Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Kristin Vinje – for sakens ordfører, Kent Gudmundsen.

Kristin Vinje (H) [13:11:08]: Jeg vil på vegne av saksordføreren, Kent Gudmundsen, takke komiteens medlemmer for godt samarbeid i behandlingen av representantforslaget om innføring av gratis skolemåltid i grunnskolen.

Barn og unges helse er et viktig tema, og hele komiteen mener det er sentralt at barn etablerer gode kostholdsvaner tidlig i livet. Det er derfor viktig at samfunnet stimulerer til et sunnere kosthold. Det er ingen tvil om at skolemåltidet har en viktig funksjon utover det rent ernæringsmessige, det har også en sosial funksjon og bidrar til helse, trivsel og læring.

Komiteen støtter opp under kommunenes innsats for å tilrettelegge rundt gode skolemåltider og ser frem til regjeringens gjennomgang av støtteordningene som skal lede til bedre rammer for skolemåltidet. Dette vil, sammen med erfaringene fra flere skoler og kommuner som innenfor dagens rammer har satt i gang ulike måltidsordninger, med ulike former for finansiering, danne et bedre grunnlag for å sette opp bedre rammer.

Helsedirektoratet gir anbefalinger for skolemåltidet som bygger på at elevene har med matpakke, at det tilbys melk og frukt eller grønt, og at det er minst 20 minutters spisetid.

Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter – som ble behandlet her våren 2015, understreker betydningen av at myndighetenes anbefalinger om 20 minutters spisetid følges opp i skolen. I dag er det separate ordninger for melk og frukt og grønnsaker. Skolemelk subsidieres gjennom omsetningsavgiften, og abonnementsordningen for skolefrukt subsidieres over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Så langt er ikke tilbudet godt innarbeidet, da det høsten 2014 i snitt bare var 11 pst. av alle elever, og bare 4 pst. på 8.–10. trinn, som benyttet ordningen. Skolemelk har en oppslutning på om lag 50 pst. av elevene, men deltakelsen faller fra barnetrinnet til ungdomstrinnet. På skoler som bare har ungdomstrinn, er det bare 10 pst., men det er store regionale forskjeller.

Regjeringen og helseminister Bent Høie har varslet at man skal se på mulighetene for alternativ bruk av midlene for skolefrukt, samtidig som midlene skal ses i sammenheng med andre ressurser på matområdet som kan brukes inn mot skoleområdet for å få bedre effekt.

Jeg vil knytte noen kommentarer til saken som begrunner Høyres syn. Det har ikke vært tradisjon for servering av mat i norsk skole, noe som betyr at vi har bygg f.eks. som ikke nødvendigvis er konstruert eller dimensjonert for utvidelse av tilbudet på skolemat. Hva det vil bety å tilpasse dette, og hvilke kostnader det vil medføre, er avhengig av hvilken type mat man skal få og hvilket utstyr man trenger for å lage og servere maten.

En beregning fra Finansdepartementet anslår at det vil koste om lag 3,6 mrd. kr å gi skolemat til alle elevene på alle trinn. Andre og tidligere estimater har beregnet at servering av f. eks. et brødmåltid, som selv smøres av elevene på skolene, vil koste om lag 1,76 mrd. kr. Slik servering og felles tilberedelse vil også kreve godkjenning fra forskjellige tilsyn, som Mattilsynet, og gjennomgang av smittekontroll osv., noe som vil medføre ytterligere kostnader.

Det er mange gode eksempler på skoleeiere som på ulike måter legger til rette for gode matvaner i skoletiden, og som på forskjellig vis følger opp anbefalingene fra Helsedirektoratet. Dette kan være alt fra holdningskampanjer overfor foreldre og elever om betydningen av å ta med matpakker med sunt innhold til å innføre ulike ordninger for matservering i skoleeiers egen regi.

Flertallet i komiteen, bestående av medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, står sammen om å prioritere tiltak for å styrke kvaliteten i undervisningen gjennom tidlig innsats i skolen og kompetanseheving blant lærere og skoleledere høyere enn innføring av et gratis skolemåltid i grunnskolen.

Lasse Juliussen (A) [13:15:18]: Det er en viktig debatt som er reist med dette representantforslaget, som tar opp flere interessante problemstillinger. Det handler om en økt innsats for økt læringsutbytte, det handler om folkehelse, og det handler om sosial utjevning.

Vi har hatt en gratisordning med frukt og grønt i skolen som har gitt gode resultater. Resultatet fra den ordningen er en viktig del av grunnlaget for hvorfor Arbeiderpartiet ønsker en skolematordning, og det viser hvorfor en skolematordning er et viktig folkehelsetiltak. Ifølge Nordisk ministerråd har studier vist at vi gjennom ordningen med gratis skolefrukt ser langtidseffekter som viser større inntak av frukt og grønt, og vi har i deler av landet klart å øke konsumet hos alle grupper elever, uavhengig av sosial status. Inntak av frukt og grønt og sunn mat virker positivt på folks helse, og slik sett har det også en sosialt utjevnende effekt. Vi vet at å etablere gode helsevaner tidlig i livet har stor innvirkning på muligheten til å lykkes på skolen og i arbeidslivet.

Arbeiderpartiet mener at de helsegevinstene som kan komme av en nasjonal ordning med sunne matvarer som alle får ta del i, er godt dokumentert. Det viser skolefruktordningen. Forskning fra Universitetet i Agder har vist at elever som får frukt og grønt på skolen, spiser mindre søtsaker. Det er størst endring blant dem som tidligere var storforbrukere av søtsaker. Gratis skolefrukt gir varig økt inntak av frukt og grønt hos barn og unge. Elever etablerer sunnere vaner som de tar med seg videre i livet. Blant elever som har fått gratis skolefrukt, rapporteres det om mindre overvekt åtte år etter at de var med i ordningen, enn blant elever som ikke fikk det samme tilbudet.

Vi i Arbeiderpartiet skulle ønske at ordningen med gratis skolefrukt fortsatt fantes, men vi mener også at de resultatene vi har sett av ordningen, sammen med tilgjengelig forskning på organiserte skolemåltider, viser at det er på tide å gå enda lenger. Flere forskningsprosjekter fra bl.a. Trøndelag Forskning og Utvikling, Nordisk råd, SINTEF mfl. peker på de ulike positive effektene av et organisert måltid i løpet av skoledagen.

Mat i skolen har både ernæringsmessige og sosiale fordeler. I tillegg ser det ut til å ha en positiv effekt for læring. Hedmarksforskeren Lars Lien fant i sitt doktorgradsarbeid sammenheng mellom karakternivå og inntak av frokost. I sin studie i Oslo fant han at elever som ikke spiser frokost, har dobbelt så stor sannsynlighet for dårlige karakterer som elever som spiser frokost daglig. Så kan det være vanskelig å si for sikkert om dårlig ernæring gir dårlige resultater og god ernæring gir gode resultater, eller om dette henger sammen med andre sosiale faktorer som også gir utslag på skoleresultater. I den sammenhengen er det interessant at forskningsmiljøer innen sosial ulikhet peker på at mat i skolen vil være et viktig bidrag mot sosiale forskjeller i helse. Organisert skolemat vil kunne gi direkte positive konsekvenser for skoleresultater, men det kan først og fremst gi et viktig bidrag til å utjevne noen av de sosiale forskjellene som også virker inn på både helse og skoleresultater.

En organisert skolematordning vil først og fremst være et viktig folkehelsetiltak, men med flere positive virkninger. Derfor mener Arbeiderpartiet at en skolematordning som favner alle, vil ha stor samfunnsmessig nytte. Det er mange skoler som alt har innført ulike typer ordninger med gode resultater. En evaluering av et frokostprosjekt i Buskerud fylkeskommune viser en økning på 42 pst. når det gjelder hvor mange som spiser frokost hver skoledag. 22 pst. av elevene svarer at skolefrokosten har ført til at de generelt spiser sunnere og oftere. Slike prosjekter kan vi se på skoler over hele landet. De som sitter med det daglige ansvaret for læringsutbyttet, skoleresultater og elevenes hverdag, ser på skolemat som et nyttig og virksomt tiltak.

Disse forsøkene rundt omkring viser også at det kan være mange måter å løse en skolematordning på. Arbeiderpartiet ser for seg en enkel ordning som tilbys elevene i løpet av skoledagen i skolens regi, eller i samarbeid med andre. Men det er viktig at det må være stor grad av frihet for kommunene og skolene til å innrette tilbud om skolemat på en måte som passer den enkelte skole. Om det skal skje før skoledagen eller i løpet av skoledagen, bør være opp til den enkelte skole eller skoleeier. Det kan være ulike behov, og de forholdene kjennes best lokalt.

På bakgrunn av dette ønsker Arbeiderpartiet å be regjeringen legge fram en sak om hvordan vi kan innføre et tilbud om et skolemåltid i grunnskolen, finansiert og begrunnet som et folkehelsetiltak. En slik sak må peke på ulike alternativer for finansiering, organisering og innretning av skolemåltidet.

Presidenten: Representanten Lasse Juliussen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bente Thorsen (FrP) [13:20:26]: La meg først og fremst slå fast at Fremskrittspartiet er opptatt av barn og unges helse, og vi mener at sunn og næringsrik skolemat er viktig for elevene. Samtidig mener vi at det er foreldrenes ansvar å sørge for dette.

Fremskrittspartiet støtter regjeringens arbeid med å fastsette tilstrekkelig tid til skolemåltid samt utredning av å organisere og finansiere måltid etter lokale forhold. Men skolene skal i samarbeid med foreldrene avgjøre om de vil ha skolemat.

Undersøkelsen som Norges forskningsråd publiserte i 2012, viser at langt de fleste, hele 86 pst. av elevene, har med seg sunn skolemat hjemmefra. Samtidig er det bekymringsfullt dersom de 14 pst. som svarer at de ikke har med mat hjemmefra, går uten mat i løpet av skoledagen. Derfor er det viktig at skole og hjem samarbeider og påpeker betydningen av å ha med seg skolemat.

Det finnes en rekke skoler i dag som tilbyr elevene skolemat for en billig penge. For eksempel på Varhaug skule ved Stavanger har de fått servert skolemat i fem år. Det koster 8 kr per dag og 608 kr i halvåret, ifølge skolens nettsider. Det står i stor kontrast til det beløpet det er snakk om i det forslaget som foreligger i denne saken.

En nasjonal ordning med gratis skolemåltider vil medføre betydelige investerings- og driftskostnader, samtidig som Norge står overfor enorme utfordringer. Det offentliges utgifter skyter i været på grunn av en helt ekstraordinær situasjon med rekordstor strøm av asylsøkere og migranter. Dette vil selvsagt også sette sitt preg på skoler og barnehager på litt sikt. Kapasiteten må bygges kraftig ut, og det vil koste mye. Samtidig synker det offentliges inntekter på grunn av lav oljepris. Det er bl.a. i lys av dette vi må se på SVs forslag om såkalt gratis skolemat.

I skolen må man prioritere lærere, oppgradering av utstyr og skolebygg. Dette er komplisert og ressurskrevende, både personellmessig og økonomisk. For Fremskrittspartiet er det mange tiltak som bør gjøres i skolen, som er betydelig viktigere å få på plass enn skolemat finansiert av det offentlige.

I vanskelige tider må det prioriteres. Fremskrittspartiets prioriteringer er klare: Vi ønsker å prioritere læringsfremmende tiltak i grunnopplæringen, lærerløft, realfagsløft og lesesatsing. Utfordringene norsk skole står overfor, løses ikke ved å pålegge skattebetalerne ytterligere byrder for å betale for mat på skolen, men ved å legge vekt på kvalitet, oppfølging og gode lærere.

Fremskrittspartiet mener at det er foreldrenes ansvar å sørge for at elevene har mat med seg på skolen. Vi er skeptiske til at det offentlige påtar seg stadig flere oppgaver. Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti, som faktisk ønsker grenser for hva det offentliges rolle skal være. Vårt hovedmål er sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Av dette følger også at Fremskrittspartiet er kritisk til «gratis» skolemat.

SVs velmente forslag er kostbart å gjennomføre. Men jeg mener det også er alvorlig at det er et forslag med tydelige elementer av tvang. Foreldre og barn skal påtvinges nok en offentlig ordning – noen utenfor oss selv skal overta ansvaret og «påtvinge» oss større likhet. Prisen vi betaler, er redusert frihet til å leve livet vårt slik som vi vil, og svekket personlig ansvar, fordi staten overtar stadig mer av ansvaret for våre liv. Og dersom vi ikke har ansvar, svekkes også incentivene til å ta ansvar.

Fremskrittspartiet mener man med hell kunne vridd ressursbruken i Norge: Vi bør bruke mer ressurser på barn som faktisk trenger hjelp, og ikke kaste bort offentlige penger på den store og i stor grad velfungerende majoriteten som klarer å sende med barna sine mat både til barnehage og til skole.

Fremskrittspartiet mener «gratis» mat i skolen både er unødvendig, kostbart for det offentlige og lite treffsikkert. Fremskrittspartiet prioriterer styrket innhold i skolen og mener det er det viktigste tiltaket for sosial utjevning blant elevene.

Anders Tyvand (KrF) [13:25:45]: Mat er viktig, og et sunt og godt kosthold er nødvendig for å kunne fungere godt i hverdagen. Det gjelder også for skoleelever.

Vi vet en del om hvor mange elever som spiser i løpet av skoledagen, og vi vet også en del om hva de faktisk spiser. I rapporten «Hva spiser elevene på skolen?», som ble publisert av Norges forskningsråd i 2012, har matvanene til over 15 000 elever blitt kartlagt. 86 pst. av elevene har med seg matpakke hjemmefra, hvis vi ser på barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole under ett. På barneskolen er andelen enda høyere. Der varierer det fylkesvis fra 88 pst. til 100 pst. De aller fleste spiser brød, rundstykker eller knekkebrød, og kjøttpålegg, hvitost og leverpostei er de mest vanlige påleggene.

De aller fleste spiser altså i løpet av skoledagen, og de spiser helt vanlig mat. Men så er det bekymringsfullt at 14 pst. ikke har med seg matpakke, og vi må nok regne med at en del av disse ikke spiser i løpet av skoledagen. Og da blir jo forslaget om et gratis skolemåltid interessant.

Men forslaget reiser samtidig noen problemstillinger. Den ene er selvfølgelig de praktiske utfordringene og prislappen ved å innføre et slikt tilbud. Tidligere beregninger fra departementet viser at det å innføre et enkelt brødmåltid der elevene smører maten selv, vil koste minst 1,75 mrd. kr i året, og da er ikke kostnadene knyttet til å legge til rette bygg og lokaler tatt med i regnestykket. Den enkleste formen for et gratis skolemåltid vil altså koste milliarder, og resultatet vil være at de aller fleste vil spise omtrent akkurat det samme på skolen som de gjør i dag: brød med pålegg. Prisen for å få kanskje også de siste elevene til å spise brød med pålegg blir veldig høy.

Men kanskje det finnes andre måter å hjelpe disse elevene på, og da er vi over i en annen problemstilling som dette forslaget reiser, nemlig: Hvem skal ha ansvaret for at barna får i seg mat i løpet av skoledagen? Er det foreldrenes ansvar, eller er det statens eller kommunens ansvar? Jeg mener at det i utgangspunktet må være foreldrenes ansvar. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe for å hjelpe de barna som ikke får med seg matpakke, men kanskje vi kan hjelpe dem på andre måter. Jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre, er å styrke samarbeidet mellom skole og hjem og få foreldrene mer på banen. Kanskje det er bedre å bevisstgjøre foreldrene på hvilket ansvar de har, enn å løse problemet ved å frata dem ansvaret. Jeg skulle f.eks. ønske meg et forsøk med skole-/hjemkoordinatorer, som kunne hatt et spesielt ansvar for å følge opp de foreldrene som ikke følger opp barna sine på skolen. Da kunne vi fått dem mer på banen, og kanskje de begynte ikke bare å sende med barna matpakke, men også begynte å engasjere seg i barnas lekser og å møte opp til foreldresamtaler og foreldremøter osv.

Den siste problemstillingen jeg vil peke på, handler også om ressurser. For ved å innføre et skolemåltid i skolens regi pålegger vi de ansatte ved skolen enda en oppgave. Er det noe norsk skole ikke trenger, er det enda en tidstyv som stjeler den tiden som læreren trenger til undervisning og forberedelser.

Jeg vil gjenta at det er viktig at skoleelever spiser og drikker i løpet av skolehverdagen, og det er bekymringsfullt at 14 pst. av elevene ikke har med seg mat på skolen. Jeg er glad for den oppfølgingen av folkehelsemeldingen som nå gjøres, og den jobben som gjøres for å samle inn informasjon om hvordan man finansierer og organiserer skolemåltider rundt omkring i landet. Jeg er helt sikker på at det finnes både gode ideer og erfaringer mange steder i Norge som det går an å bygge videre på. Jeg er også glad for det samarbeidet som er satt i gang mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet for å bidra til at flere skoler følger opp Helsedirektoratets retningslinjer, bl.a. ved å sette av minst 20 minutter til skolemåltid.

Men Kristelig Folkeparti kommer ikke til å stemme for forslaget om å innføre et gratis skolemåltid til alle elever. Vi mener vi må satse på andre tiltak for å sørge for at alle barn spiser skikkelig, og vi mener det er andre tiltak og satsinger innenfor skolen som det er viktigere å prioritere nå enn gratis mat til alle.

Ivar Odnes (Sp) [13:30:51]: «Mennesket lever ikkje av brød åleine», står det skrive. Det er rett nok, for både omsorg, venskap, kultur og kunnskap er nødvendige ingrediensar i eit menneskes liv, ingrediensar som skulen er med på å gje elevane frå dei byrjar som 6-åringar og ut skuleløpet – kvar dag. Men brødet – maten – er, som alle veit, eit viktig brensel for å halda konsentrasjonen på topp gjennom skuledagen og for eit best mogleg utbytte av undervisninga. Det treng ein verken vera lærar eller forskar for å forstå. Likevel er mat ein innsatsfaktor i skuledagen der ansvaret heilt ut er privatisert og lagt til heimen.

Sjølv om langt dei fleste elevane et frukost heime, har med seg matpakke i sekken eller kjøper seg mat i skulekantina, er det eit faktum at det er mange tomme magar i eit klasserom i fyrste time. Når i tillegg mange elevar gløymer å ta med seg matpakke heimanfrå og i staden fyller på med tomme kaloriar frå butikken i storefri, er konsekvensen at mange hjernar går på sparebluss utover i skuledagen.

Senterpartiet har i mange år teke til orde for eit enkelt, gratis skulemåltid for alle elevar – fyrst og fremst som eit folkehelsetiltak, men også fordi vi meiner det er viktig for elevanes skuleprestasjonar. Forsking, m.a. frå forsøket i Nord-Trøndelag som er nemnt i innstillinga, syner at det er ein positiv samanheng mellom skulemat, elevanes energinivå gjennom skuledagen og trivsel på skulen. Eg er i tillegg overtydd om at mette magar og riktig blodsukkernivå også kan førebyggja konfliktar og mobbing.

Skulemat og skulemåltid handlar ikkje berre om kva slags mat elevane et. Mange elevar tek opp problemet med at dei får lite tid til å eta. Matpausa er kort, og tida som elevane får lov til å sitja ned for å eta, er for knapp til at det vert ro rundt måltidet. Halvetne matpakker går i søpla, og halvtomme magar startar på neste økt – inga god ramme rundt måltidet og inga oppskrift på verken matglede eller gode matvanar. Fyrste bod er difor at skulen organiserer skuledagen slik at elevane får den nødvendige tida og ein stad å sitja og eta maten.

Senterpartiet er òg uroa over at mange nye skular vert bygde utan skulekjøken og kantine, og at gamle skulekjøken vert lagde ned. I vår travle familietid er det kanskje slik at vi treng skulekjøkenet meir enn nokon gong?

Satsing på skulemat handlar ikkje om å prioritera mellom lærarar og bananar, slik høgresida forsøkjer å framstilla det når dei leitar etter argument for å seia nei til det opplagte. Det handlar om å driva førebyggjande helsearbeid i staden for å reparera når kosthaldsrelaterte sjukdomar inntreffer i livet.

For Senterpartiet er innføring av gratis skulemat for alle elevar fyrst og fremst ein helsereform. Det er òg ein sterk samanheng mellom helse og utdanning. Sunne val og vanar må lærast tidleg i livet. Gjennom skulen kan barn og unges levevanar påverkast både gjennom opplæring og gjennom praktiske tiltak. Skulen når alle barn og unge, og er difor ein unik arena for å bidra til sosial utjamning og helse.

Senterpartiet meiner at innføring av gratis skulemåltid for alle elevar ikkje treng å bety ei milliardsatsing i statsbudsjettet. Fleire eksempel frå kommunar rundt om i landet – som òg har vore nemnde her tidlegare – syner at mykje kan gjerast med små midlar. Senterpartiet vil begynna skulematreforma med tilskotsordningar som kommunane kan søkja på, på vegner av sine skular. Som vi skriv i innstillinga, meiner Senterpartiet det er nødvendig å gje kommunane fridom til å finna gode og praktiske løysingar i dette arbeidet. Og som sagt, her er det gode eksempel og erfaringar å trekkja lærdom av og inspirasjon frå, frå skular som allereie er i gang.

Det er eit paradoks at denne regjeringa starta regjeringsperioden sin med å prioritera skatteletter i milliardklassa og samstundes saldera budsjettet ved å rappa eple og appelsinar frå elevane ved å avvikla skulefruktordninga i verdas rikaste land. Tilskot til gratis skulemåltid er i denne samanhengen for småskilling å rekna. Spørsmålet regjeringa bør stilla seg, er om vi no har råd til å la det vera.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Ivar Odnes (Sp) [13:35:38]: Det vil representanten Knag Fylkesnes gjera.

Svein Abrahamsen (V) [13:35:55]: Forslaget om innføring av et gratis skolemåltid, som vi behandler i dag, er først og fremst begrunnet som et folkehelsetiltak. Kostholdet påvirker helsen vår, og kostvaner tidlig i livet legger grunnlaget for kostvaner senere i livet. Det er derfor positivt at de fleste elevene har med seg sunne matpakker hjemmefra, samtidig som det er bekymringsfullt at ikke alle har det og dermed ikke får i seg mat i løpet av skoledagen. Her er det derfor viktig med målrettede tiltak for å nå de elevene som trenger det mest.

Ved behandlingen av folkehelsemeldingen ba et enstemmig storting regjeringen om å sørge for at det utarbeides en helhetlig handlingsplan med konkrete tiltak for å fremme sunt kosthold i hele befolkningen. I denne planen vil kostvaner blant barn og unge og skolemat måtte være viktige tema. Staten jobber ellers med ulike tiltak knyttet til oppfølging av folkehelsemeldingen, slik det framgår av innstillingen til saken.

Per i dag er det foreldrene som har ansvaret for at ungene har med seg mat på skolen. Et styrket samarbeid mellom skole og hjem om skolemåltidet, slik som Helsedirektoratet anbefaler, vil kunne bidra til å bevisstgjøre foreldrene om det ansvaret de har.

Kommunene og skolene har lokalt handlingsrom til å innføre egne tilbud om skolemat, noe som også flere skoler har gjort. De har også handlingsrom til å organisere skoledagen, bl.a. med lengre pauser, slik at elevene får nok tid til å spise. I den forbindelse har Helsedirektoratet gitt klare anbefalinger til kommunene og skolene om hvordan skolemåltidet bør organiseres og hva som bør tilbys. Her anbefales det ikke minst at elevene må få nok tid til måltidet, slik at alle får mulighet til å spise i ro og til de er mette.

Gratis skolemat til alle elever vil kunne koste mellom 1,76 mrd. kr og 3,6 mrd. kr, avhengig av hvordan det legges opp. Forslagsstiller har vist til at dette tiltaket også vil ha en positiv læringseffekt. Dette er derfor et spørsmål om prioritering av ressursene. Vi i Venstre er klare på at læreren er det viktigste for elevenes læring. Vår hovedprioritering er derfor å sikre mange nok kvalifiserte lærere i skolen. Ikke minst vil vi styrke ordningen med systematisk videreutdanning for lærerne i skoleverket og ha et kompetanseløft for dem som underviser uten godkjent kompetanse.

Det at elevene fra dag én møter lærere med god kompetanse er avgjørende for at de skal lykkes med å gjennomføre opplæringen sin og dermed for deres framtidige muligheter på arbeidsmarkedet. Det er en sammenheng mellom helse og utdanning, yrke og inntekt. Det å satse på læreren vil dermed også være et bidrag til å utjevne sosiale forskjeller med tanke på helse.

I et folkehelseperspektiv kunne det som gratis skolemat vil koste, alternativt vært brukt på andre tiltak overfor barn og unge innenfor helsebudsjettet. Dette er derfor igjen et spørsmål om prioritering. Vi ser på det som viktig med tidlig innsats i folkehelsearbeidet gjennom å satse mer på forebyggende arbeid overfor barn og familiene deres så tidlig som mulig. Her kan nevnes tiltak for styrking av svangerskapsomsorgen, helsestasjonene, skolehelsetjenesten, kvaliteten i barnehager og familievernet, som vi mener vil være viktige bidrag for å fremme folkehelsen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:39:39]: For nokre månader sidan var eg på Hovedgården ungdomsskole i Heggedal i Asker. Det var verkeleg ei artig oppleving, og eg anbefaler alle eit besøk dit. Det er ein skule som i 2007 opplevde at 9 pst. av elevane blei mobba. Skulen låg langt under snittet nasjonalt på skuleresultat, og det var stor grad av vantrivsel blant elevane. Frå 2007 til i dag har dei gått igjennom ei enorm forandring. Det dei gjorde, var at dei sette skulematen i sentrum for å få forandring. Skulematen blei eit grunnleggjande element i skulekvardagen. Alle elevane får tilbod om skulemat. Dei har frukost, dei har lunsj, og dei brukte maten som eit dreiemoment for forandring av skulen. I dag ligg dei langt under snittet når det gjeld mobbing, dei ligg over snittet når det gjeld skuleresultat, og dei er blant dei skulane i landet der elevane trivst aller, aller best. Heile tenkinga dei har lagt til grunn for dette arbeidet – eit heilskapleg kunnskapssyn der hjernen ikkje er aleine, der aktivitet, kultur, mat, læring, alt, heng saman, har vist seg for dei å gi enorme resultat.

Dei fleste, veit vi, et frukost, men ikkje alle. Dei fleste har også med seg matpakke, men ikkje alle. Det er eit veksande problem i Noreg at det er store sosiale helseforskjellar. La oss da først stille spørsmålet: Er skulen ein viktig folkehelsearena? Det trur eg heile Stortinget vil kunne stille seg bak. Det vil vere absurd å utelukke skulen som ein viktig arena for folkehelsa. Spørsmålet er kanskje meir prinsipielt: Har ein som stat, som samfunn, eit ansvar for helsa til barna når dei er på skulen? Vi veit at feilernæring, overvekt og konsentrasjonsproblem er eit aukande problem. Vi kjenner til forskinga ved HEMIL-senteret i Bergen, som har konkludert med at skulemat aukar konsentrasjonen og yteevna hos elevane. Helsedirektoratet anbefaler på fagleg grunnlag gratis mjølk, frukt og grønt som noko som er positivt for folkehelsa på både individ- og samfunnsnivå. Så dette er både eit folkehelsetiltak og eit læringstiltak i éi og same vending.

Dei to siste tiåra har skuledagen blitt utvida, og det har blitt mindre tid til mat. Skuledagen er blitt meir tettpakka. Det å tilpasse denne skuledagen med å ha eit avbrot midt på dagen, med eit skulemåltid, er fornuftig. Det vil skape ein sosial arena og samtidig bidra til både folkehelse og læring. Vi kjenner til mange land som har innført skulemåltid. Finland og Sverige har lange og gode tradisjonar for dette.

Når eit fleirtal vel ikkje å gå vidare med tanken og ideen om skulemåltid, blir det ofte grunngitt i det prinsipielle og det økonomiske. Det prinsipielle er at dette er foreldra sitt ansvar, og at ein ved informasjonskampanjar kanskje kunne få foreldra til å ta ansvar. Det stiller eg meg svært tvilande til. Eg skulle likt å sjå den folkehelsekampanjen som berre med informasjon førte til at det plutseleg blei reduserte sosiale forskjellar i landet.

Det prinsipielle er kanskje enda viktigare i møte med det pragmatiske. Vi veit at dette vil koste samfunnet kolossalt mykje over tid. Til og med dei som meiner at det prinsipielt er problematisk at skulen skal gi gratis skulemat, vil kanskje kunne sjå den samfunnsøkonomiske rekneskapen i dette, der samfunnet vil kome i pluss ved at ein får mindre følgjeproblem som følgje av dårlege matvanar.

Når det gjeld det økonomiske, berre for å setje det litt i perspektiv her, er det nokre grupper i samfunnet som ikkje treng rope særleg høgt, så kjem milliardane springande etter dei. Dei som allereie har mykje, kan få store skattelettar. Hadde ein berre brukt ein bitte liten del av dette, hadde ein berre vist bitte litt måtehald, kunne ein innført skulemåltidet 13 gonger med dei skattelettane som denne regjeringa har gitt i løpet av dei to åra dei har sete i regjering. Prioriteringsdiskusjonen er sterk i skulesektoren for denne regjeringa, men når det gjeld skattekutt, som er lite treffsikre, er det ikkje snakk om prioritering – det skal skje.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:44:44]: Representanten tar opp dei forslaga som er refererte i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:45:00]: Sunn mat er viktig, og som representanten Knag Fylkesnes også nevnte, er det mange kommuner og mange skoler i Norge som har veldig gode erfaringer med å ha skolemat, enten det er et enkelt brødmåltid, enten de har en ordning for alle – enten de har elever som gjør det, eller om de har annet personale som gjør det – eller om de har tilgjengelig noen brødskiver for dem som har glemt matpakke. Mange skoler jobber også bra med kombinasjonen fysisk aktivitet og bevisstgjøring om kosthold.

Men det er jo ikke det denne saken dreier seg om. Denne saken dreier seg om vi skal prioritere å ha en nasjonal ordning med det som her kalles gratis skolemåltid, altså bruke av fellesressursene våre, skattepengene våre, på å prioritere et skolemåltid for alle. Det vil, hvis man skal ta utgangspunkt i bare brødmat, sannsynligvis koste rundt 1,7 mrd. kr.

Regjeringen mener isteden at de viktigste folkehelsetiltakene i skolen, det som vi skal bruke mest penger på, er andre ting, f.eks. barn og ungdoms psykiske helse. Samtidig er vi opptatt av å stimulere til et sunnere kosthold og støtte opp om kommunenes innsats på gode skolemåltider. Skolemåltidet har, som det er blitt nevnt her, også en viktig sosial funksjon. Det er ikke noen tvil om at både det å samles, ta det med ro og spise sunn mat er viktig for både helse, trivsel og læring. Derfor anbefaler også Helsedirektoratet at alle elever har med matpakke, og de anbefaler at det tilbys ordninger for melk og frukt eller grønt. Så har det også kommet en anbefaling om at det settes av minst 20 minutter til skolemåltidet.

Det ble i høst lansert nye retningslinjer for skolemåltidet. Det er et godt grunnlag for at skolene skal kunne arbeide videre med barn og unges kosthold. Det er mange måter å organisere og finansiere måltidene på ut fra lokale forhold. Ved Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet samler de inn eksempler fra skoler som har etablert forskjellige matordninger. Det skal etter hvert også gjøres tilgjengelig, slik at forskjellige skoler kan lære av det.

Det er igangsatt en utredning av måltider og matordninger i skolen i regi av Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Der skal man bl.a. se på hvordan man kan styrke skolemåltidet gjennom samarbeid mellom det offentlige, det frivillige og næringslivet. Så legger man til grunn at regjeringen mener at skolemåltidet primært er foreldrenes ansvar, samtidig som skolen kan – og bør – legge til rette for ulike måltider og oppmuntre til sunt kosthold. Samtidig må vi ha løsninger som er både praktiske og økonomisk bærekraftige på sikt.

Vi må også se på dagens ordninger. Det bevilges årlig ca. 35 mill. kr over statsbudsjettet til abonnementsordningen for skolefrukt. Vi kommer i utredningen til å se på alternativ bruk av disse midlene hvis det går an å få mer folkehelse igjen. Abonnementsordningen for skolemelk driftes av Tine og subsidieres med midler fra omsetningsavgiften. Der er det om lag 30 mill. kr årlig som brukes. For eksempel å samordne disse ordningene kan være en mulighet.

Som jeg nevnte, vil det ha en betydelig kostnad å innføre skattefinansiert matservering for alle i skolen. Bare det å servere et enkelt brødmåltid har en kostnad på om lag 1,75 mrd. kr. Hvis man skulle servere varm mat, f.eks. laks, vil prisen være langt høyere. Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen påpeker nettopp at en nasjonal ordning i liten grad tar hensyn til lokale prioriteringer og muligheter eller til elevenes og foreldrenes bakgrunn. Videre vil det medføre betydelige investerings- og driftskostnader, litt avhengig av hvordan man legger opp ordningen.

Så vektlegger også komiteens flertall at det er riktigere og viktigere i dagens skole å prioritere tiltak for å styrke skole–hjem-samarbeidet, heve kvaliteten i undervisningen, tidlig innsats og gi lærerne mer tid til hver enkelt elev.

Denne regjeringen har en bredt anlagt satsing for å skape et godt læringsmiljø i skolen. Et godt kosthold og gode måltidsvaner er en del av denne helheten. Men det betyr ikke at vi behøver å gå for en nasjonal ordning som koster mye, og som skal styres fra Stortinget eller departementet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lasse Juliussen (A) [13:49:51]: Statsråden har flere ganger i denne salen uttrykt at han er opptatt av at skolen skal bidra til sosial utjevning. I dag er kanskje helse det området der vi aller tydeligst ser utslaget av sosiale forskjeller. Helse har betydning for både skoleprestasjoner og gjennomføring – og dermed langsiktige arbeidsmuligheter. Flere forskningsmiljøer peker på at skolemat er et viktig bidrag til å forebygge sosiale forskjeller, noe som også har positive ringvirkninger for elevenes prestasjoner. Mener statsråden at elevenes helse ikke har en betydning for å lære godt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:50:26]: Elevenes helse er helt avgjørende for å lære godt – både psykisk helse og fysisk helse. Jeg synes nettopp den virkelighetsbeskrivelsen som representanten gir, tyder på at man ikke burde starte med et forslag om en nasjonal ordning som skal omfatte alle. Snarere er det et veldig godt argument for at kommunene selv bør vurdere om de har skoler i, la oss kalle det, belastede områder – hvor de vet at veldig mange elever ikke får med seg mat hjemmefra, hvor de vet at det kanskje er lite kunnskap om godt kosthold blant foreldrene – og om de der skal sette inn en forsterket innsats. Det vil jeg være veldig for.

Jeg synes representanten Knag Fylkesnes ga et godt eksempel fra en skole i Asker, var det vel. Meg bekjent er den kommunen fremdeles borgerlig styrt, for å si det forsiktig. Det er den innfallsvinkelen jeg mener er best. Så må staten ha et støtteapparat og støtteordninger for dette og bidra til at gode eksempler spres. Men jeg mener ikke en nasjonal ordning for alle er riktig løsning.

Lasse Juliussen (A) [13:51:30]: Da har vi i hvert fall etablert enighet om at god helse er viktig for skoleprestasjoner. Når vi ser de gode effektene av ordningen med gratis skolefrukt da den var tilgjengelig for alle, sett opp mot bruken av den abonnementsordningen som finnes i dag, mener ikke statsråden da at en felles skolemåltidsordning ville ha hatt positiv helseeffekt for norske elever?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:51:54]: Evaluering av skolefruktordningen viser at elevene spiste mer frukt, og det er bra. Jeg holdt på å si: Det skulle bare mangle når man brukte så mange titalls millioner, ja over hundre millioner kroner på å gi elevene gratis frukt.

Så er spørsmålet: Hva er den viktigste prioriteringen i skolen? Jeg mener at det er ikke slik at skolene har lagt bort eller burde legge bort skolemat og god fysisk og psykisk helse. Men jeg mener at det er enda viktigere at man har styrket skolehelsetjenesten, at vi styrker helsestasjonene rundt i kommunene, at vi gir kommunene midler til flere helsesøsterstillinger. Jeg mener det er enda viktigere at vi prioriterer lese- og skrivearbeid, særlig med tidlig innsats, at vi prioriterer å få realfagsresultatene opp, at vi prioriterer videreutdanning av lærere. Det har også vært denne regjeringens hovedprioriteringer. Vi var mer opptatt av det enn av å ha en skolefruktordning. Der var vi uenig med det rød-grønne flertallet, og det er det vel bare å konstatere, rett og slett.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:52:59]: Skulen er ei nasjonal ordning som famnar alle i utgangspunktet. Mitt spørsmål er av meir prinsipiell karakter. Vi er einige om at skulen er ein viktig folkehelsearena. Vi er einige om at skulen har ei rolle når det gjeld å fremme folkehelse for elevane. Men ein set ei eller anna form for skilje med mat, det skal ikkje vere innanfor den prinsipielle grensa. Ein har fysisk aktivitet, det er grunngitt med folkehelse – det er viktig å halde barn og unge i aktivitet, for det er bra for helsa. Ein har ein eigen skulehelseteneste som skal ta seg av barn og unge dersom dei får ulike problem med helsa eller treng oppfølging, vaksine osv. Skulen tar ansvar for folkehelse – men ikkje for mat. Der går eit guddommeleg skilje som ein ikkje har klart å finne i naboland som Finland, som er borgarleg styrt, eller Sverige, som lenge har vore borgarleg styrt. Spørsmålet mitt til statsråden er: Kva er det med skulemat som gjer at det er utanfor den prinsipielle grensa?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:54:14]: Det er i hvert fall ikke en teologisk begrunnelse. Dette er jo heller ikke manna fra himmelen, dette er jo ting det må betales for. Så jeg tror rett og slett begrunnelsen er mer praktisk. Av og til omtaler SV det at noe har en økonomisk begrunnelse, som om det var det aller verste i hele verden at man måtte prioritere i politikken. Vi så litt mindre av det etter at det var åtte år med rød-grønn regjering, hvor det for øvrig ikke var noen skattelettelser. Da kunne man tilsynelatende innført skolemat 13 ganger eller 26 ganger eller hva det nå skulle være, uten at det dermed kom skolemat av den grunn. Men begrunnelsen er rett og slett at jeg mener andre satsinger er viktigere i skolen. Så mener jeg at vi kan få både bedre folkehelse og bedre kosthold igjen med enklere og rimeligere virkemidler enn å ha et skattefinansiert måltid til alle.

Når det er sagt, mener jeg at den aller viktigste begrunnelsen for fysisk aktivitet i skolen ikke først og fremst er folkehelse, men at det er sunt for elevene å bevege seg i løpet av skoledagen, for da lærer de mer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:55:17]: Ein kan jo ha fleire tankar i hovudet på ein gong – det er fullt mogleg – kanskje til og med tre–fire tankar. Kven veit kor mykje ein kan få til med hjernen sin med nok mat i kroppen.

Eg synest det var eit ganske ærleg svar: Regjeringa vil altså ikkje gjere dette. Ein ser at det kan vere lurt og bra for folkehelsa og læring, men ein vil ikkje prioritere det. Det er jo det som kanskje er det besynderlege med denne regjeringa, at ein gjennomfører omfattande kutt i formuesskatten, som det er ein autostrada av økonomar som seier at ein ikkje kan påvise positiv effekt av når det gjeld vekst og utvikling av dette samfunnet. Men dette tiltaket, som er uendeleg mykje billegare, som Helsedirektoratet og forskarar på rad og rekkje peikar på, og som andre land med vesentleg dårlegare økonomi og med eit mye trongare rom for å prioritere, har klart å få til. Men vi andre får berre vente på at det kjem ei guddommeleg erkjenning frå statsråden og andre, og så innfører ein skulemat til slutt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:56:22]: Jeg er ikke så veldig god på det – som man kanskje hører – men jeg prøver så godt jeg kan ikke å snakke for mye om hva som foregikk i de foregående årene, under den forrige regjeringen. Det er litt paradoksalt når Sosialistisk Venstreparti kritiserer regjeringen for ikke å prioritere noe vi aldri lovet å prioritere. For øvrig mener jeg at reduksjonen av formuesskatten er fornuftig for norsk eierskap. Arbeidsplasser er også viktig for både folk som har barn i skolen, og andre.

I løpet av de foregående åtte årene var det ikke noe kutt i formuesskatten, for å si det forsiktig. Da var det snarere en skjerping av beskatningen av norske eiere som eier norske arbeidsplasser og norske bedrifter. Hva kom ut av det? Da hadde man jo åtte år hvor man kunne prioritert dette, hvis det var så himla viktig. SV hadde gått til valg på å love et varmt måltid til alle barn i skolen. Det som kom ut av det, var en banan. Den var kanskje til og med kald i stedet for romtemperert, som er slik den skal være når den er aller best. Så at vi ikke prioriterer noe som vi ikke lovet å prioritere, synes jeg det er pussig å få kritikk for.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:57:26]: Siste spørsmål, slik at vi ikkje drar dette altfor mykje ut i tid: Kva fekk vi til, kva fekk vi som samfunn igjen for det, og kva var den store gevinsten av å fjerne frukt- og grøntordninga?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:57:45]: Den viktigste begrunnelsen for å fjerne frukt- og grøntordningen var at jeg mente at andre prioriteringer i skolen var viktigere. Det er ingenting som tyder på at det var en stor helsemessig gevinst av frukt- og grøntordningen. Den kostet ganske mye penger, og jeg mener at de pengene heller burde brukes – som vi har gjort – på lærere, skole, innhold og kunnskap. Det var det aller viktigste.

Vi har fortsatt virkemidler for å gi barna grønt, frukt og melk. Skoler og kommuner som mener at dette er viktig – og dette mener jeg at kommunene burde vurdere som en del av en helhetlig skolepolitikk – har mulighet til å prioritere det. Nettopp det at kommuner gjør det – jeg har selv besøkt mange skoler som har innført f.eks. et lite frokostmåltid noen ganger i uken – viser at det fungerer greit. Jeg mener vi kan gjøre enda mer ved å spre gode eksempler og tilrettelegge og bruke statens virkemidler godt nok, men å bruke 1,7 mrd. kr på brød til alle norske elever mener jeg er gal prioritering.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:58:49]: I prioriteringsverda til Høgre flagrar milliardane med ein gong ein snakkar om skattekutt, men med ein gong ein snakkar om milliardar i skuleverket, er det plutseleg altfor, altfor mykje. Det minner meg om George Orwell sin setning frå «Animal Farm» om at nokre dyr er likare enn andre. Born er i alle fall ikkje ein del av den øvste kategorien der.

Tala seier veldig klart: Det er blitt vesentleg færre elevar som får frukt og grønt i dag – vesentleg færre. Og det er avhengig av ein kommuneøkonomi som er – for å seie det veldig enkelt – utfordra i den situasjonen Noreg er i i dag. Det å fjerne frukt- og grøntordninga har altså gjort at færre elevar har fått tilbod om det. Vi snakkar her altså ikkje om noko initiativ. Ein snakkar om ei delvis utfasing av heile ordninga.

Det overraskar meg viss dette stemmer: Har det verkeleg ikkje blitt påvist nokon som helst positiv helseeffekt av frukt- og grøntordninga?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:59:53]: Det er klart at det er sunt å spise frukt. Det er ikke noen tvil om det, men hvis man er aller mest opptatt av hva elevene lærer på skolen og kunnskapen på skolen, mener jeg det finnes bedre bruk av 150 mill. kr eller noe sånt – jeg husker ikke det nøyaktige tallet – enn å bruke det på frukt.

Jeg mener også at en annen ting som setter denne diskusjonen litt i relieff, er situasjonen vi er inne i nå med flyktninger og asylsøkere. I lys av denne situasjonen, hvor vi vet at vi kommer til å måtte prioritere hver eneste krone på statsbudsjettet beinhardt – for vi skal ha velferd, vi skal ha omstilling for nye arbeidsplasser, og vi skal klare å satse på utdanning og kunnskap – mener jeg i hvert fall at en ny, stor nasjonal satsing til flere milliarder kroner på dette, som har, for å si det forsiktig, en tvilsom direkte læringseffekt, er gal vei å gå.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:01:07]: Temaet for denne debatten – tidlig innsats for sunt kosthold og god ernæring – har stor plass i Arbeiderpartiets folkehelsepolitikk. Derfor vil vi at alle elever skal ha tilbud om frukt og mat i skolen. Dersom vi lykkes med at både voksne og barn spiser mer frukt og grønt, vil det være en stor gevinst for folkehelsa.

Mat i skolen har både ernæringsmessige, sosiale og læringsmessige fordeler. Forskning om sosial ulikhet peker på at et sunt skolemåltid vil være et viktig bidrag til å hindre helseforskjeller knyttet opp mot nettopp sosiale forhold. Det er dette alle folkehelseforskerne peker på når de ber oss om å gjøre en innsats som duger. De skolene som har denne typen ordninger, har også erfart at det har god innvirkning på skolemiljø og trivsel å samle elevene rundt et skolemåltid. Arbeiderpartiet vil gjeninnføre ordninga med frukt og grønt og starte arbeidet med innføring av skolemat for alle elever i norsk skole – hvor det for øvrig er fullt mulig med lokale tilpasninger og lokale veivalg.

Regjeringa fjernet ordninga med gratis frukt og grønt da de kom til makta. Vi ser nå at antallet elever som spiser frukt og grønt daglig, synker ganske dramatisk. Regjeringa begrunner sin politikk med at det er foreldrenes ansvar å sørge for at ungene får god og sunn mat. Det kan jo de fleste være enig i, men familier er ulike. Noen barn kommer til skolen med sunne matpakker, mens andre i høyden har fått med seg noen kroner hjemmefra – som kanskje like ofte brukes på usunn kost. Som regel er det barn av foreldre med høy lønn eller høyere utdannelse som har de gode og vellagde matpakkene med seg på skolen, og slik skapes ulikhet i helse på et tidlig tidspunkt i barns liv, noe som bare forsterker seg seinere i livet. Dette ser vi faktisk i alle kommuner. Arbeiderpartiet vil hindre en sånn utvikling og har derfor lagt inn en halv milliard i vårt alternative budsjett til ulike tiltak for forebygging og tidlig innsats blant barn og unge i kommunene, bl.a. innenfor psykisk helse og skolehelsetjenesten, som statsråden nevnte.

Regjeringspartiene gjentar til stadighet at de heller vil prioritere skolefagene og bedre lærere enn skolemat, men det er en slett forklaring på et heller dårlig begrunnet standpunkt. Arbeiderpartiet bevilger minst like mye til læring og faglig utvikling i skolen som det regjeringa gjør. Det er ikke skolebudsjettet som skal finansiere frukt, grønt og skolemat, men helsebudsjettet. Satsinga skal komme fra den potten vi har satt av til forebyggende og helsefremmende tiltak som lønner seg, og som er i tråd med de rådene vi som politikere får fra dem som har aller mest kunnskap om dette – og som for øvrig er vanlig og absolutt praktisk overkommelig i våre naboland som har skolematordninger. Dette er råd som vi i Arbeiderpartiet kan tillate oss å følge fordi vi ikke skal bruke milliarder på skattelette til en håndfull mennesker som sitter veldig godt i det fra før. Det kalles å prioritere.

Marianne Aasen (A) [14:04:25]: Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten mot tidsbruken, den tida barna bruker på å ta til seg næring, altså hvor mye tid det er satt av til å spise. Statsråd Røe Isaksen var litt inne på det selv, at retningslinjene sier 20 minutter. Situasjonen er den, som dokumentert forskning viser, at stadig færre barn får de anbefalte 20 minuttene til matpause. Det har vært en nedgang siden 2006. Noen har bare 10 minutters matpause. «Det er bekymringsfullt», sier professor i ernæring, Nanna Lien. Det som i tillegg kommer fram i denne forskningen, er at bare halvparten kjenner til retningslinjene, og så viser det seg at det er færre som kjenner til retningslinjene nå enn i 2006.

Jeg synes dette nesten er verre å konstatere enn at det er tilfeldig om de ulike skolene har skolemåltid eller ikke, og i hvilken grad de har noe tilbud om mat på skolen overhodet. For skolemåltid er ikke bare ren fôring, det er ikke bare å få i seg mat. Det handler om læring – det sier alle fagfolk som uttaler seg om dette – og det er en viktig pause for små barn.

Klinisk ernæringsfysiolog ved Rikshospitalet, Østberg Landaas, sier bl.a. at 10–15 minutter til spising er for lite. Det bør være 20–30 minutter, og det bør helst følges opp med 15 minutters fysisk aktivitet. Altså: Alle barn trenger egentlig 45 minutters pause midt på dagen.

Så jeg ønsker å utfordre statsråd Røe Isaksen på hva han synes om å tenke nytt rundt skoledagen når det gjelder akkurat dette – ikke nødvendigvis å ha en heldagsskole, som det er mye debatt om, men nå mener jeg akkurat det jeg nå snakker om: en lengre matpause midt på dagen, som kobles til det å være ute i friminutt rett etterpå, at det skal være 45 minutter.

Det jeg nemlig vil stille meg spørsmål om, er: Senere i høst skal vi vedta en formidabel satsing på forskning. Vi bruker masse penger på forskning i dette landet, men noen ganger – og ikke rent sjelden heller – bruker vi ikke den kunnskapen vi får. Og det lurer jeg på hvorfor vi ikke gjør, når alle forskere som jobber med mat og helse og folkehelse – og som Helsedirektoratet skriver i sine retningslinjer – ønsker å innføre skolemåltid fordi det bedrer folkehelsa kraftig. Det kommer rett og slett til å bli et kjempeproblem og en kjempekostnad for dette samfunnet. Så tør vi ikke gå inn i det, men bare lager det til en slags debatt om at det partiet er imot læring, og det partiet er for læring, når attpåtil mange av disse forskerne mener at barna kommer til å lære bedre. Det blir for meg et altfor enkelt spor – som Høyre går i bresjen for, og som statsråden argumenterer sterkt for – når det eneste virkemiddelet, som skal slå knockout på alt, er etter- og videreutdanning alene.

Benjamin Grønvold (H) [14:07:35]: Politikk handler om å prioritere. Det handler om å sette mål, lage tiltak for å nå de målene og så gjøre det som er viktigst først. Målet med skolepolitikken må jo være å få høyest mulig kunnskap.

I representanten Juliussens innlegg tidligere i dag påpekte han at han var noe usikker på om det var en direkte sammenheng mellom mat og kvalitet, eller om det var en del andre faktorer som spilte inn. Vi vet også at gratis skolemat – eller skattefinansiert skolemat, som det egentlig er – koster mellom 1,5 og 3,5 mrd. kr, hvis man ignorerer alle investeringskostnadene som også kommer på toppen. Det er en høy prislapp på noe som kanskje vil fungere, på noe som ikke tar høyde for lokale forskjeller, på noe som egentlig er foreldrenes ansvar – når vi vet at vi har ting som er viktigere.

For hva er de viktigste prioriteringene i skolen? For Høyre er det å satse på lærere og tidlig innsats, å ha et lærerløft, en lese- og regnestrategi, en bedre skole–hjem-oppfølging og en god oppfølging generelt av elevene. Derfor er det viktig for oss å gjøre det viktigste først. Det handler ikke om å gi gratis skolemat til alle.

Kristin Vinje (H) [14:09:05]: Da vil jeg som saksordfører avrunde debatten, men jeg har også lyst til å svare Marianne Aasen, som var opptatt av tidsbruken for måltider. Jeg er helt enig i at det er en viktig sak, og i den sammenheng vil jeg vise til at helseministeren vår, Bent Høie, fremla nye faglige retningslinjer for skolemåltidet 1. oktober, hvor arbeidet som nå er igangsatt mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, skal bidra til å øke andelen skoler som faktisk følger disse retningslinjene.

For som representanten sa, avdekket en kartlegging fra 2013 at andelen skoler som hadde organisert skoledagen slik at elevene fikk minst 20 minutters spisepause, var bare 55 pst. for barnetrinnet og 40 pst. for mellomtrinnet. Sist denne veilederen for skolemåltider ble revidert, var i 2003. Og ut fra resultatet fra kartleggingen i 2013 er det tydelig at oppfølgingen av gode skolemåltider ikke har vært tilstrekkelig prioritert over mange år, men at arbeidet ut mot skolene nå endelig revitaliseres, og at regjeringen tar tak i det.

Høyre har store ambisjoner for folkehelsearbeidet, som bl.a. skal bidra til gode kostholdsvaner hos barn og unge. Det er ikke slik at vi ikke tar dette på alvor selv om vi ikke ønsker å prioritere å bruke store midler inn mot en statlig ordning hvor alle skal få et måltid. Vi finner mange gode eksempler fra skoler, som er nevnt her, som finner løsninger på denne utfordringen.

Politikk handler om å prioritere, og blant de fire partiene som nå prioriterer likt, har vi altså prioritert ikke bare videre- og etterutdanning av lærere, men en rekke forskjellige tiltak som skal bidra til læring, som vi også vet – fra forskning – er de mest effektive tiltakene for at barn og unge skal lære det de trenger å lære på skolen. Vi har diskutert tidlig innsats tidligere i dag. Vi skal diskutere frafall i skolen senere i dag. Vi har en rekke store utfordringer å løse, og det er ikke nødvendigvis slik at det å innføre en statlig ordning med skolemat er den mest effektive måten å løse de utfordringene vi står overfor i skolen i dag.

Marianne Aasen (A) [14:11:32]: For elevene i en klasse som har veldig gode mattelærere – har høyt utdannede og veldig kvalifiserte lærere – er kanskje det mest effektive tiltaket nettopp at de er mette hvis de ikke har spist. En ernæringsfysiolog ville sagt det. Så det kommer helt an på. Men i en annen klasse, hvor det kanskje er sånn at barna får med seg sunne måltider hjemmefra, er det kanskje etter- og videreutdanning av lærere som er svaret – det kommer helt an på. Men i norsk skole er det så store forskjeller at dette varierer kraftig.

Det som gjør det veldig bekymringsfullt, synes jeg, er den tida som er satt av til spising. Det viser seg jo at skolene i veldig stor grad kan bestemme dette selv. Da er det oppsiktsvekkende at vi har vedtatt en arbeidsmiljølov som sikrer at alle voksne har krav på en halvtime pause midt på dagen, men at barn ikke har det. Barn er helt overlatt til hvordan lærere og rektor organiserer dette.

Jeg synes ikke det er godt nok med retningslinjer. Jeg har sittet på Stortinget i flere år og har også sittet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i flere år, og jeg mener at dette burde vi ha gjort noe med for lengst. Det jeg har lyst til å utfordre alle partier på, er at vi rett og slett går sammen og nå bestemmer at det ikke holder med retningslinjer. Vi er nødt til å sette en standard for hvor lang tid barn skal få til å sitte og spise måltidet sitt. Enn så lenge er vi uenige om hvem som skal lage denne maten, og hvor den skal lages, men vi kan i hvert fall sikre at barn får samme tilgang på pauser som det voksne får, for sånn er det ikke nå.

Det hadde vært veldig interessant å høre hva statsråden mener om dette, om han kunne tenke seg å jobbe med akkurat denne problemstillingen, for jeg tror ikke det kommer til å skje noen endringer i dette. Det er prisverdig av helseminister Høie å jobbe videre med det, men dessverre tror jeg ikke det kommer til å hjelpe. Norsk skole er så presset på veldig mange områder at med mindre det blir gitt klar beskjed fra denne salen om at alle barn skal ha en halvtime, vil ikke det skje på alle norske skoler.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:13:52]: Berre ein liten kommentar til slutt til noko som også kom opp som ein del av replikkvekslinga – alle replikkane var etne opp, så eg fekk ikkje moglegheit til å kome inn på det.

Den flyktningkrisa som Noreg er inne i no, der det etter kvart kjem til å kome mange unge menneske, barn og unge, inn i norske skular som følgje av ho, er ikkje eit argument mot å styrkje innsatsen for å redusere sosiale forskjellar, det er ikkje eit argument mot tiltak som gjer at heimesituasjonen skal bety mindre, det er ikkje eit argument mot tiltak som styrkjer tilpassa opplæring – snarare tvert om. Viss ikkje denne flyktningkrisa om nokre år skal føre til store sosiale forskjellar, store klasseskilje, i dette landet, er nettopp skulen ein veldig viktig arena, både for helse og for moglegheiter til å lære seg språk og få seg ei utdanning, få like moglegheiter i samfunnet.

Å bruke flyktningkrisa som argument for at ein ikkje skal gjere noko i skuleverket, meiner eg er ein veldig defensiv – og kanskje det også avslørar ein kortsiktig – måte å tenkje skule på, kanskje ein kortsiktig måte å tenkje politikk på, som eg meiner er alarmerande. Det er det kortsiktige versus det langsiktige som her kanskje krasjar med kvarandre. Der vi opplever skulemat som eit verktøy for rett og slett å oppnå store gevinstar for samfunnet og for den enkelte på sikt, gjennom store innsparingar for helsesystemet, for velferdssystemet generelt – store innsparingar for den enkelte ved at ein ikkje droppar ut, at ein kan fortsetje vidare – ser regjeringspartia ikkje den typen lange linjer, men held seg til budsjettet for dette året. Derimot har ein eit langt perspektiv på andre område, som ikkje handlar om barn og unge, men som handlar om heilt andre grupper i samfunnet.

Eg trur at når det kjem til stykket, er skule og elevar langt, langt nede på prioriteringslista til Høgre og Framstegspartiet. Det er jo denne debatten eit ganske sterkt bevis på.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:16:37]: Takk for debatten. Jeg skal prøve å si et par ord om de direkte utfordringene jeg har fått. Jeg vil bare først si at hvis det er sånn at kun de partiene som er for en nasjonal ordning med skolemåltid til alle, har elever høyt oppe på sin prioriteringsliste, er det vel nesten bare SV og Senterpartiet som har det, så jeg synes det er en litt merkelig test, for å si det forsiktig.

Mitt poeng er rett og slett at noen ordninger i Norge er det en styrke at er universelle og gjelder for alle. Når det gjelder andre ordninger, mener jeg det er mer fornuftig å tenke: Hvem er det som trenger det mest, og hvordan kan man innrette politikken slik at de får det? Med andre ord mener jeg det er en stor forskjell på – det er kanskje et litt kunstig skille, men allikevel – en skole i et ressurssterkt, hvis vi skal bruke det ordet, nabolag hvor man må kunne anta, og se i praksis, at foreldrene både er opptatt av sunt kosthold, barna har med seg matpakke, og de er godt opplyst om det – det er ikke noe mangel på helsetrender i mange nabolag, for å si det forsiktig, noen ganger kan det til og med ta litt overhånd – og en skole i et nabolag hvor man kanskje ikke kan anta at foreldrene har den samme kunnskapen, ikke kan anta at foreldrene har den samme tradisjonen for å sende med barna matpakke, etc. Da mener jeg at det er den sistnevnte skolen vi må adressere, det er der utfordringen ligger. Og den beste måten å gjøre det på er gjennom å ha et statlig virkemiddelapparat, som vi har, dele gode eksempler, som vi skal gjøre mer av, ha veiledninger, som vi også skal ha mer av, men samtidig la kommunene ta den prioriteringen.

Så har Marianne Aasen et veldig godt spørsmål. Jeg mener, i likhet med helseministeren, og regjeringen mener at barna skal ha 20 minutters matpause, minst. Det er et minstemål. Så er spørsmålet: Burde det være et absolutt krav, eller burde det være en veiledende retningslinje, som det er nå? Der mener jeg at i denne saken, som i alle andre, må vi huske på hva vi ofte diskuterer ellers, og det er: Er det slik at summen av gode intensjoner i skolen er blitt så stor at skolene, lærerne og ofte også kommunene ikke reelt sett har noe lokalt handlingsrom? Kan vi som storting med trygghet anta at også lokale skoler og rektorer og lærere på skolen er interessert i at barna skal ha god tid til å spise maten sin, at vi kan oppmuntre til det, at vi kan være tydelige på hva som er anbefalte råd, men at vi ikke dermed behøver å forskriftsfeste det eller gjøre det til en absolutt regel for alle? Den avveiningen er i hvert fall for meg ganske tydelig. Jeg avviser på ingen måte diskusjonen, men vi må huske på at det da i realiteten er en avveining vi må gjøre mellom mer sentral kontroll og lokal tillit.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 4 avsluttet.