Norunn Tveiten Benestad (H) [15:20:20]: Som utdanningspolitiker har jeg reist mye rundt på skoler og sett hvordan pc-er, iPad-er og nettbrett har blitt en del av hverdagen. Det er grunn til å berømme mange lærere for den gode jobben de gjør i den sammenhengen. Likevel er det en tilbakemelding jeg har fått gjentatte ganger fra skoleledere, og det handler om at det er stor forskjell på lærernes kompetanse, om hvordan de bruker IKT på en pedagogisk god måte i undervisningen. Paradoksalt nok er det ofte de nyutdannede lærerne som er mest usikre på hvordan de skal bruke dette verktøyet.

Mitt engasjement i denne saken bygger på tidligere erfaringer fra næringslivet, i forlagsbransjen og nå også som utdanningspolitiker. Jeg er av den oppfatningen at hvis vi skal lykkes i å nå målene i Kunnskapsløftet, så må vi tenke litt annerledes når det gjelder bruk av IKT i skolen.

Digitale ferdigheter kom som kjent inn i skolen som grunnleggende ferdighet i forbindelse med Kunnskapsløftet. Å kunne bruke digitale ferdigheter er løftet fram som en av de fem grunnleggende ferdigheter elevene skal tilegne seg i løpet av skolegangen, på linje med lesing, regning og å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig.

Det at elevene skal tilegne seg digitale ferdigheter, forutsetter tilgang på infrastruktur og lærere med god kompetanse innenfor IKT som pedagogisk verktøy.

Vi har de senere årene sett et stort løft på infrastruktursiden for IKT i skolen. Det er lenge mellom hver gang jeg inviteres inn på et støvete datarom når jeg er på skolebesøk. Nå har bærbare pc-er, iPad-er og andre nettbrett overtatt i klasserommet. Det viser at vi er vitne til en rivende teknologisk utvikling som gir nye muligheter for bruk av IKT i undervisningen i en rekke fag, samtidig som det helt sikkert byr på nye utfordringer.

Når vi så har tatt, og tar, dette store løftet på infrastruktursiden, må vi stille oss spørsmålet om hvordan vi skal bruke dette til beste for elevene. Og la det være sagt med en gang: Jeg er overhodet ikke noen tilhenger av bruk av iPad eller pc i alle fag hele tiden. Min inngang til problemstillingen er heller hvordan vi skal få til pedagogisk riktig og kritisk bruk av IKT i skolen til det beste for elevenes læring. Her spiller åpenbart lærerne en avgjørende rolle.

Skal IKT-verktøy bidra til læring, trenger vi lærere og skoleledere som er trygge på bruken av dette, og som har de rette pedagogiske verktøyene og kompetansen til å bruke dem. Da må lærerutdanningen gi lærerstudentene både verktøyene og ferdighetene de trenger for å mestre dette på en god måte.

Dette bringer meg over til status for hvordan det står til i lærerutdanningen i dag. Et av hovedfunnene i NIFU-rapporten «IKT i lærerutdanningen – på vei mot profesjonsfaglig digital kompetanse?» fra 2013 er at

«utvikling av profesjonsfaglig digital kompetanse gjennomgående er svakt forankret i ledelsen av lærerutdanningene, og de fleste utdanningene mangler en helhetlig tilnærming til utvikling av slik kompetanse».

En annen konklusjon er:

«Utviklingen av profesjonsfaglig digital kompetanse hos studentene er i mange av lærerutdanningene avhengige av ildsjeler blant lærerne.»

Selv om vi ikke skal skjære alle lærerutdanninger over én kam, er dette urovekkende funn, spesielt i lys av funn fra rapporten «Nyutdannede lærere – profesjonsfaglig digital kompetanse og erfaringer med IKT i lærerutdanningen», som ble utarbeidet av Senter for IKT i utdanningen. Her pekes det på at lærerne mener det er lite samsvar mellom egen utdanning og krav som stilles når det gjelder bruk av IKT i undervisningen.

Dette kan tyde på at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Vi har et mål om at elevene skal tilegne seg digitale ferdigheter, men lærerne føler ikke at utdanningen gir dem de verktøyene de trenger. Når det er sagt, har mange lærere tilegnet seg solid kunnskap om bruk av IKT i skolen på andre arenaer enn i lærerutdanningen, og det er prisverdig og bra, men jeg mener at vi bør gå mer systematisk til verks gjennom lærerutdanningen.

IKT i skolen er så mye mer enn å kunne skrive en oppgave i Word. I vinter besøkte jeg den store messen BETT 2015 i London. Dette er en utdanningsmesse som samler det som kan krype og gå av miljøer innenfor IKT i skolen i Storbritannia. Der hadde vi gleden av å møte elever fra Rothaugen skole i Bergen. De brukte droner i matematikkundervisningen og brukte det for å regne ut vinkler og vektorer på dronenes ferd, som ble filmet for å kunne bli målt i etterkant. Slik kreativ bruk av ny teknologi gjør undervisningen mer virkelighetsnær og motiverende for elevene.

Så har vi alle lest avisartikler om elever som bruker pc-en for å være på Facebook istedenfor å følge med i norskundervisningen. Men det er nettopp for å få til mer undervisning som den de har på Rothaugen skole, og færre avisartikler om elever som bruker pc-en til alt annet enn å følge med på undervisningen, at jeg mener at IKT må sterkere inn i lærerutdanningen. Lykkes vi med å gi nyutdannede lærere den kunnskapen de trenger for å bruke IKT på best mulig måte i sin undervisning, vil det hjelpe betraktelig.

Det er også verdt å merke seg hva lærerne selv svarer om bruk av IKT i skolen. I undersøkelsen som ligger til grunn for rapporten «Nyutdannede lærere – profesjonsfaglig digital kompetanse og erfaringer med IKT i lærerutdanningen», som jeg allerede har nevnt, svarer 65 pst. av de forespurte lærerne at de bruker IKT for å gjøre elevene mer interessert i det faglige, og 71 pst. er helt enig i påstanden om at «IKT bidrar til å gjøre undervisningen min mer variert». Og så kan jeg nevne at 79 pst. av de spurte svarer ja på spørsmålet om de har behov for å utvikle eller fornye sine IKT-kunnskaper og digitale ferdigheter i forhold til jobben sin som lærer.

Når det gjelder innholdet i lærerutdanningen, svarer f.eks. 32 pst. at de har hatt svært lite utbytte av utdanningen for å lære om helhetlig integrering av IKT i alle fag.

Jeg er stolt av lærerløftet regjeringa med kunnskapsministeren i spissen har igangsatt. En ny femårig masterutdanning for lærere er et etterlengtet løft. Jeg er derfor veldig spent på hva slags tanker statsråden gjør seg om muligheten for å vektlegge IKT sterkere i denne utdanningen sånn at alle elever kan tilegne seg de digitale ferdighetene de skal.

I en spissformulert lederartikkel i Fædrelandsvennen den 24. januar 2015 med tittelen «Da klokka klang» skrev sjefredaktør Eivind Ljøstad:

«(…) da må politikerne innse at fremtiden til skolene er digital. På et helt annet nivå enn tilfellet er i dag. Fortsatt kan skolenes digitale strategi minne om EDB-valgfag fra 80-tallet.»

Artikkelen ble fulgt opp av lektor Marianne Østensen 3. februar 2015. Hun skriver bl.a.:

«Jeg vil påstå at aldri før har skolen hatt større mulighet til å strukturere og tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Det fins et mangfold av digitale muligheter som bare venter på å bli tatt i bruk. Faren er at vi drukner i dette mangfoldet.»

Dette illustrerer godt den utfordringen skolen står overfor dersom ikke skolenes investeringer i utstyr, infrastruktur og programvare følges opp med nødvendig kompetanseutvikling.

Derfor vil jeg avslutte innlegget mitt med spørsmålet fra interpellasjonen: Hvordan vil statsråden vektlegge IKT i den nye femårige masterutdanningen for lærere? Hvordan skal vi gi våre lærerstudenter kunnskapen de trenger til å håndtere nye digitale muligheter på en pedagogisk og didaktisk god måte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:29:14]: Først av alt vil jeg si at jeg er helt enig med representanten Benestad i at kompetente og faglig motiverte lærere er avgjørende for at vi skal lykkes i skolen. Det gjelder også innenfor IKT.

Lærernes kompetanse er avgjørende for elevenes læring, enten det gjelder et undervisningsfag eller grunnleggende ferdigheter som de digitale. I Lærerløftet fremheves dette i flere sammenhenger. Lærere med god digital kompetanse har f.eks. et større repertoar av undervisningsformer og læremidler å velge i. Den digitalt kompetente læreren vet også når han eller hun skal la være å bruke IKT i undervisningen, og hvordan man skal sette grenser for bruken av IKT i undervisningen.

Planverket for grunnskolelærerutdanningene består av en overordnet rammeplan og nasjonale retningslinjer. Rammeplanen slår fast at lærerutdanningene også skal forholde seg til gjeldende læreplan for skolen. Dermed er skolens læreplan også styrende og retningsgivende for lærerutdanningene. Kunnskapsdepartementet er ansvarlig for rammeplanen. Lærerutdanningene selv, gjennom Nasjonalt råd for lærerutdanning, har ansvar for retningslinjene. Rammeplanen for grunnskolelærerutdanningene krever bl.a. at kandidatene har kunnskap om arbeid med elevenes grunnleggende ferdigheter i å uttrykke seg muntlig, lese, uttrykke seg skriftlig, regne og bruke digitale verktøy i og på tvers av fag. Kandidatene skal forstå de samfunnsmessige perspektivene knyttet til teknologi- og medieutviklingen. Det betyr bl.a. trygg bruk av teknologien og kunnskap om personvern og ytringsfrihet. Lærerne må kunne bidra til at barn og unge utvikler et reflektert forhold til digitale arenaer. Det er altså et tydelig krav i dagens rammeplan at arbeidet med IKT og digitale ferdigheter skal inngå i utdanningene.

Men representanten Benestad er jo interessert i de nye utdanningene og vektleggingen av IKT i disse. I mandatet til rammeplanutvalget slår jeg fast at de nye utdanningsprogrammene skal bygge på eksisterende grunnskolelærerutdanninger i den grad det er formålstjenlig. Videre har jeg lagt føringer på at det ikke er ønskelig at de nye rammeplanene har et høyere detaljeringsnivå enn dagens rammeplan. Detaljstyring kan virke hemmende på faglig utvikling i lærerutdanningene. Det viser bl.a. evalueringer av de gamle allmennlærerutdanningene. Og nettopp det er en dårlig utvikling for den faglige utviklingen som vi ønsker å oppnå.

I mandatet til Rammeplanutvalget har jeg fremhevet at arbeid med de grunnleggende ferdighetene og bruk av IKT i fag må forankres godt i utdanningene. Jeg har derfor også presisert at rammeplanen skal gi føringer i henhold til Kunnskapsløftets grunnleggende ferdigheter og bruk av IKT i arbeid med fag. Jeg har altså adressert utfordringene. Jeg har tillit til at rammeplanen vil gi en god ramme for utdanningene. Men jobben er ikke gjort selv om rammeplanen blir god.

Regjeringen har som ambisjon å løfte kvaliteten i både skolen og lærerutdanningen, og for at elevene skal lære mer i skolen, må lærerne stille krav og ha forventninger til elevenes prestasjoner. På samme måte vil vi at lærerutdanningene skal stille høyere krav og forvente mer av lærerstudentene i de nye utdanningene.

Ja, rapporten om IKT i lærerutdanningen som Benestad viser til, hadde relativt nedslående, om enn ikke så overraskende, funn. Også tidligere forskning på norsk lærerutdanning har dokumentert treg utvikling når det gjelder pedagogisk bruk av IKT. Det er ikke uvanlig at utviklingen i arbeidslivet går raskere enn utviklingen i utdanningssystemet. Men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Rapporten er fra 2013 og var bestilt av Senter for IKT i utdanningen. Senteret er ett virkemiddel regjeringen har for å nå de politiske målene på dette området. Senteret arbeider for god digital kompetanse i lærerutdanningene og hos ansatte i barnehage og skole. Senteret har ifølge årsrapporten lyktes med å etablere et godt og omfattende samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene. Senteret opplever at deres dialog og institusjonsbesøk har fungert som en katalysator for institusjonenes arbeid: Mange av lærerutdanningene benytter seg nå av senterets mange tilbud – også de læremidler, pedagogiske opplegg m.m. som er utviklet for skolen.

Nasjonalt råd for lærerutdanning – som består av alle dekanene i lærerutdanningene – arrangerte tidligere i vår en stor høringskonferanse i forbindelse med sitt arbeid med de nasjonale retningslinjene. Her var Senter for IKT i utdanningen inne som én av to samarbeidspartnere. Et av temaene var nettopp digital kompetanse. Ledere i lærerutdanningene har altså også tatt fatt i problemstillingene, og det er bra. Ledelsens engasjement er en forutsetning for en god utvikling: utvikling mot en skole og en lærerutdanning for fremtiden.

IKT-begrepet rommer mangt og meget. Jeg er opptatt av at verken elever, lærerstudenter eller lærerutdannere skal lære IKT for IKTs egen skyld. Det er ikke noe mål i seg selv at man skal beherske flest mulige dingser, programmer eller plattformer. Jeg vil at elevene og studentene skal lære å bruke IKT riktig. Det er det avgjørende. Med det mener jeg at de skal kunne bruke IKT i læringsarbeidet i skolen og i utdanningene og være forberedt på arbeidslivet og livet etterpå. IKT er i dag et nødvendig verktøy i alle fag. Digital kompetanse er også viktig for å bli gode medborgere i et demokratisk samfunn. Lærerne må ha kompetanse til å vurdere både hva slags IKT som er formålstjenlig i undervisningen i et fag, når og hvordan det skal tas i bruk, og ikke minst når IKT ikke skal brukes, når man – for å si det billedlig – ber elevene om å legge vekk laptopen.

Ja, regjeringen prioriterer basisfagene matematikk, engelsk og norsk / samisk / norsk tegnspråk, men det er ingen motsetning mellom denne prioriteringen og arbeid med digital kompetanse. Digital kompetanse skal nettopp være en integrert del av fagene, ifølge Kunnskapsløftet. Det finnes virkemidler og verktøy som ikke styrer, men som kan stimulere en ønsket utvikling for bedre kvalitet i lærerutdanning. Jeg har allerede nevnt IKT-senteret. Senter for IKT i utdanningen er for øvrig deltaker i referansegruppen til Rammeplanutvalget for de nye femårige utdanningene. Jeg har også sett at lærerutdanningene selv beveger seg i riktig retning, så det er grunn til å håpe at lærerutdanningene blir bedre. Men jobben er ikke gjort om lærerutdanningene blir aldri så gode. «Alt» læres ikke, og kan ikke læres, gjennom grunnutdanningen som lærer. Også de lærerne vi utdanner i dag, må være forberedt på livslang læring. IKT er kanskje det området der det er aller mest innlysende at læring må skje hele livet.

Lærerne med nyvunnen kompetanse må møte skoler som er utviklingsorienterte, som setter seg klare faglige mål, som deler kunnskap, og hvor man innenfor profesjonsfellesskapet gir ros og ris. Skoler som har sterke faglige fellesskap, vil mangedoble effekten av en bedre lærerutdanning, faglig utvikling av lærere, lederutvikling og karriereveier. Det er altså et lagarbeid å bygge en bedre skole. Skoleeiere og skoleledere må kjenne og ta sin del av ansvaret. Vi må styrke skolen som lærende organisasjon. Gode, faglig sterke og motiverte lærere i skoler som har sterke profesjonelle fellesskap, med klar ledelse, og en engasjert og lyttende skoleeier – det er hva vi trenger, både generelt og for å øke den digitale kompetansen i samfunnet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [15:37:04]: Jeg takker statsråden for et grundig svar.

Jeg er glad for at statsråden i mandatet til rammeplanutvalget har framhevet arbeidet med de grunnleggende ferdighetene og understreket at bruken av IKT i fag må forankres godt i utdanningen. Sånn sett er jeg glad for at utfordringen er adressert. Mitt anliggende er at dette må bli tydelig nok til å sikre et bedre fokus på den pedagogiske og didaktisk integrerte bruken av IKT. Dette handler om samfunnets forventninger til både skolen og lærerutdanningene.

I rapporten «Digital kompetanse i norsk lærerutdanning», av Per Hetland og Nils Henrik Solum, utgitt i 2008, ble det identifisert to hovedstrategier som våre utdanningsinstitusjoner fulgte i sitt arbeid med digital kompetanse. Den ene omtales som «verktøystrategien». Denne strategien peker i retning av at digital teknologi framstår som ett av flere verktøy for lærere og studenter.

Den andre strategien ble omtalt som integreringsstrategien. Denne strategien innebærer at digital teknologi blir brukt som inngang til å endre grunnleggende forhold knyttet til læring og organisering av læringsaktiviteter.

Det ble påpekt at i den første strategien er det verktøyene som er det sentrale, mens det i integreringsstrategien er brukerne og deres læringsstrategier som er sentrale, og som får en aktiv rolle i å utforme teknologien og ta den i bruk. Det er ingen tvil om at en strategi som den siste krever stor involvering, ledelse og sterk profesjonsfaglig digital kompetanse. Det vi må forsikre oss om, er at valgte strategier er forankret gjennom hele lærerutdanningsfeltet – inkludert praksisfeltet. Skal elevene i skolen lykkes, går veien også her gjennom den kvalifiserte, dyktige læreren.

Hvis vi vender tilbake til lektor Marianne Østensen, som jeg siterte i mitt første innlegg, fra Fædrelandsvennen 3. februar i år, fortsetter hun sitt innlegg med å si:

«Derfor er det særs viktig at dette vi finner der ute i verden blir strukturert og gjort lett tilgjengelig i klasserommet av faglærere og da i nær tilknytning til eventuelle læreverk som brukes i det enkelte fag. Verktøyene og mulighetene har vi. Dette er udiskutabelt.»

Østensen avslutter sitt innlegg slik:

«Jeg ønsker at skolen skal komme videre og at alle elever skal kunne få en så god, strukturert og tilpasset skolehverdag som mulig.»

Det krever i dagens skole lærere med stor digital kompetanse og skoleledere på alle plan med en tydelig digital strategi, som må forankres både i lærerutdanningen og i praksisfeltet.

Jeg ser fram til den videre debatten nå og håper på gode innspill.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:40:10]: Det er egentlig to debatter her. Den ene debatten handler om rammeplanen og de overordnede rammene for skolen. Nå har vi jo satt ned et rammeplanutvalg, som jobber med å lage et nytt utkast, og da er det litt for tidlig for meg å gå inn i detaljer på det nå. De skal jobbe seg igjennom sitt utkast, legge det frem, og så behandler vi det og sender det på høring på vanlig måte. Men det er likevel viktig å ha med seg både de problemstillingene som er reist av interpellanten, og understrekningene jeg har hatt om at arbeidet med IKT er en viktig del av det.

Spørsmål nr. 2 dreier seg om hele virkemiddelapparatet vårt for å få til god bruk av IKT i klasserommet. I den forbindelse har jeg lyst å fremheve noen endringer. Vi gjorde en ganske liten, men viktig endring i tildelingsbrevet til Senter for IKT i utdanningen, der vi påpekte at en viktig oppgave for dem er å veilede i hva som er dårlig bruk av IKT, nettopp for å unngå at det skal være en tidstyv. I andre store prosjekter vi har, f.eks. ungdomstrinnsatsingen, der flere ungdomsskoler nå er igjennom et skoleutviklingsprosjekt, er hensikten å styrke de grunnleggende ferdighetene, men også å bygge lag på skolen, få til mer samarbeid og jobbe med mer varierte undervisningsformer. En måte å gjøre undervisningsformene mer varierte på, er nettopp god bruk av digitale verktøy.

Jeg vil også si at i videreutdanningssatsingen er også digitale verktøy en viktig del av flere videreutdanningstilbud, men det kan helt sikkert også styrkes videre.

Det er vanskelig å få til en praksisendring i alle klasserom, styrt fra toppen. Jeg tror at noe av måten vi kan få en bedre digital kultur på, er ved for det første å få en bedre rustet lærerstand ut fra lærerutdanningene, og der er jeg helt enig med representanten Tveiten Benestad i at det er for store forskjeller i dag. Det andre er at hver enkelt kommune lager seg en digital handlingsplan, rett og slett, som ikke bare handler om hvordan man skal få utstyr inn, men også hvordan man skal få kompetansen opp, altså hvordan man skal bruke dette utstyret – ikke bare sånn at elevene lærer seg å beherske bestemte programmer, men også sånn at elevene kan lære mer i andre fag, ikke bare lære seg bedre digitale ferdigheter, men også f.eks. matematikk, ved bruk av digitale verktøy.

Christian Tynning Bjørnø (A) [15:43:03]: Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i både skole og samfunnsliv. Vi har definert hvilke ferdigheter som er spesielt viktige, gjennom læreplanen Kunnskapsløftet. Det er å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig og bruke digitale verktøy. Disse står side om side. Noen av dem er kanskje mer tradisjonelt «skolske» enn andre. Det er f.eks. udiskutabelt at skolen skal drive med tradisjonell lese- og skriveopplæring. Det er en selvfølge. Men å kunne bruke digitale verktøy er litt mer diffust og oftere gjenstand for debatt: Hvor mye, til hvilken bruk, og i stedet for hva?

Kunnskapsministeren bidro i debatten med utsagnet om at det har «vore ein stor og litt naiv politisk entusiasme for IKT i norsk skule dei seinaste tiåra». Jeg heier på entusiasme, særlig når vi snakker om skole, og spesielt når vi snakker om noe som er løftet fram som et overordnet fokusområde: en grunnleggende ferdighet. Men at entusiasmen er naiv, er jeg ikke helt enig i – til det er den kritiske oppmerksomheten for stor. Riktignok har man prøvd og feilet på noe så nytt som IKT i skolen faktisk er, i hvert fall hvis man ser det i forhold til tradisjonell leseopplæring – kanskje også når vi snakker om investeringer i utstyr. Det er en overgang å bytte ut LØKO-brettet med de digitale Leseland-bøkene, versjon 2.0, men kanskje ikke først og fremst for elevene. Det viser ICILS-undersøkelsen fra 2013, som tester elevers digitale ferdigheter i 18 land. Der befinner Norge seg i toppsjiktet i undersøkelsen, med positivt fortegn. Litt annerledes er det for lærerne, og her må vi ikke være naive. Dette er jo også noe av kjernen i interpellasjonen. Undersøkelser viser at lærerne synes at lærerutdanningenes opplæring i bruk av IKT i undervisningssammenheng ikke har vært særlig god. Likevel vet vi at mange lærere vurderer seg som generelt godt IKT-kompetente, men variasjonene er store. Og er dette egentlig tilstrekkelig? Lærerne selv mener at de trenger mer.

Mange av oss er generelt ganske greit IKT-kompetente, men når det kommer til bruk av IKT innenfor et spesielt felt, tror jeg vi har en vei å gå noen og enhver. Jeg tror f.eks. jeg hadde mestret dårlig å håndtere programvaren for utbetaling av lønn her på Stortinget. Det kunne fått spennende konsekvenser. Og som representanten Tveiten Benestad var inne på: Én ting er å åpne et tekstbehandlingsprogram på pc-en og be elevene skrive en tekst, noe annet er å bruke IKT riktig i lesetrening, tilpasset opplæring og for elever med dysleksi.

Lærerne skal altså ha god generell IKT-kompetanse for å forberede elevene på en moderne og digital verden, men lærerne skal i tillegg ha en god spesifikk kompetanse i bruk av IKT som fagovergripende læringsverktøy og hjelpemiddel i skolen. Det holder ikke at noen av lærerne er generelt IKT-kompetente – alle må være spesielt IKT-kompetente. Det var derfor vi i budsjettet i fjor foreslo at det skulle satses mer på IKT-kompetanse for lærere og lærerstudenter. Alle de andre grunnleggende ferdighetene er prioritert og løftet fram i etter- og videreutdanningsløftet, og vi mente at det i den sammenheng var nødvendig også å løfte fram lærernes IKT-kompetanse. Men det fikk vi dessverre ikke flertall for. Vi mener selvsagt at også dette må være en viktig del av lærerutdanningen, og vi forutsetter at regjeringen fokuserer sterkt på dette i utformingen av ny lærerutdanning.

Statsråden avsluttet sitt innlegg med å si at det er grunn til å håpe at lærerutdanningene blir bedre på IKT. Jeg er redd for at å håpe ikke er nok – jeg mener vi må sørge for at de blir bedre.

Kent Gudmundsen (H) [15:47:59]: Når vi ser de store omveltningene som foregår i medieverdenen, viser dette egentlig hvordan IKT påvirker samfunnsutviklingen, og hvordan vi tilnærmer oss kunnskap. Selv om det fortsatt er tekst, tall, bilder og i noen tilfeller video, så gjør teknologien at kunnskapen formidles på en ny måte. Vi ser f.eks. at digitale medier formidler innhold mye mer dynamisk og ikke på en tradisjonell måte med start og slutt, som i bøker og aviser.

Dette åpner nye muligheter og gir pedagogiske rammer som krever nye og gode også didaktiske strategier. Selv er jeg tilhenger av å bla i aviser på den gode, gamle måten, men erkjenner samtidig – og jeg er trolig heller ingen stor spåmann – at papiravisene kanskje er borte om en fem års tid, ja, kanskje tidligere.

Informasjonsflyt går nemlig raskere og understreker behovet for en kritisk tenkning, samt at vi greier å skille relevant fra mindre relevant informasjon. Det blir f.eks. lettere å søke opp informasjon, og verktøy kan bidra til at vi raskere får tilbakemelding gjennom eksempelvis tekstanalyser og retting av en realfagsoppgave i skolen.

Dette skaper en læringsramme som er ny, og som, hvis den brukes på en klok måte, balansert og fornuftig, faktisk kan gi bedre måter å hjelpe elevene på, både faglig og raskere. Trolig kan dette frigjøre tid ved at man går fra retting til veiledning, ved at man går fra rapportering til å følge opp elevene. Ikke minst vil dette kunne være med på å hjelpe de elevene som har ekstra utfordringer i skolehverdagen. Vi ser allerede at skoler, ja, til og med barnehager, bruker disse verktøyene for å få en bedre didaktisk tilnærming når de skal hjelpe sine elever eller sine barn til å få større mestringsfølelse.

I Tromsø har vi et prøveprosjekt ved en skole der de har fått utdelt iPad-er. Der bruker man apper og har fått lærerne på kurs, noe som er med på å gjøre at retting i matematikk går helt automatisk, og lærerne får frigjort mye mer tid til å følge opp hver enkelt elev. Ja, det finnes sågar en programvare som analyserer teksten, og som gjør at man raskere kan gå i dialog med elevene om hva som bør forbedres.

Dette viser mulighetsmangfoldet. Jeg tror at det ikke er noe lurt at vi fra Stortinget skal fortelle hvilken dings eller app man skal bruke for å sikre at vi har lærere som kan beherske disse tingene på en god måte. Men det er ingen tvil om at det pedagogiske rammeverket og de didaktiske eller metodiske strategiene som utdannede lærere har med seg i verktøykassa, vil være helt avgjørende for hvordan vi greier å lykkes i å ta i bruk denne teknologien for å skape en smartere, mer framtidsrettet, relevant og ikke minst bedre skole, som ser elevene, og som gjør at man kan starte tidlig med tilpasset opplæring og sånn sett dra nytte av alle de ressursene og teknologiene som er tilgjengelige i et velferdssamfunn som Norge.

Jeg ser derfor med stor positivitet fram til resultatet av utformingen av den nye lærerutdanningen og ikke minst de ulike utdanningsinstitusjonenes pedagogiske og didaktiske utvikling av strategier ved bruk av IKT. Det er et verktøy som er viktig for bedre formidling og oppfølging av elevene, og jeg er helt sikker på at vi sammen skal få til dette på en sånn måte at vi vil greie å hjelpe alle elevene til å møte framtiden på en smartere måte.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:52:26]: Det er et viktig område representanten Tveiten Benestad tar opp i sin interpellasjon. Fra politisk hold har IKT i skolen gjennom flere år vært et viktig satsingsområde i Norge. Et uttalt mål har vært å ruste kommende generasjoner til å være best mulig egnet til å delta i kunnskapssamfunnet, hvor teknologi i stadig økende grad påvirker hverdagen vår.

Da Kunnskapsløftet ble innført i 2006, introduserte man digital kompetanse som en av de fem grunnleggende ferdighetene barn og unge skal tilegne seg gjennom opplæringen.

Dessverre ser vi at den digitale kompetansen i lærerutdanningene ikke er god nok. Det er generelt et stort problem at tilgangen på IKT-kompetanse i Norge er for svak. Behovet for folk med IKT-kompetanse er stort i nær sagt alle bransjer. For å få løst dette problemet må vi sørge for at de som skal lære opp framtidens lærere, som igjen skal undervise våre barn, besitter nok kompetanse. Det er viktig av flere grunner, ikke minst fordi IKT-industrien er en av de store verdidriverne i Norge. Det er Norges tredje største næring, med over 70 000 ansatte. Da er det vesentlig at man i alle ledd i skole- og utdanningspolitikken legger opp til kompetanseheving.

I NIFU-rapporten «IKT i lærerutdanningen: På vei mot profesjonsfaglig digital kompetanse?» er hovedkonklusjonen at utvikling av profesjonsfaglig digital kompetanse gjennomgående er svakt forankret i ledelsen av lærerutdanningene, og at de fleste utdanningene mangler en helhetlig tilnærming til utvikling av denne type kompetanse. Lærerutdanningenes faglige profil på området er også lite utviklet, og kompetansen hos de faglig ansatte er dessverre svært varierende.

Rapporten slår fast at så lenge ikke alle fagansatte i lærerutdanningene er på et tilstrekkelig «digitalt faglig nivå», vil dette gå ut over studentenes mulighet til å tilegne seg en helhetlig pedagogisk tilnærming til IKT.

IKT i skolen skal være et viktig verktøy for økt læringsutbytte og utvikling av læringsstrategier. Det er ikke noe mål i seg selv at lærerne skal bruke nettbrett og pc-er i tide og utide, som også interpellanten var inne på. Poenget må være at de skal lære å bruke IKT riktig, til det beste for undervisningen. God kompetanse hos ansatte i skolen, infrastruktur og tilgjengelighet er avgjørende forutsetninger for å lykkes med akkurat det.

Fremskrittspartiet vil understreke at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Det er derfor viktig at nettopp læreren har den nødvendige kompetansen for å undervise med digitale hjelpemidler og i digitale ferdigheter.

Som tidligere nevnt regnes nå digital kompetanse som en av de fem grunnleggende ferdighetene barn og unge skal tilegne seg gjennom opplæringen. Det bør også gjenspeiles i lærerutdanningene. Vi tror imidlertid ikke at det er lurt å gå inn og detaljstyre rammeplanene, og vi mener at det heller ikke er nødvendig. At IKT, som en del av de grunnleggende ferdighetene, skal være en viktig del av lærerutdanningene, ligger etter vår mening implisitt i de nåværende rammeplanene.

Det beste virkemiddelet for å få styrket IKT-kompetansen er fortsatt satsing på kvalitet i lærerutdanningene. Lærerutdanningene må prioriteres, og økt samhandling mellom institusjonene, fokus på læring og kvalitet, endringsvilje og mer samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet er viktige faktorer for å få til dette. Kanskje er det også grunn til å forvente at strukturreformen innenfor høyere utdanning vil ha positiv virkning på innholdet og kvaliteten i lærerutdanningene, deriblant IKT-kompetansen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:56:47]: Først en takk til interpellanten for å sette IKT-utdanning på dagsordenen i forbindelse med den nye lærerutdanninga som er under planlegging. Jeg registrerer at det er en ganske stor tverrpolitisk enighet om at IKT er viktig for skolen i årene som kommer. Jeg registrerer også at det er flere av oss som er opptatt av hva innholdet i den nye lærerutdanninga skal være. Det hadde derfor vært interessant, syns jeg, om statsråden ville informert Stortinget om hvor langt man er kommet med utarbeiding av de nye planene, og da tenker jeg på alle fag i den nye lærerutdanninga, uten at vi egentlig trengte å spørre så mye om det. Rammeplanen blir god, ble det sagt av statsråden, så vi ser fram til å se innholdet, vi andre også.

Lærernes digitale ferdigheter er svært viktige dersom vi skal kunne nå målet om at digital ferdighet skal være en grunnleggende ferdighet for elevene. I dag opplever vi nok i mange tilfeller at elevene er dyktigere i IKT enn det lærerne deres er. De fleste unger har i dag vokst opp med digitale hjelpemidler, i motsetning til mange lærere. Unger lærer enklere, og de lærer lettere. Som vi diskuterte i IKT-debatten i forrige uke, er det vist til ulike undersøkelser som beskriver utfordringa samfunnet står overfor med å utdanne nok folk til å dekke behovet i framtidas arbeids- og næringsliv. Holder vi dagens tempo, vil vi mangle 10 000 med IKT-kompetanse i 2030, og Monitor-kartlegginga i 2013 sa at vi ikke når kompetansemålene for digital kompetanse i skolen.

KUF-komiteen har i dag hatt høring om endringer i opplæringsloven, der det har vært fokus på lærernes kompetanse og forslag om å gi kompetansekrav for å undervise i fag tilbakevirkende kraft. IKT er ikke et fag i skolen. Det er ingen formelle krav til digital kompetanse hos dem som underviser. Det er heller ikke planer for videreutdanning. Det vil derfor fortsatt være mange lærere som ikke behersker faget godt nok til å nå kompetansemålene framover. Dette er viktig dersom vi skal unngå et digitalt klasseskille, som vi kanskje kan se en tendens til nå.

Mulighetene er mange, som representanter tidligere har vist til, men det er ikke de artige dingsene vi diskuterer akkurat i dag. Den nye lærerutdanninga må ta innover seg at man ikke er god nok. Én ting er å bruke de digitale verktøyene sjøl, ta notater, føre lister, osv., men det er noe annet og noe mer de grunnleggende digitale ferdighetene skal være. Dette krever kunnskap hos læreren – som er en selvfølge i den nye lærerutdanninga, mener Senterpartiet – men det er også viktig at en ikke overser dette området og prioriterer vekk digital kunnskap ved vurdering av tilbud om etter- og videreutdanning.

Ifølge Senter for IKT i utdanninga er databruken blant elever i skolen på vei ned. Dette er jo veldig merkelig i en tid da for mye bruk av tid på data er ansett som et problem. Det er heller ikke bra at nyutdannede lærere mener at dataundervisninga er for dårlig på lærerskolene. Det må et løft til i lærerutdanninga for å gjøre noe med det. Det nytter ikke bare å sette digital ferdighet på en plan for lærerutdanninga og tenke at vi da får gode lærere.

Nye lærere må bli møtt på lærerskolen av lærere med gode kunnskaper. En rapport fra GESCI fra 2010 viser at lærere tenderer til å bruke IKT-strategier sånn som de sjøl har lært å bruke teknologien.

Lærerutdannere er også gode forbilder – eller dårlige. I en kronikk av to NTNU-ansatte i 2010, «Digital kompetanse i skolen – lærerutdanningens ansvar», sies det at fokusområdene må endres, og at lærerstudenter må få en portefølje som består av fagdidaktikk og digital kompetanse for egen lærerutdanning. NIFU-rapporten fra 2013 viser at det heller ikke har skjedd så mye nytt etter det.

Jeg vet ikke hvordan kompetansen er rundt omkring i utdanningsinstitusjonene akkurat nå, i begynnelsen av mai 2015, men vi har rapporter som sier at lærerutdanningsinstitusjonenes oppfatning av hva deres kompetanse på området er, er noe annet enn studentenes oppfatning av hva de får. Det er med andre ord ikke godt nok.

Jeg tror det er viktig med jevnlig utsjekking av dette. Det er uhyre viktig at den digitale kunnskapen i lærerskolen blir en del av den grunnleggende kompetansen lærerstudenten også tilegner seg. Det er ingen garanti for at en femårig lærerutdanning vil endre noe som helst på dette. Det er ikke antall timer eller år det kommer an på, men hva lærerutdanningsinstitusjonene bruker de timene de har til rådighet, til, og hvordan de gjør det.

Siv Elin Hansen (SV) [16:01:59]: IKT i utdanningen har ved seg mange elementer som må oppfylles og imøtekommes for at vi skal få en vellykket satsing på IKT i undervisningen. Satsing på lærerutdanningen er et av elementene, og det er bra at fokuset har blitt satt på dette av interpellanten. Men samtidig er det også mange andre elementer som gjør at målene i Kunnskapsløftet vanskelig kan nås, og som er med på å påvirke at skolene ikke alltid har like gode strategier på å nå disse målene. Derfor er det viktig å ha fokus på de andre utfordringene også, som det er viktig å imøtekomme for å kunne nå målsettingene i Kunnskapsløftet, og som jeg anser henger tett sammen med det interpellanten spør om. Ministeren peker også selv på det som skjer i klasserommet som et viktig element.

Det har vært sagt mye i dag om skoleeierne, om manglende strategier og om mangelen på digital kompetanse i skolen i dag, men lite har vært sagt om de omkringliggende årsakene til at ting er som de er.

Videregående skole har lyktes med å sikre at skolen har nødvendig hardware på plass for sine elever. Situasjonen for alle videregående skoler i Norge i dag er altså at den tekniske siden er godt ivaretatt, og alle elever har pc. Situasjonen er imidlertid noe annerledes for grunnskolen. Her opplever en del kommuner store utfordringer knyttet til å klare å holde maskinparken til elevene i en tilfredsstillende stand. Pc er dyr ferskvare som må byttes ut jevnlig for i det hele tatt å fungere, og IKT-støtte i organisasjonen må ofte deles av svært mange, både ansatte og elever. Den stramme økonomiske virkeligheten som mange kommuner arbeider under, gjør det derfor veldig vanskelig å klare å holde tritt med utviklingen på IKT-siden. Ved en barne- og ungdomsskole i Nordreisa kommune, som er min hjemkommune, må f.eks. 280 elever dele på 31 pc-er. Det medfører at virkeligheten som nyutdannede lærere møter i arbeidslivet, kan gjøre spranget mellom lærerutdanning og jobb veldig stort. Dette er viktig å ha med seg når man skal snakke om lærerutdanningen.

Mange lærere opplever datamaskin og Internett som et forstyrrende element i sin arbeidshverdag. Samtidig sier de samme lærerne at de ser store potensial knyttet til IKT som læringsverktøy, men at de opplever at det per i dag er lite programvare som er egnet til formålet, og at det i den grad det finnes programvare, ikke er penger til å kjøpe de nødvendige lisensene og tilgangene. Derfor blir det vel så viktig at vi når vi snakker om IKT i lærerutdanningen, også ser på de øvrige problemstillingene knyttet til IKT i skolen. Det er viktig at vi sikrer gode etter- og videreutdanningstilbud for at alle lærere i den norske skolen skal ha de samme forutsetningene for å bruke de verktøyene som vi har, på en god måte i undervisningen, også de som har vært i skolen en stund.

Samtidig må det gjøres en større satsing på å utvikle nødvendig software til bruk i undervisningen. Det er viktig å sikre at de nødvendige digitale læringsverktøyene finnes, både for grunnskolen og i videregående skole, og her bør det bevilges penger, slik at pedagoger og programmerere kan gå sammen om å lage gode og åpne programmer som er tilgjengelige for alle lærere. Dette med åpenhet er viktig for å sikre at det ikke utvikler seg forskjeller i utdannelsen mellom de elevene som går på skole i rike kommuner, og dem som går i kommuner der kommuneøkonomien er dårligere.

Norunn Tveiten Benestad (H) [16:05:55]: Vi nærmer oss slutten på denne debatten, og jeg har lyst til å takke for konstruktive innlegg. Jeg opplever at dette er et tema som er viktig å få høyt på agendaen i den perioden vi nå er inne i, der den nye femårige lærerutdanningen skal formes. Statsråden sa at det er vanskelig å endre praksis i skolen styrt fra toppen, og det kan det kanskje være noe i. Jeg er for så vidt enig i det, men jeg er også enig med representanten Bjørnø, som sier at vi må sørge for å legge til rette for endring.

Jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på å bruke Senter for IKT i utdanningen som samarbeidspartner i prosessene som pågår, og jeg er glad for at Nasjonalt råd for lærerutdanning har fokus på digital kompetanse.

Jeg er selvfølgelig også enig med statsråden i at lærerne må ha kompetanse til å vurdere både hva slags IKT som er formålstjenlig i undervisningen i fag, hvordan det skal tas i bruk, og ikke minst når. Jeg er opptatt av at vi gjennom lærerutdanningen nå må sikre at vi får digitalt dyktige lærere som kan bidra til å bygge ned de forskjellene som i dag finnes når det gjelder digital kompetanse – både mellom skoler og internt i den enkelte skole. Sist, men ikke minst, er jeg opptatt av at elevene skal få mulighet til faglig tilrettelagt arbeid, der teknologiske muligheter legges til rette for å øke elevenes læringsutbytte. Samtidig må de få god opplæring i digital dømmekraft. I den sammenhengen har jeg lyst til å si at det gjelder her som i så mange andre sammenhenger, at forskningsbasert undervisning krever at arbeid med digitale ferdigheter også følges av forskningsressurser.

Helt til slutt har jeg lyst til bare å fortelle en liten historie. Hjemme hos oss feirer vi tredje juledag med stor familiefest, med smått og stort, og på repertoaret står Monopol og Alias. I år var det sånn at min niese, som går i sjuende klasse, sa: Du, det er ikke Monopol som gjelder, det er ikke Alias som gjelder, jeg vil spille Kahoot!, for det gjør vi på skolen. Det er moro, og det lærer vi mye av.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:08:41]: Jeg vil si tusen takk for en interessant diskusjon.

Det er viktig å legge til rette for endring, og det gjør vi jo nettopp både gjennom en ny lærerutdanning og gjennom Rammeplanutvalget, som nå er satt ned. Det er altså for store forskjeller mellom skolene og mellom lærerutdanningsstedene når det gjelder deres evne til å gi lærerne et godt utgangspunkt for fornuftig jobbing med IKT. Det nye Rammeplanutvalget skal levere sitt forslag i løpet av året, og som jeg har redegjort for i mitt innlegg, er også et styrket IKT en del av det oppdraget. Det betyr ikke at vi da skal håpe at vi skal bli bedre. Vi skal bli bedre på det. Men så må vi samtidig jobbe med IKT også i alle de andre satsingene vi har inn mot skolen. Da gjelder det ikke minst å klare å se det avgjørende skillet mellom IKT som læringsverktøy, IKT for å lære digitale ferdigheter i seg selv og IKT som distraksjon eller hinder for læring.

Det er nettopp lærerens kompetanse og de kjørereglene man lager på skolen, som gjør oss i stand til å sikre at vi rett og slett kan se forskjellen på de forskjellige tingene og bruke IKT på en best mulig måte.

Så står jeg ved mine ord som ble referert i debatten, at det har vært en til dels naiv satsing på IKT, særlig på utstyr, i norsk skole de siste ti årene. Grunnen til det er veldig enkel. Man har vært mer opptatt av hvor mye utstyr man får inn, enn av hvordan utstyret skal brukes. Det er altså ingen dokumentert sammenheng som sier noe om at hvis du bare har flere pc-er på en skole, lærer elevene mer. Det er hvordan du bruker utstyret som er avgjørende. Det er en gjennomgangstone i nesten all utdanningsforskning at kvalitet er viktigere enn kvantitet. Det gjelder også på IKT-området.

Igjen: Takk for debatten. Jeg ser frem til videre debatter også om innholdet i en fremtidig femårig masterutdanning for lærere.

Presidenten: Debatten i sak nr. 15 er avsluttet.