om SV er uenig i at disse tunnelene og disse rakettoppskytingsrampene har eksistert, eller om dette ikke er et problem.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:06:41]: Det er absolutt inga ueinigheit om fakta. Dersom innhaldet i merknaden hadde vore å kritisere Hamas og andre ekstreme grupper på Gaza som skyt rakettar, som gøymer seg på sivile stader, osv., ville det ikkje vore eit problem. Men merknaden er ei framstilling av årsaksforholda rundt utbrotet av Gaza-krigen som plasserer hovudansvaret på nokre grupper på Gaza-stripa. Det er ei veldig unyansert framstilling. Med i det biletet må ein òg ha det som ligg bak, nemleg Israels okkupasjon, langvarige folkerettsbrot og blokaden på Gaza, som er ei utpining og rett og slett har gjort Gaza til eit stort utandørs fengsel. Så må ein òg ha med det at Israel valde ein uproporsjonalt stor maktbruk – valde å gå til ein regelrett krig, noko som ikkje står i forhold til den trusselen dei var utsette for. Det er det ein annan merknad om her, som ikkje Framstegspartiet er ein del av.

Dette var rett og slett ei unyansert framstilling av årsaksforholda, som eg var overraska over at mange andre ville vere med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [12:08:09]: Når det kommer til stykket, er det mest grunnleggende båndet mellom folk at vi deler den samme planeten, puster inn den samme luften, ønsker det beste for våre barn – og vi er alle mennesker. John F. Kennedys ord om fred til studenter i Washington for drøye 50 år siden er om mulig enda mer treffsikre i dag. Mer enn noen gang skjønner vi at vi er gjensidig avhengige for å få en god framtid.

Denne erkjennelsen er fundamentet i Miljøpartiet De Grønnes utenrikspolitikk. Hensynet til det globale fellesskapet og til framtida må være styrende for hvordan vi definerer våre nasjonale interesser.

Våre nærområder er nå tungt preget av økonomisk krise. I Sør-Europa er opptil halvparten av de under 30 år uten arbeid. For oss i Norge er det nesten umulig å forestille seg, men i våre naboland mister altså en hel generasjon framtidshåpet.

Dagens økonomiske system skaper velstand, men det skaper også store problemer for jordas klima og framtid, og det skaper store menneskelige tragedier. De Grønne etterlyser en mer udogmatisk debatt om framtidas internasjonale økonomiske system, hvor livskvalitet for alle på jorda og bærekraft, ikke ensidig vekst, er det viktigste målet for utviklingen.

Vi står midt oppe i den største flyktningkatastrofen i moderne tid. Forrige uke fikk 1,7 millioner syriske flyktninger en SMS fra Verdens matvareprogram om at matvarerasjonen deres ble kuttet på grunn av pengemangel. Norge må i større grad ta inn over seg at de enorme humanitære tragediene i Syria, Irak, Sør-Sudan, Den Sentralafrikanske Republikk og andre steder angår oss direkte.

Selvsagt må vi gjøre mer for å hjelpe. Vi må ta imot flere flyktninger, og de åpne armene som vårt naboland Sverige møter dem med, bør være en inspirasjon. De Grønne mener at vi i første omgang bør ta imot minst 5 000 kvoteflyktninger fra Syria, og samtidig bør vi gjøre det vi kan for å hjelpe flyktninger i nabolandene. Miljøpartiet De Grønne støtter derfor forslaget fra den interessante alliansen av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om å gå igjennom hvordan Norge kan bidra bedre til huslyløsninger i nærområdene.

Vårt forhold til Russland er igjen under press. Først og fremst har vi dype og mange felles interesser med vårt nabofolk i øst på svært mange områder. Men situasjonen kaller også på nytenking. Jeg vil i dag, som representanten Skei Grande allerede har vært så elskverdig å trekke fram, nevne ett eksempel, nemlig utviklingen av Svalbards framtid.

Mens den norske statens selskap driver utvikling av kull på Svalbard, bruker regjeringen mye tid og krefter på å fortelle EU og resten av verden at de skal slutte med kull og kjøpe norsk gass isteden. Samtidig brukes forholdet til Russland fortsatt som argument for norsk kulldrift på Svalbard. Det er på tide å gjøre noe med en så fossil utenrikspolitisk tenkning, som bidrar til å opprettholde en fossil og klimafiendtlig virksomhet. Grensen ble virkelig overskredet da det regjeringsoppnevnte Skancke-utvalget i forrige uke brukte norsk kullvirksomhet på Svalbard som argument mot å trekke Statens pensjonsfond utland ut av kull.

Vi må komme oss ut av denne bakevja. Tida er overmoden for å avslutte den norske kulldriften på Svalbard, som nå også går med tap, og til å gjøre Svalbard-samfunnet til verdens mest bærekraftige polarsamfunn. Derfor legger vi i dag fram to forslag:

Vi vil be regjeringen starte planleggingen av å videreutvikle Svalbard-samfunnet med vekt på bærekraft, miljøforskning, en fornybar energibase og nye næringsveier. Og vi vil be regjeringen sørge for at kullgruvedriften på Svalbard avvikles når de nåværende gruvene er drevet ut. Svalbard har mange andre, gode bein å stå på. Øygruppa har en lys framtid uten kull. Denne saken er en test på vår vilje og evne til å tenke nytt både om klima og næringsliv i nord og om naboskapet til Russland i Arktis, hvor en framtidsrettet politikk overtar for kullgruver som symbol på norsk suverenitet. Jeg tar med dette opp Miljøpartiet De Grønnes to forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:13:16]: Eg fekk nok ikkje den første replikken fordi eg er den som er mest i opposisjon til heile innlegget til representanten Hansson.

Det eg har lyst å spørje om, er: Eg har merka meg Miljøpartiet Dei Grøne sitt forslag om klimafinansiering. SV har eit anna forslag om klimafinansiering. Vi høyrde representanten Skei Grande seie at ho trur det er behov for meir i åra som kjem. Eg er relativt sikker på at det raskt kjem til å vere brei einigheit om at Noreg og andre land må bidra med veldig mykje meir, og at det kan vere behov for å sjå planar for det for land i sør, for å få ein avtale – først i Lima og seinare i Paris.

Kunne representanten Hansson sjå det som ein god idé om dei partia i Stortinget som ønskjer ein forpliktande plan for klimafinansiering, sette seg ned og diskuterte seg fram til ei einigheit om det?

Rasmus Hansson (MDG) [12:14:15]: Miljøpartiet De Grønne har foreslått en forpliktende plan for langsiktig klimafinansiering, tilsvarende 1 pst. av brutto nasjonalinntekt, ca. 33 mrd. kr, som vi mener kan hentes fra Statens pensjonsfond utland, og som bør brukes til FNs klimafond, som ifølge løftene skal ha 600 mrd. kr, og som får 400 mill. kr av Norge. Men det forslaget er selvfølgelig fremmet for å sette i gang en debatt. Vi setter stor pris på at mange partier, på forskjellige måter, i hvert fall har signalisert forståelse for tenkningen. Jeg kan bekrefte overfor representanten Solhjell at vi selvsagt gjerne setter oss ned med SV og flest mulig andre partier for å få til en langsiktig, vel å merke storskala, forpliktende finansieringsplan for norsk internasjonal klimainnsats.

Trine Skei Grande (V) [12:15:30]: Jeg har et veldig oppriktig spørsmål til representanten Hansson. På Svalbard har man kommet ganske langt i å finne måter å rense kull på. Dette er en teknologi som man egentlig burde bygge nye kraftverk på bakgrunn av. Det er ikke så mange andre kilder til energi på Svalbard. Nå bygges det massivt ut med solceller på alt nytt som bygges. Det er veldig effektivt hvis det er mye lys og lave temperaturer om sommeren, som gjør at solcellepanelene er veldig effektive, men de er kanskje ikke like effektive i mørketida.

Spørsmålet mitt til representanten Hansson er: Er Hansson imot at vi utvinner kull også hvis vi skal bruke det sjøl og renser det?

Rasmus Hansson (MDG) [12:16:22]: Takk til representanten Skei Grande for en anledning til å presisere følgende: I Svea-området produserer Norge flere millioner tonn kull i året som utelukkende går til eksport. Det er den gruvevirksomheten på Svalbard som må legges ned, fordi den rimer ekstremt dårlig med all norsk klima- og energipolitikk.

I Longyearbyen produseres det litt kull, bittelite grann sammenlignet med den store eksportproduksjonen i Svea, som bl.a. går til å drive kraftverket. Den kullproduksjonen er ikke noe problem. Den kullproduksjonen kan kombineres med sol, vind – det blåser stadig mer på Svalbard på grunn av klimaendringene – og kanskje andre typer energibærere. Kanskje kull kan være grunnlast, mens fornybar energi produserer det meste av energien, og kanskje kan kullkraftverket renses. Men det må ikke komme i veien for å stanse det som er det store problemet, nemlig den store kulleksporten fra Svea.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Utenriksminister Børge Brende [12:18:11]: Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, men verden ligger ikke fast. Verden ser annerledes ut i dag enn den gjorde for et år siden, som flere representanter har vært inne på.

Dramatiske hendelser i våre østlige og sørlige nærområder forsterker en utvikling hvor stadig mer av utenrikspolitikken blir innenrikspolitikk. Våre verdier og interesser er de samme. De ligger fast. De er universelle og ikke vestlige.

For en mindretallsregjering i en geopolitisk brytningstid er det svært viktig å finne samlende og gode løsninger i Stortinget. Det er bra for landet. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteens medlemmer, og ikke minst komiteens leder, for det jeg har opplevd som et veldig godt samarbeid i en krevende tid.

I en tid hvor grunnprinsipper i vår verdensorden utfordres, er det avgjørende at vi hegner om det som har brakt oss fremgang, velstand og sikkerhet. Derfor holder vi fast ved våre venner og allierte og forsetter å engasjere nye aktører. Vi setter vår frihet og sikkerhet høyt, og vårt ståsted er FN, NATO og Europa. Vi står for demokrati, menneskerettigheter og forpliktende rettsregler. Vi tror på samarbeid og fri handel.

Russlands brudd på folkeretten og destabiliseringen av Ukraina sprer usikkerhet i Europa. Samholdet i NATO og den europeiske storfamilien har gjort det mulig å gi Russland et klart svar om at folkerettsbrudd ikke vil lønne seg. Gjennom økonomisk og annet samarbeid skal vi fortsette å støtte opp under Ukrainas demokratiske kurs.

ISIL og andre ekstremisters brutalitet sjokkerer oss. Den er i ferd med å destabilisere land og regioner i et skremmende omfang, og det forårsaker ufattelige lidelser. Vi skal bidra til å bekjempe ISIL militært, politisk, ideologisk og økonomisk.

Norge skal fortsette å være blant de største humanitære bidragsyterne til Syria. Det er avgjørende at vi bistår nabolandene som tar imot store flyktningstrømmer fra Syria. Det er spesielt viktig å styrke kapasiteten på utdanning for å hindre at vi mister en generasjon av syriske barn som faller utenfor skolesystemet. Her bidrar Norge betydelig, men det vil være viktig å øke innsatsen ytterligere. No lost generation av syriske barn!

De humanitære behovene i verden har økt dramatisk. I dag står vi overfor fire humanitære kriser, definert til nivå 3 av FN. Flere representanter har vært inne på dette på en god og solid måte. Og det er store og udekkede behov. Det må reflekteres i budsjettet, slik at vi kan respondere raskt og effektivt. Ved å øke den humanitære bistanden, slik vi har foreslått både i revidert nasjonalbudsjett, i nysalderingen og i neste års budsjett, er vi bedre i stand til å bidra både i akutte og langvarige kriser. For neste år foreslår vi en økning på 424 mill. kr, til over 3,3 mrd. kr totalt.

Ebolaepidemien har vist at vi må mobilisere også for å forebygge pandemier. Den har også minnet oss om koblingen mellom helse og sikkerhet og mellom langsiktig utvikling og nødhjelp. Jeg er glad for at det er bred støtte for en kraftig satsing på utdanning. Utdanning er en menneskerett og en betingelse for vekst, utvikling og jobber. Etter bare ett år har regjeringen styrket utdanningssektoren med 640 mill. kr, fra 1,75 mrd. kr til nærmere 2,4 mrd. kr. Vi vil også videreutvikle og øke Norges innsats og globale lederrolle for helse med nærmere 3 mrd. kr i støtte neste år.

I tillegg er det verdt å reflektere over at i fjor på samme tidspunkt hadde vi svært begrensede midler avsatt til den globale klimafinansieringen. I forslaget til regjeringen har vi lagt opp til 200 mill. kr i finansiering til neste år. I Stortinget, i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti, er det lagt på 200 mill. kr. Norge vil bevilge 400 mill. kr neste år, men jeg har også gjort det klart at de fire nærmeste årene vil det minst ligge på dette nivået, 400 mill. kr, slik at vi forplikter oss til 1,6 mrd. kr i den kommende perioden.

Hvis vi ser på de løftene som er gitt både nå i Lima, og de løftene som ble gitt på giverlandsmøtet, ligger Norge helt i toppen, hvis ikke på topp, med dette løftet – sett i forhold til folketall. Jeg tror det er verdt å ta med seg i en debatt hvor det blir fremstilt som om vi kanskje ikke gjør så mye. Vi gjør mye, men behovene er store, så vi vil selvsagt fortløpende vurdere, som representanten Skei Grande var inne på, hvordan vi skal bidra mer hvis vi kan få med oss flere.

I tillegg til humanitær bistand prioriterer vi utdanning, helse og vaksine, næringsutvikling, likestilling, klima og menneskerettigheter. Utviklingssamarbeidet må gi konkrete resultater for de fattigste. Vi konsentrerer innsatsen om noe færre land, samtidig som vi styrker innsatsen i tolv fokusland. Samtidig understreker vi at denne konsentrasjonen ikke skal omfatte frivillige organisasjoner og humanitær hjelp. Vi vil komme tilbake til Stortinget for å forankre denne viktige prosessen videre.

I nordområdene er Norge en stormakt, og vi har viktige interesser å ivareta. Det omfattende nordområdediplomatiet og internasjonalt samarbeid i Arktis er viktigere enn noensinne. Vi ser bl.a. frem til å samarbeide med USA, som er påtroppende formannskap i Arktisk råd. Vi har foreslått nordområdetiltak for nesten 3 mrd. kr i 2015. Det er en økning på godt over en halv milliard kroner, 574 mill. kr, basert på den regnemetoden som den forrige regjeringen la til grunn. Jeg er den første til å innrømme at den regnemetoden har sine sider, men det illustrerer i alle fall at det er en vilje til å fortsette satsingen i nord og også øke den.

Vi ser tydeligere enn noensinne at utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk. Dette illustreres av epidemier, flyktningstrømmer, terrortrusler og fremmedkrigere, men også gjennom en åpen økonomi og grensekryssende samarbeid.

Det er en styrke for Norge at det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i utenrikspolitikken, som jeg var inne på. Budsjettet for 2015 ivaretar våre langsiktige interesser og gjør oss mer motstandsdyktige i krisetider. Med dette budsjettet kan vi fortsette å bidra internasjonalt sammen med våre allierte. Med dette budsjettet kan Norge ta internasjonalt lederskap på sentrale områder, som helse, utdanning og innenfor det humanitære området. De utfordringene som verden står overfor i 2015, er store, men jeg mener at vi vil vedta et budsjett på Utenriksdepartementets ansvarsområde som er godt tilpasset de geopolitiske utfordringene vi ser, og de humanitære utfordringene som verden opplever.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:27:06]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt og perspektivrikt innlegg.

Utenriksministeren sier at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Mitt spørsmål er om norsk utenrikspolitikk også ligger fast når det gjelder målsettingene om en verden fri for atomvåpen. I Prop. 1 står det nemlig:

«Norge skal være en aktiv bidragsyter i å bevare og styrke en forutsigbar internasjonal rettsorden, herunder være pådriver for et styrket ikke-spredningsregime, og en vellykket NPT-tilsynssyklus.»

Det står nå som mål. Det er noe annet enn det den forrige regjeringen hadde som målsetting, der sto det nemlig klart og tydelig:

«Oppnå en verden fri for masseødeleggelsesvåpen basert på forpliktende og verifiserbare avtaler som omfatter alle land.»

Ligger det noen endringer i norsk politikk på dette området, i og med at dette er tatt ut som mål i proposisjonen?

Utenriksminister Børge Brende [12:28:04]: Først takk for hyggelige ord. Jeg kan gjenta det jeg sa i mitt innlegg, at vi har hatt et viktig og godt samarbeid, ikke minst med komitélederen, i det året som har gått.

Det er nå en samling i Wien om disse viktige spørsmålene som representanten Huitfeldt tar opp, og vi hadde en god diskusjon i Stortinget knyttet til en interpellasjon fra representanten Skei Grande, hvis jeg husker riktig – i alle fall fra Venstre – i vår. Det vi ble enige om der, og la til grunn, og som regjeringen jobber med utgangspunkt i – nemlig det som også var utgangspunktet for den forrige regjeringen – var visjonen om en atomvåpenfri verden. Dette er et arbeid som er utrolig viktig. I tillegg er det viktig det som også representanten er inne på – arbeidet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, ikke minst atomvåpen, med tanke på de terrororganisasjonene og de regimene som vi står overfor i mange deler av verden. Vi må selvsagt hindre at de får tilgang på et så ødeleggende våpen som atomvåpen.

Anniken Huitfeldt (A) [12:29:11]: Jeg takker for et godt svar, men jeg vil spørre helt konkret: Er utenriksministeren enig i at det er et mål for Norge at man skal oppnå en verden fri for masseødeleggelsesvåpen basert på forpliktende og verifiserbare avtaler som omfatter alle land? Mener utenriksministeren at dette er et mål for hans utenrikspolitikk?

Utenriksminister Børge Brende [12:29:34]: Vi hadde en god diskusjon om dette i forbindelse med interpellasjonen, og jeg sa akkurat dette og bekreftet at vårt mål er en atomvåpenfri verden. Vi deler den visjonen. Det er det et flertall for i Stortinget. Det som har kommet i tillegg de senere dagene, er diskusjonen om et forbud mot atomvåpen. Det vi har valgt, og som jeg mener det er viktig at vi står samlet om, er visjonen om en atomvåpenfri verden, som er en mye tryggere og bedre verden. Dette er et langsiktig arbeid basert på viktige humanitære prinsipper. Et viktig humanitært prinsipp er at man skal skille mellom dem som strider, og sivilbefolkningen. Ingen av disse masseødeleggelsesvåpnene er i stand til å skille mellom disse. Det er blant annet grunnlaget for dette engasjementet, som jeg deler, og som jeg tror vi står samlet om.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:30:36]: Jeg vil også takke for et godt innlegg og gjenta det jeg sa, at utenriksministeren gjør en stor jobb i å representere Norge rundt om i verden. Han tar ansvar og viser et stort engasjement for de enorme lidelsene vi ser rundt om i verden. Selv om Kristelig Folkeparti nok fremdeles gjerne skulle hatt en utviklingsminister, er vi alle fall glade for det engasjementet utenriksministeren viser, og for at han bruker de anledningene han har til å løfte verdens fattigste hver gang han har mulighet til det. Derfor vil jeg spørre utenriksministeren om disse appellene som FN sendte ut, om 117 mrd. kr, som de varsler at de trenger det neste året for å kunne gjøre det humanitære arbeidet for å hjelpe nesten 60 millioner mennesker som er på flukt. Hvordan ser han for seg at Norge og utenriksministeren kan bidra til å få med andre land på å oppfylle de appellene, ikke bare med løfter og ord, men slik at det kommer penger på bordet?

Utenriksminister Børge Brende [12:31:37]: Takk for inspirerende ord, og ikke minst takk for godt samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre i forbindelse med utformingen av neste års budsjett. Vi har en kraftig økning i det norske utviklingsbudsjettet for neste år. Det har aldri vært så høyt – det er historisk høyt – og vi ser at mange andre land faktisk ikke øker utviklingsbudsjettet sitt i tråd med det Norge nå gjør. Vi legger også opp til en betydelig økt satsing på de humanitære midlene. Det er vesentlig i en situasjon der vi ser at det er så store behov globalt. Jeg tror også at det vi gjør innenfor helse og ikke minst utdanning, støtter godt opp om det humanitære arbeidet. Norge vil ta sin del av ansvaret for å bidra til å oppfylle de viktige appellene FN har kommet med og vil komme med fremover, innenfor de rammene Stortinget har satt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:32:53]: Eg kan gjerne stille meg bak at det var eit både godt og vidtrekkjande perspektiv ved innlegget til utanriksministeren. I innstillinga er det ein samla komité som understrekar at Afrika sør for Sahara framleis har høgaste prioritet i norsk bistand. Ein har merka seg at rundt ein fjerdedel av befolkninga i Afrika sør for Sahara er utsette for svolt, og ein påpeikar at det må gjerast meir for å sikre denne regionen tilgang på vatn og ernæring. Kva konkret vil statsråden gjere for å bidra til at Noreg er med og sikrar tilgang på vatn og mat som det mest grunnleggjande for dei aller fattigaste i denne verdsdelen og i andre delar av verda der ein har liknande tilstandar?

Utenriksminister Børge Brende [12:33:55]: Takk også til Navarsete for hyggelige ord, det blir rene førjulsstemningen her i salen nå.

Det er et viktig spørsmål representanten tar opp. Verdens befolkning øker raskt, og det er mye som tyder på at vi går fra sju milliarder til ti milliarder mennesker innen 2050. Da ser man hvilket enormt behov for økt matvareproduksjon, og det er et stort behov for at dette skjer innenfor bærekraftige rammer. Klimaendringer gjør dette vanskeligere, forørkning gjør det vanskeligere, og begrenset tilgang på vann gjør det vanskeligere. Derfor har vi innrettet bistandsbudsjettet med fokusland, slik at dette er viktige elementer i norsk utviklingspolitikk – å satse på muligheten for folk til å brødfø seg selv.

Trine Skei Grande (V) [12:35:14]: Norfund har vært debattert, både da vi forhandlet om budsjettet, og i offentligheten. I budsjettforhandlingene la vi inn en begrensning når det gjaldt gass, som jeg tror er viktig og riktig.

Så er det også – som en følge av regjeringas landkonsentrasjon – lagt inn en konsentrasjon når det gjelder antall land, men det er åpning for at utenriksministeren kan vurdere dette i enkelttilfeller. Så jeg vil spørre utenriksministeren: Vil dette være en veldig rigid vurdering, eller vil en vurdere prosjektenes styrke knyttet til de enkelte søknadene?

Utenriksminister Børge Brende [12:35:59]: Norfund er en av de store satsingene i dette budsjettet og blir tilført mange nye midler i 2015. Det er god næringslivssatsing, og det er god utviklingspolitikk.

Det regjeringen har lagt fram for Stortinget, er et generelt utgangspunkt, at vi skal gjennomføre en forsiktig konsentrasjon av norsk utviklingshjelp – fra 116 land til 84 land. Men selv det har skapt en del debatt – den har det vært fascinerende å følge. Vi har i utgangspunktet gjort unntak for humanitære organisasjoner. Det glemte vi dessverre å skrive inn i proposisjonen. Det skapte litt ekstra arbeid. Så har vi gjort unntak for frivillige organisasjoner.

En organisasjon som Norfund er i utgangspunktet omfattet av dette, men det er en dispensasjonsadgang. Hvis det er klare hensyn som tilsier at det er fornuftig å gjøre unntak, må man se nærmere på det, og vi vil kunne benytte oss av den muligheten.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:37:08]: Etter alle honnørorda som har floge, kan det kanskje verke nesten ufølsamt å gå rett på sak. Eg gjer det likevel.

Eg la merke til at utanriksministeren ikkje eigentleg svarte bekreftande eller avkreftande på spørsmålet frå Anniken Huitfeldt om formuleringa i den siste budsjettproposisjonen til den førre regjeringa, som lyder:

«Oppnå en verden fri for masseødeleggelsesvåpen basert på forpliktende og verifiserbare avtaler som omfatter alle land.»

Dette var altså eit mål. Kan utanriksministeren bekrefte eller avkrefte at dette framleis er målet til regjeringa?

Så sa han at forbodsdiskusjonen hadde komen opp dei siste dagane. Vel, kanskje kan det forklare at han stod fram som litt overraska, for den diskusjonen er jo ikkje heilt ny. No har Noreg halde innlegg i Wien, og vi har ikkje teke noko initiativ i den retninga. Mange land støttar eit forbod. Er det aktuelt for Noreg å støtte eit forbod mot atomvåpen, slik som vi har forbod mot kjemiske våpen, biologiske våpen og andre våpentypar som er farlege, og som Noreg har vore med på å drive fram?

Utenriksminister Børge Brende [12:38:12]: Det jeg sa, var kanskje å gjøre det enda tydeligere, i tråd med det jeg sa i forbindelse med interpellasjonsdebatten i vår. Regjeringen støtter formuleringen til den forrige regjeringen – som representanten Solhjell var medlem av – den formuleringen som ble referert av komiteens leder. Det var konklusjonen i debatten i vår, og dette er det flertall for i Stortinget. Den støtter jeg.

Når det gjelder å gå enda et skritt lenger – fra ønsket om en humanitær sammenheng og ha en visjon og et ønske om en atomvåpenfri verden til å si at man skal jobbe for et forbud her og nå – er det å gå lenger enn det den forrige regjeringen gjorde. Jeg mener at vi skal benytte den enigheten som jeg oppfatter er i Norge og i Stortinget, basert på den forrige regjeringens arbeid, og bruke det som basis for Norges aktive internasjonale arbeid for humanitær nedrustning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:39:36]: Et sted i Norge er det soldater på vakt til enhver tid. Vi har soldater som er ute i internasjonale operasjoner, vi følger en sterk og god norsk tradisjon om å stille opp når det internasjonale samfunnet ber oss om det, og vi passer på og følger nøye med på utviklingen i våre nærområder. Vi lever i en veldig kompleks, uforutsigbar verden. Vi har et varig endret forhold til Russland. Vi har en varig endring i våre sikkerhetspolitiske omgivelser, og jeg vil også benytte anledningen til å takke komiteen for at de på kort varsel ved mange anledninger i løpet av dette året har stilt opp til konsultasjoner i den utvidede utenriks- og forsvarskomité.

I budsjettet for 2015 legger regjeringa opp til en betydelig og reell styrking av den samlede bevilgningen til Forsvaret. Vi ønsker å prioritere operativ evne, bl.a. ved å opprettholde høy aktivitet i strukturen. Vi ønsker å bidra til mer øving og trening og fortsatt tilførsel av nytt og moderne materiell. Alle forsvarsgrener og Heimevernet styrkes, og vi følger den konsistente linja vi har hatt fra tilleggsproposisjonen for 2014-budsjettet gjennom revidert nasjonalbudsjett og til denne budsjettinnstillingen. Vi ønsker å styrke vår tilstedeværelse i nord, og det er lagt opp til i planverket økt aktivitet fra Kystvakten i 2015.

Endringene vi skal ta fatt på, kommer til å ta tid. Etter åtte rød-grønne år ser vi at det er til dels betydelige mangler mange steder i forsvarsstrukturen. Det de ansatte syntes har vært særlig utfordrende og frustrerende, er at det ikke har vært akseptert å snakke om disse manglene. Denne regjeringa er i motsetning til våre forgjengere ærlige om utfordringene. Vi snakker om dem, og vi anerkjenner dem. Vi står overfor mange vanskelige valg, tøffe prioriteringer og tydelige veivalg.

Effektiviseringstiltak i sektoren har gjennom mange år vært en tøff, intern omprioritering. Det må vi anerkjenne at det er. Vi verner den operative evnen og øker altså på alle budsjettområder for å styrke den operative evnen over tid. Vi legger inn over 1,4 mrd. kr ekstra i budsjettet, drøyt 3,3 pst.

Jeg er veldig glad for at det er en så sterk støtte i Stortinget til det viktige arbeidet som nå gjøres med kompetansereformen. I tillegg er den samme støtten sterk til det arbeidet som gjøres med veteraner – et veldig viktig felt for regjeringa, der vi har lagt inn nesten 300 mill. kr bare dette siste året for å følge opp veteranene våre bedre.

Vi legger inn ekstra ressurser til anskaffelsen av kampfly og JSM. Dette er historiske kapasitetsløft for Forsvaret, ikke bare for Luftforsvaret. Det kommer til å styrke vår operative evne betydelig over tid, og det er noe som hele Stortinget, bortsett fra SV, stiller seg bak.

Det er også viktig for regjeringa å støtte opp om samfunnssikkerheten. I budsjettet bidrar vi til å redusere responstida på helikopteret, slik at vi kan styrke vår støtte til politiet. Vi reduserer responstida fra to timer til én time, noe som er svært viktig for å kunne bistå politiet i det daglige.

Så en enkeltsak jeg gjerne vil orientere om. Når det gjelder endret innretning av renholdstjenester i forsvarssektoren, er jeg opptatt av at den omstillingen skal gjennomføres på en ansvarlig og forsvarlig måte. De berørte ansatte skal ivaretas i henhold til gjeldende avtaler og statens ordninger for øvrig. Det legges nå opp til at omstillingen vil bli gjennomført som en virksomhetsoverdragelse, noe som altså betyr at man kan skape forutsigbarhet om fremtidig jobbsituasjon for de ansatte.

Regjeringas forslag til forsvarsbudsjett for 2015 er et godt budsjett som på samme tid er preget av nøkternhet, realisme og klare prioriteringer. Vi følger en konsistent linje med gradvis opptrapping av budsjettene fra tilleggsproposisjonen i 2014 via revidert nasjonalbudsjett og nå til denne proposisjonen. Vi foreslår en betydelig bevilgningsøkning til Forsvaret, samtidig vil stram styring og mest mulig effektiv bruk av ressursene innenfor alle virksomhetsområder være avgjørende både i oppfølging av den gjeldende langtidsplanen og for å skape et robust utgangspunkt for den videre utviklingen av sektoren som helhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:44:44]: Jeg vil takke forsvarsministeren for et meget godt samarbeid i det året som har gått. Det har vært mange vanskelige avgjørelser som hun har tatt, og vi har blitt konsultert på en god måte.

Endringer tar tid, sa forsvarsministeren, etter åtte rød-grønne år. Men det tar jo ikke så lang tid å gjennomføre det Eriksen Søreide i opposisjon sa var mulig. Hver gang noen spør om forsvarsbudsjettet, gjør forsvarsministeren det hun er best til, nemlig å kritisere de rød-grønne partiene, men nå har jo forsvarsministeren ansvaret sjøl, og det er mange som har hatt store forventninger til at forsvarsministeren skal gjennomføre det hun som representant sa i opposisjon. Det er mange som sikkert sitter og hører på nå, forsvarsvenner som lurer på om forsvarsministeren er stolt over det budsjettet som nå presenteres. Er det i overensstemmelse med det som hun mener er nødvendig for Forsvaret?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:45:40]: Det jeg liker aller best, er å snakke om vår egen politikk, og det gjør jeg i alle mulige sammenhenger hver eneste dag. Når jeg sier at endringer tar tid, er jo det i erkjennelsen av at skal vi klare å oppnå et av hovedmålene, sånn som vi ser det, nemlig å skape bedre operativ evne gjennom større dybde og utholdenhet i strukturene, så kommer det til å ta tid. Det er en erkjennelse hos oss, men som våre forgjengere ikke ønsket. Vi har utfordringer på det feltet. Det vil si at vi over tid har prioritert annerledes i Forsvaret enn det vi mener er viktig å gjøre nå, nemlig å sørge for en operativ evne som har dybde og utholdenhet i strukturene. Det er ikke gjort på ett år, det er ikke gjort fra ett budsjett til et annet, og det er også en av de viktigste årsakene til at vi nå har bedt forsvarssjefen om å utarbeide et nytt fagmilitært råd som skal gi oss nettopp de verktøyene. Noe av det forsvarssjefen er mest opptatt av, og som jeg er helt enig med forsvarssjefen i, er at vi må kunne stille større deler av strukturen vår klar på kortere tid enn det vi kan i dag.

Kåre Simensen (A) [12:46:53]: Jeg tror vi alle er enige om at den største utfordringen for å få et forsvar for vår tid vil avhenge av gjennomføringsevnen av langtidsplanen for neste periode. Norges viktigste evne til å forsvare vårt lands områder er den mekaniserte og moderniserte brigaden. Å følge opp moderniseringen og videreutvikling av Hæren er helt vesentlig for å kunne ivareta våre forpliktelser i den øvre delen av krisespekteret, som jeg vet at forsvarsministeren er opptatt av, både for at forsvarsgrenene skal kunne samarbeide som forutsatt i et nettverksbasert forsvar og for å kunne samarbeide med, og i ytterste fall ta imot, allierte forsterkninger i en krisesituasjon. Vi er mange som er bekymret for at Hærens materiell er i ferd med å bli utdatert. Så mitt spørsmål er ganske enkelt: Vil regjeringen følge opp og gjennomføre den største moderniseringen av Hæren siden Marshall-hjelpen, og ikke minst gjennomføre den vedtatte langtidsplanen?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:47:51]: Jeg er glad for at representanten Simensen tar opp spørsmålet om Hæren. Vi har lagt til rette for, både i dette budsjettet og i revidert nasjonalbudsjett, å forsere styrking av både Hæren og Heimevernet, for de tingene han peker på, er svært viktige. Det er jo også en av de manglene vi nå har sett over tid, nemlig evnen til å bistå allierte, hvis det skulle være nødvendig, og ikke minst ta imot alliert forsterkning, som jo hele vårt forsvarskonsept bygger på, og som derfor er avgjørende viktig. Hæren får en styrking på drøyt 66 mill. kr i budsjettet som nå foreligger.

I tillegg gjennomføres nå en historisk modernisering av Hærens materiell - både CV90, som nå etter hvert har begynt å rulle ut fra fabrikken, og etter hvert også modernisering og oppgradering av Leo, altså stridsvognene til Hæren. Det er veldig viktige prosjekter, de er svært høyt prioritert av Hæren selv, og det skal vi bidra til å videreføre.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:49:01]: Då Høgre satt i opposisjon, skreiv partiet følgjande merknad til den førre regjeringa sitt forsvarsbudsjett for 2013:

«Til tross for positive utviklingstrekk vil disse medlemmer derfor uttrykke sin fortsatte bekymring for situasjonen i Forsvaret, og mener at regjeringen ikke viser tilstrekkelig evne og vilje til å anerkjenne og gripe fatt i underliggende ubalanser og problemer som både på kort og lang sikt kan få store konsekvenser for operativ evne og økonomisk bærekraft over tid.»

Dagens forsvarsminister var ein meget ivrig kritikar av at budsjetta ikkje auka tilstrekkeleg i den raud-grøne regjeringa si tid.

Forsvarsdepartementet vurderer at Forsvaret si operative evne til å bidra til kollektivt forsvar av Noreg og NATO har falle. Og med tanke på at Høgre var så bekymra for situasjonen i Forsvaret tidlegare, er det jo overraskande at budsjettet ikkje har større påplussingar enn det har. Korleis vurderer forsvarsministeren det beskjedne forsvarsbudsjettet med tanke på dei åtvaringane om låge forsvarsbudsjett som dei kom med tidlegare?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:50:02]: Jeg syns representanten Navarsete kom med riktig gode sitater, som jeg står fullt inne for, og som jeg også har gjentatt her.

Et av resultatene av at det i fire av åtte rød-grønne år var en realnedgang i budsjettet, er at vi har noen utfordringer med dybde og utholdenhet i strukturene, som representanten sjøl var inne på i sitt hovedinnlegg. Og det er en viktig påpekning. Det er i vesentlig grad to årsaker til at man ser en utfordring for evnen til å drive kollektivt forsvar. Det ene er en utfordring som er av teknisk karakter, nemlig sprekkdannelser på F-16. Det har Stortinget blitt orientert om i mange omganger, og det er et problem vi nå arbeider for å løse så fort vi kan. Det andre er evnen til logistikk og logistikkberedskap, og den evnen har ikke blitt dårligere fra i fjor til i år, den har blitt bygd ned over tid, og det må den forrige regjeringa være med på å ta sin del av ansvaret for.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:51:08]: Eg vil ta opp eit tema som eg har teke opp med forsvarsministeren før, som ligg mellom forsvar og justis, men som er avgjerande viktig, nemlig den forskingsinnsatsen vi gjer på ekstremisme i tida framover: ekstremisme i sine ulike former, med ulike grupper som kan vere aktuelle, forsking for å forstå, for å kunne førebyggje og sjølvsagt for å kunne handtere utfordringa viss ho er der. I lys av det er eg litt forundra over det kuttet på 45 mill. kr til dei strategiske forskingsmidlane som ligg i budsjettet som no vert vedteke. Men det eg kan tenkje meg å utfordre statsråden på, er: Kan ho forsikre oss om at dette ikkje vil innebere eit kutt på forsking på ekstremisme frå Forsvarsdepartementet si side? Kan ho, snarare tvert imot, love oss at ho, saman med justisministeren, vil sørgje for at den forskinga vert auka og styrkt i åra som kjem?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:52:11]: Jeg takker for et godt spørsmål. Vi har jo heldigvis, vil jeg si, over år fått bygd opp et verdensledende miljø ved Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, særlig på islamistisk terrorisme. Det er et miljø som er verdensledende, og hvis forskere brukes i veldig mange andre sammenhenger. I tillegg har FFI også over tid klart å opprettholde den delen av sin grunnbevilgning som de bruker til forskning på radikalisering. Dette er miljøer som vi er interessert i å bygge opp under. De driver veldig viktig forskning, og det er helt riktig som representanten Solhjell sier, at dette ligger litt i skjæringspunktet mellom forsvar og justis. Det er viktig at man her også bruker sivile forskningsinstitutter til å jobbe med den delen av dette som dreier seg om hvordan man f.eks. skal bekjempe radikalisering her hjemme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:53:04]: Eg synest det var eit innsiktsfullt innlegg, men det eg meinte å spørje om, var jo om det innlegget vil føre til konkrete forbetringar i nettopp dei miljøa og ei styrking av løyvingane, fordi dei samla løyvingane til strategisk forsking på budsjettet går jo ned med 45 mill. kr. Eg vil gjerne ha ei avklaring frå forvarsministeren – eg skjønar at ho kanskje ikkje no kan seie kva kvar krone skal gå til – om det er hennar intensjon at det kuttet ikkje går ut over ekstremismeforskinga, men at ein snarare styrkjer ho. Spesifikt vil eg òg spørje om ho også vil sørgje for at vi held oppe ei forsking på høgreekstremisme – ikkje berre på islamisme – som trass alt har vist seg å ha noka betyding dei siste åra i norsk historie.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:53:53]: Hvis man bruker FFI som et eksempel – FFI er jo et av mange forskningsmiljøer som kan bidra til å forske på dette og altså har verdensledende miljøer spesielt innenfor islamistisk terrorisme – har vi der to deler av bevilgningen. Det ene er den strategiske komponenten, det andre er grunnforskningen. Grunnforskningsbevilgningen er styrket i dette budsjettet. Det er et viktig bidrag til å opprettholde nettopp det som representanten Solhjell og jeg er opptatt av: å styrke disse miljøene som forsker på svært viktige områder. Jeg mener det er viktig at vi ikke bare sørger for å styrke forskningen på høyreekstreme miljøer, men på ekstreme ekstremistiske miljøer jevnt over, fordi denne trusselen kan komme fra veldig mange hold, og det er viktig at vi ikke stirrer oss blinde på ett av dem, selv om det også er mange fellestrekk mellom de ekstreme miljøene som kommer fra litt ulike kanter. Så, ja, det å styrke disse miljøene er viktig for oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Vidar Helgesen [12:55:04]: Ingen internasjonal organisasjon er viktigere for Norge enn EU. Ikke noe samarbeid betyr mer for norsk hverdagsliv enn EU, og ikke noe marked er viktigere for norske bedrifter enn det europeiske markedet. Det er derfor norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, og det er derfor det også er bred enighet om norsk europapolitikk i denne sal. Jeg vil takke komiteen og dens leder for godt samarbeid i året som har gått.

EØS gir forutsigbarhet for norske bedrifter i det som er vårt hjemmemarked. 80 pst. av de varene vi selger, går til EU, 65 pst. av de varene vi kjøper, kommer fra EU. 60 pst. av norske investeringer går til EU, 70 pst. av utenlandske investeringer i Norge kommer fra EU, og vel 7 pst. av alle sysselsatte i Norge er arbeidsinnvandrere fra EU. Da sier det seg selv at det er viktig for Norge hvordan dette hjemmemarkedet vårt utvikler seg.

Europa står nå i en økonomisk situasjon som kaller på mer vekstkraft og mer konkurransekraft. Da vil det kreves store strukturreformer i mange land, det vil kreves mer mobilitet i arbeidsmarkedet, det kreves ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk, og det kreves nødvendige stimuleringstiltak både på nasjonalt og europeisk plan.

I det globale bildet vil forhandlingene om TTIP, den transatlantiske handels- og investeringsavtalen, kunne få stor betydning. Friere handel over Atlanteren kan bli en vitamininnsprøyting både for det transatlantiske området og for verdensøkonomien. Alternativet til ny vekst er dypere økonomiske og sosiale problemer i Europa og et Europa som blir svakere i verden. Det er ikke i Norges interesse.

Norge bidrar i innsatsen mot økonomiske og sosiale ulikheter i EUs minst velstående land. EØS-midlene er et norsk solidaritetsbidrag. Det er ingen kontingent for deltagelse i EØS, det er et solidaritetsbidrag der vi bidrar til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i EUs mest utsatte områder. Men disse midlene er også et bidrag til å styrke det indre marked, for ved å skape mer vekstkraft, ved å skape mer like forhold i Europa, styrker vi også funksjonsmåtene til det indre marked. Det er én bakgrunn for at regjeringen i neste programperiode vil ønske å legge større vekt på tiltak for innovasjon, vekst og arbeidsplasser i innretningen av EØS-midlene enn det vi har sett tidligere.

Som sagt, dette er ikke kontingentpenger. De går da heller ikke til EU, men til enkeltland. Men EØS-midlene er resultatet av en internasjonal avtale, de er resultat av en avtale som gir innhold til det honnørbegrepet vi ofte bruker, nemlig forpliktende internasjonalt samarbeid.

Jeg registrerer at Senterpartiet ønsker å bryte denne avtalen for neste år gjennom å kutte 2,5 mrd. kr i den. Å ville bryte en forpliktende internasjonal avtale med en internasjonal organisasjon som har så stor betydning for Norge, er ikke klokt. Å ville gjøre det i samme år som vi står i vanskelige forhandlinger med EU om neste avtaleperiode for EØS-midlene, er – ja, president, det unndrar seg nesten karakteristikker.

Vi er i forhandlinger om nye EØS-midler. Det er vanskelige forhandlinger, som har pågått siden januar i år. EU krever som kjent en kraftig økning i vårt bidrag, noe vi anser urimelig, i og med at deres egne midler til sosialøkonomisk utvikling bare har en mindre økning i inneværende budsjettperiode. Det skal ikke være tvil om Norges vilje til å videreføre og vilje til å bidra. Vi er tilfreds med at forhandlingene er i gang igjen, men avstanden er fortsatt meget stor. Vi håper å få fortgang i dem nå, nettopp fordi disse bidragene kan spille en rolle i å utjevne levekår i Europa, og nettopp fordi vi ønsker – i neste periode – å satse mer på vekstfremmende tiltak i mottagerlandene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [12:59:44]: Europaministeren sa i sin redegjørelse tidligere i høst at regjeringen ønsker å bruke det nordiske samarbeidet mer aktivt i europapolitikken, og at nordisk samarbeid i økende grad også er en del av den europeiske integrasjon. I tillegg er det slik at stadig flere land ser til Norden, ser på vår evne til å sikre nettopp det som statsråden nå nevnte i sitt innlegg, nemlig arbeid, vekst, velferd og innovasjon.

Da er mitt spørsmål: Hvordan vil statsråden bruke det nordiske samarbeidet til innovasjon og vekst i Europa? Er det kanskje slik at en del av høyrepartiene i Europas sparepolitikk er kontraproduktivt, og at man i stedet må stimulere til vekst, utvikling og innovasjon i europeiske land?

Statsråd Vidar Helgesen [13:00:43]: I et Europa som er omringet av ustabilitet og et Europa som selv plages av svak økonomisk vekst og store sosiale utfordringer, er den nordiske regionen og den nordisk-baltiske regionen mye av et håpets område, og derfor ser vi også et stort potensial i å styrke og fordype det nordiske samarbeidet og det nordisk-baltiske samarbeidet i europapolitikken. Det dreier seg også om innsats for forskning, innovasjon og ny vekst i Europa. I det bildet tror jeg det hører med at vi i Norden har en god tradisjon for måten vi organiserer samfunnet vårt på. I EØS-midlene har vi bl.a. støttet et trepartssamarbeid og dialog om anstendig arbeidsliv. Vi vil se på innsats mot arbeidslivskriminalitet osv.

Når det gjelder ansvarlig økonomisk politikk, eller kuttpolitikk, ser vi at noen av de nordiske og baltiske landene er eksempler på at man gjennom innstramminger og økonomiske reformer kan oppnå gode resultater. Så her er det både stimulanser og innstramminger som kan være nødvendig.

Svein Roald Hansen (A) [13:01:55]: Noe av det første som statsråden gjorde da han tiltrådte i fjor høst, var å reise til Brussel og fortelle at regjeringen ønsket å endre prosenttollen på harde oster og hortensia tilbake til kronetoll, men glemte å sikre seg flertall for det her i salen.

Nå er regjeringen i gang med vanskelige forhandlinger, som statsråden sa, også såkalte artikkel 19-forhandlinger med EU om en liberalisering av handelen med landbruksprodukter. Vil statsråden respektere flertallet her i salen i tollsaken, og ikke komme tilbake til Stortinget med en avtale hvor tollsatsen igjen er i kroner og ikke i prosenter?

Statsråd Vidar Helgesen [13:02:40]: Det er godt at jeg får anledning til å klargjøre hva jeg faktisk sa i Brussel for over et år siden. Der ga jeg uttrykk for hva som var regjeringens syn, men var også veldig tydelig på at dette var en stortingsbeslutning, at regjeringen ikke var en flertallsregjering, og at det derfor ville kreves en stortingsbehandling. Men det var viktig for oss å signalisere til EU hva som er denne regjeringens holdning, nemlig at det ikke skal innføres nye proteksjonistiske tiltak, og at vi i et møte hvor EU ville forvente å høre fra oss hva vi mente, faktisk sa hva vi mente.

Når vi nå står foran artikkel 19-forhandlinger, er det ikke riktig av meg å kommentere det før vi kjenner innholdet i mandatet og før vi er i gang med forhandlingene, slik at vi der først vet hva som er på kravlisten, og før vi får utformet et mandat i konsultasjon med Stortinget.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:03:54]: Eg vil fyrst takke statsråden for oversendinga av 650 siders oversyn over bruken av EØS-midla. Det var jo ein solid koloss og mykje nyttig lesestoff – ei mengd prosjekt, der nokre er bra, nokre er mindre bra, men som mange av dei har lite eller ingenting med utjamning og tiltak mot fattigdom å gjere, med den solidariteten som statsråden understreka i innlegget sitt.

Europameldinga og Riksrevisjonen stiller begge spørsmål ved om midlane bidreg til nettopp økonomisk og sosial utjamning på ein god måte, i det som vart omtala som eit heilt frivilleg solidaritetsbidrag – men som eg skjønar ein skal inn i harde forhandlingar om likevel, trass i frivillegheita.

Eg har òg sjølv brote mange av føresetnadene i EØS-avtalen – kan hende når det gjeld distriktspolitikk, alkoholpolitikk, råderett over naturressursar – så det er vel ikkje så ille om me endrar nokre av føresetnadene frå norsk side. Men kan statsråden garantere at alle prosjekta i denne 650-siders kolossen faktisk bidreg til utjamning og fattigdomstiltak, og faktisk er solidaritet i praksis?

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen [13:05:04]: Det er generøst av representanten Navarsete å takke for de 650 sidene, ettersom det er hennes egen regjering som i all utstrekning har skrevet dem. Det er en prosjektportefølje som er utformet i den avtaleperioden som nå har utløpt.

Jeg kan ikke garantere at hvert enkelt av prosjektene på de 650 sidene i seg selv bidrar til økonomisk og sosial utjevning – men at totaliteten gjør det, er min overbevisning. Det er dertil sånn at vi har et mål om, gjennom disse midlene, å styrke de bilaterale forbindelsene mellom landene. Det gjelder f.eks. det maritime museet i Gdansk. Norge og Polen er to land med stolte maritime tradisjoner. Jeg er i hvert fall stolt av de norske maritime tradisjonene, og at det markeres i et bilateralt samarbeid, ser jeg ikke noe vondt i, selv om det vekstfremmende ved det kanskje begrenser seg til de arbeidsplassene det skaper i Gdansk.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:06:15]: Eg la merke til at den første setninga i europaministeren sitt innlegg var: «Ingen internasjonal organisasjon er viktigere for Norge enn EU.» Kva er bakgrunnen for at regjeringa meiner at EU er ein viktigare internasjonal organisasjon enn FN og NATO, som vi jo er medlem av?

Statsråd Vidar Helgesen [13:06:40]: EØS og vårt samarbeid med EU er viktigst for Norge i egenskap av med hvilken tyngde dette samarbeidet påvirker norsk hverdagsliv. Alle norske kommuner, så å si alle norske utdanningsinstitusjoner og de aller fleste arbeidsplasser er berørt av dette samarbeidet. Derfor er dette en praktisk hverdagsvirkelighet for Norge. Det er ingen internasjonal organisasjon som påvirker det norske samfunnet mer. Det gjør at vi mener alvor med å si at norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Den organisasjonen som først og fremst former europeisk politikk, er EU, og derfor er vårt forhold til EU så viktig.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:07:32]: Eg er likevel litt overraska over at statsråden bekreftar eit syn om at EU faktisk er den viktigaste organisasjonen for Noreg i utanrikspolitikken, all den tid sikkerheita vår er ein basis for all annan politikk. Sjølv om ein kan ha ulike syn på det, så har eit stort fleirtal, inkludert begge regjeringspartia, valt at Noreg skal vere medlem av NATO og byggje på det. FN er òg ein del av sikkerheita vår og i tillegg den einaste globale organisasjonen som kan handtere veldig mange av dei store globale utfordringane som vi har diskutert her i dag. Det er brei støtte for at Noreg skal vere med i FN – så vidt eg veit, samrøystes – og det er eit stort fleirtal for at vi skal vere med i NATO, men Noreg har valt å ikkje vere med i EU. Trur europaministeren han har støtte i Stortinget for eit syn om at EU er ein viktigare organisasjon for Noreg enn FN og NATO?

Statsråd Vidar Helgesen [13:08:33]: La meg klargjøre overfor representanten Solhjell at det ikke skal være noen tvil om at for vår sikkerhetspolitiske forankring er det NATO som er den viktigste organisasjonen. For norsk hverdagsvirkelighet er det faktisk EU, gjennom EØS-avtalen, som har størst betydning av alle internasjonale organisasjoner. Det er et faktum som er ganske ugjendrivelig. Men det dreier seg ikke om at disse står i noe konkurranseforhold. Komiteen har gjennom sine merknader understreket viktigheten av det strategiske samarbeidet mellom EU og NATO. EU er også vår viktigste partner i multilaterale sammenhenger, bl.a. i de pågående klimaforhandlingene, og i FN-sammenheng, så her er det ikke nødvendig å bygge opp noen motsetning. Den påvirkningen EU-beslutninger har på hverdagsvirkeligheten i Norge, er det ingen tvil om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [13:09:53]: De ti siste årene har nordområdene fått sin høyst fortjente plass på den politiske dagsordenen. Norges engasjement i nord har blitt styrket, og interessen for vårt engasjement i nord har blitt styrket, både nasjonalt og internasjonalt. Viktige milepæler er nådd de siste årene. Delelinjeavtalen er et stikkord. Andre stikkord er at det ulovlige overfisket i Barentshavet er bekjempet, at forsknings- og kunnskapsmiljøene våre i nord – om nord – er styrket, at Barentshavet er etablert som en ny energiregion i Europa, og at vi har fått på plass forvaltningsplaner for Barentshavet og Norskehavet. For Nord-Norges del har dette engasjementet også betydd en aktiv politikk for vekst, som igjen har resultert i økende befolkning og mange tusen nye arbeidsplasser.

Dette er et resultat av bevisste politiske prioriteringer, og det er også et uttrykk for at politikk og internasjonalt samarbeid virker. Det bør også tjene som en inspirasjon til å videreføre og videreutvikle en aktiv nordområdepolitikk i en tid som krever både engasjement og klokskap for å møte klimaendringene, for å håndtere miljøutfordringene knyttet til økt skipstrafikk og ny næringsvirksomhet, for å tenke framtidsrettet om Svalbard-samfunnet, som for tiden rammes av fallende kullpriser, for å sikre at geografisk plassering, rike naturressurser og interesse utenfra fortsatt kan omsettes til vekst og utvikling av den nordnorske landsdelen, og sist, men ikke minst, for å forvalte vårt naboskap med Russland.

Da statsministeren tidligere i høst presenterte regjeringens nordområdepolitikk, sa hun at man skulle gå fra dialog til handling. Det er uklart hvorfor regjeringen mener at dialog i nord er noe man bør gjøre mindre av. Vi ser at vårt naboland Russland øker sin aktivitet, investerer mer og moderniserer forsvaret i nordområdene. Til tross for uenighet om russisk opptreden i Ukraina, er forholdet til vår store nabo i øst preget av lav spenning og samarbeid.

Med dagens politiske utvikling i Russland spiller nordområdesatsingen vår en enda viktigere rolle for å ivareta norske utenrikspolitiske interesser enn tidligere. De felles prosjektene og institusjonene som er bygd opp de siste årene, må styrkes for å bidra til dialog og samarbeid. Ikke siden murens fall har vel dialogen mellom russiske og norske lokal- og regionalpolitikere vært viktigere enn i dag. Folk-til-folk-samarbeid, felles kriseberedskap og felles interesser knyttet til fiskeriforvaltning og havrett bidrar til å styrke russiske og norske fellesinteresser i nord. God dialog kan hindre at det oppstår nye uenigheter i våre grenseområder. Derfor er ikke dialog noe vi bør gå bort fra, dialogen bør i stedet styrkes.

Gjennom åtte år i opposisjon har Høyre og Fremskrittspartiet kritisert nordområdesatsingen til den rød-grønne regjeringen. Det ga også dagens utenriksminister uttrykk for da han tiltrådte i fjor høst. Han var utålmodig, og han ville ha konkrete resultater raskt. Nå har det gått over ett år, og jeg tror det er uklart for flere enn meg hva slags raske, konkrete resultater Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har å vise til. Ett konkret resultat er dessverre at regjeringens skattekuttpolitikk også har gått ut over forsvarsbudsjettet, der man nå ligger under nivået i langtidsplanen. Jeg registrerer at forsvarsministeren i et replikkordskifte her tidligere i dag ikke ville svare på om hennes eget budsjett var godt, og at hun i stedet pekte på utredninger fra forsvarssjefen som kommer om ett år. Og der er det en markant forskjell fra Høyre i opposisjon, som ville ha 600 mill. kr mer til Forsvaret. Før ville Høyre bevilge mer, nå vil Høyre utrede mer. Det virker også som om forsvarsministeren var mer interessert i å snakke om utfordringene under den rød-grønne regjeringen enn de utfordringene vi nå ser framover.

Regjeringens nordområderapport, Nordkloden, gir mange gode analyser og beskrivelser. Men det er vanskelig å få øye på en klar retning for den norske satsingen i nord, i Norge og i Arktis. Det er ikke tegn til tydelige ambisjoner der regjeringen forplikter seg til investeringer og initiativ. I budsjettforslaget for 2015 foreslo regjeringen en rekke kutt på nordområdesatsingen. Budsjettavtalen har fjernet de verste kuttene, men nordområdeprofilen som sådan ble ikke bedre. Arbeiderpartiet mener Norge bør beholde et bredt perspektiv i utviklingen av nordområdene, noe som også gjenspeiles i vårt alternative budsjett.

Sylvi Graham (H) [13:15:20]: Det er stor enighet i Norge om vårt bistandsbudsjett, for det skal være stort. Regjeringen foreslo å bruke 32,5 mrd. kr i 2015, det var over 1 mrd. kr mer enn i forrige års budsjett. Men etter forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre er økningen ytterligere nesten 500 mill. kr, altså til sammen om lag 33 mrd. kr.

Det som kjennetegner dette budsjettet – ved siden av storsatsing på utdanning og jenter – er en større fokusering på resultater. Regjeringen har presentert en bistandsreform. Helt fram til i fjor var Norges bistand smurt tynt utover – til 116 av 143 mulige land.

OECDs gjennomgang av norsk bistand munnet ut i en anbefaling om å styrke resultatorienteringen og konsentrere innsatsen. Mange av våre store bistandsorganisasjoner har allerede gjort det.

En forsiktig konsentrasjon av bistanden og også satsing på 12 fokusland er en betydelig endring i norsk bistandspolitikk. Dette gjøres for å oppnå bedre og mer målbare resultater og mer effektiv bistand. Det viktigste er jo hva som kommer ut av pengebruken og innsatsen – resultater som viser at norsk bistand virker. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.

Det er verdt å merke seg allerede nå at denne geografiske konsentrasjonen ikke omfatter arbeidet som gjøres i regi av frivillige organisasjoner. Konsentrasjonen skal heller ikke hindre norsk humanitær handlekraft i krisesituasjoner eller utelukke muligheten for å supplere akutt nødhjelp med mer langsiktig forebyggende bistand for å hindre at kriser oppstår. Det synes jeg er bra.

I noen av fokuslandene vi snakker om, står menneskerettighetene i beste fall på skjelvende føtter. Det må ha vår stadige oppmerksomhet. Menneskerettigheter, herunder respekt for opposisjon, religionsfrihet, sivilsamfunn og pressefrihet, er det absolutt grunn til å følge nøye med på og også ha en dialog med våre partnere om, for økende press mot menneskerettigheter er ofte nettopp det første tegnet på at et land utvikler seg i feil retning.

Den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år legges fram om kort tid. Det er varslet et taktskifte i denne innsatsen. Menneskerettigheter er den tredje pilaren for FN, og Norge arbeider for at den må styrkes. Vi kan aldri godta forsøk på å relativisere menneskerettighetene. Myndigheter skal ikke kunne omgå dem under henvisning til tradisjonelle verdier eller prinsippet om ikke-innblanding. Vi gir – og vil fortsette med å gi – omfattende støtte til organisasjoner og enkeltmennesker som arbeider for å fremme menneskerettighetene i land med store utfordringer på dette området.

Dette budsjettet har også en storsatsing på utdanning og jenter. Utdanning for alle er ikke bare en menneskerett, det er en betingelse for vekst og utvikling. Derfor foreslår regjeringen en kraftig økning i støtten til utdanning i fattige land.

I 2015 skal 2,4 mrd. kr gå til utdanning. Det er en økning på 550 mill. kr i forhold til 2014. Utdanning er avgjørende for å avskaffe ekstrem fattigdom. Millioner av barn er i dag fremdeles uten skolegang. Barn som rammes av krig og konflikt, jenter og funksjonshemmede er særlig utsatt. Regjeringspartiene vil spesielt vektlegge jenters utdanning. Jenter som får utdanning, gifter seg senere, får barn senere, har større mulighet til å få jobb og får bedre helse for seg selv og for egne barn. I Afrika sør for Sahara anslås barnedødeligheten til å kunne vært redusert med inntil 40 pst. dersom mødrene hadde hatt skikkelig skolegang.

Utdanning er nøkkelen til velbegrunnede valg senere i livet og påvirker forhold som barneekteskap, kjønnslemlestelse, barnedødelighet og generell helse i befolkningen. Å satse på utdanning i krise- og konfliktsituasjoner er ikke minst en investering i stabilitet, demokrati og utvikling. Med ekstra midler satt av til dette er regjeringens mål å bidra til at én million flere barn som lever i krise- og konfliktsituasjoner, får tilgang til utdanning av god kvalitet fram til 2017. Og det veldig viktige: Personer med funksjonsnedsettelser er de mest marginaliserte når det gjelder utdanning. Denne gruppen skal prioriteres.

Helse er et tema som Norge har engasjert seg kraftig i og hatt en global lederrolle for gjennom mange år. Man hørte bekymringene fra komitélederen da statsministeren lanserte stortingsmeldingen om utdanning i bistanden og den store hovedsatsingen i den forbindelse. Man mente at Norge nå ville redusere sin innsats for den globale helsesatsingen. – Men nei, tvert imot øker regjeringen innsatsen for global helse med 150 mill. kr til nesten 3 mrd. kr for det kommende år, med mål om å maksimere resultatene for tusenårsmålene om helse. Konklusjonen blir at et godt bistandsbudsjett ligger på bordet.

Jeg har mer på hjertet når jeg kommer tilbake.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:20:40]: Jeg har også litt på hjertet.

Utenriks- og forsvarskomiteens leder, som dessverre ikke er i salen her nå, polemiserer både i salen og i mediene på – jeg vil si – smålig vis. Jeg har kalt det en moderne form for Tuppen og Lillemor-politikk. Forsvaret står foran svært krevende omstillinger. Faktisk er det slik at omstillinger er blitt en konstant del av Forsvarets hverdag. Samtidig opplever vi at komiteens leder bruker tid og krefter på å hevde at hennes forsvarsbudsjett imøtekommer intensjonene i langtidsplanen, dette fordi hennes budsjett utgjør 43 931 mill. kr, mens regjeringen bevilger 43 817 mill. kr. Denne forskjellen utgjør ¼ promille av det totale forsvarsbudsjettet. Denne kvarte promillen skal ifølge komitélederen utgjøre forskjellen mellom å innfri målene i LTP og å ikke innfri målene i LTP. Derfor blir det som i sangen, at komitélederen ikke gir forsvarsministeren anledning til å «skli på kjellerlemmen», som det heter.

I en tid da NATO og Norge står foran krevende og uforutsigbare utfordringer, er det vår oppgave som landets ledende forsvarspolitikere å løfte blikket og ha visjoner om Forsvarets fremtidige rolle. Man møter ikke de raske endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen med budsjettpolemikk om ¼ promille, men med visjoner om hvilke oppgaver Forsvaret skal løse. Forsvarsministeren skal derfor ha ros for at hun så raskt innså at hun trenger fagmilitære råd om hvordan det norske forsvaret bør innrettes for å møte de nye utfordringene. Som forsvarsministeren selv sa ved kunngjøringen av et slikt råd: Vi trenger et «bredest mulig ordskifte om utfordringene vi står overfor».

Skal et slikt ordskifte ha tilstrekkelig relevans, er det avgjørende at forsvarssjefen får arbeide uavhengig, og at de konklusjoner som trekkes, og anbefalinger som fremmes, ikke blir begrenset av økonomiske føringer eller av det som anses som politisk mulig. På samme måte som Scheel-utvalget på uavhengig vis anbefalte uavhengige skatteendringer for å opprettholde den økonomiske bærekraften, må Forsvarets ledelse identifisere nødvendige strukturelementer, personell og organisering. Deretter vil det være opp til oss i denne sal å gjøre økonomiske og forsvarspolitiske prioriteringer.

Fremskrittspartiet registrerer med tilfredshet at utviklingen av F-35 er i rute, at Norges anskaffelse av inntil 52 kampfly holder budsjettet, og at prosjektet ses i en totalitet, inkludert nødvendig bygg og anlegg på Ørland. Målet må være at enhetsprisen går ytterligere ned, noe som bør kunne frigjøre ressurser til kampflyrelaterte utgifter.

Det er også svært positivt at utviklingen av Joint Strike Missile på Kongsberg fortsetter, og at stadig flere potensielle kunder av missilet identifiseres. JSM er et av Norges største teknologiske industriløft gjennom tidene, og noe vi alle bør vite å verdsette. Kongsbergs posisjon i verden er betydelig, bedriften er nyskapende, og bedriftens ulike enheter gjør at bedriften får spin-off-effekter mellom sivil og militær teknologi. Kongsberg er den eneste bedriften i Norge i dag som kan ta en idé til produkt. Derfor må jeg legge til at det vil være svært uklokt av staten å selge seg ned i bedriften.

Norsk bistandspolitikk har over mange år vært preget av oljepengefinansiert altruisme. Bistand har nærmest på uangripelig vis blitt definert som positivt og noe som har lettet på samvittigheten til noen hver. I skattemessig sammenheng har vi i dag et bistandsbudsjett som gir 12 000 kr per sysselsatt i Norge. Fremskrittspartiet er derfor glad for at denne begrensede måten å anse bistand på er forbi. Bistandens resultater er selvsagt det eneste som er av betydning. Penger er ikke et mål, men et middel.

Fremskrittspartiet ser derfor svært positivt på bistandsreformen som nå blir innført. En kraftig reduksjon i antall bistandsland i kombinasjon med særlig satsing på tolv utpekte land vil gjøre det mulig å evaluere om bistanden faktisk virker, og som en konsekvens stanse bistanden til land som ikke oppnår resultater i tråd med bistandens intensjoner.

Bistand må ikke være en sovepute verken for giver eller for mottaker. Fokus på utdanning og næringsutvikling er en klok strategi. All bistand må imidlertid på sikt ha som målsetting at mottakerlandene gradvis evner å stå på egne ben.

Hver høst oppstår en forunderlig budsjettdiskusjon i Norge – kampen om å gi 1 pst. av BNI i bistand. Så viktig er denne ene prosenten at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag fremmer forslag om å lovfeste at 1 pst. av de årlige budsjettene skal gå til bistand. Dette er en underlig seanse. Spørsmålet er: Hvorfor akkurat 1 pst.? Hvorfor ikke 2 pst. Eller hva med 5 pst. – i verdens rikeste land?

Alle partier utenom Fremskrittspartiet mener at flyktninger har bedre av å komme til Norge enn å bli hjulpet i sine nærområder. Nei, det er ikke som representanten Solhjell sier, at det ikke er plass i nærområdene. Det er plenty av plass i nærområdene, det kommer an på hva man definerer som nærområde. Og selvsagt er det ikke slik at jordkloden er blitt så liten at det ikke finnes plass for flyktninger til å være i nærområdene.

Utgangspunktet for oss alle – alle i denne sal – må være å hjelpe flest mulig mennesker som er på flukt. Men det velger vi ikke å gjøre. Vi velger isteden å hjelpe et lite mindretall for de samme pengene vi kunne ha hjulpet mange. Vi prioriterer å hente noen få flyktninger til Norge. Det er en svært ufornuftig og svært uøkonomisk løsning. Beregninger viser at én krone i snitt for å få en flyktning til Norge tilsvarer 28 kr brukt ute. 500 flyktninger til Norge kan potensielt hjelpe 14 000 flyktninger i nærområdet, og potensielt gi flyktninger mulighet til å flytte hjem og bidra til å bygge opp sitt eget land dersom situasjonen i hjemlandet skulle tilsi det.

Blant annet for å styrke denne muligheten fremmer Fremskrittspartiet i dag forslag om at regjeringen igangsetter et prosjekt for å kartlegge behov og huslyløsninger for flyktninger innenfor norsk internasjonal humanitær bistand. Vi er glad for at dette forslaget har fått støtte fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Så må vi ikke glemme at det finnes andre land på denne jordkloden som også bør bidra med humanitær bistand. Vi har Kina, India, Indonesia, Brasil osv., land som i FN innrømmer at det finnes store utfordringer, men som selv ikke bidrar. Det er altså ikke et europeisk problem de flyktningutfordringene vi ser, men det er faktisk et verdensproblem, og det er på tide at også resten av verden reagerer og ikke bare Europa.

Jeg ønsker å rose utenriksministeren for at han har unngått å la seg rive med av de populistiske bølgene i Europa som nå roper opp om anerkjennelse av Palestina som egen stat. En slik anerkjennelse ville kunne være spikeren i kista for en troverdig tostatsløsning. De fleste vil mene at det er urimelig og lite forsonende at Israel tillater bygging av nye bosettinger i omstridte områder. Slik virksomhet skaper ytterligere avstand og sinne.

Samtidig må det gjøres helt klart at palestinerne, som for tre generasjoner siden hevder å være fordrevet fra israelsk territorium, aldri ville bli gitt mulighet til å flytte til Israel. Deres etterkommere utgjør i dag 5,1 millioner mennesker. Verden er full av eksempler på hvordan ulike folkegrupper til ulike tider er blitt flyttet, og mange jøder ble selv utvist fra land i Midtøsten i den samme tidsperioden, uten at dette har ført til lignende krav fra dem.

Det er samtidig helt unaturlig å presentere Israel som den sterke part i områder hvor tallrike grupper anser det som et legitimt mål å ta liv av jøder og utslette Israel fra kartet. Man kan for øvrig tenke seg hvilket ramaskrik det ville blitt dersom israelske grupperinger hadde kommet med tilsvarende uttalelser om landets nabolag.

Russlands annektering av Krim og landets militære aktiviteter i Øst-Ukraina er brudd på folkeretten, som utenriksministeren var inne på. Men vi må forstå det som skjer på Krim og i Øst-Ukraina, i en bredere sammenheng. Fremskrittspartiet er derfor glad for at NATOs krigsretorikk har avtatt i styrke. Det viktigste er at Russland fortsetter å være en del av det internasjonale samfunnet, og at vi skaper gjensidig avhengighet mellom Russland og Vesten.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å oppfordre utenriksministeren til å gjøre det han kan for å bringe Joshua French tilbake til Norge. French er svært syk og sitter fengslet for drap etter en rettssak hvor bevisførselen var meget tvilsom, for å si det diplomatisk.

Og helt, helt til slutt vil jeg ønske utenriksministeren, forsvarsministeren og europaministeren riktig god jul!

Marit Nybakk (A) [13:30:01]: La meg først komme med en kort kommentar til noe som representanten Tybring-Gjedde nettopp sa, og det var at han så fram til bistandsreformer med drastiske reduksjoner i antall samarbeidsland. Hvis jeg har lest riktig og forstått riktig, så har en i budsjettavtalen – også med støtte fra oss – bedt om at det legges fram en stortingsmelding om nettopp dette, eventuelt med en litt mildere reduksjon av antall samarbeidsland. Jeg vil også be utenriksministeren bekrefte at det er det som er meningen.

I 2008 var den daværende utenrikskomiteen i Namibia. Der hadde Norge – med få midler – bidratt til å bygge opp et fiskeriforvaltningsregime som bl.a. sikret en bærekraftig beskatning av fisk og rettigheter til egne havområder. Tilsvarende har bistandsprogrammet Oil for Development bidratt til at enkelte land i sør forvalter petroleumsinntekten på en måte som kommer befolkningen til gode, noe som absolutt ikke er selvsagt i utgangspunktet. Bruk av små bistandsmidler kan faktisk gi en ganske god utvikling når man bygger ut infrastruktur og kompetanse.

Vekst og utvikling betinger arbeidsplasser og verdiskaping. Det er derfor viktig å bidra til infrastruktur og kompetanse. Varig økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse er målet for vår bistands- og utviklingspolitikk. Det å skape arbeidsplasser er helt avgjørende for at folk skal komme seg ut av fattigdom, dette selvfølgelig i tillegg til å sikre helse, utdanning og robuste demokratier.

Så vil jeg legge til at utvikling ikke er mulig uten å ta i bruk de ressursene som kvinnene representerer. Komiteen viser til at flertallet av dagens fattige er kvinner, og at all erfaring tilsier at når kvinnene får selvstendig økonomi, så kanaliseres om lag 90 pst. av den inntekten tilbake til familien. Det bidrar igjen til bedre helse, til mulighet for barn, inkludert jenter, til å gå på skole – og en sakte løfting ut av fattigdom.

Like viktig er det at kvinner skaper verdier. Jo flere kvinner som jobber eller driver små bedrifter, desto større er verdiskapingen, og dermed øker mulighetene til å utvikle den nasjonale velferdsstaten. Derfor er det også nødvendig at mye av den norske støtten til næringsutvikling målrettes til små og mellomstore bedrifter, inkludert mikrofinans, som er et viktig instrument for å få kvinner inn i det økonomiske systemet. I det hele tatt er jobbskaping helt nødvendig for å løfte et land ut av fattigdom.

Det er også viktig at Norge påtar seg en global lederrolle for å løfte kunnskap og utdanning. Men Norge har også hatt en lederrolle og et spesielt ansvar for kampen mot barnedødelighet og fremme av kvinners seksuelle og reproduktive helse. Hvis vi skal sikre jenter utdanning, må vi bekjempe barnearbeid, kjønnsbasert vold og barneekteskap. Jenter må få den nødvendige kunnskap om egen kropp, om prevensjon og om graviditet, i tillegg til grunnleggende rettigheter. Forebygging av for tidlige svangerskap er da nødvendig og må prioriteres. I flere land i det sørlige Afrika er de to farligste dagene i en kvinnes liv den dagen hun blir født, og den dagen hun setter barn til verden.

En oppmuntrende nyhet drukner i de store oppslagene om katastrofer og konflikter. Og hva er det? Jo, det er meldinger om at barnedødeligheten er halvert på 20 år. Vaksiner, ernæringsprogram og helsestasjoner er blant de viktigste bistandstiltakene. Mange globale aktører og nasjonale myndigheter skal ha æren for nedsatt barnedødelighet. La meg likevel særskilt nevne vaksinealliansen GAVI, som har en unik resultatoppnåelse i bistands- og utviklingsarbeid. GAVI har siden stiftelsen i 2000 forebygget og hindret mer enn 5,5 millioner barnedødsfall.

GAVI jobber imidlertid ikke i et vakuum, men samarbeider med UNICEF, Verdens helseorganisasjon og NGO-er. La meg understreke betydningen av FN-organisasjoner som UNICEF og FNs utviklingsprogram ute i felten – de gjør en fabelaktig jobb.

Mødrehelse og kamp mot barnedødelighet er avgjørende for et lands utvikling. GAVI og UNICEF med partnere gjør et formidabelt arbeid. Og det bør kanskje legges til, siden det er 9. desember i dag og 10. i morgen, da Nobels fredspris deles ut, at den deles ut til Kailash Satyarthis utrettelige arbeid mot barnearbeid og til Malalas kamp for utdanning til jenter. Når små barn er reddet fra småbarnsdød, starter også kampen for en verdig barndom, skolegang og velferd.

Så til et tema som har vært tatt opp av flere i dag, nemlig målet om en verden fri for atomvåpen. Det var sterkt å se den japanske damen fra Hiroshima på Skavlan på fredag. Som 13-åring overlevde hun atombomben 6. august i 1945. Hennes beretning er rystende, men ikke enestående, om folk som fikk hud og øyne skrellet av, om helt ufattelige lidelser. Dette er 70 år siden. Vi må regne med at dagens atomvåpen er mange, mange, mange ganger større og farligere enn de bombene som ble droppet over Hiroshima og Nagasaki.

Mens vi debatterer utenriks- og forsvarsbudsjettet, pågår en internasjonal konferanse i Wien – som vi også har hørt om før i dag – om humanitære konsekvenser av atomvåpen, eller kanskje mer presist, om det humanitære sporet i arbeidet for en atomvåpenfri verden eller et forbud mot atomvåpen, som vel ikke er et nytt begrep, heller ikke i denne salen i år. Konferansen er en oppfølging av det initiativet Norge tok med et seminar i Oslo i mars i 2013 og fulgte opp med konferansen i Mexico. Wien er tredje korsvei i denne prosessen. La meg legge til at kampen mot atomvåpen kanskje er det viktigste målrettede og seige arbeidet i verdenssamfunnet.

Jeg er glad for at Norge har deltatt aktivt i forberedelsene. Jeg er også glad for at utenriksministeren i sine svar til undertegnede 5. juni i år – det var min interpellasjon han omtalte, og jeg er fortsatt ikke medlem av Venstre, som utenriksministeren mente hadde ansvar for denne interpellasjonen – var tydelig på å videreføre det initiativet som Norge tok i mars 2013, å videreføre det humanitære sporet, og at regjeringsskiftet ikke betyr et linjeskifte i politikken i arbeidet med nedrustning, ikke-spredning og fullstendig eliminering av atomvåpen. I dag har utenriksministeren– slik jeg oppfattet det – understreket og gjentatt det samme, at politikken når det gjelder atomvåpen, står fast.

Det humanitære sporet har også skapt energi i arbeidet for en verden fri for atomvåpen. Konferansen er slutt om noen timer, og jeg forutsetter at dette sporet også videreføres av den norske regjeringen fram mot tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen i mai i 2015, som er neste korsvei.

I et replikksvar til undertegnede avviste representanten Trond Helleland – som nå kommer inn døra – at de store samlepostene i budsjettet kan vanskeliggjøre Stortingets mulighet for å påvirke og føre kontroll med hvordan bistandsmidlene brukes. Han var tydeligvis ikke klar over eller har tydeligvis ikke lest at Høyre faktisk er med på en enstemmig merknad hvor komiteen sier at det er grunn til å se nærmere på budsjettstrukturen, slik at vi kan ha reell innflytelse på innholdet i bistanden, og komiteen ber regjeringen forberede budsjettekniske endringer som forbedrer Stortingets mulighet til innsyn og innflytelse i budsjettproposisjonen for 2016. Jeg vil be utenriksministeren bekrefte at han kommer til å ta det initiativet og gjøre det, siden representanten Helleland avviste at dette var en problemstilling, til tross for en enstemmig komitémerknad.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:40:08]: Det er ingen tvil om at dette budsjettet har en sterk satsing på UDs rammeområde. Det er et historisk høyt utviklingsbudsjett vi skal vedta her i dag. Regjeringen løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for framtiden. Det gjelder ikke bare på den hjemlige arena. Regjeringen vil fremme økonomisk vekst og sikre grunnlaget for utvikling og velferd i samarbeid med EU som EØS-medlem og i vår rolle som internasjonal utviklingsaktør.

Satsing på næringsliv, investeringer, innovasjon og utdanning, samt å føre en politikk som sikrer gode avtaler om markedstilgang og en friest mulig verdenshandel, går som en rød tråd gjennom regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Der vi før diskuterte bistand til fattige land, snakker vi nå i større grad om å legge grunnlag for økt handel, investeringer, næringsutvikling og vekst i privat sektor. Bedrifter som tjener penger, investerer og skaper jobber, er den mest effektive formen for fattigdomsbekjempelse.

For to uker siden hadde vi en bred debatt her i salen om norsk europapolitikk. Vi vet hvor avgjørende utviklingen i EU er for norsk næringsliv, for verdiskaping og for velferden i Norge. EØS-avtalens betydning når det gjelder å sikre oss tilgang til de store markedene i Europa på like konkurransevilkår, for å fremme vekst, sysselsetting og innovasjon i Norge, kan ikke overvurderes.

Arbeidsinnvandringen sikrer folketallsutviklingen i mange norske distriktskommuner og gir rekruttering til viktige næringer som landbruk og havbruksnæring. EU er vår desidert viktigste handelspartner. Rundt 80 pst. av vår eksport går til markedene i Europa. Derfor er det makroøkonomiske bildet etter at regjeringen la fram budsjettet, urovekkende. Både OECD, IMF og EU-kommisjonen mener at den økonomiske utviklingen i EU kan bli svakere enn det man har trodd og håpet på. Dersom oljeprisen skulle fortsette å synke, vil det også ha vesentlig konsekvenser for Norge.

Hvor går EU? Valget til Europaparlamentet førte flere av de nye ytterliggående, fremmedfiendtlige og EU-kritiske partiene inn i EU-parlamentet. Det skaper bekymring. Vi ser også at Russland finner det opportunt å bidra med støtte til denne type grupperinger i EU-landene.

Utviklingen i EU-landet Ungarn, der nåværende statsminister Orbán åpent har uttrykt ønske om å bygge en åndelig mur mot vestlig innflytelse, der man vender ryggen mot Vesten og omtaler sovjetstaten og Russland som en suksesshistorie, er også noe vi bekymrer oss over. Ungarn bryter avtalen om betingelsene for bruk av de i alt 1,8 mrd. euro som er Norges bidrag til landet gjennom EØS-avtalen, NGO-er støttet av norske EØS-midler blir trakassert. I så måte er det viktig å gi uttrykk for full støtte til regjeringens frys av EØS-midler til Ungarn og en etterlysning av en klar holdning fra EUs side om at man ikke vil tolerere en utvikling i retning av en udemokratisk statsdannelse innenfor EUs grenser.

Da EU ble utvidet i 2004, tok EU-landene på seg et stort ansvar for økonomisk, sosial og demokratisk utvikling i de nye medlemslandene i Øst-Europa. EØS-midlene er Norges bidrag i dette spleiselaget. Totalt 4,5 mrd. kr i 2015 er relatert til utbetalinger for avtaleperioden 2009–2014. Forhandlingene med EU om nivået på EØS-midlene i kommende periode, fram mot 2019, har så langt vært preget av stor avstand mellom partene, som ministeren også var inne på. Det er viktig å understreke Norges posisjon i disse forhandlingene. Vi står fast på at framtidige bidrag må bygge på de prinsippene som ligger i EØS-avtalen, og vi kan ikke akseptere en sterk økning i nivået på EØS-midlene samtidig som EU-landene selv ikke viser tilsvarende økning i sine budsjetter.

At regjeringen kobler forhandlingene til økt markedstilgang for fisk, er en strategisk veldig viktig beslutning, fordi en videreføring av EØS-midlene vil forutsette tilfredsstillende løsninger for fisk.

Norsk europapolitikk er inne på et helt nytt spor. Vi må holde fast ved og utvikle relasjonene til EU, komme tidlig inn i prosesser, delta i ekspertgrupper, følge med i viktige forhandlinger, og vi må bli raskere til å implementere EØS-regelverket i norsk rett. Til slutt vil jeg nevne at vi står overfor en ny runde med forhandlinger om EØS-avtalens artikkel 19, om økt handel med landbruksprodukter, der vi må være forberedt på omfattende og offensive krav fra EUs side.

Per Sandberg (FrP) [13:45:17]: Debatten på dette området skiller seg ikke vesentlig fra tidligere debatter. Men det er én ting jeg må si jeg har merket meg, og det er at de aller fleste har enten vært svært glade eller i hvert fall litt glade. Om de ikke har vært svært glade eller glade, har de i hvert fall vært positive til enkelte deler av budsjettet. Og det må man jo si er veldig positivt.

Jeg må si at dette budsjettet viser en klar og tydelig kursendring i norsk utviklingspolitikk og utenrikspolitikk. Selv om man med jevne mellomrom hører at norsk utenrikspolitikk ligger fast, ser jeg tydelige omprioriteringer og endringer.

Budsjettet for 2015 gir klare signaler og er starten på en ny politikk, særlig innenfor utviklingspolitikken. Prioriteringen av penger er egentlig litt historisk. Konsentrasjon av bistand og fokusland, sammen med et krafttak for utdanning, er store endringer av norsk politikk. Budsjettet gir derfor, som sagt, signaler om hvor regjeringen ønsker å gå. Det er starten på en ny kurs. Dette vil selvfølgelig komme tydeligere fram ved framleggelse av viktige meldinger framover.

Det er ikke tvil om at Fremskrittspartiet er fornøyd med at vi nå skal fokusere på en effektiv bistandspolitikk. I 2013 ble norske midler kanalisert til 116 land – 116 land av 148 land som er godkjent for den type støtte. Det har vært påpekt tidligere at det fragmenterer bistanden. Det ble omfattende utfordringer med forvaltning og store utfordringer med å samordne, sammenfatte og evaluere resultater av bistandspolitikken. En konsentrasjon er viktig og i tråd med overordnede føringer for Norfund om å fokusere på de fattige landene og, ikke minst, på Afrika sør for Sahara. Men man skal selvfølgelig være våken for – når man foretar denne type konsentrasjon – at land ikke faller nedover på statistikken.

Når man snakker om den type historisk bistandsbudsjett som vi behandler her, må jeg si at det er noen som aldri får nok. Det kunne man for øvrig ha sagt om andre budsjetter også. Men når Fremskrittspartiet kan omtale at vi øker satsingen på utdanning med 550 mill. kr., øker satsingen på næringslivet med 290 mill. kr, reformerer i forhold til Ukraina og Moldova med 180 mill. kr, har en satsing på nordområdene på 574 mill. kr, øker med 424 mill. kr til nødhjelp, 42 mill. kr ekstra til nødhjelp og matvarehjelp, 400 mill. kr ekstra til klima, 177 mill. kr ekstra til frivillighet og sivilt samfunn, er det, i hvert fall fra Fremskrittspartiets ståsted, et massivt løft. Derfor er det litt interessant å se på og høre på at noen ønsker mer. Jeg slutter meg til flere som er kritiske til at man i debatten fokuserer på prosentmål. Jeg tolker regjeringen dit hen at med samarbeidspartnerne når vi prosentmålet, men det er tross alt viktigere å se på hva vi får ut av de midlene vi setter inn.

De aller fleste har vært innom de store, humanitære krisene vi har opplevd, særlig i 2014. Det gir oss store utfordringer. Regjeringen leverer. Regjeringen sier i tillegg at vi er ikke ferdig, det kommer flere løft. Jeg vil allikevel legge vekt på at hovedfokuseringen må være langsiktig. Hovedfokuseringen må være hvilke verktøy og tiltak vi må sette inn for at verden skal komme seg videre, og for at de fattige skal komme seg videre. Når vi vet at vi må skaffe 600 millioner arbeidsplasser innen 2020, er det vekst, handel og næringsutvikling som er det viktigste.

Det er flere som har sendt hilsninger. Jeg vil gjerne – helt til slutt – få lov til å sende en hilsning til kurderne for deres store innsats i Irak og i Syria. Den innsatsen disse menneskene gjør på vegne av verdenssamfunnet, kan ikke gis nok oppmerksomhet.

Kåre Simensen (A) [13:50:40]: Regjeringen Solberg forankrer i hovedsak sin nordområdepolitikk der regjeringen Stoltenberg avsluttet høsten 2013. Det er vi fornøyd med. Jeg bruker bevisst begrepet «i hovedsak», for vi ser at det meste av pengene går til satsinger som allerede er igangsatt. Men vi er overrasket over at man samtidig i statsbudsjettet reduserer næringslivets mulighet til utvikling i nord. Det er et taktskifte, ja, men med et negativt fortegn.

Under framleggelsen av dokumentet Nordkloden vektla statsministeren budskapet om at regjeringen i sin nordområdestrategi vil gå fra dialog til handling. Flere har vært opptatt av den formuleringen, og det er jeg også i mitt innlegg.

Mange føler at den siste tidens økte russiske militære aktiviteter i nord kan virke provoserende og skremmende. Det har jeg stor respekt for. Selv om Forsvaret beskriver spenningsnivået i nord som fortsatt lavt, skal vi selvfølgelig ikke være naive. At Forsvarets synlige og mindre synlige tilstedeværelse i våre nordlige områder fortsatt skal ha høy prioritet, er det ingen politisk uenighet om. Men samtidig må vi ha et avklart og et så godt naboskap med Russland som mulig.

Foreløpig ligger forsvarssamarbeidet på is – vi vet alle hvorfor. Men det gode samarbeidet fortsetter heldigvis innen fiskeriforvaltning, redningssamarbeid, miljø og klima, for å nevne noen områder. Dette er et samarbeid som er bygd på tillit og kontakt mellom våre to land over mange år.

Da kong Harald i sin tale under 70-årsmarkeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark brukte ordene «Norge takker dere», var det en bekreftelse på det nære forholdet mellom Norge og Russland – og da spesielt i nord. Forståelsen og praktiseringen av disse tre ordene har vært en brobygger mellom folket på begge sider av grensen – et byggverk hvor fundamentet nettopp er bygd på innholdet i ordene «dialog» og «handling».

Men jeg ble «skinnflat forfær» da jeg hørte forsvarsministeren si at Norge står overfor varige endringer i forholdet til Russland. Det overrasker meg at hun er så kategorisk. Men kanskje finner jeg en forklaring på hvorfor regjeringen ønsker å gå bort fra dialogen i nordområdepolitikken gjennom det utsagnet. De kan da ikke mene dette på alvor. Jeg vil påstå at dialogen kan være forskjellen på kald krig og ikke, for å sette det på spissen.

Mens vi er i nord: Den siste tidens utvikling på Svalbard, med masseoppsigelser i Store Norske, gir grunn til bekymring. Mange er opptatt av å få til alternative arbeidsplasser for dem som nå går tapt. Komiteen er enig i at vi alle har et felles ansvar for fortsatt å ha et høyt aktivitetsnivå og tilstedeværelse på Svalbard. Det er ikke minst viktig for å hevde vår suverenitet, men også sett i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

For snart ett år siden holdt forsvarsministeren sin nyttårstale i Oslo Militære Samfund, og det er ikke noen tvil om at hun hadde ambisjoner om å lukke gapet mellom retorikk og realitet i Forsvaret. Kritikken var klar mens hun satt i opposisjon. Høyre mente det ble bevilget for lite penger til Forsvaret, og at langtidsplanen var underfinansiert: «Vi er villige til å betale for regjeringas beslutninger i motsetning til dem selv», sa representanten Eriksen Søreide den gangen, med henvisning til Høyres eget budsjett, der de foreslo 600 mill. kr mer til Forsvaret enn regjeringen Stoltenberg II gjorde.

Langtidsplanens ambisjoner for de neste to årene er en økning på 1,5 mrd. kr for hvert år. Regjeringens forsvarsbudsjett for neste år ligger under det nivået statsråden tidligere mente var altfor lavt. I tillegg har hun økt kravene til interneffektivisering, som bidrar til kutt som rammer både forskning og innovasjon, forsvarsindustri og bygg og anlegg. Kutt i støttefunksjoner rammer hele Forsvaret.

Forsvarsministeren gjentar i sitt innlegg her i dag at dette budsjettet er en historisk vekst og et historisk kapasitetsløft for det norske forsvaret. Det er vel litt delte meninger om dette, for å si det litt diplomatisk. Vi vet at det er varslet en økning for å betale for nye kampfly til Forsvaret. Budsjettet har få spor av de 600 mill. kr ekstra som Høyre lovte i brede forsvarskretser før valget for å styrke vår operative evne. Det vi ser i stedet, er et ekstra effektiviseringskrav på over 100 mill. kr.

Min hovedkritikk er likevel at hun presenterer økte ambisjoner når det gjelder operativ evne og militær kapasitet, uten å være villig til å betale for det. På den måten bidrar forsvarsministeren selv til å øke gapet mellom retorikk og realitet.

Utviklingen i Europa og Midtøsten viser viktigheten av fortsatt å modernisere Forsvaret og styrke den operative evnen. Mens representanten Tybring-Gjedde er opptatt av promillene, er Arbeiderpartiet opptatt av de 110 mill. kr som utgjør forskjellen mellom Arbeiderpartiets alternative forslag og regjeringens forslag. Det er en moderat vekst sammenliknet med regjeringens, men det er en viktig forskjell. Vi følger opp ambisjonene fra vår langtidsplan og sier og gjør det samme i regjering som vi gjør i opposisjon.

Regina Alexandrova (H) [13:55:59]: Europa og Norges sikkerhetspolitiske situasjon er endret. Stabilitet er erstattet med usikkerhet. Samtidig varsler USA at Europa må ta en større del av ansvaret for egen forsvarsevne. Hva vi prioriterer, og hvordan vi prioriterer, har større betydning i dag enn for bare ett år siden. Jeg er derfor glad for at vi har en forsvarsminister som er så tydelig på at prioritet skal gis operativ evne og beredskap for budsjettåret 2015.

Uansett hva opposisjonen prøver å gi inntrykk av, er realveksten på 3,3 pst. i budsjettet en betydelig satsing, med en økning vi ikke har hatt på et tilsvarende nivå siden forrige gang en borgerlig regjering satt med makten.

Regjeringen øker den operative evnen i alle forsvarsgrenene, Heimevernet og E-tjenesten. Det blir økt aktivitet for Kystvakten og videreutvikling av Panserbataljonen, med oppgradert materiell og vervet mannskap. Hæren og Heimevernet får økt aktivitetsnivå. Det blir redusert responstid for helikopterberedskapen på Rygge og Bardufoss, for å gi bistand til politiet ved skarpe oppdrag. Det blir modernisering av strukturen til Sjøforsvaret og innfasing av maritime helikoptre. Det blir en budsjettøkning til Nasjonal sikkerhetsmyndighet og en betydelig budsjettøkning til E-tjenestens aktiviteter.

I tillegg følger vi opp langtidsplanen for Forsvaret, med videre prioritet til anskaffelse av F-35 kampfly, etablering av kampflybase på Ørlandet og utviklingen av Joint Strike Missile, med tilleggsfinansiering, slik at investeringen påvirker øvrige deler av Forsvaret minst mulig. Satsingen på nye kampfly vil gi betydelig styrking av den norske krigsforebyggende terskelen.

Regjeringen har kommunisert åpent og tydelig at selv om forsvarsbudsjettet i 2015 har en betydelig realøkning, er budsjettet samtidig preget av nøkternhet og klare prioriteringer. Forsvarsministeren er også klar på at regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, som innføres for hele statsforvaltningen, er krevende for forsvarssektoren.

Endringer i de sikkerhetspolitiske utfordringene må få konsekvenser for hvordan vi innretter og videreutvikler forsvaret vårt. Med forsvarsministerens åpne dialog med forsvarsjefen etter regjeringsskiftet har det kommet fram at det er betydelige utfordringer i Forsvaret. Omstillingen til et innsatsforsvar har kostet, og vi har i dag en situasjon med usikkerhet omkring balansen mellom bevilgninger, struktur og oppgaver og om vi har et forsvar med tilstrekkelig utholdenhet. Dette har ikke vært gitt tilstrekkelig prioritet. Dette er en helt sentral del av bakteppet for den fagmilitære utredningen forsvarssjefen har fått i oppdrag å gjennomføre. Forsvarssjefens fagmilitære råd er en viktig del av grunnlaget for den neste langtidsplanen for Forsvaret.

Avslutningsvis vil jeg nevne regjeringens oppfølging av kompensasjonsordningen for veteraner med psykiske belastningsskader, der budsjettet for 2015 øker med 64 mill. kr. De rød-grønne fulgte ikke opp dette i posisjon, så noe av det første denne regjeringen gjorde, var å forenkle den særskilte kompensasjonsordningen ved å omgjøre bevilgningen til en overslagsbevilgning. Dette sikrer at veteraner som har fått tilkjent kompensasjon, ikke skal være nødt til å vente på penger de har krav på.

Det er viktig at samfunnet viser støtte ved å gi personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner for å trygge vår sikkerhet, den oppmerksomhet og anerkjennelse de fortjener.

Svein Roald Hansen (A) [14:00:56]: Representanten Sandberg fant at det var uttrykt mye glede i denne debatten. Det er mye å glede seg over på et felt hvor det er kanskje større tverrpolitisk enighet enn på mange andre områder, men det er også noe å uroe seg over i debatten. Det skal jeg komme tilbake til.

Det som det vel er uttrykt mest glede over, er at man får et bistandsbudsjett som ligger nær 1 pst. av BNI, men det er takket være Kristelig Folkeparti og Venstres innsats – ikke regjeringens. Det debatten ikke har avklart, er om denne forestillingen skal gjentas også neste år. Eller for å bruke representanten Hareides bilde: Må Kristelig Folkeparti og Venstre også levere premiene fra årets julebasar til neste års basar? Det vil i så fall være uverdig og så tvil om Norges vilje til å bidra til en mer rettferdig verden.

Det året som er gått, har på utenriksområdet vist at utenriksministeren ofte må gå til andre enn regjeringspartneren for å sikre en trygg oppslutning om sin politikk. Fremskrittspartiets nestleder og medlem av utenrikskomiteen sår tvil om vårt forhold til folkeretten og utelukker ikke å sende våpen til kurderne i Syria.

Og i dagens innstilling ser vi altså at Fremskrittspartiet ikke står sammen med resten av komiteen om å understreke

«Norges interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner. Internasjonale organisasjoner spiller en viktig og nødvendig rolle i arbeidet for å sikre en slik utvikling».

Dette har vært en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden. Dette var også Fremskrittspartiet enig i i fjorårets budsjettinnstilling. Så hva som har skjedd dette siste året som forklarer snuoperasjonen, kan man bare undres på.

Så svarer Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann i replikkordskiftet med meg at de mener vi bør være kritiske til disse organisasjonene, bl.a. til FN. Ja, selvsagt! Vi skal være aktive medlemmer. Internasjonale organisasjoner blir det medlemslandene gjør dem til. Men alle de store utfordringene vi står overfor – terror, migrasjon, den nye sikkerhetsutfordringen i Europa, arbeidsledighet i våre naboland, smittsomme epidemier som ebola, klima – har én ting felles: De krever samarbeid mellom land, og da er internasjonale organisasjoner og institusjoner helt nødvendig.

Men det aller viktigste er at denne veven av internasjonale institusjoner, normer og konvensjoner er viktigst for små land, de som før ble kasteballer for de store. Derfor er denne snuoperasjonen fra Fremskrittspartiet alvorlig. De angriper et viktig fundament for norsk utenrikspolitikk og for hvordan vi best kan ivareta våre interesser i en omskiftelig verden.

Det har gjennom flere år vært norsk politikk å arbeide for en verden fri for masseødeleggelsesvåpen, basert på forpliktende og verifiserbare avtaler som omfatter alle land, samt å arbeide for at atomvåpnene skal ha mindre vekt i NATOs sikkerhetspolitikk med sikte på nye nedrustningsforhandlinger og en styrket NTP-prosess.

I interpellasjonsdebatten 5. juni i år fra representanten Marit Nybakk, om arbeidet fram mot Tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen i 2015, sa utenriksministeren at han delte visjonen om en atomvåpenfri verden. Derfor var det med undring at vi så at disse målsettingene ikke var gjentatt i budsjettproposisjonen under målene i kapitlet om internasjonale nedrustningsforhandlinger. De sto der i den proposisjonen som utenriksminister Brende arvet fra regjeringen Stoltenberg, men ble altså tatt ut i den proposisjonen han selv har utformet. Nå er målene å være aktiv bidragsyter for et styrket ikke-spredningsregime og en aktiv bidragsyter i FN, NATO og andre organisasjoner på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Det er bra. Men visjonen om en verden fri for atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen ble altså tatt ut.

Nå har utenriksministeren i replikkordskiftet i denne debatten bekreftet at han er enig i visjonen og målsettingen om en verden fri for masseødeleggelsesvåpen. Da regner jeg med at vi finner igjen denne målsettingen i utenriksdepartementets budsjettproposisjon neste høst, så vi slipper å ha usikkerhet og en ny debatt om det da.

Fremskrittspartiets hovedtalsmann hevdet at regjeringen med sitt forsvarsbudsjett følger opp ord «med handling». Høyres hovedtalsmann, representanten Helleland, erkjente imidlertid at forsvarsbudsjettet ikke er helt i tråd med langtidsplanen, og ba om støtte fra Stortinget til å finansiere den omstillingen som fortsatt gjenstår, og som blir krevende – med nye fly og senere sikkert nye ubåter. Og forsvarsministeren pekte på at det til dels er betydelige mangler i strukturen i forhold til utholdenhet. Min hukommelse fra de fire foregående år i utenriks- og forsvarskomiteen er at dette ikke er en ny verken erkjennelse eller informasjon. Dette har jeg hørt før, både fra forsvarssjefer og forsvarsministre. Forsvarsministeren har selvsagt helt rett i at dette ikke er ordnet i ett budsjett, eller på ett år, men det hadde kanskje vært riktig å starte så fort som mulig når det krever tid.

I de fire foregående år hadde Høyre mellom 500 og 600 millioner mer enn Stoltenberg-regjeringens forsvarsbudsjett, og Fremskrittspartiet hadde 1 milliard mer – hvert år. Hvorfor har da ikke en regjering med disse to partiene prioritert mer penger til Forsvaret enn knapt å følge opp vår regjerings langtidsplans nivå for 2015, som de mente var så altfor lavt? Det handler jo om å prioritere, og når Høyre og Fremskrittspartiet har fått muligheten til å foreslå millioner som Forsvaret faktisk ville fått, unnlater de altså å gjøre det. Det tror jeg mange merker seg og er skuffet over.

Til slutt: Europaministeren ville ikke svare på mitt spørsmål om han ville respektere flertallet her i salen når det gjelder prosenttoll på harde oster og hortensia, i artikkel 19-forhandlingene. Det får vi akseptere ved inngangen til forhandlinger, men jeg forutsetter at Stortinget blir konsultert før regjeringen legger inn sine tilbud i disse forhandlingene.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Henriksen (A) [14:08:03]: Norge var tidlig ute med en egen strategi for nordområdene og har ledet an i utviklinga i nord. I dag er 60 pst. av jordas befolkning representert i Arktisk råd, og deltakerne blir flere og mer ambisiøse. Det er ingen enkel oppgave å holde på ledertrøya i en sånn situasjon. Derfor er spørsmålet nå: Er Norge så framoverlent og visjonær som vi bør være? Mitt svar på det er nei. Det kan se ut som om regjeringa mener den forrige regjeringas nordområdesatsing var så god at de viderefører den stort sett uendret. Det er for så vidt bra. Det som mangler, er de nye ideene, prosjektene og initiativene som leder an – f.eks. på klima: Hvordan kan Arktis bli et showroom for klimaløsninger på tvers av grensene? På forvaltning: Når temperaturøkninga gir økt biomasseproduksjon i våre havområder, stilles det større krav til oss enn før. På sjømat: Vi skal ikke bare være en eksportør av fisk. Jeg savner innsats for det neste store eksportproduktet: leverandørindustri til en voksende internasjonal havbruksnæring.

Det kreves nye initiativer på kartlegging, tunge løft fra mange nasjoner for å få overvåkinga god nok, f.eks. for å rigge opp nok satellittkapasitet, og det trengs fortsatt mer kunnskap; det er fremdeles navet i nordområdesatsinga. Og vi trenger samarbeid. Mens Vesten og Russland står steilt mot hverandre over Ukraina, bor vi i et hjørne av verden der naboer løser problemer sammen. Det kan jo litt slemt sagt høres ut som om dialog er på ut-lista til regjeringa, men i nord er dialog handling, det er en investering. Klima, overvåking, sjømat, kunnskap og samarbeid – det er alle områder der Norge bør lede an i nord.

Sett mot dette bakteppet er ikke regjeringas satsing så imponerende. Regjeringa har nå hatt et år på å komme med nye initiativer, sette nye mål og meisle ut nye strategier. Men de har ikke grepet sjansen. Verken i regjeringserklæringer, trontaledebatter, statsbudsjett, revidert nasjonalbudsjett, utenriksministerens redegjørelse, statsministerens nyttårstale, partienes landsmøter eller i statusrapporten om nordområdene var det nevneverdige nye initiativ. Statusrapporten var en fin oppsummering av eksisterende tiltak. Den var stilig utformet, men det var absolutt ikke et veikart mot nye muligheter.

I statsbudsjettet lå det fire nye tiltak, fine hver for seg, men store summer ble det ikke av det. Når utenriksministeren i dag i sin ganske korte omtale av nordområdepolitikken viser til en økning på en halv milliard til nordområdetiltak i budsjettet, vet både han og vi at det er tre store satsinger som drar opp totalsummen: Det er et nytt isgående forskningsfartøy, vedtatt og startet av en rød-grønn regjering, det er et nytt MH-bygg i Tromsø, vedtatt og startbevilget av en rød-grønn regjering, og det er lokalsykehuset i Kirkenes, vedtatt av en rød-grønn regjering. Dette skryter utenriksministeren og Høyres parlamentariske leder av. Da er det bare for oss å si: Vi takker for skrytet, det er en glede å kunne hjelpe regjeringa. Høyre må bare huske å skrive om talepunktene sine. Det er ikke en halv milliard lenger, etter at en teknisk justering kuttet 210 mill. kr fra skrytesummen.

Dette er nordområdevidereføring. Det er fint, men det er ikke nok. Når flere og større aktører melder seg på i nord, må vi være på hugget med nye tiltak. Det holder ikke å slå sammen to støtteordninger til én støtteordning og gi det et nytt navn.

La meg si at på samferdselsområdet har det vært en liten økning i midlene til de nordligste fylkene, men det er jo egentlig finansiert av landsdelen selv gjennom kutt i regionale utviklingsmidler. Regjeringa gir med den ene hånda og tar med den andre. Og hvis svaret på kritikk nok en gang skal være å vise til veimidler, reduserer regjeringa nok en gang nordområdesatsinga til et regionalt spørsmål og til distriktspolitikk. Det mener jeg bekrefter mangelen på et overordnet perspektiv på nordområdene, og det gjør i hvert fall ikke opp for mangelen på satsinger og mangelen på andre initiativ.

Norge var tidlig ute i nord. Nå må vi være først ute med de neste store initiativene også, så vi beholder ledertrøya på.

Eirik Sivertsen (A) [14:13:03]: La meg få lov til å starte med å takke utenriksministeren for en god dialog med den arktiske delegasjonen. Jeg synes vi etter hvert har funnet en form som passer godt. Nordområdene har vært og er, også ifølge den nåværende regjeringen, et viktig strategisk satsingsområde.

Den rød-grønne regjeringen jobbet systematisk med å avklare spørsmål om hvordan nordområdene skal forvaltes og av hvem, samt med å øke kunnskapen om nordområdene og avklare grensespørsmål, og vi lyktes med mye. Gjennom en aktiv og systematisk nordområdedialog og mange initiativ ble Norge en arktisk stormakt, ikke fordi vi er sterke militært, har den største økonomien eller har flest folk – vi ble en arktisk stormakt fordi vi ville mye.

For Arbeiderpartiet er nordområdene fortsatt Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. I disse områdene har vi grunnleggende nasjonale interesser og sikkerhetspolitiske utfordringer, og her står vi også overfor noen av de tydeligste ringvirkningene av klimaendringene.

Nordområdene har store petroleumsressurser, noen av verdens største fiskeriressurser og uutnyttede mineralressurser. Når nedsmelting av isen åpner for nye og kortere internasjonale seilingsleder, venter nye utfordringer og nye muligheter i området.

Denne regjeringen sier også at den er opptatt av nordområdene. Som det heter i regjeringserklæringen:

«Nordområdene er også Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde.»

Nordområdesatsingen er en nasjonal satsing som skal komme hele landet til gode. Vi skal samvirke om en aktiv næringspolitikk og en offensiv distriktspolitikk og dermed bidra til vekst i den nordnorske landsdelen. En politikk for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret blir derfor viktig av strategiske grunner og for å kunne utnytte og utvikle de naturressursene som finnes i området. Likevel kan vi ikke redusere nordområdesatsingen til en ren innenriks/distriktspolitisk satsing på Nord-Norge. Det er det en viss fare for når vi ser hvordan regjeringen presenterer sin satsing i nord. Statsminister Erna Solberg sa i forbindelse med framleggelsen av rapporten «Nordkloden» at det var et strategisk dokument, og at man måtte måle regjeringens konkrete satsing basert på de årlige budsjettene.

Nå måler vi regjeringen. Nå ser vi på neste års budsjett, og det vi ser, er en lang oppramsing av store og små prosjekter som får penger. Så kan det være fristende å stille spørsmålet om penger til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i universitets- og høyskolesatsing plutselig er blitt nordområdesatsing bare fordi det foregår ved de nordnorske institusjonene som i resten av landet. Eller når vi bygger et nytt sykehus i Kirkenes, så har det å bygge sykehus blitt en nordområdesatsing, fordi det også må bygges sykehus i nord. Jeg skal ikke raljere mer over det, uten å ha nevnt det i dette innlegget.

Det jeg derimot vil bruke litt tid på – som foregående taler, flere før ham, og sikkert flere etter meg – er å etterlyse visjonen, ideen om hva det er regjeringen vil med nordområdene og den arktiske politikken. Hvis vi fortsatt skal være en stormakt i nord, er det avgjørende at vi fortsatt tar initiativet og har ambisjonene om å ha ledertrøya, og det mangler ikke på utfordringer.

Klimautfordringen er den største – den vises hurtig og i veldig stor grad i nord. Den har veldig store konsekvenser for de menneskene som faktisk bor der, særlig de som baserer seg på de naturressursene som er der. Kan vi forvente å se sterke initiativ fra Norge på hvordan Arktisk råd skal bidra til å løse klimautfordringene? Eller er det styring, forvaltning og demokrati i nord som står høyt på dagsordenen til regjeringen? Er det slik at regjeringen er enig i at det er behov for å styrke lokal og regional innflytelse på politikkutformingen for nordområdene både i Norge og i de andre arktiske landene, og at de derfor vil iverksette nye modeller for hvordan folk i nord får delta i å skape sin egen framtid?

For å fremme næringsutvikling er det viktig å ha et nært samarbeid og dialog med næringslivet, men man må også ha en nær dialog og et samarbeid med de folkene som bor i de områdene man skal operere i. Og skal man operere i nordområdene, som er relativt tynt befolket, i krevende klimatiske forhold og sårbare omgivelser, må man også ta særlige hensyn. Vil regjeringen starte et arbeid for å utvikle økonomiske modeller som verdsetter klima- og miljøpåvirkning, sikrer lokale og regionale ringvirkninger og fremmer «corporate social responsibility»?

Etter ett år er ikke jeg sikker på at det er et tema som står høyt på dagsordenen til regjeringen, og jeg er glad for at veldig mange av de større satsingene til regjeringen Stoltenberg II blir videreført. Det skulle bare mangle – tross alt er det ganske stor politisk enighet om dem.

Når regjeringen er klar for å løfte nordområdesatsingen sin videre, skal vi i Arbeiderpartiet støtte opp om det. Inntil da skal vi vente utålmodig, fortsette å foreslå tiltak – og være skuffet over at regjeringen ikke har større ambisjoner for nasjonen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kåre Simensen (A) [14:18:17]: Mange har så langt i debatten fokusert og brukt mye tid på de sikkerhetspolitiske utfordringene vår verdensdel og den øvrige verden utsettes for, og jeg tror også det er viktig for oss å ta inn over oss at den politikken vi prioriterer, f.eks. når det gjelder skattekutt, ikke må få forrang i forhold til sikkerhets- og forsvarspolitikken i landet.

Syria-konflikten og ISILs vanvittige framferd samt det som skjer i Ukraina, bekrefter at det ikke lenger finnes noe som heter langt borte, og det som skjer langt borte, berører oss i vår hverdag i større grad enn vi liker. Jeg er enig med utenriksministeren når han sier at utenrikspolitikk er blitt innenrikspolitikk – og nesten nabopolitikk, hvis man ser litt mer på detaljene, f.eks. når det gjelder fremmedkrigere, sanksjoner hvor det svares med mottiltak, og dertil lokal arbeidsledighet. Det berører meg, det må berøre mine naboer, og derfor er storpolitikk i aller høyeste grad også lokalpolitikk.

Vi ser at sanksjonene som verdenssamfunnet svarer med mot Russland, virker. Forrige nummer av bladet The Economist hadde et bilde på sin forside av den russiske bjørn med blodspor etter seg og med overskriften: Russlands skadede økonomi – og med undertittelen: Og farene den utgjør for resten av verden. Jeg synes den undertittelen er ganske så interessant, for det er også en advarsel om at vi må ta det som skjer i den økonomiske politikken, på alvor, også når vi tenker sikkerhetspolitikk.

I en kombinasjon med fallende oljepriser og den økende gjelden russiske bedrifter har til utenlandske banker, samt virkningene av sanksjonene, utgjør den negative økonomiske utviklingen i Russland en stor utfordring, etter mitt syn. Med andre ord: Økonomisk politikk er sikkerhetspolitikk. Når vi da vet at det er flere hundre tusen arbeidsplasser i ulike land i Europa som er avhengig av handel med Russland, er det i alles interesse at det må søkes å få en diplomatisk løsning av denne konflikten jo før, jo heller, som igjen betyr at noen må snakke sammen – med andre ord: mer dialog og mer handling.

Jeg har nevnt at økonomisk politikk er sikkerhetspolitikk, det ser vi, men jeg må vel også si meg enig med utenriksministeren når han tar fram hvor viktig det er at globale helsefremmende tiltak også knyttes til sikkerhetspolitiske aspekter. Det samme gjelder klimautfordringene, og de vil ramme oss alle. Vi har sett de siste bildene fra Filippinene, og vi har sterkt i minne det som skjedde på Vestlandet for kort tid tilbake, og ikke minst ser vi også at ebola er noe vi må forholde oss til her i landet. Derfor mener jeg at både helse- og klimapolitikk må løftes tydeligere fram når forsvars- og sikkerhetspolitikk diskuteres på den nasjonale og internasjonale arenaen.

Sylvi Graham (H) [14:21:39]: Jeg sa jeg hadde mer på hjertet og ville komme tilbake.

Verden står nå overfor den mest kritiske humanitære situasjonen på mange tiår. FNs samlede humanitære appell for 2014 var den største noensinne, og per desember i år er den oppjustert til behov for 16,4 mrd. dollar. Det er i dag, som vi vet, fire kriser på nivå 3 – det høyeste nivået FN har definert. I tillegg kommer en rekke andre både akutte og langvarige kriser der man også har en betydelig underfinansiering. Dessuten: FN har gjennom programmet «Transformative Agenda» greid å bedre sin respons på akutte kriser som f.eks. naturkatastrofer, men ennå ikke de langvarige konfliktkrisene, dessverre.

De siste årene har finansieringen av internasjonal humanitær respons ikke holdt tritt med de økende behovene. Også i Norge har humanitær bistand som andel av bistandsbudsjettet gått noe ned de siste årene, under den forrige regjeringen. Derfor var det så pussig å høre en representant for Arbeiderpartiet i Dagsrevyen søndag den 7. desember angripe regjeringen for at Norge gir for lite for sent til humanitær bistand.

I vår krevde Arbeiderpartiet en Syria-milliard ekstra i revidert. Det var ikke klart hvor disse midlene skulle tas fra, på det tidspunktet. Det ville vært uansvarlig å ta midlene fra andre områder. Nå øker Arbeiderpartiet avsetningen til humanitær bistand med bare 50 mill. kr i sitt forslag til budsjett for 2015. Her ser vi dermed at det er lite igjen av satsingen fra i vår. Samtidig har Syria-krisen bare blitt verre.

Regjeringen har dessuten økt den humanitære bistanden i tre omganger siden regjeringsskiftet – i revidert med 166 mill. kr, i nysalderingen med 250 mill. kr og for 2015-budsjettet med 424 mill. kr ekstra, pluss 42 mill. kr til World Food Programme for 2015. Med budsjettforslaget fra de fire forlikte partiene har budsjettet til humanitær bistand og nødhjelp økt med 427 mill. kr til 3, 339 mrd. kr i 2015, jf. flertallets innstilling. Det tilsvarer en økning på 15 pst.

Norge er blant de største bidragsyterne til Syria og regionen. Norge har totalt bidratt med om lag 846,5 mill. kr i 2014 i respons på krisen i Syria. I tillegg kommer 200 mill. kr til Irak. Det blir tung norsk innsats også i 2015.

Regjeringen har dessuten gått med på å ta imot 2 000 kvoteflyktninger til neste år. Det er 500 mer enn Arbeiderpartiet hadde budsjettert med.

Det var hjerteskjærende å høre World Food Programmes leder Ertharing Cousin fortelle til BBC i forrige uke at de har måttet redusere og nå avslutte matutdelingen i flyktningleirene rundt Syria. Heldigvis gikk utenriksministeren på banen med ytterligere 70 mill. kr på søndag. Nå må også resten av det internasjonale samfunnet ta tak!

Pål Yasin Ezzari (SV) [14:25:00]: «O, esh ket hiloa, al hurria» – så vakker friheten er.

Jeg er en venn av Israel. Jeg støtter Israels rett til å eksistere i sikkerhet med definerte grenser, og jeg drømmer om at de skal ha fred med sine naboer. Dessverre er det altfor mange av dem som kaller seg Israel-venner i Norge i dag, som er dårlige venner av Israel.

De er dårlige venner fordi de ikke våger å påpeke de feilene Israel gjør, det være seg den ulovlige blokaden av Gaza, den ulovlige okkupasjonen, de ulovlige bosettingene, de ulovlige fengslingene av barn, de ulovlige fengslingene uten siktelse og dom, den ulovlige muren på Vestbredden, den ulovlige annekteringen av Jerusalem, de ulovlige drapene på sivile palestinske demonstranter – og lista fortsetter.

Amnesty beskylder i dag Israel for krigsforbrytelser på Gaza og krever en etterforskning. Dette bør Norge støtte. Internasjonal lov er klar, og vi mener vel ikke at våre venner skal ha andre regler enn oss selv og resten av vennegjengen?

Jeg er en venn av Palestina. Jeg støtter palestinernes rett til selvstendighet, et liv i frihet og en egen stat. Jeg støtter de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, og jeg støtter palestinernes rett til å drive motstand mot en ulovlig militær okkupasjon.

Det er to sider i denne konflikten, men den ene er okkupert, og den andre er okkupant. Palestinerne har få muligheter til velstand, deres menneskerettigheter respekteres ikke, og deres frihet er tatt fra dem. Det haster med å finne en løsning på deres situasjon. Å implementere menneskerettighetene kan aldri være prisgitt Israels forhandlingsvilje. Det må være en selvfølge. Derfor er SVs forslag om å anerkjenne Palestina viktig.

Palestinerne på Gaza er ekte mennesker. For noen uker siden hadde jeg besøk av Muhammad Jabaly og Bahaa Elayan fra Gazastripen. Vi spiste mat sammen, vi spilte Mario Kart på Nintendo sammen, vi dro på byen sammen, og vi ble gode venner. Jeg spurte Bahaa: Hva kan vi i Norge gjøre for befolkningen på Gaza? Svaret hans rørte meg, han sa:

«We just don’t want to be dead bodies to you, covered in blood and rubble, we want to be very much alive to you, we want to have strong friends outside so that we will not suffocate and die alone.»

Utenriksbudsjettet viser at Norge fortsatt spiller en viktig rolle gjennom giverlandsgruppen.

Min appell i dag er ikke mot bistandskronene til Palestina, men min appell i dag er at det er meningsløst å finansiere en ulovlig okkupasjon Israel selv har ansvaret for, uten også å øve betydelig politisk press, gjennom dialog ja, men når denne ikke fører fram, må vi også innføre sanksjoner.

Bahaa og Muhammad er veldig levende for meg. Jeg gruer meg til neste gang Israel bomber Gazastripen.

Elin Rodum Agdestein (H) [14:28:04]: I løpet av et knapt år er det sikkerhetspolitiske bildet i Europa og nærområdene endret dramatisk, med økt konfliktnivå, uforutsigbarhet og usikkerhet. Det er samtidig stor grunn til uro over rekrutteringen til ekstreme islamistiske miljø og fremmedkrigere, også fra Norge. Vi må ikke godta premissene for den økte aggresjonen fra øst og heller ikke fra grupper som ISIL. Vi må stå opp for våre verdier og vår frihet. Vi må styrke relasjonene og verdifellesskapet med våre venner i Europa og NATO og stå sammen i kampen for demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter – og mot voldelig ekstremisme.

At EU har fått en langt større sikkerhetspolitisk betydning enn før, er en ny situasjon som krever at Norge samhandler med EU på nye måter, for vi har ingen EØS-avtale for sikkerhetspolitikken. Det er en utfordring for Norge at vi ikke sitter rundt bordet når våre venner i EU drøfter sikkerhetspolitikk i våre nærområder, med betydelige konsekvenser for Norge. I så måte ser jeg fram til møtet i Europautvalget her i Stortinget i morgen, der forsvarsministeren vil orientere om hvordan regjeringen vurderer utviklingen, EUs sikkerhetspolitiske rolle og gi en redegjørelse for Forsvarsdepartementets EU/EØS-strategi.

Mot dette bakteppet er det både rett og rimelig at Forsvaret er budsjettvinneren. Regjeringen styrker forsvarsrammen med en realvekst på rundt 1,4 mrd. kr, eller 3,3 pst., i 2015. I tillegg til økte rammer til aktivitet, øving, trening og beredskap gjennomfører regjeringen betydelige investeringer for å videreføre moderniseringen av Forsvaret. Rammen til anskaffelser av nytt forsvarsmateriell er økt kraftig og utgjør nå om lag 20 pst. av forsvarsbudsjettet, i tråd med NATOs ambisjon fra toppmøtet i Cardiff.

Etablering av en kampflybase på Ørland med nytt skvadronsbygg og innkjøp av nye kampfly med missiler er et kjempeløft, men det er helt nødvendig. Innkjøpet av JS-missilene tilleggsfinansieres, sånn at innkjøpet ikke går ut over øvrige deler av Forsvaret. Nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger er allerede vedtatt. I tillegg leveres nå de nye NH90-helikoptrene til Kystvakten og Marinen, ubåter oppgraderes, Hæren får nye kampvogner m.m.

Det er viktig å understreke at med store investeringer i nytt materiell vil det også påløpe økte driftskostnader som må finansieres. Enn så lenge følger vi gjeldende langtidsplan. Nytt fagmilitært råd vil kunne endre de faglige anbefalingene og dermed få følger for budsjettprioriteringene i årene som kommer.

Som en følge av det endrede sikkerhetsbildet trenger vi et sterkt forsvar med en tilfredsstillende operativ evne, sånn at vi kan forsvare landet og stå ved allianseforpliktelsene. Det må vi ta konsekvensen av, og forberede oss på at vi må gi Forsvaret økt prioritet i årene som kommer.

Kjersti Toppe (Sp) [14:31:21]: I behandlinga av stortingsmeldinga om global helse i utanriks- og utviklingspolitikken vedtok Stortinget tre satsingsområde:

• å mobilisera for kvinner og barns rettar og helse

• å redusera sjukdomsbyrda med vekt på førebygging

• å fremja menneskeleg sikkerheit gjennom helse

Dette er viktige satsingar. Forverring av helsetilstanden i ei befolkning er ein trussel mot både velstand og stabilitet.

I Noreg er vi heldige. Relativt sett har vi god helse, høg levealder og eit godt utbygd helsevesen. Vi må difor ta ansvar og vera pådrivarar for å betra helsesituasjonen også for folk i andre land i verda.

Stortinget vil prioritera helsa til kvinner og barn. Senterpartiet meiner det er spesielt viktig å fortsetja innsatsen retta mot barn. 30 pst. av sjukdomsbyrda i lav- og mellominntektsland gjeld sjukdom som rammar barn. Under- og feilernæring er ei viktig underliggjande årsak. Nok og trygg mat er grunnleggjande for god barnehelse. Det er eit stort behov for å styrkja matvaretryggleiken i alle land og auka investeringar i direkte ernæringstiltak retta mot mor og barn med dokumentert effekt mot barnedødelegheit.

Både vaksinasjonsprogram og kampen mot smittsame sjukdommar er veldig viktige tiltak, men vi må heller ikkje gløyma det basale – å arbeida for betre hygieniske forhold, reint vatn og nok og trygg mat. Det hjelper berre kortsiktig å redda barn frå sjukdom med medisinar dersom vi ikkje fjernar årsaka til at barna vert mottakelege for sjukdom. Vi må hindra matmangel og underernæring.

Ein samla komité signaliserer i innstillinga vilje til ei styrkt satsing på kvinner, landbruk og matsikkerheit. Det er positivt. Senterpartiet går lenger. I det alternative statsbudsjettet vårt aukar vi bistandsbudsjettet med 1,2 mrd. kr utover det opphavlege forslaget til regjeringa. Vi legg inn øyremerkte midlar til arbeidet mot barneekteskap. Vi aukar støtta til UNICEFs program for ernæring, sosial inkludering, vern, vatn, sanitære forhold og hygiene. Vi prioriterer øyremerkte midlar for å styrkja eit berekraftig og klimavennleg landbruk.

Stortinget har vedtatt at eitt av tre mål for den globale helsepolitikken er å redusera sjukdomsbelasting ved å førebyggja. Verdas helseorganisasjon skildrar alkohol som det tredje største hinderet for utvikling i verda. Alkoholindustrien satsar no sterkt i Afrika, og særleg mot ungdom. Bruk av alkohol er no den største årsaka til sjukdom og død i land i Sør-Afrika og Latin-Amerika, og alkoholindustriens innmarsj hindrar utvikling i desse landa. Statsråd Brende er Noregs helseminister i utviklingspolitikken, og eg vil ønskja han lykke til med det viktige arbeidet. Eg håpar og ventar at han òg vil leggja stort arbeid i Stortingets uttalte mål for den globale helsepolitikken, nemleg førebygging.

Regina Alexandrova (H) [14:34:34]: Regjeringen satser bredt i nordområdepolitikken.

Representanter fra Arbeiderpartiet forsøker å framstille regjeringens syn på dialog som mindre viktig, men det representantene ikke har fått med seg, er at denne regjeringen går fra dialog til handling, uten å slutte å snakke om dialog. De siste åtte årene har det vært mye prat og mye dialog blant de rød-grønne om nordområdene. Det er derfor på tide at det legges opp til mer handling, slik denne regjeringen nå satser i nord.

Det var Høyres Jan Petersen som lanserte den første nordområdesatsingen, med stortingsmeldingen «Muligheter og utfordringer i nord» i 2005. Med en ny borgerlig regjering blir det et nytt løft, med en ytterligere satsing på nordområdene. Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og regjeringen foreslår en samlet nordområdesatsing på nesten 3 mrd. kr i 2015. Det betyr at denne regjeringen har hatt en økning i nordområdesatsingen på 1 mrd. kr på to år.

Regjeringen fører en resultatorientert politikk for å omgjøre kunnskap og ressurser til arbeidsplasser og verdiskaping, ved bl.a. å styrke koblingen mellom kunnskap og næringsliv. Nord-Norge går godt og har et stort potensial for større verdiskaping innen bl.a. petroleumsindustri, maritim sektor, romvirksomhet, mineralnæring, sjømatnæring og reiseliv. Regjeringen vil derfor prioritere fem områder i nordområdepolitikken: internasjonalt samarbeid, næringsliv, kunnskap, infrastruktur og miljøvern, sikkerhet og beredskap.

Arbeidet regjeringen gjør med internasjonalt samarbeid i nord, har stor betydning. Nordområdene handler også om global maktpolitikk, der viktige ressurser, klima, nye transportruter og sikkerhetspolitikk står sentralt. Regjeringen satser derfor betydelig på tilstedeværelse og ressursforvaltning, noe statsminister Erna Solberg la vekt på senest denne helgen. Med regjeringens nordområdepolitikk økes operativ evne og beredskap i alle forsvarsgrener, bl.a. i Heimevernet. Dette gir et tydelig signal til alle interessenter i nord og viser prioritet og handlekraft.

Regjeringen har vært tydelig på at selv med uro rundt Russland den siste tiden er det viktig å videreføre det gode samarbeidet innen sjøsikkerhet, felles fiskeriforvaltning, miljø, atomsikkerhet og folk-til-folk-samarbeid. Som arktiske kyststater har vi mange felles interesser. Det at nordområdene fortsetter å være en fredelig og stabil region, er vi alle tjent med.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [14:37:46]: Jeg har tidligere konsultert Stortingets organer om regjeringas arbeid med missilforsvar. Regjeringa har nå besluttet at Norge vil inngå medlemskap i Maritime Theater Missile Defense Forum. Det er et samarbeidsforum som handler om å beskytte våre marinefartøy fra den trusselen som ballistiske missiler og kryssermissiler utgjør. Medlemskapet vil styrke det sjømilitære samarbeidet med våre nærmeste allierte, vår evne til militært samvirke med allierte i kollektivt forsvar og derigjennom også styrke vår nasjonale forsvarsevne.

Jeg vil understreke at beslutningen om norsk medlemskap ikke innebærer noen forskuttering av eventuelle materielle norske bidrag til NATOs missilforsvarssystem. Norge ga for øvrig sin prinsipielle tilslutning til etableringen av NATOs missilforsvarssystem under toppmøtet i Lisboa i 2010.

Jeg vil også gi noen kommentarer til innlegg som har vært holdt i salen. Representanten Helga Pedersen hørte nok ikke godt nok etter i mitt innlegg, fordi jeg sa at jeg mente det var et godt budsjett, samtidig som det er et budsjett preget av nøkternhet, realisme og klare prioriteringer. Representanten Pedersen mente også at vi ønsket å utrede mer. Ja, vi har satt i verk arbeidet med et nytt fagmilitært råd fordi våre omgivelser endrer seg, og det er behov for større reformer av Forsvaret. Det er for første gang levert og diskutert i full offentlighet, noe vi mener er svært viktig fordi forsvarspolitikk ikke skal være noe som bare angår spesielt interesserte, det angår samfunnet i aller høyeste grad.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til innlegget fra representanten Kåre Simensen. Dette er altså ikke et spørsmål om forholdet mellom Norge og Russland, men mellom Vesten og Russland. Det handler om at vi ser en varig endring i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser at alle land som er allierte av Norge, har gjort det samme som Norge, nemlig å suspendere det militære samarbeidet bilateralt, samtidig som vi opprettholder det praktiske samarbeidet på daglig basis – kystvakt, grensevakt, søk og redning og ikke minst muligheten for direkte kontakt mellom vårt operative hovedkvarter på Reitan og Nordflåten. Det er viktig både for å unngå misforståelser og også for å vite hva som skjer i våre nærområder. Vi kan ikke lukke øynene for at selv om vi ikke ser en direkte militær trussel mot Norge, så har vi å gjøre med en stor nabo som nå har en betydelig økt militær evne, en betydelig økt vilje til å bruke militærmakt, og som ikke minst tester NATOs beredskap, som tester NATOs samhold. Det er det viktig for Norge å følge med på og ta inn i sine vurderinger.

Sveinung Stensland (H) [14:40:54]: Utviklingen i Russland har gått i autoritær retning. Russlands folkerettsstridige handlinger og maktbruk i Ukraina har utløst en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, som også har følger for Norges forhold til Russland. Det er i vår interesse å videreføre mye av det praktiske samarbeidet med Russland i de norske interesseområdene, i tillegg til samarbeid på områder som medfører kontakt og utveksling over grensen.

Det er betryggende at utenrikskomiteen i felles merknader stadfester at vår utenrikspolitikk skal baseres bl.a. på medlemskap i NATO, og at de påpeker at Russlands annektering av Krim utgjør en sikkerhetsrisiko. For oss som er opptatt av sikkerhetspolitikk, har det vært interessant å følge SVs fordømmelse av både Russland og NATO i denne saken. Jeg velger å forholde meg til SV i Stortinget, og i denne sammenheng er det gledelig at også de er på linje med oss i synet på Russlands maktovergrep.

Vi er også bekymret for den interne utviklingen i Russland. Situasjonen for menneskerettighetene er meget bekymringsfull. Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina får følger for vårt bilaterale forhold. Dette påvirker vår politiske kontakt med Russland og preger samarbeidet. Folkeretten er spesielt viktig for oss som bor i et land med lange grenser, store havområder, men liten og spredt befolkning. All vår velferd er avhengig av at andre land respekterer våre grenser og vår kontroll med egne ressurser. I lys av dette har vi økt støtten til Ukraina og Moldova, som trenger all mulig støtte til demokratiske prosesser som kan lede dem framover og stå imot politisk press fra Russland.

Det er viktig at Norge i samarbeid med EU og andre relevante aktører i tillegg bidrar til å følge opp Porosjenkos reformprosess i Ukraina og støtter alle gode tiltak for å finne en løsning på den voldelige konflikten som pågår.

Det er bra at regjeringen er tydelig i møte med den økende russiske aktiviteten i nordområdene. Økende russisk aktivitet i våre grenseområder må møtes tilsvarende fra vår side. Det er ingen grunn til å tro at russisk aggresjon mot naboland skal gjøre seg gjeldende overfor oss, men vi må likevel være beredt og på vakt. Norge har stilt seg bak de økonomiske sanksjonene mot Russland, og det med god grunn. Vi må imidlertid ikke lukke øynene for at utenrikspolitisk press mot Russland kan øke patriotismen og bygge opp under Putin som sterk leder og forsvarer av russernes interesser. Vi må balansere flere hensyn her og ikke dra gardina helt ned, men være åpne og i dialog. Men et regime som så lett tyr til vold og ser bort fra suverene staters rettigheter og arbeider ved å undergrave andre lands demokratiske prosesser, må møtes med fasthet og styrke.

Heidi Greni (Sp) [14:44:03]: På Ørland og i Sør-Trøndelag er vi glade for at den nye kampflybasen ble vedtatt lokalisert til Ørland. Samtidig er vi opptatt av at utbyggingen av basen og overføringen av kampflyene skal skje på en måte som ivaretar interessene både til Luftforsvaret og til Ørland-samfunnet.

Jeg er tilfreds med at komiteen i sine merknader understreker betydningen av at Forsvaret etablerer et godt og inkluderende samarbeid med lokalsamfunnet. Komiteen sier det er viktig at beboerne som blir direkte berørt av etableringen, blir ivaretatt gjennom en åpen og ryddig prosess.

Det er stor bekymring for at det er dårlig tidsmessig samsvar mellom overføring av de nye kampflyene til Ørland og arbeidet med innløsning av eiendommer i f1ystøysonen. Flyene kommer i 2017, mens Forsvarsbygg har en tidshorisont helt fram til 2022 før de i beste fall har fått de siste avtalene om innløsning og erstatninger på plass. Det er helt uholdbart.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått å styrke Forsvarsbyggs kapasitet til å arbeide med innløsning av gårder og boliger gjennom en tilleggsbevilgning på 5 mill. kr. Dette forslaget burde flere partier sluttet opp om.

Situasjonen oppleves som krevende for alle berørte og gir ekstra store utfordringer for dem som driver landbruk i rød sone. En tredel av all melkeproduksjon i Ørland kommune vil bli berørt. Det sier noe om omfanget. Dette gjelder i stor grad eiendommer som ikke står i veien for selve utbyggingen, men som må fraflyttes på grunn av støy. Noen av dem har verneverdige gårdstun, og noen vil kunne opprettholde gårdsdrifta, men kan ikke bo der. Noen må kanskje gå over fra husdyrbruk til korn- eller grønnsakproduksjon. Dette er odelsgårder som har vært i familienes eie i generasjoner, og hvor driveplikta blir opprettholdt.

Man investerer i basen med et 30-årsperspektiv. Ingen vet om jagerfly er aktuell teknologi om 30 eller 50 år. Det betyr at det kan være mulig å flytte tilbake og drive gårdene hvis basen på et tidspunkt blir nedlagt. Rivning av våningshusene vil også forringe kulturlandskapet og ødelegge en hel grend for all framtid. Det vil være aldeles feil om verneverdige bygninger skal kreves revet. Det er derfor viktig at Forsvarsbygg vurderer avtaler der eier får erstatning for å skaffe seg ny bolig, men der det åpnes for mulighet for å vedlikeholde gårdstunet, og eventuelt flytte tilbake hvis støyproblemet forsvinner.

I tillegg til de 250 dekar som fysisk bygges ned, vil det være mange hundre mål dyrka mark som blir liggende innenfor gjerdet. Dette er noe av Trøndelags mest produktive matjord, og det er avgjørende at Forsvaret og bøndene får gode avtaler som sikrer at matproduksjonen på denne jorda opprettholdes.

Mitt og Senterpartiets anliggende er det samme som komitéflertallet påpeker: å sikre inkluderende samarbeid mellom Forsvaret og lokalsamfunnet. Bortimot ti år er for lenge å vente.

Utenriksminister Børge Brende [14:47:30]: Jeg synes det har vært en veldig god debatt, en rikholdig debatt og mange temaer har vært oppe. Det viser også hvor bred utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikken er.

Det er også svært positivt at det er en bred enighet om håndteringen av det nye sikkerhetspolitiske bildet i Europa. Mange av våre nærmeste allierte har merket seg at Norge har tatt klar avstand fra de folkerettsbrudd som vi har stått overfor i Ukraina, og at det er et samlet storting som har stått bak de restriktive tiltakene som både EU og USA har gjennomført. Dette har vært viktig. Jeg tror at med den prosessen som er i Ukraina og Russland nå, knyttet til diskusjonen om etterlevelse av Minsk-avtalen, virker de restriktive tiltakene på en slik måte at man tenker seg om en gang ekstra før man går til nye brudd på denne avtalen.

Det er også slik at vi i Stortinget har stått sammen om å ta sterk avstand fra ekstremisme og terrororganisasjoner som ISIL. Det har vært viktig at vi nå stiller opp for dem som rammes av denne formen for ekstremisme. Store områder i Irak og Syria er kontrollert av en ekstremistorganisasjon som går så langt at den er blitt ekskludert fra Al Qaida. Den samlede norske innsatsen humanitært når det gjelder å stoppe pengeflyt, når det gjelder å stoppe fremmedkrigere og det å være villig til å stille opp militært, er noe man har merket seg. Det er en offensiv holdning i kampen mot et fenomen og en form for ekstremisme jeg dessverre tror at vi må leve med i mange år fremover.

Så har det også vært bred enighet om nordområdesatsingen, slik jeg har opplevd det. Vi har lagt inn mer ressurser til nordområdesatsing, og vi forbereder Arktisk råd og formannskapet til USA.

Jeg må bare gjenta at når det gjelder spørsmålet om en atomvåpenfri verden, står vi på det som ble sagt både i interpellasjonen i vår og i debatten nå, og det var helt riktig at det var representanten Nybakk som hadde denne interpellasjonen i vår – en viktig interpellasjon hvor vi fikk lagt grunnlaget for dette.

Når det gjelder budsjettet, er det slik at det er utdanningssatsingen som bl.a. har bidratt til en ny samlepost, og det er årsaken til at budsjettet fremstår slik det nå gjør. Men vi skal selvsagt se på det for å ha et mest mulig oversiktlig budsjett.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:50:50]: Eg ønskjer å knyte nokre kommentarar til nordområdesatsinga til regjeringa.

Den grensa vi har med Russland, den store naboen vår i aust, er Russlands aller eldste grense. Det er også den einaste grensa som Russland aldri har vore i krig for. Det betyr at ein har ein lang tradisjon når det gjeld fred med Russland. Så har òg Noreg eit særskilt ansvar i nordområda for å dyrke dette vidare.

Det som gjer denne regionen så interessant, er mange ting. Det eine er sjølvsagt den auka aktiviteten frå mange andre aktørar i verda – anten det er Kina, Japan eller EU som no begynner å trappe opp aktiviteten sin i nordområda. Etter Murens fall er det òg plutseleg mogleg å utdjupe det samarbeidet som har vore der. Pomorpassordninga, bl.a., som vi har fått etablert i grenseområdet ved Kirkenes, er ei veldig spennande ordning. Dersom ein hadde utvikla ho ytterlegare, tenk kva som kunne skjedd i denne regionen – dersom ein f.eks. kunne få meir varig busetnad, få arbeid inkludert i avtalen, osv.! Ein kunne laga dette til eit område som verkeleg kunne vere brubyggjar mellom Noreg og Russland, som kunne betydd mykje for heile regionen vår.

Mens resten av verda flokkar seg i dette området – av mange forskjellige grunnar – har regjeringa gjort heilt andre typar val. Det er ei symbolhandling å bake fiskeriministeren inn i eit anna departement, forminske den rolla, og i staden etablere ein EØS-minister. Gjennom andre vedtak har ein bl.a. bygt ned dei generelle satsingane i nord, anten det er regionale utviklingsmidlar, Copernicus-satsing eller anna – satsingar som blir sette på vent til ein veit ikkje når. Ein har bygt ned dei generelle satsingane og dei spesielle satsingane i dette området. Ein markerer at her ønskjer ein å trappe ned innsatsen, i ei tid da andre aktørar trappar opp innsatsen.

Det er eit viktig minus her. Olje og mineralar ønskjer ein å satse på i nord. Dermed styrkjer regjeringa inntrykket dei gir av nordområdepolitikken sin, at dette eigentleg handlar om å klarleggje ressursar, slik at dette kan bli eit haustingsland for aktørar.

Eg meiner Noregs nordområdestrategi først og fremst bør handle om og ta utgangspunkt i folka som bur der. Dei må ha ein sterk eigarskap til strategien, det må vere dei og deira langvarige og historiske kontakt med naboane sine som bør vere utgangspunktet for samarbeidet i nord. Dessverre leverer ikkje regjeringa når det gjeld dette.

Martin Henriksen (A) [14:54:02]: Jeg har lyst til på slutten av debatten å takke utenriksministeren for to gode og reflekterte innlegg, men det ser ut som om vi skal gå gjennom også denne debatten uten å få et klart svar på hva som er regjeringas nye satsinger, nye initiativer i nordområdene utover det den rød-grønne regjeringa la fram. Det er positivt med oljevernbase. Det er sikkert også svært positivt med 10 mill. kr til isbjørntelling. Men jeg hørte utenriksministeren holde en offensiv tale i Tromsø etter valget i fjor. Det lovet godt. Regjeringa skulle gå fra ord til handling i nord.

Fasiten så langt er egentlig at den nye regjeringa følger opp den rød-grønne regjeringas ord og handlinger – ingen nye initiativ. Eller for å si det på en måte Høyre-representanter forstår bedre: få nye ideer og få bedre løsninger.

Jeg har en følelse av at nordområdepolitikken på mange måter er i ferd med å bli redusert til å handle om fylkesveier og næringstiltak – viktig nok hver for seg, og noen enkeltprosjekter blir realisert. Men dette er ikke en overordnet ramme rundt nordområdene som gir ny energi til arbeidet, eller setter det inn i den ramma det hører hjemme i som et nasjonalt og internasjonalt prosjekt.

Likevel må det nevnes at mye av nordområdepolitikken skal settes i verk i den nordlige landsdelen, og da kan man stille seg spørsmålet: Vil det være lurt å gi lokale og regionale folkevalgte muligheten til å påvirke utviklinga og ruste opp nordområdestrategien på sin måte? For å stille spørsmålet på en annen måte: Blir det mer eller mindre nordområdesatsing av å kutte i fylkenes muligheter til f.eks. å støtte opp om regionalt næringsliv i landsdelen? Er det lurt med en fordelingspolitikk som går feil vei?

Landsdelen får svekkede muligheter til å styre utviklinga sjøl når kommuneøkonomien blir trangere og fylkene får mindre til å satse på næringslivet. Når man kutter i formuesskatten, kommer det i første rekke andre landsdeler til gode. Kun 4 pst. av lettelsene vil komme til Nord-Norge, sjøl om 9 pst. av befolkninga bor der. Det handler om å gi de lokale også en mulighet til å utføre nordområdepolitikken på sin måte. Den muligheten har blitt svekket.

Til slutt i debatten har jeg lyst til å si at jeg håper utenriksministeren før eller siden vil svare på utfordringa han har fått flere ganger, også her i dag.: Hvilke nye initiativ tar regjeringa for at Norge skal være ledende i nordområdene? Kan vi finne dem i budsjettet? Kan vi finne dem i statusrapporten til regjeringa, eller har regjeringa en hemmelig plan om en offensiv nordområdepolitikk som de bare venter på å lansere?

Utenriksminister Børge Brende [14:57:03]: Jeg synes det ville vært synd hvis representanten Henriksen måtte vente på et slikt svar. Først må jeg si at når det gjelder det at denne regjeringen følger opp viktige elementer i den forrige regjeringens nordområdepolitikk, burde det ført til glede hos det tidligere regjeringspartiet, akkurat som vi var veldig fornøyd da Arbeiderpartiet og de rød-grønne fulgte opp den første stortingsmeldingen som ble fremlagt om nordområdepolitikken, av Jan Petersen i 2005.

I nordområdene er det mye som samler oss. Blant annet diskuterte man det som er knyttet til Arktisk råd og det viktige amerikanske formannskapet nå til våren. Jeg tror vi er enige om at det må inneholde klima, det må inneholde spørsmål om urfolk, det må diskutere og inneholde hva som skjer når havet forsures i nord, hva som skjer med nye sjøruter som det åpnes opp for.

Når det gjelder visjonene fremover, synes jeg det ligger et godt grunnlag i det budsjettet som regjeringen får vedtatt: en satsing på over 500 mill. kr mer på nordområdene. I tillegg er det ikke til å legge skjul på at det har vært en kompliserende faktor de siste månedene at vi står overfor et Russland som handler annerledes enn det gjorde for et år siden, men det har vi håndtert gjennom å videreføre viktige folk-til-folk-samarbeid, søk og redning, atomsamarbeidet, miljøsamarbeidet. For denne regjeringen er det viktig at nordområdepolitikken vår fortsetter å basere seg på forskning og utvikling. Her øker vi budsjettene helt klart, og det er en satsing på kunnskap i nord og på kunnskapsarbeidsplasser, hvor vi produserer høyere opp i verdikjeden. Det er helt avgjørende. Det er når man produserer høyere opp i verdikjeden at man også kan tåle det norske kostnadsnivået.

I tillegg lager vi cluster rundt romsatsingen både på Andøya, i Tromsø og i Narvik, hvor vi har noen av de ledende clusterne i verden. Vi jobber også intenst med å få på plass polarkoden, som skal sikre miljøet bedre. Jeg har selv tatt et initiativ sammen med Frankrikes utenriksminister for at vi til sommeren skal samle utenriksministre som er innflytelsesrike innenfor klima- og miljøområdet, i Nord-Norge, Svalbard, for å bruke dette som innspill til den viktige COP 21-konferansen. I denne sammenheng er det også viktig å få med seg de dimensjonene som er knyttet til biologisk mangfold, og at man må respektere Arktis, at det ikke blir et «gullrush», men at Arktis utvikler seg på basis av det som er bærekraftige prinsipper.

Jeg håper at det var svar på det som representanten spurte om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–4.