Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Giske (A) [00:02:56]: (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først takke komiteen for et godt samarbeid.

Dette er en underlig sak om et svært viktig tema. Komiteen står samlet om å si at mobbing er et alvorlig samfunnsproblem. Det er helt uakseptabelt at mange tusen barn og unge må grue seg hver eneste uke for å gå på skolen. Det går ut over livskvaliteten til unge mennesker. Det går ut over tryggheten deres, og det går også ut over læringen. Det er vanskelig å konsentrere seg om skolefag når man har mer enn nok med å overleve i hverdagen.

Elevundersøkelsen viser at kanskje så mange som 40 000 barn hver uke gruer seg for å gå på skolen og blir utsatt for mobbing. Det er totalt uakseptabelt, og vi vet nok til å få en slutt på dette.

Gleden var derfor stor da man kunne lese i avisene i fjor sommer at statsråden nå skulle handle og sende til Stortinget et lovforslag som styrket mobbeofrenes rettsvern. I f.eks. en melding fra NTB 11. juni kunne man lese noe statsråden sa:

«I regjeringsplattformen slår vi fast at det er mobberen som må bytte skole i mobbesaker der skolebytte er eneste løsning. Det har vært enkelte uklarheter og ulik praksis i tilknytning til om og hvordan mobberen kan flyttes i slike tilfeller».

Her skulle altså lovverket og regelverket skjerpes. Mobbeofrene skulle stå sterkere.

Forundringen var stor da vi fikk en lovproposisjon med to endringer i lovene, hvor det til begge lovendringene står helt spesifikt at disse endringene ikke endrer rettstilstanden. Vi har prøvd å kartlegge om det noensinne er blitt sendt et lovforslag fra en regjering hvor hele lovforslaget ikke endrer rettstilstanden, og vi har til gode å finne det. Vi har funnet eksempler på at man i forbindelse med andre lovarbeid også rydder opp i språklig uklarhet, kanskje rekkefølgen på paragrafer og slike ting, men at en hel lovproposisjon sendes til Stortinget uten at den endrer loven, er ny norsk rekord.

Det blir sagt fra statsråden at dette skyldes at det har vært uklarhet om det har vært mulig å flytte på mobberen istedenfor mobbeofferet. På spørsmål om hvilke henvendelser statsråden har fått om dette i løpet av hele 2014, fikk vi til svar at det dreide seg om en håndfull henvendelser. Vi har fått oversendt henvendelsene, og det viser seg at det er så å si ingen skoler eller rektorer som i det hele tatt har vært i tvil om at loven var klar.

En samlet komité kommer likevel til å støtte disse endringene for at det ikke skal oppstå den motsatte tvilen, nemlig at vi skulle være mot at rettstilstanden fortsatt skal være slik den var før statsråden sendte et lovendringsforslag til Stortinget, slik at vi ikke skaper ny forvirring. Men jeg må si dypt alvorlig at mobbing er et område som egner seg bedre for handlekraft og tiltak enn politisk markedsføring uten innhold. Det er greit å stå i VG og si at nå skal man låse døren på skolen for dem som kommer for sent, selv om skoler har praktisert det lenge før statsråden ble statsråd. Det er greit å stå i VG og si at man skal gi skolene anledning til å beslaglegge mobiltelefoner og datautstyr, hvis det misbrukes, selv om de fleste skolene har hatt dette i regelverket sitt lenge før statsråden ble statsråd. Det er greit å si at man skal kreve 4 i matte for å komme inn på lærerutdanningen, selv om man nå egentlig reduserer kravet til 2, gitt at man tar et forkurs i matte for å komme inn. Det er på en måte ikke spørsmål som går til kjernen av tryggheten i skolen. Men å lage svære overskrifter om at man skal endre loven og styrke rettssikkerheten til mobbeofrene, som plages hver dag, og så komme med et lovendringsforslag som ikke styrker rettssikkerheten til mobbeofferet 1 mm, er å føre de svakeste i Norge bak lyset. Jeg blir opprørt av det. Jeg synes det er skammelig at man bruker et slikt område til å gjøre ingenting. Man har muligheten til å rette opp dette ved å stemme for det forslaget som fremmes om at man skal komme tilbake med et arbeid som styrker mobbeofrenes stilling. Det vil vise seg om vi kan få flertall for det.

Jeg tar herved opp forslaget.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.

Henrik Asheim (H) [00:08:01]: Kampen mot mobbing i skolen samler Stortinget, og den samler også undervisningskomiteen. Det har de siste månedene vært flere hjerteskjærende historier hvor modige ofre for mobbing har stått frem og fortalt sin historie, men vi har også blitt kjent med enda mer hjerteskjærende historier, som historien om Odin, som ikke holdt ut mobbingen. Derfor har også Djupedal-utvalget, som nå har lagt frem sin innstilling, vært svært viktig. Jeg og Høyre ser frem til behandlingen av de forslagene som fremmes der. Jeg tror at ett av forslagene som kommer til å gjennomsyre mye av den politikken som må utformes, er nettopp at skoleeierne, altså kommunene, og ikke minst skolene selv må ta et større ansvar også for å bekjempe mobbingen.

Derfor er jeg også veldig glad for at denne lovproposisjonen blir fremmet fra regjeringen. Det er en viktig presisering regjeringen nå kommer med. For bare noen uker siden var to medrepresentanter fra kunnskapskomiteen og jeg selv på et møte med en del barn som hadde erfaring fra å ha blitt mobbet, og som fortalte om både sine erfaringer og hva de etterlyste fra politikerne. Saksordføreren var ikke en av dem som deltok på det møtet, men jeg kan informere om at en av de beskjedene de selv ga, var at det måtte tydeliggjøres enda mer at det er mobberen som skal ta konsekvensene hvis mobbingen ikke slutter, og at det er mobberen som skal bytte skole.

Det som man nå gjør, er å presisere noe som er et stort inngrep for en elev. Hvis man går til det skritt å flytte en elev på grunn av mobbing som ikke avsluttes, er det et stort inngrep også mot den eleven. Derfor er også presiseringen viktig: Et så stort inngrep bør ikke bare stå i forarbeidene til en lov, det bør stå tydelig i loven.

Jeg er litt overrasket over at saksordføreren svinger seg til de retoriske høyder han har valgt å gjøre i denne saken, for dette er et parti som stemmer for lovproposisjonen. Vi er for så vidt vant til at Arbeiderpartiet kommer etter og sitter på gjerdet og følger med på hva som blir foreslått, og så tar stilling når de ser hvilken vei vinden blåser. Men her velger man å kritisere en lovproposisjon som man etterpå stemmer for, og da blir det kanskje hakket mer forvirrende.

Det er slik at dette også har vært på høring, og uansett hva Arbeiderpartiet måtte mene i retorikk, selv om de stemmer annerledes enn de uttaler seg, er det slik at av de 70 høringssvarene som er kommet inn, er det bare åtte som er kritiske. 49 av dem er for, deriblant 24 kommuner. Det viser jo at selv om Arbeiderpartiet i stortingsdebatten er uenig, sier de som jobber med dette hver dag – skoleeierne, de instansene som jobber mot mobbing – at dette er en viktig presisering. Da mener jeg også at det er viktig at vi fra Stortinget velger å gjøre dette.

Saksordføreren og Arbeiderpartiet gjør det til et poeng at ikke Kunnskapsdepartementet har fått så mange henvendelser om dette problemet. Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet er jo ikke adressaten for disse henvendelsene. Hvis man leser f.eks. Djupedal-utvalgets innstilling, løfter de nettopp problemstillingen fordi det er Fylkesmannen som er mottaker av klagene. Og Djupedal-utvalget selv stiller spørsmålet om Fylkesmannen er riktig, eller om det er Barneombudet som bør være klageinstansen. Jeg skal ikke konkludere på det, men det er en diskusjon som baserer seg på hvem som faktisk mottar henvendelsene, som også er svaret fra Kunnskapsdepartementet selv.

Dette er en viktig presisering som jeg er glad for at får enstemmig tilslutning i Stortinget. Det betyr at alle partier, også Arbeiderpartiet, akter å stemme for, selv om saksordføreren kaller det en innholdsløs endring.

Bente Thorsen (FrP) [00:12:24]: «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett», sa Odin på 13 år. Nå er det ett år siden han tok sitt liv. Han tok sitt liv fordi han ble mobbet, og ingen gjorde noe.

Jeg kan ikke få sagt hvor tragisk jeg synes dette er. Barn skal ikke oppleve slikt, og vi som samfunn skal ikke tolerere at mobbing får utbre seg. Fremskrittspartiet mener at mobbing og ufin oppførsel er noe som det kontinuerlig skal fokuseres på og tas tak i. Mobbing og ufin oppførsel skal ikke tolereres i skolen.

Denne saken går på å tydeliggjøre i opplæringsloven og privatskoleloven at en elev som mobber, kan flyttes til en annen skole. I dag kommer dette kun fram i forarbeidene og står ikke eksplisitt i opplæringsloven eller privatskoleloven.

For Fremskrittspartiet er det viktig å høre på fagmiljøer og ikke minst elevene som er direkte berørt. Et stort flertall av høringsinstansene er for å tydeliggjøre at det er mobberen som skal skifte skole. Av de 70 som har gitt høringssvar, er det bare åtte som ikke støtter forslaget til presisering. Blant dem som støtter, er det 24 kommuner, og det er kommunene som skoleeiere som er de som faktisk er ansvarlige for å håndheve regelverket. Skoleeierne påpeker at presiseringen er viktig fordi den bidrar til å klargjøre regelverket. Flytting av elever er tross alt et veldig inngripende tiltak.

Elevorganisasjonen i Norge viser i sitt høringssvar til sitt landsstyremøte, der følgende krav ble vedtatt:

«Elevorganisasjonen krever at det i mobbesaker der omplassering er aktuelt skal det være mobber som flyttes og ikke fornærmede.»

Det er i alle fall ingen tvil om hva Elevorganisasjonen mener.

Fremskrittspartiet har registrert flertallets merknad som sier at de finner det påfallende at regjeringen velger å fremme dette lovforslaget nå, før Djupedal-utvalget har levert sin innstilling om mobbing. Jeg må si at jeg stiller meg helt uforstående til den kritikken som merknaden inneholder.

Fremskrittspartiet ser stikk motsatt på dette. Kampen mot mobbing har pågått i årevis, og likevel opplever fremdeles tusenvis av elever å bli mobbet og trakassert. Fremskrittspartiet mener at kampen mot mobbing og trakassering må pågå hver dag, og derfor er det viktig at Stortinget fokuserer på dette.

Det at denne saken har vært på høring, har satt mobbing på dagsordenen i mange kommunestyrer og i andre folkevalgte organer, og det i en langt større bredde enn det som forslaget innebærer. Det viser at det står i sterk kontrast til det som saksordføreren målbærer i denne saken.

Kampen mot mobbing er viktig og må reises i flere debatter. Fremskrittspartiet er glad for at en samlet komité støtter forslaget, selv om det reises kritikk for at saken fremmes nå.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi ros til Djupedal-utvalget, som sist uke la fram en grundig utredning som inneholder mange gode forslag. I likhet med Odin er det dessverre mange elever og foreldre som melder fra om mobbing og trakassering, som ikke blir hørt av skoleledelsen. Sånn skal det ikke fortsette. Fremskrittspartiet er derfor glad for at utvalget foreslår konkrete sanksjoner overfor kommuner og skoler som ikke aktivt tar tak i problemene. Fremskrittspartiet har store forventninger til at regjeringen så raskt som mulig vurderer og følger opp anbefalinger utvalget har fremmet, og innfører konkrete tiltak for å redusere mobbing og trakassering i skolen.

Fremskrittspartiet mener at lovendringen og Djupedal-utvalgets rapport er gode verktøy i den kontinuerlige kampen mot mobbing, som det er vårt medborgeransvar å delta i.

Anders Tyvand (KrF) [00:16:48]: Vi er alle enige om at mobbing i skolen er et stort og alvorlig samfunnsproblem. Det handler om krenkelse av menneskeverdet, og vi må aldri gi opp kampen mot mobbing.

Jeg har lyst til å gi ros til alle dem som har bidratt til å sette kampen mot mobbing på dagsordenen det siste året, både politisk og gjennom mediene. Tøffe ungdommer og modige foreldre har fortalt sine historier om hvordan de har opplevd mobbingen. Kongen har bidratt på sin måte og løftet tematikken i sin nyttårstale, det samme har statsministeren gjort, og det synes jeg er flott.

Jeg har lyst til å benytte anledningen til å gi ros til alle de lærerne som hver eneste dag gjør en kjempegod jobb for at barna våre skal føle seg trygge og ha det bra når de er på skolen. Det er det også veldig mange skoleledere som gjør en god innsats for. Og så hører vi fra tid til annen historier om skoleledere og skoleeiere som ikke tar ansvar, og det er selvfølgelig ikke akseptabelt.

Mye kan gjøres gjennom forebyggende arbeid, men noen ganger oppstår det situasjoner som er fastlåst, og som det er vanskelig å finne en løsning på. Noen ganger går det så langt at det å flytte en eller flere elever over til en annen skole anses som eneste mulighet. Det har ofte vært slik at det er mobbeofferet som må bytte skole. Det skjer kanskje ikke alltid på skolens initiativ, men ofte fordi eleven og foreldrene gir opp og har behov for en ny start. Regjeringen har i sin regjeringserklæring slått fast at det er mobberen som skal flyttes i slike fastlåste saker, og det kan på mange måter være fornuftig. Det virker urimelig at det er den som har blitt utsatt for mobbing, som også må ta den belastningen det er å måtte bytte skole. Men det er allerede mulig å flytte den eller de som mobber, til en annen skole. Dette står ikke eksplisitt i opplæringsloven eller i privatskoleloven, men det framgår av lovenes forarbeider. For flertallet i komiteen er det viktig å understreke at dette er et virkemiddel som kun skal benyttes i særlige tilfeller etter at andre tiltak er forsøkt. Så vil det kanskje fortsatt være slik at enkelte elever som har opplevd å bli mobbet og kommet opp i fastlåste situasjoner, vil føle behov for en ny start og selv ønske å bytte skole fordi det er så mange negative følelser knyttet til den skolen de har gått på. Men vi må selvfølgelig gjøre vårt ytterste for at ingen skal oppleve å komme i en slik situasjon i framtiden.

Forslaget i proposisjonen innebærer at adgangen til å flytte elever som mobber, skrives eksplisitt i lovteksten for å klargjøre gjeldende rett. Jeg må nok også innrømme at jeg synes det er litt underlig at regjeringen valgte å fremme et slikt forslag nå, kort tid før det regjeringsoppnevnte Djupedal-utvalget skulle legge fram sin rapport – og nå, mens vi debatterer dette, ligger rapporten fra Djupedal-utvalget på bordet, og den er en verktøykasse full av forslag til tiltak som kan bidra til å bekjempe mobbingen.

Jeg synes kanskje det hadde vært naturlig å ta denne saken i forbindelse med en større debatt om tiltak mot mobbing, men regjeringen har altså valgt å ta denne saken allerede nå, og for meg er det i og for seg lite problematisk. Jeg har ingen problemer med å støtte forslaget fra regjeringen. Det vil ha liten praktisk betydning. Det er en presisering av gjeldende rett, og det er kanskje en fornuftig presisering av gjeldende rett. Samtidig vil jeg si at jeg forventer – og jeg forutsetter – at regjeringen vil ta tak i Djupedal-utvalgets rapport og følge opp denne på en god måte.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [00:21:33]: Jeg tok med meg bare et lite ark, for jeg hadde ikke tenkt å bidra til å dra ut debatten veldig.

Jeg vil bare si at Senterpartiet støtter det forslaget, om å presisere i lov at det skal være mulig å flytte den som mobber, og det er det flere som har tatt opp her nå. Jeg skal bare knytte noen få ord til det med mobbing. Mobbing er et veldig alvorlig samfunnsproblem. Det er alvorlig på skolen, men det er alvorlig også på nett, både for voksne og for barn, og det er alvorlig på arbeidsplassen. Det å flytte en mobber bør være siste utveg, og jeg tenkte mens jeg satt her i stad, at når en har kommet så langt at en begynner å diskutere den som mobber eller ikke, da har en faktisk kommet ganske langt i problematikken rundt mobbing. For det som kanskje er den største utfordringen, er, som det har vært nevnt her tidligere, at noen tør å si ifra i det hele tatt, at læreren i det hele tatt oppdager det, at moren og faren oppdager det. Det er forferdelig vanskelig hvis ungen sjøl ikke sier noen ting, og da diskuterer vi ikke det med å flytte mobber.

Så er det også utrolig viktig, mener jeg, at en går til årsaken til mobbingen. Det behøver ikke være mobbeofferets skyld, men den som mobber, har også et stort problem, og det ligger gjerne noe der, som jeg også tror det er veldig viktig at vi tar med oss. For det er ikke slik at unger blir født som mobbere, men det er gjerne noe som ligger bak. Som representanten sa, håper jeg – og jeg forventer og regner med – at vi får muligheten til å komme tilbake og ha en litt grundigere og en litt dypere debatt når regjeringa har fått bearbeidet Djupedal-utvalgets rapport og kommer tilbake til Stortinget med den, så vi kan få diskutert den problematikken. For jeg tror det er viktig at vi ser hele bredden, både den som mobber – hvorfor mobber en? – og den som blir mobbet, og hva vi kan gjøre for å unngå at vi får den type situasjoner på skolen.

Så jeg vil bare si, på vegne av Senterpartiet, at vi er med på å støtte denne proposisjonen, slik som den er nå. Så håper vi at vi kommer tilbake til og får en god debatt senere som diskuterer mobbing på en litt bredere front.

Iselin Nybø (V) [00:24:13]: Vi er alle enige om at mobbing i skolen ikke skal forekomme, for vi ønsker alle at elevene skal ha et godt fysisk og psykososialt læringsmiljø. Allikevel er det slik at flere opplever å bli mobbet, og som representanten Asheim sa, hadde noen i komiteen møte med flere unger som hadde opplevd det å bli mobbet. Det gir oss et inntrykk av hvordan de vil at barn og unge skal ha det på skolen, og hvordan de ikke vil at det skal være. Og det er ganske sterke historier de har å komme med, de som har opplevd mobbing i hverdagen.

Nå har Djupedal-utvalget lagt fram sin rapport med mange forslag til tiltak. Vi ser fram til at statsråden nå skal begynne å arbeide med den rapporten, og forventer at det blir en forsterket innsats mot mobbing i tiden som kommer. Jeg er sikker på at mange av de tiltakene som er foreslått, er ting som statsråden på egen hånd kan ta tak i og gjennomføre, men vi imøteser også saker til Stortinget der det er nødvendig og hensiktsmessig, for vi har alle et ønske om at elever skal ha en mobbefri hverdag.

Når det gjelder denne konkrete saken, er det jo ikke noe nytt i og for seg at skoler kan velge å flytte mobberen i stedet for mobbeofferet, men jeg mener det kan være et poeng at det blir tatt inn i loven, både for å tydeliggjøre den muligheten og for å styrke rettssikkerheten til dem det angår. Men som representanten Tingelstad Wøien var inne på, er det å flytte en elev som mobber, til en annen skole, et drastisk virkemiddel, som kun bør brukes i særlige tilfeller, og etter at andre tiltak er forsøkt først. Derfor er det viktig at vi fortsatt har fokus på mobbing, slik at vi unngår å komme så langt at enkelte må bytte skole, for vi har faktisk kommet altfor langt når vi er der at det skal vurderes. Derfor er jeg opptatt av at muligheten for skolebytte ikke må bli en sovepute. Det må ikke være det tiltaket vi setter i verk for å vise handlekraft, for når situasjonen kommer så langt at en må bytte skole, er vi i en situasjon som ikke er grei for den som blir mobbet, men heller ikke grei for den som mobber.

Vi stiller oss bak den lovendringen som er foreslått, men vi forutsetter og forventer som sagt at statsråden følger opp mobbeproblematikken i tiden som kommer, og at dette med å flytte mobberen blir en del av en helhetlig vurdering som skal gjøres i kjølvannet av den rapporten som Djupedal-utvalget har lagt fram.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [00:27:27]: Mobbing går i arv. Det smittar. Mobbing skjer blant dei aller minste og blant dei aller eldste. Det er eit større samfunnsproblem, som det er viktig å ta tak i så tidleg som i det heile er mogleg – frå barnehage og oppover.

Utgreiinga frå Djupedal-utvalet er nettopp blitt framlagd. Det var spennande forslag som kom fram der. Det omhandlar stor statleg satsing på ein inkluderande skule, etter modell frå Canada, som er interessant lesing, det å flytte klageinstansen frå Fylkesmannen til Barneombodet, det å få fleire grupper inn i skulen, slik at ein kan jobbe breiare – skulehelsetenesta og PP-tenesta er nemnde spesielt. Generelt meir forsking på og kunnskap om både mobbar og mobba i skulen er avgjerande.

Desse spørsmåla omhandlar ikkje denne saka. Dette er berre ei rein presisering av forarbeida til loven, altså det som er gjeldande rett her. Dette er ei sak som i stor grad eigentleg ikkje forandrar særleg mykje. Nokre slike forslag har vi fått frå departementet allereie, og eg håpar vi kan få ein pause frå forslag som ikkje betyr noka endring, slik at vi har reelle saker vi kan arbeide med her.

Mobbing er eit saksområde der alle er einige. Det er ingenting som gjer oss så svarte i sjela som tanken på at eigne barn eller barn av nokre vi kjenner, blir mobba, eller historier om barn som er blitt mobba, og som er blitt drivne til forferdelege handlingar. Mobbing varer heile livet – det er noko som folk ber med seg lenge. Det å ha skikkelege, store og målretta tiltak som fungerer, og ikkje berre program som kanskje fungerer nokolunde, er veldig viktig. Eg ser fram til at vi får utgreiinga frå Djupedal-utvalet på bordet etter kvart.

SV kjem til å støtte presiseringa av loven slik han er, når vi skal stemme. Men eg vil håpe at vi kan ta ein pause frå forslag som ikkje fortel så mykje nytt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:30:14]: Jeg er glad for at komiteen gir enstemmig tilslutning til dette forslaget. Jeg mener at det er et viktig signal. La meg knytte noen kommentarer til det.

Jeg mener at vi ikke bare kan tilnærme oss dette rent juridisk. Vi må også tenke gjennom hva lovverket signaliserer. Det er riktig som departementet også skriver, og som komiteen mer enn tydelig har oppfattet, at i dag kan en elev som mobber, i enkelte tilfeller flyttes til en annen skole enn den eleven går på. Det står altså ikke eksplisitt i opplæringsloven eller privatskoleloven, men det fremgår av lovens forarbeider. Lovens forarbeider kan generelt være NOU-er, høringsutkast, stortingsproposisjoner fra departementet, innstilling fra fagkomité samt forhandlinger på Stortinget. Bestemmelsen er også generell. Det er ikke en målrettet bestemmelse om at man kan flytte – mobbing nevnes ikke – det er en generell bestemmelse. Da er spørsmålet: Er mobbing et så alvorlig problem at det også er verdt å få eksplisitt inn i loven gjennom å presisere og tydeliggjøre at i disse tilfellene kan den som mobber, flyttes til en annen skole? Jeg mener ja.

Så er det sant at dette ikke endrer rettstilstanden, men da er det viktig å skille mellom hva som er rettstilstand og hva som er praksis. Rettstilstand er altså hva man har anledning til å gjøre basert på forarbeidene til loven. Hva som er praksis i sektor, er noe helt annet. Hva kan dette gjøre? Jo, det kan gi en klarere lov fordi det står der svart på hvitt i lovteksten, ikke i forarbeidene. Det er et viktig signal og ikke minst kan det også gjøre at praksis endres i sektoren, at det blir mer brukt. Det mener jeg er en viktig grunn til å gjøre dette, selv om det på ingen som helst måte kan være en lettvint løsning på mobbeutfordringene. Vi er helt enige med dem som sier at flytting av en elev må være siste utvei i mobbesaker. Faktisk er jeg også enig i at hvis man først kommer dit at noen må bytte skole, har egentlig hele antimobbearbeidet vårt sviktet.

Det som er avgjørende for å hindre krenkelser og mobbing, er systematisk langsiktig arbeid, det er at voksne griper inn, at skolen har systemer på plass for å oppdage mobbing, og det er å styrke barnas rettssikkerhet. Alt det har Djupedal-utvalget gitt oss et veldig godt grunnlag for å diskutere. Regjeringen følger opp ved å sende forslaget umiddelbart på høring. Vi har også sagt at vi vil komme tilbake til Stortinget med de relevante forslagene som dreier seg om f.eks. lovendringer.

Hvis en sak blir særlig kompleks og utfordrende og skolen har prøvd alle mulige tiltak, kan flytting av mobber være siste utvei. Som et prinsipp mener jeg at det er altfor mange som forteller at de har følt seg presset til å bytte skole fordi de har blitt mobbet. Så er det vanskelig å lage en lovregel som hindrer ethvert misbruk, eller enhver manglende dømmekraft på skolen lokalt. Men det er altså mulig å tydeliggjøre lovverket, slik at praksis kan endres. Ved å skrive det eksplisitt inn i loven gjør vi faktisk det.

Så er det også en annen begrunnelse som kanskje er litt mer juridisk, men som også kan være verdt å ta med i betraktningen. Den har et litt annet utgangspunkt, og det er at det er alvorlig om man blir pålagt å bytte skole. Det å ha en klar lovhjemmel fordi det er et inngripende tiltak å flytte en elev, er også et argument for.

Så synes jeg at høringsrunden er avgjørende, rett og slett fordi hvis det hadde kommet et massivt flertall i høringsrunden som sa at dette ikke var nødvendig, dette visste vi fra før, dette får vi ikke noe bruk for i hverdagen, hadde jeg fått alvorlige betenkninger med dette forslaget. Men av 70 høringsinnspill er det 8 som er eksplisitt negative, 49 som støtter regjeringens forslag om presisering. Blant dem som støtter det, er det 24 kommuner. Flere av disse skriver at presiseringen er viktig fordi den bidrar til å klargjøre regelverket, og at presiseringen kan bidra til å sikre den enkelte elevens rett til et godt psykososialt miljø. Det er ingen garanti for det, det er ingen lettvint løsning, men at det ikke er et klart signal, og at det ikke er verdt å gjøre, kan jeg ikke forstå. Jeg er veldig glad for at hele komiteen er enig i den betraktningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [00:35:30]: Det er ikke til å forundres over at det er ganske bred tilslutning til at loven skal beskrive den rettstilstanden som gjelder. Det ville vært overraskende om det i høringsrunden var massiv motstand mot den rettstilstanden som skolene har levd med i lang tid. Så dette er et veldig rart resonnement.

Hovedproblemet her er at dette hadde vært helt greit hvis det hadde vært del av en større pakke som skulle styrke mobbeofrenes rettssituasjon, og som pøste på med tiltak for å motarbeide mobbing, men sannheten er jo at dette er det eneste forslaget statsråden har sendt til Stortinget som omhandler mobbing. Det endrer ikke rettstilstanden én millimeter. Det er ingen stor tvil om hvordan dette er, ute blant rektorer og lærere. Tvert imot sier Utdanningsforbundet at dette er helt klart.

Spørsmålet er: Hvorfor er dette det eneste statsråden har sendt til Stortinget når det gjelder å styrke kampen mot mobbing? Og er det ikke viktigere med tiltak enn med prat for å hjelpe dem som rammes av mobbing?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:36:30]: For det første er jeg helt enig i at det er viktigere med tiltak. Samarbeidspartiene har også styrket kampen mot mobbing i budsjettene.

Det er helt riktig at vi har ventet på Djupedal-utvalget, som forrige regjering nedsatte. Jeg har bedt dem om å fremskynde, og derfor la de frem utredningen nå, og ikke senere.

Så skal jeg være helt ærlig og si at grunnen til at jeg mente at dette kunne gjøres nå, er at jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg at dette skulle være noe som var kontroversielt. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at det skulle være kontroversielt å få det tydelig og klart inn i loven, i hvert fall ikke etter en høringsrunde der 49 av 70 instanser sa at de mente dette var en viktig presisering. Og begrunnelsen bl.a. i kommunene er ikke at dette kan vi like godt gjøre, for det er jo loven. De sier at det er en viktig presisering fordi det kan føre til praksisendring også ute i felt. Det mener jeg er et argument nok for å gjøre det – ikke overdrive betydningen av det, men det er et argument for å gjøre det.

Trond Giske (A) [00:37:33]: Det som er kontroversielt, er jo ikke innholdet i forslaget. Det som er kontroversielt, er at statsrådens eneste forslag til Stortinget for å styrke arbeidet mot mobbing er ingenting, altså å endre loven slik at den ikke endrer rettstilstanden, det er det som er kontroversielt. Det er et veldig lite egnet område å drive med politisk tomsnakk på når 40 000 barn hver uke gruer seg til å gå på skolen.

Djupedal-utvalgets utredning kom, og jeg har lyst til å spørre statsråden helt konkret: Hvor i Djupedal-utvalgets utredning omtales virkemiddelet å flytte mobberen? Det står ikke der. Det står bare omtalt i ordensreglementet og den rettslige hjemmelen rundt det. Djupedal-utvalget mener at dette er et av de minst viktige tiltakene mot mobbing som finnes, men det er altså det eneste tiltaket som statsråden har sendt til Stortinget, et tiltak som ikke engang endrer loven. Hvordan forklarer statsråden at Djupedal-utvalget ikke tar opp dette som et viktig tiltak, men at dette er det eneste tiltaket han har sendt Stortinget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:38:38]: Jeg har ikke så veldig lyst til å lage for mye politisk krangel av dette. Men jeg synes man må bestemme seg for hva kritikken går ut på. Man kan ikke både kritisere meg for å forskuttere Djupedal-utvalget og sende et forslag på høring og samtidig kritisere meg for at jeg ikke har sendt flere forslag på høring fordi jeg har ventet på et utvalg som ble oppnevnt av de rød-grønne, og som skulle gjennomgå hele mobbepolitikken. Da mener jeg at begrunnelsen er klar og tydelig. Jeg mener at dette burde være ukontroversielt, og det er det jo også. Hvis man leser voteringene fra Stortinget, så er det jo et flertall – ja, ikke bare flertall, alle i komiteen var for dette. Hvis man samtidig ser på hva vi skal gjøre fremover, er det mye å gjøre, men da er det også fornuftig å vente på Djupedal-utvalget, som jeg også ser at flertallet i komiteen åpenbart mener at det det er. Det mener jeg også er fornuftig. Men det å sende det som i utgangspunktet burde være en ukontroversiell lovpresisering som kan gi et viktig signal til Stortinget, det står jeg for.

Trond Giske (A) [00:39:49]: La meg bare forklare veldig kort: Kontroversen i dette ligger ikke i lovforslaget i seg selv. Innholdet er helt greit, for det beskriver dagens rettstilstand. Kontroversen består i at statsråden går med brask og bram ut i mediene og sier at nå skal han forbedre tilstanden i norsk skole når det gjelder mobbing, med et innholdsløst forslag. Det er også oppsiktsvekkende at statsråden sier at han måtte vente på utvalgsinnstillingen for alle andre forslag, men et virkningsløst forslag kunne han sende! I nesten to år har han vært statsråd og måttet vente på et rød-grønt nedsatt utvalg. Det finnes mange ting vi vet virker mot mobbing som det er fullt mulig å ta initiativet til selv om man venter på et utvalgsarbeid. Det er oppsiktsvekkende at det eneste tiltaket man har løftet opp, er et tiltak som Djupedal-utvalget overhodet ikke beskriver som et virkningsfullt tiltak. Og igjen: Hvordan forklarer han at Djupedal-utvalget ikke har dette tiltaket med?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:40:54]: Det må Djupedal-utvalget selv svare for. Nå har jo samarbeidspartiene styrket anti-mobbearbeidet i budsjettet. Så kan man gå tilbake hvis man er interessert, og sammenligne samarbeidspartienes budsjetter på området med andre partiers budsjett.

Det er noe haltende med resonnementet. Her blir lovforslaget anklaget for ikke å gjøre noe, og i hvert fall ikke sende noe signal, altså for å være et lovforslag som gjør ingenting. Samtidig er resonnementet til representanten Giske at det å stemme imot et forslag som gjør ingenting, vil sende et veldig sterkt signal, og derfor må man stemme for det! Det henger ikke sammen. Hvis representanten Giske mener at dette er et forslag som er verdt å stemme for fordi det sender et viktig signal, fordi det er viktig å presisere loven, må han stå for det, og da må han også slutte å kritisere det fra en helt annen synsvinkel eller ståsted.

Trond Giske (A) [00:41:49]: Statsråden kan lese. Det står i innstillingen at vi stemmer for forslaget for ikke å skape noen tvil om at dagens rettstilstand har støtte i Stortinget – ferdig med den saken. Problemet er at statsråden har løftet dette – og ikke bare han har løftet det, men regjeringserklæringen har løftet det – som et stort og viktig tiltak mot mobbing. Djupedal-utvalget beskriver overhodet ikke dette som et tiltak som er verdt å regne med.

Og det er jo ikke Djupedal-utvalget som må svare for at statsråden og regjeringen har løftet dette som et av sine viktigste tiltak. Hvorfor er det eneste tiltaket statsråden har sendt til Stortinget, en lovendring som ikke endrer loven, på et område som Djupedal-utvalget ikke beskriver som et viktig innsatsområde mot mobbing? Hvorfor har statsråden valgt det og ikke en rekke andre forslag som lå på bordet og var mulig å gjøre noe med, lenge før Djupedal-utvalget kom med sin innstilling?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:42:41]: Nå har jeg svart på begge de to spørsmålene. Men jeg tror representanten Giske og jeg er grunnleggende uenige om en del av statsrådsrollen. Jeg mener det har en viktig effekt når kunnskapsministeren i Norge, uavhengig av hvem det er, sier på tv eller i andre media at i situasjoner der noen må bytte skole, så skal det være mobberen, ikke den som er blitt mobbet. Jeg mener at det har en effekt også å presisere regelverket. Men det å si det, det at man kan høre det som mobbeoffer, at foreldre kan høre det, at skoler kan høre det, at rektorer kan høre det, at lærere kan høre det, det har en effekt.

Og vi skal følge opp Djupedal-utvalget. Vi kommer med tiltak. Vi skal følge opp den satsingen som samarbeidspartiene har startet med, men en viktig del av anti-mobbearbeidet kommer også til å fortsette å være hvordan vi snakker om det, hva slags signaler vi gir, og hvilket lag vi tar når problemstillingen kommer opp i offentligheten.

Trond Giske (A) [00:43:40]: Ja, jeg tror dette er kjernen – vi er dypt uenige om hva som ligger ikke bare i statsrådsrollen, men også i politikerrollen. Jeg tror at ungene som går til skolen og gruer seg fordi de blir mobbet, tenker: Enn om noen med makt kunne gjort noe som hjalp min hverdag! Så sitter altså den i Norge med mest makt over dette området og sender som sitt eneste forslag en lovendring som ikke endrer rettstilstanden én millimeter, som ikke styrker mobbeofrenes situasjon én millimeter, mens han samtidig kunne ha sendt en masse andre ting til Stortinget. Det er forskjellen på rollen.

Jeg er ikke i tvil om at statsråden, i likhet med hele salen, blir dypt opprørt over mobbing, men det er også dypt opprørende at den som sitter med mest makt til å gjøre noe med det, har null handlekraft for det som gjelder, nemlig å bedre rettssituasjonen. Nå har vi et forslag på bordet som sier at regjeringen skal komme med forslag som styrker rettssituasjonen. Vil statsråden anbefale sine partifeller i Stortinget å stemme for det konkrete forslaget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [00:44:43]: Jeg har tenkt å gjøre det. Og det har ikke vært noen tvil om, på noe som helst sekund, at vi skal følge opp Djupedal-utvalget. Det er helt naturlig at vi har ventet på Djupedal-utvalget, men vi var mer utålmodige enn de rød-grønne, som hadde gitt dem flere måneder til, og ba dem levere nå.

Så lurer jeg på om 49 av 70 høringsinstanser tar feil når de sier at dette er en viktig presisering. Hva er det representanten Giske, som er den eneste som fra denne talerstolen har hisset seg opp over dette forslaget – eller begrunnelsen for forslaget, eller hva det er han er opphisset over – har forstått som ikke de 49 som er positive, har forstått? Det lurer jeg på. Når 24 kommuner sier at dette er en viktig presisering, hva er det de har misforstått? Det vil jeg gjerne høre representanten Giske forklare, men det har vi kanskje ikke tid til nå, så det får bli en annen gang.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A) [00:45:44]: Det blir anledning til å forklare det.

Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at tunge organisasjoner, som bl.a. Utdanningsforbundet, sier at det er helt unødvendig at en statsråd sender et lovforslag på høring som det egentlig er full enighet om, og som beskriver dagens rettstilstand. De sier at dette er helt unødvendig. Det er egentlig nesten litt ydmykende for en statsråd å få det svaret fra den absolutt største organisasjonen på skoleområdet. At 49 sier at det er viktig, beskriver ikke høringssvarene. Tvert imot, man sier at det er helt greit, for det er dagens rettstilstand. Det er ingen i salen her som er uenig i det.

Det man er opprørt over, er at man har det som sitt eneste forslag. Statsråden svarer ikke på hvorfor dette både står i regjeringserklæringen og er det eneste han har sendt, når Djupedal-utvalget ikke har dette med på listen over viktige tiltak overhodet – det beskrives bare som en saklig informasjon om hvordan ordensreglementet er.

Vi vet hva som virker: skoleringsopplegg, informasjonsarbeid, holdningsskaping, det at man har programmer, som Djupedal-utvalget beskriver, det at man lærer seg de metodene som finnes, det at man bevilger penger til å sende rektorer og lærere på etterutdanning rundt dette, tydelige nedfelte prinsipper og kultur i skolen – det finnes mange ting man kunne ha gjort.

I ett og et halvt år har man vært statsråd og har altså ikke gjort noen verdens ting. Det som er problemet, er at dette er et mønster på område etter område. Det var akkurat det samme da vi snakket om ordensreglement. Man tøffer seg med å låse dørene og tøffer seg med å inndra mobiltelefoner og pc-er osv. Regelverket var der. Man beskrev dagens rettstilstand og sa at det skal vi gjennomføre. Var det det man vant valget på i 2013, å si at nå skal vi jammen meg gjennomføre det som allerede eksisterer?

Igjen: Dette hjelper ingen mobbeofre. Det som hjelper mobbeofrene, er handling. Vi har et helt konkret forslag til romertallsvedtak her, hvor det er mulig å si at regjeringen skal følge opp Djupedal-utvalget – også med utredning om forslag som styrker mobbeofrenes rettssikkerhet. Vi hører at regjeringspartiene ikke har tenkt å stemme for det, men mitt spørsmål går til Anders Tyvand og til Iselin Nybø: Er det slik at Venstre og Kristelig Folkeparti også her er såpass – skal vi si – ufrie fra regjeringspartienes pekefinger at man ikke engang kan stemme for et forslag som fastslår at nå skal mobbeofrenes rettssituasjon utredes, og at man skal komme tilbake med en sak om det? Vi ser i andre komiteer at det er mulig å få flertall for saker selv om Høyre og Fremskrittspartiet ikke er med – om det er klimalov eller andre ting som mellompartiene brenner for. Jeg synes det hadde vært fint om Anders Tyvand og Iselin Nybø gikk opp og sa at dette er så viktig, dette går rett i hjerterota på oss, dette skal vi jammen meg være med på, selv om vi er støttepartier for Høyre og Fremskrittspartiet.

Henrik Asheim (H) [00:48:54]: Dette har vært en litt merkelig opplevelse, må jeg bare si. Bare for først å minne om det nok engang: Det er en enstemmig komité som gir tilslutning til regjeringens lovproposisjon. Jeg er helt enig med saksordføreren i at det ville vært utrolig merkelig hvis noe parti foreslo å avvise denne proposisjonen, som alle er for. Derfor er det også en enstemmig komité som har kommet frem til at dette er en proposisjon man gir tilslutning til.

Det er helt i orden å være i opposisjon. Det er helt i orden å skulle være imot regjeringen, men å bruke så mye tid og så mange krefter som komitélederen her gjør på å forsøke å skape uenighet om en sak som hele komiteen enstemmig er for, blir for meg ganske merkelig, særlig med tanke på at komitélederen sier at ja, men tunge organisasjoner som Utdanningsforbundet sier at det ikke er nødvendig å redegjøre for dette. Vel, tunge organisasjoner som Elevorganisasjonen trekker frem at dette er viktig. Da er det klart at man må lytte til flere instanser. Når det er 49 som er for, og åtte som er imot, kan man godt trekke frem de åtte som er imot, men sannheten er at da dette var på høring, ga det store flertallet og tunge organisasjoner som organiserer f.eks. elevene i den norske skolen, støtte til statsrådens forslag. Det er vel kanskje grunnen til at komiteen enstemmig går inn for dette.

Jeg synes statsråden trekker frem et veldig godt poeng når man altså får kritikk for ikke å ha lagt frem flere forslag, samtidig som flertallet i komiteen skriver at de synes det er rart at man har lagt frem forslag før Djupedal-utvalget har lagt frem sin innstilling. Igjen: Det er helt i orden å være i opposisjon, men ikke å være i opposisjon på autopilot. Vær i opposisjon og finn ut hva det er man er uenig i, ikke bare vær imot for å være imot!

Så spør representanten Giske om det var dette man vant valget på. Blant annet var det det. En av de tingene som jeg tror mange etterlyste etter åtte år med den rød-grønne regjeringen, var handling også på dette området. Det er altså slik at når man nå legger frem dette forslaget, når man nå kommer med Djupedal-utvalgets innstilling og kommer til å legge frem flere forslag for Stortinget, er det de facto opptrapping av det antimobbearbeidet som ble gjort under den rød-grønne regjeringen. Jeg sier ikke at den rød-grønne regjeringen ikke var opptatt av mobbing – jeg har ikke tenkt å legge meg på det nivået – men jeg mener at det er litt spesielt å få kritikk fra komitélederen for en lovproposisjon som får tilslutning fra en enstemmig komité, som får tilslutning fra 24 kommuner, som får tilslutning fra elevene, og som er et tiltak som sikrer at hvordan man skal håndtere en slik situasjon bedre, redegjøres for i lovverket – at det tas ut av forarbeidet og inn i paragrafen. Det er ekstremt viktig. Derfor har det også fått støtte i høringen. Derfor får det også enstemmig støtte i komiteen.

La oss være uenige der hvor vi er uenige, istedenfor å lage et spill av saker som er for viktige til det.

Anders Tyvand (KrF) [00:52:13]: Representanten Giske brukte ganske mye tid på å fortelle at det ikke er noe særlig sammenheng mellom denne saken og Djupedal-utvalgets rapport. Allikevel oppfordrer han meg og representanten Nybø til nå å stemme for et forslag der regjeringen pålegges å følge opp Djupedal-utvalgets rapport.

På spørsmålet om kampen mot mobbing er noe som treffer oss i hjerterota i Kristelig Folkeparti, så er svaret definitivt ja! Derfor har vi også vært tydelige i innstillingen – og fra talerstolen her i dag – på at vi forventer, og forutsetter, at Djupedal-utvalgets rapport følges opp av regjeringen, og det har vi opplevd å få en tydelig forsikring om også fra statsråden i dag. Men det å pålegge dette, som da egentlig gjelder en annen og litt større sak, i behandlingen av denne konkrete spesifiseringen av lovverket, det finner vi ikke nødvendig.

Iselin Nybø (V) [00:53:46]: Jeg opplever at nå når klokken nærmer seg ett, kjenner jeg at det å diskutere detaljer på dette nivået kan være litt krevende. Det som vi står overfor nå, er et forslag som handler om å ta inn i loven noe som har vært rettspraksis lenge, samtidig som vi alle er enige om at vi ikke er fornøyd med bare å gjøre det. Det er klart at innsatsen mot mobbing må trappes opp. Det er klart at dette kanskje vil være en sovepute. Det opplever jeg at jeg også ga uttrykk for forrige gang jeg hadde ordet i denne saken, og det er det vi er opptatt av.

Samtidig forventer jeg at regjeringen, nå som de har fått Djupedal-utvalgets rapport og forslag til tiltak, går gjennom dem, og at de ser på de tiltakene som de kan gjennomføre selv, raskt og effektivt – at de gjør det, at de ikke bruker tid på å lage mer byråkrati rundt det, men at de kan ta tak i de tingene som kan gjennomføres effektivt og fort.

Jeg sa også i mitt innlegg at jeg både forventer og ser fram til de sakene som det er både hensiktsmessig og nødvendig at Stortinget behandler – at statsråden kommer tilbake til Stortinget når det blir nødvendig eller hensiktsmessig. Det opplever jeg også at statsråden er åpen på at han ønsker å gjøre. Jeg opplever at vi her har en statsråd som tar mobbeproblematikken på alvor, at ja, denne saken opplever han som viktig. Jeg er enig i at det er nyttig å få det tatt inn i loven. Samtidig opplever jeg også at statsråden er tydelig på – og at Venstre og Kristelig Folkeparti er tydelig på – at dette ikke kan være en sovepute. Her må vi være offensive.

Kampen mot mobbing vil alltid handle om fokus. Det vil handle om å ha den enkelte skole i fokus, det vil handle om å ha fokus hos den enkelte skoleeier, og det vil handle om å ha fokus for det politiske miljøet. Det opplever jeg at Venstre har, det opplever jeg at Kristelig Folkeparti har, og jeg er helt sikker på at både Venstre og Kristelig Folkeparti skal pushe på statsråden framover, sånn at vi fortsatt og kontinuerlig fokuserer på mobbing og tiltak mot mobbing framover.

Trond Giske (A) [00:56:16]: Jeg tror ikke vi kommer noe lenger med å få verken statsråden eller Kristelig Folkeparti og Venstre til å forplikte seg mer på disse tiltakene. Jeg skulle gjerne ha diskutert hele natten med Iselin Nybø og andre, til i morgen tidlig, om det så hadde hjulpet ett barn til å bli tryggere på skolen. Dette tror jeg er en av de viktigste sakene vi kan behandle i denne salen, og det er egentlig første gang vi har mulighet til å diskutere mobbing bredt i denne stortingsperioden, for vi har altså ikke hatt en eneste sak før fra statsråden som har omhandlet temaet – og den vi har, endrer ingen verdens ting.

Jeg synes begrunnelsen fra Anders Tyvand og Iselin Nybø for ikke å stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er ganske underlig. I Dokument 8-forslag og andre steder har man selv, fra disse partiene, fremmet ting som har fått støtte fra oss, av lignende karakter, hvor man ber om utredninger, ber om intensivering, ber om tiltak. Og særlig her, hvor vi ikke har fått noen tiltak, ikke har fått noen intensivering, ikke har fått noen forslag som forandrer situasjonen, hadde det vært flott om stortingsflertallet hadde dyttet på, som Iselin Nybø beskrev det.

Det var litt morsomt på slutten å høre Henrik Asheim si at jo, fordi man nå lovfester det som var rettstilstanden under de rød-grønne, og fordi man har fått et arbeid fra et utvalg som ble nedsatt av de rød-grønne og sendt det på høring, så har den nåværende regjeringen intensivert arbeidet mot mobbing. Det beskriver – tror jeg, dessverre – akkurat hvor ambisjonsnivået ligger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.