Per Rune Henriksen (A) [16:23:19]: Situasjonen for oljeindustrien er dramatisk. Det siste halvåret har vi fått stadig flere meldinger om oppsigelser, særlig i leverandørindustrien. Det snakkes om 10 000 færre i år og ytterligere 10 000–15 000 som må gå neste år. Leverandørindustrien sysselsetter 136 000 mennesker. Over 40 pst. av disse arbeidsplassene ligger langs kysten, fra Vest-Agder til Hordaland. Vi ser nå at ledigheten i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland har økt med 14 pst. siden i fjor, mens økningen for resten av landet var på 2 pst.
Arbeiderpartiet ser med dyp bekymring på situasjonen. Det handler om mennesker som mister jobben, en viktig næring som mister kompetanse og kapasitet, og svekket verdiskaping. Oljenæringen er en syklisk næring, og vi har gått gjennom både oppturer og nedturer i alle årene vi har hatt oljevirksomhet i Norge. Mens de forrige nedturene i stor grad handlet om svingninger i oljeprisen, har vi nå flere faktorer som virker i samme retning.
Gjennom mange år med økt aktivitet og høye oljepriser har kostnadsnivået økt markant, i både oljeselskapene og leverandørindustrien. På nybyggingsiden har våre offshoreverft hatt problemer med sin konkurranseevne mot asiatiske verft. Samtidig ser vi at aktiviteten på drift, vedlikehold og modifikasjoner har gått kraftig ned. I tillegg til behovet for kostnadsreduksjoner ser vi at kapitaldisiplinen i oljeselskapene i seg selv er med på å redusere aktiviteten. For å tilfredsstille aksjonærers kortsiktige ønske om avkastning reduseres investeringer i framtidig verdiskaping.
Den tredje faktoren som driver ned aktiviteten, er fallende oljepriser. Situasjonen i oljemarkedet er dramatisk, og det ser ikke ut til at vi får en normalisering av forholdet mellom tilbud og etterspørsel de nærmeste årene. Det meldes om fulle oljelagre verden over, noe som betyr at det vil ta tid før økt etterspørsel eller redusert produksjon vil gi utslag på pris.
Det overordnede målet for norsk petroleumspolitikk er at vi som nasjon skal få størst mulig verdier og mest mulig verdiskaping ut av våre olje- og gassressurser. Så langt har vi gjort det godt. Vi har høy utvinningsgrad, lave utslipp, og vi har klart å bygge opp en stor, nasjonal leverandørindustri. I en urolig tid som nå er det viktig at vi har et helhetlig blikk for hva god ressursforvaltning er. Etter mitt skjønn handler det om å forvalte naturressurser, investeringer og den kompetanse og kapasitet som ligger hos alle de 250 000 menneskene som har sitt arbeid i tilknytning til næringen.
Helt siden vi fikk de såkalte ti oljebud i 1971, har et sånt helhetlig perspektiv blitt lagt til grunn for vår petroleumspolitikk. Derfor har også sykliske nedturer blitt møtt med politisk handling for å dempe negative utslag og legge grunnlaget for god utvikling i næringen. Innføringen av NORSOK-standard, opprettelse av samarbeidsorganet Konkraft, hvor oljeindustrien møter både leverandørindustri og fagbevegelse, og opprettelse av INTSOK, for å styrke leverandørindustriens internasjonale posisjon, er alle eksempler på tiltak som har blitt initiert i dårlige tider.
Lave oljepriser, brems i investeringer og høye kostnader rammer alle oljeproduserende land i større eller mindre grad. Det som skiller oss fra andre land, er vår evne til å trekke lasset sammen i dårlige tider. Den norske modellen, hvor næringsliv, fagbevegelse og myndigheter setter seg ned og finner løsninger, er et konkurransefortrinn i tider som dette.
Arbeiderpartiet ønsker jevn og høy verdiskaping på norsk sokkel. Det kommer ikke av seg selv. Når det nå butter imot, må vi se hva vi kan gjøre for å dempe fallet i aktivitet. Som politikere kan ikke vi overstyre markedene, og vi bør ikke holde oppe ulønnsomme prosjekter, men vi må likevel ta utfordringen vi står overfor, på alvor.
Arbeiderpartiet har i løpet av høsten lagt fram flere forslag til tiltak for å møte situasjonen. Ved altfor mange feltutbygginger har vi opplevd at store kontrakter blir vunnet av utenlandske verft med lave anbud, men at sluttresultatet blir store forsinkelser og voldsom kostnadsvekst i byggeperioden. Ettersom mye av kostnadene skrives av på skatten, er det fellesskapet som er mest eksponert for virkningen av dårlig forarbeid og dårlige kontraktstrategier i prosjektene. Det er et faktum at bygging ved norske verksteder i langt mindre grad er belemret med forsinkelser og kostnader som løper løpsk. Vi har derfor foreslått at Oljedirektoratet, i tillegg til den utmerkede jobben de gjør i forbindelse med vurderingen av det petroleumsfaglige i plan for utbygging og drift, også settes opp med kompetanse til å vurdere strategiene rundt gjennomføringen av utbyggingene. På den måten kan vi redusere risiko og få til en bedre ressurskontroll og -utnyttelse. Vi mener at regjeringens innstramming av permitteringsregelverket var feil, og at denne politikken slår særs negativt ut for leverandørindustrien nå. For eksempel for riggrederiene innebærer det at de har lønnsplikt i de første to månedene etter at permitteringen har trådt i kraft. Det skyldes at arbeidstakerne i 2–4-offshorerotasjon kun arbeider 10 dager per måned. Formålet med permitteringsregelverket, nemlig å gjøre arbeidsgiver i stand til å komme over en midlertidig ordresvikt uten å tappe bedriften for kompetanse, er således ikke ivaretatt for denne sektoren. Det kan også sies for andre deler av leverandørindustrien. Blant annet dette er bakgrunnen for at både NHO og LO krever at arbeidsgivers lønnsplikt reduseres fra 20 til 10 dager.
Mange har uttrykt bekymring for at fall i aktivitet går på bekostning av nødvendig vedlikehold og sikkerhet. I Petroleumstilsynets rapport om risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet 2013 heter det om vedlikehold:
«Tallene fra 2010 til 2013 viser ingen vesentlig forbedring knyttet til styring av vedlikehold. For produksjonsinnretninger er total mengde utestående korrigerende vedlikehold og etterslep på forebyggende vedlikehold i 2013 på samme nivå som i 2012. Nivået for utestående korrigerende vedlikehold i 2013 er imidlertid betraktelig høyere enn for 2010 og 2011. Utestående korrigerende vedlikehold av de mengdene som er rapportert vil bidra til risiko i selv.»
Det er store tall, og det er mye arbeid som må gjøres før eller siden.
Arbeiderpartiet mener at etterslepet bør reduseres, og at ledig kapasitet kan settes i arbeid på dette. Jeg er forundret over at forslaget om at regjeringen påser at aktivitetsfallet ikke går på bekostning av vedlikehold og sikkerhet, ble nedstemt av stortingsflertallet.
Da petroleumsmeldingen kom i 2011, ble det meldt om mangel på rigger på norsk sokkel. Dette fikk stor negativ virkning på kostnadsnivået, ble det sagt. Vår regjering tok initiativ for å bøte på dette. Nå er situasjonen at rigger går i opplag, og at kontrakter suspenderes. I løpet av 2014 har fem boreinnretninger forlatt sokkelen, og flere vil følge etter. I løpet av 2015 og 2016 vil ytterligere ti innretninger bli ledige. Samtidig får vi høre at finnes mange brønner på norsk sokkel som er forlatt, men som bare er midlertidig plugget. Det er usikkert hvor mange brønner det er snakk om, som bør plugges permanent. Norsk olje og gass snakker om 3 000 brønner per i dag. Petroleumstilsynet har gjort en undersøkelse som viser at av 282 midlertidig forlatte brønner er 132 problemstillinger knyttet til barriere mot utslipp.
Arbeiderpartiet mener vi kan ta tak i dette nå når vi har ledig riggkapasitet. Dette er arbeid som må gjøres før eller siden, og på den måten øker vi sikkerheten på sokkelen samtidig som vi sysselsetter ledig riggkapasitet og forhindrer at riggene går fra norsk sokkel.
Det er trist at denne tanken møtes med stor motstand fra regjeringspartiene, men desto mer gledelig at Statoil på fredag kunne fortelle at de har tatt inn igjen riggen Songa Trym fra suspensjon til nye oppdrag med nettopp brønnplugging.
Norsk leverandørindustri er en kompetansetung næring. Dette er kompetanse som utvikles og vedlikeholdes gjennom aktivitet. Fallende aktivitet fører også til at kompetanse og kapasitet svekkes. Vi mener at i en sånn situasjon bør det gjøres en jobb for å kartlegge situasjonen nå, se hva som ligger foran oss av kompetansebehov, og se om – og i tilfelle hvordan – kompetansen i leverandørindustrien kan videreutvikles, også på andre områder enn petroleumsvirksomhet.
Den internasjonale oljeindustrien møter tøffe krav om utbytte fra sine aksjonærer. Vi er nå inne i en epoke i petroleumsvirksomheten hvor det kreves store investeringer for å erstatte produksjon som etter hvert fases ut. Når selskapene reduserer investeringene i leting og utbygging for å ha penger til utbytter, har vi et stort problem. Dette kan føre til at tidskritiske prosjekter ikke blir realisert, og vi får en lavere ressursutnyttelse enn det som er mulig. Vi forventer at selskaper som får lete- og utvinningstillatelser på norsk sokkel, utvikler lønnsomme prosjekter generelt – ikke bare de superlønnsomme.
Som majoritetseier i Statoil har også statsråden en rolle i dette selskapets utbyttepolitikk. Jeg mener det vil være naturlig at statsråden i sin eierdialog drøfter hvorvidt selskapets ambisiøse utbytteprogram nå kan redusere selskapets evne til å skape verdier i framtiden. Kan høye utbytter i dagens situasjon komme i konflikt med statens mål om langsiktig avkastning?
Arbeiderpartiet har ingen prestisje knyttet til de enkelte forslag og ideer vi bringer til torgs. Vi har ikke alle svarene på hva som bør gjøres, men vi er overbevist om at problemene som vi ser utvikler seg, ikke vil forsvinne av seg selv. Vi må erkjenne at situasjonen er alvorlig. Vi må skaffe kunnskap om omfanget av situasjonen, hvilke trusler den fører med seg, men også hva som er mulighetene. Det er på tide at det blir tatt initiativer med sikte på at vi kan gå gjennom de dårlige tidene uten å miste nødvendig kompetanse og kapasitet, sånn at den negative virkningen av nedturen blir minst mulig.
Regjeringens og regjeringspartienes svar har hittil vært at de følger situasjonen nøye, men utfordringene vi står overfor, kan ikke løses fra tribunen. Derfor etterlyser vi handling og spør: Hva vil regjeringen gjøre?
Statsråd Tord Lien [16:33:35]: La meg benytte anledningen til å takke interpellanten for, som jeg vel også har sagt en gang tidligere, at vi nå endelig denne høsten/tidlig på vinteren har fått en petroleumspolitisk opposisjon i Stortinget.
Spørsmålene som interpellanten tar opp, er viktige. Olje- og gassvirksomheten er bærebjelken i norsk økonomi. Den bidrar til verdiskaping, arbeidsplasser, teknologi og ikke minst samfunnsutvikling over hele landet. Den gir også et stort og viktig bidrag i finansieringen av velferdssamfunnet vårt, og det er den suverent viktigste distriktsnæringen i Norge.
La meg løfte blikket og se litt på helheten i denne næringen, i denne virksomheten, og beskrive utviklingen i norsk petroleumsvirksomhet fram til i dag.
Industrien har vært, er og vil forbli en syklisk bransje. Helt siden vi startet opp med denne virksomheten for mer enn 50 år siden, har vi vært gjennom svingninger i oljepris og ikke minst i aktivitet, med bakgrunn i ressursene som vi har funnet, eller ikke funnet, på norsk sokkel. Vi har nå bak oss en periode på rundt ti år med mer eller mindre uavbrutt vekst, til dels sterk vekst. Norsk leverandørindustri har siden 2003 hatt en årlig gjennomsnittlig vekst på ca. 9 pst. Det er skapt over 70 000 nye arbeidsplasser over den samme tiårsperioden.
Jeg har lyst til å minne om at selv om vi nå ser at veksten opphører, og vi nok ser en reduksjon i investeringer, er nivået fortsatt høyt. Vi skal ta på alvor de utfordringene dette medfører, men jeg har lyst til å minne om at aktiviteten på norsk sokkel vil forbli høy, bl.a. som følge av felt som allerede er i drift, og ikke minst på grunn av den store Johan Sverdrup-utbyggingen. Jeg har lyst til å advare mot at vi fra politisk hold bruker en retorikk som bidrar til å forsterke uroen der ute. Et ord som «bråstopp» synes jeg ikke er dekkende for det som skjer på norsk sokkel for tiden. Tvert imot er det sånn at når det gjelder norsk olje og gass, antar jeg at det vil bli investert mellom 190 og 200 mrd. kr på norsk sokkel neste år. SSB er litt mer moderat og har et anslag på 188 mrd. kr investert på norsk sokkel. Å kalle den reduksjonen fra rundt 220 mrd. kr i år til i størrelsesorden 190 mrd. kr for en bråstopp, er jeg ikke enig i. Det var ingen som i 2011 kalte et investeringsnivå på 148–150 mrd. kr for en bråstopp. Og man skal ikke lenger tilbake enn til 2011for å se investeringsnivåer som er langt under det vi forventer å se neste år, i 2016, 2017 og årene fram mot 2020.
Så er vi også så heldige at vi har utviklet en norsk leverandørindustri som ikke bare leverer til norsk sokkel og er avhengig av aktivitetsnivået her, men som har skapt en høyteknologisk industri som også er svært etterspurt internasjonalt. For den langsiktige ressursforvaltningen på sokkelen og utvikling av leverandørnæringen er det viktig at kompetanse og teknologi beholdes. Derfor satser regjeringen innen utdanning, forskning og teknologiutvikling, som bidrar til dette.
Så var interpellanten inne på at det høye investeringsnivået som har vokst fram over tid, skyldes at det faktisk er høy aktivitet, at mange ressurser kommer i produksjon, men ikke minst også et høyt kostnadsnivå – et høyt og dessverre økende kostnadsnivå. Vi har sett at denne trenden har vært sterk siden helt tilbake i 2000. Mye av det er en del av en internasjonal utviklingstrend, men det er nok også slik at kostnadene har økt noe mer i Norge enn vi skulle ønske.
Det er klart at dette gjør at fortjenesten til selskapene, men også til statskassa, har blitt redusert. Produksjonen fra investeringer som er satt i produksjon og fra nye og dyrere prosjekter, lammes av dette. Og så er det helt rett som interpellanten peker på, at i kapitalmarkedet i dag verdsettes nå selskapenes evne til kapitaldisiplin og utbytteposisjon sterkere, mens reserveerstatning og produksjonsvekst i mindre grad enn tidligere blir verdsatt. Uansett gjør kombinasjonen av fall i oljepris og nye trender hos operatørene at næringen oppfatter situasjonen som svært krevende, ikke minst sammenholdt med økte kostnader. Derfor ser vi også – og det er svært gledelig – at det er satt i gang et godt og viktig arbeid både blant operatørene og blant leverandørene på norsk sokkel for nettopp å redusere kostnadene. Det er et ansvar som først og fremst ligger hos dem som er aktører på norsk sokkel, enten operatører eller leverandører. I den grad myndighetene kan bidra, vil vi selvfølgelig gjøre det. Alternativet er at vi taper både konkurransekraft og framtidige industriarbeidsplasser og en viktig del av finansieringen av den norske velferdsstaten.
Så har vi noen etter hvert veldig godt etablerte roller for hva myndighetene skal ta ansvaret for og hva industrien skal ta ansvaret for. Markedet har i stor grad skapt den ustabiliteten vi ser nå. Den er nok ikke skapt i løpet av det siste året, selv om representanten Henriksen kanskje skulle ønske det, men det er uansett sånn at markedet må ta hovedansvaret for å korrigere den ubalansen som er der. I Norge er vi så heldige at vi har, som representanten var inne på, et sterkt og godt samarbeid, et partssamarbeid på sokkelen og et trepartssamarbeid i det norske samfunnet som utgjør bl.a. en bærebjelke i hvordan vi regulerer helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål på sokkelen – en avgjørende forutsetning for at det er en trygg plass å arbeide og at man på sokkelen driver innenfor forsvarlige miljømessige rammer.
Så hører vi fra norsk industri, som er en av mange aktører vi har god dialog med, at det er varslet om lag 4 500 oppsigelser i denne industrien i 2014. Det er en reduksjon i sysselsettingen på om lag 3 pst. Samtidig melder SSB om at ledigheten i det norske arbeidsmarkedet er stabil. Det er ingen tvil om at situasjonen er krevende for selskapene som er hardest rammet, og ikke minst for den enkelte, som faktisk må skifte jobb eller sågar mister jobben. Dette er en situasjon vi fra regjeringens side følger tett, og vi har derfor bl.a. tenkt i forbindelse med stortingsproposisjonen om den viktige Johan Sverdrup-utbyggingen å diskutere aktuelle utviklingstrekk i virksomheten og presentere det for Stortinget, selvfølgelig.
Så har Petroleumstilsynet, Ptil, offentlig uttrykt sin bekymring for at store kutt kan gå ut over helse, miljø og sikkerhet. Det er selvfølgelig viktig at den sterke oppmerksomheten mot å kutte kostnader ikke går på bekostning av sikkerhetsarbeid og sikkerhet for arbeidstakerne på norsk sokkel. Ptil har derfor endret aktivitetene sine, bl.a. ved tettere å følge opp prosjektene og gjennomføre mer og flere tilsynsaktiviteter. Det er fullt mulig å redusere kostnadene uten at det går på bekostning av HMS, så lenge aktørene er bevisst utfordringen i HMS-arbeidet og også forstår konsekvensene av kostnadsreduksjonene. Tilbakemeldingene fra Ptil har så langt vært at de ser ingen tegn på at de omfattende kuttplanene har fått uønskede konsekvenser for helse, miljø og sikkerhet på norsk sokkel.
Jeg oppfatter også at fagbevegelsen deler det overordnede synet om at det er fullt mulig å redusere kostnadene på norsk sokkel uten at det går ut over helse, miljø og sikkerhet.
Min jobb er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass innenfor forsvarlige rammer. Det har vært hovedmålet til norske olje- og energiministre i mange tiår. Det er fortsatt et betydelig potensial igjen på norsk sokkel. Mindre enn halvparten av ressursene er utvunnet. For å oppnå at også de ressursene som er igjen, skal skape verdier og velstand i Norge i tiårene framfor oss, er vi nødt til å legge til rette for på bred front å sikre positiv, langsiktig og lønnsom utvikling av ressursene. Det har også regjeringen til hensikt å legge til rette for.
Så ser jeg at jeg ikke har mer taletid igjen.
Per Rune Henriksen (A) [16:39:47]: Det er godt å høre at statsråden er i godt humør framfor julen og ønsker en opposisjon i petroleumspolitikken velkommen, som han også gjorde i budsjettdebatten.
Det er for så vidt greit at vi ikke har markert veldig sterk opposisjon tidligere til en statsråd som sier at han slavisk følger den petroleumsmeldingen og den politikken som vi la fram og fikk vedtatt. Det vi også er veldig glade for, er at vi ennå ikke har sett spor av de 27 forslagene som opposisjonen under vår tid fremmet nettopp i forbindelse med petroleumsmeldingen, i politikken videre framover. Men la det ligge.
Det er en grunnleggende enighet om de store linjene i petroleumspolitikken, men i den situasjonen vi står overfor nå, er det en forskjell i synet på nettopp arbeidsdelingen når vi har de utfordringene som vi har nå.
Statsråden henviser til at markedet må ta ansvaret for å korrigere de ubalansene som er blitt skapt i markedet. Ja, til en viss grad skal jeg være enig i det. Men som politikere har vi et ansvar for på et overordnet nivå å agere for å beskytte og forvalte ressursene, både de menneskelige ressursene, naturressursene og den kapasiteten som ligger der – ikke for å være snill med folk eller oljeindustrien, men fordi vi må ta vare på den kapasiteten med tanke på framtidig oppgang. For vi kan ikke ha det sånn at den dagen oljeprisene stiger, får vi den samme karusellen som vi har hatt de siste ti årene.
Så er det noe som kommer igjen støtt og stadig, særlig fra oljeindustrien, i denne debatten, og det er investeringsnivået på norsk sokkel. Ja, det er et høyt investeringsnivå, det er helt riktig. Men hvor er det disse investeringene går? De går til store investeringsprosjekter, og pengene går stort sett til Korea. Vi har investeringer i Goliat, vi har investeringer i Aasta Hansteen, Gina Krog og Ivar Aasen, som alle ble bygd utenfor landets grenser. Dette er det som påløper som investeringer. Etter min mening og som mange har uttrykt, er dette en bråstopp. Det dreier seg i veldig stor grad om vedlikehold og modifikasjoner, og det er i det segmentet vi ser at de sliter nå.
Jeg hadde ønsket at statsråden og regjeringen i større grad hadde satt seg i førersetet for det arbeidet som skal gjøres nå. Det er riktig at partene gjør et godt arbeid per i dag, men i større grad trengs det trykket som regjeringen kan gi. Samtidig mener jeg det er veldig viktig at vi som storting får en oversikt over omfanget av dette. Så får vi se når proposisjonen om plan og utbygging for drift av Johan Sverdrup kommer, om vi får svar på våre spørsmål der.
Statsråd Tord Lien [16:46:59]: Det er vanskelig for meg å kommentere veldig mye på kontrakter som har havnet i Korea mens det satt en rød-grønn statsråd i Olje- og energidepartementet under en regjering som var styrt av nettopp Arbeiderpartiet. La meg si det slik at vi kan godt fleipe med at jeg har sagt at vi skal forvalte petroleumsressursene i en lang og god politisk tradisjon for store, brede kompromisser i Stortinget. Det står jeg fast ved, det har vært en del av den suksessen norsk sokkel har blitt.
Så har jeg lyst til å være veldig tydelig på en annen ting. Denne regjeringen vil gjøre eventuelle endringer i rammevilkårene i dialog med partene – med alle partene i næringen, både fagbevegelsen, leverandørene og operatørene, nettopp for å unngå debatt om stabilitet i rammebetingelsene. Det merket jeg meg at den rød-grønne regjeringen ikke alltid var like opptatt av.
Så vil jeg også minne representanten Henriksen om at det er viktig at staten og norske myndigheter opptrer forutsigbart også i spørsmålet om enkeltsaker. Den arbeiderpartiledede inngripen i behandlingen av Johan Sverdrup-utbyggingen i fjor vår skapte betydelig usikkerhet om timeplanen og dermed viktige kontrakter for norske leverandørselskaper kunne opprettholdes. Vi hadde sett en langt dystrere situasjon for leverandørindustrien hvis ikke Johan Sverdrup-prosjektet nå hadde vært på vei til Stortinget. Hadde ikke regjeringspartiene grepet inn som man gjorde, og fått på plass den avtalen som man gjorde, frykter jeg at dette hadde sett mye verre ut.
I den utredningen som nå har vært ute på høring, framkommer det at det antas at bare første fase av Johan Sverdrup-utbyggingen vil skape rundt 22 000 årsverk hos norske leverandørbedrifter – i Norge, av naturlige årsaker – og ca. 12 000 årsverk hos deres underleverandører. Uten disse årsverkene hadde situasjonen i dag sett noe mer utfordrende ut enn den faktisk gjør. Så det er viktig at vi husker på at det er ikke bare den overordnede rammen for aktiviteten man skal være enige om, man skal også være enige om at det er nettopp i de overordnede rammene man styrer norsk olje- og gasspolitikk.
Så hører jeg hva Per Rune Henriksen sier også om Statoil og utbytte. Nå har jeg lyst til å minne om at for det første er den rød-grønne eierskapsmeldingen til Stortinget nå bredt forankret. Det er nettopp lagt fram av denne regjeringen en ny eierskapsmelding, som på mange måter er i tråd med den forrige. Jeg har full tillit til at styret i Statoil i tråd med eierskapsmeldingen er i stand til å ivareta aksjonærinteressene både på kort og på lang sikt, også norske myndigheters interesser.
Eirin Sund (A) [16:50:19]: Jeg er veldig glad for at representanten Per Rune Henriksen har tatt opp dette spørsmålet. For hele kysten, for fylkene og for mange tusen ansatte i petroleumsindustrien er situasjonen alvorlig. Representanten Henriksens beskrivelse av situasjonen er veldig presis. Jeg hører at statsråden advarer mot språkbruken, men det er allikevel sånn at for dem som står i det, oppleves dette alvorlig.
For Rogaland er situasjonen spesielt alvorlig i Egersund og i Haugesund, men også i Stavanger-området kjenner en nå på kroppen at situasjonen er alvorlig. Flere hundre mennesker er blitt oppsagt i Rogaland, og i områdene der jeg kommer fra, opplever selskaper og operatører at det er nedgang og vanskeligheter, men det merkes ekstra godt og er spesielt vanskelig i leverandørindustrien, der hundrevis av folk har blitt oppsagt.
Det er en dramatisk situasjon for den enkelte og for familiene som står i dette, men det er også sånn, som interpellanten sa, at når ledigheten i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland har økt med 14 pst. siden i fjor, mens det for resten av landet har vært en økning på 2 pst., er det alvorlig for oss som kommer fra vestlandsfylkene.
Som interpellanten, og for den saks skyld statsråden, var inne på, er det flere grunner til dette, både at oljeprisen har gått ned, og at kostnadsnivået har økt. Konkurranseevnen vår mot asiatiske verft er også en årsak, og ikke minst har aktiviteten på drift, vedlikehold og modifikasjoner gått kraftig ned.
Vi er nødt til å ha et helhetlig blikk på hva som er god ressursforvaltning. Før, på begynnelsen av 1970-tallet, var det kloke menn og kvinner som tok kloke beslutninger, som har gjort at en i mange tiår har hatt en god og forutsigbar petroleumspolitikk. Det er viktig at en har en bred politisk enighet om petroleumspolitikken også i dag, for det er viktig for verdiskapningen, der en har en høy utvinningsgrad, lave utslipp og en sterk leverandørindustri.
Statsråden sier i sitt innlegg at han er glad for at en har en oljepolitisk opposisjon. Jeg tenker at oljepolitisk tror jeg egentlig ikke statsråden gleder seg så mye over opposisjonen, men han skal være glad for at det er en felles forståelse i dette hus av næringens verdi og betydning, og det er viktig at statsråden tar ansvar for det.
Vi som har levd en stund, husker veldig godt hva som ble konsekvensene ved siste store nedtur i petroleumsindustrien. Folk ble oppsagt, folk sluttet, og folk gikk over i nye næringer. Ungdommer valgte vekk utdanningsveier som kunne gi dem en inngang til petroleumsnæringen. De trodde ikke lenger på at dette var en industri med muligheter. Situasjonen den gangen gjorde veien opp igjen vanskelig og tung. Vi hadde kjempeproblemer med rekruttering, og vi hadde et gedigent tap av kompetanse. Men så har en klart, etter det fallet som var sist, å bruke tiden fornuftig og vist at petroleumsnæringen er en næring for framtiden. En har bygd på kompetansen, og en har ivaretatt den. Dette klarte en å få til i nært samarbeid mellom myndighet, industri og fagbevegelse. 250 000 mennesker er tilknyttet næringen, så det er mange familier som får tak over hodet og mat på bordet som følge av sitt arbeid i denne næringen.
Så hører jeg statsråden si at vi ikke skal snakke næringen ned, for da kan det bli en selvoppfyllende profeti, men det er heller ikke det en gjør her i dag. En ønsker nå at en gjør det en kan gjøre for å motvirke det som skjer, og ikke havner i samme situasjon som en var i tidligere.
Arbeiderpartiet er bekymret for at regjeringen bygger ned samarbeidet mellom myndighetene, industri og fagbevegelse. Gjør vi det, undergraver vi den norske modellen. Næringen og fagbevegelsen har vært veldig tydelige på at regjeringens innstramminger i permitteringsregelverket ytterligere har forverret situasjonen. Folk blir sagt opp istedenfor å bli permittert. Vi var mange som hadde håpet at denne regjeringen ville gjøre om den beslutningen de gjorde når det gjaldt permitteringsregelverket. Det har ikke skjedd, og de alvorlige konsekvensene av det ser vi nå, når folk blir sagt opp.
Jeg er også redd for at denne situasjonen vil gjøre at kompetansen forsvinner ut av næringen – på et av de områdene der vi virkelig har et fortrinn konkurransemessig gjennom den kompetansen vi besitter. Jeg er også redd for at ungdommen igjen skal vende seg vekk fra næringen og velge andre utdanningsområder, slik at vi ved neste korsvei vil kunne få problemer med rekrutteringen og med å få tilbake kompetansen.
Når regjeringen i finanstalen og i trontalen sier at de forteller oss hva som skjer, og så setter de liksom punktum uten å fortelle oss hva som skal komme, og hva en skal gjøre videre med dette, er det det som bekymrer oss i dag: at vi er nødt til å få vite hvordan en har tenkt å imøtegå dette. En må få en oversikt over hvordan situasjonen er, og så må en finne tiltak som kan virke godt når det gjelder å ordne opp i denne situasjonen.
Tina Bru (H) [16:55:41]: I dag tidlig var oljeprisen på under 63 dollar fatet. Siden i sommer er dette et fall på over 40 pst. Det er klart at dette fallet merkes, og det merkes godt – både i offshoreindustrien og i norsk økonomi for øvrig. En oljepris på under 70 dollar er en utfordring for Norge, da mange av de prosjektene vi har på norsk sokkel, krever en høyere pris enn dette for å være lønnsomme. Noen eksempler er Castberg-utbyggingen og Snorre 2040. Unntaket er Johan Sverdrup-feltet, som fortsatt vil være lønnsomt selv om oljeprisen skulle falle til nærmere 40 dollar. I dette prosjektet ligger det store muligheter for norsk industri og mange arbeidsplasser.
I hele olje- og gassindustrien, også internasjonalt, foregår det nå en omstillingsprosess for å kutte kostnader. Dette er en helt nødvendig omstilling, spesielt i Norge. Selv om oljeprisen skulle ta seg noe opp igjen, og noen spår i den retningen, er det uheldig at industrien vår er avhengig av en så høy pris som vi har hatt. Vi må ruste oss for en fremtid med vedvarende lavere oljepris enn den vi har sett de siste årene, for å bevare vår konkurransedyktighet og trygge norske arbeidsplasser – uavhengig av hvor oljeprisen skulle ligge et år frem i tid. Det absolutt viktigste vi som myndigheter kan gjøre for industrien, er å sikre stabile og forutsigbare rammevilkår. Vårt viktigste virkemiddel her er å legge til rette for aktivitet. Regjeringen fører derfor en forutsigbar og offensiv politikk på tildeling av lisenser i de ordinære konsesjonsrundene og i TFO-rundene.
Utgangspunktet for denne interpellasjonen fra Arbeiderpartiet er deres bekymring for at regjeringen ikke gjør nok i møte med nedbemanning og mindre aktivitet i oljenæringen. Selv om jeg er uenig i konklusjonen deres, deler jeg Arbeiderpartiets bekymring for utviklingen vi ser i olje- og gassnæringen. Lav oljepris og mindre aktivitet som fører til tap av arbeidsplasser, gir utfordringer. Jeg kan forsikre Arbeiderpartiet om at regjeringen følger nøye med. Men der hvor Arbeiderpartiet ønsker å instruere Statoil til å ta i bruk ledige rigger for å plugge brønner, mener vi at myndighetenes oppgaver er mer sammensatte enn som så for å møte utfordringene. Jeg vil gjenta min kritikk mot Arbeiderpartiet fra budsjettdebatten for halvannen uke siden – det er ikke god norsk eierskapspolitikk å instruere selskap i hvordan de skal bruke sine ressurser. Det er selskapene selv som vet dette best, ikke politikerne på Stortinget. Det Arbeiderpartiet legger opp til her, er nok et eksempel på hvordan de i opposisjon finner det opportunt å fremme forslag som skaper usikkerhet rundt næringens rammevilkår.
I en tid hvor kronekursen faller og norsk økonomi går tregere, er det viktig at vi bidrar til å opprettholde aktiviteten i norsk næringsliv. Derfor satser regjeringen stort på infrastruktur, på nytt grønt næringsliv, på forskning og utvikling, for å nevne noe. Vi må evne også å tenke på hvordan vi skal gi Norge flere ben å stå på – lavere aktivitet i oljeindustrien er en sterk påminnelse om hvor viktig dette er. Vi må bruke anledningen nå til å bygge landet for fremtiden. Det ligger også store muligheter i en tid med lavere kronekurs og lavere aktivitet offshore.
Denne regjeringen har varslet et taktskifte når det gjelder å fremme norsk næringsliv internasjonalt. Ikke minst for norsk leverandørindustri er dette viktig. I fjor omsatte denne industrien for 205 mrd. kr i internasjonale markeder. Økt internasjonalisering gir derfor økt nasjonal og lokal verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. For denne delen av næringen fører også en lavere kronekurs med seg positive sider. Også for andre deler av norsk industri er dette positivt, og styrker deres evne til å konkurrere internasjonalt.
Vi skylder fremtidens fagarbeidere og nyutdannede å legge til rette for et nyskapende arbeidsmarked. En globalisert verden krever sterke norske arbeidsplasser. Regjeringen er allerede godt i gang, vi har senket inntektsskatten, redusert formuesskatten og fjernet arveavgiften.
Innenfor petroleumssektoren har vi også styrket satsingen på forskning, slik at de norske miljøene i denne industrien kan utvikle sin kompetanse.
Det er ingen tvil om at situasjonen vi ser i olje- og gassnæringen nå, er utfordrende. Men totaliteten i regjeringens politikk, hvor vi legger opp til en styrking og vekst i norsk næringsliv – og fortsatt forutsigbarhet i rammevilkårene og en aktiv tildelingspolitikk for å sikre aktivitet – er langt viktigere nå enn de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet, som f.eks. plugging av brønner. Og vi må ikke glemme at det ikke er bråstopp i næringen. Investeringsnivået vil fortsatt være høyt fremover. Næringen er syklisk, og jeg tror nok vi kan forvente å se et oppsving i aktiviteten igjen. Jeg er glad for at vi har denne debatten, men jeg tror de langsiktige tankene og stabilitet i rammevilkårene fremover er det aller viktigste å holde fokus på.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Oskar J. Grimstad (FrP) [17:00:26]: Representanten Per Rune Henriksen er bekymra og skriv at situasjonen innanfor petroleumssektoren og leverandørindustrien av mange blir skildra som dramatisk. Bråbrems i investeringar, modifikasjonar og vedlikehald fører til dramatiske nedbemanningar.
Per Rune Henriksen skriv vidare at det er uttrykt bekymring for at investeringsstopp svekkjer sikkerheitsnivået og ressursforvaltninga totalt – og også framtidig nødvendig kapasitet i industrien. Han spør kva regjeringa vil gjere for å hindre at ein bråstopp i investeringar motivert av kapitaldisiplin i oljeselskapa svekkjer sikkerheita og gir varige skadar på norsk petroleumsverksemd og leverandørindustrien.
Det er fleire svar på denne utfordringa, sjølv om eg slett ikkje deler denne beskrivinga av situasjonen. Ordet «bråstopp» står fram som noko underleg.
Som eg sa, er det fleire svar på utfordringa, og industrien ser no fram til dei moglegheitene som Johan Sverdrup-utbygginga vil gi. Johan Sverdrup-utbygginga er det største industriprosjektet i Noreg på fleire tiår. Plan for utbygging og drift er venta å bli overlevert til myndigheitene i februar 2015. Der skapte Arbeidarpartiet stor usikkerheit i ein periode, og mange frykta at alt arbeidet denne utbygginga representerte, skulle bli utsett med minst eit år. Alle forstår konsekvensane av ei slik utsetjing. Då ville nok arbeidsløysetala innanfor denne bransjen sett svært mykje verre ut. Heldigvis unngikk ein dette, mykje grunna press frå fagrørsla.
Der er tre viktige område ein må fortsetje å jobbe med for å sikre norsk leverandørindustris framtidige posisjon.
Den første er heimemarknaden: Føreseielege og stabile rammevilkår i petroleumspolitikken er viktig for norsk leverandørindustri. Regjeringas viktigaste verkemiddel for å oppretthalde aktiviteten i petroleumsindustrien er tildeling av lisensar i dei ordinære konsesjonsrundane og TFO-rundane. Der blir det levert.
Den andre er forsking. Gjennom satsing på auka offentleg støtte til petroleumsretta forsking er regjeringa med på å sikre at norske miljø kan utvikle kompetansen sin for å levere morgondagens løysingar for olje og gassindustrien.
Det tredje er internasjonalisering. Internasjonaliseringa av næringa gir auka nasjonal og lokal verdiskaping og sysselsetjing også i Noreg. Regjeringa har varsla eit taktskifte når det gjeld å fremje næringa internasjonalt. Olje- og energidepartementet jobbar målretta for å støtte norsk leverandørindustri i internasjonale marknader.
Når det gjeld internasjonal aktivitet, omsette leverandørselskapa for 205 mrd. kr i desse marknadene i 2013. Ein stor og krevjande heimemarknad har medverka til å utvikle ein internasjonal konkurransedyktig leverandørindustri som vi er svært stolte av. Internasjonaliseringa av næringa gir auka nasjonal og lokal verdiskaping og sysselsetjing i Noreg.
Etter norsk sokkel er dei viktigaste marknadene for norsk leverandørindustri Sør-Korea, Storbritannia og Brasil. Rigg og boretenester har den største omsetninga internasjonalt. Nesten like stort er segmentet plattformdekk og prosessutstyr, etterfølgt av undervassutstyr og -installasjon. Anslaget ovanfor er henta frå to studiar som Rystad Energy har utført på oppdrag frå bl.a. Olje- og energidepartementet i 2014. Rapportane handlar om leverandørindustriens regionale aktivitet i Noreg samt internasjonal omsetning.
Det er også eit faktum at vi må sjå i augo at investeringar og aktivitet nådde toppen i 2014, og at aktiviteten vil minka noko framover. Då handlar det vidare om omstilling, eit større internasjonalt fokusering, og der ser vi heldigvis at næringa er proaktiv og orienterer seg mot nye marknader internasjonalt.
I løpet av 2014 har den globale oljeproduksjonen auka meir enn auken i etterspurnaden. Effekten av dette har vore eit kraftig oljeprisfall. Svartmåling i ein periode der ein ser at prisen på olje er under sterkt press, forsterkar dette presset og bør i alle fall ikkje skape eit inntrykk av at denne utfordringa er mellombels, men etter alt å dømme varig.
Då minner eg igjen om dei tre viktige områda som eg var inne på tidlegare. Som mange har sagt her, er oljeindustrien ein syklisk bransje. Dette blir konstatert etter erfaring med oljeprisar frå 50 dollar til 150 dollar fatet tidlegare – innanfor ei relativt kort tidsramme. Det er likevel ikkje slik at ein kan konstatere at sikkerheita, HMS, er svakare no som aktiviteten er i ferd med å bli noko redusert. Påstanden om 3 000 borehol som burde vore plugga, står fram som tilfeldig, og i samtalar med selskapa kjenner ein seg slett ikkje igjen. Så spørsmålet er om Arbeidarpartiet sluttar å stole på desse selskapa.
Det er noko underleg å registrere bekymringa i Arbeidarpartiet no etter at dei har flytta ut av regjeringskontora. Regjeringspartnar SV er opptatt av å redusere aktiviteten kraftig, slik vi også opplever at arbeidarpartirepresentantane ønskjer når klimadebatten er i gang. Då handlar det lite om at petroleumsnæringa er ei næring for framtida.
Marit Arnstad (Sp) [17:05:46]: Jeg vil gjerne få lov å takke interpellanten for en interessant og meget aktuell interpellasjon om et tema som Stortinget bør drøfte oftere enn det Stortinget antakelig har gjort i årene som ligger bak oss. Petroleumsnæringen er viktig for hele Norge. Det er mange arbeidsplasser knyttet både til oljeselskap og leverandørindustri langs hele kysten, både på Vestlandet og i Midt-Norge og i Nord-Norge etter hvert.
Så er det rett som enkelte har sagt, at dette er en syklisk næring, og at en må regne med at det er noen opp- og nedturer. Men den situasjonen vi nå ser, er allikevel egnet til å skape en viss bekymring. Fallet i oljeprisen har vært stort. Sjøl om oljeprisen er høyere enn det den har vært i tidligere perioder, er det fortsatt et ganske brått fall, og vi begynner også å se konsekvenser av det som gir grunn til uro.
Når det gjelder oljeprisen, skal ikke jeg stå her på Stortingets talerstol og spå om den. Jeg vil nok si at utviklingen når det gjelder oljeprisen, har skjedd ganske raskt, og den gir et entydig usikkert bilde. Det er ikke særlig lett å trekke noen bastante slutninger verken om hvor mye lenger ned den skal, eller hvor langvarig en nedtur blir. Men det er grunn til å ta situasjonen med fallende oljepriser på alvor og være forberedt på at den bråbremsen som interpellanten snakker om, kan bli ganske omfattende og ganske langvarig.
Da er det viktig etter Senterpartiets mening at en er opptatt av hvilke tiltak norske myndigheter kan bidra med, men det er også viktig – og det er jeg nødt til å si – at næringen sjøl har en kostnadsbevissthet.
Så er det klart at kostnadskutt ikke skal gå på bekostning av helse, miljø og sikkerhet. Kostnadskutt skal ikke brukes som et skalkeskjul for en nedbemanning som er unødvendig, men det er ikke noen tvil om at kostnadsnivået i denne bransjen har vært høyt over mange år, og at en er nødt til å ha en annen type kostnadsbevissthet i årene framover enn det en har hatt kanskje de siste årene. Det gjelder i og for seg både oljeselskapene og leverandørindustrien.
I tidligere tider med utfordringer i denne bransjen har viljen til en aktiv politikk, særlig overfor leverandørindustrien, vært ganske stor. Det er også viktig i den perioden som ligger foran oss.
Sjøl om oljeselskap og leverandørindustri i Norge er globalisert, må det eksistere en viss balanse mellom oljeselskap og leverandørindustri på norsk sokkel. Det er viktig. Da er en diskusjon om kontrakter til utlandet viktig. Så kan en jo stå her og skylde på hva eller hvem og slike ting, men det er en diskusjon som faktisk har betydning.
Det er også av betydning hvilken type kompetanse en kan klare å opprettholde i årene framover innenfor leverandørindustrien. Det er ikke noen tvil om at mange ingeniører vil finne seg nytt arbeid ganske fort om de ikke får arbeid i oljeindustrien, men det finnes også spesialisert kompetanse knyttet til de ulike store leverandørindustriene som er sårbar overfor denne situasjonen, og en har tidligere hatt ganske aktive holdninger til å ivareta kompetansen. Endringene i permitteringsregelverket som en nå har gjennomført, gjør ikke den situasjonen lettere enn den har vært tidligere, det må en si – tvert imot.
Så må det ikke bli slik at enhver politisk holdning som uttrykkes, blir sett på som et forsøk på å sette klistrelapp og skape usikkerhet om rammebetingelsene, som representanten Bru hadde en tendens til. Storting og regjering i Norge har bestandig hatt meninger om utviklingen av olje- og leverandørindustrien. Det bør vi også fortsatt ha, og det bør vi kanskje ha i enda større grad framover enn det vi har hatt de siste årene.
Derfor synes jeg at mange av de tiltakene som skisseres fra interpellanten, er interessante. Det å gi Oljedirektoratet en mer aktiv og strategisk rolle er viktig. Det synes jeg er interessant å diskutere. Jeg har nevnt permitteringsreglene, som ikke bidrar til å dempe de svingningene som vi nå er inne i – tvert imot. Jeg synes også spørsmålet om hva en kan gjøre med ledig riggkapasitet og muligheten til plugging av brønner er et interessant tema.
Spørsmålet om å dirigere utbyttet av børsnoterte selskap tror jeg nok er litt mer krevende, men det er også et spørsmål som en må få lov å drøfte på et mer overordnet nivå politisk.
Senterpartiet ser fram til flere interessante olje- og energirelaterte debatter i Stortinget framover. Vi tror at det også blir nødvendig tatt i betraktning de store interessene når det gjelder både arbeidsplasser, distriktspolitikk og næringspolitikk, som ligger i disse sakene.
Ola Elvestuen (V) [17:11:00]: Jeg vil også først takke for en interessant interpellasjon. Det er klart at situasjonen er alvorlig. Det er den på Sør-Vestlandet, det er den for de leverandørbedriftene det gjelder og de personene det gjelder. Det er også klart at når det er brems i leverandørindustrien i Norge, slår det også inn i resten av norsk økonomi om en liten stund.
Men det som er det avgjørende for hvilken strategi vi skal velge, er en analyse av hvilken situasjon vi står oppe i. Er det sånn at den lave oljeprisen er et resultat av en svingning, og at den vil komme opp igjen? Eller står vi foran et større skifte med mer permanent lav oljepris? Uten at jeg vil spå om oljepris – det er vanskelig å gjøre – tror jeg likevel man skal ta inn over seg at det er mange ting som tyder på at vi står overfor en mer permanent situasjon med lavere oljepris.
Det ene er at man har en skiferoljerevolusjon i USA, som gjør at prisen har stabilisert seg på et lavere nivå, man kan produsere på et lavere nivå. Vi har en situasjon hvor OPEC også må konkurrere om markedsandeler, og ikke har den samme styrken til å begrense sin oljeproduksjon. Og så er vi i en situasjon hvor det også er lavere etterspørsel etter olje internasjonalt enn forventet.
Så kan det være sånn at dette er fordi man har en vanskelig økonomisk situasjon, og når økonomien tar seg opp igjen, kommer også oljeprisen opp igjen. Men vi skal også være klar over at i de store, modne økonomiene, som i USA, går oljeforbruket i dag ned.
Jeg var selv til stede ved klimaforhandlingene i Lima, som nå ble avsluttet. Dette er også en situasjon som vi ønsker skal videreføres og bli en situasjon hvor flere land, flere regioner, klarer å drive ned sitt forbruk av olje, dersom vi skal ha mulighet til å nå 2-gradersmålet fram mot 2050. Jeg tror det er viktig at man her ser for seg at vi står overfor et større skifte, og at vi må legge opp den norske politikken ut fra det.
Så er det en selvfølge at vedlikehold og helse, miljø og sikkerhet skal prioriteres også når vi er i en vanskelig situasjon. Det er ingen tvil om at vi har et høyt kostnadsnivå innenfor norsk petroleumsvirksomhet, og der tror jeg nok man skal ta litt selvkritikk og gjøre en analyse av hva vi tidligere har gjort. For det er klart at de gunstige avskrivningsreglene, leterefusjonsordninger og andre virkemidler som vi har brukt de siste årene for å holde oppe en høy aktivitet, som har gjort at vi har fått mange nye selskaper inn på norsk sokkel, også har vært med på å drive opp kostnadsbildet innenfor sektoren.
Vi skal ta med oss at norsk olje- og gassproduksjon er et eventyr for landet, der man virkelig har tatt tak i en situasjon og har bygget opp en kompetanse og en virksomhet som er imponerende og verdensledende. Nå er det avgjørende at vi også i årene framover bruker den kompetansen og stimulerer til at den kunnskapen som ligger innenfor den sektoren, også går inn i annen næringsvirksomhet etter hvert som vi er nødt til å omstille Norge til en situasjon der petroleumsvirksomheten kommer til å bli en mindre andel av norsk økonomi enn det den har vært de siste 40 årene.
Ingunn Gjerstad (SV) [17:15:33]: Eg vil takka interpellanten Per Rune Henriksen for å reisa dette temaet, som er viktig for mange av oss. Ikkje minst rundt om i fagrørsla og i næringslivet er det mange som sit med litt angst no før jul.
Det er urovekkjande at arbeidsløysa aukar, med den utryggleiken som vi veit at det gjev den enkelte som er råka, og deira familiar. Det er òg urovekkjande at vi som samfunn kanskje risikerer at vital kompetanse forsvinn dersom folk går ut av næringane, utan at fellesskapet får glede av den kunnskapen som denne delen av arbeidsstyrken har.
Det er nettopp i omstillingar mot det grøne skiftet, som dei fleste i denne salen seier at dei er på veg mot, at vi kan gjera best nytte av denne kunnskapen. På vegner av arbeidslivet og ikkje minst framtida til ungane våre er eg uroleg fordi fleirtalet, når vi har sjanse til det gjennom budsjettarbeidet vårt, ikkje vil bruka store nok pengar på slik omstilling.
Eg vil minna om at SV har teke til orde for eit meir moderat utvinningstempo, som det også blei mint om i stad, og ei gradvis omstilling som ville ført til eit mindre brått fall no – eit slags føre-vâr-prinsipp som alternativ til tut-og-kjør med bråstopp som gjev arbeidsløyse. Det ville vore lurt og nødvendig også for å nå klimamåla, som representanten Elvestuen var inne på.
Når det er sagt, har SV støtta forslaget om å leggja til rette for både plugging av brønnar, vedlikehald og modifikasjonar, som Henriksen nemnde. SV har i sitt alternative budsjett teke til orde for å bruka nettopp leverandørindustrien vår til å byggja Noreg grønt, til omstilling til eit nullutsleppssamfunn. Det skjer, som representantane Bru og Elvestuen nemnde, gode ting; nokre grøne omstillingar skjer. Eg er spesielt fornøgd med at regjeringa og samarbeidspartnarane fekk til eit vedtak om straumferje i budsjettforliket. Her har Noreg ei moglegheit til å gå føre og bruka verftsindustrien vår til ein produksjon som også andre land kan dra nytte av, og som i lang tid kan gje norske arbeidsplassar.
SV har også føreslått å redusera skattesatsen på næring til 26 pst. for å stimulera fastlandsindustrien. Då kunne vi kanskje ha fått ei forsterka satsing på fleire område, der vi kan gjera bruk av den kunnskapen som vi har.
SV har teke til orde for eit pilotfelt, at staten skulle betalt for havvindmøller i eit felt som vi kan byggja på norske verft. Men det har vi ikkje fått fleirtal for, dessverre.
Når det gjeld permitteringsreglane, støttar vi sjølvsagt fagrørsla og næringslivet mot regjeringa, då vi meiner at dei reglane slik dei er no, motverkar det å halda på kompetanse og tryggleik i viktige sider av arbeidslivet vårt.
Først og fremst er det å sikra eit arbeidsliv med faste stillingar og sikra god fagutdanning, etter- og vidareutdanning, sterke fagforeiningar som involverer seg heile vegen i å utvikla verksemdene sine og ha reell medråderett, verkemiddel som eg har sterk tru på for å fortsetja å utvikla og tryggja norsk arbeidsliv og samfunn. Representanten Grimstad snakka om korleis vi kan styrkja leverandørindustrien mest med vekt på utlandet. Eg vil også minna om at for fem år sidan, i februar 2009, då vi stod overfor den alvorlege finanskrisa her i landet, vedtok Stortinget fleire tiltakspakker, med offentleg bygging, som hindra at vi fekk den store arbeidsløysa her som store delar av Europa slit med. Den debatten vi har her i dag, må derfor vidareførast inn i den melde stortingsmeldinga, men også i komande budsjettrundar og kanskje også i nokre ekstraordinære rundar, for nettopp å sikra at leverandørindustrien, oljeindustrien, fagrørsla saman kan samla seg om ei nytenking om tiltak som dei vil at vi skal løyva pengar til, slik at vi kan støtta opp om fleire omstillingar som gjev oss meir av det grøne skiftet som Stortinget er så samd om at vi treng.
Magne Rommetveit (A) [17:20:34]: Det teiknar seg eit alvorleg bakteppe for norsk oljeindustri gjennom representanten Henriksen sin interpellasjon og gjennom debatten i salen.
Sjølv har eg gjennom 16 år som ordførar i Stord, ein kommune der nær 50 pst. av sysselsetjinga har vore knytt til leverandørindustrien, verkeleg fått kjenna på dei store svingingane som har vore i bransjen. Det har vore svære oppgangstider, med stundvis over 3 500 tilreisande gjestearbeidarar, noko som merkast godt i eit øysamfunn. Og det har vore tider der det ikkje har vore ein einaste gjestearbeidar, og der dei 2 000–3 000 fast tilsette i leverandørbedriftene våre på Stord anten har vore permitterte eller vore på reiseoppdrag til Melkøya eller Nyhavna eller til anlegg under fjernare himmelstrok. Og det er i hovudsak oljeprisen som har vore styrande for aktivitetsnivået, og då på ein slik måte at alle aktørane synest å ha gått i flokk, anten at dei har kappast om å rekruttera folk, eller at dei har kappast i nedbemanning.
Kanskje det er å dra det litt langt inn i psykiatrien, men det kan verka som om olje- og gassindustrien er ein kollektiv manisk-depressiv bransje. Det som har vore det vanlege etter nedturar i aktivitetsnivået, har vore at det etter ei tid har teke seg opp igjen, og då har det vore viktig at det norske leverandørmiljøet i tronge tider ikkje har tappa seg for så mykje krefter at dei ikkje kan vera med på den komande oppturen.
Det er mykje som tyder på at den nedturen i aktivitet, og det oljeprisfallet me noe står oppe i, ikkje er av rask forbigåande karakter. Derfor er det no avgjerande for det norske teknologimiljøet si konkurransekraft og for sysselsetjinga langs kysten at alle aktørar, både offentlege og private, verkeleg gjer grep som sikrar at norsk oljeindustri også i framtida er i toppklasse, sjølv om nivået totalt sett skulle verta lågare enn det me har vore vande med.
Det tykkjast vera stor semje blant kompetente analysemiljø om at det ikkje er fundamentale ting i den globale utviklinga som tilseier at etterspurnaden etter olje og gass ikkje vil halda seg høg på lang sikt framover.
Så viktig som olje- og gassressursane våre er for norsk økonomi og aktivitet, er det overmåte viktig også å sjå gjennom dei kortsiktige svingingane og sikra at me som nasjon kjem gjennom dette på ein måte som ikkje svekkjer vår posisjon og kompetanse, både som energileverandør og som produktleverandør.
Som både ressurs- og selskapseigar påkviler det staten eit særskilt ansvar for å sikra at ikkje kortsiktige disposisjonar resulterer i varig svekking av kapasitet og kompetanse. Omsynet til kortsiktig utbyte og aksjekurs må ikkje overstyra behovet for investeringar og vedlikehald. Korrosjon, slitasje og oppgraderingsbehov forsvinn ikkje ved å skuva ting framføre seg. Utsetjing av vedlikehald gjev auka kostnader på sikt, og det er stor uro blant dei tilsette i både oljeselskapa og leverandørselskapa for moglege konsekvensar slike utsetjingar vil ha for tryggleiken på installasjonane på sokkelen.
Den trongen for kostnadsreduksjonar me no ser, gjer det endå viktigare å følgja opp tilrådingane frå KonKraft-rapporten, og då spesielt det som gjeld samarbeidsinitiativ mellom oljeselskap og leverandørindustrien. Her er initiativa for få og for små sett i høve til potensialet. Og det er synd, for her må det vera i alle si interesse å dra lasset saman for å styrkja ein samla norsk industri. Me må sikra kontraktsvilkår som ikkje svekkjer norske leverandørar sine moglegheiter i høve til utanlandske.
Dersom dei norske leverandørane må ta langt større risiko på område dei ikkje har føresetnader for å handtera, er eg redd for at ein slik auke i eigen risiko vil forplanta seg ut i alle ledd i leverandørkjeda, og at det får som resultat at det er langt større leverandørar i andre verdsdelar som får kontrakt på dei oppdraga som vert lyste ut.
Komiteen vår – det er rett nok transportkomiteen – var på komitéreise i Sør-Korea i haust, og då me var der, besøkte me bl.a. Hyundai Heavy Industries. Ved det verftet hadde Statoil bygd opp ein organisasjon med 400 folk berre for å handtera oppfølginga av byggeoppdrag. Det skulle ikkje vera nødvendig, med dei utfordringane me står framføre her heime. Eg trur òg dei hadde flytta folk ned dit etter at me fekk ny regjering.
Ruth Grung (A) [17:25:50]: Først vil jeg takke interpellanten for en helt betimelig interpellasjon som berører store deler av industrien, men også arbeidsplasser. Det var kanskje ikke så mye i media i begynnelsen, for det dreide seg mye om innleide, men i dag begynner også de som er fast ansatt, å kjenne på hvilket trusselbilde de står overfor.
Leverandørindustrien er og har vært en av våre viktigste drivere for å utvikle oss som internasjonal ledende industri. Suksessen skyldes bl.a. tilgang på naturressurser som har vært der. Mange andre land har tilsvarende tilgang, men det som er unikt i Norge, er kombinasjonen av dyktige fagfolk, bedrifter som har turt å satse, og myndigheter som har utviklet rammevilkår som stimulerer nettopp til denne nyskapningen og evnen til å ta risiko, og ikke minst at vi har et usedvanlig godt utdanningssystem. Permitteringsregler og arbeidsmiljøloven er en del av disse rammebetingelsene. Det samme er en framtidsrettet og ikke nøytral næringspolitikk, utviklet i tett dialog med næringen, som gir både forutsigbarhet, nødvendig fleksibilitet og omstillingsevne. Det viser seg også at mye av den industrien og kompetansen som er utviklet i leverandørindustrien, allerede har fått overføringsverdi til nye bransjer i vekst, sånn som havbruksnæringen og deres installasjoner. Havvind har også brukt den kompetansen som kommer fra leverandørindustrien, det ser vi også når det gjelder prosessindustrien, som har levd utsatt i veldig mange år med tanke på internasjonale konjunktursvingninger. Men nå går det oppover. Det kjennetegner ganske mye av kysten vår at vi er vant til å leve med usikkerhet. Vi vet at det alltid, selv om det kommer en nedgang, kommer en opptur, eller at det at vi er god på noe, gjør at vi kan bruke den kompetansen innenfor andre områder.
For Arbeiderpartiet er verdiskaping helt sentralt, og det samme gjelder det å utvikle en offensiv industripolitikk. Men så er det et tema som kanskje har vært lite berørt fram til nå, og det er utdanningstilbudet til ungdom. Det har vært snakket litt om svartmaling. Media slår fort opp store oppslag, og ungdom er ganske sårbare. Statoil har vært helt sentral som lærebedrift innenfor offshoreindustrien. I høst tok de inn 135 nye lærlinger. Det største lærefaget er kjemiprosess, men de har også automasjon og industrimekaniker. Dette er utdanninger som kan brukes i hvilken som helst del av industrien. Men nå har vi hørt at Statoil har signalisert at de har tenkt å redusere antall lærlinger framover. Noe som er utrolig viktig for å opprettholde den kompetansen, er at vi får nye ungdommer som satser innenfor de industrimiljøene som er så sterke og dominerende, hvor kompetanse er helt avgjørende.
Kanskje noe av det viktigste signalet her fra Stortinget er nettopp det at Statoil fortsatt må vise samfunnsansvar, kanskje ta inn enda flere lærlinger sånn som situasjonen er nå, for den signaleffekten overfor andre deler av industrien er utrolig viktig. Ved å være en så flott lærebedrift er Statoil også med på å påvirke opplæringskvaliteten i alle andre næringer som står tett opp mot Statoil. Vi vil alltid trenge topp kvalifiserte fagarbeidere. Størrelsen på ungdomskullene samsvarer ikke alltid med konjunktursvingningene. Når ungdommen står der klar til å ta valg, må valgmulighetene være der, og ikke minst må bedrifter der staten er stor eier – og majoritetseier som i Statoil – ta på seg det ansvaret, for ungdommen er framtiden vår.
Odd Omland (A) [17:30:24]: I mitt eget fylke, Vest-Agder, har ledigheten økt med 11 pst. fra november i fjor, mens landet for øvrig, som vi har hørt, har hatt en økning på 2 pst. Interpellanten har beskrevet godt situasjonen i Norge for leverandørindustrien, og den situasjonen som vi står oppe i nå, og hva Arbeiderpartiet har foreslått av tiltak i den sammenheng.
Statsminister Erna Solberg ga følgende svar i spørretimen på spørsmål fra Else-May Botten vedrørende denne saken den 3. desember i år:
«Vi vil være svært årvåkne for å se på om det er nye tiltak som bør iverksettes, for å bidra til at vi har en god og mer stabil aktivitet. (…) Foreløpig er ikke dette avspeilet i høye ledighetstall. Foreløpig suges den arbeidskraften som er sagt opp, opp.»
Dette er vel og bra, men her er statsministeren og regjeringen etter mitt skjønn for mye bakoverlent. For ledigheten øker – bare se, som det har vært nevnt her, på Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Spørsmålet da er: Hva har regjeringen tenkt å gjøre? Tiden for handling er nå.
I innledningen til Menons rapport 29/2014 står det: «Er tiden for de store teknologisprang over for norsk sokkel?» På det er svaret nei, og her må regjeringen etter mitt skjønn satse, sammen med næringen. Innovasjon har i alle år drevet fram utvikling og verdiskaping på norsk sokkel, samtidig som det også har vært kostnadsbesparende, som statsråden var opptatt av å understreke viktigheten av. Dette har gjort oss i stand til å lete, bygge ut og drive sikrere og mer effektivt, under mer krevende forhold og på større havdyp. Vi har kartlagt enorme ressurser, utnyttet en stor del av disse og oppnådd en av verdens høyeste utvinningsgrader med et verdensledende nivå for sikkerhet og miljø. Dette har skjedd i nært samarbeid mellom oljeselskapene og den norske leverandørindustrien, som i dag er en av verdens sterkeste teknologi- og kunnskapsklynger.
Vi skal heller ikke glemme at innovasjon også er den viktigste forklaringen bak den sterke internasjonaliseringen vi har hatt i offshore leverandørindustri. Det siste tiåret har utenlands omsetning i offshore leverandørindustri økt fra om lag 40 mrd. kr til i overkant av 170 mrd. kr, og næringen er en av Fastlands-Norges største eksportnæringer.
NODE-nettverket er en av de sterkeste kunnskapsklyngene i Norge og en av to klynger i det nye GCE-programmet. I denne sammenheng vil jeg vise til merknadene fra næringskomiteen vedrørende Mechatronic Innovation Lab, en nasjonal pilottestlab ved Universitetet i Agder, i samarbeid med næringen. Jeg vil spørre ministeren hvordan regjeringen vil følge opp den tverrpolitiske enigheten angående den merknaden.
Norske bedrifter må i dag reise utenlands for å teste sine teknologiske nyvinninger. England og flere land i Østen bygger pilottestfasiliteter for å tiltrekke seg bedrifter og investeringer. Problemet er at når leverandørindustrien må ut av Norge for å teste sine produkter, bidrar det til å svekke kompetansebasen, og det er fare for at deler av kompetansen også flytter ut.
En slik lab vil være en nasjonal begivenhet, og vi må komme i gang allerede i 2015. For at det skal skje, må regjeringen bevilge penger i revidert budsjett. Arbeiderpartiet har allerede fulgt opp gjennom vårt forslag i budsjettet.
Industrien har ikke lang tålmodighet til å vente på at det offentlige stiller opp i et spleiselag der industrien tar de største byrdene. Jeg forventer at regjeringen følger opp dette.
Fredric Holen Bjørdal (A) [17:35:10]: Noreg har no ei snart 50 år lang historie som olje- og gassnasjon. I denne bransjen finn vi mange av dei mest kompetente arbeidsfolka våre, og leverandørindustrien sysselset til saman rundt 250 000 personar. Dette er eit svært viktig bidrag til den samla verdiskapinga vår. Det bidrar også til nærings-, teknologi- og samfunnsutvikling, ikkje minst langs vestlandskysten, der t.d. den maritime klyngja på Sunnmøre tilset tusenvis og er ein stor og viktig kunnskapsbase.
Totalt er det snakk om Noregs største næring, om ein ser bort frå sjølve salet av norsk olje og gass. Ei så viktig næring må sikrast føreseielege rammevilkår av politikarane. Det er difor flott at representanten Henriksen inviterer Stortinget og statsråden til å diskutere dette.
Som interpellanten peikar på, rammar fallet i etterspørselen frå petroleumsverksemda spesielt leverandørnæringa. Når investeringstempoet frå oljeselskapa i utbygging, drift og vedlikehald går ned, går det hardt ut over den leverandørindustrien som er heilt avhengig av etterspørsel etter dei produkta og tenestene dei leverer.
Omgrepet «kost/ nytte» får no større og større plass hos operatørselskapa. Eit område som særleg lid under det, er helse, miljø og sikkerheit. Dette er det relevant å ta opp i denne debatten for å vise at ting heng saman. HMS-arbeid i petroleumsbransjen handlar først og fremst om å minimere risikoen ved oljeutvinning. Ein viktig effekt av det er sjølvsagt at det genererer mange arbeidsplassar innanfor vedlikehald, vern og redningsarbeid, som er ein sentral del av leverandørindustrien.
Petroleumsselskapa er generelt kjenneteikna av systematisk jobbing for å gjere risikoen for ulykker mindre, både for menneske og for miljøet. Eit vel fungerande samarbeid mellom ansvarlege aktørar og eit sterkt overvakingstilsyn er og har vore avgjerande faktorar for dagens situasjon. Utfordringa er å halde fram med den positive utviklinga vi har sett dei siste ti åra, og å leggje til rette for vidare forbetringar.
Sjølv om det er veldig få arbeidsulykker, dødsfall og store ulykker, er det potensielt stor fare for ulykker i petroleumsbransjen. Difor er det alvorleg at vi no, som ein direkte konsekvens av det vi diskuterer her i dag, høyrer frå fleire hald at HMS-arbeidet lid under kostnadskutt. Eit døme er kutt i sikkerheitsopplæringa av personell som har beredskapsoppgåver. I tillegg er det mange stader utfordringar med vedlikehaldet. Installasjonane våre blir stadig eldre, og etterslepet på førebyggjande vedlikehald blir større. Noko av dette er HMS-kritisk.
Dette dilemmaet reiser seg særleg i dårlege tider i industrien. Dei fleste av oss er einige om at ein skal drive kostnadseffektivt, og truleg er det behov for å drive meir kostnadseffektivt enn det vi har vant oss til med høg oljepris. Men vi må også gjere det krystallklart at vi skal oppretthalde dei høge HMS- og kvalitetskrava. Behovet for å kutte kostnader kan ikkje få følgjer for HMS.
I ein debatt her i salen i november diskuterte vi dette med arbeidsministeren og prøvde å få det klart om regjeringa står like støtt på dette prinsippet som Stoltenberg-regjeringa gjorde. Ambisjonen vår var klar: Noreg skal vere verdsleiande innanfor HMS i petroleumssektoren. Denne ambisjonen forsvann ut av regjeringas tildelingsbrev til Petroleumstilsynet for 2014. Det etterlate inntrykket etter at vi hadde diskutert dette i Stortinget, skulle vere at det er tilfeldig at denne ambisjonen er teken bort. Men Arbeidarpartiet er ikkje heilt overtydd om det. Eg håper olje- og energiministeren vil bidra til å fjerne den tvilen regjeringa har skapt blant dei tilsette i industrien, at statsråd Lien kan slå fast her i dag at det ikkje er ein del av svaret frå regjeringa på utfordringane i petroleumssektoren, og at regjeringa ikkje vil legitimere å lempe på HMS-krav som eit ledd i kostnadskutt på sokkelen.
Framleis teknologisk utvikling og jamn aktivitet er nøkkelen til framleis høg verdiskaping, konkurransekraft og jamn sysselsetjing i leverandørindustrien, ein industri som med alle arbeidsplassane sine, verdiskapinga si og kompetansen sin er veldig viktig, særleg for Vestlandet – og dermed også for resten av landet.
Arbeidarpartiet forventar at regjeringa og stortingsfleirtalet tek denne vanskelege situasjonen inn over seg og set i verk tiltak for å hindre at det representanten Henriksen kallar ein «bråstopp» i petroleumsindustrien, gjer varig skade på leverandørindustrien og økonomien elles. Ein veldig god start vil vere om statsråd Lien får kollegaen sin Eriksson til å slutte å kutte i permitteringsreglane.
Ingvild Kjerkol (A) [17:40:07]: Jeg vil i likhet med foregående talere takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon og en debatt som Stortinget bør ta. Media har de siste månedene vært fylt med dårlig nytt for Norges største industri, og det å avvise dette som svartmaling er vel ingen av oss tjent med. Langs kysten merkes dette, men også i innlandet, hvor vår petroleumsindustri har betydelig aktivitet og sysselsetting. Lokalt, i mine hjemtrakter, i driftsmiljøet til Norskehavet i Stjørdal, har vi allerede sett konsekvensene hos de toneangivende aktørene med kutt og varslete nedskjæringer, og det som skjer, angår og påvirker mange i Trøndelag, også utenfor industrien. De store selskapene setter i verk omfattende spareprogram.
Jeg opplever også at en del av bildet er en betydelig vilje hos aktørene til å se på egne kostnader. Den kraftige veksten i investeringene de siste årene er selvsagt en del av bildet. Det man skal huske på når man omtaler sykliske næringer, er at det går opp, og det går ned, men det er viktig å ha et klart bilde av den oppturen som ligger litt lenger framme, når nedturen starter, for her har vi å gjøre med veldig kritiske kompetansekjeder.
Leverandørindustrien trenger i så måte aktive myndigheter fordi denne industrien er avhengig av norske oppdrag. Det er ingen tvil om det, for nybygg utgjør navet i leverandørindustrien. De norske må ha kontroll på kostnader, på kapasitet, på kompetanse og på kvalitet, og når statsråden uttaler at han skal ha en offensiv rolle, prate med aktørene og bli enig om de løsningene som finnes, så forplikter det, og da er vel kanskje juleønsket om en tilstedeværende opposisjon innfridd.
Industrien omstiller seg hele tiden. Bedre samhandling både internt i bedriftene og også i bransjen må til for at den skal bli mer kostnadseffektiv, samtidig som man opprettholder høye HMS- og kvalitetskrav.
Frustrasjonen rundt kontraktstap til utlandet når det gjelder Statoils utbygginger, har vært stor, og Johan Sverdrup-feltet blir spennende og viktig, ikke minst for dem av oss som kommer fra regioner hvor man fortsatt produserer store deler til fastmonterte installasjoner i Nordsjøen og i Norskehavet.
Så har KonKraft kommet med rapporter som har vist konsensus mellom partene i industrien om hvordan konkurranseevnen på norsk sokkel kan ivaretas. De har blitt oversendt departementet, og da er det energien og viljen der som blir litt avgjørende. Vi som sitter på Stortinget, er selvfølgelig opptatt av de bedriftene som har adresse i våre hjemfylker, men det påhviler regjeringen å være ekstra frampå stolen for hele denne betydelige næringen for Norge som nasjon, og ikke minst for den kompetansen vi også eksporterer.
En av mine partivenner og min gode komitékollega, Magne Rommetveit, var inne på transportkomiteens besøk i Sør-Korea, og det var kanskje litt drøyt når han insinuerte at det var den nye regjeringen som hadde ansvaret for at Statoil var der med 400 mann – jeg ser han rister på hodet – men det er jo en del av et bilde som vi må ta inn over oss når store nybyggingskontrakter skal lyses ut, fordi, som jeg sa innledningsvis, nybygg utgjør navet for denne næringen.
Per Rune Henriksen (A) [17:44:11]: Jeg vil takke for en god debatt. Jeg er litt skuffet, må jeg medgi, over at det ser ut til at regjeringen og regjeringspartiene ikke ønsker å ta lederrollen for å håndtere den situasjonen som vi er i. Det hadde jeg ønsket at vi skulle få signaler på her nå. Det er ingenting nytt i det som sies fra regjeringen, det er en videreføring av de linjene som ble lagt i petroleumspolitikken, og dem skal vi videreføre. Men vi må også være klar over at vi har en situasjon nå som påkrever ekstra oppmerksomhet og tiltak utover det som vi snakket om i petroleumsmeldingen.
Jeg har lagt fram flere forslag her. Vi har ikke noen prestisje knyttet til disse forslagene. Jeg kan legge til et annet forslag, som kom fra NITO, som jeg fikk tilsendt i dag, hvor de tar til orde for at regjeringen bør sette ned et utvalg, gjerne partssammensatt, som kartlegger situasjonen i petroleums- og leverandørindustrien og hvilke tiltak som kan iverksettes, ikke minst for å jevne ut svingningene i aktivitetsnivået. Kanskje det kan være en knagg å henge det analysearbeidet på som representanten Elvestuen etterlyste.
Så føler jeg behov for å presisere et par ting – først til Statoil og utbytter. Statoil er et av mange selskaper som har høye utbytter, og som sliter med å skaffe penger til investeringer, så den situasjonen er ikke spesiell for Statoil. Det jeg mener, er at innenfor den eierskapspolitikken som vi har vedtatt, og som skal fortsette som den er vedtatt, er det en eierskapsdialog, og jeg foreslår at statsråden også tar opp spørsmålet om utbyttenivå og framtidig avkastning i forbindelse med den såkalte kapitaldisiplinen som praktiseres nå.
Så er det spørsmålet om plugging, hvor representanten Tina Bru både i budsjettdebatten som gjaldt Olje- og energidepartementets område, og her, omtaler dette som om det skulle være en instruks til Statoil om å drive med plugging av brønner. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan hun kommer fram til den tanken, for det har jeg aldri sagt. Tvert imot er min tanke at her kan både næringen og Petroleumstilsynet sammen komponere en kampanje hvor man i fellesskap bruker de ressursene som finnes ledige nå for å gjøre et arbeid som er nødvendig, og som Ptil har kartlagt og sett problemer med.
Avslutningsvis til internasjonalisering som en løsning på problemet: Det tror jeg ikke vil fungere så godt. De problemene vi har på norsk sokkel, vil spre seg også til andre sokler, for dette er et internasjonalt problem. Vi bør bruke det fortrinnet vi har med trepartssamarbeidet og med regjeringen i ledelsen for å jobbe oss ut av situasjonen.
Statsråd Tord Lien (FrP) [17:47:36]: La meg takke for det som jeg i all hovedsak synes har vært en god debatt.
Om helse, miljø og sikkerhet har jeg lyst til å si at jeg synes vi skal være stolte av at vi, i tett dialog med alle partene på sokkelen, har utviklet et godt og stramt regelverk som vi selvfølgelig skal opprettholde. Derfor er jeg glad for at Ptil har sagt at de vil følge kostnadskuttene tett, og at de inntil videre ikke har gjort funn som tyder på at sikkerhetsnivået på norsk sokkel er truet.
Så er det mange av Arbeiderpartiets representanter som har snakket om behovet for å satse mer på forskning. Nå skal man være veldig glad for at man har fått en ny regjering som i begge de to siste budsjettene – for første gang på ti år – har økt satsingen i budsjettet på nettopp forskning og utvikling i petroleumsindustrien.
Så er jeg glad for at så mange i dag – særlig fra Arbeiderpartiet – har gitt uttrykk for behovet for stabile og forutsigbare rammer for næringen. Jeg har argumentert for dette lenge, også i vår. Det fikk ikke like stort gehør den gangen.
Så har jeg lyst til å si at noe av det aller viktigste regjeringen og myndighetene kan gjøre for å opprettholde aktiviteten i næringen, er å stille nye arealer til rådighet for industrien. Derfor jobber vi nå med både tildeling i forhåndsdefinerte områder og 23. konsesjonsrunde. Særlig 23. konsesjonsrunde vil bety svært mye for næringen, og den vil ikke minst være et løft for Nord-Norge, som jeg noterer ikke har vært representert i dagens debatt, med mindre presidenten unntar statsråden, som er nordlending.
Så har jeg lyst til å minne om Johan Sverdrup igjen. Representanten Kjerkol har helt rett – nybygg er viktig, ikke minst for lærlingtilfanget på norsk sokkel og for industrien som sådan. Derfor er jeg glad for at det nå er så stor oppmerksomhet rundt nettopp Sverdrup. Hadde Sverdrup blitt utsatt, ville leverandørindustrien i Norge, ikke minst i Nord-Trøndelag – som representanten Kjerkol representerer – stått foran langt tøffere kår enn de gjør i dag. Sverdrup vil gi sysselsetting, verdiskaping og ringvirkninger i Møre og Romsdal, i Hordaland, i Rogaland, i Agderfylkene og ikke minst i Trøndelag.
Når det gjelder disse kontraktene som har gått ut, minner jeg om at vi er en del av internasjonale avtaler. Vi har EU, vi har WTO, vi har andre avtaler som ligger til grunn for dette arbeidet.
Jeg har lyst til å minne om at på slutten av den rød-grønne regjeringstiden ble seks av seks prosjekter – det må være ny rekord – sendt ut av landet. Da hørte jeg ikke mange rop fra Arbeiderpartiets representanter om økt proaktivitet fra myndighetene, men nå noterer jeg meg at pipa har fått en helt annen lyd. Jeg er glad for at representanten Henriksen sier at Arbeiderpartiet ønsker en jevn og en høy aktivitet på norsk sokkel, og at det ikke kommer av seg selv. Det gjør det heller ikke.
Presidenten: Da er debatten i sak nr. 7 avsluttet.