Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:33:20]: (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen, både på vegne av meg selv og på vegne av min vararepresentant, for godt samarbeid om å få denne saken i havn.

Saken handler om at representanten Rasmus Hansson fremmet en sak der han foreslo følgende to punkter:

«1. Stortinget ber regjeringen sørge for at kvotekjøp i utviklingsland («CDM-kvoter») ikke skal brukes for å innfri norske klimamålsettinger etter 2020, og at dette legges til grunn for innmeldingen av nye norske utslippsforpliktelser til FNs klimakonvensjon våren 2015.

2. Stortinget ber regjeringen vurdere om videre norske bidrag gjennom CDM-systemet er en hensiktsmessig måte å støtte opp om grønn utvikling på i utviklingsland, sett i forhold til bl.a. FNs grønne klimafond.»

Siden den gang forslagene ble fremmet, har vi behandlet de norske klimamålsettingene – stortingsmeldingen om dette – for perioden 2021–2030. Der var det betydelige uenigheter, men også betydelige ting som det var mulig å stå sammen om. I prosessen med dette Dokument 8-forslaget har komiteen derfor endt med et mindretall som har fremmet noe annerledes forslag til bestillinger videre framover.

Men jeg tenkte at jeg som saksordfører skulle gå gjennom noen momenter som jeg synes det er viktig at ministeren særlig merker seg, og komme med en utfordring til Kristelig Folkeparti og til Venstre.

Jeg begynner med det første: En ting som er verd å merke seg, er det som står på side 2 i innstillingen. Der står det følgende:

«Komiteen viser til at FNs fleksible mekanisme «Clean Development Mechanism» (CDM) har finansiert gode prosjekter i utviklingsland.»

Og så kommer det:

«Komiteen mener likevel at finansiering av klimatiltak i fattige land ikke skal være en erstatning for å kutte Norges egne innenlands utslipp.»

Jeg understreker dette, for dette er et prinsipp som komiteen slår fast. Det gjelder i den perioden vi er inne i nå, og det gjelder i den perioden vi går inn i fra 2021 til 2030. Det er et viktig prinsipp som jeg er helt overbevist om at forslagsstiller er godt fornøyd med å ha fått en enstemmig komité med på, for det innebærer den enkle ting at i den grad vi kjøper kvoter istedenfor å gjøre oppfylling av klimareduserende tiltak i Norge, skal vi kjøpe EU-kvoter for å gjøre det. Alle kjøp av CDM-kvoter skal kun benyttes til tilleggsoppnåelse av de klimamålene vi har satt oss. Det er det et enstemmig storting som slår fast, og det er jeg fornøyd med.

Det andre poenget er spørsmålet om klimafinansiering. Her må jeg bare spørre og utfordre Kristelig Folkeparti og Venstre særlig, fordi et mindretall her bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en sak til Stortinget om norsk klimafinansiering i fattige land fram mot 2030. Saken bør omhandle alle områder der Norge allerede i dag bidrar i betydelig omfang.»

Jeg mener det er helt nødvendig med en slik diskusjon. Nå har vi hatt klimameldingen, som har slått fast de prinsippene vi legger til grunn for hva vi melder inn. Men vi vet at en av de tingene som stagger framdriften i internasjonale klimaforhandlinger, nettopp er rike lands vilje til å ta på seg ansvaret som ligger i Klimakonvensjonens prinsipper, nemlig at vi har et felles ansvar, men vi har ulik evne til gjennomføring, og vi har et ulikt historisk ansvar for å ha forårsaket klimaendringer.

Med andre ord: Det er helt nødvendig at vi får på plass en tydeligere og mer ambisiøs finansiering av tiltak både til klimatilpasning og til utvikling av klimaomstilling – det grønne skiftet – i utviklingsland. Det er etter min oppfatning helt nødvendig å få på plass før klimamøtet i Paris. Det ser jeg at et mindretall i komiteen mener at bør komme til Stortinget og få en behandling.

Jeg er helt sikker på at miljøministeren tenker på disse tingene, men det er ingen tvil om at det ville vært en styrke for klima- og miljøministeren å ha med seg i kofferten et stortingsflertall som hadde en klar pakke for hvordan vi offensivt skulle være med og bidra til å bringe klimaforhandlingene videre framover.

Det tredje er at det er et mindretall fra Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne som ber regjeringen utarbeide konkrete mål for klimafinansieringen i fattige land fram mot 2030, som tydelig skiller mellom ambisjonene for innenlandsk omstilling til lavutslippssamfunnet og klimafinansiering i fattige land.

Alle forslagene er herved opptatt, og jeg ser fram til en debatt om saken.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp de to forslagene han har referert til.

Eva Kristin Hansen (A) [13:38:50]: Jeg tror mange utenfor denne salen – og for så vidt innenfor den også – synes det er over middels krevende å forstå hva slags mål og forpliktelser som Norge faktisk har når det gjelder å kutte i klimagassutslipp. Vi slenger rundt oss med prosenter, vi snakker om kvotesystem, om EU og FN, om kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, om fleksible mekanismer, om klimafinansiering osv. Det er ikke akkurat lett tilgjengelig å finne ut og vite hva vi som nasjon faktisk skal gjøre. Det gjelder det vi skal gjøre i Norge, og det vi skal gjøre internasjonalt. Det er mange sterke meninger om hvordan vi fører regnskap også for det her.

Akkurat nå er vi, som saksordføreren var inne på, i en prosess. Vi har nylig sagt ja til å ha en dialog med EU om at vi skal være med på å få til et felles mål med EU-området med om lag 40 pst. reduksjon i 2030, og da med den premissen at vi ikke får lov til å bruke FNs fleksible mekanismer. Hvis vi ikke får være med og leke med EU, skal vi fremdeles ha 40 pst. som mål, men da med tilgang til fleksible mekanismer i den nye avtalen. Hva betyr det? Hvis vi hører på de ulike debattene som føres om dette, er det ulike versjoner av hva det faktisk betyr. Det sier litt om kompleksiteten i hele problematikken, og også om tilgjengeligheten for folk flest. Cicero fant det nødvendig å lage et samfunnsnotat for å tegne og forklare, og det sier litt om at dette er krevende. Jeg mener at vi som er på dette huset, må legge all symbolpolitikk til side og konsentrere oss om det som faktisk virker for å få ned klimagassutslippene. Da handler det om å ta klimagassutslipp i Norge – noe annet ville vært helt uforsvarlig. Men det handler også om å bidra og finansiere utslippskutt i andre deler av verden. Jeg har i enkelte diskusjoner registrert at det siste ikke er like høyverdig som å kutte i Norge. Men det er jo de totale klimagassutslippene som må ned. Da må vi gjøre begge deler.

Jeg har stor forståelse for hvorfor representanten Hansson fremmer et representantforslag om den grønne utviklingsmekanismen og problematikken rundt det, for det er krevende. Da er jeg glad for, som også åpenbart saksordføreren var, at en samlet komité skriver i innstillingen at den mener at finansieringen av klimatiltak i fattige land ikke skal være en erstatning for å kutte Norges egne innenlandske utslipp. Så har vi ulike nyanser i tilnærmingen, det er det ingen tvil om, men det er viktig at vi er enige i det prinsippet.

Når det gjelder selve forslagene i innstillingen, er Arbeiderpartiet med på å fremme forslag nr. 1 om å be regjeringen utarbeide en sak om klimafinansiering i fattige land. Vi mener det er viktig at vi tar en grundig runde på det, også for å få en del avklaringer på hvordan vi bør gjøre det, og ikke minst få en total oversikt over de områdene som vi bidrar på i dag. Det andre forslaget mener vi er relevant å se i forhold til arbeidet med en klimalov, og vi vil ikke stemme for det i dag, men det betyr ikke at forslaget for så vidt ikke er viktig, men vi mener at det er naturlig å se det i den sammenhengen.

Nikolai Astrup (H) [13:42:23]: Det er bred enighet i komiteen om at finansiering av klimatiltak i fattige land ikke skal være en erstatning for å kutte Norges egne innenlandske utslipp. Sånn sett slår forslagsstilleren inn en åpen dør. Men det må av og til også gjøres, det er nå gjort, og komiteen er enig.

Stortinget har nylig sluttet seg til regjeringens forslag om en felles måloppnåelse med EU, der målet er å kutte utslippene med 40 pst. innen 2030 sammenliknet med 1990-nivå. Samtidig er Stortinget enig om et betinget mål om at Norge skal være karbonnøytralt i 2030. Dette målet vil ikke være mulig å nå uten at vi også regner inn effekten av norske klimatiltak i utviklingsland.

Norge gjør allerede mye for å redusere utslippene i utviklingsland. Den internasjonale skogsatsingen er besluttet videreført til 2020. FNs grønne fond skal tilføres 1,6 mrd. kr de neste fire årene. Nylig er det bevilget 100 mill. kr til et initiativ for å redusere bruken av subsidier til fossil energi i utviklingsland. Norge støtter også et initiativ for å avskaffe unødvendig fakling innen 2023.

Sammen med FNs miljøprogram lanserte Norge nylig «The 1 Giga Ton Coalition», som skal bidra til å redusere utslippene fra energisektoren. Samtidig har Norge et sterkt engasjement knyttet til utvikling av ren energi i utviklingsland. Målet er å gi energitilgang, bidra til en bærekraftig utvikling og redusere CO₂-utslipp. Dette skjer gjennom bilaterale prosjekter, multilaterale kanaler og ikke minst gjennom Norfund og SN Powers investeringer i ren energi.

Mye har skjedd. Med en spesiell resultatbasert incentivordning – GET FiT – i Uganda har vi bidratt til å sette i gang bygging av 170 MW ny kraft fra vannkraft, bio og sol. I Rwanda har Scatec Solar bygget solcellekraftverk på 85 MW. I Kenya er Norfund investor i Lake Turkana-vindpark, som vil bli på hele 300 MW og dermed det største vindkraftverket i Afrika og den største investeringen noen gang i Kenya. I Nepal støtter Norge «off-grid»-anlegg i rurale strøk basert på minivannkraft, bedre kokeovner, biogass og solcelleanlegg for enkelthus. Dette omfatter 98 000 husholdninger så langt. I Liberia bidrar Norge til gjenoppbygging av Mt. Coffee – et vannkraftverk på 250 MW, som vil erstatte oljekraftverk. I Haiti bygges ladestasjoner for opplading av mobiltelefoner og små oppladbare lamper basert på solstrøm, og lokalt strømnett basert på solstrøm. I Mosambik, Uganda og Nepal tilrettelegger Norge for utbygging av vannkraft og solkraft gjennom institusjonsutvikling og bygging av overføringslinjer. Norfund er involvert i utbygging av ca. 6 000 MW i form av vannkraft og solkraft i utviklingsland.

Mye, mye mer kunne vært nevnt. Finansiering av klimatiltak i fattige land vil fortsatt være svært viktig i årene fremover, og Norge skal fortsette å ta et betydelig ansvar i årene som kommer. Fremtiden for FNs grønne utviklingsmekanisme er imidlertid usikker. Systemet har sine svakheter, men det har samtidig utløst betydelige midler til viktige utslippsreduserende tiltak og teknologioverføring til fattige land, som ellers ikke ville ha skjedd.

Hittil har den grønne utviklingsmekanismen ført til dokumenterte utslippsreduksjoner på over 1 milliard tonn CO₂ og utløst mer enn 215 mrd. dollar i investeringer i utviklingsland. Dette utgjør omtrent 150 pst. av verdens offentlige bistand i løpet av ett år. Frem mot 2020 anslår FN at systemet vil kutte ytterligere 2 milliarder tonn CO₂.

Uavhengig av dette vil Norge selvsagt bidra med ambisiøse utslippsreduksjoner i Norge gjennom de forpliktelser Stortinget vedtok før påske.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:46:29]: Som andre har vore inne på, er klimatiltaka ei global utfordring, men hovudvekta i denne regjeringa sitt klimaarbeid internasjonalt vil liggje på skogbevaring, tilgang til rein energi, klimafinansiering, utfasing av fossile subsidiar, kortliva klimaforureinarar og klimatilpassing, særleg gjennom satsinga på mat- og ernæringssikkerheit, vêr- og klimatenester, landbruksforsking, førebygging av naturkatastrofar og bevaring av naturmangfald. Ein annan viktig del er Høgre–Framstegsparti-regjeringas arbeid for å skalere opp internasjonal klimafinansiering frå offentlege og private kjelder samt innovative finansieringskjelder.

Eit fleirtal i komiteen, der vi er ein del av den, meiner det også er viktig å arbeide for internasjonale mekanismar som kan mobilisere større ressursar for langsiktig og føreseieleg finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Det grøne klimafondet til FN er avgjerande i denne samanhengen, og som ein konsekvens av dette vil regjeringa støtte Det grøne klimafondet til FN med 1,6 mrd. kr fram mot 2018.

Det er også grunn til å vise til regjeringsplattforma, der regjeringa skriv at dei «vil opprette et investeringsprogram innen SPU, med samme krav til forvaltning som andre investeringer i SPU, med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder».

Behovet for klimafinansiering i fattige land er stort, og det tar denne regjeringa inn over seg. Det trengst god finansiering for å hindre store utsleppsaukar i fattige land etter kvart som økonomien veks, da utviklingsland og framveksande økonomiar står for om lag 60 pst. av verdas klimagassutslepp.

Eg viser i den samanhengen til Innst. 122 S for 2014–2015, der fleirtalet i komiteen ber regjeringa kome til Stortinget med ei sak som inkluderer ei beskriving av moglege klimatiltak i utviklingsland i perioden 2020–2030.

Stortinget har nettopp behandla Noregs indikative forpliktingar til FN fram mot 2030, jf. Meld. St. 13 for 2014–2015, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Dette er ei løysing som er god og innanfor 2-gradarsmålet.

Til slutt er det grunn til å minne om at ein samla komité viser til at FNs fleksible mekanisme, «Clean Development Mechanism», CDM, har finansiert fleire gode prosjekt i utviklingsland, men at finansiering av klimatiltak i fattige land ikkje skal vere ei erstatning for å kutte Noregs eigne innanlandske utslepp. Hittil har CDM levert dokumenterte utsleppskutt på over 1 milliard tonn CO₂.

Elles vil eg også vise til statsrådens svar til komiteen, der det blir presisert at kvotar kjøpte i første forpliktingsperiode utelukkande blei brukte til å overoppfylle våre forpliktingar, ikkje til supplerande nasjonale tiltak.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:49:40]: Jeg er glad for at de opprinnelige forslagene ble kvittert ut gjennom behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015. Gjennom å knytte seg til EUs klimapakke mot 2030 kan ikke Norge lenger bruke klimakvotekjøp i utviklingsland for å pynte på norsk klimapolitikk, som tidligere. Dette forplikter norske politikere, uavhengig av stortingsflertall og ulike regjeringer.

Selv om CDM har finansiert gode prosjekter i utviklingsland og sammen med fleksible mekanismer kan spille en viktig rolle i arbeidet med å finansiere utslippsreduserende tiltak, må likevel ikke finansiering av klimatiltak i fattige land være en erstatning for å kutte Norges egne innenlandske utslipp.

Vi er glade for at regjeringa skal komme til Stortinget med en sak som inkluderer en beskrivelse av mulige klimatiltak i utviklingsland i perioden 2020–2030.

Det er ingen tvil om at de endringene vi ser kan komme av klimaendringene, vil ramme utviklingslandene særlig hardt.

I sin rapport skriver FNs klimapanel at klimaendringene vil redusere tilgangen på ferskvann i mange land og svekke matsikkerheten. Hvis temperaturen øker mer enn 4 grader, vil risikoen for matsikkerhet være høy både på globalt og regionalt nivå.

Samtidig øker verdens behov for mat raskt. I tropene vil matsikkerheten også trues som følge av at fiskebestandene har vandret mot polene.

Klimaendringene forventes å redusere økonomisk vekst, heve matprisene som følge av svekket matproduksjon og bremse reduksjonen i fattigdom.

Klimaendringene vil forverre fattigdommen i de fleste utviklingsland. Nye «fattigdomslommer» vil oppstå i land med økende inntektsforskjeller, enten disse landene er utviklingsland eller industrialiserte land. Forskjellene mellom fattig og rik vil dessverre bare øke.

Mange fattige utviklingsland ligger i varmere strøk som stort sett vil få negative effekter av klimaendringene, som hete, tørke, flom og stormer. I tillegg har disse landene få ressurser til å forebygge og reparere virkningene av klimaendringene. Derfor er de svært sårbare totalt sett.

Allerede i dag er store områder i Afrika truet av tørke. Fremover forventer klimapanelet en forverring av situasjonen og nedgang i avlingene. I tillegg forventer forskerne at varmere vann i de store afrikanske innsjøene vil føre til redusert fiske. Dette vil svekke spesielt den lokale mattilgangen, og dermed vil livsgrunnlaget for mange i denne regionen være truet.

Klimaendringene vil i løpet av dette århundret tvinge flere mennesker på flukt. FNs klimapanel sier også at klimaendringene indirekte øker risikoen for voldelige konflikter som borgerkrig ved å forsterke virkningen av andre årsaker til slike konflikter, som fattigdom og økonomisk nedgang.

I en overgangsfase må vi akseptere en viss utslippsvekst i utviklingsland. Rike land som Norge må også stille opp med teknologi, kompetanse og bistand for å redusere klimagassutslipp i utviklingsland.

Dersom det å forplikte seg til å redusere klimagassutslippene også automatisk innebærer redusert økonomisk vekst og utvikling, vil man aldri oppnå enighet om en global klimaavtale hvor alle land er med. Urettferdigheten mellom fattige og rike land er allerede stor. Politikere i utviklingsland har en legitim rett til å kjempe for vekst og utvikling for sin befolkning.

Verden trenger en grønn revolusjon, og denne revolusjonen er det de rike landene som må gå i spissen for. Norge har som verdens rikeste land en plikt til å gå foran og redusere utslippene av klimagasser både nasjonalt og internasjonalt.

Marit Arnstad (Sp) [13:54:49]: Stortinget har gitt sin tilslutning til at Norge gjennom sin deltakelse i EUs klimarammeverk skal bidra til 40 pst. reduksjon av klimagassutslipp i 2030. EUs målsetting inneholder ikke bruk av FNs fleksible mekanismer, men vil legge til rette for fleksible mekanismer mellom EU-land.

På den andre siden er Norge også aktiv når det gjelder klimafinansiering overfor fattige land. Vi har gitt løfter om å bidra med klimafinansiering gjennom kanaler som FNs grønne klimafond, satsing på fornybar energi og regnskogsatsing. Felles for denne innsatsen er at mål og innsats for årene etter 2020 ikke er konkretisert.

Derfor er Senterpartiet i dag medforslagsstiller til forslaget om at regjeringen må utarbeide en sak til Stortinget om norsk klimafinansiering i fattige land fram mot 2030. En slik sak bør omhandle alle områder der Norge i dag bidrar i betydelig omfang, slik som f.eks. regnskogsatsing og fornybar energi, men saken bør også omhandle status for utvikling av fleksible mekanismer innenfor FNs klimarammeverk.

I dag er det lav etterspørsel etter CDM-kvoter. Markedet fungerer egentlig ikke. Det kan teoretisk gjøre det mulig å kjøpe seg karbonnøytralitet i Norge – uten å gjennomføre noen vesentlige og smertefulle innenlandske utslippskutt. På den andre siden kan det hende at vi ikke kommer i mål uten å bruke fleksible mekanismer, i tillegg til innenlandske kutt.

Noe av det viktigste for Senterpartiet er at det må være åpenhet omkring disse spørsmålene. Vi må på en åpen og tydelig måte kunne klare å skille mellom både det som en oppnår gjennom EUs klimarammeverk, det som en oppnår gjennom innenlandske kutt, og det en eventuelt også må ta gjennom fleksible finansieringsmekanismer for øvrig. Derfor er Senterpartiet medforslagsstiller til forslaget i dag om at regjeringen må utarbeide konkrete mål for klimafinansiering i fattige land fram mot 2030, som på en tydelig måte skiller mellom ambisjonene for innenlands omstilling til lavutslippssamfunnet og for klimafinansiering i utviklingsland.

Jeg tror representanten Hansen har ganske rett i at det etter hvert er krevende å forstå hvilke prosesser, hvilke mål, en har eller ikke har. Vi er inne i en ganske omfattende og ganske detaljert prosess. Jeg tror at i den prosessen vil det å være åpen og oppriktig, både overfor det en klarer av ambisjoner, og overfor det en ikke kan håndtere av ambisjoner, være ganske viktig. Derfor er det viktig å få en sak om klimafinansiering i fattige land til Stortinget. Men det ville også vært viktig om vi på en tydelig måte kunne ha skilt mellom de ambisjonene vi har for innenlandske kutt, og det vi mener med klimafinansiering i fattige land. Da ville vi kunne unngå å havne i den ene eller den andre av de to mulige grøftene vi kan havne i. Den ene grøfta er sjølsagt at vi ikke erkjenner at vi i tillegg til innenlandske utslippskutt er nødt til å bruke fleksible mekanismer – åpent og oppriktig erkjenne det. Den andre er at vi legger oss på en linje der vi på en nokså enkel måte rett og slett velger å kjøpe oss ut av forpliktelser gjennom CDM-kvoter.

Vi må ha en oppriktig og åpen debatt om hva som kommer til å være forpliktelsene – både gjennom EU-systemet og innenlands – og hva vi eventuelt må gjøre gjennom fleksible mekanismer.

Jeg mener at forslagene i den saken vi har til behandling i dag, kunne bidratt til en åpen og grei debatt omkring dette. Derfor er Senterpartiet med på disse forslagene.

Ola Elvestuen (V) [13:58:59]: (komiteens leder): Først må jeg si at vi fra Venstres side er veldig enig i det som forslagsstilleren har lagt fram, nemlig at vi ikke skal kjøpe CDM-kvoter og regne dette opp mot utslipp i Norge, noe som Venstre har vært kritisk til gjennom mange år. Nå er det jo sånn, heldigvis, at vi kommer bort fra denne situasjonen gjennom den enigheten vi har på Stortinget om at vi skal forsøke å knytte oss til EUs klimamål, der det nettopp blir eksplisitt at vi ikke kan kjøpe kvoter utenfor EU for så å regne dette opp mot utslippskutt innenfor EU.

Venstre mener at det er viktig, selv om vi knytter oss til EU, at vi etablerer konkrete nasjonale målsettinger for utslippskutt fram mot 2030. Det må jo regjeringen også komme tilbake til etter hvert som forhandlingene med EU skrider fram.

Jeg har ikke vært motstander av CDM-er nødvendigvis fordi CDM-er er en dårlig idé. Det er veldig mange gode prosjekter innenfor FNs fleksible mekanismer, og det er riktig at mange av de tiltakene og investeringene som er gjort, har ført til at vi har unngått klimagassutslipp – og at det også har redusert klimagassutslipp. Det som er kritikken, er at dette kunne brukes for å unngå utslippskutt her i Norge.

Når vi nå ser framover, er det viktig at Norge på eget grunnlag, fordi vi har en egen interesse av det, fortsetter å forsterke satsingen på klimatiltak internasjonalt. Det gjelder også for den skogsatsingen som vi har, og fra Venstres side mener vi at vi her bør se bredere på det som gjelder reetablering av mangroveskog – som omtales som den blå skogen. Vi må støtte opp under Det grønne klimafondet hvor det borgerlige flertallet har økt støtten de neste fire årene. Vi må satse på fornybar energi internasjonalt, og vi må også være åpne for at det kan være nødvendig med noen fleksible mekanismer. Den andre delen av det vi nå må jobbe med framover, er det handlingsrommet som regjeringen og statsråden må ha fram mot forhandlingene i Paris, der de iallfall fra Venstres side har all mulig støtte for å strekke seg, også i det som er internasjonale forpliktelser, for å få på plass en konkret avtale i Paris. Og det er klart at finansieringen, og løsningen for den, av klimatiltak i fattige land er helt avgjørende for å få til en god avtale.

Så til selve forslagene. Når det gjelder forslagene fra forslagsstiller, er de ivaretatt gjennom tidligere vedtak og de målsettingene Stortinget har satt seg fram mot 2030. Når det gjelder det forslaget som nå ligger der om å be om en egen sak til Stortinget, så går ikke Venstre inn for det, ikke fordi vi ikke ønsker en sak, men fordi vi mener at det har vi bedt om tidligere, og fordi en sånn sak om klimamål, også internasjonalt, fram mot 2030 må komme til Stortinget, og vi ser ikke noen grunn til å be om det samme flere ganger. Det holder å gjøre det én gang.

Rasmus Hansson (MDG) [14:03:06]: Det er nok fortsatt svært mange, til dels i dette huset og i hvert fall utenfor, som er av den oppfatning at Norge har en veldig ambisiøs klimapolitikk. Det er mange som tror at klimaforliket sier at vi innen 2020 skal kutte 30 pst. av innenlandske utslipp sammenlignet med 1990. Så er det noen få av oss som vet at realiteten er at norske klimamål for 2020, altså klimaforliket, er blant de aller mest beskjedne i hele Europa, fordi det bare innebærer at vi skal kutte 5 pst. av våre egne innenlandske utslipp sammenlignet med 1990-nivå, samtidig som våre naboland skal kutte – og allerede har kuttet – i størrelsesordenen 20 pst. innen 2020.

En veldig viktig årsak til at man har klart å bygge denne illusjonen i norsk klimapolitikk er FN-kvoter – eller CDM-kvoter – altså denne merkverdige ideen om at vi gjennom å hjelpe fattige land til en grønn utvikling skal få lov til å la være å kutte utslipp her hjemme. Nå skjer det en positiv utvikling. Det er lovende at Norge skal knytte seg til EUs klimapolitikk med klimamål fram til 2030. Det er lovende at mange, eller de fleste, politikere som har hatt ordet i denne debatten, slår fast at vi ikke skal bruke CDM-kvoter for å kutte norske utslipp. Det er interessant å høre arbeiderpartirepresentanten Eva Kristin Hansen være så klar i sin kritikk av uklarheten i norsk klimapolitikk at man nesten skulle tro hun het Hansson. Dette er bra, og derfor kunne man altså forledes til å tro at Miljøpartiet De Grønnes forslag bare er et spørsmål om å sparke inn en åpen dør, men det er ikke helt opplagt allikevel.

For det første er det mye som taler for at klimaavtalen som vi skal inngå sammen med EU, kommer til å videreføre prinsippet om at det er et veldig lite antall mennesker innenfor Ring 1 i Oslo som kommer til å forstå de norske klimamålene.

For det andre har regjeringen foreløpig ikke vært i stand til å klargjøre noe mål for innenlandske utslippskutt for 2030, som altså er det vi kan påvirke.

For det tredje hører vi i praksis de andre partiene – eller flere partier – si nokså ulike ting om bruk av FN-kvoter. Det er f.eks. fortsatt sånn at Kyoto 2-målene for 2020 ifølge regjeringen skal oppfylles gjennom kjøp av nettopp de FN-kvotene som vi i dag har en bred enighet i Stortinget om at vi ikke skal bruke.

I stortingsbehandlingen for 2030-målene tviholder, så vidt vi kan forstå, Høyre på at dersom Norge ikke blir enig med EU, skal vi bruke såkalte fleksible mekanismer, altså FN-kvoter, for å innfri et kuttmål i størrelsesordenen 40 pst. innenfor ikke-kvotepliktig sektor.

Mange partier, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, gjentar at Norge skal bli såkalt karbonnøytralt innen 2030. Jeg tror det var representanten Arnstad som var inne på dette: Karbonnøytral, hva er det for noe? Vel, med dagens kvotepriser på FN-kvoter kan Norge bli 100 pst. karbonnøytralt i morgen formiddag ved å kjøpe kvoter for like mye som det kostet å gruslegge Slottsplassen – og Hans Majestet har jo fått en fin slottsplass. Dette sier en del om mulighetene som ligger i bruk av FN-kvoter. Vi er derfor opptatt av å høre de øvrige partiene på Stortinget svare klart på spørsmålet: Støtter man et klart, uttrykkelig innenlandsk utslippsmål for 2030, eller vil man fortsette å forurense et slikt utslippsmål med utenlandsk kvotekjøp?

Vårt forslag handler selvfølgelig ikke om at vi ikke skal bidra til grønn utvikling i utviklingsland. Tvert imot har Miljøpartiet De Grønne foreslått at vi skal bevilge tilsvarende 1 pst. av nasjonalinntekten vår i klimabistand til fattige land, en såkalt klimaprosent, gjennom FNs grønne klimafond. Men for at vi skal få til det, er det på høy tid at vi rydder opp hjemme og har klare og egenforpliktende mål for jobben hjemme.

Statsråd Tine Sundtoft [14:08:25]: Vi er godt i gang med 2015 og dette begivenhetsrike året for klimaet. Det er bare drøye seks måneder igjen til vi skal til Paris for å ferdigforhandle en ny klimaavtale.

Bakgrunnen for representantforslaget er et ønske om mer forståelige klimamål for Norge og klimamål som skiller tydelig mellom innenlands innsats og internasjonal innsats. Norge har nå nettopp sendt inn sin indikative forpliktelse som et av de aller første landene. Stortingets flertall ga tilslutning til regjeringens forslag om ny utslippsforpliktelse til FN fram mot 2030 – en felles løsning med EU. Ved å knytte oss til EU kan vi samarbeide mer effektivt om lavutslippsutvikling på europeisk nivå. Jeg har fått svært positiv respons fra mine kolleger i EU, men det vil ta noe tid før avtalen med EU er avklart.

Arbeidet med å redusere de nasjonale utslippene vil fortsette med full tyngde. Norske utslipp skal reduseres fram mot 2030. Jeg setter derfor pris på komiteens tydelige signal om at Norge skal kutte betydelig i egne utslipp og styre mot målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en egen sak som beskriver hvordan Norge skal arbeide for å nå utslippsmålene, når innsatsfordelingen er klar. Jeg ser fram til en slik diskusjon.

Det er positivt at komiteen trekker fram at Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, og andre fleksible mekanismer kan spille en viktig rolle i arbeidet med å finansiere utslippsreduserende tiltak. Vi bør videreutvikle fleksible mekanismer, slik at land kan bruke disse for å øke sine ambisjoner i klimapolitikken og som mekanisme for klimafinansiering. Norge har argumentert for en ny FN-basert markedsmekanisme. Den bør innrettes slik at den omfatter større sektorer av økonomien i utviklingsland for å bidra til klimavennlig omstilling.

Norge gir allerede store bidrag til finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Dette vil fortsette i årene som kommer. Vi har gitt et bidrag til Det grønne klimafondet på 1,6 mrd. kr over en fireårsperiode og forlenget klima- og skogsatsingen på dagens bevilgningsnivå fram til 2020.

Norge jobber for at finansiering i den nye klimaavtalen må knyttes tett til gjennomføring av tiltak, inkludert gjennom betaling for verifiserte utslippsreduksjoner. Her vil det være viktig å bygge videre på gode ordninger som gir resultater, nasjonal forankring, og som bidrar til å utløse privat kapital. Den grønne utviklingsmekanismen og klima- og skogsatsingen er eksempler på slike ordninger.

Offentlige penger bidrar ikke alene til å løse klimaproblemet. Internasjonale og nasjonale rammevilkår som utvikling av karbonmarkeder, utfasing av fossile subsidier og integrering av klimarisiko er vel så viktig. Offentlige midler må brukes strategisk for å mobilisere privat klimafinansiering i større skala.

Regjeringen vil arbeide for at den nye klimaavtalen legger til rette for at ulike land, på effektive måter, samarbeider om å redusere klimautslipp i årene som kommer. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak etter at innsatsfordelingen er klar, som også inkluderer en beskrivelse av mulige klimatiltak i utviklingsland i perioden 2020–2030.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:13:01]: Jeg vil gjerne starte med å sitere fra Erna Solbergs landsmøtetale i 2014:

«FN-kvotene er ikke del av et lukket system. I dag gir de ingen garanti for lavere utslipp.»

Statsministeren brukte dette som argumentasjon for at vi må få til et grønt skifte i Norge. Disse uttalelsene står i skarp kontrast til det Høyre mener i komitéinnstillingen:

«Hittil har CDM levert dokumenterte utslippskutt på over 1 milliard tonn CO₂ og mobilisert mer enn 215 mrd. USD i investeringer i utviklingsland. Dette tilsvarer om lag 150 pst. av verdens offentlige bistand i løpet av ett år. I tillegg anslår FN at allerede godkjente, men ikke iverksatte CDM-prosjekt vil kutte globale utslipp med ytterligere 2 milliarder tonn CO₂ fram til 2020.»

Hvem er statsråden enig med, statsminister Erna Solberg eller komiteens representanter fra Høyre?

Statsråd Tine Sundtoft [14:14:01]: Både for regjeringen og for statsråden er det naturlig å ha to tanker i hodet samtidig. Det var derfor regjeringen la opp til sine 2030-mål, sammen med EU, med en så tydelig marsjordre om at vi skal kutte i Norge, fordi vi skal omstille oss til et lavutslippssamfunn, men også fordi norsk næringsliv må innrette seg på den endringen som kommer. Vi ønsker å gi norsk næringsliv de samme rammebetingelsene som EU. Samtidig ser vi at de fleksible mekanismene har vært viktige. Vi har også sagt at hvis en skal ha ambisjoner sammen med EU utover 40 pst., kan det være behov for å bruke fleksible mekanismer.

Jeg ser ikke at det ene utelukker det andre. Det er nettopp de vurderingene som både statsministeren og fraksjonen her legger til grunn.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:15:03]: Jeg siterer bare – veldig enkelt – statsministeren. Det hun sier, er at i dag gir de – og da snakker hun om FN-kvotene – ingen garanti for lavere utslipp. Er statsråden enig med statsministeren i dette utsagnet?

Statsråd Tine Sundtoft [14:15:22]: Det statsministeren sa i landsmøtetalen i fjor, ga nettopp et signal om at vi ønsker å legge opp til en klimapolitikk som bidrar til at vi kutter utslipp i Norge, og at vi også internasjonalt bidrar til mekanismer som gir konkrete resultater. Derfor har regjeringen videreført klima- og skogsatsingen, man bygger den enda mer opp rundt konkrete resultater når det gjelder utslipp.

Så finnes det konkrete eksempler på at CDM har bidratt til reduserte utslipp, men her er det viktig å klare å ha flere tanker i hodet samtidig. For at fleksible mekanismer skal fungere, må andre være med på dette. Her har litt av utfordringen vært at Norge har stått ganske alene de siste årene. Men prinsippet om internasjonalt samarbeid for å få det til er viktig. Det vurderer også EU hvis vi hever ambisjonen utover 40 pst.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:16:29]: Dette er et ja- eller nei-spørsmål, og jeg vil oppfordre statsråden til å si ja eller nei. Landets statsminister har sagt at FN-kvoten ikke er en del av et lukket system. I dag gir de ingen garanti for lavere utslipp. Er statsråden enig med statsministeren i dette – ja eller nei?

Statsråd Tine Sundtoft [14:16:49]: Nå har jeg to ganger forklart hva statsministeren la i den uttalelsen hun hadde på Høyres landsmøte i fjor. Det som regjeringen har fulgt opp etter den uttalelsen, viser nettopp hva statsministeren la i dette: Det er ikke nok å basere norsk klimapolitikk kun på fleksible mekanismer. Det er derfor regjeringen la fram 2030-målene, sammen med EU, som et tydelig signal om at vi også skal redusere utslipp i Norge.

Samtidig ser vi at det å samarbeide internasjonalt om å redusere utslippene forutsetter at vi får et system som fungerer. Det lå også i den uttalelsen fra statsministeren i landsmøtetalen i fjor.

Ola Elvestuen (V) [14:17:45]: Jeg er helt enig i representanten Eidsvoll Holmås’ voldsomme kritikk av den politikken som regjeringen som han selv var en del av, førte, og det er helt betimelig, for det er jo riktig at selv om CDM-prosjekter hver for seg som prosjekt kan føre til at utslipp ikke øker, eller til redusert utslipp, garanterer det ikke en reduksjon på landnivå når det ikke er innenfor et lukket system.

Det er viktig å skille, sånn at vi ikke knytter det vi skal gjøre hjemme, til ambisjonene ute. Men det kan fortsatt være sånn at på prosjektnivå kan det være riktig å finansiere. Så da blir mitt spørsmål: Inn mot Paris, vil statsråden se på muligheten for å finansiere prosjekter også med fleksible mekanismer i den tredje verden, utover den forpliktelse som vi nå har innenfor EU til å redusere våre utslipp med 40 pst?

Statsråd Tine Sundtoft [14:18:51]: Det er nettopp det som er så viktig: å skille mellom hva vi skal gjøre hjemme – hvilke kutt vi skal foreta nasjonalt – hva vi nå legger opp til å gjøre sammen med EU, og hva vi i forhandlingene fram til Paris og i Paris bør samarbeide om internasjonalt. Klimautfordringen er global, og det å kunne samarbeide internasjonalt om det, kommer fremdeles til å være et viktig prinsipp for Norge. Det er også derfor vi bruker mye penger på klima- og skogsatsing, at vi har bidratt til CDM-ene og har gode, konkrete enkeltprosjekter som viser at man har bidratt til å redusere utslipp. Så må jeg også si at EU har heller ikke vært uvillig til å tenke bruk av fleksible mekanismer hvis en øker ambisjonene utover 40 pst. Men det er nettopp derfor jeg er enig med representanten Hansson i at dette er ganske komplisert, for det er mange debatter vi kjører inn i én debatt. Det må ikke være noen tvil om at vi skal redusere hjemme, men vi skal også bidra internasjonalt.

Rasmus Hansson (MDG) [14:20:08]: Jeg må nok si at klima- og miljøministeren nå har klart å skape ganske stor uklarhet om det denne debatten har dreid seg om, nemlig i hvilken grad regjeringen faktisk planlegger å bruke såkalte fleksible mekanismer, nærmere bestemt FN-kvoter, CDM-er, som man på den ene siden er enige om ikke virker, og som statsråden altså på den andre siden holder liv i som et norsk klimapolitisk virkemiddel, slik jeg oppfatter det. En naturlig måte å begrense denne uklarheten på er å bruke klimaloven til å klargjøre hva som blir de forpliktende nasjonale utslippskuttene. Kan statsråden bekrefte, og kanskje si noe om framdriften i, at man utarbeider et klimalovforslag med konkretisering av nasjonale utslippskutt?

Statsråd Tine Sundtoft [14:21:13]: Vi arbeider videre med å se på klimalov i tråd med hva Stortinget vedtok, og så arbeider vi videre sammen med EU om å konkretisere forpliktelsene, hvor vi har sagt 40 pst. reduksjon fram mot 2020. Nå skal EU selv fordele sine forpliktelser før vi kan begynne å forhandle med EU om det. Det skjer tidligst i 2016. Men jeg kan ikke skjønne at det skal være noen som helst tvil om, verken i denne salen eller på utsiden, at de nye 2030-målene innebærer at vi skal kutte i Norge. Men jeg sier at det utelukker ikke at vi også internasjonalt kan bruke fleksible mekanismer til å redusere utslipp i andre land. Det er ikke en enten–eller-diskusjon dette, det er et både–og. Men jeg håper at vi nå har bidratt til en klarhet i at vi skal redusere i Norge.

Rasmus Hansson (MDG) [14:22:16]: Det er greit nok at statsråden påpeker at det ikke er en enten–eller-situasjon å bruke enten innenlandskutt eller såkalte fleksible mekanismer, men dagens variant av denne ikke enten–eller-situasjonen er altså 5 pst. kutt hjemme og resten kvotekjøp ute, med – ifølge statsministeren – null effekt. Så jeg gjentar spørsmålet: Kan statsråden bekrefte at vi vil få vite hvor mye som skal kuttes innenlands i Norge, f.eks. gjennom det arbeidet som nå skjer med klimaloven, eller på en annen måte, som kommer rimelig snart og er tydelig nok til at det går an å forholde seg til det?

Statsråd Tine Sundtoft [14:23:08]: Regjeringen jobber hver dag med å redusere gapet som vår rapport i fjor viste at vi ligger an til rundt klimaforliket fram til 2020. Så har vi nå vært med på, og med støtte i Stortinget, å definere våre nye 2030-mål. Hva representanten Hansson mener med «rimelig snart», er jeg litt usikker på, men vi har sagt at så fort vi har fått på plass en avtale med EU og fått definert hva som ligger i våre nasjonale forpliktelser, kommer vi tilbake til Stortinget.

Jeg er helt enig med representanten Hansson i at vi trenger å klargjøre hva dette betyr for å redusere utslipp i Norge. Derfor kommer regjeringen opp med fem innsatsområder hvor vi skal bidra særskilt i Norge, men også hvor vi kan bidra til å redusere utslipp internasjonalt. Det er nettopp sånn klimapolitikken er, at dette henger sammen: hva vi gjør i Norge og hva vi gjør internasjonalt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:24:26]: Jeg synes det er viktig at statsråden ikke slutter å snakke om hva som kan gjøres fram mot 2020. Det er i den forbindelse Stortinget har tydelige ambisjoner, som også er nasjonale, og det er de utslippene denne statsråden kan gjøre noe med. Hva som skal skje fram mot 2030, er det tross alt – i anstendighetens navn må en kunne si det – mer usannsynlig at det er Tine Sundtoft som skal ha noe med å gjøre. Derfor synes jeg det er viktig.

Det andre jeg har lyst til å si i anledning denne debatten, er at jeg stusser over at Venstre og Kristelig Folkeparti framstiller det som om en tilknytning til EU innebærer at vi nå ikke skal bruke mer CDM for å oppnå våre Kyoto-forpliktelser. Det synes jeg er rart, for meg bekjent – og så får statsråden eller andre korrigere meg hvis jeg tar feil – er det ikke sånn at vi i den rød-grønne perioden har brukt CDM-mekanismer til å oppfylle Kyoto-forpliktelsene våre. Jeg hører på det som sies av både Nikolai Astrup og statsråden, og som en enstemmig komité tilslutter seg, at det ikke legges opp til at CDM-mekanismer skal brukes til å oppfylle kvotekjøp fram mot 2020, og heller ikke etter 2030. Da synes jeg det er stråmannsargumentasjon fra komiteens leder og fra Kristelig Folkeparti når de framstiller det som at dette er noe helt nytt.

Videre har jeg et spørsmål til Tine Sundtoft om fleksible mekanismer. Grunnen til at det er viktig å få en redegjørelse for dette, og enda tydeligere enn det statsråden har gjort til nå, og grunnen til at jeg terper litt på dette nå, er at dette antakeligvis er den beste anledningen vi har til å diskutere statsrådens arbeid når det gjelder dette, fram mot klimakonferansen i Paris. I og med at Norges eventuelle avtale med EU, som Stortinget har sluttet seg til, ikke blir ferdig før til neste år – som det står i meldingen som statsråden selv har skrevet til Stortinget – betyr det at statsråden kommer til å reise til Paris og i alt forberedende arbeid fram mot Paris legger opp til å arbeide for et system der vi sier at Norge stiller med 40 pst. kutt, men det forutsetter fleksible mekanismer. Da synes jeg det er viktig å få høre, når Stortinget i dag sier at vi ikke ønsker at fleksible mekanismer skal brukes til å oppnå Norges utslippsmål hvis de kjøpes i fattige land, at det skal komme i tillegg: Hvordan jobber statsråden og den norske delegasjonen med å utvikle de fleksible mekanismene på en måte som sikrer at dette er garanterte utslipp innenfor et maksimalt tak, og sånn at fleksible mekanismer kun brukes til å oppnå norske utslippsreduksjoner hvis de kommer fra andre land enn de fattige utviklingslandene?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.