Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:02:33]: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid.

I all hovedsak handler lovendringen om mulighet for grunneiere til å fastsette skrivemåte av bruksnavn.

Vi har hatt høring om endringen, og i likhet med i høringsrundene hos departementet merker komiteen seg at det fra navnefaglige instanser er sterk motstand. Høringsinstansene som argumenterer for lovendringen, mener at grunneier har hatt for lite reell påvirkningskraft i saker som gjelder bruksnavn, selv om loven i dag sier at grunneiers syn skal vektlegges.

Høringsinstansene som argumenterer mot lovendringen, mener at bruksnavn er felleseie og felles kulturarv, ikke eiendom til en enkelt grunneier. I mange tilfeller vil bruksnavn tape kulturminneverdi når grunneier skal kunne avgjøre skrivemåten. Grunneieren vil kunne velge en skrivemåte som formidler det private etternavn.

Komiteen understreker at bruksnavn er viktige kulturminner og en del av den immaterielle kulturarven i Norge. Komiteen understreker videre at dette gjelder bruksnavn og ikke stedsnavn.

Komiteen deler seg i synet på hvem som skal bestemme hvordan skrivemåten på bruksnavn skal være i offentlig bruk. Arbeiderpartiet kommer til å stemme mot lovendringen i dag på bakgrunn av at vi ønsker at dette skal være en offentlig oppgave mer enn den enkeltes rett.

Det er allikevel grunn til å påpeke at Arbeiderpartiet mener at grunneiers synspunkt bør tillegges særskilt vekt, og at kommunenes synspunkter tas med når vedtak fattes.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Harberg (H) [18:04:55]: (komiteens leder): Navnet skjemmer ingen. Det er elementærkunnskap vi alle lærte som barn. Navnet vårt betyr mye for oss. Det handler om tilhørighet, om arv og om noe så enkelt og praktisk som at vi alle vet hvem vi snakker om når vi sier deres navn.

Slik er det også med navn på steder og gårdsbruk. Her har vi heldigvis et godt rettsvern i landet vårt. Stedsnavnloven har som formål å «ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna».

Det offentlige har ansvaret på dette området. Kommunen vedtar skrivemåte av offisiell adresse og navn på tettsteder, grender, kommunale gater, veier, torg, bydeler o.l. Fylkeskommunen bestemmer hvordan navnet på fylkeskommunale anlegg skal skrives. Skrivemåten på andre stedsnavn blir vedtatt av Statens kartverk.

Av og til oppstår det imidlertid uenigheter, også om skrivemåten. For to tiår siden reiste Østre Toten kommune navnesak om skrivemåten for en rekke lokale stedsnavn. For eksempel skulle «Hoel» skrives uten «e» på et sted, og «Hveem» skulle bli til «Kvem» på et annet. For naboer, for andre folk i Østre Toten og for Statens kartverk betyr ikke disse sakene så mye. Men det gjør det for dem som har fått sitt etternavn fra gården de bor på. Hoel med «e» vil ikke bo på Hol uten «e», eller motsatt. Derfor burde han og de 100 andre grunneierne i Østre Toten, eller de om lag 900 andre grunneierne på landsbasis med uavklart navnesak, også få bestemme hvordan navnet skal skrives.

Departementet har nå tatt de nødvendige grep, og endret loven slik at grunneier kan bestemme skrivemåten på bruksnavnet om denne skrivemåten kan dokumenteres å ha vært i offentlig bruk tidligere.

Denne endringen er god av flere grunner. For det første er endringen konfliktdempende. Den delegerer ansvar nedover og gir ikke overordnede etater hjemmel til å overprøve brukernes ønsker. Dette bør også sees på som en styrking av grunneierretten. Det ønsker vi i Høyre velkommen.

For det andre medfører dette en styrking av kulturminneforvaltningen, som er selve grunnintensjonen i stedsnavnloven. Kulturminner forvaltes best ved aktiv og kontinuerlig bruk, og dette oppnås mest effektivt gjennom å overføre avgjørelsen til den som faktisk står ansvarlig for kulturminnet, nemlig grunneieren.

Til sist vil jeg også uttrykke min tilfredshet med at loven gjennom dette understreker hensynet til identitet og tilhørighet. Loven vil, etter endringen, i større grad enn før ivareta det usynlige båndet som forener mennesket med sitt hjem.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:08:33]: Jeg skal ikke holde noe langt innlegg i denne saken.

At dette er en sak som skaper engasjement i enkelte miljøer, er det ingen tvil om. Lokalt skaper endringer av navn eller nye navn på veier, ferjeleier og annet et utrolig engasjement. Det sier vel sitt at det i Norge faktisk finnes et verk med navnet «Norske Gaardnavne» – på ca. 20 bind. Her finner vi uttaler, skriftformer og tolkninger. Det er et verk som for øvrig andre land misunner oss.

Vi velger, sammen med Arbeiderpartiet, ikke å støtte proposisjonen. Hovedargumentet for Kristelig Folkeparti er at vi mener bruksnavn er kulturminner og historiske minnesmerker, som hører stedet og fellesskapet til. Slektsnavn er privat eiendom og må skrives slik eieren bruker dem. Bruksnavn, derimot, er vårt felleseie og må vernes mot forvanskninger. En grunneier kan ikke ha råderett over bruksnavn mer enn over andre vernede kulturminner. Vernet må gjelde nedarvede, gamle navn, uten hensyn til at navnet er gårdsnavn, bruksnavn eller andre stedsnavn. På samme måte som med fysiske kulturminner må også bruksnavn vernes mot å ødelegges. Vernede bygninger og gjenstander har lovfestet vern, noe bruksnavn også må ha. Da må skrivemåten være sånn at nedarvet lokal uttale blir brukt.

Formålet med lov om stadnamn er å ta vare på navn som kulturminner. Måten en gjør det på, er selvsagt å bruke bruksnavnet, slik at en ikke glemmer navnet. Den offentlige bruken av bruksnavn krever at navnene må skrives ned, og loven inneholder regler for hvordan en skal skrive navnene. Hovedprinsippet i gjeldende lov er at skrivemåten av navnet skal ta utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen, og så skal en skrive navnet med en form innenfor norsk rettskriving – nynorsk eller bokmål – som ligger tettest opp til den lokale uttalen. Det er også mulig å avvike fra denne rettskrivingen og velge regionale former som ikke finnes i bokmål eller nynorsk. Eksempler på slike former er «tjønn» eller «tjenn» istedenfor «tjørn» eller «tjern».

Vi mener en best ivaretar bruksnavnet om en ser på det som en kollektiv eiendom som skal sikres, ved at en sakkyndig instans tar ansvar for normering av navnet i samråd med dem som har rett til å uttale seg om dette. En normeringsinstans må ha kunnskap om og innsikt i hvordan et bruksnavn kan ivaretas og vedlikeholdes gjennom skiftende tider.

Det er på bakgrunn av dette at Kristelig Folkeparti går imot forslaget.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:11:40]: Representanten Bekkevold var innom verket «Norske Gaardnavne» i 19 bind. Jeg kan opplyse om at det verket mangler i biblioteket. Jeg håper ikke det er hos representanten Bekkevold. Men det ligger i hvert fall som filer og er veldig interessant for den som har veldig lyst til å gå inn i det.

For Senterpartiet er kulturvern og kulturminnevern viktig, både nasjonalt og lokalt, og ofte henger disse to dimensjonene tett sammen. De tradisjonelle gårds- og bruksnavnene er blant de eldste stedsnavnene, og disse anerkjennes som immaterielle og verneverdige kulturminner. Gamle stedsnavn er en del av vår felles kulturarv og gir direkte og ubrutt kobling til historien, på linje med bygninger og gjenstander. Ved fortsatt å være i bruk er nedarvede stedsnavn en levende arv fra tidligere tider.

Formålet med loven er å ta vare på stedsnavn som kulturminner, samt å gi dem en skrivemåte som er praktisk og tjenlig. Statens kartverk har en sentral funksjon i forvaltninga av loven gjennom rollen som vedtaksinstans for skrivemåten av navn på alle fjell, åser, vatn, elver osv. Etter revidering av loven i 2005 har kartverket gått igjennom og fattet vedtak i mange tusen saker, i tråd med lovens krav om at skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipper.

Mange gårdsnavn er opp mot 2 000 år gamle, og skrivemåten har gjerne endret seg opp gjennom tidene. Mange gårdsnavn som i dag fungerer som familienavn, skrives etter rettskrivingsregler fra 1700- og 1800-tallet. Og det er her vi kommer til stridens kjerne. Mange grunneiere har i disse årene fått seg en overraskelse når den offisielle skrivemåten på bruksnavn til gårdsbruket er blitt endret uten at eierne har vært klar over det. Jeg har vært i samtaler og møter både med dem som representanten Harberg nevnte, og med mållaget på Toten, så begge er blitt hørt.

Navn er for de fleste av oss nært forbundet med egen identitet. Sjøl om denne saken ikke dreier seg om retten til å bestemme verken familienavn eller skrivemåten av disse, knytter det seg følelser og identitet til skrivemåten til bruksnavn og gårdsnavn. Slik gjeldende lov har vært praktisert, har det i flere tilfeller ført til at slektsnavn og gårdsnavn er blitt atskilt ved at gårdsnavnet er gitt ny skrivemåte. Dette føler mange grunneiere som et overgrep mot identiteten knyttet til eiendommen deres.

Et annet forhold er at gårder i historisk tid ofte har vært delt opp i flere gårder og bruk. Ofte finnes det derfor flere bruksnavn på hver gård som helt eller delvis er identisk med gårdsnavnet. Ikke sjelden er grunneierne uenige seg imellom om skrivemåten, slik at det har utviklet seg ulike skrivemåter for det opprinnelig samme gårdsnavnet på underbrukene.

For Senterpartiet er det viktig at det i lovforslaget slås fast at grunneieren må kunne dokumentere at skrivemåten en ønsker, faktisk har vært i bruk som bruksnavn. Sjøl om gjeldende skrivemåte ble innført på et seinere historisk tidspunkt enn navnets opprinnelse, er det likevel av relativt eldre dato og i henhold til datidas skrivenorm. I et slikt perspektiv ligger det en historisk verdi i fortsatt å tillate skrivemåten fra den tida en begynte å fastsette stedsnavn i skriftlig form. Disse har over noen hundre år blitt innarbeidet og er i dag en del av den lokale historien. At en ikke normerer skrivemåten, er ikke ensbetydende med at meningsinnholdet og betydninga av navnet går tapt.

Senterpartiet har forståelse for og respekterer at det er delte meninger om dette lovforslaget, men mener at lovendringa balanserer fellesskapets interesser og kulturminnehensynet og grunneierens innflytelse på skrivemåten til egen eiendom. Senterpartiet vil på denne bakgrunnen stemme for forslaget.

Ketil Kjenseth (V) [18:15:38]: Vi har to navnelover i Norge. Vi har en lov om personnavn som er liberal og gir oss anledning til å kalle oss nær sagt hva vi vil. Et eksempel på det er radioverten Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha. Og vi har stedsnavnloven, der gårds- og bruksnavn reguleres av offentlige myndigheter og kulturminne- og språkforvaltning står sentralt.

Stedsnavnloven har en lang forhistorie. Den første spiren til offentlig normering finner vi i forbindelse med matrikkelrevisjonen i 1838, og siden da har offentlige myndigheter hatt ansvar for å normere gårds- og bruksnavn. Endring i stedsnavn, i forståelsen tettsted, kommunesenter eller kommune, er i liten grad tema for lovendringa vi behandler her i dag. Saken gjelder bruksnavn, som representanten Tingelstad Wøien og flere har vært inne på, eller enda mer presist – det gjelder stavemåten for gård og grunn.

Særlig etter at vi fikk veinavn og lokale vei- og adressenummer, har skrivemåten for enkelte bruk og gårder skapt debatt. Det er da vi kommer til at vi må se disse to lovene – personnavnloven og stedsnavnloven – i sammenheng. Jeg hørte representanten for Kristelig Folkeparti nevne skrivemåter for «tjern». Jeg har vokst opp på Tjernet og heter Kjenseth. «Kjenn» er det vi sier på folkemunne der jeg er fra. Vi har egentlig ikke reflektert noe særlig over det, og jeg tror ikke noen av oss verken har tenkt å endre personnavnet eller gå inn og endre gårdsnavnet.

Når det gjelder lovendringa her i dag, så støtter Venstre den. Vi mener at det vi gjør her i dag, ikke er å gi grunneier retten til å bestemme skrivemåte uten videre. Vi endrer jo også § 3 og ikke bare § 6. Det må dokumenteres at det er en skrivemåte som har vært i bruk.

For Venstre, som ble dannet i opposisjon til embetsmannsstaten, er kanskje det viktigste vi gjør i dag, å gi grunneier anledning til å anke og være i dialog med de forvaltningsorganene som i dag forvalter dette – Statens kartverk og Språkrådet. I en sak som kan være litt følsom, som angår både personnavnet – som gjerne er endret til en moderne skrivemåte – og et gårdsnavn som har lange kulturhistoriske tradisjoner med seg, synes vi det er en viktig endring. Det er kort sagt bakgrunnen for at Venstre støtter dagens forslag.

Statsråd Thorhild Widvey [18:18:53]: Stedsnavn er immaterielle kulturminner. Ett enkelt stedsnavn er et kikkhull inn i norsk historie. Et stedsnavn kan være en liten fortelling om hvordan vi bosatte landet, eller et glimt inn i våre forfedres levesett, gjøremål og tro. Stedsnavnene er også en høyst levende del av vår eldste språklige arv. De er muntlig overlevert fra generasjon til generasjon og best bevart i talemålet på stedet.

Formålet med stedsnavnloven er å gi stedsnavnene vern. Rikdommen av navn skal videreføres når det offentlige tar dem i bruk. Opplysningene som stedsnavnene kan gi oss om språk og kultur, skal kommende generasjoner få del i.

Vi er alle fortrolige med hundrevis av stedsnavn. De er en del av dagligtalen og lokalkunnskapen vår. Vi blir kjent med dem i oppveksten. De knytter oss til steder, til en grend, til en gård, til en slekt. De lager forbindelser til etternavnet vårt. Mange nordmenn har etternavn som opprinnelig var stedsnavn.

Lovforslaget forsøker å kombinere to ulike tilnærminger til stedsnavn. Det anerkjenner både grunneierinteresser og samfunnsinteresser.

Stedsnavn har kulturminneverdi for storsamfunnet og er på den måten et felleseie. Samtidig mener vi at slektsfølelse og personlig identitet knyttet til et konkret bruksnavn er et helt legitimt hensyn, som loven må ivareta.

Lovforslaget går derfor ut på at grunneiere skal få rett til å fastsette skrivemåte av navn på egen eiendom og eget gårdsbruk. Kartverket vil fortsatt være formelt vedtaksorgan i sakene.

Men dersom grunneieren kan dokumentere at skrivemåten han ønsker på gårdsbruket sitt, har vært i offentlig bruk som bruksnavn, skal skrivemåten kunne vedtas uten videre. Etter forslaget vil det ikke være et krav at skrivemåten må følge norske rettskrivningsprinsipper, slik forutsetningen er i dagens lov.

Jeg er glad for at komiteen har merket seg at endringsforslaget bare gjelder bruksnavn, altså navn på privat eiendom eller gårdsbruk. Endringen gjelder ikke omgripende gårdsnavn eller andre stedsnavn. Forslaget innebærer en liberalisering som tilgodeser grunneieren på sin lille teig, men den eierfastsatte skrivemåten skal ikke gis innflytelse på skrivemåten av den mengden av stedsnavn som kommunen, fylkeskommunen og staten vedtar skrivemåten for. For å være konkret: Dersom bruksnavnet skal inn i en gateadresse som kommunen vedtar, legges offentlig normering til grunn.

Vi har fulgt opp en innstilling som en enstemmig kulturkomité ga i 2008. Stortinget ba om at reglene for skrivemåten av bruksnavn skulle mykes opp. Oppdraget var å endre loven slik at et bruksnavn som er identisk med et gårdsnavn, ikke må skrives som gårdsnavnet. Dersom en grunneier vil skrive bruksnavnet Vik med W, skal han etter forslaget få lov til det, selv om Kartverket vedtar V for gårdsnavnet som bruksnavnet er utledet av.

Om kommunen vil vedta gatenavnet Viksveien, vil det skrives med V, slik vi ellers skriver det norske ordet «vik». Skrivemåten formidler direkte hva ordet betyr.

Offisiell normering skal altså fremdeles råde grunnen når stat og kommune gjør sine vedtak om skrivemåte. Stedsnavn skal fremdeles ha en skrivemåte som ikke bidrar til å skjule det språklige opphavet eller hva navnet forteller oss om natur og menneskelig aktivitet.

Offentlig forvaltning av stedsnavn, f.eks. i kartproduksjon, har en viktig, praktisk tilleggsdimensjon til kulturminneforvaltningen. Vi skal ha en sikker stedfesting av steder og hendelser. Det er f.eks. viktig i en beredskapssammenheng. Også av disse grunnene skal Kartverket fremdeles være formelt vedtaksorgan for bruksnavnene.

De aller fleste stedsnavn som det offentlige skal bruke på kart og skilt, eksisterer allerede på folkemunne. Men stedsnavnene trenger ofte et vedtak om skrivemåte når navnet skal brukes av det offentlige. Derfor er stedsnavnloven en helt reell tradisjonsbærer på vegne av oss alle. Mange stedsnavn ville ha gått tapt dersom ikke loven sikret en videreføring. Når grunneierne får en større innvirkning på videreføringen av stedsnavnene, gir vi dem tillit og ansvar som tradisjonsbærere. Derfor er forslaget vårt at de også skal kunne be om en navnefaglig tilrådning hvis de ønsker det.

Jeg håper og tror forslaget til lovendring fører til færre konflikter mellom vedtaksorgan og grunneiere. Det er godt for rettsoppfatningen og bygger ned unødvendig byråkrati. Jeg håper samtidig at forståelsen for hvorfor stedsnavnene trenger forvaltning som umistelige kulturminner, kan styrkes.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:24:05]: Endringene som vi i dag behandler, bryter med vanlig internasjonal praksis med hensyn til kulturvern og kulturforvaltning. Navnefaglige instanser i Norge har gjennom høringer gitt uttrykkelig beskjed om at denne endringen er de imot. Elleve av 89 høringsinstanser var for, og 54 var imot. Jeg vil også påpeke at navnefaglige instanser mener at bruksnavn er felles eie og felles kulturarv, og ikke eiendommen til en enkelt grunneier.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil denne endringen styrke kulturminneverdien eller svekke den i Norge?

Statsråd Thorhild Widvey [18:24:55]: Jeg merker meg selvfølgelig de motforestillingene som er kommet fra noen av høringene, bl.a. fra navnefaglige miljøer. Men det vi har foreslått, er jo en avgrenset liberalisering som tilgodeser grunneieren på en rimelig måte, og det er bare navn på privat eiendom som er omfattet av denne endringen. For alle andre stedsnavn er reglene sånn som de har vært før. Vi har tydeliggjort hvorfor offisiell normering av stedsnavn er viktig og nødvendig, og jeg mener at dette ikke er med på å svekke den situasjonen, men det er absolutt med på å styrke den. Jeg bare minner om at dette var det jo et enstemmig storting som vedtok, da det behandlet Dokument 8-forslaget i sin tid, og også tidligere statsråd Trond Giske ga jo uttrykk for at han ønsket å endre dette i tråd med det som vi faktisk har gjort i dag. Det eneste som har forandret seg siden sist, er at Arbeiderpartiet faktisk har skiftet syn i denne saken.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:26:04]: Jeg takker statsråden for svaret. Det er grunn til å tro at kulturministeren er opptatt av kulturvern, og i sitt hovedinnlegg legger hun vekt på bruken av stedsnavn. Men jeg ønsker å spørre statsråden om hvilke virkemidler hun vil bruke for å opprettholde et høyt kulturminnevern, også med hensyn til bruksnavn i tiden framover.

Statsråd Thorhild Widvey [18:26:38]: Jeg mener at det at loven er slik som den er, og slik som den fortsatt vil være, vil være grunnlaget for at vi er med på å opprettholde dette i årene framover. Dette skal altså kun ha virkning overfor private eiere. Det har ingen betydning for det som er det offentlige, så vi har faktisk de samme virkemidlene som har vært brukt før. De vil også kunne brukes i årene som kommer. Vi mener at gamle bruksnavn er en felles kulturarv, men den som bor på bruket, har altså en sterkere tilknytning til dette navnet enn det kanskje vi andre har. Den personlige identifiseringen med navnet og eiendommen må også anerkjennes, og det gjør ikke dagens lov. Derfor er det utrolig viktig at man gjør denne endringen. Jeg nevner igjen at det faktisk var et enstemmig storting som ga signal om at det var behov for å endre loven, i 2008 da man hadde denne diskusjonen sist gang – men det er altså noen av partiene som har endret synspunkt på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 11 og 12 behandles under ett. – Det anses vedtatt.