Hadia Tajik (A) [11:20:14]: (leiar for komiteen og ordførar for saka): Representantforslaget om å fjerna blasfemiparagrafen i dagens straffelov var det nok ikkje vanskeleg å støtta seg til. Han vart allereie fjerna i straffeloven av 2005 då han vart behandla. Det er ein paragraf som ikkje har vorte brukt sidan 1930-talet. Ingen er dømde for bruken av han sidan 1912, og det er viktig å understreka at det heller ikkje er noko behov for den typen straffebod i våre dagar.

Ulike parti har nok hatt ulike standpunkt i denne saka gjennom historias laup. I den grad at nokre av dagens standpunkt vert framførte med stor innleving og patos, vil eg veldig gjerne kort påpeika at Høgre var for blasfemiparagrafen i 2004, men mot i 2009. Framstegspartiet var mot i 2003, for i 2004, og så mot igjen i 2009. No er me i alle fall der at alle partia står saman om å vilja fjerna denne paragrafen. Det er bra. Eg vil seia at det er på tide.

Anders B. Werp (H) [11:21:39]: Jeg vil også først takke for et godt samarbeid i komiteen, og for en rask og effektiv behandling av denne saken. Dette er – som saksordfører var inne på – mye mer enn en lovteknisk synkronisering av ny og gammel straffelov. Denne saken dreier seg dypest sett om ytringsfrihet.

Som en av to forslagsstillere framgår vårt utgangspunkt for saken veldig godt av sakens dokumenter. Der vil jeg likevel peke på at ytringsfrihet ikke er etablert for å beskytte religioner, politiske meninger eller andre typer grupperinger. Det er en frihet som er etablert for å beskytte enkeltpersoner, slik at alle kan gi uttrykk for sine meninger, tanker og ideer. Det er en samfunnsverdi som ligger dypt forankret i demokratiet, og som vi med dette forslaget ønsker å løfte fram, selv om det får en kort virkningstid, fordi denne regjeringen heldigvis har satt høyt trykk bak å få den nye straffeloven i virksomhet allerede til høsten.

Det er slik at blasfemiparagrafen knytter seg til religion. Jeg vil hevde at nettopp en fjerning av blasfemiparagrafen er i religionenes egen interesse, fordi alle religioner gjennom historiens løp har vært gjenstand for forfølgelse en eller flere ganger. Og utøverne av religionene må da selvfølgelig ha den sikkerheten og tryggheten for at de kan gi uttrykk for sin overbevisning, uavhengig av myndighetenes maktbruk eller -misbruk. Det er det dette dreier seg om. Jeg er glad for at en enstemmig komité, og dermed trolig også et enstemmig storting, slutter seg til dette grepet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:24:08]: La meg først kommentere noe som saksordføreren var inne på om Stortingets «stabilitet», hvis jeg kan bruke det begrepet. Det er helt riktig, som saksordføreren var inne på, at Stortingets til enhver tids kunnskap og standpunkt er noe variabel. Det tror jeg også man kan finne hvis man sjekker Arbeiderpartiets historieliste. Men det unnlot saksordføreren behendig å kommentere. Jeg har ikke noe behov for å finne fram noen eksempler, men jeg kan godt gjøre det hvis det skulle være behov for det. Men jeg skal la den ligge.

Den første debatten i dag, om bevæpning, var, som flere har vært inne på, en verdidebatt. Dette forslaget er til de grader det samme – for min del, i alle fall.

Det norske samfunnet har mange kvaliteter jeg er utrolig stolt av. Ytringsfriheten er en av dem jeg er aller mest stolt av. Når vi tar imot andre borgere som kommer hit, understreker vi at i Norge har vi et tolerant, humant samfunn der du kan si det meste uten å bli straffet for det, kanskje i stor, stor motsetning til hva enkelte av dem som kommer hit, har opplevd tidligere. Og da påhviler det oss et spesielt ansvar for å informere dem om hva det norske systemet betyr. Hva betyr den norske ytringsfriheten sett i lys av hva du har med deg av erfaring fra et annet land? Jo, den betyr at du kan komme med kontroversielle meninger, du kan komme med påstander uten at du straffes for det. Samtidig har straffeloven en begrensing for hvor langt du kan gå, og det er bra, for man skal heller ikke bruke ytringsfriheten til å begå overgrep. Det vil være et misbruk av ytringsfriheten.

Ytringsfriheten kan være der for å provosere, og det gjør den tidvis til de grader. Men det, tenker jeg, er igjen en kvalitet. Så lenge de lar oss provosere verbalt og stopper der, er det en god ting etter mitt skjønn. Det betyr at ingenting er for stort eller smått til å diskuteres. Det er en av de grunnleggende kvalitetene i ytringsfriheten, sett fra mitt ståsted.

Som det ble sagt tidligere, har Stortinget bestemt at man skal fjerne blasfemiparagrafen. Det tror jeg er bra, for hvis det skulle være sånn at religion var noe som var unntatt for kritikk, ville vi få et sært samfunn, vi ville ikke automatisk få et godt samfunn. Jeg tror vi må ha takhøyde nok til å diskutere og tørre å utsette Bibelen for kritikk, vi må tørre å utsette Koranen for kritikk. Hvis ikke lager vi noen særområder som vi egentlig ikke ønsker oss.

Et annet moment som jeg også synes er viktig: Det har vært snakket om ytringsansvar. Etter mitt skjønn er ytringsansvar å bruke ytringsfriheten. Hvis det er sånn at man skal passe seg for hva man sier fordi man ikke ønsker å opptre støtende, legger det begrensninger på oss, og vi ender opp med at det bare er politisk korrekte uttrykk som skal aksepteres. Etter mitt skjønn vil det være feilslått. Derfor er jeg veldig fornøyd med at komiteen gjør det man gjør i dag, man følger opp det som tidligere har vært besluttet. Jeg syns det er et ypperlig forslag som er fremmet, og som vedtas senere i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:27:25]: Jeg kan slutte meg til det meste som er sagt, og vil trekke fram blasfemi, men også trosfrihet som en viktig del av ytringsfriheten.

Som troende kan det ofte være fristende å forsvare sin gud, for det kan faktisk være støtende å se krenking eller hån av noe en selv anser som hellig. Kristelig Folkeparti har derfor tidligere vært opptatt av dette vernet, selv om vernet har vært sovende i den nåværende straffeloven. Men som troende er jeg også veldig klar over at min gud ikke trenger beskyttelse. Jeg og andre må respektere at det er ulikt syn på religion, og at det derfor er fullt mulig å kunne kritisere det jeg tror på. Det er en viktig del av ytringsfriheten å kunne kritisere religioner, og det er heller ikke negativt for religionene å bli utfordret, kanskje tvert imot. Det kan være viktig å kritisere handlinger som skjer i religioners navn, hårreisende ting som dødsstraff for homofile, eller en kan ta opp likestilling osv. Samtidig mener jeg det er viktig å understreke at vi skal ha respekt for hverandre, og at det også medfører at en ikke nødvendigvis skal bruke den private retten til å ytre kun for å krenke andre.

Så vil jeg også presisere at i debatten om religion, der en ofte trekker fram de negative sidene, er det viktig at en har den trosfriheten som vi enstemmig sier er en viktig del av ytringsfriheten. Tro er noe positivt. Det må være rom for å kunne tro og ha ulik tro i dette landet. Derfor vil jeg understreke at en viktig del av det verdigrunnlaget er nettopp at en kan få lov til å uttrykke sin tro. Trosfrihet handler jo om at en skal få lov ikke bare til å være kristen eller muslim eller hva det enn er, men en skal også kunne uttrykke den troen. Det kjemper vi for internasjonalt, og det skal vi også kjempe for i Norge.

Å tro er noe som er positivt. I Norge har vi hatt kristendommen, og de kristne verdiene har preget landet vårt. Det har skjedd en enorm forvandling på bakgrunn av de kristne verdiene, der en starter skoler, der en starter sykehus, der en starter ulike rusinstitusjoner osv., og med frivillige organisasjoner som har bygd landet. Det er viktig. Men jeg mener også at i en debatt der vi lett ønsker å trekke fram retten til å kritisere, og for så vidt også krenke andres guder, er det viktig å understreke at en stor del av ytringsfriheten handler om å få lov til å kunne uttrykke sin tro, selv om en er uenig. Det henger tett sammen.

Derfor stiller vi oss bak det forslaget til vedtak som står i innstillinga. I den nye straffeloven vil det selvsagt, som andre har sagt, ikke være en egen paragraf som dette, og derfor vil jeg også benytte anledningen til å gi honnør til regjeringa for at en tok saken om ikrafttredelse av den nye straffeloven, sånn at den kommer på plass allerede i oktober.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [11:31:13]: La meg først takke komiteen for et bra samarbeid og et svært godt resultat. Jeg må si at det er veldig bra å se at det er en enstemmig komité som står bak dette, og sånn sett kan jeg slutte meg til alle dem som har hatt innlegg før meg i dag.

Men jeg har lyst å dvele litt ved det siste innlegget, representanten Ropstads innlegg, fordi hans refleksjoner rundt hva slags beskyttelse våre egne følelser har behov for eller ikke, er et av kjernemomentene når blasfemiparagrafen nå vil bli opphevet. Dette handler ikke bare om at noen kritiserer andres guder. Et kjerneområde knyttet til dette, har i tidligere tider vært kritikk av egen religion og av egen gud og det å ha muligheten til å slippe diskusjoner, som vi har hatt tidligere i vinter, hvor enkelte har sagt at de er «for ytringsfrihet, men …». Dette dreier seg nemlig om retten til frie ytringer og hvor grensen for det skal gå.

Vi har hatt politikere og andre samfunnsdebattanter som har vært mer opptatt av å verne om andre forhold enn ytringsfriheten, og det har vært krevende debatter. Sånn sett mener jeg det er et veldig godt tiltak det som i dag i realiteten vedtas, ved at man forskutterer ikrafttredelsen av ny straffelov.

Så kan man spørre: Hva er behovet, og hvorfor er det nødvendig å gjøre dette nå? Jo, det er fordi dette nettopp er et resultat av den debatten som har vært i det offentlige rommet over tid, hvor man har hatt en debatt om hvor grensene for ytringsfriheten i utgangspunktet skal gå, og hvor det i alle fall har vært gitt et inntrykk av at noen mener at den grensen skal være mer snever enn det et enstemmig storting nå legger til grunn.

Så vil man selvfølgelig kunne si at det er en oppkonstruert problemstilling, fordi blasfemiparagrafen ikke har vært brukt på svært, svært lang tid osv., men den offentlige debatten rundt dette har vært en viktig faktor for at et enstemmig storting nå faktisk gjør dette. Derfor er det viktig å sette dette i kraft og gjøre denne endringen, fordi det viser noe om Stortingets holdninger til ytringer, som ikke er mulig å misforstå, selv om det bare er noen få måneder igjen til ny straffelov vil tre i kraft, og hvor blasfemiparagrafen vil fjernes.

Men det vil fortsatt være straffbart etter ny straffelov – og også etter dette vedtaket – å komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer mot noen på grunn av deres religion eller livssyn. Så den bestemmelsen vil naturligvis fortsatt bli opprettholdt, men blasfemibestemmelsen, som på en måte verner religiøse følelser i seg selv, vil med dette bli opphevet. Jeg synes det er en svært god respons fra Stortinget på en offentlig debatt som har versert over tid, og som nå på mange måter legges i bero, for et samlet storting viser at det er ingen som er «for ytringsfrihet, men …». Nå er Stortinget for ytringsfrihet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 7 og 8 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.