Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og medlemmer av regjeringen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [10:04:15]: (ordfører for saken): Vi skal nå behandle langtidsplanen, og jeg vil starte med å rose regjeringen og statsråden for at de har lagt fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den er etterlengtet, og mange forskere og rektorer er fornøyd med at vi nå er i gang med det som mange har drømt om.

Det var Kristin Halvorsen, kunnskapsminister i Stoltenberg-regjeringen, som la dette inn som en del av forskningsmeldingen våren 2013. Stortinget sluttet seg til en slik langsiktig plan, selv om Høyre i merknadsform var spørrende til nytteverdien av en slik plan.

Gleden mange viste ved framleggelsen av planen sammen med statsbudsjettet, kan også skyldes den usikkerhet som var knyttet til om denne regjering ønsket en slik plan, da den heller ikke er omtalt i regjeringens plattform.

Å bygge opp gode forskningsmiljøer krever lang og systematisk satsing over tid. De miljøene vi kjenner som i dag gjør det svært bra i verdenssammenheng, er minimum 15–20 år gamle. De fleste er eldre. Og skal man få mest mulig ut av ressursene våre, er det lurt å se mest mulig i sammenheng. Det gjelder investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, antallet stipendiater og studieplasser. Denne forutsigbarheten må samtidig bygge opp under de satsingsområdene som kommer fram i forskningsmeldingen, og som konkretiseres i enda større grad i langtidsplanen. Hav, klima og miljø, en god og effektiv offentlig sektor som utvikler bedre velferdstjenester, teknologisk satsing og næringslivsforskning er det vi finner i denne planen, og det er veldig bra. Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo og bygging av nytt Ocean Space Center i Trondheim er gode eksempler på samspill mellom temasatsing og infrastruktur. Dette er også bra og gir sektoren mer forutsigbarhet.

Likevel: Arbeiderpartiet mener langtidsplanen lider under tre store mangler. Den er ikke konkret nok, den er mangelfull på utdanning, og den ser bort fra andre viktige prosesser i sektoren som foregår, og som vi daglig kan lese om i avisene, som handler om struktur og finansiering. Arbeiderpartiet er ikke i utakt med sektoren i sin kritikk, slik statsråden gir uttrykk for i Dagens Næringsliv i dag. I likhet med oss var sektoren fornøyd med det som kom i høst, men etterlyste mer.

Universitets- og høyskolerådet sa følgende på høringen:

«Opptrappingsplan for rekrutteringsstillinger er bra, men vi vil understreke at behovet er større.»

Abelia uttalte:

«Vi støtter de to byggeprosjektene, men etterlyser en større plan for hvilke byggeprosjekter som bør prioriteres på lengre sikt og hvordan disse skal ferdigstilles.»

Forskerforbundet uttalte:

«For at den fremlagte planen skal kunne bli et viktig verktøy for utdannings- og forskningssektoren er det nødvendig å utbedre noen viktige mangler.»

Det var det som kom fram i høringen blant mange andre innspill.

La meg gå inn i de tre punktene som Arbeiderpartiet har innsigelser mot. For det første: Langtidsplanen er ikke konkret nok. Den mangler omtale av studieplasser, til tross for at et enstemmig storting var krystallklart på en slik bestilling. Den har ingen liste over bygg som bør bygges i årene som kommer. Med unntak av de to byggene som jeg nå har nevnt, er det ingenting. 500 nye rekrutteringsstillinger og 400 mill. kr til infrastruktur varsles i perioden 2015–2018. Men da vil jeg minne om forsiden på planen, hvor årstallene 2015–2024 er det planen skal gjelde for.

Hva med andre bygg det er behov for i sektoren? De er ikke omtalt. Hva med rehabiliteringsbehovet i sektoren, som Riksrevisjonen har tatt opp som egen sak i Stortinget? En tredjedel av bygningsmassen er i dårlig stand, særlig bygg som Kunnskapsdepartementet har ansvaret for. Og for at disse byggene fortsatt skal kunne brukes, går en betydelig del av handlingsrommet til institusjonene til å vedlikeholde disse.

Til det som gjelder rekrutteringsstillinger: Ifølge opplysninger Sykepleierforbundet ga komiteen under høringen, trengs hele 500 nye slike stillinger i denne perioden for å sikre forskningsbasert utdanning for det viktige profesjonsyrket som sykepleie er. Regjeringen har lagt opp til 500 totalt. Da blir det for tynt.

Arbeiderpartiet mener planen hadde blitt bedre om den hadde inneholdt en prioritering av nasjonalt viktig forskningsinfrastruktur, samt en plan for hvordan framtidas kunnskapsbehov kan fylles både innenfor og utenfor sektoren. Vi etterlyser også mer om status og videre ønsket utvikling hva gjelder tilstanden for norsk høyere utdanning og forskning, som f.eks. FoU-årsverk per 1 000 sysselsatt, andelen av befolkningen med høyere utdanning, FoU-innsats per innbygger, FoU-innsats knyttet til Fastlands-BNP, innovasjon i næringslivet og utviklingen i publiseringer og siteringer.

Det andre som mangler, er mer på høyere utdanning. Jeg vil minne om at meldingen heter Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Det er mulig Arbeiderpartiet burde forstått at utdannelse ligger implisitt i alt som omtales i planen, slik statsråden flere ganger har insinuert, men i så fall er det flere enn oss som ikke har forstått at utdanninger er bredt omtalt. Da velger jeg å sitere NSO, Norsk studentorganisasjon:

«Planen leverer på forskning, mens høyere utdanning synes glemt.»

Det er jevnt over de tilbakemeldingene vi har fått.

Forskning og høyere utdanning hører nøye sammen. Det er nettopp en forutsetning for høy kvalitet i utdanning at disse oppgavene løses parallelt. En av grunnene er selvsagt at det er blant studentene vi finner morgendagens forskere, men en like viktig grunn er at tette koblinger mellom forskning og utdanning gir studentene forståelse av hvordan forskning foregår, og hvordan den kan brukes. Å sikre at Norge har arbeidstakere som evner å forstå og ta i bruk ny kunnskap, må være en sentral del av det å satse på forskning og utvikling. Den oppgaven har regjeringen neglisjert. Denne morgenen ble Studiebarometeret lagt fram. Resultatene der kunne vært bedre. Det er liten tvil om at utdanningskvaliteten på en del institusjoner – både på universiteter og høyskoler – absolutt kunne vært bedre, og det kreves en bred og systematisk tilnærming for å løfte utdanningskvaliteten.

Når en slik analyse og forslag til tiltak mangler i denne planen, svekker det planen totalt. Dessuten har Stortinget vedtatt at vi skal ha en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning – et forslag som Høyre var pådrivere for. Fram til nå har ikke statsråden villet svare på om det kommer en slik melding eller ikke. Denne meldingen tilfredsstiller i hvert fall ikke det Stortinget ba om i forrige periode.

En tredje svakhet ved meldingen er blitt enda mer aktuell etter at komiteen la fram sin innstilling. Vi står foran flere sammenslåinger i sektoren. I forrige uke ble det kjent at NTNU ønsker å fusjonere med tre høyskoler, og det i en type modell som har vært ukjent hittil – nemlig med satellitter geografisk ganske langt unna det store universitetet. Mange andre er i samme situasjon. Nord-Norge vil trolig stå igjen uten noen høyskoler, kun med to universiteter. Hvor mange høyskoler blir igjen? Hva betyr det for forskning, for utdanning? Hva skal være rollefordelingen mellom disse institusjonene? Det er uklart. For å nå målene vi har på dette feltet, hvordan passer denne nye strukturen inn?

Ikke noe av dette er berørt i planen. Dessuten har regjeringen varslet en vurdering av ny finansieringsordning. Konklusjonen skal legges fram utpå våren, men heller ikke noe så viktig som hvordan universiteter og høyskoler skal finansieres, berøres her – i utgangspunkt helt naturlig i og for seg for en langtidsplan, gitt at alt annet ligger fast. Men det er en fare for at denne planen fort blir utgått på dato når så mye skjer parallelt.

Flertallet i Stortinget – alle unntatt regjeringspartiene – mener at det svekker verdien av langtidsplanen at både struktur og finansiering er uavklart når Stortinget behandler planen.

Forskning og kunnskapsutvikling er ingenting uten viktige forskere og andre fagfolk. Norsk akademia står foran et generasjonsskifte. Det vil gi utfordringer med å fylle hull etter dyktige fagfolk, men det gir også en mulighet til å løse problemer som har vært i sektoren over tid. Jeg tenker da først og fremst på den høye bruken av midlertidighet. Det foregår en kamp om å rekruttere de beste blant ungdom i Norge. Dyktig ungdom er ettertraktet. Med høy grad av midlertidighet er ikke akademia så attraktiv som man skulle tro, og som vi skulle ønske. Ikke minst er det en del dyktige kvinner som velger seg vekk fra sektoren, selv om de er absolutt flinke nok til å kunne gjøre en lang karriere der. Men de velger seg vekk fordi usikkerheten og uforutsigbarheten blir for uforenlig med et stabilt familieliv. Dette er derfor også en mulighet til målrettet å gjøre tiltak for hvordan vi rekrutterer flere kvinner inn i akademia, og da ikke minst inn i toppforskerstillinger, der menn fremdeles er i overveldende flertall. Over 60 pst. av studentene er kvinner, kun 25 pst. av professorene er kvinner.

Men det er også andre utfordringer hva gjelder rekruttering. Regjeringen har snakket mye om verdensledende forskning, og det er en del forskere som kommer til Norge. Gode betingelser for stipendiater er én grunn, fin natur og godt familieliv er kanskje andre årsaker. Men mange drar tilbake – hvorfor? Hva kan vi gjøre for at flere blir lenger? Denne planen burde brukes bedre til å lage en helhetlig strategi på akkurat dette, slik at vi kan bygge verdensledende miljøer.

I en forskningsdebatt hører det alltid hjemme å minne om følgende: Vi er enige om at det må stilles større krav til resultatene av forskningsinnsatsen, men vi skal vokte oss vel for at politikken blir for instrumentell. Forskning må aldri bare bli noe som forventes å realisere konkrete og kortsiktige politiske målsettinger. Kunnskap har en egenverdi og kunnskapssamfunnet dermed sin egen berettigelse, og det er særlig viktig å sikre grunnforskningens frihet framover.

Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Marianne Aasen tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Vinje (H) [10:14:40]: Senest i juni 2013 i forbindelse med behandlingen av forrige forskningsmelding mente de rød-grønne partiene at det ikke var hensiktsmessig å tidfeste et ambisjonsmål om investeringer i forskning og utvikling. Noe av det første Arbeiderpartiet bidro med i forskningspolitikken, som i åtte år ble styrt av SV, var å fjerne tidfestingen av 3 pst.-målet. Allerede i forbindelse med behandlingen av sin første forskningsmelding, Vilje til forskning, i 2009 ble denne tidfestingen fjernet uten noen nærmere angitt begrunnelse.

I innstillingen til langtidsplanen har nå pipa fått en annen lyd. Nå støtter Arbeiderpartiet tidfesting av 3 pst.-målet. Arbeiderpartiet mener tydeligvis at det er riktig å ha et langsiktig mål om å øke investeringene i forskning til 3 pst. innen 2030 så lenge de er i opposisjon, og det står i skarp kontrast til deres manglende ambisjoner da de selv satt i regjering. Hva har fått Arbeiderpartiet til å snu og innse at 3 pst. av BNP bør gå til forskning innen 2030?

Marianne Aasen (A) [10:15:42]: Vi har hele tiden hatt et langsiktig mål om at 3 pst. skal gå til forskning, men vi har variert når det gjelder tallfesting av årstall, det er helt riktig.

Jeg synes det er langt mer interessant at det mangler en plan for hvordan dette skal gjennomføres, for Høyre har vært klar på dette tidligere, og Høyre sitter nå med statsråden. Skal vi få dette til, betyr det langt mer for Norge, som i utgangspunktet har et så høyt brutto nasjonalprodukt, hvor olje- og gassektoren holdes utenfor dette måltallet, og hvor vi har en næringsstruktur som gjør det langt mer krevende enn hos våre naboland som vi vil sammenligne oss med. Så det som er det interessante for alle her i salen, må være hvordan vi skal nå dette, i stedet for å stå og diskutere om det er 2020, som mellompartiene gikk inn for, 2030, som Høyre og Fremskrittspartiet gikk inn for, eller et ubestemt mål, som vi gikk inn for, men som vi nå støtter Høyre på.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:16:52]: Arbeiderpartiet har kritisert denne planen for å være for tynn når det gjelder antall sider, og særlig på feltet om høyere utdanning. Komiteens leder har sågar stilt den opp perm mot perm mot Nasjonal transportplan for å få fram dette poenget, selv om det har vært bred enighet om at planen ikke skulle være en nasjonal transportplan.

Det er uansett synd at representanten Aasen og resten av opposisjonen ikke ser hvor tett forskning og høyere utdanning er knyttet sammen i planen, og det er interessant å lese komitéinnstillingen når man vet hvordan kritikken fra Arbeiderpartiet på dette feltet har vært. Der står det veldig lite om hva mer som burde ha stått om høyere utdanning. Det tegnes veldig få mål, strategier eller visjoner fra Arbeiderpartiets side. I forslagene sine ber de utelukkende om at regjeringen må komme tilbake en eller annen gang til Stortinget med noe. Kan representanten redegjøre for om dette er et tegn på idétørke, klaging for klagingens skyld eller manglende tro på egne politikkutformingsegenskaper?

Marianne Aasen (A) [10:17:56]: Jeg takker for spørsmålet. Det gir meg anledning til å forklare hvorfor, og det er nemlig det at prinsipielt mener Arbeiderpartiet at Stortinget ikke skal drive med utredning. Når meldingen er såpass tynn som den er, mener jeg at vi må sende ballen tilbake til regjeringen og be den gjøre det forarbeidet som ikke vi har tenkt å ta over for regjeringen, nemlig at de skal forberede saker, de skal utrede, og de skal komme med konkrete forslag som Stortinget tar stilling til. At vi skulle sitte i komiteen og skrive side opp og side ned – vi har skrevet mange sider, og egentlig mer enn det man kunne forvente når man ser hvor tynn denne meldingen er – og fylle på voldsomt på utdanning, mener jeg prinsipielt faktisk er noe vi bør holde oss for gode til.

Trine Skei Grande (V) [10:18:59]: Når man går fra posisjon til opposisjon, hender det kanskje at byrden av et departement over seg gjør at man får noen nye ideer. Jeg håper at Arbeiderpartiet har fått noen nye ideer, og jeg håper spesielt at man har fått noen nye virkemidler i forhold til det som representanten tok opp i sitt innlegg. Nå opplever jeg, som bor i Gamlebyen, at alle museumsbyggene på Tøyen stenges, fordi vedlikeholdet har vært så dårlig over så mange år. Vi opplever en hel sektor med midlertidighet, og man fyller gjerne gatene her for å stoppe den korte midlertidigheten, mens den lange midlertidigheten får rulle innenfor de to sektorene.

Nå satt Arbeiderpartiet i regjering i åtte år og kunne ha styrt det. Jeg ser at man nå innser at det er mange svakheter spesielt på disse to feltene. Men har man noen nye ideer for hvordan man skal løse utfordringene? Eller er det bare å kritisere når man er i opposisjon?

Marianne Aasen (A) [10:20:09]: Det er mange ting som vi tar opp i denne meldingen for å løse en del av utfordringene. Det er mye mer konkretisering, og jeg kan se at Venstre til min glede er med på noe, men ikke alt. De trekker seg også litt tilbake, av hensyn til regjeringspartiene, åpenbart.

Når det gjelder museumsbyggene, handler det om økonomi. Fortsatt er det uklart hvordan finansieringsordningen, som vi skal behandle senere i vår, vil være. Men det er klart at museumsbyggene er viktige for de store universitetene, som har det ansvaret.

Når det gjelder midlertidigheten, gjorde vår regjering mye på midlertidighet i universitets- og høyskolesektoren. Det førte til at midlertidigheten gikk ned, noe som også statsråden har bekreftet at den gjorde. Så får vi følge med videre – for nå er dette med tjenestemannsloven sendt ut på høring – og se om det er et spor å forfølge. Jeg mener at vi skal bruke mange typer virkemidler for å se om vi får ned midlertidigheten, som er uheldig, også i den sektoren.

Trine Skei Grande (V) [10:21:11]: Jeg syns at vi må se på måtene vi finansierer universtitetsbygg på. Det har vi løftet mange ganger de siste årene. Men det er jo soleklart at de problemene vi har i dag, har vi fordi man har neglisjert det over lang tid og ikke har hatt politikere som har vært villige til å prioritere det.

Så mitt spørsmål handler egentlig om man ser noen nye mekanismer. Har Arbeiderpartiet noen nye ideer om hvordan man kan lage mekanismer som sørger for at byggene ikke må kjempes gjennom bygg for bygg i denne sal? Har man noen nye mekanismer? Er man villig til å være radikal for å få ned overtidsbruken innen høyere utdanning, eller syns man at man styrte kjempebra da man styrte sjøl?

– Eller litt sjølkritikk, kanskje?

Marianne Aasen (A) [10:21:54]: Arbeiderpartiet tror vel ikke på at vi kan trylle fram flere penger med nye mekanismer. Man har de pengene man har, og så handler det om prioriteringer. Jeg mener at denne sektoren er viktig å prioritere. Vi må sikre noe framtidig også. Målet om 1 pst. offentlige bevilgninger til forskning og utvikling er et sånt virkemiddel, som da også vil føre til at man ivaretar byggene bedre.

Men i mitt innlegg tok jeg opp nettopp dette med vedlikehold av gamle bygg, som ikke er med i meldingen i det hele tatt, men som både Venstre og Arbeiderpartiet ønsket i forskningsmeldingen. Det står ikke noe om opptrappingsplan for nybygg heller. Det mener jeg langt på vei, sammen med nok penger, vil være det som vil løse de utfordringene når det gjelder bygg, som representanten Trine Skei Grande tar opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Vinje (H) [10:23:06]: Da jeg begynte å engasjere meg i politikk for alvor, var det ut fra et brennende engasjement for høyere utdanning og forskning. Det var ut fra vissheten om at grunnlaget for vår fremtidige velferd ligger i at vi har et godt utdanningssystem, og at vi evner å stimulere forskere til å yte sitt ytterste i kampen om å finne svar på uløste spørsmål – svar på spørsmål av vital betydning for vårt samfunns- og næringsliv, som igjen vil komme nye studenter til nytte i undervisningen. Mitt engasjement bunner også i mine egne erfaringer fra min tid som forsker ved Universitetet i Oslo, i USA og på SINTEF og som leder i Nærings- og handelsdepartementet og ved utdannings- og forskningsmiljøet på Simula.

Kunnskap er fremtidens olje for Norge, sa Erna Solberg i sin første nyttårstale som statsminister. For å sikre arbeidsplasser og velferd i fremtiden må Norge ha høyere utdanning og forskning med bedre kvalitet enn i dag. Vi må legge en strategi for investeringer og struktur for morgendagens kunnskapssamfunn som svarer på vårt samlede nasjonale behov – ikke bare i dag, men mange år frem i tid. Vi må sørge for at norsk samfunns- og arbeidsliv får tilgang på den beste kompetansen, og da må vi ha utdanningsinstitusjoner av internasjonalt format.

Vi må sørge for at Norge lykkes internasjonalt, ikke minst i EUs nye forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020. Det vil gi norske miljøer verdifull tilgang på kunnskap og kompetanse. Den offentlige satsingen må styrkes for å holde tritt med utviklingen i andre land. Vi må også stimulere til økte investeringer i forskning og innovasjon i næringslivet. Vi bør i større grad enn i dag rette offentlige investeringer inn mot de forskningsmiljøene vi vet leder an internasjonalt, samtidig som vi opprettholder en god bredde i akademia. Som et svar på dette har altså regjeringen fremmet en langtidsplan for forskning og høyere utdanning der felles mål og prioriteringer for forskning og høyere utdanning for første gang i historien trekkes opp i et tiårsperspektiv. De overordnede målene i planen er

• å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne

• å løse store samfunnsutfordringer

• å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Vi trenger flere fagmiljøer av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon, som kan sikre vårt velferdssamfunn også etter at oljeeventyret er slutt.

Regjeringen har som ambisjon å utvikle flere verdensledende fagmiljøer, og da er spørsmålet enkelt: Hvordan skal vi få til det? Svaret er selvsagt ikke like enkelt, men Langtidsplanen gir noen overordnede mål og prioriteringer, samtidig som den inneholder konkrete opptrappingsplaner og vekst i bevilgninger til både høyere utdanning og forskning.

Regjeringen varsler om konkrete tiltak i løpet av perioden 2015–2018, som

• å etablere mange flere rekrutteringsstillinger

• å trappe opp bevilgningene til forskningsinfrastruktur

• å styrke norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon

Planen legger til grunn regjeringens mål om at forskning skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. For å lykkes er det imidlertid ikke nok å bevilge mer penger – vi må også ha klare mål for hva vi ønsker å oppnå, og hvordan vi skal lykkes.

Når vi slutter oss til regjeringens forslag, betyr det at vi kan forvente en opptrapping på 1,4 mrd. kr til utstyr, rekrutteringsstillinger og styrket europeisk forskningssamarbeid. I tillegg innebærer det en forpliktelse om økte forskningsbevilgninger hvert år til vi når målet om at den offentlige innsatsen tilsvarer 1 pst. av BNP.

I tillegg prioriteres viktige byggeprosjekter, nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo og oppgradering av marinteknisk senter, Ocean Space Centre i Trondheim. Begge disse byggene understreker satsingen på høyere utdanning, forskning og utvikling, og er helt i tråd med regjeringens tematiske satsingsområder.

Det nye bygget i Gaustadbekkdalen her i Oslo vil inneholde mye av det Universitetet i Oslo ønsker å være verdensledende på fremover. Det vil muliggjøre at man får samlet flere ulike forskningsmiljøer innenfor livsvitenskap. Livsvitenskap er en form for vitenskap der man studerer levende organismer som planter, mikrober, dyr og mennesker i vid forstand med ulike naturvitenskapelige tilnærminger hentet fra fag som biologi, kjemi, fysikk, farmasi, molekylærbiologi, informatikk, medisin, ernæring og odontologi.

Ifølge rektoren på Universitetet i Oslo er denne satsingen et viktig felt for utdanning av studenter, og det samler mye av den kunnskapen vi trenger i samfunnet fremover. Et slikt bygg vil også være viktig for næringslivet i fremtiden, der vi etter hvert snakker om en kunnskapsbasert bioøkonomi, som vil være mye grønnere enn dagens norske økonomi.

Det er grunn til å gjøre seg noen refleksjoner. Vi har nok av evalueringer som peker på utfordringene i dagens utdannings- og forskningssystem. I 2014 mottok Forskningsrådet en rapport, utarbeidet av de svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist, som peker på at norsk forskning i for stor grad preges av middelmådighet og mangel på ambisjoner. Mange vil kanskje protestere, men jeg tror det er grunn til å lytte.

For å lykkes i forskningspolitikken må forskningssystemet bestående av den politiske styringen, den forskningsfinansierende delen og de utførende enhetene alle virke i samme retning. Rapporten fra Benner og Öquist understreker betydningen av å erklære høye ambisjoner om kvalitet på alle nivåer, betydningen av åpen rekruttering og karrierepleie og betydningen av å videreutvikle sterke institusjoner med et sterkt akademisk lederskap. Langtidsplanen svarer på dette.

Vi har nok av utvalgsrapporter og evalueringer som peker på at norsk høyere utdanning ikke holder god nok kvalitet. Beskjeden er at vi sprer ressursene til forskning og høyere utdanning for tynt utover. Vi har for mange små og sårbare fagmiljøer som tilbyr de samme utdanningene. Det fører til at mange små institusjoner legger strategier for å konkurrere med hverandre i stedet for å samarbeide. For å styrke kvaliteten har derfor regjeringen satt i gang arbeidet med å gå gjennom strukturen i universitets- og høyskolesektoren.

Målene og grepene som er fastsatt i langtidsplanen, legger et godt grunnlag for nødvendige endringer i universitets- og høyskolesektoren. I januar mottok regjeringen forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler fra en ekspertgruppe. Disse forslagene vil være viktige innspill i regjeringens arbeid med den varslede stortingsmeldingen om struktur i universitets- og høyskolesektoren. Sammen vil grepene og målene som fastsettes i langtidsplanen og strukturmeldingen, bidra til å styrke kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning.

Når opposisjonen i denne salen, anført av Arbeiderpartiets Marianne Aasen, uttrykker skuffelse over regjeringens langtidsplan, mener jeg at hun bommer ganske kraftig. Jeg mener Arbeiderpartiet har mer grunn til å være skuffet over egen innsats under den rød-grønne regjeringen, der ord så ut til å være viktigere enn handling. Arbeiderpartiet lot SV sitte ved roret i Kunnskapsdepartementet i åtte år – i en periode med sterk vekst i offentlig forbruk uten en tilsvarende vekst i investeringer i høyere utdanning og forskning. Det var heller få konkrete grep om å styrke kvaliteten i høyere utdanning og forskning.

Jeg kan ikke se at det er hold i påstanden om at langtidsplanen ikke innebærer konkrete forpliktelser. Det er faktisk lenge siden det er lagt frem et dokument i Stortinget om forskning og høyere utdanning som har vært så konkret som dette. Regjeringen slår fast at investeringene skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. En slik målsetting fjernet den rød-grønne regjeringen allerede i 2008. I tillegg beskrives konkrete, forpliktende opptrappingsplaner på viktige innsatsfaktorer som innebærer 500 nye rekrutteringsstillinger, 400 mill. kr i økte bevilgninger til forskningsinfrastruktur og en økning på 400 mill. kr til incentivordninger for å stimulere til norsk deltakelse i EU.

I langtidsplanen ser regjeringen høyere utdanning og forskning tett knyttet sammen. Det er uttrykt klare felles mål og prioriteringer. Planen er et tydelig linjeskift i satsing på verdiskaping, kvalitet og de store utfordringene vi står overfor. Både Forskningsrådet og Akademikerne har kalt planen en milepæl, mens Unio har omtalt den som både ambisiøs og konkret. Poenget er at vi skal skape forutsigbarhet og stabile rammevilkår for sektoren, samtidig som vi må ta hensyn til at verden kan se annerledes ut om ti år. Derfor kan vi ikke låse oss til spesifikke virkemidler for en så lang periode, verken når det gjelder forskning eller høyere utdanning.

Vi har et så uendelig godt utgangspunkt for å lykkes i kunnskapspolitikken, men vi trenger å samle kreftene og styrke kvaliteten. I Norge er det allerede gode forutsetninger for å lykkes, men vi må tørre å foreta noen skarpe prioriteringer. Regjeringen har høye ambisjoner, og derfor har vi også sett et taktskifte i politikken der en god skole, dyktige fagarbeidere og kvalitet i høyere utdanning og forskning er blant regjeringens aller viktigste prosjekter.

Siden Erna Solberg overtok som statsminister i 2013, har vi sett konkret handling gjennom sterke budsjetter. Nå ser vi at regjeringen både investerer mer og leverer konkrete bidrag for å styrke kvaliteten i våre utdannings- og forskningsmiljøer.

Fagre ord er én ting, konkret handling er noe annet. Det er det som skiller klinten fra hveten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [10:33:28]: Det er ingen tvil om at representanten Kristin Vinje har et dyptfølt engasjement for forskning, men vi må rett og slett ha vært på forskjellige høringer når det gjelder denne saken, for det bildet av reaksjonene fra organisasjonene som Kristin Vinje presenterer, er stikk i strid med det en samlet komité hørte da vi hadde høring om meldingen. Blant annet sa NSO-leder Anders Kvernmo Langset at hvis dette hadde vært en eksamen, hadde regjeringen fått stryk. Det er en ganske betegnende beskrivelse, for dette er en forspilt mulighet.

Regjering og storting lager av og til langtidsplaner – vi lager langtidsplaner for jernbane, vei og transport, vi lager langtidsplan for Forsvaret, vi lager psykiatriplan og omsorgsplan, og vi lager et kulturløft – som regjeringen riktig nok har gått bort ifra. Det gir en mulighet til å planlegge og en ambisjon. Hvorfor bruker ikke Høyre denne muligheten til å lage en tilsvarende helhetlig, forutsigbar og sterk plan for forskning og høyere utdanning?

Kristin Vinje (H) [10:34:38]: For det første vil jeg si at den generelle tilbakemeldingen vi har fått på denne planen, har vært bejublende, faktisk. Når det er slike høringer, er det opplagt at man kommer med videre ønsker om hva som kunne vært enda bedre, og slik vil det alltid være. Men jeg har hørt en stor grad av begeistring i alle de miljøene som har vært på høring, og så har de altså benyttet anledningen i høringen til å komme med forslag som kan være enda bedre.

Når det gjelder å benytte anledningen, vil jeg nesten parere tilbake: Hvorfor benyttet ikke Arbeiderpartiet anledningen til å løfte forskning og høyere utdanning da de selv satt i regjering i åtte år? Denne langtidsplanen er et svar på hvordan vi skal ha en overordnet strategi, og hvilke prioriteringer som skal ligge til grunn i et tiårsperspektiv – som gir både høyere utdanning og forskningsmiljøene en mulighet til å få trygge og gode rammebetingelser i et langsiktig perspektiv.

Trond Giske (A) [10:35:37]: Jeg synes også det er en mer naturlig rollefordeling at vi sitter i regjering, og at Kristin Vinje stiller spørsmål, og jeg gleder meg til at vi forhåpentligvis får sjansen til det i 2017. Men nå er det altså Høyre som sitter med departementet – og med en statsråd som prøver å gjøre seg mest mulig usynlig, istedenfor å lede sektoren og sette ambisiøse mål. Når det står mer om et veistykke rundt Hønefoss i langtidsplanen for transport enn det står om samlet høyere utdanning i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, så er det ikke rart at sektoren blir frustrert. Det finnes ikke noen «bejublende» kommentarer – det er en lettelse over at det i det hele tatt kom en plan, i og med at Høyre opprinnelig var imot det, men skuffelse over at man ikke er mer konkret.

Nå økte forskningsbudsjettet mer enn det samlede statsbudsjettet da vi satt i regjering, mye sterkere enn da Høyre forrige gang satt i regjering, så den kampen kan vi også ta, men jeg gjentar spørsmålet mitt: Hvorfor lager man en så tynn helhetlig melding når dette kunne ha løftet sektoren, løftet statsrådens muligheter i budsjettkonferanser og løftet en samlet satsing for forskning og høyere utdanning på en helhetlig og konkret måte?

Kristin Vinje (H) [10:36:46]: For det første vil jeg si at dette dokumentet er historisk i den forstand at det leverer helt konkrete, målbare tiltak for å styrke en sektor som samlet sett består av miljøer innenfor både høyere utdanning og forskning. Det er første gang i historien at man legger frem et så konkret dokument for Stortinget som man gjør i dette dokumentet. Og så er det ikke slik at jo tykkere dokumentet er, jo mer konkret og bra er det – jeg vil heller si motsatt. Når man lager en slik strategi, gjelder det å være overordnet og peke på noen retninger, og man skal ikke detaljstyre. Men dette dokumentet viser en retning. Og når det gjelder mottakelse fra eksterne aktører, opplever jeg en helt annen virkelighet enn det Arbeiderpartiets representant beskriver, gjennom heller en lettelse siden den blå regjeringen kom til makten, hvor en ser et tydelig taktskifte, både gjennom økte bevilgninger og gjennom klare handlinger. Vi har en prosess med både strukturgjennomgang, finansieringssystem og denne langtidsplanen. Det skjer mye i sektoren, og det satses høyt på investeringer.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:38:07]: Jeg tror sektoren er glad for å få en tiårsplan, for det har de jo sjøl ønsket seg. Jeg hadde også vært kjempeglad for å få ski, hvis jeg hadde ønsket meg det, men jeg ville satt pris på å få skibindinger.

Jeg lurer på om representanten kunne redegjøre for hvordan hun mener at langtidsplanen svarer på hvordan høyere utdanning skal bli bedre. «Høy internasjonal kvalitet», sier planen – vi ønsker høyere utdanning av høy internasjonal kvalitet. Kan representanten definere for meg hva det er i planen som sier hva den høyere kvaliteten faktisk består av?

Kristin Vinje (H) [10:38:47]: Den planen vi har her, ser på utvikling av sterkere fagmiljøer som en av sine oppgaver, og vi har hatt veldig mange evalueringer og rapporter opp gjennom de siste årene som peker på at vi dessverre har altfor mange små og sårbare fagmiljøer i dette landet, i våre ulike utdanningsinstitusjoner. Denne planen løfter opp at man skal styrke fagmiljøene, og det vil selvfølgelig gjelde både studiekvaliteten og forskningsmulighetene. Så det å løfte frem fagmiljøer og prioritere fagmiljøer som et satsingsområde fremover, vil gjøre at man får bedre kvalitet både i utdanningen og i forskningen, som selvfølgelig hører tett sammen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:39:49]: Eg trur representanten forvekslar «lettelsens sukk» med jubel frå denne høflege sektoren. Etter at ein fekk ei regjeringsplattform der det ikkje stod noko om ein langtidsplan for forsking, var det stor usikkerheit i sektoren om ein i det heile ville kome med det. Så kom det, og då kom jubelen. Så begynte ein å sjå på innhaldet. Det er berre å sjå på høyringsutsegnene og å vere til stades på høyringsrundane, og det er jo ingen jubel; det er ganske solid kritikk frå denne høflege gjengen. Spesielt utdanning har fått hard medfart, noko representanten ikkje i det heile tar til motmæle mot.

Berre for å få klarheit i kva regjeringa ønskjer med ein slik plan – der utdanning omtrent ikkje er nemnd forpliktande i planen: Ambisjonsnivået for forsking er at ein skal bli verdsleiande, mens ambisjonsnivået for utdanning er at det skal bli god utdanning. Korleis ser representanten for seg at ein skal skape verdsleiande forsking med god utdanning?

Kristin Vinje (H) [10:40:52]: Denne langtidsplanen ser for seg å styrke fagmiljøer til å bli mye sterkere, og et fagmiljø består av både utdannings- og forskningsmiljøer.

Så vil jeg si: Det første Torbjørn Røe Isaksen gjorde da han ble statsråd – eller i hvert fall etter å ha blitt litt varm i trøya – var å avklare at man skal komme med en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Så det har ikke vært noen nervøs beving i sektoren i langt tid med tanke på det spørsmålet.

Så har man levert en melding som omtaler forskning og høyere utdanning på en integrert måte. Hvis man leser nøye gjennom planen, står det at fagmiljøer skal styrkes, og det gjelder både forskning og utdanning. Så det virker som det bare er en stivnet tanke i hodene på mange som leser, at de ikke klarer å se det grepet som er gjort: at når man styrker et fagmiljø, gjelder det både den høyere utdanningen og forskningen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:42:07]: Da biskop Johan Ernst Gunnerus sammen med Schøning og Suhm grunnla Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760, startet en ny æra i Norge. Før dette hadde stort sett norsk forskning – eller i det minste forskning utført av norske fagfolk – blitt utført i våre naboland, som lå noen år foran oss på dette feltet.

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab skapte en revolusjon der den akademiske karrierevei ble gjort kjent og tilgjengelig for flere enn teologer og noen andre få utvalgte yrkesgrupper. Da vi fikk vårt første universitet, Universitetet i Oslo, drøye 50 år etterpå, etter opprettelsen av DKNVS, fikk vi mulighet til å kople akademisk utdanning og forskning sammen, som vi også gjør i dag.

Fra biskopen og naturforskeren Gunnerus via f.eks. matematikeren Abel, kjemikeren Onsager, arkeologen Heyerdahl og fram til i dag har det skjedd en viss utvikling. Mens man for 250 år siden kranglet om Newtons tre lover, forsker man i dag på livsviktig medisin, på Alzheimer, på om det faktisk er mulig å 3D-printe et helt hus.

Situasjonen er litt annerledes i dag, også i Norge. Det har vært en styrke for våre miljøer at vi i denne salen har stått sammen om de overordnede føringene, problembeskrivelsen og diagnosen, selv om medisinen av og til bærer preg av litt ulike løsninger.

Langtidsplanen er en milepæl for forskning og høyere utdanning, noe vi har vært enige om at vi skal ha. For første gang legges det fram en plan som gir utdannings- og forskningsmiljøene og næringslivet forutsigbarhet og langsiktighet. Regjeringen har definert tre overordnede mål for denne planen: styrke konkurransekraft og innovasjonsevne, løse de store samfunnsutfordringene og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Når det gjelder styrket konkurransekraft og innovasjonsevne, er det en kjent sak at vi aldri kommer til – i hvert fall ikke i nærmeste framtid – å bli billigst i Norge, men vi kan være best. Både næringslivet og offentlig sektor er avhengig av dette. I en ny økonomisk hverdag uten at olje- og gassektoren er den definitivt største verdidriveren, er næringslivet nødt til å finne nye løsninger og innovere produkter for å beholde arbeidsplasser og styrke verdiskapingen. For det offentlige er det avgjørende med fornyelse for å møte et stadig større og mer kravstort marked.

Å løse de store samfunnsutfordringene handler helst om å være i forkant av utviklingen. Vi vet det kommer en eldrebølge. Vi vet at vi har – og mest sannsynlig kommer til å få – enda større utfordringer med sikkerhet og beredskap i tiden framover, og vi vet at tilgangen på mat og drikke på verdensbasis vil bli utfordrende. Felles for disse er at de kan løses, slik de også er blitt løst tidligere. Forskning og utvikling og innovasjon vil være helt avgjørende for å forvalte dette sammen med utdanningssystemet.

Det noen har kritisert denne planen for, er at den er såkalt ensidig opptatt av verdensledende miljøer og fremragende kvalitet. Det stemmer selvsagt ikke, men det har en helt fortjent plass i planen. Som jeg nevnte i starten av innlegget, er vi på tvers av blokkene stort sett enige om diagnosen på forskning og høyere utdanning. En del av denne diagnosen er klokkeklar på at vi har for mange små og for mange fragmenterte miljøer som leverer forskning og utdanning på et ikke tilfredsstillende nivå. Høy kvalitet er nødt til å være et gjennomgående mål. Skal vi tiltrekke oss de beste fagfolkene, også utenlandske, og hindre at for mange av våre egne drar til mer spennende miljøer i utlandet, er dette av avgjørende betydning.

Regjeringen varsler i meldingen at man vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor seks langsiktige prioriteringer. Det varsles også at man vil øke bevilgningene til forskning og utvikling, FoU, opp til 1 pst. av bruttonasjonalprodukt, og at det med dagens utsikter vil bli nådd rundt 2020. I tillegg innføres målet om at 3 pst. av BNP skal gå til FoU innen 2030. Det var et mål det forrige stortingsflertallet fjernet, og jeg er glad for å registrere at de nå angrer på det.

For å få til alt dette og for å sørge for at det ikke bare blir fine tall og glade festtaler, må det konkretiseres. Hvordan skal vi nå disse målene? Jo, ved å øke rekrutteringsstillinger med 500, ved å øke bevilgningen til forskningsinfrastruktur med 400 mill. kr og ved å mangedoble bevilgningene for å sikre stor og god deltakelse i Horisont 2020.

Vi er i gang. I statsbudsjettet for 2015 følges langtidsplanen opp med rundt 800 mill. kr. Realveksten i bevilgninger til forskning og utvikling er på hele 4,5 pst. på toppen av et godt FoU-år i 2014. Aldri før har vi vært nærmere 1 pst.-målet, og enda nærmere skal vi komme i de årene som kommer.

Et av de viktigste tiltakene som lanseres i planen, er en kraftig og helt nødvendig opptrapping av STIM-EU og andre stimuleringstiltak for å øke returandelen fra verdens største forskningskonkurranse og -samarbeid, Horisont 2020. For å nå den ambisjonen er vi nødt til, som vi har sagt, å øke deltakelsen med over 60 pst. sammenliknet med det 7. rammeprogrammet. Da må vi ha ledende miljøer som når opp i konkurransen med de aller beste, og der miljøene må ha betingelser som gjør det mulig å delta på EU-arenaen. Det siste elementet har dessverre ikke vært tilfellet for forskningsinstituttene fram til nå. SINTEF og Norges forskningsråd har beregnet at rammen for stimuleringstiltak må økes med 350 mill. kr for å nå målet for norsk deltakelse i Horisont 2020. Fasit i planen er 400 mill. kr.

Planen peker på to særlig viktige bygg i perioden som vil bli prioritert, nemlig Life Science-senteret i Oslo og Ocean Space Centre i Trondheim. Dette er to særdeles viktige bygg, som mange har snakket om, men som det endelig skjer noe med. Disse byggene er helt i tråd med de målene som settes i planen for øvrig, og vil være veldig viktige for at opptrappingen og langsiktigheten blir realisert.

Planen har fått kritikk fra opposisjonen for å være for tynn. Det er en spesiell form for kritikk. De rød-grønne la fram en forskningsmelding i 2013, som var lengre enn denne handlingsplanen, men den inneholdt ikke en eneste konkret opptrapping. Vi klarer å få til veldig klare prioriteringer og mål for sektoren på knappe 50 sider. Det er en styrke, ikke en svakhet. Kritikken har særlig kommet for at høyere utdanning er viet for liten plass til fordel for forskningen. Det er synd at opposisjonen ikke klarer å se disse mer i sammenheng enn det man faktisk gjør. Forskning og høyere utdanning er i de fleste sammenhenger uløselig knyttet sammen – så også i denne planen. Når vi sier at vi satser på verdensledende miljøer, gjelder det både forskning og høyere utdanning. Når vi satser på muliggjørende teknologier, handler det om både forskning og høyere utdanning. Når vi gjennomfører en historisk satsing på antall rekrutteringsstillinger, påvirker det både forskningen og den høyere utdanningen.

Dette er en historisk dag. Det er en ambisiøs og god plan som vil bli vedtatt. Sektoren skal endelig få den langsiktigheten og den forutsigbarheten den fortjener. Nå kan man endelig begynne å rette blikket framover. Kunnskapssamfunnet er på vei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Merete Sønsterud (A) [10:50:58]: I debatten om forskningsmeldinga i 2013 understreket Fremskrittspartiet behovet for å tidfeste løfter, og den gang ville de ha en modell etter Nasjonal transportplan. Fremskrittspartiets representant Tord Lien understreket:

«Å ha et mål uten å tidfeste det er som å sende et stort julekort med ønske om god jul og godt nyttår.»

Det finnes ikke et eneste tidfestet mål eller for så vidt tallfestet mål for høyere utdanning i denne langtidsplanen. Høyere utdanning nevnes nesten ikke.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer i dag forslag om at regjeringa skal legge fram en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Dette forslaget var Fremskrittspartiet for i 2013. Hvis jeg ikke tar helt feil, har nå også statsråden varslet en stortingsmelding om utdanningskvalitet. Det er helt i tråd med vårt forslag. Hvorfor stemmer Fremskrittspartiet imot vårt forslag om en slik plan, noe de tidligere var for? Og hvorfor stemmer de imot våre forslag om å heve utdanningskvaliteten?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:51:58]: Grunnen til at vi stemmer imot det, er at vi føler at det blir mer smør på flesk enn nødvendig når man allerede vet at en slik stortingsmelding kommer til Stortinget i løpet av 2017. Nå har vi fått klarlagt at en slik stortingsmelding kommer, og jeg ser fram til at den blir behandlet i Stortinget.

Men så kan man ikke si at det er ingen tallfesting for høyere utdanning. Hvis man bruker Arbeiderpartiets briller, kan man se det sånn – hvis man ikke ser forskning og høyere utdanning sammen. Men forskning og høyere utdanning er uløselig knyttet sammen – det er det også i denne planen. Da er det feil å si det når det f.eks. er et mål at offentlig forskningsinnsats skal opp til 1 pst. av BNP innen 2020. Det er et mål – det er et mål både for forskning og for høyere utdanning. De er tett knyttet sammen, og sånn kommer det til å være i framtiden.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:53:02]: Representanten Bjørnstad sa i et replikkordskifte tidligere her at det var brei enighet om at det ikke skulle være à la en nasjonal transportplan, og nå har vi jo fått oppklart den «breie enigheten», for en kan jo spørre: Hvor ligger den? Hvem er det som har sagt at vi ikke ønsker en litt mer fyllestgjørende plan?

Jeg tror vi på en måte prater litt forbi hverandre når det gjelder høyere utdanning, som vi savner her. Personlig må jeg si at jeg hadde håpet at regjeringa hadde gått lenger inn i hva vi ønsker med høyere kvalitet i høyere utdanning når det gjelder bl.a. profesjonsfagene.

Så sier også representanten at det er langsiktighet i dette, og nevner to bygg – to bygg blir nevnt – men representanten fra Venstre har pekt på at det er flere utfordringer i sektoren. Ønsker Fremskrittspartiet at det skulle ha vært en plan over hvilke bygg som trenger oppgradering, og eventuelt nybygg?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:54:03]: Det er jo nettopp grunnen til at det kommer til å bli vedtatt et forslag som ligger i innstillingen her i dag som sier at man ved neste rullering, i 2018, skal få en liste over rehabiliteringer og nybygg i sektoren i årene framover.

Når jeg sier at det er forskjell på en langtidsplan for forskning og høyere utdanning og en nasjonal transportplan, handler det om at det er engang sånn at asfalt er hakket mer konkret og mindre dynamisk enn hva høyere utdanning og forskning er. Man kan godt si at man ønsker det og det bygget ti år fram i tid, men det er veldig skummelt å låse seg fast til det, fordi det er en sektor som er så dynamisk, hvor endringer skjer veldig fort, og man vet ikke hva som er aktuelt de neste ti årene. Man vet ofte hvor en vei vil gå, veldig mange år før den bygges. Sånn er det ikke i denne sektoren.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:55:07]: Ein viktig kritikk av denne planen er at han har eit for snevert syn på vitskapen. Mitt spørsmål til representanten er: Kva for rolle har humanistisk forsking i møte med dei menneskeskapte klimaendringane i Framstegspartiet si verd?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:55:24]: Humanistisk forskning og samfunnsvitenskap er viktig på veldig mange områder, også på klimafeltet. Vi har sagt i denne planen at et av de seks–sju satsingsområdene er klima- og miljøvennlig energi, klima- og miljøvennlige løsninger. Hvis vi skal omstille oss til et fornybart samfunn, er alle humanister, samfunnsvitere, teknologer og realister med på den løsningen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:55:53]: Det verkar ikkje som representanten heilt svarer på spørsmålet. Kritikken har vore at ein f.eks. i møte med dei menneskeskapte klimaendringane, som Framstegspartiet har eit problematisk forhold til, har gått for naturvitskapleg til verks i denne planen.

Så mitt spørsmål er: Er representanten einig i den kritikken, at humanistisk forsking i for liten grad har plass i denne planen?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:56:22]: Nei, det er jeg ikke enig i. Jeg mener at det både i langtidsplanen og i det som tydeliggjøres av komiteen i innstillingen, går veldig klart fram at humanistisk forskning og samfunnsvitenskapelig forskning er en del av framtidens Forsknings-Norge.

Så er det sånn at når man skal liste opp noe i en plan og man skal prioritere noe, kan man ikke nevne alle disipliner. Da er det nemlig ingen prioritering. Det vi har sagt, er at vi de neste ti årene, langtidsplanens periode, skal prioritere de tingene som står helt eksplisitt i planen, men så tydeliggjør vi også at humanistisk forskning og samfunnsvitenskapelig forskning er en del av forskningen i Norge i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Tyvand (KrF) [10:57:22]: Jeg er glad for at vi nå får på plass den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Langsiktige satsinger og tydelige prioriteringer er viktig for å heve kvaliteten i norsk forskning og utdanning, og det tror jeg at denne planen vil bidra til.

Det har vært en del debatt rundt planen etter at den ble presentert. Noen har pekt på at den er for tynn, andre har pekt på at den for svak når det gjelder høyere utdanning, og noen, deriblant jeg, har pekt på at det var litt vanskelig å se helheten i sektoren da vi behandlet denne planen i komiteen, og at det kanskje kunne ha vært hensiktsmessig å se langtidsplanen mer i sammenheng med rapporten fra ekspertutvalget for finansiering i UH-sektoren og stortingsmeldingen om struktur som blir lagt fram senere i vår. For det er liten tvil om at langsiktige satsinger, struktur og finansiering henger nøye sammen.

Selv om det er mulig å peke på noen slike svakheter ved denne planen, er det gledelig å registrere at det er bred politisk enighet om innholdet og substansen. Det er i stor grad enighet om retningen og om hvilke områder vi skal prioritere, og det mener jeg er en stor styrke.

Stortinget forplikter seg nå til å trappe opp forskningsinnsatsen i årene framover. Vi tidfester et mål om at FoU skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. Jeg er glad for at vi nå får på plass et tidfestet mål for dette, noe Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene også tok til orde for da Stortinget behandlet den forrige forskningsmeldingen.

Jeg er glad for at vi nå setter oss klare mål for å øke antallet rekrutteringsstillinger, og for at vi får på plass en konkret plan om to nye bygg. Det er kanskje litt tynt til å kunne kalles en langsiktig investeringsplan, og stortingsflertallet ber nå regjeringen utarbeide en køordning for større investeringer, bygg og vedlikehold, i forbindelse med rulleringen av planen i 2018.

I denne planen fastsettes det flere mål for norsk forskning og utdanning. Den skal styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, den skal bidra til å løse de store samfunnsutfordringene som vi vil møte i tiårene framover, og det er et mål at vi skal utvikle flere fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Jeg mener at satsingen på hav er helt naturlig i en havnasjon som Norge. Økt kunnskap og kompetanse om forvaltning av havressursene er viktig, ikke minst med tanke på å sikre en trygg matproduksjon. Norge har allerede en ledende rolle innen marin og maritim forskning, og her må vi gjøre det vi kan for å befeste denne posisjonen.

Satsingen på klima, miljø og miljøvennlig energi er avgjørende for at vi skal klare å skape en bærekraftig verden. Her må vi bygge videre på det vi allerede er gode på i Norge, samtidig som vi trenger mer kunnskap om hva som stimulerer til ulike omstillingsprosesser i samfunnet.

Behovet for forskning som kan gi oss bedre og mer effektive velferdstjenester, tror jeg de fleste ser, og satsingen på muliggjørende teknologier er kanskje en av de aller mest spennende satsingene. Det er ingen av oss som vet hva som blir den neste store teknologiske revolusjonen. Om 20 år kommer iPhone og iPad til å være noen gammeldagse greier som besteforeldre forteller barnebarna sine om. Men det er ingen av oss som vet hva som vil revolusjonere hverdagen til folk flest om 20 år, ingen som vet hva som vil revolusjonere produksjonen i industrien, ingen som vet hva som vil revolusjonere produksjonen av velferdstjenester, eller hvilke medisinske gjennombrudd verden har fått se.

Men det vi vet, er at eksempelvis bioteknologi og nanoteknologi vil by på enorme muligheter. Jeg tror at bioteknologien kan ha mye godt å tilføre verden. Den byr på uante muligheter som kan utnyttes til menneskehetens beste, men som også vil reise en rekke etiske problemstillinger. Derfor er det avgjørende at all forskningsvirksomhet hviler på god forskningsetikk, og derfor er jeg glad for at en samlet komité også understreker dette og behovet for et tett samarbeid mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene og de forskningsetiske komiteene.

Jeg vil gjenta at jeg er glad for at denne planen kommer på plass, og jeg tror den kommer til å bety mye for norsk forsknings- og utdanningssektor i årene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigmund Steinnes (A) [11:02:35]: Trine Skei Grande var i en tidligere replikk her litt inne på det med posisjon og opposisjon, og min replikk er litt relevant til den.

I 2013 la den rød-grønne regjeringen fram forskningsmeldingen. Kristelig Folkeparti hadde da en merknad der de var sterkt opptatt av at de ville ha en opptrappingsplan for basisbevilgninger og stipendiatstillinger i instituttsektoren. I tillegg ønsket de tallfestede opptrappingsmål og virkemidler for næringsforskning. Jeg kan ikke se at Kristelig Folkeparti har etterlyst dette i komitéarbeidet nå. Betyr det at Kristelig Folkeparti ikke lenger er like opptatt av en forpliktende langtidsplan?

Anders Tyvand (KrF) [11:03:21]: Nei, vi er fremdeles opptatt av en forpliktende langtidsplan. Vi er fremdeles opptatt av både basisbevilgninger og stipendiatstillinger, og det har vi ikke minst vist i budsjettsamarbeidet med samarbeidspartiene. Det kommer vi til å fortsette å jobbe for også framover. Det jeg vil peke på at jeg er spesielt glad for, er at vi nå får tidfestet et mål for opptrapping av FoU-satsingen i Norge. Det er det slett ikke sikkert at vi ville fått til dersom det var et rød-grønt flertall på Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:04:21]: Regjeringas langtidsplan for forskning og utdanning ble lagt fram den samme dagen som statsbudsjettet ble lagt fram, og jeg skjønner i grunnen godt at den planen ikke fikk sin egen dag, for det var jo ikke så veldig mye nytt å lese i den. For meg virker det som om det har vært mer om å gjøre for regjeringa å få kvittert ut den planen framfor å gjøre det til et godt og reelt redskap for sektoren.

Kristin Halvorsen fremmet forslag om at sektoren måtte få sin nasjonale tiårsplan da hun var statsråd. Tanken var faktisk den gangen at det skulle være utdanningssektorens svar på Nasjonal transportplan. Den skulle gi forutsigbarhet så langt som mulig, sjøl om sektoren sjølsagt – som andre sektorer – vil være avhengig av de årlige budsjettene.

Vi har fått en plan som virker mer som et sammendrag av forskningsmeldinga fra 2013. Den beskriver innenfor hvilke områder en ønsker å spisse fokus, og det er fint. Det er fornuftig med størst mulig tverrpolitisk enighet om og på hvilke områder vi mener at landet bør ta sin naturlige plass i framtida. Det gjelder på hvilke områder vi mener Norge skal ligge langt framme internasjonalt, ja sågar i verdensklasse, samt hvilke utfordringer det er viktig å løse i et nasjonalt perspektiv.

Det er bra at disse fokusområdene gjentas, men det er veldig skuffende at det som skulle være en plan for forskning og utdanning, knapt har noen ambisjoner for utdanningsområdet.

Flinke fagfolk er alfa og omega for god forskning og god undervisning. Vi trenger gode forskere, men vi trenger også god undervisning. Hvordan vil regjeringa konkretisere sitt eget utsagn om at «offentlige ressurser skal brukes slik at de frembringer forskning og utdanning av høy internasjonal kvalitet»? Hva mener regjeringa egentlig med «utdanning av høy internasjonal kvalitet»? Er det kun de verdensledende områdene vi prater om, eller gjelder det også f.eks. profesjonsutdanningene, som lærer- og sjukepleierutdanningene? Det er et stort savn ved planen, syns vi, at det ikke står mer om utdanningsfeltet enn det det gjør. Vi vet ikke hva regjeringa mener med «utdanningskvalitet». Denne planen kunne jo vært en god anledning til å diskutere og avklare hvordan regjeringa vil definere det. Det er synd at det ikke ble gjort.

Det er vanskelig å tolke den litt tynne planen på annen måte enn at regjeringspartiene, som ellers har vært litt høye og mørke når det gjelder å utbasunere sine ambisjoner for feltet, når det kommer til stykket, har vanskeligheter med å bringe de generelle og overordnede målsettingene ned i konkrete, forpliktende og ikke minst forutsigbare størrelser. Men det var kanskje ikke annet å vente.

Jeg vil minne salen og de i sektoren som er litt skuffet over resultatet, om den noe litt tilbakeholdne holdninga som Høyre viste under behandlinga av forskningsmeldinga våren 2013. Den gangen uttrykte Høyre skepsis til en tiårsplan, og sjøl om sektoren ønsker seg en slik plan, har regjeringa og statsråden vært noe mindre entusiastiske.

Senterpartiet er derfor skuffet, men kanskje ikke overrasket over, at planen ikke ble den forutsigbare langtidsplanen vi så for oss. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for regjeringa å varsle om konkrete planer for bygg og utstyr, siden den har satt i gang en omfattende strukturreform. Ny struktur skal ikke føre til at regjeringa legger ned studiesteder, blir det sagt. Det tror jeg regjeringa på, men det kan jo hende at det blir en ønsket konsekvens over tid, når styrene flyttes vekk fra den enkelte institusjon. Det vil kanskje endre behovene for utstyr og bygg noe. Likevel mener jeg vi i det minste kunne ha forventet at det ville vært en oversikt eller en tabell i meldinga som ga oss og sektoren en oversikt over de behovene for oppgradering som fins. Det skal vi få ved rulleringa, sier representanten Bjørnstad. Jeg synes det er fire år for seint. Dette gjelder bygg, men det gjelder også utstyr, og det er bra at det legges opp til å bruke mer penger på utstyr og forskningsinfrastruktur, men vi vet altså ikke når, og vi vet altså ikke hvor.

Alle er positive til at det er lagt fram en tiårsplan, men den burde ha vært mer konsis, syns vi. Hvordan den er tenkt å være operativ utover det som allerede står i siste forskningsmelding, er for oss et lite mysterium.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:08:57]: Regjeringa er opptatt av å satse på verdensledende fagmiljøer og at vi som nasjon skal kunne hevde oss på områder vi er gode på, og hvor vi har mulighet til å lykkes internasjonalt. Senterpartiet har sluttet seg til dette i merknadsform og har sagt at «det er riktig med ambisjoner om toppforskning i verdensklasse». Likevel kritiserer Senterpartiet regjeringa for å sette av midler til eliteforskning i statsbudsjettet for 2015 og omtaler dette som en slagside på bekostning av praksisnær forskning ved høyskolene. Hvordan mener Senterpartiet at vi skal få fram fagmiljøer i verdensklasse hvis det ikke skal synes i budsjett og planarbeid, og hvis det ikke skal gis rom for prioritering?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:09:36]: Vi er enig; vi ønsker verdensledende forskningsmiljøer. Likevel var det viktig for oss å rette en pekefinger med tanke på at vi ikke bare kan framheve de verdensledende miljøene. Vi er også opptatt av f.eks. forskning innenfor profesjonsfagene – som vi sa – som ikke er verdensledende, men viktige i en nasjonal sammenheng. Derfor har vi ønsket og sagt at ja, det er bra med verdensledende forskning, men vi kan ikke bare innrette midlene våre i den retningen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:10:28]: Mange vil hevde at Senterpartiet er et reaksjonært parti. Jeg går vanligvis ikke så langt, men vil heller kalle partiet for verdikonservativt og litt lite liberalt. På ett punkt heller jeg likevel til å være enig med den første gruppen, og det er på områder som handler om sammenslåing. Det virker som om Senterpartiet tror at man sammenslår for å sammenslå, og at det ikke er noen faglig gevinst å hente ut av det. Det er selvsagt ikke målet, målet er å få bedre institusjoner når det er snakk om sammenslåinger i universitets- og høyskolesektoren. Derfor skriver også komiteen i en merknad:

«Flere institusjoner har slått seg sammen det siste året, og komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ser positivt på at flere ønsker å gå samme vei.»

Som kjent har Høgskolen i Gjøvik, i representanten Tingelstad Wøiens hjemfylke, vedtak på å slå seg sammen med NTNU fra mitt fylke, som har samme vedtak. Er det sånn å forstå at Senterpartiet i et tenkt tilfelle, om de får makt igjen, kommer til å oppheve de frivillige vedtakene om sammenslåing?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:11:36]: Nei, Senterpartiet er opptatt av frivillighet. Det som har vært vår hovedkritikk, er at statsråden da han la fram strukturreformen, sa at vi skulle ha kvalitetskriterier. Vi savner kvalitetskriteriene. Nå er det sånn at alle høyskolene og alle universitetene har fått spørsmålet: Hvem ønsker dere å slå dere sammen med? Og så er det ikke lansert noe med tanke på formålet. Nå skjønner jeg at det skal legges fram en stortingsmelding om utdanningskvalitet i 2017. Det er altså to år etter at institusjonene har fått beskjed om å slå seg sammen. Da virker det heller motsatt på meg – det er om å gjøre å få slått sammen, og så skal man se på kvaliteten. Vi synes at det er å arbeide med ræva først, som vi pleier å si i Oppland – en litt bakvendt måte å gjøre det på. Begynn med kvalitet og finansiering, og så ser vi hvem som bør slå seg sammen etterpå. Unnskyld, president!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Iselin Nybø (V) [11:12:53]: Som flere allerede har vært inne på, er det gledelig at vi har fått langtidsplanen for forskning og høyere utdanning til behandling i Stortinget. Dette er et område som lenge har vært viktig for Venstre, og vi har i våre budsjetter vært tydelige i prioriteringer på dette feltet. Det er også gledelig, synes vi, at vi har en regjering som setter dette området høyt på dagsordenen, som snakker om det, og som bevilger penger til det. Spesielt opptatt har statsråden vært av at vi skulle få flere forskningsmiljøer som er verdensledende. Dette er vel og bra, og det deles fullt ut av Venstre, men vi er også litt opptatt av at vi må se litt bredere.

Denne meldingen kommer samtidig med at regjeringen holder på med store strukturendringer i sektoren. For regjeringen og regjeringspartiene på Stortinget som sitter med kontrollen på begge disse prosessene, kan det kanskje være hensiktsmessig å legge denne meldingen fram før strukturmeldingen kommer. For oss som ikke er en del av de store endringene som nå skjer, er nok bildet et litt annet. Jeg er redd for at de uklarheter som nå råder med hensyn til struktur og med hensyn til finansiering, gjør at vi svekker betydningen av denne planen, og at den fort kan bli utdatert og irrelevant, og da er det ganske lenge til neste rullering.

En annen ting som har vært kritisert med denne planen, er at det er en plan som først og fremst handler om forskning og i mindre grad om høyere utdanning. Det var det flere av aktørene på komiteens høringer som bemerket og kommenterte, for utdanning er en av de viktigste oppgavene disse institusjonene holder på med, og det er utfordringer knyttet til utdanningen som jeg mener burde vært viet større plass i planen. Blant annet la NOKUT fram en studentundersøkelse i fjor som viste at kun halvparten av studentene uttrykte tilfredshet med undervisningen, mens tilbakemelding og veiledning skåret enda dårligere. Det er alvorlige tall som tyder på at Kvalitetsreformens hovedmål ikke er oppnådd. I dag er det lagt fram nye tall, og jeg har forstått det sånn at de ser ikke veldig mye bedre ut på dette området i år, selv om statsråden nå har styrt butikken en del lenger enn i fjor da tallene ble lagt fram. Da Norsk studentorganisasjon var på høringen i januar, ble det, som flere nå har vært inne på, påpekt at det ikke var nok om høyere utdanning i planen. Det ble etterlyst en kobling mellom forskning som utføres, og den utdanningen som skal gis ved den enkelte institusjon. Jeg er derfor glad for at et flertall i komiteen har formulert en merknad med tydelige forventninger om at denne problemstillingen må adresseres, for, som det står i meldingen, det skal også stimuleres til fremragende utdanninger.

I spørretimen sist onsdag, for mindre enn en uke siden, spurte jeg statsråden om hva han tenkte å gjøre i forhold til det med høyere utdanning. Jeg nevnte også at noen hadde tatt til orde for en egen stortingsmelding om høyere utdanning. Nå registrerer jeg at han i dag svarer på en pressekonferanse, på et seminar eller hva i alle dager han har vært på tidligere i dag, at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om utdanningskvalitet. Det kom ikke fram i spørretimen for mindre enn en uke siden, men det er bra at han nå ser at det kanskje kan være nødvendig. Og vi kan se fram til det, selv om den ikke er varslet før i 2017.

Vi i Venstre er glade for at regjeringen gjennom denne meldingen forplikter seg til en opptrapping av stipendiatstillinger. Innen 2018 skal det komme 500 nye rekrutteringsstillinger, og det er veldig bra. Men jeg vil allikevel bare minne om at rapporten som den rød-grønne regjeringen fikk laget, «Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020», anslår et behov på mellom ca. 340 og 400 stipendiatstillinger årlig. Vi ligger således litt bak det, og Venstre har også vært opptatt av dette i sine alternative budsjetter og la i sitt alternative budsjett for 2015 fram 500 nye stipendiatstillinger.

I meldingen framgår det at noen av de grunnleggende forutsetningene som må være til stede i et velfungerende system, er at vi for det første må ha de rette folkene med den rette kompetansen, og det er egentlig selvsagt. Men det er også en forutsetning at man har utstyr og bygg som egner seg for forskning, og som kan være med på å tiltrekke toppforskere fra hele verden. For oss har det derfor vært viktig at det i denne planen løftes og klargjøres at det skal lages en plan for investeringer og større bygge- og vedlikeholdsprosjekter i sektoren framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:18:04]: Jeg legger merke til at representanten Nybø er mer krass i kritikken nå enn det hun har vært i merknadsform i det dokumentet vi har til behandling.

Da den rød-grønne regjeringen lanserte planen om en langtidsplan for forskning, var Venstre veldig opptatt av at planen skulle være konkret, forpliktende og førende, og at den måtte inneholde en opptrappingsplan for basisbevilgninger, føringer for studieplasser, opptrappingsplan for stipendiatstillinger, plan for investeringer i kunnskapsbygg og utstyr og opptrappingsmål innenfor sentrale næringsrettede virkemidler.

Den planen som vi behandler i dag, svarer i liten grad til de kravene som Venstre fremmet den gangen. Likevel virker Venstre i behandlingen, i merknadsform, i all hovedsak fornøyd med langtidsplanen.

Jeg vil derfor spørre: Hva er bakgrunnen for at Venstre har senket ambisjonene for hva langtidsplanen faktisk konkret bør inneholde?

Iselin Nybø (V) [11:19:02]: For det første er det viktig å vite at Venstre alltid har fokus på forskning og høyere utdanning, for det har vi. Vi har det i budsjettene våre, og vi har det i de behandlingene som skjer her på Stortinget.

Jeg synes at denne planen har mye bra ved seg. Den tidfester et mål, og den har ambisjoner på vegne av rekrutteringsstillingene. Så er det er ting ved planen som jeg synes er mindre bra, og som jeg synes det er grunn til å påpeke er mindre bra, ikke minst fordi dette er en plan som skal leve videre.

Vi vedtar en plan i dag, men det vil jo være budsjetter framover, og vi vet at Venstre i de to siste budsjettene har fått inn mer midler til forskning og høyere utdanning, både til basisbevilgninger og til rekrutteringsstillinger, og det er en jobb som ikke er ferdig med denne planen. Det er tvert imot en jobb som kommer til å fortsette også i årene som kommer.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:20:07]: Representanten Trine Skei Grande var opptatt av disse museumsbyggene, bl.a. på Tøyen, og spurte representanten Aasen om hvilke grep hun mente man skulle ta for de nye universitetsbyggene. Jeg har lyst til å spørre representanten fra Venstre om hun mener at denne langtidsplanen gir svar på de spørsmålene som hennes medrepresentant tok opp om museumsbyggene, og eventuelt hvilke grep planen tyr til for å få ned midlertidighet og for å finansiere disse museums- og universitetsbyggene.

Iselin Nybø (V) [11:20:49]: Jeg tror nok Trine Skei Grandes replikk tidligere i dag hadde som bakgrunn at Arbeiderpartiet nå er veldig offensive med tanke på både forskning og høyere utdanning, men at en del av de utfordringene som de nå peker på, jo er utfordringer som eksisterte da de selv satt ved makten – også representanten Tingelstad Wøien – da den forrige regjeringen hadde flertall på Stortinget. Vi så også da at det var mye midlertidighet i denne sektoren, og vi så også da at det var problemer med bygg og investeringer.

Jeg tror poenget til Trine Skei Grande først og fremst var at man kan være stor i ord når man ikke lenger sitter i regjering, men hva ville man gjort hvis man faktisk hadde makten? Det er det Venstre er opptatt av, og det er derfor vi også har vært opptatt av i våre budsjetter og i våre forlik med regjeringen at vi faktisk bruker penger på denne sektoren, at vi faktisk kjemper for å få inn de tingene vi står for, når vi er i opposisjon, og ikke minst når vi sitter med makt til å ha innflytelse.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:21:58]: Langtidsplanen har eit tidsspenn på ti år. Det betyr at det vi behandlar i dag, skal ha utsikt heilt fram til 2024. Innan 2024 bør Noreg ha tatt ganske store steg i retning av eit fornybart samfunn. Det betyr at om forsking og utvikling er avgjerande for kva type retning dette skal ta, og om vi verkeleg skal kunne klare å ta dei store stega, må den typen strategiar også liggje her.

SV har eit forslag i salen i dag der vi ønskjer å vri den store satsinga som i dag er på petrobasert forsking, forsking som har som mål å forlenge oljealderen, over på forsking som skal rette seg mot lågutsleppssamfunnet og grunnforsking. Dette vil ikkje Venstre støtte. Kvifor?

Iselin Nybø (V) [11:22:50]: Det foreligger et forslag fra SV som går på å vri forskningsinnsatsen fra petroleum og over til fornybar energi. Det er ikke det at vi er uenig i at vi må forske mer på fornybar energi. Jeg tror nok vi her er reelt uenig med SV, for jeg mener at mye av den forskningen som faktisk skjer – det brukes masse penger og innsats på forskning i petroleumssektoren – er kjempeviktig, ikke bare for sektoren nå, men også for framtiden.

Så er jeg opptatt av at vi borer etter olje noen steder i dag, og det skal vi gjøre, og da er det viktig at vi tar opp så mye olje vi kan i de områdene hvor vi faktisk skal bore, sånn at vi kan bevare de områdene der vi ikke skal bore etter olje.

Men det er viktig å tenke at kunnskap alltid er viktig, at kunnskap innenfor den ene sektoren ikke utelukker at vi kan bruke den på andre sektorer i framtiden. Derfor ønsker vi ikke å senke forskningsinnsatsen på det ene området, for vi tror det kan ha kjempestor effekt på et annet område senere.

Trond Giske (A) [11:24:07]: Jeg synes representanten Nybø har en ganske presis beskrivelse av denne meldingen som nesten en langtidsplan for forskning og en totalt fraværende langtidsplan for utdanning, og hun deler jo mye av vår kritikk av planen. Likevel hadde Venstre helt andre krav til Kristin Halvorsen enn man har til Torbjørn Røe Isaksen. Det forstår jeg jo, for hun hadde større ambisjoner, men det er rart at man har gått bort fra de kravene man hadde i forrige periode til hvordan en slik langtidsplan skulle se ut.

Det er særlig to ting jeg forundrer meg over at Venstre ikke er med på. For det første mener de at vi skal ha en investeringsplan for bygg i 2018. Hvorfor ikke få denne så raskt som mulig? Hvorfor skal man vente til neste stortingsperiode? Kanskje er det fordi man håper at det kommer en ny regjering.

Det andre er: Hvorfor er man ikke med på forslaget fra de rød-grønne om en plan for kvalitet i høyere utdanning? Nå varsler statsråden at han skal lage en slik stortingsmelding likevel, så nå står faktisk Venstre som et at de få partiene i Stortinget som ikke ønsker en slik stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning.

Iselin Nybø (V) [11:25:16]: Hvis representanten hadde spurt kunnskapsministeren om han opplever at Venstre har lave forventninger til ham, tror jeg nok at svaret ville vært nei. Men det kan vi jo høre med ham om senere.

Når det gjelder de øvrige tingene som Giske tar opp, er det sånn at jeg tror at den varslede stortingsmeldingen om kvalitet i utdanningen er bra, og jeg er for det. Jeg tror det vil være nyttig også å ha fokus på den delen, ikke bare på forskning. Jeg er litt avventende til at det var i 2017. Det synes jeg er lenge til, og det må jo skje noe med utdanningskvaliteten i mellomtiden. Og det vil Venstre være med på.

I våre budsjetter, både når det gjelder bygg, når det gjelder kvalitet, og når det gjelder utvikling i denne sektoren, er det ikke sånn at det stopper med denne planen. Tvert imot skal vi ha fokus også på det i budsjettene framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er da omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:26:27]: Statsminister Erna Solberg forsøkte i nyttårstalen 2014 å gje regjeringa sitt arbeid med å realisere kunnskapssamfunnet eit slagord. «Kunnskap er fremtidens olje for Norge», sa ho. Det er mogleg dei verdsleiande forskarane og ingeniørane som har fått oljen og gassen opp frå langt under havbotnen, meiner kunnskap også har vore som olje for Noreg i fortida. Og det er mogleg å førestille seg at kunnskap var drivkrafta bak alle dei store augeblikka i noregshistoria, anten det var skipskunsten, statsorganiseringa og handelssystemet på 1000-talet, vasskraftelektrifisering av Noreg på slutten av 1800-talet, utbygginga av ein velferdsstat for alle i etterkrigstida – eller alle store augeblikk i heile verdshistoria, for den saks skuld.

Etter det eg har klart å finne ut, har omgrepet «kunnskapssamfunnet» blitt hyppig brukt – og misbrukt – i denne salen sidan 1980-talet. Jamt over blir det brukt som ein lengsel etter noko som skal kome, og dette «noko» veit spesielt den som uttaler «kunnskapssamfunnet», korleis vi som samfunn skal nå. «Kunnskapssamfunnet» er på mange måtar eit lengselsomgrep, eller eit grenseomgrep, ein visjon av typen «sosialisme», «fridom», «rettferd» eller «solidaritet», noko vi aldri kan seie vi har oppnådd, men noko vi alle er einige om at vi treng meir av – eller iallfall nokre av oss.

Da Kristin Halvorsen i 2012 la fram ideen om ein langtidsplan, var målet eit omfattande vegkart for å systematisere det samla arbeidet med forsking og høgre utdanning i Noreg. Planen skulle leggje langsiktige føringar for investeringar – frå kunnskapsbygg til forskingsinfrastruktur, studieplassar, rekruttering og forsking. Han skulle gje dei føreseielege og langsiktige føringane som vi veit at eit så krevjande og kunnskapsintensivt felt som akademia treng.

Det har blitt sagt at det tar 30 år å byggje opp eit forskingsmiljø. Nettopp denne langsiktigheita skulle den nasjonale langtidsplanen for forsking og høgre utdanning gje.

Planen frå regjeringa er nær blank på forskingsbygg og forskingsinfrastruktur, som utgjer dei fysiske rammene for all forskingsaktivitet. Det betyr at sektoren igjen må halde pusten når oktoberbudsjettet nærmar seg, eller – dersom det er valår – kanskje håpe på at det neste bygget blir lansert av ein minister eller ein håpefull kandidat på besøk i slutten av august. Det er ikkje mykje som er føreseieleg når institusjonane skal planleggje framtida, derimot stor politisk boltreplass for regjeringspartia, som vil ha mest mogleg ut av sitronen.

Planen frå regjeringa er nær blank på den andre delen av tittelen, «høyere utdanning». Målet for forskinga er at ho skal bli «verdensledende», mens målet for høgre utdanning er at ho skal bli «god». Korleis regjeringa tenkjer når dei skal skape «verdensledende» forsking med «god» utdanning, er vanskeleg å førestille seg. Men det meir alvorlege er at regjeringa går i revers i arbeidet som blei starta av dei raud-grøne – å binde forsking og høgre utdanning tettare saman.

Like utanfor den norske stuedøra føregår motsett utvikling. I dei mest verdsleiande forskingslanda blir utdanning knytt stadig tettare til forskinga, slik at alle som tar ein høgre grad, har smakt på forskingsfronten og prøvd seg på nytenking. Slik skal kompetanse for det 21. hundreåret byggjast.

Mange ville nok forvente at ei regjering som består av parti som tradisjonelt har vore opptatt av innovasjon og næringsliv, ville vere opptatt av nettopp dette. Men nei, forskinga er viktigast, utdanninga får vi kome tilbake til.

I planen er det heller ikkje breidda av forskinga som blir sett. Det ligg ein sterk kjærleik til visse delar av forskinga, spesielt alt som smakar av naturvitskap, det som kan bidra til å styrkje konkurranseevna, eller det som kan løyse kortsiktige utfordringar for næringslivet. Løysinga på dei menneskeskapte klimaendringane er f.eks. å utelukkande satse på naturvitskapleg forsking. Det verkar som om det kloke, balanserte vitskapssynet allereie har forlate den blå-blå skuta, der det er grunnforskinga i brytingspunktet mellom ulike fag og tradisjonar at dei store ideane veks fram. Det er eit trist syn.

Målet i langtidsplanen er å skape verdsleiande forsking, men planen i seg sjølv er middelmåtig og byggjer på eit syltynt kunnskapsgrunnlag. Vi kan betre enn dette!

Dersom kunnskapssamfunnet hadde vore så viktig å realisere, ville vi i dag sendt planen tilbake til regjeringa og fått ein ny til hausten. Vi ville fått ein ambisiøs strategi for kvalitet i høgre utdanning, med grep som bringar forsking og høgre utdanning tettare saman. Vi ville fått ein opptrappingsplan for rekrutteringsstillingar og andre forskarstillingar for heile planperioden. Vi ville fått ein plan for korleis forskingsinnsatsen skal dreiast frå petroleum over til fornybar. Vi ville fått ein plan med prioriteringar for infrastruktur. Vi ville fått ein plan med ambisjonar for formidling, samarbeid med nærings- og organisasjonsliv, livslang læring og moglegheiter for kunnskapsspreiing med bruk av teknologi. Og vi ville fått ein plan som ambisiøst gjekk laus på problem som midlertidigheit, kjønnsubalanse og at altfor få studentar og forskarar kjem seg ut i den store verda.

Men dette får vi kome tilbake til.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten skal ta opp forslag, tror presidenten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:31:39]: Presidenten har tenkt heilt riktig. Representanten tar hermed opp dei forslaga som vi har fremma i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Vinje (H) [11:32:03]: Verden har et økende energibehov i årene som kommer. I dag mangler omtrent halvannen milliard mennesker tilgang til elektrisitet. Olje og gass vil også fremover bidra til å dekke en betydelig andel av energibehovet, også i de scenarioer hvor klimamålene nås. Det internasjonale energibyrået er tydelig på at verden vil trenge all den oljen og gassen vi kan finne på norsk sokkel, fordi Norge, med sine strenge miljøkrav, har et mye lavere klimagassutslipp forbundet med produksjonen enn de fleste andre oljeprovinser rundt omkring i verden.

Petroleumsnæringen har gitt oss høy velstand, men vi må fortsatt ha kunnskaps- og teknologiutvikling i sektoren. Troen på Nord-Norge som en viktig region for norsk olje og gass styrkes for hvert år. De fleste i bransjen er enige om at Nord-Norge vil bli den største regionen på sikt, og vi ser allerede at bedriftene har begynt å planlegge ut fra dette. Når SVs representant vil styre avvikling av petroleumsforskningen, hvilken effekt tror han at dette vil ha på muligheten for et nordnorsk næringsliv og arbeidsplasser i Nord-Norge fremover?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:33:10]: Det er eit veldig viktig spørsmål, og eit godt spørsmål. For det første – når det gjeld Nord-Noreg, er det ein region i nord der petroleum kjem til å bli viktig i åra som kjem, dersom oljeprisen aukar. I dag, med dei oljeprisane vi har no, kjem ikkje dei prosjekta som er starta der oppe, til å bli realiserte – det blir med leitinga. Infrastrukturen for petroleumsnæringa er ikkje i nord, og det er liten grunn til at kunnskapsministeren eller andre skal tru at dei miljøa som vi allereie har i Noreg, som er verdsleiande, som er knytte til Vestlandet, kjem til å flytte nordover. Det betyr at Nord-Noreg ikkje kjem til å sjå nokon stor vekst av arbeidsplassar som følgje av dette. Så dette er ikkje eit nordnorsk prosjekt – snarare tvert om.

Når det gjeld olje, har Det internasjonale energibyrået nettopp sagt at vi må la den olja som vi ikkje har begynt å utnytte enda, liggje dersom vi skal nå det globale målet å hindre at temperaturen i verda blir varma opp med 2 grader. Det betyr at vi rett og slett må vere ambisiøse som berre det når det gjeld satsinga på fornybare ressursar, og vi må vri forskinga over frå petroleum til fornybare ressursar.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:34:29]: SVs representant i komiteen, representanten Knag Fylkesnes, har gjort seg til talsmann for det ikke-instrumentelle innenfor forskning og høyere utdanning, at forskning og høyere utdanning ikke skal være til for verdiskapning, men at det må ha et bredere samfunnsmandat.

Jeg oppfatter også at representanten er oppriktig opptatt av at forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner skal være autonome og uten for mye politisk styring. Representanten skriver også noe om det i innstillingen, at institusjonene må være autonome og ikke oppleve politisk detaljstyring som svekker den frie forskningen og undervisningen. Men hvordan henger det sammen med representantens eget forslag om å vri forskningsinnsatsen fra petroleum til fornybare ressurser? Er det bare i teorien Knag Fylkesnes er opptatt av autonome institusjoner og den politiske detaljstyringen, og er det ikke når det passer best for hans egen politikk og ideologi?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:35:28]: Det er eit interessant spørsmål. I mi verd skal vi gje forskarane størst mogleg grad av fridom. Det er utgangspunkt nr. 1. Men så har vi nokre store nasjonale og globale utfordringar, der vi må ha nokre felles strategiar. Kampen mot dei menneskeskapte klimaendringane er éin av dei. Dei store moglegheitene vi har for å samordne forskinga f.eks. knytt til utnytting av havet, med akvakultursatsing, er ein annan. Men det skal ikkje vere sånn at ein skal styre all forsking frå Forskingsrådet eller frå departementet. Poenget må vere å finne ein mykje betre balanse, der ein gjev nettopp den fridomen.

Berre for å ta det som bular ut av sidelomma til representanten – mobiltelefonen. Mikrobrikken, som er avgjerande for mobiltelefonen, er skapt ut frå grunnforsking. Dei største gjennombrota i all forsking som vi har i dag, kjem frå grunnforskinga. Det som nettopp vil gje verdiskaping i samfunnet vårt, er å satse på grunnforsking, men det tar litt lengre tid enn den enkle og forsiktige oppdragsforskinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:37:00]: For ti år siden var ekteparet Moser i Trondheim godt i gang med sitt senter for fremragende forskning ved NTNU. Da de mottok nobelprisen i medisin like før jul, var det et resultat av hardt, langsiktig arbeid og prioriteringer ved NTNU. I et slikt perspektiv er ti år kort tid. Samtidig var det for ti år siden fortsatt to år til Steve Jobs på vegne av Apple skulle lansere den første iPhonen, og det var ett år før de første nordmennene var på Facebook. Dette er oppfinnelser som siden den gang har hatt en enorm påvirkning på hverdagen vår, på offentlige tjenester og på økonomien. I dette perspektivet er ti år lang tid.

I dag behandler Stortinget en langtidsplan for forskning og høyere utdanning for de neste ti årene, og de to eksemplene jeg nettopp nevnte, viser hvorfor det er viktig å ha to tanker i hodet på én gang når vi diskuterer politikken for forskning og høyere utdanning. Vi skal på den ene side skaffe forutsigbarhet og stabile rammevilkår for de beste ideene, slik at de skal kunne vokse frem, gi oss ny erkjennelse, skape nytt næringsliv eller bidra til å møte de store samfunnsutfordringene. Samtidig må vi ta hensyn til at verden kan se veldig forskjellig ut om ti år, og at det derfor vil være uklokt av oss politikere å tro at vi kan detaljplanlegge hvilke virkemidler og programmer vi trenger om nettopp ti år.

Det er, som flere har vært inne på i dag, et visst historisk sus over det at Stortinget i dag behandler den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er en plan som gir økt forutsigbarhet, og som tar utgangspunkt i de store utfordringene Norge og verden står overfor. I langtidsplanen ser regjeringen forskning og høyere utdanning tett knyttet sammen, og vi har mål og prioriteringer som er felles for forskning og høyere utdanning. For eksempel: Når langtidsplanen sier at vi skal satse på hav, må vi satse på både forskning og kompetanse dersom fremtidige generasjoner skal kunne høste av verdiene i havet. Når vi sier at vi skal satse på verdensledende fagmiljøer, betyr det å satse på både forskning og høyere utdanning. Høy kvalitet på forskningen er også helt avgjørende for undervisning av høy kvalitet. Både langtidsplanen og arbeidet med struktur og kvalitet bygger opp under det. Jeg har også sagt – og sier i dag – at vi kommer til å fremme en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, spesifikt om utdanningskvalitet, og vi tar sikte på å få det til i 2017.

Jeg registrerer at et flertall i komiteen er bekymret for at betydningen av langtidsplanen kan svekkes når struktur og finansieringsmodell er uavklart når Stortinget behandler planen. Jeg tillater meg å ha det motsatte utgangspunkt – langtidsplanen er jo nettopp den overordnede rammen. Langtidsplanen, og Stortingets behandling av den, ligger til grunn når regjeringen senere i vår skal fremme en melding for Stortinget om struktur for kvalitet i universitets- og høyskolesektoren. Satsingen som presenteres i planen, er en av begrunnelsene for at vi trenger å styrke universiteter og høyskoler, slik at vi får mest mulig igjen for de økte investeringene de har.

I langtidsplanen fremmer vi satsing på fornyelse i offentlig sektor og et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv. Skal vi lykkes med de satsingene, må vi mobilisere universiteter og høyskoler, og jeg vil særlig understreke betydningen av sterke fagmiljøer innenfor profesjonsfagene, som lærer-, ingeniør- og sykepleievitenskap. Disse fagmiljøene og studietilbudene finner vi hovedsakelig ved høyskolen. De må bli sterkere, de må samarbeide enda tettere med omkringliggende næringsliv og offentlig sektor. Deres bidrag til regional utvikling og verdiskaping blir bare viktigere i årene fremover. Derfor er jeg også glad for at et bredt flertall i komiteen uttaler seg positivt i innstillingen til at flere institusjoner har vedtatt at de ønsker å finne sammen, og «ser positivt på at flere ønsker å gå samme vei». I meldingen om struktur og kvalitet vil regjeringen bl.a. presentere kriterier for om institusjonen er rustet til å møte fremtidens krav til kvalitet på egenhånd, eller om de må finne sammen med andre.

Et av de tydelige taktskiftene i norsk politikk er flertallspartienes satsing på kunnskap, flertallspartienes satsing på forskning og flertallspartienes satsing på høyere utdanning. Gjennom budsjettsamarbeidet i Stortinget har gode budsjetter blitt enda bedre, og det gjenspeiles både i statsbudsjettet for 2015 og i langtidsplanen. Det gjenspeiles i langtidsplanen, som har blitt kalt «ambisiøs», og den har blitt kalt «konkret», nettopp fordi den er konkret og tidfestet. Det er ikke noe problem å legge frem en plan med vyer. Det som har vært et problem å få til, er å legge frem en plan med konkrete ambisjoner. Regjeringen varsler i langtidsplanen en opptrapping på til sammen 1,4 mrd. kr de neste fire årene for å styrke de helt grunnleggende innsatsfaktorene som må være på plass for å lykkes med målene i langtidsplanen. Vi vil øke antallet rekrutteringsstillinger med 500, vi vil mer enn doble bevilgningene til forskningsinfrastruktur, en vekst på 400 mill. kr, og vi vil mangedoble bevilgningene til tiltak for å stimulere til god deltakelse i EUs rammeprogram Horizon 2020. Og jeg minner om at dette er minstekrav som regjeringen har satt seg – ikke maksimumstak.

Regjeringen har også sagt at vi skal gjeninnføre en tidfesting for når vi skal nå målet om at forskning og utvikling skal utgjøre 3 pst. av BNP. Vi skal nå dette målet innen 2030. Tidligere har man brukt flertallsmakten i denne sal på å gjøre tykke dokumenter om forskning og høyere utdanning mindre forpliktende ved å ta ut målet om tidfesting. Nå bruker flertallspartiene – Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet – sin flertallsmakt til å gjøre forpliktelsene tydelige, også med tall. For å nå dette målet må vi øke de offentlige bevilgningene til forskning. Regjeringen varsler en opptrapping av forskningsbevilgningene til 1 pst. av BNP, og vi tar sikte på å nå dette målet med dagens utsikter til BNP-vekst innen 2019/2020.

I 2015 følger regjeringen og samarbeidspartiene på Stortinget opp langtidsplanen med om lag 800 mill. kr, bl.a. med en satsing på verdensledende fagmiljøer, næringsrettet forskning og tiltak for god deltagelse i Horizon 2020. Statsbudsjettet for 2015 viser at vi aldri har vært nærmere énprosentmålet.

Vi vet ikke hvordan samfunnet vårt vil se ut om ti år, men det vi vet, er at Norge står overfor store omstillinger. Vi skal omstille oss til et samfunn med lavere klimautslipp, vi skal omstille offentlig sektor slik at vi kan tilby tjenester med høy kvalitet også i fremtiden, og vi skal omstille næringslivet – ikke fordi olje- og gassnæringen blir borte, det blir den ikke; den kommer fortsatt til å være en viktig drivkraft, men den vil ikke være den samme motoren i norsk økonomi i tiårene som kommer, som den har vært frem til nå. Vi vet at det er en høyt kvalifisert arbeidsstyrke som skal drive samfunnet vårt gjennom disse omstillingene, og vi vet at sannsynligvis er ny kunnskap og nye løsninger noen av de viktigste verktøyene.

Et godt eksempel på hva teknologi og forskning kan bety, så jeg i Bærum kommune, på Dønski bo- og behandlingssenter, for et par uker siden. Der har Bærum kommune etablert høyteknologisk eldreomsorg: Det er snakkende medisinbokser, dører som varsler om det er dag eller natt, videotelefoner – alt med det siktemål å gi de varme hendene større mulighet til å gjøre det som bare mennesker kan, og la teknologien løse andre problemer. Forskning, utvikling, utdanningssystemet for velferdsyrkene og andre handler ikke bare om det som skjer i laboratorier; det gjør en forskjell for menneskers liv.

Innledningsvis nevnte jeg to store innovasjoner de siste tiårene: sosiale medier og smarttelefonen. Dette er også eksempler på at kunnskap om menneskelig atferd og språk er tett knyttet til utvikling av ny teknologi. Og det illustrerer igjen hvorfor det også i satsingen i langtidsplanen er viktig at vi har gode fagmiljøer innenfor humaniora og innenfor samfunnsvitenskap – ikke bare for å forstå oss selv og verden, men også fordi det er nyttig. Vi trenger f.eks. språk- og kulturforståelse for å selge fisken i havet, og vi trenger samfunnsvitere for å forstå hvordan Norge kan omstille seg til et lavutslippssamfunn.

I løpet av de siste årene har man i denne sal hørt mange fine ord og formuleringer om langsiktighet og forutsigbarhet i forskning og høyere utdanning. Denne langtidsplanen og denne regjeringen gjør noe med det. Langtidsplanen som Stortinget behandler i dag, er helt sikkert ikke et perfekt dokument, men den er en milepæl for norsk forskning og høyere utdanning – med langsiktige prioriteringer, konkrete opptrappingsplaner og ambisiøse mål for vekst i bevilgningene. Det gir forutsigbarhet og langsiktighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:47:10]: Jeg vil gi statsråden ros og si meg enig i at dette gir mer forutsigbarhet enn slik det har vært tidligere. Likevel handler jo diskusjonen nå om det er forutsigbart nok og konkret nok. Årsaken til at vi er opptatt av forutsigbarhet, er at sektoren trenger det hvis den skal bli god. Det er derfor vi stresser det på veldig mange områder, bl.a. når det gjelder å lage en detaljert rekkefølge på framtidige bygg, lage et grovriss av antallet studieplasser – det påvirker også forskningsressursene – investeringer i forskningsinfrastruktur over en tiårsperiode og vedlikeholdsplan for bygg.

Det jeg nå lurer på om statsråden kan si noe om, er: Hvilke fordeler er det for sektoren at konkretiseringen blir ganske liten på de punktene jeg nå har trukket opp?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:48:02]: For det første mener jeg at denne planen er konkret på en del viktige ting. For å gjenta noe jeg har sagt før: Hensikten med denne planen er to ting. For det første er det noen overordnede tematiske prioriteringer. Det er et viktig signal. Det er i og for seg også noe man har tatt med seg fra tidligere forskningsmeldinger. For det andre dreier det seg om å styrke grunnmuren i forskning og høyere utdanning. Det dreier seg også om forutsetningene for å kunne gi god utdanning. Jeg mener det må avveies mot – rett og slett – muligheten til å detaljplanlegge ti år frem i tid. Jeg mener at vi har funnet en relativt god balanse, men målet med denne langtidsplanen er jo ikke at den skal vedtas nå, legges i en skuff og så tas opp igjen om fire år. Denne kommer til å ligge, billedlig talt, på min skrivepult – jeg håper den ligger på komiteens møtebord også – nettopp for å se alle beslutninger vi skal ta om høyere utdanning og forskning i årene fremover, i lys av det vi i dag vedtar.

Anders Tyvand (KrF) [11:49:13]: Jeg er glad for at vi får på plass en langtidsplan med noen tydelige prioriteringer, men det vil alltid være en balansegang mellom disse prioriteringene og annen forskning, som det også er behov for. Noe som et flertall av partiene peker på, er feltet samfunnssikkerhet og beredskap. Alle partiene – med unntak av regjeringspartiene – er med på en flertallsmerknad i innstillingen hvor vi peker på behovet for å løfte dette feltet. Vi vet at justisfeltet mangler forskning. Vi har kunnskapshull som må tettes. I møte med et samfunn hvor vi har både en økt terrortrussel mot oss og flere naturkatastrofer, trenger vi å gjøre noe – ikke fordi dette skal være en av de store satsingene våre, men fordi det er et etterslep som vi må ta fatt på.

Mitt spørsmål er: Hvordan ser departementet for seg å håndtere denne nødvendige balansegangen, og hvordan vil denne merknaden følges opp?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:50:21]: Jeg tenkte litt på – da vi jobbet med langtidsplanen – om man ville oppfatte dette som en prioritering. Men da vil man jo veldig raskt se – noe som den oppvakte representanten Tyvand har gjort – at det er veldig mange områder som ikke er nevnt. Det betyr ikke at vi skal slutte med forskning innenfor f.eks. justissektoren eller samferdsel eller forskning som ikke direkte kan knyttes til f.eks. klimaspørsmålet. Men dette er en plan som skal si noe om hvilke områder vi ønsker å prioritere opp, og hvor økte ressurser i hovedsak må komme til.

Helt konkret: Når det gjelder behovet for forskning på justisfeltet, har regjeringen nylig tatt initiativ til å styrke forskningen på f.eks. høyreekstremisme og radikalisme. Det er et viktig bidrag til det. Det vil ikke direkte falle inn under langtidsplanens prioriteringer, men det er like fullt viktig og riktig å gjøre.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:51:31]: Vi har i dag fått høre at statsråden mener det er viktig med en egen melding om utdanningskvalitet, som skal komme om to år, slik jeg har forstått det. Samtidig peker statsråden på at den meldinga som kommer til våren, skal hete struktur for kvalitet. Da tror jeg at regjeringa tenker at det faktisk er størrelsen det kommer an på.

Jeg lurer på hvilken begrunnelse statsråden har for å legge fram en stortingsmelding om kvalitet i utdanninga to år etter at langtidsplanen er lagt fram, og to år etter at strukturendringer er gjort og det har vært endringer i finansieringa. Hvorfor har ikke statsråden varslet dette i langtidsplanen? Jeg river meg litt i håret over at ikke kvalitetsmeldinga kom først.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:52:24]: Jeg takker for spørsmålet.

For det første: Det er ikke slik at fordi man gjennomfører strukturendringer eller institusjoner slår seg sammen, så vil behovet for å tenke på utdanningskvalitet bli borte. Men jeg mener at den strukturdebatten som foregår nå, og langtidsplanen er en av de viktige forutsetningene for f.eks. å kunne adressere små og fragmenterte fagmiljøer. Det man ser som en gjennomgående tråd i mange av evalueringene av sektoren, er at små og fragmenterte fagmiljøer gir svak forskning, og svak forskning er det grunn til å tro også vil gi mangelfull utdanningskvalitet.

Jeg vil bare minne om at virkeligheten ikke starter på nytt selv om det kommer en ny stortingsperiode. Det er ikke slik at alle evalueringer og vurderinger som har vært gjort de foregående årene, plutselig ikke gjelder lenger. Vi har fra Stjernø-utvalget – både før og etter – grundige evalueringer og en gjennomgang av norsk høyere utdanning, hvorav mange peker på akkurat det samme, nemlig at ett kvalitetsproblem kan være små og fragmenterte fagmiljøer.

Iselin Nybø (V) [11:53:41]: Jeg har lyst å følge opp det spørsmålet som representanten Tingelstad Wøien hadde, og som vi også snakket litt om i spørretimen på onsdag. Vi har registrert at statsråden i dag har sagt at han vil legge fram en stortingsmelding om utdanningskvalitet. I det svaret som han nettopp ga til Tingelstad Wøien, legger statsråden veldig stor vekt på strukturendringer og behovet for større institusjoner, men selv om det kanskje kan være svakheter ved utdanningen ved de små institusjonene, er det jo absolutt utfordringer som må adresseres på et vis, også ved de større institusjonene.

Stortingsmeldingen som nå er varslet, er ikke varslet å komme før i 2017. Vi skal nå gjennom 2015, med mange strukturendringer og finansieringsendringer. Det samme skal vi bruke 2016 til. Men hva annet ser statsråden for seg at vi skal gjøre for å styrke utdanningen i mellomtiden – altså før 2017, før stortingsmeldingen kommer – for å få en bedre undervisningskvalitet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:54:46]: Jeg kan ta utgangspunkt i det vi diskuterer i dag. Jeg synes representanten Knag Fylkesnes hadde et veldig godt poeng, som er helt i tråd med langtidsmeldingen, nemlig at forskning og høyere utdanning henger sammen. Han sa riktignok at denne regjeringen ikke prioriterer det eller ønsker å fortsette den utviklingen, men til det vil jeg si: snarere tvert imot.

Forskning og høyere utdanning henger sammen. Det betyr også at svake forskningsmiljøer vil ha problemer med å levere utdanning av høy kvalitet. Det betyr også at god forskning og gode forskningsmiljøer, f.eks. hvis man kan trekke studentene mer med i forskningen, er en av forutsetningene for å kunne bygge høyere utdanningskvalitet. På samme måte er ikke stipendiater bare en del av utdanningssystemet – de er også en viktig del av å bygge fagmiljøer, også for å styrke utdanningen.

Vitenskapelig utstyr, som det er en forpliktende opptrappingsplan for i denne langtidsplanen, er også en viktig forutsetning for utdanningskvalitet.

Med det er vi ikke ferdige, men det er noen grunnplanker som i hvert fall adresseres.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:55:59]: Det er mange spørsmål som er utan svar som komiteen og Stortinget har når vi no behandlar denne langtidsplanen. Dette er spørsmål som vi ikkje trudde vi skulle komme opp med da dette arbeidet blei begynt, for ministeren har jo starta mange andre prosjekt som grip rett inn i langtidsplanen. Han har starta eit arbeid med struktur for høgare utdanning og forsking. Han har starta eit arbeid med finansieringa, og vi veit også at det finst ei forskingsmelding der ute.

I alle fall i mitt hovud – det er mogleg eg har avgrensa evner – klarar eg ikkje å sjå korleis alle desse forskjellige trådane til slutt skal møtast ein stad. Skal dei møtast i denne langtidsplanen for høgare utdanning og forsking, eller skal dei møtast heilt andre stader?

Og kvar blir det av utdanning? Kjem det snart? Kan ministeren klare opp desse spørsmåla?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:56:55]: Jeg tror ikke representanten Knag Fylkesnes har begrenset kapasitet, og jeg mener at alt dette faktisk henger sammen. La meg ta bare ett eksempel:

I kjølvannet av Kvalitetsreformen, som har oppnådd mye og fått til en del bra ting, bl.a. på gjennomstrømming, har det kommet kritikk om at for mye vekt legges på kvantitet og for lite på kvalitet. Én av årsakene til det er sannsynligvis finansieringssystemet. Det er også det ekspertutvalget konkluderer med. De sier at de ikke ser noen veldig tydelige tegn på det, men at faren åpenbart er der. Med andre ord: En av de viktige forutsetningene for å kunne øke utdanningskvaliteten handler også om finansieringssystemet.

Små og fragmenterte fagmiljøer har jeg allerede adressert – tilsvarende er en av forutsetningene for å kunne gjøre det.

Det er en del spørsmål som også dreier seg om politiske krav og hva institusjonene gjør, og det er en ting vi heller ikke må glemme her, og det er at selv om vi skal ha høye ambisjoner om fremragende utdanningskvalitet, må vi ikke frata institusjonene ansvaret.

Trond Giske (A) [11:58:09]: Det er litt vanskelig å få tak i Høyres politikk på dette området. Så sent som i forrige uke, da vi avga innstilling, var Høyre imot en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Da statsråden ble spurt i spørretimen, var det heller ikke noen signaler om en slik melding. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår dette i innstillingen i dag.

I dag har statsråden kommet på at han skal lage en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Det virker som en politikk for forskning og høyere utdanning etter innfallsmetoden.

Det er to måter å være statsråd på: Den ene er å vise handlekraft og gjennomføringsevne og gjøre mest mulig mens man sitter i stolen. Den andre måten er å prøve å være mest mulig usynlig, sånn at færrest mulig vet hvem man er, og utsette mest mulig til neste periode. Stortingsmeldingen om kvalitet skal komme våren 2017, lærerutdanningen skal komme høsten 2017, og en plan for bygg skal komme i 2018, sannsynligvis med en annen statsråd.

Hvorfor vil ikke statsråden selv lage en slik plan for bygg og infrastruktur i høyere utdanning? Og hvorfor mener han at sektoren er tjent med å utsette dette til 2018?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:59:17]: Det er mulig at jeg snakker med andre folk i sektoren enn representanten Giske gjør, men mitt inntrykk er nok ikke at sektorens unisone tilbakemelding er at det skjer altfor lite, og at det ikke foregår noe innenfor høyere utdanning – snarere tvert imot. Det foregår en strukturprosess og en kvalitetsprosess. Vi skal ha et nytt finansieringssystem. Vi har fått en langtidsplan for høyere utdanning, og vi varsler også kommende politikk.

Stortingsmeldinger varsles ikke bare fordi statsråden kommer på det. Det er et resultat av lange og grundige forberedelser og krever bl.a. regjeringsbehandling, noe som representanten Giske er godt kjent med.

Når det gjelder hvorvidt jeg er usynlig, er det godt mulig at det finnes andre utdanningspolitikere som er mer kjente, men det er verdt å minne om at det er forskjell på å være berømt og å være beryktet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A) [12:00:38]: (komiteens leder): La meg først begynne der vi slapp og legge merke til at statsråden overhodet ikke svarte på spørsmålet, nemlig hvorfor en rullerende langtidsplan på bygg og infrastruktur skal utsettes til 2018. Han prøvde ikke en gang å berøre det spørsmålet, og jeg håper at statsråden eller Høyre – gjerne også Venstre og andre – i løpet av denne debatten kan være med på å klargjøre hvorfor dette skal utsettes i tre år. Hvorfor skal vi ikke nå lage en fullverdig plan for høyere utdanning og forskning, inkludert bygg og infrastruktur? Jeg skjønner at statsråden ikke har noe godt svar på det. Vi burde i hvert fall her i salen – og det er en appell til mellompartiene – sørge for at dette kommer så raskt som mulig.

Det er ingen tvil om at alle partiene i salen enstemmig deler vurderingen om viktigheten av forskning og utdanning. Det er store makrotrender som gjør at dette blir mer og mer nødvendig. Forskere anslår at om lag halvparten av jobbene vi har i dag, vil forsvinne i løpet av 20 år. Flertallet av jobbene som finnes om 20 år, vet vi ikke om i dag. Samtidig ser vi at globalisering, klimaendringer, befolkningsøkning og teknologiutvikling stiller stadig større krav til oss. Derfor satte den forrige forskningsministeren, Kristin Halvorsen, og den regjeringen forskning høyt på dagsordenen, den hadde en realvekst på mellom 30 og 40 pst. i forskningsbudsjettene i vår regjeringsperiode – en raskere vekst i forskning enn i det øvrige budsjettet.

Våren 2013 ble det lagt fram en omfattende forskningsmelding: Den var solid, tung og helhetlig, og ble møtt av sektoren med stor interesse og stor debatt. Ett av vedtakene fra den gangen var at det skulle lages en langtidsplan: en mulighet for å sette konkrete, målbare ambisjoner, en mulighet for å tenke helhetlig og se sammenhenger, en mulighet for å løfte sektoren i kamp om ressurser mot andre gode formål. Vi vet hvordan dette foregår, det er en kamp – mellom departement, mellom sektorer og ikke minst mot Finansdepartementet – for å få gjennomslag for sine saker. Alle av oss som har vært med på å lage stortingsmeldinger, vet at konkretiseringen av tallfestede mål, ambisjoner og planer ofte blir filtrert gjennom Finansdepartementets embetsverk, og av og til også politisk ledelse.

Sjelden har vel en stortingsmelding blitt så grundig gjennomvasket som den meldingen kunnskapsministeren har lagt fram. Her er nesten alle konkrete tiltak borte. Vi trenger en statsråd som står opp for sektoren, som har gjennomslag i egen regjering, som har regjeringssjefens øre og støtte. Ingen av disse delene kjennetegner dagens kunnskapsminister. Her er det altså ingen helhetlig plan for utbyggingen og omfanget av høyere utdanning i framtiden. Det stemmer jo godt overens med statsbudsjettet, hvor det heller ikke var noen nye studieplasser utover det som var innfaset av gamle vedtak. Det er ingen konkrete mål for kvaliteten i høyere utdanning, det er ingen tiltak for å øke internasjonaliseringen i høyere utdanning, det er ingen plan for å styrke institusjonenes internasjonale samarbeid, og det er ingen konkret opptrapping for tiårsperioden. Man smykker seg med et mål i 2030, nesten ingen av oss som er her, kommer til å sitte i denne stortingssalen og stå til ansvar for det i 2030. Hvorfor er det ikke i det minste et konkret mål om hva som skal skje når det gjelder det totale forskningsmålet i løpet av tiårsperioden – en konkret opptrapping år for år? Man smykker seg med at i 2030 skal vi ha en ambisjon om at privat sektor forsker for 2 pst. Det er ingen helhetlig plan for bygningsmassen og infrastrukturen i sektoren. Det er ikke rart, for i statsbudsjettet var kunnskapsministeren den første på mange år som ikke hadde ett eneste nytt bygg i sitt statsbudsjett, og ingen konkrete mål for kvalitet i forskningen.

Meldingen er tynn med hensyn til antall sider, og den er også tynn i innhold. Det er jo påfallende at innstillingen fra komiteen er mer omfattende enn den meldingen kunnskapsministeren har lagt fram. Jeg tror jeg refererer statsråden korrekt når han i et innlegg her i sted sa: Det som har vært et problem, er å legge fram en plan med konkrete vyer.

Finansiering og struktur i institusjonene kommer nå i vår, men alle vi møter, etterlyser målene for prosessen. Dette kunne vært muligheten – noen måneder før vi får den meldingen til behandling – til å sette oss disse målene. Nå utsettes det meste til neste stortingsperiode. Struktur og sammenslåing kommer før målsettinger, og Venstre er for en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning når Høyre og Fremskrittspartiet foreslår det, men mot når de rød-grønne foreslår det. Det er også en artig observasjon i denne debatten.

Tone Merete Sønsterud (A) [12:05:56]: I langtidsplanen kan vi lese at regjeringa i tillegg til den gjennomgående satsinga på kvalitet i forskning og høyere utdanning prioriterer en egen satsing på verdensledende fagmiljøer.

«Kunnskap og kompetanse er blant de viktigste konkurransefaktorene vi har. … flinke folk med gode ferdigheter er utgangspunktet for hvordan vi møter store samfunnsutfordringer. Det er også dette som legger til rette for verdiskaping, både i offentlig sektor og i næringslivet. Forskning og utdanning påvirker økonomien ved å heve kvaliteten på arbeidskraften og tjenestene som leveres, og gjør det mulig å utvikle og ta i bruk nye løsninger og produkter. Dette bidrar til omstillingsevne og økt produktivitet. En kunnskapsbasert tilnærming er vesentlig for å finne løsninger som kan møte mange av utfordringene som samfunnet står overfor.»

Dette er vellydende ord og vanskelig for noen å være uenig i. Nå skal ikke jeg snakke om alle manglene i langtidsplanen, det har flere gjort før meg, men det står ikke noe om problemet med midlertidig ansatte i sektoren, og det finner jeg oppsiktsvekkende. For hvordan skal vi få ungdommen til å velge å bli forskere, hvordan skal vi få tak i de beste, de med de beste forutsetningene, kompetansen og evnene, til sektoren? Og ikke minst: Hvordan skal vi få kvinner til å velge yrket når et av de største problemene for rekruttering til forskning er midlertidige stillinger og at det er så utbredt?

I mange år har mange snakket om dette, og Forskerforbundet – og jeg understreker: Forskerforbundet, ikke LO! – skriver bl.a. dette på sin hjemmeside:

«Det er unormalt høy midlertidighet i sektorer hvor Forskerforbundet organiserer arbeidstakere. Dette rammer særlig vitenskapelig ansatte, men også andre grupper i forskningssektoren som i langt større grad tilsettes midlertidig enn det som er vanlig ellers i arbeidslivet.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast tilsetting. Det gir større trygghet og forutsigbarhet for arbeidstakerne og gir bedre grunnlag for faglig videreutvikling.

Det å være midlertidig ansatt kan være belastende på flere måter. Mest alvorlig er nok utryggheten for å miste jobb og inntekt, men midlertidig ansatte kan også føle at de blir tilsidesatt i en del jobbsammenhenger, for eksempel i spørsmål om lønn, stillingsopprykk, tilgang til ressurser og i strategisk arbeid.

Det kan også gå ut over den akademiske friheten og forskningens uhildethet når forskernes jobbsituasjon er utrygg. Videre vil man ofte få dårligere lånevilkår i banken og gå glipp av en del økonomiske goder fast ansatte får.»

Videre skriver de at fordelene med fast tilsetting bl.a. er at det

• «– gir virksomheten og den enkelte mulighet til langsiktig og helhetlig planlegging

• – styrker arbeidsmiljøet og trivselen

• – inngir gjensidig tillit og lojalitet

• – sikrer akademisk frihet og dermed samfunnets tillit til at forskningen skjer på en kritisk og uavhengig måte

• – gjør arbeidsplassen mer attraktiv for talentene man ikke vil gå glipp av

• – gir muligheten til å rekruttere den beste tilgjengelige kompetansen i en tilsettingsprosess

• – reduserer antallet tilsettingsprosesser og opplæringsperioder

• – hindrer at hjernekraften forsvinner og at fokus flyttes fra viktige arbeidsoppgaver til jobbsøking»

Tallene over ansatte i universitets- og høyskolesektoren fra Database for statistikk om høgre utdanning i desember 2013 viser at kvinner i langt større grad enn menn tilsettes i midlertidige stillinger. Forskerforbundet kommenterer det på denne måten:

«Midlertidigheten i sektoren er et betydelig problem for alle involverte, men dette viser at kvinner i større grad enn menn tilsettes midlertidig, og indikerer en ekstra utfordring for likestilling og kvinners arbeidsvilkår.»

Det er derfor denne saken er viktig for Forskerforbundet.

På VG nett akkurat nå kan vi lese om Sanna Sarromaa på 35 år, som nå gir opp akademia. Hun har vært midlertidig ansatt i ti år, men nå orker hun ikke mer, og det sier vel sitt.

Tidligere har jeg oppfattet statsråden dit hen at han mener at dette problemet må man ta på alvor, men nå er jeg ikke så sikker på hva han mener lenger. Vi vet at regjeringa vil ha mer midlertidighet i arbeidslivet, og de vil endre arbeidsmiljøloven for å få dette til. Verken Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti støtter vårt forslag i denne saken, der vi sammen med Senterpartiet og SV ber regjeringa lage en rekrutteringsstrategi for bedre kjønnsbalanse og sikre mindre bruk av midlertidighet i universitets- og høyskolesektoren. Når de senere i dag sannsynligvis vil stemme imot dette forslaget, må det bety at de faktisk er imot det som står i forslaget vårt, også. Jeg mener det er alvorlig at de ikke tar dette på alvor.

Så skal det innrømmes at det kunne ha skjedd mer under den forrige regjeringa, selv om det ble en kraftig nedgang fra 19,7 pst. i 2005 til 14,8 pst. i 2012. For Arbeiderpartiet er det viktig at det arbeidet de rød-grønne satte i gang, nå videreføres for å sikre at en ikke bare klarer å rekruttere gode forskere, men faktisk klarer å beholde dem i sektoren.

Til slutt: Det er et paradoks at samtidig som i denne saken alle understreker hvor viktig forskning og kunnskap er for samfunnet vårt, velger regjeringa å se bort fra etablert kunnskap når det kommer til midlertidighet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Thorsen (FrP) [12:11:19]: For første gang legger en regjering i Norge fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning som gir næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøene forutsigbarhet og langsiktighet.

Planen, som tar utgangspunkt i de store utfordringene som Norge står overfor, er godt mottatt, og både Forskningsrådet og Akademikerne har kalt den «en milepæl». Unio omtalte den som «både ambisiøs og konkret».

Fremskrittspartiet er positive til at planen inneholder konkrete satsingsområder, langsiktige prioriteringer og målsettinger, samtidig som den gir den fleksibilitet som er nødvendig for å ta i bruk muligheter som vi i dag ikke kjenner til.

Kvaliteten på forskning og høyere utdanning er generelt god. Samtidig er det til dels stor variasjon resultatmessig mellom institusjonene. Det betyr at det er potensial til å ta ut mer.

I motsetning til Arbeiderpartiet evner Fremskrittspartiet både å se ting i sammenheng og å sette ting inn i en helhet. Vi mener at langtidsplanen og regjeringens varslede melding om struktur og kvalitet i UH-sektoren må ses i sammenheng, og at dette vil styrke og heve kvaliteten på forskning og høyere utdanning.

Det satses på områder der Norge har strategiske fortrinn, som naturressurser eller gode fagmiljøer. For eksempel er vi verdensledende innenfor maritim teknologi. For å være i front med gode og effektive løsninger er det behov for samarbeid mellom næringer, forskning og utdanning. Næringsklyngen Blue Maritime på Mørekysten og Maritime CleanTech West, som holder til i Bergens- og Haugalandsområdet, og som har status som senter for fremragende forskning, er gode eksempler på hvordan samspillet mellom næringsliv og utdanning og forskning driver fram ny og enda bedre teknologi. Dette viktige samspillet er med på å trygge arbeidsplasser og sikre utvikling og vekst i Norge. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at dette ivaretas på en veldig god måte i planen.

Oljeutvinningen på norsk sokkel har vært viktig for vår økonomi, og det vil den fortsatt være i mange år framover. Norge har utviklet verdensledende teknologi innenfor petroleumsnæringen. En fortsatt satsing på forskning og teknologi innenfor næringen vil være med på å bringe fram ny teknologi og utstyr som kan bidra til enda mer miljøvennlig produksjon av olje og gass, og øke konkurransekraften for sektoren og bedrifter, samtidig som teknologien vil ha overføringsverdi til andre energimiljøer.

Fremskrittspartiet har forventninger til langtidsplanen og til at regjeringens økte satsinger på høyere utdanning og forskning og på samarbeid med næringslivet vil gi økt kvalitet i UH-sektoren og økt verdiskaping i landet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:14:24]: Etter å ha hørt deler av denne debatten er det nesten vanskelig å tro at det er en enstemmig komité som faktisk har sagt seg vel tilfreds med at regjeringa nå har lagt fram den første handlingsplanen for forskning og høyere utdanning, en langtidsplan flere partier lenge har etterlyst, men ikke fått fram.

Vi har fått en plan som gir klare signaler til fagmiljøer, næringsliv og det offentlige om regjeringas prioriteringer innenfor feltet, og en plan som klart signaliserer regjeringas vilje til forpliktelse til å følge opp ressursinnsatsen for rekrutteringsstillinger, bevilgninger til forskningsinfrastruktur, ordninger som skal bidra til god deltagelse i Horisont 2020, og et ambisiøst mål for vekst i bevilgningene til forskning og utvikling. Dette står etter mitt skjønn, med all respekt å melde, i skarp kontrast til Arbeiderpartiets påstand om manglende forpliktelser i artikkelen «En halv plan» i Dagens Næringsliv, mandag 2. februar.

Flere av høringsinstansene har sagt, som NTL, at de registrerer med glede at regjeringa nå hever ambisjonene for å bygge gode forsknings- og utdanningsmiljøer. Universitets- og høgskolerådet sier de er glad for at vi har fått en langtidsplan for høyere utdanning, hvor det på flere punkt signaliseres en investeringsplan for regjeringsperioden. De presiserer at med ministerens syvpunktsplan og budsjettavtalen for 2015 har regjeringa signalisert en mer ambisiøs retning for forskning og høyere utdanning.

Forskerforbundet presiserer i sin høringsuttalelse at de er overbevist om at dette er et godt grep som vil gi økt forutsigbarhet og tydeligere handlingsrom for institusjonene. De understreker at langtidsplanen vil bidra til å skape en lenge etterspurt langsiktighet i norsk forskning og høyere utdanning med større åpenhet rundt prioriteringsdiskusjonene, og at det vil gi økt kvalitet i forskning og utdanning.

Langtidsplanen vi skal vedta, markerer et tydelig linjeskift i retning av sterkere satsing på verdiskaping, kvalitet og de store utfordringene vi står overfor. Finansieringsutvalgets innstilling er på høring, strukturmeldingen er ventet om kort tid, og kunnskapsministeren har varslet en egen melding for kvalitet i høyere utdanning. Dette handler ikke om utsetting, slik representanten Giske hevder, men om gjennomføringskraft og tempo. For å si det med Aasmund Olavsson Vinje:

«Kunnskap skal styra Riki og Land, og Yrkje skal Baaten bera»

Denne handlingsplanen er et viktig element i utviklingen av Kunnskaps-Norge.

Marianne Aasen (A) [12:17:15]: Jeg har behov for å kommentere litt om utdanning, som har preget debatten.

Statsråden innrømmet i et av sine innlegg at det er behov for å tenke utdanningskvalitet. Vi etterlyser handling når det gjelder utdanningskvalitet. Jeg har lyst til å vise til et NOKUT-notat fra 2014, hvor det advares nettopp mot å nøye seg med bare å styrke fagmiljøene i sektoren, som er hovedargumentasjonen til regjeringspartiene, nemlig at hvis vi styrker fagmiljøene, er det nærmest en lovmessig sammenheng mellom gode fagmiljøer og god utdanningskvalitet. Sånn er det ikke. Det man må gjøre, som NOKUT er ganske tydelig på, er å gi klare retningslinjer på hvordan utnytte dette kvalitetsløftet som foregår i fagmiljøene, til å heve utdanningskvaliteten også.

Det handler litt om å kalle en spade for en spade, for det er store utfordringer i mange institusjoner med å prioritere utdanningskvalitet. Det er en kamp om ressurser mellom undervisning og forskning. Det er det det handler om, og det må vi tørre å si åpent. Jeg opplever at alle bare snakker opp utdanningskvalitet uten å konkretisere det, og det er det som er problemet med meldingen.

Det er sånn at incentivene og den politiske oppmerksomheten som prioriterer forskning, er vesentlig kraftigere enn det som stimulerer utdanningskvalitet. Konsekvensen blir at handlingsrommet for institusjonene, som Røe Isaksen etterlyser at vi skal bruke i større grad, blir mindre, fordi det er forskningen som hele tida snakkes opp, det er forskningen som det hele tida fokuseres på, og forskningen har f.eks. et sterkt forskningsråd. Alt som handler om utdanningskvalitet, er fragmentert og lite til sammenlikning. Vi må ha målrettede tiltak på nasjonalt nivå om vi skal nå disse målene, og det er NOKUT veldig klare på.

Vi kan alltids ha incentivordninger for forskning – mye der og mindre på utdanning. Hvis vi ser på SFF-ene – Sentre for fremragende forskning – har de 287 mill. kr i sitt 2014-budsjett. Hva har SFU-ene, som vi er opptatt av i vår innstilling? De har 16 mill. kr. Det er en kjempestor forskjell i vektleggingen. Dessuten vet vi for lite. Studiebarometret, som studentene selv bidrar med, er retningslinja vår. Det er altfor lite når vi skal lage en politikk. Vi trenger en evaluering og et oppdrag som NOKUT og Forskningsrådet f.eks. kan gjøre sammen. Jeg synes rett og slett at statsråden bør følge opp alle punktene i NOKUTs notat, og så bør han ha det på plass lenge før meldingen kommer i 2017, for først da viser han at han tar på alvor det som veldig mange i sektoren snakker om, ikke minst studentene, og som vi må lytte til, nemlig at utdanningskvaliteten ikke er god nok.

Kristin Vinje (H) [12:20:26]: Jeg føler behov for å si noe mer, for jeg synes det blir unødig mye svartmaling i denne debatten. Jeg har lyst til å gi ros for den planen som er utarbeidet, som har klart å balansere det å være en overordnet plan med en helhetlig tilnærming, samtidig som den er både visjonær, forpliktende og konkret. Den er også forbilledlig kortfattet. Jeg liker ikke å ha strategier som er på flere hundre sider. Det er viktig at man har et overordnet mål, og så skal det følges opp i andre dokumenter etterpå.

Med respekt å melde: Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til den uendelige svartmalingen som representanten Giske lirer av seg ved å si at verken det ene eller det andre finnes i denne planen. Planen er en milepæl for norsk forskning og høyere utdanning. For første gang legges det frem en plan som gir næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøene forutsigbarhet og langsiktighet. Vi har også fått en kunnskapsminister med gjennomslag i egen regjering – også i Finansdepartementet – til å kunne komme med forpliktelser på lang sikt.

Vi har også en statsminister som personlig engasjerer seg i forsknings- og utdanningsspørsmål. Siden Erna Solberg overtok som statsminister, har vi sett konkret handling gjennom sterke budsjetter. Vi ser at regjeringen både investerer mer og leverer konkrete bidrag for å styrke kvaliteten i utdannings- og forskningsmiljøene. Langtidsplanen er en overordnet, langsiktig strategi. Vi får en strukturmelding som skal se på endringer i universitets- og høyskolesektoren, med nettopp det utgangspunkt å styrke kvaliteten. Kunnskapsministeren har også varslet en egen melding om kvalitet i høyere utdanning – ikke veldig overraskende; det var det et enstemmig storting som vedtok i forrige periode. Etter hva jeg forstår, var det også Høyre som gikk i spissen for det forslaget.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:22:42]: Jeg vil først si tusen takk til komiteen for en veldig god debatt, og også for veldig mange gode innspill i merknadene som foreligger, både fra varierende flertall og fra mindretallet.

Jeg tror en av de tingene som kanskje forskningspolitikken og delvis politikken for høyere utdanning sliter med i Norge, er at det sjelden er det området som skaper overskrifter. Men nå er vi inne i en periode hvor bl.a. nobelprisen og en rivende teknologisk utvikling gjør at vi kanskje kan få se flere overskrifter om forskning og høyere utdanning. Det er bekymring også for studiekvaliteten, og alt det synes jeg gjenspeiles i en engasjert debatt i Stortinget. Jeg merker meg innspillene og hører hva Marianne Aasen sier her, og jeg har også sett på hva organisasjoner og institusjoner spiller inn.

Noen ting om hva vi gjør innenfor høyere utdanning og innenfor utdanningskvalitet: Representanten Aasen sier at finansieringssystemet er viktig. Det er jeg helt enig i. Selv om man overordnet sett kan si at finansieringssystemet på en måte belønner utdanningskvalitet gjennom å belønne gjennomføring, er det etter min mening behov for endring der. Ekspertutvalget gir et utgangspunkt for den diskusjonen. Vi har også foreslått et forsøk med nasjonale deleksamener i noen fag. Det er også et bidrag til utdanningskvalitet, for sammen med Universitets- og høgskolerådet har vi også bedt om at man går nærmere inn i hvordan karaktersettingspraksisen på de forskjellige institusjonene er. Det er et bidrag.

Jeg merker meg også at komiteen synes sentre for fremragende utdanning er en veldig god ordning, og gjerne ser mer av det. Det skal jeg notere meg bak øret. Vi har også fra departementets side bestilt en treårig forskningsbasert evaluering av kvaliteten i høyere utdanning gjennom Norges forskningsråd. Og til representanten Marianne Aasen: Vi har også gitt i oppdrag til NOKUT og Norges forskningsråd å se forskning og utdanning bedre i sammenheng, og NOKUT og Forskningsrådet skal i løpet av 2015 utvikle en metode for en samlet vurdering og evaluering av fagmiljøer som omfatter både forsknings- og utdanningsvirksomheten. Det er ting vi er i gang med.

Når det gjelder bygg, som representanten Giske tok opp, er det nå en formulering fra flertallet om at man ønsker en synliggjøring av byggbehovene – kanskje da også vedlikeholdsbehovene i sektoren – i forbindelse med neste rullering. Det er selvfølgelig et vedtak som vi skal følge opp, for bygg, og ikke minst vedlikehold av bygg, hvor etterslepet i sektoren er betydelig, handler også i siste instans både om kvaliteten på forskningen – Life Science-bygget er et godt eksempel på det – og ikke minst om kvaliteten på utdanningen.

Trond Giske (A) [12:25:58]: Når Høyres hovedtalsperson må fortelle salen at jo da, ministeren er egentlig ganske flink, da skjønner man at statsråden er på tynn is. Vi driver ikke med svartmaling; vi bare ramser opp alle de tingene som kunne ha vært med i en langtidsplan for høyere utdanning og forskning, men som ikke er der. Og det er ikke bare vi som mener det – det mener faktisk Høyre selv. Man peker i en merknad på at det har «kommet et klart ønske fra sektoren om en tydeligere prioritering av investeringer i bygg utover det som er skissert i langtidsplanen». Og om utdanning sier man:

«Flertallet viser til at flere aktører har etterlyst mer vektlegging av høyere utdanning i langtidsplanen.»

I parlamentarisk språkbruk – når regjeringspartiene i innstillingen omtaler sin egen regjerings innstilling på den måten – er det ganske krasse ord, og når man må gå så langt med konkret å foreslå et romertallsvedtak her for å instruere sin egen regjering – eller sannsynligvis en annen etter 2017 – om å lage en plan for bygg og infrastruktur, er det også ganske oppsiktsvekkende. Det hører med til sjeldenhetene at det skjer. Det er jo her statsråden mangler fullstendig gjennomslagskraft og gjennomføringsevne. Hvorfor i all verden skal vi vente til 2018? Statsråden svarer fortsatt ikke på det. Hvis statsråden legger bort mobiltelefonen i 3 sekunder og tenker over følgende: Hvorfor vil han vente til 2018 med å lage en helhetlig plan om bygg og infrastruktur i høyere utdanning? Hvorfor er sektoren tjent med at det skal vente til 2018?

Vi gjennomførte kvalitetsreformen – jeg overtok som statsråd i mars 2000, meldingen kom i februar 2001, ble vedtatt i juni 2001. Når det gjelder Kristin Clemet, var jeg uenig i mye av det hun gjorde, men hun hadde implementert hele reformen innen 2003 – overgang fra cand.mag. til bachelor og fra hovedfag til master, ny finansieringsordning, opprettelse av NOKUT. Denne statsråden venter altså i fire år med å gjennomføre den femårige lærerutdanningen, selv om det finnes femårige lærerutdanninger allerede. Han venter i fire år med en stortingsmelding om kvaliteten i høyere utdanning, og han skal vente i fem år, sannsynligvis, til en annen statsråd lager en annen plan for bygg og infrastruktur i høyere utdanning. Er det gjennomføringskraft? Er det handlingsevne? Nei, det er det motsatte. Det er å sitte stillest mulig i båten og håpe at denne stortingsperioden går over før man faktisk må gjøre noe. Så smykker man seg med at man går rundt og truer Høgskolen i Nesna eller Høgskulen i Sogn og Fjordane med tvangssammenslåing. Vel, det er jo ikke handlekraftig å slå sammen høyskoler – det er ett vedtak i en regjering, og så er det gjort. Vi har også slått sammen høyskoler og universiteter i vår tid. Handlekraften må gå på kvalitet, ambisjoner, bygg, infrastruktur, innhold, spissing, penger.

Og igjen stiller jeg spørsmålet til statsråden: Hvorfor skal denne planen om bygg og infrastruktur a) instrueres av Stortinget, og b) vente til neste stortingsperiode? Det synes jeg vi kan få svar på.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:29:14]: Det har vore ein mangslungen debatt, og vi har ikkje hatt den mest omfattande debatten som ein langtidsplan for høgare utdanning og forsking kanskje skulle ha vore. Til det er grunnlaget for debatten for syltynt.

Eg har sett på ei av dei strekningane som har brydd meg mykje i mitt politiske liv, E18 mellom Balsfjord og Tromsø. Kunnskapsgrunnlaget som departementet har utvikla for den vegstrekninga, er større og meir omfattande enn kunnskapsgrunnlaget som vi byggjer denne planen på, frå Kunnskapsdepartementet.

Det er slik, som fleire har vore inne på, at det skal ein kome tilbake til. Ein skal kome tilbake til bygg, ein skal kome tilbake til utdanning. Ein skal kome tilbake til korleis ting skal bindast saman, og korleis dei forskjellige strategiane skal henge i hop. Da sit Stortinget igjen som eit stort spørsmålsteikn: Kva er ideen her? Kva er den store kongstanken? Eg synest det er eit eller anna fantasilaust over heile prosjektet langtidsplanen slik som han har blitt realisert av denne regjeringa. Her har ein eigentleg ei fantastisk moglegheit til verkeleg å dra på med store, spennande visjonar. Ein kunne prøvd å konseptualisere og verkeleg stake ut kursen for kor vi skal vere når det gjeld forholdet mellom forsking og utdanning, om ti år. Der har ein verkeleg store moglegheiter til å lage noko spennande, som verkeleg kan vise handlekraft og peike retning for korleis sektoren skal bli i framtida.

Heile teknologifeltet – korleis skal ein ta det i bruk for å spreie kunnskap til samfunnet, både ta utdanning og også tilgangen til forsking. Den evna forskinga har til å skape verdiar for samfunnet, er heller ikkje nemnd. Skulle ein f.eks. ha eit mål om at 100 pst. av alle utdanningsprogram på universitet og høgskolar skulle vere digitalt tilgjengelege innan 2020 f.eks.? Det kunne ha vore spennande visjonar for eit kunnskapssamfunn som skal strekkje seg i retning av dei store leiande kunnskapsnasjonane i verda. Det finst ikkje noko om det. Formidling kunne ein kanskje gå laus på og gjere formidling meritterande, akademisk meritterande. Den typen spørsmål for å bringe det som skjer i institusjonane, ut i samfunnet – heller ikkje dei spora blir tatt inn i denne planen. Ein går berre veldig tradisjonelt, ein slags forskingsavdelingsmessig, til verks og legg fram eit veldig tynt kunnskapsgrunnlag.

Eg har stilt spørsmål ved at det kan ikkje vere slik at ein er så fantasilaus. Kva kan vere dei bakanforliggjande grunnane til dette? Kan det vere at vi har ei mindretalsregjering som ikkje ønskjer å forplikte seg i eit storting der dei må søkje fleirtal på ein annan måte? Dei ønskjer ikkje å lage ein plan som tek frå dei moglegheitene til å styre. Derfor legg ein fram ein ganske slapp plan. Det kan hende at det er der det ligg, og at det ikkje er det fantasilause det går på.

Marianne Aasen (A) [12:32:33]: Først en kommentar til diskusjonen rundt debatten. Jeg tror vi skal være såpass ærlige og si at dette er en normal diskusjon i Stortinget – sånn jeg ser det – mellom opposisjon og posisjon. Da må vi tåle at man ikke er enig om alt motparten sier. Så vidt jeg har kunnet følge med, har i og for seg alle opposisjonens talspersoner snakket pent om at planen legges fram, at det er en del bra ting, men at vi må tillate oss å ha en åpen diskusjon om hva vi mener mangler. Det mener jeg hører hjemme her i salen.

Så til et tema som ikke har vært så mye oppe, og som jeg mener er viktig at blir sagt i denne diskusjonen. Det er nemlig at disse samfunnsområdene vi satser på, samfunnssikkerhet og beredskap, er tatt opp av Kristelig Folkepartis representant Anders Tyvand, mens hav, teknologi, miljø, velferdsstat osv. er områder som vi vektlegger tydelig i planen. Der må andre departement enn Kunnskapsdepartementet også være pådrivere.

Det som bekymrer meg, er at kunnskapsministeren la fram en god forskningssatsing – i og for seg – i årets budsjett. Der var det en økning med et beløp som man kan være fornøyd med, men problemet er at bortsett fra Næringsdepartementet er det ett departement som holder seg stabilt, de andre kutter i forskningen. Det er veldig bekymringsfullt, for det er de som skal drive helseforskning, det er de som skal drive samfunnssikkerhets- og beredskapsforskning. Vi trenger økninger på Forsvarsdepartementets budsjett til forskning, og på Justisdepartementets budsjett, på Samferdselsdepartementets budsjett osv. Det er noe man skal vite at komiteen er opptatt av, både denne og den forrige komiteen – vi er nødt til å ha et trykk på de andre fagfeltene som vi ikke har mulighet til å følge opp like godt som vi vil gjøre i denne komiteen, og som de statsrådene vi har i vår komité, vil gjøre. For å lykkes med det samfunnet vi skisserer i denne meldingen, må alle statsrådene stille opp – alle må prioritere at de må øke forskningen i sine budsjetter.

Så har jeg lyst til å takke for de konkrete svarene som handlet om utdanningskvalitet, som kom fra statsråd Røe Isaksen, og som jeg oppfattet som positive og gode – vi får vite i dag at det skal komme en egen melding. Det var noe vi ikke fikk svar på – det henger fortsatt i lufta, etter min mening. Men jeg lurer likevel litt på hvordan det kan ha seg at statsråden setter sine egne i den situasjonen at de går imot merknader internt i innstillingen som de nå plutselig er for. Det gjelder en stortingsmelding. Det burde man kanskje unngått ved å ha en litt mer helhetlig tilnærming til det. Der har representanten Knag Fylkesnes et godt poeng – det blir for mye armer og bein, det blir for uklart hva som er den store planen her, og det henger ikke i hop.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:35:49]: Vi er jo i den situasjonen at vi faktisk kan fylle ordene «show, don’t tell» med litt innhold og litt mening. Det vil si at det er ikke så veldig lenge siden vi kunne se hva det tidligere stortingsflertallet brukte sin flertallsmakt til. I 2013 kom det en forskningsplan, det gjorde det også i 2009. I langtidsplanen i år ligger det inne to konkrete bygg som er prioritert. I 2009 var det, meg bekjent, null bygg; i 2013 – det er ikke så veldig lenge siden – var det, meg bekjent, null bygg.

Så er vi i den situasjonen som opposisjonen bare må bli vant til: Vi har et nytt stortingsflertall, og da er det også naturlig at f.eks. et parti som Venstre er enda mer ambisiøs enn regjeringen. Det kan vi godt leve med. Når det er sagt, så ligger det inne rekordhøye – om ikke rekordhøye, så iallfall veldig høye – bevilgninger til bygg: 1,45 mrd. kr til bygg, til prosjektering 105 mill. kr, til utstyr 210 mill. kr, en forpliktende opptrappingsplan i langtidsplanen når det gjelder vitenskapelig utstyr – alt det leverer. Tilsvarende kan man se hva det forrige stortingsflertallet brukte sin flertallsmakt til når det gjaldt stipendiater. De brukte det til å gå hardt ut de første årene – da var det bra – men i 2010 var det null, i 2011 null, i 2012 null, i 2013 null. Det har skjedd et taktskifte med det nye stortingsflertallet og med den nye regjeringen.

Når det gjelder lærerutdanning, er det i og for seg greit at representanten Giske gjerne skulle hatt den før, men det er jo pussig å få kritikk for å gjennomføre noe for sakte, noe som Arbeiderpartiet alltid har vært mot, og som de uttrykkelig slår fast i sitt program at de også er mot.

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) [12:37:53]: Det tok altså to og en halv time før statsråden kom med de siste åtte årene, og hva vi gjorde i regjering – vel, han kan få listen fra sitt eget embetsverk over alle de byggene som ble igangsatt, som det ble bevilget penger til, som ble ferdigstilt under den rød-grønne regjeringen.

Nå har statsråden hatt ordet for tredje gang, og jeg gjentar spørsmålene – han har ubegrenset taletid: Hvorfor skal man vente til 2018 med en langtidsplan for bygg og infrastruktur i høyere utdanning? Hvorfor ønsker ikke statsråden å gjøre dette i inneværende stortingsperiode? Hvorfor hadde han ikke ett nytt bygg i sitt statsbudsjett for 2015? Hvorfor må man ha et romertallsvedtak i Stortinget for å gjennomføre dette? Burde ikke sektoren være mer tjent med å få denne planen så raskt som mulig, at man også satte kvalitet før man satte struktur, at man kom med en stortingsmelding om høyere utdanning så raskt som mulig istedenfor å sitte stillest mulig i båten og vente på et regjeringsskifte? Nå kan han få anledning til å svare: Hvorfor skal denne planen først komme i 2018?

Marianne Aasen (A) [12:39:07]: Jeg tar ordet fordi jeg mener det er litt viktig at vi skiller mellom langtidsplan og forskningsmelding. Statsråd Røe Isaksen viste til to forskningsmeldinger, forskningsmeldingen 2009 og forskningsmeldingen 2013, som er overordnede politiske dokumenter der det ikke står om den type konkrete bygg, antall bevilgninger, antall stillinger osv. Det er derfor vi har fått langtidsplanen. Det er den som skal fylle det strategiske dokumentet med den type innhold.

Det er derfor vi også er opptatt av konkretisering, for en langtidsplan er konkretiseringen av forskningsmeldingen – det er sånn den er ment. Da synes jeg det blir litt rart og pussig å dra fram akkurat det. Det er budsjettene som tidligere har vært de dokumentene som har vist de konkrete grepene som skal følge opp forskningsmeldingene. Nå har vi fått en langtidsplan, som i og for seg skal følge opp den forskningsmeldingen som ligger til grunn for dette. Her mener jeg det er litt viktig at vi er litt ryddige.

Så er det mulig, selvfølgelig, at statsråden tar initiativ til eventuelt å endre på dette, men fortida – det som er historie – bør i hvert fall være korrekt, etter min mening.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:40:40]: Det kom plutseleg ei kraftsalve på slutten frå ministeren, der han bl.a. forveksla det som har vore eit problem for komiteen å forstå: Kva er forholdet mellom forskingsmeldinga og langtidsplanen? Langtidsplanen skulle innehalde vesentleg meir. Éin ting var langtidsperspektivet. Det andre var at han skulle innehalde bl.a. bygg – ting som vi elles ser i statsbudsjetta – få det inn i eit langsiktig perspektiv. Så ministeren brukar ugyldige argument frå Stortingets talarstol, som eg synest er oppsiktsvekkjande.

Det andre gjeld stipendiatstillingar. Frå 2005 og til den raud-grøne regjeringa gjekk av, var det ein realvekst innan forskinga på 32 pst. – 7 mrd. kr ekstra til forsking totalt, 1 000 direkte finansierte stipendiatstillingar og post doc.-stillingar – i løpet av den perioden. Det er ei formidabel satsing. Den auken som denne regjeringa har gjort – viss ein berre ser på prosentsatsane – er ikkje atskillig større enn det den førre regjeringa gjorde. Så her må også ministeren halde seg til kunnskap, som leiar av Kunnskapsdepartementet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.