Kjersti Toppe (Sp) [17:44:08]: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin beskreiv i 2009 norske legevakter som ein «nødetat i bakevja». I 2014 meiner dei at denne konklusjonen framleis står seg. Legevakta er ei grunnleggjande akuttmedisinsk beredskapsteneste som skal vera enkel å kontakta om ein er engsteleg for si eiga eller andre si helse. Legevakta står i ei særstilling blant befolkninga, både i funksjon og som tryggleiksskapande institusjon.
Det vert gjort mykje godt legearbeid rundt om i landet, men det er for mykje som er tilfeldig. Mange plassar vert legevaktene prega av svak organisering, sviktande rekruttering og eit fråvær av systematisk kvalitetsarbeid. Ifølgje Legeforeininga sin innspelsrapport «En legevakt for alle, men ikke for alt» er det behov for omfattande endringar for å skapa gode og trygge legevakter som ein del av ei heilskapleg teneste som varetar lokale behov.
Primæroppgåva til legevakta skal vera det som verkeleg hastar. Legevaktene må organiserast slik at ulike behov vert møtte med rett tiltak. Legevaktene må òg vera dimensjonerte slik at ein alltid kan vareta beredskap, samtidig som ein kan handtera pasientar med behov for enkel helsehjelp.
Lenge har det vore fokusert på større legevaktdistrikt, men det er eit faktum at storleik og organisering må tilpassast lokale forhold, fordi geografi, busetjingsmønster og pasientgrunnlag varierer. Av 191 legevakter i Noreg er 111, altså 58 pst., interkommunale og 80, altså 42 pst., kommunale. Talet på legevakter som berre dekkjer éin kommune, er redusert frå 102 legevakter i 2009 til 80 legevakter i 2014. Ser vi bort frå dei største byane, er flesteparten av legevaktene i Noreg svært små organisasjonar som vert drivne med enkle midlar frå eit lokalt legevaktkontor.
Studiar som har sett på reiseavstand og legevaktbruk, har vist at avstand til legevakta påverkar bruksmønsteret. Det er vist at konsultasjonsraten ved legevaktene fell til under det halve ved ein reiseavstand på 43 km eller meir. Aukande avstand er assosiert med reduksjon i talet på konsultasjonar i alle hastegradar, også dei mest akutte. I enkelte område vil sentralisering vera nødvendig for å kunna sikra stabile vaktordningar og ta vare på beredskapen. I enkelte småkommunar vil det vera hensiktsmessig at ein samarbeider, men det er heller ikkje slik at sentralisering betyr det same som betre legevakttenester. Ifølge Legeforeininga finst det fleire eksempel på små legevakter som har laga gode system som varetar kompetanse, trass i at dei er små. Motsett finst det eksempel på legevakter i sentrale strok med tilgang til god legedekning og kvalifisert personell, men der legevaktene har påvist store manglar, og der misnøya blant dei tilsette er stor.
Majoriteten av dei som kontaktar legevakta, gjer det på grunn av enkle medisinske problemstillingar som ikkje hastar. Mange pasientar kan enkelt få råd og hjelp over telefonen. Eit nasjonalt legevaktnummer, som no vert innført, er difor eit veldig viktig og kjærkome tiltak.
For at legevakta skal kunna vareta akuttfunksjonen, er det òg heilt avgjerande med god kapasitet hos fastlegane. Ein konsultasjon hos fastlegen neste dag vil for mange pasientar gi betre moglegheit for oppfølging og behandling enn på legevakta. Det er nødvendig med fleire fastlegar og eit godt samarbeid mellom legevakt/kommune og fastlegane.
Kvalitet på legevakta er ikkje aleine eit spørsmål om kompetansen til dei tilsette. Det er eit sterkt behov for ei kraftig organisatorisk og administrativ opprusting av legevaktene. Revidert fastlegeforskrift, som er komen, og ressursar til kommunane er bra, men ikkje tilstrekkeleg til å løfta legevakta som tenesteområde.
Legeforeininga er blant dei som etterlyser konkrete endringar i organisering av legevakttenesta for å sikra pasienten eit så likeverdig og godt tilbod som i det heile mogleg, samtidig som ein skaper føreseielegheit og tryggleik for dei tilsette. Det er eit stort behov for forbetring av utstyret til legevaktene. Korleis legevaktarbeid skal lønast, er det òg viktig å sjå på. Ved dei fleste legevaktene er løna til legane aktivitetsbasert. Fleire pasientar betyr meir inntekt. Mange meiner no at ein treng meir kunnskap om kva effekt fastløn og stykkprisfinansiering har for pasientbehandlinga på legevaktene. Hovudutfordringa i dag mange plassar er at beredskap ikkje er lønsamt nok, noko som svekkjer rekrutteringa og skaper bemanningsutfordringar. Innføring av fastløn kan vera ein måte å sikra god og stabil rekruttering på.
Auka kompetanse i legevaktene må sikrast. I dag har åtte av ti legevakter berre éin lege på vakt, og berre ei av fem legevakter har organisert bakvakt for lege i vakt. Dersom legevaktlegen vert kalla ut på hasteoppdrag, betyr dette det same som at legevakta ikkje har ein lege til å vurdera og behandla andre pasientar som kan vera kritisk skada eller sjuke. I revidert forskrift for akuttmedisin er det no sett krav til kvalifisert bakvakt dersom lege i legevakt ikkje er spesialist i allmennmedisin og har gjennomført kurs i valds- og overgrepshandtering. Krav til kompetanse i legevaktene meiner eg er veldig positive forskriftsendringar.
Allmennlegar utgjer grunnfjellet i legevakttenesta. I dag er det eit stort problem at mange fastlegar ikkje deltar i legevaktordninga, eller har færre vakter enn ordninga tilseier, trass i obligatorisk plikt. Det er ein klar tendens til at vaktdeltakinga blant fastlegar er lågare i store og sentrale kommunar enn i små utkantkommunar. Det er fem gonger så stor sjanse for at ein fastlege i ein utkantkommune har legevakt, samanlikna med ein fastlege i ein sentral kommune. Dette viser at legevaktene i distrikta er sårbare, og at det kviler eit stort ansvar på fastlegane i små kommunar. For dei største døgnopne legevaktene i byane er det naturleg at legevaktene kan vera bemanna med fast tilsette legevaktlegar for å sikra kvalitet.
For sjukeheimspasientane er òg god beredskap svært avgjerande. I dag må mange legevaktlegar ta vanskelege avgjersler for ukjente og dårlege sjukeheimspasientar per telefon. Ei sjukeheimslegevakt kan vera eit godt tiltak og bør kunna innførast i legevaktdistrikt der dette er hensiktsmessig. Med betre legedekning på sjukeheim på dagtid vil ein òg kunna avklara mykje på dagtid, slik at ein kan avverja bruk av legevakt. Difor er òg legedekning på sjukeheimar viktig i denne saka.
Det har tradisjonelt vore ei tenking rundt at legevakta er ansvaret til den enkelte legen, mens kommunen har rolla som administrator av ordninga. Slik er det ikkje og bør det ikkje vera. Kommunane må vera legevaktansvarlege, og det må setjast av ressursar til både administrasjon og leiing i legevaktene, slik at krav til kompetanse, opplæring, trening og forbetringsarbeid vert sett i system. Kommunane må forpliktast til å ha eit godt planverk basert på ROS-analysar, og kommuneoverlege og lokalt samarbeidsutval må ha ei sentral rolle i arbeidet. Legeforeininga føreslår i rapporten sin at alle legevaktdistrikt må tilsetja eigen legevaktoverlege.
Tilgangen til legevakt er altså ei grunnleggjande teneste og har ein portnarfunksjon inn mot spesialisthelsetenesta. Stortinget har vore opptatt av legevakt – både dette og det førre stortinget. I det førre stortinget, i sesjonen 2012–2013, behandla Stortinget Dokument 8:76 S, og på våren 2013 behandla Stortinget eit forslag frå Framstegspartiet som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre slutta seg til, om ein nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikra kvalitet, kompetanse og tilgjengelegheit for brukarane. I innstillinga til den saka var det ein merknad frå dagens samarbeidsparti om at «forskrift ikke vil være tilstrekkelig», men at det også måtte koma ein eigen plan.
Så mitt spørsmål til statsråden er kva som er planen til regjeringa for å sikra kvalitet, kompetanse og tilgjengelegheit i legevakttenestene, og om det vil koma ein nasjonal handlingsplan, slik det vart fremja forslag om i den førre perioden.
Statsråd Bent Høie [17:53:49]: Jeg vil takke representanten Toppe for å sette legevakttjenesten på dagsordenen. Dette er den tjenesten mange kommer i kontakt med først i en akuttsituasjon, og det er viktig at befolkningen er trygge på at de da får god hjelp. Legevakttjenesten utgjør en del av den akuttmedisinske kjeden utenfor sykehus. Det har lenge vært en rådende oppfatning at legevakten er et svakt ledd i denne kjeden, og jeg er godt kjent med problemstillingene som skisseres i Legeforeningens rapport.
Umiddelbart etter at jeg ble helseminister ga jeg derfor et tilleggsoppdrag til ekspertutvalget som skal gjennomgå akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, om å arbeide med konkrete kvalitetskrav til kommunal legevakt, det såkalte Akuttutvalget. Jeg har hatt på høring en delrapport fra Akuttutvalget som dels danner bakgrunn for den nye akuttmedisinforskriften.
Som interpellanten er kjent med, fastsatte Kongen i statsråd 20. mars i år en ny akuttmedisinforskrift – forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv., akuttmedisinforskriften. Det har vært store forventninger til denne forskriften i fagmiljøene, spesielt etter at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin la fram et utkast til handlingsplan for tjenesten i 2009, der forslagene hadde en kostnadsramme på rundt 1 mrd. kr.
Forskriften stiller noen nye krav til de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus, samtidig som mange av endringene er en tydeliggjøring av minimumskrav som følger av det gjeldende forsvarlighetskravet.
Endringer i forskriften er bl.a. knyttet til kompetanse og svartider. Forskriften legger også til rette for et nasjonalt legevaktnummer og tydeliggjør kravet til samhandling og samarbeid mellom virksomheter som yter akuttmedisinske tjenester.
Legevaktarbeid er en beredskapstjeneste som tidvis preges av akutte problemstillinger som krever raske avgjørelser, og der legen ofte må treffe beslutninger alene. Det er derfor viktig å sikre tilstrekkelig kompetanse i tjenesten.
Samtidig er det nettopp vurderingene av kompetansekrav til leger i vakt mv. som har vært mest krevende å håndtere etter at høringen ble avsluttet. Høringsuttalelsene var veldig sprikende: Fagmiljøene ønsket på noen områder sterkere krav, mens bl.a. KS og mange enkeltkommuner uttrykte bekymring for kostnader, gjennomførbarhet og bærekraften i ordningen, dersom kravene i høringsutkastet ble opprettholdt.
Med den forskriften som nå er vedtatt, håper jeg at vi har klart å navigere i dette farvannet på en god måte. De kravene som stilles, mener jeg er nødvendige minimumskrav for å oppfylle kravet til en forsvarlig legevakttjeneste. På legevaktområdet stiller forskriften kompetansekrav til leger som skal ha legevakt alene, uten bakvakt. Legen må da enten være spesialist i allmennmedisin eller være godkjent allmennlege med tre års veiledet tjeneste etter EØS-regelverket. En lege med godkjent veiledet tjeneste må i tillegg ha gjennomført 40 legevakter eller ha arbeidet ett år som allmennlege eller fastlege i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Hvis en lege på vakt ikke oppfyller disse kravene, må kommunen sørge for bakvakt som oppfyller kravene. Bakvakten må kunne rykke ut når det er nødvendig.
Kravene er moderert noe i forhold til teksten i høringsforslaget. Det var opprinnelig foreslått fem typer legespesialiteter utover allmennmedisin, som kan ha selvstendig vakt og bakvakt. Flere høringsinstanser mente realkompetanse, interesse og samtrening var vel så viktig som spesifikke krav til formalkompetanse, og at andre spesialiteter kunne være like relevante.
Den nye forskriften åpner for at alle typer spesialiteter i utgangspunktet kan være relevante, så fremt legen oppfyller nødvendige krav til erfaring. Dette mener jeg vil sikre kvaliteten i tjenesten på en bedre måte, samtidig som kommunen vil kunne beholde erfarne leger med andre spesialiteter enn allmennmedisin i legevakt.
Når det gjelder antallet legevakter, anses at en lege som deltar regelmessig i vakt og har den nødvendige erfaring, som oftest vil ha langt flere enn 40 vakter bak seg. Uansett vil ansettelse av leger måtte skje ut fra en totalvurdering av kommunen.
På bakerunn av bekymringene fra KS og mange kommuner har jeg funnet det nødvendig å foreslå en overgangsordning på tre år for kravet til grunnkompetanse for leger. Det blir viktig å følge utviklingen framover, og dette vil jeg gjøre i nært samarbeid med bl.a. KS.
Den nye forskriften stiller også krav om at leger og helsepersonell i legevakt gjennomfører kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshandtering. Dette vil være et betydelig kompetanseløft for legevakttjenesten, både generelt og i det viktige arbeidet for volds- og overgrepsutsatte. Av hensyn til kapasiteten i gjennomføringen vil det være en overgangsordning på fem år for kurskravene.
Flere av bestemmelsene i forskriften er presiseringer av gjeldende rett. Blant annet har vi funnet det nødvendig å tydeliggjøre at kommunens døgnansvar for øyeblikkelig hjelp innebærer at minst én lege skal være tilgjengelig for legevakt hele døgnet. Det oppstår ofte uklarhet om ansvaret på dagtid, fordi fastlegene har ansvar for øyeblikkelig-hjelp-tilbudet til sine egne listeinnbyggere i kontortiden.
Nytt i forskriften er krav til svartid på telefonen i legevaktsentralene. Kravet er som for fastlegekontorene, noe det forutsettes at sentralene kan oppfylle i dag.
Kravet til bemanning i legevaktsentralene er styrket. Det kreves relevant helsefaglig utdanning på bachelornivå og nødvendig erfaring og opplæring. Det vil i praksis si sykepleierkompetanse, som var sterkt etterspurt av høringsinstansene. God kompetanse hos frontpersonell er veldig viktig.
For å gjøre tjenesten mer tilgjengelig for brukerne og lette samarbeidet mellom aktørene i de akuttmedisinske tjenestene skal det innføres et nasjonalt telefonnummer – 116 og 117 – til de kommunale legevaktsentralene fra 1. september i år. Forskriften legger til rette for dette.
Både Legeforeningen og andre har etterlyst konkrete krav til innhold, bemanning og utstyr i tjenesten. Dette kan være vanskelig når kommunene er så forskjellige og tjenesten er i endring. Undersøkelser viser at rundt 80 pst. av legevaktstasjonene er bemannet av én lege, og noen høringsinstanser, bl.a. Legeforeningen, mente det burde kreves minimum to leger på vakt. Det er ikke nødvendigvis pasientgrunnlag for mer enn én lege på vakt, og det er ikke sikkert at de samme virkemidlene er gode for å oppnå samme mål i alle kommuner.
Som ledd i krav til forsvarlighet og internkontroll har kommunene allerede i dag plikt til å sørge for at legevakten har tilstrekkelig bemanning, nødvendig kompetanse og utstyr. Forut for den vaktordningen som velges, må kommunen ha gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse, bl.a. av reiseavstand til legevakt og behov for bakvaktordninger. God ledelse og oppfølging fra kommunens side er en del av regelverket i dag. Det vil være aktuelt at dette og mer beskrives i en veileder for tjenesten. Gode lokale systemer er helt nødvendig for å sikre kvalitet og forsvarlighet.
Jeg er glad for at den nye akuttmedisinforskriften nå er vedtatt. Forskriften tydeliggjør kommunens ansvar og legevaktens rolle i den akuttmedisinske kjeden. Samtidig vil jeg understreke at forskriften bare er et første skritt på veien for å løfte legevakttjenesten. Som allerede nevnt har vi tenkt å jobbe videre med denne utviklingen i årene som kommer.
Det pågår også andre prosesser med betydning for den kommunale legevakttjenesten. En melding til Stortinget om framtidens primærhelsetjeneste skal legges fram i løpet av våren. Der er legevakt et tema.
Vi arbeider også med en nasjonal helse- og sykehusplan som kommer til høsten. Den berører bl.a. akuttmedisinske tjenester og kan derfor også få betydning for den kommunale legevakten. Sist, men ikke minst, venter jeg nå på sluttrapporten fra Akuttutvalget, som skal legges fram i desember.
I lys av prosessene jeg har nevnt, vil jeg ikke utelukke at ny akuttmedisinforskrift må revideres på enkelte områder i nær framtid. Men uansett mener jeg det har vært viktig å få på plass akuttmedisinforskriften som fagmiljøene og mange andre har ventet på.
Så avventer vi nå rapporten fra utvalget, som kommer i desember, og vi vil da ta stilling til på hvilken måte denne skal følges opp.
Kjersti Toppe (Sp) [18:03:30]: Eg takkar statsråden for svaret.
Det er ein litt spesiell situasjon, for det har kome ei akuttmedisinforskrift som òg omhandlar legevakt, som vi vart kritiserte for – då vi sat i regjering – ikkje var tilstrekkeleg, men at ein òg trengte ein vidare plan for det. Eg stiller spørsmålet tilbake.
Når det gjeld akuttmedisinforskrifta, ser eg at ein har gjort ein jobb. Dette med å stilla krav om kompetanse var noko som vi òg tok til orde for, og at det her er ei vurdering med omsyn til kva som er mogleg å få til og ikkje. Men eg ser òg at i forskrifta legg ein opp til at det kan vera unntaksordningar dersom det er vanskeleg, og at ein kan finna andre måtar å vareta kvaliteten på. Poenget er at òg eg trur at denne forskrifta vil styrkja kvaliteten i legevaktsarbeidet. Det er veldig positivt.
Det er eit par forhold som forskrifta ikkje omhandlar. Det eine er krav til kontorlokalitetar og krav til kva bemanning det elles skal vera. Eg ser at Akuttutvalet føreslår at på eit legevaktkontor skal ikkje legen vera åleine på vakt – altså ikkje to legar, men at det bør vera ein sjukepleiar eller eit anna helsefagleg personell. Det same bør gjelda utrykking. Akuttutvalet føreslår òg at det skal vera tilgang til uniformert køyretøy. Det er på ein måte eit paradoks at legevakta er det einaste prehospitale akuttmedisinske tilbodet der ein køyrer rundt i eigne bilar utan at det er nokon kollega med. Mange rapporterer òg om at ein er utrygg i desse situasjonane.
Når det gjeld fastløn, kunne eg ønskja ein kommentar om det. Det er noko som ikkje kan regulerast i ei forskrift, men det vert påpeikt av fleire – både av kompetansesenteret og av Akuttutvalet – at auka bruk av faste stillingar og auka bruk av fastløn vil kunna vera ein måte som rekrutterer betre enn dagens ordning. Det synest eg ein kunne få ein omtale av.
Akuttutvalet føreslår òg at legevakt skal inngå i regulert arbeidstid, slik at det vert meir føreseieleg med omsyn til omfanget av vaktbelastning.
Eg vil gjerne få ein kommentar frå statsråden om desse temaa, som ikkje er omtalte i forskrifta.
Statsråd Bent Høie [18:06:44]: For det første vil jeg igjen si at jeg er veldig glad for at representanten Toppe viderefører et engasjement for legevaktordningen. Det er viktig at vi ikke glemmer den sentrale delen av helsetjenesten, noe som kanskje har vært tilfellet over lengre tid, men der vi i forrige stortingsperiode fikk en større debatt også om denne delen av helsetjenesten.
Jeg er også glad for at representanten gir uttrykk for at en opplever at den forskriften som nå er vedtatt, innebærer et krav om bedre kvalitet, som forhåpentligvis også vil bedre situasjonen for norsk legevakt.
Så er det også riktig – som representanten tar opp – at det ikke er alle forhold som Akuttutvalget har anbefalt, som er tatt inn i denne forskriften. Det er heller ikke alt som der tas opp, som hører hjemme i en forskrift. Dette er forhold som vi er nødt til å komme tilbake til. Noe av dette vil vi jobbe videre med i forbindelse med stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten. Noe vil vi diskutere som oppfølging av det endelige arbeidet, som kommer i desember. Da må vi ta stilling til på hvilken måte dette følges opp. Det er også andre områder som foreligger som anbefalinger.
Det er kommunene som har ansvaret for denne tjenesten. En har fullt ut mulighet til å organisere denne tjenesten utover det som er regulert i forskrift, f.eks. når det gjelder mulighet for legevaktbil, som mange felles kommunale legevakter allerede har, som er uniformerte, osv.
Dette er en del av en mye større diskusjon, nemlig diskusjonen om kommunestrukturen. Når vi nå jobber med en primærhelsemelding, gjør vi det med utgangspunkt i at dagens kommunestruktur ikke er lagt til rette for å kunne tilby de helsetjenestene som befolkningen har behov for i dag – og enda mindre de helsetjenestene som befolkningen har behov for i framtiden. En mer kompetent, avansert legevakt, med større krav til kompetanse, utstyr, kvalitet og bemanning, vil også henge sammen med et spørsmål om enten større kommunale enheter eller mer omfattende samarbeid mellom mindre kommuner for å kunne håndtere det.
Tove Karoline Knutsen (A) [18:09:49]: Legevakta spiller en viktig rolle i helsetjenesten, og særlig for å møte befolkningas behov for trygghet og nær tilstedeværelse. Det må være enkelt å kontakte legevakta når man er syk eller er bekymret for sin egen eller nærståendes helse.
Mange peker på at legevaktene rundt om i landet er for tilfeldig organisert, og at vi har problemer med rekruttering av gode og erfarne leger. Legevaktene trenger derfor bedre og mer forutsigbar bemanning, gode prioriteringsverktøy, godt samarbeid med fastlegene og tilgang til utrykningskjøretøy. Dette vil styrke beredskapen og gi et bedre tilbud til pasientene. God tilgjengelighet hos fastlegen på dagtid er også viktig for å styrke beredskapen hos legevaktene.
Interpellanten har reist en svært viktig debatt ved å peke på de svakhetene og manglene vi i dag har i legevakttjenesten, og med invitasjon til ordskifte om hvordan vi kan forbedre ordninga. Legeforeningen foreslår i sin innspillsrapport om legevaktene at legevaktdistriktene skal ha en legevaktoverlege, og at det opprettes fagrådsmøter og driftsmøter for alle ansatte. Foreninga peker på at det blir viktig å bygge kompetanse i ordninga gjennom god organisering som tilrettelegger for god fagutøvelse, slik at legevaktene kan trekke til seg flinke fagfolk.
Det er bred enighet om at vi trenger å styrke kompetansen i hele akuttkjeden, ikke minst i legevaktordninga. Det er derfor i utgangspunktet veldig bra at regjeringa har sendt ut en ny forskrift for akuttmedisin. Her stilles det strengere krav til faglig kompetanse og bemanning i legevaktene. Det er vi helt enig i at blir gjort. Samtidig stusser jeg over at regjeringa iallfall så langt har avvist å opprette flere turnusplasser, som kunne gitt et hardt tiltrengt rekrutteringsløft. Den nye forskriften krever, som statsråden også sa, at den som er på legevakt alene, må være spesialist i allmennmedisin. I dag er det faktisk bare ca. 20 pst. av legene i legevakt som har slik spesialisering, og nye krav vil bety at vaktbelastninga på fastlegene blir svært stor.
Denne forskriften vil etter all sannsynlighet, dersom den ble innført nå, bety at mange legevakter i landkommuner vil komme til kort. En annen svakhet ved forskriften, som i alle fall er blitt påpekt fra flere, er at den sier lite eller ingenting om øvrig bemanning ved legevaktene, som f.eks. sykepleiernes oppgaver. Jeg skjønte på statsråden i stad at han også har sett på det, eller fått innspill om det. Det er i så fall bra.
Jeg er blitt kontaktet av kommunene i Midt-Troms. Det er sånn at i legevaktsamarbeidet mellom Bardu, Målselv, Salangen og Lavangen er det bare 3 av 23 samarbeidende leger i ordninga som vil fylle kravet i den nye forskriften. Det betyr at dersom den forskriften skal etterleves slik man har beskrevet det nå, vil man få store problemer med bemanninga både i Troms og sikkert også i andre spredtbodde regioner. Det vil jo bety en storstilt sentralisering av legevaktene, med store avstander, lange reiseveier og dårlig lokalkunnskap. Men da hørte jeg igjen at statsråden antydet at her kunne man se på unntaksbestemmelser, se på hvordan man kunne få dette til i distrikter eller regioner hvor man har de problemene.
Jeg tenker at vi uansett må ha en helhetlig tilnærming til helsepolitikken, også hvis vi skal løfte legevaktene. Utdanning av helsepersonell og tilstrekkelig med turnusplasser er viktige stikkord, i tillegg til satsing på offentlig helsetjeneste, og da ser jeg det i sammenheng med den saken vi hadde tidligere her om fritt behandlingsvalg, som er en sentraliserende ordning. Uansett hva statsråden sier, er jeg ganske sikker på at også kommunehelsetjenesten vil føle det presset dersom denne reformen blir rullet ut i stort. Da er det bekymringsfullt at vi ikke har en helsepolitikk som ser de ulike utfordringene i sammenheng, og heller ikke svarer tilstrekkelig på de helseutfordringene som vi vet kommer. Vi må ha et overordnet perspektiv, vi må se primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. Det håper jeg at helseministeren tar et helhetlig grep om og tar tak i når han nå legger fram primærhelsemeldinga.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:15:01]: Det er prisverdig og bra at representanten Toppe setter legevakttjenesten på dagsordenen. Legevakttjenesten utgjør en viktig del av den akuttmedisinske kjeden utenfor sykehus. Den er vi alle avhengige av og har vel alle vært på besøk hos.
Det har vært en rådende oppfatning at legevakten er et for svakt ledd i den akuttmedisinske kjeden. I Legeforeningens rapport En legevakt for alle, men ikke for alt, som er Legeforeningens innspill i en rapport for bedre legevakt, sier presidenten i forordet:
«Legevakten preges i dag av for stor grad av tilfeldig organisering, sviktende rekruttering og fravær av systematisk kvalitetsarbeid. Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin beskrev i 2009 norske legevakter som «nødetat i bakevja».»
Dette gjør regjeringen nå noe med. Men jeg vil påpeke at kommunene allerede i dag har en plikt til å sørge for at legevakten har tilstrekkelig bemanning, nødvendig kompetanse og utstyr. Forut for den vaktordningen som velges, skal kommunene ha gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse av bl.a. reiseavstand til legevakt og behov for bakvaktordninger.
God ledelse og oppfølging fra kommunens side er en del av regelverket i dag. Mange kommuner er nødt til å samarbeide for å kunne sikre befolkningen en legevakttjeneste av god kvalitet. Samtidig vet vi at mer sentralisering av legevakt fører til at flere får lengre reisevei. Her er det en balansegang. Man må iallfall ikke gi inntrykk til befolkningen av at nærhet skaper trygghet når det ikke er kompetanse og bemanning god nok på legevakten. Jeg er derfor veldig glad for at helseministeren ga et tilleggsoppdrag til ekspertutvalget som skal gjennomgå akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, og at utvalget fikk i oppdrag å arbeide med konkrete kvalitetskrav til kommunal legevakt.
Ny akuttmedisinsk forskrift er nå vedtatt i statsråd. På legevaktområdet stiller nå forskriftene kompetansekrav til leger som skal ha legevakt alene, uten bakvakt. Det er bra. Kravet til bemanning på legevaktsentralene er også styrket, og det kreves nå relevant helsefaglig utdanning på bachelornivå og nødvendig erfaring og opplæring. Det vil i praksis si sykepleierkompetanse, noe som også høringsinstansene etterspurte.
God kompetanse hos frontpersonell i legevaktene er viktig. Det er viktig å kunne prioritere og sørge for en forsvarlig håndtering av tilstander som haster. Det har vært for mange klager på at for mange har fått vente for lenge, og særlig eldre som har blitt sittende i timevis på legevakt uten å få behandling. Det er ikke godt nok.
Flere kommuner har gått sammen om legevakttjeneste og også om organisering av kommunale akuttdøgnplasser. Jeg har lyst til å referere til daglig leder for den interkommunale legevakten i Drammensregionen, en interkommunal legevakt. Han skriver i Drammens Tidende 7. april at legevakten med sine øyeblikkelig hjelp-døgnposter på åtte plasser faktisk nå avlaster sykehus og er et alternativ til innleggelse, at de pasientene som kommer dit, har avklarte helsetilstander, men det kan være pasienter som trenger oppfølging, enten de har lungebetennelse, eller de har behov for smertelindring, og at tilbakemeldingene fra pasientene iallfall har vært veldig positive.
Helse- og omsorgskomiteen har også vært og sett på distriktsmedisinsk senter/legevakt på Fagernes i Valdres. I vårt langstrakte land vil jo legevaktene håndteres ulikt. Det pågår mange prosesser som vil få betydning for videre utvikling av kommunal legevakt, bl.a. kommunereformen. Meldingen til Stortinget om framtidens primærhelsetjeneste vil også ha legevakt som tema, og ikke minst Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg er derfor ikke enig i at det ikke er en helhetlig vurdering av helsetilbudet i Norge.
Harald T. Nesvik (FrP) [18:20:28]: Representanten Toppe stiller følgende spørsmål i sin interpellasjon: Hva vil regjeringen gjøre av tiltak på kort og lang sikt for å sikre kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet i legevakttilbudet?
Fremskrittspartiet har i en årrekke vært opptatt av det som har med legevakt å gjøre, og vi har også sett en rekke saker de siste årene som har gitt grunn til bekymring, nettopp på grunn av den store variasjonen i tilbudet, knyttet til kompetanse, ventetider og ikke minst hvordan pasientene blir møtt. I den forbindelse har Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag om en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet, som interpellanten selv tar opp, gjennom Dokument 8:76 S for 2012–2013. Noe av det siste representanten Toppe selv var med på i 2013, før de rød-grønne politikerne måtte forlate regjeringskontorene, var nettopp å forkaste den handlingsplanen og de endringene man da ønsket å få til i legevakttilbudet.
Jeg synes statsråden på en veldig grei og systematisk måte har redegjort for hva regjeringen gjør, både med den primærhelsemeldingen som skal komme, og akuttmedisinforskriften som regjeringen allerede vedtok i statsråd 20. mars, hvis jeg ikke husker helt feil. Videre kommer det, som sagt her, et nasjonalt telefonnummer for å gjøre det enkelt, og det kommer kompetansekrav. Det er en rekke tiltak og en rekke reformer som regjeringen holder på med, som er av vesentlig karakter, nettopp for at vi skal bli bedre.
Det er kjeden av tiltak vi vil bli møtt med, som er det helt vesentlige her. Uansett hvor vi bor i landet, må det være slik at vi har den tryggheten vi er helt avhengige av, at vi, når behovet er der, blir møtt med en kvalitetsmessig relativt – i hvert fall noenlunde – lik tjeneste over hele landet, slik at vi er sikret den hjelpen vi trenger. Dette kan gjelde barnefamilier som er usikre på tilstanden til barna sine som har et akutt behov, og andre personer som på grunn av akutt sykdom etc. drar til legevakten.
Det er en rekke ting som må gjøres, og det er derfor denne regjeringen jobber med en kommunereform. Kommunereformen er helt essensiell i denne saken, nettopp for å sikre kompetansen og ha flere leger å spille på i legevaktordningen, slik at vaktbelastningen ikke blir for stor, samt for å kunne tilby ulike støttefunksjoner, for å kunne ha gode lokaliteter, men ikke minst – som jeg sa – for å sikre kompetansen og ha mer kompetanse å spille på. Den er man også helt avhengig av for å kunne sparre med hverandre og få vekk litt av usikkerheten. Dersom man har store nok enheter, vil det også kunne være flere leger på vakt samtidig, sammen med annet helsepersonell, slik at man kan spille på lag og sørge for at disse tingene kommer på plass.
Jeg har også veldig stor tro på nettopp dette nasjonale telefonnummeret, for det er viktig – jo flere usikre faktorer vi kan ta bort, jo bedre. Vi er ganske flinke til å lære oss telefonnumre. Vi har lært oss både 110, 112 og 113 og har lært oss å bruke dem. Vi får se hvor lenge vi får beholde alle tre, eller hvorvidt noen av dem skal samles, men det å ha enkle verktøy å forholde seg til er svært viktig.
Noe jeg tror statsråden må fokusere veldig på framover, er nettopp det vi nå har fått avdekket de siste dagene, nemlig bruken av dataverktøy – vi har et visst DIPS-system som er i vinden i disse dager. Vi må ha et system som jobber raskt, så vi får håpe at neste generasjon system gjør nettopp det. Men det å kunne samhandle, hente ut informasjon, ha pasientflyt og ikke minst informasjonsflyt blir helt vesentlig, for veldig ofte vil også legevakten henvise videre i systemet eller si at en skal komme tilbake, og da må litt av jobben være gjort på forhånd for å få en flyt i hele systemlinjen.
Jeg ser fram til primærhelsemeldingen og andre ting som kommer, og til at vi kan få en enda bedre legevakt enn vi har i dag.
Ketil Kjenseth (V) [18:25:49]: Takk til Kjersti Toppe for å ta opp et viktig tema og til statsråden for et grundig svar. Jeg deler representanten Toppes ønske om å ha et økt politisk fokus på organiseringen av legevakt. Som både representanten Nesvik var inne på nå og statsråden tidligere, er akuttforskriften en start på en økt politisk oppmerksomhet og prioritering av den. Det er mye som skjer med tanke på struktur og organisering.
Jeg har lyst til å starte i Australia, da komiteen har vært der. Det var interessant å se at de har en egen utdanning innenfor distriktsmedisin, med en annen type opptakskrav. Det var ikke nødvendigvis plikttjeneste, men de ble rekruttert fordi de hadde den erfaringen at de var oppvokst og hadde bodd i distriktene, og hadde et ønske om å fortsette å bo der selv om de hadde tatt en spesialisert utdanning. I Norge kan vi peke på at Tromsø har tatt litt av det samme ansvaret for å utdanne leger med en sånn erfaring. Det tror jeg er en del av den politiske debatten vi skal fortsette. Jeg tror vi skal se på en sånn spesialisering og om vi skal gi økt oppmerksomhet til den type utdanning – og også se på opptakskravene.
Jeg mener vi også er nødt til å diskutere dette i lys av fastlegeordningen og se på den videre situasjonen. Det er både plusser og minuser ved fastlegeordningen. En av utfordringene er tilsynslegefunksjonen, som i en del tilfeller har for små stillingsbrøker og for lite kontinuitet. I tillegg har vi folkehelsefunksjonen og den forebyggende delen, som har en varierende funksjon for fastlegene i dag, og også dette med deltagelse i legevakt. Vi må se på nye organisasjonsformer der de nye kommunene får et større ansvar for det forebyggende og allmennlegefunksjonen, og også se på kommunelegefunksjonen, hvilken rolle kommunelegene skal ha framover, for å styrke kapasiteten totalt sett i det forebyggende arbeidet, men også gi rom for å delta i legevakten.
Statsråden var inne på ROS-analyser, som skal ligge til grunn. Bare her møter vi en utfordring, fordi mange kommuner dessverre ikke har gjort ROS-analyser. Så bare der møter vi en stor kapasitetsutfordring med å få flere kommuner til å gjøre det.
Så til nasjonalt legevaktnummer, som kommer til høsten. Det er forhåpentlig en god start på en mer samordnet nasjonal helseinformasjon for innbyggerne på primærnivå. Da vi var i Skottland, så vi på NHS 24. Hvordan kan vi få innbyggerne til å ta mer del i både organisering, forebygging og deltagelse gjennom å gi bedre og mer samordnet informasjon? Det tror jeg også er en viktig del av legevakten, og ikke minst av primærhelseomsorgen.
Vi ser tendenser til så store regioner allerede at det går ut over det som eventuelt kan bli nye kommuner også. Venstre foreslo på sitt landsmøte i helga en utredning om å overføre ansvaret for sykehusene og spesialisthelsetjenesten til nye regioner. Legevakt er et eksempel på noe av det som i framtida kan falle inn under det som er en utpreget støttefunksjon i kommunene.
Så må vi diskutere dette opp mot luftambulansen og spesialisthelsetjenesten. Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar i dag mye til forskning og utvikling, og det må vi bringe over i legevaktordningen og akuttmedisinen og se på hvordan primærhelsedelen skal delta i den utviklingen.
Kjersti Toppe (Sp) [18:31:02]: Takk til dei som har hatt ordet. Legevakt er veldig viktig. Eg pleier å seia at vi får ikkje primærhelsetenesta til å verka dersom vi ikkje har ei fungerande legevaktteneste, for det heng tett i hop.
Det er mykje viktig som er sagt. Representanten Kjenseth påpeiker det med fastlegeordninga, at ein må sjå på den. Det er eg heilt einig i. Sjukebesøk, tilsynslege – dette er på ein måte som hand i hanske med utfordringane i legevakta. Men mi største bekymring – og det kjenner eg veldig på – er at vi må gjera noko med det som ikkje er kome i forskrifta for å sikra rekruttering til allmennmedisin, inkludert legevaktteneste, i framtida. Eg pleier å seia at legevakta lid av blålyssyndromet – at det er akuttmedisinsk teneste, men på grunn av at ein ikkje har dette blålyset over seg, vert det ikkje prioritert på same måten. Det er eit politisk ansvar no å løfta den tenesta.
Eg respekterer at dette kjem i primærhelsemeldinga. Eg vil ikkje driva retorikk om kven som føreslo kva. Det er fleire som kunne ha gjort noko. Vi stemte imot, og det er ikkje fremja noko nytt. Men det er greitt, no kjem det i primærhelsemeldinga. Eg vil forventa at det er ein tydeleg plan for legevakt der. Eg forventar òg at ein ser på korleis denne forskrifta fungerer, at ein følgjer med. Eg er einig i at når Akuttutvalet leverer sin andre rapport, må vi sjå på dette på nytt, og eg er glad for at det er ein plan framover.
Når det gjeld kommunestruktur, er det fleire som har vore inne på det. Eg skal ikkje gå inn i ein politisk debatt om kommunestruktur, men eg har jobba i legevakt i både store og små kommunar. Det er vidt forskjellig, og sånn må det jo også vera. Men ein skal ikkje automatisk ha tiltru til kompetansen og kvaliteten på det nære tilbodet i dei små. På same måten skal ein heller ikkje ha tiltru til kvaliteten på tilbodet i dei store. Faktum er – det viser Akuttutvalet til også – at det er ved dei store legevaktene ein finn mest bruk av vikarar. Det er på ein måte det motsette av det ein ønskjer. Ein lagar jo større legevaktdistrikt for at ein skal få mindre vaktbelastning bl.a., men så viser det seg at då er det òg lettare å gi vekk vaktene. Så det er eit stort paradoks for meg kva grep ein då skal ta for å sikra at iallfall dei større legevaktdistrikta ein har, har kvalitet. Så kjem den nye kunnskapen om at avstand faktisk betyr noko. Det er eit dilemma, og det kan vi ikkje sjå vekk frå, uansett kva ein meiner om kommunestruktur.
Statsråd Bent Høie [18:34:12]: Vi har ambisjoner – og større ambisjoner – på vegne av legevakten, og som også representanten Nesvik var inne på, er vi i gang med å gjennomføre det. Jeg vil minne om at da forrige regjering nedsatte Akuttutvalget, var ikke kvalitetskrav til den kommunale legevakten en del av mandatet. Det ble endret etter regjeringsskiftet. Det er på bakgrunn av dette noe av den diskusjonen vi har i dag, foregår.
Så er det en del av momentene som har kommet fram i debatten, som jeg er nødt til å kommentere. Det er jo nå kompetansekrav i den nye forskriften. Både leger og helsepersonell som arbeider sammen i legevakt, må i tillegg ha gjennomført kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering. Det er krav til kompetanse hos legene som skal være i legevakt. Det er krav til relevant helsefaglig utdanning på bachelornivå og nødvendig erfaring og opplæring for den som skal bemanne legevaktsentralene. Så her ligger det allerede kvalitetskrav. Det er riktignok også lagt inn overgangsperioder. Selv om jeg er enig med representanten Toppe i at en kan finne utfordringer med kvalitet både i store og små legevaktsentraler, er det ingen tvil i høringsrunden om at det er et dilemma mellom hvor strenge kvalitetskrav vi skal stille, og hvor store krav til bemanning og utstyr vi skal stille, opp mot krav som fører til en større grad av avstand og sentralisering, og de mindre kommunene har gitt uttrykk for at de er bekymret for om de kan tilfredsstille disse kravene. Derfor har vi også moderert dette noe. Så skal vi følge dette opp i de meldingene som vi jobber med.
Jeg synes det er litt humoristisk når representanten Tove Karoline Knutsen etterlyser at man er nødt til å se helsepolitikken i en sammenheng. Jeg tror neppe det er noen regjering som har lagt bedre til rette for å se helsepolitikken i en sammenheng enn denne regjeringen. Når vi legger fram en folkehelsemelding, en primærhelsemelding og en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget i løpet av samme år, får en sett alt fra det helt primærforebyggende helsearbeidet til det høyspesialiserte helsetilbudet på regionsykehusene våre i en sammenheng i løpet av samme år. Så alt ligger til rette for at vi nettopp skal gjøre det som en her etterlyser, å se helsepolitikken i en sammenheng.
På IKT-siden er det også store utfordringer. Her vil det første viktige steget være innføringen av kjernejournal, som nå utvides til å gjelde større deler av landet, der den akuttmedisinske kjeden vil få tilgang til veldig relevant informasjon.
Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er avsluttet.