Helge Thorheim (FrP) [14:14:25]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til ren energi, og undersøkelsen dekker en periode på 13 år, fra 2000 til 2013. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere i hvilken grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.

Først ønsker jeg å takke komiteen for et meget godt samarbeid om denne saken, og jeg vil i særdeleshet takke for samarbeidet under komiteens studietur til Mosambik og Tanzania i månedsskiftet februar/mars, der komiteen utviste stor interesse under møter og befaringer. Jeg vil også på vegne av komiteen få takke Utenriksdepartementet og de to ambassadene i henholdsvis Mosambik og Tanzania for å legge til rette gode og faglig relevante program for studieturen, som har bidratt til å gi komiteen dypere innsikt i dette saksområdet.

Et viktig mål for norsk utviklingsarbeid er å redusere den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. Utbygging av elektrisk energi er således en viktig innsatsfaktor i kampen mot fattigdom, og i Innst. S nr. 93 for 2004–2005 slo utenrikskomiteen fast at bærekraftig utvikling og fornybar energi vil være viktige temaer i norsk utviklingsarbeid i årene fremover.

Rundt 1,3 milliarder av jordens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet, og de aller fleste bor i utviklingsland i Afrika og Asia. Når det gjelder Afrika spesifikt, er befolkningsveksten så stor at det er ventet at antallet som ikke har tilgang til elektrisk energi, vil øke og ikke avta de kommende ti år.

Riksrevisjonens undersøkelse omfatter i hovedsak bistand til de sju prioriterte samarbeidslandene for ren energi, og disse er Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor. I undersøkelsesperioden har disse landene mottatt om lag 3,9 mrd. kr i bistand til ren energi. Totalt har det i perioden 2000–2013 gått 12,26 mrd. kr i bistand til ren energi.

I Riksrevisjonens rapport fremgår følgende hovedfunn:

• Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi.

• Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

• Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.

• Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft.

• Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste.

• Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.

• Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker mulighetene for å styre bistanden effektivt.

Som et ledd i behandlingen av Riksrevisjonens rapport gjennomførte komiteen en studiereise til Mosambik og Tanzania i tidsrommet 22. februar–4. mars 2015. Siktemålet med reisen var bl.a. å se nærmere på oppfølging av resultater av bistand til ren energi.

Ambassadene både i Mosambik og Tanzania hadde utarbeidet omfattende og relevante programmer for komiteen, dels med feltbesøk og dels med møter med parlamentarikere, myndigheter på statlig, regionalt og lokalt nivå samt riksrevisjonen i begge land. I tillegg hadde komiteen møte med diverse andre organisasjoner, herunder representanter for FN og Verdensbanken, og frivillige organisasjoner som fokuserer på menneskerettigheter og antikorrupsjon.

Komiteen viser til at norsk støtte til fornybar kraftproduksjon i første rekke gis til utbygging av vannkraft, selv om landene har gode muligheter for å utnytte både sol- og vindressurser. Støtten har primært gått til opprusting av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania, Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika som ble bygget med norsk bistand, er vannkraftverket Kihansi i Tanzania, som ble ferdigstilt i år 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år. Over halvparten av støtten til de prioriterte samarbeidslandene har gått til utbygging av strømnett.

I perioden 2000–2013 er det bygget ut strømnett som har gitt 100 000 husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid bare de rikeste som har økonomi til å koble seg til strømnettet. I Afrika sør for Sahara har de fattigste ikke mer enn kanskje rundt 15 kr dagen å leve for, og når det koster anslagsvis et sted mellom 300 og 1 500 kr å koble seg til strømnettet, er det for mange husholdninger uoppnåelig å koble seg til nettet.

Det er derfor ofte slik at befolkningen i avsidesliggende strøk har liten betalingsevne og lavt strømforbruk. Dermed kommer en inn i en ond spiral, der elektrisitetsverkene får vansker med å dekke kostnadene med utbygging av infrastruktur til disse områdene, som igjen gjør at de får dårlig økonomi, og som i neste omgang igjen fører til manglende vedlikehold av kraftverk og strømnett. Resultatet blir dessverre hyppige og langvarige strømbrudd.

Mosambik har over tid mottatt mer norsk bistand til energi enn noe annet utviklingsland i Afrika og Asia, og elektrisitetsutbygging har vært en av hovedpilarene i norsk bistand til landet i alle år siden slutten av 1970-tallet. Støtten har gått til utbygging av linjenett, landsbyelektrifisering, ren energiproduksjon, utforming av regulatorisk rammeverk og deltakelse fra privat sektor.

På tross av investeringene i produksjon og nett viser det seg dessverre at dette i liten grad fører til økt produktiv virksomhet som bidrar til økonomisk vekst. Når befolkningen får tilgang til strøm, har det medført store endringer i bruken av lys, tv, radio, mobilladere o.l. Dessverre er det tilnærmet ingen som benytter seg av elektrisitet til matlaging, og dessuten relativt få som nytter strøm til lokal produksjon. En ser imidlertid en bedring i kvalitet på skole- og helsetjenester som følge av at disse institusjonene har tatt i bruk elektrisitet. Gjennom komiteens feltbesøk til området nord for Pemba i Mosambik fikk komiteen erfare dette bl.a. gjennom samtaler med regionale myndigheter samt representanter for det lokale næringslivet.

Norge har deltatt i finansieringen av en strømkabel som er lagt fra fastlandet i Tanzania og ut til øyene i Zanzibar. Komiteen besøkte øya Pemba i Zanzibar og fikk god orientering om dette prosjektet, samt kunne med selvsyn se at det her var bygget ut omfattende strømnett, tilsynelatende av god kvalitet. Norge har bidratt med landsbyelektrifisering her siden 1980-tallet. Besøket til øya Pemba ga komiteen et positivt inntrykk, og det syntes også som det var godt kompetansenivå på den lokale prosjektledelsen.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen mener at Utenriksdepartementet har et ansvar for å sikre at norsk bistand gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige. Dette deles av komiteen i utgangspunktet, men samtidig er det en stor utfordring å sikre at norsk bistand skal gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige, samtidig som satsingen på energisektoren gjennom ren energi-initiativet skal inkludere fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering. Komiteen finner det urealistisk å forsyne store deler av den fattige delen av befolkningen på en økonomisk bærekraftig måte uten subsidier i et lengre perspektiv. Først når befolkningen har nådd et minimumsnivå i utdanning og økonomisk vekst, kan en regne med at det er grunnlag for at driften av elektrisitetsforsyningen blir økonomisk bærekraftig.

Utenriksdepartementet mener at de siste års teknologiske utvikling og kraftige prisfall har gjort sol, vind og biomasse til mer konkurransedyktige energikilder i forhold til vannkraft, og gjør det derfor mulig å utvide bredden i energisatsingen. Dette slutter komiteen seg til.

Komiteen har merket seg at statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet. Det er herunder viktig at de norske midlene som settes inn i prosjektene i lokale selskaper, kan følges på en transparent måte, og underlegges samme innsyn og regnskapsrapportering som enhver investor ville satt som betingelse for å yte finansiell bistand.

Komiteen vil her vise til at særlig møtet med TANESCOs ledelse i Dar-es-Salaam dessverre fremviste liten grad av imøtekommenhet til å fremlegge nøkkeltall for driften, gjeldsforhold og kontantstrømanalyser. Det ble heller ikke svart tilfredsstillende på spørsmål om avskrivinger og forholdet mellom planlagt og hendelsesstyrt vedlikehold.

På komiteens besøk i Tanzania erkjente ambassaden at dette er kompliserte forhold å følge opp, og de hadde tatt konsekvensen av dette ved å tildele controller-funksjonen til en av sine ansatte, noe komiteen finner positivt.

Riksrevisjonen påpeker at Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser. Næringsutvikling er en sentral del av utviklingspolitikken og kampen mot fattigdom, noe som også understrekes av utenrikskomiteen i Innst. S nr. 93 for 2004–2005. Norfund er et etablert virkemiddel for å bidra til å utløse investeringer for å etablere små og mellomstore bedrifter.

Komiteen har merket seg at bare 4 pst. av Norfunds investeringer innen fornybar energi har gått til de prioriterte samarbeidslandene i perioden 2000–2013, og videre at denne andelen er sunket til 2 pst. i siste del av perioden, dvs. 2007–2013. Samtidig er nær to tredjedeler av Norfunds investeringer i fornybar energi gjort i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.

Komiteen har merket seg at Norfund har utviklet relativt kompliserte eierstrukturer, ved at Norfund sammen med Statkraft dannet selskapet SN Power i 2002 som et fellesforetak av Norfund og Statkraft, med henholdsvis 40/60 eierandel. I perioden 2000–2013 utgjorde SN Power 86 pst. av Norfunds investeringer i fornybar energi. Komiteen antar at det i et eierskap med ulike forutsetninger for investeringsstrategier kan være en fare for at terskelen for å investere i land med svak økonomi er noe høyere i SN Power enn om beslutningene hadde blitt tatt av Norfund selv. Dette har også vist seg i praksis, da SN Power bare har investert i kraftverk i Latin-Amerika og Asia.

Komiteen har også merket seg at SN Power, Norfund, TrønderEnergi og BKK i 2009 opprettet selskapet Agua Imara, med formål å øke investeringene i fornybar energi i land sør for Sahara. Agua Imara har foreløpig investert i ett vannkraftverk i Zambia og ett i Panama, der sistnevnte må kunne sies å ligge utenfor formålet til selskapet.

Norfund planlegger gradvis å selge seg ut av SN Power og på sikt dreie porteføljen innen fornybar energi mer mot Afrika og de minst utviklede landene.

Komiteen er likevel usikker på om Norfunds fremtidsstrategi vil bidra til større grad av investeringer i de fattigste landene sør for Sahara i overskuelig fremtid. Etter Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende rammevilkår og krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel for å utløse private investeringer i landene med de svakeste økonomiene og juridiske rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for alternative virkemidler for å utløse private investeringer i disse landene. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens syn.

Riksrevisjonens undersøkelse tyder på at forutsetningen om at antatte norske komparative fortrinn skal ligge til grunn for norsk bistand til ren energi, bør vurderes mer realistisk opp mot mottakerlandenes faktiske hovedressurser for ren energi og hvilke teknologier som gir de beste mulighetene.

Komiteen peker her på at med delvis unntak for Nepal, er sol og ikke vannkraft den dominerende fornybare ressursen i de aktuelle mottakerlandene. Solbasert elektrisitetsproduksjon har over tid utviklet seg i retning av å bli konkurransedyktig i forhold til fossil energi og vannkraft. Riksrevisjonens undersøkelse tilsier at UD i sine videre strategiske vurderinger for bistand til ren energi bør legge større vekt på å støtte de energiressurser og teknologier som har best utviklingspotensial i det aktuelle samarbeidslandet.

Riksrevisjonen har i sin rapport fremsatt anbefalinger om tiltak til UD i fire punkter, og dette er anbefalinger som også komiteen slutter seg til.

Til slutt vil jeg for øvrig vise til komiteens enstemmige innstilling og anbefaler med dette denne.

Gunvor Eldegard (A) [14:29:24]: Bistand til energi er ein veldig konkret og god måte å gje bistand på. Det å reisa ut og sjå på bistand i praksis er veldig lærerikt og gjev eit større bilete enn berre å lesa Riksrevisjonen sin rapport. Hadde ein berre lese denne rapporten, ville ein trudd at det var berre elende, men me såg at vår bistand har gjeve resultat og betre forhold for menneske. Og det er jo eit mål!

Komiteen er samd i alle merknadene, og eg syner til saksordførars innlegg, men eg har likevel lyst til å gje nokre kommentarar.

Som saksordføraren sa, drog komiteen på reise til Mosambik og Tanzania for å sjå på nokre av prosjekta. Og det gjer inntrykk når ein ser at i ein by, som Makaomia, har heile livet endra seg for befolkninga etter at dei fekk straum. Dei har fått lys også etter klokka fem på ettermiddagen, som gjev meir tryggleik for folk. Ungdom lasta ned musikk, lada mobiltelefonar og såg på tv. Og dei hadde fått kjøleskap og kunne nyta det å drikka kaldt vatn. For nokre var det faktisk fyrste gong! Små bedrifter fekk tilgang til maskiner som gjorde arbeidet meir effektivt, og ein kunne jobba lenger då ein hadde betre lys. Barna kunne lesa lekser om ettermiddagen. På helsestasjonen kunne laboratorieprøvar setjast i kjøleskap, slik ein må for at ein skal vera trygge på dei, og undersøkingane vart betre.

På vegen opp til denne landsbyen fekk me også omvising på transformatorstasjonen. Han var svært godt vedlikehalden. Transformatorstasjonen, med tilhøyrande overførings- og distribusjonslinjer, er etablert med økonomisk støtte frå Noreg og har sikra elektrifisering av hovudseta i tre distrikt og fem administrative senter. Prosjektet har så langt bidrege til at 3 654 familiar har fått straum.

I perioden 2000–2013 er det bygt ut straumnett som har gjeve over 100 000 hushald tilgang til straum. Det er likevel primært dei rikaste hushalda som nyttar seg av det auka straumtilbodet. I Afrika sør for Sahara kostar påkopling til straumnettet mellom 300 og 1 500 norske kroner, ein uoppnåeleg sum for mange fattige, som berre har 15 kr eller mindre om dagen å leva for. Det inneber at sjølv om straumnettet vert bygd ut i ein landsby, vil store delar av befolkninga vera utan tilgang til straum i eigen heim. Spesielt folk i avsidesliggjande og vanskeleg tilgjengelege strøk har ofte lita betalingsevne og lågt straumforbruk. Dette gjer det vanskeleg for det enkelte elektrisitetsverket å få dekt kostnadene ved utbygging av omfattande infrastruktur til desse områda. Dette igjen gjer at elektrisitetsverka får dårleg økonomi, som i neste omgang fører til manglande vedlikehald av kraftverk og straumnett, og dermed risiko for både hyppige og lange straumbrot. Det er mogleg me burde ha gjeve bistand til vedlikehald av prosjekta som me har sett i gang også.

Blant funna til Riksrevisjonen står det:

«– Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft.

– Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste.»

Det er vanskeleg å sørgja for at fattige får straum samstundes som prosjekta må vera lønsame. Dei fattige har ikkje råd til å knyta seg til straumnettet eller til å bruka dei moglegheitene som straumen gjev dei. Det er viktig at prosjekta er berekraftige slik at ein får vedlikehalda anlegga, men det må vera eit skjeringspunkt i forhold til at menneska skal få ta del i prosjekta. Ei av anbefalingane til Riksrevisjonen er å vurdera

«alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest rammevilkår».

Eg er einig med Riksrevisjonen her og ser òg at statsråden skriv at

«det pågår et arbeid for å identifisere multilaterale og andre internasjonale finansieringsinstrumenter som kan bidra til flere private investeringer i ren energi i utviklingsland».

Frå Pemba i Mosambik til Pemba i Tanzania: Her har Noreg bidrege til ein undersjøisk kabel som fører straum frå Tanga på fastlandet til Pemba. Den kabelen erstatta eit gamalt og forureinande aggregat. Vidare jobbar me her med utbygging av straumnettet.

Noreg har finansiert landsbyelektrifisering på Zanzibar i fleire fasar sidan 1980-talet. Dei norskstøtta prosjekta har gjeve over hundre landsbyar tilgang til straum og har bidrege til at 80 pst. av Zanzibars befolkning har eit straumnett i nærleiken av bustaden. Her besøkte me også ein landsby som no skulle opna ein fiskemarknad med støtte frå Noreg.

Og me besøkte Sama, som dreiv ein snikkarverkstad. Då ho fekk straum, kunne ho og hennar 15 tilsette jobba lengre dagar. Ho kjøpte sirkelsag og andre nye maskiner for å driva meir effektivt. Me fekk eit positivt inntrykk av elektrifiseringa på Pemba, der det òg syntest som om det var eit godt kompetansenivå blant dei lokale prosjektleiarane.

I kampen mot fattigdom er det ein viktig faktor å gje folk tilgang til straum. Utbygging av kraft og nett vil bidra til økonomisk vekst og betre levekår for dei fattige. Rundt 1,3 milliardar er utan tilgang til elektrisitet, og dei aller fleste bur i utviklingsland i Afrika og Asia. Ifølgje det internasjonale energibyrået er det behov for investeringar på meir enn 6 000 mrd. kr for at alle skal få tilgang til elektrisitet innan 2030.

I tillegg er befolkningsveksten i Afrika så høg at det er venta at talet på dei som ikkje har tilgang til elektrisk kraft, vil auka og ikkje avta dei neste ti åra.

Som saksordføraren også nemnde, har komiteen skrive i merknadane at me

«vurderer det som urealistisk å forsyne store deler av den fattige delen av befolkningen på en økonomisk bærekraftig måte uten subsidier i et lengre tidsperspektiv. Først når befolkningen har nådd et minimumsnivå i utdannelse og økonomisk vekst, kan en regne med at det er grunnlag for at driften av elektrisitetsforsyningen blir økonomisk bærekraftig.»

Utanriksdepartementet skriv òg i sine kommentarar til rapporten at bistand til rein energi

«skal føre til økt næringsvirksomhet og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode».

Eg meiner vel eigentleg at det like godt kan gå motsett veg. Når dei fattige får tilgang til energi, kan dei setja i gang næringsverksemd og vera med på å utvikla samfunnet sitt.

Det er viktig at Rikserevisjonen ser på korleis bistandspengane vert brukte då dette utgjer store beløp av skattebetalarane sine pengar. Eit viktig mål er å få fleire ut av fattigdom, men då må me organisera bistanden vår slik at han kjem dei fattige til gode.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Skutle (H) [14:38:42]: Først vil jeg takke saksordføreren for et grundig arbeid. Jeg vil gjerne også takke hele komiteen for en nyttig så vel som hyggelig befaring knyttet til denne saken.

Jeg skal ikke bruke veldig lang tid, for både saksordføreren og representanten Eldegard har sagt mye jeg kan slutte meg til, selv om jeg er nødt til å bestride det som representanten Eldegard antyder, nemlig at det at noen har fått det bedre, skal være et bevis eller et argument i seg selv for at man skal fortsette å gjøre det man gjør.

Riksrevisjonen peker, som vanlig, på en utmerket måte på svakheter og på områder med høy risiko. Man kan også se av statsrådens svar at Riksrevisjonens innspill og anbefalinger tas til etterretning. Det er vel også slik at det pågår en prosess der man skal ha en helhetlig gjennomgang av måten man i Norge gir bistand på. Man skal gå over til en noe mer resultatorientert bistand. Det vil vel også kunne korrigere noen av disse – la oss kalle det – avvikene og svakhetene som Riksrevisjonen har funnet.

Norge er – som vi i denne salen vet – et land som deler med dem som trenger det. Det er noe vi kan være stolt av. Samtidig er det viktig at vi har god kontroll med pengene, av flere årsaker – både fordi all bruk av skattebetalernes penger fordrer, etter min mening, et kritisk blikk, og, kanskje vel så viktig, fordi vi, hvis vi bruker pengene på en effektiv måte, kan hjelpe flere mennesker som er i nød. Og hvis vi skulle være så uaktsomme at vi bidrar til at noen beriker seg urettmessig, er det vel neppe bistand vi driver med, men kanskje det motsatte.

Imidlertid har jeg inntrykk av at forvaltningen av norske bistandsmidler er god. Jeg tror denne rapporten bidrar til å gjøre forvaltningen enda bedre, men jeg har lyst til å komme med noen betraktninger.

Selv om ingenting i Riksrevisjonens rapport er feil, peker den selvfølgelig på de punktene som kan forbedres, og ikke nødvendigvis på det som fungerer bra. Det er slik Riksrevisjonen har fungert – og skal fungere. Men når Riksrevisjonen finner at utbyggingen av elektrisitet ikke har kommet de aller fattigste til gode, er det behov for å nyansere dette bildet lite grann.

Det er viktig at når man bygger ut et strømnett i fattige områder, er det de husholdningene som ikke er blant de aller fattigste, som kobler seg på først. Det er vel helt naturlig. Men vi har fått vite at det også er en jevn strøm av husholdninger som kobler seg på fortløpende, etter hvert som husholdningene sparer opp penger eller blir oppmerksomme på fordelene ved elektrisk kraft.

Vi er også blitt opplyst om at en del lokale energiselskaper har begynt å tilby billige lån, slik at de som ønsker å gjøre den investeringen det er å koble seg på strømnettet, får muligheten til å gjøre det. Dette vil på sikt føre til at man kommer nærmere målet – eller kanskje når målet – om at man også skal nå de aller fattigste, samtidig som enhetskostnadene for vår bistand og vår investering vil falle betraktelig.

Samtidig er fordelene for de menneskene som ikke har elektrifisert sin husstand ennå, også av betydelig karakter. Helsestasjoner og sykehus kan nå teste mennesker for hiv/aids og malaria på en langt mer effektiv måte enn før. Skoler kan ha undervisning når solen har gått ned. Man har fått fellesgoder som gatelys. Bedrifter og andre næringsvirksomheter kan drive mer effektivt og produktivt.

Når Riksrevisjonen finner at det bare i begrenset grad har ført til økt sysselsetting i de områdene som har blitt elektrifisert, kan det etter min oppfatning ha sammensatte årsaker. Mangel på kapital, kompetanse og annen infrastruktur er nok viktige årsaker, men jeg har en mistanke om at når husholdningene bruker noe tid på å oppdage fordelene med elektrisitet og å spare opp kapital til å gjøre investeringer, vil det samme være tilfellet med bedrifter. Det tar tid å endre kultur, vaner og rutiner.

Når Riksrevisjonen påpeker at investeringene i liten grad følges opp av private investeringer, kan det kanskje ha samme årsaker. Ifølge Norfund har iallfall de kommersielle investeringene vært sterkt økende den siste tiden, bl.a. fra Statkraft og Scatec Solar.

Det får bli en slags refleksjon for komiteen i det videre arbeidet at selv om Riksrevisjonens arbeid alltid er bunnsolid, er deres samfunnsoppdrag å påpeke svakhetene. Så får det bli opp til komiteen og til Stortinget å nyansere bildet i sitt arbeid, dersom det skulle bli nødvendig. Etter min oppfatning var det nødvendig å nyansere litt i denne saken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:44:18]: Et viktig mål for norsk utviklingsarbeid er å redusere den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut av varig fattigdom. Gjennom det ren energi-initiativet som har vært tatt av norske myndigheter, har en bidratt til utbygging av fornybar kraftproduksjon i tillegg til å bygge ut strømnett og andre tilsvarende tiltak, som landsbyelektrifisering og generell kapasitetsbygging i de nevnte land i Afrika og Asia. Hovedmålsettingen for norske myndigheter har vært å bringe mennesker ut av varig fattigdom. Det har i tillegg vært en målsetting at denne type prosjektstøtte også skulle utløse private investeringer.

Hovedspørsmålet for Riksrevisjonens undersøkelse har derfor vært i hvilken grad norsk bistand til ren energi virkelig har bidratt til å ta mennesker ut av fattigdom. Har prosjektene og de 8,97 mrd. kronene i perioden 2007–2013 bidratt til å oppnå Stortingets mål om økt tilgang til bærekraftig energi, økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige? Når Riksrevisjonen slår fast at norsk bistand i liten grad har bidratt til å øke tilgangen til ren energi, og at man i svært liten grad har nådd de fattigste, så er dette et varsku som gjør det nødvendig å gå nærmere inn på årsakene og hva som i framtiden kan gjøres på en annen måte for å skape de ønskede resultatene.

Nå har saksordføreren gitt en god og grundig redegjørelse for komiteens enstemmige innstilling, så jeg skal ikke gjenta det, men jeg skal kun fokusere på et par utvalgte områder. Når undersøkelser viser at det – i de områder som elektrisitet med norsk bistand er blitt gjort tilgjengelig i – primært er de rikeste som har fått muligheten til å benytte seg av det nye strømtilbudet, så er det et klart svar på at målsettingen om å nå de fattigste ikke er nådd. Kostnadene for å koble seg til og bruken av strøm overgår det en gjennomsnittlig familie har evne til å betale. Undersøkelsen slår fast at landsbyelektrifiseringsprosjektene i liten grad har ført til økt produktiv virksomhet, og har derfor heller ikke bidratt til økonomisk vekst i nevneverdig grad.

Mens utgangspunktet for satsingen var at ren energi skulle bidra til samfunnsutvikling i form av økt næringsvirksomhet og sysselsetting, ja, så er det vanskelig å få øye på disse samfunnsøkonomiske effektene når en leser undersøkelsen og gjennom selvsyn har sett hva dette har bidratt til. Det er rett og slett for mange forhold, som f.eks. betalingsevne, manglende opplæring og andre manglende muligheter, som er store hindre for deler av befolkningen til å kunne nyttiggjøre seg av de nye mulighetene som økt strømtilførsel ga.

Derfor er det viktig å merke seg Riksrevisjonens anbefaling om å sikre at det i planlegging av kapasitetsbygging framover i større grad kan tas hensyn til mottakerorganisasjonenes utfordringer, ikke minst kapasitet, og også kompetanse, at man sørger for at det blir gjort grundige analyser, som kan legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden til ren energi. På den måten kan en forhåpentligvis få til et enda bedre beslutningsgrunnlag, som kan gjøre sitt til at virkemiddelbruken blir bedre tilpasset forholdene i det landet en skal samarbeide med.

Så fikk vi gjennom befaringen komiteen gjennomførte, også klare inntrykk av at i planleggingen av denne type prosjekter vil selvfølgelig også de nasjonale myndigheter ha et ord med i laget. Infrastruktur er et høyt prioritert område i de fleste av de fattigste landene, og tilgang på energi blir sett på som et av de aller viktigste infrastrukturtiltakene. Da vil jo også de prioriteringene man gjør som giverland, måtte bli til i en avveining mot de ønsker mottakerlandene selv har. Det er som en representant for FN sa da vi som komité møtte ham i Tanzania: Det er forholdsvis enkelt å bidra med nødhjelp, men det å bidra på en måte som skaper varige verdier i form av næringsutvikling, økt sysselsetting og demokratiutvikling, er atskillig mer krevende.

Men vi fikk som komité også se noen gode eksempler på hvordan tilgang på elektrisitet hadde bidratt direkte til f.eks. bedre helse gjennom å kunne ta i bruk mer avanserte instrumenter. På den måten kunne en bidra til mindre sykdom, bedre livskvalitet gjennom lavere barnedødelighet og høyere levealder.

Det er grunn til å påpeke at det er en stor utfordring å sikre at norsk bistand i hovedsak skal gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige, samtidig som satsingen på energisektoren – gjennom ren energi-initiativet – skal inkludere fattigdomsrettede tiltak, som landsbyelektrifisering. Skal en forsyne store deler av den fattige delen av befolkningen på en økonomisk bærekraftig måte, så er ikke det mulig uten subsidier i et lengre tidsperspektiv. Først når befolkningen har nådd et minimumsnivå i utdannelse og økonomisk vekst, kan en regne med at det er grunnlag for at driften av elektrisitetsforsyningene blir økonomisk bærekraftig.

Bistanden til ren energi skal føre til økt næringsvirksomhet og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode. Bistandsmålet er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi for den fattige delen av befolkningen. Utenriksdepartementet har lagt vekt på stabil og sikker energiforsyning som grunnlag for økonomisk vekst, sysselsetting og sosiale formål, som sikker strømforsyning til sykehus m.m.

Spørsmålet blir da: Hvordan kan en få dette best mulig til? Vi i Kristelig Folkeparti deler departementets oppfatning om at de siste års teknologiske utvikling og kraftige prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig, noe som gjør det mulig å utvide bredden i ren energi-satsingen. Derfor tror vi det blir viktig framover å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda med fornybare småskalaløsninger. Det er positivt at Utenriksdepartementet i større grad vil se på mulighetene framover for hvordan økt tilgang på energi, f.eks. gjennom den norske støtten til nettutvidelse, på den måten nettopp kan bidra til økt næringsutvikling.

Støtte til utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler for å gjøre bistanden mest mulig målrettet. Det er derfor viktig, som departementet selv understreker, at man ser nærmere på hvordan kvaliteten på ambassadens planlegging, kan økes for å utnytte norske komparative fortrinn på en best mulig måte.

Riksrevisjonens undersøkelse understreker behovet for et mer kritisk søkelys på satsingen på store og kapitalkrevende vannkraftprosjekter. I stedet bør en se på de muligheter som kan åpne seg for å utløse mer privat kapital, og satse på mindre prosjekter hvor en også vurderer andre teknologier eller energikilder.

Vi i Kristelig Folkeparti er opptatt av at bistand til ren energi skal fortsette, men at man i fortsettelsen, for å kunne oppnå best mulig effekt for de fattigste, i større grad kan vektlegge støtte til de energiressurser og teknologier som har et best mulig utviklingspotensial i disse samarbeidslandene som vi snakker om i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [14:52:41]: Takk til kontroll- og konstitusjonskomiteen og framfor alt saksordføreren, som har sørget for at vi har fått en enstemmig innstilling om et viktig spørsmål. Den enstemmige innstillingen er det viktig å lese som en klar marsjordre til å tenke nøye gjennom videre norsk bistand til ren energi i fattige land.

For 20 år siden – kanskje også for bare 10 år siden – var det rimelig å tenke at satsing på vannkraft, nettutbygging og storskalaløsninger var det Norge kunne bidra best med når vi skulle bidra til en utvikling av lønnsom, fornybar og varig energiforsyning i fattige land. Det var også fornuftig å tenke at deler av bistanden bør basere seg på å utvikle prosjekter som tiltrekker seg andre investorer, og som blir kommersielt lønnsomme.

Denne strategien har opplagt gitt viktige enkeltresultater, til glede for mange mennesker og mange regioner. Men Riksrevisjonens gjennomgang viser jo, som alle talere her har vært inne på, at den norske strategien for bistand til ren energi i for liten grad har virket, den har gitt for få prosjekter, og den har framfor alt gitt for lite energi, i form av leveranser til fattige mennesker, som er hovedformålet for denne virksomheten, i forhold til den innsatsen Norge har lagt i det.

Parallelt med Norges innsats for å utvikle ren energi i samarbeid med fattige land velger mange fattige land nå å utvikle en fossil energibase. Det har de rett til å gjøre. Men selv om mange fattige land kan øke sine klimagassutslipp mye før det nærmer seg Norges klimaansvar og Norges fotavtrykk, er ikke dette en utvikling som jordas klima trenger, og svært mye taler for at det er en utvikling som heller ikke gagner de fattige landene det gjelder, på sikt. Det er dette som er utfordringen som vi må diskutere når vi diskuterer Norges videre bistand til ren energi i fattige land.

Norge har fortsatt mulighet, fortsatt midler og fortsatt en forpliktelse til å bidra med kompetanse og ressurser til å bistå fattige land i deres energiutvikling. Og energiutviklingen i et hvilket som helst land – særlig land som har en dårlig energibase nå – er en av de aller viktigste politiske og strukturelle sektorer og oppgaver for slike land, og det er en av de sektorene hvor man vil kunne oppnå aller størst resultater om man gjør det riktige.

Riksrevisjonens gode gjennomgang er usedvanlig godt timet. Det er av to grunner:

Den ene er at en nå – etter en god stund – viser at en strategi for energibistand til utviklingsland basert på norsk vannkraftkompetanse og norsk nettkompetanse støter mot viktige strukturelle hindringer. Mange av de fattigste landene vi skal samarbeide med, har ganske enkelt veldig begrensede vannkraftressurser. Vassdrags- og nettstrategien resulterer i et fåtall store, tunge, sentralisert og veldig kapitalkrevende energiprosjekter, som er meget tidkrevende og i praksis veldig vanskelige å redusere. Dette gjelder både de store utviklingsprosjektene og de store nettprosjektene.

Strategien møter økonomiske hindringer i begge ender. Det er vanskelig å tiltrekke seg partnere og kapital i mange av de fattigste landene, og – som mange har vært inne på, og som Riksrevisjonen slår fast med nesten oppsiktsvekkende klar penn – svært mange i den primære målgruppen, fattige mennesker, har ikke råd til å knytte seg til nettet og har ikke råd til å kjøpe strømmen.

Riksrevisjonens gjennomgang er veldig godt timet også av en annen grunn, og det er at den treffer tidspunktet for et globalt teknologiskifte helt perfekt. Verdens energibilde er nå dramatisk endret, og det har skjedd over veldig kort tid. Vindkraft koster plutselig halvparten av kullkraft. Prisen på solceller og solcellestrøm går ned enda raskere enn prisen på vannkraft. Og det er viktig å stoppe opp ved dette faktumet, for det er ikke slik at vi nå ser en gradvis utvikling hvor det fortsatt er de gamle energibærerne som først og fremst er de store, tunge og viktige energibærerne, og så får vi litt mer effektiv solkraft og litt mer effektiv vindkraft. Det er ikke slik. Det er slik at en helt ny energiform, en helt ny teknologi plutselig framstår som et helt nytt og fullgodt alternativ til en energiutvikling og til energikilder som har trukket med seg store problemer, og som har hemmet mange lands utvikling.

Alle de fattige landene som Norge har som hovedsamarbeidspartnere, har tilgang på mye mer innstrålt solenergi enn de noen gang vil kunne få brukt, målt i ren energi. Sol, vind og ressurser som geotermisk energi er gratis, evigvarende, rene, og de har ikke klimakonsekvenser. Sol og til dels vind er jevnt fordelt over alle disse landene, og de er under full nasjonal kontroll. Solteknologi og vindteknologi er nå hyllevare, og de er fleksible i en skala fra stråhytte til veldig store anlegg. De er fleksible i en skala fra veldig lite kapitalkrevende til veldig store og kapitalkrevende løsninger, og de er fleksible til å binde sammen i ymse typer nettverk for å løse helhetlige energiutfordringer.

Disse nye, fornybare energikildene framstår med svært åpenbare fordeler, sammenliknet med den strategien som svært mange fattige land faktisk og dessverre velger, nemlig import av lampeparafin – Kenya bruker opp omtrent hele sin inntekt fra turisme til å fyre opp parafinlamper – og kostnadene for dieselkraftverk, olje, kull osv.

Sannsynligheten for at disse nye teknologiene kan skape flere arbeidsplasser, flere initiativer, involvere flere mennesker, skjerpe konkurransen, utløse mer initiativ og mer innovasjon er veldig stor, fordi fleksibiliteten er så stor, og fordi det kan utbres så mye raskere.

Dette er hensyn som Norge må ta i mye større grad når vi skal revurdere den strategien vi legger til grunn for samarbeid med utviklingsland om energipolitikk. Norge skal fortsatt ikke diktere andre lands energipolitikk, men vi må på hjemmebane ta ansvar for hvilken utvikling vi ønsker å fremme, og hvordan. Og blant de tingene vi heretter åpenbart kan bidra med, er de virkemidlene som har fått ren energi til å ta av i andre land, og vi må nå i større grad se på den typen virkemidler basert på hva mottagerlandene faktisk selv kan bruke, og faktisk selv kan bidra med, enn hva som er i norske miljøers interesse å lære bort utenlands.

Én av de tingene vi vet har fungert veldig godt i mange land – selv om det ikke i altfor stor grad er utprøvd i utviklingsland – er sektorvise tilskuddsordninger, som gir subsidier, feed-in-tariffer, investeringsmuligheter, mikrolån eller større lån, som kan utløse aktivitet basert på etablert teknologi og landenes egne ressurser. Dette er en type ordninger som er noe annet enn f.eks. Norfund-modellen, men som har fungert vesentlig bedre i mange land for å utløse stor bevegelse på energisektoren.

Det foregår for tida en revurdering av energibistanden i Utenriksdepartementet. Det er bra, og Miljøpartiet De Grønne oppfordrer på det sterkeste regjeringen og utenriksministeren til å bruke denne muligheten til en reell nytenkning som går til roten av problemene, og som går til roten av mulighetene for den helt nye æraen vi står overfor. Og vi håper at det for all del ikke nå utvikler seg en forsvarsøvelse for etablert tenkning og etablerte strukturer som ikke tar inn over seg at vi faktisk står overfor både nye krav og helt nye muligheter.

Med utgangspunkt i Riksrevisjonens evaluering har vi nå en veldig god mulighet til å tenke nytt. Miljøpartiet De Grønne kommer til å komme tilbake med initiativer for ny strategi i miljø- og energibistanden, og vi ser fram til en dialog med alle partier om dette.

Utenriksminister Børge Brende [15:03:38]: Riksrevisjonen gjennomførte i 2013–2014 en undersøkelse av bistanden til ren energi i perioden fra 2000 til 2013. Rapporten foretok en kritisk gjennomgang. Jeg har i brev til riksrevisor gjort rede for hvordan rapportens anbefalinger blir fulgt opp i departementet.

Utenriksdepartementet har igangsatt en full gjennomgang av bistanden til fornybar energi. Denne leder til en ny strategi som skal sørge for at midlene Stortinget bevilger til fornybar energi, gir mer målbare resultater.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjennomført en grundig behandling av Riksrevisjonens rapport, noe også debatten så langt i dag dokumenterer. Komiteen har besøkt to av våre viktigste samarbeidsland: Mosambik og Tanzania. Der har komiteen sett både på utfordringene og på de mange gode resultatene som er oppnådd.

Komiteen har levert en veldig solid innstilling. Jeg er glad for at det er stort samsvar mellom Riksrevisjonens merknader, komiteens merknader og analysen som ligger bak de grep Utenriksdepartementet har tatt, og de endringene som vil gjennomføres i tiden som kommer.

Utenriksdepartementet arbeider på mange fronter med ny politikk som tar høyde for de erfaringene vi har gjort oss, og som svarer på komiteens merknader om behov for konsentrasjon, bedre styring og skarpere resultatorientering. Vi legger bl.a. frem en ny stortingsmelding om næringsutvikling og fører eierstyring og dialog med Norfund.

Utenriksdepartementet har siden 2013 iverksatt viktige endringer i den overordnede utviklingspolitikken. Endringene svarer på flere av de utfordringene som Riksrevisjonen peker på, bl.a. behovet for konsentrasjon, sterkere medvirkning fra privat sektor, bedre planlegging og styring og sterkere resultatorientering.

Jeg konsentrerer mitt innlegg om disse fire tematiske områdene:

• konsentrasjon

• privat sektor

• planlegging, styring og resultatorientering

• de krevende avveiningene som man fortløpende står overfor

Men først vil jeg gjerne dele noen overordnede betraktninger om fornybar energi:

Jeg er glad for at komiteen i sin innstilling slutter seg til at bistand til ren energi skal føre til næringsvirksomhet og sysselsetting, som igjen kommer de fattige til gode gjennom ikke minst en vekstkraftig økonomi i utviklingslandene. Bistandens mål er bredere enn å øke tilgangen til energi for den fattige delen av befolkningen. Energi er viktig fordi en sikker og stabil energiforsyning er grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling.

Det er mange analyser som ser på hva det er som bringer et land varig ut av fattigdom, og dette er jo kjernen i en fremtidsrettet utviklingspolitikk. Vi kan se på to land som Kenya og Sør-Korea. I 1960 hadde Sør-Korea og Kenya den samme BNI per innbygger – like høy verdiskaping per innbygger. I dag er det slik at Sør-Korea har en BNI per innbygger som er 27 ganger høyere enn i Kenya. Dette er en dramatisk utvikling over disse årene, og hvis man ser på hva som har kjennetegnet Sør-Koreas vekst, er det bl.a. at man har skapt en vekstkraftig privat sektor som har investert, som har tiltrukket seg investeringer. Det dreier seg om styresett, og det dreier seg ikke minst om å ha skolesystem som er godt, men også om å ha en velfungerende elektrisitetsforsyning. Uten energi, ingen utvikling.

Så er vi inne på disse dilemmaene, og jeg har tidligere henvist til den tidligere utviklingsministeren Erik Solheim. Etter seks og et halvt år på reise verden rundt i norsk bistand ga han et intervju til Aftenposten den 18. mai 2012 – og dette synes jeg er meget interessant:

«Norsk utviklingspolitikk har vært for fokusert på fattigdom, sier Solheim.

Han mener hovedmålet med utviklingspolitikken fortsatt må være å bekjempe fattigdom, men at det ikke kan realiseres ved å kanalisere penger direkte til de fattigste. Pengene må gå til å støtte opp under næringslivet og bygge staten og velferden rundt næringslivet. Kaken må bli større. Derfor må vi tåle at noen kanskje blir veldig rike først, før folk flest i lavinntektsland kan løftes ut av fattigdom, mener den tidligere utviklingsministeren.»

Jeg vet ikke om jeg ville gått riktig så langt, men poenget til Erik Solheim er at det må også skapes grunnlag for en privat sektor, samtidig som vi har et fattigdomsfokus.

Det første tematiske området for en mer resultatorientert energibistand er, som jeg sa, konsentrasjon.

Riksrevisjonen peker på at spredt bistand og til dels mangelfull planlegging svekker departementets mulighet til å styre bistanden effektivt og sikre at målene nås.

Regjeringen har siden begrenset antall bistandsland og dessuten valgt 12 fokusland. Vi har gått fra 116 bistandsland til 85. Det har ikke vært noen enkel prosess. I utgangspunktet foreslo jeg overfor Stortinget at det skulle gjelde alle, men vi har gjort noen unntak underveis. Det viser også at dette er prosesser som krever bredt eierskap, ikke minst i Stortinget.

Konsentrasjonsprosessen følges opp innenfor bistanden til fornybar energi. Antall samarbeidsland innenfor fornybar energi vil med dagens politikk bli redusert fra 27 til maksimum 15.

Departementet legger videre opp til resultatmåling med konkrete indikatorer for ulike innsatsområder og presise mål på tiltaksnivå.

Det andre tematiske området jeg vil fokusere på, er privat sektors rolle – det har jeg i og for seg vært inne på allerede, ikke minst med det sitatet jeg hadde fra tidligere utviklingsminister Solheim. Forslaget til FNs bærekraftsmål for energi, som skal behandles under FNs høynivåuke i høst, legger opp til at alle skal ha tilgang til moderne energitjenester innen 2030. Det henger igjen sammen med den overordnede målsettingen om at vi skal utrydde all ekstrem fattigdom i verden innen 2030.

IEA har beregnet at det vil kreve investeringer på mer enn 6 000 mrd. kr for å nå det målet. Dette store løftet forutsetter en kraftig mobilisering av privat sektor.

Bistanden vil alltid bare være en liten del av dette bildet. Men med mer strategisk bruk av bistand kan vi bidra til å bedre investeringsklimaet og redusere risikoen for privat sektor. Dette er sentrale tema i en egen melding til Stortinget om næringsutvikling og utviklingspolitikk, som regjeringen legger frem før sommeren.

Et kritisk punkt fra Riksrevisjonen er at bistanden i liten grad har ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

Komiteen stiller videre spørsmål ved om Norfunds strategi vil bidra til større grad av investeringer i de fattigste landene i Afrika sør for Sahara. Gjennom nye SN Power og partnere og samarbeidet med Scatec Solar har Norfund økt sin Afrika-fokusering i tråd med strategien og styringssignalene fra eier, og lagt grunnlaget for økte investeringer i fattige land fremover. I 2014 ble 800 mill. kr, eller 58 pst. av de samlede fornybare energiinvesteringene, investert i Afrika sør for Sahara. Tilsvarende tall for 2013 var 121 mill. kr, altså 14 pst.

Selv om Norfund skal ta risiko ved sine investeringer, er Norfund pålagt å foreta lønnsomme investeringer. Jeg er derfor enig med komiteen i at vi ikke kun kan basere oss på Norfund og privat kapital i de mest krevende landene. Her må vi være forberedt på å bruke gavebistand i større omfang enn i mer utviklede land.

Planlegging, styring og resultater er det tredje tematiske området.

Komiteen påpeker at ambassadene bør gjennomføre bedre analyser som grunnlag for prioriteringer og forbedre kvaliteten på planleggingen. Jeg er helt enig.

Departementet legger opp til at ambassadene i fokusland skal utarbeide analyser som forankrer Norges plass i det brede samarbeidet med hvert enkelt land. Energi blir ett av temaene i disse planene. Norges innsats skal bygge på landets egne energi- og klimaplaner, arbeidsdeling mellom giverne og Norges komparative fortrinn.

Riksrevisjonen påpeker at svak planlegging fører til at målene ikke alltid nås. Det er behov for tydeligere mål, bedre operasjonaliseringer, men også forståelse for at noen resultater er lettere å måle enn andre, og at energibistand er en langsiktig satsing.

Jeg vil anerkjenne komiteen for mange gode observasjoner om hva vi har oppnådd i Mosambik og i Tanzania. Det har også blitt tatt opp i flere av innleggene som har blitt holdt. Som komiteen understreker, er mange av resultatene oppnådd over tid. Fornybar energi er en langsiktig innsats, og langsiktighet gir resultater.

Det fjerde tematiske området knytter seg til avveininger.

Stortinget er kjent med arbeidet i FN med å etablere de bærekraftsmålene som jeg henviste til i forbindelse med årets generalforsamling. For energi bygger dette på generalsekretærens initiativ fra 2012 om Sustainable Energy for All. Målene for Sustainable Energy for All er universell tilgang til moderne energitjenester innen 2030, som jeg nevnte, og økt andel fornybar energi og forbedring av energieffektiviteten, som også flere representanter har vært inne på. Dette er de overordnede strategiske målene, også for vår innsats innen fornybar energi i bistanden.

Riksrevisjonen peker på dilemmaet knyttet til å nå de fattige samtidig som det stilles krav om økonomisk bærekraft. Jeg deler komiteens syn: Vi må benytte gavebistand, ikke bare lån og investeringer, slik at vi både kan nå flere fattige og samtidig sikre økonomisk bærekraft – som jeg var inne på da jeg henviste til Kenya og Sør-Korea.

Vi må også innse at for å skape vekstkraft i økonomien må det utvikles en middelklasse. Det må utenlandske investeringer til, og det må skapes nødvendige forutsetninger for at et land skal gå fra å være fattig til å bli mellominntektsland. Det er hele den saumfaringen som vi nå foretar av norsk utviklingspolitikk: Vi må støtte opp om de prosessene som gjør at landet ikke lenger er fattig, men blir et mellominntektsland, og se på erfaringene fra de landene som har løftet seg ut av fattigdom. Når vi har gitt masse bistand i tiår etter tiår, og landet fortsatt forblir fattig og ikke gjennomfører de nødvendige reformene, må vi diskutere i Stortinget hvordan vi skal utforme en mer bærekraftig strategi for de landene fremover.

Komiteen viser til at en viktig innsatsfaktor i kampen mot fattigdom er å bygge ut elektrisk kraftproduksjon og nettdistribusjon. Vi vil støtte både utbygging av kraftproduksjon for det sentrale nettet og energitilgang på landsbygda med fornybare småskalaløsninger.

De senere års utvikling har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig. Det blir tydelig også i Norfunds investeringer, som nå omfatter sol- og vindkraft i Afrika sør for Sahara. Den raske teknologiske utviklingen på energiområdet legger viktige føringer for fremtidig bistandsinnsats. Samtidig har Norge et komparativt fortrinn på vannkraft – det må vi ikke glemme – og som komiteen helt riktig påpeker: Bare 5 pst. av Afrikas vannkraft er bygd ut. Som et land som har 98 pst. av sin elektrisitetsproduksjon fra fornybare ressurser, har vi komparative fortrinn, og vi viser at det er mulig å bygge en industriell utvikling og gå fra å være et av Europas fattigste land til å bli et land som gjør det bra. Det er ikke minst bygd på vannkraften i norsk industrihistorie. Vannkraft er også nødvendig som alternativ til fossil kraft for å stabilisere nettet.

For å oppsummere: 1,3 milliarder mennesker mangler tilgang til energitjenester. Fattige land trenger energi for økonomisk og sosial utvikling.

For å nå globale klimamål må vi gjøre fornybar energi til et attraktivt valg for utviklingslandenes myndigheter.

Norge er en etablert partner i energisektoren i mange utviklingsland. Norsk kompetanse og erfaring er etterspurt, ikke minst på områder som vannkraft, drift av strømnettet og regionalt kraftsamarbeid.

Jeg har presentert fire tematiske områder som vi følger opp, i tråd med komiteens merknader og også Riksrevisjonens merknader. Med denne innsatsen mener jeg at Norge har et godt utgangspunkt for å oppnå resultater som bidrar til sosial og økonomisk utvikling og mindre utslipp av klimagasser.

Fornybar energi forblir en av regjeringens viktige utviklings- og klimapolitiske satsinger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.