Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:56:36]: President! Eg har aldri nemnt dette for nokon, så eg får nemne det for deg: Eg har alltid vore dårleg i lekser. Eg var ein av dei som eigentleg aldri gjorde leksene sine – eg gjorde alt arbeid på skulen. Det er inga stolt erfaring, men for meg var skuledagen rett og slett ferdig når eg kom heim frå skulen. Alt som handla om skulen etter at han var over, var ei belastning for meg.

Dette veit vi er eit stort problem for mange andre elevar og for mange andre familiar. Dei seinare åra er det også gjort ganske betydeleg forsking på området.

Korleis vil statsråden sørgje for at øvingsarbeidet i skulen blir organisert på ein måte som gir betre læring for alle elevar, og ikkje bidrar til å forsterke sosiale forskjellar? Det er kjernen i spørsmålet vi skal diskutere i denne vesle interpellasjonsdebatten.

Å lære å lese, skrive eller rekne for første gong krev mykje øving. Fleire nyare studiar viser kor viktig øving er for læring. Ei forskargruppe ved NTNU i Trondheim publiserte for to år sidan ei undersøking som konkluderte med at medfødde evner er overvurderte når det gjeld mattelæring. Forskarane fann støtte for det såkalla spesifisitetsprinsippet, som seier at ein blir god i akkurat det ein trener på.

Øvingsarbeidet er difor noko av det aller viktigaste som skjer i skulen. I dag er store delar av dette arbeidet likevel skyvde ut av skuletida og inn i heimen. Bruken av heimelekser er ikkje regulert av opplæringsloven, men det heiter seg at skulen berre skal gi lekser for at elevane kan øve seg på det dei har lært på skulen. Ei undersøking frå 2012 viste – i motsett retning – at ein av tre foreldre iblant kjem til kort når dei skal hjelpe barna med leksene. Leksene, kan vi konkludere med, fungerer altså ikkje slik som dei var meint å gjere.

I tillegg veit vi at leksene forsterkar sosiale forskjellar i skulen. SSB-forskar Marte Rønning analyserte matematikk- og naturfagresultata til over 8 000 norske fjerdeklassingar. Resultatet viste at elevar som får lekser, gjer det litt betre på skulen, men at denne samanhengen ikkje gjeld for alle elevgrupper. Derimot gjer elevar med låg sosioøkonomisk bakgrunn som får mykje lekser, det dårlegare enn elevar med tilsvarande bakgrunn som får mindre lekser. Fleire andre studiar har liknande typar funn. Blant anna summerer John Hattie opp at lekser kan forsterke låg sjølvtillit hos svake elevar, øydeleggje motivasjonen og føre til at dårlege rutinar fester seg. Særleg gjeld dette dei aller yngste elevane.

Når heimelekser bidrar til mindre læring for nokre av dei elevane som treng det aller mest, er det på tide å tenkje nytt rundt øvingsarbeidet i skulen. Meir av øvingsarbeidet bør gjerast i skuletida, med ein lærar til stades. Det er også bakgrunnen for at SV føreslår at det blir sett av inntil éin time dagleg til øvingsarbeid i skulen, i det vi har kalla heildagsskulen, ein utvida skuledag.

Ein positiv bieffekt av ei slik ordning er at familiane også blir kvitt leksestresset om kvelden og kan bruke tida etter skulen saman – til andre ting.

SV ønskjer ikkje eit forbod mot heimelekser, men dei heimeleksene som blir gitt, må vere rein repetisjon av eller trening på noko eleven allereie kan, som lesetrening eller enkle førebuingar til neste skuledag. Vi har eksempel på skular i Noreg som har gjort dette. Digermulen skole i Lofoten har vore leksefri i 15 år, med veldig gode resultat. Også i nabofylket vårt, ved Solberg skole i Asker, har leiinga kutta ut skriftlege lekser og gir elevane berre leselekser. Vi veit også at det finst mange andre eksempel. Fleire Montessori-skular har innført liknande typar ordningar.

I land der lærar og elevar bruker mykje tid i klasserommet, er effekten av heimelekser på skuleresultata størst. Ei mogleg forklaring på at lekser har svak samanheng med skuleresultata i enkelte land – som f.eks. Noreg – kan vere at lekser blir ein substitutt for det som skulle vore undervist i i fellesskap i klasserommet.

Uavhengig av kva ein meiner om lekser, trengst det ein open og kunnskapsbasert debatt om korleis øvingsarbeidet bør organiserast for at alle elevar skal lære meir. Dagens organisering varierer veldig mykje frå skule til skule, og altfor mange elevar får ikkje godt nok utbytte av leksene.

SV meiner hovudvekta av øvingsarbeidet bør flyttast frå heimane og inn i skuledagen. Dei som er imot dette, må kome med sitt svar. Kva må gjerast for at leksene skal verke læringsfremjande for alle? Difor er eg spent på å høyre om statsrådens tankar om dette. Eg meiner vi ikkje kan fortsetje som i dag.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [20:02:22]: Det er fristende å lure på: Når representanten Knag Fylkesnes innrømmer at han var dårlig til å gjøre lekser på skolen, kan det ha noen sammenheng med at han senere ble filosof? Jeg gjorde leksene med stor glede, i hvert fall ofte.

Men spøk til side: Jeg tror utgangspunktet for denne debatten er litt forskjellig for regjeringspartiene og for SV. En av innfallsvinklene kom egentlig interpellanten med selv da han refererte til undersøkelsen som viste at lekser kan gi økte sosiale forskjeller, men han påpekte også at den studien viste at veldig mange elever lærer litt mer av å ha lekser. Men så er det noen elever som i utgangspunktet kanskje ikke er så sterke på skolen, som ikke lærer litt mer, og dermed blir forskjellene større.

Så kan man ha en innfallsvinkel til det hvor man sier at da må man avskaffe leksene, sånn at alle de som lærer litt mer, ikke lærer litt mer, sånn at det blir mindre forskjeller. Eller man kan ha det andre utgangspunktet: Hvordan skal vi sikre at de som ikke lærer nok, og de som har et litt dårligere utgangspunkt, også får fullt ut nytte av det de lærer på skolen? Da er måten man gir lekser på, og hvordan lekser brukes, en viktig diskusjon.

Men la meg starte litt før. Interpellanten nevner det ikke direkte, men under interpellasjonen ligger det egentlig også spørsmål om to viktige prinsipper i norsk skole. Det ene er at alt i norsk skole skal være tilpasset den enkelte elev. Det vil si at man har en plikt som skoleeier og som kommune og fylkeskommune til å sikre at undervisningen er tilpasset den enkelte elev. For det andre slår opplæringslovens formålsparagraf fast at skolen skal gi elevene utfordringer som fremmer lærelyst. Det betyr selvfølgelig ikke at skolen på alle områder skal være morsom for elevene. Da hadde vi feilet helt miserabelt, hvis det var målestokken vår. Men det betyr at målet for undervisningen og leksene er mer og bedre læring. Det er det som fremmer lærelyst – at man ikke bare skal lære ting, men at man også skal lære å lære, og man skal få lyst til å lære mer.

Fra forskningen vet vi også noe om hva som er sentrale forutsetninger for god læring. Så må vi selvfølgelig her, som på de fleste områder når vi undersøker menneskelige fenomener, ta noen forbehold fordi forskningen hele tiden er i utvikling. Men det forskningen kan tyde på nå, er for det første at elevene må få delta aktivt og forstå målet og hensikten med de ulike aktivitetene – altså hvorfor man lærer noe. Elevene må få utfordringer. Man må altså ha høye ambisjoner på vegne av hver enkelt elev. Samtidig må de ikke bli utfordret så mye at de mister fotfestet. Det betyr at både undervisningen og leksene må være tilpasset elevenes ulike kunnskaper og erfaringer, og det må være et godt læringsmiljø som motiverer elevene – hvor det er lov å prøve, og hvor det er lov å feile. Denne bestillingen sier noe om hvorfor det er en formidabel jobb å være underviser – lærer.

Vi skal selvfølgelig jobbe godt med fagene i skolen, og det betyr at man må øve på både ligninger og formler, analysere litteratur og drøfte historiske og politiske hendelser. Det er ingen, så vidt jeg har sett, som ikke mener at øving er en del av læring. Jeg har aldri hørt noen som påstår at hvis man skal bli god til å spille piano, behøver man egentlig ikke å bruke tid på å spille piano. Derimot er det en kjent sak i nesten alle områder av skolen at kvalitet er viktigere enn kvantitet. Slik er det selvfølgelig også med skolearbeid: Det er viktigere hvordan undervisningen er, og det er minst like viktig hvordan hjemmearbeidet legges opp, som at det er mye av det. Det er faktisk slik at hvis man har altfor mye hjemmearbeid, kan det virke mot sin hensikt.

Men en del av øvingsarbeidet som skolene skal ha, kan man gi som lekser. Dermed er det avgjørende spørsmålet hva slags lekser som gis, hvor mye som gis, og hvordan de følges opp av læreren. For eksempel burde det ikke være for mye lekser, og leksene burde ikke inneholde for mye nytt stoff som ikke er gjennomgått på skolen.

Så kunne det vært fristende at vi fra Stortingets side – eller kanskje fra regjeringens eller Utdanningsdirektoratets side – lagde en detaljert beskrivelse av hvordan den perfekte leksen så ut, kanskje et rundskriv som vi sendte rundt til skolene med detaljerte forordninger for hvordan leksene skulle gis og ikke gis. Det er stikk i strid med den styringstradisjonen jeg mener vi burde basere oss på når det gjelder skolen. Det var Kristin Clemet som brukte slagordet «Skolen vet best», og så mener jeg også er tilfellet her.

Opplæringsloven åpner helt riktig for at man også kan la være å ha øvingsarbeid hjemme hvis man synes det er fornuftig, og noen skoler har tatt den pedagogiske beslutningen, ofte i samarbeid med hjemmet, at det er noe de ønsker seg. Andre skoler mener at basert på deres gode, sunne vurdering er øvingsarbeid en naturlig del av skolehverdagen. Det avgjørende i begge tilfeller er at elevene lærer, og at de når de kompetansemålene som står i læreplanen. Det er det aller viktigste.

Vi trenger en debatt om lekser, men jeg synes likevel at interpellantens spørsmål er litt malplassert, for spørsmålet burde ikke være hvordan departementet kan ta nasjonale eller sentrale initiativ til å gjøre noe med leksene eller finne ut hvordan man skal gjøre leksene på en best mulig måte. Det vi kan gjøre, er å styrke de overordnede rammene for skolen. Vi kan ha videreutdanning, mer lagbygging i skolen, vi kan lage nettverk som oppfordrer lærere til å dele gode ideer, vi kan i og for seg også ha manualer som viser hva som er god undervisningspraksis, for å spre det. Men selve diskusjonen om akkurat hvordan leksene skal legges opp på den enkelte skole, i den enkelte klasse og for den enkelte elev, er en beslutning som jeg med trygghet overlater til sektoren selv. Ikke dermed sagt at det ikke skal være politisk diskusjon rundt det, men valget om hvordan man organiserer øvingsarbeidet, overlater jeg med stor sikkerhet til sektoren.

SV har et ærlig, redelig og åpent forslag om at de ønsker å bruke de store pengene i Skole-Norge fremover på en heldagsskole. Det er greit, og det gir også et veldig klart og tydelig politisk valg. Fra regjeringens side, og fra Høyres og Fremskrittspartiets side, ønsker vi å bruke de store pengene på skolen – på innholdet, på fag, på lærere, på at undervisningen skal styrkes, og på at elevene skal lære mer – ikke på å styrke de tilbudene som er utenfor skolen, for å skape en lengre skoledag. Det kan godt hende at skoledagen også blir lengre, men da må det være fordi man fyller på med fag, med timer, med faglærte lærere, ikke fordi man har et mål i seg selv om at barna skal sitte lenger på skolebenken hver dag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [20:10:06]: Eg vil takke statsråden for svaret. Det gav meg tid til å reflektere litt over om filosofar kanskje er spesielt dårlege på lekser. Det hadde eg aldri tenkt på før, så no får eg gå inn i tenkjeboksen. Statsvitarar er nok svært gode i lekser, det er vel bevist her i dag.

At øving og læring heng nært saman, og at ein i for liten grad har sett øvingsarbeidet i samanheng med skulen, er premissen for interpellasjonsdebatten eg reiser. Forslaget vårt er at vi skal gje skulane tid til å kunne gjere dette på skolen. I dag er det i liten grad tid til å gjere dette på skulen, så når statsråden seier at det er dei overordna rammene vi må diskutere, er det akkurat det eg inviterer til å diskutere her i dag. Vi må gje skulane rom – tid – til å gjennomføre øvingsarbeidet på skulen éin time per dag. Det treng ikkje vere på slutten av dagen. Det kan vere tidleg på dagen, eller ein kan spreie det utover dagen. Det kan vere opp til skulen, men dei må rett og slett få tid, dei må få menneskelege ressursar, i form av pedagogar, lærarar osv., til å drive eit ordentleg øvingsarbeid på skulen i staden for at dette blir sendt heim til heimar som i ulik grad er i stand til å vere gode hjelparar med leksene til elevane. Difor er dette ein høgst relevant diskusjon for Stortinget. Det handlar ikkje om å seie korleis ein skal organisere dette arbeidet, men om å gje skulen moglegheit til å organisere det, slik at dei rett og slett får tid til å drive ordentleg øvingsarbeid på skulen.

Eg synest ikkje statsråden tek det ordentleg på alvor – at dette faktisk er ein reell diskusjon – spesielt ikkje når vi veit at øving og leksearbeid er så viktig for korleis elevane gjer det, anten det gjeld dei som fell ifrå, om dette har med sosioøkonomisk bakgrunn å gjere, eller at det er foreldre som ikkje er i stand til å hjelpe til.

Skulen veit best – ja, det kunne ein sagt når ein valde å gå imot forslaget frå SV om å slutte å påleggje alle skular nasjonale prøver. Då kunne ein ha overlate til skulane å bestemme korleis testing og prøving, veging og måling i skulen skal gå føre seg. Det ønskjer vi skal overlatast til skulane, men statsråden ønskjer at det skal styrast av departementet med dei konsekvensane det har for undervisninga. Vi ønskjer å bruke dei store pengane på lærarar, noko som gjer at vi kan få ein betre skule. Viss ikkje det å satse på lærarar er å satse på skulen, er vi nok på ulike planetar.

Eg vil utfordre statsråden igjen: Er statsråden einig med meg i at korleis skulen organiserer øving, også er eit politisk spørsmål og ikkje noko som berre skal overlatast til skulane åleine?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [20:13:23]: I siste instans er jo hele skolen og alt i skolen et politisk spørsmål. Men tusenkronersspørsmålet er da: Hva er det man velger å overlate til fagfolk, og hva er det man velger å styre? Jeg mener at formen på øvingsarbeid og hvordan man gjør det, er noe vi overlater til fagfolk. Det betyr ikke at vi ikke skal ha meninger om eller spre ideer om hvordan det kan gjøres på en best mulig måte, eller ha forventninger til at skolene f.eks. som profesjonsfellesskap setter seg inn i forskning om hvordan leksene fungerer, og så handler ut fra det forskningen viser, men det betyr at det er en avgjørelse vi kan overlate til skolene.

Men så mener jeg også at vi har et ansvar som politikere for å ha klare forventninger til hva skolene skal bidra til, og der er de nasjonale prøvene viktige. Så tror jeg ikke jeg skal bruke mer tid på den diskusjonen, all den tid alle partiene på Stortinget, unntatt SV, er for at vi skal ha nasjonale prøver, og SV var vel også for det de åtte årene de satt og styrte Kunnskapsdepartementet.

Men jeg har lyst til å si to ting. Det ene er at jeg er enig med interpellanten i at det er forbedringsrom her. For eksempel ser vi på en av de mange internasjonale undersøkelsene vi har fra OECD, at det finnes gode og dårlige måter å gi lekser på. I 2010 publiserte SSB en analyse som viste at elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn som får mye lekser, presterer dårligere enn elever med tilsvarende bakgrunn som får mindre lekser. Da kan man stille spørsmålet: Hva slags praksis er det som følger med leksene? Er det slik at man gir lekser istedenfor å forklare ting i klasserommet? Er det slik at lærerne i mindre grad i Norge følger opp leksene etterpå, og i så fall at man da ikke får det læringsutbyttet man trenger? Alt det er ting som profesjonen må reflektere over, og som vi burde bidra til å spre gode eksempler på.

Men så det andre poenget: Representanten Fylkesnes sier at vi må legge dette inn i skolen. Hvis man antar at SVs forslag er at vi skal ha én leksehjelptime hver dag – jeg antar at SV ikke vil at det skal være med ufaglærte assistenter, men med faglærte lærere, og vi trenger ikke å diskutere prislappen her nå – antar jeg også at for at man skal få fullt læringsutbytte, burde man ha en norsklærer når man gjør norskleksene sine, en matematikklærer når man gjør matematikkleksene sine, og en med fordypning i kunst og håndverk når man gjør leksene i kunst og håndverk. Da ville jeg isteden ha tenkt slik at hvis man først skal bruke penger på en ekstra time, og man trenger en norsklærer der – ja, lag en ekstra norsktime da! Så kan vi heller beholde leksene på toppen og gi dem på riktig måte. Da får elevene enda litt mer øving, og så kan de lære enda litt mer på skolen.

Problemet mitt med SVs politikk er at det i realiteten i denne sammenheng ikke dreier seg om et forsøk på å diskutere leksene i forskjellige avskygninger og med forskjellige innfallsvinkler. SV er egentlig ikke for lekser, og det er en helt ærlig sak. Jeg er for lekser, men mener at skolene skal få lov til å velge det bort hvis de vil.

Henrik Asheim (H) [20:16:41]: Jeg vil også gjerne takke interpellanten for å løfte en viktig debatt, en debatt som for så vidt har blitt løftet i flere fora, og som jeg opplever også er en ganske interessant invitasjon til å diskutere hva som skaper læring, og hva slags satsinger vi ønsker. Det er en viktig debatt i denne forsamlingen, og det er en debatt jeg ønsker velkommen.

Så vet vi ut fra forskning, som interpellanten også selv viser til, at med all sannsynlighet – og ifølge de aller fleste forskningsrapporter – lærer elever mer av å ha lekser enn av ikke å ha lekser. Representanten viste selv til forskeren John Hattie. Nå har jeg vært i noen debatter med interpellanten før om forskeren John Hattie hvor han har vist til at man ikke bare skal høre på forskeren John Hattie, men i denne saken også påviser John Hattie særlig at de elevene som er eldst på skolen, lærer av å ha lekser. Jeg synes det ville være veldig rart om vi i norsk skole skulle fjerne et virkemiddel som elevene lærte av.

Interpellanten viste i sitt innlegg til at en del elever dropper ut av skolen. Vel, jeg vil våge den påstand at ingen elever har droppet ut av skolen fordi andre har gjort det bra på skolen. Jeg er helt sikker på at hvis du skal hindre drop-out, må du hjelpe dem som sliter på skolen. Det er meningsløst å holde igjen dem som har læringsutbytte av et tiltak, bare fordi avstanden mellom elevene skal bli mindre. Det kan nesten virke som om interpellantens logikk tilsier at det er bedre at avstanden er mindre og alle lærer mindre, enn at alle lærer så mye de kan, men avstanden kanskje øker noe.

Det andre som er paradoksalt, og som vi vet gjelder innen norsk skole – og det gjelder ikke bare innen norsk skole, det gjelder mange skoler, men det gjelder faktisk særlig i Norge – er at foreldrenes bakgrunn og utdanningsnivå spiller inn med hensyn til hvordan deres barn presterer på skolen. Det er selvfølgelig også fordi i en skole som kanskje behandler elevene for likt, vil det som skjer når du kommer hjem fra skolen, være det som avgjør hvor godt du presterer. Min påstand er at hvis interpellanten fikk viljen sin, at man fjernet leksene, og de barna kom hjem uten lekser, ville ikke foreldre med høy utdanning og veldig høye ambisjoner på vegne av sine barn sluttet å henge på sine barn. De ville fortsatt blitt presset til å lese mer hjemme og lære mer hjemme. Jeg mener ikke at det er et problem, men jeg mener bare at det eneste du oppnår med å fjerne leksene da, antagelig er å øke avstanden ytterligere, fordi det fortsatt vil være viktig hva som skjer når du kommer hjem.

Så vet vi også hvor viktig det er at det er et godt bånd mellom skole og hjem. Lekser er et veldig viktig bånd, simpelthen fordi det betyr at foreldrene vil være oppdatert på hvor barna er i pensum, og det vil være et veldig viktig virkemiddel for læreren for å holde kontakt med foreldrene, ikke bare om hvordan det går med elevene rent sosialt, men også faglig. Jeg tror det er et viktig virkemiddel. Som også mange lærere og foreldre sier til oss, de ønsker en tettere kontakt mellom skole og hjem enn vi har i dag. Da er det veldig dumt å fjerne det viktigste båndet mellom skole og hjem.

Til slutt må jeg bare så vidt komme innom det som interpellanten var inne på, nemlig at de ønsket å fjerne de nasjonale prøvene og i stedet la skolene selv bestemme dette. Vel, det er jo ikke helt riktig, fordi man foreslo at de kun skulle tillates å innføre kartleggingsprøver dersom lærerne var enig. Dermed vil man frata skoleeierne, skolelederne og foreldrene et veldig viktig verktøy, uten at det kommer noen nye.

Helt til slutt er det verdt å minne om at lekser heller ikke i dag er pålagt. Jeg tror at det er en grunn til at veldig mange pedagoger, lærere, skoleledere, skoleeiere og foreldre er tilhengere av lekser. Det er at det er et verktøy man bruker for å skape læring – det hjelper flere elever til å lære mer – og det er et viktig bånd mellom skole og hjem.

Sivert Bjørnstad (FrP) [20:20:58]: Representanten Knag Fylkesnes berører et viktig område i sin interpellasjon. Fremskrittspartiet mener ikke at det finnes noen enkel løsning på disse utfordringene. Det er ikke et ubetinget ja eller et ubetinget nei til at det er lekser som fører til den store forskjellen om hvorvidt vi klarer å løfte norsk skole og norsk utdanning, eller ikke. Så enkelt er det dessverre ikke.

Sosiale forskjeller eksisterer og vil alltid eksistere. Foreldre er ulike og barn er ulike. Det egalitære Norge med gratis enhetsskole reproduserer dessverre sosiale forskjeller like effektivt som mer utpregede klassesamfunn som USA og England.

Forsker Marte Rønning, som også interpellanten var inne på, har de siste årene gjort flere undersøkelser om effekten av lekser Norge og i Europa. Hennes konklusjon er at lekser har en liten, men positiv effekt på skoleresultatene. Men effekten er negativ for elever fra ressurssvake hjem. Forklaringen kan være at lekser noen ganger blir gitt som substitutt for noe man egentlig skulle ha lært i klasserommet. Da er ikke lekser mye verdt for mange elever.

Skoleflinke elever evner å konsentrere seg og ta ansvar for leksene sine selv. De har lært å styre litt av sin egen tid, og det er positivt. Selv norske barn må kunne lære seg å arbeide selvstendig, og at ikke alt skal være lek og moro hele tiden. Dessuten er øving sunt og gir mestringsfølelse, som mange barn setter pris på.

Så er det et faktum at en viss andel barn ikke er like skoleflinke og har foreldre som overhodet ikke makter, evner eller er motivert til å følge opp elevene på samme måte som andre. Men å avvikle leksene utelukkende av hensyn til denne gruppen, er å skjære veldig mange elever over én kam. Lekser bør beholdes av hensyn til det store flertallet som har nytte av nettopp lekser.

Vi kommer ikke unna det faktum at norske elever fremdeles er middelmådige i avgjørende fag som matematikk, lesing og naturfag. For et land som mer og mer må livnære seg på kunnskap, er ikke dette til å leve med. Norske elever må bli bedre – og det blir de – bl.a. gjennom selvstendige øvinger og repetisjoner, nemlig lekser.

En annen viktig fordel med lekser, som også representanten Asheim var inne på, er at det er et godt verktøy for kontakt hjem–skole. Foreldrene kommer i direkte kontakt med barnas skolearbeid og får bedre grunnlag og mulighet til dialog med både barn og lærer.

Mens en vanlig arbeidsuke på barneskolen i 1987 var på 15,8 timer, skal dagens barn sitte bak pulten i 19,7 timer, hver eneste uke. I samme periode er også barnas ferie kuttet med en uke. I tillegg begynner de, som kjent, ett år tidligere på skolen enn hva man gjorde i 1987. Med dette i mente mener vi at utvidete skoledager og tvungen leksehjelp utover vanlig skoletid ikke er veien å gå for skoletrøtte elever. Isteden må den tiden elevene er på skolen, utnyttes bedre, og ressursene må utnyttes sånn at elevene får tilpasset undervisning, som de har krav på etter opplæringsloven.

Kvalitet er viktigere enn kvantitet. Her må innsatsen for dem som sliter mest, settes inn. Med kvalitetstid i skolen vil også de elevene som sliter med skolearbeidet, få bedret sin læresituasjon, og de vil kunne ha nytte av repetisjon i form av lekser, gitt at disse blir gitt i form av repetisjon og ikke som nytt stoff.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [20:24:56]: Eg vil takke for gode innlegg frå representantar frå Høgre og Framstegspartiet. Det overraskar meg at ikkje fleire deltar i denne diskusjonen.

Når ein ser på effekten og verdien av og kor mykje tid som blir brukt på leksearbeid i skulen i dag, vil ein sjå at dette faktisk er ein ganske stor del av norsk skulepolitikk. Eg vil påstå at lekser er i blindsona av norsk skuledebatt – eit tema som sjeldan blir diskutert, men som har ein stor plass, og som speler ein stor rolle i kvardagen i norsk skule.

Det er grunn til å gjere nokre presiseringar her: Det vi snakkar om her, er den obligatoriske øvinga. Altså: Viss det er slik at det finst foreldre som har lyst til å øve litt ekstra heime, så vil ikkje SV kome heim til dei og banke på døra og seie: «No må du halde opp!» Det skal dei få lov til å gjere så mykje dei vil. Du kan øve så mykje du vil, når du vil, kor du vil. Det det er snakk om her, er den obligatoriske øvinga. Ho meiner vi bør i hovudsak skje på skulen, slik at det er ein annan type øvingsarbeid som kan gjerast heime, som f.eks. lesing og den typen oppgåver.

Nokon påstod at dette er bra for kontakten mellom skule og heim. Nei, det er ikkje det. Eg har veldig lyst til å sjå noko som viser i retning av at lekser fungerer veldig bra, som ein god kontakt å ha mellom skule og heim. Når ein av tre foreldre seier at dei kjem til kort i møte med lekser, er det iallfall ein tredjedel som slit med å hjelpe eleven heime, og det er ikkje spesielt bra. Når du som forelder ikkje klarer å hjelpe di eiga dotter eller din eigen son med lekser, då har ein – for å seie det forsiktig – eit ganske dårleg forhold mellom skule og heim.

Lat oss vere heilt ærlege i denne diskusjonen: Øvingsarbeid med pedagogar på skulen er betre enn alt øvingsarbeid heime med foreldre. Det er akkurat som om nokon latar som om det faktisk er betre å drive øving i skulearbeid heime – det kan ein nesten høyre under debatten i enkelte innlegg. Det meiner eg er ein kamuflasje for at ein ikkje ønskjer å prioritere dette.

Når det kjem til stykket, er dette eit spørsmål om prioritering: Er ein villig til å bruke pengar på dette området av skulearbeidet? Er ein villig til å bruke pengar på fleire lærarar, slik at ein kan ha ein lengre skuledag? Openbert vil det ha mykje å seie for dei aller beste, for dei som har utfordringar – dette vil vere ein styrke for alle. Og når det gjeld poenget om at ein skal overlate til fagfolk: Ja, overlat til fagfolk – så ville vi hatt nasjonale utvalsprøver. Overlat til fagfolk – så ville vi ikkje hatt nokon K i KRLE. Overlat til fagfolk – så hadde vi hatt minst 30 minutt fysisk aktivitet osv., osv. Dette er ein rein prioriteringsdebatt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [20:28:18]: Det var dette med «løgn, forbasket løgn og statistikk», som man ofte snakker om. Jeg synes interpellanten kanskje må være litt mer varsom med statistikken, for interpellanten skriver at «en undersøkelse fra 2012 viste imidlertid at en av tre foreldre iblant kommer til kort når de skal hjelpe barna med leksene».

La meg si det sånn: Det kan være et stort problem, eller det kan være et ganske lite problem. Sannsynligvis er det et stort problem for færre enn én av tre foreldre. Det kan være et lite problem fordi: Det er mulig det bare er meg, men at man ikke kan alt gjennom hele grunnskolepensum eller videregåendepensum så godt at man kan hjelpe barna sine med enhver lekse, og at man iblant kommer til kort – det tror jeg vel de fleste vil komme til å oppleve den dagen man får barn. Det vil jeg tro.

Så kan det være et stort problem hvis det er slik at alle skoler i Norge gir lekser som forutsetter at foreldrene skal hjelpe. Det er kanskje det interpellanten også forsøker å komme inn på, nemlig at hvis man gir lekser på en måte som forutsetter at barna skal lære seg nytt stoff hjemme, og dermed er avhengig av hvem foreldrene deres er, og hvilke ferdigheter de har på det fagområdet man skal forsøke å tilegne seg kunnskap om, da har man et problem. Og det er også da en dårlig måte å gi lekser på.

Jeg har ingen problemer med å slutte meg hundre prosent til det interpellanten sier om at det selvfølgelig er bedre å ha en time med øving – eller skole, som det også heter – med faglærte pedagoger enn å ha det med ikke-faglærte foreldre. Hvis vi ikke hadde ment det, kunne vi puttet hvem som helst inn i norske klasserom. Da hadde vi i hvert fall ikke behøvd å ha noe kompetansekrav til lærere, eller stå vakt om profesjonen, eller f.eks. sammen med flertallspartiene på Stortinget gi 50 mill. kr, slik at lærere som jobber i skolen, men ikke har pedagogikk, skal få en mulighet til å ta det. Da hadde alt det vært meningsløst.

Det jeg ikke forstår helt med SVs prioritering, er at når man egentlig snakker om en ekstra time matematikk, norsk, kunst og håndverk eller noe slikt i skolen, hvorfor er man ikke først og fremst opptatt av å få en ekstra time med fag i skolen, med faglærte lærere, og så diskutere – på toppen – hvordan man skal gjøre leksene. Det mener jeg er den fornuftige måten å utvide skoledagen på, å se på: Hva er det barna trenger? Er det slik at en ekstra time vil gi mer læring? I så fall mener jeg at det er noe vi må diskutere, og da vil jeg prioritere det høyere enn mange andre ting som ikke handler om kjernen i skoledagen.

Jeg vil også, helt til slutt, si at hvis vi skal bryte den onde sirkelen, som handler om at skolen i altfor stor grad er avhengig av hvem foreldrene dine er, så er vi avhengig av å gå litt dypere enn bare å si at vi skal la dem som øver, øve, og de som ikke øver, øver ikke, for nettopp der ligger noe av kjernen.

Tusen takk for en veldig spennende diskusjon, selv om jeg er enig i at for få deltok.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 7–10 behandles under ett. – Det anses vedtatt. Sakene gjelder andre gangs behandling av lovsaker.