Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg av medlemmer av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:18:31]: (ordfører for saken): I proposisjonen vi behandler i dag, foreslår regjeringen de endringer som er nødvendige i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven for å innføre fritt behandlingsvalg for pasientene. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for godt arbeid med lovforslaget. Komiteen har gjennomført høring i saken, og det store antallet sider i innstillingen vitner om grundig arbeid og stort engasjement fra komiteens medlemmer.

Regjeringens ambisjon med fritt behandlingsvalg er å gjøre helsetjenesten mer tilgjengelig. Komiteen har derfor behandlet regjeringens forslag om en ny reform, som hviler på tre søyler: for det første at pasienter med rett til helsehjelp selv skal kunne velge hvor han eller hun vil behandles blant godkjente virksomheter for det offentliges regning, for det andre at de regionale helseforetakene skal kjøpe mer fra private gjennom anbud, og for det tredje at de offentlige sykehusene får større frihet ved at de kan behandle flere pasienter enn budsjettert, så lenge dette finansieres gjennom innsatsstyrt finansiering.

Det vil alltid knytte seg noe usikkerhet til det eksakte tallet på pasienter i helsekø. Allikevel er komiteen enig om at det er grunn til å være bekymret over at mange pasienter venter unødvendig lenge på helt nødvendig behandling i spesialisthelsetjenesten. Komiteen er opptatt av at spesialisthelsetjenesten i Norge skal preges av høy kvalitet i pasientbehandlingen, med raskest mulig diagnose og igangsatt behandling. Det er også en samlet komité som understreker at pasientene nå over en rekke år har opplevd flere lov- og regelendringer som styrker deres rettigheter, valgfrihet og makt i møte med helsetjenesten, og at dette er en positiv utvikling som har styrket pasientens stilling og lagt til rette for utvikling av et bedre og mer brukertilpasset helsetilbud.

Private utfører tjenester for det offentlige innen ulike sektorer og gjennom ulike avtaleforhold. Dette samspillet er det tverrpolitisk enighet om er viktig også i helsetjenesten. Samarbeidet mellom de offentlig eide og de private og ideelle eide helseforetakene bygger på en lang tradisjon i norsk helsetjeneste.

Etter at departementet sendte ut høringsnotatet, har det skjedd enkelte viktige endringer. Dette gjelder f.eks. at fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg slås sammen til én felles rettighetsbestemmelse – at retten til å oppsøke HELFO ved fristbrudd vil gjelde ved fritt behandlingsvalg, og at retten til fornyet vurdering også gjelder ved fritt behandlingsvalg. I tillegg er det nå slått uttrykkelig fast at retten til individuell plan gjelder ved fritt behandlingsvalg. Videre foreslås en lovbestemmelse som gir de regionale helseforetakene adgang til å gi private som de har avtale med, myndighet til å tildele pasientene rett og frist til nødvendig spesialisthelsetjeneste.

Det er positivt at viktige høringsinnspill er tatt til følge, og jeg vil anta at uavhengig av om en er enig eller uenig i selve reformen, er dette endringer de fleste vil mene er konstruktive endringer for styrkede pasientrettigheter.

Det er ikke til å legge skjul på, og heller ingen hemmelighet, at det er dype ideologiske skiller mellom flertallet og mindretallet i denne saken. Jeg vil derfor i det følgende redegjøre for den enigheten som er framforhandlet mellom de to regjeringspartiene og samarbeidspartiene her i Stortinget, og vårt syn i saken.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ble i samarbeidsavtalen enige om å styrke behandlingstilbudet innen rus og psykisk helse. Vår ambisjon var sammen å heve kvaliteten i helsetjenesten og å etablere mer sammenhengende behandlingsforløp for pasientene. I samarbeidsavtalen slo vi fast at fritt behandlingsvalg skal innføres, og at ordningen først innføres for rusavhengige pasienter og pasienter innen psykisk helsevern. Derfor er vi glade når vi sammen gjennomfører og leverer det vi har lovet. Vi styrker pasientenes rettigheter gjennom å vedta reformen som vil gjøre at alle gode krefter tas i bruk for å sikre pasientene helsetjenester av høy kvalitet til rett tid, mer valgfrihet og større mangfold.

Fritt behandlingsvalg er en viktig helsereform, spesielt for pasientene. Vi overfører makt fra systemet til pasientene, og vi gjør det enklere for pasientene.

Som jeg nevnte tidligere, er dette en sak med klare politiske skillelinjer. Jeg kan ikke unngå å kommentere at jeg mener ordbruken i flere av merknadene fra de rød-grønne partiene er i overkant skremselspreget. De preges av en urokkelig klokkertro på egen politikk, selv om vi så at ventetidene vokste gjennom de siste åtte årene. Påpekninger fra våre partier om hvor uheldig dette er for folk som ønsker og trenger å komme seg videre i livet, ble kategorisk avvist – like kategorisk som de tidligere regjeringspartiene i dag går imot styrkede pasientrettigheter og nye ideer og bedre løsninger for å hjelpe flere, raskere.

Pasientene trenger en effektiv og tilgjengelig offentlig finansiert helsetjeneste som de kan ha tillit til. For hva betyr fritt behandlingsvalg for pasienten? I forrige uke møtte jeg en bruker med lang fartstid som pasient i psykisk helsevern. Han gledet seg over reformen. Han sa at det er på tide at man konkurrerer på kvalitet. Og han sa noe utrolig viktig om det å få lov til å foreta egne valg. Selvfølgelig har rusavhengige og psykisk syke like sterke meninger som alle andre om hvor og hvordan de ønsker å bli behandlet i helsetjenesten. Når valgmulighetene ikke eksisterer, fortalte pasienten meg at det føltes som å måtte tvinges til å gå rundt med sko i størrelse 42 når foten trenger størrelse 45. Man tvinges inn i noe som ikke fungerer, og som noen ganger kan gjøre vondt verre.

Historien står i sterk kontrast til opposisjonens beskrivelse av hva fritt behandlingsvalg vil bety for den enkelte. De rød-grønne forsøker nærmest å skremme pasientene med at reformen er byråkratisk, tungrodd, kostbar og uforutsigbar, og de advarer sågar mot at pasienter som benytter fritt behandlingsvalg, ikke vil få den lovede kvaliteten på behandlingen.

I ulike ordvendinger har de rød-grønne partiene framstilt det som problematisk at rusavhengige og psykisk syke får rett til fritt behandlingsvalg først, med begrunnelse i at de er sårbare, og at de ikke har en avklart tilstand. Det er etter vår mening en ubegrunnet, nærmest paternalistisk holdning overfor en pasientgruppe som fortjener like mye valgfrihet, like kort ventetid og like rask behandling som alle andre. Deres tilstand er virkelig avklart, de venter og venter og venter bare på behandling. Rusavhengige og psykisk syke har selv ofte god oversikt over ulike behandlingstilbud og klare meninger om hvilke tilbud som er best tilpasset deres behov. Selvfølgelig skal de også få velge.

Derfor er vi stolte over å innføre fritt behandlingsvalg – først innenfor tverrfaglig, spesialisert rusbehandling og innen psykisk helsevern. Før har disse pasientene vært de siste til å få nye pasientrettigheter. Denne gangen, på vår vakt, er de først.

Fritt behandlingsvalg snur også den negative trenden vi så under rød-grønt styre, der behandlingsplasser og institusjoner ble lagt ned. Dette er derfor ikke bare en styrking av pasientenes rettigheter, det er også et tydelig signal til private og ideelle aktører om at de skal få spille en rolle innenfor et offentlig finansiert helsetilbud der alle gode krefter skal få bidra. Det er en videreføring av en lang fortelling i norsk helsepolitikk. De første velferdsaktørene i dette landet var ikke de offentlige sykehusene eller de kommunalt eide helseforetakene. Det er en viktig norsk verdi at de frivillige, de ideelle og de private er de som har den stolteste og lengste historien når det er snakk om å yte hjelp til dem som trenger det.

At de rød-grønne partiene er redde for private og ideelle aktørers evne til å supplere det offentlige helsevesenet, er ikke noe nytt. Mens vi mener det gir mer makt til pasientene, og at det skaper mer mangfold og valgfrihet, ser de rød-grønne det som en trussel mot systemet. Derfor er vi, sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, her tydelige på at med våre partiers flertall skal de ideelle og private fortsatt få yte sitt viktige bidrag til pasientenes beste i Norge.

Vi er i Høyre i dag stolt over å vedta en etterlengtet reform, en reform brukerne og pasientene sier de har ventet på, og som de jubler over. Det er ikke noe skår i gleden for oss at Arbeiderpartiet har varslet gjennom media at de vil reversere reformen så fort de får sjansen. Det er ikke første gang Arbeiderpartiet går imot å styrke pasientenes rettigheter, men det er kanskje første gang de signaliserer at de går til valg på å svekke dem.

At Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene ikke er fornøyd, kan vi leve godt med. Det er tross alt for pasientene denne reformen innføres – for at flere mennesker skal få behandling raskere. Det oppnår vi med fritt behandlingsvalg.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [14:27:56]: Ruspasienter er blant de mest komplekse, og så vidt jeg vet, foreligger det ennå ikke kvalitetsindikator for god rusbehandling. Så spørsmålet er: Hvordan mener Høyre at fritt behandlingsvalg bør øke kvaliteten på rusbehandlingstilbudet, når private nå ikke lenger trenger å konkurrere gjennom anbud, men må levere tjenester til den laveste anbudsprisen?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:28:27]: Det er ikke riktig som representanten Grung sier, at private ikke skal konkurrere gjennom anbud. Det viktigste med denne reformen er jo for det første at vi åpner opp for mer kjøp av privat kapasitet gjennom anbud. Vi styrker også de offentlige sykehusene i denne reformen. Det er de to viktige store hovedsøylene. I tillegg etablerer vi altså en valgfrihet for pasienter til å kunne velge aktører også utenfor disse avtalene.

Veldig mange av de ruspasientene jeg har møtt, er veldig tydelige på at de vet veldig godt hvilke typer behandlingsalternativer som vil kunne hjelpe for dem. Det finnes mange aktører, ideelle og private, i tillegg til det offentlige som bistår til å skape et mangfold for disse pasientene, og som gjør at behandlingen faktisk får den kvaliteten den skal ha, fordi pasientene nettopp behandles der de de har tro på at de skal kunne bli friske.

Kjersti Toppe (Sp) [14:29:45]: Eg vil gratulera representanten Tone Wilhelmsen Trøen med dagen – når ein får gjennomført ei stor privatiseringsreform i norsk helsevesen med stemmene frå Kristeleg Folkeparti og Venstre.

Eg er glad for at representanten Wilhelmsen Trøen innrømmer frå talarstolen at dette er ei ideologisk grunngitt reform, og at ho ikkje først og fremst er driven fram av pasientane sine behov. Ein kan ha mange bekymringar for denne endringa, men eg vil ta opp eitt forhold som vi har fått innspel om: at reforma kan driva fram overbehandling når private skal få driva pasientbehandling betalt av staten og skal få lov til å tildela pasientrettar. Så eg vil ha ein kommentar til korleis ein kan hindra at reforma fører til overbehandling, noko som ikkje er til beste for pasienten.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:30:50]: For de aller fleste pasienter som står og venter på tverrfaglig spesialisert rusbehandling, tror jeg ikke overbehandling er det som bekymrer mest. Det som bekymrer oss og har bekymret oss i mange år, er at ventetidene øker, og at pasienter ikke får adgang til å velge behandling hos aktører og leverandører hvor de får tilrettelagt behandling som gjør at de faktisk kan bli friske og vende tilbake til sitt liv.

Det er pasienter som har rett til behandling som gjennom denne reformen vil få behandling. Veldig mange av de private aktørene innenfor rusbehandling har vurderingskompetanse også i dag.

Kjersti Toppe (Sp) [14:31:51]: Eg er litt overraska over svaret – at representanten Wilhelmsen Trøen neglisjerer overbehandling som ei utfordring for helsevesenet. Det er eit stort tema internasjonalt og kjem på agendaen òg her i Noreg. Det er mange høyringsinnspel som nettopp har tatt opp at denne reforma kan føra til meir overbehandling fordi ho legg til rette for og premierer behandling, for det er det dei private tener pengar på. Dei private skal i tillegg kunna gi pasientrettar, og tena pengar på behandlinga på ein annan måte enn det offentlege.

Eg vil igjen spørja korleis representanten Wilhelmsen Trøen meiner at reforma ikkje fører til overbehandling. Eg vil gjerne ha eit svar som ikkje handlar om rus og psykiatri, men somatiske lidingar.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:32:56]: For det første gir det meg en anledning til å si at dette ikke er en privatiseringsreform, slik representanten Toppe sa i sin første replikk. Dette er en pasientreform, og det er først og fremst en reform som skal gjøre de offentlige sykehusene mer effektive, slik at vi får benyttet den behandlingskapasiteten som vi vet er der, og i tillegg skape et større mangfold for pasientene.

Vi har tillit til at de som tildeler spesialisthelsetjenester, har vurderingskompetanse og kompetanse til å gi den riktige retten til behandling til disse pasientene. Jeg synes at deler av replikken til representanten Toppe preges av en mistro til de vurderinger som gjøres av spesialistene både i den offentlige helsetjenesten og også hos de private aktørene, som har kompetanse til å gi rett til behandling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:34:15]: Nå skal det bli lettere for private å etablere seg i norsk helsevesen og å behandle pasienter. Det blir betalt av staten. Og man skal ikke trenge noen avtale med offentlige helseforetak, slik kravet er i dag.

Omtrent slik lød lanseringa av den reformen som ble presentert i januar 2011 av Høyres leder, Erna Solberg, og nestleder Bent Høie, begge daværende medlemmer av helse- og omsorgskomiteen. Reformen ble etter hvert kalt for fritt behandlingsvalg, mens jeg for min del aldri har klart å se at det er det frie valget for pasientene som er det nye. Det er vel snarere den frie etableringsretten for private aktører som utgjør reformens kjerne.

For det er jo slik at fri rett til å velge hvor vi vil bli behandlet når vi er sjuke, har vi allerede hatt i 15 år i Norge, gjennom fritt sykehusvalg, som kom i 2001. Det innebærer at en pasient som skal ha behandling i spesialisthelsetjenesten – det gjelder også rus- og psykiatripasienter – fritt kan velge å dra til hvilket som helst sykehus i hele landet, til offentlige sykehus eller til private og ideelle aktører som har avtale med et helseforetak, og som altså er kvalitetssikret. Stoltenberg-regjeringa utvidet denne retten til også å gjelde billeddiagnostikk, og vi vedtok at dette i tillegg bør gjelde rehabilitering.

Det er bare ca. 15 pst. av norske pasienter som i dag aktivt bruker fritt sykehusvalg, så det er grunn til å anta at her har vi mye å gå på. Bedre og mer oppdatert informasjon om ordninga på nettet, enkel nettilgang og en plikt for fastleger og sykehus til å bistå pasientene med å finne fram i systemet er viktige verktøy for å lykkes med dette, noe som vi tok tak i på vår vakt. Når vi så legger til at valgfriheten for norske pasienter også gjelder rett til å bytte fastlege, kan vi trygt slå fast at prinsippet om valgfrihet innen helsetjenestene er ivaretatt i lovverket allerede – for heile behandlingskjeden. Jeg tror det kanskje kunne være en idé at helseministeren var mer opptatt av de mulighetene som faktisk er i lovverket, at de ble brukt, istedenfor å lansere det sterkt byråkratiske og lite oversiktlige fritt behandlingsvalg.

Helseministeren har sagt at han vil skape pasientens helsevesen. Det er en god ambisjon å ha, og jeg tror absolutt at helseministeren mener det. Det er også en ambisjon vi deler. Derfor er det jo slik at vi er enige om mange ting i helsepolitikken, som f.eks. å innføre standardiserte behandlingsforløp i kreftomsorgen for å korte ned ventetidene, såkalte pakkeforløp. Men i denne saka kan det være grunn til å stille det spørsmålet som man stiller i den framlagte proposisjonen på side 7:

«Et grunnleggende spørsmål er: Hvis pasienten fikk bestemme – hvordan ville vi organisert og styrt arbeidet da? Dette er et radikalt spørsmål. Svaret skal vi ta på alvor – og det skal være bestemmende for arbeidet med pasientens helsetjeneste.»

Jeg går ut fra at man her tar høyde for at pasienten eller pasientene, i flertall, har ulike ståsteder, ulike behov og veldig ulike stemmer, både i antall og i styrke. Og vi som ønsker å sette pasienten i sentrum for alt vi foretar oss i helsesektoren, må ta denne helheten inn over oss. Det aller viktigste vi kan gjøre, både for den enkelte pasient og for pasienter flest, er å ta vare på det likeverdige helsevesenet, det helsevesenet som skal gi gode tjenester til hele befolkninga, med rettferdig fordeling mellom landsdeler og regioner, mellom ulike pasientgrupper og mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene.

Hva mener så det store flertallet av det norske folk om saka, slik proposisjonen etterspør? Et klart svar på dette fikk vi i det helsebarometeret som Landsforeningen for hjerte- og lungesyke la fram på nyåret. Der svarer et overveldende flertall av befolkninga at det viktigste er å styrke de offentlige sykehusene over hele landet, lokalsykehusene man har i relativ nærhet, og de store, spesialiserte sykehusene, som fins i alle regionene. Dette er også Legeforeningens syn. I stortingshøringa understreket man følgende:

«Det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene og køene er å sikre de offentlige sykehusene adekvate rammebetingelser gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet.»

Så er det et viktig funn til i LHLs helsebarometer: Folk ønsker ikke at vi skal åpne for enda flere private aktører i norsk helsesektor. Det er et tydelig svar på spørsmålet om hvordan folk vil at vi skal rigge helsevesenet vårt. Sjøl om det er mange pasientorganisasjoner, f.eks. innenfor rusfeltet, som er positive til at fritt behandlingsvalg kan gi flere behandlingsplasser – noe jeg har full forståelse for – er altså et overveldende flertall i befolkninga samt flere pasient- og brukerombud og de svært mange ulike høringsinstansene som deltok i stortingshøringene, meget negative. Så svaret fra folk på det spørsmålet helseministeren sjøl stiller i proposisjonen, er altså ikke fritt behandlingsvalg.

Så til sjølve forslaget og innholdet i den reformen vi behandler i dag. Først er det å si at regjeringa har dempet omfang og innretning, sammenlignet med hva man gikk ut med i utgangspunktet. All kritikken denne saka har møtt, har, etter det vi kan se, gjort inntrykk – og det skulle bare mangle. Like fullt er forslaget om fritt behandlingsvalg fullt av ubesvarte spørsmål. Proposisjonen mangler indre logikk og har en rekke resonnementer som går i én retning, men som ender med stikk motsatt konklusjon. Men sjøl om man har strippet ned ordninga i forhold til de voldsomme ambisjonene man la for dagen i utgangspunktet, trer de problematiske sidene ved reformen tydelig fram. Jeg synes Norsk Sykepleierforbund sa det ganske presist i stortingshøringa:

«Etter NSFs vurdering vil regjeringens «behandlingsvalgreform» innebære et omfang av privat kommersiell tjenesteyting som vi ikke har sett i norsk helsetjeneste før.»

Det er noen spesifikke trekk ved reformen som gjør at Norsk Sykepleierforbund har rett i sin karakteristikk. Fritt behandlingsvalg åpner opp for at private, kommersielle aktører kan slå seg ned nøyaktig der de sjøl vil, og – etter hvert som dette rulles ut – sjøl bestemme hvilke pasientgrupper man vil tilby behandling, f.eks. de mest «lønnsomme», uten noen avtale med offentlige helseforetak. Og så skal regninga sendes til det offentlige, dvs. den skal belastes de offentlige sykehusenes budsjetter. Mens offentlige sykehus har klare rammer og føringer å forholde seg til, kan altså de private, kommersielle aktørene drive uten volumbegrensninger, ifølge regjeringas forslag. Da må det være lov å spørre: Hva slags drivere er det man bygger inn i spesialisthelsetjenesten, når man åpner opp for etablering av en statlig finansiert privat, kommersiell sykehussektor, som altså skal operere uten økonomiske rammer og frikoplet fra offentlig helsetjeneste? Hva gjør dette med balansen mellom de «spisse» delene av helsesektoren – spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten – med tanke på at vi skal ivareta god fordeling av både økonomiske og faglige ressurser? Jeg våger å påstå at hensynet til god fordeling og prioritering – og målet om likeverdige tjenester over hele landet – settes på spill dersom fritt behandlingsvalg rulles bredt ut, slik regjeringa har sagt at man ønsker.

Det må ikke forbause noen at dersom man innfører markedet i helsesektoren, får man markedets logikk og markedets dynamikk. Regjeringa mener at det skal inspirere til mer innovasjon, bedre tjenester og mer effektivitet både hos offentlige og hos private aktører. Men ser man til nasjoner som har prøvd dette, er det det motsatte som har skjedd. Skottland, som er et land vi på mange måter kan sammenligne oss med, gikk vekk fra sin tidligere politikk med utstrakt stykkprisfinansiering og et betydelig innslag av private, kommersielle tilbydere, som angivelig skulle løfte det offentlige helsevesenet til nye høyder. Men det var ikke det som skjedde. Tvert imot, man slet med store underskudd, overetablering av enkelte «lønnsomme» behandlinger, overbehandling og fragmenterte tjenester – og et stort og dyrt transaksjonsbyråkrati, som stadig spiste mer av helsepengene. I dag er det tverrpolitisk enighet blant alle de skotske politiske partiene, fra venstre til høyre, om at det er det offentlige som skal ha ansvaret for å drive helsetilbudet til befolkninga. I Skottland reverserte man tidligere politikk og har i dag et offentlig og langt bedre helsevesen, med budsjetter i balanse.

Jeg kan ikke se at reformen fritt behandlingsvalg har noen annen begrunnelse enn de rent ideologiske, rett og slett fordi etablering av flere behandlingsplasser utmerket godt kan skje innenfor dagens ordninger, både gjennom direkte, langsiktige avtaler med private og ideelle tilbydere og gjennom den anbudsordninga vi har – og som departementet har sagt er den beste. For eksempel bevilget Stoltenberg-regjeringa i budsjettet for 2014 friske midler til 200 ekstra rusplasser, til kjøp fra bl.a. institusjoner. Slik kan vi korte ned ventetidene, uten å bygge opp en byråkratisk ordning sentralt i Helsedirektoratet. Men har man akslet en ideologisk ryggsekk som nærmest framstår som en tvangstrøye, er det vanskelig å se andre muligheter. Fritt behandlingsvalg er et bevis på at det er nettopp det man gjør.

Jeg vil ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og de forslagene som vi fremmer sammen med Senterpartiet. Arbeiderpartiet vil stemme imot lovforslaget, med unntak av endringa som gjelder pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b i forslag til romertallsvedtak II – som vil være en lovfesting av dagens praksis, og som vi støtter. Vi ber om at voteringa legges opp slik at det voteres særskilt over denne bestemmelsen.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har fremmet de forslag som hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:45:09]: I innstillingen om fritt behandlingsvalg understreker faktisk Arbeiderpartiet flere ganger i merknader at man ønsker et sterkere samarbeid mellom offentlige sykehus og private og ideelle aktører, fordi det vil gi økt behandlingskapasitet. Nå snakker da Arbeiderpartiet varmt om de mulighetene som anbudsordningen gir for å utvide bruken. Jeg støtter det. Men dersom Arbeiderpartiet virkelig mener at samarbeidet vil styrke det, hvordan kan det da ha seg at det var en nedgang på nesten 6 pst. i kjøp av private tjenester fra 2009 til 2013? Hvordan kan man stole på at Arbeiderpartiet mener det de sier?

Tove Karoline Knutsen (A) [14:45:56]: Vi har jo ikke en ideologisk tilnærming til dette. Vi mener at kjøp av private tjenester, og særlig ideelle, må styres av det behovet man til enhver tid ser, og de flaskehalsene man f.eks. har i det offentlige helsevesenet. Kjøp av behandlingsplasser har under den rød-grønne regjeringa gått opp, og så har det gått litt tilbake, og så har det gått opp igjen. Som sagt, i 2014-budsjettet la regjeringa Stoltenberg opp til kjøp av 200 flere rusbehandlingsplasser i budsjettet til kjøp fra institusjoner. Så dette er ikke hogd i stein. Det er behovet og den tilgangen vi ser på gode plasser og kompetente behandlere, som må styre kjøpet av antall plasser. For øvrig må vi styrke samarbeidet med de private og ideelle som vi samarbeider med, for det er ikke godt nok i dag.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:47:02]: Representanten har gjentatte ganger uttalt at vi har gode offentlige sykehus, og at pasientene ønsker et tilbud nær der de bor. Arbeiderpartiet mener at dette er grunnen til at folk flest ikke ønsker seg fritt behandlingsvalg. Samtidig har representanten påstått at om det kommer flere private sykehus, vil tilnærmet alle ansatte flykte over dit, og det samme vil pasientene. Hva er grunnen til at representanten har så ekstremt liten tiltro til de offentlige sykehusene at hun tror at ingen egentlig ønsker å jobbe der, og hva er grunnen til at hun føler seg sikker på at pasientene, til tross for at de ønsker seg nærhet, vil velge å reise langt for å bruke et privat tilbud?

Tove Karoline Knutsen (A) [14:47:47]: Jeg har stor tiltro til de offentlige sykehusene og til offentlig helsetjeneste, og også til de beste private og ideelle vi samarbeider med. Men vi skal ikke stikke under stol at i enkelte deler av landet er det vanskeligere å få spesialister innenfor ulike behandlingsområder. Det er lettere for en privat kommersiell aktør, som kanskje kan lokke med veldig god lønn i utgangspunktet for de beste og de mest utdannede folkene man skal ha, og som kan innsnevre sitt behandlingstilbud til pasienter, slik at det er de enkleste lidelsene som blir behandlet. Da er det selvfølgelig en mye større utfordring for de offentlige sykehusene i Finnmark, Møre og Romsdal og Telemark å skulle konkurrere med f.eks. sentralt beliggende private institusjoner, som har valgt selv hvilke pasienter de vil behandle. Det kan ikke det offentlige helsevesenet gjøre – de må behandle alle.

Ketil Kjenseth (V) [14:48:57]: Arbeiderpartiet snakker med minst tre tunger om privatisering i denne debatten. Under den rød-grønne vakta i helsesektoren var det i 2013 om lag 300 000 som sto og ventet i kø for å få behandling, mens antallet som kjøpte seg helseforsikring, nærmet seg 400 000. Det var enten rike borgere eller rike arbeidsgivere som i mistro til systemet kjøpte de forsikringene. Det er en form for privatisering som Arbeiderpartiet ikke snakker noe om. Men var det egentlig det som var strategien, og som er løsningen for Arbeiderpartiet, at de rikeste skal kunne kjøpe seg forbi køen, og at en ikke sørger for de offentlige sykehusene?

Tove Karoline Knutsen (A) [14:49:56]: Vi har virkelig sørget for de offentlige sykehusene, og det ønsker vi å fortsette med. Men når det gjelder private behandlingsforsikringer, ligger vi lavest i hele Norden i forhold til hva som har skjedd under borgerlige regjeringer i våre naboland. Den borgerlige regjeringa som satt fra 2001 til 2005, innførte skattelette for kjøp av private behandlingsforsikringer. Vi avviklet den ordninga. Vi ligger altså lavest, og det er kun 10 pst. av de behandlingsforsikringene som kjøpes, som kjøpes av enkeltpersoner. Det er som regel bedrifter som kjøper slike forsikringer til sine ledere og mellomledere. Så egentlig står det veldig bra til i Norge hvis vi sammenligner oss med andre nordiske land. Det er større tillit her til det offentlige helsevesenet enn det er f.eks. i Sverige og Danmark hvis vi skal se på graden av kjøp av private helseforsikringer. Vi ligger altså nederst i Norden, og det er bra.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:51:24]: (komiteens leder): Noen arbeidsdager er bedre enn andre. Denne dagen føyer seg inn i rekken av gode dager på jobb – dager hvor vi gjør en forskjell for mange mennesker. I dag skal vi vedta en helt ny ordning innen spesialisthelsetjenesten. Vi skal vedta fritt behandlingsvalg. En mangeårig drøm for meg og Fremskrittspartiet blir en realitet, og mange gleder seg sammen med meg.

Mange har ment at det de rød-grønne mislyktes mest med, var helse. Norsk Sykepleierforbund oppsummerte i høringsuttalelsen åtte rød-grønne år slik:

«(…) Norge har et lavt antall senger (…). Vedlikeholdsetterslepet ved norske sykehus er stort, og det er behov for betydelige investeringer i bygg, medisinsk-teknisk utstyr, IKT og kompetanse.»

Legeforeningen uttrykte det samme, bare enda tydeligere.

Vi er fullstendig klar over denne arven, og det er grunnen til at vi jobber med en nasjonal helse- og sykehusplan, en plan som burde vært på plass for mange år siden.

Senterpartiet har forstått det – derfor har de skrotet alt. SV har skrotet alt – unntatt Samhandlingsreformen – mens Arbeiderpartiet stort sett klamrer seg til alt det som ikke virket, og har kun skrotet eldreomsorgen.

Det er altså et stort flertall for å gjøre betydelige endringer innen helse, og regjeringen har jobbet med, og jobber fortsatt med, endringer innenfor alle områder av helse. Fritt behandlingsvalg har som mål å videreføre de offentlige sykehusene som en bærebjelke innen spesialisthelsetjenesten, samtidig som vi utvider pasientenes rettigheter og legger til rette for kortere ventetider. Venstresiden har alltid vært prinsipiell motstander av å utvide rettigheter og valgfrihet for enkeltmennesker. For Fremskrittspartiet har dette alltid vært en selvfølge å jobbe fram.

Denne motstanden kommer tydelig fram i merknadene. Enhver motforestilling er begrunnet i systemet. Pasienten er ikke tema. For Fremskrittspartiet og regjeringen er dette et viktig skritt mot målet om å bygge pasientens helsetjeneste.

Vi begynner med rus og psykisk helse. Dette er ikke tilfeldig. Personer som venter på hjelp innenfor disse områdene, har vært nedprioritert gjennom mange år. Mange av dem har vært kasteballer i systemet, de har hatt minimal innflytelse på sin egen tilfriskning, og mange har fått et tilbud som ikke har matchet den problemstillingen de har stått i. Feilslått behandling er misbruk av ressurser og direkte skadelig for pasienten. Å mislykkes gang på gang gjør veien tilbake enda lengre, samtidig som sykdommen eskalerer. Når man skal inn i sin viktigste og tøffeste kamp, er det å påvirke behandlingens innhold en forsterkende effekt. Det å ha tro på det man går til, og ha lyst til akkurat dette, gir en følelse av å bli respektert og å ha medbestemmelse. Det er gull verdt.

Det er viktig å understreke at reformen også har som hensikt å utnytte ledig kapasitet på en helt ny måte, for å få ned ventetider. Vi vet at ventetider tar liv, og vi kan ikke akseptere at plasser står tomme mens folk går til grunne. Derfor skal vi ikke lenger bare tilby de plasser som helseforetakene kjøper gjennom anbud. Vi skal kjøpe de plassene som er tilgjengelige, i tillegg til å kjøpe plasser fra institusjoner som ikke allerede har en avtale via anbud. Dermed får vi mange nye plasser tilgjengelig, i tillegg til mangfoldet og valgfriheten. Det er dette opposisjonen kaller pasientfiendtlig. Enda mer oppsiktsvekkende er at det er disse pasientene opposisjonen karakteriserer som de mest lønnsomme pasientene, og som ikke har størst behov.

Opposisjonen mener altså at denne ordningen vil være et gode for private som kan ta enkle pasienter. I neste setning påstår de at det er helt feil å innføre det for rus og psykisk helse, da disse er komplekse og uavklarte. Mer selvmotsigende går det ikke an å være.

Den første påstanden faller på sin egen urimelighet. Alle vet at avhengighet og psykiske lidelser ikke er enkle diagnoser.

Den andre påstanden faller også på sin egen urimelighet. Tall fra Norsk pasientregister viser at om lag 14 pst. av dem som venter på somatisk spesialistbehandling, har en avklart tilstand. Tilsvarende tall innen psykisk helse er på om lag 45 pst., og for rus er tallet hele 73 pst. Siden vi ikke har som mål å flytte behandlingen fra det offentlige til det private, skal dette komme som et tillegg og er derfor synliggjort som en egen bevilgning på 150 mill. kr på statsbudsjettet for 2015.

I tillegg er det bevilget 20 mill. kr til å oppgradere datasystemer og gjøre pasientordninger som fritt sykehusvalg, oppfølging av fristbrudd og utenlandsbehandling mer tilgjengelig for folk flest. Helsedirektoratet skal forvalte ordningen, og det planlegges en nettside med informasjon om hvilke tjenester som er omfattet av fritt behandlingsvalg, og hva som er forventet ventetid. Systemet vil også omfatte en pasientrådgivertjeneste per telefon.

Private og ideelle skal nå være både et korrektiv til og en samarbeidspartner for de offentlige sykehusene, og de er et bidrag til økt mangfold og kvalitet i tilbudet. Dette er altså ingen garanti for de private for å overleve. Holder de ikke høy kvalitet, og oppfyller de ikke alle krav, blir de ikke godkjent. Og leverer de ikke gode tjenester, så uteblir pasientene.

Med økt pasientbehandling som mål er det derfor nødvendig å oppheve aktivitetstaket som har ligget på sykehusene de siste årene. I merknader fra opposisjonen påstår de at dette aktivitetstaket ikke har vært operativt de siste årene. Departementet svarer imidlertid på spørsmål om akkurat dette og sier at det har virket begrensende på aktivitetsveksten.

I 2014 gjeninnførte regjeringen regelen om at det skal være høyere vekst i aktivitet innenfor psykisk helsevern og rus enn innenfor somatikk. Dette vil redusere risikoen for utilsiktede prioriteringer bort fra tjenester som i dag ikke omfattes av aktivitetsbaserte tilskudd. Psykisk helsevern og rus er finansiert over basisbevilgningen og omfattes således ikke av aktivitetsstyringen.

De regionale helseforetakene har allerede erfaringer med kjøp av tjenester fra private innenfor flere områder, selv om andelen har gått nedover de siste årene, i takt med at antall personer som har stått og ventet på behandling, har økt. Opposisjonens påstander i sine merknader er at deres politikk ga et enda sterkere samarbeid med private og ideelle gjennom anbud og avtaler. Tallene viser altså en nedgang, og det er en kjent sak at flere institusjonsplasser ble lagt ned under rød-grønn periode. Soria Moria-erklæringen og oppdragsdokumentene fra denne tiden viser at dette var en villet politikk. Dette økte helsekøene og ventetidene, samtidig som det vokste fram et todelt helsevesen, hvor de med penger eller forsikring kjøpte seg fram i køen og hadde valgfrihet. Nå pekes det på at man heller bør styrke økonomien og legge til rette for økte åpningstider for poliklinisk dagkirurgi. Selv om dette ikke hjelper dem som trenger langtids heldøgnbehandling, har vi allerede gjort disse to tingene. Skal vi rydde opp i de lange ventelistene, må det settes inn tiltak mange steder. Fritt behandlingsvalg er bare én del av jobben vi gjør.

Opposisjonen skryter av at vi har hatt fritt sykehusvalg siden 2001, selv om de den gangen protesterte mot innføringen av det. Også fritt rehabiliteringsvalg har de rød-grønne stemt imot, senest i 2012. Det virker som om man ikke har forstått at fritt sykehusvalg ikke har inkludert all ledig kapasitet. Dette medførte bl.a. at Phoenix Haga, med de beste resultatene for rusfrihet også etter fem år, ble ekskludert. Det medførte også at til tross for at det var ledige plasser ved en institusjon, fikk mange avslag fordi antallet plasser helseforetaket hadde bestemt seg for å bruke, var brukt opp.

Står du i en situasjon hvor du frykter for livet, er det selvfølgelig uforståelig at fritt sykehusvalg har slike begrensninger. Det er dette vi nå rydder opp i.

I 2013 mottok pasientrådgiverne i Fritt sykehusvalg i overkant av 32 000 henvendelser, noe som viser at mye behandling går via henvisninger og ferdig med det, samtidig som det også er mange som har sine egne ønsker for sted, eller som er opptatt av ventetid.

Siden fritt behandlingsvalg nå er en utvidet versjon av fritt sykehusvalg, kan vi forvente at dette tallet vil øke noe, uten at vi forventer den store eksplosjonen. Det er det som er så fint med valgfrihet. Det er frihet til å velge om du vil eller ikke vil. Det er skivebom når man påstår at dette er pasienter som ikke er i stand til å navigere i denne nye valgfriheten. Min erfaring er helt motsatt. Dette er mennesker som har stor kunnskap om tilbudet som finnes der ute, og som har sterke meninger for og imot de enkelte plassene.

Vi vil ikke gjøre den samme feilen som de rød-grønne gjorde da de innførte Samhandlingsreformen. Derfor starter vi opp forsiktig, gjennomfører en forskningsbasert følgeevaluering og gjør eventuelle nødvendige justeringer underveis. I tillegg vil det gjennomføres løpende brukerundersøkelser.

Da tar jeg den siste setningen, som er: Gratulerer med dagen!

Sverre Myrli hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Niclas Tokerud (A) [15:01:43]: Forslaget om fritt behandlingsvalg legger opp til et betydelig byråkrati som skal inn- og utfase tilbydere i ordningen, fastsette priser og kontrollere aktørene. Og så skal man visstnok ta samfunnshensyn, men ikke helsepolitiske hensyn. Det er i den forbindelse nokså vanskelig å forstå hva som er forskjellen på de to begrepene. Hva er samfunnshensyn, og hva er helsepolitiske hensyn? Kan lederen av helsekomiteen her forklare hva som er forskjellen?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:02:15]: Samfunnshensyn er jo litt større enn bare helse. Vi har et behov for å se på helheten i tilbudet over hele landet, vi har et behov for å se på kompetanse, på resultater, og det er et større bilde.

Niclas Tokerud (A) [15:02:46]: Jeg har behov for å få oppklaring på en ting til. Det ble kalt en mangeårig drøm med en innføring her i dag. Siv Jensen lovet før valget i 2013 en krig mot byråkratiet. Nå innfører Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og samarbeidspartiene, en reform hvor et betydelig byråkrati skal inn. For meg virker det da som at Fremskrittspartiet enten skylder dem som de tidligere omtalte som byråkrater, eller sine velgere, en unnskyldning. Hvem er det Fremskrittsparti-politikeren og lederen av helse- og omsorgskomiteen vil rette sin unnskyldning til?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:03:22]: Jeg har ikke behov for å be noen om unnskyldning, for dette byråkratiet er det bare Arbeiderpartiet som har funnet. Jeg har prøvd å lese alle merknadene, og jeg prøver å lete for å finne hvor vi finner disse byråkratene. Systemet blir jo ikke noe annerledes. Det vil være å få en henvisning, akkurat som i dag. De fleste blir henvist til et sted, og de reiser dit og får sin behandling. Og så er det noen få som kan bruke valgfriheten. Tidligere har det hett fritt sykehusvalg. De har hatt akkurat det samme systemet. Nå er det litt flere som står på den listen, det er et større mangfold på den listen, og det er litt lettere å finne den listen. Det har ingenting med byråkrati å gjøre. Det handler om å gjøre det enkelt, fint og bra for pasientene.

Kjersti Toppe (Sp) [15:04:25]: Helse- og omsorgskomiteens leiar var i innlegget sitt opptatt av at pasientar innan rus og psykiatri no skal koma inn under ordninga med fritt behandlingsval. Det var mange i høyringa som åtvara mot det, og Legeforeininga tok m.a. opp det forholdet at den føreslåtte ordninga i første omgang skal gjelda døgnbehandling, medan den faglege utviklinga innan rus og psykisk helse går mot meir dagbehandling og poliklinisk behandling. Sjukepleiarforbundet viste i høyringa til at over 90 pst. av tilvisingane innan psykisk helsevern gjeld poliklinisk behandling.

Så spørsmålet er korleis dette skal skapa ei heilskapleg teneste når fritt behandlingsval berre omhandlar døgnbehandling. Kva skjer med pasienten for vidare oppfølging med omsyn til poliklinisk dagbehandling?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:05:31]: For å nyttiggjøre seg poliklinisk behandling hvis en er alvorlig syk eller har en sterk avhengighet hvor en er veldig syk, så trenger en langtidsbehandling først. Da er det selvfølgelig viktig å få på plass at det tilbudet er der, og at en er rustet for det som kommer etterpå, når en kommer hjem. Så er det en helhetlig tilnærming som må skje i kommunene etterpå, og der er det kommunene som har sviktet. Vi kommer med en rusmelding nå til høsten som vil ta for seg det arbeidet som skal skje i kommunene, hvor det tverrfaglige arbeidet vil være helt avgjørende, og hvor bolig og poliklinisk behandling, tannbehandling, opprydding i gjeld – alle disse tingene – må henge sammen. Men det har ikke noe med fritt behandlingsvalg å gjøre, for det er det spesialisthelsetjenesten som skal ta seg av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:06:40]: Ventelister har vært og er en utfordring. Det koster mye penger, men først og fremst har det en høy pris for de pasientene det gjelder, og deres familier. Og kanskje aller mest for dem som har en rusutfordring eller en psykisk lidelse, er ventelister og ventetid en kjempeutfordring.

Ventetid og behandling er en viktig indikator for tilgjengelighet og kvalitet på en helsetjeneste. I 2012 sto jeg en fredag med en pasient som kunne få hjelp på en ideell klinikk på søndag mot å betale 140 000 kr. Han fikk plass. Som ordfører prøvde jeg samme dagen å få inn en pasient som hadde flere små barn, det var fullt.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å ha gode offentlige tjenester, men vi er også opptatt av den problemstillingen at det er så mange som står i kø, som trenger vår hjelp. Da ønsker vi å prøve fritt behandlingsvalg og slå det sammen med fritt sykehusvalg for å se om vi faktisk kan hjelpe dem som trenger det aller mest.

At pasienten får rett til å velge selv hvor han eller hun får eller ønsker behandling ved godkjente virksomheter, tror jeg er sentralt – og de skal slippe å måtte ha 140 000 kr på kontoen for å få hjelp – og også at de regionale helseforetakene kan kjøpe flere tjenester av private og ideelle for at flest mulig skal få behandling, og at sykehusene faktisk kan bruke kapasiteten de har, til kanskje å behandle og operere flere. Men Kristelig Folkeparti vil fokusere på om en bruker denne anledningen til å behandle dem som gir flest inntekter, og ikke dem som er sykest, for det er de som er sykest, som skal ha hjelp først, og ikke de som skaper flest inntekter for sykehusene. Men det er ikke noe nytt, den utfordringen har vi i dag: Det blir behandlet flere skuldre i Møre og Romsdal enn i Stavanger, og en kan spørre: hvorfor?

Så synes Kristelig Folkeparti at det er krevende å se hvor denne omfattende helsereformen vil slå ut, hvordan den vil slå ut, og hvilke konsekvenser dette vil ha. Derfor er det tre ting som er viktig for Kristelig Folkeparti:

Det ene er at de siste skal bli de første – det er et godt prinsipp for Kristelig Folkeparti og et bibelsk prinsipp. De som alltid har stått bakerst – psykisk syke og ruspasienter – skal bli de første. De har fått nedbygd sine tjenester de siste årene, de skal komme først nå.

Vi ønsker – punkt 2 – en evaluering for å sikre at vi til enhver tid har kontroll og kan rigge reformen slik at den går slik den er tenkt.

Og for det tredje er det viktig også for Kristelig Folkeparti at de som trenger hjelp, skal få den når de trenger den. Når vi har større kapasitet, får en også hjelp fortere.

Så gir dette uten tvil nå et mulighetsrom for ideell sektor: De skal ikke ha vikeplikt for private, men kunne få langsiktige avtaler på plass, noe som flere av de regionale helseforetakene faktisk har gjort, og som er bra, fordi de ideelle mer enn noen trenger forutsigbarhet for å kunne gi gode tjenester. En sterk ideell sektor som kan benyttes med den ledige kapasiteten den har, er avgjørende for å kunne behandle flere pasienter. Mange ideelle har veldig god og stor kompetanse, lang erfaring og er foretrukket av veldig mange pasienter. En skal ikke gå lenger enn til Modum Bad, som jeg vet mange ønsker seg til. Nå får pasienten mulighet til å velge ut fra ledig kapasitet og hva pasienten selv føler han kan få hjelp til og trenger til sitt behov.

Samtidig vil Kristelig Folkeparti fokusere på at evaluering blir sentralt, så vi ikke kommer dit hen som vi gjorde med Samhandlingsreformen, at vi ikke evaluerer underveis og får skuta der den skal være.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karianne O. Tung (A) [15:11:54]: Det er kjent at Kristelig Folkeparti har vært svært skeptisk til fritt behandlingsvalg. To sitater viser dette. Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, sier det sånn:

«Denne modellen der de kommersielle og offentlige helseaktørene er parallelle, vil på sikt undergrave det offentlige helsevesenet.»

Videre sier representanten Bollestad til Dagsavisen tidligere i år:

«Vi setter spørsmålstegn ved finansieringen av fritt behandlingsvalg. Vi har kun én pengepung å finansiere helsesektoren med, og da må det være noen økonomiske føringer.»

Synes representanten Bollestad at disse innvendingene er ivaretatt i forslaget som er fremmet av regjeringen? Og på hvilken måte vil representanten være med på å ivareta disse innvendingene?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:12:40]: Det er helt sant som representanten sier, at både Kristelig Folkepartis leder og jeg som representant har vært kritiske til noe av innretningen i reformen. Det var vel spesielt til den første som kom, så har det vært en høring, og så er det gjort endringer i forhold til det.

Så er Kristelig Folkeparti opptatt av at vi må ha en evaluering, sånn at vi til enhver tid sikrer at vi ikke bruker penger feil, at det ikke blir et sugerør, men at vi faktisk har en målsetting om å nå ut og kunne behandle flere pasienter. For er det noe som koster den enkelte, og koster samfunnet, er det at pasienter står i kø – i alle fall de som har rusproblemer og psykiske problemer, og som ønsker en behandling, men som ikke får den når de trenger det. De faller kanskje mer utenfor enn før.

Kjersti Toppe (Sp) [15:13:42]: Eg må først beklaga at vi møtest på denne måten.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:13:48]: Det går helt fint.

Kjersti Toppe (Sp) [15:13:49]: Men Kristeleg Folkeparti har gått til val på å vera imot fritt behandlingsval, og vi er jo òg skuffa over at Kristeleg Folkeparti støttar regjeringspartia i denne saka. Representanten Bollestad tok sjølv i innlegget opp at dette var eit moglegheitsrom for dei ideelle. Virke var jo veldig tydeleg på på høyring at når dei ideelle skal ut i ein skjerpa konkurransesituasjon, nyttar det ikkje dersom det ikkje kjem ei løysing på pensjonsutfordringane. Det har jo ikkje regjeringa levert på, så no begynner dette å verka.

Kva tenkjer Kristeleg Folkeparti vil skje med dei ideelle når dei har pensjonsutfordringa med seg og no kjem ut i ein konkurransesituasjon med kommersielle, private tilbydarar?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:14:46]: For det første har jeg lyst til å si at denne avtalen, om fritt behandlingsvalg, er en del av samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er ikke til å legge skjul på at dette ikke har vært Kristelig Folkepartis baby. Men når det er sagt, ønsker jeg å si at Kristelig Folkeparti er utrolig opptatt av å få ned ventetiden. Det ble kuttet plasser også i ideell sektor under forrige regjering, og Kristelig Folkeparti ønsker å få til avtaler hvor ideell sektor faktisk har en mulighet. Da tenker Kristelig Folkeparti at hvis det er sånn at pensjonsordningen, den ryggsekken de ideelle har, blir undergravd nå, har vi en utfordring med å få til langsiktige avtaler for ideell sektor. Men jeg vet at regjeringen jobber med pensjonsordningene, som er noe som ligger langt tilbake i tid, og som vi er flere som er ansvarlige for å få ryddet opp i. Jeg tenker at når de er på plass, så sier ideell sektor at de kan bidra som alle andre.

Kjersti Toppe (Sp) [15:15:53]: Fritt behandlingsval byggjer på ein ideologi om at ein skal ha konkurranse om helsekronene. Det kostar 20 mill. kr i byråkrati i år, og ein har gitt 170 mill. kr til rus og psykiatri. Meiner ikkje Kristeleg Folkeparti at det hadde vore ei betre ordning, i staden for å gi alle private kommersielle tilbydarar ein rett til å driva pasientbehandling betalt av staten, i konkurranse mot både ideelle og det offentlege, heller å bruka dei 170 mill. kr til ei øyremerking til ideelle, f.eks. innanfor rus og psykiatri? Då hadde vi sikra dei ideelle i ei slik ordning, i staden for å gå inn på ei ordning med fritt behandlingsval der det vert ein konkurransesituasjon om helsekronene.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:16:47]: Når det gjelder ideelle helsekroner, var Kristelig Folkeparti en pådriver for at vi i budsjettet skulle binde 100 mill. kr, og det ble gjort, sånn at en faktisk skulle bruke noe av kapasiteten som ligger hos ideell sektor. Så er Kristelig Folkeparti enig med Senterpartiet i at det er en utfordring at ideell sektor skal konkurrere sammen med privat sektor. Men ideell sektor svarer selv: Hvis de får orden på pensjonskostnadene, er de i stand til å konkurrere på lik linje, både på kvalitet og på pris.

Det er det sentrale for Kristelig Folkeparti at pasientene får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Hvis vi ser at dette ikke fungerer, ligger evalueringen som en bunnplanke i dette. Jeg tror at regjeringspartiene og Venstre er enige om å ønske at dette skal lykkes, og da må vi til enhver tid snu skuta sånn at vi er sikker på at vi ikke ødelegger for ideell sektor. For er det noen som har gjort noe for rus og psykiatri, så er det ideell sektor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [15:18:02]: Fritt behandlingsval er ei ideologisk basert reform som byggjer på éin premiss: konkurranse om helsekroner. Konkurranse om helsekroner er eit mål i seg sjølv med reforma. Konkurranse om helsekroner skal vera drivkrafta som gjer at offentlege sjukehus vert meir effektive. Kristeleg Folkeparti og Venstre gav lett opp kampen om dei offentlege sjukehusa. Det vart avgjort alt i Nydalen. Fritt behandlingsval skulle innførast, først på området rus og psykiatri. Medan andre land, som Skottland og New Zealand, har gått vekk frå marknadstankegangen i helsevesenet og byggjer sitt helsevesen på samarbeid – ikkje konkurranse – går Noreg no motsett veg. Regjeringsplattforma slår det tydeleg fast:

«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.»

No vert dette innført som eit prinsipp i helsevesenet i Noreg, og det er det som er viktig i dag: at konkurranse vert innført som eit prinsipp for utvikling av norske helsetenester. Fritt behandlingsval betyr at ein skal påleggja regionale helseføretak å kjøpa fleire helsetenester frå private tilbydarar, samtidig som private tilbydarar skal få driva pasientbehandling, betalt av staten − utan å trenga nokon avtale med det offentlege sjukehuset. Vi meiner at det vil kunna føra til ei sterk privatisering og ei svekking av det offentlege helsevesenet. Det vil til sist gå ut over dei som helsevesenet er til for, nemleg pasientane.

Senterpartiet vil kjempa for eit sterkt offentleg eigd og styrt helsevesen, der ideelle tilbydarar er viktige samarbeidspartnarar og private kommersielle tilbydarar er eit nyttig supplement. Fritt behandlingsval er ei reform for dei ressurssterke pasientane og for dei som vil tena pengar på pasientbehandling. Reforma vil føra til at Stortinget mister eit verktøy for å planleggja helsetilbodet for heile befolkninga, og distrikta risikerer å mista endå meir av sitt nærmaste behandlingstilbod.

Offentlege sjukehus har ansvar for utdanning, forsking og strakshjelp. Når det gjeld fritt behandlingsval, er det fleire som har åtvara mot at offentlege sjukehus kan tappast for kompetanse, samtidig som dei vil sitja igjen med ansvaret for dei vanskelegaste og mest kostbare behandlingane. Innføringa av fritt behandlingsval er av mange omtala som den største helsereforma på mange år. Vi ser at dette vil tena pasientane med avklarte tilstandar og dei mest lønsame behandlingane.

Dei ideelle har eg vore innom. Det er klart at ønskjer ein at ideell sektor skal stå for ein stor del av velferdsproduksjonen, så er ikkje ein fri konkurranse med private med heilt andre pensjonsutfordringar vegen å gå. Då kan ein heller gå inn i langsiktige avtalar, som denne regjeringa ikkje har gjort. Det hastar med tanke på det nye EU-direktivet. Det skal ikkje leggjast vekt på helsepolitiske omsyn i vurderinga av om ein skal gi godkjenning til nye private tilbod. Det har vore eit forslag i høyringsrunden. Det har regjeringa gått vekk frå. Dette kunne Kristeleg Folkeparti og Venstre i alle fall fått inn igjen, men ein skal altså ikkje leggja vekt på helsepolitiske omsyn som f.eks. kampen om dei utdanna legane og kor dei skal jobba.

Vi må sjå fritt behandlingsval i samanheng med Nasjonal sjukehusplan. Ein innfører fri konkurranse om dagtilbodet, som mange lokalsjukehus er avhengige av for å kunne sørgja for også strakshjelp og ha ein vaktberedskap heile døgnet. Legeforeininga seier at med fritt behandlingsval vil ein få store problem med at ein ikkje har det same IKT-systemet, og meiner at dette ikkje må innførast før ein har fått orden på det. Men likevel vert det innført. Her kunne Kristelig Folkeparti og Venstre sett foten ned og i alle fall sett det som eit krav. Men dette vert heller ikkje gjort. Senterpartiet vil stemma imot forslaget og ta opp forslaga som vi har fremja saman med SV i saka.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:23:27]: Vi har hørt Senterpartiet flere ganger uttrykke en bekymring for at pasienter innenfor rus og psykisk helse er de første som skal nyte godt av reformen. I merknader i innstillingen viser de til at det er «særdeles uheldig at sårbare pasienter innen rus og psykiatri skal inn under ordningen med Fritt behandlingsvalg». I tillegg hevder Senterpartiet at disse pasientene er lite egnet for fritt behandlingsvalg fordi de har såkalt uavklarte tilstander.

Mitt spørsmål til representanten Toppe er om de faktisk mener at disse pasientene ikke fortjener kortere ventetid enn det det offentlige klarer å levere, eller er for svake til selv å vite hvilket behandlingstilbud som er best tilpasset deres behov? Og: Hvordan stiller Senterpartiet seg til tallene fra Norsk pasientregister, som viser at pasienter innen rus og psykisk helse er de pasientgruppene som i størst grad har en avklart tilstand og venter på behandling?

Kjersti Toppe (Sp) [15:24:23]: Vi meiner at måten å sikra betre behandlingstilbod på innan rus og psykisk helse faktisk er å gi pengane til behandlingsapparatet og ikkje ta det inn i eit fritt behandlingsval. Vi kunne ha gitt dei same pengane, slik som vi har gjort, og øyremerkt dei til anten ideelle eller offentlege tilbod. Både dei regionale helseføretaka, Sjukepleiarforbundet og Legeforeininga har jo åtvara mot å innføra dette innan rus og psykisk helse, så viss representanten Trøen meiner at alle desse tar feil, må det iallfall forklarast mykje betre for meg. Ruspasientar og pasientar med psykisk helse-utfordringar har behov for eit heilskapleg løp: Det er ikkje den eine behandlinga som betyr noko; det vil kunna koma behov for langvarig oppfølging. Dette varetar ikkje fritt behandlingsval, og det vil kunna gå ut over desse pasientane.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:25:37]: Representanten Toppe har i Bergens Tidende den 7. april en kronikk, og det er ganske mange påstander der. Mange av dem slår hverandre litt i hjel, men jeg har hengt meg litt opp i setningen om at

«pasienter med enkle problemstillinger blir favorisert, ikke de med sammensatte lidelser og størst behov».

Når nå fritt behandlingsvalg innføres for rus og psykisk helse, er mitt spørsmål: Er det slik å forstå at representanten mener at rusavhengige og personer med store psykiske lidelser som trenger heldøgns langtidsbehandling, ikke har sammensatte lidelser? Og mener representanten virkelig at disse ikke har et stort behov for behandling?

Kjersti Toppe (Sp) [15:26:25]: Nei, det er dette som er så feil med heile reforma: Dette vil ikkje fungera bra for korkje rus- eller psykiatripasientar som – ja – har samansette lidingar. Men denne ordninga vil ikkje fungera for dei fordi det – som vi hadde oppe i førre replikkrunde – berre handlar om døgnbehandling. Det handlar ikkje om poliklinisk oppfølging, det handlar ikkje om dagbehandling. Så korleis vil det heilskaplege behandlingstilbodet vera overfor dei som vi veit kanskje har langvarige lidingar, som treng betre samhandling med kommune osv., og òg ei oppfølging etter det eine behandlingsopplegget? Det er dette som gjer at det ikkje vil fungera, og difor har både Legeforeininga, dei regionale helseføretaka og Sjukepleiarforbundet åtvara mot å innføra dette innan rus og psykiatri. Har ein eit enkelt kneproblem, så kan det fungera, og det fungerer i dag med fritt sjukehusval. Då kan dette fungera, men ikkje for andre typar problemstillingar.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:27:42]: Senterpartiet var i en replikk tidligere bekymret for kvaliteten og for overbehandling, noe jeg støtter inderlig og hederlig, men hvordan vil Senterpartiet forklare den forskjellsbehandlingen som i dag finnes innenfor offentlige sykehus – når en har samme lidelse og har helt ulik tilnærming til behandling, f.eks. av skuldre, i Møre og Romsdal og Rogaland?

Kjersti Toppe (Sp) [15:28:19]: Takk for spørsmålet. Dette er ei kjempeutfordring i dagens helseteneste, det at vi ser det er geografiske forskjellar på kor hyppig inngrep vert tatt, spesielt opp mot kirurgiske inngrep, eller konservativ behandling – altså vente-og-sjå. Men det som er utfordringa, er jo at fritt behandlingsval ikkje vil gjera dette mindre aktuelt; det vil gjera det meir aktuelt når det sit ein privat tilbydar som òg kan tildela pasientrettar – f.eks. med kirurgisk kompetanse, vurdera ei vond skulder – og firmaet hans tener pengar på å gjera eit inngrep, men ikkje vil få noko pengar ved å la vera.

Så meiner eg at denne ordninga med fritt behandlingsval kan føra til overbehandling. Dette synest eg vert neglisjert av regjeringspartia, og det er eg veldig bekymra over.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ketil Kjenseth (V) [15:29:43]: Fritt behandlingsvalg er en reform som må lykkes for pasienter innen rus og psykiatri. Det er per i dag de minst fornøyde og de mest krevende pasientene å ta med på økt medvirkning. Lykkes vi med å ta med disse pasientgruppene inn i denne reformen, er det stor sjanse for at den vil bli en suksess for alle pasienter. For Venstre er det viktig og grunnleggende – da setter vi folk først.

Derfor er også evaluering et av de viktige kravene vi har hatt til gjennomføringen av denne reformen, så vel som en følgeforskning. Evaluering underveis er viktig, og der må også pasientene tas med på råd. Vi er nødt til å høre fra pasientene at dette gjør hverdagen bedre og behandlingen raskere.

På vegne av pasientene gleder vi oss til økt kapasitet, til bedre kvalitet og til mer tydelig pasientforløp. Særlig gjelder det innenfor psykisk helsevern. Psykisk helsevern har vært en av utfordringene når det gjelder å bli med på reformen, og bekymringene har meldt seg underveis i høringsrundene. Det er også fordi det psykiske helsevernet er organisert på en litt annen måte enn den somatiske helsetjenesten, og det er en grunn til å se nærmere på hvordan vi skal bidra til å styrke organiseringen, kapasiteten og kvaliteten i det psykiske helsevernet.

Vi tror at fritt behandlingsvalg kan være med på å sette dette i fokus og bidra til både å styrke kvaliteten og bedre kapasiteten, samtidig som pasientene kan få bli en tydeligere ressurs i behandlingen.

For Venstre har informasjon vært et nøkkelord i utarbeidelsen av reformen. Når pasientene skal tas med på mer medvirkning og friere valg, er det viktig at det ligger informasjon til grunn for deres bidrag. Fritt behandlingsvalg har vært en start på det å ta med pasientene på valg, sammen med sin fastlege eller annet helsepersonell som har gitt dem råd ved valgene.

Fritt sykehusvalg har vært en utfordring. Det har ikke vært godt nok tilrettelagt for at pasientene skal kunne ta de valgene, og vi ser at kriteriene for valgene har vært for få. Det er gjerne ventetid som har vært ett av få kriterier. Det er viktig at det nå blir flere kriterier, og vi er veldig glad for at det gjennom det siste året er gjort en innsats for å styrke den digitale plattformen og legge til rette for flere kriterier, sånn at pasientene og deres nærmeste helsefagarbeidere skal kunne ta gode valg. Det er også viktig at vi ikke fortsetter å bygge opp et formidlingsbyråkrati og helsemeglere som på vegne av pasientene skal sitte og megle dem inn til kortere behandlingstid. Et økende antall helseforsikringer har også bidratt til denne helsemeglingen. Vi håper at fritt behandlingsvalg skal gi et bedre tilbud her, og vi ser jo at dette nå skal samles i helsenorge.no.

Det er også snakk om privatisering i stor skala, særlig fra Arbeiderpartiet. Jeg har tidligere tatt opp det økte antallet helseforsikringer, som Arbeiderpartiet la sin alen til og hadde stor tillit til. Men i Norge er det slik at Lovisenberg og Diakonhjemmet er de klart største private sykehusene i Norge, men de har ideelle aktører som sin basis.

Det som er interessant, er at dette er sykehus som kanskje har den beste tilbakemeldingen fra alle pasienter i hele Norge. Da jeg var på besøk på Lovisenberg, møtte jeg en pasientveileder som var en frivillig, og som jobbet seks timer i uka med å veilede pasienter og besøkende inne på sykehuset. Det viste seg at vi har noe å hente på å åpne for flere aktører.

Men den kanskje største privatiseringsreformen i norsk helsevesen de siste årene har vært fastlegereformen og alle de private avtalespesialistene som vi har – vi har en lang rekke private aktører i dag. Her er det rom for å slippe til flere, alle gode krefter som kan bidra til å gjøre helsevesenet vårt bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Niclas Tokerud (A) [15:35:00]: I en tale til Venstres landsstyremøte før valget i 2013 sa partiets leder, Trine Skei Grande, følgende om fritt behandlingsvalg:

«Med Høyres helsepolitikk er det ikke de viktigste, uløste oppgavene som blir løst av de private, det er de mest lønnsomme. De private kan velge hva de vil tilby, og det offentlige må betale uansett. Samtidig sitter det offentlige helsevesenet igjen med de vanskelige og ulønnsomme oppgavene.»

Er representanten Kjenseth enig med sin partileder i denne betraktningen? Hvordan skal man i tilfelle unngå at Trine Skei Grande får rett i sin kritikk?

Ketil Kjenseth (V) [15:35:42]: Jeg var ikke helt uenig med min partileder på det tidspunktet, men fritt behandlingsvalg i dag er noe helt annet enn det Høyre skisserte i sin valgkamp, og det er gjort store endringer underveis. Vi startet bl.a. med rus og psykiatri for å få erfaring. Lykkes vi med de pasientgruppene – som i dag er de minst fornøyde og de mest krevende – har vi et godt grunnlag for å lykkes. Dette er i hovedsak en kvalitetsreform. Det er en kapasitetsreform. Det kommer aller mest de rusavhengige og dem med psykiske lidelser til gode. Vi ser gode muligheter for å lykkes med denne reformen. Når vi legger til at den skal evalueres underveis, og at vi skal ha følgeforskning, tror vi det er større sjanse for at denne reformen lykkes enn det ser ut til at Samhandlingsreformen har gjort, som den rød-grønne regjeringa innførte, og som Senterpartiet etter få år allerede har skrotet.

Kjersti Toppe (Sp) [15:36:52]: Vi har ikkje skrota Samhandlingsreforma. Vi ville berre ta vekk betalingsplikta for utskrivingsklare pasientar.

Venstre er opptatt av IKT og pasienttryggleik, og det er veldig bra. På høyringa var dei regionale helseføretaka veldig tydelege på at ein ikkje måtte innføra fritt behandlingsval før ein hadde fått samsvarande IKT-system mellom dei private og det offentlege. Dei stilte spørsmål ved korleis dei kunne sikra samanhengande pasientløp når aktørane ikkje hadde kommuniserande IKT-system. Dei beskreiv ein situasjon der ein ikkje kunne følgja pasienten som dei har eit sørgja-for-ansvar for, og dei beskreiv ein situasjon der dei meinte at dette ville utgjera eit pasienttryggleiksproblem som kravde kompenserande tiltak. Det har ikkje Venstre fått inn i denne saka, og eg lurer på: kvifor ikkje?

Ketil Kjenseth (V) [15:37:56]: Jeg deler noen av representanten Toppes utfordringer og bekymringer, men de er nok noe større og tilhører i hovedsak de offentlige sykehusene, og ikke så mye de såkalte private aktørene vi har i dag. Lovisenberg sykehus bruker nøyaktig de samme pasientsystemene som de offentlige sykehusene, og jeg legger merke til at de løser bruken av dem på en annen måte enn de offentlige. De kan bidra og hjelpe de offentlige sykehusene med å håndtere IKT-situasjonen bedre. Per i dag ser jeg ingen stor trussel, men det er en utfordring at noen av de nye små, private aktørene ikke vil ha de samme systemene – de vil ha andre systemer – og i overføringen av data mellom disse aktørene kan pasientdata forsvinne eller komme på avveie. Det gjør de allerede i stor skala i de offentlige sykehusene i dag.

Audun Lysbakken (SV) [15:39:02]: Jeg synes representanten Kjenseth svarte i overkant enkelt på spørsmålet om det bemerkelsesverdige spranget ned fra hva Venstre sa før valget, og til det Venstre sier nå. Ifølge representanten Kjenseth er dette altså noe helt annet enn det Høyre snakket om før valget. Vel, det bildet tror jeg kanskje ikke alle fra Høyre er enig i. Jeg er heller ikke enig i det. Her kjenner vi igjen hovedtrekkene i det som høyresiden sa de ville gjøre, og som Venstre og Kristelig Folkeparti sa de var imot. Og da har jo Venstre løpt fra det som Venstre sa til velgerne, med mindre det ligger noe i denne innstillingen som er en hemmelig historie om at Venstre har nedkjempet Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det veldig vanskelig for meg å se spor av i innstillingen, men jeg vil gjerne gi representanten en mulighet til å forklare oss på hvilket punkt det er Høyre er nedkjempet av Venstre i denne innstillingen.

Ketil Kjenseth (V) [15:39:59]: For det første starter vi med rus og psykiatri. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er psykiatrien litt annerledes organisert. Vi starter med de pasientgruppene, og lykkes vi der, har vi god sjanse til å lykkes også i somatikken.

Så er jo dette også i hovedsak en reform som øker kapasiteten, og tar ut ledig kapasitet i de offentlige sykehusene. Og sånn sett er ikke dette en storstilt privatisering, for det meste av kapasiteten bygges opp i de offentlige sykehusene, og det er ikke en storstilt innfasing av mange private aktører, som heller ikke står på terskelen i Norge. Som jeg sier, det er de ideelle aktørene, som Lovisenberg sykehus, som sier de har kapasitet til å ta hele veksten i Oslos helsebehov de neste ti årene. Den muligheten hilser jeg velkommen at de skal få bidra med.

Så dette mener jeg er en reform som har endret seg underveis, og der kostnadskontrollen også er veldig rammet inn, så vi ser ingen mulighet for at mange private aktører skal komme på banen her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [15:41:33]: Den reformen vi ser begynnelsen på i dag, handler ikke om å styrke pasientenes rettigheter, den handler om å styrke markedet som virkemiddel i norsk helsepolitikk, og vil gi kommersielle aktører langt mer innflytelse over utformingen av helsetjenestene enn før og dermed også langt bedre muligheter til å gjøre helse til butikk. Det er feil medisin for helsevesenet vårt, det er en utvikling SV vil advare sterkt mot. Dette er en begrenset begynnelse, men om prinsippene bak det såkalte frie behandlingsvalget blir gjennomført i hele helsesektoren, står vi overfor det som vil bli en omfattende privatiseringsreform.

Det er en illusjon å tro at større frihet for kommersielle aktører skal føre til raskere og bedre behandling av norske pasienter. Det blir ikke flere leger, sykepleiere eller helsefagarbeidere av flere kommersielle aktører. Det blir heller ikke større helsebudsjetter av denne reformen. Den vil bare føre til at ressursene, menneskelige og økonomiske, blir fordelt på en ny måte. Det som avgjør hvor raskt og hvor mange pasienter vi kan klare å behandle i vårt helsevesen, vil fortsatt være hvordan vi politikere dimensjonerer det samme helsevesenet gjennom de budsjettene vi vedtar, og hvordan vi organiserer de offentlige sykehusene. Da er det ikke for lite marked som er problemet i helsevesenet i dag, det er tvert imot for mye. Den strukturreformen vi hadde trengt, er jo en demontering av det ineffektive og byråkratiserende foretakssystemet og en avskaffelse av den innsatsstyrte finansieringen som allerede gjør at vi leker for mye butikk i det norske helsevesenet. Med fritt behandlingsvalg går regjeringen motsatt vei. Den sørger for å innføre mer marked med mer tilfeldige og urettferdige prioriteringer og mer byråkrati som sannsynlig resultat.

Dette er statsrådens prestisjereform. Den har blitt møtt med omfattende kritikk i høringsrundene, men regjeringspartiene lytter ikke til den kritikken. Helseforetakene har slått alarm, flertallet av organisasjonene til de ansatte har gjort det samme, og debatten i rusfeltet er langt mer nyansert enn det regjeringspartiene liker å gi inntrykk av. Det fikk komiteen se selv da Fagrådet møtte til høring. Mange frykter at fritt behandlingsvalg vil fungere dårlig innen rus og psykiatri, hvor nettopp komplekse og sammensatte lidelser er utgangspunktet, og det er et dårlig utgangspunkt for kommersiell konkurranse.

Høringene brakte opp en rekke spørsmål som vi mener regjeringen ikke har svart på.

For det første er det utfordringen knyttet til at det å åpne opp for flere kommersielle aktører kan tappe det offentlige helsevesenet ved å føre til økt konkurranse om nøkkelpersonell. Når skattepengene skal gå til kommersielle aktører, blir det i praksis sånn at staten selv betaler for at det offentlige helsevesenet tappes for fagfolk. Den viktigste ressursen i helsevesenet er folkene som jobber der, og det blir ikke flere av dem gjennom å slippe til flere kommersielle aktører.

For det andre så vi i høringene at bl.a. helseforetakene er bekymret for at denne reformen vil svekke rekrutteringen og utdanningen av helsepersonell. Det er en svært stor forskjell på det ansvaret offentlige og private kommersielle aktører har når det gjelder utdanning av helsepersonell i Norge. Det norske helsevesenet skal være et fellesskap der alle bidrar og der utdanning av nye fagfolk gjøres så å si på dugnad. Derfor har vi foreslått i innstillingen – uten å få støtte fra de borgerlige partiene – at det, når denne reformen nå går gjennom, burde innføres en avgift for de kommersielle aktørene, som kompenserer for det manglende ansvaret de har for utdanning.

For det tredje – og det er det viktigste – vil denne reformen, hvis den rulles ut for fullt, også føre til en annen måte å prioritere på i helsevesenet, ikke minst innenfor somatikken. Derfor burde det vært en viktig del av den prioriteringsdebatten som statsråden prisverdig nok har initiert. Vi risikerer at det blir sånn at de mest lønnsømme pasientene kommer først i køen. Det er det omvendte prinsipp av det vi burde ha, nemlig at de pasientene med størst behov kommer først.

Det er egentlig ikke flertall i Stortinget for denne reformen. Hvis Kristelig Folkeparti og Venstre i dag hadde stemt i tråd med det de lovet velgerne, hadde dette forslaget blitt nedstemt. Det er trist at de på dette feltet har skiftet politikk, for det er ikke i denne innstillingen mulig å se spor av de to partienes innflytelse på det endelige resultatet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Stensland (H) [15:46:44]: SV mener fritt behandlingsvalg er en privatiseringsreform, de hevder den er ideologisk begrunnet. Representanten Lysbakken overser at deres angrep bunner i en ideologisk og ubegrunnet mistillit til private aktører – en klam omfavnelse av monopol som løsning uansett utfordring. I SVs verden må en åpenbart lønnes av det offentlige for å ha varme hender. Jeg lurer på om Lysbakken kan nevne én konkret reform fra SV som gjorde 2013 til et bedre år enn 2005 for personer med rusproblemer eller psykiske lidelser?

Audun Lysbakken (SV) [15:47:23]: Premisset er feil, fordi SV er for private aktører. Men vi gjør det viktige skillet som regjeringspartiene ikke gjør, nemlig å skille mellom ideelle og kommersielle aktører. Og det er et veldig viktig skille å trekke, fordi inntoget av kommersielle aktører som denne reformen kan føre til, nettopp kommer til å gå ut over de ideelle aktørene. Den store forskjellen på ideelle og kommersielle aktører er jo at ideelle aktører har som utgangspunkt at alle inntekter de får, skal tilbake i driften, mens de kommersielle aktørene skal ta ut utbytte. Vi er mot at skattekroner som skulle gått til helse, ender opp hos velferdsbaroner, store selskaper eller i skatteparadiser. Det er grunnen til at vi er mot en kommersialisering av helsevesenet vårt.

Når det gjelder hva som var det viktigste vi gjorde for å styrke rusfeltet og psykisk helse, var det det samme som det vil være framover: mer ressurser til det feltet. Denne reformen gir ikke det, og derfor kommer den ikke til å gi de resultatene regjeringspartiene håper på.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:48:30]: Lysbakken har i NRK ytring den 29. mars skrevet at pasienter innen rus og psykiatri er spesielt dårlig egnet for fritt behandlingsvalg, og at det er uforståelig at disse brukes som prøvekaniner.

Videre skriver Lysbakken at reformen passer best for enkle og avklarte tilstander, og at det er lite av det i rus og psykiatri.

Jeg kan innledningsvis opplyse om at organisasjonene har reagert på at deres medlemmer blir kalt prøvekaniner. Men spørsmålet er følgende: Når tall fra Norsk pasientregister viser at bare om lag 14 pst. som venter på somatisk spesialistbehandling, har avklart tilstand, mens tall på avklaring innen psykisk helse og rus er på henholdsvis 45 pst. og hele 73 pst., vil Lysbakken da korrigere sitt innlegg i NRK ytring?

Audun Lysbakken (SV) [15:49:23]: For det første har også jeg god kontakt med organisasjonene, og i den grad de vil reagere, er de helt sikkert i stand til å gjøre det direkte til meg.

Det som var mitt poeng, var det som er framført også med tyngde i høringsrundene, nemlig at det systemet regjeringspartiene nå innfører, vil passe best for det som er mest lønnsomt å gjøre, og det er enkle og avklarte tilstander. Det kan jo Høyre og Fremskrittspartiet argumentere imot, men det er altså ikke min påstand i utgangspunktet, det var bl.a. Legeforeningens påstand i høringen i komiteen. Vi vet at det innen rusfeltet, f.eks., er ulike syn på om dette passer i denne sektoren. Så jeg synes at regjeringspartiene avfeier, på en litt arrogant måte, ganske viktig kritikk som om den er totalt irrelevant. Jeg synes heller regjeringspartiene burde prøve å argumentere overbevisende for at denne reformen også kan bidra til økt behandling av de mer kompliserte, og i utgangspunktet minst lønnsomme lidelsene.

Ketil Kjenseth (V) [15:50:44]: Jeg synes det er mer interessant med en ideologisk debatt om pasientens deltakelse enn om private aktører. Framover vil vi oppleve en enorm endring i hvordan pasientbehandlingen skjer, og der pasientene får en større deltakelse. Norsk helsevesen er bygd opp av store bygninger, man får et brev i posten som sier at man kan få komme på besøk om en måneds tid, og hvis det ikke passer en da, må man nok vente ganske mange måneder til. Dette blir snudd på hodet, og det er tilbyderne som i mye større grad må bidra når pasienten kan. Fritt sykehusvalg blir i dag benyttet av ca. 15 pst. av pasientene – det er ingen stor deltakelse fra pasientens side. Det har vært ganske kronglete å finne fram.

Hva er SVs løsning på det? Er det mer av det offentlige, mer byråkrati – mer av det gammeldagse – eller skal vi ta i bruk flere aktører som kan snu litt enklere på flisa?

Audun Lysbakken (SV) [15:51:53]: Jeg tror at det er en del som kan gjøres for å forbedre det frie sykehusvalget, og SV er for det. Men en skal huske på at en av de tingene som er bekymringsfullt bl.a. rundt det, er at det viser seg at det er de mest ressurssterke pasientene som er best i stand til å finne veien i systemet. Her skal de borgerlige partiene passe seg for at en ikke lager systemer i frihetens navn – for pasientene – som i praksis bare kommer noen pasientgrupper til nytte. Da blir det ikke mer frihet for veldig mange.

Så er spørsmålet: Hvem får egentlig mer frihet av denne reformen? Er det i utgangspunktet pasienten, eller er det tilbyderne av kommersielle helsetjenester som får mer frihet, som i større grad enn i dag kan etablere tilbud de vet de tjener penger på, og være langt sikrere enn i dag på at de vil få betalt, og nå også betalt fra staten? Det er det som er problemet med fritt behandlingsvalg, at dette overfører prioriteringsmakt til aktører som primært skal tjene penger på helse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bent Høie [15:53:14]: I dag er det slik at mange pasienter venter unødvendig lenge på nødvendig behandling i sykehus og andre steder. Samtidig kan det være ledig kapasitet både i offentlige og private behandlingssteder. Det kan oppleves som frustrerende for dem som venter. Pasienter med god økonomi kan kjøpe seg ut av køen, mens de med dårlig råd må vente. Resultatet blir en utvikling mot en mer todelt helsetjeneste og redusert oppslutning om en offentlig finansiert helsetjeneste. Det er en utvikling som regjeringen ikke ønsker.

Vi ønsker et offentlig finansiert helsetilbud som er så godt at folk velger det. Da må vi ta i bruk alle gode krefter, både i private og offentlige institusjoner.

Regjeringen mener at økt konkurranse gjennom bl.a. etablering av fritt behandlingsvalg, også vil stimulere de offentlige institusjonene til å bli bedre og mer effektive. På den måten sikrer man at disse virksomhetene fortsatt er bærebjelken i et offentlig finansiert helsesystem, der de sykeste får behandling først.

For å nå regjeringens ambisjon om en mer tilgjengelig helsetjeneste, der pasienten og pasientens rett til å velge står i sentrum, skal både de offentlige og private institusjonene få større frihet til å utnytte kapasiteten bedre, og private krefter skal få slippe til mer. Fritt behandlingsvalg vil være et sentralt virkemiddel for å redusere unødvendig venting, øke valgfriheten for pasientene og bidra til at de offentlige sykehusene blir bedre i møte med pasientene.

Fritt behandlingsvalg er en reform som er bred og står på tre søyler:

For det første får pasientene rett til fritt behandlingsvalg. Pasienter med rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste skal selv kunne velge hvor de vil behandles blant godkjente virksomheter – på det offentliges regning. Private som tilfredsstiller kravene, kan – innen definerte fagområder – levere helsetjenester til en fastsatt pris.

For det andre skal de regionale helseforetakene kjøpe mer fra private gjennom anbud. Det er viktig å understreke at det primære virkemidlet for å kjøpe ledig kapasitet hos private, også skal være anbud i framtiden. Derfor har jeg i foretaksprotokollen for 2015 bedt helseregionene om å øke anskaffelsene hos private leverandører.

For det tredje får de offentlige sykehusene større frihet. Det aller meste av pasientbehandlingen vil fortsatt finne sted i de offentlige sykehusene. Vi har nå fjernet taket som begrenset hvor mange pasienter de offentlige sykehusene kunne behandle, og økt bevilgningene til de offentlige sykehusene.

I høringsrunden er det kommet mange og til dels kritiske uttalelser. Vi har lyttet til høringsinnspillene. Ett av grepene er å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det innebærer en styrking og forenkling av pasientenes rettigheter. I tillegg har vi foreslått at alle rettigheter som gjelder ved fritt sykehusvalg, også skal gjelde i fritt behandlingsvalg.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har alltid kjempet for pasientens rettigheter, fra Syse-regjeringens innføring av de første behandlingsfristene i 1990 til Bondevik II-regjeringens innføring av rett til individuell medisinsk fastsatt tidsfrist i 2003, noe de rød-grønne partiene først stemte imot da Høyre og Fremskrittspartiet la fram forslaget allerede i 1999.

Det er påfallende å se hvilke skremmebilder som tegnes fra opposisjonen om fritt behandlingsvalg. Men det vekker igjen minnene om nøyaktig de samme argumentene da de samme partiene for ti år siden advarte mot innføring av fritt sykehusvalg, en ordning de rød-grønne partiene sto samlet om å være redde for konsekvensene av. Og nøyaktig de samme argumentene ble brukt mot individuell medisinsk fastsatt tidsfrist.

Nå er dette opposisjonspartienes eneste svar i denne diskusjonen. Jeg er glad de lærer litt av historien når det kommer til å slutte opp om ordninger som de først var redde for. Men heller ikke denne gangen ser de at de tar feil. Nok en gang viser opposisjonspartiene at de tar systemets, ikke pasientenes side.

Å skape pasientens helsetjeneste handler om å sette pasientens behov i sentrum. Da må en være villig til å gjøre endringer og spørre: Hvis pasienten fikk bestemme, hvordan hadde systemet sett ut da? Svaret har regjeringen og samarbeidspartiene gitt: Vi lar pasienten bestemme.

La meg minne om at de som omfattes av retten til fritt behandlingsvalg, er pasienter som har rett til behandling. Dette er pasienter med behov for nødvendig behandling.

Det systemet som de rød-grønne ønsker å bevare, er det samme systemet som etter deres åtte år ved makten har gitt økte ventetider og lengre ventelister. Nå er deres svar: mer av det samme. Vår regjering og våre samarbeidspartier har sett at dette ikke er nok. Vi trenger nye ideer og bedre løsninger.

Fritt behandlingsvalg handler om å gi pasientene styrkede rettigheter, slik Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har lovet og har tradisjon for, og som er en del av våre felles verdier.

Det handler om å ha tillit til og respekt for enkeltmennesket, og gi hver enkelt makt også i helsetjenesten. Det handler om troen på mangfold og vissheten om at private og spesielt ideelle aktører er et nødvendig supplement til en sterk offentlig helsetjeneste – det at en rett og slett tror at samspill og samarbeid gjør samfunnet bedre, og at et mangfold fører til også et mangfold av gode løsninger.

Arbeiderpartiet har allerede nå lovet at de vil reversere denne reformen så fort de får sjansen, dersom de igjen kommer i regjering. Det er verdt å merke seg. Det er ikke først gang Arbeiderpartiet er imot å styrke pasientens rettigheter, men det er kanskje første gang de varsler at de går til valg på å frata pasientene rettigheter.

Som Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, skrev:

«Arbeiderpartiet har bestemt seg for å gå til valg i 2017 på å skrote reformen og skjerpe inn de allerede svake rettighetene de rusavhengige har.»

Det er sterke ord, og det kommer fra pasientene selv. De vet hvor ille det er å stå i kø og vente på behandling, når motivasjonen fort kan forsvinne og en faller tilbake igjen i et ødeleggende og til dels også dødelig misbruk.

Det er ikke tilfeldig at det er rusmisbrukernes representanter som engasjerer seg sterkest. For reformen skal først innføres for rus og psykisk helsevern. Jeg er glad for at vi nå begynner med å styrke valgmuligheten til akkurat disse pasientene. Det er på tide at pasienter med rusproblemer og psykiske helseutfordringer prioriteres først i helsetjenesten.

For en gangs skyld ser vi at en reform som skal styrke rettighetene for pasientene, innføres først innen rus og psykisk helse. Det gjør denne regjeringen nettopp fordi vi prioriterer disse områdene, sammen med våre samarbeidspartier. Det var derfor vi gjeninnførte den gylne regelen om at helseregionene skal prioritere rus og psykisk helse, som ble fjernet av forrige regjering. Vi sørger nå for at mennesker som trenger rusbehandling, får behandling når de er motivert for å gjøre noe med eget misbruk – ikke tre–fire måneder senere.

Jeg registrerer at noen partier mener det er problematisk at pasienten får mulighet til å velge private aktører i stedet for det som er alternativet, å stå i den offentlige køen. Det hevdes at dette er en privatisering av helsetjenester som utgjør en trussel mot de offentlige sykehusene. Det er jeg ikke enig i. Jeg mener det viktigste er at pasienten får rask behandling. Det tror jeg også at den som venter, er enig i.

Jeg merker meg at opposisjonen skremmer med at fritt behandlingsvalg betyr kommersialisering. Det viser at de har et merkelig bilde av hvordan behandlingsfeltet innen f.eks. rusfeltet fungerer. For sannheten er at det er de ideelle organisasjonene og institusjonene som har vært pådrivere for og har dominert utviklingen av behandlingstilbudet for disse pasientgruppene.

Det er ildsjeler som har ønsket å gjøre en forskjell, som har stilt opp, jobbet og vært der når ruspasientene har hatt behov for behandling. Når vi innfører fritt behandlingsvalg, vil de samme organisasjoner, stiftelser og institusjoner få muligheten til å ta imot flere pasienter om de kan, og pasienter som står i kø, kan få ønske seg til dem.

Derfor er jeg glad for at denne dagen er kommet, hvor regjeringen og våre samarbeidspartier viser at vi igjen tar pasientens side, at vi nok en gang viser at vi samles om å styrke pasientens rettigheter, og at vi sammen viser at vi er godt i gang med å gjøre det som er vår visjon, nemlig å skape pasientens helsetjeneste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:03:28]: I 2007 startet den borgerlige regjeringa i Danmark et forsøk med fritt behandlingsvalg. Danske pasienter skulle da etter et visst antall dager fritt kunne velge å bli behandlet også hos private som ikke hadde avtale med det offentlige. Så laget man en avtale om stykkpris, men uten volumbegrensninger, og satte i gang. I løpet av et par år skjedde følgende: Kostnadene kom ut av kontroll, ventetidene økte fordi man måtte skyve på innslagspunktet for fritt valg hos de private, og man fikk en debatt i det offentlige rom om at man nå var i ferd med å flytte ressurser fra offentlig helsesektor til private aktører. Enden på visa var at den samme borgerlige regjeringa la vekk hele ordninga og gikk over til fritt sykehusvalg, som man har i dag, og som vi har her.

Hva mener helseministeren er de vesentligste forskjellene mellom det mislykkede forsøket i Danmark og det man ruller ut her nå?

Statsråd Bent Høie [16:04:20]: Den vesentlige forskjellen er nok at Tove Karoline Knutsens versjon av hva som skjedde i Danmark, ikke nødvendigvis er det som skjedde i Danmark.

En hovedkritikk av den danske ordningen som den danske riksrevisjonen tok opp, var måten prisen for behandlingen ble fastsatt på. Hovedkritikken mot den danske løsningen var at den bidro til at en betalte for mye for den behandlingen som ble gjort hos de private aktørene. Det er en erfaring som jeg har lært av, og det er også derfor vi har etablert et annet system for å fastsette prisen i denne ordningen.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:04:56]: Dette handler jo ikke bare om stykkprisen, dette handler også om man skal ha tak, rammer eller volumbegrensning for den behandlinga som gis i regi av private. Vi har noen eksempler i Finnmark, som jeg har presentert for helseministeren, på hvordan volum og intensitet i behandlinga virkelig kan få kostnadene til å øke dramatisk.

Så jeg spør igjen: Hvis det er slik at helseministeren ser at det at man ikke har volumbegrensning og ikke rammer for de private i fritt behandlingsvalg, og at noen av de samme mekanismene kommer i sving her i Norge, vil han da skrote denne ordninga med fritt behandlingsvalg?

Statsråd Bent Høie [16:05:47]: Fritt behandlingsvalg omfatter mennesker som har fått rett til behandling. Hva er det som gjør at representanten Tove Karoline Knutsen tror at det er mer samfunnsøkonomisk nyttig å la disse pasientene vente unødvendig lenge på behandlingen når de allerede har rett til og behov for behandlingen? Hva er det som gjør at representanten Tove Karoline Knutsen tror at staten sparer penger på å la rusavhengige som er motivert til å bli rusfrie, vente to til tre måneder før de får et tilbud om behandling, når det er ledig plass hos private aktører – private ideelle aktører som ble nedlagt da Arbeiderpartiet satt ved roret, fra Phoenix Haga i Østfold til Finnmarkskollektivet i nord, som ikke fikk muligheten til å tilby behandling til mennesker som hadde rettigheter, til pasienter som var rettighetsvurdert, og som var i en desperat situasjon?

Hadde de venner, naboer og familie som kunne stille opp for dem og betale, hadde de selvfølgelig muligheten til å kjøpe den ledige kapasiteten. Nå får de muligheten til behandling, helt uavhengig av egen økonomi, familiens økonomi og et lokalt engasjement.

Kjersti Toppe (Sp) [16:07:09]: Statsråden omtalar fritt behandlingsval som ei reform som vil styrkja pasientrettane, slik at pasientane skal kunna velja kvar han eller ho skal behandlast. Les ein saka, ser ein at fritt behandlingsval er eit system der vi har private tilbydarar med og utan vurderingskompetanse, og private tilbydarar med og utan avtale med regionale foretak. Dersom ein pasient vil velja behandling hos ein privat tilbydar utan avtale med det offentlege og utan vurderingskompetanse, må ein først gå til det offentlege eller til ein privat tilbydar med vurderingskompetanse og så velja ein privat tilbydar utan avtale eller utan vurderingskompetanse. Eg vil seia at dette er eit ganske komplisert system for ein pasient å setja seg inn i. Vi veit at fritt sjukehusval, som er ei enklare ordning, berre vert brukt av 15. pst. eller noko slikt. Så spørsmålet mitt er korleis statsråden kan meina at dette vil vera eit enkelt system for pasientar å setja seg inn i.

Statsråd Bent Høie [16:08:11]: Dette vil være et betydelig enklere system enn det systemet vi har i dag, ikke minst enklere enn det som var under den forrige regjering. For pasienten vil fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg være en og samme ordning. De trenger ikke å bry seg om hvem som betaler regningen. Det er den ledige kapasiteten som vil øke, og dermed pasientens valgmuligheter. Det vil være de samme rettighetene som gjelder, og pasienten trenger ikke å bekymre seg for hvem som tar regningen.

Det at det er noen som har vurderingskompetanse, og noen som ikke har vurderingskompetanse til å gi rettigheter, er en eksisterende ordning i dag som den forrige regjering ikke ryddet opp i. Det rydder vi nå opp i ved å gjøre det helt tydelig at helseforetakene gjennom avtale også kan gi private aktører muligheten til å gi rettigheter, slik som har vært praksis mange steder. Så har vi den utfordringen at f.eks. private avtalespesialister, som er en veldig integrert del av den offentlige helsetjenesten, ikke har den muligheten i dag. Vi vil starte et pilotprosjekt nettopp for å gjøre det enda enklere for pasienten.

Ketil Kjenseth (V) [16:09:24]: Ordningen med fritt sykehusvalg er i dag sånn at det er mindre gunstig å velge behandling utenfor eget helseforetak fordi helseforetaket får mindre refundert, og pasienten får reiseutgifter. Det er et hinder for at flere velger det antakelig. I hvilken grad tror statsråden at det vil hindre fritt behandlingsvalg?

Statsråd Bent Høie [16:09:57]: Det er klart at hvis en ikke får dekket reiseutgiftene – og når en får en større personlig utgift – vil det være noe som gjør at en tenker seg om to ganger. Nå er det sånn at de fleste også innenfor den ordningen vil velge behandlingssteder som er i nærheten. Men når det f.eks. gjelder de pasientene som vi nå innfører det for først innenfor rus og psykisk helse, er det også mange pasienter som gjerne er innstilt på å få behandling et annet sted enn der de bor, og få et annet tilbud, fordi man tilbyr noe annet enn det de kan få i nærheten. Så må vi se på disse ordningene, og eventuelt gjøre det enklere. Så er det også viktig at de 20 mill. kr som vi bruker på innføring av dette, også bidrar til å forbedre de løsningene som finnes innenfor fritt sykehusvalg, som i dag til dels er ganske tungvinte og gammeldagse å finne fram i fordi de er basert på gamle digitale løsninger.

Audun Lysbakken (SV) [16:11:09]: Det er en selvmotsigelse i de borgerlige partienes argumentasjon: På den ene siden får vi høre at denne reformen vil bety veldig mye, private vil kunne behandle langt flere. På den andre siden blir vi som bekymrer oss for at det innebærer en omfattende privatisering, avfeid med at det bare er en illusjon. Begge deler kan umulig være sant på én gang. Hvis vi får en kraftig vekst i privat pasientbehandling, må vi som bekymrer oss for en omfattende kommersialisering, også ha rett. Det henger ikke på greip å argumentere på to måter på én gang.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om en ting som har vært oppe i høringsrundene, og det er knyttet til helseforetakenes bekymring for økt konkurranse om nøkkelpersonell. Det påpekte de i den første høringsrunden, og i høringen i komiteen var de veldig tydelige på at de ikke syntes de hadde fått noe tilfredsstillende svar fra regjeringen på det. Derfor lurer jeg på om helseforetakene tar feil eller om helseministeren også er bekymret for det.

Statsråd Bent Høie [16:12:16]: Lysbakkens opplevelse av selvmotsigelse sier veldig mye om forskjellen i perspektiv mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene siden og SV på den andre siden. Dette er en reform som betyr mye for den enkelte pasient som får muligheten til å få behandling. For den enkelte rusavhengige pasient, som i stedet for å vente i månedsvis på å få et behandlingstilbud faktisk får muligheten til å velge et ledig tilbud som står der i dag, betyr dette veldig mye. Men det kommer ikke til å bety veldig mye for systemet, som representanten Lysbakken åpenbart er mest opptatt av, for i volum betyr ikke dette at dette innebærer veldig mange pasienter. Derfor er det sånn når en snakker om dette, at det høres ut som elefanten som ble skremt av musa. Det er det som er vårt poeng. Dette er en reform som betyr mye for den enkelte. Et system der det offentlige helsevesenet skal ta seg av hoveddelen av behandlingen i Norge, kommer fortsatt til å bestå som følge av denne reformen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:13:34]: Fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten er en av åtte viktige ideologiske reformer fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa. Dette var en viktig uttalelse fra Høyres statssekretær Kristin Holm Jensen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet i gårdagens møte i Buskerudtinget i Drammen – en ideologisk reform altså. Det skal gi store resultater. Private selskaper skal stille diagnose og utføre behandling for langt flere pasienter enn i dag. Mange fylker planlegger nå nye somatiske og psykiatriske sykehus – svært kostbare investeringer.

Mine to spørsmål er følgende: Forventer statsråden at fritt behandlingsvalg vil føre til at en mindre andel av befolkningen vil få behandling ved offentlige sykehus? Skal dette tas hensyn til ved den kapasitet som planlegges ved bygging av nye offentlige sykehus?

Statsråd Bent Høie [16:14:36]: Jeg er overrasket over at representanten Lysbakken, som jeg oppfatter som en politiker …

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:14:44]: Lundteigen!

Statsråd Bent Høie [16:14:45]: … representanten Lundteigen, beklager, som er opptatt av politiske skillelinjer, nærmest bruker ideologi som et skjellsord. Dette er en reform som viser en politisk skillelinje i norsk politikk, en politisk skillelinje på den ene siden mellom partier som er opptatt av den enkelte, som er opptatt av at den enkelte pasient skal ha en mulighet til å velge, som er opptatt av et mangfold av tilbud, og at det å ha et mangfold er en positiv verdi i seg selv, og partier på den andre siden som er mer opptatt av å forsvare det til enhver tid gjeldende system. Ja, det handler om ideologi, og ideologi bør ikke være et skjellsord, men noe som politikere er stolte av at en har i ryggmargen som bakgrunn for den konkrete politikken som en fører.

Så er det mange mennesker som står i kø, og vår hovedutfordring er at dette skal løse et kapasitetsproblem som den offentlige helsetjenesten har i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karianne O. Tung (A) [16:16:03]: I valgkampen 2013 lovte Høyre og nåværende helseminister Bent Høie at dersom de vant valget, skulle alle pasienter få gå til enhver privat klinikk for å bli behandlet og deretter kunne sende regningen til det offentlige. De kalte det fritt behandlingsvalg. I dag behandler vi lovforslaget om innføring av prestisjereformen. Ministeren har gjennom forslaget moderert seg noe.

Regjeringen kaller fritt behandlingsvalg «en reform med tre søyler», hvorav to i hovedsak er en videreføring av tidligere politikk, men hvor man i større grad kjøper inn kapasitet fra private aktører når det er nødvendig. Disse delene er vi i Arbeiderpartiet for. Ressursbruken styres på denne måten fortsatt av og for fellesskapet som en del av den helhetlige sykehustjenesten og kan bidra til å ta unna køene. I tillegg gjennomfører regjeringen som en del av reformen forenklinger i pasientrettigheter som allerede er vedtatt i Stortinget. Også dette er uproblematisk. Men den siste – og mest omstridte – delen i reformen er den delen som innebærer at private helseinstitusjoner som oppfyller visse krav, skal få godkjenning til å konkurrere med offentlige sykehus om å tilby visse behandlinger, altså ikke som et supplement, men som en konkurrent. Godkjenningen skal forvaltes av Helsedirektoratet og innebærer ikke bruk av anbudskonkurranser.

Innføringen av fritt behandlingsvalg har for oss fortsatt så store uavklarte spørsmål at det er vanskelig på flere områder å tolke konkret hvilke konsekvenser forslagene faktisk vil få. For eksempel skal man komme tilbake og utrede videre spørsmålet om prisen private skal få for hver behandling, noe som er helt avgjørende for hvor attraktiv ordningen blir for private kommersielle aktører.

Videre er flere av tiltakene i den såkalte tredje søylen etter vår mening så mangelfullt utredet at Stortinget i praksis inviteres til å vedta en helsepolitisk forundringspakke som har uklare effekter for pasientene, men som vil bidra til mer byråkrati, økt usikkerhet for nødvendige investeringer i sykehusene og på sikt et mindre effektivt helsevesen.

Forslagene innebærer oppbygging av et nytt stort godkjennings-, kontroll- og stykkprisbyråkrati. Alle høringsinstansene har advart mot dette.

Ordningen vil videre innebære mindre helse per krone, fordi den undergraver anbudsprosessene i sykehusene. Når de som taper anbud, etterpå likevel kan levere behandlinger under ordningen med fritt behandlingsvalg, vil det over tid øke prisene, fordi anbudsrundene blir mindre viktige for de private aktørene. Dette er ikke pasientvennlig, dette er ikke å sette pasienten i sentrum; dette er å sette private kommersielle aktører i sentrum.

Når finansieringen skjer som en slags overslagsbevilgning innenfor en rammebevilgning, gjør det økonomien i sykehusene våre mer ustabil. Når inntektene og utgiftene til sykehusene blir usikre, reduseres også investeringskraften i sykehusene. Det er en trussel mot nye bygg, nytt utstyr og nye behandlingsmåter.

Arbeiderpartiets syn er at reformen derfor har potensial i seg til over tid å rokke ved grunnleggende forutsetninger for sterke offentlige sykehus i Norge, sterke offentlige sykehus nasjonen har bygd opp over årtier, sterke sykehus som på flere områder er blant verdens beste, men også sterke sykehus som har et betydelig forbedringspotensial.

På meg virker det som om helseminister Høie – og som representanten Wilhelmsen Trøen fra Høyre nevnte – er mer opptatt av ideologi enn av å ta tak i det som reelt sett vil gjøre ting bedre for pasientene, som flere plasser innenfor rus og psykiatri, kveldsåpne poliklinikker på sykehusene, større IKT-investeringer, flere turnusplasser, flere spesialsykepleiere og andre fagarbeidere samt bedre organisering og pasientforløp. Alt dette er til beste for pasienten og har pasienten i sentrum.

Noen har i dag sagt: Gratulerer med dagen! Jeg er dessverre mer tilbøyelig og fristet til å si om denne dagen: Kondolerer!

Kristin Ørmen Johnsen (H) [16:21:08]: Regjeringen ønsker å ta alle gode krefter i bruk, og vi ønsker en ny kurs i samhandlingen og samarbeidet mellom offentlige og private og ideelle aktører i helsesektoren. Vi tror også på den gode dynamikken i samarbeidet mellom offentlig, ideell og privat sektor. Pasientens behov skal stå i sentrum, og et slikt mangfold bidrar til valgfrihet, innovasjon og effektivitet. Dette er bakgrunnen for forslaget om fritt behandlingsvalg.

I fritt behandlingsvalg vil pasienter som omfattes av retten til behandling, kunne velge behandling hos private og ideelle institusjoner på statens regning istedenfor å vente i den offentlige køen – selv om kvoten som helseregionen har, er blitt brukt opp. I fritt sykehusvalg var det fortsatt helseregionene som bestemte en kvote for hvor mange pasienter som kunne behandles av private, herunder også ideelle. Var kvoten brukt opp, kunne man ikke behandles, og man var henvist til kø i det offentlige. Det var da slik at køene vokste, og i takt med at køene vokste, vokste bruken av privat forsikring. Og sakte, men sikkert, ble det innført et klasseskille i Norge hvor de som har en arbeidsgiver eller har økonomiske muligheter, har kunnet gå utenom køen i det offentlige og inn i det private og kjøpe seg plass. Det er en av de tingene vi ikke ønsker skal utvikle seg videre.

Når det er sagt, er det slik at det store volumet av pasientbehandling fortsatt vil skje i de offentlige sykehusene. Det er altså her den største gevinsten av fritt sykehusvalg vil være, gjennom reduksjon av ventetider. Dette skjer bl.a. gjennom reduksjon av aktivitetstaket, som det er lagt til rette for fra og med 2015.

De borgerlige partiene har vært pådrivere for å innføre og utvide lovfestede rettigheter for pasientene, og når nå Arbeiderpartiet framhever fritt sykehusvalg som en ordning som kan utvides, og som de mener kan bidra til bedre pasientbehandling, må man minne om at det ikke er så veldig lenge siden de var kritiske til denne rettigheten.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sier i merknadene i innstillingen at det er nødvendig med en ny organisering og en bedre ledelse av norsk spesialisthelsetjeneste. Jeg er spent på hva slags organisering og hvilke modeller som vil komme fram. Jeg har iallfall ikke lest det ut fra innstillingen og ikke hørt det fra talerstolen her i dag, annet enn at man er kritisk til helseforetaksmodellen.

Jeg registrerer videre at man mener fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform for private leverandører av helsetjenester, ikke en reform for pasientene. Men det er slik at da køene hopet seg opp, var Arbeiderpartiet altså rede til å bruke midler slik at private kunne behandle flere.

Det er også verd å merke seg at Den norske legeforening mener at de offentlige sykehusene har fortsatt til dels store utfordringer med ventetider, køer og utilstrekkelig kapasitet. Foreningen er derfor positiv til tiltak og modeller som kan gi bedre tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten for befolkningen. Det gjelder for dem som har rett til behandling – det er ikke fritt fram.

Vi starter med rus og psykisk helsevern, nettopp fordi disse gruppene har blitt nedprioritert i den offentlige helsetjeneste. Dette er grupper som ofte sist har fått nyte rettigheter og reformer, og det er ikke slik at det står kommersielle aktører i en stor kø for å behandle disse pasientene. Disse pasientene er tradisjonelt sett blitt behandlet av private, ideelle institusjoner som gir svært gode tilbud.

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon gir støtte til reformen, nettopp fordi de mener at den bedrer situasjonen for pasienten og reduserer ventetiden, og ikke minst også gir økt brukermedvirkning. Det er derfor et tankekors at Arbeiderpartiet vil gå til valg på å frata rettigheter som nå innføres. Det er ikke å stå på laget til dem som er lengst bak i den helsepolitiske køen.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:26:28]: Først av alt en stor takk til både Venstre og Kristelig Folkeparti som helt åpenbart ser verdien i denne saken, og at dette faktisk er en sak for å styrke noen av de svakeste pasientgruppene vi har, og deres rett til å kunne få hjelp.

Etter å ha hørt en del innlegg, og særlig replikkordskiftet med statsråden, blir jeg litt forundret, for man kan jo nesten få et inntrykk av at man er litt usikker på hvilke pasienter dette faktisk skal gjelde.

For det første: Dette gjelder pasienter som allerede har fått en rett til behandling. Det er ikke pasienter som etter eget forgodtbefinnende bare føler for å oppsøke en hvilken som helst privat aktør og få behandling ut fra det. Nei, dette er pasienter som går til sin fastlege, og som får fastsatt det man har krav på, altså en rett til behandling. Det er disse personene dette gjelder. Det vil si at man allerede har tatt en beslutning om at dette er pasienter som har behov for hjelp i spesialisthelsetjenesten. Det er denne pasientgruppen det gjelder, ikke at enhver kan få det etter eget forgodtbefinnende.

For det andre: Dette gjelder der man kan få behandling av autorisert helsepersonell, det er godkjente helseinstitusjoner, og det er helseinstitusjoner som er utsatt for den samme kontroll som også det offentlige skal utsettes for, dvs. at det ikke er hvem som helst som kan etablere en praksis for å behandle disse pasientene, det skal være godkjent, autorisert personell etc.

Med andre ord dreier denne saken seg om at vi skal sette pasientene i fokus og gi dem denne retten til behandling.

Under den rød-grønne regjeringen vokste køene stadig. Innenfor ordinær sykehusdrift hadde vi altså køer i de norske sykehusene på ca. 270 000 personer som ventet på behandling. Innenfor rus var det over 4 000 personer som ønsket å komme seg ut av rushelvetet, som faktisk ble stående i kø, og som aldri fikk det tilbudet de så sårt hadde behov for. Det er disse personene man mener fortsatt skal stå i kø, fordi ens ideologiske oppfatning er at man ikke ønsker å ta i bruk andre enn det offentlige.

Man uttrykker også at man er redd for investeringene i norske sykehus. Denne regjeringen har jo faktisk på de to budsjettene man har lagt fram, hatt en større vekst innenfor somatikken og innenfor pasientbehandlingen enn den rød-grønne regjeringen hadde i sin regjeringsperiode. Så regjeringen viser at man har behov for å satse på begge deler.

Jeg vil oppfordre de rød-grønne politikerne som her nærmest framstår som samlet om at dette ønsker man å gå imot – Arbeiderpartiet har til og med sagt at dette er noe man vil reversere: Fortell det til rusmisbrukeren som har stått i kø i årevis, som endelig har funnet den motivasjonen som skal til for å kunne ta imot behandlingen for å komme seg ut av dette. Fortell til den rusmisbrukeren at nei, beklager, men vi må be om at du går og stiller deg i kø, og mens du står der, får vi bare ta sjansen på at den motivasjonen du nå har, ikke er forsvunnet når den tid kommer at du kommer gjennom.

Det er ikke snakk om å rive ned det offentlige helsevesenet. Det er snakk om å gi en pasientgruppe – nå i første omgang innenfor rus og psykiatri – en mulighet til å kunne få en absolutt nødvendig og tiltrengt behandling ved å gjøre bruk av den totale muligheten vi har i helsevesenet. På tvers av ideologiske skillelinjer burde jo denne sal sagt at hvis vi skal kunne få ned køene, og hvis vi skal kunne tilby anstendige frister, bør vi ta i bruk alle muligheter som er der ute, og sørge for at disse pasientene som har ventet og ventet og ventet, nå endelig ser en mulighet for å kunne bli tatt på alvor. Nei, sier de rød-grønne – hvis vi kommer til makta, skal dere igjen settes på gata og vente og vente og vente.

Niclas Tokerud (A) [16:31:46]: Når vi dag behandler pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven, er det pasientenes beste vi må holde aller, aller høyest. Regjeringen foreslår å innføre fritt behandlingsvalg til tross for stor motstand fra svært mange hold mot ordningen. Et stort flertall av høringsinstansene advarer mot reformen og viser til at den ikke vil understøtte god og rettferdig utnyttelse av de samlede helseressursene vi har.

Arbeiderpartiet er opptatt av at pasientene skal sikres et godt tilbud med god kvalitet og med rask hjelp. Fritt behandlingsvalg er på ingen måte en garantist for dette, snarere tvert imot.

Det er spesielt tre problemstillinger jeg ønsker å ta for meg i dette innlegget. Det første er at fritt behandlingsvalg flytter ressurser fra de offentlige sykehusene og fellesskapets helsetilbud over til private sykehus. Norsk Sykepleierforbund uttaler:

«Etter NSFs vurdering vil regjeringens «behandlingsvalgreform» innebære et omfang av privat kommersiell tjenesteyting som vi ikke har sett i norsk helsetjeneste før.»

Arbeiderpartiet er enig med Norsk Sykepleierforbund og mener fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform for private leverandører av helsetjenester. Dette er ikke en reform som først og fremst ivaretar pasientenes rettigheter.

Så viste representanten Kristin Ørmen Johnsen til Den norske legeforening og sa at de er for tiltak som vil redusere ventetid. Det ville jo lønt seg å ta med hele sannheten fra Den norske legeforening, når de også sier:

«Det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene og køene er å sikre de offentlige sykehusene adekvate rammebetingelser gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet.»

Det er deres fulle og hele mening, og det er verdt å ha med seg.

I komiteens høring ble det uttrykt bekymring fra flere av de regionale helseforetakene over at det helhetlige sørge-for-ansvaret nå fjernes fra regionene. Det er i regionene man er tett på befolkningen, og det er her vi finner de offentlige sykehusene med ansvar for den kliniske aktiviteten, og som dermed kjenner behovene best. Når Helsedirektoratet nå får denne oppgaven, fjerner man ressursfordelingen fra dem som sitter med ansvaret.

En bredere utrulling av fritt behandlingsvalg vil på denne måten innebære en sterk og uoversiktlig markedsstyring i helsesektoren, med fare for at man får en privat sykehussektor ved siden av, og uten et samarbeid med offentlige sykehus. Vi vet at i nær framtid blir det en knapphet på mennesker som skal bekle de ulike helseprofesjonene. Regjeringen er dermed i ferd med å innføre en helsepolitikk som har potensial i seg til å sluse både økonomiske og faglige ressurser fra offentlig til privat sektor, med de svært alvorlige konsekvensene det vil ha for det solidariske helsevesenet, som har som mål å gi likeverdige og gode tilbud til alle innbyggerne over hele landet.

Fritt behandlingsvalg kan også føre til skjeve prioriteringer av offentlige ressurser, da tilbudet økes mest for enkle lidelser, som private aktører finner det mest lønnsomt å behandle. På noen områder kan altså økt privat kompetanse tappe offentlige sykehus for personell det allerede er en knapphet på.

Så har jeg allerede snakket – i replikkordskiftet tidligere – om flyttingen av ressurser fra behandling over til byråkrati. Men et godt svar har fortsatt ikke kommet. For det er helt klart at reformen vil medføre behov for et betydelig, nytt, stort godkjennings-, kontroll- og stykkprisbyråkrati. Alle høringsinstansene advarte mot det. Jeg kan ikke se at helseministeren har svart godt nok på disse innvendingene tidligere, og håper han vil gjøre det i dag.

Til sist til noe som allerede er tatt opp her, men som jeg vil understreke viktigheten av: Når finansieringen av ordningen med fritt behandlingsvalg etter regjeringens forslag skal skje som en slags overslagsbevilgning innenfor rammebevilgning, gjør det at økonomien i sykehusene blir mer ustabil. Da er det en trussel mot nye bygg, mot nytt utstyr og nye behandlingsmåter, akkurat som det har blitt sagt her tidligere. Det vil føre til et mindre effektivt helsevesen.

Så fritt behandlingsvalg er ikke en reform til fordel for norske innbyggere. Det er en prestisjereform fra regjeringen til de private tilbyderne. Det rokker ved mye av det som er bra ved det norske helsevesenet, og det tilbyr ikke gode nok løsninger på det som må forbedres.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [16:36:57]: Det er en utfordring at mange pasienter venter unødvendig lenge på behandling, når det finnes ledig kapasitet hos private aktører. Gjennom åtte år med Arbeiderpartiet i Helsedepartementet vokste ventetiden for flere hundre tusen mennesker som ventet på en operasjon eller annen helsebehandling.

I altfor mange år har personer med behov for behandling av rusavhengighet eller behov for psykisk helsehjelp vært underprioritert. For best mulig behandlingsresultat må disse pasientene gis rask behandling. At man da politisk tillater at gode behandlingsinstitusjoner står med ubrukte plasser, er ikke bare dårlig utnyttelse av kapasiteten som finnes, det er også et signal til disse pasientene om at de ikke er så viktige. Vi opplever at ruspasienter som er motivert for behandling, demotiveres på grunn av lang ventetid, og fordi de ikke blir hørt når det gjelder ønske om behandlingssted. Mange mister motet og fortsetter derfor å ruse seg.

Vi ser et stort behov for økt innsats på rusfeltet. Sammen med fritt behandlingsvalg tar regjeringen flere viktige grep for å bedre behandlingstilbudet til disse pasientgruppene. Vi styrker det forebyggende arbeidet i kommunene, og vi tilrettelegger for at kommunene skal bli flinkere til å følge opp pasientene etter endt behandling.

I Høyre har vi påpekt lenge at de svakeste i vårt samfunn i altfor mange år har hatt det vanskelig med å få rask og god behandling. Fritt behandlingsvalg vil redusere ventetiden for disse gjennom utnyttelse av kapasitet i både private, ideelle og offentlige institusjoner.

Det er hensynet til pasientene og pasientenes behov som er hovedårsaken til at regjeringen nå innfører fritt behandlingsvalg. Mennesker med behov for hjelp – det være seg mennesker med rusavhengighet eller depresjon – gis nå klare retningslinjer som gir trygghet for at de får nødvendig helsehjelp ved behov. Jeg vil understreke – jeg gjentar understreke – at det ikke er et mål at flest mulig pasienter skal velge seg bort fra den offentlige helsetjenesten. Vårt mål er å redusere ventetiden, styrke pasientens valgmuligheter og stimulere de offentlige sykehusene til også å behandle flere. Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal fortsatt løses ved de offentlige sykehusene.

Høyre ønsker likhet for alle i helsevesenet, uavhengig av tykkelsen på lommeboka. Vi har sett en uheldig utvikling i retning av et todelt helsevesen i Norge under åtte år med rød-grønt styre. De med helseforsikring betalt av arbeidsgiver og de med god personlig økonomi har sikret seg raskere helsehjelp enn de som står i offentlig helsekø. Det er uheldig om denne trenden drives videre på grunn av at altfor mange venter unødvendig lenge på behandling. At Arbeiderpartiet sier at de vil gå til valg i 2017 på å skrote reformen, og med det skjerpe inn allerede svake rettigheter som de rusavhengige har, er bare veldig trist. Det er likevel ikke overraskende at Arbeiderpartiet kjemper imot en reform som vil gi pasientene større makt. De var lenge kritiske til innføring av fritt sykehusvalg, en rettighet vi nå ser at de omfavner varmt.

Da Høyre ville innføre en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp innen en individuell fastsatt og medisinsk begrunnet frist, ble forslaget nedstemt av venstresiden, som mente at rettigheten ikke var så viktig at den måtte lovfestes. Arbeiderpartiets lovede reversering av reformen føyer seg dermed i rekken av en lang kamp imot det å gi pasientene større makt, en kamp for å forsvare systemet.

Sist Høyre satt i regjering, sørget vi for at de med rusproblemer fikk pasientrettigheter, at de kom inn under pasientrettighetsloven. Nå gir vi den samme pasientgruppen fritt behandlingsvalg med hensyn til hvor de ønsker å la seg behandle. En reversering, slik Arbeiderpartiet har signalisert, vil gjøre vondt verre for alle pasienter som venter på behandling. Det er ulønnsomt for fellesskapet, og det er dårlig utnyttelse av dyrebar kompetanse og kapasitet som vi vet finnes hos de offentlige og de private.

Morten Wold (FrP) [16:42:32]: I dag er det en festdag for pasienter, brukere og pårørende. I dag styrker Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, pasientenes rettigheter.

For Fremskrittspartiet er det hensynet til pasientene, til dem som i lange tider har måttet vente i en eller annen behandlingskø, og til dem som trenger operasjon og behandling i sykehus i fremtiden, som veier tyngst.

I løpet av åtte år med rød-grønn regjering kunne pasienter og brukere erfare økte ventetider og lengre helsekøer. Mange opplever ventetiden og uvitenheten som ofte følger med, som frustrerende og egnet til å skape utrygghet. For mange er det vanskelig eller umulig å utføre arbeid og hverdagsoppgaver under ventetiden. For andre kan skade eller sykdom forverres når ventetiden blir for lang.

Dette er ikke en forsvarlig utvikling. Fremskrittspartiet gikk derfor til valg på å styrke pasienters og brukeres rettigheter i møte med helsetjenesten. Vi gikk til valg på at flere skal få velge behandlingssted selv – på det offentliges regning. Vi gikk til valg på å ta i bruk alle gode krefter for å gi flere raskere og bedre behandling. Det er dette Fremskrittspartiet, sammen med sine samarbeidspartier, i dag leverer. Og jeg kan forsikre om at det er jeg og Fremskrittspartiet stolt over.

Gjennom åtte rød-grønne år økte antallet personer som tegnet helseforsikring, sterkt. Et todelt helsevesen har fått utvikle seg, der de med helseforsikring eller med god personlig økonomi har kunnet sikre seg raskere behandling og helsehjelp enn mennesker som venter i den offentlige køen. Kø er ikke kult, selv om Arbeiderpartiet later til å synes det.

Fremskrittspartiet ønsker ikke et todelt helsevesen. Vi ønsker at alle skal ha mulighet til å få rask og god behandling når sykdom og skade oppstår. Gjennom fritt behandlingsvalg får pasienter mulighet til å kutte ned på ventetiden og selv velge hvor de skal la seg behandle, uavhengig av størrelsen på lommeboka.

Tryggheten for at vi får nødvendig behandling med god kvalitet når sykdom eller skade oppstår, er vesentlig for tilliten til det norske helsevesen og vårt velferdssamfunn. Denne tilliten skaper vi gjennom å ta pasient- og brukererfaringer på alvor. Det har Fremskrittspartiet gjort.

Og, nærmest selvsagt: Brukerorganisasjonene er helt tydelige; de hilser fritt behandlingsvalg hjertelig velkommen.

Vi starter med fritt behandlingsvalg innen rus og psykisk helse. Dette er en gruppe pasienter som altfor lenge har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet. Nå løfter vi i Fremskrittspartiet og våre samarbeidspartier denne gruppen pasienter. Vi gir dem den valgfriheten de fortjener.

Fremskrittspartiet mener at friheten til å få velge mellom ulike tjenestetilbydere er et kvalitetsspørsmål i seg selv. Med nye aktører kommer nye ideer og nye arbeidsmåter. Fremtidens helsetjenester har ikke råd til å stenge ute dem som vil bidra til å utvikle vår felles velferd. Fremskrittspartiet ser muligheter, og ikke begrensninger, ved å gi flere rett til å velge.

Det er forunderlig, men det er verdt å merke seg at Arbeiderpartiet vil gå til valg i 2017 på en storstilt reverseringspolitikk – men vi hører forsvinnende lite om deres egne løsninger. Hva vil de gjøre med helsekøene? Hva vil de gjøre med ventetidene? Hvordan vil de løfte personer som i årevis har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet?

Arbeiderpartiet har gjort det klart at de vil reversere fritt behandlingsvalg og med dette svekke pasientenes rettigheter. Med det gjør Arbeiderpartiet det krystallklart; de vil ikke lytte til pasienters og brukeres erfaringer og ønsker.

Vi i Fremskrittspartiet og våre samarbeidspartier vil gjøre det vi kan for å unngå at Arbeiderpartiet skal få denne muligheten – for oss vil alltid brukerne og pasientene komme først.

Kari Henriksen (A) [16:47:04]: Høyre og Fremskrittspartiet har sikret flertall for en reform de tror på. Jeg forstår godt at representanten Kari Kjønaas Kjos er glad. Når det er sagt, deler jeg ikke gleden over innholdet, for der skiller vi lag.

Representanten Wilhelmsen Trøen lever godt med at Arbeiderpartiet ikke er fornøyd. Og det skulle da bare mangle. Heldigvis er verken Høyre eller Fremskrittspartiet til for å skape arbeiderpartivelgere. Det hadde tatt seg ut. Nei, det er ikke bekymringsfullt. Det som er bekymringsfullt, er at denne reformen er en absolutt ideologisk og ikke en pragmatisk reform. Vi har sett det på andre områder. Gode innspill tas det ikke hensyn til. Representanten Wilhelmsen Trøen kan gjerne leve godt med at Arbeiderpartiet ikke er fornøyd. Det er mindre tillitvekkende at de ikke – i denne saka heller – lytter til andre som har viktige innspill. Helsepersonell og brukere f.eks., som er redd for personellfragmentering og oppsplitting, at kompetansemiljøer vil forsvinne – er de verdt å lytte til? Innspill om sentralisering av spesialisthelsetjenester og prinsippet om at mest mulig av spesialisthelsetjenesten skal være nær der man bor – er det verdt å lytte til? At skattebetalernes innskudd til AS Norge reduseres fordi overskudd eksporteres til konti i utlandet – er det verdt å lytte til?

Den lave tilliten Kari Kjønaas Kjos og andre representanter fra denne talerstolen hevder at Arbeiderpartiet har til offentlige tjenester og offentlige sykehus, er faktisk bare ikke til å forstå. Arbeiderpartiet vil styrke de offentlige sykehusene. Det er vårt alternativ. Arbeiderpartiet vil ikke ha en ideologisk tilnærming til bruk av private aktører. Vi vil ha en pragmatisk tilnærming, der det offentlige nettopp får mer styring med de private aktørene til forskjell fra det som det nå legges opp til i denne reformen. Arbeiderpartiet vil utvikle de offentlige sykehusene. Arbeiderpartiet vil ha ventetida ned, styrke kompetansen, øke brukermedvirkninga og øke kvaliteten i offentlige sykehus og blant offentlig ansatte.

Tillitsbristen i retorikken fra regjeringa om at offentlige helsetjenester er dårlige, er helt åpenbar. Arbeiderpartiet er for å bruke private aktører som et virkemiddel for å gjøre helsetjenesten bedre, for å øke kompetansen og for å bedre behandlingskvaliteten. Høyre og Fremskrittspartiet vil, til tross for at det er store bekymringer rundt byråkrati og administrasjon f.eks., gjennomføre reformen. Er de bekymringene viktige å lytte til?

Den 16. mars hadde TV 2 et oppslag om økning i byråkratiet under denne regjeringa, og mye tyder på at økninga i denne perioden er den samme som i den forrige perioden – den eneste perioden i de siste regjeringsperioder der andelen byråkrater har økt. Sist gang det skjedde, var da nåværende statsminister var kommunalminister.

Det er veldig positivt at regjeringa prioriterer rusavhengige og mennesker med psykiske lidelser. Det syns jeg er bra. Men det er ikke positivt at regjeringas retorikk legger opp til at de som ikke er enig i denne ideologisk baserte reformen, er mot at rusavhengige og psykisk syke skal få god behandling. Den type retorikk finner jeg meg faktisk ikke i. Det er ikke sant. Arbeiderpartiet vil at disse pasientgruppene skal ha god behandling.

Vi vil ikke skrote reformer. Vi har en regjeringsperiode bak oss der vi har presentert og levert sykehusreform, rusreform, samhandlingsreform, folkehelsereform, demensreform og IKT-reform – og så snakkes det fra denne talerstol som om Arbeiderpartiet er systemforsvarere. Jeg tror ikke opposisjonen har fulgt godt med i timen.

Sveinung Stensland (H) [16:52:23]: Denne saken handler så visst om ideologi. Der vi setter pasienten i sentrum, har de rød-grønne mest omsorg for systemet. Der vi er mest opptatt av den som behandles, er de rød-grønne mest opptatt av hvem som behandler. Altfor mange pasienter venter unødvendig lenge, samtidig som det er ledig kapasitet i private institusjoner. Åtte år med rød-grønn regjering ga lengre helsekøer og ventetid for pasientene.

Vi har over tid sett en utvikling i retning av en mer todelt helsetjeneste, der de med helseforsikring betalt av arbeidsgiver eller med god personlig økonomi har kunnet sikre seg raskere helsehjelp enn mennesker som venter i offentlig kø. Ved fritt behandlingsvalg får pasientene mulighet til å kutte ned på ventetiden og selv velge hvor de skal behandles, uavhengig av tykkelsen på lommeboka. Fritt behandlingsvalg vil bli en helseforsikring for alle.

Det alt vesentlige av pasientbehandlingen skal fortsatt skje på de offentlige sykehusene, men fritt behandlingsvalg blir en viktig sikkerhetsventil for pasientene og en stimulans for de offentlige sykehusene til å bli enda bedre. Det er altså denne sikkerhetsventilen enkelte har så mye imot. Der vi setter pasienten i sentrum, har de rød-grønne, som mistet regjeringsmakten med historisk høye helsekøer, mest omsorg for systemet.

Slik kunne vi sagt det: Hadde vi bare visst hva slags system de rød-grønne, med Arbeiderpartiet i spissen, forsvarer, hadde dette vært enklere. Både Senterpartiet og SV har kommet opp med andre løsninger enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har i det siste vært alene med sitt forsvar av dagens foretaksmodell. Derfor er det oppsiktsvekkende at de i denne sakens innstilling skriver at det er nødvendig med en ny organisering av norsk spesialisthelsetjeneste. Arbeiderpartiet går altså til valg på ikke bare å reversere fritt behandlingsvalg; de mener åpenbart også at det er nødvendig med en ny organisering av spesialisthelsetjenesten. Forvirringen blir komplett når Arbeiderpartiet et annet sted i innstillingen mener løsningen for å få ned køene er mer penger inn i det samme systemet de altså mener trenger omorganisering.

Arbeiderpartiet har allerede innrømmet at deres eldrepolitikk er for dårlig. I denne saken sier de at spesialisthelsetjenesten må omorganiseres. Det er altså ikke så mye igjen av Arbeiderpartiets helsepolitikk. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at de er imot enhver reform som tar utgangspunkt i pasienten. De vil ikke være med og bygge pasientens helsetjeneste. De vil omorganisere til noe vi ikke vet hva er. Arbeiderpartiets helsepolitikk kan kokes ned til motstand mot enhver endring denne regjeringen foreslår.

Flere har påstått at personer med rusutfordringer eller psykiske helseutfordringer ikke er egnet til å være en del av ordningen fritt behandlingsvalg. Å hevde at disse vil være dårlig skikket til å foreta sine egne valg, er en skuffende stigmatisering. Mennesker med psykiske helseutfordringer eller rusavhengighet bør ha minst like stor rett til å velge behandlingsform og behandlingssted som somatiske pasienter. For disse kan brukermedvirkning og valg av behandlingssted være en avgjørende faktor for resultatet av behandlingen. Statistikk fra Norsk pasientregister viser i tillegg at dette er grupper som i størst grad har en avklart tilstand og venter på behandling.

Vi legger i fritt behandlingsvalg til rette for at de som har ventet lengst, nå skal komme først til. Det er altså dem SV kaller prøvekaniner – en merkelapp Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon vil ha seg frabedt. Som RIO sier selv: en merkelapp vi overhodet ikke ønsker – kanskje spesielt ikke fra folk som ikke har kommet med forslag om å rette opp kapasitetsproblemene innen døgnbehandling. Fritt behandlingsvalg er et forsøk på dette. Kom med et annet, så er vi lutter øre.

SV, partiet som har som sitt varemerke å snakke om problemer, kommer altså til kort når vi skal løse dem. Når vi tar tak i unnlatelsessynden fra de rød-grønnes regjeringstid, kapasitetsproblemene innen rusbehandling, kalles de som får sårt etterlengtet anerkjennelse og hjelp, prøvekaniner.

Tar vi utgangspunkt i pasienten, må pasienten får større innflytelse i egen behandling. Mens Høyre er opptatt av den som behandles, er de rød-grønne opptatt av hvem som behandler. Dette er den største skillelinjen i norsk helsepolitikk. Reformen fritt behandlingsvalg er et viktig steg på vei mot pasientenes helsetjeneste. Vi ruster Norge for framtiden og vil ta alle gode krefter i bruk på veien.

Ruth Grung (A) [16:57:06]: Jeg skal prøve å si noe om hva Arbeiderpartiet mener i denne saken, uten disse veldig store ordene som blir brukt hele tiden om oss.

Hvis pasienten fikk bestemme, er jeg helt overbevist om at de ville si at de vil ha det beste behandlingstilbudet, og det som virker. Det som har forundret meg etter at jeg begynte med helsepolitikk, er at det offentlige ikke har vært bedre på å sikre at de behandlingstilbudene vi gir de mest sårbare pasientene – og utsatte mennesker også, for det gjenspeiler seg også når det kommer til barnevernet – er gode nok. Min erfaring er – når jeg har snakket med dem, og gjennom de tilbakemeldingene jeg har fått, kanskje spesielt fra Vestlandet og den regionen jeg kommer fra – at de private har dominert veldig lenge. Noen har lyktes, men veldig mange har ikke fått det til. Så jeg savner en større innsats for å få på plass de kvalitetsindikatorene innenfor dette området, sånn at vi klarer å skille de gode behandlingstilbudene fra dem som ikke holder mål. Det fortjener de aller mest sårbare og utsatte pasientene, innenfor både rus og psykisk helsevern.

Derfor er det forunderlig at man starter med å gi en form for frislepp før man har det på plass, for det er ikke bra nok sånn som det er i dag. Det har vi i Arbeiderpartiet en pragmatisk tilnærming til, for det er dårlige tilbud også i det offentlige, men vi har mindre kontroll på de dårlige tilbudene i det private.

Det forundrer oss at da vi økte midlene som ble satt av til rusbehandling, prøvde vi i Arbeiderpartiet å si: Overlat til helseforetakene å si hvordan disse midlene kan brukes, sånn at de gir best mulig effekt. Men nei, de skulle prioriteres kun til private tilbydere.

Jeg har vært på Flonikollektivet, som Helse Bergen driver. Det er et utrolig bra tilbud. Det er medikamentfritt, men det er krevende, med tre faser, og de tyngste pasientene er innom der. Det som nå sies om pasientrettigheter og økt valgfrihet, innebærer ikke at de kan søke plass på Flonikollektivet, for der er det ikke muligheter for plass, for Helse Bergen har ikke midler til dem. De har måttet redusere tilbudet, parallelt med at de måtte øke midlene til LAR. Så der har man rett og slett ikke rammer, og da har man heller ikke den valgfriheten.

Vi har også bedt om å få vite hva Helse Vest måtte betale for de nye 40 plassene som de fikk. Det har vi ikke fått ut informasjon om. Men Helse Vest sa at de var i en monopolsituasjon, for hele økningen skulle skje innenfor de anbudene som allerede var der, og de kunne forhandle. En del av dem hadde ikke nok plasser. Under høringen kom det også fram at det ikke var alle disse private og ideelle organisasjonene som hadde flust med plasser og nye tilbud. Så de var tydelige også på det – i tillegg til det som de sa om pensjonsutfordringer.

Det er få som har nevnt at dette tilbudet går ut på å øke antallet langtidsplasser, mens de faglige innspillene vi har fått, sier at poliklinisk behandling i nærmiljøet har størst effekt. Jo, det har vi fått innspill om, og det sa også Legeforeningen i høringsrunden. Den tilbakemeldingen har jeg også fått når jeg har vært i dialog med spesielt Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen.

Denne innrettingen er altså med på å forskyve ressursene fra der hvor de gir best effekt, og over på langtidsplasser. Det er heller ikke til pasientens beste.

Vårt utgangspunkt er at vi ønsker at de kvalitetsindikatorene kommer på plass, sånn at vi klarer å skille, og sånn at pasientene – spesielt ruspasientene – får de beste tilbudene.

Til slutt har jeg lyst å si at det for Arbeiderpartiet også er viktig å hindre at vi får flere tunge rusmisbrukere. Og det er litt problematisk med de borgerlige, som på den ene siden synes det er greit å øke tilgangen på alkohol gjennom taxfree-ordningen, så lenge de på den andre siden tilbyr valgfrihet når det kommer til behandling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Audun Lysbakken (SV) [17:02:09]: Jeg vil bare kort tilbake til det statsråden sa i replikkordskiftet, der han slo fast at denne reformen, sånn som den nå ligger, vil ha noe å si for enkeltpasienter, men ikke noe særlig å si for volumet på pasientbehandling. Da må i så fall de borgerlige partiene bestemme seg for å slutte å si to ting på én gang, for vi får hele tiden høre at denne reformen er viktig for å få ned helsekøene. Det kan umulig være riktig, hvis det statsråden sa, var riktig. Det er en grei avklaring, synes jeg. Igjen: To ting som er motstridende, kan ikke være riktige på én gang.

Jeg synes nok at en del representanter underslår at denne reformen etter hvert skal utvides til også å gjelde somatikken, og at det derfor ikke er et spørsmål om å prioritere rus- og psykiatripasienter foran andre pasienter, men et spørsmål om å innføre nye prinsipper i måten vi prioriterer på i hele helsevesenet. Da må jeg si at jeg synes deler av ordbruken her fra noen av de borgerlige representantene nærmer seg det jeg vil kalle lavt skolevalgnivå. Hvis noen tror at det er sånn at noen av oss som er i denne salen, har valgt å bli helsepolitikere fordi vi ikke bryr oss om pasientene, men er mer opptatt av systemet, blir jeg litt overrasket. Jeg tror ingen egentlig tror det. De ideologiske motsetningene i dette handler jo ikke om, som representanten Stensland sa, at det er noen som setter pasienten først, og noen som setter systemet først. Det handler om at vi tror på ulike systemer for å kunne gi pasientene det beste helsevesenet man kan. Jeg tror vi får en mye bedre debatt hvis vi tar debatten med en grunnleggende respekt for at vi alle vil det beste, men at motsetningene oss imellom handler om at vi tror på forskjellige virkemidler. Da får vi også en mer interessant politisk debatt, tror jeg.

Jeg tenker vel at når en henfaller til et debattnivå der en får det til å se ut som om noen av oss egentlig ikke bryr oss om de mest sårbare pasientene, osv., er det ofte sånn at den typen retorikk er et tegn på at det politiske prosjektet ikke er så solid. I dette tilfellet tror jeg det er riktig, for den reformen som første del av bankes igjennom i dag, er en reform som i utgangspunktet før valget, med det valgresultatet vi fikk, ikke skulle hatt flertall i denne sal, fordi flertallet av representantene tilhører partier som gikk til valg mot den.

Det er en reform som har fått sterk kritikk fra viktige høringsinstanser, men vi har heller ikke i dag hørt de borgerlige partiene tilbakevise nøkkelpunkter i den kritikken – knyttet til prioritering, knyttet til konkurransen om nøkkelpersonell og framveksten av en større kommersiell sektor i helsevesenet.

Marit Arnstad (Sp) [17:05:27]: Det er grunn til å slå fast, etter en slik debatt som vi har hatt i dag, at gjennom de endringene som en foretar, vil Stortingets flertall i dag gi fra seg viktige muligheter for en helhetlig planlegging og også til å foreta rettferdige prioriteringer innenfor helsevesenet. Det må vel slås fast at det blir verken flere ressurser eller flere fagfolk av den typen endring en utfører i dag, av denne typen privatisering, men de helsepolitiske verktøyene blir nok færre i årene framover.

Når Stortinget har lovfestet at formålet med spesialisthelsetjenesten er å yte gode og likeverdige tjenester til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, er det etter Senterpartiets mening de offentlige sykehusene som må være bærebjelken. Så kan det være grunn til å være systemkritisk overfor de offentlige sykehusene og det offentlige sykehusvesenet. Det er det ingen tvil om. Det var i og for seg også Høyre den gangen de satt i opposisjon. Det hører vi ikke så veldig mye til nå, men det tror jeg det er grunn til å være.

Men det er viktig å se litt lenger fram når det gjelder denne reformen, og jeg deler representanten Tungs refleksjon over at denne reformen har et potensial i seg til å rokke ved sterke offentlige sykehus, til å gjøre dem sårbare, og særlig gjelder det de lokale sykehusene.

Helseministeren har på nyåret sin sykehustale. Han signaliserte da at det kunne komme til å være en svekkelse av akuttkirurgisk beredskap i Norge. Det var et forslag og et signal som møtte stor motstand – med rette. Ingen regjering, kanskje heller ikke den blåeste vi har sett i norgeshistorien, kommer til å få til noe slikt uten kamp. Men fritt behandlingsvalg er noe som på lengre sikt kanskje kan være noe av den nødhjelpen de blå partiene trenger for også å få gjort noe med lokalsykehusene. For det er ikke noen tvil om at mange lokalsykehus i dag sikrer sin virksomhet og den helheten de har, gjennom planlagte operasjoner der de ofte betjener et langt større område enn det det er befolkningsgrunnlag for. Tynset er et eksempel på det, og i den sammenhengen vil fritt behandlingsvalg gjøre det komplisert å forutse hvordan pasientstrømmen vil gå. Privat helseforretning kan erfaringsmessig etablere seg der markedene er størst, der det bor flest, og det kan bli vanskeligere å opprettholde tilbud som en ser på en del lokale sykehus i dag. Det offentlige tilbudet blir altså langt mer sårbart.

Men så er det som står igjen, at sjøl om det skal komme flere private inn, så vil de offentlige sykehusene fortsatt ha ansvaret. De vil ha ansvaret for det helhetlige tilbudet, men de risikerer altså å tappes både for dyktige fagfolk, for de mest lønnsomme pasientene og for avgjørende erfaring for å drive utviklingen videre.

Senterpartiet synes at forslaget i dag er et dårlig forslag. Vi trenger en systemkritisk debatt om det norske sykehusvesenet, men ikke i den retning denne debatten fører.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:08:49]: Dette er blitt en interessant debatt. Jeg har først lyst til å si at jeg synes, selv om noen forsøker å framstille det på en annen måte, at alle argumenter vi har hørt i dag fra de rød-grønne partiene, vitner om at man er mer opptatt av å forsvare systemet slik det er i dag, enn å gi løsninger for å bedre situasjonen for de 240 000 som står i kø, og som venter. Det snakkes om rettferdig prioritering. Dette er pasienter som har rett på behandling, og som venter. Så er dette også en reform som skal sikre økt effektivitet i de offentlige sykehusene, som skal sikre at vi får mer pasientbehandling. Vår regjering har lagt til rette for en større vekst i pasientbehandlingen i spesialisthelsetjenesten i sine to budsjetter enn de rød-grønne fikk vedtatt på sine åtte år.

Når Arbeiderpartiet lover å reversere reformen, for det har vi lest i media, går de altså til valg på å svekke pasientrettighetene. Det må jo kalles å tale for seg at Arbeiderpartiet igjen vil forsvare systemets rolle heller enn å snakke om pasientens rolle. Brukerne, representert ved den største organisasjonen på russiden, RIO, sier jo også at det er «hjerterått overfor brukerne som har sett frem til å kunne velge behandling friere enn før». For det er dette det handler om. Det handler om at noen pasienter skal kunne velge friere. Da er det hjerterått, for pasienten blir glemt oppi det hele, og de som taper for Arbeiderpartiets forsvar for systemet, er de mest sårbare pasientene.

Jeg har ikke hørt én annen løsning i dag enn at vi skal beholde det som ikke fungerer, altså det systemet som de rød-grønne regjerte med i åtte år. Representanten Ruth Grung etterlyser kvalitetsindikatorer. Det har vi også gjort, i åtte år, og jeg håper dette kommer på plass i en opptrappingsplan som vi kommer til å se på rusfeltet.

Arbeiderpartiet ser ut til å mene at et solidarisk helsevesen handler om at pasienter skal stå solidarisk i kø. Vi har mer tro på å gi pasienter behandling og livet tilbake. Ja, denne reformen er ideologisk betinget. Vi har en ideologi om å styrke det sosiale sikkerhetsnettet. Vi har en ideologi om å skape pasientens helsetjeneste. Så Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene har helt rett: Det er disse ideologiene som ligger bak reformen fritt behandlingsvalg.

Ketil Kjenseth (V) [17:11:57]: Representanten Karianne Tung fra Arbeiderpartiet snakket om en forundringspakke. Jeg er aller mest forundret over hvordan Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV omtaler de ideelle aktørene med mistro og mistillit. Det er de som står for 99 pst. av de private behandlingene i norske sykehus og i spesialisthelsetjenesten. I rusbehandlingen står de ideelle aktørene for omtrent 50 pst. av behandlingene, og er sånn sett store. Det er altså de ideelle aktørene som står bak.

I den somatiske behandlingen er de tre største sykehusene Lovisenberg, Diakonhjemmet og Feiringklinikken. De er også ideelle aktører, og Feiringklinikken er eid av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Det planlegges ett stort privat sykehus i Norge. Det er den nye Feiringklinikken på Gardermoen, en investering på langt over 1 mrd. kr, og Kreftforeningen skal inn på eiersiden sammen med LHL. Jeg har ikke hørt noen som er mer begeistret over den etableringen enn Arbeiderpartiet, og generalsekretærene i henholdsvis LHL og Kreftforeningen er en fylkesleder i Arbeiderpartiet og en tidligere statssekretær i Arbeiderpartiet.

Fellestrekket for de ideelle aktørene er at de er organisert som aksjeselskaper når det kommer til drift. De facto er de altså private og dermed skattepliktige til fellesskapet. Det er disse ideelle aktørene SV vil ramme med sitt forslag om en toppskatt for de private helseforetakene for å bidra til forskning og utvikling og rekruttering. Venstre er enig i at de private skal bidra til forskning og utvikling og til rekruttering, men dette kan fint skje uten å ilegge dem ytterligere skatt og avgifter. Et eksempel på det: Modum Bad har i dag en døgnpris på rundt 3 000 kr, mens de offentlige tilbudene for tilsvarende behandling ligger på rundt 12 000 kr. Jeg er ganske nysgjerrig på hva det mellomlegget er. Jeg forstår at de offentlige sykehusene helt naturlig har større systemutgifter og strukturutgifter, men det er en betydelig prisforskjell, og det er altså denne aktøren SV vil straffe med ytterligere avgifter til fellesskapet for å bidra til forskning og utvikling.

Her er det mye jeg ikke får til å henge på greip med hensyn til hvem som skal bidra til å skape både bedre kvalitet og økt kapasitet, og det er slik at det ikke står noen kommersielle private aktører på trappene til å bygge storstilte sykehus i Norge. Dette handler om å legge til rette for at de ideelle aktørene kan bidra til å skape et bedre helsevesen til nytte for pasientene.

Kjersti Toppe (Sp) [17:15:09]: Når ein høyrer på debatten, skulle ein tru at det var eit skilje i salen mellom dei som ønskjer bruk av private tilbydarar og ideelle, og dei som ikkje ønskjer det, men det er jo ikkje slik. Private og ideelle tilbydarar gjer ein stor innsats i dag, og det vil Senterpartiet at dei skal fortsetja med. Poenget med denne saka er at det offentlege gir frå seg retten til å styra over det samla helsetilbodet. No treng ikkje private lenger ha ein avtale med dei offentlege sjukehusa, dei får i praksis fri etableringsrett. I proposisjonen står det svart på kvitt at det ikkje skal takast helsepolitiske omsyn når ein skal gi private tilbydarar godkjenning. Det er det som er poenget her, ikkje at ein vil ha auka bruk av private eller fleire ideelle – det kan vera veldig bra der det er køar. Poenget er at ein gir frå seg retten til å styra over det samla helsetilbodet. Og då er konsekvensen at det kan gå ut over andre pasientar, slik at den såkalla retten nokre har til fritt behandlingsval, vil gå ut over andre pasientar. Det kan gå ut over strakshjelp, det kan gå ut over utdanning av nøkkelpersonell, og det kan gå ut over forsking, fordi helsekronene vert skeivt fordelte. Det er det som er poenget med denne saka, at ein i praksis gir private fri etableringsrett. Det offentlege står då svekt tilbake. Og dette gjer ein fordi ein har tru på konkurranse. Det er ein ideologisk forskjell, men konsekvensen er vi veldig kritiske til.

Representanten Ørmen Johnsen spurde kva Senterpartiet ville med ny organisering og betre leiing. Ja, vi vil ha ny organisering og betre leiing. For det er ikkje berre eit pengespørsmål i det offentlege. Vi meiner vi kan få til meir pasientbehandling og mindre køar med å gjera det slik dei har gjort det i Skottland, og vi vil koma tilbake igjen til Stortinget på eigna måte og fortelja meir i detalj om vår løysing på det.

Når det gjeld rus- og psykiatripasientar, er det ei forenkling slik det vert framstilt her i dag. 80 pst. i psykiatrien vert viste til poliklinisk behandling. Det er ikkje ein del av denne ordninga. Når det gjeld ruspasientar, er retten inkludert døgnbehandling. Om dei skal ha dagbehandling, og om dei skal ha poliklinisk behandling, er ikkje dette inkludert i den retten som vert innført i dag. Og desse pasientane treng jo eit mangfald av tilbod og lang oppfølging, og at nokre har eit sørgja-for-ansvar. Mange har kome med tilbakemeldingar om at det nettopp er det som vert svekt ved innføringa av reforma.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:18:24]: Helseministeren – med flere – påstår at Arbeiderpartiet vil ta fra pasienter rettigheter hvis vi kommer i posisjon. Det er feil. Og nå skal dere høre: Vi skal ikke fjerne en eneste pasientrettighet, vi skal styrke dem, og vi skal heller ikke fjerne behandlingsplasser som har god kompetanse på sitt felt, og som tar viktige oppgaver for fellesskapet til beste for den enkelte pasient. Men to ting vil vi reversere: prinsippet om at private aktører skal kunne behandle pasienter fullstendig frikoblet fra det offentlige helsevesenet, og prinsippet om at de private tilbyderne i fritt behandlingsvalg skal kunne behandle pasienter uten at man har noen volumbegrensninger eller rammer for behandlinga, slik offentlige sykehus har. Først: Det å frikoble private behandlere fra offentlig helsevesen er en oppskrift som ingen, absolutt ingen, mener er riktig vei å gå. Tvert imot: Her har vi snakket oss varme, og helt samstemte – alle partiene – om at det vi trenger, er mer samarbeid, mer kontinuitet, mer helhetlige pasientforløp der kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og rehabilitering henger sammen. Denne reformen er jo rigget sånn at den motarbeider en sånn praksis.

Det andre er at prinsippet er at private tilbydere skal operere uten tak og uten volumbegrensninger. Det blir jo noe merkelig at offentlige sykehus, som vi har over hele landet, og som har et samfunnsoppdrag, skal ha rammer og klare føringer for sin virksomhet, mens private kommersielle aktører – ofte store helsekonsern med adresse i skatteparadis, som henter ut store utbytter – altså skal ha fritt armslag. Hvorfor i all verden vil regjeringa norsk helsesektor og norske pasienter så vondt?

Og så skal regjeringspartiene høre én gang til: Vi skal styrke det offentlige helsevesenet, i kommunene og i sykehusene, og vi vil at det offentlige helsevesenet skal samarbeide med de beste private – og særlig ideelle – aktører. Jeg gjentar: samarbeide med de beste private – og særlig ideelle – aktører.

Så er det fortellinga om ventetidene, og det er jo litt merkelig: Det er altfor mange som venter for lenge, og det er et stort problem for alle hvordan vi skal komme oss rundt det, men det er faktisk feil å påstå at alle ventetidene har økt under den rød-grønne regjeringa. På side 14 og 15 i proposisjonen fra departementet viser man at særlig for psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglig spesialisert rusbehandling har ventetidene gått betydelig ned. Det samme har fristbruddene for alle slags behandlinger. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig. Derfor må vi se på hva som har gjort at ventetidene har gått ned, og så må vi gjøre noe med det.

Så vil jeg si at jeg synes det er litt stusslig at vi i denne salen ikke tar det overordnede perspektivet og snakker om hvilke drivere og drivkrefter som skal få helsesektoren til å vokse, til å bli bra, til å bli kompetent, og hva vi skal gjøre for å ha likeverdige tjenester over hele landet. Det mangler i denne debatten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:21:45]: Norske offentlige sjukehus gjør en god jobb i behandlinga av folk. Stadig flere lidelser behandles, og behandles med bedre resultat, og vi har veldig mange gode fortellinger. Men samtidig er det en snikende utrygghet ved sentralisering av føde- og akuttilbud, og det er for lange køer for planlagte inngrep.

Temaet nå er ikke akuttilbudet. Temaet nå er å sette pasienten i sentrum, redusere ventetider, køer og å bedre kvaliteten, og det er store forbedringsmuligheter i de offentlig eide sjukehusene. Organisasjon og ledelse av statlige sjukehus er langt fra god nok. Det er nødt til å skapes et effektivt møte mellom pasient og lege. Det gjøres ved at en stoler på folk som står i førstelinja, at en har en stedlig ledelse, at en har en folkevalgt styring. Som medlem i kontrollkomiteen har jeg dessverre altfor mange erfaringer der med hvordan offentlig eide sjukehus ikke fungerer godt nok. Det trengs en ny organisasjon og ledelse, og her er det virkelig forbedringsmuligheter.

I dag er arbeidsdelinga mellom offentlig eide, ideelt eide og privat eide sjukehus, og vi har det både i somatikk og i psykiatri. Senterpartiet er for sterke offentlig eide sjukehus, med gode ideelt eide og aksjeselskapseide sjukehus som supplement, men for ideelt eide og aksjeselskapseide sjukehus har Senterpartiet krav om avtale med den som betaler – staten. Og det burde også være naturlig for Høyre og Fremskrittspartiet at den som betaler, har en viss kontroll med hva en betaler for. Det er en sentral del av nødvendig styring og kontroll. Den som betaler regninga, må ha innflytelse.

Fritt behandlingsvalg – hva er det? Selskaper med det formål å tjene penger, stiller diagnosen og utfører behandlinga, og staten betaler. Hvor finnes et tilsvarende system? Hvor finnes et tilsvarende system – at det er private som stiller diagnosen og utfører behandlinga, og så er det det offentlige som betaler?

Det er sterkt å oppleve debatten her i dag. Det er umulig med et slikt system for det offentlige å kontrollere om kostnadene står i forhold til jobben som er gjort. Og som min medrepresentant Kjersti Toppe sa: Det er også umulig å kontrollere om det er gjort mer enn det som er nødvendig, altså overbehandling, for å tjene mer.

Dette er et system som har en enorm systemfeil. Høyre og Fremskrittspartiet går inn i systemfeilen med åpne øyne. Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til systemfeilen etter at de har gått til valg på det stikk motsatte – de snur altså trill rundt! De har fått mandat på et annet system og snur her i salen for å gi regjeringa flertall. Det er noe som folk vil merke seg – en slik manglende marg hos folkevalgte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:25:09]: Arbeiderpartiet prøver nå å fraskrive seg ansvaret for at man tar fra pasientene en rettighet dersom man reverserer denne reformen. Det som skjer når pasienten sitter på et legekontor og skal behandles og man vet at det er kø i det offentlige – det kan også være kø i det private – er at det vil være en dialog mellom pasient og lege for å finne ut hvor det passer best for en, hvor det er riktigst at en går. Da vil pasienten kunne få lov til å velge. Det er den rettigheten som blir borte, og det nytter det ikke å prate seg ut av.

Jeg synes også det blir veldig spesielt når man snakker om skatteparadis og store konsern som skal komme inn i Norge og behandle pasienter som har rusproblemer. Det vil ikke skje.

Til representanten Tokerud når det gjelder Legeforeningen: Hvis man leser videre i proposisjonen og merknadene der, ser man at Legeforeningen mener at det offentlige i dag faktisk har en for stor grad av en monopolrolle, og at man ønsker flere private inn nettopp for å kunne effektivisere.

Når det gjelder system, som representanten Lundteigen tok opp: Ja, det finnes i dag et system hvor man faktisk har vurderingskompetanse. Man vurderer i dag på Modum Bad om en pasient trenger behandling i spesialisthelsetjenesten eller ikke. Den kompetansen har vært i dette systemet i åtte år. Det er den vi nå legger inn i denne loven, sånn at det blir legitimt og vi har den kompetansen.

Jeg har lyst til å si at noe av det første som møtte meg da jeg kom på Stortinget, var et brev fra en far i mitt hjemfylke som var utrolig lei seg fordi datteren hans flere ganger hadde blitt tilbudt plass innen rusomsorgen i Oslo. Det visste han gikk gal vei, fordi hun da ville komme ut i det miljøet som hun ikke hadde godt av. Han ønsket at hun skulle komme på et privat sted. Det kostet nærmere 200 000 kr, og det hadde han ikke råd til. Han visste at det var plass der. Det er denne ordningen vi nå skal rette opp, slik at hans datter faktisk vil få en mulighet til å få behandling.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [17:28:00]: Til representanten Per Olaf Lundteigen og Senterpartiet: Det var ikke slik at Venstre drev en aktiv valgkamp mot fritt behandlingsvalg. Det var en idé fra Høyre som det var lite kunnskap om. Vi drev heller ikke noen aktiv valgkamp for det, men vi uttalte at vi var kritiske.

Så har vi ikke snudd i salen i dag. Dette er en samarbeidsavtale som ble inngått i Nydalen rett etter valget som Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet ble enige om, og en ble enige om at en skulle starte med å prøve ut dette innenfor rus og psykiatri, og fase det gradvis inn innenfor somatikk. Vi har samarbeidet i nesten ett og et halvt år om å gjøre denne reformen så god som mulig, og vi er trygge på at dette kommer pasientene til gode. Vi starter med en forsiktig innfasing, vil jeg da si, med de pasientene det er færrest av, litt i motsetning til Samhandlingsreformen, som ble innført i altfor små kommuner, og som Senterpartiet nå har reversert.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:29:23]: Pasientrettighetene er ikke knyttet til hvordan man organiserer tilbudet. Om vi nå styrker forbindelsen mellom den private behandlinga og det offentlige helsevesenet, som vi ønsker å gjøre, beholder pasientene nøyaktig samme rettigheter. Det er nedfelt i fritt sykehusvalg – det beholder de.

Så er det dette med store konsern – nei, kanskje ikke på rus og psykiatri, men regjeringa har jo lovet at dette skal man rulle ut i stort, dette skal skje også for andre typer behandlinger, og da får man en helt annen situasjon. Da er det de store internasjonale konsernene som kommer inn og tilbyr det de mener er de mest lønnsomme av behandlinger til norske pasienter. Det vil, som noen har sagt her, også gjøre noe med muligheten til prioriteringer. Da gir vi fra oss prioriteringsverktøyet til dem som sjøl får bestemme hvilke behandlinger de vil prioritere.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:30:55]: Til representanten Ørmen Johnsen som refererte til Modum Bad og deres kompetanse: Jeg vil bare understreke at Modum Bad over lang tid har gjort en veldig god jobb, ja, en enestående god jobb. Det er sjølsagt en lokal ledelse der, det er sjølsagt at maten blir laget der, og det er en atmosfære som er forbilledlig. Det er en organisasjon som har en avtale med det offentlige, og hvor det offentlige har en streng oppfølging. En vet altså hva en betaler for.

Poenget med dette frie behandlingsvalget nå er ikke Modum Bad. Poenget med det frie behandlingsvalget er å legge til rette for at vi skal få flere aksjeselskapseide institusjoner. Det er det som er hele poenget fra Høyres side. Det er greit at det er det Høyre ideologisk står for, det er ikke noe nytt ved det.

Til representanten Kjenseth, som sier at Venstre ikke aktivt har hatt noen valgkamp for fritt behandlingsvalg: Nei, de har ikke det. De har hatt et stortingsvalgprogram for det motsatte, og det er en del som leser program og er i det vesentlige opptatt av hva partiene står for i helsepolitikken. Dette har ikke vært noen idé fra Høyre, det har vært en viktig programpost fra Høyre, og det er Venstre og Kristelig Folkeparti som i dag gir flertall. Hadde ikke de to partiene gitt Høyre og Fremskrittspartiet flertall, hadde det ikke blitt noe av dette ideologiske eksperimentet med denne betydelige systemfeilen som jeg har beskrevet.

Senterpartiet går ikke inn for å skrote Samhandlingsreformen. Vi er varmt tilhengere av Samhandlingsreformen, men vi ønsker å endre betalingsordningene innenfor Samhandlingsreformen. Noe av vår strid for å sikre lokalsykehusene er nettopp at det vanlige er det vanlige, og lokalsykehusene lever i en veldig tett symbiose med primærhelsetjenesten, og det er noen av de viktigste samhandlingsarenaene vi har. Vestre Viken har med Ringerike sykehus et forbilledlig drevet sykehus i forhold til Samhandlingsreformen.

Så til slutt: Statsråd Høie er stolt av sin ideologiske reform, fritt behandlingsvalg. Samtidig blir statsråden nærmest overrasket og greier ikke å svare på min replikk om spesialistbehandlinga ut fra offentlige sykehus, som vil gå ned relativt sett i forhold til private sykehus, og på hvilke konsekvenser det får for investeringer i kapasitet i offentlige sykehus. Det er veldig overraskende at ikke statsråden har et klart syn på dette. Hvis det er en slik fantastisk reform som skal redusere køer, så må da det innebære at det skal gjøres mer der, og det vil da ha betydning for kapasitetsutviklinga, og det vil måtte ha betydning for hvordan en dimensjonerer offentlige, statlige investeringsprosjekter på dette området framover. Jeg ber om statsrådens forklaring.

Statsråd Bent Høie [17:34:07]: Først til de gjentatte påstandene som er kommet fra representanten Toppe om at dette innebærer at det ikke er mulighet for kontinuitet i behandlingen. Det er ikke riktig. Det vil være de samme pasientrettighetene og mulighetene som ligger i denne ordningen som der det offentlige i dag kjøper av private med avtale. Representanten har flere ganger vært oppe på talerstolen og understreket at Senterpartiet er veldig for å bruke private ideelle gjennom anbud, og det vil være akkurat de samme betingelsene som gjelder for pasienten her, som når det er kjøpt gjennom anbud. Det er bare en vesentlig forskjell, og det er at dette gir en mulighet til å utnytte kapasitet utover de rammene som anbudsavtalene legger.

Her ligger også kjernen i det som representanten Tove Karoline Knutsen ikke vil innrømme, nemlig at hvis de reverserer denne reformen, fratar de pasienten en reell rettighet. Jeg vil minne om at det er pasient- og brukerrettighetsloven Stortinget har til behandling i dag. Det er den Arbeiderpartiet må gjøre endring i, og konsekvensen av endringen er at pasienten ikke får mulighet til å velge å få behandling hos private som er godkjent og har ledig kapasitet, men rettigheten til Arbeiderpartiet vil være en rett til å stå i en offentlig kø. For pasienten er det innholdet i rettigheten som har betydning. Å reversere den lovendringen som Stortinget gjør i dag, vil frata pasienten et reelt innhold i pasientrettighetene.

Det er helt riktig at dette var en viktig sak i samtalene mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Og det som var viktig for Kristelig Folkeparti og Venstre, var det første, som vi er helt enige om, at vi skulle starte opp med en ny rettighet for de pasientene som har de største behovene, mennesker som er rusavhengige og som har psykiske lidelser, og at denne reformen skulle innføres gradvis, der man skulle høste erfaringer underveis og kunne korrigere oss underveis. Det er også derfor loven er lagt opp som den er gjort, nettopp for at vi skal kunne gjøre dette gradvis og høste erfaringer. Opplever vi at det er negative konsekvenser eller ting vi ikke har forutsatt, har vi gode muligheter for å justere. Det er en ideologisk reform i den forstand at den setter pasienten i sentrum, men det er en pragmatisk reform i den forstand at en kan gjøre gode justeringer underveis hvis det er ting som en opplever ikke fungerer godt, så lenge vi ivaretar hovedhensikten, å styrke pasientens valgmulighet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [17:36:58]: Til skuldinga frå statsråden om at det ikkje stemmer, det eg har sagt frå talarstolen om at pasientar ikkje er sikra samanhengande forløp, vil eg kort referera til det som helseføretaka har sagt i høyringa om IKT – om det at ein ikkje sikrar samsvarande system på IKT-feltet før ein lèt private få betalt pasientbehandling, utan krav til avtale. Føretaka seier sjølve at dei då ikkje kan sjå om ein privat leverandør tar imot ein pasient, om frist frå stat og helsehjelp vert overhalden, eller om det i det vidare forløpet vert avdekt forhold som viser at pasienten har behov for noko som går utover det som den private leverandøren er kompetent til å gi. Dei uttalar at det er eit pasientsikkerheitsproblem. Dette er éin ting som viser at det er mykje uavklart med reforma, som ikkje sikrar heilskaplege tenester.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:38:23]: Jeg skal innrømme at under den forrige regjeringa var det også eksempler på at statsråder ikke svarte på spørsmål, men det har ikke blitt bedre i denne stortingsperioden. Nok en gang opplever jeg nå at etter at jeg har stilt det samme spørsmålet to ganger, svarer ikke statsråden på spørsmålene. Det blir ikke noen reell debatt når ikke statsråder kan svare på spørsmålene.

Det sies her at dette er en stor reform som har store positive konsekvenser ved at det private behandlingstilbud vil gjøre mer. Mitt spørsmål var da om ikke dette vil påvirke planlegging av dimensjonering av offentlige sykehus, og må tas inn i de planene, og statsråden er helt taus. Det tyder på at reformen er lite gjennomtenkt – en tør ikke å ta konsekvensene av sine egne ord.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:39:31]: Representanten Lundteigen sa at det ikke handlet om Modum Bad. Jo, det handler om Modum Bad, det handler om Lovisenberg, det handler om Diakonhjemmet, det handler om Haraldsplass, det handler om Blå Kors, det handler om Frelsesarmeen – som har sagt at de faktisk har mer kapasitet enn det de har fått avtale om. Det er problemstillingen: at vi har ledig kapasitet som Kristelig Folkeparti ønsker å kunne bruke.

IKT ble også satt fram som en problemstilling. Det er jeg helt enig med representanten Toppe i, men den problemstillingen har vi også i dag. Så det er et felles løft i dette huset for faktisk å få det til. Hvis det blir henvist til åreknutebehandling i Helse Vest, og de skal kjøpe den av en privat aktør, må man selv som pasient ringe og be om at journalen må bli sendt dit, fordi IKT-systemet ikke fungerer. Så det er ingenting nytt under solen. Derfor tenker jeg at det er et felles løft i denne salen å få til IKT-systemene.

Statsråd Bent Høie [17:40:41]: Representanten Bollestad svarte i realiteten på spørsmålet om IKT, for skulle vi ha ventet med å innføre muligheten for pasienten til å velge mellom sykehus til vi hadde et IKT-system som gjorde at informasjonen fulgte med pasienten, måtte vi også ha stoppet fritt sykehusvalg mellom de offentlige sykehusene i Norge i dag. Det er selvfølgelig ikke sånn at vi kan vente med å gi pasienten muligheten til å velge. Det må være et IKT-system på plass på det området, men vi jobber veldig mye nå med å forbedre IKT-systemet, og det vil også bli gjort.

Så til spørsmålet fra Lundteigen: Det vil være behov for vekst begge plasser, for også i dag ser vi at det er mange pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, som venter, og ser vi inn i glasskulen, ser vi at det vil være behov for vekst i behandlingen av pasienter i Norge. Så det vil være behov for vekst begge steder.

Det som er viktig, er at en planlegger for det på en bedre måte enn det som er gjort tidligere. Derfor gjør denne regjeringen det som forrige regjering ikke gjorde. Vi jobber med en nasjonal helse- og sykehusplan som skal forankres demokratisk her i Stortinget, der vi nettopp løfter fram de utviklingstrekkene som vil ha betydning for utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Norge. Vi involverer Stortinget i disse viktige beslutningene på en helt annen måte enn det som er blitt gjort før, og Nasjonal helse- og sykehusplan vil bli lagt fram til høsten – et betydelig bedre analyseredskap for planlegging og utvikling av spesialisthelsetjenesten enn det som har vært i de ti årene staten har hatt ansvaret for de tjenestene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.