Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Vinje (H) [10:04:34]: (ordfører for saken): Jeg vil innlede med å si at Stortinget er på rett vei når det gjelder å styrke yrkesfagenes plass i skolen. Det er bra, fordi vi vet at det er et økende behov i fremtiden for folk med yrkesfaglig bakgrunn. Vi vet at vi kommer til å trenge mange flere gode fagarbeidere fremover: snekkere, helsefagarbeidere og faglærte folk innen service og varehandel. Og vi vet at vi må stimulere flere unge mennesker til å velge seg en yrkesfaglig utdanning. Derfor må vi også sørge for å gjøre utdanningen attraktiv og gjennomførbar for dem som velger seg en yrkesfaglig utdanning.

Representantforslaget vi nå skal debattere, dreier seg om ikke mindre enn 33 enkeltforslag fra Arbeiderpartiet som har til hensikt å styrke yrkesfagenes posisjon i utdanningen. Som saksordfører vil jeg rose Arbeiderpartiet for å fremme en rekke gode forslag, og jeg vil takke hele komiteen for godt samarbeid i behandlingen av denne saken.

En samlet komité er enig med forslagsstillerne i at det er behov for et løft for yrkesfagene. Når jeg da innledet med å si at Stortinget er på rett vei, viser jeg også til at forrige storting behandlet en melding som het nettopp det, På rett vei – Kvalitet og mangfold i fellesskolen. Der sluttet vi oss alle til flere av de tiltakene som er omtalt i dette representantforslaget. I tillegg sto Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sammen om en rekke forslag og merknader for å styrke yrkesfagene ytterligere som den gang ikke fikk flertall.

Høyre fremmet både i 2010 og 2012 konkrete forslag for å løfte yrkesfagene, og begge gangene ble forslagene stemt ned av de rød-grønne i Stortinget.

Høyre gikk faktisk til valg på å gjøre en innsats for yrkesfagene, og nå realiserer regjeringen et løft. Det innebærer både oppfølging av vedtatte tiltak i forbindelse med stortingsmeldingen og regjeringens eget yrkesfagløft, bestående av mange ulike tiltak som også er nedfelt i Sundvolden-erklæringen.

Siden regjeringsskiftet har yrkesfagene fått et løft. Det dreier seg om flere ting. Først og fremst dreier det seg om å sikre at elevene i skolen har et godt grunnlag for å gjennomføre grunnopplæringen, og regjeringen satser tungt på dette, bl.a. gjennom å styrke kompetansen til lærerne. Regjeringen har en egen satsing på ungdomstrinnet som skal bidra til å øke elevenes motivasjon og mestring gjennom praktisk og variert undervisning. Regjeringen har også besluttet at praksisbrev innføres som supplement til yrkesfaglig videregående opplæring. Det betyr at elever med svake skoleresultater fra ungdomsskolen får en mulighet til å få en toårig praktisk opplæring uten å miste retten sin til videre opplæring.

Regjeringens yrkesfagløft innebærer også en styrking av lærernes kompetanse. I budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti for inneværende år ble det bevilget 50 mill. kr til kompetansetiltak for ansatte i undervisningsstillinger som mangler formell lærerutdanning. En av utfordringene med yrkesfagene er mangel på læreplasser. Derfor har regjeringen foreslått økt lærlingtilskudd. I budsjettforlikene har vi økt lærlingtilskuddet to ganger på to år. Sist gang lærlingtilskuddet ble økt, var i 2009. Med økningen i budsjettforliket fra statsbudsjettet for 2015 på 4 000 kr per kontrakt er lærlingtilskuddet økt med 7 500 kr totalt siden Høyre og Fremskrittspartiet tok over etter de rød-grønne. Regjeringen har også prioritert midler til faglige nettverk mellom skoler og lokalt arbeidsliv for å bidra til at fellesfagene blir mer yrkesrettet og relevante.

Fremdeles er det mange ungdommer som sliter med å skaffe seg læreplass, og det fører til frafall fra videregående skole. Ved utgangen av 2014 var det ca. 8 000 ungdommer som ikke hadde fått den læreplassen de ønsker. Det å tilby flere læreplasser er avgjørende for å sikre arbeidslivet nødvendig kompetanse og ikke minst for å sikre ungdommen mulighet til å fullføre sin utdannelse. I tillegg til økt lærlingtilskudd og bedriftstilskudd har regjeringen også sagt at staten skal ta et større ansvar for å ta inn flere lærlinger. Regjeringen har skjerpet kravet til at virksomheter som får oppdrag fra det offentlige, skal ha lærlinger. Det betyr at oppdragsgiver skal bruke lærlingklausulen når offentlige anbud lyses ut, og at det skal være lærlinger knyttet til prosjektet. Det offentlige, og spesielt staten, har vært en sinke når det gjelder å ta inn lærlinger, og derfor har regjeringen varslet en strategi for å gjøre noe med dette.

Vi kommer ikke til å stemme for forslagene fra Arbeiderpartiet av den enkle grunn at de aller fleste forslagene allerede er vedtatt her i Stortinget eller er under oppfølging av regjeringens eget yrkesfagløft. Det er veldig positivt at Stortinget nå er på rett vei når det gjelder å løfte yrkesfagene. Både posisjon og opposisjon har satt det på dagsordenen. Det har vært mange år hvor disse fagene ikke har hatt nok oppmerksomhet, og det er det heldigvis en slutt på nå. Nå skal vi alle bidra til å løfte yrkesfagene opp og frem.

Martin Henriksen (A) [10:09:50]: Vi må sikre at samfunnet har den kompetansen og kunnskapen vi trenger når vi skal bygge landet i tiårene som kommer. Det er gledelig at yrkesfag de siste årene har fått økt oppmerksomhet. Da stortingsmeldinga På rett vei ble lagt fram i forrige stortingsperiode, var det en viktig milepæl. Den ga oss et langt bedre kunnskapsgrunnlag om yrkesfag, den satte klare målsettinger, og den lanserte flere tiltak for å løfte yrkesfagene. Meldinga har faktisk vært såpass viktig at dagens kunnskapsminister har valgt å basere det meste av sin yrkesfagpolitikk på nettopp den. Det er bra.

Når Arbeiderpartiet sammen med SV nå fremmer 33 nye forslag for Stortinget, er det fordi vi vil fortsette å utvikle politikken. Vår politikk for en god yrkesfagutdanning starter ikke på videregående skole. Den starter med de yngste – med 5–6-åringene i barneskolen. Skal vi hindre frafallet i videregående, må elevene lære gjennom praksis helt fra tidlig alder. Rådgivere i ungdomsskolen bør få bedre mulighet til å hospitere i arbeidslivet, og når elevene først starter i videregående opplæring, må de oppleve at innholdet i utdanninga ligger nær virkeligheten i arbeidslivet. Vi vil bringe arbeidslivet nærmere skolen og skolen nærmere arbeidslivet. Vi mener at flere bør få prøve seg i bedrift fra første år på videregående og ha praksis gjennom hele skoleløpet. Vi foreslår derfor bl.a. å gi skolene bedre mulighet til å organisere vekslingsmodeller, ved at de gis mulighet til å disponere fag- og timefordelinga friere gjennom hele skoleløpet.

En oppdatert skole er ikke mulig uten oppdatert utstyr. Vi ønsker en opptrappingsplan for utstyr på yrkesfaglige studieretninger.

En nøkkel for å lykkes er at det opprettes flere læreplasser. Da må vi tenke nytt. Å ende opp uten mulighet til å gå i lære er som om en elev på studiespesialiserende ikke fikk gå det siste året på linja si. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt. Et forslag er å øke lærlingtilskuddet, men mye mer både kan og må gjøres. For å stimulere til praksis tidlig i skoleløpet vil Arbeiderpartiet at bedrifter som tilbyr kortere praksisperioder, skal få tilskudd til det. Vi vil også prøve ut en ordning med spleiselag for læreplasser, et bransjefond der staten og alle bedrifter i en bransje, uansett om de har lærlinger eller ikke, skal bidra. Det gir alle bedrifter i en bransje ansvar for å sikre høy nok kompetanse, og det vil stimulere til flere læreplasser.

Vi må slutte å utdanne ungdom til bransjer der det ikke finnes læreplasser. Dimensjoneringa må i større grad baseres på arbeidslivets behov. Fylkene og arbeidslivet må samarbeide mye tettere, og et av forslagene er å gi yrkesopplæringsnemndene en ny og sterkere rolle.

Mot slutten vil jeg si at yrkesfagene ikke kan løftes utelukkende gjennom en bedre opplæring. Ungdom må være trygg på at når de velger et yrkesfaglig utdanningsprogram, så møter de et anstendig og seriøst arbeidsliv i andre enden – ikke et arbeidsmarked preget av høy grad av innleie, deltidsstillinger, svart arbeid og dårlige turnusordninger. Derfor er helheten i politikken viktig. Sagt med andre ord: Det hjelper ikke at kunnskapsministeren lager verdens beste yrkesfagutdanning om elevene sendes ut i Robert Erikssons arbeidsliv.

Det trengs kraftfulle tiltak for å løfte yrkesfagene videre. I behandlinga av dette forslaget har regjeringspartiene gjort det klart at de ikke kommer til å stemme for et eneste av de foreslåtte tiltakene. Jeg oppfatter egentlig at signalene fra regjeringspartiene er at de er såre fornøyd med den jobben de gjør. Det er en tilfredshet Arbeiderpartiet ikke klarer å dele.

Høyres saksordfører sa fra talerstolen at de aller fleste av disse forslagene allerede er ivaretatt gjennom det arbeidet regjeringa gjør. Det riktige er at regjeringa kun har fulgt opp et fåtall av disse tiltakene etter at de ble fremmet. Av de tiltakene regjeringa har fremmet, som vi støtter, og som er positivt, er det meste oppfølging av stortingsmeldinga På rett vei, som saksordføreren helt riktig viste til. Det var en viktig melding.

Vi er glad for alle tiltak som kommer på plass, men det har båret mye preg av å slå inn åpne dører og reselge tiltak fra stortingsmeldinga fra 2013. For all del – det er fint at man viderefører tiltak fra den stortingsmeldinga. Vi kommer fra høsten 2017 til å videreføre de gode tiltakene denne regjeringa legger fram, men fram til den tid håper vi på mer trøkk.

Presidenten: Presidenten antar at representanten Martin Henriksen skulle ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Martin Henriksen (A) (fra salen): Det sto i manus, president!

Presidenten: Da velger presidenten å tolke representanten dit hen at han har tatt opp de forslagene han har referert til.

Bente Thorsen (FrP) [10:15:16]: Det er en viktig sak Arbeiderpartiet tar opp i sitt forslag. Et løft for yrkesfagene er sårt tiltrengt etter at de er stemoderlig behandlet i en årrekke.

NHOs kompetansebarometer for 2015 viser at medlemsbedriftene har et stort behov for både fagarbeidere og fagskoleutdannet personale. Fremskrittspartiet har i mange år jobbet for å styrke yrkesfagene. Vi maste veldig mye på de rød-grønne da de satt ved makten om at det var mange tiltak som burde iverksettes. Et konkret eksempel er forslagene som Fremskrittspartiet fremmet i Dokument 8:53 for 2008–2009. Der la vi fram 18 ulike forslag til forbedring av videregående yrkesfag. Forslaget i dag inneholder en god del av de forslagene Fremskrittspartiet fremmet da. Responsen fra Arbeiderpartiet var at de var fornøyd med egen regjerings innsats på området. I en muntlig spørretime i 2011 ble bortimot samtlige statsråder i den rød-grønne regjeringen utfordret av Fremskrittspartiet til å ta inn flere lærlinger i statlige virksomheter. Utfordringen ble ikke tatt opp av de rød-grønne, men med Fremskrittspartiet i regjering skal det nå komme tydelige krav om at statlige virksomheter skal ta inn lærlinger. Fremskrittspartiet er svært glad for at Arbeiderpartiet endelig ser behovet for et yrkesfaglig løft, og at Arbeiderpartiet foreslår en rekke tiltak som Fremskrittspartiet tidligere har foreslått på Stortinget.

Vi ser nå en helhetlig satsing på skolen. Praksisretting av teorien på yrkesfag, mer autoritet og kompetanse hos læreren, ro og orden i klasserommet, økt vekt på kompetanse i basisfagene, lærerløft med bl.a. mer krav om fordypning, strengere inntakskrav og drastisk forbedrede muligheter til å ta videreutdanning er blant sakene som nå gjennomføres i praksis av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen.

Skal flere elever fullføre en yrkesfaglig utdanning, må også flere elever begynne på yrkesfag med de ferdighetene som skal til for å lykkes i utdanningsløpet. Her vil jeg understreke betydningen av tidlig innsats i skolen, faglig sterke lærere, realfagsatsing og yrkesfagløft. Regjeringen iverksetter nå en rekke tiltak som Fremskrittspartiet har etterlyst i mange år. Fremskrittspartiet vil særlig understreke betydningen av tiltak i budsjettforlikene i Stortinget mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å øke lærlingtilskuddet. Det er økt med hele 7 500 kr totalt siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen overtok for den rød-grønne regjeringen. Dette vil bidra til at langt flere bedrifter og virksomheter tar inn lærlinger.

Velferd og verdiskaping er avhengig av at mange nok utdanner seg innen omsorg, bygg og anlegg, industriell produksjon og tjenesteytende virksomheter i framtiden. Norske fagarbeidere skal konkurrere på kvalitet og videreføre og utvikle god norsk fagarbeidertradisjon. Regjeringen og samarbeidspartiene prioriterer en mengde tiltak for å skaffe flere elever læreplass, øke samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, utvide ordningen med hospitering i næringslivet for yrkesfaglærere, og utvikle mer fleksible løp og styrke kvaliteten og relevansen i opplæringen. Summen av dette vil gi elevene en opplæring i tråd med det arbeidslivet etterspør og gi yrkesfagene som utdanningsløp det løftet de fortjener.

I arbeidet med styrking av yrkesfagene framover er det mange felt som berøres. Å få ført finansieringsansvaret for fagskolene tilbake til staten og få vedtatt den nye friskoleloven som åpner for flere profilskoler og bransjeskoler, er viktige faktorer for å få dette til.

Økt samarbeid mellom skole og næringsliv er viktig, og dette vil gi en effektiv ressurs- og kompetanseutnyttelse. Fremskrittspartiet og regjeringens tiltak på området gir en bedre skole, styrker verdiskaping og dermed også velferdssamfunnets framtid. Fremskrittspartiet vil fortsette å presse på for en politikk der de gode lærerne og elevene får utnyttet sitt potensiale. Gode ressurser må utnyttes, og bedriftene må tidlig inn i skolen for å bidra i undervisningen og forberede elevene på hva som kan vente dem i yrkeslivet.

Fremskrittspartiet synes forslaget fra Arbeiderpartiet inneholder mange gode tiltak, og vi ser derfor fram til et godt samarbeid om en offensiv satsing på yrkesfagene.

Anders Tyvand (KrF) [10:20:20]: Det er bred politisk enighet om at det er behov for å styrke yrkesfagene. Vi kommer til å ha et økt behov for fagarbeidere fram mot 2030, og i dag er det for få elever som velger en yrkesfaglig studieretning. I tillegg har vi også andre utfordringer med yrkesfagene. Det er for mange som ikke fullfører, og det er for mange som har problemer med å skaffe seg en læreplass.

Jeg vil også trekke fram fagskolesektoren og behovet for å styrke fagskolene. Jeg synes NOU-en som ble lagt fram før jul, stiller en interessant diagnose på fagskolesektoren: Pasienten er «oppegående, men likevel ikke helt frisk». Fagskolesektoren har et uforløst potensial, og både fagskolene og de yrkesfaglige utdannelsene på videregående nivå trenger et løft. Det er mye som kan gjøres og må gjøres. De fire flertallspartiene på Stortinget har i flere år hatt et felles ønske om å styrke yrkesfagene, og nå er vi godt i gang med å gjøre nettopp det. Vi har prioritert og vil prioritere tiltak for å skaffe flere elever læreplass, tiltak for å øke samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, tiltak for å utvikle mer fleksible utdanningsløp og tiltak for å styrke kvaliteten og relevansen i opplæringen.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har framforhandlet to budsjettforlik sammen i denne perioden. To ganger har lærlingtilskuddet blitt økt med til sammen 7 500 kr. Jeg tror det vil bidra til at flere bedrifter og virksomheter tar inn lærlinger, men jeg tror ikke at dette i seg selv er nok. På dette feltet må det også gjøres en jobb lokalt, og vi ser at det er store variasjoner fra fylke til fylke i hvilken grad man lykkes med å skaffe læreplasser. Jeg tror det er behov for mer deling av «best practice» mellom skoler og fylker. Jeg tror det er mange som har mye å lære av det de f.eks. gjør i Rogaland. Det å skaffe nok læreplasser er i seg selv viktig, men det vil også ha betydning for yrkesfagenes status og anseelse. Hvis det å velge yrkesfag oppleves som et trygt valg med gode utsikter til læreplass og jobb, vil flere ønske å velge det. Hvis det oppleves som en karrieremessig risikosport, vil færre våge å velge yrkesfag.

En del av de elevene som dropper ut av den yrkesfaglige opplæringen, har først og fremst utfordringer med de teoretiske fellesfagene. For at flere skal lykkes med gjennomføringen, er det viktig at de har grunnleggende basisferdigheter på plass når de begynner sin videregående opplæring. Mange av dem som sliter med teorifagene, har slitt i mange år før de begynner på videregående. Problemene oppstår ikke i 1. klasse på videregående, og problemene oppstår heller ikke i 10. klasse. De oppstår lenge før det, og mange har gått gjennom store deler av grunnskolen uten å få den hjelpen og oppfølgingen de har behov for. Derfor er tidlig innsats i skolen også viktig for å sørge for at flere fullfører videregående opplæring. Jeg vil trekke fram den satsingen som Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for i budsjettforhandlingene, som innebærer 480 mill. kr i året i øremerkede midler til flere lærerstillinger i 1.–4. trinn i grunnskolen. Med flere lærere blir det mer tid til hver elev, og da blir det lettere å gi hver elev den hjelpen de har behov for.

Det er samtidig viktig å gjøre undervisningen på yrkesfag mer praksisrettet og i tråd med arbeidslivets behov for kompetanse og ferdigheter. Derfor må flere fagarbeidere motiveres til å ta yrkesfaglærerutdanning. Jeg mener at det også må legges til rette for at yrkesfaglærere kan få etter- og videreutdanning i fellesfagene, slik at de også kan undervise i disse fagene.

Jeg har i tidligere debatter om yrkesfag nevnt Re videregående skole i Vestfold. De ligger i tetsjiktet i Norge når det gjelder gjennomføringsgraden på yrkesfag. Det de selv trekker fram som en viktig suksessfaktor, er at den læreren som underviser i snekring eller sveising, er den samme læreren som underviser i norsk, engelsk eller matte. Dette handler om at disse lærerne er i stand til å skape en god relasjon til de elevene de underviser.

Styrkingen og hospiteringsordningen for yrkesfaglærere og økte bevilgninger til Lektor 2-ordningen er også viktig. Hvis vi skal løfte elevene på yrkesfag, må vi begynne med å løfte lærerne.

Jeg synes det er flott at Arbeiderpartiet nå ønsker å være en pådriver for å styrke yrkesfagene, og jeg synes det er flott å kunne konstatere at mange av de forslagene som nå ligger på bordet, allerede er ivaretatt gjennom tidligere vedtak i Stortinget og gjennom det yrkesfagløftet som de fire flertallspartiene nå står sammen om, og som vi etterlyste sammen gjennom flere år i opposisjon.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:25:41]: På mandag hadde jeg et møte med en murmester på Gjøvik. Han tok kontakt med meg for å snakke om hva han mente måtte til for at fagopplæringa skulle bli god. I bunnen uttrykte han et ønske om at elevene måtte være faglig godt skodd for håndverksfagene før de kom i læra. Han pekte på at det var viktig å ha mulighet til å trene ferdigheter i praktiske og kreative fag allerede fra første skoledag på barneskolen.

Murmesteren brukte altså samme argumentasjon for tidlig innsats for å bli en god fagarbeider som vi bruker som argumentasjon for gode lese-, skrive- og mattekunnskaper for å bestå yrkesfag og bli en god fagarbeider. Senterpartiet mener vi må ha en kombinasjon av både teori og praksis fra skoledag én for å få gode fagarbeidere.

Derfor er ikke spørsmålet om yrkesfagene noe som kun dreier seg om det fylkeskommunene har ansvar for og skal arbeide med. Kommunene som skoleeiere for grunnskolen har et like stort ansvar for at vi klarer å utdanne de gode fagarbeiderne vi trenger.

Det er derfor viktig å holde et kontinuerlig trykk på arbeidet med yrkesfagene fra nasjonalt hold, men også fra regionalt og lokalt hold. Vi i Senterpartiet vil derfor støtte forslagene fra Arbeiderpartiet som legges fram i dag, men vi må si at det blir ikke gjort noe mer for yrkesfagene om vi fremmer om igjen forslag som vi allerede har vedtatt i denne salen tidligere. Det er vår kritikk mot forslagene. Men vi deler Arbeiderpartiets utålmodighet. Jeg synes vi prater veldig mye med veldig mange fine ord i denne salen, men vi gjør rent for lite.

Jeg synes den rød-grønne regjeringa la fram en god stortingsmelding med Meld. St. 20 for 2012–2013 På rett vei. Det var en god gjennomgang av yrkesfagene. Denne meldinga ble vedtatt for to år siden, og da med stor grad av enstemmighet. Det er vedtakene fra denne meldinga vi i Senterpartiet til stadighet har henvist til når vi mener at oppfølginga av vedtakene som er gjort for å bedre yrkesfagene, går for sakte, og at tiltakene er for små. Vi mener vi har god grunn til å si at det ikke har blitt noe løft for yrkesfagene med den blå-blå regjeringa. Det er ikke oppfølging av yrkesfagene regjeringa prioriterer. Vi er på rett vei, men vi prioriterer ikke 100 km/t, sånn som en gjør på samferdsel.

Senterpartiet er enig i at en skal styrke rådgivningstjenesten, sjøl om dette også er uttrykt tidligere. Vi mener det i hovedsak er tid til rådgivning som er hovedproblemet nå. Det er et punkt i avtalen mellom KS og lærerne. Men vi mener det bør vurderes på hvilken måte Stortinget skal gå inn og detaljstyre behovet for tid til rådgivning mer enn det vi gjør i dag. Det er allerede innført tiltak for kompetanseheving for rådgivere, og vi forventer at skoleeierne ser behovet for dette og sender rådgiverne sine på videreutdanning. Rådgivere inngår også i dag i hospiteringsordninga, men skoleeierne må også sende rådgiverne sine på hospitering.

Vi har snakket mye om hospiteringsordning for yrkesfaglærere i denne salen. Vi har vedtatt hospiteringsordning tidligere, og det var en prøveordning i perioden 2010–2012. Jeg har tidligere sagt at dette heller ikke er akkurat noen nyhet, og vist til at min gamle yrkesskolerektor av en mor drev med dette på Gran videregående skole på 1980-tallet. Evalueringa av hospiteringsordninga for 2014 viser at alle fylker nå tilbyr denne ordninga, men ikke alle skoler med yrkesfaglige program deltar. Det er selvfølgelig lokale variasjoner, men vår oppgave er å påpeke og sørge for at alle fylkeskommuner skjønner viktigheten av denne utvekslinga. Vi har altså fryktelig mye å gå på når det gjelder oppfølging av yrkesfag ut til fylkeskommunene.

I 2010 opprettet den rød-grønne regjeringa prosjektet Ny GIV. I 2013 var det 6 000 elever som deltok i dette tilbudet, som er intensivopplæring mellom 10. klasse og videregående skole. Vi mener det er viktig at dette arbeidet fortsetter, og forutsetter det. Det er veldig viktig å ha fokus på overgangen mellom trinnene, så vi hjelper elevene best mulig til å bestå ungdomsskolen.

Vi har også allerede vedtatt å gjøre fellesfagene mer yrkesrelevante. Og vi har vedtatt mer fleksibilitet og flere vekslingsmodeller. Vi skulle gjerne hatt flertall for vårt forslag om å fjerne ordet «samanhengande» om videregående opplæring i opplæringsloven, men vi i Senterpartiet etterlyser i hovedsak én ting fra regjeringa, og det er handling.

Vi synes rett og slett at det skjer for lite, statsråd! To år etter vedtaket skriver statsråden i svar på spørsmål fra meg at det er 24 skoler som deltar i vekslingsmodeller. Det er altfor lite.

Iselin Nybø (V) [10:30:53]: Jeg vil først takke Arbeiderpartiet for at de løfter en viktig sak til debatt her i Stortinget.

Som flere representanter har vært inne på, er det sånn at mange av de forslagene som fremmes i dag, allerede er vedtatt, og mange av dem jobbes det allerede godt med fra regjeringshold. Men jeg synes likevel det er viktig at vi har et trykk på det som angår yrkesfag. Jeg mener derfor at den debatten vi har i dag, på bakgrunn av det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet, er en viktig debatt, for det er sånn vi holder debatten levende, det er sånn vi fortsetter trykket på yrkesfag.

Vi har en utfordring som samfunn når så få – eller altfor få – elever velger yrkesfaglig retning. Vi vet at vi trenger mange flere fagarbeidere i årene som kommer, innenfor ulike områder. Da er det vår oppgave å legge til rette for at de som ønsker det, og de som har evner innen disse feltene, skal få velge en sånn retning og få fullført sin utdannelse i den retningen de velger.

Da er det verdt å reflektere litt over hvorfor så få velger yrkesfaglig retning, og én av de tingene vi får tilbakemelding om, er at mange opplever yrkesfag som en slags blindvei – at velger man seg yrkesfag, er det det man blir, og så stopper man utviklingen etter at man har fullført lærlingperioden og fått fagbrev. Det er ikke riktig, og det vet jo vi, men vi trenger kanskje å komme ut med budskapet på en helt annen måte. Det å ta et fagbrev er ingen blindvei, det er et springbrett til hva man enn måtte ville gjøre videre. Man har et grunnlag, man har en god utdannelse i bunnen som man kan velge å jobbe med, eller man kan velge å ta påbygg og velge andre studier senere.

Som flere også har vært inne på, har vi fagskolene, som jeg ikke tror er nok oppe i folks bevissthet når de tenker på hvilke muligheter man har etter å ha fullført en yrkesfaglig utdanning. Der vet jeg at regjeringen jobber for å løfte fagskolene, og jeg ser fram til det arbeidet som skal skje, og som vi alle sammen skal være med på, for jeg tror vi har en felles intensjon om å styrke fagskolene og å styrke helheten i det tilbudet. Det tror jeg også er viktig for å vise hvilke muligheter som finnes om man velger en yrkesfaglig retning.

En av de tingene som er avgjørende for å gi folk et fagbrev, og for at folk ikke skal droppe ut, er dette med lærlingplasser. Jeg synes det er grunn til å være ekstra på vakt i disse dager, nå som oljeprisen har stupt, nå som flere bedrifter – også lærlingbedrifter – er nødt til å si opp ansatte og dermed står i en helt annen situasjon når de skal ta stilling til om de ønsker å fortsette å ha lærlinger. Jeg er glad for at lærlingtilskuddet har økt de siste to årene, men jeg synes vi også skal følge med framover på hvilke konsekvenser den utviklingen som har vært i arbeidsmarkedet den siste tiden, har for inntak av lærlinger.

Jeg synes også det er veldig positivt at regjeringen nå tar grep for å sørge for at det offentlige selv stiller opp og tar imot lærlinger, for hvis vi ønsker at det private næringslivet skal ta imot sin del, må også det offentlige vise at vi går foran og tar imot vår del av lærlingene. Det er en av de viktigste tingene vi gjør for å styrke yrkesfagene – å sørge for at det er lærlingplasser.

En annen ting som jeg er veldig fornøyd med å ha fått på plass, og som jeg håper vi skal utvikle videre, er dette som handler om å løfte yrkesfaglærerne. Vi har i årets budsjett – men fjorårets vedtak – vedtatt 50 mill. kr til et kompetanseløft for ikke-kvalifisert undervisningspersonell. Dette vil også komme yrkesfaglærere til gode, det er sårt tiltrengt og veldig nødvendig. Jeg tror det å styrke lærernes kompetanse er viktig.

Jeg vil også helt til slutt nevne det som Tingelstad Wøien var inne på i slutten av sitt innlegg, det som handler om vekslingsmodeller. Det å lage undervisningen sånn at man ønsker å fortsette – at man får lov til å holde på med det man har valgt, at man får praksisen inn tidligere i skoleløpet – tror jeg er veldig viktig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:36:05]: SV støtter forslaga frå Arbeidarpartiet. Dei tar sjølvsagt ikkje tak i alle utfordringane for yrkesfag, men er eit steg på vegen. Svært mange av forslaga er også frå vår felles regjeringsperiode, tiltak som blei varsla av våre kunnskapsministrar, men som den sitjande regjeringa ikkje har kome i gang med, så her treng vi god, gamal gjennomføringskraft.

Viss vi eit lite augeblikk zoomar ut på kva situasjonen her er: Halvparten av alle elevar vel fag- og yrkesutdanning. Kvart år begynner rundt 30 000 elevar på yrkesfaglege utdanningsprogram, og tal frå Statistisk sentralbyrå viser at det etter fem år berre er ein tredjedel av desse som har oppnådd fagbrev. Nokre av dei har i mellomtida valt studieførebuande løp, men til slutt er det altså om lag 13 000 personar som ikkje har nokon som helst form for brev, vitnemål eller bevis på at dei har ein kompetanse etter meir enn ti år i norsk skule. Det talet, 13 000, er altså det same som den samla befolkninga i Alta eller Lillestrøm eller Steinkjer – kvart år. Det seier mykje, og det er ei tapt moglegheit. Det seier mykje om norsk utdanning generelt, at ho ikkje er tilpassa alle.

Frå SVs perspektiv meiner vi at vi treng meir tilpassa opplæringsløp tidleg i utdanninga, større moglegheiter til variert undervisning heile vegen. Praktisk-estetiske fag er dyre, men å miste alle som mistar motivasjonen av teoritunge fag, er enda dyrare. Vi treng fleire lærarar med ulik kompetanse. Dette er ein av grunnane til at SV går så hardt inn for fleire lærarar i norsk skule. Ikkje berre vil det føre til meir tilpassa opplæring, og at fleire får moglegheit til tidleg å meistre ting som dei er interesserte i, det vil også kunne gjere at vi kan tilpasse heile opplæringsløpet mykje meir til kvar enkelt elev allereie frå starten av.

Vi treng rett og slett ein skule der heile mennesket blir utfordra, kor målet ikkje er instrumentelt å mate elevar med informasjon, men som appellerer til det kreative og det skapande mennesket, både teoretisk, praktisk, estetisk og eventuelt på andre måtar.

Dei 13 000 seier også masse om fag- og yrkesutdanning spesielt. Vi veit at vi har utfordringar knytte til sjølve utdanninga. Fellesdelen på yrkesfaga er den største enkeltårsaka til at mange fell ut. Burde vi kanskje ha avvikla han og erstatta han med ein langt meir praksisnær fellesdel? Det ville ha kosta, men det ville kanskje ha vore verdt det.

Yrkesfaglærarutdanninga må bli meir attraktiv. Vi bør kanskje sjå på om løns- og arbeidsvilkår for å ta den viktige jobben som yrkesfaglærar står i stil med det viktige samfunnsoppdraget. Vidare er det i mange bransjar store problem med å skaffe nok lærlingplassar. Dette er skammeleg. Her ligg ei stor forplikting på alle. Vi kan ikkje snakke om auka rekruttering til utdanninga utan å kunne gi alle eit relevant og godt lærlingtilbod.

Så til slutt: Diskusjonane om yrkesfag har ein tendens til å eksistere i eit eige lite rom, i ein eigen liten kontekst. Men det vi ser no i norsk økonomi, frå situasjonen da statsbudsjettet blei lagt fram i oktober i fjor, og til det vi ser no i mai 2015, er to heilt forskjellige verder. Ingen ante at den krisa som no har kome i oljenæringa, skulle oppstå. Ingen såg det på førehand. Det kom som eit sjokk på oss alle. Da burde ein ha forventa, i behandlinga av eit revidert budsjett, at regjeringa kom med kraftfulle tiltak for å møte den alvorlege situasjonen heile den norske økonomien står i. Da burde vi, som ansvarlege for utdanningsfeltet for våre respektive parti, kunne forvente ein utdanningsminister, ein kunnskapsminister som på sitt felt gjer sitt for å møte dei utfordringane.

Vi kunne førestilt oss ein auke av studieplassar, ei kraftfull nasjonal satsing på yrkesfagutdanninga, noko som verkeleg hadde overrumpla Stortinget i tyngde og kraft. I staden skjer det ingenting på dette feltet. Det er akkurat som at det ein sa i statsbudsjettet i oktober 2014, framleis står ved lag. Verda har forandra seg, men regjeringa står heilt stille. Her har ein enorme moglegheiter til å møte ei stor utfordring for norsk økonomi, og så blir det forspilt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:41:17]: Det er viktig ikke å bli selvtilfreds. Det er mye som gjøres gjennom Yrkesfagløftet, men vi må gjøre mye mer.

Målet er selvfølgelig at fag- og yrkesopplæringen skal være en attraktiv og relevant utdanning for alle elever, og at vi gjennom fagutdanningene skal bidra til det arbeidslivet trenger. Det tror jeg er et mål som forener alle i salen.

Arbeiderpartiet har foreslått ikke mindre enn 33 tiltak som skal styrke yrkesfagene, og jeg mener at mange av forslagene er gode. Men så ser jeg i innstillingen at komiteen har merket seg det som jeg også har merket meg, nemlig at ganske mange av disse forslagene allerede er iverksatt. Det er bra å kunne levere også. La meg ta et eksempel: Representanten Henriksen nevnte i sitt innlegg at man trenger mer fleksibilitet på timefordelingen, sånn at det blir lettere å ha vekslingsmodeller. Den endringen har vært på høring. Det kommer til å tre i kraft fra 1. august, og da er en av de formelle barrierene mot å ha vekslingsmodeller fjernet.

Enigheten om hva som skal til for å styrke yrkesfagene virker å være ganske stor. Høyre foreslo f.eks. i to representantforslag, i 2010 og 2012, å legge til rette for at fagfolk uten lærerutdanning skulle få mulighet til å kvalifisere seg for en jobb i skolen, øke lærlingtilskuddet, legge til rette for fleksible opplæringsmodeller, yrkesretting av fellesfag og gi bedre tilbud til elever som ikke får læreplass.

I løpet av våre første år i regjering har vi satt i gang eller styrket alle disse tiltakene. Så når det kommer forslag om å gjøre det samme igjen – fem år senere enn i hvert fall det første representantforslaget fra Høyre kom – kan jeg heldigvis si at det er godt ivaretatt.

Dessuten har vi gjort andre ting som ikke sto beskrevet i Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, f.eks. en skjerpet lærlingklausul, som er på vei.

Jeg skal ikke bruke opp tiden på å gå gjennom alle forslagene som jeg er enig i. Mange av forslagene er gode, og jeg vil også si at mange av de andre forslagene er spennende, og flere av dem er verdt å jobbe videre med, men jeg mener at de må jobbes videre med.

Jeg har også lyst til å gi honnør til Arbeiderpartiet for at de legger vekt på at vi trenger en helhetlig satsing på fag- og yrkesopplæringen. Det kan være alvorlig for norsk økonomi og for konkurransekraft hvis vi ikke får flere unge til å fullføre yrkesfaglige utdanninger, for da vil vi ikke få dekket helt avgjørende arbeidskraftsbehov innenfor både privat sektor og de grunnleggende velferdsyrkene våre.

Elevene må også ha et godt grunnlag fra grunnskolen, slik at de har de nødvendige forutsetningene for å fullføre. Da er det viktig med en stor satsing på kunnskapsskolen, lærernes kompetanse og – gjennom bevilgningene som flertallspartiene ble enige om – forsøk med økt lærertetthet og flere lærerstillinger i skolen.

Det er avgjørende at det finnes nok læreplasser. Det er et ansvar som det offentlige ikke kan ta alene, men det offentlige kan gi viktige bidrag. Vi vet at hvis man ikke får lærlingplass, er det mange som faller fra.

Det må også finnes muligheter for videreutdanning i fagene, og arbeidslivet må etterspørre kompetansen til fagarbeideren. Det er en av grunnene til at vi nå går gjennom alle yrkesfagprogrammene sammen med partene i arbeidslivet, med sikte på å gjøre dem enda mer relevante for arbeidslivet.

Det er altså dette vi jobber for i Yrkesfagløftet. Vi skal fortsette å bedre vilkårene for bedrifter som bruker lærlingordningen, vi skal fortsette å øke kvalitet og relevans i opplæringen, og vi skal satse på yrkesfaglæreren.

Samtidig vet vi at det ikke er nok å satse på opplæring alene. Vi må også, som representanten Henriksen var inne på, skule til arbeidslivet. Derfor har regjeringen også lagt frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet, for å bidra til at et seriøst og ryddig arbeidsliv venter på dem som fullfører en fagutdanning. Da er det viktig å slå ned på skurkene. Et veldig viktig tiltak er også kravet om at virksomheter som får oppdrag fra det offentlige, skal ha lærlinger. Et tydeligere krav vil kunne ha store positive konsekvenser for rekruttering til fag- og yrkesopplæringen og for kompetanseutviklingen for fagarbeidere og bedrifter, særlig i bygg- og anleggsbransjen, som har vært spesielt utsatt.

Det foregår altså mye positivt, både direkte knyttet til fag- og yrkesopplæringen og knyttet til fag- og yrkesopplæringen ute i arbeidslivet. Men vi har fortsatt utfordringer som vi ikke er helt sikre på hvordan vi skal løse.

Vi vet f.eks. at vi kommer til å slite med å finne læreplasser. I den forbindelse er det viktige bidrag – som jeg sa – som staten kan og må gi, men vi er ikke i mål. Hvis man ser på samfunnskontrakten, hvor man forpliktet seg til en 20 pst. økning i antallet lærlingplasser, har vi ikke oppfylt det – på langt nær.

Vi vet også at mange fortsatt kommer til å slite hvis vi ikke klarer å sikre at alle får det grunnlaget de trenger gjennom grunnskolen.

Jeg ser frem til en stor, bred og grundig debatt i dag om Yrkesfagløftet, og jeg setter pris på Stortingets utålmodighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [10:46:38]: Jeg takker kunnskapsministeren for innlegget. Grunnen til at disse forslagene kommer, er at vi ønsker handling på disse områdene, også der det ikke har skjedd ting. Nå er kunnskapsministeren god til å komme med forslag som er vedtatt allerede, f.eks. innenfor praksisbrev, som ble innført som prøveordning under den rød-grønne regjeringa, evaluert i 2011 og vedtatt i 2013 i forbindelse med stortingsmeldinga På rett vei. Så to år etter lanserer kunnskapsministeren at nå skal praksisbrev gjelde i alle fylker, noe som allerede var vedtatt. Eller gjennomgang av tilbudsstrukturen, som var vedtatt i forbindelse med stortingsmeldinga På rett vei – to år etter lanserer kunnskapsministeren at nå skal tilbudsstrukturen gjennomgås. Sånn kan vi fortsette lista, f.eks. rett til påbygg etter fullført fagbrev, vedtatt i forbindelse med stortingsmeldinga På rett vei – to år etter kommer kunnskapsministeren og sier at nå skal det gjennomføres. Vi kunne snakke om yrkesretting, fleksible løp osv. Mener kunnskapsministeren at det å gjennomføre vedtatte ting ca. to år etterpå er å vise handlekraft?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:50]: Å gjennomføre vedtatt politikk er vel definisjonen på handlekraft. Å gjennomføre praksisbrev som en ordning i alle fylker har vi gjort så raskt det lar seg gjøre, men vi har også gjort mer, f.eks. innført lærlingklausul. Nå har vi varslet en liten, men viktig ordning med merkeordning for lærlingbedrifter. Lærlingtilskuddet, som først regjeringen foreslo å øke, og så flertallspartiene økte gjennom budsjettforliket, står det heller ikke noe om i Meld. St. 20 for 2012–2013. Så jeg er ydmyk på at vi må gjøre mye mer, men at vi gjennomfører den politikken som et flertall på Stortinget enstemmig har stilt seg bak, er selvfølgelig en forutsetning. Men vi gjør også andre ting.

Og så synes jeg det er litt pussig, må jeg innrømme, å få kritikk på det vi har gjort på to år, etter at man brukte åtte år før man helt på tampen av perioden leverte én stortingsmelding. Da burde man kanskje reflektere over egen gjennomføringskraft da man selv hadde makten.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:49:04]: Det har vært sagt og gjort veldig mye viktig for yrkesfagene i Stortinget gjennom mange, mange år – det vil en se hvis en går tilbake i protokoller og leser der. Det som er utfordringen, er: Hvordan greier vi å få implementert dette ute i fylkene? Det er det jeg synes virker som det mest kompliserte. Jeg har stilt noen spørsmål til statsråden skriftlig før debatten bl.a., og det henvises til hva Utdanningsdirektoratet rapporterer tilbake igjen til statsråden, og også til at fylkene sitter med den fulle oversikten. Jeg tror både statsråden og jeg og hele flertallet ønsker at fylkene skal gjøre det som vi vedtar på Stortinget, og da har jeg lyst til å stille statsråden spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for å få en oversikt over det som faktisk foregår i det enkelte fylket, både når det gjelder vekslingsmodeller og hospiteringsordninger osv.? Hvordan får vi et system der fylkene faktisk gjennomfører det Stortinget pålegger dem?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:50:10]: Vi har en oversikt over sektoren. Men så er det helt riktig at det er fylkene som har ansvaret for fag- og yrkesopplæringen, og fylkene vedtar det Stortinget bestemmer når de bestemmer at fylkene må gjøre noe. Et eksempel er praksisbrev. Det blir ingen valgmulighet med hensyn til om man skal tilby praksisbrev eller ikke, det blir en ordning i alle fylker. Men så er det andre typer ordninger, hvor Stortinget f.eks. vedtar at man skal ha en bevilgning for å stimulere fylkene til å forsøke noe. Da er vi avhengig av at fylkene samarbeider, og at de ønsker å gjøre dette. Og så er det en frustrasjon – sånn er det i et land hvor man har en desentralisert struktur, og det burde vi også ha – at det på en del områder er for mange fylker som ikke gjør jobben sin godt nok. Dimensjonering er et viktig eksempel. Det berører også Arbeiderpartiets representantforslag. Der er det for mange fylker som tar altfor lett på å tørre å ta de tøffe prioriteringene ut fra hva arbeidslivet faktisk trenger.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:51:35]: Eg synest ministeren har ein ganske slapp definisjon av «handlekraft». Handlekraft er ikkje berre å gjennomføre vedtatt politikk. Handlekraft handlar om å sjå kva situasjon ein står i – og så, deretter, handle på ein skikkeleg måte.

Berre for litt over ei uke sidan kom det reviderte statsbudsjettet, og der kjem det ingen tiltak når det gjeld yrkesfag. Så spørsmålet er: Har ministeren innsett at vi står i ein ganske alvorleg situasjon for norsk økonomi, når det altså ikkje kjem nokon som helst form for større tiltak på utdanningsfeltet sidan statsbudsjettet blei lagt fram i oktober? Det bekymrar meg. Så viss eg skal prøve å få eit ordentleg svar frå ministeren i denne samanhengen, må spørsmålet vere: Ser ministeren satsing på yrkesfag som ein del av korleis Noreg skal møte den store utfordringa vi har for norsk økonomi?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:52:35]: Svaret på det er ja.

Et annet spørsmål er hvorvidt vi nå er inne i en periode hvor vi må ha mer krisepregede tiltak, slik man hadde da finanskrisen kom. Det var en helt annen situasjon for norsk økonomi da enn nå, og så må man følge utviklingen tett og se hvordan det utvikler seg. Men det er ikke noen tvil om at vi kommer til å få problemer, det ser vi f.eks. på Vestlandet, i en del av offshore-næringen og i en del av leverandørindustrien. Vi ser at de sliter med bunnlinja, sliter med inntjening, sliter med investeringer. Det kan også bety at de vil bli mer skeptiske til å ta inn lærlinger, og hvis dét er en situasjon som akselererer, må vi også bruke de virkemidlene vi har på kunnskapsfeltet, for å adressere det.

Men jeg mener ikke at revidert budsjett i år, og situasjonen vi er inne i akkurat nå, nødvendiggjorde en type krisepakke av den størrelsesorden eller av de dimensjonene som vi hadde da finanskrisen rullet inn over landet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:53:41]: Statsråden har heilt rett i at situasjonen er annleis no enn under finanskrisa, da kapitalsituasjonen gjorde at det var heilt prekært at storsamfunnet stilte opp. Men det vi ser no, er ein heilt annan type langsam krise – som vi kan kalle det – som er på gang, der det nettopp er dei langsiktige tiltaka som vil kunne gjelde. Og desse langsiktige tiltaka vil vere fag- og yrkesutdanning, studieplassar, universitet, høgskule – altså veldig mange av dei tiltaka som nettopp ligg på kunnskapsministeren sitt bord, tiltak som ikkje var like relevante i møte med finanskrisa.

Så det eg eigentleg er veldig nysgjerrig på, er om ein no førebur – frå departementet si side – ei tiltakspakke som vil kome før det ordinære statsbudsjettet til hausten, eller er ministeren heilt på idéstadiet på det området?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:54:46]: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal svare på det spørsmålet. Hvis spørsmålet er: Jobber vi hele tiden med å se om regjeringens politikk, overordnet sett, er tilpasset den økonomiske situasjonen Norge er inne i, så er svaret på det ja. Hvis spørsmålet er: Er kunnskapspolitikken, fag- og yrkesopplæringen, en del av det, så er svaret på det også ja.

Men så har jeg lyst til å si at noen av de tingene som vi faktisk har gjort – og flere av dem er ikke direkte berørt i Meld. St. nr. 20 for 2012–2013 – er f.eks. å innføre en forsterket lærlingklausul: å si at når det offentlige kjøper inn, så skal det stilles krav om at man ikke bare er en lærlingbedrift, men at man har lærlinger på prosjektene som man bestiller. Det er viktig.

Vi skjerper nå kravene til hva staten skal gjøre selv for å ta inn tilstrekkelig antall lærlinger. I Kunnskapsdepartementet har vi skjerpet kravene ytterligere; vi har stilt høyere krav til f.eks. universiteter og høyskoler når det gjelder hvor mange lærlinger de skal ta inn. Fagskolemeldingen, som representanten Tyvand nevnte – som nå er en NOU ute på høring; vi kommer tilbake med en stortingsmelding om skolen – er også en avgjørende del av det, og tilsvarende lærlingtilskuddet, som nå har økt to år på rad.

Trond Giske (A) [10:56:05]: Jeg tror utålmodigheten i salen dreier seg om to ting. Det ene er at statsråden gjør for lite. Det andre er at han har gjort det til sin arbeidsform å resirkulere gamle ting som nye forslag. Rent komisk blir det når han over hele forsiden i VG skulle gi lærerne anledning til å låse klasserom og inndra mobiltelefoner, og 90 000 lærere visste at dette hadde man anledning til for lengst.

Man skal innføre lærlingklausul, sier statsråden. Den ble innført i 2012. Regjeringen har skjerpet den, det er bra, men innføringen skjedde før. Man skal innføre et praksisbrev – vel, det ble innført i 2006 og evaluert i 2011, og det ble vedtatt i Stortinget våren 2013 at dette skulle gjelde alle fylker. To år etter gjør statsråden nettopp det. I bladet Byggmesteren skriver lederen:

«Det kan virke som statsråden har gått glipp av det som skjer i timen, slik mange gjorde på skolen, fordi de var opptatt med noe annet eller å prate selv».

Skjønner statsråden at også andre enn Arbeiderpartiet har den oppfatningen at her prates det mye og gjøres lite?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:57:11]: Jeg ønsker velkommen alle som er utålmodige når det gjelder yrkesfagene. Så legger jeg merke til at representanten Giske resirkulerer gamle innlegg og gamle poenger, men jeg skal ikke dvele ved det.

Det er viktig å gjennomføre vedtatt politikk, men vi gjør også mer. Man kan godt si at lærlingklausulen var der allerede – ja, men den var altfor lite forpliktende. Det er bare å spørre partene i arbeidslivet: Når kom det en forpliktende lærlingklausul som ikke bare sier at man bør eller kan eller aller helst skal vurdere, men som sier at man skal ha lærlinger. Lærlingtilskuddet sto stille i budsjettene for 2006, 2007, 2008, 2010, 2011 og 2012 – og så vidt jeg husker også i 2013. Nå er det, med flertallspartiene, økt to år på rad. Dette er altså ikke oppfølging av stortingsmeldingen som de rød-grønne leverte helt på tampen av sin åtteårsperiode, det er ny politikk.

Jeg mener vi har satt en standard for hva gjennomføring av yrkesfagløftet skal være, men det er fortsatt veldig mye igjen å gjøre.

Trond Giske (A) [10:58:16]: Jeg skal gi ros til statsråden for at han snart to år etter at han tiltrådte, gjennomfører det som Stortinget vedtok for ganske nøyaktig to år siden – at praksisbrev skal innføres i alle fylker. Det krever tid å få endret en forskrift i tråd med et enstemmig flertall i Stortinget.

Som det står i denne lederartikkelen i Byggmesteren, er det en tendens til at statsråden skal begynne med nye utredninger der flertallet i Stortinget allerede har gitt marsjordre: «Kunnskapsministeren går tilbake til start.»

Det er dette som gir denne utålmodigheten, at man er mer opptatt av å fremme gamle, vedtatte forslag – fremmet av den rød-grønne regjeringen – som sine egne i mediene enn faktisk å gjennomføre. I et stort oppslag i Klassekampen ble praksisbrevet framstilt som en oppfinnelse fra Røe Isaksen. Det er snart ti år siden man begynte med praksisbrev i fylkene. Skjønner statsråden utålmodigheten, og vil han nå konsentrere seg om å gjennomføre mer, og kanskje prate litt mindre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:59:21]: Nå har jeg vel i alle innleggene jeg har hatt i denne saken, sagt at jeg ikke bare skjønner utålmodigheten, jeg er glad for utålmodigheten, for det burde vært et stort trykk på dette, og det burde være større trykk enn det har vært de foregående år. Det mener jeg også at vi viser.

Jeg er litt usikker på om jeg ville vært så høy og mørk når det gjelder å anklage andre for å resirkulere forslag. Man brukte eksemplet fra representanten Henriksen som etterlyser en endring som gjør at det blir lettere å gjennomføre vekslingsmodellen. Det er en endring som kommer 1. august. Det er påfallende at selv om det er mange interessante og spennende forslag blant Arbeiderpartiets 33 forslag, er det store flertallet ikke bare vedtatt før, men under gjennomføring – ikke under utredning, slik det står i Byggmesteren. Representanten Giske burde for øvrig også lese mitt svarinnlegg på det. Det er også pussig at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte f.eks. fant behov for å vedta lærlingklausul i en skarp og god formulering mange uker – ja, det var vel til og med måneder – etter at regjeringen hadde sagt at det kommer, og vi gjennomfører.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:00:44]: Den selvstendige, dyktige fagarbeideren blir ofte trukket fram som et konkurransefortrinn for Norge – og med rette. Gode yrkesfagarbeidere er viktig for arbeidslivet, næringslivet, velferdsstaten – kort sagt for hele samfunnsutviklinga. Men det hjelper ikke med gode tiltak i én sektor dersom det undergraves av manglende tiltak eller tiltak med motsatt effekt i en annen. Derfor kunne mange statsråder med fordel ha deltatt i denne debatten, for dette handler like mye om ansvarsområdene til næringsministeren, arbeidsministeren, kommunalministeren og finansministeren som til kunnskapsministeren.

Blant de viktigste grunnene til at yrkesfagene sliter med lav status er problemene i det arbeidsmarkedet det fører ut i – et arbeidsmarked preget av useriøse aktører, høy grad av innleie, deltidsstillinger, midlertidighet, svart arbeid og sosial dumping. Når det er dette arbeidslivet som venter, er det ikke rart at elever velger bort yrkesfag, eller at foreldre anbefaler dem å gå en annen vei.

Utdanningspolitikken foregår ikke i en boble; ting henger sammen. Det hjelper ikke å snakke fint om yrkesfagene når stortingsflertallet samtidig gjør endringer i arbeidsmiljøloven som svekker et godt og trygt arbeidsliv. Å åpne for enda mer midlertidighet forverrer bare de tilstandene vi allerede ser i f.eks. bygg- og anleggsbransjen.

Arbeiderpartiet vil arbeide for at ungdom skal velge yrkesfag og vite at det er et seriøst og velorganisert arbeidsliv som venter dem. Derfor har vi også lagt fram forslag om å utarbeide en ny og forsterket handlingsplan mot sosial dumping, som dessverre heller ikke fikk flertall i denne sal.

Å få flere til å gjennomføre den yrkesfagutdanninga de begynner på, handler om kvalitet i opplæringa, ikke bare på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, men helt fra første skoleår. Kristelig Folkeparti har i debatten framhevet betydningen av tidlig innsats, og det er vi helt enig i, men vi ønsker en mye større satsing. Å kunne lese, skrive og regne godt er nøkkelen til å mestre resten av skoleløpet. De som ikke knekker koden det første skoleåret, er de samme elevene som faller fra på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene åtte til ni år senere. Derfor vil Arbeiderpartiet ha et lese-, skrive- og regneløft, som sikrer alle elever den hjelp de trenger til å lære seg disse tre helt grunnleggende ferdighetene det første skoleåret.

Arbeiderpartiet er opptatt av yrkesfagutdanningene. Det var Stoltenberg-regjeringa som la fram Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei – Kvalitet og mangfold i fellesskolen. Posisjonen peker også på denne meldinga i sine merknader, og det er bra. De skriver, og de sier også i dag, at det er svært positivt at regjeringa og samarbeidspartiene igangsatte et yrkesløft høsten 2013. I likhet med Senterpartiet har jeg problemer med å finne den store satsinga, og det er synd at Arbeiderpartiets forslag i statsbudsjettet på 320 mill. kr for å styrke yrkesfagene ikke fikk flertall.

Posisjonspartiene mener at mange av de forslagene som fremmes i dag, allerede er ivaretatt av regjeringa. Men hva er da problemet med å stemme for? Jeg finner det underlig at de ikke stemmer for noen av de 33 forslagene som her legges fram – ikke et eneste ett.

Kent Gudmundsen (H) [11:03:52]: Regjeringen har sammen med de borgerlige partiene på Stortinget kommet godt i gang med vårt yrkesfagløft etter at vi tok over for de rød-grønne. Sammen forsterker vi arbeidet med praksisretting, gjør utdanningene mer relevante og hever status.

«Vi lærer mest av å være ut i bedrift» sa den unge sortlendingen og rørleggereleven Hans Martin til Bladet Vesterålen etter å ha blitt intervjuet om valg av yrkesfag, som han åpenbart ikke angret på. Hans Martin har valgt framtidsrettet. SSB viser at Norge vil mangle 110 000 fagarbeidere innen 2030. Dette har de borgerlige partiene pekt på i opposisjon over lang tid, og det viser også at vår satsing på yrkesfag har vært på overtid ganske lenge.

Et av regjeringens viktigste mål er å realisere kunnskapssamfunnet. Norge er i omstilling, og det stiller høye krav til utdanningssystemet vårt. Det vil kreve vilje til ny satsing på kvalitet i hele utdannings- og opplæringssektoren. Når vi i dag diskuterer yrkesutdanningen, vil jeg, som representanten Tyvand tidligere i dag, også løfte fram fagskoleutdanningen som en del av dette for å sikre attraktive utdanningsmuligheter gjennom hele yrkesopplæringen. Dette vil ruste industrien og arbeidslivet for framtiden.

Det er positivt at Arbeiderpartiet løfter en debatt om yrkesfagene i Stortinget. De borgerlige partiene etterlyste tiltak fra den rød-grønne regjeringen, og til slutt fremmet Høyre et eget representantforslag i 2010, som ikke fikk tilslutning. Det var først i 2013, på tampen av de rød-grønnes regjeringsperiode, at Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, kom. Heldigvis viste behandlingen i Stortinget at det er bred enighet om en rekke tiltak, som dagens regjering følger opp, og som ikke minst styrkes videre.

Allerede i tilleggsproposisjonen og i senere budsjettavtaler har de borgerlige partiene vist et taktskifte og en satsing på yrkesfagene med konkrete tiltak som styrker samarbeid med næringslivet, gir bedre rådgivning, økt satsing på hospitering og Lektor2-ordningen, mer bruk av vekslingsmodeller, for å nevne noe. Bare de to siste budsjettårene har vi, som tidligere nevnt, styrket lærlingtilskuddet med 7 000 kr. Tenk, vi må tilbake til en finanskrise i 2009 for det som egentlig utløste økningen under de rød-grønne.

Men alt handler ikke om budsjettene. Jeg er veldig glad for regjeringens krav til endringer for lærlinger i offentlige anbud. Tenk, vi går fra «kan» til «skal» og fra «bør» til «skal» for å ta inn lærlinger i statlige virksomheter, et tiltak som viser en regjering med handlekraft, og som vil gi flere læreplasser, sånn at flere unge håpefulle kan fullføre og bestå. Tilgang til læreplasser er nemlig sentralt i å lykkes, spesielt siden tilnærmet alle som får læreplass, fullfører med fagbrev. Når vi da ser at Arbeiderpartiet foreslår som et viktig tiltak å prioritere ekstra tilskudd til bedrifter hvor lærlinger oppnår fagbrev, viser dette at ikke alle de 33 forslagene treffer like godt eller prioriterer det viktigste først. Kanskje kan dette være en forklaring på hvorfor lærlingtilskuddet tidligere ikke ble høyt prioritert av de rød-grønne.

Gunvor Eldegard (A) [11:07:01]: Me treng gode fagarbeidarar for framtida, fagarbeidarar som skal jobba i den nye industrien, og som bl.a. skal få byggja Follobana.

Skeiv kjønnsbalanse og sosial dumping er to sjølvforsterkande årsaker til at færre vel yrkesfag. Dersom ein skal endra på det, må ein betra kjønnsbalansen. Me må sikra at alle får læreplass. Det må vera mogleg å gå frå allmennfag til yrkesfag. Ein må få betre rådgjeving, og ein må få betre praktiske fag allereie i grunnskulen.

Det er 4 pst. jenter i bil- og elektrofag og 9 pst. gutar i helse- og sosialfag. Desse tala har vore stabile ganske lenge.

Før den førre regjeringa gjekk av, la ho fram Meld. St. 44 for 2012–2013 om likestilling. Der var dette greitt godt ut i eit heilt kapittel. Denne meldinga trekte regjeringa tilbake. Men det som er positivt, er at eg har lese i regjeringsplattforma til Høgre og Framstegspartiet at det står:

«Fremme tiltak med sikte på at flere skal velge utradisjonelle utdanninger og karrierer, for å bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv.»

Då har eg veldig lyst til å spørja og å utfordra utdanningsministeren på kva han har gjort med omsyn til det punktet. Her er uansett nokre tips:

For å auka moglegheita til kjønnsutradisjonelle val er det viktig at me styrkjer arbeidet med rådgjeving og utdanning i ungdomsskulen. Så må me ha fylkesansvarlege for likestilling, som kan følgja opp arbeidet i vidaregåande skule og i læretida.

Eg har lyst til å fortelja om Emilie. Då ho gjekk i 10. klasse, fekk ho tilbod om å koma inn på eit «smakebitkurs» om elektro og bil på Etterstad videregående skole, som ein del av faget utdanningsval. Ho valde det. Der fekk ho vera saman med andre jenter, som var bilmekanikarar, elektrikarar eller lærlingar. Ho hadde dei som instruktørar. No er det ho som går i vidaregåande skule, på Vg2 elektrofag. Ho er elevrådsleiar der, på ein gutedominert skule, og ho skal no begynna i lære som togelektrikar. No er det ho som ønskjer å vera informant og å gå ut og prøva å læra andre. Men då treng ein at fylka har nokon som er ansvarleg for å koordinera det arbeidet. Per i dag er dette avhengig av berre eldsjeler. Viss det ikkje er eldsjeler i fylka som gjer det, vert ikkje noko arbeid gjort. Difor har eg veldig lyst til å høyra kva statsråden meiner om dette.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:10:19]: «Kloke hoder og flittige hender» er et uttrykk jeg husker fra oppveksten, men jeg liker den danske mureren og fagbokforfatteren Mattias Tesfayes uttrykk «kloke hender».

Fagarbeid dreier seg om kompetanse og «skills».

Vi vet at samfunnet vårt er avhengig av gode, dyktige fagarbeidere med ambisjoner på fagets vegne. Det er gjennom kombinasjonen av gode, praktisk orienterte fagfolk og dyktige teoretikere vi får til innovasjon og utvikling i arbeidslivet. Mange ungdommer ønsker en fagutdanning og en rask vei ut i yrkeslivet, og mange ønsker seg en opplæring der klasserommet byttes ut med et moderne bedriftslokale. Samtidig vet vi alle her at veldig mange som starter sin fagutdanning, ikke fullfører.

Jeg tror vi må erkjenne at vi gjennom skiftende regjeringer i noen tiår ikke har hatt tilstrekkelig fokus på å utvikle yrkesfagene på yrkesfagenes egne premisser. Derfor er jeg glad for denne regjeringas klare melding om at yrkesfagene skal være en viktig pilar i regjeringas utdanningspolitikk. Og jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fornyet sin yrkesfagsatsing og nå bidrar til å holde trykket oppe på dette området. Det er bra. Når vi ser på forslagene som er lagt fram i denne saken, er vi enige om at det er mange gode tiltak som kan forenes med regjeringspartienes politikk. Mange av tiltakene er også, som vi har hørt, allerede i gang eller under arbeid.

Jeg vil gjerne trekke fram tre punkt som etter mitt syn vil ha stor betydning for hvor godt vi skal lykkes med en sterkere satsing på yrkesfagene.

Det ene dreier seg om bedre rådgivingstjeneste i skolen, som mange har vært inne på. Regjeringas satsing på masterutdanning for å styrke kvaliteten i rådgivingstjenestene er ett viktig og etterlengtet tiltak i så måte.

Det andre er strategien for å øke antall lærlinger i offentlig sektor. Her er regjeringas innføring av en forpliktende lærlingklausul et kraftig virkemiddel. Det bør stå som en svært tydelig utfordring for hele offentlig sektor – både stat, fylke og kommune – og det er også et kraftig signal til privat sektor.

Det siste punktet jeg vil peke på, er mulighetene vi nå har til å utvikle et helhetlig yrkesutdanningsløp også på tertiært nivå. Statsråden har lovet en egen stortingsmelding som oppfølging av NOU 2014: 14, Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. Her ligger en unik mulighet til å styrke et videre løp som kan tiltrekke seg godt motiverte og ambisiøse unge mennesker med anlegg for praktisk arbeid på høyere nivå. Det er spennende. Unge mennesker vil ha utviklingsmuligheter, og i denne prosessen håper jeg det vil bli mulighet og rom for nytenking.

Lise Christoffersen (A) [11:13:17]: Det er positivt at alle partier ser ut til å ville gi yrkesfagene et nødvendig løft, men det er et svakhetstegn at Stortinget ikke ser ut til å kunne samle seg om et felles vedtak der alle ulike tiltak ses i sammenheng. Men nok om det.

Yrkesfagene er under press fra mange kanter. En av de viktigste formene for press er det representanten Henriksen var inne på, og som vi ser utvikle seg mer og mer i norsk arbeidsliv. Jeg tenker på såkalte nye ansettelsesformer som brer om seg, der folk sies opp og overføres til bemanningsbyråer, for så å leies ut igjen til dårligere betingelser enn før. Jeg tenker på såkalt fast ansettelse uten garantilønn som betyr at du bare får betalt når du er på oppdrag. Jeg tenker på svekkelsen av arbeidsmiljøloven som stortingsflertallet nettopp har vedtatt. Jeg tenker på svart arbeid, alvorlig arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Og så ser jeg for meg samtalen rundt frokostbordet når ungdommene i huset nærmer seg fullført grunnskole og sammen med foreldrene skal ta beslutningen om videre utdanning. Og på bordet ligger Dagbladet, der Kripos-sjefen forteller om mafialignende tilstander i deler av norsk næringsliv, og der yrkesfag er fellesbetegnelsen. Hvor sannsynlig er det da at yrkesfag blir førstevalget?

Hittil har regjeringa hatt en for passiv holdning til kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet og direkte motarbeidet den ved å oppheve kollektiv søksmålsrett for tillitsvalgte.

Til slutt har jeg lyst til å slå et slag for Mesterbrevnemnda som ingen foreløpig har vært inne på i denne debatten. Det er statens eget trepartssammensatte verktøy for å løfte kompetansen innen yrkesfagene, men sorterer under Næringsdepartementet, og kanskje det er grunnen til at den kompetansen de besitter når det gjelder å løfte yrkesfag, lett blir glemt. Mesterutdanning er f.eks. en lederutdanning i yrkesfag som få kjenner til. Rådgiverne i skolen vet lite. Vi er mer opptatt av å vise ungdom at det ikke er så farlig å velge yrkesfag, for du kan alltids skaffe deg studiekompetanse etterpå. I Norge er vi mer opptatt av kompetansestiger i akademiske fag enn å synliggjøre og videreutvikle tilsvarende muligheter i yrkesfagene som sådan. Det er derfor lite tilbud om høyere yrkesutdanning i Norge. Polen og de baltiske landene er nå i ferd med å bygge ut dette. I Tyskland ligger mesterbrev på samme nivå som bachelor, og vi kan også lage slike kompetansestiger for yrkesfag basert på det vi allerede har: Fagbrev, svennebrev og mesterbrev i et samarbeid med yrkesopplæringsnemnda under Utdanningsdepartementet og Mesterbrevnemnda under Næringsdepartementet og selvfølgelig innen rammen av et anstendig arbeidsliv som sorterer under arbeidsministeren. Hvis de tre ministrene hadde satt seg sammen, hadde vi vært et godt stykke på vei i riktig retning.

Trond Giske (A) [11:16:26]: (komiteens leder): Talspersonene for regjeringen i denne debatten, både Kristin Vinje, Bente Thorsen og Anders Tyvand, er såre fornøyd med det som skjer. Røe Isaksen ba meg til og med lese svaret i bladet Byggmesteren for å få en oversikt over hva som skjedde. Vel, jeg har med meg dette svaret. I dette svaret datert 18. mai 2015 ramser Røe Isaksen opp seks tiltak som er regjeringens yrkesfagløfte, og som jeg formoder er de viktigste satsingene.

Punkt nr. 1: Rett til påbygging etter fullført fag- og yrkesutdanning ble innført i fjor høst. – Ja, helt riktig, etter forslag og vedtak fra et rød-grønt flertall våren 2013.

Punkt nr. 2: Det foretas en gjennomgang av alle yrkesfagutdanningsprogram. – Ja, helt riktig, etter forslag og vedtak fra en rød-grønn regjering og et rød-grønt flertall våren 2013.

Punkt nr. 3: Det innføres krav om at bedrifter som ønsker store oppdrag for det offentlige, må ha lærlinger. – Ja, helt riktig, innført av den rød-grønne regjeringen, men riktignok skjerpet, endret, i forhold til de enkelte prosjektene av Røe Isaksen.

Punkt nr. 4: Praksisbrev har blitt prøvd ut i flere fylker med gode resultater. – Ja, helt riktig, altså innført for mange år siden. Nå forskriftsfestes det at alle fylker skal ha det, men det har fylkene også vært invitert til å gjøre for lenge siden.

Det er altså bare ett av disse forslagene, nemlig økt lærlingtilskudd, som statsråden på noen som helst måte kan hevde er et slags nytt initiativ, selv om det også under den rød-grønne regjeringen ble hevet lærlingtilskudd.

Dette minner veldig om starten på dette yrkesfagløftet som ble lansert høsten 2013. Vi husker alle hvordan alle nye lærlingbedrifter skulle få 50 000 kr hver. Det var et enormt løft med brask og bram og store medieoppslag, og så viste det seg at det var 5 000 kr til hver lærlingbedrift. Siden har vi aldri hørt statsråden snakke om stimulans av nye lærlingbedrifter.

Det statsråden ikke kommenterer, er hvorfor Høyre nå går imot det som vi foreslår på Y-veien, hvorfor man går imot det vi foreslår på rådgivningstjeneste, hospiteringsordninger, intensivopplæring for alle og ikke minst finansieringssystemet som sikrer at fylkene og bedriftene satser på lærlinger. Tvert imot ser vi noe helt annet nå. Nå skal man åpne for full privat rett til å starte yrkesfagskoler, som gjør det mye vanskeligere å dimensjonere, mye mer usikkert å finansiere, mye vanskeligere for fylkene å legge til rette for at lærlingene og yrkesfagelevene får fullført løpet sitt. Så det eneste store, virkelig merkbare tiltaket går i gal retning. Det skulle vært interessant å høre hvorfor Høyre nå stemmer imot alle disse forslagene som man hevder å ha fremmet i 2010 og ikke fikk flertall for, men nå har man muligheten, sjansen er der, og invitasjonen står ved lag.

Gunvor Eldegard (A) [11:19:50]: Eg snakka i førre innlegg om kjønnsbalanse, men eg nemnde òg to andre tiltak som er viktige, og det er lærlingplassar og moglegheit for omval i den vidaregåande opplæringa.

Dersom me skal få elevar til å velja yrkesfag, må dei vera trygge på at dei får læreplass. Det er ganske lite interessant å starta på ei utdanning dersom ein kanskje ikkje er sikker på om ein kan få fullført. Dersom ein ikkje får læreplass, må ein få tilbod om å ta fagbrev på skulen. Det må òg vera krav om at alle bedrifter som leverer til det offentlege, må ha læreplassar.

Så tenkjer eg at det er utruleg viktig med omval når ein går på vidaregåande skule – det er også referert i forslaget – for det er ganske tidleg å velja kva ein skal verta for resten av livet når ein er 15 år. Vel ein yrkesfag, kan ein heldigvis ombestemma seg og seia at ein ønskjer å studera, så kan ein ta det tredje påbyggingsåret og få studiekompetanse og gå vidare den vegen, men har ein begynt på allmennfag og gått eitt, to eller tre år der, og tenkjer at det å bli elektrikar eigentleg hadde vore ganske fint for meg, har ein då brukt opp moglegheita si. Den vekslinga synest eg me må få til, den moglegheita er me nøydde å gje ungdomane våre.

Eg tenkjer kanskje litt lenger òg; eg tenkjer at me kan laga eit komprimert yrkesfagleg påbyggår, for då har ein sannsynlegvis dei fleste av fellesfaga med seg. Då kunne ein fått eit komprimert år der ein kan tileigna seg det yrkesfaglege, slik at ein er klar til å gå ut i lære etterpå. Det trur eg kan få fleire ungdomar til å velja yrkesfag, for, som eg sa, ein er ung når ein er 15 år – kanskje ein har andre tankar når ein er 18 år.

Så meiner eg òg at fagbrev rett og slett skal gje studiekompetanse. Eg synest me skal auka satsinga på fagskulen, det har vore nemnt her før i dag, og det er utruleg viktig at me satsar på og jobbar vidare med Y-vegen, slik at ingen skal føla seg slik representanten frå Venstre sa, at ein trudde ein begynte på noko, og så vart ein der resten av livet. Det finst moglegheiter i dag, men eg synest me skal jobba meir med dei og utvida moglegheitene meir.

Eg er glad for at heile salen er einig om eit yrkesfagløft. Eg håpar at det skjer, og at me kan sjå resultata fort. Eg ønskjer framleis å høyra svaret frå statsråden på mitt første innlegg – om kva han har gjort med omsyn til regjeringsplattforma og utradisjonelle utdanningsval.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:22:58]: Jeg synes debatten bærer preg av et stort engasjement, og jeg tror vi alle har godt av å lese Meld. St. 20 for 2012–2013, litt repeterende og med jevne mellomrom, slik at vi er klar over hva vi egentlig har vedtatt tidligere.

Jeg skjønner at statsråden blir litt opprørt over kritikk for ikke å gjøre nok. Det kan jeg godt forstå, men det er også et uttrykk for at vi ønsker å få gjennomført de enstemmige vedtakene vi gjorde her i Stortinget for to år siden, raskere. Og, som representanten Giske nevnte i stad, når det gjelder dette med forskrift – må det ta to år før en forskrift blir iverksatt? Den skal iverksettes nå til høsten.

Det kom ingenting i statsbudsjettet for 2015 som tilsa at fylkeskommunene skulle settes i stand til å gjennomføre vekslingsmodellen. Økt fleksibilitet i yrkesopplæringa vil kreve noen økte økonomiske muskler for fylkeskommunene. Det kom heller ingenting i revidert nasjonalbudsjett, så jeg har lyst til å utfordre statsråden på hvordan han ser at fylkeskommunene skal greie innenfor sitt eget budsjett å gjennomføre disse vekslingsmodellene som det har vært forsøk med nå, men som jeg tror det er noen fylkeskommuner som allerede driver med – noen små forsøk – på egen hånd. Jeg har lyst til å høre hva statsråden gjør med det.

Jeg har lyst til å gjenta det Utdanningsdirektoratet sier, at det er 24 skoler som deltar i vekslingsmodeller i dag. Meg bekjent er det i hvert fall ni skoler med yrkesfaglige studieretninger i Oppland. Det betyr at 24 skoler er veldig, veldig lite, og jeg håper statsråden kan komme tilbake neste år og si at nå er vi oppe i et mye høyere antall. Jeg ønsker statsråden lykke til med akkurat det.

Så sa representanten Gudmundsen at alt handler ikke om budsjett. Det har han helt rett i. Men fleksibiliteten handler faktisk mye om det, for vi må settes i stand til å kunne gjøre dette.

En annen ting som jeg er skuffet over, er at det ikke var flertall for å fjerne ordet «sammenhengende» i opplæringsloven etter forslag fra Senterpartiet. Det er mitt svar til representanten Eldegard når det gjelder det å kunne gjøre omvalg i videregående skole. Det bør være et mål for oss at vi får flest mulig til å gjennomføre videregående skole. Om det er sammenhengende i løpet av tre år, eller om det er tre år, burde være helt uvesentlig. Vi vet at både Oppland fylkeskommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune har gjort slike vedtak, og jeg synes at det burde vært en rett for alle.

Jeg har lyst til å spørre statsråden hvordan han mener at en skal sikre at fylkeskommunene blir satt i stand til å gjennomføre vekslingsmodeller og kanskje også hospiteringsordninger på en bedre måte enn vi gjør i dag.

Henrik Asheim (H) [11:26:08]: Jeg synes det har vært veldig mange gode innlegg i denne debatten og veldig mange gode poenger som jeg tror vi kan stå sammen om i stortingssalen. Jeg må samtidig si at jeg synes det har vært en litt rar debatt. Denne salens største parti velger å fremme 33 forslag, partilederen står bak de forslagene – ikke at han har deltatt i debatten eller vært i salen, men han har vært med på å fremme dem – og så handler debatten fra Arbeiderpartiet selv om hva statsråden har gjort og ikke gjort basert på en lederartikkel i et fagblad. Det synes jeg er litt overraskende.

Jeg mener at det som er det viktigste nå, når vi skal diskutere disse tingene, er: Hvordan får vi flere til å velge yrkesfag, og hvordan får vi flere til å gjennomføre når de har begynt der? For det første tror jeg vi må senke terskelen for å velge. Det betyr også at man må kunne bytte underveis, at ikke foreldrene er så bekymret for de valgene som man tar som elev, at de fraråder sine egne barn å velge yrkesfag, når vi vet at det landet kommer til å trenge i fremtiden, er gode fagarbeidere.

Det andre er gjennomføringen. Hvis man korrigerer for hvilket karaktersnitt man har når man kommer inn, er det ikke slik at drop-out-en er noe høyere på yrkesfag enn på studiespesialiserende. Igjen betyr det at vi gjør ganske mye bra på yrkesfag. Noe av det som er interessant når man sitter i utdanningskomiteen, er å reise rundt i landet og oppleve at veldig mange som kommer til Norge for å lære av oss, er veldig interessert i måten vi gjennomfører yrkesfagene på. Jeg mener ikke at alt er perfekt, mye kan bli bedre, men det er ganske interessant hvordan vi i Norge har løst den utfordringen ved at offentlig skole samarbeider med privat næringsliv for å få til en god yrkesutdanning. I den konteksten, hvor vi altså samarbeider så godt og tett mellom det offentlige og det private, mener jeg også at det er logisk å tillate bransjene selv å kunne starte skoler der det er tett kontakt med bransjene, og hvor det virkelig fungerer. Jeg synes det er merkelig å mene at det er den store trusselen at man også tillater noen yrkesfaglige skoler som drives av bransjene selv.

Det siste er at hvis man skal få gjennomføring til å fungere, må man få flere lærlingplasser. Det betyr at vi må øke lærlingtilskuddet. Representanten Giske sa at det ble økt også under de rød-grønne. Vel, det ble midlertidig økt i 2009 – det var den eneste gangen de økte noe som helst på lærlingtilskudd for bedriftene. Men vi må også sørge for at de bedriftene som tar inn lærlinger, har et incentiv for det, og at staten presser på både gjennom sin kjøpekraft og gjennom selv å pålegge seg å ta inn lærlinger. Det er noe denne regjeringen gjør, det er noe den forrige regjeringen ikke gjorde, og jeg synes man heller skal diskutere tiltak enn å henge seg opp i småligheter.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Henriksen (A) [11:29:27]: Jeg vil gjerne takke for debatten så langt og også representanten Henrik Asheim, som gjør noe jeg har savnet litt, nemlig at regjeringspartiene løfter blikket.

Vår kritikk går først og fremst på at vi savner nye, store satsinger. Vi vil gjerne gi honnør for at f.eks. lærlingklausulen er innstrammet, men så langt har de nye store tiltakene vært unntaket, og i statsbudsjettet for 2015 foreslo regjeringa lite – eller faktisk et kutt – på yrkesfagområdet, før Kristelig Folkeparti og Venstre reddet det inn og fikk økt lærlingtilskuddet.

Når regjeringa sier at de gjennomfører et yrkesfagløft, er det, som også representanten Giske viste, praksisbrev, tilbudsstruktur, rett til påbygging, yrkesretting – tiltak som ble vedtatt i 2013, altså nærmest et rød-grønt løft.

Så er det noen av de tiltakene som vi fremmet i januar, som nå er i gang. Det er vi veldig glad for, og jeg vil gi honnør til kunnskapsministeren for det, f.eks. at det blir fleksibilitet i timefordelinga.

Men vi er utålmodige. Kunnskapsministeren var bl.a. opptatt av åtte rød-grønne år, og som representanten Anne Tingelstad Wøien har vist i sine innlegg, skjedde det mye også da. Men det pågår nå en spennende debatt om framtida, og jeg vil oppfordre også kunnskapsministeren og regjeringspartiene til å melde seg på den.

Vi hørte lite om hvordan regjeringa ser på noen av de nye ideene og tiltakene som blir fremmet i dag, og som er en mulighet til å utvikle ny politikk. Det hadde f.eks. vært interessant å høre om noen av tiltakene kan være en vei å gå selv om de ikke vedtas i dag, f.eks. å gi yrkesfaglærerne bedre mulighet til å videreutdanne seg innenfor programfagene. En yrkesfaglærer kan være like god til å lære bort engelsk som en allmennlærer.

Eller hvordan vi kan få vekslingsmodellen til å fungere. Da trenger vi flere bedrifter til å stille opp, og da foreslår vi at de skal få økonomiske tilskudd.

Eller f.eks.: Skal utdanninga være virkelighetsnær, trenger man bedre oppdatert utstyr på skolene. Vi foreslår en opptrappingsplan for det.

Vi trenger arbeidslivsveiledere på flere skoler, som kan være med og koordinere og veilede. Vi vil få til bedre hospitering og bedre vekslingsmodeller.

Vi foreslår et fond – et spleiselag – for å få flere læreplasser og flere lærebedrifter. Det er også en god måte å øke arbeidslivets og bedriftenes eierskap til utdanninga på.

Eller f.eks. en incentivordning for å få flere elever til å bli motivert til å fullføre fagbrev.

Bortsett fra at representanten Kent Gudmundsen var skeptisk til det siste, har vi hørt lite fra regjeringspartiene om disse tankene, om dette kan være en riktig vei å gå, og om det er noe man vil ta videre.

Fortida er et fascinerende sted, men det er i framtida politikken ligger. Jeg håper egentlig at vi kan fortsette trenden med å se at forslag og tiltak fra den forrige stortingsmeldinga, som ble lagt fram av den rød-grønne regjeringa, eller forslag i dette representantforslaget faktisk blir virkelighet og blir gjennomført.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:32:35]: Jeg vil si takk for debatten og svare på et par av de tingene jeg ble spurt om.

Representanten Tingelstad Wøien spør om hvordan vi skal få flere til å gjennomføre vekslingsmodell. I dag betaler vi for å ha forsøk. Nå gjør vi en av de viktigste tingene, nemlig fjerner den formelle hindringen for at man kan gjennomføre det. Så må selvfølgelig bedriftene, som representanten Henriksen peker på, få tilskudd. Det må de gjøre på samme måte som i lærlingordningen.

Så mener jeg at i utgangspunktet er det fylkene som må ha hovedansvaret for å bruke dette. Men hvis dette – etter at vi har fjernet de formelle hindringene, gjort det enkelt, lagt til rette – fortsatt blir lite brukt, og det krever økonomiske oppmuntringer for å bli gjort, må vi selvfølgelig vurdere det. Samtidig vil jeg også si at det er litt viktig at vi ikke lager nasjonale ordninger som river beina under de fylkene som jobber bra, f.eks. Rogaland, som for øvrig er borgerlig styrt, men som med bred, tverrpolitisk enighet jobber veldig bra både med å få ungdom til å velge fag- og yrkesopplæring, få bedriftene til å forplikte seg til lærlingplasser og få ungdommen gjennom fag- og yrkesopplæringen. De mener at et viktig poeng er at man fastholder 2+2-modellen som hovedmodell. Jeg mener også at det er viktig, men at vekslingsmodellen er et viktig og godt supplement mange steder, praksisbrevordningen også.

Hospiteringsordninger er jeg for og bare for. Muligheten til å gjøre det er også blitt styrket med denne regjeringen – det er gitt mer penger til hospiteringsordningene.

Når det gjelder spørsmålet om kjønnsutradisjonelle yrkesvalg, må jeg ærlig innrømme at det er en hodepine, og det har det vært i mange år, rett og slett fordi det er litt vanskelig – utfordrende, for si det mildt – å gå inn i hodet på den enkelte og påvirke ungdom til å velge noe annet. Det vi vet har begrenset effekt, er typen rekrutteringskampanjer og slikt. Jeg tror at vi hele tiden må vise frem gode eksempler, at vi må vise frem bredden, at vi må fremheve f.eks. gutter som velger utradisjonelt, eller jenter som velger utradisjonelt. Men dette er også et arbeid som regjeringen kommer tilbake til når Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, med bidrag fra Kunnskapsdepartementet, leverer en likestillingsmelding om ikke så altfor lang tid.

Helt til slutt: Det er flere forslag fra Arbeiderpartiet som jeg mener det er verdt å jobbe videre med – i betydningen se videre på – men jeg mener at de krever mer arbeid. For eksempel er jeg også fascinert av den danske ordningen med lærlingfond. Ulempen med å gjøre som Arbeiderpartiet ønsker, og innføre det nå, er at det, er jeg redd, kan svekke det eierskapet som alle partene har til fagopplæringen. Med andre ord mener jeg det er viktig at man der så godt som mulig forsøker å sikre seg støtte for f.eks. å gjennomføre et forsøk med dette.

Jeg er også enig i at det er et paradoks at vi har et økonomisk system i dag hvor fylkeskommunen verken belønnes eller straffes for frafall i utgangspunktet. Det er også noe jeg mener vi skal jobbe videre med.

Trond Giske (A) [11:35:51]: Jeg vil også takke for en god debatt og det sterke engasjementet som alle partiene i komiteen har for yrkesfagene.

Henrik Asheim lurte på hvorfor bladet Byggmesteren har blitt så sentralt. Vel, vi fikk en helt konkret oppfordring fra statsråden om å lese hans svarinnlegg i dette bladet, og jeg gjentar: Av seks forslag som han ramset opp i dette innlegget, var fem fra den rød-grønne regjeringen. Det eneste som han på noen som helst genuin måte kan si stammer fra ham selv, var det økte lærlingtilskuddet. Så disse 7 000 kronene er i sin helhet – i hvert fall i dette innlegget – det yrkesfagløftet som regjeringen snakker om.

Det er riktig at statsråden, etter at vi la fram dette Dokument 8-forslaget, faktisk har snudd seg rundt og – sin vane tro – gjort noen av forslagene til sine egne. Det er tydeliggjort at yrkesfaglærerne skal være en del av etter- og videreutdanningssatsingen. Det er også tydeliggjort og skjerpet i lærlingklausulen at man skal ha lærlinger på det aktuelle prosjektet – det som vi foreslår i forslag 18. Det er også kommet varsling om en forskriftsendring på vekslingsmodeller og muligheten for å variere fag- og timeplaner.

Derfor kommer vi til å foreslå at forslagene 9, 11 og 18 omgjøres til oversendelsesforslag, men fortsatt gjenstår altså 30 forslag, som Høyre ikke gir noen særlig god begrunnelse for hvorfor man er imot, annet enn at jeg oppfattet at man foreslo noe av det i 2010 og ikke fikk flertall for det da, og at man derfor heller ikke vil være med på å bidra til at det blir flertall for det nå. Jeg tror Anders Tyvand sågar sa: Da han var i opposisjon, foreslo vi en rekke ting. Jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti fortsatt er i opposisjon, men det kan jo ha endret seg i det siste.

Det er likevel bra om statsråden følger opp de 30 andre forslagene også, selv om hans parti ikke stemmer for dem i dag. Skal vi bygge på den erfaringen vi har med hans to år hittil i statsrådstolen, kommer disse forslagene – også de 30 andre forslagene våre – etter hvert i avisenes spalter, men da som hans egne forslag.

Presidenten: Da har representanten Giske redegjort for at forslagene 9, 11 og 18 er omgjort til oversendelsesforslag.

Kristin Vinje (H) [11:38:26]: Takk til salen for en engasjerende debatt om yrkesfag. Som jeg sa innledningsvis, mener jeg at Stortinget er på rett vei når det gjelder å styrke yrkesfagene. Det har vi vist i dag ved at både posisjon og opposisjon er ivrige etter å bli bedre og å gjøre mer for å styrke vår egen evne til å skaffe oss gode fagarbeidere for fremtiden. Det er vi avhengig av for å skaffe oss et konkurransedyktig næringsliv og for å legge et grunnlag for velferden i fremtiden i landet vårt.

Jeg har blitt utfordret på hvorfor vi ikke støtter alle disse forslagene. Jeg har lyst til å svare at det er nettopp fordi de 33 forslagene er en smørbrødliste bestående av veldig mange forslag som allerede er vedtatt i denne salen. Det skjer ikke noe mer i praksis om man vedtar forslag om igjen. Så har det kommet tydelig frem i debatten at noen av forslagene er gode, og statsråden har selv sagt at han vil se mer på dem fremover. Det er veldig bra. Men det er altså ikke sånn at de 30 resterende forslagene som Giske omtaler, nødvendigvis må vedtas en gang til for at det eventuelt skal bli gjort noe med det.

Jeg har lyst til å si at regjeringen har høye ambisjoner på vegne av yrkesfagene. Det har statsråden redegjort for, og det har vi også redegjort for i våre innlegg, hvor vi har presisert hva det er regjeringen jobber med. Det er en blanding av både oppfølging av konkrete tiltak som ble vedtatt ved behandlingen av Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, og i tillegg en hel rekke tiltak som regjeringen løfter på egen kjøl. Vi har økt lærlingtilskuddet to ganger på to år, og jeg har lyst til å si at det er et veldig viktig tiltak nettopp fordi læreplasser er viktig for at elevene skal kunne gjennomføre en yrkesfaglig utdanning. Det ble det altså ikke gjort noe med annet enn i finanskriseåret 2009, mens den rød-grønne regjeringen hadde makt.

Det er heller ikke sånn som Trond Giske påstår i sin historiefortelling, at Kristin Vinje er såre fornøyd, eller at statsråden og regjeringen er såre fornøyd og tilfreds med tingenes tilstand. Nei, vi er ambisiøse. Vi har høye ambisjoner. Det sier vi, og det gjør vi, og derfor vil vi jobbe videre med å styrke yrkesfagene.

Og helt til slutt har jeg lyst til å si at vi også er opptatt av å sikre god fagutdanning på høyere nivå og å videreutvikle fagskolene som utdanningsløp. Vi har mottatt en NOU, Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. Der er det varslet en egen stortingsmelding om dette, som vil se på fagutdanningen utover videregående opplæring. Det ser jeg frem til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.