Rasmus Hansson (MDG) [11:11:53]: For det første: Takk til statsråden for denne anledningen til å diskutere et avgjørende spørsmål i vår tid, nemlig hvordan vi kan sikre at vi skaper gode samfunn innenfor rammene av det naturens tålegrenser tillater.

Julaften for 47 år siden tok amerikaneren William Anders et fotografi som er blitt stående i verdenshistorien. Herr Anders var astronaut på Apollo 8, den første bemannede reisen til månen. I en bane rundt månen opplevde han for første gang et fenomen som ingen hadde sett før, en jordoppgang. Over månens horisont steg en blå planet opp langt borte – den planeten som er vårt eneste hjem. Mr. Anders’ bilde illustrerer hva denne debatten handler om: Vi har bare denne planeten.

På et FN-toppmøte i september i 2015 skal verden bli enige om nye bærekraftmål. En viktig del av dette toppmøtet dreier seg om finansiering, som vil bli avklart i Addis Abeba i juli. Deretter, i Paris i desember, skal verden bli enige om en ny klimaavtale.

Miljøpartiet De Grønne har tatt initiativ til denne interpellasjonen fordi de nye bærekraftmålene, i motsetning til FNs nåværende tusenårsmål, kommer til å få direkte betydning også for norsk innenrikspolitikk. Derfor er denne interpellasjonen opprinnelig rettet til statsministeren. Vi synes det er hyggelig å få en debatt med utenriksministeren, men poenget er at disse målene, i motsetning til de tidligere tusenårsmålene, er forpliktende både for Norge og for USA – i like stor grad som de er det for Myanmar og Burkina Faso. Derfor regner jeg med at utenriksministeren vil redegjøre også for hvordan regjeringen vil ta disse målene hjem til Norge, og hvordan den vil sørge for at de blir innfridd.

FNs nye bærekraftmål skal altså ta over for de nåværende tusenårsmålene. De skal etter planen være innfridd i år. Det er gledelig – som mange har påpekt, både i den foregående debatten og i mange andre sammenhenger – at mange av tusenårsmålene faktisk er blitt innfridd. Det sier noe om betydningen av den typen internasjonale målsettinger. Ekstrem fattigdom er kraftig redusert, spedbarnsdødeligheten er gått ned, antall dødsfall på grunn av malaria er nesten halvert siden 2000, osv.

Men samtidig har, som kjent, de globale klimagassutslippene økt med 50 pst. siden 1990. Verdens dyrebestander er halvert de siste 40 årene. Verden er – for å si det på godt norsk – på hæla når det gjelder tusenårsmål 7, sikre miljømessig bærekraftig utvikling, og i mange rike land er arbeidsledigheten stor. Begge deler er et udiskutabelt resultat av dagens økonomiske vekstmodell, som både skaper miljøproblemer og kaster folk ut i elendighet når finansboblene igjen og igjen sprekker.

Dette er altså utgangspunktet når verden skal samles om nye bærekraftmål. En arbeidsgruppe i FN har laget forslag til 17 nye mål, som de fleste observatører regner med er de målene som vil bli vedtatt i september. Til forskjell fra tusenårsmålene, som bare gjaldt utviklingsland, gjelder dette alle land. Det er altså ikke bare snakk om en jobb for UD og Norad, det er en jobb for hele regjeringen og alle departementer. Av de 17 målene er det selvfølgelig mange hvor Norge allerede gjør det utmerket: Det er lite absolutt fattigdom i Norge, det er ikke noe særlig sult å snakke om, inntektsulikhetene, som er bærekraftmål 10, er fremdeles relativt små her i landet.

Men andre bærekraftmål vil stille store krav til norsk politikk. Bærekraftmål 15, beskytte og bevare økosystemer, inkludert skogvern, og stanse tap av biologisk mangfold, handler om å ta vare på selve livsgrunnlaget i Norge, og det handler om å ta vare på ressursgrunnlaget for et framtidig bærekraftig norsk arbeidsliv. For å gjøre dette må Norge trappe massivt opp beskyttelsen av den naturen som vi har forpliktet oss til at vi ikke skal ødelegge noe mer av.

Bærekraftmål 12, sikre bærekraftig forbruk og gode produksjonssystemer, vil bli en spesiell utfordring for et land som Norge, hvor gjennomsnittsnordmannen har et så høyt forbruk at hvis alle hadde vårt forbruk, ville vi trengt tre jordkloder. For Norge innebærer det en stor utfordring for en olje- og lånefinansiert forbruksfest, som ikke minst den nåværende regjeringen står for, og som inkluderer en økning av oljepengebruken.

Bærekraftmål 3, sikre sunne liv og fremme livskvalitet for alle, betyr at vi må skru sammen samfunnet vårt på en måte hvor livskvalitet er målet, framfor tvangsmessig forbruksvekst.

Bærekraftmål 13, umiddelbar handling for å bekjempe klimaendringer, er en betydelig utfordring å forplikte seg til internasjonalt for et land som Norge, hvor vi i dag har et utslipp per innbygger på 12 tonn. Vi vet at våre utslipp, hvis vi skal ha en noenlunde rettferdig fordeling her i verden, må ned til 1,2 millioner tonn, i en situasjon hvor Norge er tredje største utslipper per hode i Europa, og altså ikke kutter utslipp.

Det er ikke noen tilfeldighet at de områdene hvor Norge har best måloppnåelse, som helse, skole, fattigdomsbekjempelse osv., er de samme områdene hvor vi i mange år har hatt en systematisk og målrettet politikk. Forutsetningen for at Norge skal lykkes der vi i dag gjør det dårlig – bærekraftig forbruk, klima, vern av biologisk mangfold osv. – er derfor at vi på samme måte har tydelige, forpliktende mål og planer, med gode indikatorer og god rapportering for måloppnåelse.

Det var derfor en oppsiktsvekkende dårlig start på Norges arbeid med nye bærekraftige mål da regjeringen fjernet hele bærekraftkapitlet og bærekraftindikatorene fra nasjonalbudsjettet for 2015. Bortforklaringen fra finansministeren om at dette bare var en redaksjonell endring, var ikke spesielt overbevisende. Samtidig har også den foregående, rød-grønne, regjeringen lite å skryte av når det gjelder å gjøre bærekraftindikatorene til reelle politiske verktøy. Indikatorene lå i et eget kapittel, men de ble i liten grad brukt som reelle styringsredskaper for politiske prioriteringer i statsbudsjettet. Derfor har regjeringen nå en mulighet til å vise hvordan dette virkelig kan og skal gjøres.

Bærekraftmålene som vi kommer til å forplikte oss til i løpet av 2015, er altså ikke noen av veldig mange hensyn som kan settes til side når andre interesser krever det. De bærekraftmålene som Norge skal forplikte seg til, må være styrende for øvrig politikk. Derfor må, som Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet har foreslått, bærekraftmålene selvfølgelig tilbake igjen i nasjonalbudsjettet, men ikke bare som et statistikkapittel – de må brukes som styringsredskap for annen politikk.

Det berømte bildet av jordoppgangen, som ble tatt i 1968 – midt i miljøvernets gullalder – ga støtet til mye viktig politikk. I 1972 stilte et enstemmig storting seg bak opprettelsen av Miljøverndepartementet. Ni år senere, i 1981, ble forurensningsloven innført, og senere innførte statsrådens eget parti et ressursregnskap parallelt med statsbudsjettet. Dette ga resultater. Forurensningsutslipp ble regulert meget kraftig ned, og ingen på den tida kom på tanken om at industrien og staten skulle kunne kjøpe seg fri fra utslippskutt i Norge ved å gjøre det på en billig måte i utlandet.

Nå er det de gjenværende problemene som må løses: tap av natur og farlige klimaendringer. Perspektivet for å løse dem er ikke at det er vanskeligheter med en utvikling som fortsetter som i dag, perspektivet er det motsatte. Dette er forutsetninger for norsk livskvalitet i morgen og i overmorgen. Det er dette som er forsikringen om at vi faktisk vil opprettholde et velferdssamfunn og et rolig, demokratisk samfunn i lang tid i Norge.

Derfor vil jeg avslutte med å ønske statsråden lykke til med et hektisk forhandlingsår og samtidig minne om at det virkelige arbeidet starter når målene er vedtatt. Da skal de innføres i Norge. Miljøpartiet De Grønne håper derfor at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på nyåret med en melding om hvordan de nye bærekraftmålene skal innfris i Norge, slik at vi får en bred debatt og en god forankring i Stortinget om hvordan vi skal skape et norsk samfunn i økologisk balanse.

Utenriksminister Børge Brende [11:22:42]: Først vil jeg takke representanten Hansson for å ha reist denne viktige interpellasjonen og for muligheten til å orientere Stortinget om det viktige arbeidet rundt de nye bærekraftmålene.

De siste ukene har igjen minnet oss om betydningen av universelle verdier og internasjonalt samhold. Jeg tror det er bred enighet om at tusenårsmålene har hatt stor betydning når det gjelder fattigdomsbekjempelse, helse, mødrehelse og andre viktige spørsmål på utviklingsagendaen de siste 15 årene. Vi har fortsatt en vei å gå, men vi har sett at ekstrem fattigdom er halvert siden 1990. 40 pst. levde i ekstrem fattigdom i 1990, i dag er det 20 pst. På toppen av det har det kommet til to milliarder mennesker. Dette håper jeg ikke leder til en ny prosentdebatt og andelsdebatt, men som det fremgår, er det ekstra sterkt når den ekstreme fattigdommen har blitt redusert fra 40 pst. til 20 pst., og det har kommet til to milliarder mennesker på toppen. Det er flere mennesker enn det faktisk bodde på jordkloden i år 1900.

Andelen mennesker som lever i slumområder eller uten tilgang på rent vann, er også halvert. Vi har sett solide resultater i kampen mot hiv, aids, malaria og tuberkulose, for å nevne noen.

Norge er et foregangsland i oppfølgingen av tusenårsmålene, på samme måte som vi vil ha en offensiv forhandlingsstrategi for å få ambisiøse bærekraftmål fremover.

Arbeidet med bærekraftmålene er faktisk en historisk mulighet. Tusenårsmålene var viktige, men bærekraftmålene blir universelle, og de dekker også de viktige prinsippene om at veksten skal skje på miljøets premisser, og ikke minst at man skal frikoble økonomisk vekst fra vekst i klimagassutslipp og i ødeleggelse av biologisk mangfold. Derfor ønsker vi at bærekraftmålene skal favne videre enn tusenårsmålene. Vår overordnede målsetting er å utrydde ekstrem fattigdom gjennom bærekraftig utvikling innen 2030. Dette er ambisiøst, men mulig.

De nye målene skal mobilisere til økt innsats og gi retning for global utviklingspolitikk og bærekraftspolitikk frem mot 2030, slik tusenårsmålene har gjort siden år 2000. Vi må bygge på enigheten fra Rio-konferansen om at de nye målene skal bidra til å se miljø, sosial utvikling og økonomisk utvikling i sammenheng – nemlig bærekraftsbegrepet i sin fulle betydning.

Neste uke starter FNs generalforsamling siste etappe på veien mot nye bærekraftmål. Målene skal vedtas på et FN-toppmøte i september. En mellomstatlig arbeidsgruppe i FN, der Norge deltok aktivt, har foreslått 17 bærekraftmål. Dette forslaget vil utgjøre hovedgrunnlaget for forhandlingene om de nye målene. Regjeringen er opptatt av at målene må være konkrete og kommuniserbare, oversiktlige og målbare for at de skal kunne mobilisere ressurser og partnerskap også med privat sektor og det sivile samfunnet.

Vi har sett hvor gode resultater vi har greid å oppnå gjennom globale partnerskap og innovative løsninger, særlig innen helse, siden år 2000. Norsk innsats for å redusere mødre- og barnedødelighet har vært betydelig. Sammen med andre land og private partnere har vi bidratt til at antall kvinner som dør i barsel, er nesten halvert siden 1990.

Men mye gjenstår. Fortsatt lever globalt en milliard mennesker i ekstrem fattigdom. Nå må vi trappe opp innsatsen på bred front. Det gjelder særlig utdanning. 58 millioner barn får ikke gå på skole, og mange barn får så dårlig undervisning at de ikke lærer det de burde lære. Vi vil arbeide for at utdanningsmålene skal være ambisiøse.

Utdanning og helse er nødvendig for å utrydde fattigdom, men alene er det ikke nok. Vi må stimulere til inkluderende økonomisk vekst og jobbskaping uten å øke utslipp eller ulikhet. Vi må erkjenne at klimaendringer kan undergrave folks livsgrunnlag, og arbeide for en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling. Økonomisk vekst må kobles fra klimagassutslipp, som allerede nevnt. Fra norsk side vil vi arbeide for nye mål innen klima og miljø, bærekraftig forvaltning av naturressurser og biodiversitet.

Godt styresett med rettssikkerhet, ytringsfrihet og respekt for menneskerettigheter er både en forutsetning og et mål for effektiv utvikling. Vi vil derfor fortsette å arbeide for dette i forhandlingene.

Vi er fornøyd med at forslaget til bærekraftmål omfatter våre prioriterte områder som energi, klima, matsikkerhet, vann og sanitærforhold – og ikke minst kvinners likestilling, reproduktiv helse og rettigheter, som det har vært krevende å oppnå enighet om i FN. Det gjenstår en vei å gå for å få inn forpliktende formuleringer når det gjelder menneskerettigheter og godt styresett. Stortinget skal være sikker på at regjeringen vil stå på til siste slutt for å få inn mest mulig ambisiøse målsettinger på dette området også.

Finansering vil ha stor betydning for fremgang i diskusjonene om nye mål. Norge har en nøkkelrolle som en av to tilretteleggere for konferansen om finansiering for utvikling i Etiopia i juli. Fra giverlandenes side skal vi stille opp med bistand. Samtidig skal mottakerland mobilisere nasjonale ressurser.

I tillegg til finansieringskonferansen i Etiopia og FN-toppmøtet i New York er klimakonferansen i Paris en svært viktig milepæl i 2015. Vi ønsker en ambisiøs og juridisk bindende klimaavtale. Regjeringen er i ferd med å utarbeide Norges nasjonale bidrag til den nye klimaavtalen. Dette vil forelegges Stortinget i februar.

Bærekraftmålene skal være globale og universelle. De skal gjelde for alle land, som også interpellanten var inne på. De nye målene vil legge politiske føringer, men ikke være juridisk bindende. Landene skal følge opp i henhold til nasjonale forhold og forutsetninger.

Fra norsk side vil vi fortsette å spille en aktiv og konstruktiv rolle i samarbeid med likesinnede land i nord og sør. Vi vil videreføre dialogen med sivilsamfunnet som har vært så viktig for demokratisk forankring av post-2015-prosessen, både nasjonalt og globalt.

Vi vil støtte FNs rolle, vi vil følge opp og bistå i nybrottsarbeidet som må til for å utvikle og identifisere globale indikatorer. Dette er indikatorer som skal bidra til at de nye målene blir konkrete og målbare – globalt og nasjonalt – og til å realisere prinsippet om at «alle skal med».

Det skal ikke være noen tvil om at Norge skal gå i spissen for å utforme og gjennomføre bærekraftmålene, både internasjonalt og her hjemme. På flere områder har det allerede avtegnet seg konkrete målformuleringer, og regjeringen er i gang med å avklare hva disse vil kreve av tiltak og oppfølging her hjemme. Så snart bærekraftmålene er vedtatt i FN, kan vi konkretisere disse tiltakene ytterligere.

Frem til september prioriterer vi prosessen som pågår i FN. Det er viktig at bærekraftmålene blir så ambisiøse, konkrete og målbare som mulig. Det er viktig å komme i havn med en ambisiøs finansieringskonferanse i Addis Abeba i slutten av juli – det er en forutsetning for at utviklingslandene skal være med på disse ambisiøse målsettingene. Det er oppfølging av «Monterrey 1».

Norge skal være en pådriver og ha en klar og tydelig stemme i disse forhandlingene, helt til vi er i mål.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Rasmus Hansson (MDG) [11:31:44]: Jeg får konstatere at selv om Norge har vært engasjert i disse forhandlingene i lang tid, så var utenriksministeren meget tilbakeholden med å skissere hva Norge har tenkt å foreta seg for å sikre gjennomføring av disse målene her i landet. Det får vi da komme tilbake til – det signaliserte utenriksministeren i det minste.

Men en av de tingene som det er særlig aktuelt å ta opp, og som utenriksministeren var inne på, er altså finansieringsspørsmålet og konferansen som vil holdes i Addis Abeba. Som et av verdens rikeste land, med et enormt statlig pensjonsfond, har Norge store muligheter og et stort ansvar – langt utover veldig mange andre land – til å bidra finansielt til en bærekraftig utvikling. Det er i dag slik at vi investerer disse 6 000 mrd. kr våre i noe. Hvis vi ikke vil forplikte oss til å investere dem i en bærekraftig utvikling, vel, så investerer vi dem ikke i en bærekraftig utvikling. Dette er en debatt vi må få opp når vi om og om igjen utnevner Norge til en hovedpådriver for finansiering av internasjonal, bærekraftig utvikling. Vi gir i dag 1 pst. av bruttonasjonalinntekten i utviklingshjelp. Miljøpartiet De Grønne har foreslått en tilsvarende innsats, 1 pst. av BNI, internasjonalt gjennom FNs grønne klimafond, hvilket er en relativt selvfølgelig innsats gitt den utfordringen som klimaproblemet er, og gitt den rollen Norge har i å skape klimaproblemene.

I løpet av få år har Norge i kraft av alle våre penger fått en viktig definisjonsmakt i de internasjonale finansmarkedene, og det ville hatt enorm betydning om Børge Brende på toppmøtet i Addis Abeba i juli f.eks. ville annonsere at oljefondet ikke bare skulle trekke sine investeringer ut av kull – som jeg etter hvert begynner å tro at de kommer til å gjøre – men at eksempelvis 5 pst. av fondet, i første omgang, ville bli øremerket til bærekraftige investeringer i utviklingsland.

Utenriksminister Børge Brende [11:34:34]: Interpellanten kan være helt sikker på at regjeringen vil fortsette å følge opp våre ambisjoner når det gjelder å ha en klar lederrolle i utformingen av ambisiøse bærekraftmål. I arbeidet frem til fremleggelsen av de 17 målene som generalsekretæren presenterte i høst, så jobbet Norge tett inn i denne prosessen, og vi var opptatt av at vi først skulle få gjennomslag for det overordnede, nemlig avskaffelsen av all ekstrem fattigdom innen 2030. Dette er en oppfølging av det målet man ble enige om i år 2000, nemlig halveringen av antallet som levde i ekstrem fattigdom.

Vi skal avskaffe all ekstrem fattigdom innen 2030. En viktig forutsetning for å få til dette, er også en bærekraftig utvikling. Hele bærekraftbegrepet, som jeg var inne på, dreier seg om økonomisk utvikling, det dreier seg om sosial utvikling og det dreier seg selvsagt om det som går på miljø. Alle disse komponentene må avspeiles i de bærekraftmålene som vi nå blir enige om. I løpet av våren nå vil vi følge og være ambisiøse i de forhandlingene som pågår. Vi vil ikke bidra til å svekke de målene som generalsekretæren nå har fremlagt. Tvert imot så mener vi at de på enkelte områder bør bli mer ambisiøse, bl.a. på styresett og ikke minst når det gjelder menneskerettigheter.

Det er også en viktig forutsetning for at utviklingslandene skal være med på disse bærekraftmålene at de føler at vi vil bidra til finansiering. Utviklingsland må drive en nasjonal ressursmobilisering som blir viktig under konferansen i Addis Abeba, altså Monterrey 2. Vi vet at skattegrunnlaget kan utvides, vi vet at med godt styresett så forsvinner mindre i korrupsjon, men vi må være en reell partner slik at mange utviklingsland kan gi tilgang på energi, og den bør være bærekraftig. Vi vet at mange utviklingsland sliter veldig med det biologiske mangfoldet, men de greier ikke å snu den negative trenden når det gjelder tap av biologisk mangfold, stoppe alt tap av biologisk mangfold, uten et reelt partnerskap. Der må også Norge stille opp, og vi må være ambisiøse. Når disse målene er vedtatt av FNs generalforsamling, så er det klart at når disse er universelle, skal vi også følge dem opp i Norge, akkurat som vi har gjort med de vedtakene som kom fra Johannesburg-toppmøtet i 2002 og fra Rio-konferansen. Dette med å stoppe f.eks. tapet av biologisk mangfold var jo vedtatt allerede i 2002 og krevde i så måte nasjonale handlingsplaner fra norsk side.

Sylvi Graham (H) [11:38:00]: Jeg vil først takke utenriksministeren for to gode svar og så si at jeg er enig med interpellanten i hans innfallsvinkel, nemlig at 2015 blir et avgjørende år for jordens fremtid. Da er det bra at vi nettopp, i desember, har vedtatt et historisk høyt bistandsbudsjett på vår hånd.

Så registrerer jeg at interpellanten har en betydelig grad av utålmodighet, og det er bra, men jeg mener jo at det er viktigere at vi får vedtatt målene først, før vi etterpå bestemmer oss for hvordan de skal implementeres på best mulig måte.

Tusenårsmålene har siden år 2000 vært styrende for global utviklingsinnsats. De skal avløses av de nye bærekraftmålene fram mot 2030. Når verden når fram til en enighet om de nye, globale bærekraftmålene til høsten, representerer det at man må mobilisere ressurser til utviklingsformål i en størrelse som verden ikke har sett tidligere. Som UNDP sier, må disse komme fra både offentlige og private donorer, for finansieringen her vil være svært krevende.

Bærekraftmål heter det nå fordi vi ikke kan oppnå utryddelse av all ekstrem fattigdom uten at vi tar med ambisiøse målsettinger innenfor klima, fornybar energi, matproduksjon, likestilling, menneskerettigheter og godt styresett. Verden er i en situasjon hvor vi mot 2050 vil nå en global befolkning på kanskje ti milliarder mennesker. Vi må innenfor denne rammen sette helt klare mål når det gjelder – som utenriksministeren sa – å frikoble veksten ifra vekst i klimagassutslipp, økning av forurensning og tap av biologisk mangfold. Det er utfordrende, og når det nå utformes nye bærekraftmål, må vi innrette norsk utviklingspolitikk slik at den støtter opp om disse. Det er utenriksministeren godt i gang med.

Målsettingen i de eksisterende tusenårsmålene om å halvere den ekstreme fattigdommen innen 2015 er på det nærmeste allerede nådd. Både totalt antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom, og andelen fattige går ned i alle regioner, også i Afrika sør for Sahara. Det er 700 millioner færre fattige i dag enn i 1990. Det samme gjelder f.eks. målene om å forbedre levekårene i slumområdene og å øke tilgang til rent vann.

Vi ser også resultater f.eks. i kampen mot malaria og tuberkulose. Mellom 2000 og 2012 er 3,3 millioner dødsfall på grunn av malaria forhindret, 90 pst. av de sparte livene er barn under fem år sør for Sahara. Omkring 22 millioner dødsfall på grunn av tuberkulose er forhindret. Hvis trenden fortsetter, når vi også dette tusenårsmålet. Aldri før har vi sett en så rask reduksjon i barnedødelighet.

Statsministeren vår er medleder for FNs generalsekretærs pådrivergruppe for tusenårsmålene. Norge bidrar på denne måten til å mobilisere internasjonalt til økt innsats i innspurten av tusenårsmålsperioden. Global fremgang på alle tusenårsmål er et viktig fundament for å lykkes i innsatsen for de nye bærekraftmålene fra 2016.

Men selv om mye er oppnådd, lever fremdeles en milliard mennesker i ekstrem fattigdom. Vi kan ikke lage nye mål for utvikling og bærekraft uten at marginaliserte grupper inkluderes og gis særlig fokus. Funksjonshemmede er den gruppen som ofte har blitt etterlatt og ikke fått del i utviklingen som har funnet sted flere steder. Fortsatt er funksjonshemmede den sosiale gruppen som ligger lengst etter, når det gjelder utdanning, arbeid, sosial inkludering og tilgang til helsetjenester. Det må nå ivaretas. Jeg sier som man sier det: «leave nobody behind».

Som vår statsminister har sagt, går mindre enn 2 pst. av den globale humanitære støtten i dag til utdanning. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å sikre at generasjoner av barn og unge som vokser opp som uskyldige ofre for konflikt, får sin rett til utdanning oppfylt. Vi vet at krig og konflikt er den største hindringen for utvikling. Siden flere barn også blir skadet i konflikt- og katastroferammede områder, er andelen barn med nedsatt funksjonsevne dessverre også høyere i disse områdene enn ellers. Det må ivaretas – «leave nobody behind».

Norge arbeider aktivt for å sikre globale og universelle bærekraftmål etter 2015, som er konkrete, målbare og kommuniserbare, som utenriksministeren også har vært inne på. Jeg er glad for at vår regjering mener at hovedmålet er å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030. For å få til det må verden enes om konkrete mål og mobilisere tilstrekkelig vilje og ressurser også etter 2015. Vi må bygge på tusenårsmålene og lage nye bærekraftmål som omfatter de miljømessige, sosiale og økonomiske sidene ved bærekraftig utvikling, slik som det var enighet om i Rio+20.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:43:16]: Som representanten Rasmus Hansson skriv, vil 2015 bli eit viktig år for internasjonal klimapolitikk – med verdas toppleiarar i New York i september for å fastsetje klodens nye berekraftmål, etter at ein har diskutert finansiering i Addis Abeba. Og til slutt: På det viktige klimatoppmøtet i Paris vil internasjonal klimapolitikk få svært stort fokus.

Dei nye berekraftmåla inneber tre nyvinningar, der ein for det første er opptatt av å sjå samanhengen mellom miljø og utvikling. Det andre er at måla blir universelle og vil gjelde Noreg og USA like mykje som alle andre land, med eksempel som Myanmar og Sierra Leona, som representanten Hansson skriv i interpellasjonen. For det tredje skal måla fastsetjast av alle land og ikkje berre gjennomførast administrativt av FN, slik som tusenårsmåla.

Måla legg opp til ei ambisiøs satsing og er viktig, men dei bør også vere realistiske, og med godt forankra mål skal ein kome til einigheit internasjonalt. Med erfaring frå forhandlingane på COP-møtet både i København, Warszawa og Lima, så er forhistoria om global einigheit ikkje spesielt lysteleg lesing. Vi ser at av dei 17 måla som så langt er beskrive, er utfordringa veldig ulik, med eksempelvis svolt som eitt av ytterpunkta og eit svært viktig punkt i ei verd med eit jamt aukande folketal. Helse og utdanning er også andre viktige område, skal ein nå dei måla om berekraft ein har sett seg. Det er derfor viktig å ha ein ambisjon om så gode klimamål som mogleg, og at ein også sørgjer for at u-land som ønskjer å gå lenger, får anledning til dette, og at det blir gitt incitament til ei slik satsing.

Når ein så skal omsetje dei internasjonale berekraftmåla til nasjonale indikatorar, målsettingar og politikk for betre livskvalitet og miljø på kort og lang sikt i Noreg, så føler eg meg trygg på at denne regjeringa, med ein ambisjon om bl.a. å forsterke klimaforliket, vil gjennomføre dette på ein klok og hensiktsmessig måte, der m.a. kost–nytte-faktoren blir ein viktig del av denne gjennomføringa. For som eit svært rikt land må vi passe oss for å presse igjennom dyr symbolpolitikk som berre blir til skade for eit viktig arbeid framover.

Så vil eg også, på bakgrunn av dei siste daganes hendingar i Paris, understreke verdien av internasjonale avtalar, partnarskap og samhald.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:46:00]: Takk til interpellanten for en viktig interpellasjon, og takk for en god debatt.

Jeg satt og tenkte på tusenårsmålene – hva som gjorde dem vellykket, og hva som var suksessen, for vi må vel kunne si at de har bidratt veldig positivt til utviklinga i verden. Jeg tror det er det at det var relativt få mål, at de var konkrete, at det var lett å kommunisere dem. Jeg husker fra skolen at det – når en ser på både rike og fattige land – var noe en kunne snakke om, noe en kunne pugge og noe en kunne ta stilling til. Og det at de er målbare, tror jeg også er en vesentlig faktor for at en faktisk ser om de er oppfylt, istedenfor at det bare er generelle formuleringer. Jeg tror få, klare og målbare mål som er tydelige, vil være positivt. Samtidig vil det ikke kunne romme alle utfordringene som utviklingspolitikken og klimapolitikken innebærer, det må være en bredere agenda.

Som flere har vært inne på, har dette vært diskutert og foreslått, og det er vel 70 land som har vært med på å plukke ut 17 nye bærekraftmål og 150 delmål. Når jeg leser om dem, er min opplevelse at de kanskje ser litt nye og litt lite forpliktende ut, og kanskje er de litt lite konkrete. Det vil være en oppfordring til utenriksministeren – for jeg tror i alle fall at tydelige mål som er målbare, også har en klar effekt når en skal sette slike mål – at det blir et felles trykk, ikke bare fra nasjonene, men som sagt også fra skoleelever, NGO-er osv., på at målene skal oppfylles.

Det har vært flere regjeringer og flere nasjoner som har bidratt til å oppfylle dette, men Norge har vært en pådriver. Det må vi også være for de nye målene som vil bli fastslått.

Jeg kjenner at det er fristende å gå inn i alle målene en ønsker, og i hva som er viktig, jf. forrige debatt, men nå er jo klimamål foreslått tatt inn. Det er viktig for at hele verden tar grep, og det vil også, som interpellanten er tydelig på, forplikte Norge. Derfor vil jeg fokusere på at en skal bekjempe klimaendringer og konsekvensene av dem og integrere klimatiltak i nasjonale retningslinjer og strategier.

Regjeringen legger fram sine klimamål opp mot 2030 i februar. Jeg har alltid vært opptatt av ambisiøse mål og politiske ledere som ligger foran, og jeg tror det er viktig at en peker på det en ønsker. Men mål har ingen effekt dersom en ikke fyller opp med konkret handling og konkrete tiltak. Derfor er den debatten som kommer til å komme utover våren i Stortinget, også viktig for at en faktisk ikke bare kappes om å foreslå det høyeste målet, men at en er sammen om å foreslå de konkrete tiltakene. I Norge er oppskriften egentlig ganske klar. Vi vet at det er olje- og gasssektoren, vi vet at det er industri, vi vet at det er transport som er de store sektorene som trenger kutt. Og det er ikke slik at en lenger kan velge og vrake; en må ha et taktskifte og faktisk velge alle tiltakene for at en skal nå klimamålene.

I klimaforliket er målet 30 pst. kutt innen 2020, og det når vi ikke uten drastiske tiltak. Derfor kan vi ikke bruke tid på å diskutere om en skal ta i bruk kraft fra land til nye offshore-installasjoner – selvsagt hvis det ikke er helt urimelig. En kan heller ikke diskutere om en skal ha en økt satsing på kollektivtransport, om en skal få en raskere overgang til en miljøvennlig bilpark, eller om en skal få en enda mer energieffektiv industri. Nei, målet er så ambisiøst at vi må gjennomføre alle tiltakene – og kanskje flere til. Den debatten må Stortinget også ta nå i vår.

Kristelig Folkeparti har foreslått en egen klimalov, som vi tror er et effektivt og viktig tiltak for at en integrerer klimamålene og klimatiltakene i alle retningslinjer, i alle strategier, slik at de faktisk blir vedtatt. Det er jo heller ikke slik i klimadebatten at en har god tid – det haster. Klimaendringer er ikke noe som kommer langt der framme; klimaendringene skjer nå. Derfor blir det en viktig vår på Stortinget for å slå fast at de klimamålene som vi har vært ambisiøse på, de tiltakene som vi i enda større grad vil trenge for å nå disse målene, må Stortinget være ambisiøse på nå i vår.

Trine Skei Grande (V) [11:51:00]: For oss som var observatører i FN under prosessen knyttet til tusenårsmålene, er det egentlig ganske imponerende at de har virket så godt som de har virket. Det er egentlig en fjær i hatten til FN-systemet, at det fungerer bedre enn vi av og til gir inntrykk av at det gjør, men også at prosessen og inkluderinga på veien mot tusenårsmålene har vært viktig. Jeg skal komme litt tilbake til det.

Nå når klima og de miljømessige utfordringene vi står overfor, skal inn, vil jeg slutte meg til dem som er glad for denne interpellasjonen og glad for interpellantens initiativ, selv om jeg er uenig i at det å ta inn antivekstmål og det å definere velferd på andre måter er litt den rike manns privilegium å kunne gjøre. Det at vi ut fra vårt perspektiv skal gå inn og definere hvilke verdier som er riktige for de aller fattigste i verden, ser jeg ikke for meg. De kan bli uklare, og de kan faktisk bli ganske provoserende internasjonalt.

Jeg har lyst til å ta opp en undring med hensyn til de klimamålene vi setter oss, for det er jo ikke det at vi ikke har vært ambisiøse nok når det gjelder å sette oss mål, vi har vært kjempegode til å sette oss mål, men det er ingenting som tilsier at vi er i ferd med å være i nærheten av å nå dem. Og det som undrer meg når man ser på miljø- og klimapolitikken rundt omkring i verden, er hvem som lykkes: Jo, det er byer som lykkes, det er regioner som lykkes, mens nasjonene ikke har vært gode til å lykkes med klimamålsettingene sine. Vi ser bedrifter som lykkes, og vi ser mange andre grupperinger av mennesker som har organisert seg, men vi ser at nasjonene ikke lykkes med å nå de store klimamålene. Derfor skal ikke Norge bare være i front med å sette seg mål, men vi må være i front når det gjelder å gjennomføre de målene som vi faktisk setter oss.

Så har jeg lyst til å gi en utfordring til utenriksministeren når vi har anledningen her. En grunn til at jeg mener at tusenårsmålene faktisk virket så godt som de gjorde, var en prosess med inkludering og enighet knyttet til de målsettingene man satte seg. I dag er halvparten av verdens befolkning under 26 år. I mange av de landene som har de største utfordringene, bl.a. knyttet til fattigdom, kan så mye som 80 pst. av befolkninga være under 26 år. Men det er ofte de eldre herrer som bestemmer målsettingene. Skal man klare å lage internasjonale målsettinger som virker sånn som tusenårsmålene virket, må man også inkludere den generasjonen som skal gjennomføre dem, og som skal leve under dem.

Norske ungdommer har drevet en kampanje det siste året for å ta ungdom med i den fasen der vi setter disse målene, fordi det er de som skal leve med følgene av dem, og det ofte er de som skal gjennomføre dem.

Så mitt spørsmål til utenriksministeren, som jeg håper han kan si noe om, er hvordan regjeringa har tenkt å ta opp i seg det engasjementet som fins både hos norsk ungdom, og også hos ungdom internasjonalt, for å la ungdom være med i utforminga av de målsettingene som skal danne grunnlaget for det samfunnet som de skal leve i.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:55:25]: Eg vil òg takke interpellanten for å ha teke opp eit viktig spørsmål som eigentleg er i to delar. Det er viktig at det kjem opp at det no finst to delar – først den kolossalt kompliserte prosessen med å verte einige om nye berekraftmål. Det er ei av dei absolutt mest kompliserte oppgåvene i internasjonal politikk Børge Brende og hans medarbeidarar skal jobbe med no. Eg misunner dei ikkje, eller kanskje gjer eg det. Det er i alle fall ei svært vanskeleg oppgåve dei skal i gang med med å få alle verdas land til å verte einige om det. Det nye er at det faktisk skal gjelde oss i framtida og meir direkte få konsekvensar og vere bindande for alle land.

Det er ikkje utan grunn at vi no konsentrerer oss mest om del éin, der vi står heilt i sluttfasen. Ei ope arbeidsgruppe jobba og la i fjor fram 17 mål og 170, eller kva det var, indikatorar som det har vore sagt her, og dei måla ligg no på bordet. Og ein skal i løpet av ganske kort tid oppnå einigheit om eit opplegg som skal fungere.

Noreg har spela ei viktig rolle i det arbeidet og vore ein pådrivar. Den nye regjeringa overtok i hovudsak dei same prioriteringane som den førre – ho la berre til utdanning og tok vekk fordeling, om eg ikkje hugsar heilt feil. Mange av dei tinga vi har vore opptekne av, som utdanning, miljø og likestilling, helse osv. er godt tekne vare på, men det ber preg av at det er ei ekstremt vanskeleg oppgåve.

Det er mitt klare inntrykk at i festtalane er det lett å forklare korleis miljø og utvikling heng veldig tett saman. I verkelegheita ligg det ein sterk konfliktakse under. Ikkje minst er det mange land i sør som oppfattar at det å leggje stor vekt på økologisk berekraft, anten det er naturmangfald eller klima, kan gå ut over finansiering av utvikling og deira utviklingsmoglegheiter. Så det å klare å grunngje sakleg og skikkeleg og vise til eksempel på korleis det er å ta betre vare på ressursgrunnlaget, eller skogen eller kva det skulle vere, faktisk er vekstfremjande, og å bidra med tung finansiering – ekstra finansiering – til miljø og klima som ikkje kjem i staden for tradisjonell utvikling, er avgjerande for at ein skal lukkast med å behalde koplinga mellom det raude og det grøne.

Så har Noreg ei viktig delrolle i det som heiter finansiering for utvikling, som skjer parallelt og som ein har vore inne på her. Og eg kan ikkje understreke nok kor viktig det er. For det første, som eg sa, dersom ein skal sikre ei truverdig kopling mellom det raude og det grøne perspektivet, som er avgjerande for om det vert ein suksess, vil det krevje ein betydeleg auke i finansieringa. Men ikkje minst er det det at i tillegg til den tradisjonelle bistands- og utviklingspolitikken, er andre finansieringskjelder i sum mykje viktigare. Eg trur eg nemnde i den førre debatten eksempelet med at 1 pst. betre skatteinnkrevjing i bistandsmottakarland utgjer det dobbelte av all verdas bistand. Kapitalflukt og skatteunndraging utgjer eit enormt potensial i tillegg til sjølvsagt å mobilisere privat sektors auka investeringar i utviklingsland. Alt dette er ein kolossal moglegheit der Noreg speler ei nøkkelrolle. Å få til truverdige løfte om betre finansiering vil vere avgjerande for einigheiten òg om gode mål.

Heilt til slutt vil eg berre leggje til at det kan etter mi oppfatning ikkje vere nokon som helst tvil om at ei truverdig norsk oppfølging av berekraftmåla, som eg reknar med det kjem til å vere brei einigheit om, berre kan bety at det Noreg vi går mot i 2040 eller 2050 er eit heilt anna Noreg enn det vi har i dag når det gjeld korleis vi tek vare på våre eigne ressursar, korleis vi tek vare på naturmangfaldet vårt, korleis vi brukar den samla ressursmengda vår, korleis vi prioriterer miljø og klima internasjonalt, korleis vi har gått frå å vere ein oljenasjon til ein nasjon som lever av heilt andre inntekter og korleis klimapolitikken vår ser ut.

Eg synest ofte i desse debattane at det vert snakka som om nokre justeringar vil føre oss på rett veg. Nei, dette dreiar seg om ein fundamental transformasjon av økonomien vår og måten vi lever på. Forhåpentlegvis får vi mange nye sjansar til å ta det innover oss, men etter mitt syn er kanskje det at den erkjenninga sig inn det aller viktigaste når vi skal begynne å setje i verk desse måla.

Åsmund Aukrust (A) [12:00:55]: Jeg vil også starte med å takke Miljøpartiet De Grønne for å ta opp en veldig viktig debatt. Dette er kanskje den viktigste debatten som verdens parlamenter skal bruke dette året på å diskutere: Hvordan vi både skal lage de nye tusenårsmålene, lage de nye bærekraftmålene og samtidig løse klimakrisen. Vi forventer at utenriksministeren og hans kolleger er flinke til å inkludere Stortinget, og at vi får mange spennende og interessante debatter om dette temaet i løpet av året som kommer, for det er jo disse to utfordringene som sammen utgjør vår største trussel. Vi løser ikke det ene problemet uten at vi også løser det andre. Da trenger vi i løpet av dette året å ha klare og tydelige mål. Så er det mange som spør – og jeg er selvsagt enig i at målene vi setter oss, må være realistiske: Hva er det som er realisme? Hva er det som er realistiske mål? Spørsmålet vi må stille oss, er: Er målene gode nok, tåler de jordas bæreevne? Er det disse målene som skal til for å få en verden fri for fattigdom? Er svaret på det nei, da er det det som er urealistisk, da har vi mål som ikke tar inn over seg det alvoret vi står overfor.

Dette året handler om å mobilisere vilje, for det er selvsagt vilje vi trenger. Da finanskrisen slo inn i 2008 over den rike delen av verden, sto verdens ledere i kø med krisepakker på milliarder for å redde banker i den rike delen av verden. Det var selvsagt bra og viktig for å hindre arbeidsledighet i vår del av verden. Men det er enda mer alvorlig at det er en milliard mennesker som lever i sult. Hvorfor finner vi ikke den samme viljen i verden til å gjøre noe med de virkelig store utfordringene –med klima, med sult, med vannmangel? Hvorfor har viljen vært større for å redde verdens rikeste banker enn for å redde verdens fattigste folk?

Jeg ønsker utenriksministeren og hans kolleger all lykke til med de veldig viktige forhandlingene de skal ut i, i Addis Abeba, i New York og i Paris. Norge har noen av verdens beste forhandlere, og jeg er helt sikker på at de kommer til å gjøre en strålende jobb alle steder de representerer oss. Men hvilke andre innganger ser utenriksministeren for seg? På hvilke andre områder kan Norge påvirke? Vi i Norge har f.eks. et veldig sterkt sivilsamfunn. Hvordan inkluderer utenriksministeren og regjeringen sivilsamfunnet i det viktige arbeidet som nå skal ta til? De sitter igjen med andre kanaler, og det er innganger som Norge bør benytte seg av.

Børge Brende representerer et politisk parti. Hvordan arbeider han opp mot sine kolleger, sine konservative kolleger, i resten av verden? Selvsagt trenger vi også at man jobber på alle mulige plattformer. Det skal også vi i Arbeiderpartiet gjøre opp mot våre søsterpartier. Vi etterlyser at denne regjeringen selv kommer med flere nye initiativ. Utover det å være til stede der det gjelder, bør Norge også ta egne initiativ. Det gjorde Stoltenberg I-regjeringen da den satte seg mål om vaksiner til alle verdens barn. Det gjorde den rød-grønne regjeringen da den fikk på plass regnskogsatsingen og også tok initiativ til nedrustning. Alt dette har siden blitt felleseie for alle politiske partier i Norge. Men hvilke initiativ er det denne regjeringen ser for seg å ta, ting man kan gjøre utenfor forhandlingene, initiativ som Norge kan ta på egen hånd?

Til slutt: Selvsagt må dette også få noe å si for Norge. De målene vi setter oss, det vi sier i taler ute i verden, må få noe å si for vår egen politikk. Vi må gjøre som vi lærte av Gro Harlem Brundtland: Vi må tenke globalt og handle lokalt. I klimapolitikken skal vi se for oss ofrene for tyfonen på Filippinene, men jobben skal vi gjøre selv. Det er vi som skal være med og kutte våre egne utslipp. Det er sant som Bård Vegar Solhjell avsluttet sitt innlegg med å si: Skal alle verdens land klare dette, må vi ha et helt annet samfunn i 2040 og 2050. Det samfunnet må vi selv ta ansvaret for å skape. Alle avgjørelser vi tar i Stortinget, må føre fram mot det lavutslippssamfunnet som knapt har utslipp. Det ser jeg fram til mange spennende debatter om i denne salen.

Nikolai Astrup (H) [12:05:47]: Det er positivt og viktig at miljø får en sentral plass i de nye bærekraftmålene frem mot 2030. Norge har tatt et betydelig ansvar for å følge opp tusenårsmålene innen f.eks. global helse og utdanning. Vi har også i mange år gjort mye for å bidra til at miljø og klima blir en sentral del av utviklingsarbeidet. Regnskogssatsingen, som for øvrig ble tatt initiativ til av nåværende utenriksminister Børge Brende, er et veldig godt eksempel på et initiativ som bidrar både til å ta vare på urfolks rettigheter og ivareta det biologiske mangfoldet i regnskogen, og også til å redusere klimagassutslippene.

Vi vet at FNs grønne klimafond kommer til å bli viktig for å sette miljø og klima på dagsordenen og få gjennomført tiltak i utviklingsland. Regjeringen har sagt at den nå vil støtte det fondet med 1,6 mrd. kr de neste årene. Det er svært positivt.

Det ble fra interpellanten reist spørsmål om hvordan vi kan bruke oljefondet for å stimulere til vekst innenfor f.eks. fornybar energi fremover. Oljefondet har allerede fått økt sitt mandat fra 30 mrd. kr til 50 mrd. kr innen investeringer i fornybar energi. Det er en positiv utvikling, og vi vil fremover nå vurdere hvordan vi ytterligere skal bruke oljefondet for å fremme en bærekraftig agenda i årene som kommer.

I tillegg jobber vi direkte på bakken for å få utviklet fornybar energi gjennom Norfund og SN Power som to viktige statlige verktøy, som har anledning til å jobbe på en helt annen og mye mer direkte måte enn det oljefondet noen gang vil kunne gjøre. I tillegg bruker vi FNs grønne utviklingsmekanisme, CDM, et verktøy som jeg vet at representanten Hansson er svært kritisk til, men som bidrar til konkrete tiltak for å kutte klimagassutslipp i utviklingsland.

Interpellanten er opptatt av hvordan Norge skal følge opp bærekraftmålene. Det gjør han selvsagt rett i å være, og jeg er glad for at regjeringen er så offensiv allerede nå, før de nye bærekraftmålene er vedtatt, for å få til et taktskifte innenfor miljø- og klimaarbeidet i Norge. Det er riktig, som også representanten Aukrust var inne på, at vi er nødt til å ta vår del av ansvaret, også her hjemme, og gå foran med et godt eksempel.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om biologisk mangfold som nettopp skal se på hvordan Norge skal innfri de forpliktelsene vi har inngått internasjonalt for å ivareta det biologiske mangfoldet, og – selvsagt viktigere enn det – hvordan vi skal stanse tapet av arter her hjemme.

På klimasiden er vi i gang med å forsterke klimaforliket, sammen med våre venner i Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Det har vært et taktskifte sammenlignet med den forrige regjeringen. Jeg vet at dette kanskje er litt for detaljert for denne debatten, men la meg likevel få nevne noen områder der vi har forsterket klimaforliket: innenfor kollektivtrafikk – et veldig viktig område der vi har sagt at vi skal komme med statlig finansiering inntil 50 pst. av alle store kollektivtiltak i og rundt de store byene; det er svært viktig – satsing på tog, satsing på sykkel, nye kriterier for miljøvennlig byutvikling og sterkere satsing også på miljø- og klimateknologi, som er helt avgjørende for det arbeidet vi står overfor, og som vil gjøre det mulig å videreføre den suksessen som har ført til at industrien har kuttet utslippene med 40 pst. siden 1990. Også oppvarming til bygg er kuttet med over 40 pst. siden 1990.

Det er helt nødvendig med en raskere omlegging av transportsektoren. Der har vi nå varslet billigere hybridbiler, vi viderefører elbilsatsingen, og vi har også fremmet en rekke tiltak for å fremme biodrivstoff, som vil være viktig for å få redusert utslippene her hjemme.

Så vi er i gang, men la meg understreke at forskning og utvikling og det å ta i bruk og utvikle ny teknologi kommer til å være helt avgjørende for å nå målene, både her hjemme og ute. Det at Norge har en såpass sterk økonomisk situasjon, gjør oss i stand til å yte mer enn det vår størrelse skulle tilsi – både i det grønne skiftet her hjemme og også for å bidra til et grønt skifte ute.

Rasmus Hansson (MDG) [12:11:04]: Jeg vil takke for en god debatt med mange innlegg som vel i hvert fall kan sies å samle seg om at Norge – både regjeringen og opposisjonen i Stortinget – ser viktigheten av de nye bærekraftmålene som kommer, både for Norges rolle som pådriver for en internasjonal bærekraftig utvikling, og som ramme for en videre utvikling i Norge.

Det som blir interessant å se, når målene faktisk blir vedtatt, og ikke minst når det meget omfattende kriteriesettet som følger med målene, er slått fast, er i hvilken grad det vil være vilje til å ta de målene og de kriteriesettene direkte inn i norsk politikk på den måten som det er forutsatt at de skal tas inn, og anvende dem som føringer for utviklingen på disse områdene, også for norsk politikk. Hittil har vi fått høre mye fra utenriksministeren om den innsatsen Norge skal gjøre ute for mål som skal påvirke andre lands utvikling, men som også representanten Solhjell påpekte, den store forskjellen er altså at dette gjelder oss, og det må synes.

Så vil jeg avlegge representanten Skei Grande en visitt, fordi hun overrasket meg litt ved å ta avstand fra forutsetningen om – representanten Skei Grande har forlatt salen, det er jo sørgelig, men sånn er det – livskvalitet som mål for utvikling. Nå er det først og fremst ikke slik at livskvalitet bare er en luksus rike mennesker skal unne seg, livskvalitet er rimeligvis like nødvendig for fattigfolk som det er for rike folk, men det kan gi seg ulike utslag.

Men vi er altså i en situasjon hvor nettopp det å argumentere for at vi skal sette livskvalitetsmål til side for å fremme en materiell utvikling for fattige mennesker andre steder i verden, er den fundamentale misforståelsen som skaper en dårlig utvikling for folk rundt omkring i verden, og undergraver det framtidige livsgrunnlaget. Det er når livskvalitet for alle er det overordnede målet at vi har en utvikling som bevarer livsgrunnlaget og framtidige muligheter for alle.

Dermed ser jeg fram til hvordan dette vil bli fulgt opp av regjeringen overfor Stortinget, internasjonalt og ikke minst nasjonalt.

Utenriksminister Børge Brende [12:14:19]: Først vil jeg takke for en god debatt og takke interpellanten, Hansson, for å ta opp dette viktige temaet: Hvordan skal vi sikre offensive og gjennomførbare bærekraftmål som skal erstatte de tusenårsmålene som har hatt en så positiv påvirkning på den internasjonale utviklingsagendaen siden år 2000? Hvis vi ikke hadde hatt dem, tror jeg faktisk at utviklingsagendaen ikke hadde hatt så gode resultater å vise til – veldig konkret og målbart.

Det vi må huske i denne debatten, er at dette er avløsningen av tusenårsmålene. Hovedformålet med de nye bærekraftmålene er å avskaffe all global fattigdom innen 2030. Men så har vi sagt at det ikke er mulig uten at det skjer på bærekraftige prinsipper, og at man må frikoble økonomisk vekst fra vekst i klimagassutslipp og ødeleggelse av biologisk mangfold. Men det som virkelig blir utfordringen, er å få disse bærekraftmålene til å bli like effektive som tusenårsmålene. Vi har halvert antall fattige som lever i ekstrem fattigdom, siden år 2000, og i 2030 skal vi avskaffe all ekstrem fattigdom. Finansiering av det og forpliktelse til nasjonal ressursmobilisering er hovedutfordringen.

Så skal det være klinkende klart at når disse målene er på plass, skal vi selvsagt gjøre det hjemme i Norge også som er nødvendig innenfor klima og biologisk mangfold. Men det er viktig at vi ikke glemmer at de kommende månedene vil definere den globale utviklingsagendaen for de 15 neste årene. Vi skal være ambisiøse, vi skal være en pådriver for å få inn også formuleringer som ikke ligger der, på styresett, på menneskerettigheter. Vi skal sørge for at også utdanning nå blir en satsing. De siste årene har vi dessverre sett globalt og nasjonalt at vi ikke har økt satsingen på utdanning. Det ser vi konsekvensene av også globalt.

Når det gjelder denne regjeringens dagsorden og ledelse, som ble etterspurt, leder vi nå arbeidet frem mot utviklingsfinansieringskonferansen i Addis Abeba, Monterrey 2. Vi har tatt et globalt lederskap innenfor utdanning. Og når det snakkes om å bli felleseie, har de som var med på debatten om utdanningsmeldingen her for noen minutter siden, allerede sett at det regjeringen har lagt opp til når det gjelder utdanning, har blitt felleseie – det er nærmest som om det har vært felleseie i flere år. Og ingenting er bedre. Vi skal ta en global lederrolle innenfor utdanning, som vi har gjort innenfor helse og vaksinasjon, som vi har gjort innenfor regnskog.

Dette blir en utrolig dugnad, og det er bra at vi står sammen i Norge om å være en pådriver for å fremskaffe – igjen – gode internasjonale målsettinger som skal avskaffe all ekstrem fattigdom. Det er bare å sette i gang med jobben!

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.