Jette F. Christensen (A) [17:57:46]: (ordfører for saken): Vår felles trygghet er det vår felles oppgave å sikre. Derfor har folkets egen forsamling bestemt at det skal være noen der med mandat til å gjøre akkurat det. Det skal være noen der til å se det vi ikke ser, sånn at vi kan unngå det vi ikke vil forestille oss.

Demokratiet er avhengig av å ha reell og opplevd tillit til de hemmelige tjenestenes arbeid. Det bidrar de til selv med den gode dialogen de legger til rette for, og ved å gjøre som EOS-utvalget heldigvis melder om igjen, å legge til rette for kontroll – ikke for hvert enkelt tilfelle, men på generell basis. Denne årsrapporten fra EOS-utvalget viser også at EOS-utvalget selv bidrar til det, og det viser utvalgets viktighet.

Samfunn som har hemmelige tjenester for å ivareta borgernes trygghet og frihet, trenger å gi EOS-tjenestene stabile og kontrollerbare rammer å arbeide ut fra og i tillegg et operativt kontrollutvalg som ser til at mandatet og metodene følges. Det har Norge.

EOS-utvalgets mandat er ifølge kontrolloven § 2 første ledd at de skal

«1. klarlegge om og forebygge at det utøves urett mot noen, herunder påse at det ikke nyttes mer inngripende midler enn det som er nødvendig etter forholdene, og at tjenestene respekterer menneskerettighetene.

2. påse at virksomheten ikke utilbørlig skader samfunnslivet, og

3. påse at virksomheten holdes innen rammen av lov, administrative eller militære direktiver og ulovfestet rett.»

I dag behandler Stortinget EOS-utvalgets årsrapport. Jeg skal redegjøre for komiteens merknader om den om et øyeblikk, men selv ikke Stortinget kan debattere saker i et vakuum. Demokratiet avhenger også av ytringsfrihet og kildevern. Derfor må jeg kunne si at saken om konfiskering av en filmskapers materiale, som PST utførte her om dagen, vitner om et demokratisk kompass i de hemmelige tjenestene som trenger nytt batteri.

Jeg vil vise til komiteens merknader, som er slanke i forhold til årsmeldingen. Derfor vil jeg understreke at formuleringen som komiteen har brukt, om at komiteen slutter seg til utvalgets vurderinger, betraktninger og anbefalinger, skal leses og forstås bokstavelig og helhetlig.

I år har EOS-utvalget utført 25 inspeksjoner, og jeg vil si at det er et positivt trekk at et utvalg som arbeider så grundig og har så god oversikt over de hemmelige tjenestenes utøvelse av oppdraget, ikke har funnet grunn til uanmeldte inspeksjoner. Utvalget har derimot brukt veldig mye tid på klagesaker. Mange av dem knytter seg til sikkerhetsklarering, som fortsatt tar uforholdsmessig lang tid. Det går ut over oss som samfunn, men det rammer enkeltmennesker hardest – som vi var inne på tidligere. At en systematisk treghet så til de grader får alvorlige konsekvenser for den enkelte, er alvorlig. I tillegg er det et paradoks at dette er mennesker som venter på å få lov til å gi sin tjeneste til fellesskapet. Komiteen har framhevet særlig dette punktet. I 2013 uttalte utvalget at situasjonen var bekymringsfull. Og så får vi en rapport for 2014 som sier at situasjonen er forverret. Mye av det skyldes innføringen av nytt saksbehandlingssystem for klareringssaker, kalt Mimir, og manglende personalressurser. Sist vi behandlet saken, sa komiteen at vi forventet at dette ble brakt i orden. Å si det en gang til oppleves underlig, all den tid vi har fått en ny rapport som sier at situasjonen har blitt forverret siden sist vi forventet akkurat det. Vi gjør det i år også, men vi vil understreke at den forventningen denne gangen må bli innfridd. Der må jeg få legge til at jeg etter å ha hørt statsråd Eriksen Søreides innlegg har forsterket tiltro til at det vil skje, og jeg ser fram til hennes neste innlegg, som er varslet vil gå inn på dette.

Utvalget har tatt opp noen saker på bakgrunn av kritisk omtale i den offentlige debatten. Det er et sunnhetstegn som viser at utvalget fungerer som det skal – jevnlig kontrollerende, men også slik at de bidrar til å gi de svarene offentligheten trenger å hvile i, at modellen vi har valgt og mandatet de hemmelige tjenestene har blitt gitt, er riktige og blir overholdt. Den arbeidsformen må fortsette. Dersom det blir brakt opp større saker som krever mer ressurser enn det EOS-utvalget har til rådighet, må vi som storting legge til rette for at vi i store saker som krever store ressurser, gir EOS-utvalget muligheten til å gå inn i de sakene med de bevilgninger som trengs.

Komiteen er fornøyd med at de forholdene som ble undersøkt, viser seg ikke å gi grunn til uro, og at EOS-utvalget vil fortsette å kontrollere lovligheten av bruken av falske basestasjoner.

Med bakgrunn i opprettelsen av ekstern evaluering av EOS-utvalget ble Stortinget bedt om å fremme et lovforslag for å gi unntak for taushetsplikten. Dette er nå på plass, og jeg vil fra denne talerstolen si at jeg beklager at de teknikalitetene har tappet mye av utvalgets tilmålte ressurser.

Tjenestene melder om et sammensatt og komplekst trusselbilde. Forebygging av at personer skal involveres i terrorsaker, er prioritert, og det meldes om økt etterretningstrykk mot Norge. Dette stiller krav til tjenestenes håndtering av informasjon.

Vi har jo, i fjor, gått igjennom en stor grunnlovsendring, og jeg vil henvise til den ene grunnlovsendringen som ble gjort i fjor, og som EOS-utvalget også nevner, § 102, om retten til privatliv. Der slår Stortinget fast i merknads form at teknologiutvikling er et gode, men at det krever mer av oss. Det gjelder også for EOS-tjenesten. Derfor mener komiteen at det er viktig at Stortinget setter klare materielle og prosessuelle hjemmelsgrunnlag. Utvalget melder at de er bevisste på de utviklingstrekkene som påvirker kontrollen, og at de følger utviklingen nøye. Det har komiteen tillit til at utvalget gjør, og er glad for at sekretariatet er styrket med samfunnsfaglig og teknisk kompetanse, som er nøklene til å få løst de oppgavene vi har satt EOS-utvalget til å gjøre.

Det har vært en tilbakevendende diskusjon om bruk og registrering i arbeidsregisteret Smart. Uttrykket «ligger ikke i Smart» har blitt benyttet som en egen kategori for personer som ikke var opprettet som objekter. Jeg vil ikke begi meg ut på å karakterisere hvor uheldig dette er, men komiteen slutter seg til utvalgets påpekninger og deler deres syn om at det er positivt at PST har funnet en teknisk løsning som ivaretar personvernet.

Når det kommer til bruken av DocuLive, mener komiteen at dagens praksis er problematisk. At PST ikke har et regime for sperring av opplysninger som ikke lenger er relevante for tjenesten, gjør at dagens praksis for behandling av personalopplysninger i møtereferater i DocuLive ikke er tilfredsstillende. Jeg vil henvise til at PST har henvendt seg til Justis- og beredskapsdepartementet for å få en avklaring, for å finne ut av hvordan forholdet mellom arkivlovens oppbevaringsplikt og slettereglene i politiregisterloven skal leses. Komiteen er fornøyd med at utvalget vil fortsette å kontrollere om PST behandler opplysninger innenfor arkivene og registrene.

Utvalget har pekt på at PST bør prøve å avklare hvordan utenlandsk samarbeidende tjeneste har tilegnet seg informasjon om Norge. Jeg vil gjerne gjenta fra denne talerstolen at det er Stortingets klokkeklare forventning. Når det kommer til informasjonsutveksling med utenlandske tjenester, vil jeg vise til utvalgets uttrykte bekymring for mangel på notoritet på vurderingene som er lagt til grunn for PSTs informasjonsdeling, for det er her blitt registrert et økende antall personer i databasen tilhørende Terrorist Screening Center, TSC. Dobbelt så mange med norsk statsborgerskap var å finne i det registeret i 2014 som i 2013 – og vi har ikke meldt dem inn der selv. PST opplyser til utvalget at de selv bare har registrert et fåtall av personene der. Tjenestene har tatt dette opp med FBI uten å ha fått utfyllende svar. Det gjelder også for departementets henvendelser til amerikanske myndigheter om temaet. Det har blitt reist spørsmål om hvem som har registrert opplysningene, hvem som er sluttbruker, og mulige konsekvenser av at opplysningene befinner seg i systemet. Svarene på disse spørsmålene bør bli etterspurt fra departementets side, hvis de ikke allerede er kommet.

I en sak tok utvalget opp spørsmålet om hjemmelen for utlevering av opplysninger fra fortollingssystemet TVINN fra Toll- og avgiftsdirektoratet, TAD, til PST. Den saken dreide seg om en pakkeforsendelse til en enkeltperson.

EOS-utvalget oppgir at det kan framstå som at PST har benyttet TAD som informasjonskilde utenfor PSTs egne hjemler. Oversatt til norsk betyr det at de har gjennomført en hemmelig ransaking uten hjemmel. Stortinget gir hjemler, og vi er avhengige av at de blir fulgt, særlig i møte med enkeltpersoner. Jeg vil uttrykke at jeg håper at dette ikke er et eksempel på en kultur. Sett i lys av saken som er aktuell i disse dager, håper jeg at departementet sørger for å undersøke at det ikke er et eksempel på en kultur. Utvalget uttaler at de avventer Stortingets konklusjon på det prinsipielle spørsmålet om bestemmelsene om utvalgets innsynsrett i lov og instruks skal gjelde fullt ut også for etterretningstjenesten, eller om Stortingets vedtak fra 1999 skal opprettholdes. Komiteen viser til evalueringen av EOS-utvalgets mandat og verktøy, og vil ta stilling til dette når evalueringen er klar.

Utvalget har også pekt på behov for enkelte endringer i kontrolloven og kontrollinstruksen i kapittel 8 i årsmeldingen. Komiteen har forståelse for begrunnelsen av hvorfor utvalget mener at denne lovendringen må på plass, og medlemmer av komiteen vil levere representantforslag om den lovendringen.

Til slutt viser jeg til merknadene i innstillingen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [18:11:18]: EOS-utvalget skal føre løpende kontroll med de hemmelige tjenestene. Det er en sentral oppgave for utvalget å kontrollere at EOS-tjenestene ikke begår urett mot den enkelte. Det skal påse at tjenestene arbeider innenfor rammene av lov, forskrifter og instrukser, i samsvar med menneskerettighetene.

Det er et klart behov for et internasjonalt regelverk som beskytter borgernes privatliv mot urettmessig statlig og privat overvåking. Det er også helt klart behov for et styrket internasjonalt samarbeid mellom statlige organer som skal kontrollere sine hemmelige tjenester. Vi er kjent med at EOS-utvalget har tatt initiativ på ulike måter for nettopp å få dette til. Internasjonalt samarbeid mellom hemmelige tjenester er grenseoverskridende, mens kontrollen er nasjonalt begrenset. Dette understreker betydningen av at det er åpenhet om etterretningsvirksomheten samt klare regelverk for de nasjonale tjenestene.

Vi registrerer med tilfredshet at utvalget fører rutinemessig kontroll med tjenestenes informasjonsutveksling med samarbeidende tjenester, samtidig som en er nøye på å etterleve kontrollinstruksens pålegg om at det så vidt mulig skal iaktta hensynet til kildevern og vern av opplysninger mottatt fra utlandet.

Det er liten tvil om at EOS-utvalgets kontroller har bidratt til å sikre enkeltpersoners rettssikkerhet. Slik styrkes også folks tillit til at E-tjenestene opererer innenfor sine rettslige rammeverk. Det er viktig at vi kan stole på at tjenestene kontrolleres. I så måte gjør utvalget et godt arbeid.

Vi registrerer at utvalget i 2014 har mottatt et betydelig antall flere klager enn de foregående år. Fra Kristelig Folkepartis side er vi også positive til at utvalget har opprettet saker på eget initiativ.

Vi registrerer at lang saksbehandlingstid i klareringssaker skaper stor grad av usikkerhet, og det medfører i tillegg en uforholdsmessig inngripen i enkeltpersoners liv fra myndighetenes side. Det er bekymringsfullt at forholdene er slik de er, og vi forutsetter at tiltak iverksettes for å rydde opp i nettopp denne situasjonen.

På grunn av økende arbeidsmengde har det vært nødvendig å stille mer ressurser til disposisjon for utvalget. Det har vært nødvendig å styrke sekretariatet, noe som igjen har ført til at inspeksjonene har blitt bedre forberedt. Flere saker er blitt tatt opp på eget initiativ, og utvalget har kunnet arbeide mer dyptgående med enkelte prosjekter, noe som bl.a. har ført til færre særskilte meldinger til Stortinget. Det er nødvendig at sekretariatet ytterligere forsterkes i årene framover.

Vi vil ellers vise til at Stortingets presidentskap har nedsatt et utvalg som skal evaluere EOS-utvalgets arbeid og de rettslige rammer det arbeider innenfor. Mandatet ble utvidet etter innspill fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, og også struktur for samarbeidet mellom EOS-utvalget og de hemmelige tjenestene samt bl.a. spørsmålet om hvordan en sikrer demokratisk kontroll av fremmede staters overvåking av norske borgere, ble innlemmet i mandatet. Det er viktig at dette arbeidet nå blir prioritert.

Det er grunn til å uttrykke tilfredshet med det arbeidet utvalget utfører. Fra Kristelig Folkepartis side ser vi positivt på det utvalget selv peker på, at E-tjenesten generelt er opptatt av å vise åpenhet og tillit gjennom sine orienteringer og tilrettelegging for utvalgets kontroll. Det er nødvendig å understreke betydningen av at kontrollene blir gjort mulig uten at den som kontrollerer seg selv, skal avgjøre omfanget av kontrollen.

Jeg viser ellers til saksordførerens presentasjon av komiteens innstilling.

Bård Vegar Solhjell (SV) [18:15:50]: EOS-utvalet har levert ei svært grundig, omfattande og etter mitt beste skjønn god årsmelding til komiteen, og som saksordføraren var inne på, står iallfall ikkje kvantitativt sett komiteen sine merknader i noko rimeleg forhold til innhaldet i årsmeldinga. Det kan vere eit uttrykk for – og det trur eg det er – at vi frå komiteen si side ser at det vert gjort eit svært godt arbeid, og at EOS-utvalet er eit levande utval som har hatt mange viktige saker som det dels har teke opp på eige initiativ, og som dels har kome på andre måtar den siste tida. Det vekkjer òg i denne debatten lite interesse for det. Eg trur òg det er eit uttrykk for at EOS-utvalet gjer mykje godt arbeid, og eg sluttar meg elles til grundige og gode merknader frå saksordføraren.

Eg vil likevel ta opp eit par element, som kanskje meir gjeld utviklingstrekk på dette feltet. Det første er at vi har, vil eg seie, to motstridande tendensar som eg trur fører til større merksemd og kanskje meir konfliktfylte debattar om feltet rundt overvakinga. På den eine sida har vi større merksemd – og eg oppfattar oppslutning – om personvern og verdien av det og større innsikt i utfordringane her. På den andre sida har vi heilt klare, trur eg, ønske om å styrkje overvaking og etterretning, ikkje minst i ein tilspissa sikkerheitspolitisk situasjon. I det grenselandet kan vi kanskje òg forvente fleire konfliktar, utfordringar og fleire debattar om balansegangane i åra som kjem, og eg trur vi òg må rekne med det her heime. Det har vi sett eksempel på det siste året, eit par av dei sakene er omtalte i årsmeldinga, seinast gjeld det ei sak som fekk stor merksemd i vinter. Og dei siste dagane har vi altså sett ei sak vi førebels ikkje veit grunngjevinga for, og som er ein del av ein rettsprosess, men som har vekt merksemd, og som eg sjølv må seie utfordrar grensene for ytringsfridomen, at PST går til ein razzia utan ei rettsavgjering på førehand, og beslaglegg materiale som kan vere dekt av kjeldevernet.

Det andre elementet som eg synest er utfordrande – det var representanten Grøvan inne på – er at vi får ei internasjonalisering av dette feltet, som eigentleg har føregått for lenge sidan, og ikkje minst der all digital trafikk er heilt og fullt ein del av dei same netta, mens vi på langt nær har avtaleverk og samarbeid som følgjer opp fullt ut. Eg trur det er ein debatt som er nødvendig å reise, korleis vi i større grad kan få internasjonalt samarbeid og regulering av dette viktige feltet.

Det tredje punktet eg vil ta opp, er at eg ser, nettopp på bakgrunn av dei to punkta her og den ganske omfattande aktiviteten – godt grunngjeve – som EOS-utvalet har, at ressurssituasjonen til utvalet vil vere viktig å følgje opp. Saksordføraren tok opp viktige spørsmål om moglegheitene utvalet vert gjeve til å jobbe. Men òg kva for ressursar dei har, er tema som vi frå SVs side vil følgje opp, og som komiteen bør følgje opp vidare.

Michael Tetzschner (H) [18:19:43]: Dette innlegget vil falle i tre deler – først en kommentar til komitéinnstillingen, som tross en enstemmig oppslutning rundt merknadene også fortjener noe utdypning.

Jeg kan slutte meg til den utfyllende redegjørelsen som vår faste saksordfører for EOS-utvalget hadde, og vil bare si at vi slutter oss til fra Høyres side at et helt sentralt punkt å bygge tillit på, er at det som foregår av overvåkning, er hjemlet, og at man holder seg innenfor de grensene som er satt av denne sal gjennom lovverket.

Så vil jeg også slutte meg til det som ble sagt om saksbehandlingstid i klassifiseringssaker, og at man ellers i årsmeldingen har pekt på behov for endringer i kontrolloven og kontrollinstruksen. Da kan jeg også varsle at Høyre vil være positivt innstilt til å imøtekomme de forslagene som ligger fra EOS-utvalget. Vi oppfatter dem som saklig begrunnet og primært av teknisk karakter.

Når det gjelder den internasjonale utviklingen, så hadde jeg i slutten av mai anledning til å delta på en interparlamentarisk konferanse i Brussel. Vanligvis er det jo EØS som bringer oss dit, men denne gangen var det altså EOS. Det var en erfaringsutveksling mellom europeiske parlamenter om hvordan man nå sikrer en fullgod demokratisk kontroll med noe som per definisjon er skjult. Vi gjenkjente hverandres arbeidsbetingelser og bestrebelser på å bringe tjenestene under demokratisk kontroll, men det var valgt veldig forskjellige organisatoriske former. Vi får vel også si at Norge var blant de få som hadde valgt denne ordningen, med et utvalg som rapporterer direkte til nasjonalforsamlingen. Det var noen som nok fant det tryggest at slike kontrollinstanser rapporterer best til regjeringer, som er flinkere til å holde på hemmeligheter enn nasjonalforsamlinger, men da er selvfølgelig et helt innlysende motargument at regjeringen er jo også veldig nært sammenvevet nettopp med den utøvende makt. Så det var en atskillig interesse for den norske modellen i denne sammenheng.

Så var det jo selvfølgelig også innvendinger om at man kanskje ikke var så oppriktig overfor en nasjonalforsamling, at det var veldig generelle rapporteringer, som egentlig ikke kunne gi fullgod informasjon. Men det er der vi kan svare at EOS-utvalget, som består av mennesker med samfunnsmessig bakgrunn, innsikt og ikke minst integritet, som på vegne av de vanlige og offentlige kontrollmekanismene vi kjenner til, som innsynsrett, søkbarhet og en våken presse, i disse spørsmålene er gitt vår tillit til å kikke disse tjenestene i kortene og rapportere tilbake på en måte som ikke kompromitterer tjenestene, deres metoder eller ansatte.

Man kan jo også si, etter mange års virksomhet med denne modellen, at Stortinget aldri har hatt grunn til å uttrykke skuffelse over den måten som EOS-utvalget har fungert på. Det er altså da en kompliment til de personene som har sittet opp gjennom årene i disse meget viktige posisjonene og gjort en viktig jobb for parlamentet – i vårt land Stortinget – og for demokratiet.

Alle rettsstater står altså i samme dilemma: Hvordan skal vi bekjempe skjulte trusler mot staten ved bruk av virkemidler som ikke kan rapporteres løpende i sanntid – som det heter nå – uten å undergrave hensikten med arbeidet?

Det tredje jeg ville ta opp i dette lille innlegget, er hva EOS-utvalgets kontrollfunksjon nærmere sett skal være. De skal oppfylle tre veldig viktige funksjoner: De skal slå ned på eventuelle mandatoverskridelser. For det andre skal de sørge for at alle de hemmelige tjenester har en betryggende terskel å passere for å igangsette inngripende tiltak overfor enkeltmennesker i Norge. Det tredje de skal sikre, er at det er en proporsjonalitet i virkemiddelbruken, dvs. at man også vurderer bakteppet av faremomenter, risiko og skadeevne opp mot de inngrepene som det enkelte menneske potensielt må finne seg i, og at man også vurderer alternative måter som kan være mindre inngripende, kanskje noe mer arbeidskrevende. Det ligger også i en proporsjonalitetsvurdering.

Dette er vanskelige spørsmål å avveie, og derfor er det også ganske vesentlig at vi har klart for oss at EOS-utvalget ikke står alene. I tillegg til den kontrollen som EOS-utvalget utfører – som selvfølgelig må være basert på rapporter om det som har skjedd – har vi også et ganske godt domstolsystem, som vi sikkert kan diskutere om skal bli enda bedre. Men fordelen med domstolsystemet, er at det er velprøvd, at det er vant til å håndtere også hemmelig informasjon, og at det kan kobles inn på ethvert tidspunkt av saksbehandlingen – ved å ha mekanismer når man vurderer tiltak som skal iverksettes, og det kan være å sjekke om man har riktig hjemmel underveis. Og selvfølgelig kan også domstolen til slutt gjøre noe av det EOS-utvalget gjør, nemlig en etterkontroll.

Det er derfor jeg også ved denne anledning, siden to av talerne var inne på en antydning om PST – og man kan selvfølgelig omtale PST i en EOS-debatt, det er helt i orden – vil si at det vi skal være forsiktige med, er nå å ha for sterke meninger om hva PST har hatt av grunner eller ikke grunner til å gå inn i den saken som har vært nevnt i mediene. Det kan ikke være modent å gjøre det nå; det kan tvert imot være ganske prematurt. Og det er fordi jeg også har sett av avisene at en representant gjerne vil ha landets justisminister – under parlamentarisk informasjonsansvar overfor Stortinget – til å redegjøre for hva grunnen kan være for et spesielt beslag. Slik kan et parlament ikke drive, men det er jo derfor vi har EOS-utvalget. De leser aviser, og de har i flere rapporter sagt at de holder seg orientert om mediebildet. Mer nedgravd er de ikke i offentlige dokumenter enn at de får med seg hele bildet og på vegne av offentligheten, på vegne av pressen, gjør den jobben.

Så jeg vil sterkt advare mot at vi som enkeltrepresentanter går inn og nå gjør den jobben som vi har valgt EOS-utvalget til å gjøre. Det er ikke fordi vi skal fraskrive oss ansvaret, men vi er regelprodusenter, lovmakere, og vi kan ikke drive alternativ, sideløpende rettsanvendelse. Det tror jeg nok vi er enige om ved nærmere ettertanke.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [18:28:56]: Vi ser en endret sikkerhetspolitisk situasjon. I en tid preget av uro og usikkerhet er det avgjørende at vi har velfungerende EOS-tjenester for å ivareta vår nasjonale sikkerhet. For å møte utfordringene vi står overfor, er det viktig at EOS-tjenesten har nødvendige virkemidler og handlingsrom. På samme måte er det viktig at vi har en demokratisk kontroll med våre hemmelige tjenester. EOS-utvalget utfører en uavhengig gransking og kontroll for å påse at tjenesten holder seg innenfor det fastlagte regelverket. Jeg er derfor glad for at utvalget i årsmeldinga har beskrevet at EOS-tjenesten gjennomgående har vist forståelse for utvalgets kontroll i 2014. Jeg er enig med utvalget i at kontrollen bidrar til å sikre enkeltindividers rettssikkerhet og til å skape tillit til at tjenesten opererer innenfor sine rettslige rammeverk.

I 2011, 2012 og 2013 har utvalget og komiteen rettet kritikk mot den lange saksbehandlingstida i klareringssaker i forsvarssektoren. Utvalget har anmodet Stortinget om å behandle denne saken siden saksbehandlingstida er så lang at det medfører en uforholdsmessig inngripen i enkeltpersoners liv. Komiteen har bedt Forsvarsdepartementet om at tiltak straks blir iverksatt, og jeg kan forsikre om at tiltak er iverksatt fra høsten 2014 til nå, og vi kommer til å fortsette med det. Jeg deler utvalgets og komiteens dype bekymring og tar det på stort alvor.

Med presidentens tillatelse vil jeg nå, som jeg varslet i forrige sak, bruke litt tid på å si noe om status og tiltak.

Først litt om arkitekturen. Forsvarets sikkerhetsavdeling, FSA, har ansvar for å sikkerhetsklarere Forsvarets personell. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM, er klagemyndighet for klareringsmyndighetene. De har samtidig nasjonalt ansvar for klarering på det høyeste klareringsnivå, Cosmic Top Secret – CTS. Forsvarsdepartementet er klagemyndighet på CTS-sakene og klareringsmyndighet for utenlandske statsborgere i sektoren. Det har vært utfordringer med lang saksbehandlingstid i flere år. En av årsakene er at sakene er langt mer komplekse enn tidligere. Eksempelvis bidrar både et globalisert arbeidsmarked og innvandring til at mange har tilknytning til andre stater. Hva en slik tilknytning innebærer, må selvfølgelig vurderes i hver enkelt sak. Det er tidkrevende. Det er også tidkrevende å innhente personopplysninger fra samarbeidende land, som jeg så vidt var inne på i forrige innlegg.

Saksmengden er også en utfordring. For eksempel økte antallet Cosmic Top Secret-saker fra 1 000 søknader til 1 750 søknader i perioden fra 2012 til 2013. Jeg har derfor satt i gang en gjennomgang vedrørende bakgrunnen for denne økninga. Det kan være slik at det anmodes om klarering på et høyere nivå enn det egentlig er behov for. Det kan også hende at det anmodes om flere sikkerhetsklareringer enn nødvendig.

Forsvarets sikkerhetsavdeling behandler mellom 18 000 og 20 000 saker i året. Det er åpenbart at en effektiv saksbehandling av så mange saker er avhengig av et godt saksbehandlingsverktøy. Vi hadde derfor store forventninger til innføringa av det nye fullelektroniske saksbehandlingsverktøyet Mimir. Dessverre er en av årsakene til den uforholdsmessig lange saksbehandlingstida i 2014 nettopp innføringa av Mimir. Da Mimir ble tatt i bruk sensommeren 2014, ble det raskt klart at systemet hadde store feil og mangler. Saksrestansene hos klareringsmyndighetene økte kraftig på kort tid. Arbeidet med å utbedre Mimir startet derfor raskt opp. Resultatet er at Mimir i dag fungerer på et akseptabelt nivå. Sammenlignet med den situasjonen klareringsmyndighetene sto overfor i fjor høst, er dette en positiv utvikling som vil bidra til at saksbehandlingstida reduseres. Samtidig var manglende personellressurser en medvirkende årsak til den lange saksbehandlingstida. Jeg har derfor gitt føringer både til Forsvaret og til Nasjonal sikkerhetsmyndighet om å prioritere arbeidet med sikkerhetsklareringer, sånn at saksbehandlingstida reduseres. Det er gjort både gjennom PET, altså presiseringer, endringer og tillegg til iverksettingsbrevene, og gjennom etatstyringsdialogen.

Forsvarets sikkerhetsavdeling har hittil i år blitt styrket med tre nye årsverk, og ytterligere fem vil tilføres i løpet av kort tid. Det betyr at Forsvarets sikkerhetsavdeling vil ha økt antallet saksbehandlere fra 17 til 25 i løpet av inneværende år. I tillegg er det avsatt to årsverk til Forsvarets personell- og vernepliktssenter for å ivareta rollen som anmodende myndighet, og dermed sikre bedre saksflyt mellom senteret og Forsvarets sikkerhetsavdeling. Til opplysning har Forsvarets sikkerhetsavdeling redusert restanselista fra det høyeste på 7 420 saker i februar i år til 3 660 saker i dag. Det er en positiv utvikling.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet har siden høsten 2014 omfordelt ressurser til klareringsmyndigheten for å redusere restansene. I tillegg er de styrket med fire nye stillingshjemler. Det betyr at de nå behandler saker raskere enn nye saker kommer inn. Totalt er saksbehandlingskapasiteten til NSM styrket fra 8 til 13 saksbehandlere. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har allerede klart å redusere saksbehandlingstida på CTS-sakene. Ved siste rapportering i mai var den på 102 dager, og målsettinga er maksimalt 90 dager.

Både Forsvarets sikkerhetsavdeling og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har nå fått tilført ressurser som gjør at deres saksbehandlingskapasitet er betydelig styrket. Jeg forventer at både FSA og NSM vil redusere saksbehandlingstida i løpet av 2015, men vil altså følge denne utviklinga veldig nøye. Både Forsvaret og NSM opplyser at de vil tilføre flere saksbehandlere dersom det er behov for det. Jeg har også gitt klar beskjed om at de må anmode om ytterligere ressurser hvis de ser at behovet er der. Det har de meldt tilbake at det for tida ikke er.

Høsten 2014 endret Forsvaret rutiner for innkalling og fordeling til førstegangstjeneste, som jeg nevnte i den forrige saken. Dette var en praksis jeg fra Forsvarsdepartementets side stoppet umiddelbart fordi den ikke er i tråd med det som er regelverket, nemlig at man skal sikres individuell behandling. En av konklusjonene fra arbeidsgruppa som ble satt ned av forsvarssjefen i ettertid av dette, var at klareringsprosessen bør starte tidligere, slik at man har avklart klareringsspørsmålet før førstegangstjeneste.

Høsten 2015 blir det iverksatt et pilotprosjekt på sesjonssenteret på Kjevik, hvor denne ordninga prøves ut. Det vil si at for alle – uavhengig av tilknytning – som blir fordelt til førstegangstjeneste, skal klareringsprosessen starte umiddelbart. Av dem som mottok dette brevet fra Forsvaret høsten 2014, som nå har – som jeg nevnte – mottatt et nytt brev, og som ønsket å bli med videre, er det per i dag ingen som har blitt sikkerhetsklarert. Det er helt naturlig, fordi det er bare et fåtall av dem som til nå har gjennomført den delen av sesjonsprosessen som kommer forut for klareringsprosessen.

Forsvaret har samtidig behov for å sikkerhetsklarere personell, også de som skal inn i førstegangstjeneste. Det vil fortsatt være noen som ikke får sikkerhetsklarering, men det vil da være på bakgrunn av en individuell vurdering, og det er normal praksis. I den sammenheng er det viktig å vise til at EOS-utvalget gjennomgår de sakene hvor sikkerhetsklarering ikke blir gitt. Tre ganger i året inspiserer utvalget Forsvarets sikkerhetsavdeling. Utvalget har ikke hatt merknader til denne typen saker i årsmeldinga for 2014.

Utvalget har i årsmeldinga pekt på at enkelte typer klareringssaker blir ulikt behandlet hos ulike klareringsmyndigheter. Dette er uheldig. Jeg sendte den 20. mai i år et forslag til endringer av sikkerhetsloven på høring. I høringsutkastet er det bl.a. foreslått å redusere antall klareringsmyndigheter betraktelig. Det vil sannsynligvis bidra til større grad av likebehandling og heve kvaliteten på klareringsavgjørelsene. Det vil også forenkle EOS-utvalgets kontroll og NSMs tilsynsrolle, og det forventes å gi klare stordriftsfordeler.

I årsmeldinga har utvalget pekt på at det kan være behov for en ekstern evaluering av gjennomføringa av sikkerhetssamtaler. Jeg har også merket meg at komiteen mener det er behov for en slik ekstern evaluering, og at det er viktig at dette arbeidet blir prioritert. Sikkerhetssamtaler er basert på en variant av samtaleteknikken som kalles KREATIV, som er utviklet av det norske politiet. KREATIV er bygget opp etter PEACE-modellen. Metodikken i PEACE-modellen er allment anerkjent og brukes bl.a. av politiet, Utlendingsdirektoratet og Gjenopptakelseskommisjonen. EOS-utvalget og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er fortsatt i dialog om hvorvidt det er behov for en ekstern evaluering. Jeg er opptatt av at NSM prioriterer å videreføre denne dialogen med utvalget. Jeg har merket meg at utvalget i årsmeldinga kommenterer at kvaliteten på gjennomføring av sikkerhetssamtalene er varierende i de ulike klareringsmyndighetene. Det vil alltid kunne være forbedringspotensial med gjennomføring av enkelte samtaler. Det er derfor viktig at vi reduserer antallet klareringsmyndigheter, slik at vi får færre og sterkere fagmyndigheter med økt spesialisering og kompetanse.

EOS-utvalget har i årsmeldinga tatt opp at de har behov for tilgang til Mimir. Nasjonal sikkerhetsmyndighet arbeider nå med å legge til rette for å etablere et eget rom for EOS-utvalget i NSMs lokaler. Det er avsatt ressurser til det, og arbeidet er i gang.

Når EOS-utvalget har beskrevet at EOS-tjenestene gjennomgående tilrettelegger for utvalgets kontroll, vil jeg særskilt vise til det omfattende arbeidet som er gjennomført i E-tjenesten med omlegging av hele arkivsystemet. Dette har medført at utvalget nå kan gjennomføre søk slik utvalget har ønsket, og på en måte som i større grad tilfredsstiller forståelsen av uavhengig kontroll. Dette bidrar på den måten til tilliten vi er så avhengig av. Jeg er også glad for at utvalget presiserer det positive ved dette i årsmeldinga.

I årsmeldinga for 2013 stilte utvalget spørsmål om hjemmelsgrunnlaget for behandling av sensitive personopplysninger av tredjepersoner knyttet til kildebruk. Spørsmålet dukket opp i forbindelse med utvalgets undersøkelse av opplysninger om norske kilder i 2013, den såkalte fagarkivsaken. Departementet har gjort en grundig vurdering av hjemmelsgrunnlaget, som utvalget viser til at det har tatt til orientering. Utvalget presiserer også at de vil fortsette å kontrollere tjenesten på dette området. Dette er en viktig del av den kontrollen som utvalget skal utføre. Jeg er glad for at utvalget også i denne forbindelse presiserer at kontrollarbeidet er enklere som følge av E-tjenestens tilrettelegging.

Utvalget viser i årsmeldinga til at de avventer at Stortinget skal ta stilling til spørsmålet om utvalgets innsyn i E-tjenestens særlig sensitive informasjon. Vurdering av gjeldende ordning er del av mandatet til evalueringsutvalget. Forsvarsdepartementet har bistått evalueringsutvalget med informasjon de har etterspurt, bl.a. med vårt syn på behovet for at ordninga som Stortinget fastsatte i 1999, som ble bekreftet i 2009, og som har blitt opprettholdt av alle forsvarsministere etter at den i sin tid ble innført av Jørgen Kosmo, opprettholdes. Selv om E-tjenesten har forholdt seg lojal til gjeldende rettsforståelse og Stortingets vedtak, er det utfordrende at den gjeldende ordninga til stadighet utfordres. Jeg ser fram til Stortingets avklaring i denne saken.

EOS-utvalget beskriver i sin årsmelding én klagesak hvor de har funnet grunn til å kritisere E-tjenesten. Jeg vil først presisere at jeg tar det veldig alvorlig at utvalget finner grunn til å kritisere tjenesten for forhold knyttet til informasjonsinnhenting om norske statsborgere som befinner seg i Norge. Jeg er kjent med at E-tjenesten også har tatt denne saken like alvorlig og har iverksatt umiddelbare tiltak for å hindre at lignende situasjoner kan oppstå. Det er likevel viktig for meg å poengtere at det ikke har blitt samlet inn noe informasjon om norske statsborgere i strid med regelverket. Jeg vil også være klar på at saken har sin bakgrunn i en feil i den interne informasjonsflyten i tjenesten, det er altså ikke en bevisst overtredelse av de lover og regler som tjenesten er underlagt. Det som skjedde, var at informasjon fra PST om at personen hadde returnert til Norge, ved en feil ikke hadde blitt fanget opp i E-tjenesten. Jeg vil følge opp dette videre overfor E-tjenesten og sørge for at nødvendige tiltak er iverksatt for å sikre at interne prosesser og prosedyrer for informasjonshåndtering er gode nok.

Avslutningsvis har jeg merket meg at EOS-utvalget har beskrevet at de i 2014 har nedlagt betydelige ressurser for å tilrettelegge for evalueringsutvalget. Det vil fortsette i 2015. Det er viktig for den demokratiske kontrollen og legitimiteten til de hemmelige tjenestene at man i tråd med den øvrige utviklinga også ser på EOS-utvalgets virksomhet og rammebetingelser.

Statsråd Anders Anundsen [18:42:30]: La meg først få takke saksordføreren for en grundig gjennomgang, som jeg i all hovedsak kan slutte meg til. Jeg tror det var én setning som jeg ikke kunne slutte meg helt til.

Ellers synes jeg at også debatten viser at EOS-utvalgets arbeid tas på det største alvor. Jeg må erkjenne at jeg er særlig begeistret for EOS-utvalget, ikke bare fordi jeg hadde det som saksordførerområde da jeg var leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen selv, men også fordi jeg mener den jobben som gjøres i EOS-utvalget, er helt avgjørende for å sikre de hemmelige tjenestene den nødvendige legitimitet. Jeg synes også det er bra at det gjøres funn. I motsetning til det en kanskje skulle tro, mener jeg det er viktig at EOS-utvalget gjør funn, at de kommer med dem, og at de gjennom dialog med tjenestene forbedrer tjenestenes arbeid på viktige områder. Jeg har også et inntrykk av at dialogen med tjenesten er god, noe som også fremgår av årsmeldingen. Det er en styrke.

Jeg mener også at det er grunn til å glede seg til evalueringen av EOS-utvalget for å se om man også kan forsterke den demokratiske kontrollen ytterligere, om det er andre måter man skal løse dette på i fremtiden, og om det er ting vi har lært gjennom den tiden EOS-utvalget nå har fungert, som kan gjøre at vi får en ytterligere forbedring. Jeg må si at jeg er fornøyd, også som ansvarlig statsråd for denne delen av forvaltningen, med den jobben EOS-utvalget gjør.

Jeg tenkte jeg skulle kommentere noen få av de merknadene som EOS-utvalget har kommet med. Det ene gjelder – som også saksordfører var inne på – spørsmålet om oppbevaringsplikt og slettereglene i politiloven. Der er det riktig at PST har henvendt seg til Justis- og beredskapsdepartementet, som har foretatt en vurdering av hvorvidt det er motstrid eller ikke. Konklusjonen er i utgangspunktet at det ikke foreligger motstrid, men at en må håndtere dette på en annen måte. Etter politiregisterforskriften kan sletting skje enten i form av tilintetgjøring i form av kassasjon, ved vedtak fra Riksarkivet eller i form av arkivering. For PST er det ikke angitt særskilt i forskriften om hvordan slettingen skal skje, så vi har nå en dialog med PST om hvordan dette skal gjennomføres i praksis.

Jeg synes det er grunn til å nevne at PST har, etter det jeg nå har fått opplyst, endret sine rutiner for oppfølging og notoritet knyttet til kontakten med utenlandske tjenester. Det har også vært en av de tingene som EOS-utvalget har påpekt.

Jeg vil også gi noen kommentarer knyttet til TSC-registeret. Det er nemlig krevende. Vi har – som også fremgår av EOS-utvalgets innstilling – på mange måter, gjennom ulik kanaler, forsøkt å få opplysninger om registrering av norske borgere, altså de som ikke PST selv melder inn. Det har vært meget komplisert å få god informasjon. Vi har brukt mye tid og purret flere ganger, og vi kommer til å fortsette med det til vi får fullgod informasjon. Men det er en klar utfordring at vi egentlig ikke er kjent med hva som er årsaken til registreringen av norske borgere, hvem som melder dem inn, og hvordan man skal få dem ut hvis en mener det ikke er grunnlag for den registreringen. De som meldes inn av PST, har den nødvendige oppfølgingen, og der hvor det ikke er grunnlag for registrering lenger, melder man det inn til registeret.

Til slutt synes jeg det er grunn til å nevne – siden det har fått mye offentlig oppmerksomhet – PSTs bruk av mobilregulerte soner. Saksordføreren og flere andre var også inne på det. Det er grunn til å nevne at det forholdet som ble sett på som motstrid mellom taushetsbestemmelsene i straffeprosessloven på den ene siden og meldeplikten til NKOM, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, på den andre, er avklart gjennom at PST nå melder til NKOM i samsvar med det som er loven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.