Ketil Kjenseth (V) [13:11:35]: Jeg vil starte på hjemmebane, med et blikk på verden. Statens pensjonsfond utland har nylig publisert sin rapport Ansvarlig forvaltning, for 2014. Den er på 80 sider. Vann er nevnt 80 ganger. Leder Yngve Slyngstad skriver bl.a.:

«Vi har valgt å fokusere en del av arbeidet på utvalgte områder – barns rettigheter, klimautfordringene, og vannforvaltning.»

Videre sier de at de ønsker en ansvarlig forvaltning for å sikre verdier.

Statens pensjonsfond utland er både gullgruve og arvesølv for Norge. Når det gjelder investeringer i vann, miljøteknologi og bærekraft, vil jeg innlede med å gi skryt for en positiv utvikling i fondet. De har gått fra å være en litt naiv og avkastingsjagende investor til å bli en kritisk og dialogbasert investor. De utvikler standarder for bærekraft. En av dem er vannforbruk. De vurderer risikoelementer knyttet til vann. De er sponsor av CDPs vannprogram. De utarbeider forventningsdokumenter og bidrar til forskning på konsekvenser for grunnvann og overflatevann ved bl.a. gruvedrift.

I 2014 gjorde de ikke mindre enn 269 selskapsvurderinger innen vannforvaltning. Fondets markedsverdi av disse selskapene er 320 mrd. kr. Bare i 2014 ble det investert nye 6 mrd. kr i vannrelaterte selskaper, som utgjør om lag 15 pst. av de totale miljøinvesteringene fondet gjorde i 2014. Dette sier noe om at det er penger i miljø og bærekraft, og Norge kan bidra på ett vis gjennom å kombinere kapital og kompetanse.

Også innenlands i Norge bruker vi mange milliarder kroner på vann hvert år. I 2013 investerte norske kommuner 7 mrd. kr i vann og avløp. I tillegg bruker de mange milliarder kroner hvert år på å drifte anlegg. Vi har også en voksende industri relatert til vannbehandling, som omsetter for anslagsvis 5 mrd. kr. Blant annet har det vokst fram to vannklynger i henholdsvis Vestfold og Trøndelag, ved navnene Vannklyngen og Smart Water. Flere andre industrielle klynger i Norge viser også interesse, slik som Node-klyngen i Agder. Til sammen sysselsetter disse kommunale og private aktørene ca. 10 000 personer og har en omsetning på vel 15 mrd. kr.

Vi nordmenn har lett for å tenke at olje er verdens viktigste råstoff. Oljen har skaffet oss store inntekter og mange arbeidsplasser. Likevel vil jeg hevde at vann er verdens viktigste ressurs. Det er det som er den livgivende og grunnleggende kraft. Vi er på vei mot 9 milliarder innbyggere i verden rundt 2050. Globalt er vann et knapphetsgode allerede før vi er blitt sju milliarder. Milliarder av mennesker har ikke tilgang på rent drikkevann og tilfredsstillende sanitærforhold. Det hemmer økonomisk vekst og fører til sykdom, død og konflikter. En bedre verden vil derfor kreve mer vann. Å bidra til mer tilgang på rent drikkevann er derfor å forebygge nød og konflikter, og det er god investering i en bedre folkehelse. I tillegg er altså vannbehandling i ferd med å bli en av verdens største næringer. Internasjonale prognoser antyder investeringer på nærmere 800 mrd. dollar årlig fram mot 2020.

Også i Norge står vi foran store investeringer med klimatilpasning, bl.a. for å håndtere overvann som kommer i større mengder og finner nye veier. Her ligger det en blågrønn sektor i vannskorpa, bokstavelig talt. Det er ikke bare teknologi på sitt beste, men også på sitt viktigste.

Oljeteknologiindustrien er i dag vår største fastlandsindustri med nærmere 200 000 ansatte og en årlig omsetning på 360 mrd. kr. Den kommer fortsatt til å gi oss mye tilbake og være en dominerende aktør. Samtidig kan vi også bruke den til å overføre kompetanse til nye vekstsektorer. Som olje og gass er vann flytende. Det er mange likhetstrekk. Det er prosessindustri, reguleringsteknikk, boring og pumping. Det er koblinger og trykk, lekkasjer som må tettes – eller helst ikke oppstå. Det er søking, trending, beregninger. Norge har lyktes med oljeteknologi fordi vi har store forekomster av olje og gass, som vi har av vann, men også fordi vi har vært gode på å få mange komponenter til å virke sammen, fordi vi har stilt ekstremt strenge krav til utslipp og forurensning, og fordi vi har gitt noen gunstige incentiver for å avlaste risiko og sikre investeringer i kompetanse.

De samme kravene kan vi stille til vannsektoren i Norge. Vi kan også gi de samme næringsrettede virkemidlene. Det er jo særlig dette jeg ønsker å drøfte med statsråden her i dag: Hvilke sektorer ser vi nærings- og vekstpotensial i for Norge, og hvilke virkemidler skal vi ta i bruk?

Jeg mener norsk vannbransje har en stor mulighet i verden, både for å gi bedre helse til flere, for å sikre naturressurser og for å skape vekst og eksportinntekter til Norge.

Så er det sånn at norsk vannbransje har noen særtrekk, bl.a. ved at drikkevannsproduksjon og håndtering av avløpsvannet er kommunalt eid og drevet. Når Statens pensjonsfond utland har mange milliarder plassert i vann i utlandet, er det fordi driften i mye større grad er privat.

Jeg har ikke behov for å dra i gang en stor debatt om norsk eierskap til og driften av vann- og avløpshåndtering, men det er viktig når vi skal diskutere virkemidler. Hvis norske kommuner synes det er greit å kjøpe billig, velprøvd 1990-tallsteknologi, bidrar de ikke særlig mye til innovasjon og utvikling for en norsk vannbransje.

Viktige virkemidler som jeg i så måte ønsker å peke på, og som statsråden råder over, er derfor:

• Anskaffelsesregelverket.

• Incentivordninger ved anskaffelser. Kommunalbanken, som er statlig eid, tilbyr f.eks. grønn rente, en lavere rentesats for gode miljøinvesteringer, men er det tilstrekkelig, for kommunene og den virksomheten de driver, men også for å bidra til innovasjon og utvikling?

• Skape kapasitet og kompetanse i kommunene for å delta i innovasjon og FoU-arbeid. Nasjonalt program for leverandørutvikling har gitt et lite bidrag, men det er langt fram fra 50 pilotforsøk til å implementere den kunnskapen blant ansatte i alle kommuner og en rekke leverandører.

• Den såkalte IFU-/OFU-ordningen er lite brukt i kommunal sektor generelt og svært lite brukt i teknisk sektor. Hvordan kan vi få flere med?

• Kan noen av Innovasjon Norges programmer få nye mandater, hvor kommuner, teknisk sektor og vannbransjen kan og får delta. Smart Water og Vannklyngen har vært små forsøk på dette i Innovasjon Norge, og alle parter ønsker mer av det.

• I Norge er vann- og avløpssektoren ikke skattefinansiert, men gebyrfinansiert av innbyggerne. På samme måte som en liten del av elavgiften går til Enova, kan innbyggerne kanskje akseptere en krone eller to til et innovasjonsfond? I Danmark gjorde de dette i forbindelse med kommunereformen i et spleiselag mellom innbyggerne, kommunen og staten. Kan vi finne en liknende løsning i Norge?

• Vann- og avløpsrenseanlegg og infrastrukturen for å frakte vann er store og langsiktige investeringer. Det krever tilsvarende lange innovasjonsløp. Hvordan kan vi sikre idétilfang og innovasjon, men også kommersialiseringsfasen, som nødvendigvis må gå over ganske mange år for å nå et marked? Oljesektoren har og har hatt en oljemyggordning, skatteincentiver bl.a.. Vi har etter forslag fra Venstre diskutert en helsemyggordning for å løfte fram helserelaterte næringer. Kan vi diskutere noe liknende innenfor vann- og miljøteknologi?

• I Norge er FoU-innsatsen generelt høy, og vi har en veldig bra infrastruktur her, men når det gjelder vann, er den relativt lav, og i tillegg er den veldig fragmentert. Mye går til forebygging og beskyttelse av vannkilder, som er svært viktig. Lite går til helse- og næringsrelatert forskning og utvikling.

• Så til universitets- og høgskolesektoren, som sliter med å rekruttere både lærekrefter og studenter til vann- og teknologirelaterte studier generelt. Litt av utfordringen er også kommunesektoren, som ikke har prioritert eller ikke har fått med seg at finansieringen av høyere utdanning er endret, med økte krav fra sektorer og næringsliv til å bidra. Dette er en mer generell utfordring som hele statlig sektor har. Det gjelder Statens vegvesen, Jernbaneverket, Statnett og andre store aktører – Forsvarsbygg for den del. Kanskje skulle vi også se på og legge til rette for et tettere samarbeid mellom disse store aktørene? Byggenæringen sliter med noe av det tilsvarende.

Jeg mener en aktiv og progressiv politikk er bedre enn krisepolitkkk. Jeg er fra Gjøvik og kan hver dag sitte og se utover Mjøsa. På 1970-tallet var alt liv i Mjøsa truet av forurensning. Mjøsaksjonen som fulgte, var helt nødvendig for å redde Mjøsa.

Det avstedkom bl.a. at Hias IKS ble etablert på Hedmark. I 1995 startet de byggingen av det første slambehandlingsanlegget i verden, basert på den såkalte Cambi-prosessen. Anlegget er kanskje verdens minste, men er fortsatt i drift. Det var en viktig pilot og er i dag også viktig for forskning. I dag er Cambi AS i Asker en stor eksportør av slambehandlingsteknologi utviklet på Hamar. Cambi vinner anbud og leverer til de største byene i verden. Hias var den første deltakeren i Nasjonalt program for leverandørutvikling som KS og NHO samarbeider om, i kommunalteknisk sektor i 2012. De ønsker bedre utnyttelse av biogassen og var derfor med på det. Dette viser at kommunal sektor kan være med hvis vi legger til rette, hvis de selv vil, og hvis vi bidrar med virkemidler. Det er mulig å ta Norge ut i verden, og spørsmålet mitt er: Hvordan kan vi det, og vil vi det?

Statsråd Monica Mæland [13:22:00]: De fleste steder i verden er vann en begrenset ressurs, og mange steder har kvaliteten på tilgjengelige vannkilder blitt redusert over tid.

Mange land har skjerpet inn regelverket for håndtering av vann. Det kreves i større grad miljømessig og helsemessig forsvarlig håndtering av utslipp som kan påvirke vannkvaliteten for drikkevannskilder, grunnvann, sjø, elver og innsjøer. Dette har skapt større etterspørsel etter teknologi og løsninger for håndtering av vann. Det har vokst fram en rekke bedrifter i Norge som leverer tjenester, teknologiske løsninger og utstyr knyttet til rensing og behandling av vann. Omsetningen i vannbransjen har økt kraftig. Sluttbrukerne er virksomheter i bl.a. maritim næring, havbruksnæringen, drikkevannsproduksjon og håndtering av avløpsvann, næringsmiddelindustrien og petroleumsnæringen.

Oljealderen i Norge er ikke over ennå. Den kommer til å vare i mange tiår til. Men betydningen av petroleumssektoren i norsk økonomi kan, som interpellanten antyder, gradvis avta. Derfor trenger vi et omstillingsdyktig næringsliv som kan gi gode muligheter for fortsatt vekst og bidra til å finansiere velstandsutviklingen i Norge framover.

Nærings- og fiskeridepartementet har gode virkemidler for å legge til rette for og stimulere til vekst. Vi har flere ordninger som er relevante også for vannbransjen. På forskningssiden kan bedrifter konkurrere innenfor generelle ordninger og programmer, som SkatteFUNN, BIA og FORNY2020-programmet. Vi har også tematisk innrettede programmer, som MAROFF og Miljø 2015. Vi har Miljøteknologiordningen, klyngeprogrammer, FoU-kontraktsordningen og såkornfond. Dette er ordninger som har vist seg aktuelle for vannbransjen.

Gjennom disse ordningene og programmene bidrar vi økonomisk til risikoavlastning, men det er bedriftene selv som må finne de gode prosjektene. Jeg understreker gjerne at vi bidrar med finansiering bare dersom det er samfinansiering med private aktører. Private må være den viktigste kilden til bedriftsfinansiering i Norge, også når det gjelder produksjonsvirksomhet basert på vann.

Miljøteknologiordningen er Innovasjon Norges fremste virkemiddel for å støtte opp om utviklingen av teknologi på miljøområdet. Ordningen skal hjelpe bedrifter som ønsker å gjennomføre pilot- eller demonstrasjonsprosjekter, tilrettelegge for styrket konkurransekraft hos bedriftene og på sikt bidra til at våre miljømålsettinger nås.

Regjeringen har satset på Miljøteknologiordningen. Budsjettet for 2015 er på 330 mill. kr, det er en økning på 187 mill. kr fra Stoltenberg II-regjeringens siste budsjettforslag. Det er gitt tilsagn om tilskudd på 1 mrd. kr under ordningen siden oppstarten i 2010. Av dette har likevel bare 18,5 mill. kr gått til vannbransjen. Det ligger altså et potensial for denne næringen i Miljøteknologiordningen.

Klyngesamarbeid gjør det lettere å drive felles forskning og utvikling, i tillegg til at bedriftsdeltagerne kan trekke større fordeler av hverandres kunnskap. Samarbeidet synliggjør også deltagerne både nasjonalt og internasjonalt. Ordningen med Norwegian Innovation Clusters – Arena, NCE og nå Global Centers of Expertise – er etablert for å understøtte norske klynger.

Vi har to vannklynger i Norge i dag – Clean Water Norway i Vestfold og Smart Water Cluster i Trøndelag. Begge er støttet med rundt 6 mill. kr gjennom Arenaprogrammet. Til sammen omsetter bedrifter i Norge tilknyttet de to vannklyngene tjenester og utstyr for mer enn 14 mrd. kr hvert år og har ca. 4 000 ansatte og en eksportandel på 30–35 pst. Dette er virksomheter som forventes å vokse ytterligere i årene som kommer.

Klyngene har medlemmer fra hele verdikjeden, fra produsenter av tekniske løsninger og teknologi via forskning og konsulenttjenester til sluttbrukerne. Krüger Kaldnes har hovedkontor i Sandefjord og er medlem i Clean Water Norway. Selskapet har vært og er innrettet mot vann- og avløpssektoren, men har de siste årene ekspandert til også å levere vannrenseløsninger til akvakultursektoren. Selskapet er en del av det internasjonale konsernet Veolia Environment med 187 000 ansatte, og har fått konsernansvaret for markedet for lukkede systemer for landbaserte oppdrettsanlegg og smoltanlegg.

I den sammenhengen er det også relevant å nevne at det er tre Sentre for forskningsdrevet innovasjon i porteføljen for 2015–2023 som berører vannkvalitet, vannforvaltning og utslipp. Ett av disse, CtrlAQUA, arbeider med utvikling av systemer for landbasert oppdrett.

Regjeringen har store ambisjoner for forskning, utvikling og innovasjon, og i fjor høst la vi fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Der har vi satt oss tre overordnede mål. Vi vil

• styrke konkurransekraften og innovasjonsevnen

• løse store samfunnsutfordringer

• utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Flere av prioriteringsområdene i langtidsplanen er relevante for vannbransjen. Det gjelder

• hav

• klima, miljø og miljøvennlig energi

• muliggjørende teknologier

• et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv

• verdensledende fagmiljøer

Langtidsplanens innretning vil således kunne bidra til en hensiktsmessig understøtting av bransjer og forskningsmiljøer der vann er et sentralt tema.

Det norske markedet for vannrenseteknologi er i vekst, men det er i de globale markedene de store mulighetene ligger. Bedriftene må derfor orientere seg mot internasjonale markeder. I tillegg til ordinær rådgivning til enkeltbedrifter arrangerer Innovasjon Norge delegasjonsreiser til utlandet.

Når vi planlegger reisevirksomhet i departementet, ser vi også til markeder der norske bedrifter har muligheter. I år planlegger vi en næringslivsdelegasjon til Afrika, til land som den norske vannbransjen vil kunne ha interesse av. I fjor besøkte jeg Vietnam med en stor næringslivsdelegasjon. I Vietnam er det gode markedsmuligheter for norsk vannbransje. Innovasjon Norge organiserte derfor en egen delegasjon av vannselskaper til Vietnam i forbindelse med messen Vietwater i november. Dette er et godt eksempel på hvordan de norske klyngene her hjemme kan profilere sin teknologi og kompetanse i utlandet.

Den norske vannbransjen leverer viktige tjenester til norsk offentlig sektor og norsk næringsliv. Den er en viktig ressurs for norsk og internasjonalt næringsliv som bidrar til at de kan oppfylle sine miljøforpliktelser. Vannbransjen er i vekst, har en betydelig omsetning og gir et solid bidrag til verdiskapingen i Norge. På godt norsk kalles det en suksesshistorie. Nærings- og fiskeridepartementet har virkemidler som har bidratt til at næringen har kunnet vokse, og jeg opplever at de generelle virkemidlene som er etablert, treffer næringen godt. Samtidig kan det ligge et ubrukt potensial for vannbransjen i det å bruke virkemiddelapparatet i større grad enn i dag.

Ketil Kjenseth (V) [13:30:27]: Takk til statsråden. Det var et grundig svar. Det gjenspeiler et mangfold, og hvis en kan kalle vannbransjen en sektor allerede, så viser det at den er på vei. Samtidig er det mange virkemidler statsråden beskriver, og det kan borge for et behov for å forenkle og se på om de programmene også er litt til hinder for å finne fram. Det er nå en del av det.

Et av mine ærender var den norske vannbransjen, som jo er tuftet noe på det offentlige eierskapet. Da er vi avhengige av at den offentlige sektoren også kan bidra med noe av utviklingen som vi ønsker i fortsettelsen. Mye av teknologiutviklingen må skje gjennom norske anskaffelser lokalt. Vi ser en kommunal sektor i dag som sliter med litt for lite kapasitet til å bidra og matche helt de private aktørenes utvikling her, både når det gjelder det å kjøpe riktig og anskaffe kanskje ti år fram i tid, som jeg viste med eksemplet på Hamar med Cambi og Hias. Det har ikke vært mange eksempler i norsk kommunal teknisk sektor på at det har skjedd, så en bør legge til bedre virkemidler som gjør at sambruket mellom offentlig og privat sektor på grunnplanet kan bli enda bedre.

Det er også noe med å utfordre seg selv på norsk kommunal sektor. Tidligere her i dag var det en debatt om skole. Skole og vann er de to største investeringssektorene i kommunal sektor, som årlig investerer for henimot 15 mrd. kr. Det er betydelige investeringer, og det sier også noe om hvilken kompetanse kommunal sektor må ha både for å planlegge, bygge og gjennomføre store prosjekter, og innovative løsninger kan forsvinne litt i framtida hvis en ikke har den kapasiteten. Så å legge til rette for det tror jeg er viktig, også med tanke på en sektor som kan ha nytte av det når den skal møte et verdensmarked som på mange måter er ganske likt, men der Norge generelt sett er langt framme. Så vi må være enda bedre.

Statsråden pekte også på at det er mange sektorer inne her. Det er veldig bra. Vi ser det innenfor HAV og innenfor Aqua, hvor det skapes muligheter, for ikke å snakke om nordområdene og Arktis i tillegg, som gir oss mange muligheter og et stort ansvar for å forvalte de områdene, men også det å bringe disse sammen. Sånn sett er Vannklyngen og Smart Water Cluster starten på noe, men det gjenstår noe for å bringe aktører og sektorer sammen som tradisjonelt sett ikke har hatt så mye samarbeid. Det er også en utfordring der vi som myndighet har ansvar for å legge til rette.

Presidenten: Statsråd Mæland ønsker ikke ordet nå.

Ingvild Kjerkol (A) [13:34:04]: «En bedre verden vil kreve mer vann. Vannbehandling er i ferd med å bli en av verdens største næringer», skriver og sier interpellanten, og jeg vil takke for engasjementet. Jeg er helt enig. Norge er godt posisjonert for å kunne bidra i denne globale utfordringen, og ikke minst representerer vann betydelige forretningsmuligheter for norsk vann- og prosessindustri. Det innenlandske behovet, verdensmarkedet og en målrettet satsing på miljøteknologi og kunnskap representerer til sammen en betydelig industriell mulighet for Norge.

Jeg er fra en region som har både FoU-miljø og industrielle aktører som arbeider med verdiskaping knyttet til vann på tvers av etablerte bransjer, som offshore, olje, akvakultur, filterteknologi, vann- og avløpsteknikk – altså kommunalteknikk, som vi vanligvis omtaler det – og vannforvaltning. Mange av disse ligger i industrikommunen Leksvik på Fosen, som jeg synes det er godt å høre at både interpellanten og statsråden er godt kjent med gjennom det Arena-prosjektet som finnes i Trøndelag: Smart Water Cluster.

Det er klart at utgangspunktet for denne industribygda, som har så mange aktører innenfor denne bransjen, startet med gründer Bjørn Lyng, som står bak – eller sto bak, han er ikke blant oss lenger – industrielle merkevarer som Oras, Lycro og Elsafe, og som startet Aqualyng på 2000-tallet, med ideen om å rense saltvann til ferskvann. Siden har flere bedrifter fra Leksvik-miljøet kommet opp med ulike vannrenseteknologier for verdensmarkedet – type kompatible «plug-and-play»-elementer som kan forsyne landsbyer i Afrika. Eksempelvis til Vietnam, hvor statsråden har vært på reise, finnes det i Norge i dag industrielle aktører som kan være med og levere.

Mye av dette har vært mulig på grunn av tett og godt samarbeid med Institutt for vann- og miljøteknikk ved NTNU. Professor Hallvard Ødegaard har vært en forkjemper når det gjelder å bringe universitetets kunnskap ut til industrien – selge den trylleformelen som man ønsker å få til for å bidra til industriell vekst.

Jeg var så heldig å være styreleder i Innovasjon Norge da denne Arena-søknaden ble forberedt og innvilget. Når interpellanten utfordrer på hva som må til for å forløse mer av Norges potensial i denne næringen, har jeg noen tanker om det. Akkurat som både statsråden og interpellanten sier i sine innlegg, må man adressere de innovasjonsordningene som allerede finnes, som IFU/OFU. OFU har vært i bruk i Leksvik-miljøet. Der var kommunen den krevende offentlige innkjøperen, og man klarte å utvikle et modernisert kommunalt vann- og avløpssystem. Arena, Forskningsrådet, regionale forskningsfond, virkemiddel for internasjonalisering og alle disse som vi kjenner, har vært omsatt i Vannklyngen i Leksvik.

I tillegg omtalte også interpellanten kapitalverktøyene, Petroleumsfondet og også de mindre, som såkornfond og venturekapital. Så er det også det momentet at vi må lykkes med såkalt Technologi Transfer, altså kommersialisering av forskning og teknologi.

Og ikke minst er vannforvaltning et klassisk naturfag. Vi må derfor også styrke og utvikle våre fagmiljøer og ikke minst evnen til å rekruttere. Snart går en hel generasjon kommuneingeniører ut i pensjonistenes rekker, og vann- og avløpssektoren må også utvikles. Ett av prosjektene i Vannklyngen i Trøndelag jobber med det som heter Smart Water Communities, konsepter for mer desentrale vann- og avløpssystemer, mindre vannforbruk, mer gjenvinning av vann, energi og rensing. Smarte vannsamfunn vil være framtidens samfunn.

I tillegg melder Maskinentreprenørenes forbund, MEF, om en ganske stor restanse når det gjelder investeringer i kommunalt vann og avløp. Hvordan kan vi som myndigheter påvirke dette og få kommunene til å lære av hverandre og bli gode bestillere?

Da er tiden min ute. Dette er som sagt et område jeg brenner for, og jeg synes dette er et prisverdig initiativ fra interpellanten.

Iselin Nybø (V) [13:39:19]: Jeg synes det har blitt luftet mange viktige moment i denne debatten. Forrige taler var inne på den infrastrukturen som i dag er ute i kommunene, og de verdiene som ligger der i dag, samtidig som det er store utfordringer med hensyn til oppgradering og utvikling av den infrastrukturen som vi har, og de utfordringene som kommunene har med å holde rør og systemer godt ved like.

Jeg har vært så heldig at jeg nesten i åtte år har fått være styremedlem i et av de største VAR-selskapene i landet, og jeg har sånn sett blitt ganske god kjent med vannbransjen. Jeg må si jeg synes det er en veldig spennende bransje. Det skjer mye i den bransjen som jeg tror folk flest ikke tenker på. Man tar mye for gitt, men det er mye som skal skje før man får vannet sitt i springen.

Det er mange bekymringer her, men en av de tingene som bransjen uroer seg for, er det som handler om rekruttering. Det er mange elever i dag som velger å gå på industriell teknikk og prosess i videregående skole, men likevel opplever vannbransjen at det er vanskelig å få lærlinger. Det samme kan man si om høyskolene. Det er få høgskoler som i sin ingeniørutdanning velger å satse på vannrelaterte fag. Det er varslet, og vi vet at det kommer en strukturendring innen høyere utdanning som vil endre måten våre utdanningsinstitusjoner skal organiseres på framover. Kunnskapsministeren har varslet at han vil se på hvorvidt departementet i større grad skal gå inn og styre hvilke fag de ulike institusjonene skal ha.

Jeg kunne godt tenke meg å høre mer hva statsråden, Monica Mæland, tenker rundt dette med rekruttering til vannbransjen, for det er klart at utdanningsinstitusjonene, enten det er videregående, eller det er høyskoler og universiteter, har jo et oppdrag med å levere utdannede elever til næringslivet. Her kan det for det første være at vi ikke har nok utdanninger som har fokus på vannbransjen. Så står selvfølgelig vannbransjen i det samme konkurranseforholdet som alle andre bransjer og har nok over tid nå lidd litt under at oljebransjen henter inn mange av de flinke ingeniørene som utdannes i dag. Det er mulig at vi ser en endring på det nå, med synkende oljepris og færre investeringer. Men jeg vil gjerne høre statsråden knytte noen kommentarer til hva hun tenker rundt det med å utdanne kompetente folk til å jobbe i vannbransjen, en veldig viktig bransje for både landet og verden.

Karin Andersen (SV) [13:42:22]: Vann er en menneskerett. Jeg har lyst til å begynne med det, for regjeringen har akkurat lagt fram en stortingsmelding om menneskerettene i utviklingspolitikken. Da er det viktig at vi sikrer de mest grunnleggende menneskerettighetene, og vann er en av dem. Det er nødvendig for enkeltmennesker, det er nødvendig for matproduksjon, og det er selvfølgelig nødvendig for at hele samfunnet skal fungere. Derfor er noe av det viktigste vi må gjøre når vi skal utvikle både rettighetssiden av det og bransjer knyttet til det, å se hva det er av politikkfeltet vann som ikke kan være kommersialisert og privatisert. En har vært inne på oljefondet og norsk eierskap, og det er grunn til å se igjennom det også, for en kan selvfølgelig være med på å eie selskap som driver fram ny, nødvendig og god teknologi, men man kan også sitte som eier i selskap som privatiserer vannressurser, tømmer vannressurser og ødelegger drikkevannet for vanlige folk, og der man baserer et landbruk på en ikke bærekraftig vannforvaltning, og der vannkvaliteten blir forringet framover. Her må man klare å sikre begge deler, sånn at man bruker de norske pengene på en måte som både sikrer vann som menneskerett og gjør at man ikke forringer vannkvaliteten og tapper grunnvannet, som jo er en eiendom som alle må eie sammen.

Man har vært inne på mange forskjellige virkemidler, og det er veldig bra. Men jeg har lyst til å rette søkelyset mot en forsker som i fjor fikk en stor økonomipris, jeg har glemt hva den heter, men den er fra Stanford University i England. Forskeren heter Mariana Mazzucato, og hun har forsket på og vist at de store skiftene i teknologi, industri, samfunn og næring veldig ofte har vært løftet fram av satsinger i offentlig sektor – altså en sammenheng mellom det det offentlige gjør, og den responsen man får i næringslivet. Og det er det jeg oppfatter at interpellanten er ute etter.

Hvis vi vil utvikle denne teknologien godt i Norge, må vi ta i bruk teknologi i Norge. Det er også gode muligheter til å gjøre det, for det er store behov verden over, selvfølgelig, men også i Norge. Norge har bl.a. gått inn for EUs vanndirektiv, men det trengs en langt større satsing for at vi skal nå målene i det. I 2014 manglet det 300 mill. kr på at vi nådde målene for vannkvalitet i EUs vanndirektiv. Men det er det viktig at vi gjør, for det handler om å ta vare på det vannet vi skal ha i springen, som vår industri skal kunne bruke for at de skal kunne få sine produksjonsmetoder godkjent, og det handler om alt det biologiske livet, selvfølgelig, som også finnes i vannet.

Miljøtilstanden i en tredjedel av våre vannforekomster i Norge er slik at det er en risiko for ikke å nå miljømålene i EUs vanndirektiv innen fristen. Det betyr at vi her kan gå inn med en offensiv som jeg utfordrer regjeringen til å være med på. Vi i SV bevilget 100 mill. kr til dette i vårt alternative budsjett fordi vi må nå disse målene. Når vi når slike mål, vil vi også bidra til at den industrien som kan utvikle teknologi og forretningsmessige ideer, også har en drive fra de offentlige investeringene på dette området.

På vann- og avløpsnettet er det behov for investeringer i hundremilliarderkronersklassen i Norge. Vi tror kanskje at ledningsnettet er bra, men det er det nok dessverre ikke mange steder. I tillegg er det behov for store satsinger innenfor klimatilpasninger. Klimaet kommer til å forandre seg. Sjøl om jeg håper at vi nå klarer å få en klimapolitikk som gjør at vi klarer å begrense endringene til et minimum, er det ingen tvil om at de vil komme. SV la inn 350 mill. kr i kommunenes budsjett, bl.a. fordi kommunene trenger å gjøre mange klimatilpasninger, bl.a. på området vannforsyning og sikring av vannkilder. Dette kan bli store markeder for den bransjen som gjennom offentlig innsats kan utvikle seg langt bedre.

Ketil Kjenseth (V) [13:47:48]: Takk til dem som har deltatt i debatten. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vi har etablert Stortingets vanngruppe, med representanter fra alle partier, og engasjementet er like bredt som debatten her har gjenspeilet.

Representanten Kjerkols innlegg om smarte vannsystemer var veldig interessant. Det er klart at her ligger noen av de mulighetene som Norge har. Det sier oss også noe om at vi må gjøre jobben på hjemmebane og ikke å fråtse i vann. Vi vasker biler med drikkevann som resten av verden bare kan drømme om. Her må det ligge en innovasjon, slik at vi slipper å bruke så mye energi, strøm og kjemikalier på å rense drikkevann som bare skal brukes til å vaske en bil. Det er et lite tankekors.

Så er det den kritiske infrastrukturen, den sørger for vann i kranen 24 timer i døgnet til oss alle. I seg selv er det kritisk. Det er kritisk på mange måter, også økonomisk. Vi tar det ansvaret og sikrer de verdiene som er etablert gjennom mange tiår i Norge. Det finnes vannledninger i Norge som er over 100 år, som er bedre enn noen av dem som er bare 20–30 år. Det viser at det er lange løp og mange generasjoners innsats som bidrar til kvalitet.

Norge er en humanitær stormakt. Vann er en del av det, og norske selskaper bidrar mye. Her ligger det også økonomiske muligheter, noe vi ikke har vært så mye innom i denne debatten – dessverre, kan vi si – men innenfor humanitært arbeid og bistand ligger det enorme muligheter.

Tilbake til teknologien: En annen del av dette er det som kalles «NoDig», som skjer uten graving. Porsgrunn kommune er av dem som har brukt dette. Det norske selskapet Olimb er verdensledende på dette og kan nå behandle ledninger med trykk i. Det er en enorm nyvinning for en sektor som skifter og forholder seg mye til rør med trykk i.

Det viser også at det gir store besparelser for klima ved at man unngår utslipp fra maskiner og utstyr oppå bakken, man kan skifte og bore under bakken og i eksisterende rør. Det forstyrrer selvfølgelig handelsstanden mindre, og det skaper mindre rot i gatene. Slik er det lettere bl.a. for kollektivtransporten å komme fram. Dette vil vi også komme til å se mer av.

Rekruttering og utdanning har vært nevnt her. Nå går bransjen selv i bresjen for Trainee Vann, som er en nasjonal ordning. Man sliter kanskje aller mest med å få med offentlig sektor, og det er igjen et tankekors for oss. Vi skal skape offensive arbeidsplasser også i offentlig sektor. Da må offentlig sektor stille opp når noen ønsker å ha dem med på laget. Det gjelder så vel statlige myndigheter som direktorater og departementer, og selvfølgelig også kommunal sektor, som må tilby sine muligheter og ressurser.

Statsråd Monica Mæland [13:51:20]: Takk for en god debatt. Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et spørsmål som ikke er veldig hyppig diskutert, om en næring som både kan bidra til å løse viktige miljøproblemer og har et stort potensial økonomisk sett. Jeg har forholdt meg til den næringspolitiske delen av dette fordi det jo er mitt ansvar.

Jeg er glad for at det virker å være en stor enighet knyttet til virkemiddelapparatet vårt. Det kan forbedres og forenkles, og det jobber vi med. Men vi må benytte de eksisterende virkemidlene, og der er det et uløst potensial som vann-næringene bør benytte seg av i større grad. Så må vi se på hvordan vi kan bidra til det.

Det har vært mange gode innspill her, bl.a. har den kommunale vann- og avløpssektoren vært nevnt. Mitt inntrykk er at mange kommuner gjør en stor og viktig jobb og har planer i milliardklassen på dette området, men det er klart at det mange steder er en stor oppgave å fornye ledningsnettet, og det er kanskje en for stor oppgave for enkelte kommuner. I den anledning har jeg lyst til å si at jeg tror på større og mer robuste kommuner som kan få en større kompetanse på dette, både på det innkjøpsfaglige og på det rent tekniske.

Når det gjelder rekruttering, ser vi nå en endring, gitt at investeringsnivået i olje- og gassektoren er mye lavere enn før. Vi ser at andre næringer nyter godt av det, og det er bra. Det tror jeg også gjelder denne næringen. Jeg tror også det faktum at vi nå knytter offentlige innkjøpsregler opp mot krav om lærlinger, vil øke rekrutteringen, og det er helt klart et mye større handlingsrom innenfor både eksisterende regler og dem vi nå jobber med å etablere, for å benytte et handlingsrom på offentlige innkjøp for i større grad å få ut et potensial både på innovasjon og på rekruttering innenfor denne bransjen. Jeg synes det har vært en god debatt, og jeg takker for gode innspill.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.