Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:41:17]: (ordfører for saken): De siste månedene har det pågått en spennende og iherdig prosess i næringskomiteen. Det har vært jobbet for å sikre et bredt politisk flertall for havbruksnæringens rammevilkår. Komiteen har vært samlet om målene: Næringen skal få forutsigbare rammevilkår, og miljøet skal sette premissene.

Oppdrettsnæringen er en svært viktig næring for Norge. Mange peker på den som en av næringene som skal ta over etter oljen. Næringskomiteen ønsker å skape politikk som står seg i lang tid, en politikk som videreføres uavhengig av hvilke partier som sitter i regjeringskontorene. Det gjøres kun gjennom brede politiske forlik. Resultatet er da også noe så sjeldent som en samlet næringskomité.

Jeg vil rette en stor takk til mine kolleger i komiteen. De har vist samarbeidsvilje og evne til å finne gode løsninger, og de har hatt en konstruktiv tilnærming til arbeidet.

Jeg blir fascinert av suksesshistorier – historier om at noen tenker nytt, at man har turt å satse, folk som har tjent både landet, lokalsamfunnet og seg selv. Jeg lar meg imponere over dem som har evne til å se nye løsninger og skape nye jobber i nye næringer. Det er historien bak et av Norges største eventyr, historien om havbruksnæringen.

Ja, vi har naturgitte forutsetninger som er enestående i verden. Golfstrømmen gir oss perfekte strømmer og vanntemperaturer til å drive med havbruk. Havbruksnæringen var før en attåtnæring for noen spesielt interesserte. I dag er den en multimilliardbedrift som eksporterer verdier for over 45 mrd. kr hvert eneste år. Dette flytter havbruksnæringen helt i front sammen med olje og gass og maritim industri.

Havbruksnæringen er en veldig viktig eksportnæring for Norge. I tillegg er havbruksnæringen veldig viktig for kystsamfunnene våre. Langs hele kysten finnes det oppdrettsanlegg som skaper både arbeidsplasser og inntekter for kommunene. Det er rom for en enorm vekst i havbruksnæringen. Trolig kan vi femdoble produksjonen innen 2050. Men veksten må være bærekraftig. Miljøutfordringene har vært og er fremdeles store. Rømning gjør at oppdrettslaksen truer villaksen i elvene. Mange tilfeller av lakselus både skader fisken i oppdrettsanleggene og tar livet av villfisken. I tillegg kan utslipp fra anlegg, som i dag ikke er et stort problem, bli et problem om produksjonen skal femdobles. Komiteen er helt klar på følgende: Miljøet skal sette premissene for oppdrettsnæringen, ikke omvendt. Derfor går vi inn for en nullvisjon både når det gjelder rømning, og når det gjelder resistens hos lakselus. Det skal utarbeides en strategi mot rømning og en handlingsplan mot resistens hos lakselus.

Det er ingen tvil om at oppdrettsnæringen har et miljøavtrykk. Hvor stort miljøavtrykk hvert anlegg har, er det ingen som kan si. Hvor stort det samlede miljøavtrykket er i de nye produksjonsområdene, er det svak kunnskap om, men ingen stiller lenger spørsmål om hvorvidt oppdrettsnæringen har et miljøavtrykk. Det miljøavtrykket må begrenses. Derfor mener komiteen det vil være uansvarlig å legge til rette for et nytt vekstregime nå. Først må vi ha gode nok modeller for å slå fast oppdrettsanleggenes ansvar for dødelighet på villfisk. Det er viktig i et bærekraftperspektiv. Derfor ber komiteen om mer kunnskap om oppdrettsnæringens påvirkning på villfisken. Vi ønsker å være sikre på at det er miljøet som legger premissene. Da må modellene være tryggere enn i dag. Enn så lenge legger vi opp til at verdens strengeste miljøregelverk skal videreføres. Regjeringen skal kunne gi vekst, men etter svært strenge kriterier, særlig når det gjelder miljøavtrykket til næringen.

Den innstillingen vi nå diskuterer, ivaretar også små og mellomstore aktører. Regjeringen ønsket at prisen aktørene måtte betale for vekst, skulle settes ved auksjon mellom aktørene. Problemet med dette var at små aktører kanskje ikke hadde like mye kapital som store, og at aktører som brukte mye kapital og ressurser på bekjempelse av lus og rømning, ikke hadde like mye kapital igjen til å vinne auksjoner. Med auksjonsprinsippet kunne man dermed risikere at det kun var de få store eller de som ikke hadde brydd seg så mye om lusebekjempelse og rømning, som til slutt fikk veksten. Det hadde vært et uklokt regime når vi forsøker å bli kvitt problemene med lus og rømning og også ønsker at flere små og mellomstore aktører fortsatt skal være med i næringen. Komiteen har derfor foreslått et nytt regime for prising av konsesjoner. På nye konsesjoner fastsettes prisen gjennom en kombinasjon av auksjon og fastpris, mens fastprisprinsippet brukes på vekst på eksisterende konsesjoner.

Kommunene kommer også godt ut av næringskomiteens behandling. Tidligere har kommunene fått 40 pst. av prisen på nye konsesjoner og 50 pst. av prisen på vekst. Resten har gått til staten. Nå har næringskomiteen foreslått at kommuner og fylkeskommuner skal få 80 pst. av begge tildelingene. Det vil bety at kommuner og fylkeskommuner med oppdrettsvirksomhet får omtrent 400 mill. kr mer annethvert år dersom to av fem oppdrettsanlegg kvalifiserer til vekst. Man må kvalifisere til vekst, og det er det lusa som avgjør. Komiteen legger også opp til at kommuner som i dag har oppdrett, skal få midler fra havoppdrettsfondet.

For meg er det viktig nok en gang å understreke at i den innstillingen vi nå har til behandling, slår vi fast at det er miljøet som skal være premissleverandør. Derfor var jeg overrasket over responsen fra to av de partiene på Stortinget som selv mener de er best på miljøet. Miljøpartiet De Grønne reagerte på at vi bremset regjeringens vekstplaner. De Grønne mente tiden var overmoden for vekst. Tydeligvis var det ikke så viktig at fagmiljøene først skulle finne fram gode modeller for næringens miljøavtrykk. Fagmiljøene er usikre på den foreslåtte modellen. Det kom tydelig fram gjennom høringene. De er uenige om den er god nok. Derfor mener næringskomiteen at det er lurt å vente med et nytt vekstregime. Modellene som skal måle miljøavtrykket, må først bli gode nok. Men tydeligvis mente Miljøpartiet De Grønne at fagmiljøene her tar feil. De mente det var mulig å vedta 6 pst. vekst annethvert år allerede nå. Jeg må si det overrasker meg, siden vi for noen måneder siden behandlet et forslag fra Miljøpartiet De Grønne der de foreslo stans i veksten i oppdrettsnæringen.

SV bommet like mye i sin kritikk da vi hadde vår pressekonferanse. Hovedkritikken kom fra representanten Knag Fylkesnes. Ifølge ham gikk komiteen imot regjeringens ønske om å innføre lakselus som indikator. Han sa følgende til IntraFish:

«Det er helt utrolig. Alle har bedt om bærekraftindikatorer. Så ender en opp med én bærekraftindikator – lakselus – og så blir til og med det sendt tilbake. Det er ganske tung forskning om dette.»

Dette er rett og slett feil. I innstillingen sier en samlet komité følgende:

«Komiteen støtter at det i første omgang er lusenivået som er miljøindikator for vekst.»

Videre ber komiteen om at også utslipp bør utredes som en miljøindikator, og alle, bortsett fra Fremskrittspartiet, ber om at det må utredes indikatorer for svinn og sykdom. Det er ikke bare lakselus som skal bli indikator. Også svinn, sykdom og utslipp skal utredes som indikatorer.

Det viktigste for Kristelig Folkeparti har vært at vi kan være trygge på at framtidig vekst i næringen er bærekraftig. Miljøavtrykket må være minst mulig. Jeg mener at regjeringen har fått gode verktøy i det videre arbeidet med å legge til rette for et godt vekstregime – et vekstregime som setter miljøet og det biologiske mangfoldet som premissleverandør. Med disse rammene kan oppdrettsnæringen ha en eventyrlig framtid i landet vårt.

Jeg anbefaler med dette komiteens innstilling.

Ingrid Heggø (A) [11:51:15]: Aller først ein takk til saksordføraren for eit godt og beskrivande innlegg.

Dei aller fleste av oss har eit forhold til kysten og havet. For Arbeidarpartiet er det viktig å bruka moglegheitene havet gjev til verdiskaping. Det er ein styrke at det er eit breitt politisk fleirtal som støttar tanken om korleis framtidig berekraftig vekst skal skje, og at visjonane i berekraftstrategien ligg fast.

Arbeidarpartiet ønskjer vekst innan havbruk, og veksten skal vera miljømessig berekraftig. Villaks, sjøaure og havbruk skal leva i sameksistens.

Det er fullt mogleg å foreina berekraft for miljøet med vekst innan havbruk, og Arbeidarpartiet er nøgd med at ein samla komité peikar ut ei retning for korleis havbruksnæringa skal utvikla seg vidare. Og eg er spesielt glad for at ein samla næringskomité slår fast at visjonen frå Stoltenberg-regjeringa om ein berekraftstrategi for næringa står fast. Komiteen påpeikar også føre-var-prinsippet som ligg til grunn.

Naturmangfaldlova slår fast at ein påverknad av eit økosystem skal vurderast ut frå den samla belastninga som økosystemet er eller vil verta utsett for. Såleis er inndeling i produksjonsområde eit godt verktøy.

Før produksjonsområde kan etablerast, må ein innhenta meir kunnskap. Det manglar eit historisk arkiv som viser naturlege variasjonar av lakselus på villfisk i forskjellige område. For å sikra at modellen med teljing av lus på villfisk er representativ, må denne kunnskapen på plass, og dette arbeidet må starta straks.

Det må seiast at det har kome fram forskjellige syn og vore usemje både i næringa og i fagmiljøa om utforming av modell og handlingsregel for vekst i havbruksnæringa. Det er sådd tvil om Havforskingsinstituttet, HI, sin modell for dødelegheit på villfisk med bakgrunn i lusenivå i oppdrettsanlegga er klar og treffsikker nok, slik som saksordføraren gjorde greie for. HI seier sjølv at modellen berre er 70 pst. sikker.

Både produksjonsområde og teljing av lus på villaks er omdiskutert. Arbeidarpartiet er spesielt glad for at det før innføring av ny vekstmodell skal på plass kunnskapsbank, at fleire fagmiljø skal inn i bildet, og at dette skal skje i tett dialog med næringa sjølv.

Regjeringa foreslår ein handlingsregel med ein miljøindikator, som i første omgang vert knytt opp mot lus. At det i første omgang berre er lus som er miljøindikator, meiner vi i Arbeidarpartiet er rett. Rømming kan ikkje takast inn som indikator i produksjonsområdemodellen, og ein jobbar med å få på plass indikator for utslepp. Det at det er lus som er indikator, har utløyst diskusjonar om korleis teljinga skal skje, kva metodar som skal nyttast, og ikkje minst om teljinga skal skje som i dag, i merdane eller på villfisk.

Det trengst atskilleg meir kunnskap knytt til havbruksnæringa sin påverknad på villfiskbestandar, og kva påverknad enkeltanlegg har på villfisken rundt. Meir kunnskap om korleis lusenivået på villaksen vert påverka av naturlege variasjonar som snøsmelting, temperatur, vassføring osv., må på plass. Det er per i dag ikkje eit register som viser dei naturlege variasjonane i lusepåslaget som villaksen har gjennom årstidsvariasjonar og årsvariasjonar i det enkelte elveleiet. Innhenting og lagring av slike data over tid vil gje eit register med faktabaserte opplysningar om naturleg lusenivå. Ein vil også her få faktaopplysningar og kan samanlikna der det er oppdrett, og der det ikkje er oppdrett. Eit anna ankepunkt som har vore i debatten, er at talet på fisk som vert undersøkt, må vera vesentleg høgare enn i dag, og alle område må undersøkjast.

Også dei metodane som vert brukte i dag, er omstridde, f.eks. å fanga laksen i bur, la han stå der og så telja lusepåslaget. Dette vil ikkje gje eit representativt bilde av naturleg lusepåslag av di lusa vil søkja til ein laks som står i ro, noko han ikkje gjer i vill tilstand. Eg vil difor understreka at metodane som ein skal bruka framover, må gje representative resultat, og her må ein jobba saman med næringa for å finna fram til gode representative metodar. Metodane må vera anerkjente også av næringa sjølv, slik at ein slepp diskusjon om faktainnsamlingane er representative. Det må også fleire fagmiljø inn i bildet for å finna best moglege modellar. HI er både forvaltar og forskar, og, som sagt, dei seier sjølve at dei berre er 70 pst. sikre på sin eigen modell. Vi kan ikkje både seia at dette er Noregs framtidsnæring nr. 1, ho som skal overta etter olja, og som er i ei særklasse, og så velja ein modell som er meir usikker enn vêrvarslinga. Difor er det bra at alle parti i næringskomiteen, med unnatak av Høgre, har teke inn over seg at det er for prematurt å etablera den føreslåtte modellen som endeleg modell for produksjonsjusteringa i havbruksnæringa.

Arbeidarpartiet har vore oppteke av at Mattilsynet får tilstrekkelege ressursar til at dei kan føra meir tilsyn, justera produksjonen og følgja opp pålegg på anlegg som ikkje følgjer driftskrava. Det er bra at ein samla næringskomité påpeikar dette; då er det håp om at det viser att òg i budsjettala.

Forskarar har peika på at det er mogleg å seksdobla verdiskapinga i dei marine næringane fram mot 2050, og at havbruk vil stå for størstedelen av denne veksten. Arbeidarpartiet meiner næringskomiteen har funne ein god balanse mellom vekst og berekraft i arbeidet med innstillinga.

Hovudutfordringa til havbruksnæringa i dag er lus og rømming. Når det gjeld rømming, er vi samde i den modellen regjeringa har laga for utfisking, men det er eit krav frå ein samla komité at dette ikkje er nok. Vi vil ha ein strategi for rømming som tek utgangspunkt i ein nullvisjon.

Resistens på lus har etter kvart vorte ei utfordring. Det er difor viktig å påpeika at for strenge lusekrav fører til meir avlusing, som igjen kan føra til større fare for resistens. Det er difor viktig å bruka ikkje-medikamentelle metodar. Handlingsplan for resistens er også eit krav frå ein samla komité.

Når det gjeld forskjellige metodar for å setja i verk tiltak mot lus, er det mykje spennande forsking, som snorkelmerdar og luseskjørt, òg innan lukka anlegg, bruk av forskjellige sortar leppefisk og luselaser. Her er ein komen veldig langt, og eg må berre tilstå at metoden med brent kalk også er utruleg spennande. Eg er sikker på at luseproblematikken vert løyst av næringa sjølv, men at ein treng litt meir tid før ein er i mål.

Berekraftig fôr og tilgang på fôrressursar kan koma til å bestemma utviklingspotensialet og strukturen i ein global akvakultur. Knapt med marint basert fôr til oppdrettsfisk medfører at nye råvarer vert tekne i bruk. Betre utnytting av restråstoff frå både raud og kvit fisk må setjast i fokus. Men eg vil også påpeika innblanding av andre ting, som f.eks. skogavfall, etc.

Havbruk er ei av dei viktigaste næringane våre, som bidreg til verdiskaping og arbeidsplassar langs heile kysten. Arbeidarpartiet meiner det er viktig å ha eit mangfald av aktørar i næringa, og at både små og store får høve til å veksa og etablera seg. Det er difor bra at det vert fast pris på veksten i maksimalt tillatt biomasse, MTB, og at ein samla komité påpeikar viktigheita av at vi nettopp skal ha både små, mellomstore og store i næringa.

Arbeidarpartiet er oppteke av at leverandørindustrien får ta del i teknologiutviklinga både til sjøs og til lands, og det er viktig at næringa sjølv vel teknologiløysingane. Om vi kjem dit at det er vi politikarar som skal velja teknologi, er vi på galen veg. Det er næringa sjølv som må velja, og då må vilkåra vera like og ikkje konkurransevridande for den eine eller den andre teknologien.

Eg vil så peika på arealavgifta, som har vore mykje omtala. Intensjonen med ei arealavgift er at vertskommunane skal få inntekter til kommunen for å ha lagt til rette for havbruk. Med den modellen som no ligg føre, er det ein føresetnad at det vert vekst, for at det skal verte nokre kroner å fordela på vertskommunane. Det må seiast frå Arbeidarpartiet si side at dette ikkje var vår ønskte primærmodell. Han hadde gjeve årlege, føreseielege inntekter og ikkje vore 100 pst. avhengig av vekst. Det var heller ikkje snakk om å auka avgiftsnivået utover dagens nivå i primærmodellen vår. Men eg vil påpeika at havbruksfondet no må etablerast raskt, slik at inntektene frå nye konsesjonar som enno ikkje er utbetalte, bør tilfalla dette fondet som ein startpott. Det er bra at det vert slutt på den uretten som gjorde at nye kommunar fekk mange millionar i eingongsutbetaling, og at dei som over år hadde tilrettelagt for vekst, fekk null. Havbruksfondet som vert oppretta, fordelar inntektene. Og eg vil påpeika at av dei 80 pst. må brorparten gå til vertskommunane.

Heilt til slutt vil eg seia at eg er forundra over regjeringas totalt manglande evne og vilje til å la Stortinget handsama veksten i havbruk utan å føregripa tiltak som ligg i denne. Den 12. juni kunne vi lesa at fiskeriministeren vil ha fart på utviklinga av grøn oppdrettsteknologi – dette midt under handsaminga av meldinga om vekst i havbruk. Dette er i beste fall eit arbeidsuhell.

Frank Bakke-Jensen (H) [12:01:40]: Takk til saksordføreren for en veldig god jobb. Takk til komiteen for godt samarbeid. Det har vært en veldig interessant prosess å være en del av.

Havbruksnæringen har gjennom fire tiår posisjonert seg som en betydelig del av den norske totale sjømatklyngen. Laks og ørret står i dag for 60 pst. av eksportverdien av all den fisken vi eksporterer. Det er altså en stor næring, og det har vært sagt at den danser på linje med olje og gass. Den skal i alle fall dit, er min mening.

Vi får stadig flere eksempler på at norsk leverandørindustri også leverer innovasjon når havbruksnæringen står overfor nye utfordringer. Vi snakker altså om en komplett sjømatklynge når vi snakker om norsk sjømat. Øyeblikksbildet er veldig bra, men det skal ikke stikkes under stol at det finnes utfordringer.

Etter hvert som produksjonen vokser, vokser også den totale belastningen næringen har på omgivelsene, og i denne debatten er det stemmer som mener at denne belastningen vokser proporsjonalt med næringens vekst, mens andre mener at vi ikke har nok kunnskap om hva som er realitetene.

Her er vi ved kjernen av meldingens hovedinnhold: kunnskap. Hvordan sikre kunnskap, sånn at vi vet hvilket fotavtrykk næringen setter? Hva betyr disse fotavtrykkene, og hvordan begrenser vi de eventuelt negative sidene ved de fotavtrykkene vi får ved å øke produksjonen til en såpass stor næring?

Meldingen har som mål en forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst for havbruk. Det vil si at vi skal forvalte den kunnskapen vi har om hvordan næringen påvirker omgivelsene. Der er modellen med produksjonsområder et godt verktøy. Vi kan i utgangspunktet tenke oss at vi skal ha én regel langs hele kysten, men vi vet at vi har en lang kyst, og vi vet at Norge er havlandet. Omgivelsene er forskjellige alt etter hvor vi befinner oss på kysten – inne ved kysten, ytterst ved kysten eller i fjordene.

Ved å etablere produksjonsområder får man en forvaltning som er mer skreddersydd til de forskjellige områdene enn det vi har i dag. Og det er ved å innhente og forvalte kunnskapen vi har om dette og regulere næringen i tråd med eksisterende lovverk og relevant kunnskap, vi skaper de gode rammene.

Hvordan skape gode indikatorer for vekst i et lengre perspektiv? Meldingen behandler flere mulige indikatorer. Det har vært nevnt rømming, sykdom, lus og utslipp, men det er viktig å poengtere at man har valgt å se bort fra rømming, sykdom og utslipp som bærekraftindikatorer. Det er fordi man ikke kan trekke noen direkte linje mellom forholdet mellom de rømmingene vi har, og næringens vekst og volum. Derfor har man valgt lus som bærekraftindikator. Hvordan påvirker lakselusen villaksen? Hvordan påvirker havbruksaktivitet villaksen, også villaksen i elvene?

Norges elver, kyst og havområder er viktige for villaksen. Vår aktivitet påvirker villaksen, og derfor er vi nødt til å ta hensyn til det. Vi har gjennom internasjonale konvensjoner og den norske naturmangfoldloven pålagt oss å ta hensyn til villaksen. Det er også laget en norsk villaksnorm som sier noe om hva slags grenser man skal sette for aktivitet. Hvilke grenser skal settes? Hvordan påvirker vi villaksen, og hvordan påvirker vi dødeligheten til villaksstammene våre?

I dagens debatt kan det nesten se ut som om det bare er havbruksnæringen som skal forholde seg til den norske villaksnormen. Jeg må få skyte inn at det faktisk ikke er sånn. Villaksnormen er satt der for at all aktivitet skal være nødt til å ta hensyn til villaksen – det være seg om vi bygger ut kraftindustri, om vi skal ha et reiselivsanlegg, hvor mye vi fisker av villaksen, og hvordan landbruket påvirker villaksstammene våre i elvene. All denne aktiviteten – og havbruk – skal bruke den normen når man ser på sin aktivitet, og regulere aktiviteten i forhold til den.

Meldingen har som mål å skape forutsigbar og bærekraftig vekst, og da er det et mål at vi skal få næringen til å sette inn enda flere ressurser på forskning og utvikling. Forutsigbar vekst gir bedre rammer for markedsarbeid, budsjettering og drift. Det gir også forutsigbarhet når det gjelder nyinvesteringer, innovasjon og det å ta i bruk ny teknologi. Derfor er havbruksfondet, som vi har laget en skisse til, et veldig godt verktøy.

Næringen har vært gjennom en rekke tildelingsrunder tidligere som har det til felles at ingen ligner på hverandre. Når vi ba regjeringen levere på objektive tildelingskriterier, er vi fornøyde med det som er lagt fram nå. Det gjør også at næringen kan forholde seg til vekst og framtidsplanlegging på en helt annen måte. Denne meldingen er i så måte et veldig godt verktøy.

Øyvind Korsberg (FrP) [12:06:53]: La meg få lov å takke saksordføreren for et meget godt innlegg, og ikke minst for å ha ledet denne saken på en utmerket måte i komiteen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de andre i komiteen for å ha vært med og bidratt til å komme fram til en veldig god løsning når det gjelder både behandlingen av meldingen og det å legge til rette for næringen.

Vi i Fremskrittspartiet hadde ett utgangspunkt da vi begynte behandlingen av denne saken, og det var at man skulle få en bredest mulig forankring i Stortinget. Det har vi fått. Det sikrer langsiktighet og forutsigbarhet for næringen, og det er vi veldig glade for.

Som det framgår av innstillingen, er det stor enighet. Det er SV og Miljøpartiet De Grønne som står utenfor. Jeg tror at den erfaringen vi har gjort oss i komiteen, er at vi har økt kunnskapsnivået betydelig. Kanskje det er årsaken til at SV og Miljøpartiet De Grønne reiser kritikk.

Som det står i innstillingen fra komiteen, er dette en viktig næring. Sjømatnæringen produserer 1,25 mill. tonn matfisk til en førstehåndsverdi av over 40 mrd. kr. Det utgjør 14 millioner måltider laks hver eneste dag. Det er klart at det er en svært viktig næring for Norge, men ikke minst er det en helt avgjørende næring også internasjonalt når det gjelder å produsere mat. Det gjør man på en energimessig god måte. Man gjør det på en fôrmessig og arealmessig god måte. Det er altså en effektiv og klimavennlig matproduksjon, som Norge bidrar stort til. Det er et godt utgangspunkt.

Det har vært nevnt en del om produksjonsområder. Jeg skal ikke gjenta det, men for Fremskrittspartiet har det vært viktig å få mer forskning og kunnskap inn i en eventuell framtidig, ny modell. Det har vært interessant å se på de ulike forskermiljøene, som har litt ulik tilnærming, og da er det naturlig at man bruker mer tid på å innhente nødvendig kunnskap for å kunne gjøre de rette grepene for framtiden for denne næringen. For bærekraft er et nøkkelord som går igjen, og vi ønsker, som resten av komiteen, at det skal bli en optimal arealutnyttelse av kysten – ikke minst for oppdrett, men også når det gjelder slakting og bearbeiding av råstoff.

Vi i Fremskrittspartiet er veldig glade for at man har funnet en god løsning på spørsmålet rundt dette som blir betegnet som en arealavgift, og at vi nå har fått til en bred enighet om et havbruksfond, setter vi stor pris på. At alle kommuner som har oppdrett, kommer til å ha glede av dette fondet, synes vi er veldig bra. At samtlige partier står bak den modellen man har landet på, er svært bra. Det står seg over tid, det står seg forhåpentligvis også både etter skiftende regjeringer, som kanskje kommer i framtiden, og i alle fall etter de valgene som kommer framover, slik at det blir forutsigbarhet for disse kommunene. Så jeg er glad for at de partiene som hadde arealavgift med årlig avgift inne i merknadene, har gått bort fra det, for det man vet – bygd på historisk erfaring – er at også oppdrettsnæringen kommer til å møte vanskelige tider, der økonomien blir krevende framover, der det ikke er blå tall på bunnlinjen, men røde tall, og det er krevende å skulle betale inn en avgift når man går i minus. Så jeg er svært glad for at man har landet på denne gode løsningen.

Jeg vil avslutningsvis bare si litt om interregionalt biomassetak. Regjeringen vil evaluere det, og vi vil se på det, men vi er klar over, som også regjeringen er, at en evaluering må tilpasse ordningen til et nytt system, der fleksibiliteten opprettholdes og styrkes. Det er viktig for å sikre nødvendig råstoff til slakteriene og de bedriftene som driver med bearbeiding av råstoff, sånn at man får en god og sikker råstofftilgang også i framtiden.

Geir Pollestad (Sp) [12:12:05]: (komiteens leder): Jeg vil også starte med å takke saksordføreren for den jobben som er gjort, og vil særlig trekke fram at komiteen har lagt opp til bred kunnskapsinnhenting gjennom både høring og befaringer underveis i behandlingen. Det har vært viktig, og det fortjener en så stor og viktig næring som den norske oppdrettsnæringen.

Så er det det å si at utgangspunktet som vi fikk fra regjeringen, var jo ikke det beste. Det var en melding som definitivt manglet forankring i næringen. Jeg tror at skal en løse de store utfordringene som oppdrettsnæringen står foran, var det en feil strategi fra regjeringen å legge fram en melding som næringen selv hadde så mange kritiske innvendinger til.

Næringen, opplevde jeg, har i hele prosessen vår vært mer enn villig til dialog. Det burde også regjeringen hatt før de la fram meldingen. Det er også verdt å merke seg at mange ting i meldingen var svært uklart, og det sier det meste når det gjelder metode for måling av lus, at departementet underveis, mens Stortinget hadde saken til behandling, avholdt informasjonsmøter i både Bergen, Trondheim og Tromsø om hvordan meldingen egentlig skulle tolkes.

Så til historien: Det må ikke skapes et inntrykk av at alt i fortiden har vært kaos i oppdrettsnæringen, og at alt vil bli tydelig og helt klart i framtiden. Ser en på vekstutviklingen til oppdrettsnæringen, har næringen hatt en rimelig stabil vekst. I framtiden vil den muligheten også ligge der, men forhåpentligvis kommer vi noen steg videre. Men jeg tror det er viktig å være klar over at oppdrettsnæringen er en næring som er bygd opp fra bunnen av, og at en blir mer profesjonell og lærer underveis, er en selvfølge.

Næringen må vokse innenfor miljømessige rammer. Da er hensynet til villaksen svært viktig fordi det er et selvstendig mål – det er viktig for det biologiske mangfoldet – å ta vare på villaksen. Det er ikke en så stor næring, men det er en viktig næring knyttet til villaks og opplevelser rundt villaksfiske. Det er klart at verdien av villaksfiske blir mindre dersom det ikke er laks.

Til spørsmålet om produksjonsområde, som har vært en av de vanskelige tingene: Her støtter en intensjonen med en områdetenkning, men det er kun Høyre som ikke er med på å si at det er prematurt å innføre det nå.

Når det gjelder rømming, har jeg erfart i de befaringene og møtene vi har hatt underveis i prosessen, at det er for slappe holdninger i næringen til spørsmålet knyttet til rømming. Det blir vist til en nullvisjon, men jeg har ofte opplevd at en skylder på menneskelige feil for at sånt skjer. Denne strategien som nå skal lages, må lages med det utgangspunktet at nullvisjonen skal være reell, og da må en ha barrierer, slik at menneskelige feil ikke gjør at rømming skjer. Der ønsker Senterpartiet å støtte en linje, en knalltøff linje, for det må en ordne opp i, det er det mulig å ordne opp i, og en har andre bransjer som har kommet langt i barrieretenkning og sikkerhetstenkning for å forebygge rømming.

Så har det vært viktig for Senterpartiet å legge til rette for de små aktørene. Det gjør vi først og fremst på måten som vi har sagt at vekst og nye konsesjoner skal tildeles på. For de små aktørene vil det være viktig at en har mulighet for iallfall å få veksten som fastpris, og for Senterpartiet har det vært et mål at regjeringen skal se på en modell der en kombinerer auksjon med en årlig betaling i årene etter tildeling for å begrense beløpet en må betale for å komme inn i næringen.

Til slutt vil jeg si noen ord om arealavgift. Det er klart at en arealavgift knyttet til areal for den produksjonen som til enhver tid skjer, ville gitt kommunene økt forutsigbarhet. Jeg tror at hvis en lykkes med de planene som en har, vil den modellen en nå har lagt på bordet, gi kommunene langt høyere inntekter, og for Senterpartiet har det også vært viktig at en liten del av disse inntektene skal tilfalle fylkeskommunene, som har en viktig rolle i tilretteleggingen for oppdrettsnæringen. Så må dette fondet være på plass 1. januar 2016 – det er et definitivt krav – og at det allerede i 2016 kan genereres inntekter gjennom en 80–20-fordeling, som komiteen har pekt på.

Det sies ofte at en god sak har blitt bedre – her er vel situasjonen heller den at en ikke altfor god sak fra regjeringen har blitt betydelig bedre under komiteens behandling. Jeg vil særlig understreke viktigheten av at vi har greid å ha en sivilisert dialog i komiteen og kommet fram til en bred enighet om dette. Så merker jeg meg også, som tidligere nevnt, at Miljøpartiet De Grønne er så pass hissig etter å komme i gang med veksten at de ikke vil vente på de siste utredningene. Det får vi ta senere i debatten, og jeg vil da også komme tilbake til Senterpartiets holdning til de forslagene som Miljøpartiet De Grønne og SV har lagt fram.

Pål Farstad (V) [12:18:35]: Jeg vil starte med å takke komiteen og ikke minst saksordføreren for en meget god jobb og et konstruktivt samarbeid fram til den innstillingen vi har på bordet i dag – en innstilling som komiteen i all hovedsak er samstemt om.

I dag sender vi en tydelig melding til oppdrettsnæringen om at det er en bred politisk vilje til å finne de beste rammebetingelsene og løsningene for økt verdiskaping i en av landets viktigste næringer. Samtidig slår komiteen ettertrykkelig fast at vekst i havbruksnæringen ikke kan skje uten at næringens aktører er i stand til å håndtere lusutfordringen eller -utfordringene. Dette står helt sentralt for Venstre, slik det står helt sentralt for oss at utfordringen med rømming av fisk fra merdene må løses. Venstre er glad for at det er full enighet i komiteen om å be regjeringen legge fram en strategi mot rømming som tar utgangspunkt i en nullvisjon.

Jeg mener at vi med dette balanserer oppdrettsnæringens interesser og behov knyttet til næringsutvikling, villakssektoren og miljøhensyn på en god måte. Det kan ikke være tvil om at dette er et langt steg mot en mer bærekraftig havbrukspolitikk, for uten ivaretakelse av miljøet og en løsning på miljøutfordringene knyttet til oppdrett vil det ikke bli bærekraftig vekst.

I tillegg er jeg fornøyd med at en større andel av inntektene skal tilfalle de kommunene og fylkeskommunene som har oppdrettsvirksomhet. I Venstre er vi opptatt av å ivareta kommunenes økonomi, å øke sysselsettingen og bosettingen langs kysten, å ivareta næringens vekstpotensial og – ikke minst – ivareta miljøet. Skal vi få en bedre håndtering av miljøutfordringene og veksten i oppdrettsnæringen, må vi ha positive kommuner og mer lokalt forankret samarbeid mellom næringen og myndighetene. Med det nye havbruksfondet og mulighet for markant økte inntekter fra vederlag til kommunene i hånden, må kommunene også ta større ansvar for å løse lokale miljøutfordringer i samarbeid med næringen.

Mange aktører har jobbet intenst både i høring, i media og med møtevirksomhet for å påvirke utfallet av denne saken. Det gjelder oppdrettssektoren, villakssektoren, miljøorganisasjoner og også fiskernes organisasjoner. Saken skulle være meget godt opplyst.

Jeg har lånt øre til mange fordi jeg vil sikre framtidig utviklingsmulighet også for de aktørene i kystsonen som på mange måter er i konkurranse med oppdrettsnæringen om areal, som f.eks. fiskerne. Ikke minst er Venstre og jeg opptatt av villaksen – opptatt av å ivareta de som har skapt næring av elvefiske, og de som fisker i elvene. Vi mener det også bør legges til rette for at det skal være lettere å etablere landbaserte oppdrettsanlegg i Norge, og viser til komitémerknadene om dette.

Med de ulike føringene fra komiteen og de ulike tiltakene vi nå ber regjeringen om å utføre, mener jeg at det nå er høye ambisjoner for å løse miljøutfordringene innenfor oppdrett, samtidig som oppdrettere som er i stand til å håndtere disse utfordringene, gis mulighet for vekst.

Vi ber altså i dag om

• at regjeringen på egnet måte legger fram for Stortinget det endelige forslaget til produksjonsområder

• at regjeringen utreder en utslippsmodell der hver enkelt aktørs tillatte miljøbelastning er definert

• at regjeringen legger fram en handlingsplan mot resistens

• at regjeringen nå utarbeider en strategi mot rømming som tar utgangspunkt i en nullvisjon

Med dette og andre forhold som tas opp i innstillingen, mener vi i Venstre at det nå tas stramme grep for en ansvarlig og grønn kurs framover. Vi legger inn klare forutsetninger til havbruksnæringens aktører om at miljøhensyn må og skal ivaretas for at det kan bli skapt vekst.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:23:47]: Oppdrettsnæringa er ei stor og viktig næring for Noreg og for kystfolket. Mange lokalsamfunn langs kysten hadde i dag vore avfolka hadde det ikkje vore for denne næringas framvekst. Historia om oppdrettsnæringa har vore ein slags parallell til oljenæringas framvekst. Begge oppstod for alvor på 1970-talet. Begge har blitt store og viktige næringar langs kysten, og begge er omstridde i møte med andre kystnæringar og miljøinteresser.

Samtidig er det ein avgjerande forskjell på desse to næringane sett frå mitt perspektiv. Oljenæringa vil i eit langsiktig industrielt perspektiv vere ei avslutta næring, iallfall i løpet av dette hundreåret. Oppdrettsnæringa, derimot, dersom ho blir gjord berekraftig, kan vere forløparen til ein avgjerande modell for akvakulturell matproduksjon globalt. På mange måtar er oppdrettsnæringa framtida og oljenæringa fortida. Men det må gjerast riktig.

Vi blir fleire menneske på denne jorda, og det krev meir mat. Landjorda er allereie meir enn utfordra. Ferskvatn er ei stadig større mangelvare. FN meiner at så mykje som 70 pst. av framtidig matproduksjon må kome frå havet. Mange pilar peiker difor på nettopp oppdrett og akvakultur generelt.

Men skal vi kome dit, må mykje skje. Næringa må bli reelt berekraftig. Vegen til berekraft følgjer to spor: 1. Tøffe krav. 2. Offensiv satsing på forsking og utvikling.

Lat meg ta tøffe krav og berekraft først. Her vil eg gje fiskeriminister Aspaker ros. Systemet med trafikklys, som byggjer på berekraftskriterium kombinert med soner, er eit veldig godt system. Her trur eg vi er på veg mot eit system, ei innramming av akvakulturnæringa, som opnar opp for ei kunnskapsbasert forvalting av kysten vår. Eg trur også dette vil dimensjonere og definere dei politiske debattane vi har i dette rommet.

Samtidig opnar regjeringa for meir vekst i ei næring som enno ikkje er berekraftig: moderat risikoprofil, 6 pst. vekst, eventuelt 6 pst. nedgang dersom ein ikkje tilfredsstiller krava. Og som ein digresjon kan vi nemne at vekst også skal danne utgangspunkt for kva kommunane skal sitje igjen med. Veksten skal rett og slett dimensjonere heile næringa.

Eg er ikkje ueinig i lysa – om det er raudt eller grønt eller oransje lys – men eg er ueinig i kva som utløyser dei. Det som utløyser dei, er kriteria, og det er med utgangspunkt i det som regjeringa sjølv vurderer som mangelfulle berekraftskriterium. Alle er einige i at lakselus er eit viktig kriterium, men det er ikkje eit nøkkelkriterium. Det er ikkje eit kriterium som fortel alt. Det er mange andre forhold.

Når regjeringa og eit fleirtal i komiteen vurderer det sånn at vi treng å utvikle fleire kriterium for berekraft, kan det ikkje bli forstått på nokon annan måte enn at det føreslåtte systemet ikkje er ferdig utvikla, ikkje gjev eit fullstendig bilde av økologisk avtrykk frå næringa, ikkje dannar godt nok kunnskapsbasert grunnlag for å gjere vedtak. Å forstå noko anna vil vere heilt ulogisk. Det er overraskande at ein samrøystes komité opnar for vekst med utgangspunkt i så mangelfulle kriterium. Da er vi tilbake til føre-var-prinsippet: Er du i rimeleg tvil, bør du ikkje gasse på. Vi bør vere meir opptatt av berekraft og langsiktig nytte enn av vekst og kortsiktig nytte «i nuet».

Dette er bakgrunnen for at SV i dag føreslår ingen vekst i oppdrettsnæringa før vi har skapt eit fullverdig berekraftsregime med fleire indikatorar på både produksjonsområde og konsesjonsnivå. Det er ikkje berre for å dimensjonere veksten som skal skje, men for å regulere heile næringa.

På same måte føreslår vi ei skikkeleg arealavgift, som ikkje er vekstavhengig – som det jo faktisk er fleirtal for i denne salen, men som har blitt forhandla bort for kven veit kva.

Dessutan verkar det som om utfordringane knytte til villaks har blitt tilbørleg behandla. Men som fleire har påpeikt, også ulike fagmiljø, er det ein del andre marine artar i nærleiken av oppdrettsnæringa også som ikkje har fått den same kunnskapsbaserte behandlinga. Her meiner eg det ligg ei utfordring i kunnskapsgrunnlaget frå Havforskingsinstituttet, som meldinga i stor grad byggjer kriteria på. Det tar i liten grad inn over seg betydninga næringa har for andre marine artar og andre kystnæringar. Difor føreslår vi ei kunnskapsinnhenting om akkurat det.

Så meiner vi at tida er moden for forbod mot kitinhemmarar og ein sterk reduksjon i bruken av hydrogenperoksid. Kitinhemmarar har vore ulovlege i bruk, men blir brukte stadig meir. Det har dokumentert effekt på skal- og krepsdyr og kanskje andre marine artar, og dermed andre kystnæringar. Hydrogenperoksid er eit fantastisk og naturleg middel, men brukt i for stor grad, slik som vi ser i dag, blir det plutseleg til skade både i merdar og for fisk.

Dette er ikkje ein diskusjon for eller imot oppdrettsnæringa. Eg har djup tru på oppdrettsnæringa som konsept og som leveveg i framtida. Men som ein god ven av oppdrettsnæringa tillèt eg meg også å vere djupt kritisk til den tilstanden ho er i i dag. Skal vi verkeleg klare å bli fleire menneske på denne jorda og samtidig ta vare på naturen, er ei berekraftig og effektiv akvakulturnæring ein av nøklane. Vi er ikkje der enno.

Ifølgje tal frå Statistisk sentralbyrå bruker oppdrettsnæringa i dag berre like under 1 pst. av omsetninga på forsking og utvikling – dette i ei næring med svært store overskot. Samanlikna med andre næringar er oppdrettsnæringa definert som ei «low tech»-næring.

Skal vi verkeleg ta næringa inn i ein ny divisjon, berekraftig og effektiv, der framtidas merdar både ligg nær kysten og langt til havs, både djupt og grunt, alltid sikker, alltid topp kvalitet – gladlaks – alltid berekraft, kjem vi ikkje utanom at både vi som offentleg myndigheit og næringa sjølv må bruke atskilleg meir på forsking, utvikling og teknologi enn vi gjer i dag. Ikkje å auke satsinga betrakteleg meiner eg både Noreg som nasjon, norsk natur og oppdrettsnæringa sjølv taper på. Sjølv om det har skjedd ein del teknologiske nyvinningar innan oppdrett, er grunnteknologiane dei same som da næringa starta på Hitra på slutten av 1960-talet. Som ein illustrasjon er det framleis open not som rammar fisken inn, og nøter som ofte må bytast ut, og som er sårbare for stadig meir usikkert vêr. Grunnteknologien er framleis den same.

Kva om vi bringa saman dei verdsleiande teknologimiljøa innanfor oljenæringa for å bidra til å utvikle framtidas oppdrettsteknologiar? Kompetanse- og teknologioverføring frå f.eks. offshore er veldig spennande, og i mars tok Norsk Industri, Norsk Olje og Gass, Abelia og Tekna initiativ til Transferit, som nettopp handlar om det. SV er det einaste partiet, ser eg no, som har føreslått det i samband med revidert budsjett, som har følgt opp dette initiativet. Det hadde vore spennande, det hadde verkeleg vore ei omstilling av Noreg.

Av andre område som vil kunne bringe oss framover, kan nemnast Finnfjord smelteverk og deira prosjekt på utvikling av algar for å utvikle fôr. Kva om vi var sjølvforsynte med fôr til oppdrettsnæringa i Noreg basert på utnytting av CO₂ frå f.eks. smelteverk og bruk av algar frå Barentshavet? Det ville vore ein vakker visjon, som eg tippar Senterpartiet, som er så oppteke av matvaresikkerheit, ville vore einig i.

Til slutt berre nokre få ord om lokalt eigarskap og gevinst. Eg synest det er problematisk at komiteen har landa på å ha ei arealavgift – om vi kan kalle det det – som berre knyter seg til vekst. Det var eit fleirtal for ei arealavgift i denne sal. Den teknologiske utviklinga gjer at det blir færre arbeidsplassar i oppdrett. Vi ser også at det blir færre aktørar. Meir av verdiane blir faktisk henta ut av lokalsamfunna langs kysten. Da er det berre rett og rimeleg at ein del av omsetninga som skjer der, går til kommunane. Eg håpar iallfall vi vil kome tilbake igjen til forslaget om arealavgift ved seinare behandlingar, og at det framleis eksisterer eit fleirtal i denne sal som er villig til å gå vidare med det.

Presidenten: Representanten skal trolig ta opp forslag?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) (frå salen): Ja.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp forslagene fra SV.

Rasmus Hansson (MDG) [12:34:11]: Miljøpartiet De Grønne anser i likhet med alle andre partier på Stortinget oppdrettsnæringen som en framtidens næring med store muligheter, ikke bare innenfor den produksjonen næringen har i dag, men som et grunnlag for å utnytte artene, miljøet og mulighetene som ligger i Norges fabelaktige havnatur.

Men forutsetningen for at dette i det hele tatt er tenkelig, er at denne næringen må være bærekraftig, og bærekraftig i den forstand ordet faktisk må tolkes, dvs. det må være en næring som ikke belaster miljøet rundt seg på en negativ måte. Og nylig kom det altså nok en statusrapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, og der står det:

«Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks. Problemet med lakselus ser ut til å øke i utbredelse, og det er fare for at smittepress fra lakselus kan redusere lakseinnsiget i flere områder i årene som kommer.»

Som kjent har lakseinnsiget i Norge blitt mer enn halvert fra 1983 til 2014, og den eneste grunnen til at vi ikke ser en direkte kollaps i villaksbestanden, er at beskatningen er kraftig redusert. Dette kan ikke være resultat av noe som helst annet enn den måten norsk oppdrettsnæring har blitt forvaltet på de siste 20, 25, 30 åra. Det er fravær av tiltak, fravær av effektiv politikk og fravær av krav som gjør at oppdrettsnæringen har fått lov til å fortsette å vokse voldsomt, selv om disse problemene altså etter helt oppdatert forskning enda en gang blir påpekt å være økende og ute av kontroll.

Miljøpartiet De Grønne har flere ganger rost fiskeriministeren for å foreslå nye tiltak og nye mekanismer som er bedre og mer forpliktende og potensielt mer effektive enn sine forgjengere. Det er bra at vi omsider diskuterer et regime der belastning på ytre miljø legges til grunn for totalproduksjonen, slik at det er prinsipielt mulig å se for seg en reduksjon i produksjonen som resultat av at miljøindikatorer ikke blir overholdt.

Men det forliket som Stortinget nå er blitt enige om, er dessverre noe annet. Det opprettholder nok en gang næringens hovedproblem, åpning for fortsatt vekst, som vil nulle ut miljøforbedringer. Det er den voldsomme veksten i næringen gjennom mange år som er årsaken til at diverse miljøtiltak ikke har fått den effekten på det ytre miljø som tanken var at de skulle få. For det er jo slik at selv om bare de beste anleggene, som holder lusekravene, får vokse, er lusesituasjonen for miljøet på kysten styrt av alle de andre anleggene, som ikke holder miljøkravene. Det er det som er et av de store problemene. Derfor vil det ryddige av næringskomiteen være å innføre en vekststans på f.eks. tre år, slik Miljøpartiet De Grønne har foreslått i Stortinget, og bruke den tida på å løse miljøproblemene en gang for alle, ikke på produksjonsøkning. Isteden har vi altså fått et forlik som åpner for en del gode muligheter, men som skal utrede, som skal utarbeide, som skal vente på planer om lusetiltak, rømningstiltak osv., og som refererer til nullvisjoner som har eksistert i årevis. Dette har vi dessverre hørt før – det er ikke det samme som konkrete tiltak.

Og det er ikke bare trist for miljøet på kysten, det er også trist for oppdrettsnæringen selv at norsk politikk og norsk stortingsflertall ikke greier å gjøre den jobben som den skylder næringen, og som den skylder kystmiljøet, nemlig omsider å få tatt de tiltakene som har vært foreslått i årevis for å løse relativt enkle problemer.

Miljøpartiet De Grønne legger i dag fram tre forslag, for det første om at Stortinget ber regjeringen inkludere rømning og svinn som indikatorer på konsesjonsnivå. Vi snakker altså i dag om et stortingsflertall som vil utarbeide en strategi mot rømning. Hva har egentlig foregått de siste 20 åra, mens millioner av laks har rømt? Å gjøre rømning til en indikator knyttet direkte til konsesjonsvilkår er et helt innlysende tiltak, som vil ha reell effekt. Så må man nesten spørre seg om det er derfor det ikke er innført.

En indikator for svinn er også nødvendig. Bortimot 20 pst. av laksen i dagens produksjon dør i merdene. Det er et tall som reiser svært store spørsmål om fiskevelferden, og det viser behov for langt mer effektive virkemidler for fiskevelferd enn det oppdrettsindustrien er pålagt i dag.

For det andre foreslår vi at Stortinget ber regjeringen innføre krav om individmerking av oppdrettslaks. Det er et eldgammelt forslag. Individmerking er en forutsetning for å kunne spore og gjenfange rømt laks og for å kunne gi effektive sanksjoner ved rømning.

De Grønne er glad for at komiteen trekker fram positive miljøaspekter ved lukkede anlegg, og at komiteen nå fjerner kravet om vederlag for landbasert oppdrett. Det er et stort framskritt i arbeidet med å løfte fram en sånn teknologi. Men derfor foreslår vi, som det tredje forslaget vårt, at det bør etableres et investeringstilskudd for lukkede anlegg eller teknologi med tilsvarende miljøfordeler. Tida må jo være overmoden for å utvikle løsninger som fra starten av fjerner de rømnings- og luseproblemene som helt åpenbart er innebygd i tradisjonell merdteknologi, ikke bare av hensyn til miljøet, men også av hensyn til en oppdrettsnæring som har behov for å få et spark der spark virker, for å bli verdensledende på teknologi.

Det er ganske spesielt å notere seg at det er veldig lenge siden sist Stortinget diskuterte miljøtilstanden i den øvrige norske industrien, som har potensielt utslipp av en bråte med miljøskadelige ting. Men vi diskuterer ikke det, fordi vi for lengst har truffet tiltak som bortimot automatisk holder den industrien innenfor de miljøkravene som Stortinget har vedtatt. Men det er all grunn til å tro at vi kommer til å møtes om kort tid og igjen diskutere miljøproblemene som oppdrettsnæringen har, fordi det fortsatt ikke er vilje til å treffe de konkrete tiltakene som vi vet vil få denne næringen til å løse miljøproblemene sine. Det er ikke å gjøre næringen en tjeneste, det er ikke å gjøre miljøet en tjeneste, og det er ikke å gjøre det grønne skiftet en tjeneste.

Så vi oppmuntrer regjeringen til å kjøre flere nye omdreininger på det tross alt positive som ligger i regjeringens forslag, og komme dit hen som vi vet vi må, til tiltak som faktisk gjør oppdrettsnæringen i Norge til en bærekraftig næring.

Presidenten: Da antar presidenten …

Rasmus Hansson (MDG) [12:42:18]: Jeg vil gjerne ta opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Da har representanten Rasmus Hansson tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:42:38]: Norsk havbruksnæring har vokst eventyrlig raskt, fra en attåtnæring på 1960/1970-tallet til dagens milliardindustri som sysselsetter tusenvis av mennesker og produserer vel ti millioner sunne måltider hver eneste dag.

Norsk sjømat er vår viktigste eksportartikkel etter olje og gass, men forskere har slått fast at det er et potensial for å seksdoble verdiskapingen i de marine næringene fra 2010 til 2050. Den største økningen – nesten en femdobling – skal altså kunne komme fra oppdrett. Dette forutsetter imidlertid at en rekke utfordringer løses. Grepene vi foreslår i denne meldingen, vil være med på å løse noen av disse utfordringene.

Norsk oppdrettsnæring er ikke bare ledende på produksjon av sunn sjømat i rene farvann. Kunnskapen og teknologien vi har utviklet gjennom å bygge opp denne næringen, er også en stor eksportmulighet. I meldingen ønsker vi å stimulere til ytterligere teknologiutvikling gjennom at vi fjerner antallsbegrensningen og vederlag for landbaserte konsesjoner. Lukkede anlegg i sjø vil kunne få grønt lys for vekst uavhengig av lusesituasjonen i området. Og vi vil legge til rette for et nytt virkemiddel i form av utviklingskonsesjoner som kan realisere nye teknologier, eksempelvis offshorebasert produksjon.

Jeg tror at eksporten av sunn norsk sjømat vil flerdoble seg i årene fremover, men også teknologi- og utstyrsnæringen har en meget lys fremtid foran seg. Jeg er derfor glad for at et bredt flertall i næringskomiteen er enig med regjeringen i at denne næringen trenger forutsigbare rammevilkår, og at en konkurransedyktig norsk havbruksnæring fordrer at rammebetingelsene ligger fast over tid.

En samlet komité er også enig i at vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett skal være miljømessig bærekraftig. Det er hensynet til miljøet som skal bestemme veksttakten i oppdrettsnæringen, ikke markedet.

Regjeringen har foreslått at vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett knyttes til en handlingsregel basert på et system med miljøindikatorer i produksjonsområder. Dette er et system som gir sterke incentiver til å drive miljømessig bærekraftig. Vi vil stimulere til at næringsaktørene investerer i teknologi og driftsformer som bidrar til at det miljømessige fotavtrykket holdes innenfor akseptable rammer.

Dagens oppdrettsanlegg påvirker ikke bare sitt eget nærområde. De påvirker hverandre, men også miljøet i et større område. Lakselus og næringssalter spres med vannstrømmer. Derfor kan vi ikke bare styre produksjonsvekst etter driftskrav på lokalitetsnivå. Vi må også forvalte næringen ut fra hva som er en akseptabel samlet påvirkning fra alle anlegg i et større geografisk område.

En forutsetning for en slik tilnærming er at det finnes et geografisk område der miljøpåvirkningene kan måles. Inndeling i produksjonsområder er en prosess jeg nå vil fortsette. Denne prosessen vil også involvere relevante aktører, slik at både næringen, kommunene og forvaltere kan være trygge på at vi vil finne avgrensninger mellom de ulike områdene som tar hensyn til praktiske forhold – innenfor rammen av hva som er naturvitenskapelig fornuftig. Dagens fleksibilitet med interregionalt biomassetak vil bli ivaretatt i det nye vekstsystemet.

Jeg registrerer at et bredt flertall i næringskomiteen støtter regjeringen på viktige punkter, som at det skal opprettes produksjonsområder, og at grensene for disse områdene skal fastsettes på bakgrunn av naturvitenskapelige vurderinger. Videre konstaterer jeg at det er enighet om et viktig prinsipp, nemlig at aktørene innenfor et område blir ansvarlig for produksjonsområdets samlede belastning.

Det er bred enighet om at lakselus og rømning er havbruksnæringens største miljøutfordringer på kort sikt, og det er bred politisk enighet om at lakselus er egnet som vekstindikator. Det er jeg glad for.

Det er her viktig å generere ny kunnskap, men det er vel så viktig å nyttiggjøre oss den kunnskapen vi allerede har. Vi ønsker å benytte den tilgjengelige kunnskapen fra flere fagmiljøer i ferdigstillelsen av en modell for å måle lusebelastning på villbestandene. Fram til systemet blir tatt i bruk vil forskningsmiljøene ha optimalisert modellen, i tråd med næringskomiteens ønske. Jeg er derfor trygg på at modellen vil bli et godt verktøy for å vurdere om det er rom for vekst når vi kommer til årsskiftet 2016/2017.

Det er også enighet om at rømning er mindre egnet som indikator for vekst. Men det betyr ikke at vi forlater nullvisjonen om rømning. Tvert imot: Vi tar denne utfordringen på største alvor.

Gjennom «Forskrift om fellesansvar for utfisking mv. av rømt oppdrettsfisk» har regjeringen sikret en forpliktende avtale med næringen om finansiering av oppfisking av rømt oppdrettsfisk. Avtalen vil være et viktig virkemiddel for å få bedre kontroll på utfordringene knyttet til rømning, men det betyr ikke at vi er i mål.

Rømning kan fortsatt skje – som ved ekstremværet sist vinter. Fiskeridirektoratets gjennomgang av de mange rømningshendelsene har vist at svikt i fortøyninger var den viktigste årsaken til at orkanen fikk så store konsekvenser. Jeg venter nå på direktoratets rapport og konklusjoner og er om nødvendig rede til å iverksette nye rømningsforebyggende tiltak. Jeg vil derfor, slik komiteen ber om, sette i gang arbeidet men en strategi mot rømning, der bl.a. erfaringene fra uværet sist vinter vil bli tatt med i arbeidet.

Jeg er tilfreds med at næringskomiteen slutter seg til at det ikke bør innføres en arealavgift for havbruksnæringen. Kommune-Norge får mye igjen for å være havbruksnæringens verter. De får arbeidsplasser og skatteinntekter, og ikke bare fra selve havbruksnæringen. For hver arbeidsplass i havbruksnæringen skapes fire arbeidsplasser i andre virksomheter.

Det er regjeringens politikk at kommunene skal få store deler av vederlaget ved tildeling av vekst. Komiteen legger nå opp til at en rekordhøy andel av vederlaget, 80 pst., vil gå til kommunal sektor. Regjeringen vil, som komiteen ber om, nå starte arbeidet med opprettelsen av et havbruksfond og utvikle fordelingsnøkler for å sikre en rimelig fordeling av vederlagsinntektene, basert på kommunenes evne og vilje til å være gode tilretteleggere for havbruksnæringen.

Norsk økonomi trenger flere vekstnæringer. Vi trenger som aldri før flere ben å stå på. Det er gode grunner til at havbruk bør være en av de store næringene vi skal leve av fremover. Bærekraftig matproduksjon er kanskje noe av det mest fornuftige vi kan bruke norskekysten til. Et forutsigbart system for kapasitetsjusteringer i norsk lakseoppdrett vil bidra til en lys fremtid for en næring med et stort vekstpotensial.

Denne stortingsmeldingen er en klar invitt til at oppdrettsnæringen investerer mer i grønnere teknologi. Slik kan næringen effektivt påvirke sine egne vekstmuligheter.

En femdobling av oppdrettsnæringen fram mot 2050 handler både om å gjøre næringen grønnere der den er i dag, og å stimulere teknologiutvikling, slik at næringen de neste tiårene kan ta i bruk nye arealer både på land og lenger til havs. I Norge har vi verdensledende kunnskapsmiljøer og ambisiøse næringsaktører, og dermed de aller beste forutsetninger for å kunne lykkes med dette.

Slik kan altså lille Norge spille en stadig større rolle når det gjelder å levere sunn mat til verden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) [12:51:31]: På fredag den 12. juni kunne vi lesa i ei pressemelding at fiskeriministeren føreslår endringar i vekst for havbruk og sender på høyring eit forslag om nettopp dette. Det skjer altså midt mellom komitébehandlinga om vekst i havbruk og stortingsbehandlinga om vekst i havbruk.

Korleis vil fiskeriministeren forklara dette, som må sjåast på som ein total mangel på respekt for Stortinget?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:52:09]: Jeg kan vanskelig forstå det spørsmålet eller den anklagen som her fremsettes fra representanten Ingrid Heggø. Fra mange stortingsrepresentanter, fra mange miljøer, har man etterlyst de nye verktøyene for å sikre at denne næringen skal kunne utvikle seg videre. Vi har altså sendt på høring det som skal være forslaget til et nytt verktøy, som disse forskningstillatelsene i dag ikke er i stand til å svare på, når denne næringen ønsker å utvikle seg med større teknologisprang og med mer vekt på det grønne. Jeg kan altså ikke med min beste vilje forstå noe annet enn at et samlet storting, også nå når dette er sendt på høring, burde si seg enig i at det er viktig at myndighetene legger til rette.

Ingrid Heggø (A) [12:53:06]: Det går ikkje på innhaldet. Det går på respekten for det som Stortinget skal handsama – vekst i havbruksnæringa. Vi er midt mellom handsaminga til komiteen og Stortinget når ministeren har det så travelt at ho ikkje kan venta to dagar. Det er urovekkjande å ha ei mindretalsregjering som neglisjerer Stortinget.

Mitt spørsmål er: Kan vi vera trygge på at ministeren tek det inn over seg, og kan ho garantera for at det som Stortinget har kome med av forslag til denne meldinga, vert følgt opp?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:53:51]: Jeg mener at jeg ikke ville gjort jobben min som statsråd dersom jeg ikke var maksimalt opptatt av å legge til rette for en næring som en samlet komité sier det er viktig å videreutvikle. Vi har sendt på høring et forslag til endringer i en forskrift, som det er statsråden og departementet som fastsetter. Jeg har lest innstillingen og er veldig glad for den store grad av enighet som ligger der, og vi skal selvfølgelig følge opp det som står der, men jeg leser altså innstillingen sånn at det vi nå har sendt på høring, er en sterkt ønsket utvikling fra et samlet storting. Jeg kan fortsatt ikke forstå hvordan man kan kritisere at vi skal finne de nye virkemidlene som skal bidra til at vi utvikler norsk havbruksnæring i grønnere og mer konkurransedyktig retning.

Ingrid Heggø (A) [12:54:56]: Poenget er nettopp at Stortinget ikkje hadde handsama dette før fiskeriministeren sende det ut på høyring. Det er, uansett korleis vi vrir og vender på det, oppsiktsvekkjande at ein ikkje hadde tid til å venta på stortingshandsaminga, men fann ut at ein måtte ta det midt imellom.

Så eg spør igjen: Kan fiskeriministeren garantera at dei forslaga som ein samla komité fremjar her i dag, vil verta følgde opp?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:55:29]: Jeg ser ingen motsetning mellom det som ligger i innstillingen her, og det at vi nå legger til rette for nye virkemidler i verktøykassa for å utvikle næringen videre.

Jeg konstaterer at mange partier her på Stortinget, inkludert Ingrid Heggøs eget parti, har etterlyst nettopp de grepene som foreslås tatt. Dette er en forskrift som det ligger til statsråden og departementet å fastsette. Og jeg kan da fortsatt ikke forstå annet enn at det er min jobb, min plikt, å bidra til å tilrettelegge for næringen. Og jeg konstaterer at samtlige næringsorganisasjoner og en rekke enkeltaktører har vært ute og sagt: Ja, dette er den type nye virkemidler vi trenger hvis norsk havbruksnæring skal kunne utvikle seg videre, og hvis leverandørindustrien skal kunne utvikle seg videre. Og det er særlig viktig i en tid hvor vi ser at det butter imot i andre sektorer, og hvor den kompetansen som fins på teknologi- og ingeniørsida, kan tas over og komme havbruksnæringen til gode.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:56:38]: Representanten Knag Fylkesnes var opptatt av at havbruksnæringen måtte ha en reell bærekraft hvis det skulle bli vekst. Han ga statsråden ros når det gjaldt å sette tøffe krav, men var vel litt mer usikker når det gjaldt forskning og utvikling i denne sektoren. Komiteen har vært på befaring to steder, bl.a. i Florø. Der møtte vi Karstensens Fiskeoppdrett og Marø Havbruk. Vi så på luseskjørtet, vi så på lakselus, vi så på produksjon av leppefisk, og vi hørte om brønnbåtbestillingen som noen mellomstore oppdrettere hadde gått sammen om, for å ta tak.

Hva er statsrådens inntrykk når det gjelder forskning og utvikling i denne sektoren?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:57:35]: Det er et veldig viktig tema som representanten Hjemdal tar opp. Det er mitt klare inntrykk at næringen bruker stadig mer ressurser, men jeg skulle ønske at næringen hadde tatt enda større sats. Det er fortsatt viktig at myndighetene gjør det vi kan, men det er også viktig at næringen nå ser, ut fra denne meldingen, at med den innretningen som det fremtidige vekstsystemet får, vil enhver krone mer som de investerer i utvikling av ny teknologi og mer bærekraftige driftsformer, være med på å gi dem selv større sannsynlighet for vekst i det nye systemet.

Sånn sett mener jeg at det skjer mye spennende. Det er veldig gode relasjoner nå mellom kunnskaps- og kompetansemiljøene og forskningsinstituttene på dette området. Regjeringen legger også til rette med Arena-programmet, NCE og GCE. Det gjøres mye, men næringen kan absolutt gjøre enda mer selv.

Geir Pollestad (Sp) [12:58:44]: Jeg vil gjerne utfordre litt på det som gjelder arealavgift, eller havbruksfond, som ble barnets navn. Det skulle komme til erstatning for et bingosystem, som en har i dag, der den kommunale andelen er henholdsvis 50 pst. og 60 pst. enten det gjelder vekst på eksisterende konsesjoner eller nye konsesjoner. Nå skal dette gå opp til 80 pst. Det er også svært bra at dette går via et fond og blir fordelt både til dem som har oppdrett fra før, og til nye.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden garantere at fra 1. januar 2016 vil alle inntekter fra nye konsesjoner og vekst på eksisterende konsesjoner fordeles ut fra en fordelingsnøkkel på 80 pst. til kommuner og fylker, og 20 pst. til staten?

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:59:43]: Jeg er veldig godt fornøyd med det flertallet i Stortinget som nå har pekt på at det er inntektene fra vederlaget som skal inn i et fond, og som så skal utbetales til kommuner som er gode vertskapskommuner og legger til rette for denne næringen. Jeg har fått det jeg oppfatter som en klar marsjordre fra Stortinget, og jeg signaliserte i mitt innlegg at vi omgående vil starte arbeidet med å utvikle det nye systemet, opprette dette fondet, og også lage forslag til disse fordelingsnøklene. Dette tror jeg det er ganske viktig å tenke igjennom sånn at vi får noen incentiver som gjør at vi får til den gode tilretteleggingen fremover. For skal denne næringen kunne vokse seg større, er vi avhengige av at vi får flere kommuner som er velvillige, og som gjør sin jobb med å legge til rette for nye arealer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:00:51]: Eg er nok meir einig med ministeren enn representanten Hjemdal når det gjeld synet på FoU-satsinga i næringa. Eg har òg kome fram til at her treng ein verkeleg ei høgare satsing, og eg vil håpe at ministeren kviskrar dette i øyret til partifellane sine. SV har eit forslag inne i salen i dag, som nettopp skal ha som mål å auke FoU-andelen både hos offentlege myndigheiter og i privat sektor.

Det eg ønskjer å stille spørsmål om, er lakselus. Eg er heilt einig i at lakselus er ein veldig viktig indikator, men det er jo ikkje den einaste indikatoren som er viktig. I meldinga og i komitéinnstillinga peikar ein på at her må det fleire indikatorar til for å gje eit reelt bilete av påkjenninga dette er.

Korleis vil regjeringa jobbe vidare med dette, og vil det kome indikatorar på f.eks. utslepp, som er ein god indikator på produksjonsområdenivå?

Statsråd Elisabeth Aspaker [13:01:53]: Det som er viktig med de indikatorene som skal ligge i det fremtidige systemet, er at det er indikatorer som åpenbart påvirker miljøet rundt. Vi har gjort opp status og sagt at per i dag er lus den mest opplagte indikatoren. Systemet er jo dynamisk, så her er det mulig å legge til indikatorer og justere på indikatorer. Vi har også pekt på at størrelsen på næringen i dag ikke tilsier at vi her og nå trenger utslipp som indikator, men skal næringen vokse og bli fem ganger så stor, må vi ta høyde for det. Derfor skal vi allerede nå starte arbeidet med å utvikle en sånn utslippsindikator.

Stortinget har bedt om at man skal vurdere indikatorer for fiskehelse og svinn. Det skal vi selvfølgelig også gå i gang med, men det ligger altså litt lenger fram i tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:03:09]: Her var det et par innlegg som krever noen korte kommentarer.

Representanten Pollestad sier at vi må være klar over at det har vært levert vekst også tidligere. Det er jeg helt enig i. Men når det har vært viktig for oss å markere at det skal være forutsigbar vekst, og at det skal være objektive kriterier, har det sin bakgrunn i bl.a. at de to tildelingsrundene som var under det rød-grønne styret, ennå ikke er kommet ut av rettssalen – de er faktisk ikke avklart ennå. Tildelingsrundene går i rettsvesenet i dag. Det er det som er litt av tanken bak dette med objektive tildelingskriterier. Det skal være lettere, og det skal være et rent konkurransemoment, slik at det kan være større forutsigbarhet for næringen, og at næringen på den måten skal legge flere ressurser i forskning og utvikling. Det er det ene.

Så til replikken fra representanten Ingrid Heggø. Den må jeg si jeg har store problemer med i det hele tatt å forstå. I innstillingen sier komiteen – og det er altså en enstemmig komité, og jeg kan ikke minnes at Arbeiderpartiet i det hele tatt hadde noen reservasjoner når det gjaldt dette:

«Komiteen deler regjeringens oppfatning om at det er nødvendig å øke både den offentlige og den private FoU-innsatsen.

Komiteen merker seg videre at regjeringen i større grad enn for dagens forskningstillatelser åpner for tildeling til utviklingsformål. Komiteen støtter dette.

Komiteen mener at flere tildelinger av FoU-konsesjoner må bidra til teknologiløftene i næringen, og at disse bør få et tidsperspektiv som bedre kan forsvare store investeringer.»

Dette sier komiteen enstemmig i innstillingen. Så er det sendt ut på høring en forskriftsendring som oppfyller dette.

Det er ganske merkelig at Arbeiderpartiet kan mene at dette er å gå imot Stortinget, og at timingen er dårlig. Timingen kan da ikke være bedre, hvis det ikke er slik at Arbeiderpartiet mener at dette må man vente med – all positiv utvikling skal man vente med. Det er den eneste motivasjonen jeg kan finne for noe slikt. Vi har jobbet mye for å finne ut hva slags vei replikkene kunne komme. Denne skjøt de slik at jeg nesten satt forstyrret igjen.

Her får vi klare merknader, en klar innstilling fra komiteen og en klar henstilling om at vi skal satse mer på forskning og utvikling. Statsråden leverer nesten ordrett – og så er altså timingen for dårlig. Det skjønner jeg ikke.

Ingrid Heggø (A) [13:05:51]: Poenget med den replikken eg hadde, går ikkje på innhaldet. Eg har ikkje sagt at Arbeidarpartiet er imot noko av det som er sendt ut på høyring – men det går på prosessen. Stortinget har ikkje behandla vekst i havbruksnæringa. Når ein er så ivrig at ein midt mellom komitéhandsaminga og Stortingets handsaming sender ut på høyring, synest eg det er eit alvorleg varsku om kva vi har i vente.

Statsråden svarte heller ikkje på kvifor ein ikkje ville venta på stortingsbehandlinga. Det var snakk om to dagar. Det kan då ikkje vera så om å gjera å få ting ut før Stortinget har uttalt seg om saka. Stortinget er, uansett om representanten Bakke-Jensen meiner det eller ikkje, overordna regjeringa.

Eg er uroleg over manglande svar frå statsråden. Eg er uroleg når ein ikkje kan gje den garantien eg bad om tre gonger, om at Stortingets vilje skal verta gjennomført. Eg har enno ikkje fått noko svar på det.

Statsråd Elisabeth Aspaker [13:07:19]: La meg starte med å si til representanten Ingrid Heggø at i mitt siste svar til henne viste jeg til at jeg har lest innstillingen nøye, jeg har merket meg alle de henstillinger som er kommet fra komiteen, jeg har merket meg forslagene som ligger der, og det er selvsagt regjeringens oppgave å følge opp det som er komiteens og Stortingets vilje i denne saken.

Men det er altså ikke mange uker siden jeg fikk et skarpt spørsmål fra representanten Trond Giske om hvor det ble av mulighetene til å realisere f.eks. denne offshore havmerden som SalMar har på tegnebrettet, og hvor NTNU og fagmiljøene i Trondheim er tungt inne. Så sendte jeg det på høring nå på fredag – etter at komiteen hadde avgitt en enstemmig innstilling hvor man ber om det samme, og utålmodigheten har vært stor hos mange representanter her og fra næringen – og så skal altså det være galt.

Jeg skjønner at Arbeiderpartiet sliter med at de sitter i opposisjon og kanskje skulle gjerne vært avsender av de kloke forslagene selv, men jeg mener fortsatt at det er min jobb å legge til rette for at vi kan bruke de virkemidlene vi har på FoU-området.

Vi er i en situasjon hvor dynamikken i havbruksnæringen har vært sånn at den har vokst forbi og ut av de virkemiddelporteføljene vi hadde for å ta de store teknologiskrittene. Det å gjøre dette i en tid hvor olje- og gassnæringen sliter, hvor vi har ledige ingeniører, hvor vi har ledige teknologer – timingen kunne vel antagelig ikke ha vært bedre.

Dette er virkelig å ta grep for å få til omstilling og for å posisjonere norsk havbruksnæring og norsk leverandørindustri i fremste rekke, slik at også andre land sier «Look to Norway», kommer til Norge og ønsker å lære av oss, få til teknologioverføring og kjøpe det vi kan greie å produsere, og det bidrar til at vi kan utvikle oppdrettsnæringen i en grønnere retning.

Så igjen må jeg bare si: Jeg stiller meg undrende til den kritikken jeg her får, men jeg merker meg at representanten Heggø er en enslig svale, og at alle andre som har kommentert forslaget, faktisk har tatt det imot og nærmest gitt det applaus.

Gunnar Gundersen (H) [13:10:16]: Jeg synes det er ganske bemerkelsesverdig at en næring med sånn vekstkraft – og i og for seg også med noen utfordringer – har gått gjennom Stortinget med så stor enighet som dette, og at Arbeiderpartiet velger å bruke tre replikker på en ren formalisme og kanskje egentlig, som statsråden sa, ønsket å være avsender på disse tingene selv.

Til Pollestad, som sa at det ikke var en altfor god melding: Jeg synes det er mye som tyder på at det er en strålende melding. Statsråden har store ambisjoner, også når det gjelder miljøet. Det tror jeg næringen skal være veldig glad for, for det er klart at er det én ting som kan være en utfordring for oppdrettsnæringen, er det miljøproblematikken. At statsråden har større ambisjoner enn flertallet på Stortinget, tror jeg man skal være veldig godt fornøyd med.

Jeg synes egentlig replikkordskiftet her viste akkurat det vi har hatt en følelse av: at Arbeiderpartiet egentlig har veldig lyst til å være forslagsstiller og å være pådriveren bak mye av dette selv, og jobber intenst for å legge litt hindringer i veien for en statsråd som har meget store ambisjoner på vegne av næringen. Det tror jeg kysten skal være meget glad for.

Geir Pollestad (Sp) [13:11:54]: Først: Når det gjelder høringen, skal jeg ikke bruke de store ordene. Men en kunne godt ha avventet de to dagene til Stortinget har behandlet saken, som altså skjer i dag. Jeg skal ikke drøye debatten lenger på det.

Men det var representanten Gunnar Gundersens innlegg som fikk meg til å gå opp her, for det må komme fram i debatten at jeg sjelden har opplevd så sterke reaksjoner i noen næring på grunn av en melding, som det som har kommet fra havbruksnæringen i denne saken. Det har blitt brukt sterke ord, og det har også – oppfatter jeg – vært bred enighet om at det opplegget som opprinnelig lå i meldingen, ville være et opplegg som ville føre til nedgang på kort sikt. At reaksjonene har vært sterke, framkom både på befaringene komiteen har hatt, på høringen og i det offentlige ordskiftet.

Men så mener jeg at komiteen, og også Høyre og Fremskrittspartiet, har bidratt konstruktivt i de samtalene vi har hatt, sånn at vi nå har fått en melding og en innstilling som næringen har funnet grunnlag for å gi ros til. Det er bra, og det var mitt poeng i mitt første innlegg.

Presidenten: Representanten Ingrid Heggø har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ingrid Heggø (A) [13:13:44]: For siste gong i dag iallfall: Det er ikkje sjølve forslaget Arbeidarpartiet er imot – det trur eg eg har poengtert veldig mange gonger – men det er sjølve prosessen eg set eit stort spørsmålsteikn ved. Ein minister må faktisk halda seg til Stortinget og ikkje til ei komitéinnstilling, og eg er veldig uroleg over den manglande respekten for det som Stortinget står for, og for den vidare oppfølginga av eit stortingsfleirtal.

Så meiner eg at komiteen har bidrege til at den meldinga som låg på bordet, som vart veldig dårleg motteken av næringa sjølv, har gått i heilt riktig lei. Eg meiner òg vi har funne ein rett balanse mellom villfiskinteressene og oppdrettsnæringa.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:14:53]: Jeg vil bare avklare med hensyn til mesteparten av den harde kritikken som kom fra næringen da meldingen kom. Den kom fra dem i næringen som mener at det ikke er noen sammenheng mellom lusepåslag på oppdrettslaks og villaks. Der er jeg veldig fornøyd med at komiteen er ganske klar. Denne sammenhengen ser man, og i den grad det sås tvil om det, sier man at føre-var-prinsippet skal gjelde, så der treffer meldingen veldig godt. Det kan ikke skapes et inntrykk av at det kom en melding fra statsråden som hele næringen var imot. Store deler av de sterke stemmene mener at den sammenhengen ikke finnes. Det kan godt hende at vi en eller annen gang finner ut at det stemmer, men den kunnskapen har vi ikke nå. Derfor har meldingen truffet i forhold til kunnskapsinnhentingen og modellene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:15:55]: Takk for denne debatten. Jeg synes vi inntil et visst tidspunkt har klart å løfte fokus og ha de riktige visjonene og vyene for denne næringen. Det er riktig at vi i næringskomiteen gjennom denne innstillingen har funnet et balansepunkt, og det er det det dreier seg om, å finne et balansepunkt som er fremtidsrettet for havbruksnæringen. Vi har funnet balansepunktet der villfiskens venner er fornøyd, og der de som driver egen næring, er fornøyd, og så gir vi noen utfordringer til forskningen for å bli enda bedre der vi ikke har nok kunnskap.

Komiteen legger til grunn et føre-var-prinsipp. Vi legger til grunn at det må være bærekraftig vekst, og da må næringen ha kontroll på lus, kontroll på rømning osv. Vi har en naturgitt forutsetning i landet vårt gjennom Golfstrømmen, og den sier komiteen at vi skal bruke.

Nettverk fjord- og kystkommuner er glade for det fondet som komiteen kom fram til for å gi ressurser tilbake til kommunene – de er skuffet over at det ikke ble en arealavgift som de hadde pekt på, men de er tross alt glade for at det etableres et fond – så vi har klart å gi mer midler til kommuner og fylkeskommuner, og vi har funnet et bedre balansepunkt for denne næringen, der vi vekter miljøet framfor noe.

Statsråd Elisabeth Aspaker [13:17:51]: Jeg har lyst til å takke komiteen for stort engasjement i denne saken. Dette er en kolossalt viktig næring, og jeg synes det engasjementet som komiteen har vist, også reflekterer hvor viktig næringen er. Jeg tror det var representanten Knag Fylkesnes som sa at for en del av disse kystsamfunnene som i dag lever av oppdrettsnæringen, hadde alternativet kanskje vært at det hadde vært få igjen, og den siste kom til å slukke lyset. Så næringens betydning for kysten og Norge kan det ikke herske noen tvil om.

Så har jeg også lyst til å si at det er helt rett at det har vært kritiske røster fra næringen. Men det er altså et politisk ansvar å tenke helhet, og naturmangfoldloven pålegger oss å tenke helhet. Vi kan ikke bare se på en og en bedrift, ett og ett selskap, men jeg skjønner at næringsaktørene gjerne kan se ting fra et sånt perspektiv. Men det er vårt ansvar å ta det helhetlige ansvaret, og det mener jeg at komiteen har gjort på en veldig god måte, og jeg mener vi har fått tilslutning til det som er hovedgrepene i meldingen.

Så har vi en vei å gå nå i den videre prosessen, hvor vi skal foredle, hvor vi skal få på plass modeller, hvor vi skal innhente kunnskap fra flere fagmiljøer, og hvor vi skal sikre oss at det systemet vi ender opp med, blir et godt og fremtidsrettet system for næringen. Men jeg minner om at da vi gjorde det forrige store grepet i norsk havbruksnæring, i 2005, da vi innførte MTB-regimet, var næringen den gangen svært skeptisk til det. I dag omfavner man det systemet, og ingen vil tilbake til fôrkvoter og det som på en måte var regimet før det. På samme måte tenker jeg at ja, det er en utfordring og en overgang nå, men jeg mener at så viktig som denne næringen er, og når vi ser den i et 35-årsperspektiv fram til 2050, legger vi nå på plass et system som er levedyktig i møte med det som er ambisjonen, at vi skal kunne femdoble produksjonen innenfor norsk havbruksnæring. Jeg vil også våge den påstand at ingen regjering har, før denne regjeringen, lagt fram en melding med så sterke incentiver til næringen selv om å utvikle ny teknologi og om å utvikle nye driftsformer som skal bidra til at vi blir best i verden også i fremtiden på produksjon av mat gjennom akvakulturnæringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.