Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Så vidt presidenten kan se, er saksordføreren ikke i salen. Det betyr at presidenten gir ordet til representanten Fredric Holen Bjørdal, som står som nr. 2 på talerlisten.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:02:18]: Bakgrunnen for dette representantforslaget er at undersøkingar over fleire år har vist at det er nokre yrkesgrupper som er særleg utsette for vald og/eller truslar om vald i arbeidet sitt. For eksempel viser ein Fafo-rapport frå 2009 at 60 pst. av barnevernstilsette og tilsette i bustader for psykisk utviklingshemma har opplevd dette i løpet av det siste året.

Det er ingenting som tyder på at desse tala har gått ned sidan 2009. Så store tal tydeleggjer at for ganske mange arbeidstakarar er vald på jobb vorten daglegdags. Det bryt med intensjonen i arbeidsmiljølova om å sikre eit arbeidsmiljø som er helsefremjande, og som gjev full tryggleik mot fysiske og psykiske skadeverknader. Seinare års alvorlege hendingar i t.d. Nav og barnevernet har aktualisert dette, og det viser at det er behov for ytterlegare tiltak.

Å bli utsett for vald og truslar kan leie til alvorlege fysiske, psykiske og sosiale konsekvensar for arbeidstakarar. I mange tilfelle vil dette gå ut over arbeidsevna. 137 000 arbeidstakarar blir utsette for vald eller truslar minst ein gong i månaden, ifølgje Arbeidstilsynet. Å bli utsett for dette er ikkje ei privatsak, men ei arbeidsmiljøutfordring som må løysast gjennom tett samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Dette er heilt i samsvar med arbeidsmiljølova, som seier at arbeidstakarar så langt det er mogleg skal beskyttast mot vald, truslar og uheldige belastningar som følgje av kontakt med andre på jobb.

Det er mange yrke som har vald og truslar som ei arbeidsmiljøutfordring. Maktutøvande yrke, som politi- og fengselsvesen, arbeidstakarar som handterer verdisaker, helsepersonell og andre i omsorgs- og servicebransjen, er blant dei mest utsette. Dobbelt så mange kvinner som menn rapporterer om vald og truslar. Det er ein del bransjar som har ei negativ utvikling. For eksempel vart talet på registrete hendingar i Nav nesten firedobla frå 2010 til 2013. Nav har sjølv presentert ei rekkje tiltak som bør vurderast innførte for å betre tryggleiken. Fleire tilsetteorganisasjonar meiner at dei må ta grep for å betre situasjonen.

Dette høyrer med til bakgrunnen for at Arbeidarpartiet no meiner regjeringa må setje i verk fleire tiltak. Difor er vi veldig tilfredse med at ein samla komité i dag kjem med viktige signal til statsråden på dette området. Eg vil takke heile komiteen for godt samarbeid – og ein særleg takk til saksordføraren for hennar bidrag til å skape einigheit.

Statsråden får i dag ei klår tilråding frå arbeids- og sosialkomiteen om at ei forskrift til arbeidsmiljølova om vald og truslar kan vere eit viktig verktøy for å møte desse utfordringane. Eg trur at ei slik forskrift er det viktigaste tiltaket i representantforslaget vi behandlar i dag. Difor er det veldig gledeleg at komiteen samrøystes anbefaler dette. Sverige har hatt ei slik forskrift sidan 1993. Dersom vi innfører tilsvarande i Noreg, blir det mogleg å få på plass systematiske, heilskaplege analysar i tryggleiksarbeidet. Det blir eit systematisk verktøy for arbeidsgjevar som bidrar til å ta på alvor dei tilsette som står i krevjande arbeidssituasjonar. Ei slik forskrift vil plassere ansvaret for tryggleikstiltak og utgreiing av desse hos arbeidsgjevar. Det må omfatte alt arbeid der det er risiko for vald eller truslar.

Vidare må det i ei slik forskrift liggje krav om at arbeidsgjevar skal greie ut alle forhold som har noko å seie for vald eller truslar om vald, og setje i verk dei tiltaka som er nødvendige, f.eks. kva slags bemanning arbeidsplassen må ha for å løyse oppgåvene, eller kva slags kompetanse, korleis arbeidet må organiserast, og, vidare, korleis dei fysiske rammevilkåra må vere – i tillegg til ei vurdering av om arbeidsplassen har kompetanse og moglegheit til å løyse oppgåvene, eller om risikoen er så stor at det er andre som må involverast. Tryggleiksutstyr for raskt å kunne tilkalle hjelp i farlege situasjonar, strenge krav til risikovurdering ved aleinearbeid og ansvar for god oppfølging av valds- og trusselutsette arbeidstakarar er også sentralt innhald i ei eventuell ny forskrift. Truleg finst det mange tilfelle der sjukefråveret og uførleik kunne vorte unngått dersom oppfølginga hadde vore betre og meir systematisk.

Heile komiteen er einige om utfordringsbildet her. Vi ventar no på tiltak frå regjeringa. Det blir veldig interessant å høyre korleis statsråden vil følgje opp denne komitéinnstillinga.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Kirsti Bergstø (SV) [13:07:50]: (ordfører for saken): I dag er det en god dag. I dag er det en god dag for et politisk fellesskap som arbeids- og sosialkomiteen er. Det er det fordi vi gjennom merknadsarbeidet og gjennom diskusjonene rundt representantforslaget vi nå behandler, har kunnet evne å komme fram til enighet der hvor vi kan enes. Det er jeg, som saksordfører, svært glad for, og derfor vil jeg starte med å takke for det gode samarbeidet i komiteen, hvor vi ser at de utfordringene man har i volds- og trusselutsatte yrker, er utfordringer som vi alle ser, og bekymringer som vi alle deler.

Så er det naturlig å takke representantene for å fremme forslaget og for å løfte fram en veldig viktig sak og et veldig viktig område.

Mange av de tyngste jobbene som vi er helt avhengig av at utføres i en velferdsstat, og som vi er helt avhengig av at utføres med høy kompetanse og faglig trygghet, er innenfor yrkesgrupper og arbeid som ofte kan være knyttet til risiko for trusler og vold. Det gjelder dem som jobber på Nav-kontor og som er saksbehandler hver dag, det gjelder dem som patruljerer gatene våre og som skal rykke ut idet man føler seg utrygg og utsatt for kriminalitet, og det gjelder dem som skal ta vare på dem som ikke nødvendigvis evner å ivareta seg selv, og som kan være til fare for sine omgivelser – som barnevernsbarn, utviklingshemmede osv. Det er en bransje jeg selv har jobbet innenfor, der jeg kjenner utfordringene godt, og der jeg også har kjent hvordan det kan virke inn på kroppen idet man ikke ivaretas.

Derfor er jeg veldig glad for at vi har evnet å konsentrere oss om det punktet som også høringsinstansene løftet fram da vi hadde høring om saken, nemlig behovet for en forskrift – en klargjørende forskrift som kan være et verktøy både for arbeidsgiver og for arbeidstaker for å kunne trygge dem som trenger trygghet, og som i dag utsettes for vold, trusler og også en uakseptabel arbeidshverdag.

Vi har sett at det er en kjønnet praksis, der det er forskjell på sikkerheten mellom kvinnedominerte bransjer og mannsdominerte bransjer, og vi ser at det er større trygghet i forskrift knyttet til det å jobbe med bor enn til det å jobbe med barn. Det er en urett som komiteen samlet ser at er nødt til å rettes opp i, for også de som jobber med mennesker, skal ha et tilstrekkelig vern i sin arbeidshverdag.

Derfor vil jeg si at det er en god dag å være politiker når man kan samles om områder som trenger satsing, og som utgjør en så viktig del av menneskers liv, nettopp fordi morgendagen skal kunne bli bedre for sosialarbeidere, for politifolk, for dem som jobber i Nav, og for dem som er velferdsstatens fotsoldater og skal sikre oss trygghet når vi trenger det. Det har gjort sterkt inntrykk å følge med på pårørende, på ansatte, på mennesker som over lang tid har delt sine erfaringer, og også på hvordan man har stått maktesløs tilbake idet man som fagperson har ønsket å utføre en god jobb, men likevel ser at de rammene man har for å utføre faglighet, ikke har vært trygge nok.

Det er jeg glad for at vi er i ferd med å gjøre noe med. Jeg er glad for at vi legger inn et samlet ønske og et samlet behov for en forskrift på feltet, sånn at arbeidstakere i framtiden kan gå på jobb med større trygghet, og sånn at arbeidsgivere i framtiden kan få det verktøyet som er nødvendig for å sikre sine ansatte.

Hege Jensen (FrP) [13:13:14]: Det er dessverre slik i vårt samfunn at en rekke arbeidstakere er bekymret for sin egen helse og sikkerhet når de går på jobb. Slik skal det ikke være. Noen arbeidstakere jobber i yrker der de jevnlig kommer i kontakt med psykisk ustabile eller syke mennesker som ikke alltid klarer å styre sine egne handlinger. Noen arbeidstakere jobber i yrker der de kan komme i kontakt med kriminelle som er villig til å sette andres helse og sikkerhet i fare.

La meg gjøre det helt klart at Fremskrittspartiet mener at alle har krav på at arbeidsplassen skal være så trygg som mulig. De som jobber som sosionomer, vernepleiere, sykepleiere, vektere eller i barnevernet eller politiet, må sikres bedre enn det gjøres i dag. Jeg synes det er viktig å huske at arbeidet for et tryggere arbeidsmiljø kan og bør følge to hovedspor. Det første er å finne måter å minske volden på. Det andre er å gjøre det enklere og tryggere å takle vold når den først oppstår.

De som er psykisk ustabile og syke, og de som er i livskrise eller på annen måte i en presset situasjon, må gis bedre behandling av helsevesenet og andre offentlige etater. Det er klart at syke som kan være en fare for eget eller andres liv og helse, kan og bør få hjelp så snart som mulig. I dag går mange av dem og venter på hjelp i lang tid etter å ha fått henvisningen sin. Det er uholdbart og skaper et samfunn med økt risiko.

Når det gjelder kriminelle, er det dessverre slik at en liten gruppe av de kriminelle står for en stor del av kriminaliteten. Derfor bør det settes inn større ressurser på å sikre samfunnet mot disse, og de utgjør en økt risiko for arbeidstakere som politi og vektere, men også for andre. Det er nødvendig med en styrking av etterforskningen, påtalemyndighetene og straffegjennomføringen. På den måten vil kriminelle i større grad skjønne at vold, det lønner seg ikke.

Jeg vil takke forslagsstillerne for at de tar opp denne viktige problemstillingen, og for at de gjør det på en konstruktiv måte. Vi vet at utfordringene med vold og trusler ikke er noe nytt. Og selv om de rød-grønne ikke fikk gjort så mye mens de selv satt i regjering, er det godt å merke seg at vi nå har et samlet storting bak ønsket om å gjøre noe i fellesskap.

Bente Stein Mathisen (H) [13:16:25]: Forslagsstillerne har tatt opp en veldig viktig sak. Vold og trusler om vold er en reell problemstilling og en del av hverdagen for veldig mange arbeidstakere. Det er særlig sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, helsepersonell, som sykepleiere og hjelpepleiere, og polititjenestemenn og vektere som er mest utsatt for vold og trusler på arbeidsplassen. Som representanten Holen Bjørdal også viste til i sitt innlegg, kommer det frem i en Fafo-rapport at så mange som 60 pst. av barnevernsansatte og ansatte i boliger for utviklingshemmede har opplevd vold eller trusler om vold i løpet av det siste året. Dette er en trend som har holdt seg stabilt på et så høyt nivå helt siden 2009. I tillegg har det vært rapportert om en del svært alvorlige hendelser. De mest alvorlige: da en ansatt ble drept på et Nav-kontor i Oslo i 2013, og det siste tilfellet i fjor høst da en nattevakt ble drept av en beboer i boligen hun arbeidet i.

Det er bekymringsfullt at så mange rapporterer om at de opplever å bli utsatt for vold og trusler i forbindelse med utøvelse av yrket sitt. Arbeidsmiljøloven er veldig klar på dette området. Det står i § 4-1:

«Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet.»

Loven sier videre i § 4-3:

«Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.»

Det er viktig at man på utsatte arbeidsplasser tar dette på alvor. Det er et lederansvar å være i forkant, fange opp signaler om utrygghet, gjøre risikovurderinger, gjennomføre vernerunder sammen med ansatte, tillitsvalgte og verneombud. Er risiko til stede, skal det settes inn tiltak for å beskytte arbeidstaker mot vold og trusler. Dessverre opplever en del ansatte at dette ikke har nok oppmerksomhet og prioritet. Det må liksom skje noe før tiltak blir satt inn.

Min lokalavis, Budstikka, skrev nylig om en som jobber som nattevakt i en omsorgsbolig for psykisk syke. Han ble utsatt for overfall og drapsforsøk med kniv på vakten sin for to år siden. Han fikk 17 knivstikk, det ene gikk inn rett ved øyet. Han hadde flaks; han ble ikke blind og han overlevde. Det som kom frem etter overfallet, og som denne nattevakten ikke visste noe om, var at beboeren som angrep ham, var anmeldt for drapstrusler. Taushetsplikten ble brukt som begrunnelse for at dette ikke var kjent for personalet som skulle passe på og følge opp beboerne i boligen. I dag er nattevakten tilbake i jobb i samme bolig, men han har siden hendelsen vært opptatt av å påpeke at ansattes rettigheter til en trygg og sikker arbeidsplass må gå foran lederes misforståtte tolkning av hva taushetsplikten innebærer.

For det er et lederansvar å beskytte ansatte mot vold og trusler, og for å forebygge alvorlige hendelser må nødvendig informasjon og rapportering om hva som kan trigge og provosere frem en trusselsituasjon, komme frem. Det er en del av risikovurderingen, og det er ikke å bryte med taushetsplikten. Det er et lederansvar å påse at nødvendige tiltak settes inn, ut fra hvilken risiko det handler om. Det kan f.eks. være behov for fysiske sikringer, alarm for å tilkalle hjelp, opplæring i konfliktdempende kommunikasjon, økt bemanning i perioder med økt risiko, eventuelt økt bemanning på permanent basis.

Komiteen gjennomførte høring i forbindelse med behandlingen av forslaget. Både LO, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund og Politiets Fellesforbund var enstemmige og tydelige på at de lenge har ønsket større oppmerksomhet rundt dette temaet, og at regjeringen bør vurdere å utarbeide en egen forskrift til arbeidsmiljøloven om vold og trusler om vold, og det de sa, gjorde faktisk inntrykk.

Det er tverrpolitisk enighet i komiteen i denne saken. Det bør bli større oppmerksomhet om disse arbeidsmiljøutfordringene, og komiteen ser at det kan være behov for en presiserende forskrift til dagens lov i forhold til vold og trusler, noe organisasjonene har tatt til orde for lenge. Loven er i utgangspunktet klar og tydelig nok når det gjelder dette feltet, men en presiserende forskrift ville signalisert at myndighetene mener at håndtering av voldsrisiko og psykososiale forhold er særdeles viktig, og at disse faktorene bør likestilles med de mer tradisjonelle fysiske arbeidsmiljøfaktorene, som allerede har fått en egen forskrift.

Partene i arbeidslivet skal ha reell innflytelse på denne prosessen fremover. Det er gode signaler. Det å forebygge vold og trusler om vold på arbeidsplassen må synliggjøres bedre og tas mer på alvor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:21:12]: Det er et viktig tema som her blir tatt opp, og som flere før meg har vært inne på, er det en samlet komité som går inn for at det kan være behov for en presiserende forskrift i arbeidsmiljøloven – og det står Senterpartiet bak.

Samtidig sier en enstemmig komité:

«Trygghet på arbeidsplassen er også et spørsmål om god ledelse.»

Jeg vil knytte en del bemerkninger til det. Vi står overfor en innstilling som har listet opp en rekke ulike yrkesgrupper: sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, sjukepleiere og politi. Det er både fellestrekk og forskjeller mellom disse yrkesgruppene. Det er klart at de forskrifter som gjelder for politiet, og den ledelse som utøves overfor politiet, må være annerledes enn det som gjelder for og utøves overfor sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger.

Når det gjelder politiet, er jo de en del av beredskapsorganisasjonene, og ikke minst i forbindelse med behandlinga av Innst. 210 S for 2012–2013 i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som angikk Gjørv-kommisjonens rapport, var det en bred diskusjon rundt temaet «ledelse» i beredskapsorganisasjonene. Der var det en merknad fra de daværende regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, hvor en tok tydelig til orde for det som kalles operasjonsbasert ledelse. Det betyr at en skal stole på den som står i førstelinja, og den som står i førstelinja, skal ha de nødvendige midler – utdanning, utstyr, kommunikasjon og trening – slik at en kan gjøre den jobben. Og det overordnede nivået skal stole på vedkommende som står i førstelinja, og det skal hele tida være en bred kommunikasjon, slik at vedkommende under de rådende omstendigheter kan føle den nødvendige trygghet.

Det er mulig å lære noe av den diskusjonen som var på det punktet i forbindelse med Gjørv-kommisjonen – også for sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger og sjukepleiere. For – som sagt – en presiserende forskrift er viktig, men jeg tror ikke vi skal ha så stor tro på forskrifter og regelverk at det i praksis kan erstatte det å ha en god ledelse og en god kultur i en organisasjon, hvor en på ulike nivåer tar ansvar for at det skal være trygge forhold.

Det er viktig å få større oppmerksomhet rundt hvordan ledelse og gjennomføring av arbeidet utføres. «Ledelse» er ikke noe entydig, verken som begrep eller praksis. Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker, der noen handler og gjennom sine handlinger påvirker andres adferd. Noen leder, og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse, er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, hvilke oppgaver som skal løses og hvilken type situasjon ledelse må finne sted i.

I offentlige organisasjoner, som f.eks. forvaltningsorganisasjoner, der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal følges, og der beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det andre krav – som nevnt – til god ledelse enn i en politiorganisasjon. Det er imidlertid en fellesnevner og et viktig læringspunkt. Det er at det er den ledelsen som blir utøvd i situasjonen, som er avgjørende.

Det er altså viktig å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse. I denne ledelsen, den såkalte oppdragsbaserte ledelsen, er hensikten at den som har den beste situasjonsforståelsen, skal innse viktigheten av å øves opp til å handle sjølstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon. Det er viktig å trene på å ta initiativ og på å handle sjølstendig i nye og uoversiktlige situasjoner – altså stimulere til en adferd som kan karakteriseres som å utvikle det myndige mennesket.

Senterpartiet vil understreke viktigheten av at ledere slipper til og tar i bruk erfaringer fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet og tillit og oppfordres til å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning – som nevnt – som gir trygghet i utførelsen av krevende oppdrag, og de må ha utstyr som er moderne, for å kunne løse oppgavene.

Altså: Presisering av forskriften er viktig, men det er viktigere at det i offentlig sektor drilles på ledelse som utvikler det myndige mennesket, slik at den som står i situasjonen, har støtte fra sin overordnede og til enhver tid gjør det som er nødvendig for å få en trygg arbeidssituasjon og for å gjøre en god jobb.

Iren Opdahl (V) [13:26:42]: Jeg vil først framheve og takke Arbeiderpartiet for deres initiativ til saken om et tryggere arbeidsmiljø for arbeidstakere i volds- og trusselsutsatte yrker. Jeg synes det er en viktig og god innstilling som er lagt fram.

Fafo-rapporten fra 2009 setter søkelyset på enkelte undereksponerte problemstillinger i arbeidslivet. De som representerer yrker som møter og arbeider med og for mennesker som opplever store utfordringer og omveltninger i eget liv, det være seg psykisk, fysisk, sosialt eller åndelig, er i større grad enn andre arbeidere utsatt for vold og trusler.

Hvordan den profesjonelle aktøren møter den andre, sier mye om menneskesinn. Det speiler også den enkelte helsearbeiders utøvende kunnskapsnivå på ulike områder, som kultursensitivitet, sykdom, helse og naturlige reaksjonsmønstre hos mennesker i ulike kriser og/eller rettssituasjoner. Vold og trusler er en måte å kommunisere på. Ofte kan det komme som desperasjon over en situasjon, og som en reaksjon på egne følelser. Reaksjoner i form av vold eller trusler kan også komme på bakgrunn av sykdom der situasjonen oppleves uoversiktlig for den enkelte, og slik framprovoserer en reaksjon.

Poenget mitt er at uansett hvem den hjelpetrengende er, skal medmennesket møtes med respekt. Den andre skal føle seg møtt, sett og lyttet til. Da mener jeg at kunnskap om mennesket som helhet er av stor betydning, og hvordan vi kommuniserer, blir essensielt. Et tryggere arbeidsmiljø handler mye om å eliminere risikoutsatte situasjoner og hvordan vi møter disse utfordringene.

Jeg tror alle som arbeider med mennesker, ønsker å være til støtte og hjelp. Jeg tror samtidig vilje alene ikke er nok. Hjelpen må være kunnskapsbasert, og det må være tilstrekkelig med bemanning, som besitter den etterspurte kunnskapen på de ulike arbeidsplassene, for å møte utfordringen. Samtidig er det et problem med uønsket deltid innenfor omsorgsyrkene i dag. Det skaper uforutsigbarhet i flere ledd og kan være en medvirkende årsak til negative opplevelser for både utøver og mottaker av helsehjelp.

Selv er jeg kommunalt ansatt og har gjennomført to videreutdanninger etter min grunnutdanning som sykepleier. Begge utdanningene har jeg kostet selv, samtidig som jeg har måttet ta permisjon uten lønn under en praksisperiode på over to måneder for å fullføre videreutdanning innen psykisk helse, til tross for at min kommune ønsker å satse på og ruste opp kunnskapen på området. Hvorfor sier jeg dette? Fordi det ikke er unikt for meg. Det finnes få ordninger hvor primærhelsetjenesten dekker utgiftene til etter- og videreutdanning innen helsefag. Noen flere ordninger er det om en arbeider i spesialisthelsetjenesten. Som regel vil en også tjene noe bedre på å arbeide der.

Jeg mener en god ledelse ser verdien av å bidra til kunnskapsutvikling. Her vil arbeidsgivers vilje og evne til å støtte og tilrettelegge for kunnskapsutvikling ha stor betydning. Det kan være økonomisk tilrettelegging for etter- og videreutdanning, det kan være forum for kunnskapsdeling blant ansatte i de ulike avdelinger og institusjoner, det kan være å sette av tid til refleksjon og veiledning blant ansatte, det handler også om å begrense slitasjen på arbeidstakerne, redusere stressende episoder i form av å ha tilstrekkelig med ansatte som besitter nødvendig faglig kunnskap på arbeid til enhver tid. For å være en attraktiv arbeidsplass som tiltrekker seg kunnskapsrike medarbeidere, vil lønn og arbeidstidsordning ha betydning.

Venstre ønsker å øke spesialiseringen av helsepersonell i primærhelsetjenesten for å heve kvaliteten på tilbudet ved å heve kvaliteten til den enkelte arbeider og ha flere verktøy til å møte utfordrende situasjoner. Kommunikasjon er det verktøyet vi mener skal benyttes for å formidle tanker, følelser, meninger, opplevelser og mer med hverandre. Min påstand er at selve møtet og opplevelsen av møtet mellom den profesjonelle hjelperen og mottakeren av en eventuell hjelp vil være av stor betydning. Jeg mener riktig kunnskap fremmer forståelse og samarbeid. I Venstre mener vi at kunnskap kan forebygge vold og trusler og dermed skape et tryggere arbeidsmiljø for arbeidstakere i utsatte yrker.

Statsråd Robert Eriksson [13:31:55]: La meg aller først få lov til å takke forslagsstillerne for å ha satt et viktig forslag på dagsordenen, og jeg vil også takke komiteen for å ha behandlet et viktig forslag.

La meg også gjenta det jeg har sagt tidligere: Enhver arbeidstaker skal føle seg trygg når han drar til jobb, er på jobb, og når han drar hjem fra jobb. Vi har alle et ansvar for å legge til rette for at man kan ha en god og trygg arbeidsplass å gå til og virke i. Derfor er det viktig for meg å understreke at Arbeidstilsynet har høy kvalitet på sitt arbeid når det gjelder dette, og de prioriterer det svært høyt. Bare i 2014 har de gjennomført om lag 400 tilsyn målrettet mot vold og trusler på arbeidsplasser.

Det er også riktig, som flere av medlemmene i komiteen peker på, at det er enkelte grupper som er mer utsatt. Da synes jeg det er viktig å gjenta – som jeg har sagt fra denne talerstolen – at også arbeidsgiverne har et klart ansvar for å sørge for at man har trygge arbeidsplasser, at man gjør de nødvendige forberedelser og har de nødvendige innretningene som gjør at vold og trusler kan minimaliseres på den enkelte arbeidsplass.

La meg ta et eksempel for å underbygge hva jeg egentlig mener: Mange Nav-ansatte opplever vold og trusler i sin arbeidshverdag. Da er det viktig at man gjør enkle, tydelige grep, som bl.a. at man er flere sammen når man møter brukere, for å forhindre og redusere risikoen for at man blir stående alene og kan bli utsatt for vold og trusler.

Det vil også være viktig at man i Nav-sammenheng har gode retrett-rom som gjør det mulig å kunne komme ut av en vanskelig situasjon på en enkel og god måte. Slike ting er det viktig at arbeidsgiver legger til rette for. Det vet jeg at Arbeidstilsynet også følger opp på en god måte.

Jeg er glad for at man også diskuterer om man bør gjøre flere grep, nye grep, andre grep for å tydeliggjøre og forbedre innsatsen, og denne debatten har i stor grad dreid seg om hvorvidt man skal ha en forskriftsregulering. Jeg utelukker ikke en forskriftsregulering, men jeg minner om at arbeidsmiljøloven har klare bestemmelser om hvordan man skal forebygge, og hvem som har ansvar for å forebygge vold og trusler på arbeidsplassene.

Jeg er veldig glad for at den arbeidsgruppen som er nedsatt, har gått gjennom dette på en god måte og gjort et godt stykke arbeid. Jeg er også veldig glad for at Arbeidstilsynet nå etter at arbeidsgruppens rapport har blitt lagt fram, setter seg ned i samarbeidsforumet med partene i arbeidslivet for å vurdere videre om man skal ha en forskrift, hvordan en eventuell forskrift skal utformes, og hvordan den skal se ut. Jeg ser frem til det arbeidet. Jeg synes det er positivt at man legger opp til en sånn videre oppfølging, og at Arbeidstilsynet som skal ut og drive tilsyn, følger opp på en god måte og gjør dette på en riktig måte, og at man har et godt samarbeid og setter seg ned i partssamarbeidet for å finne ut hvordan man skal gå videre.

Jeg gleder meg til det arbeidet er ferdig, og så vil jeg vente på Arbeidstilsynet og samarbeidsforumets anbefalinger. Når de ligger på mitt bord, vil jeg raskt ta stilling til hvordan man kan gå videre. Det vil også være naturlig at man informerer Stortinget og kobler Stortinget på i det videre arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:36:34]: Eg synest statsråden heldt eit godt innlegg. Eg synest det er bra at statsråden deler verkelegheitsbeskrivinga til komiteen. Så synest eg det er veldig positivt at statsråden trekkjer fram betydinga av trepartssamarbeidet i diskusjonen om korleis få eit tryggare arbeidsmiljø for arbeidstakarar i valds- og trusselutsette yrke.

Eg har berre lyst til å understreke at ein samla komité og alle høyringsinstansane i denne saka anbefaler denne forskrifta og ser på ho som eit veldig viktig tiltak, kanskje det viktigaste i dette representantforslaget. Eg oppfattar statsråden som litt meir tilbakehalden. Kan statsråden utdjupe dette? Kjenner statsråden til noko argument som talar mot ei slik forskrift? Viss ikkje – kan Stortinget rekne med at statsråden vil gå inn i desse diskusjonane med ei svært positiv haldning til snarast mogleg å få på plass ei slik forskrift?

Statsråd Robert Eriksson [13:37:39]: Når jeg sier at jeg er positiv til det arbeidet som nå foregår i Arbeidstilsynet og mellom partene i samarbeidsforumet, er det nettopp fordi man der sitter og diskuterer ikke bare om man skal ha en forskrift, men også følger opp arbeidsrapporten på en god måte og finner ut – om man skal ha denne forskriften – hvordan den skal innrettes. Jeg synes det er både viktig og riktig ut fra mitt ståsted å ta dette arbeidet så pass seriøst at jeg avventer hvilke anbefalinger jeg får fra samarbeidsforumet, og, når de legger dette frem for departementet, ta tak i saken, melde tilbake og gripe fatt i det. Jeg mener at i respekt for det arbeidet som nå foregår mellom partene og i Arbeidstilsynet, vil jeg avvente deres anbefaling – og mener det kan være klokt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bengt Morten Wenstøb (H) [13:38:51]: Jeg tror alle er enige om at vold og trusselutsatte situasjoner er en viktig sak, og ikke minst at det er viktig å følge det over tid. Det som er utfordringen i dag, er jo at man har fokus på dette, men det fokuset må vare. Det er et tankekors at de situasjonene vi snakker om, der man kan bli utsatt for trusler, er de uforutsigbare situasjonene – situasjoner som oppstår i barnevernet, der man ikke visste på forhånd at det kunne bli situasjoner av en veldig alvorlig karakter. Det betyr at man bl.a. behøver mye veiledning, men det betyr også at man er i en situasjon der de som hjelper andre, behøver hjelp selv, at man står i en situasjon der man kan bli utsatt for trusler som man ikke har forutsett på forhånd.

En av de aller viktigste tingene, som det kanskje ikke har blitt sagt så mye om i debatten, er holdninger som at «det er sånn man må regne med», at man må regne med å bli truet i sånne yrker – en slags holdningskultur som går på at det kanskje ikke er så farlig. Det er nettopp dette jeg synes er viktig å understreke, at man må ha nulltoleranse. Ofte handler det, ikke minst, om holdninger til kvinner, som jeg tror det er ganske vesentlig at man faktisk også arbeider med i denne sammenhengen.

Forskrift er vel og bra, men det må handling til lokalt. Dette må følges opp på en måte lokalt, og det handler først og fremst om kompetanse, lederskap og om å bli tatt på alvor.

Trepartssamarbeid har flere nevnt, og jeg er for så vidt helt enig i det, og det handler jo ikke minst om lederskap. Og det handler ikke minst om at når situasjonen oppstår, så tar man seg tid til å sette seg ned og snakke igjennom og ta konsekvensen av de opplevelsene de ansatte har hatt.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:40:50]: Sjølv om komiteen i all hovudsak er heilt einig om utfordringsbiletet i dag, kjem eg ikkje utanom å nemne det store stridstemaet i vår, for det har også innverknad på det vi diskuterer i dag: arbeidsmiljølova. Ho er ei av dei fremste folkehelselovene våre. Ho er fundamentet for helse, miljø og sikkerheit i arbeidslivet, og ein føresetnad for tryggleik på jobb er eit sterkt regelverk, der fast tilsetjing er hovudregelen. Eit fullt forsvarleg arbeidsmiljø er avhengig av arbeidstidsordningar som er føreseielege, og som tek omsyn til arbeidstakarane si helse, velferd og sikkerheit.

Arbeidarpartiet meiner at regjeringa utfordrar denne sikkerheita med dei føreslåtte endringane sine til arbeidsmiljølova. Vi er uroa over verknaden forslaga kan få for den enkelte arbeidstakaren. Auka anledning til bruk av overtid, auka rammer for snittutrekning av arbeidstid, lågare faktor for beredskapsvakt og ei meir generell opning for søndagsarbeid meiner vi vil ta arbeidslivet i ei negativ retning. Arbeidarpartiet meiner, til liks med mange av høyringsinstansane, at forslaga frå regjeringa klart svekkjer dei verneformåla arbeidsmiljølova er meint å ha.

Lange arbeidsøkter aukar risikoen for ulykker, feilhandlingar, helseskadar osv., og omsynet til å førebyggje slike uheldige effektar bør vege tungt. Slike verneomsyn er i for liten grad varetekne i forslaget frå regjeringa. Ungdom og arbeidsinnvandrarar er overrepresenterte på arbeidsulykkesstatistikken, og vi veit at mange av desse er mellombels tilsette. Ofte får dei inga eller lita opplæring og blir sette til arbeidsoppgåver dei ikkje er kvalifiserte til, med svært mangelfull HMS-oppfølging.

Arbeidarpartiet meiner at arbeidsmiljøregelverket av i dag er ein føresetnad for tryggleiken på jobb, og at arbeidsmiljølova difor må bli styrkt snarare enn å bli svekt.

Arve Kambe (H) [13:43:04]: (komiteens leder): Når representanten Holen Bjørdal velger å snakke om arbeidsmiljøloven i en sak som ellers er enstemmig, bør han ha en virkelighetsoppfatning som er mer i tråd med det han sier. Hele poenget med noen av endringene i arbeidsmiljøloven når det gjelder f.eks. barnevernsinstitusjoner eller institusjoner for andre typer mennesker, er at noe av det som sies, er at man vil ha trygge ansatte. Man vil ikke ha så mange ansatte å forholde seg til, og man vil at de som er ansatt på en slik institusjon eller boligtilbud, skal ha full stilling. Etter åtte rød-grønne år er hovedregelen for veldig mange av disse at de ikke har full stilling. Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov, hvor man har en gjennomsnittsberegning av arbeidstid, vil bidra til at flere vil kunne jobbe.

Jeg var på besøk på en barnevernsinstitusjon i Sola kommune. Der var det en jente som fortalte hvor forferdelig hun opplevde det å forholde seg til 16–17 ansatte rundt seg, som eneste bruker av tilbudet. Det var de ansatte helt enig i, og kommunen var enig. Hva gjorde de? De laget en gjennomsnittsberegning, som førte til at det var relativt få ansatte, men i full stilling og med mye fri mellom øktene, noe som bidro til at jenta hadde større sjanse for å komme seg ut i ordinær bolig og leve livet sitt, framfor hele tiden å ha folk rundt seg som hun ikke kjente.

Jeg tror hele poenget med den gjennomsnittsberegningen vi ser, er at det fører til fulle stillinger til de ansatte, bedre kvalitet på dem som skal være der, og ikke minst bedre pensjonsopptjening for de ansatte. Så hvorfor argumentere med at arbeidsmiljøloven svekker denne typen tjenester? Hele poenget er faktisk at arbeidsmiljøloven styrker denne typen tjenester. Det er vi veldig fornøyd med.

Kirsti Bergstø (SV) [13:45:32]: La det være klart at den rød-grønne regjeringen hadde en lang og konkret kamp for å sikre fulle stillinger og hindre deltidsarbeid. Det så vi jo konkrete resultater av, bl.a. i helseforetakene.

Det er ikke bare i denne salen at man er gode arbeidsgivere, det er man også i kommunene og lokalt. De alternative arbeidstidene man har i dag, de turnusene man har i dag, som folk jobber i, med forskjellige erfaringer fra, er utarbeidet i dagens arbeidsmiljølov. Dagens lovverk, ifølge dem vi hadde på høring, og som vi alle har hørt erfaringene til – fra forskjellige arbeidstakerorganisasjoners side – framhever at det nettopp er romslighet for å lage gode løsninger innenfor dagens lovverk. Så la ikke det ligge til grunn at man er nødt til å endre dagens arbeidsmiljølov for å trygge ansatte i utsatte sektorer og i utsatte bransjer. Tvert imot tenker jeg at det er veldig mye som er mulig å gjøre innenfor dagens lovrammer, hvis vi bare er villig til å se hva de virkelige utfordringene er, og gjøre noe med det.

Jeg er glad for at man fra komiteens side har valgt å peke på behovet for en presiserende forskrift for å kunne trygge arbeidsdagen for dem som elsker jobben sin, men som skal kunne utføre den med trygghet. Jeg setter også pris på at statsråden i sitt innlegg ikke avviste et slikt initiativ, og jeg ser fram til at vi sammen skal jobbe for å få gjennom en forskrift som kan gi folk den nødvendige sikkerheten i sitt arbeidsliv som man fortjener.

Dag Terje Andersen (A) [13:48:01]: La meg først si at jeg syns vi har hatt en god debatt om dette store problemet som gjennom dette Dokument 8-forslaget er reist. Og når mange gir ros til komiteen og saksordføreren, med rette, vil jeg først og fremst gi ros til Fredric Holen Bjørdal, som faktisk tok initiativet til dette Dokument 8-forslaget, og for den grundige måten han, sammen med alle gode krefter, har jobbet for å få det fram.

Det var ikke mulig å la være å ta ordet, siden diskusjonen om arbeidsmiljøloven kom opp, etter representanten Kambes innlegg. Det er riktig at det går an å endre arbeidsmiljøloven for å styrke muligheten til heltid. Det gjorde vi, de rød-grønne partiene, gjennom flertall i Stortinget, etter forslag fra regjeringa, i juni 2013. Vi brukte arbeidsmiljøloven til å utvikle den framover. Vi har gjort mange endringer, bl.a. for å styrke muligheten til heltid. Jeg la sjøl fram forslag om det da jeg var statsråd i 2009, som styrket fortrinnsretten til heltidsstilling for dem som sto i deltidsstilling. Den ble ytterligere styrket i juni 2013.

Jeg syns det er veldig bra at representanten Holen Bjørdal tar opp sammenhengene i politikken, for det er ikke bare de punktene vi nå snakker om, som påvirker tryggheten i arbeidslivet – det gjør den samlede arbeidsmarkedspolitikken. Og der syns jeg at representanten Kambes innlegg var usedvanlig klargjørende. Han fortalte om et vellykket eksempel fra en barnevernsinstitusjon, hvor det var mulig å få til fleksible ordninger innenfor gjeldende arbeidsmiljølov, med de mange muligheter for unntak og fleksibilitet som ligger i den. Vi har en fleksibel arbeidsmiljølov i dag, som får til nettopp den typen løsninger. Men det blir altså foreslått en svekket arbeidsmiljølov, som ikke trygger situasjonen i arbeidslivet. Hoveddebatten om det kommer vi tilbake til den 24. mars.

Bente Stein Mathisen (H) [13:50:20]: Jeg trodde ikke at denne debatten skulle handle om arbeidsmiljøloven i vid forstand. Jeg trodde vi skulle ha den debatten senere, like før påske. Men jeg kan heller ikke la være å ta ordet når den først kommer opp.

Arbeidsmiljøloven er viktig for alle – for fast ansatte, for dem som har midlertidige eller vakante stillinger og for deltidsansatte. Og – bare så det er sagt – Høyre er opptatt av å hegne om arbeidsmiljøloven. Vi vil slåss for den. Men det er ingen motsetning mellom det å forsvare arbeidsmiljøloven og det å åpne opp for noen små justeringer som harmonerer mer med dagens praksis. Dette med turnus ble nevnt her: Man får det til innenfor dagens arbeidsmiljølov ved å søke de sentrale fagforeninger om dispensasjoner. Men det som ligger i forslaget til ny arbeidsmiljølov, er jo å slippe den prosessen. Det blir litt som å videreføre dagens praksis, men uten disse omstendelige søknadsprosessene. Det er bl.a. det forslaget til ny arbeidsmiljølov handler om.

Det har vært snakket om dette med å få større stillinger: Ja, de virksomhetene som har søkt om dispensasjoner, og som har fått til alternative turnuser, har også fått til flere hele stillinger, og det er jo noe vi alle er enige om. Så jeg forstår egentlig ikke denne debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.